Støtt Milforum på Vipps #587 879

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Collapse

Brukerinfo

Collapse

$vbphrase[have_x_posts_in_topic_last_y_z]
This topic is closed.
X
X
 
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts
  • Bestefar
    Trådstarter
    OF-2 Rittmester

    Veteran
    • 2005
    • 11059

    FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER



    Inspirert av tråden om andre verdenskrig 70 år etter, lanseres nå et nytt prosjekt: Første verdenskrig 100 år etter.
    Alle interesserte oppfordres til å komme med egne bidrag!

    Som tråden om andre verdenskrig vil dette være et veldig omfattende prosjekt, men ambisjonsnivået for denne tråden vil (ihvertfall for min del) være lavere. Målsetningen er ukentlige oppdateringer, slik at det ikke nødvendigvis vil komme nye innlegg hver dag. Det er selvfølgelig ikke til hinder for at folk skriver innlegg hyppigere, om de ønsker det.

    Til slutt: Jeg vet med meg selv at jeg ikke har muligheten til å holde liv i denne tråden selv. Jeg håper derfor at så mange som mulig vil være med på prosjektet, slik at vi får en kontinuerlig tråd med en god dekning av de viktigste hendelsene.

    Edit: Innspills- og diskusjonstråd etablert her: http://milforum.net/threads/63599-F%...12#post1164512

    Edit 2: Jeg kommer til å legge inn et tomt filler-innlegg etter hvert innlegg, som jeg så sletter når neste innlegg kommer. Årsaken er at twitter-knappen som alltid dukker opp på det til enhver tid siste innlegg i tråden fucker opp bredden på innlegget.
    Last edited by Bestefar; DTG 161749 Aug 14, 17:49.
    Beidh a lá leo
    Moderator
  • Bestefar
    Trådstarter
    OF-2 Rittmester

    Veteran
    • 2005
    • 11059

    #2
    FRANZ FERDINAND MYRDET

    Idag, den 28. juni 1914, besøker erkehertug Franz Ferdinand Sarajevo, sammen med sin kone Sofie. Franz Ferdinand er tronfølgeren til den Østerrisk-Ungarske tronen, som nå innehas av Franz Josef I
    Bosnia hørte tidligere til det Ottomanske riket, men har vært okkupert av Østerrike-Ungarn siden 1878, og ble annektert i 1908. Dette provoserte serbiske nasjonalister, som sysler med ideer om et Stor-Serbia som også vil inkludere dette området som nå er under Østerrisk-Ungarsk kontroll. Det har etterhvert dannet seg serbiske organisasjoner som også er villige til å bruke vold for å oppnå sine mål, blant disse en organisasjon som er kjent som The Black Hand
    Slike grupperinger har i perioden frem mot 1914 gjennomført flere angrep mot Østerrisk-Ungarske myndighetspersoner, uten å ha hatt nevneverdig hell. I løpet av 1914 bestemmer imidlertid organisasjonen Den Sorte Hånd seg for å ta livet av Franz Ferdinand




    Om morgenen den 28.6.1914 beveger Franz Ferdinand seg gjennom gatene i Sarajevo i en bilkolonne. Den Sorte Hånd har allerede utplassert flere attentatmenn langs den planlagte ruten, bevæpnet med både bomber og skytevåpen. Ting går imidlertid ikke helt etter attentatmakernes plan: Kolonnen passerer to av deres utplasserte menn uten at disse foretar seg noe, og når den tredje attentatmannen slår til ved å kaste en granat mot kolonnen, lykkes han ikke med å skade tronfølgeren. Bomben detonerer under bilen som kommer bak Franz Ferdinand, og skader flere personer - men Franz Ferdinand er altså ikke blant dem. Attentatmannen svelger en cyanidpille og kaster seg ut i elva, men pillen viser seg bare å fremkalle brekninger, og han lykkes heller ikke å drukne seg i den 13 cm dype elva. Han blir pågrepet av politiet.
    Bilkolonnen med Franz Ferdinand fortsetter langs ruten, og ankommer etterhvert Rådhuset.

    Etter besøket på Rådhuset endrer Franz Ferdinand planene for resten av dagen, og bestemmer seg for å dra til sykehuset for å besøke de skadde fra det mislykkede attentatet. For å komme seg dit, kjører kolonnen tilbake igjen langs den samme veien, men tar til høyre et kvartal før åstedet for det forrige attentatet.
    Ved dette krysset venter Gavrilo Princip, medlem i Den Sorte Hånd på dem. Etter å ha hørt at det første attentatforsøket slo feil, har han bestemt seg for å slå til på returreisen.




    Når bilen med Franz Ferdinand nærmer seg, går Princip fremover og avfyrer to skudd fra en avstand på ca 1,5 meter. Det første skuddet treffer Franz Ferdinand i halsen, mens det andre treffer hans kone Sofie. Begge dør som en følge av skuddene.

    Princip pågripes umiddelbart etter attentatet, etter et mislykket selvmordsforsøk. Han er for ung til å dømmes til døden, og dømmes derfor istedet til 20 års fengsel. Princip pådrar seg imidlertid tuberkulose, og dør i fengselet i 1918. Av de øvrige involverte dømmes 5 til døden, mens 10 andre idømmes fengselsstraffer av ulik varighet. Av de dødsdømte henrettes 3 den 3. februar 1915, mens 2 får straffen redusert til fengsel.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Assassination_of_Archduke_Franz_Fer dinand_of_Austria


    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beidh a lá leo
    Moderator

    Kommentér

    • Safariland
      Veteran
      RESERVEBEFAL
      • 2007
      • 10998

      #3
      Julikrisen

      Tiden etter attentatet preges av posisjonering og usikkerhet. 29. Juni erklærer Kong George V 7 dagers landesorg, noe som blir fulgt opp av Tsar Nicholas II (som selvsagt ikke kan være noe dårligere) med 12 dagers landesorg.


      Tsar Nicholas II


      Kong George V

      I Sarajevo bryter det ut opptøyer og plyndring blant kroater og muslimer, rettet mot den serbiske befolkningen.
      Østerrikes hærsjef General Conrad von Hotzendorff ønsker en full invasjon, men trenger 16 dager til å mobilisere. Hærsjefen blir betegnet som en krigshisser som lenge har ventet på en anledning til å ta Serbia, nå har han endelig fått den unnskyldningen han trengte.
      Østerrikerne er derimot veldig bevisste på at de ikke ønsker å foreta seg noe så lenge Frankrikes president Raymond Poincare og statsminister Rene Viviani er på reise til Russland (denne skal ende 23. Juli), da dette ses på som en uheldig nærhet i disse krisetider. (Kommunikasjon mellom statsledere var selvsagt ikke like lettvint på den tiden).
      Ungarns statsminister Grev Istvan Tisza ønsker på sin side ingen handlinger som kan lede til krig med Russland.

      Tysklands ambassadør i Wien Grev Heinrich von Tschirschky fraråder ”forhastede tiltak for å gjøre opp med Serbia”.

      2. Juli sender Keiser Franz Josef et brev til hans tyske motstykke Keiser Wilhelm II der han takker for kondolanser. I dette brevet er det signaler om Østerrikes intensjoner ovenfor Serbia.
      Brevet kan leses i sin helhet på engelsk her.

      Lørdag 4.Juli begraves Erkehertug Franz Ferdinand i Artstetten slott.

      Budbringer for det tyske utenriksdepartement Victor Naumann ankommer Wien for å forsikre Østerrikerne om at de har Tysklands støtte dersom Russland skulle la seg provosere av Østerrikes handlinger.

      Stabssjef i Østerrikes utenriksdepartement Alexander Hoyos melder seg frivillig til å overbringe brevet fra Franz Josef og Leopold Berchtold (Østerrikes utenriksminister) til den tyske keiseren personlig. Han vil forsikre se om at det blir tolket så aggressivt som mulig.

      5. Juli ankommer Hoyos Berlin, hvor han møter med keiseren. Når Hoyos reiser hjem har han med seg ubetinget tysk støtte i det som blir beskrevet som en blank sjekk fra Keiser Wilhelm II.
      Se engelsk oversettelse av støtteerklæringen her.

      Keiser Wilhelm II

      Østerrike har nå det de trenger for å fortsette aggresjonen mot Serbia.

      Link til Krigshistorier.no for dette innlegget

      Kommentér

      • Bestefar
        Trådstarter
        OF-2 Rittmester

        Veteran
        • 2005
        • 11059

        #4
        Allianser og maktforhold

        Europa er på denne tiden preget av et system med allianser som de største nasjonene har inngått med hverandre for å balansere maktforholdene på kontinentet. Særlig Frankrike føler behov for en motvekt mot sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Frankrike har allerede tapt en krig mot Tyskland i 1870-71 som bla innebar at Frankrike måtte avstå Alsace og Lorraine til Tyskland, og forholdet mellom Frankrike og Tyskland er fortsatt anstrengt.

        Tyskland har hatt vekslende forhold med Russland - på et tidspunkt var Tyskland og Russland allierte, noe særlig Otto von Bismarck så som viktig for å unngå krig på to fronter. Den alliansen har imidlertid ikke holdt (mye pga uenighet med Østerrike-Ungarn over Balkan), og alliansen som er kjent som Sentralmaktene utgjør nå Tyskland, Østerrike-Ungarn, og Italia.

        På den andre siden står alliansen som gjerne kalles Trippelententen. Frankrike og Russland inngikk allianse i 1892 etter at avtalen mellom Tyskland og Russland ikke ble fornyet, for å skape en motvekt mot sentralmaktene. Avtalen innebærer at hver av partene forplikter seg til å erklære krig mot sentralmaktene dersom den andre parten blir angrepet av disse - og den forplikter også partene til å mobilisere dersom noen av sentralmaktene skulle mobilisere. For Tysklands vedkommende innebærer den Franko-russiske alliansen at en krig mot en av disse maktene vil medføre en betydelig risiko for en tofrontskrig.

        Storbritannia inngikk senere en serie av avtaler med Frankrike og Russland. Avtalene gjorde ikke Storbritannia til en formell alliert, men de innebærer likevel en britisk link til den franko-russiske alliansen, som nå altså blir kjent som Trippelententen.






        Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
        Beidh a lá leo
        Moderator

        Kommentér

        • Safariland
          Veteran
          RESERVEBEFAL
          • 2007
          • 10998

          #5


          Leopold Berchtold
          (Eller som hans mor valgte å døpe ham: Leopold (Anton Johann Sigismund Josef Korsinus Ferdinand) Graf Berchtold von und zu Ungarschitz, Frättling und Püllütz)




          Berchtold mottar 13. juli telegram fra sin utsending til Sarajevo, Friedrich von Wiesner. Von Wiesner mener det ikke er noen indikasjon på at de serbiske myndigheter hadde noe med attentatet å gjøre, Berchtold ser dog ingen grunn til å videreformidle dette til Franz Josef, snarere tvert i mot.

          Berchtold har i samtaler med Ungarns utenriksminister Tisza lovet overbevist ham om å støtte Berchtold ved å garantere at det ikke vil bli fremstilt noen territorielle krav, dette er derimot en bløff ettersom Serbia i realiteten allerede har blitt delt opp på papiret.
          Den samme Tisza har sendt flere brev til Franz Josef der han nærmest trygler om en mild behandling av Serbia. Berchtold ser dog nok en gang en mulighet til å påvirke retningen konflikten går ved å holde tilbake disse brevene, Franz Josef mottar dem aldri.

          Østerrikerne har bestemt seg for å skrive et notat i form av et ultimatum som Serbia ikke kan godta, for å fremprovosere et avslag.
          Både Italia og Russlands ambassadør til Østerrike har nå oppdaget hva som er i gjære, og advarer St. Petersburg om at Østerrike planlegger avgjørende handlinger mot Serbia. Russland som militært sett fremdeles er redusert etter den russisk/japanske krigen er på ingen måte komfortabel med utviklingen.
          Etterhvert sprer nyheten seg videre i de diplomatiske kretser, og den britiske ambassadøren melder også hjem at Østerrike planlegger noe.

          Berchtold avlegger 18. juli den britiske ambassadøren Sir Maurice de Bunsen et besøk, i etterkant av møtet noterer Bunsen at Berchtold var usedvanlig pratsom og behagelig.

          19. juli møtes det østerriske ministerrådet i hemmelighet. I løpet av møtet bestemmer de seg for at Serbia ”skal bli slått til jorden”. Ministerrådet setter seg så ned og skriver ultimatumet.
          (Ultimatumet kan leses i engelsk versjon her, og orginalversjon her.)
          Tysklands ambassadør til Østerrike melder tilbake til sin overordnede etter å ha sett det, at notatet er formulert slik at Serbias aksept praktisk talt er utelukket.

          Mens dette dramaet utspiller seg sitter den tyske keiseren i ro og fred på det årlige cruiset sitt opp og ned norskekysten. Han vil senere måtte reagere på det som har utspilt seg i hans fravær.

          Link til Krigshistorier.no for dette innlegget

          Kommentér

          • Safariland
            Veteran
            RESERVEBEFAL
            • 2007
            • 10998

            #6
            Etter at Franz Josef har mottatt ultimatumet til gjennomlesing besøker Berchholdt ham på Bad Ischl og får en godkjenning til å bruke det.
            Den russiske utenriksministeren Sergei Sazonov går ut og advarer tysklands ambassadør Grev Fridrich von Pourtales om at Russland ikke vil tillate Østerrike-Ungarn å gjøre militære tiltak mot Serbia.
            Østerrike venter til Frankrikes president og statsminister forlater Russland 23. juli før de sender ultimatumet. Før dette har det vært til gjennomlesing i Tyskland, hvor statssekretæren Arthur Zimmermann kommenterer at han mener den er for skarp, dette hindrer dog ikke Østerrikerne, som 06:00 på kvelden 23. Juli leverer ultimatumet med svarfrist på 48 timer. Bare for å være sikker har sendebudet Baron Wladimir von Giesl blitt instruert til å ikke godta noe svar, uansett hva det måtte være.


            Baron Wladimir von Giesl


            Nicolai Pasic, Serbias statsminister, har med seg store deler av kabinettet på en valgkamptur sør i landet i forbindelse med det kommende valget. Pasics stedfortreder finansminister Lazar Paču mottar derfor ultimatumet, med beskjed om at de hadde 48 timers svarfrist og Østerrikes delegasjon kom til å forlate landet umiddelbart dersom svaret ikke var tilfredstillende. Pacu prøver å kjøpe tid ved å si at han trenger statsminister og kabinett tilstede for å ta en avgjørelse (kommunikasjon var som kjent litt mer tungvint uten mobiltelefoner). Giesl sier dog (i tråd med instruks) at Pacu kan gjøre hva han vil, men klokken går...




            Nicolai Pasic

            Link til Krigshistorier.no for dette innlegget

            Kommentér

            • hvlt
              OF-2 Kaptein
              Planoff. (S-5)

              Sponsor
              Veteran
              • 2006
              • 22401

              #7
              Også det norske utenriksdepartement følger nøye med på hva som nå skjer i Europa. Noen telegrammer og brev fra (og til) norske ambassader til (og fra) Utenriksdepartementet i tiden 25. til 31. juli finnes her (lenke).

              Hastetelegrammet fra den norske ambassaden i Wien til utenriksministeren 25. juli lyder:
              Serbiske svar er tilfredsstillende.
              Diplomatiske forbindelse afbrudt.

              Utenriksministeren sender 27. juli beskjed til den norske ambassadør i London Benjamin Vogt, til hans hjem på Lillehammer der han skal være på sommerferie, om at han snarest må reise tilbake til London, og må oppsøke utenriksminsteren på gjennomreisen i Kristiania. Det kommer straks telegram tilbake fra Lillehammer om at Vogt er på fottur i Jotunheimen og ikke mulig å få tak i, men er ventet tilbake til Lillehammer 3. august. Det var før mobiltelefonens tid. Ambassadøren i Paris, Fritz Wedel Jarlsberg, som tydeligvis også er på sommerferie i Norge, blir oppringt fra departementet 27. juli kl. 12.45 med beskjed fra utenriksministeren om at han snarest må vende tilbake til Paris. Wedel Jarlsberg sier at det er umulig for ham å reise samme dag, men sier han vet hva han har å gjøre.

              Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
              At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
              Moderator

              Kommentér

              • Safariland
                Veteran
                RESERVEBEFAL
                • 2007
                • 10998

                #8
                Ultimatumet blir gjort kjent for den britiske regjeringen. Britene vil dog helst ikke blande seg, av flere grunner. De ønsker å fremstå nøytrale, og de er redde for at en ubetinget støtte til Russland vil kaste bensin på bålet og få Russland til å bli for agressive mot Tyskland/Østerrike. Britene har også i lengre tid forsøkt å normalisere forholdet sitt til Berlin, og er redde for å ødelegge dette arbeidet.

                Det er mulig britene fremsto litt for upartiske i sin kommunikasjon med tyskerene, da de holdt frem faren for en krig mellom fire stormakter i Europa (Tyskland, Russland, Frankrike og Østerrike/Ungarn), og med dette lot det fremstå som at britene ikke kom til å innvolvere seg. Tysklands ambassadør rapporterte tilbake til sine at tallet fire ble fremhevet.

                Ettersom Giesl allerede vet utfallet av ultimatumet begynner de å pakke ned kontoret og brenne sensitive dokumenter allerede morgenen etter (24. juli). Planen er å ta toget ut av Beograd umiddelbart etter at fristen er gått ut.
                Pasic ankommer Beograd 05:00 samme morgen, og må nå ta stilling til ultimatumet. Han velger å offentliggjøre det for å prøve å høste sympati i de andre nasjonene. Dette virker til en viss grad, da verden blir forferdet over kravlisten til Østerrike. Kronprins Alexander I rådfører seg med Russland, Russland anbefaler dem å opptre med ekstrem forsiktighet. Svaret fra Russland kan leses her.

                Samtidig har offentliggjøringen en annen effekt, da ultimatumet blir trykket i en norsk avis, og lest opp for Keiser Wilhelm.

                Russerene begynner etter hvert å forberede en mobilisering.

                Link til Krigshistorier.no for dette innlegget

                Kommentér

                • Bestefar
                  Trådstarter
                  OF-2 Rittmester

                  Veteran
                  • 2005
                  • 11059

                  #9
                  Den tyske flåten befinner seg for tiden i norsk farvann. I dag kaller Tyskland hjem sine skip i Hochseeflotte fra Norge, for å være forberedt i tilfelle krig. Flåten samles utenfor Skudenes, før den setter kursen sørover.

                  Den tyske marinen har i lengre tid drevet et intenst våpenkappløp med Royal Navy. Royal Navy har tradisjonelt vært den desidert mektigste marinen i verden. admiral Alfred von Tirpitz har imidlertid allerede fra slutten av 1800-tallet arbeidet intenst med en opprustning av den tyske flåten, med det mål for øye å kunne utfordre Royal Navy. For å oppnå dette trenger Tirpitz ikke nødvendigvis flere skip enn Royal Navy - britenes verdensomspennende imperium medfører at også flåten må spres, mens tyskerne kan konsentrere sin i Nordsjøen, og dermed oppnå tilstrekkelig lokal styrke til å true Royal Navy. Målet er å oppnå et forhold på 2:3 i forhold til Royal Navy's styrke.

                  Den tyske opprustningen fører etterhvert til bekymring i Storbritannia, og britene svarer med sin egen opprustning av Royal Navy for å møte den tyske utviklingen. Dette krever imidlertid voldsomme ressurser. Opprinnelig har britenes strategi vært basert på å ha en marine som er minst like sterk som verdens nest største og tredje største marine sammenlagt. Britene kommer imidlertid fram til at man ikke har økonomi til å opprettholde denne strategien, og den erstattes etterhvert av en strategi som går ut på å ha en marine som er minst 60% sterkere enn verdens nest største marine. Prosessen ledes innledningsvis av Jackie Fisher, men i 1910 går han av, og Winston Churchill overtar som First Lord of the Admiralty

                  Utviklingen er imidlertid ikke bare kvantitativ - i 1906 sjøsetter britene HMS Dreadnought. De teknologiske forbedringene dette skipet representerer var så store at dette gjerne omtales som "the dreadnought revolution", og slagskip kategoriseres etter dette gjerne som enten "dreadnought" eller "pre-dreadnought", da slik at sistnevnte type skip gjerne vurderes som foreldet i møte med dreadnought-skip.
                  Blant de store fordelene med skipet er særlig nye dampturbiner som gir økt hastighet, og ny bevæpning som i langt større grad fokuserer på å få montert størst mulig skyts. Mens eldre skip gjerne hadde kanoner av flere ulike (og mindre) kalibre, består HMS Dreadnoughts hovedbevæpning av 10 stk 305mm kanoner, montert i dreibare tårn med to kanoner hver. Dette gir en dramatisk mye bedre ildkraft på langt hold. Det har også andre fordeler: Et større antall kanoner av samme kaliber innebærer mindre arbeid på ballistiske beregninger, ettersom man nå ikke trenger separate beregninger for flere ulike kalibre.

                  Sjøsettingen fører som nevnt til en teknologisk revolusjon, og andre lands mariner (Tysklands inkludert) begynner etter 1906 å konstruere sine egne dreadnoughter.

                  HMS Dreadnought

                  I juli 1914 har Royal Navy 49 slagskip, mens Tyskland har 29. Dette inkluderer - for begge flåtene - flere dreadnoughts. Tyskerne har imidlertid i den siste perioden begynt å fokusere på andre typer fartøy: U-båter.






                  Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                  Beidh a lá leo
                  Moderator

                  Kommentér

                  • Safariland
                    Veteran
                    RESERVEBEFAL
                    • 2007
                    • 10998

                    #10
                    27 Juli

                    Keiser Wilhelm returnerer til Potsdam for å styre Tyskland.

                    Den britiske flåten avslutter en storøvelse, men istedenfor å gå tilbake til rutineoperasjoner blir de satt på krigsfot i tilfelle krisen i sentral-Europa utvikler seg i feil retning.





                    Joseph Jacques Césaire Joffre

                    Tyskland går ut offentlig og fraråder Østerrike mot å akseptere britiske meklingsfremstøt
                    Frankrikes stabsjef Joseph Jacques Césaire Joffre og krigsminister Adolphe Marie Messimy uttrykker et håp, via deres militærattache til den franske ambassaden i St. Petersburg, om at Russland vil ta opp Østfronten dersom krig bryter ut.



                    Adolphe Marie Messimy


                    Frankrike sender samtidig ut en varslingsordre for mobilisering.

                    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget

                    Kommentér

                    • Safariland
                      Veteran
                      RESERVEBEFAL
                      • 2007
                      • 10998

                      #11
                      Krigserklæring!

                      Den serbiske stabsjefen blir tatt til fange i Budapest på vei hjem fra ferie. Overraskende nok blir han sluppet fri på ordre fra høyeste hold, og deretter eskortert til grensen til Serbia.

                      Klokken 11:00 på morgenen 28. Juli blir følgende telegram sendt fra Østerrike til Serbia. På tross av Serbias ydmykende knefall for Østerrikes ultimatum viser Østerrike ingen nåde. Det er nå erklært krig!

                      [Telegraphic]Vienna, July 28, 1914

                      The Royal Serbian Government not having answered in a satisfactory manner the note of July 23, 1914, presented by the Austro-Hungarian Minister at Belgrade, the Imperial and Royal Government are themselves compelled to see to the safeguarding of their rights and interests, and, with this object, to have recourse to force of arms. Austria-Hungary consequently considers herself henceforward in state of war with Serbia.


                      COUNT BERCHTOLD
                      Den britiske utenriksministeren Edward Grey prøver å kalle inn franske, tyske og italienske diplomater for å kjøle ned krisen, men får lite gehør, ingen av dem er interessert.

                      Den tyske kansleren Theobald von Bethmann-Hollweg hevder seg lurt av østerrikerne, og tilbyr sin fratredelse til Keiseren. Keiseren avslår tilbudet med utsagnet "du har laget denne suppen, nå får du spise den også".
                      Kansleren lufter sin frustrasjon over østerrikerne i et telegram til Tysklands ambassadør i Østerrike.

                      Østerrike følger opp krigserklæringen med å åpne ild med artilleri mot Beograd fra andre siden av Donau.

                      Etterhvert når også informasjonen om krigserklæringen frem til St. Petersburg, hvor Frankrikes ambassadør er rask til å garantere Russland Frankrikes fulle støtte.

                      Snøballen har begynt å rulle, det skal gå flere år og mangfoldige millioner menneskeliv før den stopper.

                      Link til Krigshistorier.no for dette innlegget

                      Kommentér

                      • hvlt
                        OF-2 Kaptein
                        Planoff. (S-5)

                        Sponsor
                        Veteran
                        • 2006
                        • 22401

                        #12
                        Alle landene som nå truer eller trues av krig har en kombinasjon av stående hær og mobiliseringshær (reserver). Noen har verneplikt, andre ikke. Det er svært forskjellig fra land til land hvor lang trening de stående styrkene har, og hvor godt trenet reservene er. Det er også variabelt hvor godt de er utrustet, og hvor hurtig en mobilisering og sammendraging av reservene kan gjøres. F.eks. hadde Tyskland verneplikt med 2 eller 3 års førstegangstjeneste og deretter plikkttjeneste som reservist, mens Storbritannia hadde en ren vervet hær og innførte først verneplikt i 1916.

                        Den russiske hær var den tallmessig største. Den hadde en fredsstyrke på 1.445.000 mann og var i 1914 ved full mobilisering på 5 millioner mann. Den tyske hær (som egentlig besto av fire hærer, den prøyssiske, den bayerske, den württembergske og den saksiske, disse var delvis, men ikke fullstendig, integrerte) hadde en fredsstyrke på 865.000 mann og en mobiliseringsstyrke på ca. 3.820.000. Frankrike hadde en stående hær på 827.000 mann og en total mobiliseringsstyrke på 3.750.000 mann. Østerrike-Ungarn hadde en stående hær på 478.000 mann og en total mobiliseringsstyrke på 2.300.000 mann. Belgia hadde en stående hær på 48.000 mann som ved mobilisering ble til en hær på 117.000 mann.

                        Storbritannia hadde som sagt ikke verneplikt, men en vervet hær på 400.000 mann. Av disse var 100.000 stasjonert i koloniene og kun ca. 150.000 var i Storbritannia klare til bruk i en krig på kontinentet. Ellers rådde britene over bl.a. den indiske hær på 150.000 mann.

                        Alle landene ville i løpet av krigen verve eller utskrive mange ganger så mange soldater som mobiliseringshærene utgjorde i 1914. I Storbritannia vervet man straks mange frivillige, og i tillegg kom frivillige kanadiske, australske, new-zealandske og syd-afrikanske.

                        Totalt vil det i løpet av krigen 1914-1918 delta i den russiske hær 19 millioner mann, i den tyske hær 13,25 millioner mann, i den franske hær 8,2 millioner mann, i den østerriksk-ungarske hær 9 millioner mann, i den belgiske hær 380.000 mann og i den britiske hær 9,5 millioner mann (inklusive kanadiere, australiere, indere etc.). Av disse vil minst 10 millioner bli drept og minst 22 millioner bli såret, av disse minst 7 millioner arbeidsuføre for resten av livet.


                        Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
                        Moderator

                        Kommentér

                        • Rittmester
                          OF-2 Rittmester
                          Pers.off. (S-1)


                          Sponsor
                          Veteran
                          • 2006
                          • 31295

                          #13
                          Første fly over Nordsjøen

                          I skyggen av krigen flyr i dag den norske marineoffiseren, polfareren og flyveren Tryggve Gran som førstemann over Nordsjøen. Han tar av med sin Bleriot fra Cruden Bay i Skottland, og lander på Jæren drøyt fire timer senere.



                          En Bleriot av samme type som nordmannen brukte. Ingenting å si på tilgangen til frisk luft eller utsikt.

                          Han ble premierløytnant i Hærens Flyvevåpen i 1914. Tryggve Gran melder seg i 1916 som frivillig til Royal Flying Corps, med kanadisk identitet av hensyn til den norske nøytraliteten, stiger i gradene til major og blir dekorert med DFC og MC. Etter krigen møtte han den tyske flyveren Hermann Göring, senere kjent for andre ting, og de to fant ut at Gran sannsynligvis skjøt ned Göring i 1917, selv om det ikke er formelt bekreftet. Under andre verdenskrig blir Gran med i NS, noe han blir dømt for i 1948.





                          Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                          Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.
                          Moderator

                          Kommentér

                          • Bestefar
                            Trådstarter
                            OF-2 Rittmester

                            Veteran
                            • 2005
                            • 11059

                            #14
                            TYSKLAND OG RUSSLAND I KRIG

                            I Tyskland er Serbias delvise aksept av ultimatumet fra Østerrike-Ungarn (8 av 10 punkter ble godatt) blitt godt mottatt. Den 28. juli (før krigserklæringen) beskriver Kaiser Wilhelm den såkalte "Halt in Belgrade"-planen for von Jagow, sin utenriksminister:

                            I propose that we say to Austria: Serbia has been forced to retreat in a very humiliating manner and we offer our congratulations. Naturally, as a result, no more cause for war exists, but a guarantee that the promises will be carried out is probably necessary. That could be secured by a temporary military occupation of a portion of Serbia, similar to the way we left troops in France in 1871 until the billions were paid. On this basis I am ready to mediate for peace with Austria. Submit a proposal to me along the lines I have sketched out, to be communicated to Vienna
                            Etter at tyskerne blir kjent med krigserklæringen, sender tyskerne flere telegrammer til Østerrike-Ungarn for å fremheve behovet for en fredelig løsning, uten å få svar. Tonen i telegrammene blir mer og mer irritabel. Når tyskerne i tillegg via Italia får kjennskap til at Serbia muligens er villige til også å goda de siste punktene i ultimatumet, sender Bethmann [den tyske kansleren] følgende telegramm til Østerrike-Ungarn:

                            Please show this to Berchtold [Østerrisk utenriksminister] immediately and add that we regard such a yielding on Serbia’s part as a suitable basis for negotiations along with an occupation of a part of Serbian territory as a pledge

                            Theobald von Bethmann-Hollweg, den tyske kansleren

                            Disse telegrammene møter imidlertid liten forståelse hos Bercthold, som insisterer på at selv om Serbias etterkommelse ville vært akseptabelt før krigserklæringen, innebærer krigstilstanden en endring i tilstanden som også endrer Østerrike-Ungarns holdning til Serbia og betingelser for fred.

                            Dette møtes med bekymring hos Bethmann, som svarer med følgende telegrammer:

                            The refusal of every exchange of views with St. Petersburg would be a serious mistake, for it provokes Russia precisely to armed interference, which Austria is primarily concerned in avoiding. We are ready, to be sure, to fulfill our obligations as an ally, but we must refuse to allow ourselves to be drawn by Vienna into a world conflagration frivolously and in disregard of our advice. Please say this to Count Berchtold at once with all emphasis and with great seriousness.


                            If Austria refuses all negotiations, we are face to face with a conflagration in which England will be against us . . . under these circumstances we must urgently and emphatically urge upon the consideration of the Vienna Cabinet the adoption of mediation in accordance with the above honourable conditions. The responsibility for the consequences which would otherwise follow would be, for Austria and us, an uncommonly heavy one


                            Disse telegrammene blir ikke imøtekommet.
                            Samtidig fører imidlertid andre hendelser til at snøballen fortsetter å rulle.

                            Russland, hvis interesser i Balkan-området hovedsakelig er knyttet til Serbia, iverksetter den 29. juli delvis mobilisering som følge av Østerrike-Ungarns krigserklæring mot Serbia. Den 30. juli informerer tsar Nicolai kaiser Wilhelm om dette. I Tyskland oppfattes dette som en trussel - samtidig som en russisk mobilisering også etter tyskernes oppfatning gir Tyskland "casus belli", altså slik at de kan erklære krig mot Russland og samtidig få Russland til å fremstå som aggressoren. I Tyskland sees dette på som ønskelig, ettersom man er overbevist om at en krig mellom Tyskland og Russland på ett eller annet tidspunkt uansett vil komme, og russisk opprustning gjør at Tyskland frykter at Russland vil bli for sterke om krigen ikke kommer snart. Man ønsker imidlertid ikke å fremstå som aggressoren. Den russiske mobiliseringen endrer derfor Bethmanns innstilling betraktelig.


                            Vladimir Suhkomlinov, russisk krigsminister, som insisterte på full mobilisering i disputter med tsaren

                            Tsar Nicholas II

                            Tyskland, som har gitt Østerrike-Ungarn garanti om støtte nettopp med sikte på en eventuell russisk innblanding, sender som følge av dette et ultimatum til Russland - dersom russerne ikke innstiller mobiliseringen innen 12 timer, vil Tyskland erklære krig mot Russland.

                            Russerne svarer med å tilby forhandlinger om vilkår for demobilisering. Dette nekter tyskerne å godta, og de erklærer dermed krig mot Russland den 1. august. Samtidig beordres full mobilisering i Tyskland. Mobilisering i Tyskland har mer dramatiske konsekvenser enn for andre land - etter de planer som er lagt, innebærer mobilisering i Tyskland ikke bare at tropper skal stilles klare for krig, men også at de forhåndslagte planene for krig skal iverksettes. Dette innebærer at en tysk mobilisering setter Tyskland nærmest på autopilot mot en europeisk storkrig.



                            Den 1. august er altså Serbia i krig med Østerrike-Ungarn, hvis allierte Tyskland er i krig med Russland. Russland er imidlertid alliert med Frankrike, noe som innebærer at tyskerne nå har potensielle motstandere på to fronter. De sender derfor meldinger til Frankrike, hvor de krever at franskmennene holder seg nøytrale i konflikten. Disse meldingene blir ikke besvart.

                            Tyskland og Russland er forøvrig ikke de eneste landene som mobiliserer i disse dager - Østerrike-Ungarn, Belgia, og Tyrkia beordrer mobilisering den 31. juli. Britene mobiliserer marinen den 1. august, mens Frankrike beordrer full mobilisering samme dag.


                            http://en.wikipedia.org/wiki/July_Crisis#Russian_mobilization

                            Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                            Last edited by Bestefar; DTG 011246 Aug 14, 12:46.
                            Beidh a lá leo
                            Moderator

                            Kommentér

                            • Bestefar
                              Trådstarter
                              OF-2 Rittmester

                              Veteran
                              • 2005
                              • 11059

                              #15
                              Vestfronten - Tysklands planer for krig

                              Tysklands krigserklæring mot Russland og Russlands allianse med Frankrike innebærer at Tyskland nå etter all sannsynlighet står overfor en tofrontskrig mot tallmessig overlegne styrker. Dette er imidlertid - gitt alliansen mellom Russland og Frankrike - slett ikke uventet, og Tyskland har basert sine planer på at en krig med ett av landene Russland/Frankrike også vil innebære krig med det andre.

                              Tysklands planlegging er videre basert på at Russlands mobilisering av de væpnede styrkene vil være meget tidkrevende – slik at Russland i de innledende fasene ikke anses å ville utgjøre en nevneverdig trussel. Planen er derfor å angripe Frankrike først, ta Paris hurtig i en rask seier, og dermed slå Frankrike ut av krigen – og samtidig forhindre britisk involvering på landjorden. Deretter kan hele den tyske hæren konsentrere seg om å møte russerne på østfronten. Den forrige krigen mellom Tyskland og Frankrike (den franko-prøyssiske krigen 1870-1) endte nettopp med en rask, tysk seier, noe som gir håp om at en ny rask seier er mulig.

                              For å oppnå en rask seier i vest, har imidlertid tyskerne kommet frem til at grensen mellom Tyskland og Frankrike må unngås. Terrenget er vanskelig, og den franske hæren er også konsentrert i det området. For å overrumple franskmennene, baserer den tyske planen seg på å gå via Belgia, for så å dreie sørover og angripe Frankrike over den tynnere forsvarte grensa mellom Frankrike og Belgia. Den vestre/høyre flanken av de tyske styrkene skal da kunne omgå de franske styrkene og avskjære Paris, som da bør falle relativt raskt. Denne planen er kjent som Schlieffen-planen, etter grev von Schlieffen




                              http://en.wikipedia.org/wiki/Schlieffen_Plan


                              For å oppnå denne planen har tyskerne 7 armeer som skal settes inn på vestfronten, mens den siste (8. arme) holdes igjen som reserve.
                              http://en.wikipedia.org/wiki/German_Army_order_of_battle_(1914)


                              Planen om å omgå den fransk-tyske grensa innebærer at tyske styrker må gå gjennom Belgia. Den 2. august sender Tyskland et ultimatum til Belgia, hvor de krever fri passasje for sine styrker på vei til Frankrike. Samme dag krysser tyske styrker grensa til Luxemburg, som forberedelse til angrepet mot Frankrike. Belgierne avslår ultimatumet den 3. august - samme dag garanterer Storbritannia Belgias nøytralitet, noe som for Tyskland innebærer at krig mot Belgia også vil innebære krig mot England.

                              Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                              Beidh a lá leo
                              Moderator

                              Kommentér

                              • Bestefar
                                Trådstarter
                                OF-2 Rittmester

                                Veteran
                                • 2005
                                • 11059

                                #16
                                Tyskland i krig med Frankrike, Storbritannia og Belgia

                                Tyskland har som nevnt startet sine forberedelser for å iverksette Schlieffen-planen, etter at tyske krav om at Frankrike skulle holde seg nøytralt i forhold til konflikten med Serbia og Russland ikke ble etterkommet. Den 3. august erklærer Tyskland krig mot Frankrike.
                                Storbritannia har som nevnt garantert for Belgias nøytralitet, og Belgia nekter Tyskland fri passasje på vei mot Frankrike. For Tyskland finnes det imidlertid ingen måte å oppnå en rask seier over Frankrike på uten å gå gjennom Belgia. Den 4. august erklærer dermed Tyskland krig mot Belgia. Storbritannia fremsetter så et ultimatum overfor Tyskland, og krever at Belgias nøytralitet respekteres. Dette ultimatumet har en frist til midnatt 4. august. Når dette ikke blir besvart tilfredsstillende, erklærer Storbritannia krig mot Tyskland.
                                Samtidig erklærer Italia - til tross for alliansen med Tyskland og Østerrike-Ungarn - at landet anser seg som nøytralt i den pågående konflikten.

                                Alle fire stormakter i Europa er dermed i krig. For statsoverhodene i tre av dem er det også snakk om krig på tvers av familiebånd; Kaiser Wilhelm II, Kong George V og Tsar Nicolas II er søskenbarn. Etter de siste krigserklæringene skal Kaiser Wilhelm ha uttalt:

                                To think that George and Nicky should have played me false! If my grandmother had been alive, she would never have allowed it
                                I London sitter Storbritannias utenriksminister Sir Edward Grey og følger hendelsene i Europa. Når kvelden nærmer seg, og gatelampene tennes, kommenterer han situasjonen slik:

                                The lamps are going out all over Europe, we shall not see them lit again in our life-time

                                Sir Edward Grey

                                Et animert kart som oppsummerer julikrisen og krigsutbruddet kan sees her: http://www.the-map-as-history.com/demos/tome06/

                                Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                                Last edited by hvlt; DTG 042151 Aug 14, 21:51.
                                Beidh a lá leo
                                Moderator

                                Kommentér

                                • Bestefar
                                  Trådstarter
                                  OF-2 Rittmester

                                  Veteran
                                  • 2005
                                  • 11059

                                  #17
                                  Vestfronten - Invasjon!

                                  Krigen på vestfronten er nå et faktum, og etter å ha okkupert Luxembourg den 2. august, invaderer Tyskland Belgia den 4. august. Tyskland har dårlig tid - Frankrike må overrumples og beseires raskt, dersom Tyskland skal realisere planen om å fristille hæren til å møte den russiske hæren på østfronten når den blir klar.
                                  Dette innebærer at marsjen gjennom Belgia må gjennomføres så raskt som overhodet mulig. Stemningen i Tyskland er imidlertid god - man har god tro på at denne krigen kommer til å bli kortvarig og suksessrik.


                                  Tyske soldater på vei mot vestfronten - skriften på toget betyr "Utflukt til Paris" og "på gjensyn på Boulevarden", og gjenspeiler holdningene til krigen på dette tidspkt

                                  Belgierne har imidlertid konstruert flere festninger som tyskerne må overvinne hurtig om planen skal holde. Den 5. august når tyskerne Liege ved elven Meuse, hvor belgierne har konstruert flere festningsverk. De sentrale forsvarsverkene er 12 fort konstruert rundt byen (se kart under)


                                  Festningsverk rundt Liege(=Lüttich). Kun de blå eksisterte i 1914.

                                  Eksempel på fort

                                  I nord angriper tyskernes 34. brigade mot Pontisse og Herstal, og slår seg inn i bebygde områder. Her kjempes det fra hus til hus, mens angriperne beskytes av festningsverk. Tyskerne presser seg først gjennom med betydelige tap, men et belgisk motangrep tvinger dem til å trekke seg tilbake til Meuse.
                                  Også lenger sør møter tyskerne vanskeligheter - terrenget er vanskelig å manøvrere i, og angriperne møter kraftig beskytning fra belgiske festningsverk. Tyskerne klarer å presse seg frem til Boncelles, men må også her trekke seg tilbake.
                                  Tyskerne lykkes imidlertid i å krysse elva og å kjempe seg inn i Liege. Angrepene fortsetter også gjennom 6. og 7. august, og tyskerne lykkes med å ta citadellen


                                  Tysk infanteri under fremrykning

                                  Belgiske soldater utenfor Liege


                                  Belgierne har dermed bitt godt fra seg i åpningsfasen, og har gitt tyskerne større problemer enn ventet. Den 7. august besitter belgierne fortsatt festningsverk som hindrer tysk fremrykning. Tyskerne beordrer nå fram tyngre skyts for å håndtere de belgiske fortene - bombekastere på opp til 420mm.


                                  Operasjonen mot de gjenværende fortene starter den 8. august, og er nå - den 10. august - fortsatt pågående.



                                  Samtidig har stridigheter mellom Frankrike og Tyskland også begynt. Krig med Tyskland var ikke uventet for franskmennene, og franskmennene er ivrige etter å gjenerobre områdene Alsace-Lorraine, som de måtte avstå til tyskerne etter å ha tapt den franko-prøyssiske krigen i 1870-1.
                                  Den 7. august begynner franske styrker offensive operasjoner mot den tyske grensa, og den 8. august okkuperer de Mulhouse (nederst på kartet under).

                                  Franske ambisjoner om å gjenvinne disse områdene er imidlertid ikke uventet for tyskerne heller, og en fransk offensiv mot den tyske grensa passer meget godt inn i Schlieffen-planen, som har som formål å komme rundt de franske styrkene - en fransk offensiv mot øst vil bare forsterke effekten av tyskernes plan. Tyskerne trekker seg derfor kontrollert tilbake i møte med den franske offensiven, og påfører de franske styrkene betydelige tap under disse operasjonene.


                                  Fransk infanteri under fremrykning


                                  Schlieffenplanen i rødt, og fransk fremrykning i blått. Liege kan sees nesten helt øverst i kartet, ved begynnelsen av den andre røde pilen fra toppen

                                  Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                                  Last edited by Bestefar; DTG 101431 Aug 14, 14:31.
                                  Beidh a lá leo
                                  Moderator

                                  Kommentér

                                  • Bestefar
                                    Trådstarter
                                    OF-2 Rittmester

                                    Veteran
                                    • 2005
                                    • 11059

                                    #18
                                    Vestfronten

                                    I Belgia har slaget om Liege fortsatt siden forrige uke. De belgiske befestningene har gitt tyskerne større problemer enn de hadde håpet på, men etter at tyskerne får satt inn tyngre krumbanevåpen blir de resterende belgiske forsvarsverkene skutt i filler ett etter ett. Den 16. august er de siste fortene nedkjempet.


                                    Rester av et belgisk fort etter kampene rundt Liege

                                    Tyske soldater i Liege

                                    Med fortene rundt Liege ute av spill, er de tyske styrkene nå i stand til å fortsette fremrykningen vestover, mens den belgiske hæren trekker seg tilbake i retning Antwerpen.
                                    Festningsverkene rundt Liege er imidlertid ikke de eneste festningsverkene belgierne besitter - på veien vestover står ytterligere en befestet belgisk by i veien for tyskerne: Namur


                                    Tysk fremrykning etter at Liege har falt

                                    Tyskerne har iløpet av slaget om Liege også merket seg at de har vært i kamp med belgiske styrker som ser ut til å bestå av belgiske sivile. Tyskerne har hatt bitre erfaringer med såkalte franktirører fra den Franko-Prøyssiske krigen, og er innstilt på hardhendt behandling av det de mener er belgiske sivile som opptrer som ulovlig stridende.

                                    Lenger sør begynner den franske offensiven å møte større motstand. Som nevnt i forrige uke okkuperte franskmennene Mulhouse/Müllhausen den 8. august, etter at tyskerne hadde trukket seg tilbake. Et tysk motangrep følger imidlertid nesten umiddelbart, og den 10. august tar tyskerne byen tilbake. Også lenger nord langs den tysk-franske grensa møter franskmennene hard tysk motstand, og presses tilbake.


                                    Opprinnelig fransk angrep på Mulhouse, 8. august

                                    Mulhouse - pil viser tysk motangrep


                                    Franskmennene har imidlertid ikke tenkt å oppgi planene om å gjenerobre Alsace-Lorraine. De franske styrkene i området omorganiseres og forsterkes, og en ny offensiv starter den 14. august.

                                    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Mulhouse

                                    Lenger nordvest i Frankrike har britene satt i land sin ekspedisjonsstyrke i Frankrike - BEF. Dermed har britene nå soldater på bakken i Frankrike. Denne styrken er riktignok svært liten sammenlignet med de tyske og franske styrkene - men i motsetning til disse, består BEF pr nå utelukkende av frivillige.

                                    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                                    Last edited by Bestefar; DTG 151800 Aug 14, 18:00.
                                    Beidh a lá leo
                                    Moderator

                                    Kommentér

                                    • Bestefar
                                      Trådstarter
                                      OF-2 Rittmester

                                      Veteran
                                      • 2005
                                      • 11059

                                      #19
                                      Balkan: Østerrisk invasjon av Serbia

                                      Som nevnt i tidligere innlegg startet kamphandlinger ved grensa mellom Serbia og Østerrike-Ungarn ganske umiddelbart etter krigserklæringen den 28. juli, ved at østerrisk artilleri beskjøt Beograd.

                                      Den 12. august krysser østerriske styrker elva Drina (som utgjør grensen mellom Serbia og Østerrike-Ungarn), og invaderer Serbia. Østerrikerne har satt av tre armeer (2., 5., 6.) til disse operasjonene, som på dette tidspkt utgjør over 300.000 mann. Mot dem står 4 serbiske armeer: 1., 2., 3., og Užice. Disse har imidlertid pr nå bare en samlet styrke på ca 180.000 mann. Videre har den serbiske hæren alvorlige forsyningsproblemer. Det er mangel på alt fra uniformer og rifler til artilleriskyts og ammunisjon. Disse problemene skyldes Balkan-krigene i 1912 og 1913 som nylig er avsluttet - Serbia har altså akkurat begynt gjenoppbyggingen av sine styrker etter disse.
                                      Den østerriske hæren er på sin side godt utrustet, og kan stille dobbelt så mange maskingevær og artilleriskyts som serberne.

                                      De østerriske styrkene ledes av General Oskar Potierek. Han ser for seg en rask seier over de underlegne serbiske styrkene, og håper på å oppnå en endelig seier før Keiser Franz Josefs fødselsdag den 18. august


                                      Oskar Potiorek, øverstkommanderende for de østerriske styrkene som deltar i invasjonen av Serbia

                                      Den serbiske hæren ledes formelt av kronprins Alexander, men styrkene ledes i praksis av Feltmarskalk Radomir Putnik, som også ledet de serbiske styrkene under Balkan-krigene.


                                      Feltmarskalk Radomir Putnik, sjef for den serbiske generalstaben


                                      Serberne er klar over at de ikke har mulighet til å forsvare seg langs hele grensa, og har derfor holdt sine styrker tilbake når østerrikerne krysser grensa. Sent den 15. august støter imidlertid serbiske styrker på østerriske styrker som har etablert seg ved fjellet Cer. De østerriske stillingene i dette området er tynt besatt, og serberne lykkes ila den 15.-16. august med å presse østerrikerne ut av området. Østerrikerne trekker seg tilbake, med betydelige tap. Serberne fortsetter sine angrep den 17. august med det mål å ta tilbake Šabac, men dette angrepet lykkes østerrikerne i å stanse.






                                      Cer

                                      Tidlig om morgenen den 18. august iverksetter østerrikerne sitt eget angrep. Serbiske styrker skal nå ryddes av veien, slik at den østerriske fremrykningen inn i Serbia kan fortsette.



                                      http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Cer

                                      Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
                                      Last edited by Bestefar; DTG 161737 Aug 14, 17:37.
                                      Beidh a lá leo
                                      Moderator

                                      Kommentér

                                      • hvlt
                                        OF-2 Kaptein
                                        Planoff. (S-5)

                                        Sponsor
                                        Veteran
                                        • 2006
                                        • 22401

                                        #20
                                        British Expeditionary Force til Frankrike

                                        Den britiske hær var ganske forskjellig fra andre hærer i Europa, først og fremst var den rettet mot koloniene. Den var liten og helt basert på frivillighet. Totalt rådet Storbritannia over hærstyrker på 440.000 mann, av disse var ca. 290.000 i koloniene, ca. 190.000 "innfødte" og ca. 100.000 "hvite". I Storbritannia var bare en liten "hjemmehær" på 150.000 mann, men dette var en profesjonell hærstyrke med et meget høyt treningsnivå sammenlignet med f.eks. den mobiliserte franske hær på 3,75 millioner mann.

                                        I løpet av meget få dager ble nesten hele hjemmehæren, British Expeditionary Force (BEF), som var satt opp med 6 infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon, fraktet over til Frankrike. De første tropper krysset Kanalen 9. august, og hovedstyrken krysset Kanalen i dagene 15. til 17. august. Man klarte i meget stor grad å hemmeligholde denne enorme transporten, en hemmelig tysk melding fra overkommandoen meldte 21. august at det antagelig ikke hadde funnet sted noen landsetting av større dimensjoner. Dagen etter gikk den aller siste transporten, og 23. august var de første britiske styrker i kamp mot tyske ved Mons.

                                        De britiske tropper var overført med skip til Le Havre og derfra med tog til en teig til venstre for den franske 5. armé, omkring Maubeuge. Dette satte dem midt i fremrykningsaksen til den tyske 1. armé.

                                        Fotografi av britiske tropper som går ombord i et skip i Southampton:



                                        Kunstnerisk fremstilling av at troppene kommer i land i Le Havre:



                                        Innen årets slutt ville det opprinnelige BEF med hele den profesjonelle britiske hjemmehær være fullstendig tilintetgjort, men ville innen den tid ha hatt mye større betydning for krigens utfall enn antallet tilsa.

                                        Link til innlegget på Krigshistorier.no.
                                        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
                                        Moderator

                                        Kommentér

                                        • hvlt
                                          OF-2 Kaptein
                                          Planoff. (S-5)

                                          Sponsor
                                          Veteran
                                          • 2006
                                          • 22401

                                          #21
                                          Sjefen for BEF møter sjefen for den franske 5. armé

                                          Sjefen for BEF var feltmarskalk sir John French.

                                          Sir John French:


                                          French krysset kanalen 14. august og hadde straks møter med den franske president og krigsminister og den 16. august med den franske øverstkommanderende marskalk Joseph Joffre. French hadde ordrer om å samarbeide med franskmennene, men ikke ta ordrer fra dem. Den franske 5. armé hadde dagen før fått ordre om å rykke fram til området mellom elvene Meuse og Sambre, sydvest for Namur. Joffre ba French forte seg det han kunne, for å samarbeide med 5. armé og følge dem på venstre flanke mens de rykket inn i Belgia. French hadde fått det meste av BEF over Kanalen, men manglet de to siste infanteridivisjonene slik at BEFs styrke besto av en kavaleridivisjon og 4 infanteridivisjoner.

                                          Sjefen for den franske 5. armé var general Charles Lanrezac.

                                          Charles Lanrezac:


                                          Den 17. august kommer French til Lanrezacs hovedkvarter i Rethel, 30 km NØ for Reims. Han blir møtt av Lanrezacs stabssjef brigadegeneral Alexis Hely d'Oissel med ordene: "Endelig kom du, det var ikke et øyeblikk for tidlig. Hvis vi blir slått er det din skyld". Av frykt for spioner skal French og Lanrezac holde et møte på tomannshånd. Lanrezac kan ikke et ord engelsk, mens French kan noen helt rudimentærte franske fraser. Resultatet blir en rekke misforståelser som medfører at begge går fra møtet i den overbevisning at den annen er fullstendig idiot.

                                          Link til innlegget på Krigshistorier.no.
                                          Last edited by hvlt; DTG 171232 Aug 14, 12:32.
                                          At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
                                          Moderator

                                          Kommentér

                                          • hvlt
                                            OF-2 Kaptein
                                            Planoff. (S-5)

                                            Sponsor
                                            Veteran
                                            • 2006
                                            • 22401

                                            #22
                                            Den belgiske konge og regjering flytter til Antwerpen

                                            Fra krigsutbruddet er kong Albert I den øverstkommanderende for den belgiske hær. Det er ikke bare i navnet, han er klart den som fører kommando, og oppholder seg ofte ved fronten.

                                            Kong Albert I:


                                            Den belgiske regjering utgikk fra det Katolske parti, som hadde hatt absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Statsminister var Charles de Broqueville.

                                            Den 17. august flyttet Kongen, kongefamilien, hoffet, regjeringen og en rekke andre statsinstitusjoner fra Brussel til Antwerpen som nå ble den belgiske hovedstad. Dette var del av en gammel plan som gikk ut på at hvis Belgia ble angrepet og så ut til å bli slått, skulle hæren trekke seg tilbake til "den nasjonale festning" omkring Antwerpen og der holde ut inntil allierte styrker kunne komme til unnsetning.

                                            Antwerpen var befestet med belter av eldre og nyere forter ut til en avstand på 95 km. Fortene var av betong, men selv de nyeste (med 2,5 meter tykke betongvegger og -tak) var bygget uten armert betong. De var bygget for å tåle fulltreff fra opp til 22 cm artilleri. Men tyskerne hadde lånt et antall østerrikske 30,5 cm mortere og hadde også klare et lite antall nye tyske "Tjukke Bertha" 42 cm haubitser. Fulltreff fra disse var fullstendig ødeleggende for de belgiske fortene.

                                            Link til innlegget på Krigshistorier.no.
                                            At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
                                            Moderator

                                            Kommentér

                                            • Bestefar
                                              Trådstarter
                                              OF-2 Rittmester

                                              Veteran
                                              • 2005
                                              • 11059

                                              #23
                                              Østfronten: Invasjon av Preussen

                                              De tyske planene for en krig mot Russland og Frankrike var som tidligere nevnt basert på det premisset at Russland ville trenge lengre tid - anslagsvis 6 uker - på en mobilisering, slik at østfronten ikke ville være truet før etter at Tyskland etter planen har vunnet en avgjørende seier på vestfronten.

                                              Dette premisset viser seg nå ikke å holde stikk. Russisk mobilisering går raskere enn ventet, og i dag - den 17. august - invaderer russerne Preussen. Ettersom Tyskland har sent mesteparten av sin hær mot vest, har russerne en massiv tallmessig overlegenhet: når invasjonen starter har russernes to armeer 430.000 mann, mens tyskernes styker i område (8. arme) har i underkant av 150.000. Tyskerne har ikke en gang nok styrker til å dekke hele fronten, og situasjonen ser håpløs ut.


                                              Russisk invasjon av Preussen

                                              Det første slaget utkjempes ved Stallupönen, øst for Köningsberg (øverst til høyre på kartet). Russernes første arme, under ledelse av Paul von Rennenkampf er på marsj vestover fra Russland mot Köningsberg, men gjør holdt like før grensa.


                                              Paul von Rennenkampf, sjef for russernes første arme

                                              Øverstkommanderende for de tyske styrkene i området er General Maximillian von Prittwitz, som ser med sterk uro på den russiske invasjonen. I området foran russernes første arme har tyskerne én divisjon, under ledelse av sjefen for I korps, General Hermann von François.



                                              Maximillian von Prittwitz, øverstkommanderende for de tyske styrkene på østfronten




                                              Hermann von François, tysk korpssjef

                                              Når von François oppdager at russerne har gjort holdt, bestemmer han seg for å handle. Til tross for at russiske styrker i området har en enorm tallmessig overlegenhet (84.000 russiske soldater var involvert i slaget, mot 16.000 tyske), bestemmer von François seg for å angripe. Når hans sjef, General von Prittwitz, får vite om at von François har gått til angrep på russerne, beordrer han ham umiddelbart til å trekke seg tilbake. General von François besvarer denne ordren slik:

                                              General von François will withdraw when he has defeated the Russians!
                                              Tyskernes angrep er overraskende effektivt. Tyskerne slår gjennom de russiske styrkene, og store russiske styrker flykter østover. Tyskerne forfølger russerne østover til de møtes av russisk artilleri. Deretter etterkommer von François orden han har fått fra von Prittwitz og trekker seg 2,5 mil vestover.

                                              Det første slaget på østfronten er dermed over. Mens tyskerne har hatt ca 1300 drepte og sårede, har russerne hatt ca 3000 drepte/sårede, i tillegg til at ca 4500 russiske soldater er tatt til fange av tyskerne. Tyskerne har dermed oppnådd tidlig suksess mot russerne - men russerne har fortsatt en enorm tallmessig overlegenhet. Og ikke minst: Den russiske invasjonen innebærer nå at tyskerne står midt oppe i en tofrontskrig, nøyaktig den situasjonen Schlieffen-planen var designet for å unngå.


                                              http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Stallup%C3%B6nen

                                              Link til dette innlegget på Krigshistorier.no.
                                              Beidh a lá leo
                                              Moderator

                                              Kommentér

                                              • hvlt
                                                OF-2 Kaptein
                                                Planoff. (S-5)

                                                Sponsor
                                                Veteran
                                                • 2006
                                                • 22401

                                                #24
                                                Den belgiske felthæren trekker seg tilbake til Antwerpen

                                                Om morgenen den 16. august falt det siste av de belgiske fortene omkring Liège. Det hadde tatt tyskerne elleve dager å nedkjempe det belgiske forsvaret av Liège, mens de hadde planlagt at det skulle ta to dager.

                                                Belgiske soldater under kampene om Liège:


                                                Den 17. august har tyske styrker nådd elven Gete som går nord-syd midtveis mellom Brussel og den tyske grense. Den 18 august angriper tyskerne og tar byene Halen og Tienen og iverksetter et sterkt frontalangrep på den belgiske 1. divisjon. Det er stadig kun belgiske styrker som sloss mot tyskerne på hovedfronten i Belgia, franske og britiske tropper er ennå ikke kommet fram.

                                                Om kvelden den 18. august gir regjeringen ordre om at hele den belgiske felthær skal trekke seg tilbake (nord) til "den nasjonale festning" i Antwerpen. Alle belgiske styrker foretar stridsavbrudd og er på plass i Antwerpen i løpet av den 20. august. Tyske tropper inntar Brussel uten kamp 20. august. Det er nå ingen belgiske styrker i veien for den tyske framrykningen mot den franske grensen, bortsett fra fortene omkring Namur.

                                                Link til innlegget på Krigshistorier.no.
                                                Last edited by hvlt; DTG 181325 Aug 14, 13:25.
                                                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
                                                Moderator

                                                Kommentér

                                                • cwo-kp4
                                                  Veteran
                                                  RESERVEBEFAL
                                                  • 2011
                                                  • 4430

                                                  #25
                                                  De første britiske døde og sårede

                                                  The Daily Telegraph kan i dag rapportere om de første døde og sårede britiske soldater og offiserer. Dødsfallene og skadene tilskrives ulykker:

                                                  Døde:
                                                  Major A. Hughes-Onslow - 10th Hussars, Reserve of Officers - Døde 17. August 1914
                                                  Sec.Lieut. E.W.C Perry - Royal Flying Corps Special Reserve
                                                  725 Second Class Air Mechanic H.E. Parfitt - Royal Flying Corps - Døde som følge av en ulykke 16. August 1914

                                                  Skadde
                                                  Colonel M. W. J Edye - "Seriously injured in motor accident on August 16. Doing Well"
                                                  Brigadier-General A. H. Short - R.A - "Injured in motor accident on August 16. Doing Well"

                                                  http://www.telegraph.co.uk/news/ww1-archive/11034630/Daily-Telegraph-August-20-1914.html

                                                  Link til innlegget på
                                                  Krigshistorier.no.
                                                  Det er faan meg på tide å BITRE... Bitre, bitre. bitre

                                                  Kommentér

                                                  • cwo-kp4
                                                    Veteran
                                                    RESERVEBEFAL
                                                    • 2011
                                                    • 4430

                                                    #26
                                                    Rommels rekognosering mot vest

                                                    I dag skal vi følge Erwin Rommels frem mot hans første stridsdeltagelse.

                                                    Det 124. (Würtembergske) infanteriregiment har siden den 6. August bedrevet feltøvelser i tropps- og kompaniforband og andre forberedelser mot den forekommende krigsinnsatsen. Den 18 August krysset regimentet grensen mot Luxenburg og rapporterer om vennlige sivile som gir frukt og drikke til soldatene. 19-20 august marsjerer regimentet via Dahlem og til Meix-la-Tige i Belgia. Dette er utgangspunktet for dagens rekognosering.

                                                    På morgenkvisen den 21 August får Erwin Rommel (da tilhørende 7. Kompani, 124 Infanteriregiment (7/124)) ordre om å utføre en rekognosering mot byen Cosnes som dagen før hadde blitt holdt av Franske styrker. Rekognoseringspatruljen finner hurtig indikasjoner på at fienden har trukket seg ut av området og i retning av Cosnes i løpet av natten, patruljen forflyttet seg så videre i retning av Cosnes og får underveis tips fra sivile om at fienden også har trukket seg ut av byen.

                                                    Opprinnelig skrevet av Erwin Rommel
                                                    [we] entered Cosnes with fixed bayonets, fingers on triggers and all eyes studieddoorways and windows for telltale signs of an ambush. However the inhabitants appeard friendly (...) They brought us food and drink, but we were still distrustful and made them samble the food before helping ourselves."
                                                    Patruljen tok seg videre nå oppsatt på rekvirerte sykler mot den franske festningen ved Longwy, heller ikke her var det umiddelbare tegn på fiendtlig aktivitet og Rommel anser oppdraget som utført. Ved tilbakekomst til Meix-la-Tige fant Rommel regimentet klart til avmarsj, og rekker kun å overlevere rapporten fra rekognoseringen før regimentet setter i marsj. Ved skumring hadde regimentet satt bivuakk noen kilometer sør for Saint Léger i Belgia.


                                                    XIII Korps
                                                    124. Regiment er oppsatt sammen med det 123. Grenaderregiment som del av 53. Brigade, 27. Divisjon, XIII (Konglige Würtembergske) Korps. XIII Korps er ved krigsutbruddet oppsatt med 24 Infanteribatajoner, 8 Maskingevær kompanier (48 maskingevær), 8 Kavalerieskadroner, 24 Feltartilleribatterier (144 kanoner), 4 tunge artilleri batterier (16 kanoner) og en flyving.


                                                    Erwin Rommel - Infantry Attacks
                                                    http://en.wikipedia.org/wiki/XIII_(Royal_Württemberg)_Corps


                                                    Link til innlegget på
                                                    Krigshistorier.no.
                                                    Det er faan meg på tide å BITRE... Bitre, bitre. bitre

                                                    Kommentér

                                                    • Bestefar
                                                      Trådstarter
                                                      OF-2 Rittmester

                                                      Veteran
                                                      • 2005
                                                      • 11059

                                                      #27
                                                      Vestfronten - Belgia



                                                      Tyske styrkers fremmarsj gjennom Belgia etter at Liege har falt

                                                      Etter at festningene rundt Liege har falt og den belgiske hæren har trukket seg tilbake mot Antwerpen, gjenstår nå én sentral befestet belgisk by - Namur. Ansvaret for å ta denne byen faller på styrkene til von Bülow.



                                                      Namur og befestninger rundt byen

                                                      Tyskerne har nå fersk erfaring fra beleiringen av Liege, og istedet for å sende inn infanteriet først, venter man nå på artilleriet. De belgiske festningene skal bekjempes grundig med artilleri før infanteriet sendes inn. Beleiringen begynner den 20. august, og tysk artilleri begynner raskt beskytningen av belgiske befestninger.


                                                      Østerrisk 305mm-skyts i i tysk tjeneste

                                                      Artilleribeskytningen er langt tyngre enn det de belgiske forsvarerne er i stand til å motstå. Fem dager etter at beleiringen starter - den 25. august - overgir den siste belgiske festningen seg.

                                                      Samtidig har tyske styrker - den 20. august - okkupert Brüssel.




                                                      Link til innlegget på Krigshistorier.no.
                                                      Beidh a lá leo
                                                      Moderator

                                                      Kommentér

                                                      • Bestefar
                                                        Trådstarter
                                                        OF-2 Rittmester

                                                        Veteran
                                                        • 2005
                                                        • 11059

                                                        #28
                                                        Vestfronten - Frankrike



                                                        Langs vestfronten utspiller nå det som blir kjent som "battle of the Frontiers" seg. Langs hele grensa mellom Tyskland og Frankrike, og opp gjennom belgia, foregår det stridshandlinger mellom tyske styrker og entente-styrker. Situasjonen preges av den franske planen om en offensiv for å ta tilbake Alsace/Lorraine (med støtteangrep mot Ardennene), samt den tyske fremrykningen gjennom Belgia mot den tynnere forsvarte fransk-belgiske grensa.

                                                        SØR:
                                                        Langs grensa mellom Tyskland og Frankrike fortsetter den franske offensiven, men resultatene lar vente på seg. Det de franske styrkene klarer å vinne av terreng, går raskt tapt til tyske motangrep.


                                                        Lorraine - langs den tysk-franske grensa

                                                        NORD:
                                                        Lenger nord - langs grensa mellom Frankrike og Belgia (se kart i forrige innlegg) møtes tyske og franske styrker den 21. august i slaget om Charleroi (se øverste kart i forrige innlegg). Den franske generalen Lanrezac ser med bekymring på den tyske fremrykningen gjennom Belgia, og ønsker i utgpkt å trekke sine styrker tilbake. Hans overordnede - general Joffre er imidlertid offensivt innstilt, og beordrer Lanrezac til å angripe de tyske styrkene på den andre siden av elven Sambre.

                                                        Tyskerne kommer imidlertid franskmennene i forkjøpet, og gjennomfører sitt eget angrep over Sambre den 21. august. Kampene fortsetter gjennom den 22. august og inn i den 23. august. Samtidig fører tysk fremrykning andre steder til bekymringer for å bli avskåret hos Lanrezac - og de franske styrkene trekker seg derfor tilbake.





                                                        Slaget om Charleroi

                                                        Som et ledd i den offensive franske krigsplanen beordrer Joffre også et angrep inn i Ardennene, for å støtte invasjonen av Lorraine (se over). Det blir etterhvert klart for franskmennene at tyskerne har flere styrker i området enn franskmennene opprinnelig hadde sett for seg, men Joffre opprettholder planen om angrepet, som iverksettes den 21. august. Angrepet rettes mot sterke tyske styrker, og tysk forsvar fører til at det franske angrepet mislykkes, med betydelige tap.



                                                        Slaget om Ardennene

                                                        Oppsummert ser den franske offensiven inn i Alsace/Lorraine ut til å slå feil - de franske angrepene mot tyske styrker har stort sett mislyktes, med betydelige tap.
                                                        Samtidig har de tyske styrkene nedkjempet de belgiske festningene rundt Liege og Namur, og rykker nå med høy hastighet (datidens transportmuligheter tatt i betraktning) inn mot Frankrike.







                                                        Link til innlegget på Krigshistorier.no.
                                                        Last edited by Bestefar; DTG 231114 Aug 14, 11:14.
                                                        Beidh a lá leo
                                                        Moderator

                                                        Kommentér

                                                        • Bestefar
                                                          Trådstarter
                                                          OF-2 Rittmester

                                                          Veteran
                                                          • 2005
                                                          • 11059

                                                          #29
                                                          Vestfronten - Slaget om Mons

                                                          Grenseslagene medfører også at tyskerne møter de britiske styrkene på kontinentet. Den 23. august utkjempes slaget ved Mons.

                                                          Tyske styrker er - i tråd med Schlieffen-planen - på marsj gjennom Belgia og mot nord-Frankrike i et så høyt tempo forholdene tillater, for å avskjære Paris og dermed slå Frankrike ut av krigen. Britiske styrker har rykket nordover for å møte den tyske fremrykningen. Oppdraget er å sikre franskmennenes vestre flanke. Dette skal de gjøre ved å holde kanalen ved Mons, og dermed forhindre tyskerne fra å krysse denne, og dermed omgå franskmennene som slåss ved Charleroi. Den 22. august når britene Mons, og begynner å grave seg ned for å møte det tyske angrepet.


                                                          Slagene om Mons og Charleroi - Mons til venste i kartet, Charleroi til høyre

                                                          Slaget ved Mons

                                                          Den 23. august når tyskerne den britiske linjen ved Mons, og angriper. Angrepet innledes med en kort artilleribeskytning, før infanteriet angriper og forsøker å ta seg over broene. Under det første angrepet angriper tyskerne i tett formasjon, og utgjør dermed lette mål for de britiske forsvarene. De profesjonelle britiske soldatene i BEF er kjent for å være særskilt dyktige skyttere, og den britiske rifleilden er så intens at tyskerne etter sigende tror britene har utplassert et stort antall maskingevær. Det første tyske angrepet mislykkes, og de tyske styrkene trekker seg tilbake.


                                                          Tysk infanteri ved Mons

                                                          Tyskerne har imidlertid ikke planer om å gi opp enda, og går nå over til å angripe i mer spredt formasjon. Dette skaper større utfordringer for de britiske forsvarerne. Dette gjelder særlig ved broene ved Nimy og Ghlin - her er det bare ekstraordinær innsats fra to britiske soldater som forhindrer tidlige tyske krysninger av kanalen. Etter at alle andre i hans gruppering enten er drept eller såret, tar løytnant Maurice Dease kontrollen over enhetens maskingevær, og holder tyskerne på avstand selv etter å ha blitt skutt flere ganger. Etter å ha blitt påført sitt femte skuddsår, og ute av stand til å betjene maskingeværet lenger, evakueres han til hjelpeplass, hvor han dør av skadene.
                                                          Maskingeværet overtas av menig Sidney Godley, som fortsetter å betjene maskingeværet til tysk fremrykning tvinger ham til å overgi seg. Før han gjør dette, demonterer han maskingeværet og kaster delene i kanalen, for å unngå at tyskerne får nytte av det. Begge soldatene blir i etterkant tildelt Victoria-korset.

                                                          Kampene mellom tyskerne og britene fortsetter gjennom dagen, men når ettermiddagen kommer er de britiske stillingene ikke lenger til å holde, og britene blir nødt til å trekke seg tilbake. Den tyske fremrykningen gjennom Belgia og inn i nord-Frankrike fortsetter dermed i henhold til planen. Britene har imidlertid løst oppdraget de ble tildelt: Å sikre franskmennenes vestre flanke.


                                                          Britiske styrker på retrett etter slaget om Mons

                                                          Last edited by Bestefar; DTG 222000 Aug 14, 20:00.
                                                          Beidh a lá leo
                                                          Moderator

                                                          Kommentér

                                                          • Bestefar
                                                            Trådstarter
                                                            OF-2 Rittmester

                                                            Veteran
                                                            • 2005
                                                            • 11059

                                                            #30
                                                            Østfronten og Balkan

                                                            Østfronten preges av at Russland har begynt å bevege på seg langt raskere enn ventet, og av misforståelser mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn. Når Tyskland gav Østerrike-Ungarn sin garanti om støtte, tolket østerrikerne dette dithen at Tyskland ville bidra med styrker mot Russland, slik at østerrikerne kunne konsentrere seg om serberne. Det er imidlertid ikke det tyskerne har sett for seg - de har som kjent basert seg på at Frankrike må slås ut av krigen først, og har dermed disponert de aller fleste styrkene på vestfronten. Dette innebærer at den østerriske hæren må fordeles mot både serberne og russerne.

                                                            Østerrikerne har imidlertid også basert sine planer på at russerne vil bruke tid på å mobilisere. Den østerriske stabssjefen, Conrad von Hötzendorf har planlagt et hurtig angrep mot Russland for å oppnå en seier mot russerne før russerne virkelig blir klare for krig. I utgangspunktet hadde han sett for seg tysk støtte til dette prosjektet, men når det blir klart at tyskerne ikke har tenkt å delta i dette, angriper han russerne selv, med to armeer (se piler på kartet under).


                                                            Østerriske styrker

                                                            Det viser seg imidlertid at østerrikerne har undervurdert den russiske hæren. Den 18. august invaderer Russland Østerrike-Ungarn i provinsen Galicia (i dagens Ukraina/Polen, se kart under), og rykker flere mil inn i østerrisk territorium.


                                                            Russisk infanteri

                                                            Den 23. august møter russerne den østerriske offensiven i slaget om Kraśnik (i dagens Polen, i kartet under). Østerrikerne har tallmessig overtak på russerne, og lykkes innen den 25. august med å slå russerne - som trekker seg tilbake i retning Lublin. Østerrikerne forfølger russerne retning nord.


                                                            Østfronten - invasjonen av Preussen (se forrige ukes innlegg) i nord, invasjonen av Galicia i sør



                                                            Den russiske invasjonen av Galicia får imidlertid konsekvenser for østerrikernes situasjon på Balkan, hvor østerrikerne er i ferd med å utkjempe slaget om Cer mot serbiske styrker. For å møte russernes invasjon, er østerrikerne nødt til å sende sin 2. arme til østfronten, som innebærer at de har færre styrker til disposisjon mot serberne.

                                                            Samtidig husker vi fra forrige uke at østerrikernes offensiv mot Serbia ikke har gått så bra som forutsatt. Sist vi besøkte den serbiske fronten, var østerrikerne i ferd med å iverksette en ny offensiv mot serberne, etter at serberne hadde presset østerrikerne tilbake flere steder. Dette angrepet lykkes ikke, ettersom serberne lykkes med å stanse angrepet ved Dobrava-elva.



                                                            Samtidig fortsetter serbiske motangrep andre steder langs fronten, og situasjonen forverres raskt for de østerrikske styrkene. Innen den 20. august begynner østerrikerne å trekke seg tilbake over Drina-elva - grenseelva de hadde krysset når invasjonen startet. Serberne forfølger østerrikerne, og mange østerrikske soldater drukner i forsøket på å krysse elva.

                                                            Etter at serberne har lykkes i å drive østerrikerne bort fra Cer, iverksetter de operasjoner for å ta tilbake den tungt befestede byen Šabac. Kampene starter den 21. august, og serberne har omringet byen innen den 23. Etter bekjempning med artilleri går serbiske styrker inn i byen dagen etter, og oppdager at østerrikerne allerede har dratt.

                                                            Den østerriske invasjonen av Serbia er dermed over, og har endt med serbisk triumf, og et ydmykende nederlag for østerrikerne - et nederlag de kommer til å være ivrige etter å hevne. Dette markerer den første virkelige triumfen noen har hatt over sentralmaktene så langt i krigen.

                                                            Under dette slaget har verden også vært vitne til den første luftkampen mellom fly. På dette tidspunkt er de ulike styrkenes fly først og fremst brukt til rekognosering, og er stort sett ubevæpnet. Ettersom begge sider er ivrige etter å bruke fly til dette formålet, hender det at de ulike styrkenes fly møtes i lufta. Slike møter har så langt hatt et bemerkelsesverdig vennlig preg - pilotene fra hver sin side vinker gjerne til hverandre når de ser hverandre, og fortsetter så uforstyrret med oppdraget. Dette skjer også når den serbiske piloten Tomić møter et østerrisk fly i lufta - den østerriske piloten vinker, og Tomić vinker tilbake. Så trekker imidlertid den østerriske piloten opp en pistol, og skyter mot Tomić. Tomić klarer å unnslippe, men hendelsen markerer et skifte for de ulike flyvåpnene. Fra dette tidspunktet begynner serbiske og østerriske flyvåpen å bevæpne sine fly med maskingevær.

                                                            Beidh a lá leo
                                                            Moderator

                                                            Kommentér

                                                            Googleannonse

                                                            Collapse

                                                            Forumstruktur

                                                            Collapse

                                                            Working...