Hei.
Er ei jente på 21 år som har erfart 7,5 uker i forsvaret (Hæren), før jeg dessverre måtte dimme. Denne erfaringen har hatt en stor mental påvirkning på meg, og som følger meg den dag i dag. Da jeg kom hjem fra disse ukene hadde jeg aldri i mitt liv hatt dårligere selvtillit eller selvbildet, og jeg oppfattet meg selv som mislykket. Jeg føler nå, 2 år etter, at det er viktig å få delt mitt perspektiv av min opplevelse av førstegangstjenesten, og håper at det kan være til hjelp til dere som jobber med rekrutter, og forhåpentligvis minimere den behandlingen som jeg fikk. Da jeg først kom inn i førstegangstjenesten var jeg svært motivert, og ønsket å videreutvikle mine fysiske og mentale egenskaper. Den første tiden var egentlig som forventet, ganske tøff, men det var selvsagt overkommelig. Det var først etter at jeg oppdaget at jeg fikk unormalt mye og store blemmer av skoene av de lange marsjene, hvor jeg slet fysisk. Jeg sa ifra til løytnant, og ble henvist til legen. Jeg fikk da hvitlapp om at jeg ikke skulle være med i marsjer og andre aktiviteter som involverte gåing over lengre avstander. Men da jeg sa ifra til befalet mitt ble jeg absolutt ikke tatt på alvor. Jeg måtte likevel gå lange avstander, selv om jeg sa at jeg ikke klarte å gå normalt lenger. Det gikk til et punkt hvor jeg måtte si ifra flere ganger i uken, hvor jeg ble trodd mindre og mindre. Jeg klarte ikke prestere like fullt som de andre i troppen, og det ble ikke noe bedre da jeg fikk kjeft av befalet fordi vedkommende mente det var fordi jeg ikke prøvde hardt nok, og måtte slutte å synes synd på meg selv. Husker spesielt et tilfelle hvor jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle få sitte på med befalet ned til basen etter skytetrening, men endte opp med å bli kjørt fra, og troppen hadde gått fra meg, noe som gjorde at jeg ble etterlatt i skogen, og måtte finne veien (Jeg ikke visste) til basen. Når uke 5 var kommet, var jeg oppe i 3 legetimer i uka for å få hjelp til å rense sårene fra blemmene som hadde til slutt sprukket opp, og jeg måtte bruke joggesko i stedet for de vanlige. Jeg hadde selvsagt begynt å klandre meg selv for at jeg ikke klarte å delta på samme nivå som de andre, og på dette tidspunktet var jeg mentalt deprimert. Ikke så rart, med tanke på befal som mente jeg var mindreverdig, og at grunnen var at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Etter 7,5 uker, bare en halv uke før slutten av rekrutten, dro jeg til legen en siste gang. Jeg fikk beskjed at det var for store sår, og for høy infeksjonsskade til at jeg kunne fortsette. Det tok meg ca 1 år å få tilbake den mentaliteten jeg hadde fra før jeg gikk gjennom dette, og klarte å innse at dette var ikke min feil, og at jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg håper dette innlegget kan lette litt på byrden den opplevelsen har hatt på meg, og at jeg på en eller annen måte kan hjelpe andre som kanskje sitter med en lignende situasjon selv.
Er ei jente på 21 år som har erfart 7,5 uker i forsvaret (Hæren), før jeg dessverre måtte dimme. Denne erfaringen har hatt en stor mental påvirkning på meg, og som følger meg den dag i dag. Da jeg kom hjem fra disse ukene hadde jeg aldri i mitt liv hatt dårligere selvtillit eller selvbildet, og jeg oppfattet meg selv som mislykket. Jeg føler nå, 2 år etter, at det er viktig å få delt mitt perspektiv av min opplevelse av førstegangstjenesten, og håper at det kan være til hjelp til dere som jobber med rekrutter, og forhåpentligvis minimere den behandlingen som jeg fikk. Da jeg først kom inn i førstegangstjenesten var jeg svært motivert, og ønsket å videreutvikle mine fysiske og mentale egenskaper. Den første tiden var egentlig som forventet, ganske tøff, men det var selvsagt overkommelig. Det var først etter at jeg oppdaget at jeg fikk unormalt mye og store blemmer av skoene av de lange marsjene, hvor jeg slet fysisk. Jeg sa ifra til løytnant, og ble henvist til legen. Jeg fikk da hvitlapp om at jeg ikke skulle være med i marsjer og andre aktiviteter som involverte gåing over lengre avstander. Men da jeg sa ifra til befalet mitt ble jeg absolutt ikke tatt på alvor. Jeg måtte likevel gå lange avstander, selv om jeg sa at jeg ikke klarte å gå normalt lenger. Det gikk til et punkt hvor jeg måtte si ifra flere ganger i uken, hvor jeg ble trodd mindre og mindre. Jeg klarte ikke prestere like fullt som de andre i troppen, og det ble ikke noe bedre da jeg fikk kjeft av befalet fordi vedkommende mente det var fordi jeg ikke prøvde hardt nok, og måtte slutte å synes synd på meg selv. Husker spesielt et tilfelle hvor jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle få sitte på med befalet ned til basen etter skytetrening, men endte opp med å bli kjørt fra, og troppen hadde gått fra meg, noe som gjorde at jeg ble etterlatt i skogen, og måtte finne veien (Jeg ikke visste) til basen. Når uke 5 var kommet, var jeg oppe i 3 legetimer i uka for å få hjelp til å rense sårene fra blemmene som hadde til slutt sprukket opp, og jeg måtte bruke joggesko i stedet for de vanlige. Jeg hadde selvsagt begynt å klandre meg selv for at jeg ikke klarte å delta på samme nivå som de andre, og på dette tidspunktet var jeg mentalt deprimert. Ikke så rart, med tanke på befal som mente jeg var mindreverdig, og at grunnen var at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Etter 7,5 uker, bare en halv uke før slutten av rekrutten, dro jeg til legen en siste gang. Jeg fikk beskjed at det var for store sår, og for høy infeksjonsskade til at jeg kunne fortsette. Det tok meg ca 1 år å få tilbake den mentaliteten jeg hadde fra før jeg gikk gjennom dette, og klarte å innse at dette var ikke min feil, og at jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg håper dette innlegget kan lette litt på byrden den opplevelsen har hatt på meg, og at jeg på en eller annen måte kan hjelpe andre som kanskje sitter med en lignende situasjon selv.
Kommentér