I to artikler Sverre Diesen har hatt i Norsk Militært Tidsskrift avslutter den tidligere forsvarssjefen med å etterlyse et nytt, helhetlig forsvarskonsept for landet. Et komplett, detaljert konsept vil helt sikkert være gradert, men det forhindrer oss ikke i å føre en overordnet diskusjon her. I og med at jeg regner med at Diesen har tilgang til relevant gradert materiale, og han altså etterlyser dette, forutsetter jeg altså at vi i dag ikke har et slikt forsvarskonsept. Man kan selvsagt være uenig med Diesen i mye, men at vi trenger et helhetlig konsept mener jeg er helt essensielt for å kunne bygge relevante forsvarskapasiteter.

(Det har vært diskutert beslektede tema på andre tråder på dette subforumet, men jeg velger å starte en egen tråd for å forhåpentligvis holde diskusjonen på konseptuelt nivå. For de som ønsker flere detaljer om organisasjonen som lå bak forsvarskonseptet under den kalde krigen, vil jeg anbefale denne tråden: >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM] . Om forsvarsplanene kan man også finne mye interessant i denne tråden: >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM] )


Hvis vi da går tilbake til rundt 1980 kan vi si at Norge hadde en infanterihær, med totalt ca 60 infanteribataljoner, hvor 40 feltbataljoner var fordelt på de 13 feltbrigadene, og de siste 20 var lokalvernbataljoner med dårligere trenings- og utstyrsstandard. I tillegg selvsagt et stort antall støtteavdelinger som f eks artilleri og logistikk, men få mekaniserte kampavdelinger. Heimevernet besto av 90 000 mann, som i en innledende fase skulle sikre mobilisering, deretter sikre nøkkelobjekter, drive overvåking og generelt avlaste forsvarsgrenene. Sjøforsvaret skulle primært sikre forsyningslinjene langs kysten, selv om spesielt ubåtene hadde en offensiv kapasitet. Luftforsvaret skulle hovedsakelig drive defensive luft-til-luftoperasjoner.

Forsvarskonseptet den gangen gikk ut på at Finnmark IKKE skulle forsvares (selv om ingen ansvarlige sa det høyt). En bataljon i Varanger og en bataljonsstridsgruppe i Porsanger skulle yte en viss motstand, men for øvrig var det bare en del jegeravdelinger som skulle operere i Finnmark for å forstyrre, lede ild eller drive etterretning. Det er betegnende at av 13 brigader skulle etter hvert 4 operere i Troms, hvor det mye bedre defensive lendet ga dem en mulighet til å holde ut inntil allierte forsterkninger kunne komme seg dit. Ved å oppgi Finnmark kjøpte man seg tid, og ga russerne et lite logistikkhelvete på kjøpet. I tillegg til dette tyngdepunktet i Troms var også betydelige styrker bundet opp til å forsvare Oslo mot en invasjon sydfra.

De fleste skjønner at Finnmark ville vært ganske håpløst å forsvare, selv om man deployerte samtlige 13 infanteribrigader dit. Hadde man bare kunnet grave dem ned på linje langs den 196 km lange grensen, kunne det kanskje fungert en stund. Imidlertid ville man også måtte ta høyde for at russerne ville komme gjennom Finland (736 km grense), noe som ville gjort et slikt lineært forsvarskonsept helt urealistisk.

Den gangen var den dimensjonerende trusselen en invasjon som del av en krig mellom Russland og NATO, og vi hadde en ambisjon om et invasjonsforsvar både i Sør- og Nord-Norge. Senere ble ambisjonen for Sør-Norge forlatt, og nå har vi ikke noe invasjonsforsvar.

---

Men, hvilket forsvarskonsept bør vi nå velge, gitt mulige fremtidige trusler?

Det dimensjonerende scenarioet regnes i dag for å være et begrenset russisk angrep som skal fremtvinge politiske innrømmelser fra Norge, uten at NATO kan eller vil gripe inn.
Det andre scenarioet det planlegges for er en begrenset versjon av det gamle bastionforsvaret, hvor Russland, som en del av en konflikt med NATO, raskt søker å etablere et fremskutt forsvar i norsk territorium for å sikre egne baser på Kola.

Et norsk forsvarskonsept bør kunne håndtere begge disse scenarioene, men med noe forskjellig ambisjonsnivå: Det første må vi kunne håndtere på egen hånd, eventuelt med å få det eskalert slik at artikkel 5 utløses. I det andre scenarioet må vi kunne sikre havner og flybaser som allierte kan føre inn forsterkninger gjennom, samtidig som vi i ganske lang tid må være forberedt på å slåss på egen hånd på landjorden.

Mye har forandret seg siden den kalde krigen. Riktig nok er Hæren vår redusert med 90% eller mer, men også russerne har mistet betydelige deler av sin kapasitet. Jeg vil komme med to påstander:
1) Russland vil med svært kort/ingen varslingstid for oss kunne gjennomføre begrensede angrep med stående styrker hvor som helst i våre nordlige områder eller interesseområder, herunder Finnmark og Troms, men også f eks Jan Mayen og Svalbard.
2) Russland vil IKKE ha kapasitet til å føre en større konvensjonell styrke gjennom Finnmark og inn i Troms for å etablere sin bastion der; de vil måtte begrense seg til utvalgte deler av Finnmark. Begrensede sjø- og luftlandsetninger vil likevel kunne skje i Troms, men ikke lenger syd.

---

Gitt disse premissene ville mitt personlige valg, innenfor rimelig realistiske økonomiske rammer, være et balansert forsvar som dels vil ha lette, raskt deployerbare avdelinger i regi av FS, Hær og HV som kan drive målutvelgelse (Diesens ISTAR-avdelinger), og som vil kunne virke i begge scenarioene. Effektorene deres vil primært være NSM/JSM fra fartøyer og fly, eventuelt fra allierte. I tillegg (og her avviker mine synspunkter fra Diesens) ville vi måtte ha mekaniserte avdelinger som allerede i fredstid er deployert i Finnmark. Dette fordrer en luftvernparaply og også egne F-35 til støtte for at de skal kunne manøvrere. Men den store fordelen til mobile styrker er at de slett ikke trenger å etablere forsvarslinjer, men kan oppsøke fienden og gå i duell for å stoppe ham.

(Den nøyaktige innretningen av Forsvaret vil ideelt komme etter at det overordnete konseptet er valgt, men jeg foregriper litt og gir følgende innspill til struktur:
- FS, som nå
- E-tjenesten, som nå
- CYFOR, som nå
- HV, som nå, men utvalgte avdelinger må skoleres og utrustes for å lede tung ild
- Luftforsvaret, som nå (dvs med de planlagte 52 F-35)
- Sjøforsvaret, som nå, men med fler enn de planlagte fire ubåtene, for å begrense russisk handlefrihet til sjøs
- Hæren, en komplett mekanisert brigade i Finnmark (med alt tungt utstyr, men med f eks en kompanienhet pr bataljon stående i fredstid), f eks utgangsgruppert i fredstid i med én bataljon i Varanger/Kirkenes, én i Porsanger og én i Alta. I tillegg en brigade hvor én bataljon er i Troms for å sikre Evenes/Bardufoss/Sørreisa, én bataljon i Trøndelag for å sikre Værnes/Ørlandet og én bataljon på Østlandet for å sikre Oslo. De to sistnevnte bataljonene må også kunne oppfylle våre forpliktelser mot NATO og FN.

Noen flere drøftinger rundt mulig innretning av Hæren kan også finnes i denne tråden: >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM] )