Boken til Marte Michelet, "Hva visste hjemmefronten", vakte stor debatt da den kom ut i november 2018.
Jeg har hatt den i flybagasjen, og bare lest sporadisk, men hevder nå at jeg har litt bedre grunnlag for å mene noe om saken.
Hovedpoenget til Michelet er at den norske hjemmefronten allerede sommeren 1942 visste nok om utryddelsesleirene og den forestående deportasjonen av de norske jødene til å kunne advare dem og/eller hjelpe dem med å flykte til Sverige. For en ikke-historiker fremstår skildringen hennes som troverdig. Jeg tror også hun er på trygg grunn når hun fremhever at raseteorier og antisemittisme fantes i betydelig grad, også blant sentrale folk i tilknytning til London-regjeringen, noe som kan ha medvirket til at advarslene derfra var få.
Imidlertid er det flere som har trukket Michelets konklusjoner i tvil, og jeg vil lene meg på en artikkel i siste Pro Patria, skrevet av Mats Tangestuen, historiker og faglig leder ved Jødisk museum i Oslo. Han påviser at Michelet driver cherry-picking - underslår noen bevis samtidig som hun løfter frem marginale poenger som støtter hennes tese. Tangestuen mener hun også bedriver etterpåklokskap, og ikke skjønner forvirringen som fantes, og det faktum at store deler av hjemmefronten på denne tiden var uorganisert og kjempet for egen overlevelse mot opprullinger fra Gestapo.
Så, hvor ligger sannheten?
Jeg har hatt den i flybagasjen, og bare lest sporadisk, men hevder nå at jeg har litt bedre grunnlag for å mene noe om saken.
Hovedpoenget til Michelet er at den norske hjemmefronten allerede sommeren 1942 visste nok om utryddelsesleirene og den forestående deportasjonen av de norske jødene til å kunne advare dem og/eller hjelpe dem med å flykte til Sverige. For en ikke-historiker fremstår skildringen hennes som troverdig. Jeg tror også hun er på trygg grunn når hun fremhever at raseteorier og antisemittisme fantes i betydelig grad, også blant sentrale folk i tilknytning til London-regjeringen, noe som kan ha medvirket til at advarslene derfra var få.
Imidlertid er det flere som har trukket Michelets konklusjoner i tvil, og jeg vil lene meg på en artikkel i siste Pro Patria, skrevet av Mats Tangestuen, historiker og faglig leder ved Jødisk museum i Oslo. Han påviser at Michelet driver cherry-picking - underslår noen bevis samtidig som hun løfter frem marginale poenger som støtter hennes tese. Tangestuen mener hun også bedriver etterpåklokskap, og ikke skjønner forvirringen som fantes, og det faktum at store deler av hjemmefronten på denne tiden var uorganisert og kjempet for egen overlevelse mot opprullinger fra Gestapo.
Så, hvor ligger sannheten?
Kommentér