Side 12 av 12 FørsteFørste ... 2101112
Viser resultatene 441 til 473 av 473
  1. #441
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.314
    Pondusfaktor
    81

    Ubåtkrigen

    I går senket den tyske ubåten U-35 det lille britiske lasteskipet Cambric, på vei fra Tunis til Middlesborough med jernmalm. I og for seg ikke noe bemerkelsesverdig, men sjefen på U-35 er kapteinløytnant Lothar von Arnauld de la Perière, en svært suksessrik ubåtskipper. Så dyktig, faktisk, at hans rekord står den dag i dag - totalt senket han 195 skip, hvorav to krigsskip, med en total tonnasje på ca 455 000 tonn.

    Navn:		arnauld_periere.jpg
Visninger:	577
Størrelse:	7,5 KB

    Kapitänleutnant Lothar von Arnauld de la Perière. Han opptrådde svært korrekt - de fleste skipene ble senket av ubåtens dekkskanoner etter at besetningene hadde fått tid til å gå i livbåtene.


    Siden vi sist hørte om ubåtkrigen her, har konvoisystemet fått tid til å virke, og senket tonnasje kryper nedover og er godt under det nivået som måtte til for å sende Storbritannia ut av krigen. I oktober var totalen 458 000 tonn (altså nær det de la Perière med besetning senket), men dette kommer også til å bli det høyeste nivået i resten av krigen.



    Området for uinnskrenket ubåtkrig.



    https://en.wikipedia.org/wiki/U-boat...marine_warfare
    https://uboat.net/wwi/men/commanders/10.html
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter






  2. #442
    Menig
    Ble medlem
    Nov 2014
    Innlegg
    47
    Pondusfaktor
    0

    Lanchester og Osipovs kvadratiske lov

    Kilder:
    Litt om Lanchesters arbeid: http://www.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a241534.pdf
    Oversettelse av Osipovs artikler: http://www.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a225484.pdf
    https://en.wikipedia.org/wiki/Lanchester%27s_laws
    https://en.wikipedia.org/wiki/Frederick_W._Lanchester
    Egen translitterasjon av russisk. Oversettelse av russiske titler løst basert på de engelske oversettelsene.

    Legger ved .pdf-utgave av innlegget der den matematiske notasjonen er bedre.
    Skal også laste opp ei Excel-simulering, men må hente fra en annen PC. I morgen, hvis jeg husker det.

    Innledning
    Jeg vil presentere to herremenn og noe av deres bidrag til militærteori som dukket opp rett før og under første verdenskrig. Med noen enkle (men viktige) antakelser deduserte de seg fram til en sammenheng mellom styrkers størrelse og tapstall – og dermed også innsikt i hvordan det lønner seg å disponere styrkene sine. Hvorvidt dette har noe praktisk nytte i militæroperasjoner finnes det vel mange meninger om. I tillegg til å kort gjøre rede for det jeg her kaller den kvadratiske loven vil jeg komme med noen presiseringer om modellens gyldighet.

    Frederick William Lanchester (1868-1946) var en engelsk ingeniør og multigeni som jobbet med blant annet biler og fly. I 1914, litt før krigens utbrudd, publiserte han sine idéer om styrkers numeriske størrelse og tapstall i journalen Engineering. Disse var det som for ettertiden er kjent som Lanchesters kvadratlov (for moderne strid) og Lanchesters lineære lov (for gammeldags strid). Selv om disse altså originalt var ment å beskrive luft-til-luft-kamper, har de i ettertid blitt mest kjent som idéer om krigføring mer generelt. I 1916 kom de i bokform i Aircraft in Warfare: The Dawn of the Fourth Arm. Jeg har ikke funnet informasjon om hva han ellers drev med mens krigen raste. Under første verdenskrig ser det ut til at hans militærteoretiske arbeid fikk lite oppmerksomhet. I den andre verdenskrig ble Lanchesters modell gitt noe anerkjennelse av U.S. Army Air Corps, uten at det fikk store praktiske konsekvenser.

    M. Osipov er kun kjent gjennom fem artikler titulert Vlijanie Tsjislennosti Srazhajusjtsjikhasja Storon na Ikh Poteri (Sammenhengen mellom styrkers numeriske størrelse og deres tap) i den russiske tidsskriftet Voennyj Sbornik (Militærsamling) mellom juni og oktober 1915. Jeg vet ikke om hans artikler fikk noen innflytelse på de russiske styrkene under krigen, men fra den femte artikkelen svarer han på kritikk som dukket opp i aviser, så det var i det minste noen som la merke til ham. Fra artiklene kommer det tydelig fram at han er kjent med samtidig doktrine, militærhistorie og for tiden avansert matematikk. I tillegg skriver han elegant og med et stort ordforråd. Muligens var han en akademiker som var innrullert som offiser. Mer enn dette vet vi ikke – ikke engang hans yrke eller fulle navn har blitt spart for tidens tann. Osipov kom fram til den samme kvadratiske loven som Lanchester Det er uvisst hvorvidt Osipov visste om Lanchesters arbeid om samme tema publisert året før. Uansett er det noen nyvinninger i Osipovs arbeid, blant annet i bruken av matematikk, modeller som tar høyde for heterogene styrker og moral, og kanskje aller mest interessant: En sammenlikning av de teoretiske resultatene med data fra tidligere slag og en revidering av den kvadratiske loven basert på dette. Mulig at jeg skriver om dette i et nytt innlegg. Hvis noen vil ha svaret umiddelbart anbefaler jeg å lese oversettelsen av Osipov - som sagt skrev han elegant og viste stor innsikt i mange felt.

    Følgende måte å utlede loven dukker opp både hos Lanchester og Osipov. Min omskrivning likner nok mest på Osipovs tekst.

    Den kvadratiske loven
    La A(t) være antall soldater i styrke Anders og B(t) være antall soldater i styrke Bendik, begge som funksjoner av tid. A(0) og B(0) er størrelsen på de to styrkene når slaget starter. Videre kommer jeg bare til å skrive A og B – underforstått er da disse funksjoner av tid.
    Både Lanchester og Osipov baserte seg på følgende forutsetninger:

    1. Alle soldatene har mulighet til å ramme fienden.

    2. Hver styrke mister menn kontinuerlig.

    3. For hver tidsenhet mister man et antall mann proporsjonalt med størrelsen på den fiendlige styrken.

    Uttrykt med matematiske symboler blir dette to differensiallikninger:

    A'=-bB
    B'=-aA

    For de som ikke har gjort kalkulus på ei stund er A’ og B’ de deriverte av A og B, altså hvor mye de endrer seg per tidsenhet. Minustegnet betyr da at etter hvert som tida går blir styrkene mindre. Koeffisientene b og a er et mål på kvaliteten til hver enkelt soldat. Hvis b=0,1 betyr det at for hver tidsenhet så vil hver soldat i styrke Bendik gjennomsnittlig skyte 0,1 soldater i styrke Anders.

    Med middels vanskelig matematikk skal vi nå forsøke å få noe spennende ut av disse likningene. Skriver de deriverte med Leibniznotasjon (bare en kosmetisk endring, men gjør det lettere å se hva som skjer etterpå):

    A'=dA/dt=-bB
    B'=dB/dt=-aA

    Deler den første likninga på den andre:

    (dA/dt)/(dB/dt)=(-bB)/(-aA)

    Får ei separabel differensiallikning, ordner det som gjelder A på venstre side og det som gjelder B på høyre side:

    dA/dB=bB/aA

    aA*dB*dA/dB=bB/aA*aA*dB

    aAdA=bBdB

    Integrerer hver side av likninga:

    ∫aAdA=∫bBdB

    a∫AdA=b∫BdB

    (aA^2)/2+C_1=(bB^2)/2+C_2

    C_1 og C_2 er her konstantene vi får fra ubestemt integrasjon. Vi klarer ikke nå å tallfeste dem, men det som er viktig er at de er uavhengige av tida.

    Ganger med to og flytter litt på leddene:

    aA^2-bB^2=2C_1-2C_2

    Navngir en ny konstant, C=2C_1-2C_2:

    aA^2-bB^2=C

    Hva betyr dette? Vi har sagt at A og B er funksjoner av tid, så de vil kunne variere med tida. Det vi nå har vist er at hvis vi kvadrerer tallene, ganger med hver sin koeffisient a og b, og så trekker et av disse leddene fra det andre får vi et uttrykk som ikke skal variere med tid. La A_0 og B_0 være størrelsen på styrke Anders og styrke Bendik når slaget starter og A_1 og B_1 være størrelsen på styrkene etter slagets slutt. At uttrykket ovenfor skal være konstant medfører da at
    aA_0^2-bB_0^2=aA_1^2-bB_1^2
    Det er dette som er den kvadratiske loven framsatt av både Lanchester og Osipov. Osipov hadde en alternativ metode for å vise den, men siden matematikk er perfekt endte de opp med samme resultat.
    La oss nå anta at styrke B utslettes, altså at B_1=0. Da får vi:

    aA_0^2-bB_0^2=aA_1^2

    aA_1^2=aA_0^2-bB_0^2

    A_1^2=A_0^2-b/a B_0^2

    A_1=√(A_0^2-b/a B_0^2 )

    Hvis vi vet størrelsen på de to styrkene og den relative kvaliteten på dem på enkeltmannsnivå forteller denne siste formelen hvor mange mann som er igjen i styrke Anders etter at de har utslettet styrke Bendik. Kult? Kult.
    Vi må passe på at vi ikke tar kvadratrota av noe negativt. Imaginære tall kan vi tåle, men vi driver ikke med imaginære soldater! Eller er det det maskirovka handler om? Den siste formelen funker bare hvis A_0^2≥b/a B_0^2. Kan skrives om til aA_0^2≥bB_0^2.
    Et spesialtilfelle: A_0^2=b/a B_0^2. Formelen gir A_1=√0=0, altså begge styrkene utslettes. Hva om bB_0^2> aA_0^2? Da kan vi snu om på aA_0^2-bB_0^2=aA_1^2-bB_1^2 for å få

    bB_1^2=aA_0^2-bB_0^2-aA_1^2

    B_1^2=a/b A_0^2-B_0^2-a/b A_1^2

    B_1=√(a/b A_0^2-B_0^2-a/b A_1^2 )

    Denne rota er rell hvis bB^2> aA^2 og A_1=0, altså at styrke A utslettes.

    Foreløpig oppsummering: Hvis aA^2>bB^2 er det styrke Anders som vinner, hvis aA^2=bB^2 blir det uavgjort, og hvis aA^2
    La oss se på et konkret eksempel. Både Anders og Bendik har 2000 soldater. Soldatene er like flinke i enkeltmannsferdigheter, likt utrustet og forsynt og generelt av identisk kvalitet, så vi kan sette a/b=1. For enkelthetens skyld har jeg her ikke gitt noen fordel til forsvareren. Bendik deler styrken sin i to styrker på 1000. Anders engasjerer disse suksesivt med hele sin styrke. I det første slaget er det da samtlige 2000 av Anders sine menn mot 1000 av Bendik sine menn, og de 1000 utslettes. Har de påført like mange tap som de tok?

    A_1=√(A_0^2-b/a B_0^2 )

    A_1=√(2000^2-1*1000^2 )=√(4000000-1000000)=√3000000≈1732

    Anders har igjen 1732 menn, så han har altså mistet kun 268 etter å ha utslettet 1000 av fienden. I neste fase er da A_0=1732 og B_0=1000.

    A_1=√(1732^2-1*1000^2 )=√(2999824-1000000)=√1999824≈1414

    Med likeverdige styrker har Anders mistet 586 mann, mens Bendik har mistet alle sine 2000. Altså er det lurt å kjempe med styrkene sine samlet – ikke bare for å få gjennombrudd på et ønsket punkt, men også fordi man tar færre tap enn om man kjemper spredt!

    En annen konsekvens av den kvadratiske loven er at en styrke der soldatene er dobbelt så gode som motstanderen på enkeltmannsferdigheter fortsatt vil tape hvis motstanderen er dobbelt så tallrik. For å slå en dobbelt så stor styrke må man være fire ganger så god på enkeltmannsferdigheter.

    Modellens gyldighet
    Som enhver annen matematisk modell gjelder denne bare når veldig konkrete forutsetninger er tilnærmet oppfylt. Noen presiseringer og utdypinger, slik jeg skjønner sammenhengene her:

    1. Alle soldatene har mulighet til å ramme fienden. Man kan altså ikke bare telle antall geværer som tilhører de to styrkene. Det er de som beskyter fienden som bidrar til kampkraften aA^2.
    En styrke som bruker lende og mobilitet til å engasjere mindre deler av en større styrke kan altså fortsatt vinne, helt i henhold til loven. Lende, mobilitet, samhandling og mye annet er parametre som er vanskelig å ta med i koeffisientene a og b. Der er dermed en villedende forenkling om noen sier at koeffisientene angir styrkenes kvalitet som samlet enhet. Selv om jeg vet det ikke blir helt dekkende kaller jeg noen steder koeffisientene a og b soldatenes enkeltmannsferdigheter.
    Lanchester laget to lover, der forskjellen lå i denne forutsetningen. Den andre loven er ment å blant annet beskrive tida skytevåpen dominerer, og forutsetter at hver mann bare kan ramme en fiende som står rett foran seg. Da blir resultatet at kampkraft øker lineært med antall soldater.

    2. Hver styrke mister menn kontinuerlig. Store, plutselige tap passer ikke med denne modellen. Det finnes en diskret modell som heller kan brukes til slikt. Jeg har ikke sett nøye på den selv, men leser at den blant annet kan simulere båter som pælmer missiler på hverandre.
    Også med geværmenn er det i prinsippet diskrete tap, men om vi har et dugelig antall soldater og lar hver kule ha en ganske liten sjanse for å påføre tap kan vi tilnærme dette til kontinuerlige funksjoner. Jeg har laget en Excel-simulering som gjerne sendes til spesielt interesserte.

    3. For hver tidsenhet mister man et antall mann proporsjonalt med størrelsen på den fiendlige styrken. Hvis det er noen matematikere som leser dette vil dere kanskje stusse litt på formuleringen. Foreslå gjerne forbedringer.
    Ellers vil jeg påpeke at i denne forutsetningen ligger det at alle mann i en styrke skyter like effektivt – altså bruker like lang tid på å påføre et tap. Det er dermed ikke nødvendigvis effektivt å be 45. bataljon i naboteigen skyte blåplast i fiendens generelle retning fordi man vil øke antallet soldater som inngår i kampkraften aA^2.
    For å forenkle er det her ikke tatt med forsterkninger og retrett. Osipov skrev litt om dette.
    En annen ting som mangler er en modellering av logistikk – slik differensiallikningene er satt opp er det ingen av partene som går tom for ammunisjon.

    Selv for en som forstår modellen fullt ut og alltid har med seg feltkalkulatoren mener jeg ikke at den kvadratiske loven skal gi nøyaktige resultater eller alltid være styrende. Men jeg håper at disse presiseringene gjør det tydeligere hvordan modellen faktisk fungerer.
    Vedlagte bilder Vedlagte bilder

  3. #443
    Sersjant
    Ble medlem
    Apr 2014
    Innlegg
    2.007
    Pondusfaktor
    20

    Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

    Dette var interessant. Modellen er garantert ikke kompleks nok til å brukes i real-life men jeg liker dette med ferdigheter vs antall.

    Kanskje er den god nok til spill og den slags?

    FFI har garantert mer komplekse modeller i sine simuleringer.

    Rent matematisk burde du kanskje hatt noen dempe og akselerasjonsledd samt en faktor som beskriver evnen til å projisere egenskapene mot FI, eller virkningsgrad om du vil.
    Artillery is the God of War

  4. #444
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    Caporetto - Slaget om Tagliamento

    02.11.1917


    Tilbaketrekningen til italienerne begynner å gi avkastning. Fremgangen til 14. Armee har sakket ned et par hakk og den tysk-østerrikske styrken starter å ta tap av de mange trefningene som utspiller seg over elven. Ledelsen for den søndre fronten er helt i ekstase. Offensiven har for alle praktiske formål gått alt for fort for de østerrikske generalene som nå vil stanse offensiven for å beslutte hva man skal gjøre videre. For tyskerne er det naturlig at man presser videre ettersom momentet er sikret og den italienske hæren er for svak til å motstå mer press enn dette. Sjefen for den italienske hæren - Cadorna vet at man har stabilisert fronten, enn så lenge. Selve elven Tagliamento er ikke særlig bred og så snart tyskerne får fraktet artilleri ned til Tagliamento så er det for tyskerne å bare skyte vekk forsvarerne. Nordre flanken til italienerne er også utsatt og det er her en østerriksk styrke samles for å rykke sørover på flanken til italienerne. En ny tilbaketrekning planlegges og skal iverksettes i morgen. Man skal sette opp en ny forsvarslinje langs Piave elven som er noen km nord for Venezia og gir mye mer muligheter for å stagge den uovervinnelige 14. armee.


    14. Armee og Otto Von Below sitt primære mål - å sette opp en forsvarslinje langs Tagliamento elven er herved oppnådd. Gitt de mulighetene som nå presenterer seg så er dette noe AOK sammen med tyskerne har besluttet å utnytte.

    Nytt mål er byen Venezia.




    Tyske stormtropper.





  5. #445
    Moderator
    Ble medlem
    May 2014
    Innlegg
    1.143
    Pondusfaktor
    22

    Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

    Ordonnans

    Fra Store Norske leksikon så står det:
    Ordonnans, (fra fransk ordonnance; beslektet med ordinere, egentlig 'befaling, forordning')
    Militærperson som har til oppgave å overbringe ordrer eller å utføre visse tjenesteforretninger. Ved overbringelse av viktigere direktiver, ordrer m.m. benyttes ordonnansoffiser, som har den nødvendige forutsetning for å kunne forklare bakgrunnen for ordren og besvare spørsmål samt bringe tilbake til sin sjef orientering om situasjonen ved den underlagte enhet han har besøkt.
    Å overbringe ordrer og befalinger med budbringer har lange tradisjoner mange hundre år tilbake. F.eks med budstikke/hærpil som beskrevet i historietråden for Hærens Samband.

    Navn:		1914-Rudge-Sussex-Battalion-05.jpg
Visninger:	513
Størrelse:	210,1 KB

    Under 1 verdenskrig så var ordonnansene enten til fots, på hest eller med sykkel/motorsykkel selv om siste var de mest brukte. De var en av flere verktøy man hadde for å overbringe rapporter på fremgangen for en fremrykning tilbake til hovedkvarteret, rekvirere forsterkninger eller anmode om beskytning av mål med artilleri eller å viderebringe ordrer, føringer og varslinger. Spesielt der hvor feltlinjer ble ødelagt av artilleri ble man avhengig av ordonnanser for å få samband mellom hovedkvarter og styrker ved fronten frem til radioene kom sent i krigen.

    Navn:		tumblr_oq4k7s3O0b1tvmyhbo1_1280.jpg
Visninger:	512
Størrelse:	124,7 KB

    Utfordringene med ordonnanser var at meldingene de hadde med seg ofte kom for sent siden situasjonen gjerne hadde forandret seg innen de var fremme. Det kunne ta flere timer å komme seg frem til mottakeren. Dårlige veier, unøyaktige kart eller manglende kart og kjøring i mørke gjorde at timene gikk fort.

    Navn:		4688590212_5ec9ce16d4_z.jpg
Visninger:	510
Størrelse:	34,6 KB

    Å være ordonnans var en farefull oppgave, hvis man kan på noen måte skille dette ut fra alt annet under 1 verdenskrig da tapstallene ved fronten var voldsomme. De var utsatt for artilleri, beskytning fra fly, bakhold, vaiere/feltlinje over veien for ikke å snakke om de trafikale forhold som ofte var gjørmete og dårlige veier/stier som lett forårsaket ulykker for de som ikke klarte å mestre disse forholdene. De brukte heller ikke lys i mørket i frykt for å bli oppdaget. Videre så er inn og utpassering en stor utfordring og skvetne portvakter kunne fort skyte på en ordonnans som brått kom på dem eller som ikke gjennomførte link-up prosedyren rett.

    Navn:		BtiXOsNIEAA1NYL.jpg_large.jpg
Visninger:	508
Størrelse:	165,1 KB

    Stort sett så var de ulykkene som motorordonnansen var utsatt for enten punktering eller velt. De hadde med seg reparasjonssett med ekstra ventiler, tennplugger, deler til dynamoen, stempelring, verktøy og deler til kjeden.

    Navn:		Motorsykkelordonnans-v01-1917-Hesdin-St-Pol-Road-Christmas-Day-900x740.jpg
Visninger:	512
Størrelse:	116,2 KB

    Meldingene ble laget i 3 eksemplarer. 1 som var igjen som kvittering hos avdelingen som utstedte meldingen. 1 som ordonnansen overbragte og 1 som ble kvittert og tatt med tilbake. Hvis ordonnansen ikke returnerte med kvittering innen en viss tid så ble en ny sendt ut med samme meldingen. Ofte så kunne mer enn en ordonnans ble sendt med samme meldingen til samme mottaker.

    Navn:		tumblr_nw3rb9QALz1tw5cx9o1_1280.jpg
Visninger:	510
Størrelse:	184,0 KB

    Ordonnanser som ble tatt til fange var forventet å makulere meldingen sin ved å spise denne. Meldingene ble skrevet på tørkepapir slik at de skulle være lettere å spise og ødelegge. De memorerte meldingene sine også slik at de kunne overbringes hvis de klarte å rømme eller unngå å bli tatt til fange. Ordonnanser som ble tatt til fange kunne ofte blir utsatt for stygge avhørsteknikker for å avsløre sine budskap.

    Navn:		tumblr_nwy60agWTi1reg6u1o1_1280.jpg
Visninger:	511
Størrelse:	289,0 KB

    Motorordonnansene var utstyrt med en rifle i etui på sykkelen eller i slynge over ryggen. Dette var tungvindt og satte seg lett fast i både sykkelen og ting etter veien. Dette førte til at pistoler ble utlevert noe som rytterene levde fint med siden de sjeldent ble brukt våpen.


    Eksempler på merker som ble brukt til motorordonnans:
    F.N. motor cycles – Belgia og Russland
    Enfield - Belgia
    Triumphs– Storbritannia, Frankrike
    Douglas - Italia
    P&M – Storbritannia
    B.S.A – Frankrike
    Indian - USA
    Harley-Davidson – USA

    Det finnes sikkert flere merker og de merkene som står her ble sikkert brukt av flere nasjoner men dette var de jeg klarte å grave opp med litt søk på nettet.
    Svolten og tyst, samband fyst

  6. #446
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.314
    Pondusfaktor
    81

    AEF

    I dag tar US Army sine første tap i kamp under krigen, da enheter fra 16th Infantry Regiment blir utsatt for et tysk raid på natten, nær Bathlémont. Regimentet er en del av 1st Division, "Big Red One", som vi har hørt om før, men nå er det bare mindre amerikanske avdelinger som er sendt til fronten. Dette er riktig nok ikke de første kamphandlinger amerikanske hæravdelinger deltar i - for to uker skjøt amerikansk artilleri sine første granater mot tyske stillinger - men de amerikanske soldatene er fortsatt under opplæring.

    Siden de første soldatene i American Expeditionary Force ankom Frankrike i juni, har de stort sett vært i trening under erfarne britiske og franske instruktører, og en del av treningen for de mest erfarne soldatene er en tur til fronten. Man bygger opp en stor leir nær Verdun, og det kommer i løpet av 1917 å være fire amerikanske divisjoner som blir opplært der. Inntil videre forutsettes det at de amerikanske avdelingene skal slåss under britisk eller fransk kommando.



    Mye av det tunge materiellet de amerikanske avdelingene benytter, får de fra Frankrike og Storbritannia. På bildet ser vi soldater fra Battery F, US 55th Artillery med et fransk 155 mm tungt feltartilleriskyts (Canon de 155 Grande Puissance Filloux (GPF) mle.1917). (Bildet er tatt i 1918)




    16th Infantry Regiment har for øvrig en lang og ærerik historie. De ble opprettet under den amerikanske borgerkrigen, og deltok der, i den spansk-amerikanske krigen og under Pancho Villa-ekspedisjonen, som vi også har hørt om før her. De kommer til å utmerke seg også senere under første verdenskrig, og i neste krig deltar de i Operation Torch (invasjonen av Nord-Afrika i 1942), kampene i Algerie og Tunisia, invasjonen av Sicilia og D-dagen, da de ble møtt med svært kraftig motstand på Omaha Beach. Også senere ble de utsatt for tøffe påkjenninger i Hürtgen-skogen, ved Bastogne og inn i Tyskland. Bataljoner fra regimentet deltok også med utmerkelse i Vietnam, begge Gulfkrigene, i Bosnia og i Afghanistan. Én bataljon som er affiliert med regimentet er fortsatt aktiv.




    https://en.wikipedia.org/wiki/16th_I...s)#World_War_I
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  7. #447
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    5. november (23. oktober) 1917

    5. november 1917 (23. oktober etter juliansk kalender) samles bolsjevikene for å drøfte et spørsmål som har ulmet i rekkene helt siden februar, og særlig siden Kornilov-affæren: Skal bolsjevikene gjøre opprør mot det nåværende regimet?

    Lenin, som til nå har skjult seg i Finland, har returnert særskilt for dette møtet. Resultatet av avstemningen er helt i tråd med hans ønsker: Med 10 stemmer mot 2 stemmer sentralkomitéen for en resolusjon som fastslår at et væpnet opprør er uunngåelig, og at tiden nå er moden. Etter vedtaket oppretter Petrograd-Sovjeten et nytt organ, den Militære Revolusjonære komiteen. På papiret skal komitéen organisere forsvaret av Petrograd i tilfellet tysk angrep. Den reelle agendaen er imidlertid å mobilisere styrkene i Petrograd til å gripe til våpen mot Kerensky-regjeringen.
    Beidh a lá leo

  8. #448
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    6. november 1917

    Etter en pause på en uke er det klart for det tredje og etter planen siste steget i det andre slaget om Passchendaele. Britene har denne gangen vært heldige med været: mellom 3. og 5. november er det opphold, som bidrar til at de logistiske forberedelsene før angrepet kan gå som planlagt. Forsyninger blir ført frem, og avdelinger blir rullert ut før det endelige angrepet. Hele det britiske XVIII. Corps er avløst av II. Corps – som vil ha som sin eneste oppgave å støtte kanadierne med sitt korpsartilleri – mens de kanadiske 3. og 4. divisjonene er avløst av de kanadiske 1. og 2. divisjonene. Utrulleringen er avsluttet innen morgenen 5. november, og om kvelden begynner styrkene som skal delta i angrepet å bevege seg frem mot utgangsstillingene.


    Plankart for kanadiernes 6. brigade i 2. divisjon, som skal angripe landsbyen Passchendaele

    Angrepet begynner kl 0600, 6. november 1917, under klar himmel, og går bra for kanadierne nesten overalt. I nordre deler av Passchendaele er det enkelte befestninger som yter motstand mot kanadierne, men dette er ikke nok til å hindre at Passchendaele er på kanadiske hender innen kl 0900. I nord møter 1. divisjon på sterkere motstand, men innen avdelingen lykkes likevel i å nå målene for angrepene.

    Kanadierne har dermed endelig lyktes med å nå målet for operasjonen, Passchendaele. Operasjonen har gått hardt ut over landsbyen, som bildene under viser. Det første bildet er tatt av Passchendaele med den karakteristiske svingen i sentrum, før angrepet startet. Det siste bildet er tatt etter operasjonen, og viser omfanget av ødeleggelsene.



    Med det er imidlertid fremdeles ikke operasjonen over. Det gjenstår fremdeles å erobre noe lende rundt Passchendaele, særlig et nærliggende høydedrag kjent som høyde 52, og et veikryss 1 km nord for Passchendaele, på veien mot Westrozebeke. Dette lendet vil tillate innsyn mot tyske stillinger lenger nordøst. Helst bør Westrozebeke også erobres. Et videre angrep mot disse områdene planlegges derfor iverksatt 10. november 1917.
    Beidh a lá leo

  9. #449
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    7. november 1917

    5. - 7. november 1917 avholder de allierte styrkene en konferanse ved Rapallo i Italia, i kjølvannet av tyskernes gjennombrudd ved Caporetto. Det viktigste utfallet av konferansen er at de allierte styrkene på vestfronten blir enige om å etablere et eget forum, kalt Supreme War Council, som skal ha som sin primære funksjon å samordne innsatsen mellom de enkelte maktene. Krigsrådet skal etableres i Versailles, og skal bestå av statsoverhodene, samt en permanent militær representant fra hver aktør. Italienerne stiller med Cadorna, britene med Wilson, og franskmennene stiller med Maxime Weygand. Etterhvert blir imidlertid Ferdinand Foch, det opprinnelige førstevalget, satt inn i stedet for Weygand.

    Møtene i SWC er innledningsvis kaotiske, ikke minst på grunn av den dype mistroen mellom den britiske politiske og militære ledelse. SWC blir etterhvert enige om å etablere en felles alliert reserve, og blir også enige om at denne skal ledes av Foch, med Wilson som NK. Fra teori til praksis er det imidlertid et godt stykke, og noen alliert reserve kommer ikke til å bli etablert på denne siden av årsskiftet.
    Beidh a lá leo

  10. #450
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    7. - 8. november (25. - 26. oktober) 1917

    7. november 1917 (25. oktober etter juliansk kalender). Etter kort planlegging har den militære komitéen identifisert hvilke steder som må tas under kontroll. Den røde garde går nå til aksjon – og erobrer raskt myndighetsbygg, samt kommunikasjonsknutepunkt (som i realiteten allerede er kontrollert av bolsjevikene, gjennom arbeiderne som jobber der), mot liten til ingen motstand. Hærstyrkene i Petrograd slutter seg til opprøret, og Kerensky må fortvilet konstatere at det er få til ingen ressurser til rådighet for å stanse det pågående opprøret. Kerensky forlater Petrograd, samtidig som Lenin utsteder en proklamasjon til alle borgerne i Russland, hvor han erklærer at Kerenskys provisoriske regjering har blitt kastet av den Militære Revolusjonære komitéen. Proklamasjonen spres gjennom Russland via telegram.

    Etter å ha sikret seg de sentrale målene som var identifisert i Petrograd, vendes oppmerksomheten mot selve setet til den provisoriske regjeringen: Vinterpalasset. Palasset er forsvart av 3 000 soldater, riktignok i temmelig dårlig stand. Bolsjevikene nøler i det lengste før angrepet starter fordi de frykter konsekvensene angrepet kan medføre. En betydelig gruppe soldater forlater imidlertid palasset kl 18.15, etterfulgt av ytterligere en gruppe kl 20.00. Kabinettet, som med unntak av Kerensky fremdeles befinner seg i palasset, drøfter fremdeles hvordan situasjonen skal håndteres når bolsjevikene kort tid etter utsteder et ultimatum, med krav om overgivelse. Kabinettets kommunikasjon med omverdenen kuttes, og palasset isoleres. Flere og flere opprørere omringer palasset.


    Vinterpalasset, oktober 1917

    Kl. 21.45 tar situasjonen en mer dramatisk vending når krysseren Aurora avfyrer et løsskudd fra havna. Aurora er, sammen med en liten flåtestyrke bestående av fem jagere som har akkurat ankommet Petrograd, besatt med pro-bolsjevistiske gaster som støtter opprøret. Opprørere begynner så å infiltrere palasset, og innen kl. 02.00 den 26. oktober er bolsjevikene inne i palasset. Situasjonen deeskalerer deretter raskt – etter sporadisk skuddveksling overgir kabinettet seg, og bolsjevikene har kontroll.


    En litt mer dramatisk fremstilling

    Når Sovjeten samles til sin andre kongress, med 670 delegater, kan Lenin dermed presentere forsamlingen for et fait accompli: Revolusjonen er allerede et faktum. John Reed, en amerikansk reporter til stede i kongressen, beskrev situasjonen slik:

    Sitat Opprinnelig skrevet av John Reed
    A thundering wave of cheers announced the entrance of the presidium [the elected leaders of the Congress], with Lenin, the great Lenin, among them. A short, stocky figure, with a big head set down on his shoulders, bald and with bulging little eyes, a snobbish nose, wide, generous mouth, and heavy chin; clean-shaven now, but already beginning to bristle with the well-known beard of his past and future…Now Lenin, gripping the edge of the reading stand, letting his little winking eyes travel over the crowd as he stood there waiting, apparently oblivious to the long-rolling ovation, which lasted several minutes. When it finished, he said simply, “We shall now proceed to construct the Socialist order.” Again that overwhelming human roar.

    Lenin, her med Trotsky ved siden av podiet

    Situasjonen er riktignok ikke helt uten kontroverser, flere fraksjoner (herunder Menshevikene) mener at opprøret er et ulovlig kupp, og forlater kongressen. Resterende deler vedtar imidlertid at makten nå ligger hos Sovjeten, og stadfester med det revolusjonen. Kongressen velger deretter Sovnarkom, rådet av folkets kommisarer, med Lenin som sjef – dette blir grunnlaget for den nye regjeringen. Samtidig vedtas to dekreter, ett som nasjonaliserer all jord i landet, og ett som krever at Russland umiddelbart trekker seg ut av krigen. Trotsky oppsummerer senere hva kongressen har besluttet slik: Avslutte krigen, gi landet til folket, etablere et sosialistisk diktatur. Sistnevnte betegnes gjerne som proletariatets diktatur, en interimperiode hvor landet skal styres av Sovjet-kongressen, Eksekutiv-komiteen (som navnet tilsier, kongressens utøvende arm) og Sovnarkom (Folkets kommisar-råd, som har fått delegert sin myndighet fra Eksekutiv-komiteen), frem til samfunnet har oppnådd sann kommunisme.



    Revolusjonen kommer over de neste dagene til å spre seg raskt over landet, og innen 31. oktober kommer bolsjevikene til å ha kontroll over Moskva. En ny utfordring venter imidlertid på horisonten: Den planlagte folkeavstemningen 25. november, hvor folket skal velge en ny konstituerende forsamling som skal bestemme hvordan Russland skal organiseres etter tsar-perioden. Ideen om å måtte arbeide gjennom en slik forsamling samsvarer dårlig med ideene om proletariatets diktatur.
    Beidh a lá leo

  11. #451
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    10. november 1917

    10. november 1917 iverksetter britene det siste angrepet i det andre slaget om Passchendaele. Målet er å erobre et veikryss ca 1 km nord for Passchendaele, på veien mot Westroezebeke, samt høyde 52 som ligger ca 450 meter bak veikrysset, og som utgjør det høyeste punktet på de nordre deler av Passchendaele-høydedraget.

    Angrepet åpner bra, og man lykkes i å ta veikrysset. Så støter man på problemer når tyske motangrep forårsaker store tap i de britiske avdelingene som støtter kanadierne i flanken. Angrepet stanses før høyde 52 er tatt, og operasjonen må med det avblåses før hele høydedraget er tatt.

    Med det er slaget om Passchendaele, og det tredje slaget ved Ypres, over. Britene har ikke lenger kapasitet til å fortsette offensiven, særlig ikke etter at generalene ved Vestfronten nå må se stadig flere avdelinger sendt avgårde til den italienske fronten for å demme opp for det tyske gjennombruddet ved Caporetto.



    Målt fra de innledende rundene ved Messines har britene brukt fem måneder på å komme dit de er nå, det vil si i besittelse av så å si hele høydedraget rundt Ypres. Fremgangen fra den gang, som er en god illustrasjon på britene «bite and hold»-taktikk, kan spores på dette kartet:


    Trykk på denne linken for større kart

    Erobringen av høydedraget har vært et sårt ønske hos Haig siden de tapte kontrollen over dette våren 1915, ettersom tyskernes kontroll over dette i de siste årene har ført til jevnlige tap for britene i de lavereliggende skyttergravene, gjerne betegnet som «wastage». Ambisjonen for operasjonen var imidlertid ikke begrenset til dette, håpet var å bryte gjennom linjene og erobre store deler av Belgia, eliminere de tyske ubåtbasene, og true hele den nordre flanken til tyskerne. Målene for operasjonen illustreres av dette kartet:



    Disse ambisjonene er man fremdeles langt fra å nå. Ubåtbasene er fremdeles på tyske hender, og bak stillingen man nå har erobret ligger nye stillinger, som nå nærmer seg ferdigstillelse.

    Nøyaktige tapstall er omstridt, men britene antas å ha mistet mellom 200 og 450 000 mann. Slaget har imidlertid også vært en stor påkjenning for tyskerne, som flere ganger har vært nær sammenbruddets rand som følge av tapene særlig artilleribekjempningen har påført dem. Også tyske tapstall er omtvistet, med enkelte estimat på opp mot 400 000. Mer nylige estimat vurderer imidlertid antallet til å ligge på mellom 217 og 275 000.

    Passchendaele forblir et av de mest kontroversielle slagene fra første verdenskrig, særlig beslutningen om å la operasjonen fortsette inn i oktober og november. Operasjonen som opprinnelig var ment å avblåses om den ikke oppnådde suksess innen relativt kort tid hadde utviklet seg til en langtrukken og seig affære som pågikk over fem måneder, akkurat det man ønsket å unngå etter Somme. Ironisk nok kommer alt av det erobrede terrenget til å ha gått tapt til tyskerne igjen før nye fem måneder er omme. For nå er imidlertid britenes fokus på egne operasjoner, og på Julian Byngs tredje armé, hvor forberedelsene til et nytt angrep ved Cambrai nærmer seg slutten.

    Beidh a lá leo

  12. #452
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    Slaget om Caporetto

    11.11.1917


    Natt til den 4. november så startet tilbaketrekningen av de italienske armeene fra Tagliamento til Piave elven. Det skjedde også lovlig sent da flere østerrikske divisjoner hadde fått etablert brohoder på sørsiden av Tagliamento og det var bare et spørsmål om tid før et nytt gjennombrudd ville ha forekommet. Tilbaketrekningen til Piave elven skjer mye mer organisert enn fra Caporetto til Tagliamento. De tyske og østerrikske styrkene er utmattet etter 17 dager med strid og det kontinuerlige jaget etter italienerne. Logistikken begynner å bli et mareritt som fører til at styrkene begynner å sulte og artilleriet er milevis bakover i køen. Momentumet til Below sine styrker begynner å dabbe av. Det forhindrer derimot ikke at ad-hoc grupper fra Gruppe Stein starter et amfibieangrep over Tagliamento samme dag italienerne trekker seg bort.


    Tyskerne krysser Tagliamento.


    Luigi Cadorna har for en gangs skyld gjort en meget god og timet avgjørelse ved å trekke den gjenværende italienske styrken enda mer bakover til Piave. Til tross for dette så er den østerrikske delen av 14. Armee fast bestemt på å holde tempoet oppe og få Italia ut av krigen så fort som mulig. De tyske styrkene har overført mye god erfaring til de etniske østerrikerne som lærer fort og begynner å ta eierskap til striden fra tyskerne som skaper konkurranse og rivalisering.


    Keiser Karl I kommer på besøk samme dag som den italienske tilbaketrekningen og tar en impulsiv avgjørelse og vil besøke fronten mye nærmere enn det som kanskje ville vært forsvarlig for en keiser i de dager. Han tar en spasertur over Tagliamento, rett bak Gruppe Kraus og er nr to fra venstre og som man ser så ligger det en død italiensk soldat som vanligvis ville blitt stuet bort for å skjerme en adelig. De østerrikske styrkene som pustet Cadorna sine styrker i nakken, hadde rett og slett ikke tid til å rydde opp etter seg.



    Mens tilbaketrekningen pågår i relativt ordnede former så skjer det også andre ting bak den italienske siden av fronten. Ferdinand Foch tar over kommandoen for 14. arme fra general Duchene. Dette skal blir grunnlaget for en multinasjonal styrke. To britiske divisjoner, 24. og 41 divisjon har ankommet og blir stasjonert i Mantua, godt over 40 km fra fronten. Til tross for at dette også er en del av Rapallo konferansen så er britene nølende til å sette sine soldater i fare under Cadorna sin ledelse. Det faktum at italienerne har begynt å tape krigen og at Cadorna gav sine egne soldater grisestrekk den 28. oktober gjør at han er mislikt av britiske og franske soldater og militær ledelse. De allierte har tatt kontakt med den italienske kongen, Kong Viktor Emmanuelle III av huset Savoy, og under en audiens hinter om mulighetene for å få erstattet Cadorna, noe kongen går med på.


    Den 9. november så fratrer Luigi Cadorna kommandoen som øverstkommanderende for den italienske hæren. General Armando Diaz som har kommandoen over XXIII Korps overtar kommandoen da den italienske kongen og styresmaktene ser et øyeblikkelig behov for å få ungt og nytt blod inn i den vaklende hæren sin. Diaz har vært i flere kriger og bygget den militære karrieren sin på å brannslukke og overta kommandoen fra andre udugelige generaler. Så dette passer jo Diaz ypperlig. Men det Diaz kan skilte med som ingen andre kan er innovasjon og improvisering, noe den italienske hæren desperat trenger og det umiddelbart.



    Diaz viderefører planen til Cadorna om å holde Piave elven og etablere forsvaret der. En plan for å erobre tapt terreng må bygges fra bunnen av. De siste tre italienske divisjonene er over Piave elven i natt og samtlige divisjoner i den italienske hæren vil være i ferdig etablerte stillinger til i morgen. Italienerne er altså utenfor umiddelbar fare og har gjort en god jobb med å redde den raserte hæren sin ved å trekke seg bakover.



    Piave elven er noget bredere enn Tagliamento elven.



    Selv om italienerne har fått seg en nyttig, men blodig nese så skjer det fortsatt uheldige tilfeller der italienerne taper unødvendig. Sør ved Piave elven så krysser østerrikerne elven og rykker inn i byen Zenson. Etter et kort, men hissig overraskelsesangrep så er byen på østerikske hender, tar flere tusen krigsfanger og etablerer et brohode der. Lenger nord langs Piave elven så blir württembergske alpejegerbataljon med Abteilung Rommel også involvert i en ganske omfattende operasjon.



    Major Sprösser sin württembergske alpejegerbataljon har fått i oppdrag å sikre forsyningslinjen og den eneste jernbanen fra de karniske alpene ned til Piave elven. Jernbanen og kommunikasjonslinjen går gjennom et punkt som er strategisk viktig som er byen Longarone. Rommel sin avdeling hadde forsøkt et flanke angrep ca 10 km øst for byen noen dager tidligere og som til og med førte til nederlag for Rommel for første gang siden tidlig 1914. De italienske forsvarerne trakk seg uansett tilbake til byen og resten av styrken sin for å blokkere veien inn og ut av byen. Tidspresset for å erobre byen er enorm, bak major Sprösser sin bataljon så står hele alpekorpset i biler, lastebiler og rekker med marsjerende soldater i stampe. Bak Alpekorpset der igjen så er flere tyske divisjoner med sitt logistikktren. Man må gjennom byen og dra sørover for å bryte gjennom den italienske forsvarslinjen - Nå.


    Var det en ting Rommel likte så var det å være fremst av alle og styre krigen på sine egne premisser. Den 9. november så ankommer Rommel sin styrke Piave elven og motsatt side av der Longarone ligger. Rommel med sin abteilung lar et MG kompani og to gevær kompanier ligge på elvesiden som skal dekke fremrykningen. Rommel tar sitt gjenværende gevær kompani og trekker 1 km sør ved landsbyen Dogna som har en bro over Piave elven. Etter å ha hilst hei og farvel til en rolig, men ellers høflig lokalbefolkning så krysser Rommel elven og trekker så nordover mot Longarone. Planen er snike seg nærme inn mot byen og slå motstanderen fra sørsiden mens ildbase styrken ligger og dekker på østsiden. Planen går etter planen eller hvertfall nesten. Rommel selv blir oppdaget av noen italienske vakter som forvirret avgir massiv ild mot Rommel sin innbruddstyrke. Etter å trukket seg bakover og spredt seg ut på linje så bestemmer Rommel for å avvente til Sprösser har fått resten av bataljonen opp til elven noe han omsider gjør.


    Sprösser sender så et gevær kompani over elven ved Dogna og benytter samme veien som Rommel gjorde. Rommel bruker sine to kompanier og utgrupperer seg rundt Longarone i den hensikt å forsøke å få forsvarerene til å tro at de er omringet. Ingenting skjer utover kvelden og mørket legger seg. Plutselig kommer det en kolonne med italienske soldater, hvertfall 1000 mann ut av Longarone og svermer over Rommel sine soldater. Rommel blir nesten tatt til fange selv og blir for en liten stund separert fra avdelingen sin. Rommel tar igjen en større element fra bataljonen sin som er ved Dogna og får snudd disse mot den italienske styrken. Bataljonen avgir så mye ild mot den italienske styrken at de stoppet helt opp. Sprösser sender kontinuerlig forsterkninger fra ildbasen mot Rommel og 02:00 på natta 10. november så gir italienerne seg og trekker tilbake i byen.



    Ved soloppgang så har Rommel fått bygd seg opp til full styrke igjen og i et nytt forsøk begynner en rolig fremrykning mot byen. Like ved byen så møter Rommel en av sine egne som har blitt sluppet løs av forsvarerne. Løytnant Schoffel har blitt forespurt av italienerne å levere et skriv til den tyske styrken. Rommel åpner brever og leser følgende :

    Headquarters, Fortress Longarone
    To the commander of the Austrian and German forces:
    The forces in Longarone are not in any condition to offer further resistance. This Headquarters places itself at your disposal and awaits your decision as to the disposition of our troops.
    Major Lay

    Rommel, frekk og arrogant som han var, bestemte seg for å marsjere inn i byen med et geværlag og aksepterte Major Lay sin overgivelse. Den Italienske 1. divisjon på 10 000 mann overgir seg og etterlater 200 maskingeværer, 18 bergartilleri, 600 trekkdyr, 250 vogner, 10 lastebiler og to ambulanser. Veien over elven og sørover er dermed vid åpen. Hvorfor overgav en så overlegen styrke seg til en styrke på knappe 140 mann ?


    Løyntant Schoffel hadde nemlig fortalt en planlagt skrøne i tilfelle han skulle bli tatt til fange. Han sa til Lay at det sto en hel alpedivisjon rundt byen og at resten av korpset skulle angripe ved 12 tiden. Major Sprösser hadde tillatt en italiensk fange å unnslippe fangenskapet og flykte inn i Longarone med samme informasjon som "bekreftet" det Schoffel sa. Hvem var det som kokte opp denne ideen på forhånd mon tro ? Jo Rommel selvsagt. Rommel hadde en teori som gikk ut på at en hær som trekker seg tilbake vil være i en kontinuerlig mental tilstand som vil nesten alltid diktere tilbaketrekning som sitt modus operandi, med mindre noe veldig spesielt skjer. 1. divisjon overgav seg rett og slett fordi dem ante at en overgivelse var uunngåelig og kjøpte tyskernes sin skrøne momentant. Siden Monte Matajur har Rommel sitt tap vært: seks drepte, to alvorlig skadde, 19 lettere skadet og en som var savnet.



    For denne bragden så får Rommel og Sprösser omsider tildelt Pour le Merite. Rommel får sin tildelt personlig av Keiser Wilhelm II og med medaljen så følger begrunnelsen for tildelingen: Brøt gjennom Kolovrat linjen, erobret Monte Matajur og erobringen av Longarone. For italienerne så er ydmykelsen av hæren komplett og overgivelsen ved Longarone skal bli det mørkeste og største flausen av den italienske hæren som gjelder enda 100 år senere. 1. Divisjon var nemlig æresdivisjonen og bar kongens banner i strid.


    Fra høyre: Rommel og Sprösser med sine pour le merite.



    Kombinert med at nordsiden av Piave er brutt gjennom og Piave elven er for bred til å iverksette store gjennombrudd så stopper von Below sin 14. Armee sin offensiv. Den tysk-østerrikske styrken har ikke en kalori til overs med å angripe over en så bred elv som Piave. Det er kun et sted den tysk-østerrikske styrken ser for seg at et gjennombrudd er mulig og ettersom tyskerne har holdt sin del av avtalen så tar østerriksk militær ledelse mer og mer over av den forkortede frontlinjen. For Tyskland og Østerrike-Ungarn så har offensiven vært en knallsuksess mens for italienerne så har det kommet spørsmål internt både i britisk og fransk ledelse om Italia egentlig har en plass rundt bordet. Italia har blitt ydmyket, hæren kan nesten ikke kalles en hær og skapt katastrofale forutsetninger for seg selv. Det 12. slaget om Isonzo eller slaget om Caporetto er over og glir over i et nytt og like dramatisk slag som skal bestemme om Italia vinner eller forsvinner.


    Slaget om Monte Grappa er i ferd med å begynne.


    Analyse og konklusjoner om Caporetto offensiven kommer i morgen.


    Grønn sirkel: Zenson.
    Gul sirkel : Monte Grappa
    Rød sirkel: Longarone

  13. #453
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    Caporetto, konsekvenser og konklusjon for Italia

    Slaget om Caporetto – oppsummering.

    Nå som slaget om Caporetto er over så er tiden inne for Italia å drive litt sjelegransking og finne ut hva som har skjedd. For det er det folk i Italia spør seg selv : hva skjedde ved Caporetto ? For å oppsummere slaget : 2. arme ble paralysert de to første dagene og ødelagt på den fjerde dagen. Nordområdet er tapt. Italienske hæren er helt på felgen. Nesten alt artilleri tapt og en ikke-eksisterende tillit til militær ledelse både nasjonalt og internasjonalt. Lav moral, store rekrutteringsproblemer og selvtillit for hele nasjonen. Den italienske folkesjela har fått et så stygt sår at det ikke kommer til å hele de neste 100 årene og vel så det. Caporetto har vært en total fiasko for den italienske nasjonen og tapene for Italia har vært helt vanvittige fra Caporetto til Piave:

    - Over 290 000 soldater tatt til fange, over 90% den første uken.

    - 350 000 soldater separert fra hierarkiet langs hele frontlinjen ved den første tilbaketrekningen, de fleste havnet i fangenskap.

    - 40 000 drepte og sårede.

    - 3150 artilleri skyts som er 2/3 av hærens totale skyts. Av disse er også britisk og franske skyts erobret. Tyskerne legger beslag på disse og sender de til vestfronten. Selv om tysk artilleri er i verdensklasse så vil tyskerne ydmyke franskmennene og britene med deres eget skyts.

    - Et hinsides stort berg av artillerigranater til kanonene ovenfor.

    - 1700 tunge bombekastere

    - 3000 maskingeværer

    - 300 000 geværer og maskinpistoler

    - 1600 lastebiler

    - 150 fly

    - 400 000 sivile på flukt


    14. Armee sine tap er på 70 000 drepte og sårede, hovedsaklig sårede ved Tagliamento når artilleriet uteble. Foruten om dette så er dette lave tapstall med det 14. Armee har prestert på så kort tid. Mye av materiellet brukes av den østerrikske hæren som har slitt de siste årene med å få erstattet tapt materiell og utstyr. Nå som det brygger opp til borgerkrig i Russland så kan Østerrike-Ungarn konsolidere militæret sitt med italiensk utstyr og begynne å dimittere soldater slik at næringsliv og jordbruk kan komme seg til hektene igjen.



    Caporetto – hva gikk galt ?

    I slagets første avgjørende timer så var alt italiensk artilleri stille. Det ble ikke avfyrt en eneste granat mot de tyske styrkene og grunnen til dette er at Badoglio sjef XVII Korps hadde beordret at artilleriet skulle kun skyte på hans ordre, en ordre han aldri gav fordi han fikk aldri muligheten til å gi en ordre i en kaotisk tilbaketrekning. Alt annet artilleri som ikke var under Badoglio var konsentrert i offensive stillinger. Dette hadde sjef 2. Arme personlig stelt i stand da han hadde planlagt og forventet å iverksette et motangrep tidlig i slaget – noe som heller aldri skjedde fordi alt artilleriet var blitt erobret av tyskerne og østerrikerne før motangrepet overhodet kunne starte. Kommando og kontroll var totalt fraværende og ingen fornuftig ordre ble avgitt eller tilstedeværelse av ledelsen uteble. Dette resulterte så at i løpet av de første 48 timene så kunne ikke 2. arme gjøre noe annet enn å vente på det uunngåelige – å bli angrepet så brutalt at en fullstendig rettrett var eneste mulighet. General Capello sjef 2. Arme kunne fint avverget dette, men han ville heller kjøre sitt eget sololøp og fulgte ikke Cadorna sine ordre som var å planlegge et defensivt forsvar.


    General Cadorna, som hadde gjentatt sin ordre om forsvar hele to ganger, hadde ikke fulgt opp offiserene under seg og hadde bare delegert en oppgave og håpte at den løste seg selv. Det må også nevnes at Cadorna hadde sparket et stort antall offiserer mens slaget pågikk, 217 generaler, 255 oberster og 355 bataljonsjefer fikk smake pisken til Cadorna. Både Cadorna, Capello og Badoglio hadde gjort alvorlige feil, men det var ikke det som var problemet i Italia. Det ordentlige problemet var en total mangel på innovasjon, evnen til å lære av sine feil og fiendens teknikker gikk det italienske militærvesenet hus forbi. Østerrikerne hadde i 10. og 11. slaget om Isonzo brukt ganske avanserte taktikker og teknikker som italienske offiserer burde ha observert og lært av allerede da. Den eneste teknikken italienske militæret ville bruke var angrep med masser av soldater for slite ut motstanderen sine. Det var null respekt for menneskeliv og soldatene levde under forferdelige forhold. Når moralen gikk i dass, noe den gjorde veldig raskt så ble soldatene straffet. Straffene kunne variere en smule, men resulterte oftest i døden. Om det var ren kanonføde, henrettet eller skutt av egne enheter for å nekte å forlate skyttergraven var en ting.


    En annen ting var at Cadorna fikk implementert Decimatio, den romerske henrettelses teknikken for å skremme sine egne styrker for å ikke adlyde ordrer. Man velger ti av soldatene som hadde gjort en eller annen ugjerning og en tilfeldig soldat av disse får den kjipe oppgaven med å bli slått til døde av de ni andre soldatene. Det romerske senatet hadde avskaffet dette over 2000 år tidligere fordi det var for "usivilisert" noe Cadorna ser ut til å ha vært uenig i. Dette hadde skapt et stort tillitsvakum til øvrig ledelse lenge før slaget om Caporetto. Soldater levde under kummerlige forhold og lønnen var ikke mye å skryte av. Dårlig moral etset gjennom hele det italienske militæret, men uten at man hadde opplevd opprør slik man så i den franske hæren. Det den italienske soldat derimot heller ville gjøre var å overgi seg til en fiende som hadde bedre ordninger for krigsfangene sine enn sitt eget land.


    Dette har blitt skrevet om før, men taktikken for Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde konstant utviklet seg fra forhåndsplaner ved krigsutbruddet også gjennom en topptung detaljstyring til nå ved Riga og Caporetto. Mobile og selvstendige operasjoner der militær ledelse har fingrene av fatet mens bataljonene er de egentlige eierene av et offensivt stridsmiljø. Italia hadde en annen udugelig tilnærming av strid der man enten pøste styrker inn i en industriell kvern eller så skulle soldatene kjempe til hjelpen kom. Og som vi har lest om til nå så gjorde mange italienske soldater nettopp det og slåss i isolerte lommer, men hjelpen kom aldri for det var aldri en plan for å komme styrkene til unnsetning til å begynne med. Cadorna hadde allerede ved dag 4 i slaget ansett 2. Arme som tapt og måtte klare seg selv. Derfor ble ikke soldatene trent tilstrekkelig til å operere selvstendig fordi soldaten ble ikke ansett som en ressurs. Den største prioriteringen var å produsere nok materiell for å øke hæren slik at angrepene kunne fortsette i en stadig større skala med dertil større tap.



    Caporetto status og konsekvens

    Nå som slaget er over og man har begynt å summe seg etter sjokket og marerittet som har vart i 19 dager så er status som så. Den Italienske nasjonen er i en vanskelig situasjon der hæren ligger med knekt rygg og mangler så mye materiell at hæren er satt 10 år tilbake stridsmessig. 2. Arme under Capello tas ut av KOP og vil ikke bli reaktivert. Capello får en kort kommando over nye 5. arme, men blir avskjediget i det stille. Hver dag klarer italienske soldater å snike seg gjennom linjene enten for å komme seg tilbake eller dra for å overgi seg. Den italienske befolkningen er heller ikke særlig fornøyd med situasjonen og empati for Østerrike-Ungarn er overraskende stor. For den jevnlige italiener så er krigen allerede tapt. Til tross for dette så nekter den italienske staten å forhandle eller avslutte krigen med sentralmaktene. De italienske myndighetene mener at Caporetto vil sørge for overføringen av allierte styrker til Italia og at dette er kuren som trengs for å vinne krigen. Øverstkommanderende for hæren har blitt fjernet og en ny har tiltrådt som gir et håp om bedring av situasjonen.



    Planen videre

    Ny sjef for det italienske militæret Armando Diaz innfører en rekke tiltak som skal ordne situasjonen. Det første han beordrer er bedre levevilkår for soldatene sine som høyere lønn og at soldatene får tegnet forsikring som gjør at familiene til soldatene får forsikringspremie skulle en familiemann dø i strid. Diaz fjerner også mange av de idiotiske disiplinær tiltakene som Cadorna hadde satt på plass. For å nevne noen : å gå inn i en bar eller lese feil avis ved fronten kunne resultere i å bli skutt. Maten blir også av bedre kvalitet og rasjonen økes fra 3000 kalorier til 3600 kalorier per dag. Diaz setter mye fokus på å få moralen opp for soldatene og man begynner også å ta styrker bort fra frontlinjen slik at de får en kort perm for å så trene i en uke før de er tilbake i skyttergravene ved Piave. Det skal også ses til Frankrike og lære hvordan de har forsøkt å løse sine problemer med dårlig moral og implementere det som kan fungere for den italienske hæren. Noe større kontroll over militæret blir også overført til de sivile myndighetene slik at koordineringen mellom disse institusjonene blir bedret. Før Caporetto så var det militæret og Cadorna som bokstavelig talt styrte landet.

    Det er ikke fint lite Diaz skal få på plass og det han gjør for å midlertidig løse sjokket for nasjonen er å sette ned en sivil havari kommisjon for å finne ut hva som gikk galt i slaget – rapporten kommer 1919 med ganske hard kritikk av militæret. Han starter også opp et forum fri for grader der soldater og offiserer fra 2. Arme og andre hardkjørte avdelinger kan bistå med sine ærlige meninger, lærdommer og begynne å overføre nyttig lærdom til resten av hæren raskt. Det sistnevnte resulterer i å planlegge og opprette en mobil angreps styrke på lengre sikt. Diaz vil også opprette og øke antallet med Arditi fra 5000 til to divisjoner. Arditi er elite angrepsstyrker og noen vil hevde at Arditi er den første moderne spesialstyrken som eksisterte før SAS under 2. vk. Et eget innlegg om Arditi kommer senere.



    For de sivile myndighetene så må det også gjøres endringer. Paolo Boselli som har vært statsminister siden Trentino offensiven må gå av og en ny regjering må på plass. En ny regjering kommer på plass etter kort tid og ledes av Vittorio Emanuele Orlando, tidligere innenriksminister. Den forrige regjeringen hadde ikke gjort nok for å få fjernet Luigi Cadorna og må ta konsekvensen av Caporetto fiaskoen. Den nye regjeringen begynner å øke presset på industrien for å få erstattet tapt eller for dårlig utstyr for hæren. Det startes også en massiv propaganda kampanje for å øke moralen i landet og en sårt tiltrengt vitamin innsprøytning for selvtilliten, men dette gir ikke så store resultater. Orlando begynner også å ta starte flere programmer som gjør at det er arbeid, pensjoner og andre sosiale pakker for soldatene når krigen er over.



    En ny fare oppstår.

    Murringen i det italienske militæret begynner raskt å avta. Soldatene begynner å føle at noen lytter til dem og anerkjenner jobber de gjør. Og det er på hengende håret for i Nord ved Longarone så har Alpekorpset og flere divisjoner krysset elven og satt kursen sørover. Tyskerne har til hensikt å rykke nedover Grappa dalen Vest for Piave for å så forbigå hele Piave forsvarslinjen og angripe sørover for å isolere nesten hele den italienske hæren. Lengre nord i Isonzo dalen så har artilleriet til tyskerne endret rute og er på full fart med tog og kjerre mot Longarone. Ikke bare fordi alpekorpset trenger skytset, men også for å fjerne trafikkorken som har bygget seg opp de siste to ukene og få etterforsynt styrkene ved Piave. For tyskerne så er Monte Grappa en fase som overtar for Caporetto offensiven. Det endelige målet er Venezia. Cadorna, mannen med sine feil og mangler, hadde i sin tid forutsett nettopp et slikt forsøk fra en eventuell fiende og hadde i sommer beordret konstruksjon av et intrikat nettverk med festninger på Monte Grappa, fjellet som dominerer Grappa dalen og kan stoppe en styrke fra nord.

    Det italienerne må gjøre er å befeste Monte Grappa så snart det lar seg gjøre, gjør dem ikke dette så er det spikeren i kista for Italia som nasjon.

  14. #454
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    13. november (31. oktober) 1917

    I Russland har bolsjevikenes motstandere begynt å yte motstand mot overtakelsen. Etter å ha flyktet fra Petrograd har Kerensky umiddelbart begynt å samle støtte. Han samler sammen en styrke ledet av Pyotr Krasnov som skal ta tilbake hovedstaden og arrestere Sovjeten. Kerensky får støtte av kadettene (junkerne) ved krigsskolene i Petrograd, som gjør opprør mot bolsjevikene. Junkerne tar telefonsentralen i Petrograd, og begynner å arrestere medlemmer av den Røde Garde og andre revolusjonære. Garnisonen i Petrograd støtter imidlertid de revolusjonære, og gjenerobrer telefonsentralen og øvrige bygninger junkerne har tatt innen kort tid.

    Stort bedre går det ikke med Krasnovs styrke. Styrken hans blir beseiret 13. november (31. oktober etter den julianske kalenderen) ved Pulkovo-høydene. Som et resultat av dette ser Kerensky seg etter hvert nødt til å dra i eksil, og forlater Russland.

    Samtidig begynner imidlertid andre krefter å røre på seg. Mikhail Alekseyev, tidligere stabssjef i Stavkaen som gikk av i protest mot Kerensky tidligere i høst, danner Alekseyevs Offisersorganisasjon sammen med general Kaledin, sjefen for Don-kossakene. Organisasjonen kommer raskt til å vokse, og utvikler seg etterhvert til den mer velkjente "Volunteer Army".
    Beidh a lá leo

  15. #455
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    Arditi - Reparti d'assalto

    Lite har blitt fortalt om denne italienske elitestyrken og hvordan disse soldatene skulle redde Italia fra total ruin under første verdenskrig er nesten glemt den dag i dag. Reparti d'assalto eller på folkemunne: Arditi - eller røffly oversatt til "de modige/de hardføre" og eksisterte hovedsaklig som en korps "asset" siden 1914. Formålet med denne styrken var rekognosering og iverksette selvstendige operasjoner bak fiendens linjer. Disse styrkene var bedre trent, bedre utrustet, bedre betalt og slapp skyttergrav tjeneste, men var egentlig ikke designet for direkte strid med en fiende. Italia hadde allerede andre elite styrker som skulle gå i strupen på fienden som Alpini for strid i vanskelig terreng som feks fjell og Bersaglieri for alt annet enn det Alpini hadde av ansvar. Ambisjonen var at Arditi avdelingene skulle legges til for hvert regiment i den italienske hæren, men av naturlige grunner så ble det bare noen regimenter de to første årene i krigen. Etterhvert som offensivene i Isonzo dalen begynte å stable seg opp over en annen så kom behovet for å bruke stormtropper til direktestrid mot østerrikerne. Mottoet "O la vittoria, o tutti accoppati - Enten vinner vi eller så dør vi alle sammen" sier en del om motivasjonen om disse styrkene * Under Trentino offensiven så hadde tre bataljoner stormet en stilling i et motangrep. To av bataljonene tok 30% tap og den tredje hadde blitt utslettet.


    Etableringen av Reparti d'assalto var en av de meget sjeldne, men gode lokale initiativene Italia hadde gjort før Caporetto. Lavere offiserer i 2. og 3 arme hadde sett seg lei av masse slakten av soldater i utfordrende terreng og hadde sendt anmodninger høyere opp om en spesialisert styrke som var trent til å angripe befestede stillinger. Treningen av Arditi pågikk i en egen dedikert treningsleir Sdricca di Manzano i Udine provisen som er nå okkupert av østerrikerne etter Caporetto.


    Sdricca treningsleiren til Arditi pre Caporetto


    Disse styrkene var naturligvis tungt bevæpnet og den eneste styrken i den italienske hæren som var klassifisert som tungt infanteri sammenlignet med andre europeiske hærer på denne tiden. Det sagt så var Arditi ansett en så spesiell (og sær) styrke at de ble betraktet som en egen forsvarsgren på lik linje med hær og marine. Arditi fikk utlevert tunge og lette maskinggeværer samt maskinpistol med dobbeltløp. Flammekastere og en karabin som kun ble brukt i forsvar mot fiendtlige motangrep. Soldatene ble også utrustet med en dolk og en svimlende mengde med 25 håndgranater! per soldat. I tillegg hadde disse styrkene egne hjelmer og kroppspansring. Treningen til disse bestod i hurtig fremrykning, mye nærkamp og et ganske heftig fyfo program. Trening i angreps operasjoner utføres med stoppeklokke koordinasjon mellom flere enheter med forskjellige mål for å maksimere resultatet og fiendtlige tap.





    Taktikk

    Utover krigen når italia var på offensiven så ble angrep innledet med forbekjemping og dekningsild med MG. Soldater med maskinpistoler stormer så frem og dekker for innbruddgjengen som under fremrykning lemper granater på innbruddspunktet eller i stillingen til fienden. Egne tap med aggressiv granatkasting forekom stadig. Når innbruddgjengen har kommet seg inn i den fiendtlige stillingen så kommer maskinpistolgjengen som oppfølgingstyrke. Ofte ble oppfølgning styrken igjen bak for å sikre den tyngre og tregere forsterkninggjengen sin ankomst. Innbruddgjengen sin taktikk inne i den fiendtlige stillingen var å trekke gjennom hurtig og angripe fienden med dolkene sine i det som østerrikske og selv italienske offiserer vil karakterisere som "ufyselig nærstrid".


    Reparti d'assalto er derimot ikke trent for å holde og forsvare en stilling. Selv om store deler av styrken klarer å unngå tysk-østerriksk fangenskap under Caporetto, mye på grunn av overlegen enkeltmannsferdigheter og stridsteknikk, så er ikke disse særlig aktive under en defensiv setting. Denne styrken ser også ned på resten av hæren som skal være støtten for Arditi og grunnen til dette er at den gemene hop er for treg og ofte så dør Arditi avdelingene i aggressive fiendtlige motangrep før infanteristøtten har ankommet. Dette er også en eksperimentell styrke og offiserer og militæret generelt har som med mange andre ting, ikke god nok forståelse hvordan disse drapsmaskinene skal brukes effektivt også sammen med resten av militæret. Ved Piave derimot så får flere avdelinger med Arditi mulighet for revansje og blir brukt til rekognosering og skyttergravraid på den andre siden av Piave elven. Disse styrkene trente også jevnlig med å svømme i frysende vann for å så bruke denne treningen med å svømme over Piave på vintersnatten for å så utføre oppdraget sitt og trekke tilbake samme veien tilbake. Ikoniske bilder med Arditi med dolk i munnen mens de svømmer i isvann preger propagandaen både i landet og utlandet. Denne type operasjoner og lærdommene skal vise seg å være veldig verdifulle når tiden kommer for et italiensk motangrep.



    Nå som Caporetto er over så skal disse styrkene utvides betraktelig fra 9 avdelinger til 42 innen krigen er over. Det skal stables minst to divisjoner så fort som mulig og stå på beredskap langs fronten. I tillegg må de eksisterende avdelingene strippes slik at en egen innsatsstyrke med Arditi kan stables på bena og sendes til Monte Grappa der Alpekorpset er i full sving og rydder de lavere høydedragene for italienske bunkere og forsvarsstillinger.


    For Arditi så er dolken primærvåpenet - alt annet er avdelings våpen.


    * Hvis noen kan italiensk bedre og mener mottoet er noe feil så gi gjerne beskjed.

  16. #456
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    19. november 1917

    Ved Cambrai er de siste forberedelsene for tredje armés offensiv, som skal starte i morgen, fullført.



    Offensiven er planlagt gjennomført mellom St. Quentin-kanalen og Canal du Nord. Planen er å bryte gjennom de tyske linjene, ta Cambrai, og avskjære de tyske styrkene i området. Viktigere enn Cambrai er imidlertid høydedraget ved Bourlon, like vest for Cambrai, siden dette gir innsyn mot de bakre tyske stillingene, samt over hele fronten for øvrig. Sentralt for den videre offensiven er også at man lykkes i å ta broene over St. Quentin-kanalen ved Marcoing og Masnières, slik at kavaleriet kan komme seg over. Angrepet skal gjennomføres i tre faser:

    Fase 1: Hindenburg-linja brytes, broene ved Masnières og Marcoing tas, linjen mellom Masnières og Beaurevoir tas.
    Fase 2: Kavaleriet rykker frem gjennom dette gapet, isolerer Cambrai, og tar broene over Sensèe-elven, bak Cambrai. Bourlon-skogen tas.
    Fase 3: Cambrai erobres. Gjenværende tyske styrker mellom Sensèe-elven og britenes frontlinje er omringet.


    Mål for III. Corps, i sør


    Mål for IV. Corps, i nord

    I motsetning til tidligere britiske offensiver, hvor operasjonen har startet ved omfattende artilleribekjempning dager og uker før selve angrepet, forsøker britene nå å oppnå overraskelse ved å starte forbekjempningen kun timer før angrepet. Den sedvanlige tordenen fra artilleriet er derfor fraværende. I stedet har det britiske artilleriet tatt i bruk såkalt «silent registration», som innebærer at artilleriet skyter på kartdata, uten forhåndsinnskytning. I stedet for innskyting mot målet skytes de enkelte kanoner inn på skytebaner bak fronten, hvor munningshastigheten registreres. Deretter beregnes ballistikken ut fra måldata ved fronten.

    Planen er klekket ut av brigader Tudor, sjefen for artilleriet i 9th Division, etter innføringen av nye og bedre brannrør i 1917. Selv om det også tidligere hadde vært mulig å starte forbekjempningen uten forhåndsinnskytning har offensivene vært avhengige av at artilleriet ikke bare klarer å slå ut forsvarernes befestninger, men også av at piggtråden blir kuttet. Dette har vist seg å være vanskelig å garantere, noe Somme viste med all tydelighet. De nye brannrørene er imidlertid langt mer sensitive, og er dermed mer troende til å detonere før granaten graver seg for dypt ned i bakken. I tillegg har man nå i langt større grad tilgang på stridsvogner, som bidrar til å redusere virkningen av piggtråd. Denne kombinasjonen har ledet Tudor til å øyne muligheten for en reell mulighet for å overrumple tyskerne, en plan han har videreformidlet til stabssjefen i IV. Corps i tredje armé, som igjen har videreformidlet den til armésjefen, Julian Byng, med en anbefaling om å la Tank Corps se nærmere på planene – for å verifisere at det valgte området ville passe dem.

    Også Tank Corps har utredet mulighetene for en mer effektiv bruk av deres ressurser. Under slaget ved Ypres hadde støtten fra Tank Corps vist seg å være svært nyttig i flere hendelser, men jevnt over hadde gjørmebadet rundt Ypres vært veldig dårlig egnet for stridsvognene, som sterkt begrenset deres mulighet til å støtte andre og femte armé i deres angrep. Offiserene i Tank Corps, og da særlig JFC Fuller, hadde allerede siden august lett etter en sektor av fronten hvor stridsvogner kunne komme mer til sin rett. Fuller har utviklet planer for såkalte «Tank raids», kortvarige operasjoner på maks to døgns varighet hvor opp mot 200 stridsvogner skulle overraske tyskerne, og ødelegge så mange skyts de klarte. Også Tank Corps har vurdert Cambrai som egnet, et område med utbredt kalkgrunn, og har derfor – uavhengig av Tudors planer – formidlet sine ideer til tredje armé. Byng mottar de to planene nesten samtidig, og setter dem sammen til en offensiv ved Cambrai. Området hadde også flere andre fordeler. Cambrai har lenge vært ansett som en «stille» del av fronten. Tyskerne bruker den da også som avlastningsfront – etter hvert som utslitte divisjoner ved Ypres ble avløst og trukket ut, ble de satt inn i tjeneste ved det rolige strekket ved Cambrai, for å komme til hektene igjen.

    Angrepet skal dermed innledes uten forbekjempning før selve angrepsdagen. Konsentrert bruk av stridsvogner støttet av infanteri skal sikre et gjennombrudd av Hindenburg-linja, som deretter skal utnyttes av kavaleriet. Planen for samvirket mellom infanteri og stridsvognene er utviklet av JFC Fuller, som har skrevet notatene «Tank and Infantry Operations without Methodical Artillery Preparation» og «Notes on Infantry and Tank Operations» som nå sirkuleres blant styrkene. Fuller deler stridsvognsgruppene som skal ta hvert mål i to; en fortropp, og en hovedstyrke. 1/3 av stridsvognene skal inngå i fortroppen, som skal engasjere de fiendtlige befestningene og holde dem nede. Hovedstyrken skal hjelpe infanteriet gjennom piggtråden, ved å skape traseer for dem. Infanteriet skal holde seg tett bak hovedstyrken, én tropp pr. stridsvogn, til de er gjennom piggtråden. De deltagende styrkene har trent aktivt på denne drillen siden starten av november.



    En særlig utfordring for stridsvognene er forseringen av skyttergraver og stridsvognshindre. For å kunne støtte angrepet forbi den første linja må stridsvognene på en eller annen måte kunne ta seg over disse. Løsningen mener man å ha funnet ved bruk av såkalte fasciner, enorme 1 ½ tonns bunter med kvister og greiner på nær 2 meter i diameter, som bæres på toppen av hver stridsvogn. Disse skal dumpes i skyttergravene, og brukes som «bro» av stridsvognene. Ettersom de kun kan brukes én gang, må bruken av styrkenes fasciner planlegges nøye, for å sikre at man kommer over alle hindrene.



    To av divisjonene, 51st (Highland) Division og 62nd Division har imidlertid valgt å lage sine egne prosedyrer for samvirket mellom infanteri og stridsvogn. I stedet for Fullers opplegg, har disse basert seg på følgende løsning:



    Etter denne løsningen er stridsvognene delt inn i tre grupper. Den første gruppen, én seksjon á tre vogner pr. infanteribataljon, skal bryte gjennom piggtråden for infanteriet. Den andre, bestående av 36 vogner, skal bekjempe mål frem til det første målet. Den tredje gruppen, bestående av 24 vogner, skal bekjempe stillinger fra det første målet og frem til divisjonens endelige mål. I motsetning til Fullers løsning, hvor infanteriet følger stridsvognene på rekke, skal det umiddelbart påfølgende infanteriet til 51st og 62nd Divisions følge vognene på to linjer.
    Beidh a lá leo

  17. #457
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    20. november 1917

    Kl. 0600, 20. november 1917. 1 003 britiske artilleriskyts åpner plutselig ild mot tyske stillinger ved Cambrai.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Pvt Billy Kirkby
    Suddenly the silence of the coming dawn was shattered by such an earthquake and fire as was never heard before by men. Though the ground shook with the thunder of our massed guns, it was the breathtaking circle of multi-coloured flames rising like millions of gigantic fireworks which produced a sight so breathtaking, so altogether awe-inspiring, as to root us to the ground, unable to take our eyes away from the glory rather than the concentrated hellish force which would tear men apart leaving them little more than shapeless, shattered flesh and blood.
    Etter en kort forbekjempning starter artilleriet ildvalsen som skal legges 270 m foran de angripende styrkene, i tillegg til røykskjermen som skal skjerme angrepsstyrken fra innsyn. Bak røykskjermen starter nå III. Corps under genlt. Pulteney og IV. Corps under genlt. Woollcombe fremrykningen. Angrepet er støttet av ni bataljoner fra Tank Corps, til sammen 437 stridsvogner.


    Kunstnerisk fremstilling

    Stridsvognene demonstrerer raskt sin nytte når britenes angrepsstyrke når de omhyggelig opparbeidede piggtrådhindrene:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt. Mark Dillon
    I had never seen myself such a depth of barbed wire. I suppose it was 10 yards deep and about 4 feet high, so dense that you could barely poke a broom handle through it. It was quite impassable to any man or beast and of course would never be destroyed by artillery fire in a month of Sundays. But the tanks went through it, and I personally followed their tracks and walked straight through on the track without any trouble at all as if it had been a carpet.
    Tyskerne overrumples av det plutselige angrepet, og britene klarer som et resultat av dette å oppnå betydelig fremrykning.

    I III. Corps’ sektor, til høyre, lykkes man med å rykke frem til Lateau Wood og opp mot Masnières. Der forsøker man å sikre broen over kanalen, men denne bryter sammen under vekten av en stridsvogn.


    "Flying Fox" etter å ha brutt gjennom broen ved Masnières

    III. Corps tar også Ribecourt og Marcoing. Tysk motstand har imidlertid vist seg å hardne, og stridsvognene merker særlig effekten av tysk direkteskytende artilleri når de krysser horisontale eksponeringslinjer, som ved Welsh Ridge mellom Ribècourt og La Vacquerie:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt. ‘Jake’ Wilson
    With hindsight, it is fairly obvious that the tanks having penetrated so far should have halted this side of the ridge, but our sights were on Cambrai. Without putting out feelers in the way of scouts and ‘recce’, we went blithely and rather blindly on with the unhappy result that quite a number of tanks sustained direct hits from a battery, direct laying in the valley below. We were unlucky in getting two in as many minutes; the first smashed the left track causing us to swing to the right to receive a broadside from the second.
    Hos IV. Corps blir 51st (Highland) Division oppholdt ved sitt første mål, Flesquières, hvor tyskerne yter innbitt motstand. Tysk artilleri tar opp kampen mot de britiske stridsvognene over åpne sikter, og 40 stridsvogner – 10 % av den totale styrken i hele operasjonen – settes ut av spill under kampene ved Flesquières. Dermed må britene konstatere at fremrykningen i denne teigen ligger langt bak skjema. Tyskerne trekker seg imidlertid ut av Flesquières natt til 21. november.

    Lengre vest har 62nd (West Riding) Division rykket frem gjennom Havrincourt og Graincourt, og har også nærmet seg skogsområdene på Bourlon Ridge, et høydedrag britene sterkt ønsker å få kontroll på. 36th (Ulster) Division har nådd veien fra Cambrai til Bapaume.

    Fremrykningen på slagets første dag er bemerkelsesverdig. Selv om man fremdeles ikke har tatt Bourlon-høydedraget, har tredje armé i løpet av 6 timer oppnådd en større fremrykning enn andre og femte armé oppnådde gjennom 5 måneder ved Ypres, mot tap på ca 4 000. Den første dagen oppfattes dermed som en stor suksess, som feires av kirkeklokker hjemme i England. Mer bekymringsverdig er status for stridsvognene – av de 437 vognene som startet angrepet er 180 nå ute av spill. 65 av disse har blitt ødelagt i kamp, resterende har enten blitt forlatt, eller er ute på grunn av break-down.

    Samtidig har britene heller ikke oppnådd kavaleriets tiltenkte gjennombrudd. Kavaleriet var forutsatt å begynne kryssingen av kanalen etter kl 11. Marsjen frem til broene har imidlertid vært foregått over utfordrende terreng for hestene, som også underveis ble utsatt for tysk ildgivning. Når kavaleriet endelig når de mulige krysningspunktene ved Marcoing rundt kl 14 viser det seg også at tyskerne på den andre siden er bedre forberedt enn man hadde forutsett:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Lt. George Thompson
    As we stood outside the tank having a smoke, a detachment of cavalry came along in charge of a Major. He wanted to know why I had stopped and then enquired about the location of the enemy. I was unable to offer any information, since there was no clear forward view due to the country being well wooded. With this negative information he led his detachment across the bridge and was soon lost to sight. Almost immediately we heard machine-gun fire and back came the cavalry and they galloped back the way they had come. That was the last we saw of them.
    Kanadisk kavaleri lykkes i å krysse kanalen ved Les Rues Vertes over en improviser bro, men dennes tilstand gjør at britene tviler på at det er mulig å opprettholde en styrke på den andre siden av kanalen. Krysningsforsøkene avbrytes derfor, og styrkene som allerede har krysset blir forsøkt returnert.


    Beidh a lá leo

  18. #458
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    21. november 1917

    Ved Cambrai fortsetter britene sine operasjoner, men nå i et mye lavere tempo.
    III. Corps' forsøk på videre angrep møtes av en vegg av tysk MG-ild, og tyskerne begynner også å ta i bruk panserbrytende ammunisjon som ofte slår gjennom stridsvognenes 8 mm tykke pansring - noe mannskapene hadde blitt fortalt ikke ville være mulig. Artilleriet utgjør imidlertid et enda større hinder for videre fremrykning for stridsvognene. Det lar seg heller ikke gjøre å få tilstrekkelige styrker over krysningspunktene over kanalen, som dermed utgjør et formidabelt hinder. Som et resultat kommer III. Corps ikke videre, og fokuserer istedet på å konsolidere terrenget som allerede er erobret.

    Fokus flyttes til IV. Corps, som skal ta Bourlon Ridge. Tysk tilbaketrekning fra Flesquières tillater britene å ta byen i de tidlige morgentimene, men forøvrig oppnås begrenset grad av fremrykning. Kampene etter Flesquières er imidlertid seige. Tysk MG-ild slår resolutt tilbake de første britiske forsøkene på å komme seg videre. Britene lykkes etterhvert i å ta Cantaing, samt Anneux, og lykkes også i å presse seg frem mot Bourlon-skogen. Bourlon-høydedraget, og selve skogen, forblir imidlertid på tyske hender, og disse områdene yter nå betydelig motstand mot de britiske styrkene. Samtidig lykkes tyske motangrep med å presse britene ut av Moeuvres.

    For britene er dette et kritisk øyeblikk. Den første 48-timers perioden oppfattes gjerne som vinduet det er mulig å oppnå et gjennombrudd i, fordi dette er tiden fienden vil trenge på å forsterke området. Mulighetene for et gjennombrudd for kavaleriet er dermed i ferd med å svinne. Haig har tidligere lovet at angrepet skal avblåses dersom suksess ikke er innen rekkevidde før 48 timer er gått - men pr. kvelden 21. november er det fremdeles ikke kommet noen ordre om stans.

    Beidh a lá leo

  19. #459
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    22. november 1917

    Ved Cambrai har britene bestemt seg for å fortsette, og det er særlig Bourlon-høydedraget som står i fokus. Selv om muligheten for et gjennombrudd kanskje er svunnet hen vil Bourlon ha strategisk verdi for britene, og en fortsatt offensiv vil også holde tyskerne fokus på Vestfronten, og ikke mot italienerne. Forsikringer fra Robertson, sjef for generalstaben, om at to av divisjonene som egentlig skulle til Italia kan holdes igjen til offensiven sikrer beslutningen, og angrepet fortsetter.

    Britene har imidlertid lite kapasitet for nye angrep 22. november, ettersom styrkene som har deltatt siden start nå trenger avløsning. 40th Division beordres til å avløse den utslitte 62nd Division ved Bourlon-høydedraget, og til deretter å ta Bourlon-høydedraget den 23.

    I mellomtiden skal IV. Corps opprettholde presset med 36th og 5th Division langs de vestre deler av Bourlon-høydedraget. Det er imidlertid fremdeles lite bevegelse i frontlinjene, i hvert fall til britenes fordel. Tyske motangrep lykkes imidlertid i å ta Fontaine, like ved Bourlon-høydedraget. Sammen med gjenerobringen av Moeuvres i går skaper dette en lomme for britene som står opp mot Bourlon-høydedraget. Samtidig er tyske forsterkninger i ferd med å ankomme, og ikke bare i form av bakkestyrker:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt. Arthur Gould Lee, RFC
    We hear that the bad Baron has arrived with his red devils and Fokker Triplanes, and so now I suppose things will get more hectic.
    Beidh a lá leo

  20. #460
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    Slaget om Monte Grappa

    En oppsummering over hva som har skjedd da dette slaget har vært såpass kaotisk at det er ikke god og tilgjengelig informasjon om hva som konkret har skjedd.


    Alpekorpset med noen divisjoner og en svær ansamling med artilleri på slep - har trukket sørover på vestsiden av Piave. Fra Longarone og gjennom Grappa dalen med sine mange gode vingårder så begynner Grappa fjellkjeden. Denne fjellkjeden består av en rekke mindre fjell som gradvis bygger seg opp til toppen og det høyeste fjellet - Monte Grappa. Hele Monte Grappa har en svimlende mange festninger, bunkere, skyteskår, kanontårn, skyttergraver og er selve festningen i sør Europa. Alt er gravd og skåret ut av stein og arbeidet ble påbegynt sommeren 1917 da Cadorna så at Monte Grappa kunne bli italias undergang.







    16. november begynner slaget om Monte Grappa fra nord i Grappa dalen. Planen til Alpekorpset er å bruke en konsentrasjon på over 2000 skyts og sprenge bort festningene mens alpejegerne tar seg inn på målene etterpå. Dag etter dag og høyde etter høyde så skrelles de mange lagene med det som tyskerne anser som siste forsvarslinje før en mulig totalseier over Italia. 20. november så erobres Col della Beretta og Monte Fontanasecca etter griseharde kamper og den 22. november så starter de harde kampene om den kritisk viktige høyden Monte Tomba. Monte Tomba hadde klar utsikt ned til Piave elven og de massive skyttergrav systemene som var blitt bygd. Venezia kunne også observeres fra denne høyden på en klar natteshimmel. Monte Tomba har også en klar sikt mot selve Monte Grappa og de livsviktige veiene som fungerer som forsyningslinje opp til toppen. Artilleri oppe på denne høyden kan altså gjøre livet surt for forsvarerne oppe på Grappa.


    Samme dag som kampene utspiller seg på Tomba så er det harde kamper på en annen høyde, Monte Pertica som er bare to km i luft linje fra Grappa. Italienerne viser sitt sanne ansikt mot tyskernes elitestyrker og høyden skifter eierskap hele syv ganger på under 24 timer. Alpekorpset tar derimot Pertica, men må reorganisere styrkene sine slik at Tomba kan tas.

  21. #461
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    23.-25. november 1917

    23. november 1917. Umiddelbart etter sin ankomst settes 40th Division inn i et nytt angrep sammen med 51st og 36th Division, støttet av 56th Division og 9th Cavalry Division, for å ta Fontaine og Bourlon-høydedraget, både skogen og landsbyen. Angrepet støttes av nesten 100 stridsvogner og 430 artilleriskyts, men tysk motstand er likevel innbitt. Ikke minst har tyskerne lært seg å improvisere for å møte stridsvognstrusselen. I tillegg til at artilleriet er trent i bekjempning av stridsvogner, har tyskerne også fraktet inn lastebilmonterte luftvernskyts som nå går inn i panservernrollen. Infanteriet er utstyrt med panserbrytende ammunisjon, og lærer seg også å improvisere med øvrige våpen, som Lt. Spremberg beskriver fra kampene i Fontaine:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Lt. Spremberg, Reserve Infanterie Regiment 52, 107. divisjon
    We saw the tank about 100 metres ahead of us advancing and holding the entire village street under fire. However, we quickly sprang into and behind the farm buildings. We had found a hand grenade dump...and tried at first to throw the hand grenades under the tracks of the tank. That succeeded. The single grenades, however, were too wak. I then ordered that empty sandbags be brought and four hand grenades be placed in them, with one grenade tied near the top of the bag so that only the firing spring showed.

    [...]

    Musketeers Buttenberg and Schroeder...rushed upon the firing giant and, from throwing distance, tossed two bunched hand grenades under the tracks. A single explosion, the tracks on the left side flew in the air and the tank stood still. At this there was a cheer from our little group.
    Tyskerne oppdager også at det er mulig å slå ut stridsvognene ved å klatre opp på vognene, og kaste granater ned i åpninger i taket:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Dragoner Miles Reinke, 2. Garde-Dragoner-Regiment
    I was shocked, and I felt very sorry for those fellows in the tanks because there was no escape for them. Once a man was on top of a tank, these tanks were doomed to failure and the poor fellows were not able to escape. There was not much room for them and the fuel started to burn. After about an hour and a half or two hours we only saw spots of burning tanks in front of us and some of them also behind us.


    Uten stridsvognsstøtte stanses det britiske infanteriet raskt:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Dragoner Miles Reinke
    The approaching infantry behind the tanks had still to overcome the machine-guns of our infantry which had still a great effect because the British artillery had to stop shooting at the very minute when the tanks were advancing. Naturally some of the little machine-gun nests, as we called them, were still in full action. Anyhow, the attack came to a standstill and we now expected, as I am from the cavalry, that several squadrons or regiments of cavalry would now sweep up and drive us towards Berlin.
    Det dukker imidlertid ikke opp noe kavaleri, og Reinkes avdeling opplever ingen ytterligere angrep denne dagen. Det britiske angrepet er stoppet. Britene har klart å ta seg inn i Bourlon-skogen, etter intense kamper, men har oppnådd lite mer enn det. Tyskerne holder dermed fremdeles både Bourlon og Fontaine, som setter de britiske styrkene i Bourlon-skogen i en prekær situasjon. Tysk artilleri konsentrerer seg nå om aksene inn til skogen, for å forhindre britene i å forsterke. Britiske forsterkninger brukes raskt opp uten videre fremgang, og fronten fremstår som låst. Kampene fortsetter imidlertid. Nye britiske forsøk på å ta Bourlon 24. november mislykkes, og den ustoppelige tyske beskytningen av Bourlon-skogen gjør tilværelsen svært utfordrende for de britiske styrkene.






    Tyske soldater med ødelagte britisk stridsvogner i Bourlon-skogen

    Misforståelser leder imidlertid britene til å tro at tyskerne har oppgitt Bourlon, som fører til at 40th Division sendes inn morgenen 25. november for det 40th Division tror skal være en mop up-operasjon. Tyskerne har imidlertid ikke forlatt Bourlon, og når de oppdager britene som nærmer seg, slipper de dem helt inn i landsbyen før de begynner å bekjempe:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Corporal Fred Wynne, 40th Division
    We were sitting ducks. It was impossible to be certain where the machine-guns were, but without doubt the bullets came from the upper windows of the houses somewhere near the crossroads. We fired into every window we could aim at. The machine-guns then stopped. Of course we thought, or hoped, that the hundreds of bullets we had fired into the windows had effectively destroyed the machine-gun nests. They were silent.
    Det viser seg imidlertid snart at Wynnes håp er forgjeves, da de tyske maskingeværene snart åpner opp med enda mer intens ildgivning:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Wynne
    Whereas previously the German machine-guns fired in bursts, they now fired with hardly a pause. Out of the hundred or so men stealthily advancing along the street, more than half were wounded or killed in the first two minutes of the fusillade. The shouts for stretcher-bearers from the wounded who were unable to walk or limp to safe cover were unnerving. On many occasions the unhurt ran to drag the helpless to the shelter of a house wall, in several cases resulting in further casualties, but within about ten minutes all those who needed help were dragges to cover and only the dead or those who appeared to be dead were left on the roadway or in the gutters.
    Britene har lite annet valg enn å trekke seg ut av Bourlon igjen, under intens tysk ildgivning. Cambrai er i ferd med å utvikle seg til nok en fastlåst operasjon, til tross for den bemerkelsesverdige suksessen man hadde dag 1:

    Sitat Opprinnelig skrevet av 2nd Lt. Benhamin Parkin, 62nd Division
    The first day of the battle had been a walk-over. Hardly any casualties and the boys had plenty of souvenirs. The second day - our company's day - had not been too bad until those flank attacks came from Flesquières which the 51st had not taken. The third day was terrible. The shelling of Bourlon Wood by the Germans was an indescribable affair. They couldn't get away from it and added to the noise of the bursting of the shells was the crashing and falling of trees.


    Over disse dagene har tyskerne påført britene i Bourlon-området 4 000 tap, selv om britene lykkes i å holde selve skogen til tross for flere tyske angrep.

    I dette tidsrommet begynner tyskerne også å oppfatte redusert intensitet fra RFC, som de tolker til å bety at von Richthofens ankomst har gjort britene mer skvetne. I realiteten fører vær-utfordringer til at britenes fly står på bakken denne dagen - men kampene i lufta har vært harde, noe James McCudden i 56th Sqn har fått erfare. Han møter tilsynelatende hver gang han går opp en avdeling med rød, gul og grønn-malte albatroser, som byr på store utfordringer for de britiske pilotene.


    Tyskerne føler seg nå trygge på at britene ikke vil klare å oppnå noe gjennombrudd, og begynner i stedet å vurdere muligheter for en motoffensiv, for å presse britene ut av Bourlon-lommen. Haig begynner på sin side nå å bli bekymret for utviklingen, og ber Byng ta et tettere grep om operasjonene til IV. Corps, fordi Haig begynner å bli usikker på om Woollcombe har operasjonen under kontroll.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Haig
    My orders to Byng are to complete capture of Bourlon position and such tactical points on its flanks as are necessary to secure it. The positions gained are to be held and troops to be ready to exploit any local advantage and follow up any retirement of enemy. Nothing beyond above to be attempted.
    Tredje armé beordrer deretter IV. korps om å ta Bourlon og Fontaine senest 27. november.


    Beidh a lá leo

  22. #462
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    25. november 1917

    25. november avholdes folkeavstemming i Russland. Bolsjevikene har lenge fryktet utfallet av denne, men har ikke turt å avlyse. Når resultatet er inne, bekrefter de det bolsjevikene har fryktet: De får bare 175 av 715 seter, og er markant mindre enn det sosialistiske revolusjonære partiet (SR) – bolsjevikenes motstandere på venstresiden.
    For å avhjelpe situasjonen godtar Lenin å ta inn SR-medlemmer i Sovnarkom, men da medlemmer fra partiets venstre fløy, som bolsjevikene kan samarbeide med. Dermed har man på et vis etablert en koalisjonsregjering mellom bolsjevikene og SR.
    Beidh a lá leo

  23. #463
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    27. november 1917

    26. november 1917 innebærer sårt tiltrengte pusterom for de hardt prøvede soldatene på Bourlon-høydedraget, idet det ikke forekommer noen større angrep denne dagen. I de britiske hovedkvarter og staber er det imidlertid febrilsk aktivitet i forbindelse med planleggingen av angrepet påfølgende dag. I Havrincourt-slottet rådslår korpssjef Woollcombe med divisjonssjefene genmaj. Feilding (Guards) og Braithwaithe (62nd).

    Feilding er sterkt imot den planlagte operasjonen, som han betegner som "ill-conceived". Hans divisjon har fått oppdraget å ta Fontaine, en oppgave han mener divisjonen ikke er utstyrt for etter de siste dagenes kamper, særlig i lys av tyskernes svært standhaftige motstand. Stemningen mellom Woollcombe, som leder sin første større operasjon som korpssjef, og den svært erfarne Feilding blir etterhvert amper. Byng ankommer imidlertid i det situasjonen er i ferd med å eskalere. Byng gir uttrykk for forståelse for Feildings bekymringer, men har lite valg i lys av de klare ordre han har mottatt fra Haig.

    Kort tid etter ankommer da også Haig selv. Han understreker igjen nødvendigheten av å erobre Bourlon-høydedraget, for å sikre gode defensive stillinger for vinteren, ettersom det nå ikke var flere ressurser igjen til større operasjoner i 1917. Med dette deler Haig og Feilding samme tanke, men med ulik konsekvens: Også Feilding ser for seg at ambisjonene nå må være å sikre gode defensive stillinger for vinteren, men ønsker i motsetning til Haig å gjøre dette ved å trekke seg tilbake til Flesquières-høydedraget. Haigs vilje slår imidlertid gjennom.



    Kl 06.20 27. november begynner ildvalsen, og det britiske angrepet er i gang. Det viser seg imidlertid raskt at tyskerne langt fra er bekjempet, noe beretningen under fra angrepet mot Fontaine bevitner:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt. Harold Dearden
    I have never known such machine-gun fire as we met going across the first hundred yards. They just sounded like a continuous scream. The Boche put down a terrific barrage, too, and our poor lads went down like grass before a reaper. They still kept steadily on though, and we reached the village on time. I got a good many walking wounded back, but the fire was hopeless for bearers, and I had half of them knocked out before the village was reached.
    De to angripene kompaniene i 3rd Grenadier Guards blir nesten utslettet av tysk MG-ild fra La Folie-skogen, og kun én sersjant og seks menn lykkes å ta seg frem til kirken i Fontaine. Andre styrker lykkes i å ta seg inn i Fontaine, hvor intense kamper fra hus til hus raskt utvikler seg.
    Også i Bourlon-skogen kommer det til intense kamper, med angrep og motangrep i begge retninger, men britene klarer etterhvert å ta seg frem til sine mål. Så følger imidlertid et voldsomt tysk motangrep fra La Folie-skogen som ikke bare feier til side de britiske avdelingene ved Fontaine, men også slår inn i Bourlon-skogen. De britiske styrkene trekker seg ut av Fontaine, men tar store tap - fra 2nd Guards Brigades opprinnelige 1 350 mann lykkes bare 460 å ta seg tilbake til startlinja.




    Det britiske forsøket på å ta kontroll over Bourlon-høydedraget har dermed slått feil. Britene sitter igjen med et stykke terreng i Bourlon-skogen, i en fremskutt lomme mellom det som fremstår som sterke tyske stillinger på hver side. Desto mer bekymringsverdig er styrken tyskerne klarte å samle sammen til motangrepet som sendte britene ut av Fontaine - så snart motangrepet ble iverksatt hadde de desperate kampene raskt vippet i tysk favør. Den britiske offensive kapasiteten ved Cambrai har klarligvis ebbet ut, mens den tyske ser ut til å bygge seg opp. For britene ved Bourlon er potensiell omringelse plutselig en svært reell trussel.

    Tyskerne, som begynte å planlegge sin motoffensiv allerede 23. november, har naturligvis også oppfattet dette. Planleggingen ledes av sjefen for andre armé, general Georg von der Marwitz, og blir koordinert av kronprins Rupprecht av Bayern, sjef for armégruppen. Samme dag som britenes offensiv ebber ut og slås tilbake ved Bourlon møter Rupprecht Ludenforff ved andre armés hovedkvarter, for å presentere planene for motangrepet. Ludendorff ser umiddelbart muligheter på en enda større skala - ved å tilføre enda mer styrker i den søndre flanken vil man kunne rulle opp hele den britiske fronten i lommen som nå er skapt, ikke kun ved Bourlon, forutsatt at man klarer å erobre Flesquières-høydedraget. Rupprecht forsikrer Ludendorff at dette høydedraget skal vies særskilt oppmerksomhet, og trekker seg tilbake for å utstede ordren til sine styrker. Angrepet skal iverksettes 30. november, med hovedfokus fra sør og i retning Metz-en-Couture, for å ta Flesquières og Havrincourt-skogen. Samtidig skal et annet angrep iverksettes fra området vest for Bourlon, og sørfra, og dermed avskjære de britiske styrkene nord for Flesquières. For å skjule disse ambisjonene skal Bourlon-skogen beskytes mer artilleri gjennom 28. og 29. november, for å simulere opptakten til et angrep mot selve Bourlon-lommen. For britene i Bourlon er prøvelsene dermed langt fra over.

    Beidh a lá leo

  24. #464
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    28. november 1917

    Ved Cambrai gis de britiske styrkene nå ordre om å stanse videre forsøk på fremrykning etter at gårsdagens angrep ikke lyktes, og gis i stedet konsolidere og befeste stillingene de har erobret. Mens britene graver skyttergraver og legger ut piggtråd ved Bourlon-høydedraget, blir de plutselig utsatt for massiv tysk artilleribeskytning. I løpet av 28. november skyter tyskerne mer enn 16 000 granater inn i dette området alene, og beskytningen kommer også til å fortsette den 29.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt. Frank Ash, 2nd Cavalry Division
    November 29th, 1.00 a.m. Heavily shelled with shrapnel for 15 minutes, also a lot of tear gas shells. Put our helmets on for half an hour. 3.00 a.m. More gas shells. 5 a.m. More gas shells. From 6.00 to 7.00 a.m. they turned all their guns on and the wood became a mass of bursting shells, falling trees, smoke and gas. We all stood to, bayonets fixed, expecting heavy attack and the front line to be driven in on to us. Nothing happened. No heavy attack. Shelled off and on all morning. Fairly quiet in the afternoon, all the shelling was further back, but they came whizzing just over us, some hitting trees and bringing tops and big branches down, very unpleasant dodging them. Ventured out to a mud hole to fill my water bottle. Got it half full and got a whiff of tear gas; did not alarm me as it is non-poisonous. Got another whiff and an awful burning in the lungs. Spotted that the brutes had mixed some poison gas with the tear gas. Dropped everything. Held breath and did a hundred yards sprint back to where I had left my gas hat in the scrape. Blew into it for about ten minutes absolutely done to a turn, lungs felt all on fire. Quite alright after ten minutes except for slight cough. Returned and filled bottle. Had some tea. Relief came up at 7.00 p.m.
    Avløsningen som kommer nå innebærer at Woollcombes IV. Corps avløses av V. Corps under genlt. Fanshawe. 62nd Division erstattes av 47th Division. Guards-divisjonen avløses av 59th Division.
    Samme dag tar også genlt. Snow, sjef for VII. Corps sør for de involverte korpsene i tredje armé, konakt med tredje armés stabsoffiser, og varsler om at de observerer økt tysk aktivitet i de søndre deler av teigen. Etter Snows vurdering forbereder tyskerne et angrep. Stabssjefen i tredje armé forsikrer imidlertid om at de har situasjonen under kontroll, og vil kunne stanse et eventuelt tysk angrep med Guards-avdelingene de har i reserve. Tredje armé har imidlertid liten tro på at et tysk motangrep vil materialisere seg, på grunn av omfanget av de tyske tapene i Flandern og ved Cambrai. Samtidig erfarer imidlertid de britiske styrkene ved Bourlon at styrkene på motsatt side synes å være svært motstandsdyktige; forsøk på lokale angrep for å skaffe seg bedre resultat blir slått tilbake, med tap opp mot 75 %.

    Imens, i Russland:

    Den 28. november 1917 skulle den nye russiske nasjonalforsamlingen egentlig møtes for første gang, og konstitueres. Dette har imidlertid bolsjevikene lykkes i å utsette, til januar 1918.
    Beidh a lá leo

  25. #465
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    30. november 1917

    30. november 1917, kl 06.00. De britiske styrkene ved Cambrai gjennomfører sin daglige stand to-drill, og sitter i stillingene sine og venter på at den "normale" morgenbeskytningen fra tysk artilleri skal avta. Etterhvert begynner imidlertid styrkene å merke at beskytningen i dag følger et annet mønster enn vanlig. Så tiltar intensiteten plutselig og voldsomt, til drønnene fra de enkelte nedslagene smelter i hverandre, såkalt trommelfeuer. All kommunikasjon mellom frontlinjen og de bakre områder kuttes raskt. Britene skjønner at noe er i gjære, og kl. 07.05 går nødblussene i lufta fra det britiske infanteriet. Det britiske artilleriet trår raskt til, men klarer ikke å stanse det som er i emning: tre divisjoner tysk infanteri er på stø fremrykning mot de søndre delene av Cambrai-lommen.

    I motsetning til britene må tyskerne klare seg uten stridsvogner i sin motoffensiv. Dette bekymrer imidlertid ikke tyskerne, som uansett anser artilleriet som nøkkelen til å oppnå gjennombrudd i det britiske forsvaret. Planen er å åpne med en kort, intensiv artilleribeskytning på mellom 30 og 60 minutter, med gass og røyk blandet inn blandt sprenggranatene, for så å følge opp med raskt fremrykkende infanteri. Tyskerne benytter seg av infiltrasjonstaktikk, eller såkalte Hutier-taktikker; infanteriet skal rykke frem i lagsforband, og omgå sterk motstand hvor mulig. Til støtte mot mulige stridsvogner følger også enkelte 77mm feltkanoner med infanteriet etterhvert som de rykker frem.



    Nesten umiddelbart er majoriteten av de britiske divisjonene i søndre teig engasjert i intensive kamper. Styrkene i frontlinja overveldes raskt, og betydelige antall har ikke annet valg enn å overgi seg til tyskerne.

    Sitat Opprinnelig skrevet av L.Cpl. William Evans, 55th Division
    About mid-morning coloured rocket signals were fired from a line five hundred yards from our positions but in the rear. Meanwhile, we came under rifle fire from the rear and both flanks. We had no defensive weapons; maybe half a dozen rifles and revolvers. The enemy had got well behind us before we knew that their assault had begun. After a spell of what resistance we could make, a second wave of the enemy lined the quarry lip and showered us with bombs.

    [...]

    Suddenly the cry went up 'They are in the quarry!' We saw the Germans swarming down the side and flinging their bombs at us. We retired into the dugout. The TMB [Trench Mortar Battery] officer called for a machine-gun which, of course, was not there, neither did there appear to be a supply of bombs, although I saw one of the TMB crew throw one at the Germans. I raised my rifle over his head to fire at a German when a bomb exploded right in front and knocked out the TMB man. Added to this the Germans threw what appeared to be a piece of rope about 1 1/2 feet long. This had been ignited and thick fumes that smelt like phosphorous quickly penetrated the dugout. The fumes started everyone coughing and choking and we were, for a short space, overcome.
    Evans og resten av de britiske soldatene tas raskt til fange, en skjebne som deles av mange langs frontlinjen.
    Ved Banteux-ravinen går fremrykningen så raskt at så å si hele 1/5th South Lancashire enten blir drept eller tilfangetatt, med den konsekvens at den tyske 34. divisjon har slått en åpning inn i hele flanken til III. Corps. Andre steder overrennes også britisk artilleri av tysk infanteri, inkludert de tyngre skytsene i Royal Garrison Artillery, plassert et lengre stykke bak fronten enn de mindre skytsene. Britene mister en rekke skyts, kun ved Villers Guislain erobrer tyskerne 58 skyts, hvorav 24 er tunge 6-tommers haubitsere.


    Den tyske fremrykningen i sør-teigen

    Det tyske angrepet har innledningsvis kun rammet britene i sør, men 1 time etter det første angrepet følger tyskerne opp med angrepet i nord, gjennomført av fire divisjoner, som overrasker britene like mye som angrepet i sør har gjort. De britiske styrkene oppdager raskt at de ikke bare møtes av artilleri og infanteri, men også av tyske nærstøttefly, organisert i egne Schlachtstaffeln som eskorteres av von Richthofens JG 1, som for første gang støtter en pågående offensiv med store formasjoner kampfly i CAS-rollen:

    Sitat Opprinnelig skrevet av 2nd Lt. Wilfrid Taylor, 12th Division
    An enormous flight of enemy planes appeared, coming up fast from the direction of Cambrai, and flying very low. The sky was black with them, and throughout the day they dominated the situation, firing on our infantry, harassing communications, and putting many batteries out of action. I never saw a friendly plane the whole day long. A few minutes later there appeared a few - very few - elements of our front line battalions dribbling out of Lateau Wood, and close behind them hordes of Boche. W and I instantly called our platoons from the dugouts, and lined them up behind a fold in the ground, where the few survivors of the Kents and Surreys speedily joined them. I reconised the West Kents' Adjutant and the second-in-command of the East Surreys. We at once opened fire with rifles and Lewis guns on the advancing foe, and partially checked their advance, though I could see them still making ground on our left and threatening to turn that flank. The enemy barrage on our sector had lulled, and I remember noting Bourlon Wood away to out left wreathed in smoke, and the lurid glare of a burning dump.
    I 12. divisjons teig er den tyske fremrykningen så rask at når divisjonssjefen evakuerer sitt Ko, er tyskerne allerede over det, og divisjonssjefen unnslipper med nød og neppe. Sjefen for 29. divisjon er også nær ved å bli tatt til fange.



    Britene skjønner raskt at situasjonen er kritisk, og ber om forsterkninger. Kavalerikorpset beordres inn som forsterkninger, også Tank Corps - som har blitt trukket ut for å etablere seg bak fronten for vinteren - blir beordret til å returnere til fronten. Stridsvognene trenger imidlertid tid for å komme tilbake til fronten, og arméstaben sliter i tillegg med å komme opp med en sammenhengende plan som kan møte den tyske fremrykningen.


    Når kvelden kommer, kan notere seg betydelig fremgang i sør. Bourlon-skogen holder fortsatt, til tross for intense kamper og store tap på begge sider. Angrepet er et stygt sjokk for britene, og demonstrerer en svært høy offensiv kapasitet i de tyske styrkene ved vestfronten. Spørsmålet nå er om de neste dagene vil bringe videre fremgang, eller om britene lykkes i å stagge det tyske angrepet.
    Beidh a lá leo

  26. #466
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    1. desember 1917

    Ved Cambrai har britene beordret alle tilgjengelige styrker inn i motangrep, for å stagge den tyske offensiven. I denne situasjonen vil det si to divisjoner fra Cavalry Corps, samt Guards Division, støttet av 1st Tank Brigade.

    Kavaleri-divisjonene (4th og 5th) skal ta Villers Guislain og Gauche Wood, mens Guards Division skal ta Quentin-høydedraget og Gonnelieu, og angripe Gauche-skogen. 19 stridsvogner støtter kavaleriet, 40 støtter Guards.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt. Charles Dudley-Ward, Guards Division
    In a small dugout we heard for the first time exactly what we had to do, and that information was meagre enough. Gort had been dodging about with his battalion all day just round there and knew the country. We were to attack with a few tanks and no barrage but he said he had watched another abortive attack and that the machine-gun fire was tremendous. However we went through the limits and boundaries of everyone’s part and just had time to go down to the jumping off ground without being able to see anything of what was in front of it, and back to the battalion when it was time to start in concert. Heavens, what a scrambled affair!
    Samtidig får major Watson, sjef for stridsvognsstyrken som skal støtte Guards, dårlige nyheter:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Maj. William Watson, Tank Corps
    I was about to go back to my tanks when two of my officers suddenly appeared, bringing the worst possible news. The tanks had run short of petrol! Their commanders in the hurry and excitement of the day naturally had not realized how much they had used…The attack would take place in five hours – the Guards were relying on our tanks – Gonnelieu was crammed full of machine-guns. The Colonel had just said so. I felt sick and frightened. The Guards were relying on our tanks, and Gonnelieu was crammed full of machine-guns!
    Mannskapene forsøker hektisk å skrape sammen nok drivstoff, men det blir raskt klart at man toppen vil klare å samle sammen halvparten av det forespeilede antallet stridsvogner til angrepet.

    Kavaleriet skal først starte sitt angrep med avsittede styrker, for så å følge opp med kavaleri – bevæpnet med sverd, og lanser. Det avsittede angrepet starter kl 06.50, 20 minutter etter planen, og går ikke bra. Britene stanses raskt av tysk MG-ild. Samtalen mellom divisjonssjef Kennedy og korpssjef Kavanagh illustrerer status etter klokka H:

    General Kavanagh: How is your attack getting on?
    Self [Kennedy]: My attack! Why, it has not started, as the dismounted attack has not made any progress. The tanks failed to turn up and there is nothing doing.
    General Kavanagh: Rot! You have to carry out your attack as ordered.
    Self: But my orders were to take advantage of any success gained by the dismounted attack, and, as I say, there has not been any success.
    General Kavanagh: You have to carry out your attack at once.
    Self: If you order me to do so I will try it.
    The Corps Commander was evidently very annoyed and, from the first, spoke very rudely. I put down the phone and went across to Haig. He told me what his plan was, and I said that we had to put it into execution forthwith. I have always regretted that I did not, there and then, refuse to carry out Kavanagh’s orders. I thought at the time that there might be a very slight chance of the mounted attack gaining a little ground, and that, if it did, it would certainly help the dismounted attack to get forward, so I did not refuse.
    Deretter starter kavaleriet sitt angrep
    :
    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt. Whitwoth, Mhow Brigade, 4th Cavalry Division
    Our own infantry were astounded when we galloped through them. They cheered us like blazes. As soon as the leading squadron – Sikhs, Major Knowles, began to gallop, Boche machine-guns opened from both sides of the valley. It was Colonel Turner’s intention to follow the valley for some way and then turn left-handed over the ridge. The pace soon became an all-out gallop and the cracking of machine-guns was deafening. Our pace down the valley was a good sixteen annas, and until we halted our casualties were negligible. The going was excellent – good spring turf, and only a few shell holes. There was nothing to stop the advance until within about two hundred yards of the sunken road; here we came on a single apron of wire with to gaps.
    Piggtråden tvinger kavaleriet inn i åpningene, og nå begynner MG-ilden å påføre betydelige tap. Regimentssjefen (Turner) og hele hans stab blir drept eller såret, med unntak av kapt. Whitworth og enkelte soldater. Kavaleriet sitter av, og forsøker å konsolidere stillingene de allerede har erobret.

    Imens har Guards Division lengre nord angrepet kl 06.30, og har klart å ta seg frem et stykke, inn i Gauche-skogen. Tysk motstand påfører imidlertid betydelige tap, og mange av stridsvognene slås ut i området rundt skogen. Angrepet mot Gonnelieu og Quentin-høydedraget slås imidlertid tilbake, med betydelige tap – av de fremrykkende styrkene er 2/3 drept eller såret før kampene er over.



    [

    Britene lykkes dermed ikke med å presse tyskerne nevneverdig tilbake. Stemningen hos britene begynner nå å anta preg av desperasjon; tyskerne har nå definitivt overtatt initiativet på bakken, og ankomsten til von Richthofens JG1 har også gitt tyskerne herredømme over lufta. Samtidig forbereder tyskerne et nytt angrep i sør-teigen, som skal iverksettes 3. desember.
    Beidh a lá leo

  27. #467
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    3. desember 1917

    3. desember 1917. Ved Cambrai rammer et voldsomt morgenbombardement frontlinjene.

    I en dugout i ingenmannsland mellom de tyske og britiske linjene, ligger 2nd. Lt. Wilfrid Taylor, som vi har lest om tidligere. Han er strandet her sammen med en håndfull britiske soldater etter å ha blitt såret under kampene. Han har merket bombardementet, og håper i det lengste at det er et britisk motangrep som er på vei. Det blir imidlertid raskt klart at det ikke er tilfellet:

    Sitat Opprinnelig skrevet av 2nd Wilfrid Taylor
    The shoe was on the other foot, however, and subsequently a German officer came down with a number of men. He had a stick grenade in his hand, but as soon as he saw me he said in English 'Are you wounded?' 'Yes', I replied, 'There are three of us.' He thereupon came up to me and put his hand on my shoulder and said 'I also am i man!' I thought at once of the famous 'Homo sum nihil humani a ne alienum puto.' I asked him if he could get us away. 'Not now,' he replied, 'the English artillery is not good; it is better for you to lie blessed where you are, than to be died in the trenches.' He at once set to work, however, and made us some hot cocoa and told one of his men to re-arrange my bandage and splint - a task which the man accomplished gently and skilfully. At last in the afternoon he got us on to stretchers and we were carried away. Needless to say I shook hands with him and thanked him very much for his kindness. He is the only German I should ever care to meet again.
    Offiseren er en del av saniteten til de fremrykkende tyske styrkene, som har iverksatt et nytt angrep mot de britiske linjene. Fokus er særlig rettet mot La Vacquerie, hvor kampene har pågått uten stans siden 30. november. Britene klarer ikke å stå imot presset, og tyskerne inntar La Vacquerie, tett på den opprinnelige britiske startlinjen. Ved dagens slutt har tyskerne nådd en linje mellom Quentin-høydedraget og Marcoing. Dette setter britene i den nordre delen av lommen i en svært prekær situasjon. Haig har allerede diskutert den potensielle nødvendigheten for å gi opp mesteparten av terrenget offensiven har erobret med sin stabssjef, og nå ser denne nødvendigheten ut til å ha materialisert seg.
    Etter kampene ved La Vacquerie beordrer Haig Byng til å finne en god defensiv linje for vinteren, og forberede tilbaketrekning til denne. Valget faller på Flesquères-høydedraget, det første målet for 51st Divisions fremrykning, hvor man hadde møtt så intens motstand under angrepets første dag. Britene gir dermed slipp på Bourlon-høydedraget, som de har kjempet så innbitt for.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Haig
    The present line could be held, but in view of the enemy's present activity it would use up troops which, in view of your instructions and the manpower situation, I do not feel justified in devoting to it. My available reserves to meet serious attack are very limited; and the troops need as much rest as possible after their strenuous exertions since April.

    Beidh a lá leo

  28. #468
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    Slaget om Monte Grappa

    5.12.1917


    I går startet det fornyede angrepet mot Monte Grappa av det tyske alpekorpset. Det er bare de tre gjenværende divisjonene med alpejegere som angriper, de fire andre er sendt til vestfronten for å støtte motoffensiven ved Cambrai. Tyskerne må erobre det som er igjen av monte Tomba og Asalone før selve Grappa høyden kan tas. De tyske generalene er derimot selvsikre og lover at julen skal feires i Venezia. Selvtilliten smitter over på østerrikerne som har allerede begynt å støpe medaljer for seieren over Italia og har til og med begynt dele de ut til soldatene. Over 2000 artilleri kanoner beskyter Monte Grappa mens tyskerne presser seg oppover det bratte fjellet. For forsvarerne så har overlevende i ettertid beskrevet angrepet som et mareritt. De italienske stillingene er som nevnt tidligere hugd ut av Monte Grappa og det er lite til ingen myk jord som kan absorbere eksplosjonene fra granatene. Dette gjør også at splinteffekten fra granatene økes betraktelig enn det som er vanlig på vestfronten eller i Isonzo dalen.


    Italienerne gir derimot ikke opp og en fransk divisjon blir sendt opp til fjellet for å bistå i forsvaret. 47. Divisjon med Chasseurs Alpines er den eneste divisjonen av de 11 divisjonene fra Storbritannia og Frankrike som blir satt rett i strid mot den tysk-østerrikske koalisjonen. I tillegg har en stridsgruppe med Arditi blitt utgruppert lenger bak forsvarslinjene hvis en mulighet for et italiensk motangrep kan iverksettes. Det tyske angrepet derimot er for sterkt til at en slik mulighet er realistisk. Fortsetter det tyske angrepet med den samme nådeløse kraften siden Caporetto så har ikke Italia noen annen mulighet til å overgi seg.



    Nedover langs Piave elven så har den østerrikske styrken ved byen Zenson som ligger på sørsiden av elven, trukket seg over på nordlige side og oppgitt byen. Grunnen til dette er at det har brutt ut en influensa epidemi langs frontlinjen som sikkert kan ses i lys av at de østerrikske styrkene har vært feilernært og utslitte siden Caporetto offensiven. Zenson garnisonen må da spres utover hele Piave linjen for å bemanne skyttergravene. De tyske divisjonene i 14. Arme med unntak av noen divisjoner fra Alpekorpset har blitt sendt tilbake til vestfronten.

  29. #469
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

    6. desember 1917: I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklæres Finnland som en selvstendig stat av det finske parlamentet.

    Beidh a lá leo

  30. #470
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.314
    Pondusfaktor
    81

    Halifax-eksplosjonen

    Det er en klar desemberdag i Halifax, Nova Scotia, Canada. Det norske kornskipet D/S Imo under kaptein Håkon From er på vei ut av havnen, mens en fransk båt, Mont Blanc, på 3000 tonn, er på vei inn for å bunkre, før overfarten til slagmarken i Europa. Forstyrret av annen skipstrafikk kommer de to skipene ut av kurs, og det norske skipet skjærer inn i det franske før de kommer seg løs. Det bryter ut brann i det franske skipet, men skadene er foreløpig ikke voldsomme. Imidlertid går det franske mannskapet straks i båtene, og ror for livet inn mot land. Båten fortsetter å brenne i 20 minutter.

    Navn:		Winifreds.jpg
Visninger:	87
Størrelse:	7,9 KB

    Sitat Opprinnelig skrevet av Sjøhistorie
    Om bord i den norske lastebåten, som hadde kommet seg løs med baugen igjen, så man franskmennene hoppe i båtene, men trodde de rodde vekk fordi båten brant. MONT BLANC brant i 20 minutter før den eksploderte. Så ble alt ildende rødt- røde tunger slippet opp overalt.- Det ble stummende stille om bord i IMO. Midt i det brennende kaos begynte sneen å dale, og utartet seg snart til en veritabel snestorm.

    Om bord i "IMO" en airdaleterrier, tumlet omkring på dekk-halvblindet og ør. Det snuste på alt og alle- plutselig begynte den å logre og pipe. Og la seg ned. Den hadde funnet sin beste venn, den nye tredjestyrmannen om bord. Bjarne Birkeland fra Lillesand.

    Den snuste på ham og merket at der var liv i ham, og så la den seg over brystet på Birkeland. Slik ble den liggende i flere timer, arbeidet og beveget seg oppå den bevistløse unge mannen, goldt sneen som føk omkring dem borte så godt det arme dyr formådde.

    Ut på ettermiddagen kom der hjelpemannskap om bord i "IMO",marinegaster fra et engelsk krigsskip- Hunden pep ynkelig og hjelpemannskapet ble oppmerksom på at noe beveget seg under sneen- og her fant de da hunden og Birkeland-som var i live- en av de få overlevende om bord.
    Navn:		Halifax_Explosion_blast_cloud_restored.jpg
Visninger:	85
Størrelse:	416,7 KB

    Tredjestyrmann på Imo, Bjarne Birkeland fra Lillesand, intervjues:
    Den skjebnesvangre morgenen, 6.desember 1917, hadde vi vært innom Halifax for inspeksjon. Vi var på vei ut av kanalen, og ved det trangeste punkt i kanalen, det går godt an for to skip å passere- ved Bedford Basin- var det vi møtte MONT BLANC. Det var bebyggelse på begge sider av kanalen, men selve havnebyen ligger rett innforbi.
    - Hvor oppholdt De Dem da eksplosjonen inntraff ?
    - Jeg va forrest på bakken, og ble slått bevistløs. Det eneste jeg husker er dette ildnende røde, og de svære ildtungene. Jeg pådro meg en ryggskade, men det gikk heldigvis over etter noen år.
    - Hvor mange menn var dere om bord i "IMO"?
    -Så vidt jeg erindrer var vi 42 manns besetning. Og vi var 2 eller tre overlevende. En skal leve i Sandefjord tror jeg.
    - Og hvordan gikk det med "IMO"?
    Da jeg kom til meg selv igjen sto den tørr på land, men dens videre skjebne er jeg ikke klar over. Det var som sagt marinegaster som fant meg og hunden. Og jeg kan jo faktisk takke airdaleterrieren for mitt liv, sier Birkeland. Mange frøs jo i hjel, men hunden holdt varme i meg. Jeg ble ført om bord i en engelsk hjelpekrysser CALGARIEN, og lå på hospitalet der i tre uker. Og hele denne tiden krysserne ute på tokt, det var jo krig, og krig er krig, sier Birkeland.
    Navn:		Halifax_Explosion_-_harbour_view_-_restored.jpg
Visninger:	84
Størrelse:	1,37 MB

    Byen Halifax er nærmest utslettet. 1600 mennesker regnes med å ha omkommet momentant; totalt ble 1950 døde registrert etterpå, og rundt 9000 skadd. Det franske skipet var fullt lastet med eksplosiver, og man har beregnet eksplosjonen til å tilsvare 2,9 kilotonn - den kraftigste menneskeskapte eksplosjonen før atombombene.

    Først tror man årsaken er et tysk angrep, og en av de få norske overlevende blir arrestert, mistenkt for å være tysk agent, fordi han finnes med et brev på tysk. Tror man - inntil det viser seg å være på norsk.

    Det hører med til historien at det franske skipet fikk skylden i skipsforklaringen, men dette kan skyldes generell motvilje mot franskmenn og en god advokat som representerte de norske interessene. Saken gikk i flere rettsinstanser, og i 1920 fant man ut at begge skipene hadde skyld, men ingen ble dømt.


    https://www.washingtonpost.com/news/...=.d2bdf5619e00
    http://www.thecanadianencyclopedia.c...fax-explosion/
    http://newsinteractives.cbc.ca/halifaxexplosion/
    https://www.sjohistorie.no/no/skip/14839/
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  31. #471
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.104
    Pondusfaktor
    53

    7. desember 1917

    Ved Cambrai har de tyske motangrepene nå presset britene tilbake også fra erobringene i nord. Bourlon-høydedraget er evakuert, og britene har gitt opp alt erobret terreng med unntak for et strekk av Hindenburg-linja ved Havrincourt, Ribécourt og Flesquières. Sluttresultatet av slaget er dermed at britene har erobret et lite stykke av denne linja. Det tyske motangrepet har imidlertid presset britene bak sin egen opprinnelige startlinje lengre sør, slik at tyskerne her har erobret et område som grovt sett tilsvarer britenes erobringer i nord.





    Etter en svært lovende første dag har slaget dermed endt opp med ubetydelige territorielle endringer, som de fleste slag så langt på vestfronten. Cambrai skiller seg likevel fra tidligere slag på flere viktige områder.

    Det kanskje mest åpenbare er den konsentrerte bruken av stridsvogner, for å bryte gjennom førstelinja. Suksessen dette ledet til på slagets første dag gjør slaget kjent som det første store stridsvognsslaget, selv om stridsvogner har vært i utstrakt bruk i over et år allerede. Dette gir igjen grobunn for en oppfatning om at man nå har avdekket nøkkelen til seier etter flere år med meningsløse offensiver:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Winston Churchill
    Accusing as I do without exception all the great Allied offensives of 1915, 1916, and 1917 as needless and wrongly conceived operations of infinite cost, I am bound to reply to the question, ‘What else could be done?’ And I answer it, pointing to the Battle of Cambrai: ‘This could have been done.’
    Også tyskerne konstaterer at den konsentrerte broken av stridsvogner har omfattende implikasjoner for krigføringen ved Vestfronten:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Kronprins Rupprecht
    Wherever the ground offers suitable going for tanks, surprise attacks like this may be expected. That being the case, there can be no more mention, therefore, of quiet fronts.


    Utfordringene for Tank Corps har imidlertid vært betydelige, noe som illustreres av at 179 av de 432 stridsvognene som innledet slaget nå er ute av spill, betydelige mengder allerede den første dagen. Stridsvognene har vist en rekke svakheter, og flere av tyskernes mottiltak mot disse har vist seg å være effektive. Videre forsøk på angrep etter slagets første dag møtte innbitt tysk motstand, og oppnådde lite. Samtidig viser utviklingen i stridsteknikk at det ikke kun er stridsvogner som er nøkkelen til suksess. Nyvinninger som stille registrering av artilleri og bruk av kampfly til nærstøtte samt infiltrasjonstaktikker for infanteriets vedkommende, er viktige elementer i samvirkeoperasjonene – som har vist seg å være den egentlige nøkkelen til suksess. Dette kommer tyskerne til å demonstrere med all tydelighet til våren, når de kommer til å oppnå betydelige suksesser uten å stole på stridsvogner.



    Indikasjoner om dette har kommet allerede nå, gjennom de voldsomme tyske motangrepene britene ble utsatt for i desember. Motoffensiven kom tett på å oppnå målet, å omringe britene og rulle opp flanken fra sør, selv uten bruk av stridsvogner, som med tydelighet viser de offensive kvalitetene i den tyske hæren. Angrepet har rystet både den britiske hæren og den britiske befolkningen forøvrig, og det blir nedsatt en egen undersøkelseskommisjon for å undersøke hvordan dette kunne skje. Britene stålsetter seg nå for det de vet vil komme: En omfattende tysk offensiv på vårparten, i en helt annen skala enn det de har sett så langt.
    Beidh a lá leo

  32. #472
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    1. VK og manøverkrig 1/2

    Jeg har planlagt dette innlegget en stund og nå som Caporetto og Cambrai er ferdig så er jeg av den mening at dette fortjener noen linjer før den tyske vår-offensiven starter. Dette innlegget er et av to innlegg som vil hovedsaklig fortelle hvilken betydning manøverkrig hadde før første verdenskrig, men også i oppstarten av krigen. Utviklingen av manøver doktrinen opptil begynnelsen av krigen og jeg håper å kunne belyse hvorfor utviklingen av krigen faktisk ble som den ble. Dette kommer til å involvere en kjapp recap samt mye gammel moro. I tillegg vil jeg skrive litt om det vi i den moderne generasjonen tolker som manøverkrig og hvilket forhold dette har til 1. vk. Jeg skal også involvere noen tyske offiserer som senere vil ta manøver doktrinen til tyskerne noen hakk opp i det som vi kjenner som 2. verdenskrig. Ambisjonen min her er altså å lage en bro mellom 1. vk og 2. vk tråden og sette dette med manøverkrig i kontekst for de som tilfeldigvis er interessert i sånt. Trådgeneral Bestefar står selvsagt helt fritt til å modifisere eller regelrett fjerne hele innlegget hvis dette skulle vise seg å ikke være i trådens beste interesse.



    Bewegungkrig

    Dette med manøverkrig har vært relevant i tusener av år. Man har riktignok hatt hester og kjerrer og trenden med manøverkrig har også gått i bølger. Det har hatt sine evolusjoner og revolusjoner. Fra tidlig middelalder og opp til napoleonskrigene så har mindre enheter kavaleri hovedsaklig stått for manøveren på det europeiske kontinentet. Under napoleonskrigene så ble den franske hæren organisert og brukt mye mer desentralisert enn det som hadde vært tilfellet før og som gjorde at manøverkrig med hele hæren var ikke bare blitt mulig, men også systematisk og mye mer effektivt. Teknologi har også hatt betydelig innflytelse, men det er det strategiske mindsettet som har fått store hærer til å operere effektivt fra en annen uten bruk av et stort opplegg med syn og andre signaler. Dette smittet over på de andre partene som koker ned til slaget om Waterloo, et slag og samtidig en uventet manøver som besegler nederlaget til Napoleon Bonaparte. Denne kunnskapen blir delvis glemt kort tid etter napoleonskrigene og blir fort en myte eller en fantastisk historie å fortelle. Derimot så skal en enkel mann forme kjernen som har fremdeles innvirkning på krig 200 år senere.





    Slaget om Waterloo.



    I 1857 så får en danskfødt prøyssisk generalløytnant med navnet Helmuth Karl Bernhard von Moltke jobben som sjef for den prøyssiske generalstaben. For simplisitetens skyld så heter han von Moltke den eldre. Generalstaben var på denne tiden en unik institusjon i verden. En fulltids stående avdeling med høyere offiserer som skulle planlegge og legge føringer for den neste krigen som eventuelt kunne komme. Von Moltke den eldre, som var meget påvirket og motivert av sine læremester: Carl von Clausewitz, startet arbeidet med å reformere den prøyssiske hæren. Lærdommene fra slaget om Austerlitz og andre betydelige slag under napoleons krigene der hele korpsforband hadde hurtig forflyttet seg og ført til omringelse av motstanderen, sto sentralt. Denne type krig der hurtig fremrykning og strategisk plassering av styrker var egentlig noe helt nytt som skulle nå bli målet og normen fremfor å finne og knerte motstanderen. Dette fikk betegnelsen «Bewegungskrieg». På denne tiden så var dette i meningens ord oversatt til «krig i bevegelse», altså at manøver og tempo skulle nå diktere krigen fremfor mann og våpen alene. Det første von Moltke den eldre gjorde var å øke den vernepliktige hæren betraktelig slik at flankeoperasjoner mot en potensiell stor motstander som feks Østerrike eller Frankrike kunne bli mulig.



    I von Moltke den eldre sitt hode så bød dette nå på ytterligere utfordringer. En stor hær kan umulig ledes av en mann slik man hadde sett under napoleons krigene. Lokalt initiativ og avvik fra eksistensielle planer måtte aksepteres og forekomme under et slag. Fra prøyssisk side så måtte man etterstrebe at soldater ned til linjeinfanterist forsto betydningen av individuell handling på slagmarken mot et felles mål. I praksis og hvis muligheten bød seg så kunne brigade og helt ned til infanterikompani kunne få samme rolle og ansvar som i flere hundre år hadde vært eid av kavaleriet, altså oppklaring eller flankemanøver. Dette var selvsagt helt uhørt på den tiden i andre nasjoners hærer, men den prøyssiske hæren var ganske seriøs med tanke på teorien rundt "Bewegungskrieg" og implementerte denne symbiosen før den 2. Slevigske krig 1864. Selv om danskene tapte så det sang etter så var ikke von Moltke helt fornøyd med innsatsen til hæren sin under felttoget. Tilstrekkelig mangel på initiativ hadde forlenget krigen mer enn nødvendig mente von Moltke den eldre ganske så bastant. Man måtte nå ransake seg selv for forbedringspunkter og Moltke den eldre iverksatte en større reform rundt planlegging og trening for en større manøverkrig.



    Von Moltke den eldre


    Det som ble en sentral komponent i en manøverkrig skulle reflekteres i planlegging av nettopp en manøverkrig. Ingen god plan, ingen rom for manøver slik man hadde sett for seg under napoleonskrigene. Dette førte til noe som aldri hadde skjedd før og som er kanskje noe man tar for gitt i våre dager. Nemlig store og hyppige stabsøvelser av systemet og i flere tilfeller øvelser av selve militærmakten. Generaler ble trent av et øvingsapparat på å planlegge sine operasjoner ihht et mål på kart eller ute på en mark. Dette førte til implementering av forhåndsplaner og planverk i tilfelle krig mot de store nasjonene rundt Prøyssen, mer om dette senere. Generalstaben skulle fasilitere krigen som å planlegge og håndtere logistikk. Kommunikasjonen ble deretter også lettere, Moltke den eldre gav sine arme sjefer et mål og hvordan de ville løse oppgaven var opptil dem selv. Dette regnet da nedover og omsider til de fremste bataljonene på slagmarken og dette sørget for at hver eneste avdeling i hierarkiet hadde sitt eierskap til sine mål og ansvar. Detaljstyring skulle ikke være nødvendig med mindre det var det og hadde verdi for det strategiske målet. Moltke den eldre var alltid av den mening at man kan alltid planlegge begynnelsen på en krig, men ikke selve krigens utvikling og at krigen bør eies av de som skal faktisk drive og vinne den, innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Målet skal nå være å slå fienden hardt og brutalt med bruk av "Bewegungskrieg" sammen med "Vernichtungsstrategie" - utslettelsesstrategi i den mening som å frata motstanderens militære muligheter til å føre en krig i det uendelige.


    1866, Prøysen går til krig mot Østerrike. Moltke den eldre benytter toginfrastrukturen til å hurtig mobilisere en styrke og frakte den mot Sør slik at et angrep kan starte så tidlig som mulig. Et slikt angrep ble sett på som meget prematurt av andre nasjoners observatører, men for Prøysen så var styrkene tidlig i kontakt med den betraktelig større hæren til Østerrike. Hæren til Østerrike var utilstrekkelig mobilisert og et prematurt angrep gir prøysserne betydelig handlingsrom til å diktere tempoet ut krigen. Moltke den eldre beordrer general Falckenstein med 48 000 mann å oppholde den sørtyske konføderasjonen sine styrker på 120 000 soldater. Falckenstein demolerer hæren til den sørtyske koalisjonen på under to uker og sikrer ryggen til felttoget inn i Østerrike. Moltke har to armeer og gjenskaper slaget om Waterloo. Ved slaget om Königgrätz så kjemper 1. Armee og Armee der Elbe på 121 000 soldater mot Østerrike sin hær på 220 000 soldater. Kronprins Frederick sin 2. Armee har iverksatt en flere dagers tvungen flankemarsj og slår rett inn i Østerrike sin høyre flanke som fører til at hele den østerrikske hæren kollapser og krigen er avgjort. Reformene til Moltke den eldre begynner å materialisere seg og "Vernichtungsstrategie" er bevist at den fungerer i manøverrammen.



    Slaget ved Königgrätz.




    Fra 1866 til 1870 så blir det bygget ytterligere jernbaneinfrastruktur for å støtte en hurtig og massiv mobilisering av større styrker på tvers av den prøyssiske nasjonen, skulle dette bli nødvendig. Et planverk kommer på plass som inkluderer nesten en million potensielle soldater som skal mobiliseres og hurtig transporteres via jernbanen og marsjere rett i striden. Planen er selvsagt designet for en eventuell krig mot Frankrike. Frankrike erklærer krig mot Prøysen 19. juli 1870 og skal bli kjent som den Franko-Prøysiske krig. Den franske utenriksministeren hadde blitt fornærmet av et telegram sendt av Prøysen og i stedet for å se på det som en diplomatisk seier så starter franske politikere å hisse opp befolkningen til krig. Moltke den eldre leder den prøyssiske armegruppen på tre armeer med til sammen 380 000 soldater. Den franske hæren er på over en halv million soldater og vil være på over 700 000 på det høyeste og dette inkluderer ikke milits og reservene til Frankrike.




    Hurtig fremrykning av prøyssisk infanteri ved slaget om Gravelotte. Det skal nevnes at overlegen prøyssisk artilleri sikret seieren den dagen. Franko prøyssiske krigen var også preget av mye bruk av artilleri, men i en mye mer mobil og konsekvent ramme enn det som var tilfellet nesten 50 år senere.




    Kvalitet trumfer og Moltke den eldre sin armegruppe mobiliserer raskere enn den franske. Den prøyssiske hæren er også trent på nettopp mobilisering og transport til samlingspunktet. Frankrike som initielt skulle være angriperen blir fort satt på defensiven. De prøyssiske arme-sjefene har allerede blitt tildelt sine mål og en initiell plan når en motoffensiv skal iverksettes er på plass. Motoffensiven starter 4. august og er ferdig 2. september og har gått i ett nesten uten innblanding fra generalstaben. De prøyssiske armeene har flere ganger gjort store avvik fra planen og utnyttet situasjonen maksimalt. Etter 29 dager så har initiativ og hissig ledelse lokalt styrt hele den stående franske hæren rett ned i grøftekanten og den samme franske hæren som skulle angripe Prøysen er omringet i flere av sine egne festninger. Moltke den eldre måtte ved flere anledninger fysisk møte sine underordnede for å holde de fast slik at ikke styrkene freste avgårde videre inn i Frankrike helt alene. Napoleon III derimot føler seg tvunget til å ta med seg hærsjefen og Frankrike sin resterende styrke for å bistå den omringede hæren ved Metz. Napoleon sin styrke vil omringe prøysserne, men blir stoppet ved Sedan. Ved slaget om Sedan så hadde flere mindre prøyssiske avdelinger angrepet og omringet den overlegne franske styrken fra flere sider og dagen etter så overgir Napoleon III og den franske hæren. Tyskerne hadde vunnet slagene med hurtig fremrykning, kanon ild, flankering og enda hurtigere forsterkninger som ble matet rett inn i striden.



    Den Franko-Prøysiske krigen varte i seks måneder, en uke og to dager og ender med en overlegen tysk seier. Frankrike må avgi Alsace-Lothringen til Prøysen, noen kolonier samt betale krigserstatning på 5 milliardær franc. Nederlaget var en total flause som skaper store problemer internt i Frankrike. Dette skal lede til økt nasjonalisme og revansjisme i Frankrike som setter landet på autopilot mot en storkrig 43 år senere. Andre land vil også adoptere flere punkter fra den prøyssiske generalstaben, detaljerte mobiliserings planer og utdannelse av offiserene.


    Rikskansleren Bismarck og Napoloen i en samtale etter overgivelsen ved Sedan.




    De tyske statene blir gjort om til et monarki og keiserdømme - Det Tyske Riket og får også økt nasjonalisme og en muligens for stor selvtillit som vil sette militæret på krigsstien allerede flere år før første verdenskrig. Helmuth von Moltke den eldre blir forfremmet til feltmarskalk og blir adlet til Greve. Moltke den eldre er ansett som en slags tysk landsfader og en av historiens største militære administratorer som så verdien av hurtige strategiske forflytninger av hærer for å oppnå et mål hurtig uten å kaste styrker inn i en meningsløs slakt. Moltke den eldre har også definert manøverkrig til noe fast og solid som kan læres fremfor å oppdage det på nytt neste gang en storkrig bryter ut. Han pensjonerer seg i 1888 og Alfred von Waldersee tar over. Von Waldersee gjør ikke så mye ut av seg de få årene han sitter i førersetet og mentaliteten i nasjonen er at krig virker unødvendig nå som den tyske nasjonen er samlet for første gang på veldig lenge. Waldersee sitter i tre år og blir så stuet bort grunnet sin uheldige personalitet, han hadde utilsiktet ydmyket den unge keiser Wilhelm II som han hadde forsøkt å imponere fremfor å forberede nasjonen på neste krig. 1891 så tar en grev Alfred von Schlieffen over lederstillingen for generalstaben.




    De tyske bystatene samt Prøysen blir forent, det Tyske riket proklameres og Wilhelm I av Hohenzollern dynastiet blir dets første keiser.






    Schlieffen planen


    I årene etter den franko prøyssiske krigen så begynte Moltke den eldre å lage en plan i tilfelle det ville forekomme fransk aggresjon for å gjenerobre Alsace – Lothringen. Ettersom Østerrike hadde implementert verneplikt 1868, Frankrike 1872 og det russiske riket 1874 så anså Moltke den eldre at en rask seier ikke lenger kunne garanteres. De tidligere fiendene var blitt alt for kraftige og "Vernichtungsstrategie" er ikke lenger en realistisk strategi. Moltke den eldre begynner nå å bruke "Ermattungsstrategie" - utmattelsesstrategi i sitt planverk. Intensjonen til Moltke den eldre er å bruke utmattelsesstrategi kun og kun i tilfelle der Tyskland vil bli angrepet. Aggressoren er den som vil tape mest og Moltke den eldre så nok dette i rammen av etter at hærene var utmattet så skulle en motoffensiv iverksettes i en glidende fase tilbake til utslettelsesstrategi og tvinge frem diplomati for å løse konflikten og ikke gjenta bulldoser taktikken som forekom i 1870. Planen konkluderte med at det var sannsynlig at Russland ville bli involvert. Hvis dette skulle skje så var intensjonen til Moltke den eldre at man forsvarte i vest og angrep i øst. Denne planen ble aldri helt ferdig utviklet av Moltke den eldre og havnet i en skuff. Von Schlieffen plukker opp planen fra skuffen og fortsetter på den som vil vare hele hans karriere i generalstaben med å videreutvikle denne.



    Schlieffen setter et større fottrykk på "Ermattungsstrategie" og spår at den franske hæren vil kaste hele hæren mot Alsace-Lothringen for å gjenerobre området og sikre den naturlige grensen til Tyskland, altså elven Rhinen. Når den franske hæren er utslitt så skal et tysk motangrep med dedikerte reserver ta initiativet og gjenta suksessen fra 1870. For Schlieffen derimot så er problemet med tilgjengelig mannskap. Frankrike har universal mobilisering med 80% av den mannlige befolkningen og Tyskland kun delvis med 55% av den mannlige befolkningen. I flere år forsøker Schlieffen å øke den mobiliserbare reserven med en rekke tiltak. Et av de er erzatsbrigade – forsterkningsbrigader som skal støtte frontenheter ved tap, men disse hadde veldig variert trening og noen skal senere å vise seg å være ubrukelige. Grev Schlieffen ser også behovet for et strategisk offensivt planverk, skulle Frankrike bli riktig motivert til å gå til krig mot Tyskland. Planen går nå fra å være "best practice" til å bli en høyst reell plan for en defensiv motoffensiv om en krig fra Frankrike mot Tyskland vil true.



    Schlieffen i egen person.



    1899 så åpner Schlieffen opp for å angripe gjennom samtlige av lavlandene for å unngå franske festningsverk, som implementeres inn i den tyske strategiske angrepsdoktrinen – men kun som en mulighet. For at denne muligheten skulle være mulig så måtte følgende punkter være krysset av:


    • En stor stående styrke på minimum 96 infanteri divisjoner ved vestfronten. (Tyskland angrep med 68 divisjoner)
    • Tilstrekkelig med mobilt artilleri.
    • Tyskland må under ingen omstendigheter være den aggressive part.
    • Sluttilstand er med diplomatiske midler og så fort som mulig.
    • Kun Frankrike eller Russland må være motstanderen, helst ikke samtidig og ingen andre.
    • Østerrike-Ungarn i tysk allianse, men er det eneste punktet på listen som kan avvike.



    Selv etter den japanske-russiske krigen fra 1904-1905 der den russiske landmakten hadde blitt desimert av japanerne så endret ikke Schlieffen en tomme på kravene for å utføre en strategisk offensiv mot Frankrike. Det Schlieffen derimot gjorde var å lage et separat planverk for Russland og modulærte dette inn i det som skulle bli til "Sclieffen planen". Planen spiller på at "noen", enten Russland eller Frankrike erklærer krig på Tyskland. Tyskland vil da mobilisere og transportere styrker til oppmarsjområdet og avvente til fienden kommer. I den situasjonen kun Frankrike angriper så skal franske angrep mot Alsace-Lothringen mitigeres og når tiden er inne en flankeoperasjon gjennom Nederland, Luxembourg og Belgia for å forbigå fransk festningsverk. Planen legger føringer på at en arme drar mot Nord i Frankrike, en til to armeer mot Paris og omringer denne og resten av hæren vil dra Sør for å angripe den franske hæren for å så tvinge frem diplomati og avslutte krigen raskt.



    Skulle Russland gå til angrep samtidig med Frankrike så må 80% av den tyske hæren være på vestfronten (96 divisjoner gjelder fortsatt) og 20% på østfronten når krigen bryter ut. Frankrike er den største militære trusselen mot det tyske riket og er den som må bekjempes først. Østfronten må da drive med oppholdende strid til vestfronten er stabilisert slik at disse kan reorganisere seg og iverksette en motoffensiv mot Russland. Denne planen begynner allerede å planlegge på forhånd hvordan krigen vil utvikles – stikk i strid med Moltke den eldre sin filosofi. I Schlieffen sitt hode derimot så skal denne planen kun brukes under spesielle forhold og vil høyst sannsynlig aldri bli brukt.




    Aufmarsch West



    I 1906 så pensjoner grev Schlieffen seg og den yngre Helmuth von Moltke tar over. Dette er altså nevøen til von Moltke den eldre og er blitt plassert i stillingen av keiser Wilhem II personlig. Hvorfor må gudene vite.. For alle praktisk formål så kalles han von Moltke den yngre. Moltke den yngre tar Schlieffen planen og gjør en rekke endringer på den. Noen av endringene var store og noen var mindre, men en rekke kritiske detaljer som kunne påvirket krigen 1914 blir altså snudd på hodet. Tyskland skal anta at Russland ville være på alliert side, men svært svekket etter krigen med Japan. Dette skal vise seg å være veldig feil. Østfronten får allokert nærmere 15% av den tyske hæren og ikke 20% som minimum, denne styrken blir fordelt av forsvaret av østprøyssen og nord ved Hannover så styrken i øst er betraktelig lavere enn 15%. Nederland skulle ikke lenger inkluderes i planverket for å bruke landet som en handelspartner. Dette betyr at første, andre og tredje arme skal skvise seg gjennom Belgia uten jernbane støtte og har dårlig tid i tillegg for å sikre det belgiske jernbane nettet som skal kobles på det tyske. Schlieffen sin plan blir utviklet i fire forskjellige planer for å utplassere styrkene i såkalte "Aufmarsch" direktiver og selve Schlieffen planen blir døpt om til Aufmarsch West I og II. Direktivene er hovedsaklig avhengig om Østerrike-Ungarn er alliert eller ikke og om Italia blir med krigen hvis Storbrittannia ikke blir med.



    Ved århundrets skiftet så kommer en rekke gjennombrudd i teknologi. Artilleri kan skyte raskere, lengre og er attpåtil mer mobilt som løser noen av Schlieffen sine utfordringer i sitt planverk. En annen er bruk av radio og trådløs kommunikasjon som blir sporenstreks anskaffet og implementert i hele hæren. Mer om radio i manøver rollen i neste innlegg. Molte den yngre ser i sin egen visjon at et tidlig angrep på Frankrike med mobilt artilleri som kan sprenge bort festningsverk og radio som kunne kommunisere ordrer og situasjonsrapporter mye raskere enn det som ble gjort under den franko - prøyssiske krigen. Summen av dette skal øke tempoet og manøverkrigen mot Frankrike skal blir enda mer manøvrerbar. Fra generalstaben sine side så vurderer man nå sterkt å være først ute med å angripe. Utfordringen Moltke den yngre ser for seg er derimot mye av den samme som Schlieffen så for seg. Antallet soldater som kan brukes til dette prosjektet dog det hadde forekommet noe organisk vekst da verdenssituasjonen ved århundreskiftet hadde drastisk endret seg. Moltke den yngre skulle derimot tatt lærdom av onkelen sin, men i stedet så begynner han å implementere vanvittige detaljerte føringer for hæren på grunn av for lite soldater. Hvilke styrker skal bruke hvilke tog, hvem sender og mottar mobiliseringsordren og tidspunkt for angrepet inn i Belgia. Flere mobiliseringsøvelser avdekker derimot alt for sen samling av hæren ved den belgiske grensen. Tidspunktet for 1. og 2. arme sin avmarsj blir så kraftig kortet ned at begge armeene som er delvis mobilisert, må begynne å marsjere inn i Belgia bare tre timer etter de første toglassene med soldater ankommer.



    Som en konsekvens så blir alt initiativ på lokalt nivå strupet flere år før utbruddet av første verdenskrig. Befal og offiserer trenger og skal ikke lenger å tenke to steg fremover ettersom det er beskrevet detaljert hva som skal gjøres ved en invasjon av Belgia og Frankrike. Det er med andre ord blitt en ukultur for ansvarsfraskrivelse i alle ledd. Logistikk og forsyninger hadde ofte blitt planlagt og fasilitert av generalstaben, men dette var nå "delegert" ned til korpsene ettersom arbeidsmengden for generalstaben bare økte og økte med Moltke den yngre sine massive endringer av Schlieffen planen. Den tyske hæren forbereder seg og øver mer på en styrt krig der generalstaben har planlagt utviklingen av krigen. Fullstendig fy-fy for den tyske landsfaderen som mente at krigen må styres av krigerne og ledelsen skal kun fasilitere for dette. Schlieffen planen blir også strippet for alle sikkerhetsmekanismene som Schlieffen selv hadde implementert for å unngå at planen kunne i det hele tatt misbrukes og iverksettes prematurt – noe den definitivt ble 1914. For at Aufmarsch West skulle fungere med de begrensningene i total mengden med soldater så blir det implementert enda flere mekanismer i doktrinen som gjør at med en gang en krig med Frankrike er nært forestående så skal en egen dedikert stab sette landet på krigsstien uten at de sivile myndighetene blir informert. Maskineriet som skulle forsvare det tyske riket har blitt vesentlig større og er nå konfigurert til å starte en krig utilsiktet.



    Tyske gaster mobiliseres.



    Etter den tyske seieren i Franko-Prøysiske krigen så ble generalstaben og defacto hele den tyske militærmakten garantert autonomi gjennom lovgivning. Dette ble begrunnet med å forsvare det tyske riket hvis fienden truer, uavhengig av hva de sivile styresmaktene ville mene om saken. Keiser Wilhelm II hadde 4. august spurt Moltke den yngre om ikke man skulle forsøke å roe ned situasjonen i fare for at Storbritannia vil gå inn i krigen som fienden. Hverken keiseren og store deler av regjeringen var klar over at tyske soldater krysset den belgiske grensen og var allerede i kontakt med belgerne samme dag som invasjonen startet på vestfronten. Ei var nasjonen, både sivile og militæret klar over eller forsto hvorfor toglass etter toglass ble rekvirert av militæret mens diplomatiet forsøkte å roe ned krisen mellom Østerrike-Ungarn og Serbia. Krigen og de endelige sluttforberedelsene ble automatisk fullført uten at noen kunne avverge eller forutse det som var i ferd med å skje. Et angrep på Frankrike uavhengig hvem som skulle erklære krig ble nå en vedtatt sannhet. Ordet "autopilot" som ble brukt her i tråden i krigens innledning for 3.5 år siden er derfor et meget dekkende ord på utbruddet av krigen ved vestfronten.


    Helmuth von Moltke den yngre sin "Schlieffen plan" har fra 1906 til 1914 gått fra å være et planverk for en defensiv motoffensiv som forhåpentligvis aldri ville bli brukt til å bli en nr. 1 oppskrift på et massivt forkjøpsangrep som vil definere Tyskland som aggressoren. Og det var på grunn av denne planen at så mange i Tyskland presset landet sitt mot storkrig ettersom planen var blitt manøverbibelen som skulle garantere en raskere og større seier enn det Moltke den eldre hadde oppnådd. Helt opp-ned på det det både hans onkel og Schlieffen selv hadde gått med på og det er nok "fair" å si at onkelen og landsfaderen av Tyskland vred seg flere ganger i graven i denne perioden.


    von Moltke den yngre.


    Plan XVII

    Franskmennene har også vært ivrige i å forutse neste krig og samme året Frankrike taper den franko – prøysiske krigen 1871 så blir Plan I igangsatt. Dette er en konsentrasjonsplan for forsvar rundt Alsace-Lothringen og i senere revisjoner ved den Belgiske grensen. Denne planen var opprinnelig en ren defensiv plan for å stanse en overlegen tysk fiende noe Tyskland var på denne tiden. Forsvarsplanen blir endret og faktisk så blir planen revidert og endret hele 17 ganger og blir meget topptung og trådstyrt. Underveis så blir også et potensielt forkjøpsangrep på Belgia og Luxembourg lagt til. Frankrike har også vurdert muligheten å omgå tysk forsvar og iverksette en manøver gjennom Belgia for å slå tyskerne. De mange planene etterhvert begynner i likhet med Aufmarch West å få særdeles mange føringer og noen mer latterlige enn andre. Plan XVII som Joffre har signert er den siste og beskriver til og med hvor mange granater som skal lagres ved hver kanon og hvor mange granater skal avfyres i hvilken hastighet når ordren blir gitt.

    Andre idiotiske mekanismer settes også på plass som separate angrep uten noe form for koordinasjon rett på tyske befestede stillinger ved Alsace-Lothringen. Og som vi vet gikk ikke det helt etter planen. Når det gjelder selve angrepet mot Belgia og Luxembourg så er det et direkte motstykke til Aufmarsch West, men den franske hæren er også betraktelig tregere enn den tyske. Planen som skulle stanse et tysk angrep i fjern og usikker fremtid har nå blitt gjort om til en instruks for et forkjøpsangrep gjennom det samme landet Tyskland har i sine planverk for samme formål. Det hjelper heller ikke at etter førti år så er det en kraftig nasjonalisme i Frankrike som vil ha Alsace – Lothringen tilbake.



    Plan XVII



    Planene iverksettes

    Jeg kommer ikke til å skrive om den daglige utviklingen av krigen, den er allerede meget godt beskrevet. Jeg vil derimot starte fra manøver elementet stoppet opp og skyttergravene begynte å bli normen. Når dette skjedde så var dette ikke noe annet enn en gigantisk militær kortslutning av overkommandoene for en rekke land inklusive Tyskland, Frankrike og Storbritannia som defacto gikk tom for ideer. Aufmarsch West var så rigid at andre tanker og ideer var nærmest blitt et forbud i den prøyssiske militærkaste. Så når planen ikke lenger fungerte, stoppet opp av forsinkelser, tap og detaljstyring i den hensikt å få de til å fungere igjen, så stoppet alt rasjonale rundt manøverkrig/Bewegungkrieg rett og slett fordi man ikke hadde forutsett utviklingen av å ikke ha forhåndsdefinert rom for manøver. Det ble som om presten sa hver eneste torsdag at på en fredag så begynner helvete. Før eller senere så stopper også de nærmeste av presten å tro på profetien. For la det være klinkende klart - Aufmarsch West og Plan XVII var ikke noe annet enn militære manøverprofetier som aldri kunne gå galt. Man har planlagt krigen med Vernichtungsstrategie i tankene uten å tenke over forutsetningene for at dette skulle lykkes. Og det var ingen forutsetninger for å lykkes heller. Krigen gikk derfor over til en ufrivillig og statisk utmattelsesstrategi for alle parter og forble det i flere år grunnet manglende eller kanskje glemt kunnskap om hvordan å føre krig med bevegelse.


    Som vi har sett fra Riga, Caporetto og Cambrai (fra begge sider) så er det fullt mulig å iverksette et slag med manøver i et landskap som har vært fastlåst i en årrekke, så lenge vedkommende fikk bruke sin egen fri intelligens til å løse oppgaven. Moltke den yngre hadde lagt så mye energi på å konvertere en defensiv plan til å bli en offensiv plan at han hadde slått ned på all fri tenking rundt planen sin. Han var så fastlåst til sin egen plan at han fikk sin egen kortslutning fremfor å forsøke å løse oppgaven med midlene til rådighet. Moltke den yngre hadde også fullstendig undervurdert den russiske militærmakten som var under oppbygging. Etter den russo-japanske krigen så hadde russerne startet sin egen militærreform der de hadde hovedsaklig tatt lærdom av tyskerne. Store jernbane prosjekter ble bygget og offiserkorpset fikk seg en real overhaling. Russland hadde også sett på mobiliseringsplaner og bruk av jernbane for nettopp dette formålet, men burde kanskje sett i retning av tysk standard på sporene sine. Russland var derfor meget klar til en ny krig bare ni år etter den forrige. Slik bordet er dekket sommeren 1914 så er det flere sider som har laget sine egne manøverplaner for å knuse hverandre og det klør selvsagt kraftig i fingrene i få testet planverkene mot en annen.


  33. #473
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.031
    Pondusfaktor
    14

    1. VK og manøverkrig 2/2

    Preußische Kriegsakademie

    Den prøyssiske krigskolen var et av de beste eller om ikke den aller beste institusjonen i verden for å studere krig og manøver. Etablert rett før napoleonskrigene og ble offisielt et krigsakademi i 1810. Mye av lærdommen ble hentet fra napoleonskrigene og dreide seg naturligvis rundt manøverkrig som ble teoretisert ihjel av von Clausewitz. Carl von Clausewitz var en av de ledende militærteoretikere rundt strategi og krig i verden på den tiden, men var også lenge ansvarlig for utdannelsen av prøyssiske generaler hovedsaklig til generalstaben, men skolen tok også inn utenlandske elever som Patton og Eisenhower for å nevne noen. For å kunne jobbe i generalstaben så måtte man minimum gjennom et kurs på akademiet for å kunne forstå og bruke manøver, mobilisering og ikke minst organisering av hæren. Krigsakademiet skal bygge videre på manøverkrig med seieren fra franko-prøyssiske krigen og Moltke den eldre sin teori om manøverkrig og lederskap tilknyttet dette. Akademiet utdanner også offiserer for andre ledende stillinger, men ettersom dette er et meget prestisjetungt institusjon så er det et fåtall av årlige offiserkull som faktisk får studere på et av de tre akademiene i Tyskland.



    Moltke den yngre tar dermed et stort sidesteg bort fra prinsippene han lærte på akademiet når Aufmarsch West planlegges. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg mistenker at Moltke den yngre, var kun på akademiet en liten periode kun for å få generalstabsjef stillingen i motsetning til onkelen sin som hadde studert der i flere år. Derimot så skal flere tyske, unge og lovende kadetter utrette "mirakler" i manøverrammen bare snaut år på akademiet. Dette kommer lenger ned.



    Carl von Clausewitz var en av de første studentene som studerte på akademiet 1801.
    Han var også læreren til Moltke den eldre.

    https://en.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Clausewitz




    Bruk av radio


    Radio var som med andre ting under første verdenskrig – misforstått. Mange av de store nasjonene hadde radio i sine militære. Men det var kun Tyskland som implementerte dette som en del av doktrinen sin for offensive og defensive operasjoner. På grunn av hastverket med å få Aufmarsch West opp å gå for Moltke den yngre, så ble mange ting aldri satt ordentlig i system. Radio var et av de. Man utdannet selvsagt soldater og offiserer som skulle bemanne radio, men det var ingen føringer for hvordan radio skulle brukes under offensiver. Heinz Guderian var løytnant og troppsjef for den trådløse signaltroppen, 10. telegraf bataljon og det er han jeg bruker som kilde for hvordan radiosamband ble ... jeg vil ikke bruke ordet misbrukt, men heller ikkebrukt under innledningen til første verdenskrig. Et av mange problemer med radio sine spede barndom i krig var at divisjon KO ikke visste hvordan de skulle bruke eller allokere tid til radio under marsj. På den tiden så måtte radio utstyr med batteri og antenne installeres og være statisk for å sende og motta. De fremste signal avdelingene var flinke til å planlegge installasjon og sette dette opp så snart divisjons-ledelsen faktisk brydde seg med å gi beskjed.



    Nei i begynnelsen så lå problemet med Korps KOet som man skulle tro var mer statisk enn en divisjon, men dette var altså ikke tilfellet i Belgia og Frankrike 1914. Ofte kunne man ikke få kontakt med sitt respektive korps KO fordi det enten ikke var satt opp eller var under marsj. Noe av grunnen til det igjen var at man så ikke verdien med divisjon som en taktisk enhet og fortsatt "levde i tiden" når korps var manøverelementet i enhver hær. Det var en tendens at radionettet mellom divisjon og korps forble "nede" helt ut på høsten 1914. Og ettersom Korps KO var mer eller mindre bare en motta&send-videre post så var det armeen som led størst. Radio skulle forsikre den tyske overkommandoen at ordrer og andre rapporter kunne sendes fra og til militærledelsen og tilbake til armeene. Når disse ikke får informasjonen så lider kommando og kontroll, men de gangene man var på nett så kom det ofte for mye informasjon på en gang. Det er vanskelig å tro, men sambands disiplin og rutiner for å ivareta at samband var tilgjengelig døgnet rundt var ikke-eksisterende i 1914. Det første halvåret så blir mer eller mindre alt av radiosamband parkert ute på siden og ikke brukt slik det var ment å brukes til.






    Heinz Guderian var en del av 5. Kavallerie Division som igjen tilhørte generalløyntnant von Richthofen sitt I. Kavallerie Korps. Mer om Guderian senere. Den 31. august 1914 så har 2. Armee gått løs på både franskmenn og briter inne på fransk territorium. 2. Armee beordrer von Richthofen sitt kavalerikorps til å angripe rett inn i gapet mellom BEF og den franske 5. Arme. Richthofen kunne ha rykket videre og separert den britiske og franske styrken og mulig skapt et grunnlag likt Dunkirk i 1940 og det er godt mulig at man hadde fått et helt annet 1914, men franske radiooperatører hadde hørt ordren i klartekst. Det var ikke utviklet rutiner for krypto-vedlikehold for tysk samband og franskmennene hadde knekt de tyske kodene for radiosamband på under 48 timer ved krigsutbruddet. Innhenting av etterretning over samband var en meget lett affære over hele vestfronten. 5. arme mottar og forstår ordren like fort som von Richthofen og saboterer manøveren til det tyske kavaleri korpset. En annen ting som er verdt å nevne er at selv om Richthofen hadde klart å unna manøvrere seg fra franskmennene som var fullt mulig, så hadde ikke Richthofen en plan om å fortsette videre og begynne å forstyrre BEF fra flankene, fordi Aufmarsch West skapte ikke rom til å ta egne taktiske vurderinger og beslutninger. Egne føringer ble et bind for øynene som gjorde at den tyske hæren var blind hele 1914 på vestfronten.



    Bruken av radio på tysk og alliert side revideres og utvikles konstant i løpet av krigen og som man kan lese om Caporetto så kunne tyskerne sabotere hele det italienske forsvaret med bruk av radio og tappe seg inn det italienske nettet. Samtidig så må det nevnes at Italia var kanskje det eneste landet som hadde som ambisjon å forsyne radioer helt ned til brigade nivå og var sårbar for slike operasjoner. Italienerne var ikke akkurat fremover lent når det kom til sine egne militære sårbarheter heller. For at operasjoner som ved Caporetto eller nå nylig Cambrai så var radio helt essensielt for tyskerne å kunne koordinere angreps operasjoner i flere tidsrom. Det er egentlig ganske imponerende ettersom slike operasjoner på den tiden krevde et meget høyt nivå av forståelse for radio, opplæring og trening med bruk av radio for slike formål var tydeligvis intensivert på divisjons nivå. Tyskerne hadde kommet langt på kort tid med å implementere radio for det var opprinnelig ment til, bewegungkrieg. De allierte nasjonene skal også lære av sine feil og implementerer effektiv bruk av radio under defensive operasjoner i hele 1918.



    Cambrai


    Ettersom disse innleggene har vært veldig mye "tysk" og "prøyssisk" så skal jeg dedikere noen linjer til britene også rundt manøver. Britene hadde gjort mye rart opp til Cambrai og i manges øyne - mye feil. Ved Cambrai så er det starten for britenes gjennombrudd for manøverkrig. Det var flere ideer fra flere parter som skapte en konsistent forståelse over hva som skulle til for å skape bevegelse og resultater på slagmarken. I stedet for å glane over et stort kart, veive en hånd og tegne noen linjer på et kart fra en sentral høytstående general så var styringen av striden og friheten i større grad overlatt til de som skulle styre slaget. At dette også kunne forekomme tidligere er jo klart, men denne gangen uten de urealistiske forventningene til seier og gjennombrudd. Krigerne fikk krige i fred og britene har endelig penset seg innpå manøverkrig på sine premisser. I stedet for å se stort og ambisiøst så startet man heller smalt og smått - og resultatet var overveldende. Konsentrasjonen av mekaniserte styrker går ikke upåaktet hen hos tyskerne. Selv om sluttresultatet var sånn passe så har britene lagt grunnmuren som får en enorm verdi ut krigen og neste storkrig flere tiår etterpå.



    J.F.C Fuller som ser verdien av stridsvogner for å skape bevegelse på slagmarken kommer til å fortsette jobben med å mekanisere den britiske hæren sammen med Liddell Hart. Selv om noen i manøververden vil sammenligne Heinz Guderian opp mot Fuller og mene hvem som er best eller sterkest så er det fair å konstantere at Storbritannia skylder Fuller en stor takk etter andre verdenskrig. Fuller legger ned en enorm innsats med å få den britiske hæren til å videreutvikle mekanisering. Britene kunne jo gått i samme fred-tids fellen som franskmennene og lagt all videreutvikling på hylla.


    J.F.C Fulle





    Kimen til "Blitzkrieg"


    Både Erik von Manstein og Heinz Guderian gikk sine første år på krigsakademiet fra 1913 – 1914. De gikk begge i samme klasse og lærte mye av den samme essensen som Moltke den eldre hadde satt i spill flere tiår før. Både Manstein og Guderian brukte til og med tiden til å diskutere med hverandre om essensen rundt manøverkrig. Når krigen brøt ut så gikk de hver sin vei. Mainstein til 5. Kavallerie bataillon og Guderian til 10. Telegrafen Bataillon. Mens Manstein var spydspissen for Aufmarsch West så var Guderian helt i bakkant og håndterte radiosamband, eller som vi leste litt lenger opp – forsøkte å håndtere. Begge disse to personene skal skaffe seg erfaring og kunnskap som setter de i førersetet for en modernisert versjon av Schlieffen planen 26 år senere, men med da reverserte roller og et noe forskjellig resultat.



    Guderian:

    For Guderian sin del så satt han midt i en informasjons hub der informasjon kom og dro sin vei. Han lærte hvordan planlegging og organisering på divisjon, korps og til og med arme nivå fungerte. Radio var kanskje ikke brukt riktig under 1914, men erfaringene han gjorde seg kommer til å plassere han i en sentral rolle etter en stund. Han kommer til å bli involvert i å skrive de første reglementene for bruk av Radio under krigen som kommer til sette radio på kartet over den militære organisasjon. Guderian kommer de neste årene til å sirkulere rundt i den tyske hæren for å brannslukke de mange slagene over radio og at han forsto fransk bidro til å kunne drive kontraetterretning. 4. Arme ved slaget om Ypres, 5. Arme ved slaget om Verdun, 4. Arme igjen når slaget om Somme starter og tilbake til 2. Arme ved Cambrai som vi har lest om nylig. Det er ved Cambrai Guderian får griller i hodet og ser den enorme verdien stridsvogner kan bringe til bords med riktig planlegging i tette formasjoner og i hurtig tempo. Tyske luftstyrker hadde også bidratt til en lettere jobb for infanteriet i fasen med motangrep.



    Heinz Wilhelm Guderian



    Ettersom den treårige lange krigsskole utdannelsen til Guderian ble avbrutt av krigen så organiserer hæren et forkortet stabskurs for samtlige kadetter som ikke fikk fullført krigskolen sin. Kurset varer i to måneder og omhandler ledelse av bataljon, artilleri, samband og telegrafi og masse andre administrative fag. Kurset med en rekke praksisperioder skal kunne skape offiserer som kan plasseres i hvilken som helst stilling fra tropp opp til Armegruppe. Guderian blir etterhvert plassert hos Generalstaben i en adminstrativ jobb for armegruppe C. Dette gjør at han får tilgang til planverk, og operasjonsrapporter på løpende bånd. I 1918 så er Guderian også innom ansvar for logistikk for XXXVIII Reserve Korps og kommer til å vitne de mange stridsvogn slagene som vil prege året på vestfronten. En ting Guderian biter seg i merke dette året er at angrep med franske stridsvogner hadde en stygg tendens til å angripe i veldig spredte formasjoner og at det var lettere for tyske soldater å bekjempe disse. Summen av alt dette ble lagt på minnet og tatt med i basis grunnlaget for tyske studier med bruk av stridsvogner i mellomkrigs tiden.



    I mellomkrigs tiden så kommer Guderian til å sette store fotavtrykk rundt manøverkrig-reformen som blir viden kjent som "Blitzkrieg" mens andre vil kalle det for "moderne manøverkrig". Det er fortsatt de samme prinsippene som Moltke den eldre sine prinsipper om "Bewegungskrieg". Under andre verdenskrig i 1940 så har Guderian skrevet og distribuert en kort instruks, eller mer et informasjonskort for alle Panserledere i Wehrmacht som hadde dette i brystlommen. En av setningene som setter seg fast hos lederne er: "Slå hardt, slå raskt, men ikke spre panserstyrken"


    Guderian var alltid fascinert av von Moltke den eldre sitt slag om Sedan og 22 år etter første verdenskrig er over så leder Guderian XIX Panzer Korps i spissen for den tyske invasjonen av Frankrike og smadrer den franske forsvarslinjen ved nettopp Sedan. Han presser videre innover i landet stikk i strid med ordre og "sunn fornuft" på begge sider på den tiden og utfordrer de neste forsvarslinjene Frankrike setter opp. Guderian har selv skrevet at han forgudet Moltke den eldre og at alt arbeidet hans opp til slaget om Frankrike 1940 var lært, studert og foredlet basert på Moltke den eldre sine prinsipper. Med all lærdom tatt i betraktning fra første verdenskrig blandet med moderne stridsvogner og en større og mer kompleks koordinasjon av luftstøtte og flankeoperasjoner med bruk av radio. For ordens skyld: Guderian vant ikke slaget om Frankrike alene, men var en av flere likesinnede som forsto verdien av stridsvogner i manøverrammen og som bidro til å redusere varigheten betraktelig.


    Manstein:

    Erich von Manstein derimot hadde begynt i spissen på offensiven gjennom Belgia i 1914, men havnet på østfronten etter en stund og det samme året blir han såret. Året etter får han jobb som stabsoffiser i 10. Armee for von Gallwitz og blir kort tid etter satt inn i kampen i Galicia og han lærer her å utvikle og planlegge offensive operasjoner og både Manstein og Gallwitz blir etterhvert sendt til Verdun og Somme for å støtte striden der. Han får også oppgaven som sjef for forsyninger til Fritz von Below sin 1. Armee (fetteren til Otto von Below, også Fritz har fått pour le merite tildelt to ganger) og stabsjef til von Lossberg ved Hindenburglinjen. Erich von Manstein har brukt store deler av første verdenskrig til å planlegge og koordinere store offensive operasjoner som han får bruk for senere.



    Erich von Manstein.


    Mainstein gikk gjennom en rekke lederstillinger i den tyske hæren etter krigen og i 1935 fikk jobben som operasjonssjef for hærens generalstab. Han var involvert i arbeidet med "Fall Rot" som opprinnelig var Wehrmacht sin forsvarsplan i tilfelle Frankrike ville starte en ny krig når Tyskland var på sitt svakeste. Manstein i kraft av sin stilling ble ofte plassert i midten mellom den yngre generasjonen med generaler som vil endevende hæren og implementere Panzer i en manøverrolle og den eldre garde som vil slåss første verdenskrig på nytt med de samme metodene. Ettersom den svulstige stillingen hans gir muligheter for radikale endringer av doktrinene i hæren så krever den også at han må gjøre alvorlige kompromiss med den gamle generaliteten. For historiens skyld så betyr det at Wehrmachts Panzerwaffe kunne vært enda mer og tyngre mekanisert enn det som var tilfellet 1939/1940. Derimot så ville Manstein bidra mye mer på andre områder som ender opp i historiebøkene og vil koste han jobben hans i topplokket til hæren. Manstein med sin erfaring og meritter gjennom sin karriere var veldig nærme på å få jobben til sjefen sin, Ludwig Beck. Ludwig Beck var sjefen i generalstaben for hæren - Oberkommando der Heeres og ville ikke lenger være lederen for hæren under Hitler og ønsket å fratre. General Halder som var blitt en del av klikken til den eldre garden unna-manøvrerte Manstein og Halder stjal jobben til Mainstein, noe vi kanskje burde være takknemlig for. Manstein hadde farlige ambisjoner med å implementere ytterligere mekanismer for å styrke manøvergrenen i hæren hvis han ville blitt toppsjef. Denne tvisten derimot skaper et hatforhold mellom Halder og Manstein. En av de første grepene Halder gjør er å omplassere Manstein til Silesia og "får" kommandoen over 18. Infanterie Division.



    I 1939 og som en av de yngre offiserene når første verdenskrig brøt ut og så har von Manstein ingen intensjon å la den eldre garde gjenta de samme feilene som 20 år tidligere. Når han får se Fall Gelb, invasjonsplanen for Frankrike så protesterer han rett til Hitler. Sjefen hans von Rundstedt hadde personlig søkt audiens, kun for å slippe Manstein sine meninger til. Den ansvarlige for den opprinnelige planen. general Halder hadde tenkt å bruke Schlieffen planen og sto i fare for å gjenta første verdenskrig med de samme manglende forutsetningene som Aufmarsch West hadde. Manstein som sikkert frydet seg å ta igjen mot Halder og med råd fra Guderian, implementerer et panser angrep gjennom Ardennene som deler seg i to, et mot nord og et mot sør etter at den fransk-belgiske grensen er penetrert. Planen legger også opp for at BEF bør og skal splittes så tidlig som mulig. Fall Gelb blir en krysning mellom Schlieffen planen og Aufmarsch West uten de rigide føringene, men har til hensikt å brukes mer som retningslinjer og skape rom for avgjørelser. Mens de allierte er sikker på at tyskerne vil iverksette Schlieffen planen og komme i fra nord så kommer panserstyrkene og freser gjennom sørfra usett. Fall Gelb blir derfor ofte kalt for "Manstein planen". Halder måtte etter mye ork og nyttesløse forsøk på å endre planen, iverksette planen til sin egen rival 10. Mai 1940.


    Se Manstein sitt forslag, manøveren med lange piler på kartet innebærer hurtig fremrykning med bruk av mekaniserte styrker. Halder sin "endelige" versjon er altså d).



    Slaget om Frankrike i 1940 varte i 46 dager og for alle praktiske formål så var "Fall Gelb" en perfekt utført "Bewegungkrieg" og "Vernichtungsstrategie" oppnådde nøyaktig det som var målet: å frata de allierte de militære mulighetene for å føre striden i Frankrike videre, eller hvertfall på flere år.

Tilpasset MILFORUM søk






Side 12 av 12 FørsteFørste ... 2101112


Søkemotor

Tilpasset søk
Støtte
Støttemuligheter