Fra Stratagem: https://www.stratagem.no/norsk-milit...n-amerikanske/

Av oberstløytnant (P) Kjell Sjåholm.


Navn:		IMG_1169.JPG
Visninger:	55
Størrelse:	256,5 KB

Foto: Leo2A4 på Trident Juncture 2018 DV day (Ole-Sverre Haugli / Forsvaret)

Clausewitz skrev at den første og ypperste, mest vidtrekkende vurdering som en statsmann og øverstkommanderende gjør er å fastslå hvilken krig de er i ferd med å gi seg ut på. [1]

Elbridge Colby har skrevet en, for norske forhold, relevant artikkel om hva som må til for å vinne Amerikas neste krig. Her hevder han at gjeldende oppfatning av en potensiell krig med likeverdige motstandere som Russland og Kina fortsatt bruker Desert Storm som modellen.

Min observasjon er at det gjelder ikke bare Amerika, men også NATO og Norge, demonstrert ved den nylig avholdte «Trident Juncture 2018 – Live Exercise». Øvingsmotstanderen hadde klart å erobre Norge ned til sør for Trondheim før man fikk generert nok allierte styrker til å sette inn et motangrep. Utstrekningen av tapt område var riktignok søkt idet øvingsområdet var bestemt først og så laget man et scenario som passet etterpå. Men Desert Storm modellen hvor fienden erobrer alliert område først, og deretter bygger USA og/eller NATO overlegne styrker for å ta tilbake tapt område, er dagens modell. Imidlertid har Russland/Kina studert denne modellen og over de siste 10-20 år bygget opp styrker og våpen for mulige russiske og kinesiske motstrategier, noe som gjør modellen utdatert. Russisk strategi baserer seg på etablering av et fullbyrdet faktum med et lavest mulig styrkenivå, og deretter etablering av en nektelses- og forsvarsdom («forsvarsparaply - forsvarskuppel») på okkupert område som ikke trenger å være Finnmark.

Hvorledes forholder vi oss til et slikt scenario? Artikkelen vil ta for seg: Tilpassing av norsk militær strategi til en amerikansk motstander-strategi som baserer seg på forkjøpsangrep og forsvars- og nektelsesdom.


Russisk militærstrategi

Colby sin fremstilling av russisk militærstrategi inneholder intet nytt, men er vesentlig for sammenhengen og tas derfor med her. Det gjelder å operere under horisonten for anvendelse av USA/NATOs fulle militære styrke i gråsonen mellom krig og fred. Idet en bør forutsette at atomkrig søkes unngått, er begrenset krig for å ta ut USAs allierte det som foretrekkes. Dette kan gjøres ved å ta alliert territorium og derved etablere et fullbyrdet faktum med lavt styrkenivå før forsvareren og USA kan reagere. Deretter flyttes nektelses- og forsvarsdom inn på okkupert område hvor det å kaste ut angriperen blir for risikabel, kostbart og støttes av en informasjonskampanje hvor skylden for konflikten legges på den allierte og USA. Kampsystemene i nektelses- og forsvarsdom kan være defensive som landstyrker, sjø og landminer og offensive/defensive som langtrekkende missilsystemer støttet av elektronisk krigføring for å ta ut angripende skip, fly, satellitter, bakkestyrker og også dere baser, sambandsnoder og forsyningsnoder. Russland er som kjent primært en landmakt hvor landstyrkene vil operere under beskyttelse av de andre våpensystemene i domen. Men for Norges del vil sjødelen av en slik operasjon være vesentlig hvor Norge raskt kan komme bak den russiske forsvarslinjen, demonstrert ved den russiske marineøvelsen i Norskehavet og nordlige Atlanterhavet.

Amerikansk militærstrategi

USA har fått en ny nasjonal strategi, men den må videreutvikles og understøttes av en militærstrategi som har som målsetting å slå den foretrukne russiske/kinesiske militærstrategien. Colby sitt forslag er å endre fra en styrkeoppbygningsstrategi etter at alliert territorium er tapt, til en hvor motstanderens forsøk på invasjon sinkes, degraderes og ideelt nektes motstanderen å etablere kontroll. Den militære styrken må derfor straks bremse det fiendtlige angrepet og deretter slå strategien uten at den overveldende militære dominansen bygges opp. Det må bemerkes at amerikanske forsvarsgrener ikke henger igjen i 1991 AirLand-battle, men bygger opp kapasitet til Multi-Domain Operations for å utkjempe striden mot likeverdig motstander. Colby sine forslag er på nivået over forsvarsgrenene.

Det vil da være nødvendig å opptre fornuftig og proporsjonalt og overlate eskalasjonen til motparten. Når invasjonsstyrken er slått vil motparten måtte velge videre eskalasjon eller nøye seg med et mislyktes militært eventyr, basert på en diplomatisk løsning.

For å virkeliggjøre denne strategien må amerikanske styrker bli mer dødelige, smidige og klare. Baser og andre steder hvorfra man operer må bli bedre forsvart og seigere, samt geografisk spredt. Logistiske nettverk og kommunikasjonssystemer må endre innretning fra usårbarhet til å anta at de kan komme under kontinuerlig angrep eller forstyrrelser, og samtidig kunne funksjonere effektivt. Det vil ikke være rom for systemer som operer med liten feilmargin. Det vil være nødvendig med volum for å nedkjempe et stort antall mål.

Colby påpeker at USA nasjonale forsvarsstrategi har en effektiv modell som søker å nekte Russland og Kina raskt å ta territorium og deretter befeste dette. Modellen går ut på å ha mindre kontingenter av US styrker som trener sammen med lokale partnere for å bygge forhold, nekte motstanderen mulighet for informasjonsmanipulasjon og sette forholdene for en mulig strid.

Det neste laget i forsvaret av en alliert er styrker som raskt kan ankomme, plukke opp utstyr og gå inn i striden. Tyngre styrker som ikke raskt kan deployeres bør ha utstyret lagret tett opp til mulige stridsfelt. Mer fleksible styrker som lett infanteri og taktiske flystyrker må trenes opp til å ankomme og engasjere fienden før denne får satt seg fast og etablert det fullbyrdede faktum.

Frontlinjenasjoner (Norge er en slik) bør konsentrere seg om å forhindre det fullbyrdede faktum, mens andre allierte nasjoner kan engasjere seg i sekundære områder, som kampen mot jihadistene. Colby sitt forslag kan sees på som et forslag til byrde og ansvarsfordeling i forhold til dagens modell hvor alle bør delta overalt. Dette gjør det vanskelig å oppnå det nødvendige ferdighetsnivået for høyintensitetskrigføring.

Norsk militærstrategi

Generelt

Norsk militærstrategi hviler på alliert støtte og et av diskusjonspunktene de siste par årene har vært hvilket konsept som mest sannsynlig vil utløse en slik støtte. Forenklet uttrykt som «trykke på NATO-knappen» og vente på forsterkninger. Imidlertid vil en slik tenkning passe godt med russisk tenkning om å etablere et fullbyrdet faktum. Den siste studien som er lagt frem på temaet viser at alliert støtte forutsetter betydelig norsk engasjement for at en støtte kan forventes å bli utløst. Her vil ikke den diskusjonen bli berørt, idet poenget her er se på en norsk militærstrategi i den amerikanske.

USA har både den mest potente militærstyrken og er den styrken som mest sannsynlige kan forsterke norske styrker i en krisesituasjon. En slik forsterkning forutsetter at norsk område defineres som strategisk viktig for forsvaret av USA idet den amerikanske befolkning nå mer og mer vender seg innover, og støtte til militære operasjoner utenlands ikke kan tas for gitt. Men det forventes av geopolitiske årsaker at Europa og spesielt Arktis har en annen vekt i forsvaret av USA, enn for eksempel Afrika.

Hvis en ser hva som foregår av amerikansk aktivitet i Norge, så er flere elementer av strategien på plass allerede. Det er fremdeployert mindre styrker fra USMC på Værnes og Setermoen for trening og øving med norske styrker. Skjer det noe til havs så er US Navy raskt på plass med maritime patruljefly og en begrenset mengde tyngre materiell tilhørende USMC er fortsatt lagret i Trøndelag.

Inneværende langtidsplan

De disponering som er gjort innen siste langtidsplan for Forsvaret tyder på at vi ikke har gjort som Clausewitz påpeker er den viktigste oppgaven, å sette oss inn i hvilken krig som kan bryte ut. Riktignok er muligheten for etablering av et fullbyrdet faktum erkjent, men vi operer fortsatt etter en form for Desert Storm styrkeoppbygging, et «just in time» etterforsyningssystem, siden sittende regjering har avviklet militær logistikk og er i ferd med å samle så mange egg i så få kurver som mulig. Antallet forsterkningsflyplasser er redusert så langt som mulig. Hæren har vi uthult og det kan stilles spørsmål ved om vi i det hele tatt ser for oss å føre landmilitær strid, siden Hærens helikopter er fjernet fra Hæren. Til tross for omfattende stabsøvelser hvor bekjempning av en forsvars- og nektelsedom har vært en av de store utfordringene, så har vi ikke tatt den strategiske effekten inn over oss. Vi har kort og godt lagt opp til at det vil være mulig å etablere et fullbyrdet faktum, for å sette det litt på spissen. Den begrensede gjenoppbygningen på Porsangmoen, endrer ikke på det.

Avslutning – tiltak

Den amerikanske militærstrategien som Colby går inn for er strategisk sunn idet den tar motstanderens strategi på alvor. Det å slå motstanderens strategi er det viktigste om en ønsker å forhindre krig, idet motstanderen ser at hans forehavende har liten mulighet for å lykkes.

Men da må strategien støttes opp av kvantitativt store og kvalitativt godt nok fellesoperative styrker som sammen med allierte kan sinke, degradere og ideelt nekte de russiske å etablere et fullbyrdet faktum. Det er vår sivilbefolkning som vil lide ved en eventuell okkupasjon.

De tiltak som Colby foreslår for amerikanske styrker er også relevante for det norske forsvaret. Det gjelder å etablere en ny seighet i logistikk, kommunikasjon og spredt konsept for alle forsvarsgrener. Hæren må gjenoppbygges slik at den kan operer som en likeverdig partner i et fellesoperativt system. Det kan også føre til at man kan redusere noe på USMC sin treningskontingent for å redusere spenningen i Nordområdet.

Norge som frontlinjenasjon har først og fremst ansvar for sikkerhet på eget territorium. Fellesoperasjoner i høyintensitetsscenario er svært krevende og det er dette styrken primært må trene på. Hvis man derimot bruker Forsvaret som «penger i banken» i utenlandsoperasjoner, så er det fare for at den ikke er der når det trengs og heller ikke er trent for denne type operasjoner. Den georgiske styrken som var deployert til Irak i 2008 kan tjene som skrekkens eksempel i så henseende. Viktige deler av den georgiske hæren var ikke tilgjengelig da krigen med Russland brøt ut.

Hvis russerne klarer å etablere et fullbyrdet faktum på en del av norsk territorium vil forsvars- og nektelsesdom gjøre det svært kostbart og krevende å gjenerobre tapt territorium, og tapet kan bli permanent. Det russiske synet er at den vinnende part dikterer freden i motsetning til Vesten hvor gjenopprettelse av status quo ante er den normal operasjonsmålsetning. [2]

Helt til slutt: Norge og ikke minst sivilbefolkningen er tjent med å legge om militærstrategien til en som tar russisk militærestrategi på alvor, og det gjør den som Colby foreslår. Sivilbefolkningen betaler for å bli forsvart og. Det er en del av konventet ved militærmaktens ytre voldsmonopol.


[1] Carl von Clausewitz, Om kriget, svensk oversettelse Hjalmar Mårtenson, Klaus-Richard Böhme og Alf W Johansson, Bonniers, Stockholm 2002 s.44
Teksten i helhet: Det första, mest storstilta och mest avgörande delen av den bedömning, som statsmannen og fältherren gjör, är att han förstår innebörden av det krig, som han företar i dess relasjon til politikken och inte tar kriget för något eller vil gjöra det til något, som det med med hänsyn til förhållandena inte kan vara.

[2] Dziak, John J. 1981. Soviet perceptions of military power: The interaction of theory and practice, s 26-27