Side 10 av 11 FørsteFørste ... 891011 SisteSiste
Viser resultatene 361 til 400 av 431
  1. #361
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    16. mai 1917

    15. mai 1917 avholdes et nytt møte mellom Nivelle, Poincaré og Painlevé, etter at Nivelle for noen dager siden nektet å etterkomme deres ønske om å trekke seg som øverstkommanderende. Poincaré er fremdeles lite lysten på å regelrett sparke Nivelle. Tålmodigheten med Nivelle er likevel slutt, som tydelig fremgår av brevet Poincaré sender ham samme dag:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Poincaré
    I have the honour to inform you that the government of the Republic has decided, as of May 15, 1917, to appoint Major-General Pétain at the head of the armies of the North and North-East. The decree dated December 12, 1916, by which you were given this command is therefore revoked. As a consequence you will please return the warrant of command which is now in your possession.
    Samtidig informeres Nivelle om at han istedet settes inn som sjef for en armégruppe på Vestfronten, noe som i realiteten innebærer en form for rollebytte med hans tidligere underordnede Pétain. Hensikten er å ta den verste brodden av meldingen. Dette blir imidlertid aldri noe av – etter å ha mottatt denne meldingen bestemmer Nivelle seg endelig for å trekke seg, og Pétain tar dermed over ledelsen med virkning fra 17. mai 1917. Nivelles karriere er dermed over – den mislykkede offensiven som bærer hans navn har ødelagt ryktet hans for godt. I desember får han en sjefsstilling i nord-afrika, langt unna frontlinjene, og der kom han også til å bli ut krigen. Når franskmennene etter hvert feirer seieren med en egen parade 1 ½ år fra nå, er Nivelle ikke invitert.


    Nivelle


    Pétain

    For Pétain, som ny øverstkommanderende, står utfordringene i kø. Nivelle-offensiven er nå avsluttet, med svært begrensede resultater å vise til. Franske tap har vært i størrelsesorden 180 – 190 000 (mot tyske: ca 163 000), og for dette har man kun oppnådd begrensede territorielle erobringer.


    Territorielle resultater av Nivelle-offensiven

    Tapene har stor betydning for den franske hæren, ikke bare på grunn av den direkte reduksjonen i kampkraften de utgjør (totalt er antallet falne og savnede franske soldater siden 1914 nå oppe i over 1 million mann) – tapene, sammen med skuffelsen av at offensiven ikke på noen måte levde opp til løftene fra Nivelle, er i ferd med å sende den franske hæren utfor stupet. Allerede fra dag 1 har man opplevd problemer med disiplinen. Signaler om at dette kunne bli en utfordring så man allerede under de harde prøvelsene ved Verdun i fjor, som også var grunnen til den bekymring den franske militære og politiske ledelse gav uttrykk for før slaget. Bekymringen har altså vist seg å være berettiget – innen mai 1917 har moralen kollapset i betydelige deler av den franske hæren, til de grader at det nå er grunn til å stille spørsmålstegn ved kampkraften i den franske hæren som helhet. Allerede i desember 1916 opplevde den franske hæren i snitt 470 deserteringer i måneden. I april er dette tallet steget til 600, og i mai 1917 opplevde hæren 1 291 deserteringer. I tillegg har hæren opplevd en eksplosjon av ordrenekt blant de gjenværende soldatene. Store grupper av soldater nekter å returnere til frontlinjene, og soldater som allerede er i frontlinja overgir seg i stadig større grad til tyskerne. Flere ganger gjør soldater også regelrett mytteri, som ved Soissons 15. mai: Soldater gjør opprør og barrikaderer seg i egne kaserner. Når franske offiserer møter opp for å løse situasjonen, møtes de med ildgivning fra kasernene.

    Man begynner også å se at soldatene organiserer seg, og velger egne talsmenn – som gir grunnlag for bekymringer om revolusjon, mht den senere tids utvikling i Russland. Eksempler hvor soldater forsøker å kapre tog for å ta dem til Paris bygger opp under disse bekymringene (et av disse stanses på halvveien av kavalerienheter).

    Dette er utfordringene som møter Pétain. Én mulighet er å møte de disiplinære utfordringene med hard hånd, i form av krigsrett og henrettelser av desertører og mytterister for å sette eksempler for andre, noe Pétain ser et klart behov for. Dette er imidlertid praktisk vanskelig, på grunn av regelendringer.

    Opprinnelig tillot det franske regelverket en form for krigsrett (cours martiales) som innebar rask domsavsigelse og henrettelse ved en fellende dom. Den franske hæren har siden krigens start vært flittige brukere av denne muligheten. Dette har imidlertid resultert i betydelige mengder dårlig publisitet som følge av flere henrettelser etter prosesser som har fremstått som vel summariske, som igjen har fått parlamentet til å reagere. Som et resultat har man innført et nytt system (conseils de guerre) som i større grad ivaretar de rettighetene soldatene ville hatt i en sivil strafferettssak. Dette innebærer blant annet rett til anke, samt at alle dødsdommer må bekreftes av den franske presidenten før de kan fullbyrdes. Raske henrettelser som eksempler for andre er dermed ikke lenger en mulighet for Pétain.

    Pétain henvender seg derfor raskt til Painlevé, og ber om lettelser i dette regelverket, for å muliggjøre raske reaksjoner på de disiplinære utfordringene i den franske hæren. Dette lykkes han etter hvert med å overbevise Painlevé om, og i starten av juni fjernes både ankeadgangen og kravet om godkjennelse fra presidenten i tilfeller med «kollektiv ulydighet». Deretter starter henrettelsene – soldater identifisert som ledere av opprørene i mai henrettes fra tidlig juni. 3 427 soldater er dømt for ulike grader av ulydighet, og 554 får dødsdom. Hvor mange som faktisk henrettes er uklart, men dette ligger antageligvis mellom 52 og 62. Dette tallet inkluderer naturlig nok ikke alle soldatene som ble skutt på stedet av offiserer eller gendarmeri under opprør.



    https://en.wikipedia.org/wiki/1917_French_Army_mutinies

    Selv om Pétain på denne måten har slått hardt ned på lederne, er han også vár overfor risikoen dersom reaksjonene blir for harde, og forstår også at straff alene ikke kan redde den franske hæren. I tillegg til «pisken» krigsrett utgjør sørger han derfor også for å ha med en «gulrot». For å imøtekomme de franske soldatenes klager, sørger han også for reformer. Soldatene gis rett på mer permisjon. Hvileleirene blir overhalet, og kommer opp på en bedre nivå, og det opprettes egne «hvilesoner» lengre unna fronten, slik at soldatene får effektiv hvile (dagens hvileleire er lite annet enn teltleire, nært nok fronten til at stridslarmen er klart hørbar). Han forsikrer også soldatene om at det nå ikke vil bli flere hodeløse offensiver som Nivelle-offensiven – alle nye offensiver skal være av begrenset karakter, og nøye planlagt og forberedt. I praksis skal Frankrike vente på amerikanerne, slik at tyskerne kan angripes med overveldende numerisk overlegenhet. Pétain drar personlig rundt til de ulike avdelingene for å formidle dette (samt dele ut dekorasjoner til soldatene), som sterkt bidrar til å løfte moralen.

    I tillegg til dette iverksetter Pétain omfattende opprustningsprogram. Som flere andre ser Pétain den enorme betydningen kvaliteten på de tunge våpnene nå har fått - krigen omtales nå gjerne som krigen mellom menneske og maskin, en krig mennesket ikke kan vinne. Istedet søkes løsningen i tyngre kanoner og mer mekanisering - krigføringen industrialiseres.

    For å fravriste tyskerne kontrollen de nå har over luftrommet, ber han etter hvert Painlevé om et nytt program for flyproduksjon – flere og bedre fly er nødvendig. Han ber også om en oppskalering av stridsvognsproduksjonen. Schneider og St. Chamond-stridsvognene vurderes ikke som egnet, og man bestemmer seg derfor etter hvert for å gå for en annen løsning, med mer fokus på lette stridsvogner – disse kan man produsere flere av, og dermed overvelde tyskerne. Dette leder etter hvert til utviklingen av Renaults FT-17, den første stridsvogna med et 360 graders dreibart tårn.


    Renault FT: Nå under utvikling, selv om det fremdeles er vel ett år til den gjør sin debut ved fronten

    Pétains forfremmelse innebærer at stillingen som sjef for generalstaben nå blir stående åpen. Denne stillingen fylles av en offiser som heller hadde ønsket å overta Pétains Armegruppe senter: Ferdinand Foch.


    Ferdinand Foch

    Samtidig med skiftet av fransk øverstkommanderende og avslutningen av Nivelleoffensiven tar også den britiske offensiven ved Arras slutt. Den siste operasjonen av betydning var angrepet 3. mai (tredje slaget om Scarpe), men kampene har fortsatt siden det, med begrensede resultat. Tyskerne trekker seg ut av Roeux (og de beryktede Chemical Works) 11. mai, og ved Bullecourt lykkes australierne endelig med å presse tyskerne ut av selve landsbyen. De tyske linjene holdes imidlertid intakte, og utover erobringene av disse to landsbyene oppnås ikke territorielle endringer av betydning.



    Arras faller inn i et etter hvert velkjent mønster: Når artilleri samles i en tilstrekkelig stor konsentrasjon er dette som regel nok til å sikre fremrykningen den første dagen. Og fremrykningen ved slagets første dag har vært betydningsfull, den er blant krigens mest omfattende siden skyttergravskrigen ble innledet i 1914/1915. Erobringen av Vimy-høydedraget er særlig prestisjefylt, og da særlig for de kanadiske soldatene som sto for angrepet. Som St. Julien får slaget en stor betydning for den kanadiske nasjonsfølelsen også etter krigen.

    Etter slagets første dag melder imidlertid utfordringene seg. Artilleri må flyttes frem, over oppskutt lende, før det kan brukes på nytt mot neste linje. Samtidig strømmer tyske forsterkninger til, og operasjonen sakker av. Innen det andre døgnet står man igjen og stanger i veggen. Så også her: Etter den første dagen må offensiven stanses, og påfølgende operasjoner, herunder to generaloffensiver, bringer lite til ingen fremrykning, mot betydelige tap: Britenes tap er i størrelsesorden 150 000, mot tyskernes 100 000. Sammenlignet med virkelig langvarige slag som Somme fremstår dette kanskje som moderat – men når det tas hensyn til varigheten blir intensiteten tydeligere: Mens britene under det nesten fem måneder lange slaget om Somme mistet i snitt 2 943 soldater om dagen, var den daglige tapsraten under slaget ved Arras oppe i 4 076.


    Status før og etter slaget ved Arras

    Den britiske militære ledelsen forsøker å selge operasjonen inn som en seier til den hjemlige befolkningen, men dette får en temmelig lunken mottagelse, både hos den politiske ledelsen og i mediene. Allenby, sjefen for tredje armé som har stått for hovedangrepet ved Arras, avløses i tidlig juni, og sendes til en ny kommandostilling i Palestina, hvor fronten igjen har låst seg etter de siste kamper ved Sinai. Ny sjef for tredje armé: General Julian Byng, som vi også husker fra Gallipolli.


    Julian Byng

    Slaget har også illustrert verdien av den nye tyske defensive doktrinen. Når britene endelig får sikret ruinene av Chemical Works sjokkeres de av omfanget av tyskernes underjordiske forsvarsanlegg – anleggene som hadde muliggjort stadige bakholdsangrep og feller under de mange forsøkene på å ta bygningene. Også prinsippet om elastisk forsvar har vist seg å være svært virkningsfullt når det utføres korrekt. Innen de neste månedene kommer både britene og franskmennene til å kopiere tyskernes prinsipp inn i sine egne reglement.


    Oversikt over operasjonene under våroffensiven 1917

    Dermed har den samlede allierte våroffensiven mislykkes – intet gjennombrudd har blitt oppnådd hverken i britisk eller fransk sektor, og de territorielle erobringene som er oppnådd ved Arras har begrenset strategisk verdi. Faktisk har fokus allerede dreid seg bort fra dette frontavsnittet, og over mot Flandern i Belgia, hvor britene har ønsket å angripe siden 1915, når de ble sittende fast i gryten Ypres, omringet av tyske stillinger på høydedragene rundt. Området har fått ny aktualitet etter at tyskerne gjenopptok ubegrenset ubåtkrigføring i februar, og særlig etter at senket tonnasje begynte å overstige tålegrensen. De tyske ubåtbasene i Belgia fremstår nå som et særlig viktig mål.

    Operasjonen som nå planlegges har ambisiøse mål: Britene skal bryte ut fra Ypres, og deretter – ved hjelp av en amfibisk operasjon rundt de tyske linjene – ta Brügge, deretter rykke frem til den nederlandske grensen, og så rulle opp den tyske fronten. Men for å gjøre dette, må de altså først bryte ut av Ypres, hvor tyskerne holder alle de omkringliggende høydedragene. Dette skal skje i to faser, og general Plumers andre armé allerede fått ordren om å iverksette den første fasen: Andre armé skal ta Messines-høydedraget sør for Ypres. Når dette er skjedd har britene de riktige forutsetningene for hovedangrepet, som skal gjennomføres av femte armé under Gough. Femte armé skal da jobbe seg fremover, ut fra Messines og Ypres, til de er gjennom alle høydedragene, og de tyske stillingene. Først skal Pilckem-høydedraget tas, deretter skal britene jobbe seg over Gheluvelt-platået høydedrag for høydedrag, til de når det aller siste høydedraget før lendet åpner seg, det siste hinderet før man er gjennom linjene og kan bryte gjennom, erobre hele den belgiske kysten med de tyske u-båtbasene, og rulle opp hele den tyske fronten: Passchendaele.




    Ypres-bulen. Messines ridge er sør for kartutsnittet
    Sist endret av Bestefar; 16-05-17 kl 21:37
    Beidh a lá leo

  2. Peshmerganor - Min kamp mot Kalifatet.



  3. #362
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    10. slaget ved Isonzo

    17. mai 1917


    Det har vært en interressant utvikling i Sør Europa de siste dagene. Nord for Gorizia så har 2. arme erobret høyde 383, Zagora og monte Santo fra østerrikerne. Øst for Plava mot Trieste så har den italienske "Messina" brigaden tatt høyde 174 og 126, men har blitt presset bort fra høyden av 5. arme sine motangrep. Generaloberst Svetozar Boroëvić vil heller at fienden skaper en bul lenger nord som senere kan lukkes enn at man får en lengre frontlinje som 5. arme vil ha utfordringer med å forsvare i fremtiden. Dette fører til at hovedfokuset til Østerrike må være i sør og stoppe eller i verste fall sinke italienerne sin fremgang i sør.


    For å demme opp for dette så tar general Cadorna grep og starter en mindre offensiv i sørøst på Carso platået som blir kjent som "Carso Offensiven". Hovedtyngden av middels og tungt artilleriskyts blir nå fraktet ned til sørsiden av frontlinjen for å støtte opp mot demningen av motangrepene til østerrikerne. Britisk våpenhjelp før slaget viser seg også og italienerne tar i bruk britiske 6" haubitsere i Carso offensiven. En mindre reorganisering blir også gjort og general Pietro Badoglio får kommandoen over 2. Korps som får hovedansvaret for å presse østover.


    Østerrikerne har bare ikke nok soldater til å demme opp for en større offensiv som i tillegg har betydelig artilleri støtte. Konsekvensen av dette er at de strategiske viktige høydedragene Volcjie og Komen går tapt i går 16. mai og italienerne tar over 4000 krigsfanger fra østerrikerne. I dag iverksetter østerrikerne desperate motangrep for å ta tilbake disse høydene, men klarer altså ikke dette. For italienerne så betyr det i praksis at veien til liksom-målet Trieste er åpent. Den gode nyheten for Boroëvić er at italienerne har brukt opp lageret med artillerigranater som skulle brukes i hele slagets levetid og Cadorna kommuniserer ut ordrer at artilleri er kun tillatt for angrep og "de mest alvorligste motangrep". Momentet til Italia begynner å svinne hen og Boroëvić kan begynne å legge en slagplan.


    En fornyet Carso offensiv er satt til 23. mai kl 12:00.


    Rød sirkel på kartet viser høydene Volcjie og Komen. Disse er kritisk viktige for østerrikerne, men også kritiske viktige for italienerne hvis general Cadorna sin ambisiøse sommer offensiv skal ha kjangs til å lykkes. Carso offensiven skjer altså rett nord for disse høydene.

  4. #363
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    17. mai 1917

    Mens våroffensiven ebber ut ved Vestfronten, har passasjeren fra SS Kristianiafjord omsider ankommet Russland den 17. mai 1917, etter å ha laget nok bråk i interneringsleiren han ble holdt i til at britene så seg nødt til å slippe ham videre. Det er en gammel bekjent av Lenin, marxisten Leon Trotsky, som har satt kursen tilbake til Russland etter februarrevolusjonen. Lenin og Trotsky har ikke alltid enes om alt – etter London-kongressen i 1903 valgte Trotsky å støtte Menshevikene (den andre av de to fraksjonene i det gamle russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, definert av uenigheter om målsetninger og organisering av partiet). Stemningen mellom Trotsky og Lenin har som følge av dette vært alt annet enn god – Trotsky har av Lenin blitt omtalt som en ren forræder. Nå har imidlertid Trotsky forlatt Menshevikene, og selv om han ikke umiddelbart slutter seg til Bolshevikene ved sin ankomst, er det deres posisjon han nå kjenner tilhørighet til.

    Beidh a lá leo

  5. #364
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    10. slaget ved Isonzo

    23. mai 1917

    Carso platået, Isonzo fronten.


    Klokken 10:00 så begynner det italienske bombardmentet av de østerriske stillingene ved Carso linjen og varer i seks timer. Klokken 16:00 så stormer italiensk infanteri opp fra stillingene sine og rykker frem. De er støttet av 130 fly og artilleri blant annet 60 britiske haubitsere. Østerrikerne slåss så godt de kan, men må trekke seg bakover og mister fire høyder som general Badoglio har sett for seg for å knekke fienden. Fra Italia sin side så ser Carso offensiven ut til å være vellykket allerede første dag. Generaliteten og Cadorna ikke minst er meget fornøyd med dagens fremgang.


    Men, det italienerne ikke er klar over er at de fremste østerriske bataljonene er reserver som Generaloberst Boroëvić nettopp har fått nytilført til Isonzo fronten. Disse bruker han aktivt og kaster de rett i forsvaret av Carso mens de opprinnelige bataljonene med de balkanske soldatene trekkes bakover og forbereder nye stillinger og samtidig får et avbrekk fra fronten. Reserve bataljonene blir også beordret til å iverksette et motangrep i dag for å forsøke å ta de fire tapte høydene tilbake fra italienerne. Målet er ikke å ta høydene tilbake i dag, men å kjøpe tid. Det østerriske motangrepet kommer til å vare helt til i morgen.

  6. #365
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    10. slaget ved Isonzo

    24.mai 1917


    Det østerriske motangrepet som startet i går blir avsluttet i dag uten nevneverdige resultateter. Italienerne har stoppet motangrepene som har kommet mot dem i hele går og hele natta. General Badoglio beordrer korpset sitt til å rykke hurtig østover i konstant oppoverbakke. Styrkene som Boroëvić beordret inn i ilden fikk et ganske brutalt møte første dagen ved Isonzo. Men Boroëvić har oppnådd to ting. Det ene er at man har klart å etablere en ny linje i sør-øst som har forutsetningene til å mitigere det italienske kraftstøtet som kommer stormende mot seg. Det andre er at etter i natt så har general Cadorna og sine likesinnede mottatt falske signaler som tyder på at 5. Armee er nær kollaps. Samtidig er italienerne nære Duino, en kystby på veien til Trieste.



    Til tross for det som skjer langs frontlinjen så er dette en særdeles stor dag for 5. arme. Armeeoberkommando (AOK) og sjefen til Boroëvić har innsett at armeen har vært så lenge langs Isonzo fronten og kommer til å være der i overskuelig fremtid at et nytt navn trengs. 5. Armee omdøpes til "Armee Sontig" eller bare Armee Isonzo lokalt. Nytt navn brukes med umiddelbar virkning.




    Faktum er at Armee Isonzo er over 6 km unna Isonzo elven og kunne like godt fått navnet "arme østover" da armeen har blitt sakte, men sikker blitt dyttet østover av de mange slagene og hordene av italienske styrker de siste to årene. Duino er rett sør-øst for Montefalcone, ved kysten.

  7. #366
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    10. slaget ved Isonzo

    28. mai 1917


    I dag erobrer italienerne kystbyen Duino, på veien mot Trieste. Den italienske 3. Arme står nå 15 km unna Trieste og man skulle tro at dette var gode nyheter for italienerne. Derimot så er det krise i hele hierarkiet der flere bataljoner i både 2. og 3. arme truer med mytteri hvis slaget fortsetter i samme tempo. Både korps og arme ledelsen er usikre på hvordan man kan sikre videre progresjon ettersom dem ikke klarer å rykke videre mot de ganske så godt organiserte forsvarslinjene til Armee Isonzo. Ved Carso har general Badoglio så godt som gitt opp å angripe østerrikerne stort sett på grunn av de bratte oppoverbakkene og stillingene som venter på soldatene hans. Kombinerer man utmattelse, liten til ingen progresjon og elendig ledelse så brygger det til opprør og en særdeles lav kampmoral likt det som har skjedd på vestfronten.


    Ved overkommandoen så har general Cadorna begynt å bli virkelig bekymret for videre fremgang. Frontlinjen er langt i fra slik han så for seg ved begynnelsen av mai. Ikke har man tatt Carso platået som kunne sikre videre fremgang mot Vipava dalen og gulroten som skulle øke selvtilliten til hæren, Trieste er så nær, men så langt unna. Langs hele frontlinjen stanger italienske styrker hodet i murveggen og tapene fortsetter å stige. Cadorna beordrer en midlertidig holdt langs hele fronten slik at styrkene får summet seg og artilleri blir tauet frem. Den italienske overkommandoen beregner at de to armeene som deltar i slaget, har en siste sjanse til å få gjennombruddet slik at hvertfall et av målene kan tas.


    Dato for en fornyet offensiv er 1. juni. Mens italienerne får to dagers hvile så angriper elementer av Isonzo arme, de italienske stillingene lenger nord ved de Julianske alpene. Boroëvić kjører en mindre og begrenset motoffensiv der han vet han vil møte liten motstand. Bataljoner med østerriske Alpenjäger har en stor effekt på de svekkede stillingene i nord. I motsetning til sine hodeløse italienske motparter så er ikke Boroëvić sin intensjon med dette raidet å utrette noe annet enn å forstyrre den italienske hærkommandoen sine planer for videre strid. Det fungerer og Cadorna ser seg nødt til å ta flere bataljoner bort fra fronten i sør og sende de i hui og hast nordover. Bataljonene som hadde oppgaven med å angripe i front 1. juni. Dette betyr at angrepstroppene til Cadorna vil ikke være uthvilt og forberedt innen to dager. Til tross for dette så avlyses ikke offensiven 1. juni og italienerne vil ikke ha de samme forutsetningene som ved slagets begynnelse.



    Duino ligger ved kysten, merk rød klump. Frontlinjen i sør er ish slik den er tegnet på kartet. Nord er angrepet merket med pil og legg merke til "Caporetto" da østeriske alpejegere vil klare å ta dette punktet innen slaget er over.





    General Cadorna.



    Italiensk kunstnerisk fremstilling av Carso fronten.

  8. #367
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    Ubåtkrigen

    I mai 1917 senket tyske ubåter over 600 000 tonn allierte og nøytrale skip. Fortsatt over grensen for å kunne tvinge Storbritannia i kne, men langt mindre enn i april.

    En god del av æren for dette skal konvoisystemet ha. Etter at admiralitet besluttet dette i april, gikk den første konvoien fra Gibraltar 10 mai, og kom trygt frem til England 22 mai. Den første transatlantiske konvoien forlot USA 24 mai, og kommer trygt frem om noen dager, bortsett fra en etternøler som ble torpedert.

    Konvoiene er upopulære blant sjøfolkene, både fordi de er langsomme og fordi de anses som store mål som vil tiltrekke seg mange ubåter. Royal Navy har også vært skeptisk, fordi de vil binde opp mange krigsskip. Nå ser man imidlertid effekten, og benytter eldre, større krigsskip som eskorte på havstrekningene, og destroyere nærmere hjemme hvor faren er størst.

    Navn:		002212.jpg
Visninger:	688
Størrelse:	50,6 KB

    Den tunge krysseren HMS Roxburgh, som eskorterer den første konvoien fra USA.




    https://en.wikipedia.org/wiki/Convoys_in_World_War_I
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  9. #368
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    10. slaget ved Isonzo

    3.6.1917

    Isonzo fronten.



    Italienerne angrep de østerriske stillingene 1. juni, men dårlig motivasjon og slitne soldater skapte ikke mye resultat. General Cadorna, som gav soldatene skylden og mente de hadde slåss under forventning, er nå forberedt på å avslutte hele slaget. Den italienske hærledelsen er så sikre på at den østerriksk-ungarske hæren er nær kollaps at det er ikke lenger viktig å ha sikret samtlige mål for offensiven senere i sommer. Den italienske hæren hadde tross alt erobret mye terreng som ikke var mulig de foregående ni slagene. Det eneste irritasjonsmomentet for Cadorna er i nord, ved de julianske alper der italienerne taper kontinuerlig og lite terreng, men raskt. Dette er uansett ikke viktig for den italienske hærledelsen. Fiendtlig styrke i nord er kjent og de kan umulig rykke nærmere enn 20 km nordøst for Caporetto.


    Mens italienerne forbereder seg å på å grave seg ned og forsterke de nåværende stillingene så skjer det noe bak de østerrikske linjene som hverken utkikksposter eller etterretningen har fått meg seg. Generaloberst Boroëvić har fått tilført tre uthvilte divisjoner fra øst. Disse blir så gitt til Feldzeugmeister Werner Von Wurm, leder for XVI Infanterie Korps og en av de mer offensive lederne for Østerrike-Ungarn. Den østerriksk-ungarske hærledelsen Armee Ober Kommando har egentlig ikke lagt mye interesse for Isonzo før nå. Sett fra AOK sitt ståsted så har Boroëvić hatt sysakene sine i orden og man har hatt god kontroll i området. Nå som mye terreng har gått tapt så har man sett behovet for å rotere divisjoner innom Isonzo slik at dette kan håndteres. Von Wurm har allerede lagt en mulig plan for en motoffensiv, men har uttrykt sin skepsis for å iverksette denne etter konstant press fra italienerne siden i begynnelsen av mai.


    Nå er derimot dette problemet løst og motangrepet starter allerede i morgen tidlig. Angrepet skal starte helt i sør ved kystbyen Duino og resterende styrker nordover følger på etterhvert og skaper en dominoeffekt, hvertfall i teorien.







    Werner Von Wurm var egentlig en litt spesiell type innad i de østerrikske militærvesenet. Under straffeekspedisjonen mot Serbia i 1914 så hadde han kommandoen over XVI korps også da. Hans daværende sjef, General Potiorek som ikke var like kompetent og forårsaket nederlag etter nederlag, så opparbeidet Von Wurm seg et rykte som nådeløs leder. Von Wurm hadde ingen problemer med å sende sine egne soldater rett i døden så lenge det var et snev av håp for seier. Da Italia erklærte krig mot Østerrike-Ungarn så ble korpset hans underlagt Boroëvić sin 5. Armee og Von Wurm sitt korps var den første styrken som kom i kontakt med Italia langs Isonzo elven. I likhet med sin sjef så flyttet Von Wurm sitt eget KO nærmere frontlinjen når italienerne var nær på å vinne under det 1. slaget ved Isonzo.

  10. #369
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    10. slaget ved Isonzo

    4.6.1917


    XVI Korps startet motangrepet tidlig i dag, til motpartens store overraskelse. Langs hele den søndre front linjen så må italienske styrker trekke seg bakover, men det er i Carso området det virkelig svir for Italia. General Badoglio sitt korps er i fare for å måtte trekke seg ned fra hele Carso platået og sør på Carso platået så gjenerobrer østerrikerne Monte Hermada. Den strategiske høyden helt sør ved fronten er kritisk for østerrikerne for å unngå å strekke frontlinjen for langt.

    I nord har den østerrikske styrken stanset og sikret seg Monte Nero (sør for Plezzo). Også en strategisk høyde for å styrke linjen i nord og kan true byen Caporetto. Selv om Isonzo Arme klarer å ta tapt terreng raskt tilbake og jage fienden på rettrett så er det også en klar forventning at offiserene i Isonzo Arme må besinne seg og ikke risikerer store tap. Østerrike-Ungarn er underlegne både personell og materiell mot Italia og har ikke råd til å miste mye av hverken det ene eller det andre.


    For italienerne så er motangrepet en kjip avslutning på et blodigere slag enn en det forrige. Fortsetter momentet til Wurm så risikerer Italia å miste alt terreng som er erobret i dette slaget.

  11. #370
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    6. juni 1917

    Den forberedende artilleribeskytningen av Messines Ridge hadde begynt for fullt 30. mai (artilleribeskytning har i realiteten pågått hele måneden), en drøy uke før det planlagte angrepet. Trenden så langt i krigen har vært stadig mer omfattende artilleribombardement før angrepet går inn, og dette er intet unntak: Igjen settes det nye rekorder for krigens mest intense artilleribeskytning. Britene har samlet én kanon for hver 7. meter med frontlinje. Tyskerne svarer med eget artilleri, og gjennom den kommende uken preges av intense artilleridueller.



    Britisk haubitser ved Messines

    Rundt middag den 6. juni får de britiske styrkene beskjed om at infanteriangrepet vil innledes kl 3 om morgenen den påfølgende dagen. Angrepet skal innledes med at britene setter av omfattende miner under de tyske stillingene, miner som har blitt forberedt siden tidlig 1916. Til tross for dette har britene lykkes i å holde dette skjult for egne styrker, og 6. juni 1917 er dermed for mange første dagen de får vite om minene.

    Angrepet skal gjennomføres av Plumers andre armé, som har satt inn tre korps, hver bestående av tre divisjoner – med en ytterligere divisjon hver i reserve.
    II Anzac Corps, bestående av 3rd Australian Division, New Zealand Division og 25th Division, skal angripe lengst sør, og skal ta selve landsbyen Messines, samt de søndre delene av høydedraget. IX Corps, bestående av 36th (Ulster) Division, 16th (Irish) Division, samt 19th Division, skal ta den midtre delen av høydedraget, mens X Corps - bestående av 41st, 47th og 23rd Division - skal ta den nordre delen.


    Ypres-bulen 6. juni 1917. Planen er altså å først ta Messines Ridge, lengst sør, for å skape forutsetninger for videre fremrykning fra høydedrag til høydedrag - som skal innledes som fase 2, noe tid etter at Messines er tatt. Det siste høydedraget før lendet åpner seg mot Brügge og resten av Belgia ligger ved Passchendaele, og dette er derfor et sentralt mål. Når dette er tatt, skal operasjonen gå over til manøver bak de tyske frontlinjene mot Brügge - også planlagt støttet av et amfibisk element som skal omgå de tyske frontlinjene ved landsetting lenger nord i Belgia.



    Messines Ridge


    Angrepsplan, II Anzac Corps

    Mens forberedelsene nærmer seg slutten i Flandern, skjer det endringer i toppen av den russiske hæren. Brusilov, berømt etter offensiven som fikk en så lovende start i fjor sommer, overtar nå som øverstkommanderende for den russiske hæren.
    Beidh a lá leo

  12. #371
    Oversersjant
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    1.883
    Pondusfaktor
    15

    Minene ved Messines

    Den 7. juni detonerte soldater fra Royal Engineers en serie sprengladninger under de tyske linjene ved den franske byen Messines – startskuddet for det som senere ble kalt slaget om Messines.

    I over et år hadde tunnel-kompanier fra «Royal Engineers» gravd 21 tunneler under de tyske stillingene og fylt disse med ca 455 tonn med ammonal (et sprengstoff bestående av ammonium nitrat og aluminiumspulver med en detonasjonshastighet på ca. 4.500 m/s). Den minste sprengladningen bestod av 6.800 kg ammonal, mens den største bestod av 43.300 kg. Til sammen utgjorde disse sprengladningene en av de største ikke-kjernefysiske menneskeskapte eksplosjoner noensinne.



    Detonasjon av en tunnel ett år tidligere, gir en liten pekepinn om kreftene involvert. Uansett så lagde eksplosjonene noen riktig store kratre.



    Et av kratrene ved Messines.

    «Royal Engineers» opprettet relativt tidlig tunnel-kompanier. Efter hvert ble gruvearbeidere rekruttert til disse avdelingene og i 1917 hadde engelskmennene over 25.000 erfarne tunnel-soldater.


    Og hensikten var selvfølgelig å grave tuneller under fiendens linjer og så plassere sprengladninger i disse.


    For derefter å detonere dem.



    De britiske sprengladningene var som oftest en av disse variantene. En vanntett sekk med sprengstoff. Det var svært viktig at sekkene var vanntette da ammonium nitrat er høyoppløselig i vann – man kan faktisk løse opp 5 liter AN i 1 liter vann. Legg merke til det doble avfyringssystemet med detonasjonsforsterkere.


    Den andre varianten var bensinkanner av blikk med en detonasjonsforsterker.


    Tyskerne brukte gjerne en sylinderformet ladning som vist under.

    Disse ladningene ble så stablet opp under fiendens linjer før de ble satt av, som oftest med et elektrisk avfyringssystem.

    Det moderne landminekonseptet var et relativt ukjent begrep under første verdenskrig. Miner var sprengladninger under fiendens stillinger. Personellminer forekom praktisk talt ikke og antitankminer var hovedsakelig av den improviserte sorten.



    Efterhvert utviklet tyskerne en slags standardisert antitanksmine; Flachmine 17, som ikke ser stort bedre ut enn den over.



    Ikke før i 1929 fikk vi den første virkelige moderne stridsvognsminen; Tellermine 29.



    Den franske slagmarken bestod av store mengder leire og grunnleggeren av tunnel-kompaniene, John Norton-Griffiths foreslo at man skulle benytte samme graveteknikker som man benyttet i England for å grave i leirgrunn. En teknikk kalt «clay-kicking», som vist i illustrasjonen under.


    Begge parter gravde seg under stillingene til hverandre og begge parter utviklet mottiltak. Den eneste noenlunde effektive måten å oppdage fiendens tunnelarbeider var å lytte efter dem. Til å begynne med foregikk dette på svært enkle måter. Spesialtrent lyttemannskap ble benyttet til dette. Disse troppene la rett og slett øret mot bakken og håpet å høre noe. Senere ble de utstyrt med stetoskop og tilslutt ble det utviklet avanserte lyttesystemer som geofoner.



    Engelsk ingeniøroffiser med geofon.

    Når en tunnel ble oppdaget så ble den som oftest sprengt i stykker. Hull ble boret nesten ned til tunnelen og borhullsladninger ble senket ned i hullene og så detonert over hodene på soldatene under. I tillegg til å drepe alle som befant seg i nærheten så ble resultatet at bakken ble så løs at det ble umulig å grave videre. Man måtte derfor rykke frem til start.

    There is nothing that can't be solved by the proper use of high explosives.

  13. #372
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    7. juni 1917


    Messines Ridge under forbekjempning

    7. juni 1917, kl 03.10. Etter at minene er satt av, begynner det britiske artilleriet sin ildvals, og infanteriet begynner sin fremrykning mot de tyske linjene sammen med stridsvognene som er satt til å støtte angrepet. Britene har brukt natten til forberedelser – piggtråd er klippet på forhånd, og infanteriet har sneket seg ut i ingenmannsland, slik at fremrykningen kan starte så nært opp til de tyske linjene som mulig.



    Infanteriet møter ikke mye motstand – minene har vært totalt ødeleggende for det tyske forsvaret, og de gjenlevende soldatene er ikke i stand til å yte nevneverdig motstand. Et tysk artilleribombardement med gass har forårsaket betydelige tap hos II Anzac Corps, men dette hindrer ikke korpset i å ta sine førstemål. IX opplever på samme måte at artilleriet og minene har slått ut all motstand, og når sine fastsatte førstemål. Gjennom sprangvis fremrykning jobber korpsene seg deretter fremover mot høyden av høydedraget. Enkelte steder har tyske motstandsreir ytt motstand - og stedvis også påført britene betydelige tap - men i det store og hele har tyske styrker trekker seg raskt tilbake, og innen formiddagen 7. juni er erobringen Messines Ridge et faktum.


    Messines Ridge

    Første steg i den nye offensiven ved Ypres synes dermed å ha gått bra. Nå er det opp til Goughs femte armé å utnytte forutsetningen andre armé har skapt, og fortsette offensiven fra Messines og Ypres, og videre nordøstover mot åpnere lende.

    Samme dag møter Haig Pétain for første gang etter forfremmelsen. Et sentralt tema er de omfattende disiplinærproblemene i den franske hæren, som fortsatt er pågående - og tiltagende. Om Pétains svar noterer Haig i dagboken:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Haig
    Pétain and I then had a private talk. He told me that 2 French divisions had refused to go and relieve 2 divisions in front line because the men had not had leave! Some were tried and shot. The French government supported Pétain. They also refused to allow the Socialists to go to Stockholm for a conference with German Socialists. The situation in the French army was serious at one moment but is now quite satisfactory. But the bad state of discipline causes Pétain grave concern.
    Etter krigen innrømmer Pétain overfor Haig at denne meldingen var misledende. I realiteten er det ikke nevneverdig bedring å melde - tvert imot vil juni vise seg å sette ny rekord i antall deserteringer. Så sent som 6. juni opplevde 42. regiment demonstrasjoner blant soldatene, som førte til at en maskingeværskytter ble beordret til å åpne ild, noe som drepte en av demonstrantene.
    Beidh a lá leo

  14. #373
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    Selective Service Act

    17.mai 1917 vedtok det amerikanske Senatet "The Selective Service Act", og dagen etter undertegnet President Wilson denne som lov. Loven innfører verneplikt for alle menn mellom 21 og 30 år. For tre dager siden begynte man å registrere menn som kunne kalles ut etter denne loven.



    Registrering av vernepliktige.

    I motsetning til verneplikten som ble innført under den amerikanske borgerkrigen, er det nå ikke mulig å kjøpe seg fri. Imidlertid blir de vernepliktige delt inn i fem klasser, og samtlige tjenestedyktige fra klasse I skal være kalt ut før man begynner med neste. Denne klassen omfatter ugifte menn som ikke forsørger noen, samt gifte menn med en kone som forsørger seg selv og eventuelle barn, og/eller at barn over 16 år forsørger seg selv. Flere grupper er foreløpig fritatt, blant annet mange offentlige ansatte og geistlige.

    I forhold til de europeiske arméene har den amerikanske vært svært liten - i 1914 under 100 000 soldater, samt en nasjonalgarde på totalt 115 000. Nå er hæren på 121 000 og nasjonalgarden på 181 000, etter at man har fått inn flere frivillige. Dette er likevel langt mindre enn de andre store krigsmaktene, og President Wilson har bedt om en hær på 1 million soldater. Dette har vist seg umulig å få til med bare frivillige, derav verneplikten. Også svarte amerikanere er inkludert, men disse skilles ut i egne enheter, og med unntak av to infanteridivisjoner kommer de stort sett til å bli satt til arbeidstjeneste.

    Man prøver også med alle midler å motivere til innsats. Dette inkluderer flammende taler og plakater som skal oppildne til kamp mot de fæle tyskerne. Hvor realistiske og nøkterne alle disse er, kan vel diskuteres.



    En av de mer kjente posterne - "Destroy this mad brute".




    https://en.wikipedia.org/wiki/Select...ce_Act_of_1917
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  15. #374
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    8. juni 1917

    Ved Arras, hvor ting har roet seg siden april/mai, får Von Lossberg nå marsjordre av Ludendorff – han skal snarest innfinne seg som stabssjef i tyskernes fjerde armé, som er under angrep av britene i Flandern. Håpet er at von Lossberg kan gjøre det samme for fjerde armé i Flandern som han gjorde for sjette armé ved Arras.

    Von Lossberg går umiddelbart i gang med å reorganisere forsvaret etter prinsippene om elastisk forsvar. Soldatene i de fremste linjene skal ikke lenger bruke skyttergravene som dekning når artilleribeskytningen begynner – i stedet skal de ut i ingenmannsland og bruke tilfeldige nedslagskrater som dekning. Soldatene utstyres med planker, slik at de kan lage seg stillinger over vannet i disse gropene – motstanden i første linje skal utøves fra disse stillingene, ikke fra skyttergravene. Britenes angrep skal deretter, når det har trukket gjennom første linje, stanses i en andrelinje ca 4,5 km lengre bak, nær den effektive rekkevidden av britenes artilleri. Her skal britenes møtes av motangrep.


    Eksempel på tysk forsvarssystem i Flandern
    Beidh a lá leo

  16. #375
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    10. slaget ved Isonzo

    Den 8. juni så beordrer General Cadorna stans langs hele Isonzo fronten og derved avslutter det 10. slaget ved Isonzo. Italienerne har kontinuerlig trukket seg bakover siden 4. juni og 8. juni så står de italienske styrkene i skyttergravene de sto i når slaget begynte i mai. Italienske tap er 157 000 soldater derav 35 000 drepte, 27 000 falt i fangenskap og 10 000 av disse fangene ble tatt mellom 4. juni og 8. juni. De østerrikske tapene er ikke like alvorlige med 75 700 derav 17 000 drepte og 23 400 tatt til fange. Østerrike-Ungarn har med andre ord ikke de samme absurde tapene til Italia, men så har de ikke like store mengder reserver å ta av heller.


    Italia og den italienske overkommandoen har med andre ord ikke oppnådd noe som helst. Italia har derimot mistet et kritisk punkt oppe i Nord, Monte Nero som østerrikerne nå befester og kan true Caporetto. Den nåværende frontlinjen ved Isonzo er hel rød linje med unntak for Monte Nero vist under på kartet.




    Comando Supremo, eller den italienske overkommandoen med Cadorna i spissen har ikke gitt opp enda. Han vil starte et enda større slag med enda større masser av soldater enn de ni forrige mislykkede slagene og han er sikker på at det vil være nøkkelen til suksess. Årets viktigste høydepunkt har vært under planlegging lenge og skal innebære 51 divisjoner og 5300 artilleri skyts, over 3/4 av den italienske hæren skal brukes i operasjonen. Offensiven skal starte i midten av august om to måneder.






    Østerrikske soldater på Monte Hermada. Den italienske Catanzaro brigaden som fikk oppgaven med ta tilbake Monte Hermada 4. juni nektet og og fikk straffen "Decimatio" eller desimering. Den urgamle romerske straffemetoden skal utføres i juli.

  17. #376
    Korporal
    Ble medlem
    Aug 2011
    Innlegg
    714
    Pondusfaktor
    10

    Panservern

    Som vi har hørt om tidligere, har stridsvognen ila det siste året hatt sin debut som våpensystem, både på britisk og fransk side. Man må trygt kunne si at erfaringene har vært blandede, men utover i 1917 har både taktikk og teknikk blitt forbedret. Ved kampene som nå raser ved Messines Ridge, er det Mark IV - fjerde utgave av britenes stridsvogn - som er i aksjon. Selv om både teknikk og et lende bestående hovedsakelig av kratere og opprevet jord gjør livet vanskelig for vognene, bidrar de ved flere tilfeller med verdifull støtte til det fremrykkende infanteriet.
    Mark IV. Pålen som henger i kjettinger foran, var ment som et hjelpemiddel for å komme løs i tilfelle man satte seg fast. Hovedforskjellene med Mark IV kontra tidligere utgaver, var bedre pansring, kortere løp på kanonene på "hannene" og at man benyttet Lewis MG'er i stedet for Hotchkiss, samt at bensintanken var flyttet til utsiden av i et forsøk på å bedre sikkerheten til personellet ved treff.

    Men som med all annen våpenteknologi, jobbes det iherdig med mottiltak. Som vi leste om ifbm slaget ved Somme, der Mark I debuterte, var et av problemene stridsvognsmannskapene opplevde at man ved treff fra rifler og MG'er fikk avskallinger fra panserstålet på innsiden som kunne skade mannskapet. Dette har også tyskerne oppdaget. Parallelt med våpenkappløpet vi nå leser om, har det også vært en utvikling av skarpskytterrollen de siste årene. Et av tiltakene man har sett, er at skarpskyttere benytter seg av skjold for å unngå å bli skutt av fienden. Et mottiltak tyskerne har utviklet i denne forbindelse, er at man tar en standard riflepatron, tar ut prosjektilet og fyller patronen med ekstra krutt, og deretter monterer prosjektilet igjen opp-ned. Effekten dette har er at prosjektilet ikke brytes opp når det treffer panserstålet, noe som medfører at det enten bryter igjennom eller gir betydelig avskalling på den andre siden. Dette tas også i bruk mot de britiske stridsvognene. En begrensning ved denne løsningen er dog at patronen kun kan avfyres fra rifler som følge av at man raskt vil få forkiling på MG. I tillegg medfører løsningen en betydelig risiko for skader på våpenet, ikke sjeldent av en slik grad at også skytteren blir skadet.

    Andre improviserte påfunn er "Geballte Ladung" som rett og slett er flere håndgranater som er buntet sammen for å få tilstrekkelig sprengkraft til å ha effekt mot stridsvogner, samt at en og annen jaktrifle myntet på afrikansk storvilt (type elefant) også har funnet veien til fronten hvor de forsøksvis nyttes mot stridsvognene.

    I april/mai 1917 lanseres en mindre improvisert løsning: 7,92 x 57mm SmK (Spitzgeschoß mit Kern) - mer kjent som "K-patronen" - som er en riflepatron med stålkjerne spesifikt utviklet for å benyttes mot pansrede mål og som har tilstrekkelig gjennomslagskraft mot Mark I. Sentralt her er at patronen også fungerer i MG'er, noe som medfører at det blir ytterligere utrivelig å befinner seg inne i vogner som ruller over ingenmannsland. Det blir også standard at geværsoldatene utstyres med 10 stk K-patroner hver for å nytte mot stridsvogner. Patronen tas også etter hvert i bruk på jagerfly ettersom disse utstyres med pansring rundt cockpit, og K-patronen blir videreutviklet og forblir i bruk i hele kaliberets levetid.

    Britene har i midlertid tatt grep for å bedre beskyttelsen av Mark-vognene, dels fordi man har innsett problemene med avskalling og dels fordi man har forutsett at tyskerne vil forsøke å komme med mottiltak. Den viktigste forbedringen med Mark IV er dermed pansringen, og tyskerne får erfare at selv ikke K-patronen har særlig effekt mot disse.

    Det er allikevel ikke lette kaliber som er hovedproblemet for stridsvognsmannskapene under 1. vk. I likhet med for infanteriet, er det artilleriet som påfører stridsvognene størst tap. Artillerikonsentrasjonen man ser ved frontene i denne krigen medfører en betydelig risiko for å bli truffet, særlig når man beveger seg over åpent lende.

    Ødelagt Mark IV ved Cambrai november 1917, trolig etter treff fra artilleri

    Som ikke det var nok med den indirekte ilden, forsøker også tyskerne seg med direktebeskytning mot de fremrykkende stridsvognene - i hovedsak som et ledd i å økonomisere prosessen med å slå ut vognene. Det krever nemlig uholdbart mye ammunisjon for å slå dem ut med indirekte ild. Som vi husker, yter motor og drivverk så dårlig at vognene ofte strever med å følge infanteriet som beveger seg til fots. I tillegg får man ofte stans eller må skifte kurs - noe som er en krevende operasjon - i møte med alle hinderne i ingenmannsland. Dette innebærer at artilleriet får god tid til å skyte seg inn og kan oppnå treffere, selv uten optimale siktemidler. Man oppretter etter hvert dedikerte enheter som skal bekjempe panser. Disse utstyres gjerne med lettere skyts, men bærer også preg av nødløsninger og at våpnene primært nyttes fordi de fungerer dårlig som feltartilleri, ikke fordi de fungerer godt som PV-våpen. Det fordrer også i all hovedsak direkte treff for å slå ut vognene, noe som byr på utfordringer med våpen tiltenkt indirekte beskytning, samtidig som at artillerikanonene ikke er konstruert for å bukseres av soldater i de fremre stillingene.

    I løpet av starten av 1917 bygges derfor en del artillerikanoner om spesifikt med tanke på panservern. I første rekke er det erobrede russiske bergkanoner som nyttes. Bergkanonene egner seg da de er lettere enn standard feltartilleri, og konverteringen består hovedsaklig av at løpet kortes ned og at siktemidlene justeres for direktebeskytning. Utover i 1917 konverteres også en del tyngre skyts ved at de monteres på lavere affutasjer som gir bedre muligheter for å nytte skjul og dekning. I 1916 kom også en ny utgave av 7,58cm Minenwerfer (neuer Art) med en affutasje som gjorde våpenet egnet til panservern når man fjernet hjulene, og det blir etter hvert policy at en viss andel av våpnene skal nyttes i denne rollen.

    7,58cm Minenwerfer i PV-rollen

    Utover i krigen ser man stadige endringer og nyvinninger både for stridsvognene, men også for våpnene som er ment å kontre dem. Vi har hørt mye om tyskernes elastiske forsvar, som de nytter med god effekt. Ironisk nok tar denne taktikken i stor grad knekken på deres eget PV-våpen, da PV-kanonene i all hovedsak går tapt når de fremre stillingene overkjøres. Dette viser seg særlig senere i krigen hvor man på tysk side får en større knapphet på ressurser enn man hadde innledningsvis, hvor da også krigføringen går over i en mer mobil fase. Økonomisk sett er det mer effektivt å heller enten la feltartilleriet bekjempe på langt hold eller la infanteriet bekjempe på kort hold, enn å la våpen gå tapt til fienden. De PV-kanonene som beholdes i sin rolle, nyttes i all hovedsak som nærforsvar av artilleriet i de tilfellene hvor man får gjennombrudd dypt inn i egne linjer. I stedet satser man på å utvikle lettere PV-våpen som kan flyttes og betjenes av 1-2 mann, mer i tråd med prinsippene for elastisk forsvar og manøverkrigføring. I 1918 tas Tankgewehr M1918 - bedre kjent som "T-gewehr" - i bruk, det første våpensystemet primært utviklet for PV-rollen. I den statiske forvarsrollen, særlig i de fremre rekkene, ser man derimot at stridsvognsminer og IED'er (se #371) avløser PV-kanonene.

    13,2mm Tankgewher M1918

    Kilder: www.westernfrontassociation.com og en.wikipedia.org
    Ved kølle skal ondt fordrives!

  18. #377
    Korporal
    Ble medlem
    Mar 2013
    Innlegg
    609
    Pondusfaktor
    6

    Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER


  19. #378
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    12. juni 1917

    9. juni 1917 avslår Russland et tysk forslag om ubegrenset våpenhvile.

    Ved Ypres er kampene i ferd med å svinne hen, idet Plumers andre armé har sikret seg kontroll over det vesentlige av Messines Ridge. 10. juni 1917 overtar Gough kommandoen ved Ypres nord for Messines Ridge. Gough arbeider fremdeles med planene for sin egen femte armés angrep. Gjennom møter med sine korpssjefer i begynnelsen og midten av juni revideres planene slik at den tyske tredjelinja nå skal tas på dag 1, i stedet for dag 2, som opprinnelig planlagt. Selve operasjonen ligger imidlertid fremdeles et stykke frem i tid: Haig har allerede varslet franskmennene om at det vil ta to måneder fra angrepet på Messines (som har vært forberedt gjennom flere år) før det videre angrepet nordøstover kan starte.

    Samtidig begynner tyskerne med sine første dagsraid med bombefly mot London. Et bombeangrep 13. juni 1917 drepet 157 og skader 432. Britene ser seg nødt til å omdirigere sårt trengte jagerressurser bort fra fronten, for å stanse de tyske bombeangrepene.

    Samtidig ankommer generallt. Pershing England med de første fortroppene til den amerikanske ekspedisjonsstyrken til Europa.


    Genlt. Pershing
    Beidh a lá leo

  20. #379
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    The Big Red One

    Som vi så over, har den første fortroppen til general Pershing ankommet Europa, til Boulogne-sur-Mer. Hans følge på 190 personer var ikke spesielt imponerende for de lokale, med 40 offiserer og 67 menige og resten sivile. Nå har man imidlertid valgt St Nazaire som mottakshavn, og i disse dager ankommer 14 500 amerikanske soldater. Noen av disse fra hæravdelinger, en bataljon US Marines og en del ferske rekrutter.

    De allierte hadde forskjellig oppfatning av hvordan amerikanerne kunne hjelpe til, og i april sendte briter og franskmenn over to uavhengige delegasjoner for å fortelle dem det. Den franske delegasjonen, med tidligere statsminister Viviani og marskalk Joffre, vil at USA raskt skal sende en divisjon til Frankrike for å styrke moralen, og at franskmennene deretter skal hjelpe til med å trene de uerfarne amerikanske troppene. Britene, med utenriksminister Balfour og generalmajor Bridges, ønsker at USA raskt skal mobilisere 500 000 mann og sende dem til Storbritannia, hvor de vil bli utrustet og trent og inngå i den britiske Hæren.

    Selv om det britiske forslaget kunne ha vært enklere å administrere og gitt raskere resultater, ønsket USA å bygge opp en egen hær, og gikk med på det franske forslaget om å sende en divisjon straks. Man plukker ut fire infanteriregimenter med godt trente soldater og fyller på med rundt to tredeler rekrutter, og supplerer med et artilleriregiment og støtteavdelinger. Formasjonen får navnet 1st Expeditionary Division, og sjefen blir brigadegeneral William L Sibert.

    Navn:		371898942777_1_0_1.jpg
Visninger:	516
Størrelse:	25,8 KB

    Divisjonen har blitt skipet til Storbritannia og vil utgjøre hovedtyngden av tropper i første bølge til Frankrike. Divisjonen omdøpes til 1st Infantry Division, og får tilnavnet "The Big Red One" på grunn av det store ett-tallet på skuldermerket. Pr nå er divisjonen fullt oppsatt 17 700 mann, med de fire infanteriregimentene organisert i to brigader ("square formation"), men kommer etter hvert til å ese ut til 27 120 soldater. Noen av de amerikanske divisjonene blir på over 30 000 mann, mer enn dobbelt så store som de franske og britiske, og dette blir et administrativt og logistisk problem, da de blir nokså uhåndterlige.

    Det kommer fortsatt til å ta tid før de utrente amerikanske avdelingene kommer i kamp, men de skal snart få mulighet til å gjøre noe som i denne fasen av krigen faktisk er svært viktig - styrke den franske moralen ved å paradere gjennom Paris.


    http://webcache.googleusercontent.co...D4nE6ASsmJ6oCw
    https://en.wikipedia.org/wiki/Americ...tionary_Forces
    https://en.wikipedia.org/wiki/1st_In...s)#World_War_I
    https://www.loc.gov/collections/star...ionary-forces/
    http://www.worldwar1.com/dbc/arrival.htm
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  21. #380
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    Harry S Truman

    I dag beskikkes Harry S. Truman til løytnant i Battery F, 2nd Field Artillery Regiment, Missouri National Guard. Den 33 år gamle bondesønnen som aldri fikk en universitetsgrad, har hatt en rekke småjobber, først og fremst på kontor, men ikke drevet det til noe stort. I tiden 1905 - 1911 var han innrullert i et artilleribatteri i Kansas City, og oppnådde korporals grad i National Guard. Han hadde egentlig for dårlig syn, men kom seg inn ved å memorere bokstavene i synstesten. I april lot han seg verve på nytt, og ble nå offiser.

    Navn:		7568501d12da062db15601fec451f78d.jpg
Visninger:	496
Størrelse:	18,9 KB

    Harry S. Truman. 'S'en står ikke for noe mellomnavn, den er bare et initial.

    I september blir avdelingen føderalisert som 129th Field Artillery Regiment, og sendt til Frankrike som en del av 35th Division. Senere i krigen blir Truman kaptein og batterisjef. Han kommer til å vise seg som en dyktig og populær leder som vinner stor respekt. Dette hjelper ham i hans politiske karriere etter krigen, helt frem til han blir president i 1945 - mannen som tok beslutningen om å bruke atombombene fikk sin ilddåp i Frankrike. Han går ut av de militære rullene i 1953 som oberst i reserven.



    https://www.trumanlibrary.org/hstpaper/rg407.htm
    http://www.worldwar1.com/dbc/truman2.htm
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  22. #381
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    Juni 1917

    I den britiske sektoren fortsetter forberedelsene til hovedangrepet etter erobringen av Messines Ridge. Selv om man i realiteten har sparket operasjonen i gang i form av angrepet mot Messines, er imidlertid alle avklaringer fra politisk hold fremdeles ikke i boks. Haig er imidlertid trygg på en slik avklaring er på vei, og 17. juni 1917 drar han til London, hvor han forventer at landets politiske ledelse vil gi sin velsignelse til den videre operasjonen ved Ypres. 19. juni avholdes det første møtet i kabinettet. Haig blir stygt overrasket av møtet - det oppleves mer som en ren grilling enn som et møte. Haig bombarderes med kritiske spørsmål til den forestående offensiven, og når møtet er over klokka ett forlater Haig lokalene slukøret - uten de etterlengtede velsignelsen, og med et betydelig mer pessimitisk sinnelag.

    Påfølgende dag møtes de igjen for nye drøftelser. Igjen er skepsisen hos kabinettmedlemmene stor. Haig får imidlertid støtte fra admiral Jellicoe, som fastslår overfor politikerne at Ostend og Zeebrugge må tas, fordi de tyske ubåtene nå senker så mange skip at britene ikke kan fortsette krigen uten å sette ubåtbasene her ute av spill. Jellicoe understreker overfor politikerne at det ikke har noen hensikt å diskutere planer for våren 1918 - dersom ubåtbasene ikke tas nå, så kan britene ikke fortsette krigen.

    Jellicoes ord ryster kabinettet, selv om flesteparten av medlemmene i sine stille sinn mener at Jellicoe antageligvis overdriver. Partene går hver til sitt for å absorbere dagens inntrykk, og møtes igjen påfølgende dag, den 21. juni. Tilsynelatende har Jellicoe ikke lykkes med å overbevise - stemningen mellom Lloyd George (som er en såkalt "easterner" som helst vil satse andre steder enn vestfronten) og Haig er spent. Haig kommenterer dagens møte med Lloyd George slik:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Haig
    Lloyd George made a long oration, minimising the successes gained and exaggerating the strength of the enemy. His object was to induce Robertson and myself to agree to an expedition being sent to support the Italians. It was a regular lawyer's effort to make black appear white! He referred with a sneer to my optimistic views.
    Til tross for dette er imidlertid Lloyd George mer usikker nå enn han var før møtene begynte. Partene blir etterhvert enige om at man skal høre med franskmennene hva slags støtte de kan gi til den planlagte offensiven før man tar endelig stilling til om den skal godkjennes eller ikke. I mellomtiden får Haig lov til å fortsette forbederelsene.
    27. juni 1917 returnerer Haig til Frankrike. Han har ikke bare den neste offensiven å forberede: Kong George skal besøke troppene i begynnelsen av juli, og i den anledning skal britene arrangere en dramatisering av slaget om Messines på den faktiske slagmarken, med trommer og soldater med flagg som markører for artilleribeskytning.

    Mens britene fortsatt lurer på om man i det hele tatt skal iverksette den tiltenkte offensiven ved Ypres, er tyske forberedelser rettet mot ett mål: Å stanse det tyskerne er sikre på vil bli en omfattende offensiv ved Ypres. Både Ludendorff og general von Kuhl har foreslått at de fremste tyske styrkene skal trekke seg tilbake til mindre utsatte stillinger, sistnevnte helt tilbake til Passchendaele-høydedraget, for å unngå kaoset ved en plutselig tilbaketrekning fra Pilckem-høydedraget når det uunngåelige angrepet kommer, og for å tvinge britene til en klossete redeployering midt i forberedelsene sine. Von Lossberg overtaler dem imidlertid til å la styrkene bli, han mener lendet kan holdes, og er for viktig til å gis bort. Lossbergs oppfatning aksepteres, og planer om tilbaketrekning skrinlegges.
    Beidh a lá leo

  23. #382
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    24. juni 1917

    I juni 1917 gjør også tyskerne organisatoriske grep i Luftstreitkräfte: I samsvar med trenden om stadig større jagerflyformasjoner slår tyskerne 24. juni 1917 sammen Jasta 4, 5, 10 og von Richthofens Jasta 11 til en ny og større enhet: Jagdgeschwader 1. Den første Jagdgeschwaderen er dermed født, med von Richthofen som den første sjef. Von Richthofen får fritt spillerom til å håndplukke pilotene han måtte ønske fra resten av Luftstreitkräfte, for å sikre best mulig kvalitet i JG 1. Tanken er å konsentrere jagerflyressursene mest mulig rundt de områdene hvor det er reelt behov, for å oppnå lokalt luftherredømme. Den konstante flyttingen fra hotspot til hotspot, samt de fargerike flyene, leder britene til å kalle Richthofens avdeling for Richthofens "flying circus". For nå baseres JG 1 på Marke i Belgia, i nærheten av Ypres hvor tyskerne forventer den neste britiske offensiven.


    JG 1. Legg merke til den relativt improviserte flyplassen - en nødvendighet som følge av den konstante flyttingen, og et trekk som kan ha bidratt til å gi gruppen kallenavnet The Flying Circus. Oppstillingen her inkluderer enkelte "nye" flytyper som avslører at bildet er tatt tidligst høsten 1917. Mer om dette i senere innlegg.

    https://en.wikipedia.org/wiki/Jagdge..._(World_War_I)
    Beidh a lá leo

  24. #383
    Oversersjant
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    1.883
    Pondusfaktor
    15

    Britiske sjøminer

    Britene hadde en rekke sjøminer under første verdenskrig. De var stort sett alle upålitelige og lite effektive. Avfyringsmekanismene bestod ofte av en vippestang på toppen som utløste minen når en båt traff den. Eller en pendelmekanisme som ble aktivert når minen kom for mye ut av vater.

    De tyske sjøminene var imidlertid noe ganske annet.



    Tyskerne brukte en meget pålitelig avfyringsmekanisme - «Hertz-horn».

    Et Hertz-horn består av et blyhorn med en ampulle fylt med svovelsyre. Når noe stort og tungt treffer blyhornet vil det bøye seg og ampullen knuses. Svovelsyren renner så ned i et batteri under hornet som igjen blir aktivert av svovelsyren og som setter av en elektrisk fenghette som setter av minen. Enkelt og effektiv. Selv i dag finner vi miner med Hertz-horn.

    I 1917 fikk britene første pålitelige sjømine basert på den tyske designen - Type H II Mark II.

    I tillegg til å være mer pålitelig så inneholdt denne minen også 145 kg sprengstoff. De fleste andre sjøminene britene hadde i sitt arsenal inneholdt ca 100 kg.


    Britisk Hertz-horn Type HT2.




    I 1918 utviklet britene sin første magnetmine. Men den får dere først til neste år.
    There is nothing that can't be solved by the proper use of high explosives.

  25. #384
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    Ubåtkrig og tonnasjeavtale

    I juni 1917 går igjen tonnasjen senkede skip opp til 700 000 tonn, til tross for konvoisystemet som er innført. Dette skal vise seg å være siste måned med så store tap, men britene tar ingen sjanser. Samme måned trådte også den såkalte Tonnasjeavtalen, som ble fremforhandlet i april, i kraft. Med denne forplikter Norge seg til å stille handelsskip til rådighet for britene, dog ikke i de farligste områdene.

    En av godbitene Norge får i bytte, i hvert fall indirekte, er 10 moderne fly av typen Sopwith Baby.

    Navn:		f102_toseter35.jpg
Visninger:	426
Størrelse:	63,0 KB

    Disse smekre sjøflyene blir stasjonert på Karljohansvern marinebase i Horten, og blir svært populære blant pilotene. Pilotene blir utdannet i England, og britene har nok sine baktanker - flyene er godt egnet til å lete etter tyske ubåter med. Senere i løpet av krigen blir en gruppe også stasjonert ved Karmøy. Flymaskinene var opprinnelig ensetere, men flyet på bildet over er bygget om til en trang toseter.

    Navn:		sopwithbaby38.jpg
Visninger:	426
Størrelse:	59,7 KB

    Heller ikke i 1924 hadde Norge noen hangarskip, men man rigget til bommer på panserskipet Tordenskiold i 1924, slik at Sopwith'ene kunne operere ut fra dette. Flymaskinene er i tjeneste helt til 1930, selv om det siste større toktet de er med på, er letingen etter Roald Amundsen i 1928. Som en kuriositet kan nevnes at avtalen med britene var at man skulle ha kun 10 fly, men hver gang et fly havarerte, bygde man et nytt ved Marinens Flyfabrik i Horten. Dog var det ingen flyvere som omkom i løpet av de årene flyet var i tjeneste.




    http://www.its-learning.com/content/...aatkrigen.html
    http://borreminne.hive.no/aargangene...johansvern.htm
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  26. #385
    Oversersjant
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    1.883
    Pondusfaktor
    15

    Feller, minefeller og skitne tricks

    Til å begynne med var det lite bruk av minefeller. Personellminer var praktisk talt ikke-eksisterende. Det hadde også vært lite praktisk med angrepene frem og tilbake mellom skyttergravene hvis du måtte forsere både eget samt fiendens minefelt. Det var heller ikke særlig praktisk når man måtte reparere ødelagte piggtårdsperringer.

    Piggtrådsperringene var i seg selv ypperlige hindre som det var vanskelig og tidkrevende å forsere. Skulle man ha sjanse til å rykke igjennom et vellaget piggtrådhinder så var det nødvendig å ødelegge det mest mulig med artilleri først.

    Det hendte man forsøkte å snike seg under piggtråden men det fantes mottiltak mot dette også. Tyskerne slo spisse jernstenger i en ca 45 graders vinkel (spissen mot FI) under piggtråden slik at noen cm stakk opp. Når noen forsøkte å åle seg under piggtråden så satte i beste fall uniformen seg fast i stangen. Stakk de seg på piggen så var det store sjanser for å få en infeksjon som med datidens mangel på antibiotika kunne få et dødelig utfall.

    Fotangler kom igjen til heder og verdighet. Det viktigste transportmidlet under første verdenskrig var hesten, ikke bilen, selv om de fungerte helt utmerket på disse også.


    Dyrefeller ble også benyttet, hovedsakelig for å beskytte vaktposter mot angrep fra stormtropper og «trench raiders». Hadde de ikke pigger så ble gjerne de satt på i eftertid.



    Britisk soldat fast i en dyrefelle.

    Eksempler på slike feller, den første er til og med kamuflasjemalt.




    En bjørnefelle brukt på Vestfronten, ikke ulik feller amerikanerne støtte på i Vietnam.



    Minefeller er som oftest defensive våpen og selv om begge parter benyttet dem så var det som oftest tyskerne som la dem ut, hovedsakelig i forbindelse med tilbaketrekninger.

    Eksempler på tyske minefeller:

    En feltspade stukket inn i veggen på en forsvarsstilling. Når noen drar ut spaden så settes en sprengladning av.

    Alle slags «suvenirer» en soldat kunne være fristet til å ta med seg kunne være festet til en sprengladning.

    Rekkverkene ned en trappegang til en tysk stilling kunne også være festet til en sprengladning.

    En gruppe engelske soldater som hadde tatt seg inn i et hus som tidligere hadde vært benyttet av tyske offiserer fant ut at de ville på «skattejakt», kanskje det lå noen gjenglemte verdisaker der. En av dem stakk en kjepp opp i peisen og en stor sprengladning falt ned. Utfallet hadde vært noe annet om de hadde fyrt opp i peisen.

    En variant av denne var sprengstoff skjult i ved som lå i en ovn, klar til å fyres opp. Slike ovner var gjerne laget av støpejern og ville også gi en splinteffekt.

    Sprengstoff med fenghette ble plassert i kullstykker (dette var for øvrig en populær taktikk både hos SOE og OSS, som hadde slike kullstykker i arsenalene sine).

    Håndgranater var også populære minefeller.
    Å feste en snor til sikringssplinten på en håndgranat er noe alle som har tjenestegjort i militæret kjenner til. Eller plassere en engelsk mills-granat i en blikkboks, som vist under.

    Den tyske skaftegranaten var populær blant allierte styrker som gjerne tok dem med seg hvis de fant noen. Tyskerne la derfor ut granater hvor den ordinære lunten var byttet ut med en ekspresslunte.



    Artillerigranater (jo større jo bedre) ble gravd ned i veien med en trykketenner på toppen.

    Under «Operasjon Alberich» (oppkalt efter en slem dverg i Wagners Niebelungen), den tyske tilbaketrekningen til «Siegfridlinjen» i mars 1917 fikk tyske soldater frie hender til å gjøre absolutt hva de ville når det kom til minefeller. Det som kunne undermineres ble underminert. Brønner ble ødelagt ved at de helte dieselolje eller gjødsel opp i dem (det er blitt hevdet at tyskerne også helte sennepsgass i brønnene, men det er feil eftersom sennepsgass første gang ble brukt et halvt år senere).

    Et annet tricks var å plassere kjempeladninger i bygninger man regnet med allierte offiserer ville benytte, med tidsforsinkelse. Klok av skade ventet britene ofte med å flytte inn i bygninger før det hadde gått noen dager. Tyskernes mottiltak var å lage tidsforsinkelser på 8-10 dager (russerne benyttet også denne taktikken under invasjonen av Sovjetunionen i 1941 med stort hell).



    Tysk lang forsinkelsestenner Lgz Z 17


    Tysk automatisk forsinkelsestenner, første gang brukt under «Operasjon Algerich». Muligens den modellen som ble brukt i rådhuset i Baupame




    Rådhuset i Baupame i mars 1917, ikke så lenge før det eksploderte.

    Ernst Jünger skrev at ingen våget å åpne en dør eller plukke opp noe fra bakken og dette var før de i det hele tatt trakk seg tilbake.

    Andre taktikker som ble benyttet av begge sider var å fylle livaktige dukker med sprengstoff som enten gikk av med enn antiforstyrrelsesmekanisme eller som ble satt av manuelt av noen som lå og observerte. Sprengstoffet kunne også byttes ut med et par skarpskyttere.



    Observasjonsballonger var populære mål for fiendens jagerflygere (mannskapet på disse var for øvrig blant de første som ble utstyrt med fallskjermer).



    En taktikk som ble brukt med hell flere ganger var å fylle kurven under ballongen med et par hundre kg sprengstoff med et elektrisk avfyringssystem som nådde ned til bakken. Når flyet var sånn ca. 150 meter fra ballongen så ble ladningen detonert.

    Britiske mottiltak.

    Hentet fra en britisk instruks for hvordan å forholde seg til tyske minefeller.

    Følgende må vurderes med ekstra forsiktighet og mistenksomhet inntil de er blitt klarerte av eksperter (med «eksperter» her menes personell fra «Royal Engineers», gjerne tidligere tunnelgravere, da disse efter Messines ikke hadde så mye å gjøre). Disse fellene tar tid å lage, så let efter dem i på steder som ikke er blitt forlatt i all hast, men hvor fienden har hatt god tid til å trekke seg tilbake.

    Pent møblerte og ryddige stillinger.

    Avløpsrør under veier

    Enkelthus som er blitt stående mens de rundt er ødelagte

    Alt nytt gravearbeid som nye skyttergraver, nye utbedringer som nye planker.

    Alle slags suvenirer som hjelmer, granater, bajonetter som er stukket inn i veggen eller i gulvet.

    Alt som er stukket ned i bakken, som spader, bajonetter, flaggstenger.
    There is nothing that can't be solved by the proper use of high explosives.

  27. #386
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    1. juli 1917

    1. juli 1917 iverksetter russerne en ny offensiv i Galicia. Offensiven blir oppkalt etter krigsministeren, Kerensky, som har beordret offensiven - men offensiven skal ledes av hærens nye øverstkommanderende, general Brusilov.

    Offensiven har først og fremst to mål: For det første er Kerensky opptatt av å vise sine vestlige allierte at Russland fremdeles har evne og vilje til å oppfylle sine forpliktelser som alliert, selv etter all den interne uroen. For det andre er Kerenskys håp at offensiven i seg selv kan bidra til å dempe denne uroen - ved en betydelig seier over østerrikerne/tyskerne vil moralen kunne løftes betydelig, og ytterligere opptøyer avverges både i de militære rekkene og i byene, slik at den provisoriske regjeringen kan berges fra sammenbrudd.

    Pr. nå er den russiske hæren i svært sørgelig befatning sammenlignet med sine tyske og østerriske motstandere. Hæren er utslitt etter 3 år i kamp, hvorav mesteparten har vært nederlag etter nederlag mot særlig den overlegne tyske hæren. Både hæren og folket er lei av krigen, og særlig etter at tsaren ble kastet i februar-revolusjonen har krigstrettheten gjort seg bemerket. Dette gjenspeiler seg også i fremgangen til bolsjevikene - som ønsker å få avsluttet krigen umiddelbart, koste hva det koste vil.


    Kerensky hilser på troppene før offensiven.

    Bolsjevikenes fremgang og innflytelse forvansker imidlertid også militære operasjoner til det punkt at det nå nærmest er umulig å opprettholde noen form for operativitet. Etter ordre fra Petrograd-Sovjeten er ikke bare dødsstraff avskaffet (desertering og ulydighet er et sterkt tiltakende problem), det er også opprettet egne soldat-komiteer i hæren som er gitt makt til å overstyre offiserene. Enhver ordre fra den militære kommandokjeden må dermed behandles i soldat-komiteene før disse bestemmer seg for om ordrene skal adlydes eller ikke. Veldig ofte nekter komiteene å adlyde - men selv i de tilfeller hvor de bestemmer seg for å følge ordrene som er gitt tar komitebehandlingen så lang tid at ordren er blitt meningsløs. Kerensky forsøker å se på den lyse siden ved å omtale hæren sin som den "mest demokratiske i verden", men i realiteten har hærledelsen ingen styring over sine avdelinger, som er overlatt til det rene anarki.

    Konsekvensene dette får for offensiven er ikke vanskelige å forutse. Riktignok oppnår russerne noe fremgang mot østerrikerne, rett og slett fordi østerrikerne ikke makter å stå imot artilleriforbekjempningen. Tyskerne står imidlertid imot, og påfører russerne betydelige tap - som svekker den russiske moralen ytterligere. Innen kort tid etter at infanteriangrepet har begynt er de russiske styrkene i realiteten redusert til de mest lojale avdelingene - som vil si kavaleriet, artilleriet, og de særlig utvalgte og trente "sjokk-bataljonene". Infanteriet nekter nå i det store og hele å adlyde ordre, og offensiven kommer dermed til å kollapse innen 16. juli, uten vesentlige resultater. Kollapsen innebærer at veien videre østover nå ligger vidåpen for tyskerne. Samtidig kan konsekvensene på hjemmebane bli enda mer dramatiske, da hærens sammenbrudd kan være dråpen som får begeret til å flyte over for den russiske befolkningen.

    Beidh a lá leo

  28. #387
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    4. juli 1917

    4. juli 1917 gjør et av første verdenskrigs mest ikoniske fly sin debut: Britenes Sopwith Camel blir satt inn i tjeneste, i første omgang i No. 4 Sqn. i Royal Naval Air Service.
    Camel er siste steg i en betydelig oppgradering av jagerflyvåpenet til RFC. Lenge har britiske piloter måttet ta til takke med pusherne Airco DH.2 og F.E.2b mot de raske og manøvrerbare tyske Albatrosene. I løpet av det siste året har de imidlertid fått Sopwith Triplanes, Bristol Fighters, S.E.5a – og nå altså Sopwith Camel, som muligens er det aller mest kjente av alle.


    Sopwith Camels på bakken

    Camelen er som mange andre av datidens fly utstyrt med en roterende motor, som innebærer at hele motorblokka roterer sammen med propellen. Dette skaper et kraftig moment som, kombinert med et svært kompakt design, gjør flyet vanskelig og farlig å håndtere for nybegynnere (og ubehagelig, gitt at motoren krever store mengder lakserolje til smøring, som fører til at piloten kontinuerlig sitter og puster inn damp fra denne). Krasj under take-off er ikke uvanlig, og dersom flyet først steiler er resultatet nesten alltid spinn, med de risiki det innebærer. Det er fremdeles ikke mer enn drøye to år siden spinn automatisk ble ansett som en dødsdom fordi britiske piloter ikke visste at det var mulig å rette et fly ut fra et spinn – særlig Lanoe Hawker ble kjent for å trene opp sine piloter i dette i felten ved bevisst å fremprovosere en spinn for så å rette ut. Men dette var altså utelukkende «felt-initiativ».

    I hendene på en erfaren og/eller dyktig pilot er imidlertid flyet svært manøvrerbart og viser seg raskt å være en effektiv jager.

    En annen fordel med flyet er bevæpningen – i motsetning til S.E.5 som kun har ett Vickers maskingevær som skyter gjennom propellen (i tillegg til Lewis over vingen) har Camelen to Vickers maskingevær som er synkronisert med propellens bevegelse. Dette er det første britiske jagerflyet med en slik konfigurasjon, som bringer ildkraften opp til Albatrosenes nivå. Det er også dette som gir flyet det særegne navnet – for å beskytte de to maskingeværene er det installert en metallplate med en markert «hump» over låsestykkene til maskingeværene. Denne «humpen» leder til kallenavnet «Camel».


    Replika av Camel, her med en wingman vi skal lese mer om om kort tid

    Ca. samtidig med Camelens inntreden får RFC også andre gode nyheter: 6. juli 1917 er von Richthofen i luftkamp med britiske F.E.2d med sin nye JG1. En av de få fordelene ved F.E.2 er at skytteren kan vinkle maskingeværet 360 grader og dermed skyte mot mål uavhengig av flyets egen retning, en egenskap som har ledet Richthofen til å instruere sine egne piloter om alltid å gå for skytteren først. Denne gangen er imidlertid Richthofen for sen: En kule fra en av F.E.2-skytterne treffer ham i hodet før han får kommet seg i posisjon. Utrolig nok kommer Richthofen fra det med livet i behold, men på grunn av skaden er han nødt til å ta et opphold fra fronten. I hans fravær overtar Kurt von Doering ledelsen av JG 1, og allerede påfølgende dag skyter JG 1 ned ikke mindre enn 9 britiske fly.
    Beidh a lá leo

  29. #388
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    American Expeditionary Force

    Navn:		578px-Unclesamwantyou.jpg
Visninger:	378
Størrelse:	85,6 KB


    American Expeditionary Force.

    I går ble GHQ AEF - General Headquarters American Expeditionary Force - formelt etablert. Det er den tidligere nevnte general John J. Pershing som er øverstkommanderende. Foreløpig er styrken bare i størrelsesorden én divisjon, som nå etablerer seg i Frankrike for å trene seg opp. Det er lenge til de kommer til fronten, men de har allerede utført et viktig oppdrag - en parade gjennom Paris for å styrke den franske moralen. Også gjennom London paraderer amerikanske soldater for å demonstrere samholdet.

    Før krigens slutt kommer AEF til å bestå av tre arméer, organisert i ni korps og 43 divisjoner, samt en rekke administrative og taktiske støtteavdelinger. Av de 43 divisjonene er nr 1-8 regulære hæravdelinger, 26-42 National Guard og 76-93 nasjonalt mobiliserte hæravdelinger. I tillegg settes divisjonene 9-20 og 94-102 opp, uten å bli sendt til Europa før krigen er over. Av ca 2 millioner soldater som sendes ut fra USA, kommer rundt 1,2 millioner til fronten. AEF kommer til å miste 320 000 drepte og sårede i kamp, og et tilsvarende antall til influensaepidemien på slutten av krigen.


    http://www.u-s-history.com/pages/h4248.html
    https://www.loc.gov/collections/star...ionary-forces/
    https://en.wikipedia.org/wiki/Americ...tionary_Forces

    Spesielt interesserte kan gå inn i det amerikanske nasjonalarkivet og finne mye interessant: https://www.archives.gov/research/gu...0.html#120.9.3
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  30. #389
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    10. - 11. juli 1917

    Et av leddene i britenes plan for offensiven i Belgia er en landsettingsoperasjon som skal omgå frontlinjen i nord, ved den belgiske kysten. På denne måten håper man å omgå sterke befestninger, og kunne rulle opp tyskernes nordre flanke. Legg merke til at frontlinjen ikke følger elven Yser, men går et lite stykke inn på tysk side.




    End of the line ved Nieuwepoort

    Forberedelsene til denne operasjonen - som er ment å iverksettes først etter at hovedangrepet ved Ypres har kommet seg avsteds - har pågått i flere år, og de tiltenkte styrkene har fått tildelt egne ressurser som landingsfartøy, improviserte bruer etc, samt stridsvogner som skal landsettes fra sjøen.


    Eksempel på utstyr tildelt den tiltenkte operasjonen

    Tyskerne er imidlertid kjent med planene, og har siden midten av juni planlagt et raid for å komme britene i forkjøpet. Målet er å ødelegge materiell og ta østbredden av Yser, men skal også sikre tyske installasjoner i området - herunder de supertunge 380mm-kanonene som nylig er oppført i området, og som nå brukes til å beskyte Dunkirk, en viktig logistikkhavn.

    De første tegnene på at noe er i gjære fikk britene 6. juli, når de ble rammet av plutselig artilleribeskytning. Denne varer frem til 10. juli, og har ødeleggende virkning på de britiske styrkene - nesten alt av det amfibiske utstyret blir ødelagt. 10. juli tiltar artilleribeskytningen ytterligere i styrke, og i tillegg til vanlige sprenggranater skyter tyskerne en ny type granater, merket med gule kors: For første gang i historien blir sennepsgass brukt i krigføring, en gass som forårsaker alvorlige brannskader og henger i området lenge. Dette brukes hovedsakelig til kontrabeskytning, og reduserer den britiske artilleriilden til et minimum:

    Sitat Opprinnelig skrevet av C.E.W. Bean
    ...the enemy was using a new gas shell freely. Shell bursts like a small H.E. Gas makes you sneeze and run at the nose and eyes. Smell is like cayenne pepper. This actually was the "Blue-Cross" shell, a different type from the mustard ("Yellow-Cross") shell. Both new shells were used in this action.
    Deretter angriper det tyske infanteriet, såkalte Sturmabteilungs fra 3 marineinfanteridivisjoner. Britene blir raskt overveldet, og tyskerne tar seg gjennom både den første, andre og tredje forsvarslinja, og innen 20 minutter har tyskerne nådd helt frem til bredden av Yser. De britiske avdelingene i førstelinje er ikke i noen posisjon til å yte motstand, etter å ha mistet 70 - 80 % av sin styrke som følge av artilleribekjempningen.



    Tre kvarter etter at infanteriet gikk inn er hele det britiske brohodet på den nordre siden av østbredden tapt, inklusive styrkene som forsvarte området (1 284 mann), og tyskerne er i ferd med å konsolidere sine stillinger. Forsøk på motangrep slås tilbake. Tyskernes tap er på 700 mann.

    Angrepet forpurrer effektivt den britiske operasjonen - som aldri blir noe av - og demonstrerer samtidig at den tyske hæren ved Vestfronten fremdeles er i stand til meget effektive offensive operasjoner. I tillegg har operasjonen den tvilsomme historiske ære av å være første gang sennepsgass er brukt i strid.

    https://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Hush
    Beidh a lá leo

  31. #390
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    Sennepsgass, "gule kors" og "blå kors"

    Svovel sennep, diklordietylsulfid eller det mer kjente navnet sennepsgass er en stridsgass som har hatt en voldsom evolusjon i det 19. århundret. César-Mansuète Despretz fant opp svovelsennep i 1822 ved å kombinere diklorid og etyl og dette ble til motorolje-lignende konsistens med en lukt som minnet om sennep, men dokumenterte ikke noen hudreaksjoner. Kjemikerne Frederick Guthrie og Albert Niemann (kjent som pioneren for Kokain) utviklet også diklordietylsulfid syntetisk, men dokumenterte nå reaksjonene spesielt i form av blemmer og andre symptomer som forårsaker irritasjon på øyner og hals. 1886 så videreutviklet den tyske kjemikeren Viktor Meyer svovelsennep og det er fra denne miksen som senere skulle bli til sennepsgass. Han la til 2 deler med klor-etanol med en slags utvannet kaliumsulfid og deretter behandlet den resulterende tiodiglykol med fosfortriklorid. Dette forsterket sennepsblandingen flerfoldige ganger og Meyer hadde nå gjort denne oljeaktige kjemikaliet med moderate irriterende reaksjoner for mennesker til å bli et farlig stoff. Selv hans egen assistent utviklet psykosomatisk lidelse på grunn av eksponeringen av denne nye oppdagelsen. I 1913 så bytter den britiske kjemikeren Hans Thacher Clarke fosfortriklorid med saltsyre som gjør Meyer sin "oppdagelse" til et enda dødeligere stoff som også nå fordamper og skaper gass. Det er Viktor Meyers og Hans Clarke oppdagelser som skal sette det tyske keiserriket på stien til å videreutvikle og ta i bruk sennepsgass som en stridsgass.



    Tyskerne kategoriserer de kjemiske våpnene i flere kategorier eller såkalte "kors", hvite, grønne, gule og blå. Fargekodene forteller hvilke egenskaper gassen har og virkemåte. Vi har tidligere lest om "grønne kors" som er en gass som primært angriper lunger og skader eller dreper offeret på denne måten som Fosgen og Difosgen.


    Gule kors/Gelbkreuz:

    Gule kors er betegnelsen av stridsmidler som påvirker hud og det ytre på et menneske. Den initielle virkemåten til sennepsgass faller inn i denne kategorien da gassen "brenner" seg gjennom hud og slimhinner og går til angrep på DNA og celler og bryter disse ned. Huden vil etterhvert bli rød og irritasjon med kløe kommer etter en stund. Varighet og konsentrasjon av gassen ved eksponering vil avgjøre hvor fort symptomene vil komme og etter noen timer med lettere eksponering så vil det komme blemmer på huden og senere alvorlige misdannelser. Disse vil vokse og etterhvert sprekke med en gulaktig guffe av puss eller gul tynn væske som renner ut av blemmene. Gassen vil også bryte ned øynene der symptomene er kløe, irritasjon og svulmende øyelokk som fører til blindhet senere. Midlertidig eller permanent avhenger igjen av eksponering. Under 1. verdenskrig så finnes det heller ikke vernedrakter. Det beste en soldat kan gjøre i 1917 er å komme seg bort så fort som mulig, få av seg klær og vaske av den oljeaktige gassen. Klarer man å få fjernet kjemikaliet fra huden innen 5 minutter så er det verste over. Hvis pasienten bruker mer enn 5 minutter, men klarer å komme seg bort fra gasskyen og iverksetter selvrens så vil det fortsatt komme blemmer, men disse vil over tid gå bort og pasienten vil overleve. Det man da ikke får stoppet er nedbrytningen av celler og DNA som fortsetter nedbrytningen og muterer andre friske celler som forårsaker en rekke kreftsykdommer senere i livet. Gule kors trenger ikke med andre ord å drepe en skokk med mennesker instant hvis man er forberedt og kjenner til stridsgassen. Britene kjente jo til sennepsgass og "gule kors", dem var jo med og utviklet dette med tyskerne i sin tid.


    Blå kors/Blaukreuz:

    Blå kors er betegnelsen av stridsgasser som angriper øvrige luftveier, tarm og fordøyelsessystemet i en menneskekropp. Lunger er også utsatt her da offeret kan dø av kvelning, men det er i tilfeller der vernemaske ikke tilstrekkelig god nok eller at offeret ikke får på seg vernemasken overhodet. Små mengder blå kors er nok til å påvirke fordøyelse systemet og symptomer er blodig og særdeles rennende diare, vondt i magen, vondt i hodet og svimmelhet. Luftveiene reagerer med rennende nese, hoste og kløe og irritasjon med en påfølgende hevelse i hals/øvre luftveier og kveler offeret i en langsom død. I likhet med "gule kors" så angripes celler også her, men innenfra. Det er med andre ord et dødeligere våpen og de eneste virkemidlene man har til rådighet er bedre vernemasker som holder "blå kors" ute. Skulle man overleve det initielle angrepet og komme seg bort fra nedslagsfeltet med alt det innebærer av eksponering så er faren for sepsis/blodforgiftning spesielt i lungene er særdeles høy, men dette kan behandles med antibiotika.


    Fellesnevnere for sennepsgass:

    Hva har blå kors med sennepsgass å gjøre ? Både blå og gule kors kan nemlig implementeres i sennepsgass direkte ved å tilføre de nødvendige kjemiske elementene om en annen. Det betyr at hvis tyskerne skyter en granat med "gule kors" og en med "blå kors" så vil de kjemiske elementene blandes ved detonasjon om en annen. Soldater som ikke hadde tilstrekkelig vernemasker, men som kom seg unna og fikk vasket av seg utysket kan dø flere timer senere av alvorlig dehydrering, sepsis eller kvelning. Bare for å avklare, det er snakk om to typer sennepsgass her. "Blå" og Gul" og disse kan overføre egenskapene seg i mellom og disse blir forsterket med en slik mekanisme. Sennepsgass har høyt frysepunkt på 14 celsius så gassen er ikke optimal når det er kaldt da gassen immobiliseres ved 14 celsius eller kaldere og legger seg på bakken. Det betyr ikke at gassen slutter å virke, men vil samle seg og ligge og kunne fungere i opptil 48 - 72 timer. Ved moderat eksponering så vil de mest alvorligste symptomene oppstå etter 12 timer. Ved tung eksponering slik som de britiske soldatene ved Yser brohodet fikk oppleve i går så er døden et faktum innen 4 til 6 timer med alle de symptomer det innebærer. Så er det verdt å nevne at gassmaskene til de britiske soldatene ved Yser ikke var tilstrekkelige til å holde "blå kors" ute, men britene finner mot-middel og forbedrer gassmaskene langs hele frontlinjen ved å bytte ut filteret.


    Sennepsgass fraktes med vinden og med sterk vind så kan gassen sveipe over et ganske stort område i og med at gassen brytes ikke ned før det har gått 72 timer. Sennepsgass har en gulaktig farge ved detonasjon, men lukten er tydeligere da lukten minner om sennep, hvitløk eller pepperrot. I likhet med difosgengass så er meldetjeneste kritisk nedover linjene for å gjort de nødvendige tiltak. Sennepsgass kan også overføres via hud, klær eller bakken da "gassen" er en oljebasert kjemikalie. Gassen kan skytes i artillerigranater eller i en egen "canister" variant som skytes ut av spesialutviklede bombekastere.


    Sennepsgass har ikke som intensjon å drepe flest mulig mennesker, men å sette soldaten, mennesket ute av stand i lang tid. Overlevende vil kreve adskillig større medisinsk hjelp og oppfølging. Ved å sette sennepsgass i kontekst på den tiden så er våpenet mer et politisk og et strategisk våpen fremfor et taktisk våpen slik klorin og fosgen variantene som er utviklet for å drepe mest mulig folk uten forvarsel eller håp om medisinsk behandling.





    En soldat som er "lettere skadet av sennepsgass".




    Og en annen soldat som har fått moderat eksponering



    I likhet med Difosgen så er det ikke noe kur for dette. Men i motsetning til difosgen så har sennepsgass blitt brukt i stort omfang etter første verdenskrig i flere konlikter. I 1943 så fraktet det amerikanske skipet SS John Harvey sennepsgass og ble utsatt for bombing når den var fortøyd i havnen ved Bari, 83 av 628 pasientene døde og flere døde i årene etter. Det ble lagt lokk på hendelsen i flere tiår. Siste dokumenterte hendelse med bruk av sennepsgass var ved Deir es-Zor i 2016, brukt av IS.
    Sist endret av Makaan; 11-07-17 kl 13:47 Begrunnelse: Småendringer

  32. #391
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER



    14.juli 1917 paraderer amerikanske soldater gjennom Paris på den franske nasjonaldagen. På den lille filmsnutten ser vi først noen uflidde allierte som subber forbi, før de høyreiste amerikanerne kommer i taktfast marsj.

    Som en britisk sykepleier i Frankrike, Vera Brittain. forteller:


    “Only a day or two afterwards I was leaving quarters to go back to my ward, when I had to wait to let a large contingent of troops march past me along the main road that ran through our camp. They were swinging rapidly towards Camiers, and though the sight of soldiers marching was too familiar to arouse curiosity, an unusual quality of bold vigour in their swift stride caused me to stare at them with puzzled interest.

    They looked larger than ordinary men; their tall, straight figures were in vivid contrast to the under-sized armies of pale recruits to which we had grown accustomed. At first I thought their spruce, clean uniforms were those of officers, yet obviously they could not be officers, for there were too many of them; they seemed, as it were, Tommies in heaven. Had yet another regiment been conjured from our depleted Dominions? I wondered, watching them move with such rhythm, such dignity, such serene consciousness of self-respect. But I knew the colonial troops so well, and these were different; they were assured where the Australians were aggressive, self-possessed where the New Zealanders were turbulent.

    Then I heard an excited exclamation from a group of Sisters behind me.

    ‘Look! Look! Here are the Americans.!’

    I pressed forward with the others to watch the United States physically entering the war, so God-like, so magnificent, so splendidly unimpaired in comparison with the tired, nerve-racked men of the British Army. So these were our deliverers at last, marching up the road to Camiers in the spring sunshine! There seemed to be hundreds of them, and in the fearless swagger of their proud strength they looked a formidable bulwark against the peril looming from Amiens.

    …An uncontrollable emotion seized me – as such emotions often seized us in those days of insufficient sleep; my eyeballs pricked, my throat ached, and a mist swam over the confident Americans going to the front. The coming of relief made me realise all at once how long and how intolerable had been the tension, and with the knowledge that we were not, after all, defeated, I found myself beginning to cry.”

    ( Fra @pptsapper på Twitter )
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  33. #392
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    16. juli 1917: Juli-dagene

    16. juli 1917. Spontane protester mot den provisoriske regjeringen bryter ut i Russlands hovedstad, Petrograd. Protestene, som først starter i et maskingeværregiment, er særlig drevet av nederlaget i Kerensky-offensiven, som har ført til at tyskerne nå har gjenopptatt offensiven og ruller frem nærmest uten å møte motstand.

    Protestene er iscenesatt av anarkister, og omfatter i første omgang soldater. Bolshevikene beslutter imidlertid raskt å ta ledelsen, og begynner å organisere større demonstrasjoner. Innen 17. juli er 500 000 mennesker ute i gatene, under parolene "All makt til sovjetene", og demonstrasjoner bryter også ut i andre byer - deriblant Moskva.

    Bolshevikene så i utgangspunktet for seg fredelige demonstrasjoner. Regjeringen møter imidlertid demonstrasjonene med militære styrker, som fører til at 700 mennesker blir drept eller skadet.


    Petrograd 17. juli 1917

    Situasjonen spinner dermed raskt ut av kontroll for bolshevikene, som nå er delt mtp videre handlinger. Noen ønsker å eskalere, andre ønsker å avbryte. Innen 18. juli - når myndighetstro styrker begynner å gjenvinne kontrollen - har imidlertid bolshevikenes sentralkomité bestemt seg for å avbryte protestene.

    Protestene fører til ytterligere tilspissing mellom den provisoriske regjeringen og bolshevikene. 21. juli overtar Kerensky som statsminister, etter at Lvov går av, og er dermed øverste statsleder i Russland. Samtidig presses sovjetene i realiteten ut av "dual-styret" som har rådet siden februar-revolusjonen. Kerensky beskylder bolshevikene for å løpe tyskernes ærend, og arresterer flere bolshevik-ledere. Også Lenin blir det utstedt arrestordre på, men han går i skjul som fisker og lykkes i å ta seg over til Finnland.


    Lenin i forkledning

    Også i vest råder forvirring. 16. juli 1917 begynte det britiske bombardementet ved Ypres. Men dette var ikke den britiske politiske ledelse - som fremdeles ikke har godkjent Haigs planer for en offensiv ved Ypres - klar over, og Haig må dermed forsøke å innhente slik godkjennelse etter at artilleribekjempningen har startet. Spørsmålet forsøkes avklart over middag hvor den militære ledelsen innkalles for å drøfte saken med kabinettet. Statsminister Lloyd George, som i utgangspunktet heller vil satse i Italia, er fremdeles skeptisk, og det er også flesteparten av de øvrige kabinettmedlemmene som deltar. Man når imidlertid en slags enighet med Haig, som innebærer at Haig får lov til å iverksette offensiven sin, på den betingelse at han ikke lar offensiven utvikle seg til en langtrukken stalemate á la Somme. Dersom dette skjer skal offensiven stanses, og britene skal heller prøve et angrep på den italienske fronten.

    Dette er imidlertid ikke en endelig godkjennelse - avgjørelsen må også bekreftes etter drøftelser i britenes War Policy Committee, og dette drar ut i tid. 19. juli 1917 mottar Haig et overraskende brev fra gen Robertson i War Cabinet. Robertson understreker at offensiven fremdeles ikke har fått noen offisiell godkjennelse, men antar at dette vil komme om en dag eller to. Haig er fortørnet over meddelelsen fra sin gamle venn - Zero day fra offensiven er satt til 25. juli.

    17. juli 1917 er forøvrig også et merkepunkt for det britiske kongehuset, som frem til den datoen lød det tyske navnet Saxe-Coburg and Gotha (etter prins Albert). Denne dagen skifter imidlertid kongehuset navn til det britiske navnet Windsor. Tre år med krig har gjort det tyske navnet belastende for kongen, og i særdeleshet etter 1917, siden Gotha også er navnet på de tyske bombeflyene som nylig har begynt å bombe London. Kongehuset gir også avkall på alle tyske titler de britiske kongelige holder:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Kong George V
    Now, therefore, We, out of Our Royal Will and Authority, do hereby declare and announce that as from the date of this Our Royal Proclamation Our House and Family shall be styled and known as the House and Family of Windsor, and that all the descendants in the male line of Our said Grandmother Queen Victoria who are subjects of these Realms, other than female descendants who may marry or may have married, shall bear the said Name of Windsor.
    Beidh a lá leo

  34. #393
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    Organisering av divisjoner

    Vi skal her se på to sider av organisering av hæravdelinger, med spesiell fokus på divisjoner. Det første aspektet er hvor mange manøveravdelinger som finnes på hvert kommandonivå, det andre er hvor man plasserer støtteavdelinger av forskjellige typer.

    Organiseringen har variert gjennom tidene og med forskjellige lands hærer, men ved starten av første verdenskrig hadde de fleste større nasjoner som Frankrike, Tyskland og USA såkalte "firkantformasjoner" ("square divisions") ved at divisjonen hadde to underlagte brigader, hver med to infanteriregiment. I tillegg hadde divisjonen som regel en artilleribrigade, samt en hel rekke divisjonstropper som støtteavdelinger. Den amerikanske 1st Infantry Division, som vi har hørt om her før, kan stå som eksempel på en slik divisjonstype.

    Navn:		1st_US_Infantry_Division_WWI.png
Visninger:	260
Størrelse:	173,5 KB

    Divisjonen har altså to manøverbrigader hver med to regiment, samt en MG-bataljon. Her ser vi også at hvert regiment bare hadde to bataljoner, slik at de fleste sjefer bare hadde to manøversjefer under seg (det finnes også eksempler på en slik organisering med tre bataljoner i hvert regiment.) Det var noen fordeler med denne måten å organisere seg på, f eks kunne man tåle at et brigade- eller regimentshovedkvarter ble slått ut, og bare reorganisere og fortsette striden. I fredstid kunne man også få flere offiserer gjennom relevante sjefs- og stabsstillinger.

    Det var imidlertid flere ulemper. Dersom divisjonssjefen ønsket å ha en robust reserve, og det ønsket han ofte, kunne han ikke ha en hel brigade bak. Da måtte ett regiment, eventuelt en eller to bataljoner avgis til fremre brigade. Men et bakre brigadeko med bare ett regiment er litt unødvendig. Britene hadde skjønt dette, og startet også krigen med "triangulære" divisjoner. Frankrike og Tyskland fulgte raskt opp, bare USA av stormaktene holdt på den gamle måten å organisere seg på helt til 1941. Denne organisasjonen innebar at man rett under divisjonen hadde tre manøverelement, kalt enten brigade eller regiment (senere også "combat team" o l), hver med tre bataljoner.

    Dette har flere fordeler sett i sammenheng med fremherskende taktikk. "To fremme og én bak" er et mantra som har holdt seg til vår tid, og viser at en fornuftig sjef ofte holder to manøveravdelinger fremme og en i reserve. Dette gjelder ikke bare på divisjonsnivå, men nesten alle taktiske nivå. Eksemplet under viser en tysk infanteridivisjon, med tre infanteriregiment (dog med en brigadeoverbygning).



    At man normalt ikke har mer enn tre manøverelement av den primære typen direkte underlagt, har med kontrollspenn å gjøre. Divisjonssjefen skal ikke bare lede disse tre, men også et mylder av støtteavdelinger av forskjellige typer, og det blir fort komplekst. Riktig nok prøvde US Army ut en modell med fem underavdelinger i 1950-årene, men det ble ikke noen suksess.

    Så har vi dette med hvor i hierarkiet man plasserer støtteavdelinger, som f eks artilleri. Det finnes fordeler med en sentralisert modell, hvor disse samles så høyt som mulig. Sjefen får da mulighet til å raskt kraftsamle ressursene der de trengs mest. Under trening kan det også være en fordel å samle de forskjellige fagmiljøene. Ulempen er at underlagte sjefer ikke har umiddelbar tilgang til støtteressursene, men må få dem tildelt, noe som kan ta tid. Og dersom artilleriet ikke har rekkevidde til å beskyte de ønskede mål, må det forflytte seg, noe som bruker enda mer tid.

    Motsatt kan man distribuere støtteavdelingene helt ned kanskje til kompani- eller troppsnivå. Fordelen for den lokale sjefen er åpenbar - han har umiddelbar tilgang til det han trenger. Ulempene er også åpenbare, ressursene blir spredt utover, og kraftsamling er vanskelig.

    I praksis har man løst dette på forskjellige måter opp gjennom tidene. Én løsning er å ha ressursene høyt opp, men normalunderlegge dem underlagte avdelinger. Da har man også fleksibilitet til å kraftsamle dersom det viser seg hensiktsmessig. En annen løsning som brukes mye i dag er å gjøre underleggelser og avgivelser til noe man trener mye på, og hvor det normale blir å designe organisasjonen etter de oppdrag som skal løses i forskjellige faser i en operasjon ("taskorganisering").

    For den amerikanske divisjonen over ser vi f eks at de to brigadene har hver sin MG-bataljon (på engelsk "Machine gun battalion"; på norsk mer presist "mitraljøsebataljon"). Hver slik bataljon hadde fire kompanier, som kunne tildeles infanteribataljonene. Mitraljøsekompanisjefen kunne da velge å splitte avdelingen slik at én tropp støttet hvert infanterikompani i fremre linje. I motsatt ende av skalaen kunne brigadesjefen velge å holde hele bataljonen samlet for å støtte et viktig angrep. Flere betraktninger om akkurat dette kan leses her: http://www.worldwar1.com/dbc/divmguns.htm

    Navn:		firstypres1_550.jpg
Visninger:	248
Størrelse:	83,8 KB

    En Maxim mitraljøse i aksjon ved Ypres.

    Lignende vurderinger kan gjøres rundt alle støtteavdelinger, innen logistikk, ingeniør, oppklaring etc, og det finnes ikke én løsning som dekker alle situasjoner. I mange tilfeller plasserer man forskjellige varianter av et støtteelement på forskjellige taktiske nivå. Slik kan vi f eks finne krumbanevåpen i form av lette bombekastere på kompaninivå, tynge på bataljonsnivå, lett artilleri på regimentsnivå og tyngre artilleri på divisjonsnivå.
    Sist endret av Rittmester; 28-07-17 kl 18:31
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  35. #394
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    31. juli 1917

    Etter flere utsettelser har Haig nå endelig fått sin godkjenning for sin offensiv ved Ypres. Angrepet innledes 31. juli 1917. Som tidligere nevnt baserer planen for operasjonen seg på suksessiv erobring av høydene rundt Ypres, og det første høydedraget som må tas er Pilckem Ridge, som har navnet sitt fra landsbyen Pilkem i den nordre del av angrepsteigen. Dette er målet for angrepet 31. juli. Fremrykningen skal gå via de mellomliggende målene Blue Line og Black Line (elven Steenbeek), til Green Line (ca 1,3 km øst for Steenbeek) som utgjør det endelige målet for dagens operasjoner. Tyngdepunktet ligger i søndre del av angrepsteigen, på det såkalte Gheluvelt-platået.





    Soldatene går over toppen kl 03.50 om morgenen, etter et flere uker langt artilleribombardement. Under selve fremrykningen er soldatene skjermet av en ildvals, som gradvis rykker nærmere tyskerne. Angrepet kommer seg greit frem til Blue Line – det første målet – men deretter begynner operasjonen å møte vanskeligheter. Tysk motstand på Gheluvelt-platået er intens, og de britiske styrkene som skal rykke frem her stanses i Sanctuary Wood av tysk MG-ild. Britene kjemper seg sakte fremover, og klarer å erobre Stirling Castle innen kl 6. Vanskelighetene fortsetter imidlertid, blant annet fører navigasjonstrøbbel til at en bataljon fra 8. divisjon som har som oppdrag å sikre Glencourse Wood feilaktig tar seg inn i Chateau Wood (lengre vest) og med det tror – og rapporterer - at de har sikret Glencourse Wood.



    Dermed rykker neste avdeling, 18. divisjon, videre frem i den tro at Glencourse Wood er ryddet for tyskere, og møter betydelige vansker når det viser seg at dette ikke er tilfelle. Feiltagelsen i 8. divisjon blir imidlertid ikke avklart før kl. 9. Fortsatt innbitt tysk motstand fortsetter også å skape problemer, og fører til at oppfølgningsstyrker flere steder bruker oppfølgningsstyrkene resten av dagen på å klarere områder som var ment ryddet av de første avdelingene som gikk over kanten. Grunnforholdene er heller ikke på angripernes side – jorden i Flandern forvandler seg raskt til gjørme når vannet ikke kan dreneres vekk (som naturlig nok umuliggjøres av konstant artilleribeskytning), og som et resultat av dette er store deler av slagfeltet forvandlet til myr, som vanskeliggjør fremrykning. Resultatet er at angrepet i sør – hvor hovedtyngden var ment å ligge – stanses ved de mellomliggende målene Blue og Black Line, og flere steder har britene ikke engang nådd Black Line. Kun i de nordre delene når angrepet sitt endelige mål, Green Line. Ut mot ettermiddagen har imidlertid tyskerne iverksatt motangrep mot de utsatte britiske styrkene i nord, og disse presses tilbake fra Green Line, mot Black Line. Pr. kl. 18.00 har tyskerne presset britene tilbake til en linje som ca følger elven Steenbeek, i nærheten av Black Line.



    Britene må dermed gjøre nye forsøk over de kommende dagene for å nå målene for den første dagen. Dette vil imidlertid ikke bli lett – britenes tap på slagets første dag har vært på 30 – 60 %, og halvparten av stridsvognene som har deltatt har blitt satt ut av spill. Værgudene har ikke tenkt å gjøre det lettere: Mot ettermiddagen og kvelden 31. juli åpner himmelens sluser seg, og slagmarken druknes i store mengder regn.


    Britiske soldater bærer såret gjennom gjørma ved Boesinge
    Sist endret av Bestefar; 03-08-17 kl 19:46
    Beidh a lá leo

  36. #395
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    4. august 1917

    Etter at det opprinnelige angrepet 31. juli 1917 kun oppnådde deler av de fastsatte målene, har fronten ved Ypres vært preget av oppfølgningsoperasjoner for å nå de opprinnelige dag 1-målene. I et møte med sine korpssjefer 1. august beslutter Gough at oppfølgningsangrepet med reservene for å ta de opprinnelige målene skal gå 2. august. Imens skal styrkene som deltok i 31. juli-angrepet hvile og forberede seg på neste operasjon: Angrepet på Langemarck, 4. august.

    Regnet som startet om ettermiddagen 31. juli vil imidlertid ikke stanse. Bakken er for lengst forvandlet til en gjørme som blir stadig mer tyntflytende. Desperate forsøk på å forsterke ødelagte skyttergraver med flytende gjørme viser seg raskt å være fånyttes. Soldatene har uansett sin fulle hyre med å lense skyttergravene for vann, en oppgave som også viser seg å være fånyttes, da det er praktisk umulig å lense raskt nok til å ta unna alt vannet som nå kommer. I stedet må soldatene etablere poster i de gjørmehullene de kan finne ute på slagmarken. Forsyningstroppene har betydelige problemer med å komme frem, til tross for at ingeniørene gjør en heltemodig innsats med å etablere veier og gangstier over gjørma for dem.



    Noe nytt angrep 2. august viser seg dermed å være umulig å gjennomføre. Utrolig nok lar tyskerne seg ikke stanse av været, og etter iherdige forsøk lykkes de med å gjenerobre St. Julien. Så er det imidlertid stopp, og bevegelser i fronten stanser. Heller ikke når regnet endelig avtar den 4. august er det mulig å gjennomføre noe nytt angrep, og planene for oppfølgningsangrep og nye angrep mot Langemarck lagt 1. august må dermed utsettes inntil videre. Britene må dermed avfinne seg med kun å ha oppnådd deler av målene for offensiven.

    Haig melder likevel tilbake til kabinettet den 4. august at angrepet har vært en suksess. Tapene vurderer han som små (nesten 32 000 mann, samt halvparten av stridsvognene som ble satt inn) for fremrykningen som er oppnådd (på det meste 2,7 km). Det viktigste som er oppnådd er kanskje erobringen av observasjonspunkt på Gheluvelt-platået. Britene må imidlertid vente lenger på gjennombruddet Haig håper å oppnå.
    Beidh a lá leo

  37. #396
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    Ubåtkrigen

    Navn:		Sims_losses.jpg
Visninger:	170
Størrelse:	88,9 KB

    Nå begynner effekten av konvoisystemet å slå inn, selv om tapene fortsatt er høye. På diagrammet over ser vi nedadgående trenden som kommer til å vare helt til krigens slutt. Samtidig blir eskortefartøyene mer effektive til ubåtjakt, slik at et økende antall tyske ubåter senkes og må erstattes. Eskortefartøyene har riktig nok begrensede midler til å detektere ubåter, men deres tilstedeværelse gjør at en ubåt bare får én sjanse til å angripe før den må komme seg unna.




    V-klasse destroyeren HMS Vimiera kan stå som eksempel på et av eskortefartøyene fra denne tiden, selv om hun ikke kom i operativ tjeneste før i 1918. Hun deltok i begge kriger, da hun i 1939 fikk økt kapasitet til luftvern og ubåtkrig, og ble satt inn som eskorte for kystkonvoier. Skipet utmerket seg under kampene ved Dunkirk i mai 1940. Hun sank etter å ha gått på en mine i 1942, med tap av 96 besetningsmedlemmer.


    https://en.wikipedia.org/wiki/Convoys_in_World_War_I
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  38. #397
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.013
    Pondusfaktor
    14

    Det 11. slaget om Isonzo - Forberedelser og den nåværende situasjonen.

    Etter nederlaget og blodbadet ved Carso fra forrige slag ved Isonzo fronten så har Supremo Commando, den Italienske Overkommandoen med general Cadorna som har bestemt at tiden for en ny offensiv ved Isonzo er nå inne. Presset for å skape resultater er tydelige for Cadorna som er ansvarlig for enorme tap på over 1 million drepte og skadde soldater på bare to år. Det forrige slaget, det 10. slaget ved Isonzo skapte en del murringer i det italienske samfunnet. Kommunister forsøker å undergrave krigen og krever en slutt på den så langt mislykkede krigen for Italia og organiserer demonstrasjoner. Hungersnød begynner også å slå inn ved flere steder i Italia da de enorme massene med sårede soldatene blir en stor byrde for landet. Til og med paven Benedict XV hadde gått ut og bedt de italienske myndighetene om å avslutte krigen. I lys av at Italia begynner å utvikle tilstander slik man ser i det russiske imperiet så er både myndighetene og de militære kreftene satt under et stort press. Et viktig moment å ta med seg her er at Italia startet krigen mot Østerrike-Ungarn, hovedsaklig på grunn av landområdet Trento som har vært under Østerrisk og senere Østerrike-Ungarsk eierskap i flere hundre år. Etter to år med krig så har Italia ikke klart å erobre Trento, dem har faktisk blitt presset lengre bort fra området etter Trentino offensiven i 1916.



    Rett etter tapet av det 10. slaget ved Isonzo så setter Cadorna en mindre offensiv i gang for å piffe opp moralen i landet. Denne offensiven ble rettet mot kjerneområdet Trentino for å justere fronten,men offensiven kokte nok en gang ned til et nyttesløst blodbad over noen fjelltopper som ble kjent som Slaget ved Ortigara. Italienerne sto som seierherrer i dette stuntet til Cadorna, men 52. Alpini divisjonen måtte avskrives ettersom den mistet 90% av mannskapet. Etter at Italia fikk seg en ubetydelig seier så var det lettere for Cadorna og selge offensiven sin til myndighetene - en gigantisk offensiv som skal innebære 3/4 av den totale italienske hæren, over 1,5 millioner soldater skal brukes til offensiven. Det var ingen overraskelse at Isonzo skal være scenen for denne ambisiøse planen til Cadorna.



    Grønn sirkel: Slaget ved Ortigara i juni
    Gul sirkel:Banjšiceplatået
    Rød sirkler : lille er monte hermada, store er Carso platået





    Planen for offensiven:

    Hovedangrepet skal gå gjennom Banjšiceplatået ved Tolmino som ligger i øvre Isonzo dalen. Det skal også iverksettes et stort angrep på Carso høyden. Samtidig skal en rekke mindre angrep og finter skje langs hele fronten. Lykkes Cadorna å få tatt Banjšiceplatået så gjør det jobben lettere å erobre Monte Hermada og Monte San Gabriele, to strategiske tungt befestede høyder som kan påvirke den elastiske forsvars linjen til Isonzo Armee samt åpne opp for å omsider ta kystbyen Trieste.



    Både Carso og Banjšiceplatået er naturlige festninger og setter enhver angriper i en håpløs situasjon. Etter 10 mislykkede offensiver så fikk planleggerne for en gangs skyld en kreativ ide og det var her man besluttet å bruke broer som skulle brukes i å krysse elven fra nord lenger opp i dalen på Banjšiceplatået. I teorien så kan angrepstroppene få kraftsamle seg før de trekker ned i dalen og overrumpler Østerrikerne. Dessverre for italienerne så stopper kreativiteten der, et kraftig angrep skal også gå gjennom Carso som ikke blir lettere å angripe denne gangen. Italienerne må også fokusere på de sedvanlige høydene Monte Hermada, Monte Santo, Monte San Gabriele også videre. Den eneste store forskjellen på den 11. offensiven kontra den 10. i mai-juni er den massive styrken som skal brukes i slaget. 600 bataljoner fordelt i 52 divisjoner og 5200 skyts som plasseres i 2. Arme sin nordlige teig under general Luigi Capello. Denne styrken gjør 2. Arme til en defacto armegruppe på papiret, men operer mer som en forsterket Arme. Det 11. slaget ved Isonzo starter 18.08.1917 og skal bli det største slaget til Italia hittil.




    Banjšiceplatået, det er nedover dalen der elven går at italienerne skal krysse elven. Angrepsretning: kl åtte fra byen. Byen på bildet er Tolmin der østerrikerne nå kontrollerer begge sider av elven.


    Den Italienske Hæren:


    På dette tidspunktet så er den italienske hæren på 2 millioner soldater og har gått gjennom en massiv opprustning på bare to år. Når krigen brøt ut i 1915 så var den italienske hæren på 1 million soldater, 600 maskingeværer og hadde bare 2000 lett kalibret skyts som var antikvariate. Nå to år senere så er hæren doblet og fått innført over 7000 middelstungt kalibret skyts og 2000 bombekastere samt anskaffet 7000 maskingeværer og 5000 maskinpistoler. Det italienske flyvåpenet hadde 30 fly i begynnelsen av krigen og ekspandert dette til over 500 fly. En særdeles imponerende opprustning med tanke på at Italia var involvert i en krig i nordafrika rett før 1915 og fikk fredstid industrien transformert til krigstid på meget kort tid. Når det gjelder utrustning så er hæren på pari med sine franske og britiske allierte styrker. Det den italienske hæren virkelig skorter på er trening i enkeltmannferdigheter. Den italienske soldaten er trent i å adlyde de mest idiotiske ordre uten å tenke selvstendig og dette blir synlig i stridens hete. For offiserer så er det likedan, men ikke fullt så ille. Hæren lider av mangel på intelligens relevant til strid og det ligger en ganske stygg ukultur at avgjørelser bør tas på alle andre nivåer enn eget og det eneste stedet man kan spore ukulteren til er hos nettopp Cadorna. Luigi Cadorna hadde på mange måter arvet en håpløs situasjon da han ble forfremmet til stabsjef for hæren under tvang i 1914, likevel stablet han 36 divisjoner på bena ved krigsutbruddet som manglet betydelige mengder utstyr på grunn av Tripolitania felttoget før krigserklæringen mot Østerrike-Ungarn.


    Det som var Italia sin utfordring var at det eksisterte ikke en planprosess i tilfelle krig skulle bryte ut med Østerrike-Ungarn og gjennom krigen fra 1915-1917 så var hele planverket for Italia ad-hoc. Likevel måtte Cadorna kjøre en meget hard lederstil for å få startet krigen mot østerrikerne, dette kunne en forstå tidlig i krigen, men dette ble bare verre og verre for hvert mislykkede slag. Italiensk angreps doktrine består i et langt artilleri bombardement på bredfront og deretter følges opp med masser av infanteristyrker som pøser mot fienden. Fransk og britisk doktrine hadde tendenser til denne doktrinen tidlig i krigen også, men ved Isonzo ble dette gjentatt hele 11 ganger over en tidsperiode på to år uten noe nevneverdig endring. Den defensive doktrinen til Italia er også ganske spak,der infanteriet holder stillingen uansett hva som skjer. Sårbare og omringede forsvarsstillinger må holde ut til hjelpen kommer, noe den statistisk sett aldri gjorde.



    Den Østerrike-Ungarske Hæren:


    Forsvaret til Østerrike-Ungarn er en ganske kompleks sak. Ettersom det er to styrende hus i hvert av de landene så er Østerrike-Ungarn "to i et" land med hver sine politiske og lovmessige føringer. Dette gjenspeiler seg også i forsvaret der man har en felles hærformasjon "kaiserlich und königlich" (k.u.k) som er den største landmakten, men som ingen av disse to landene er særlig interresert i å finansiere trening og utstyret til. Østerrike har en egen hærformasjon også kalt "kaiserliche Landwehr", denne er godt trent og utstyrt og er tydelig inspirert av den prøysiske modellen. Også har Ungarn sin egen hær "königlich Honvéd" som også Ungarn har investert betydelige midler til. Alle disse tre forskjellige hærene er spredt utover frontene til Østerrike-Ungarn. Det disse tre hærene har til felles er et meget godt offisers korps som lærer av sine prøysiske allierte og videreutvikler sine egne doktriner og taktikker. Dette regner også nedover i disse tre hærene og soldatene holder et godt nivå ved bruk av den militære kunnskapen. Hæren besto av 550 000 mann før krigen 1914, men fikk 3,36 millioner med reserver klar til krig over natten. Det skal nevnes at en stor del av denne styrken ble holdt som en reserve som trente og sendte avgårde soldater etterhvert som tapene viste seg.


    Østerrike-Ungarn hadde allerede et omstendig planverk for en potensiell storkrig med sine store naboer som Italia, Russland og til og med Tyskland. Det Østerrike-Ungarn har som kritiske svakheter er for det første mangel på krigsindustri som kan henge etter i en så stor krig som 1. første verdenskrig var. Det andre er at når Østerrike-Ungarn mobiliserte så store styrker tidlig i krigen så handicappet dem sitt eget landbruk kraftig og dette fører til manglende matforsyninger i samfunnet. Flere steder i Østerrike-Ungarn så er det uro og protest blant befolkningen på grunn av matmangel. Heldigvis for Østerrike-Ungarn så begynner den russiske fronten å roe seg ned i løpet av året og styrkene der kan forsterke andre fronter mens andre kan dimitteres og sendes hjem til gårdsbrukene sine. Etter det 10. slaget ved Isonzo så erobret østerrikerne Monte Nero som vi har lest om tidligere. Fra denne høyden så kan observasjonspostene melde om en stor styrkeoppbygging ved Tolmino brohodet. Østerrikerne vet at italienerne har tenkt å angripe og angripe kraftig og at en arme er ikke nok til å forsvare en så lang frontlinje. Dette fører til at noen offiserer i den østerriske hæren tar uformell kontakt med sine tyske allierte i hemmelighet og ber om tysk bistand til den italienske fronten. Dette ble ikke noe av naturlig nok, men viser man begynner å se konsekvensene og begrensningene i en tre år lang krig. Det opprettes også en ny arme fra soldater fra østfronten som kan forsterke 1. Isonzo Arme, denne blir døpt til 2. Isonzo Arme

    Spørsmålet nå er: vil den komme tidsnok?

  39. #398
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.063
    Pondusfaktor
    80

    National Army

    Mens vi venter i spenning, kan vi jo gå to dager tilbake i tid, til Camp Gordon i Georgia, hvor 82nd Division, National Army opprettes. Infanteridivisjonen får ved opprettelsen inn soldater fra alle 48 stater i USA, og får derfor tilnavnet "All American". AA blir følgelig merket til divisjonen, som vist under. Mot slutten av krigen kommer divisjonen til å utmerke seg ved St Mihiel og Meuse-Argonne, og får 8077 drepte og sårede. Senere, i 1942, blir den omorganisert til USAs første luftbårne divisjon, og har fortsatt i dag en slik status.



    Begrepet "National Army" trenger en liten forklaring. Før krigen eksisterte US Army og statenes National Guard; nå blir disse organisert under én organisasjon, National Army, som også tilføres mange nyopprettede divisjoner med utskrevne mannskaper. Samme mekanisme brukes også i andre verdenskrig, da kalles det Army of the United States, ikke å forveksle med US Army.

    Mot slutten av første verdenskrig har National Army 6 millioner soldater. Den voldsomme ekspansjonen gjør også at det er lett for offiserer å avansere - mange går opp to eller tre grader i løpet av det halvannet året USA er med i krigen. Én av disse har vi hørt om før, og kommer til å høre om igjen - George S Patton. For litt over ett år siden utmerket han seg i kamp i Mexico, da han som fenrik ledet det første motoriserte angrepet til US Army. Han ble forfremmet til løytnant kort tid etterpå, og er nå med i general Pershings stab i Frankrike som kaptein, fortsatt i US Army. Vi skal høre mer om dette senere, men han blir i løpet av krigen i hurtig orden forfremmet til major, oberstløytnant og oberst i National Army, men må etterpå gå tilbake til sin gamle grad som kaptein i US Army (dog med en forfremmelse til major dagen etter).
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  40. #399
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    10. august 1917

    Ved Ypres har regnet øst ned fra 31. juli og frem til 5. august og forvandlet slagmarken til et gjørmehav. Som vi så førte dette til at britenes planer for oppfølgningsangrep måtte utsettes. Etter flere runder med utsettelser har britene landet på 10. august som dagen for det neste angrepet, som skal sikre de deler av Pilckem Ridge som ikke ble erobret 31. juli. Deretter skal Langemarck tas 14. august.

    Fokus for britene er særlig det såkalte Gheluvelt-platået, høydedraget vest for Gheluvelt. Grunnen til dette blir tydelig når man studerer et topografisk kart over området, som kan finnes her. Topografien er også tydelig, om enn ikke så detaljert, på dette kartet:


    Dette kartet er ment å illustrere slaget om Messines Ridge i juni, men viser også den mest sentrale topografien for de nå pågående kampene

    Det mer detaljerte kartet i lenken over viser det store, sigd-formede høydedraget sør og øst for Ypres, som er fokus for kampene (kartet viser også med all tydelighet betydningen av å ta Messines-høydedraget, som vi husker fra tidlig juni). Legg merke til det dominerende høydedraget øst for Hooge. Dette er Gheluvelt-platået, som britene nå prøver å få kontroll over – erobringene man oppnådde lengre nord den 31. juli er meningsløse uten kontroll over denne høyden. Legg også merke til at høydedraget fortsetter østover før det dreier mot nord ved Zonnebekke/Broodseinde, mot Westrozebeke. Midt på høydedraget mellom Zonnebekke og Westrozebekke ligger landsbyen Passchendaele (dårlig avmerket på kartet i lenken, bedre på kartet som er limt inn) som gir navn til dette høydedraget – høydedraget som må nås for at britene skal kunne bryte gjennom mot Brügge og Brüssel. Forståelse av denne topografien er sentral for situasjonen og offensiven ved Ypres, og lesere av dette innlegget oppfordres derfor til å bruke noen minutter på å undersøke det topografiske kartet.

    Også tyskerne er naturligvis klar over at Gheluvelt-platået er kritisk for britenes videre fremrykning, som det fremgår av en ordre utstedt av tyskernes gruppe Wytschaete 5. august 1917 som korrekt antar britenes neste trekk:

    ...the enemy cannot continue his intended breakthrough...until he has gained freedom for his right flank by pressing back the 52nd Reserve Division on Gheluvelt Plateau....The next blow may therefore be expected to be delivered with the utmost strength against the 52nd Reserve and 12th Divisions.
    Av denne grunn har tyskerne prioritert forsvaret her, og det var da også her britene ble stanset allerede ved sine første mål 31. juli. Britenes Black Line over Gheluvelt-platået samsvarer grovt sett med tyskernes Albrecht-stellung, som er bakre del av tyskernes fremre stridssone, og fremre del av hovedstridssonen. Ca 2,3 km lengre bak ligger Wilhelm-stellung, som er tyskernes tredje linje, og bakre del av hovedstridssonen. I denne linja befinner regimentenes reservebataljoner seg, i betongbunkerne tyskerne har konstruert langs hele linja (De såkalte Eingreif-avdelingene, som skal besørge motangrepene, ligger enda lengre bak). Det er denne linja som var britenes endelige mål for 31. juli – pr. nå har de imidlertid kun tatt deler av Albrecht-stellung lengst nord, og skal altså nå ta resterende deler av Albrecht-stellung ved Gheluvelt-platået.


    Tyske forsvarslinjer ved Ypres, 1917

    Forholdene har imidlertid ikke blitt enklere siden 31. juli. Gjørmehavet som har oppstått som følge av at det istykkerskutte Flandern-slagfeltet nå er druknet i regn tærer på soldatene på begge sider. Det lavtliggende lendet i Flandern er helt avhengig av fungerende drenering for å unngå flom (noe som illustreres av belgiernes tendens til å bruke flomvann som KOMØD i dette området), og når alt av drenering ødelegges av artilleribeskytningen er resultatet at store deler av slagfeltet blir myrlandskap som kun kan krysses på utvalgte områder. Infanteriet er avhengig av å få etablert gangveier av ingeniørene for å komme seg forbi de verste områdene. Soldater som faller av disse gangveiene (soldatene er gjerne nedlesset med 40-50 kg med utstyr og forsyninger, og gangveiene er åpenbare mål for fiendens artilleri) og ned i gjørmehullene ender ofte opp med å drukne i gjørma – de klarer ikke å komme seg ut, og kameratene kan heller ikke redde dem uten å løpe en enorm risiko for å bli sittende fast selv.




    Dette fører til enorme belastninger for soldatene. De fremste britiske divisjonene har blitt avløst av nye avdelinger 4. august, men forholdene ved fronten er så krevende at avdelingene må skiftes ut annethvert døgn, som innebærer at alle reservene har blitt rullert inn i frontlinja innen 10. august. Også artilleristene blir overbelastet: Etter hver fremrykning er det deres oppgave å flytte kanonene frem til nye stillinger, noe som blir vesentlig vanskeligere av de utfordrende forholdene. I tillegg fører det dårlige været til at RFC ikke får rekognosert de tyske artilleristillingene. Dermed er effekten av kontrabeskytningen sterkt redusert, og britenes artillerister må dermed gjennomføre sine forflytninger under tysk kontrabeskytning. Til tross for at britene har tre ganger så mye artilleri som tyskerne klarer de ikke å etablere herredømme på artillerisiden (det hjelper naturligvis ikke at britene bruker sitt artilleri til å beskyte hele fronten fra Gheluvelt-platået til Langemarck, mens tyskerne konsentrerer sitt artilleri mot Gheluvelt-platået, som de har identifisert som det viktigste lendet å forsvare). Innen 4. august er mange av de britiske batteriene nede på halv styrke. Det er særlig utfordringene for artilleriet som skaper behov for utsettelser av operasjonen.



    Under de rådende forholdene kan styrkene heller ikke regne med støtte fra stridsvognene som er satt av til angrepet. Stridsvognene har blitt et våpen britene i stadig større grad støtter seg på, noe som illustreres av de siste omorganiseringene: I 1916 var stridsvognene organisert som The Heavy Section of the Machine Gun Corps, opprinnelig med seks stridsvognskompani direkte underlagt dette korpset. Etter at antallet stridsvogner hadde tatt seg opp ble stridsvognskompaniene (da økt til åtte) utvidet til bataljoner, fremdeles underlagt Machine Gun Corps, i november 1916. 28. juli 1917, umiddelbart før angrepet mot Pilckem Ridge, flyttes imidlertid stridsvognene ut av Machine Gun Corps, og etableres som et selvstendig korps: Tank Corps. Nå fører imidlertid regnet til at Tank Corps må anbefale at stridsvognene ikke deltar i videre operasjoner før slagmarken tørker opp. Dermed er infanteriet på egen hånd.

    9. august 1917 tiltar britisk artilleribeskytning av de tyske stillingene, som et ledd i forberedelsene til angrepet den påfølgende morgenen. Også tysk artilleribeskytning tiltar imidlertid denne dagen. Natt til 10. august tas også flere britiske patruljer til fange av tyskerne, som leder til at planene for angrepet avsløres.


    Utsnitt fra Gheluvelt-platået, jamnfør med oversiktskart i tidligere innlegg. Merk på kartet: Westhoek, Glencorse Wood, Inverness Copse, Stirling Castle.

    Angrepet skal starte kl 04.35 den 10. august 1917. 18. (sør) og 25. divisjon (nord) i II. korps skal rykke frem bak en ildvals, og ta Black Line fra 31. juli på direkten.

    18. divisjons angrep i sør ser innledningsvis ut til å gå bra, men kl 6 om morgenen innleder tysk artilleri et nøyaktig og kraftig bombardement av den britiske frontlinja mellom Stirling Castle og Westhoek. Det fremrykkende infanteriet – som da hadde nådd Inverness Copse og Glencorse Wood – isoleres dermed fra egne linjer. Deretter innleder tyskerne sitt eget motangrep, som gjenerobrer alt terreng 18. divisjon har klart å ta, utenom det nordvestre hjørnet av Glencorse Wood.

    I nord ser også 25. divisjons angrep innledningsvis ut til å gå bra. Divisjonen lykkes raskt med å erobre de tyske stillingene i Westhoek. Stillingen blir imidlertid svært utsatt etter at tyskerne slår tilbake 18. divisjon, og 25. divisjon utsettes for ild fra søndre flanke. Likevel lykkes britene i å holde Westhoek - et meget begrenset utfall av dagens operasjoner.


    Ved Westhoek, august 1917

    Også dette angrepet har dermed mislykkes i å oppnå målene opprinnelig satt for 31. juli. Fremdeles gjenstår tyske forsvarsbastioner som må erobres før Pilckem Ridge kan anses sikret, og særlig på Gheluvelt-platået, i området Glencorse Wood. Nye forsøk på å ta Glencorse må imidlertid oppgis, og de britiske styrkene beordres til å konsolidere det terrenget de har klart å ta.
    Beidh a lá leo

  41. #400
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.052
    Pondusfaktor
    51

    12. august 1917

    I Russland fortsetter urolighetene etter de såkalte juli-dagene, og Petrograd preges stadig av opptøyer. 7. august starter bolsjeviker nye opptøyer, som ender med at flere av bolsjeviklederne – inkludert Trotsky – blir arrestert.


    Trotsky fengsles i august 1917 for deltagelse i bolsjevikiske opptøyer, men er snart på frifot igjen

    Som følge av de stadige urolighetene beordrer Kerensky general Lavr Kornilov, sjefen for Petrograd militærdistrikt som nå er utnevnt som øverstkommanderende for den russiske hæren, om å sørge for at orden blir gjenopprettet. Kornilov svarer med å sette styrker i marsj mot Petrograd, med den uttalte intensjon å arrestere bolsjevikene, oppløse Sovjeten, og gjeninnføre orden.

    Kerensky blir imidlertid raskt mistroisk til Kornilov, som er kjent for sine konservative standpunkter, og som flere ganger tidligere har vært på kant med den provisoriske regjeringen. Under opptøyer tidligere i vår var Kornilov raskt ute med å be regjeringen om tillatelse til å sette kossaker på de protesterende borgerne, noe regjeringen avslo av frykt for å eskalere situasjonen. Deretter gjorde han seg bemerket ved fronten for sin stadige masing til Kerensky om å få lov til å gjenoppta summariske henrettelser av deserterende soldater, etter at dette var blitt forbudt på ordre fra Petrograd-sovjeten. I etterkant av juli-dagene har Kornilov vært blant offiserene i den russiske hæren som har krevd mer disiplin og sterkere styring fra regjeringen, og Kerensky frykter at dette ikke bare stammer fra et ønske om sterkere styring fra den sittende provisoriske regjeringen, men fra et ønske om å kaste denne for å sette inn en ny, konservativ regjering, muligens også å gjeninnsette tsaren. Når han får vite om Kornilovs planer, ber han derfor Kornilov om å forklare nærmere hva intensjonen med disse planene er. Når dette ikke blir besvart til Kerenskys tilfredsstillelse, avsetter Kerensky Kornilov som øverstkommanderende.



    Med dette er imidlertid ikke trusselen over, da Kerensky fremdeles frykter at styrkene som er lojale til Kornilov vil besette Petrograd og gjennomføre en kontrarevolusjon. Kerensky har imidlertid begrensede ressurser til disposisjon for å stanse dette, og snur seg derfor til den eneste mulige kilden til hjelp: Petrograd-sovjeten. Som følge av dette bevæpnes Petrograd-sovjeten, som begynner forberedelsene for et forsvar av Petrograd. Rifler fordeles på fabrikkarbeidere, barrikader etableres i gatene, og offiserer som mistenkes for å sympatisere med Kornilov arresteres. Sovjeten går også et skritt videre og løslater bolsjevikene som sitter fengslet etter opptøyene 7. august, herunder Trotsky.



    Forberedelsene på å stanse Kornilovs hærstyrker viser seg imidlertid å være unødvendige – innen dette tidspunktet har Sovjeten tilnærmet full kontroll over jernbanen, som Kornilov bruker for å frakte sine styrker til Petrograd. Togene som frakter soldatene til Petrograd blir sendt ut på sidespor og isolert, og hærstyrkene går dermed i praksis i oppløsning. Kornilov og flere andre offiserer arresteres.

    Selv om situasjonen dermed synes avklart, har Kornilov-affæren medført flere potensielt farlige konsekvenser for Kerensky og hans regjering. Kerensky fremstår nå som betydelig svekket i alle deler av det politiske spekteret – blant sine egne støttespillere møter han forakt for å ha tydd til Sovjeten for hjelp, og blant Sovjeten mistenkes han for opprinnelig å ha stått i ledtog med Kornilov. Affæren hardner også støtten til den nå bevæpnede Petrograd-sovjeten, som nå er hellig overbevist om at en kontrarevolusjon er i gjære, og må stoppes.
    Beidh a lá leo

Tilpasset MILFORUM søk




Side 10 av 11 FørsteFørste ... 891011 SisteSiste


Søkemotor

Tilpasset søk
Støtte
Støttemuligheter