Trianon-traktaten

Noen dager forsinket, men - 4.juni 1920 ble Trianon-traktaten mellom Ungarn og de allierte undertegnet. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn var borte, og det var Ungarn som sto alene igjen. Motpartene var stormaktene USA, Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan, og begunstiget var også de mindre nasjonene Romania, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia (egentlig: Kongedømmet for kroatene, serberne og slovenerne).


De nye grensene.

Ungarn mister store områder, og selv om de fleste av disse har en majoritet av andre nasjonaliteter, havner nå over 3 millioner ungarere (madjarer) i andre land. Landet mister 72% av sitt areal og befolkningen går ned fra 21 millioner til 7 millioner. Den ungarske hæren ble også begrenset til 35 000 soldater.

Alt dette skulle medføre stor misnøye og ønsker om hevn. Omtrent 20 år senere skulle de også få sin revansj, om enn kortvarig. Etter andre verdenskrig gikk man igjen tilbake til de grensene som ble bestemt av denne traktaten, bare med noen små justeringer.

4. juli 1920 iverksetter Sovjetunionen en omfattende offensiv mot polske styrker i Ukraina. Planen er å omringe de polske styrkene gjennom en nordgående manøver med ett kavalerikorps som legger seg helt opp til grensen mot Litauen og Prøyssen , samtidig som tre armeer skal angripe rett vest mot de polske styrkene. Etter tre dagers kamp er de polske styrkene i full retrett. Polakkene prøver å reorganisere i gamle tyske skyttergraver fra krigens dager, men har ikke nok styrker, og må igjen trekke seg tilbake. Vilnius faller til russerne 14. juli. Russerne er nå på vei mot Lwow/Lviv - og det blir tydelig for polakkene at russernes ambisjoner ikke er begrenset til å kaste polakkene ut av Litauen og Ukraina. Polakkene står nå overfor en invasjon av sitt nybakte hjemland.

Samtidig som kampene pågår, foregår det også underhånden korrespondanse mellom øverstkommanderende for Reichswehr, Hans von Seeckt, og Trotsky. I korte trekk tilbyr Trotsky en deling av Polen mellom Tyskland og Sovjet hvis tyskerne er villig til å levere våpen til Sovjet.

Imens har Supreme War Council (den allierte overkommandoen) og den tyske regjeringen avholdt konferanse ved Spa i Belgia. Tyskerne hadde ventet at hovedtemaet ville bli erstatningsbetalinger fra Tyskland til de allierte, men hovedtemaene de første dagene er i stedet avvæpning av Tyskland og Tysklands kull-leveranser til de allierte (pålagt gjennom Versailles-traktaten). Konferansen resulterer i en protokoll som forplikter Tyskland til å levere 2 millioner tonn kull i måneden de neste seks månedene, et hardt slag mot den tyske økonomien. Med tanke på avvæpning hadde den tyske regjeringen et mål om å få aksept for en hær på 200 000 mann, men får ikke aksept for dette. Hæren må avskaffe verneplikt og reduseres til 100 000 mann innen 1. januar 1921, i tillegg må tyskerne også avvæpne sivilbefolkningen. Diskusjonene om krigserstatningene leder ikke til noen konkrete resultat, utover hvordan fremtidige betalinger skal fordeles mellom de allierte.

I dag ble Sèvres-traktaten underskrevet.

SNL skriver:

Sèvres-traktaten, fredstraktat etter den første verdenskrig, inngått i 1920 mellom de allierte og Tyrkia.

Det osmanske riket ble oppløst og Tyrkia ble en nasjonalstat. Tyrkia måtte avstå Mesopotamia, Syria, Arabia og Palestina, dessuten det meste av Trakia, hele Kilikia og Armenia og Smyrna-området. Stredene skulle være en internasjonal sone.

Tyrkiske nasjonalister forkastet Sèvres-traktaten, som i 1923 ble avløst av den langt gunstigere Lausanneavtalen.



Den tyrkiske delegasjonen.

To innlegg lenger opp leser vi om den russiske offensiven mot de polske styrkene i Ukraina, som må trekke seg tilbake. De flyktende polakkene har helt rett i at russerne har større ambisjoner.

Lenin har allerede lenge planlagt å gå mot Europa, men borgerkrigen har hittil forhindret ham. Får han tatt Tyskland og gjort landet kommunistisk, vil han dominere kontinentet. Og de vestallierte bryr seg lite om hva som skjer i de mindre siviliserte østlige delene av Europa. Det står imidlertid ett hinder mellom - den nye polske republikken.



Polakkene prøvde å apellere til vestmaktene da de måtte trekke seg tilbake i juli, men forgjeves. I stedet for å sende militære styrker, som ønsket, sender de en delegasjon, og skisserer muligheter for en våpenhvile, som russerne slett ikke er interessert i.

Det er general Mikhail Nikolaievitsj Tukhatsjevskij som får oppdraget med å gå gjennom Polen via Warsawa og deretter gå inn i Tyskland. Lenger syd får Josef Vissarionovitsj Stalin oppdraget å 'sovjetisere' Tsjekkoslovakia, Ungarn, Østerrike og Romania, og starte en revolusjon i Italia. (I parentes bemerket blir Tukhatsjevskij sjef for den Røde Armé i 1925, men blir så henrettet av Stalin i utrenskningene i 1937).



De russiske styrkene er nok overlegne, men den unge polske nasjonen har den fordelen at de ikke har noen mangel på frivillige som vil slåss. Mange av disse er helt uerfarne, men det finnes også en kjerne av veteraner og offiserer. Rundt 900 000 soldater klarer de å mobilisere. De har også en del moderne utstyr.

Slaget innledes 12.august. Russerne angriper, og de to neste dagene ser det dystert ut for de polske forsvarerne. Det er ikke rom for å gå i detaljer her, men den 15.august iverksetter den polske feltmarskalken Józef Klemens Piłsudski et nøye planlagt motangrep. Russerne hadde gått i en felle, og ble nå kastet tilbake. I dag, 18.august 1920, må russerne erkjenne at slaget er tapt, og trekke seg tilbake.

Slaget blir også kalt Mirakelet ved Wisla, og var et avgjørende tap for russerne, som mistet over 100 000 døde, sårede og fanger. De måtte også skrinlegge planene om å underlegge seg Europa, og fikk ikke sjansen før 20 år senere.


Józef Piłsudski, "den andre polske republikkens far".


Mer om dette skjellsettende, men ofte oversette, kapittelet i europeisk historie kan vi finne her:
https://notesfrompoland.com/2020/08/...dred-years-on/
https://www.ft.com/paidpost/polish-n...wzF69dUPEpbar8
(Bildene er også hentet herfra)

Hitler har ikke ligget på latsiden siden sist, og holdt 15. august 1920 nok en av sine etterhvert velkjente taler i Hofbräuhaus i München.



Talen har tittelen "Hvorfor vi er antisemitter", og kan leses her i sin helhet for spesielt interesserte: LENKE

7. september 1920 inngår Frankrike og Belgia en forsvarspakt, kjent som The Franco-Belgian Accord. Traktaten går ikke fullt så langt som franskmennene hadde håpet - de hadde ønsket en felles styrkestruktur og mobilisering - og omfatter heller ikke Storbritannia, som ikke ønsker å delta i traktaten. Men den fastslår at begge land skal mobilisere reservene hvis Tyskland begynner å ruste opp, og legger også opp til tettere integrasjon av grenseforsvar og samarbeid mellom generalstabene.

2. november 1920 avholdes presidentvalg i USA. Den sittende presidenten, Woodrow Wilson, hadde egentlig håpet på å få sittet en tredje periode (noe grunnlovsforbud mot dette forelå ikke før i 1951, selv om tradisjonen var at presidenter ikke stilte på ny etter to perioder), men partiledelsen er ikke interessert i dette - ikke minst pga Wilsons begrensede popularitet. Dermed står kampen mellom to nye kandidater på hver side.

På republikansk side var det lenge tidligere president Theodore Roosevelt som lå an til å bli presidentkandidat, men han døde i 1919. Dermed er det Warren G. Harding som stiller for GOP, med Calvin Coolidge som visepresidentkandidat. Demokratene stiller med James M. Cox, og stiller sin egen Roosevelt som visepresidentkandidat: Franklin D. Roosevelt.

Valget er preget av nedgangstider i USA, etter oppgangstidene under første verdenskrig. Hardings valgkamp er basert på slagordet "Return to normalcy", som innebar et ønske om å returnere USA til tiden før første verdenskrig. Dette gir gjenklang i store deler av landet, og Harding vinner med betydelig flertall - kun sørstatene stemmer for demokratenes Cox, resten av landet støtter Harding:



USAs neste president er dermed Warren G. Harding.

8. november 1920 i Boulogne i Frankrike ble en enkel kiste lagt ned i en større av eik, med en plakett og et antikt sverd oppå. På plaketten stod det: "A British Warrior who fell in the Great War 1914-1918 for King and Country".

Dagen før hadde fire kropper blitt gravd opp fra krigsgravplasser ved Somme, Aisne, Arras og Ypres, og blitt transportert til et kapell i Saint-Pol-Sur-Ternoise. Der valgte Brigadegeneral L. J. Wyatt og en Oberst Gell ut en av kroppene som ble lagt en enkel kiste. De andre ble begravd igjen.

De neste dagene ble kisten med den ukjente soldaten transportert til London, først til Boulogne med hest og vogn, derfra med jageren HMS Verdun til Dover, og derfra med tog til London.

11. november, på toårsdagen for våpenstillstanden, ble kisten dratt i prosesjon gjennom byen. Først til Whitehall, hvor den stoppet mens Kong George V avduket "The Cenotaph", minnesmerket over de falne under 1. verdenskrig, som nå er regnet som et minnesmerke over alle falne i Storbritannias kriger. Deretter ble kisten tatt til Westminster Abbey hvor den ble begravet med jord tatt fra slagmarker i Frankrike og dekket med en stein i svart marmor fra Belgia.

Samme dag ble en ukjent fransk soldat begravet under Triumfbuen i Paris.

Dette ble begynnelsen på en skikk for å begrave en tilfeldig utvalgt, uidentifisert soldat for å representere alle falne i krig. Blant andre USA, Tyskland, Russland, Litauen, Polen og flere har tilsvarende minnesmerker.

https://www.bbc.com/news/magazine-11710660

I Irland har urolighetene fortsatt. Etter påskeopprøret i 1916 vant Sinn Féin en overveldende seier i valget i desember 1918. Medlemmene av Sinn Féin nektet å stille i parlamentet i Westminster, og opprettet i stedet Irlands første Dáil (parlament). Denne forsamlingen blir ikke anerkjent av britene, og samme dag som den konstituerer seg 21. januar 1919, inntrer også de første trefningene mellom medlemmer av IRA og RIC (Royal Irish Constabulary) - trefninger som senere anses som åpningen av den irske uavhengighetskrigen. Siden dette har Sinn Féin arbeidet med å sette opp sin egen regjering og statsforvaltning, ledet av Eamon de Valera, og etablerer et eget politi og rettsvesen (som dels fortrenger det britiske, fordi irene nekter å stille som jurymedlemmer i de britiske domstolene), samt et "nasjonalt lån" som i praksis erstatter britenes skatteinnkreving. For å gjenvinne kontrollen svarer britene med gjengjeldelser mot det de oppfatter som republikanske aktivister - som ofte rammer den alminnelige sivilbefolkningen. Bl.a. brenner britiske soldater i september 1919 ned mesteparten av butikkene i Fermoy i Cork, som gjengjeldelse etter at IRA drepte en britisk soldat dagen i forveien.

I 1920 beslutter britene å forsterke RIC med egne britiske styrker. Disse styrkene blir i stor grad rekruttert fra arbeidsledige britiske krigsveteraner, og bruker en miks av mørke og beige uniformer - som gir dem tilnavnet Black and Tans. De opparbeider seg raskt et rykte for dårlig disiplin og brutalitet, og blir beryktet for sine gjengjeldelsesangrep mot den irske sivilbefolkningen. Dette styrker oppslutningen til de irske republikanerne ytterligere.

IRA gjennomfører på sin side en geriljakampanje mot britene, som ledes av Michael Collins, finansministeren i den irske republikanske regjeringen (de Valera har siden våren 1919 vært i USA, for å skaffe støtte og finansiering til den republikanske regjeringen fra den irske diasporaen der). Collins etablerer et nettverk av spioner i den britiske administrasjonen, særlig i politistyrkene i Dublin, inkludert den såkalte "G Division", som var etablert særskilt for å slå ned IRA.


Michael Collins

Collins etablerer i tillegg The Squad, en egen gruppe som har som særskilt oppgave å likvidere medlemmene i britenes G Division. Dette resulterer i stadig flere gjengjeldelsesangrep fra britene, og da særlig Black and Tans - og flere landsbyer blir brent ned. Ingen andre dager skal imidlertid bli så beryktet som søndag, 21. november 1920.

Dagen starter bra for Collins. The Squad gjennomfører en rekke vellykkede angrep mot den såkalte Kairo-gjengen, bestående av britiske etterretningsagenter. Ikke mindre enn 15 agenter og andre medlemmer av RIC/britiske styrker blir drept. Gjengjeldelsen kommer imidlertid ikke lenge etter. En britisk kolonne bestående av lastebiler og pansrede biler tar seg, sammen med RIC, inn på Croke Park utenfor Dublin, hvor en kamp gaelisk fotball pågår. Planen er egentlig å omringe stadion, og gjennomsøke alle tilskuerne på vei ut. Men RIC åpner i stedet ild mot tilskuerne nesten med en gang etter å ha tatt seg inn på stadion. Over 30 publikummere blir drept, og dagen blir kjent som Bloody Sunday.

1 uke etter massakren på Croke Park slår IRA tilbake. 36 medlemmer av IRAs West Cork Flying Coloumn gjennomfører et bakhold mot en patrulje med RIC Auxilliaries (paramilitære grupper rekruttert fra britiske veteraner fra første verdenskrig, sendt for å støtte RIC) på 18 mann ved Kilmicheal i Cork. Etter intens nærkamp med håndgranater og håndvåpen er 17 av de britiske soldatene døde. Kun en av de britiske soldatene, som er så hardt skadet at IRA antar at han er død, kommer fra det med livet i behold. IRA mistet 3 mann, hvorav 2 ifølge gruppens leder skal ha blitt drept i forbindelse med en falsk overgivelse fra Auxilliaries side.

Jeg ANTAR at det er dette bakholdet som er ment skildret i filmen The Wind That Shakes the Barley (filmen inkluderer et klipp som ikke er med i klippet under, hvor IRA-medlemmene gjennomfører sluttet orden, tydelig rystet - dette skal også ha skjedd etter det ekte Kilmichael-bakholdet):



Britene svarer, i etterhvert kjent stil, med å brenne ned alle husene i området hvor bakholdet skjedde, og flere hus og butikker i nærliggende byer - her illustrert av et annet klipp fra The Wind That Shakes the Barley (anbefales forøvrig), som skildrer en gjengjeldelsesaksjon fra Black and Tans:



Britene trapper også opp innsatsen mot IRA, og i London etableres det barrierer utenfor 10 Downing Street, som beskyttelse mot mulige IRA-angrep. 10. desember vedtas også unntakstilstand i deler av Irland (Cork inkludert), som gir de britiske styrkene i Irland utstrakt myndighet til maktbruk - inkludert standrett.



https://en.wikipedia.org/wiki/Kilmichael_Ambush
https://en.wikipedia.org/wiki/Nevil_...dy#Martial_law

I dag overtar NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei) avisen Völkischer Beobachter. Opprinnelig var det en antisemittisk skandaleavis som het Münchener Beobachter som var blitt overtatt av Thuleselskapet og fikk nytt navn i 1919. Avisen profilerte seg som "Kampfblatt der nationalsozialistischen Bewegung Großdeutschlands". Thuleselskapet var en germansk frimurerlosje med et visst mystisk preg. Blant medlemmene finner vi Alfred Rosenberg, Julius Streicher, Hans Frank og Rudolf Hess.

Initiativtakere til overtakelsen av avisen var major Ernst Röhm, som vi skal høre mye om senere, og Dietrich Eckart. De overtalte Röhms sjef generalmajor Franz Ritter von Epp til å betale for avisen, sannsynligvis fra hemmelige militære fond. Eckart blir redaktør for avisen de første årene, og er også en av Hitlers første mentorer. Senere overtar Alfred Rosenberg, nazistenes sjefsideolog, som vi også skal høre om senere.




En senere utgave av avisen fra 1933.

Völkischer Beobachter er et viktig organ for nazistene, og blir, med unntak av en periode 1923-1925, gitt ut helt til 1945.

1. januar 1921 blir Reichswehr offisielt stiftet, og avløser da Vorläufiges Reichswehr som har eksistert siden 1919 som en overgangsordning.


Versailles-traktatens begrensninger er nå i kraft, og Reichswehr er dermed begrenset til en stående hær på 100 000 mann (i 1918 hadde de 4 500 000), og en marine på 15 000. Tyskerne forbys å etablere en egen generalstab, og forbys også å besitte tunge våpen som artilleri over 105 mm, pansrede kjøretøy, ubåter, slagskip, og fly.

Reichswehr ser nå slik ut:

Hvis Bestefar tilgir meg, tillater jeg meg å tilføye til hans utmerkede innlegg følgende lenke til en liten filmsnutt som den britiske militærhistorikeren Mark Felton laget som gir mer informasjon om denne organisasjonen for de som er interesserte. Av historisk kuriositet kan det blant annet nevnes at den keiserlige hærens regimentsnavn, -historikk og -faner i det stille ble fordelt på de forskjellige kompaniene i divisjonens manøverbataljoner, slik at man ved behov raskt kunne styrkeoppbygge fordums avdelinger igjen.