Globalt toppbanner

**Rittmester** · DTG 282042 Jun 19,

Versaillestraktaten

Versaillestraktaten

I dag, 28.juni 1919, setter ententemaktene og Tyskland sine signaturer på Versaillestraktaten, som setter sluttstrek for våpenhvilen etter krigen. Datoen er ikke helt tilfeldig valgt – det er på dagen fem år siden skuddene i Sarajevo falt, som utløste første verdenskrig.

Forhandlingene startet i januar, og det deltok 70 delegater fra 27 land. Det var imidlertid fire menn som møttes i lukkede sesjoner som avgjorde det aller meste – president Woodrow Wilson og statsministrene David Lloyd George, Georges Clemenceau og Vittorio Emanuele Orlando. Russland deltok ikke, da de allerede hadde undertegnet en separat avtale, men aller viktigst – Tyskland satt ikke ved forhandlingsbordet. De allierte ønsket ikke at de skulle få mulighet til å så splid, og traktaten endte opp som et diktat.

Den tyske ministerpresidenten Philipp Scheidemann nektet å underskrive, og gikk av i protest. Hans etterfølger Gustav Bauer sa at han ville underskrive dersom visse artikler ble fjernet, men fikk da et ultimatum – skriv under, ellers vil allierte styrker krysse Rhinen innen 24 timer.

Avtalen ble signert.

Det var tøffe krav. I tillegg til store krigserstatninger måtte flere landområder avstås – Tyskland mistet 65 000 kvadratkilometer og 7 millioner innbyggere. Tyskerne måtte også finne seg i store begrensninger på sitt militærvesen – intet flyvåpen, en marine begrenset til 6 større krigsskip, ikke over 10 000 tonn, ingen ubåter, samt en hær med under 100 000 soldater og maksimalt 4000 offiserer.

Avtalen i sin helhet kan leses her: https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles

Da marskalk Ferdinand Foch overvar signeringen av traktaten utbrøt han profetisk, «Dette er ingen fred! Dette er tyve års våpenhvile!» Hans utgangspunkt var imidlertid et annet - han syntes avtalen var for mild.

Det ble fremforhandlet flere avtaler i denne perioden, men dette var den viktigste.

**Rittmester** · DTG 282044 Jun 19,

Folkeforbundet

Folkeforbundet

Da fredsforhandlingene i Paris startet, ble det også satt ned en spesiell kommisjon under ledelse av president Woodrow Wilson. Hans Folkeforbund, eller Nasjonenes forbund, ble vedtatt 28.april i år, og vil bli etablert neste år.

Vi husker tilbake til Wilsons 14 punkter, hvorav ett var etableringen av dette forbundet. Formålet skal være å få til økt samarbeid mellom nasjonene og trygge fred og sikkerhet. Dette skulle vise seg å bare bli en moderat suksess.

**hvlt** · DTG 062204 Jul 19,

Sv: 100 ÅR ETTER

Første kryssing av Atlanterhavet med fly

Av de teknologiske fremskritt som skjedde under 1. verdenskrig, var kanskje det viktigste utviklingen av fly og luftskip. Luftskip, luftballonger med bensinmotor, hadde alt blitt laget før århundreskiftet, og første flyvning med motordrevet fly tyngre enn luft var foretatt i 1903, men 1. verdenskrig hadde gitt en enorm teknologisk utvikling av begge. Fra å være kuriositeter var de i løpet av krigen blitt brukbare for bred militær og kommersiell bruk.

Britene utviklet mot slutten av krigen det tunge tomotors bombeflyet Vickers Vimy som kunne bære opp til 18 stk. 250 lb bomber. Det kom ikke i operativ tjeneste før våpenhvilen, men RAF tok det i bruk kort etter. Før krigen var det blitt utlovet en pris på 10.000 pund til den første som kunne fly fra hvilket som helst sted i Nord-Amerika til hvilket som helst sted i Storbritannia eller Irland i en sammenhengende flytur på 72 timer eller mindre. Vickers-fabrikken hadde funnet at deres Vickers Vimy burde kunne klare dette med litt ombygging.

Vickers Vimy:

John Alcock hadde vært britisk krigsflyver under krigen og blitt tatt til fange i Tyrkia etter at bombeflyet hans fikk motorstopp. Arthur Whitten Brown hadde vært observatør på rekognoseringsfly under krigen og hadde blitt skutt ned og tatt til fange i Tyskland. Alcock og Brown ble hyret av Vickers for å være henholdsvis flyver og navigatør i et forsøk på å fly over Atlanterhavet.

Et Vickers Vimy ble modifisert med store ekstra bensintanker i stedet for bomberom og fraktet med skip til Newfoundland. Den 14. juni 1919, kl. 13:45 tok Alcock og Brown av fra et jorde nær St. John’s lastet med 3900 liter bensin. Det var så vidt det tunglastede flyet kom over tretoppene. Kl 17:20 gikk den vinddrevne generatoren i stykker, så de ikke lenger hadde strøm til radioen, intercomen de snakket til hverandre med og de elektrisk oppvarmende drakten de hadde på seg i den åpne cockpiten. Like etter sprakk den ene eksospotten, og bråket fra motoren var så sterkt at de ikke lenger kunne kommunisere med hverandre uten intercomen. Omtrent samtidig fløy de også inn i tett tåke, så navigering ble umulig. To ganger mistet Alcock kontroll over flyet, og det gikk i spinn. Begge gangene gjenvant han kontrollen like før de styrtet i havet. Kl. 00:15 så de stjernehimmelen over seg og Brown kunne bestemme posisjonen med sekstant. De var på rett kurs, men svært kalde uten de elektrisk oppvarmede draktene. Ved 03:00-tiden fløy de inn i kraftig snøvær, Alcock og Brown ble gjennomvåte, instrumentene frøs og forgasserne på motorene iset, så Brown måtte klatre ut på vingene for å komme til motorene og fjerne is. Om morgenen kom de inn over Irland og litt inn i landet så de en grønn slette som de antok var et jorde der de kunne lande. Klokken 08:40 den 15. juni landet de, etter 15 timer og 57 minutter i luften. Det viste seg at det de landet på ikke var et jorde, men en myr. Hjulene satte seg fast og flyet steilet over og fikk en god del skader, men hverken Alcock eller Brown ble skadet. Dette var den første kryssing av Atlanterhavet luftveien. Alcock ble drept 6 måneder senere da han styrtet med en Vickers Viking i Frankrike.

Alcock og Brown tar av fra Newfoundland:

Flyet etter crashlanding i myr på Irland:

**hvlt** · DTG 062241 Jul 19,

Sv: 100 ÅR ETTER

Første toveiskryssing av Atlanterhavet, denne gangen med luftskip

Både Tyskland, Storbritannia og Frankrike utviklet luftskip, holdt oppe av store beholdere med hydrogen (eller etter hvert helium) meget videre under krigen enn det man hadde sett før krigen. Her var Tyskland teknologisk klart lengst fremme med luftskipene produsert av Luftschiffbau Zeppelin GmbH. I 1916 ble et tysk luftskip, LZ76 på bombetokt over England skutt ned, men hadde svært små ytre skader. Dette ga britene stor teknologisk kunnskap og hadde stor betydning for konstruksjonen av de to britiske luftskipene R33 og R34. Disse ble ikke ferdige før krigen var slutt, R33 fløy første gang 6. mars 1919 og R34 14. mars. De var laget for rekognosering og bombing. Inntil siste halvdel av 1930-tallet konkurrerte luftskip og fly om hva som skulle være fremtidens løsning for transport av større mengder mennesker og/eller last luftveien. I juni bestemte man seg for å prøve å fly R34 over Atlanterhavet. R34 var ikke beregnet på et større mannskap, men man hengte opp hengekøyer inne i skroget for det ekstra mannskapet man trengte. Man festet en metallplate oppå eksosrøret til den motoren som var i gondolen, for å ha som stekeplate for matlaging.

Under kommando av major George Scott tok R34 av fra East Fortune i Skottland 2. juli 1919 og ankom, etter flyving i kontinuerlig kraftig motvind, Long Island 6. juli etter 108 timers flyving. De hadde da bare igjen bensin for ca. en halv time. Luftskipets navigasjonsoffiser, major John Edward Maddock Pritchard hoppet ut i fallskjerm for å instruere de amerikanske bakkemannskapene i hvordan de skulle ta imot og fortøye luftskipet. Tilbaketuren startet 10. juli, og med de mye mer gunstige vindforholdene i østlig retning over Nord-Atlanteren var de tilbake i Norfolk, England, 13. juli, etter 75 timers flyving.

**Bestefar** · DTG 111654 Aug 19,

Sv: 100 ÅR ETTER

Første halvår av 1919 har i Tyskland vært preget av uroligheter. Fra VK1-tråden husker vi at det spredte seg opprør over hele landet høsten 1918, som ledet til at keiser Wilhelm II abdiserte, og til at to ulike fraksjoner - SPD og mer radikale grupperinger som Rosa Luxemburg og Karl Liebknechts Spartakistbevegelse - erklærte landet som en republikk. Dette leder til en meget spent stemning mellom SPD og de revolusjonære Spartakistene. Friedrich Ebert, kansler fra SPD, ønsker å ta med seg de revolusjonære sosialistene i regjeringen for å ta brodden av den revolusjonære stemningen, men forholdet mellom de to fraksjonene preges av mistro. Sosialistene har etablert sine egne arbeider- og soldatråd, legger planer for nasjonalisering av industrien i landet. og begynner også å overta administrasjonen av flere store byer. SPD er bekymret for at Tyskland kan ende opp som Russland. For å forhindre dette inngår Ebert en hemmelig avtale med hæren som sikrer hærens støtte til SPD. I desember 1918 fører dette til blodutgytelse når hæren forsøker å stanse en sosialistisk konvensjon mellom arbeider- og soldatrådene i Berlin, 16 mennesker blir drept. Konvensjonen blir likevel avholdt, og vedtar - til Eberts og hærens store fortvilelse - at kontroll av hæren skal overføres til soldatrådene, og at offiserer skal velges i stedet for å utpekes. Som et svar på dette begynner overkommandoen i hæren å etablere frivillige militære avdelinger - såkalte Freikorps - for å møte det de oppfatter som en bolsjevistisk trussel.

Friedrich Ebert

Samtidig har situasjonen allerede begynt å eskalere til voldelige sammenstøt. Regjeringen krever Volksmarinedivision oppløst i etterkant av Kiel-opprøret, fordi de mistenker den for å være infiltrert av Spartakister, og stanser alle lønnsutbetalinger. Soldatene svarer med å okkupere kansleriet rundt juletider 1918. Ebert sender inn hæren, som leder til gateslag hvor over 30 mister livet, men hæren mislykkes i å kaste ut soldatene.

Den umiddelbare situasjonen løses ved at regjeringen aksepterer betalingskravet fra soldatene, som deretter forlater de okkuperte bygningene, men forholdet mellom SPD og sosialistene er nå ytterligere forverret. Sistnevnte bryter samarbeidet med SPD. Kort tid etter grunnlegges det tyske kommunistpartiet, ledet av Rosa Luxemburg.

Nye konfrontasjoner finner deretter sted i januar, når kommunistene og sosialistene arrangerer store demonstrasjoner i Berlin. Ebert sender inn militære styrker - inkludert Freikorps under ledelse av Gustav Noske - som øker spenningen ytterligere. Etter at forsøk på forhandlinger bryter sammen, settes de militære aktivt inn mot demonstrasjonene. Fremferden er brutal, og særlig Freikorpsene får rykte på seg for regelrette henrettelser i gatene. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht blir arrestert 15. januar 1919, overlatt til et Freikorps, som henretter dem.

Spartakist-milits i Berlin

Regjeringsstyrker

I etterkant av dette bestemmer Noske seg for å ta militære grep mot Bremen, som har erklært seg som en egen sosialist-republikk. Freikorpsene invaderer byen, som resulterer i 400 døde, og avviklingen av Bremen-republikken.

Revolusjonære etter en henrettelse, mars 1919

Etter dette fortsetter situasjonen å eskalere over hele landet. Streiker og opprør bryter ut i en rekke byer. Flere steder erklærer seg som uavhengige sosialistiske republikker, inkludert München. Regjeringen svarer med Freikorps, og Tyskland glir mer og mer over i en borgerkrigslignende tilstand. En etter en faller de uavhengige republikkene, til kun München-republikken står igjen. Denne faller 2. mai 1919. Med det er også de væpnede konfliktene over for denne gang, og Tyskland kan konsentrere seg om å gjenoppbygge landet og etablere et nytt styresett.

Den 11. august signeres den nye grunnloven, den såkalte Weimar-grunnloven, og landet har dermed en ny forfatning. Grunnloven deler makten mellom parlamentet (Reichstag), en folkevalgt president som velges for 7 år av gangen, og en regjeringssjef - Kansler - som utpekes av presidenten. Fungerende president er Friedrich Ebert, som har fungert midlertidig i rollen siden embetet ble etablert i februar, og som nå innsettes formelt. Scheidemann har fungert som kansler siden Ebert utpekte ham i februar, og fortsetter også i den rollen. Det første parlamentsvalget skal holdes neste år, pr. nå fortsetter Weimar-forsamlingen som ble valgt i januar. Den domineres av SPD, som har 38 % av stemmene.

Etter krigen har Adolf Hitler returnert til München, og har bestemt seg for å fortsette i hæren. I juli utpekes han som Verbindungsmann (etterretningsagent) i en oppklaringsavdeling i Reichswehr. Hitler får raskt i oppdrag å infiltrere et nytt politisk parti: Deutsche Arbeiterpartei (DAP), etablert av Anton Drexler. Hitler stiller opp på et av DAPs møter i september 1919, og imponerer Drexler med sine taleferdigheter. Drexler gir Hitler et hefte med egne politiske synspunkt - preget av antisemittisme, nasjonalisme, anti-kapitalisme, og anti-marxisme. Hæren beordrer Hitler til å søke om å bli medlem, og Hitler blir deretter medlem nr. 555 (tellingen startet på 500, for å gi inntrykk av størrelse).

I september skriver Hitler også det såkalte Gemlich-brevet. Dette er et svarbrev til en soldat (Gemlich) som har bedt hæren om å avklare hvordan den ser på jødeproblemet. Hitler svarer på vegne av hæren at det er viktig å forstå at jødedommen er en rase og ikke en religion, og at myndighetenes mål må være å fjerne jødene. Dette er det første kjente skriftstykket hvor Hitler gir uttrykk for sine antisemittiske synspunkt.

Imens har det blitt etablert en ny autoritær, antidemokratisk og nasjonalistisk/rasistisk politisk retning i Italia: Fascismen. Det italienske fascistpartiet etableres av en tidligere sosialist, Benito Mussolini, som nylig har returnert fra tjeneste som soldat i første verdenskrig. Mussolinis oppfatning av utenrikspolitikk er definert av begrepet spazio vitale, som kan sammenlignes med det tyske konseptet Lebensraum. Etter Mussolinis oppfatning er hele middelhavet å anse som Italias spazio vitale.

Mussolini

**Rittmester** · DTG 252216 Aug 19,

Stemmerett for alle i Norge

Etter våpenstillstanden i november 1918 hadde mange land, inkludert Norge, opplevd en kraftig konjunkturoppgang. I løpet av 1919 har de fleste land fjernet handelsrestriksjonene, slik at alminnelige forbrukere her til lands har mulighet for å få tak i de varene de vil, og også den norske eksportnæringen har gode tider. Dette skal imidlertid ikke vedvare, men det skal vi høre om senere.

Demokratiet blomstrer, og fra i år har landet også full stemmerett.

Stortinget skriver:

Rett til å stemme. Stemmerett for alle i 100 år

Den 17. juli 1919 opphevet Stortinget Grunnlovens bestemmelse om at stemmerett skulle suspenderes dersom man mottok fattigstøtte. Vedtaket i 1919 er historisk viktig fordi det markerte at sosial og økonomisk status eller personlige egenskaper ikke lenger skulle være bestemmende for om man hadde fulle borgerrettigheter.

Det kan argumenteres for at alminnelig stemmerett først ble en realitet ved opphevelsen av suspensjonsbestemmelsen mot fattigfolk i 1919.

Bestemmelsen var blitt innført samtidig med alminnelig stemmerett for menn i 1898. Da kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn i 1913, skjedde det en markant økning i antallet stemmeberettigede som ble rammet av suspensjonen. I de godt og vel 20 årene bestemmelsen besto rammet den urettferdig og den rammet mange flere enn den i utgangspunktet var tenkt å ramme.

Suspensjon av stemmeretten til fattige ble et utrykk for sosial urettferdighet. At bestemmelsen, som ble enstemmig innført uten debatt eller motstand i 1898, ble fjernet nesten like selvfølgelig og helt enstemmig bare 21 år senere, hang sammen med de store endringene i synet på sosiale spørsmål, sosialhjelp, individets og menneskets verdighet og folkestyrets karakter i tiårene rundt 1900.

I 1919 handlet det om å gi alle mennesker rett til demokratisk deltagelse, uavhengig av sosiale og økonomiske rammer. I dag handler det om å få alle til å bruke stemmeretten, og delta i demokratiske prosesser, valg og påvirkning av det samfunnet vi lever i.

Fredrikke Marie Qvam, sentral i kampen for kvinners stemmerett i Norge.

Hos Stemmerett finner vi også:

1913 fikk kvinner i Norge stemmerett ved Stortingsvalg. Men de aller fattigste fikk fortsatt ikke stemme.

Forslaget om at kvinner skulle få stemmerett på lik linje med menn, ble enstemmig vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Dermed var kvinnenes stemmerettskamp avsluttet – 99 år etter at Norge fikk en grunnlov som slo fast at landet skulle styres av det norske folk.

I verdenssammenheng var vedtaket radikalt. Tre stater som på den tiden ikke var selvstendige, hadde ledet an; New Zealand i 1893, Australia i 1902 og Finland i 1906. Men Norge ble den første suverene stat i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn.

Det fantes likevel fortsatt noen begrensninger i den stemmeretten som ble innført i 1913. Folk som mottok støtte fra fattigkassa fikk ikke lov til å stemme. Dette rammet spesielt mange kvinner, fordi heller ikke husmødre som var gift med menn som mottok sosialhjelp var stemmeberettigede. Derimot hadde hjemmearbeidende kvinner som var gift med menn som kunne forsørge familien stemmerett. Andre grupper i samfunnet som ikke hadde stemmerett i 1913 var kriminelle og umyndiggjorte.

I 1919 ble det bestemt av Stortinget at også folk som levde på fattigunderstøttelse skulle ha stemmerett. Først i 1954 ble den paragrafen som nektet mennesker stemmerett ved «umyndiggjørelse» og ved «offentlig tiltale for straffbare handlinger» opphevet. Mange regner likevel 1919 som det året der Norge fikk full allmenn stemmerett.

Med innføringen av stemmerett for kvinner i 1913, ble det formelle grunnlaget lagt for at kvinner som gruppe skulle kunne delta i samfunnets avgjørelser på lik linje med menn. En kampsak, med røtter tilbake til den franske revolusjonen og opplysningstida, var vunnet. I løpet av kampen hadde kvinner skaffet seg politisk erfaring og organisasjonserfaring gjennom kvinnesaksforeningene, stemmerettsforeningene, avholdsbevegelsen, fagbevegelsen og misjonsforeningene.

**Rittmester** · DTG 271125 Aug 19,

Det norske Forsvaret

Norge hadde rundt 1905 bygget opp et forholdsvis sterkt og moderne militærvesen, og nøytralitetsvernet under første verdenskrig gjorde at det fortsatt ble brukt ressurser på å modernisere materiellet og trene personellet. Ikke alt var rosenrødt - de fire norske panserskipene var allerede gammeldagse, og to mer moderne panserskip som hadde blitt bestilt i Storbritannia før krigen, hadde blitt konfiskert av britene til eget bruk. Og etter krigen ble det tørke i materiellbevilgningene. Skip, fly og annet materiell skal vi høre mer om i senere innlegg, men la oss først ta for oss mer generelle saker.

Ivar Aavatsmark.

Forsvarsminister og generalmajor Ivar Aavatsmark styrte over Forsvarsdepartementet, som på denne tiden var organisert i Arméstyrelsen og Marinestyrelsen. Frem til 1911 hadde disse blitt ledet av henholdsvis kommanderende general og kommanderende admiral, men nå hadde disse avdelingene sivile sjefer. Selv om partiene på Stortinget snakket om viktigheten av å ha et Forsvar, ble ordene ikke fulgt opp med bevilgninger, og en langvarig sulteforing startet. Det var også andre prioriteter - på denne tiden var man aller mest redd for en kommunistisk revolusjon, inspirert av det som skjedde i Russland og andre steder i Europa. I 1918 hadde den revolusjonære fløyen i Arbeiderpartiet seiret på landsmøtet, noe som skremte flere. Det ble i all hemmelighet etablert en kuppberedskap, og Aavatsmark var sentral i planleggingen av denne. Spesielt pålitelige avdelinger skulle etableres i Hæren, blant annet mente Aavatsmark at Hans Majestet Kongens Garde ikke burde rekruttere fra større industristeder, for å unngå revolusjonære elementer. I 1920 kom det til å være godt over 20 000 soldater tilgjengelig som interne sikkerhetsstyrker, valgt ut etter hvem offiserene mente hadde det rette sinnelag. Disse hemmelige, interne sikkerhetsstyrkene ble vedlikehold til langt ut på 1930-tallet, blant annet under forsvarsminister Vidkun Quisling.

Håndbok for Gardens sikringstjeneste fra 1933, med veiledning i hvordan man skal håndtere hybride trusler - unnskyld, "lovbryterbander".

Kommanderende general var generalmajor Johan Cristopher Ræder, tidligere generalinspektør for ingeniørvåpenet og fortifikasjonsspesialist. Han forsøkte å få til økte bevilgninger, men forgjeves. Etter hvert gikk førstegangstjenesten i infanteriet ned til 48 dager.

Under Generalstaben inngikk:
1.Divisjon med hovedkvarter i Fredrikshald (Halden)
2.Divisjon med hovedkvarter i Kristiania (Oslo)
3.Divisjon med hovedkvarter i Kristiansand
4.Divisjon med hovedkvarter i Bergen
5.Divisjon med hovedkvarter i Trondheim
6.Divisjon med hovedkvarter i Harstad

Hver av disse divisjonene hadde et variabelt antall regimenter under seg, hvor infanteri og artilleri utgjorde hovedtyngden. Typisk hadde hver divisjon 3-4 infanteriregimenter, hver med 3-4 bataljoner. Ingeniøravdelinger og tren inngikk også, og tre av divisjonene hadde dertil et dragonregiment. I tillegg til styrkene som inngikk i divisjonene kom festningsartilleri. Hærens flyvevåben, med hovedbase og flyfabrikk på Kjeller, tilkom også.

Totalt var Hæren på 150 000 mann - enn så lenge forholdsvis godt utrustet og trent.

Soldater på utmarsj på Gardermoen 1919 (Eyvind Botolfsen/Oslo Museum. CC BY SA 2.0).

Kommanderende admiral var kontreadmiral Alfred Berglund.

Under admiralstaben inngikk:
1. Sjømilitære Distriktskommando, Karljohansvern
2. Sjømilitære Distriktskommando, Marviken pr. Kristiansand
3. Sjømilitære Distriktskommando, Bergen
4. Sjømilitære Distriktskommando, Trondheim
5. Sjømilitære Distriktskommando , Ramsund

Marinens flyvevåben, med hovedbase og flyfabrikk i Horten, inngikk også.

Det den gang fortsatt ganske moderne panserskipet Norge, avbildet i 1910 med kisten til Bjørnstjerne Bjørnson om bord.

**Rittmester** · DTG 021042 Oct 19,

Übergangsheer

Reichswehr - det tyske forsvaret, er etter Versaillestraktaten begrenset til 100 000 mann, hvorav maksimum 4000 offiserer. Imidlertid har man gjort nedtrappingen gradvis, og siden mars 1919 hatt en midlertidig organisasjon, Vorläufige Reichswehr, på 43 brigader. Avtalen dekker også marinen, men den er på denne tiden av neglisjerbar størrelse. I 1918 talte den tyske forsvarsmakten rundt 4,5 millioner soldater, så kuttene er svært betydelige.

For tre dager siden, 30.september, ble Übergangsheer etablert. 'Overgangshæren' består av 20 brigader, og totalt består de væpnede styrkene nå av 400 000 mann. De endelige nedskjæringene til 100 000 vil ikke være fullført før i 1921.

Traktaten setter også en del andre begrensninger med tanke på blant annet våpen og utstyr. Noe av det viktigste er imidlertid at Tyskland ikke lenger får lov til å ha en generalstab. Dette er svært alvorlig for tyskerne, som sannsynligvis har hatt den aller beste og mest effektive generalstaben av alle. Håndplukkede offiserer har bidratt til den høye prestisjen, og de vestallierte har nok vært redde for at en slik generalstab skulle videreføres.

Vi finner noen flere betraktninger rundt blant annet generalstaben og von Seeckt (se under) i dette innlegget av Kdo_Under: i tråden om første verdenskrig.

Tyskerne selv vet utmerket godt hvilken nytte de har hatt av generalstaben, og etablerer nå Truppenamt basert på operasjonsseksjonen fra den gamle generalstaben. Dette 'troppekontoret', som man kanskje skulle tro beskjeftiget seg med bare administrative saker, består av fire seksjoner:
T1: Operasjoner og planlegging
T2: Organisasjon
T3: Statistikk (offisielt; egentlig etterretning)
T4: Trening

Det etableres også 57 underkomiteer som skal studere erfaringer innen taktikk, organisasjon og doktrine fra Verdenskrigen. I motsetning til de allierte, setter tyskerne inn svært erfarne offiserer, fordi de skjønner at det er viktig å lære av erfaringene sine mens de ennå er ferske i minnet. Komiteene skal publisere korte, konsise rapporter innenfor sine tema. Mange senere kjente offiserer, som Albert Kesselring og Heinz Guderian, var engasjert i dette arbeidet.

Den mest sentrale personen og drivkraften bak arbeidet er imidlertid den første sjefen for Truppenamt, generalmajor Hans von Seeckt. Fra 11.oktober av vil han også være de facto sjef for Reichswehr. Den konservative monarkisten mener at en ny krig er uungåelig, og går allerede nå i gang med å forberede de tyske styrkene på dette.

Senere generaloberst Hans von Seeckt.

**Bestefar** · DTG 161653 Oct 19,

Sv: Übergangsheer

16. oktober 1919 arrangerer Deutsche Arbeiterpartei (DAP) en samling i Hofbräukeller i München. Samlingens andre taler er et av partiets nylige tilskudd, Adolf Hitler, som holder sin første tale i regi av DAP. Han taler foran 111 personer, og forteller i ettertid at det var ved dette tidspunktet at han virkelig oppdaget sine egne talenter i å tale for forsamlinger.

**Bestefar** · DTG 131724 Nov 19,

13. november 1919 holder Hitler en ny tale for DAP, denne gang i Eberbraul-ølkjelleren. Møtet er på forhånd annonsert i Münchener Beobachter, og oppmøtet er marginalt bedre enn forrige gang - 130 mennesker møter for å høre på. Det er imidlertid ikke bare tilhengere - underveis i samlingen oppstår det klammeri i salen når motstandere av Hitler høylytt protesterer. Disse blir imidlertid sporenstreks kastet ut av veteraner fra krigen, som har møtt opp til støtte for Hitler. Hitler bemerker senere i Mein Kampf at motstanderne "fløy ned trappene med forslåtte skaller". Samtidig lovpriste han støtten fra sine militære venner, og understreket viktigheten av å sørge for god sikkerhet ved massemøter. Det kommer ikke til å gå lang tid før dette bringes inn i mer organiserte former.

**Rittmester** · DTG 282009 Dec 19,

1919

I de tidligere innleggene i denne tråden har vi lest om Versaillestraktaten - "20 års våpenhvile". Vi har videre sett startskuddet for etableringen av Folkeforbundet, FNs forløper, som ikke skulle bli noen suksess, selv om USAs president Woodrow Wilson var blant pådriverne. Vi har lest om urolighetene i Tyskland og Adolf Hitlers nye karriere, samt fremveksten av fascisme i Italia.

Men vi har også sett positive saker om stemmerett og demokrati i Norge, og teknologiske nyvinninger som har gjort det mulig å fly over Atlanterhavet.

Det vi ennå ikke har gått i dybden på, er blant annet den russiske borgerkrigen, som startet med revolusjonen i 1917, og ennå kommer til å fortsette noen år. Sluttesultatet vil ha stor innvirkning på europeisk politikk fremover. Spanskesyken, som vi først hørte om i tråden om første verdenskrig, pågår fortsatt, og kommer til å ta livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker - mer enn første verdenskrig.

I USA startet forbudstiden i januar, og vi fulgte etter i oktober, med forbud mot produksjon og salg av brennevin og hetvin. Dette skal vedvare flere år fremover, og allerede i 1920 vil vi se organisert kriminalitet (gangstersyndikater) i USA som profitterer på dette. Vi kommer også til å høre om Svalbardtraktaten her hjemme, og flere krigshandlinger i Europa.

Bildet viser forsiden på Vanity Fair i desember 1919. Vi står nå på terskelen til 1920-årene, som også er en håpefull tid. Mange ønsker å glemme krigen som har vært og se fremover. Det er mye som gir grunn til optimisme - økonomisk vekst, kvinnefrigjøring som endelig gir kvinner de samme rettigheter som menn i den vestlige verden, i hvert fall på det politiske plan. I Norge har åttetimers-dagen blitt lovfestet, og bidrar til bedre kår for arbeidere.

**Bestefar** · DTG 251943 Feb 20,

Den 24. februar 1920 avholdes nok en samling i regi av DAP. Over 2 000 tilhørere er samlet i Hofbräuhaus i München, den største tilhørerskaren partiet noen gang har samlet.

Hitler, som nå har blitt propagandasjef i partiet, taler igjen. Det går imidlertid ikke mer enn et par minutter før han blir avbrutt av tilrop fra salen - det er ikke bare tilhengere til stede, men også et stort antall kommunister. Stemningen blir amper, og situasjonen eksalerer raskt til fysisk håndgemeng. Etterhvert får imidlertid Hitlers tilhengere overtaket, og Hitler kan fortsette talen.

Temaet for talen er intet mindre enn grunnlaget for partiet. I denne talen presenterer Hitler de såkalte 25 punkter - et manifest utarbeidet av Hitler, Drexler og Feder -som danner grunnlaget for partiet:

1. We demand the union of all Germans in a Great Germany on the basis of the principle of self-determination of all peoples.

2. We demand that the German people have rights equal to those of other nations; and that the Peace Treaties of Versailles and St. Germain shall be abrogated.

3. We demand land and territory (colonies) for the maintenance of our people and the settlement of our surplus population.

4. Only those who are our fellow countrymen can become citizens. Only those who have German blood, regardless of creed, can be our countrymen. Hence no Jew can be a countryman.

5. Those who are not citizens must live in Germany as foreigners and must be subject to the law of aliens.

6. The right to choose the government and determine the laws of the State shall belong only to citizens. We therefore demand that no public office, of whatever nature, whether in the central government, the province, or the municipality, shall be held by anyone who is not a citizen.

We wage war against the corrupt parliamentary administration whereby men are appointed to posts by favor of the party without regard to character and fitness.

7. We demand that the State shall above all undertake to ensure that every citizen shall have the possibility of living decently and earning a livelihood. If it should not be possible to feed the whole population, then aliens (non-citizens) must be expelled from the Reich.

8. Any further immigration of non-Germans must be prevented. We demand that all non-Germans who have entered Germany since August 2, 1914, shall be compelled to leave the Reich immediately.

9. All citizens must possess equal rights and duties.

10. The first duty of every citizen must be to work mentally or physically. No individual shall do any work that offends against the interest of the community to the benefit of all.

Therefore we demand:

11. That all unearned income, and all income that does not arise from work, be abolished.

12. Since every war imposes on the people fearful sacrifices in blood and treasure, all personal profit arising from the war must be regarded as treason to the people. We therefore demand the total confiscation of all war profits.

13. We demand the nationalization of all trusts.

14. We demand profit-sharing in large industries.

15. We demand a generous increase in old-age pensions.

16. We demand the creation and maintenance of a sound middle-class, the immediate communalization of large stores which will be rented cheaply to small tradespeople, and the strongest consideration must be given to ensure that small traders shall deliver the supplies needed by the State, the provinces and municipalities.

17. We demand an agrarian reform in accordance with our national requirements, and the enactment of a law to expropriate the owners without compensation of any land needed for the common purpose. The abolition of ground rents, and the prohibition of all speculation in land.

18. We demand that ruthless war be waged against those who work to the injury of the common welfare. Traitors, usurers, profiteers, etc., are to be punished with death, regardless of creed or race.

19. We demand that Roman law, which serves a materialist ordering of the world, be replaced by German common law.

20. In order to make it possible for every capable and industrious German to obtain higher education, and thus the opportunity to reach into positions of leadership, the State must assume the responsibility of organizing thoroughly the entire cultural system of the people. The curricula of all educational establishments shall be adapted to practical life. The conception of the State Idea (science of citizenship) must be taught in the schools from the very beginning. We demand that specially talented children of poor parents, whatever their station or occupation, be educated at the expense of the State.

21. The State has the duty to help raise the standard of national health by providing maternity welfare centers, by prohibiting juvenile labor, by increasing physical fitness through the introduction of compulsory games and gymnastics, and by the greatest possible encouragement of associations concerned with the physical education of the young.

22. We demand the abolition of the regular army and the creation of a national (folk) army.

23. We demand that there be a legal campaign against those who propagate deliberatepolitical lies and disseminate them through the press. In order to make possible the creation of a German press, we demand:

(a) All editors and their assistants on newspapers published in the German language shall be German citizens.

(b) Non-German newspapers shall only be published with the express permission of the State. They must not be published in the German language.

(c) All financial interests in or in any way affecting German newspapers shall be forbidden to non-Germans by law, and we demand that the punishment for transgressing this law be the immediate suppression of the newspaper and the expulsion of the non-Germans from the Reich.

Newspapers transgressing against the common welfare shall be suppressed. We demand legal action against those tendencies in art and literature that have a disruptive influence upon the life of our folk, and that any organizations that offend against the foregoing demands shall be dissolved.

24. We demand freedom for all religious faiths in the state, insofar as they do not endanger its existence or offend the moral and ethical sense of the Germanic race.

The party as such represents the point of view of a positive Christianity without binding itself to any one particular confession. It fights against the Jewish materialist spirit within and without, and is convinced that a lasting recovery of our folk can only come about from within on the pinciple:
COMMON GOOD BEFORE INDIVIDUAL GOOD (GEMEINNUTZ GEHT VOR EIGENNUTZ)

25. In order to carry out this program we demand: the creation of a strong central authority in the State, the unconditional authority by the political central parliament of the whole State and all its organizations.

The formation of professional committees and of committees representing the several estates of the realm, to ensure that the laws promulgated by the central authority shall be carried out by the federal states.

The leaders of the party undertake to promote the execution of the foregoing points at all costs, if necessary at the sacrifice of their own lives.

Kvelden er nærmere beskrevet i Hitlers Mein Kampf, hvor han hevder at han gikk punktvis gjennom listen, ba folkemengden om anerkjennelse for hvert enkelt punkt, og fikk det. Selv var han meget godt fornøyd med kvelden:

Opprinnelig skrevet av Adolf Hitler

When after nearly four hours the hall began to empty and the crowd, shoulder to shoulder, began to move, shove, press toward the exit like a slow stream, I knew that now the principles of a movement which could no longer be forgotten were moving out among the German people.

Opprinnelig skrevet av Adolf Hitler

A fire was kindled from whose flame one day the sword must come which would regain freedom for the Germanic Siegfried and life for the German nation.

Samme dag skifter partiet offisielt navn til NSDAP - Nationalsozialistiche Deutsche Arbeiterpartei. 24. februar 1920 regnes derfor som NSDAPs stiftelsesdato.

**Bestefar** · DTG 261938 Feb 20,

26. februar 1920 påbegynnes okkupasjonen av den tungt industrialiserte Saar-regionen. Okkupasjonen har mandat fra Folkeforbundet, og var et av vilkårene i Versailles-traktaten. Denne fastslår at Saar-området skal administreres av Storbritannia og Frankrike i 15 år. Deretter skal fremtiden til området avgjøres gjennom en folkeavstemning. Frem til dette skjer er de betydelige kullreservene i området avstått til Frankrike.

Selve administrasjonen skal foretas av en kommisjon (Regierungskommision, eller ReKo) med fem medlemmer, bestående av okkupasjonsmaktene pluss to medlemmer fra Saar: En tysker, og en franskmann. Kommisjonen står for all administrasjon, inkludert lovgivning. Versailles-traktaten fastslår imidlertid at det også skal utpekes en folkevalgt forsamling, men noen slik forsamling blir ikke valgt før i 1922.

**Bestefar** · DTG 102013 Mar 20,

Okkupasjonen av Saarland er ikke de eneste begivenhetene som preger Tyskland. Over de siste ukene har det også vært uroligheter i emning knyttet til regjeringens håndtering av Freikorpsene.

Selv om krigen er over har Freikorpsene hatt det travelt den siste tiden: I løpet av 1919 har de ikke bare slått ned kommunistiske opprør og "sovjetrepublikker" i Bremen, Wilhelmshaven og München, de har også kjempet i den litauiske uavhengighetskrigen, og har slått tilbake polske nasjonalister som forsøkte å annektere øvre Schlesien til Polen i august. De indre opprørene de opprinnelig var etablert for å slå ned tilhører imidlertid nå historiebøkene, og korpsene har demed på mange måter utspilt sin rolle.

Etter at Versailles-traktaten trådte i kraft 20. januar 1920, trådte også begrensningene for Tysklands væpnede styrker i kraft: Tyskland kan ikke lenger ha flere enn 100 000 mann under våpen, og dette må oppnås innen 31. mars 1920. Konkret innebærer det at Freikorpsene - som er bemannet med 250 000 av Tysklands totalt 350 000 mann under våpen - må oppløses. I og med at eksistensgrunnlaget for disse avdelingene nå er borte, er valget logisk også av andre grunner - ikke minst ettersom Freikorpsene i det siste også har begynt å bli oppfattet som trusler mot sin egen regjering (ikke helt uten grunn). I tråd med føringer fra kommisjonen som overvåker Tysklands etterlevelse av traktaten, besluttet derfor forsvarsminister Gustav Noske den 28. februar 1920 å oppløse de to største Freikorpsene: Marinebrigaden Ehrhardt og Löwenfeld.

Dette har imidlertid ikke falt i god jord hos Freikorpsene, og særlig ikke hos lederen for Freikorps Ehrhard - Hermann Ehrhard. Ehrhard erklærer at Freikorpset ikke kommer til å innrette seg etter ordren om å la seg oppløse. 1. mars 1920 organiserer han deretter en parade i Berlin for frikorpset sitt, som for tiden teller 5 - 6 000 mann.

Hermann Ehrhard

Ehrhard er heller ikke alene om sine tanker. Motstanden mot nedleggelsen deles også av hans øverstkommanderende, general Walther von Lüttwitz. Von Lüttwitz er kjent som frikorpsenes "far", og ledet operasjonene mot Spartakus-opprørene vinteren/våren 1919. Siden mai 1919 har han vært øverstkommanderende for Gruppenkommando 1 (styrkene i Berlin og omegn), og er også angitt som øverstkommanderende for alle styrker i Tyskland i tilfelle krise eller krig. Han er imidlertid ikke spesielt begeistret for regjeringen han nå skal tjene, og deifinitivt ikke for Versailles-traktaten - som han har lett etter en unnskyldning for å bryte siden lenge før den trådte i kraft. Noskes oppløsning av de to Freikorpsene er nettopp en slik mulighet. Lüttwitz deltar på paraden, og holder i den anledning også en tale hvor han erklærer at han ikke kommer til å akseptere tapet av en så viktig avdeling som Freikorps Ehrhard.

von Lüttwitz og Noske, 1920

Selv om skepsisen mot Weimar-republikken nok i stor grad deles blant den jevne soldatmassen i Freikorpset, forårsaker von Lüttwitz' uttalelser oppstandelse blant offiserene, som har betydelige kvaler med denne formen for ordrenekt overfor landets regjering. I et forsøk på å få roet stemningen og finne en politisk løsning overtaler de von Lüttwitz til å stille på et møte med de to største høyreorienterte partiene. Lüttwitz går med på dette, men møtet endrer ingen av Lüttwitz' oppfatninger.

I et forsøk på å trekke situasjonen ut av Lüttwitz' kontroll, overfører deretter Noske avdelingen til Ehrhard, fra Lüttwitz' kommando, til marinen. Lüttwitz nekter imidlertid å anerkjenne denne overføringen, og beholder i praksis kommandoen over avdelingen. Han går imidlertid med på et møte med president Ebert, som avholdes på Eberts kontor 10. mars 1920. På dette møtet fremlegger von Lüttwitz sine krav, som blant annet inkluderer krav om at nasjonalforsamlingen må oppløses, nye valg til riksdagen, og ikke minst at han selv ble innsatt som øverstkommanderende for hæren. I tillegg til at ordren om å oppløse Ehrhard ble trukket tilbake, naturligvis.

Kravene ble sporenstreks avvist av Ebert og Noske, som også ba om von Lüttwitz' oppsigelse innen påfølgende dag. Lüttwitz har imidlertid ingen planer om å inngi noen oppsigelse. I stedet spør han Ehrhard om han er klar til å okkupere Berlin påfølgende dag. Svaret fra Ehrhard er at han trenger noen dagers forberedelse, men at han bør være klar til det innen 13. mars.

**Bestefar** · DTG 122140 Mar 20,

Sent om kvelden 12. mars beordrer Ehrhard sin brigade til å innta Berlin, "jeden Widerstand rücksichtslos zu brechen". Målet er regjeringskvartalet.

Brigaden setter i marsj i retning Berlin ca. kl 2200. I anledning "operasjonen" har soldatene malt på swastika-symbol på hjelmer og kjøretøy:

Swastikaen bruker soldatene for å markere tilknytning til tysk nasjonalisme. Swastikaen har vært forbundet med dette siden slutten av 1800-tallet. En del av bakgrunnen for dette var Heinrich Schliemanns oppdagelse av swastika-symbol i gamle ruiner i Efesos i Tyrkia på 1800-tallet:

Symbolet knyttes også til en funnsteder i andre kulturer, og leder til oppfatninger om gamle tilknytninger mellom teutoner og Troja. Man mener også å kunne spore likhetstrekk i språkene, og i disse diskusjonene brukes begrepet ariske språk om indo-europeiske språk. I møtet med de nasjonalistiske svingningene utviklet dette seg imidlertid også til en oppfatning om at dette ikke kun dreide seg om lingvistikk, men også om en arisk rase, som en dog skal utgjøre en "mesterrase". Denne rasen kobles til tyskerne, og symbolet Schliemann fant i Tyrkia inntar dermed rollen som et arisk symbol i völkisch-bevegelsene som sprang opp på slutten av 1800-tallet, og som preget begynnelsen av 1900-tallet til nazismen tok over. Symbolene Ehrhards brigade nå smykker seg med, er altså ment å markere tilhørighet til germansk nasjonalisme.

Brigadens bevegelser lar seg ikke holde skjulte lenge - innen kl 23 er styrkene avdekket, og regjeringen blir informert. To offiserer møter Ehrhard, som blir overtalt til å ihvertfall gi regjeringen en sjanse til å overgi seg før han arresterer dem. Dette går Ehrhard med på, så lenge kravene hans blir innfridd innen kl 0700. Dette blir videreformidlet til Noske, som bringer opplysningene videre til President Ebert. Ebert innkaller deretter kabinettet til et møte kl 0400. Imens innkaller Noske sine militære kommanderende til sitt kontor kl. 0100.

I møtet beordrer Noske sine offiserer til å forsvare regjeringsbyggene. Dette viser seg imidlertid ikke å være helt enkelt. Sjefen for Hærledelsen, general Reinhardt, erklærer at det er uaktuelt å åpne ild mot Freikorpsene. I dette støttes han av sjefen for Truppenamt (i realiteten generalstaben), Hans von Seeckt, som uttaler at "Reichswehr ikke skyter på Reichswehr". Andre, mer moderate offiserer, foreslår å gå i forhandlinger med opprørerne.

Noske må deretter møte slukøret i kabinettmøtet kl 4, og forklare at regjeringens egen hær ikke hadde noen planer om å gripe til våpen for å forsvare den. Kabinettet treffer deretter - under dissens - to beslutninger: For det første at regjeringen må rømme Berlin. For det andre at regjeringen skal oppfordre til generalstreik i protest mot det forestående kuppet. Møtet varer til kl. 0615, deretter flykter kabinettet. Før klokken blir 06.30 har brigaden til Ehrhard nådd Brandenburger Tor. Der venter ikke bare von Lüttwitz, men også Erich von Ludendorf, og Wolfgang Kapp

**Bestefar** · DTG 131656 Mar 20,

I Berlin har Ehrhards menn tatt over regjeringslokalene uten å avfyre så mye som et skudd. Wolfgang Kapp, riksdagsmedlem for Deutschnationale Volkspartei og leder av den konservative tenketanken Nationale Vereinigung, innsetter seg selv som ny kansler. Derfor blir kuppet også kjent som Kapp-kuppet/Kapp-putsch.

Wolfgang Kapp

Kapp setter inn von Lüttwitz som forsvarsminister og øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Ludendorff er også en av de mer prominente støttespillerne bak Kapp.

Ehrhardts styrker i Berlin, 13. mars 1920

Mesteparten av den legitime regjeringen har nå flyktet til Dresden, hvor de håper å oppnå militær støtte hos Freikorpset til Georg Maercker. Maercker har imidlertid allerede fått ordre fra Berlin om å ta regjeringen i forvaring, og regjeringen flykter derfor videre til Stuttgart. Mye ser mørkt ut, ettersom militæret har sviktet dem - men regjeringen har fortsatt håp om støtte i folket, og appellerer til generalstreik i protest mot kuppet.

**Bestefar** · DTG 151507 Mar 20,

I Tyskland forsøker kuppmakerne å etablere støtte for sin nye regjering. Blant støttespillerne er Adolf Hitler, som hadde vært i kontakt med medlemmer av Nationale Vereinigung og gitt uttrykk for at han var ivrig etter å støtte kuppet. Hæren sørger derfor for å få ham flydd opp til Berlin fra München. Piloten er Robert Ritter von Greim, som kommer til å avslutte sin karriere - og sitt liv - 25 år senere, som siste øverstkommanderende for Luftwaffe etter at Hermann Göring hadde falt i unåde.

I Berlin har imidlertid stemningen snudd seg markant mot kuppmakerne. Befolkningen har fulgt den legitime regjerningens oppfordringer, og har iverksatt både streik og store demonstrasjoner. Det er ikke bare "mannen i gata" som streiker, også det sivile byråkratiet har nedlagt arbeidet. Kuppmakerne forsøker å overtale befolkningen til å gjenoppta arbeidet med både løfter om nye valg, og trusler om dødsstraff for streikende. 15. mars opptar kuppmakerne forhandlinger med partiene i riksdagen. Disse er ikke uvillige til å finne en løsning - særlig partiene til høyre for sentrum oppfatter bolsjevisme som en mye større trussel enn kuppmakerne, og er meget opptatt av ikke å fremmedgjøre offiserskorpset. De er derfor villige til å tilby amnesti, dersom Kapp og Lüttwitz trekker seg. Kapp er i utgangspunktet villig til dette, men Lüttwitz nekter, og tviholder på posisjonen.

Også Hitler får merke at stemningen er snudd - når han lander på flyplassen i Berlin blir han møtt av streikende arbeidere, og må skjule seg for å unnslippe. Han kommer seg etterhvert til rikskansleriet for å møte Kapp, men får beskjed om at Kapp har forlatt kansleriet, og at kuppet ser ut til å ha feilet.

**Bestefar** · DTG 171856 Mar 20,

I Tyskland kaster Kapp nå inn håndkleet. Streikene, som startet i Berlin, er nå riksdekkende, og involverer 12 millioner mennesker. Landet er lammet. Kapp aksepterer myndighetenes forslag om å gå av, og trekker seg som kansler.

Von Lüttwitz gir seg ikke så lett, han prøver nå å holde liv i kuppet, og innsetter seg selv som sjef for det som vil bli et militært diktatur. Dette holder imidlertid bare i én dag - 18. mars må også von Lüttwitz innse realitetene, og trekke seg. Dette aksepteres av myndighetene, som tilbyr fulle pensjonsrettigheter - og anbefaler å komme seg utenlands, før nasjonalforsamlingen får samlet seg og vurdert spørsmålet om amnesti.

Von Lüttwitz drar først til Sachsen, men deretter til Ungarn. Kapp drar til Sverige. Ludendorff til Bayern, hvor et høyreorientert kupp under Gustav von Kahr faktisk har lykkes. Den tidligere sosialistiske regjeringen er kastet, og under von Kahr kommer Bayern til å bli et fristed for høyreorienterte og høyreekstreme grupper - også de som tar til orde for en løsrivelse fra Tyskland.
Ludendorff slår seg ned her, og bruker tiden på å forfatte memoarer fra krigen - og til å forsones med Hindenburg, som han etterhvert begynner å treffe jevnlig. Hit drar også Ehrhard, som bruker tiden på å opprette ekstremistiske og antisemittistiske grupperinger som Organisation Consul og, etter at OC ble forbud, Bund Wiking.

Kuppet har dermed slått feil, og den legitime regjeringen kan returnere til sine seter. For enkelte får imidlertid triumfen en bitter ettersmak - Noske har gjort seg upopulær både blant fagforeninger og i egne kretser, hvor oppfatningen er at Noske ikke hadde gjort nok for å forhindre kuppet. Han må derfor gå av som forsvarsminister. Dette leder til at også øverstkommanderende for Reichswehr (Chef des Heeresleitung), Walther Reinhardt, trekker seg i solidaritet. Noske erstattes av Otto Gessler, mens Reinhardt erstattes av Hans von Seeckt. Det blir dermed disse to som vil få hovedansvaret for å bygge opp Reichswehr innenfor Versailles-traktatens rammer.

Selv om kuppet med det er over, er Tyskland likevel ikke kommet helt til ro. Det gjenstår fremdeles å få orden på alle streikene, som flere steder har utviklet seg til væpnede motstandsgrupper. Særlig mye trøbbel har det vært i Ruhr-området,

**Bestefar** · DTG 181932 Mar 20,

Selv om kuppmakerne i Berlin er overvunnet, fortsetter urolighetene andre steder i Tyskland. Etter at den legitime regjeringen gikk ut og oppfordret til streik utviklet demonstrasjoner flere steder seg til opprør. I Ruhr har sosialistiske og kommunistiske grupperinger som deltok i streiken fått blod på tann - de ser nå sitt snitt til å oppnå proletariatets diktatur, som de har planlagt i lengre tid. Deltakerne er organisert i Ruhr Røde Hær, som teller mellom 50 000 og 80 000 medlemmer. Armeen har også betydelig støtte særlig blant gruvearbeiderne i dette kritisk viktige industriområdet - og gruvearbeidere er det nærmere 300 000 av i dette området.

17. mars 1920, samme dag som Kapp trekker seg, angriper Ruhr Røde Hær et av Kapps Freikorps i området, og tar 600 fanger samt korpsets våpen. Deretter okkuperer de Dortmund. Noen dager senere organiseres en sentralkomité for arbeiderrådene (sovjeter) i Essen.

**Bestefar** · DTG 252109 Mar 20,

I Ruhr er situasjonen nå i ferd med å komme ut av kontroll. Til tross for at regjeringen offisielt avblåste generalstreiken 22. mars, holder grupperingene i Ruhr fortsatt stand. 24. mars utsteder regjeringen et ultimatum, og krever at streikene avsluttes innen 30. mars.

Samtidig skjer ytterligere endringer i regjeringen. Også kansler Gustav Bauer går av, som innebærer at hans kabinett erstattes av et nytt kabinett under Hermann Müller, som president Ebert utnevner til ny kansler. Også dette er en konsekvens av forhandlingene etter Kapp-kuppet. Bauer fortsetter imidlertid i Müllers kabinett som finansminister.

Hermann Müller

**Bestefar** · DTG 041432 Apr 20,

Arbeider-rådene i Ruhr-området har ikke avsluttet streiken, til tross for at fristen for regjeringens Ultimatum nå er utløpt. Tvert imot: Opprørerne har utvidet sitt grep om området, og "holder" nå store deler av Ruhr.

Regjeringen svarer med militæret: Under ledelse av Oskar von Watter marsjerer enheter fra både Reichswehr og Freikorps inn i Ruhr-området for å slå ned opprøret. Dette inkluderer også soldater fra Freikorpsene Ehrhard og Marinebrigade von Loewenfeld. Fremferden er brutal, ikke bare i forbindelse med kampene: Regjeringsstyrkene praktiserer også standrett når opprørere tas til fange, med etterfølgende henrettelser. 3. april ser Ebert seg nødt til å gripe inn mot denne typen adferd, og forbyr summariske henrettelser. Kampene fortsetter imidlertid fortsatt.

Imens har Adolf Hitler avsluttet sin militære karriere, ihvertfall for nå. Han hadde sin siste dag i tjeneste 31. mars 1920. Han har bestemt seg for å vie seg til politikken, og begynner å arbeide fulltid for NSDAP, hvor han er propagandasjef. En av hans første oppgaver er å designe en partilogo, noe han bruker mye tid på, og senere omtaler i Mein Kampf:

Opprinnelig skrevet av Adolf Hitler

I myself, meanwhile, after innumerable attempts, had laid down a final form; a flag with a red background, a white disk, and a black Hakenkreuz in the middle. After long trials I also found a definite proportion between the size of the flag and the size of the white disk, as well as the shape and thickness of the Hakenkreuz.

Opprinnelig skrevet av Adolf Hitler

The red expressed the social thought underlying the movement. White the national thought. And the swastika signified the mission allotted to us-the struggle for the victory of Aryan mankind and at the same time the triumph of the ideal of creative work...

Resultatet er kjent for de fleste:

**hvlt** · DTG 071608 Apr 20,

Spanskesyken

I 1920 går bølgene med den dødelige influensapandemien «Spanskesyken» mot slutten, etter at den har tatt livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker over hele verden, omkring 15.000 i Norge. Det spesielt ille med pandemien var at dødeligheten var størst hos tenåringer og unge voksne.

Provisorisk sykehus for Spanskesyke-ofre i USA

Man vet ikke sikkert hvor og når epidemien oppsto, men mest sannsynlig oppsto den i starten av 1918. En teori er at den oppsto i USA i militære øvingsleire i februar/mars, og så ble med de amerikanske soldatene til Europa. En annen teori er at den oppsto blant soldatene i skyttergravene i Frankrike, der soldatene ofte levde tett på fugler og griser. En tredje teori er at den oppsto i Kina, og var med kinesiske arbeidere som ble fraktet til Europa for å grave skyttergraver. Utbruddene av pandemien blant soldater på Vestfronten våren 1918 ble holdt hemmelig av de krigførende landene. Derfor kom de første nyhetene om sykdommen fra nøytrale Spania i mai 1918, der 30% av befolkningen, inklusive kongen og statsministeren, var smittet.

Man har de senere årene gravet opp lik fra ofre for Spanskesyken som har blitt begravet i permafrost for å finne ut mer om hva slags virus som forårsaket Spanskesyken. Det viste seg at lik på kirkegården i Longyearbyen hadde vært for nær overflaten, men senere har man klart å sekvensere RNA fra virus i Alaska. Viruset var en ny variant av influensa A(H1N1), en annen variant av det samme viruset ga oss svineinfluensaen i 2009. Viruset ble sannsynligvis overført til mennesker fra enten fugler eller griser, men det er uvisst hvem av dem. Denne virusvarianten var så ny at det var liten resistens mot den, og den var så smittsom at man regner med at minst 1/3 av alle mennesker på jorden ble syke.

Dødeligheten varierte mye, dels på grunn av den helse folk hadde fra før (6% av Indias befolkning døde, mot 0,6% av Norges befolkning), dels på grunn av ukjente årsaker. Det at spesielt folk som var under 30 år gamle døde (men i liten grad barn, hvlts far ble syk av Spanskesyken noen måneder gammel, og var ikke ærlig syk i det hele tatt) kan enten skyldes at det kan ha vært en epidemi ca. 30 år tidligere med et virus som lignet, og ga en styrket motstandskraft blant de som hadde hatt den, eller at unge mennesker fikk en for kraftig immunreaksjon på grunn av godt immunsystem. I Finnmark var dødeligheten spesielt stor, i Karasjok døde 2,2% av befolkningen, i Lebesby 2,6%. I Vest-Samoa døde 23% av befolkningen og i Labrador i Canada så mye som 34% av befolkningen.

Edvard Munchs selvportrett mens han var syk med Spanskesyken

Spanskesyken kom i tre eller fire bølger, den første kom våren og sommeren 1918 og hadde temmelig lav dødelighet. De første sikre tilfellene i Norge er rapportert i Kristiania 15. juni 1918. Den neste bølgen kom om høsten 1918, og gikk over i hva som ofte regnes som en ny bølge ved juletider 1918 og utover våren 1919. Det var i disse bølgene de fleste norske ofrene døde (2/3 døde oktober – desember 1918). En siste bølge kom i første halvår 1920 og smittet de som ikke hadde vært smittet i de første bølgene.

Spanskesyken hadde store sosiale konsekvenser i Norge. Man regner at ca. 5000 unge voksne ble enker eller enkemenn, og mange barn ble foreldreløse. Det er senere vist at barn hvis mødre hadde Spanskesyken mens de var gravide med dem fikk problemer senere i livet, de hadde oftere problemer med å bli gift, færre gjennomførte skolen, de hadde lavere utdanning og inntekt, mer helseproblemer og høyere dødelighet senere i livet. Nye studier viser til og med at de negative konsekvensene har blitt videreført til neste generasjon, altså til barnebarna til de gravide kvinnene som var influensasyke i 1918. Årsakene til dette er ikke kjent.

Det var ikke noen kjent medisin mot influensa, men ut fra at det var en tro på at alkohol kunne hjelpe, ble det i Norge i november 1918 delt ut en halv flaske konjakk til hver husstand, på tross av datidens alkoholforbud.

**Bestefar** · DTG 152328 Apr 20,

I Ruhr-området har regjeringsstyrkene endelig lykkes i å slå ned opprørene. Etter at Reichswehr og Freikorpsene gikk inn i området har opprørsstyrkene raskt tapt terreng, og store deler av disse har også søkt tilflukt i de franske og britiske okkupasjonssonene (se kart i tidligere innlegg). Dette truer snart med å eskalere situasjonen ytterligere, ettersom tilstedeværelse av tyske militære styrker i Ruhr-området er i strid med Versailles-traktaten. Franske styrker svarer med å okkupere tyske byer i Ruhr, og britiske styrker truer med å gjøre det samme. Situasjonen deeskalerer imidlertid når Reichswehr stanser ved elven Ruhr.

Ruhr-opprøret er dermed avsluttet. Det har kostet over 1 000 liv, hvorav 208 hos Reichswehr og 273 hos Freikorpsene. Det skal imidlertid ikke være siste gang Ruhr-området skaper tilspissede situasjoner.

**Rittmester** · DTG 222100 Apr 20,

I dag feirer Vladimir Lenin sin 50-årsdag. Det vil si, bolsjevikene sørger for at dagen blir feiret storslått over hele Russland, med festligheter, poesi og biografier. Lenin mottar også besøk fra forfatteren H. G. Wells og filosofen Bertrand Russel. Lenin selv er ganske flau over all oppmerksomheten.

Vladimir Iljitsj Uljanov, alias Lenin.

Lenin er på denne tiden leder av Bolsjevikpartiet og formann for Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. Rådet har 14 medlemmer, og blant andre man skal høre mer om siden er Lev (Leo) Davidovitsj Trotskij og Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, alias Stalin.

Alt er ikke rosenrødt. Lenin selv er ved sviktende helse, som skal bli dramatisk verre det neste året, og den russiske borgerkrigen vedvarer, selv om det nå går mot seier for kommunistene. Dette skal vi høre mer om senere.

**Rittmester** · DTG 251736 Apr 20,

Den russiske borgerkrigen har bare vært nevnt i forbifarten i denne tråden, selv om den har pågått hele tiden. I tråden om første verdenskrig hørte vi om den i det oppsummerende avslutningsinnlegget til Bestefar og noen tidligere innlegg. 3.mars 1918 leste vi om fredsslutningen ved Brest-Litovsk, hvor russerne måtte finne seg i en hard fredsavtale med tyskerne. Russland mistet både Baltikum, Polen, Ukraina og andre områder, og måtte akseptere at Finland, som hadde brutt ut i 1917, fortsatt forble en selvstendig stat, dog med en egen borgerkrig å stri med.

Dette har vist for hele verden hvor svakt bolsjevikene sto, og gikk selvsagt ikke upåaktet hen i rivaliserende kretser i det tidligere tsarriket. Både monarkister, nasjonalister og rivaliserende sosialistiske grupperinger vil slåss mot bolsjevikene. Ytre krefter blander seg også inn - både Storbritannia og USA sender tropper til landet for å ivareta sine interesser.

Oddsene var ikke gode for Lenin og hans forbundsfeller hos De Røde, likevel vant de frem til slutt. Mye skyldes at deres fiender, De Hvite, var ukoordinerte, rivaliserende og til tider fiendtlige mot hverandre. Tsjekaen, det hemmelige politet - senere NKVD, skal også nevnes. Summariske henrettelser sørget for disiplin i hæren. En annen viktig faktor var den dyktige krigskommisæren, Lev Trotskij. Han sørget for å straffe dårlige og belønne gode offiserer, og var ikke fremmed for å bruke ex-tsarister, bare de var dyktige nok. Han opprettet også de såkalte barrieretroppene - soldater stilt opp bak kamplinjen, med en eneste oppgave - skyte egne soldater som flyktet fra fienden.

Lev Davidovitsj Bronstein, senere Trotskij.

Allerede under det siste krigsåret i 1918 raste borgerkrigen. Bolsjevikene var jaget ut av Ukraina av tyske styrker, og var hårdt presset rundt Svartehavet og mot Kaukasus. Også lenger øst, i dagens Kasakhstan og i Sibir, ble De Røde presset (og en av effektene av dette presset var at de myrdet Tsaren og hans familie for at de ikke skulle falle i hendene på De Hvite.) De klarte imidlertid å vinne terreng i Sentralasia, blant annet i Turkestan, tross innblanding fra britiske styrker.

I 1919 bekjempet estiske og latviske styrker, med støtte fra tyske frivillige, De Røde i sine områder, og truet Petrograd (St. Petersburg). Trotskij selv måtte organisere forsvaret av byen for å hindre at den ble tatt. Lenger nord, i Murmansk og Arkhangelsk, hadde briter og amerikanere satt seg fast, men ble evakuert tidlig i 1920.

De Røde tok Omsk, og etter desember 1919 eksisterte ikke De Hvite i Sibir som noen trussel. Kosakkene hadde hatt fremgang i 1918, og i første halvår av 1919 ble De Røde presset ut av Donbass, Krim og Odessa. Her MÅ man nevne slaget om Tsaritsyn i juni 1919. De Hvite hadde britisk støtte i form av major Ewen Cameron Bruce med én stridsvogn, og som nærmest på egen hånd skal ha tatt byen og 40 000 krigsfanger. I følge historiker Sir Basil Liddell Hart "one of the most remarkable feats in the whole history of the Tank Corps". De Røde var hardt presset, mistet Kiev, og en stund var Moskva truet. De Hvites fremgang kulminerte imidlertid i september 1919, og mot slutten av året ble de slått definitivt tilbake.

Tidlig vinteren 1920 var kosakkene bekjempet - noen av Ural-kosakkene kom seg til Persia, og restene av Orenburg-kosakkene kom seg til Kina.

Sør i Russland prøver nå De Hvite å holde Don, men blir presset tilbake, og må evakueres til Krim. 20 000 blir tatt til fange, men 40 000 kommer seg dit, og kommer fortsatt til å være en styrke å regne med ut 1920, under sin general Pjotr Nikolajevitsj Wrangel. Helt i øst, nær Chita, klarer De Hvite fortsatt å holde stand med støtte fra japanske styrker, men kommer i løpet av året til å måtte trekke seg inn i Kina.

Ennå i flere år kommer opprørsgrupper til å være aktive, men borgerkrigen er for alle praktiske formål vunnet av De Røde. Flere hundre tusen på hver side har blitt drept i kamphandlinger og ved henrettelser, og det er ikke slutt ennå. Nå kommer en tyfus-pandemi som i løpet av 1920 kommer til å ta livet av tre millioner, og neste år kommer hungersnøden, som tar livet av enda flere.

Vladimir Lenin og hans folk har nå en stor jobb foran seg for å få stabilisert det store riket, og det må skarp lut til.

**Bestefar** · DTG 272144 Apr 20,

Det er ikke kun internt i sitt eget land russerne er involvert i stridigheter for tiden. Siden februar 1919, kort tid etter første verdenskrigs slutt og opprettelsen av den andre polske republikk, har den polsk-sovjetiske krigen rast.

Gjenopprettelsen av en polsk stat var på ingen måte en selvfølge høsten 1918, selv om alt da lå an til et tysk nederlag. Kort tid etter keiser Wilhelm IIs abdisering brøt det imidlertid ut opptøyer i Polen, med sikte på å få gjenetablert Polen som en selvstendig stat. Tyskland hadde på det tidspunktet nok å stri med på hjemmebane, som førte til at opprørerne i Polen klarte å få etablert kontroll over landområder i Polen. Dette bidrar til den nye oppdelingen som kommer til uttrykk i Versailles-traktaten, hvor polakkene også får den polske korridor, i tillegg til arealene de har etablert kontroll over. Polens østre grense forblir imidlertid uklar. I forbindelse med fredskonferansen ble det trukket opp en provisorisk linje som skulle fange opp områdene som definitivt hadde polsk majoritet. Polakkene har imidlertid videre ambisjoner - samtidig som andre land i regionen har ambisjoner motsatt vei. Dette leder til en serie konflikter i 1919 som ikke bare involvert Polen, men også Romania, Ungarn, de baltiske landene, Jugoslavia, etc. - en serie konflikter som fikk Churchill til å bemerke at "Kjempenes krig er over, nå begynner pygméenes krig".

I februar 1919 trekker Polens ambisjoner mot øst dem inn på en kollisjonskurs med Sovjet. Etterhvert som borgerkrigen mot de hvite går bedre for bolsjevikene utover 1919 begynner Lenin å bli mer optimistisk, og begynner også å skue utover egne landegrenser - med et mål om internasjonal revolusjon for å etablere proletariatets diktatur. Særlig sterkt er ønsket om å frembringe en revolusjon i Tyskland, men Polen ligger imellom som en geografisk buffer. Lenin forsøker å gjenvinne kontroll over territoriene i vest som gikk tapt i Brest-Litovsk, bl.a. ved å oppmuntre til opprettelsen av styresett basert på sovjeter, etter bolsjeviksk modell. Sovjet etablerer i løpet av 1919 kontroll over Ukraina, og etablerer også en litausk-hviterussisk republikk.

Samtidig har imidlertid også Polen iverksatt en offensiv østover, for å gjenvinne territorier i Litauen, Hviterussland og Ukraina de betrakter som sine. I løpet av 1919 erobrer de bl.a. Vilnius og Minsk, hvor de fortrenger republikken russerne har etablert. Polakkene er dermed politisk på fullstendig kollisjonskurs med Sovjet, og offensiven bringer polske styrker i stadig stigende grad i militær konflikt med russiske styrker som presser motsatt vei. Det blir gjennom 1919 gjort flere forsøk på fredsforhandlinger. Disse har varierende suksess, spesielt mellom polakkene og litauerne, ettersom begge er innbitt på å etablere kontroll over Vilnius - en by litauerne anser som sin historiske hovedstad, men som har en polsk majoritet. Polen oppnår imidlertid en diplomatisk suksess 21. april 1920, når de lykkes med å inngå en allianse med den ukrainske nasjonalistlederen Symon Petliura. Petliura har ikke kontroll over særlig mye landområder, siden bolsjevikene i stor grad har tatt over, men alliansen gir Polen et skinn av multinasjonal front mot Russland.

Samtidig er Polen nå også klar til å sette inn neste gir militært sett. Frem til nå har Polen rykket østover sakte, men sikkert. 24. april 1920 innledes imidlertid en betydelig offensiv rettet mot Kiev, med det mål for øye å etablere en uavhengig (polsk-dominert) Ukrainsk stat. Polakkene rykker østover, sammen med 15 000 ukrainere under Petliura. Polens statsoverhode, Józef Piłsudski, lover de ukrainske innbyggerne at den polske hæren kun vil bli i landet så lenge som nødvendig for å få etablert en selvstendig ukrainsk stat - men skepsisen mot polakkene er ofte vel så høy som skepsisen mot russerne. Scenen er nå satt for full konfrontasjon mellom Polen og Sovjet.

Lenin oppfordrer bolsjevikske styrker til å slåss mot polakkene, 5. mai 1920

**Bestefar** · DTG 112014 May 20,

11. mai 1920 arrangerer NSDAP nok en samling i Hofbräuhaus i München, og igjen er det Hitler som er hovedattraksjonen. Fokuset for Hitler nå er særlig jødene, som også indikeres av plakatene NSDAP har hengt opp for å lokke innbyggerne til dette møtet:

Citizens! Do not believe that the Germany of misfortune and misery, the nation of corruption and usury, the land of Jewish corruption, can be saved by parties that claim to stand on a foundation of facts. Never!

I talen, med tittelen "Was Wir Wollen", går Hitler til kraftige angrep på jødene foran 2 000 tilhørere. I talen har Hitler inntatt et sitat fra dikteren Carl Theodor Körner, opprinnelig skrevet i forbindelse med Napoleonskrigene, men som senere kommer til å bli brukt gjentatte ganger i NSDAPs taler:

Nun, Volk, steh auf und Sturm brich los!

**Bestefar** · DTG 252238 May 20,

19. mai 1920 avholder NSDAP nok et møte i Hofbräuhaus i München. Foran 800 oppmøtte holder Drexler, som fremdeles er partiets formann, et innlegg om nasjonal og internasjonal sosialisme. Også Hitler tar imidlertid til orde, med sine sedvanlige tirader mot jødene. I løpet av kvelden erkjenner Hitler også overfor tilhørerne at NSDAP ikke kommer til å stille i det nært forestående Reichstag-valget (6. juni), på grunn av dårlig økonomi.

**Bestefar** · DTG 032324 Jun 20,

I Ukraina har polakkene siden sist gått inn i og erobret Kiev, uten nevneverdig motstand, og står nå langt inne i Ukraina:

Dette er imidlertid i ferd med å snu. 29. mai 1920 svarer russerne på den polske offensiven mot Kiev med sin egen motoffensiv. Polakkene, som er i ferd med å forberede sitt eget angrep, lykkes i å stanse angrepet, men får heller ikke gjennomført sitt eget. Lenger nord, lykkes imidlertid russerne med å presse polakkene tilbake, og gjenerobre territorier. Ting blir også verre i sør: Kossakene bryter den polsk-ukrainske fronten i starten av juni, og russisk kavaleri strømmer nå gjennom linjene og begynner å angripe bakre elementer i de polske styrkene. Innen midten av juni må polakkene gi opp Kiev.

Situasjonen for polakkene begynner nå å bli prekær. Linjen mot russerne er spredt tynt utover: 120 000 soldater og 460 artilleriskyts over en 320 km lang frontlinje, uten noen strategiske reserver. Russerne, derimot, er i ferd med å oppbemanne, etter at Brusilov har engasjert seg sterkt for å oppfordre tidligere offiserer i den russiske hæren til å glemme tidligere motsetninger, og verve seg igjen. 14 000 tidligere offiserer strømmer nå til den røde hæren, sammen med 100 000 desertører, som vender tilbake.

Kalinin og Trotsky inspiserer russiske styrker

Imens avholdes riksdagsvalg i Tyskland. Den politiske stemningen i Tyskland er nå sterkt polarisert etter Kapp-kuppet tidligere i vår (som også er bakgrunnen for valget, ettersom riksdagen ble oppløst etter kuppet). SPD og demokratene mister ca. halvparten av stemmene (SPD mister 62 av opprinnelig 165 seter), sammenlignet med valget i januar 1919. Selv om SPD fremdeles er størst er den store vinnerne det venstreradikale Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (nest størst) og det nasjonalistiske Deutsche Nationale Volkspartei (tredje størst), som begge går frem betydelig. NSDAP stiller, som vi husker, ikke - på grunn av pengemangel. Den opprinnelige koalisjonen fra Weimar har dermed tapt sin majoritet i riksdagen - en majoritet de aldri kommer til å gjenvinne.

https://en.wikipedia.org/wiki/1920_G...deral_election

SPD forsvinner dermed ut fra kabinettet, og Constantin Fehrenbach fra Zentrum overtar som kansler, i spissen for en koalisjon bestående av Zentrum, demokratene (DDP), og det nasjonalliberale partiet Deutsche Volkspartei (DVP - må ikke forveksles med DNVP). Fehrenbach har et godt forhold til SPD, men balansen i Riksdagen er like fullt dramatisk forrykket - selv om ingen av de tre største partiene er å finne i kabinettet.

Fehrenbach

Globalt toppbanner

Kunngjøring

100 ÅR ETTER

100 ÅR ETTER

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Kommentér

Donasjoner