Globalt toppbanner

Collapse

Milforum Google-søk

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

NORBATT 40 år

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • #61
    Sv: NORBATT 40 år

    11. april 1978

    Det har gått to uker siden vi som sivilister møtte opp på Trandum og ni dager siden vi kjørte inn i Sør-Libanon. Det er som vanlig spredt skyting i området. Inntil i dag har de israelske styrkene stått like langt nord som våre norske FN-styrker, bortsett fra ved Kaoukaba, og israelske patruljer, normalt med en eller flere M113 og personell til fots som speidere foran, har patruljert veiene i AO. De har til dels drevet oppklaring ved ild, ved å skyte mot områder som kunne skjule PLO, og sett om de fikk ild tilbake. Om formiddagen 11. april gjennomfører de israelske styrkene første del av den avtalte tilbaketrekningen, neste del skal foregå i juni. Da skal Israel trekke seg helt ut av Sør-Libanon og overlate kontrollen av Libanon sør for Litani-elven til FN (som vi skal se i juni kommer ikke dette til å skje). Tilbaketrekningen skjer til en linje like syd for der veien inn til Ebel es Saqi tar av fra hovedveien, og der etablerer den israelske hæren veipost. Vi skal ikke lenger tillate israelske (eller deres allierte, styrkene til major Haddad) styrker å passere nord for dette.

    De første bataljonene som kom til UNIFIL var den franske (det franske marineinfanteriets 3. fallskjermregiment) og NORBATT. Nå har også en bataljon fra Senegal ankommet den vestlige delen av Sør-Libanon og en fra Nepal den østlige delen. NEPBATT, den nepalske bataljonen, blir våre naboer i vest og tar over de vestligste posisjonene som NORBATT har holdt. Bataljons-hovedkvarteret med bataljonsstaben, sambandstroppen, pionertroppen og sanitetstroppen er stadig i hus i Ebel es Saqi, som nå er nord for fremste israelske styrker, mens trenområdet med alle forsyningselementer er i telt på sletten nedenfor Marjeyoun (etter hvert døpt «Dovre»), som er syd for de fremste israelske styrkene.

    Som sagt i går var den store patruljen med mannskaper fra Tr. 1/KP 3 kommet nesten frem til Chebaa og hadde overnattet hutrende i skjermtelt om natten. Om morgenen 11. april gikk de videre mot Chebaa, og fikk en fantastisk mottagelse. Befolkningen var overlykkelige over at FN-styrker kom til byen, og de ble nærmest båret på gullstol inn i byen. Chebaa hadde vært forskånet for noen krigshandlinger, men det var stor nervøsitet for at noe skulle skje også der. De ble innkvartert på byens politistasjon. Israelske styrker hadde ikke gått inn i byen, men det israelske ingeniørvåpenet var i ferd med å anlegge en vei i fjellet gjennom israelskokkupert Syria til grensen og videre inn i Libanon mot Chebaa.

    Dette skrev et av patruljemedlemmene på Facebook-siden sin i går:

    Marsjen gjennom dalen til Cheeba og de få dagene vi fikk være der, var nok et av høydepunktene under hele tjenesten. Som sagt var spenningen stor, og vi visste lite om hva som ventet oss i byen ved foten av Hermonfjellet. Vi søkte etter miner på stien foran oss til vi satte opp knappeteltene i en olivenlund ikke langt utenfor Cheeba, som ligger på 1300 meter over havet. Det ble en kald natt, så vi fyrte med tørrspriten i stridsrasjonene. Uten at det hjalp så mye.
    Da vi nærmet oss byen morgenen etter, sto det folk på hustakene på den andre siden av elven og så ned på oss. En av de første jeg husker vi møtte var den gamle mølleren ved inngangen til byen, Han var svært vennlig og gikk sammen med oss inn på torvet. Der ble vi møtt velkommen av en stor folkemengde med ordføreren i spissen. Folk viftet med libanesiske flagg og tok oss i hendene. Det var satt fram stoler og vi fikk servert sigaretter, saft, lefser med den noe sure, hvite geitosten og libanesiske søtsaker (gele med mye sukker på).
    Deretter ble vi ledet gjennom byen og innkvartert i politistasjonen. Der ble vi noen dager, før vi noe motvillig ble avløst. Vi rakk å prøve den lokale frisørsalongen, blant annet. De modigste prøvde til og med barbering på den gamle måten med kost og såpe og sylskarp kniv (men ikke uten å ha med en kamerat med AG3). Det ble jo også klart for oss at Cheeba måtte være en smuglerlandsby, for butikkene var fulle av elektronikk, og rekker av esler med kløv sto oppstilt i gatene (da jeg var tilbake 10 år senere, var det visst armeringsjern det gikk i).
    Stemningen i byen var temmelig anti-israelsk, og vi skjønte delvis hvorfor da vi var på patrulje sørover mot grensen, som ikke ligger langt fra Cheeba. Der møtte vi på folk fra IDF som holdt på lage en vei. Etter det vi hørte var innbyggerne i Cheeba engstelige for at israelerne skulle bygge veien inn i Libanon og mot byen deres. Det er jo mulig det var derfor velkomsten var så overveldende (men det er det sikkert andre som har mer informasjon om).
    Tilbake i fireveiskrysset fortsatte tjenesten med vakthold og stillingsarbeider. Til stor glede fikk vi endelig vann i større mengder, en full vann-tilhenger ble plassert hos oss, og når vannhenting kom i orden ble vann hentet fra Israel (tror jeg) jevnlig transportert med tankbil rundt til troppene. For første gang fikk vi 11. april også vanlig brød, og vi fikk også egg for første gang. Provianttjenesten var nå kommet skikkelig i gang, middag fikk vi hver dag kjørt i termocontainere fra kompaniets feltkjøkken som foreløpig var i Ebel es Saqi (tror jeg, mulig det fremdeles var i Dovre). Stemningen i troppen var god. Vi var svært glade for brød i stedet for Wasa Husmanns knekkebrød, som vi hadde døpt «panserloff».

    På disse to bildene ser vi en av de siste israelske patruljene passere "fireveiskrysset" 10. eller 11. april.

    På dette bildet ser vi fotpatruljen som kommer gående på hovedveien fra Marjeyoun (alle veier var grusveier) foran PPK'en. Vi ser mot sørøst, ned langs veien mot Hebbarie og Rachaya el Foukhar. Veien er til venstre for steingjerdet og alléen. Høyden helt til høyre i bildet er Tell Quesi:

    Click image for larger version

Name:	2-16.jpg
Views:	1
Size:	436,7 KB
ID:	868814

    Her kommer PPK'en etter. Vi ser her rett sydover hovedveien fra Marjeyoun. Leiren og stillingene til Tr 1/KP 3 var bak den betongbunkeren (eller hva det nå var, jeg aner ikke når den var fra, i hvert fall fra lenge før Litani-operasjonen) vi har satt mitraljøsen i, bak en stor voll av stein og jord. Bak fotografen (meg) er den lille veien som går oppover dalen mellom Jebel Qalaat Jabbour og Dahr Kaoukaba til et lite veikryss ved sadelen på toppen og videre ned til Bourhoz og Litani-dalen.

    Click image for larger version

Name:	2-17.jpg
Views:	1
Size:	395,8 KB
ID:	868815


    Den observante vil se at soldaten ved mitraljøsen ikke har typisk norsk blendahvit farge. Det var Kefi Barry, som hadde vært innvandrer til Norge fra Ghana på 1960-tallet. Han var vognfører for troppens Landrover, men han dimitterte av sosiale grunner etter et par-tre uker. Noen vil kanskje huske ham fra Robinson-ekspedisjonen på TV i 2000.
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

    Kommentér


    • #62
      Sv: NORBATT 40 år

      Opprinnelig skrevet av @hvlt
      betongbunkeren (eller hva det nå var, jeg aner ikke når den var fra, i hvert fall fra lenge før Litani-operasjonen)
      Kanskje Vichy-fransk? Vi hadde i hvert fall slaget om Litani-elven i juni 1941, hvor den australske 21.brigade var i kamp med franske tropper i området.
      Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

      Kommentér


      • #63
        Sv: NORBATT 40 år

        Opprinnelig skrevet av Rittmester Vis post
        Kanskje Vichy-fransk? Vi hadde i hvert fall slaget om Litani-elven i juni 1941, hvor den australske 21.brigade var i kamp med franske tropper i området.
        Det er ikke umulig. Hvis man ser på kartet i post #34, ser man syd for Marjeyoun, helt ned mot grensen til Israel, stiplet noe som ser ut som en flyplass. Det var faktisk en alliert flybase under 2. verdenskrig.
        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

        Kommentér


        • #64
          Sv: NORBATT 40 år

          12. april 1978

          Det er ingen store hendelser. Utover dagen er det mye skyting omkring Kaoukaba. PLO-styrken like nord for Kaoukaba gjorde et forsøk på å sprenge et eller annet, lett synlig fra våre i Kaoukaba. Tydeligvis gikk ikke ladningen av, men da to PLO-soldater gikk fram til ladningen gikk den allikevel av. Den ene av dem ble drept, den andre hardt såret.

          VI har fått en avtale med PLO om at FN-kjøretøy skal kunne kjøre gjennom PLO-holdt område og byen Hasbaya veien til Chebaa. Jeg finner soveposer, klesskift etc. til de som er på patruljen der og får lastet det, samt annet nødvendig utstyr, på en M621 som kjører det til Chebaa. Dette gikk greit.
          At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

          Kommentér


          • #65
            Sv: NORBATT 40 år

            Opprinnelig skrevet av Rittmester Vis post
            Spennende historie, hvlt:. Keep up!
            Helt enig i det!

            Jeg anbefaler å lese Krigsdagboka til Norbatt 1 (lenke i innlegg # 31) mer eller mindre parallelt.

            Kommentér


            • #66
              Sv: NORBATT 40 år

              13. april 1978

              For bataljonen som helhet er dagen omtrent som den foregående. Det er stadig mye skyting, natten til 13. april skytes det både med BK og håndvåpen nær norske stillinger. Sivile som har vært flyktninger fra området begynner å vende tilbake, særlig til Hebbariye. Her settes det opp CP for å ha kontroll over alle sivile som kommer tilbake til området.

              Bataljonen får ordre om at den skal avgi personell (befal og korporaler) for å bemanne noen av UNTSOs observasjonsposter i Sør-Libanon. Dette vil vare resten av kontingenten, og går på omgang. Det er OP KHIAM og OP MAR som først og fremst skal bemannes av NORBATT. UNTSO har ubevæpnede observatører som kun skal observere fra de faste OPene.

              I KP 3 flyttes kompani-kommandoplassen og hele kompanistaben, både den operative og den forsyningsmessige (inklusive feltkjøkkenet) fra Ebel es Saqi til høyden Tell Quezi, ca. 500 meter syd for fireveiskrysset. Dette er en ubebygd høyde på nedsiden av hovedveien, med god utsikt i alle retninger og ligger utsatt til for angrep og beskytning, men gir kort vei til geværtroppene som skal støttes og mulighet til å bruke soldatene i staben til OP og vakthold, med litt hjelp fra 1. tropp. Dobbelt kveilehinder og snublebluss legges rundt hele høyden, og mye arbeid vil legges i å grave stillinger og dekningsrom for kompanistaben. I kompaniets operasjonsrapport for 13. til 20. april står det: «Perioden er hektisk uten at noe spesielt skjer. Det skytes døgnet rundt og det er mye lysskyting om natten. Usikkerheten preger situasjonen.»

              I Tr 1/KP 3 er stadig nesten halve troppen i Chebaa, der de hadde ankommet til fots den 11. april. Resten av troppen bruker all tid til vakthold og stillingsarbeider, samt patruljering. En patrulje fra troppen blir sendt til en høyde ca. 1 km øst for fireveiskrysset. Målet er å opprette en OP på denne høyden. Det viste seg da de kom opp at høyden var besatt av PLO. Lederen for PLO-gjengen sa på gebrokkent engelsk: «If you stay here, no problem for me, but problem for you», hvoretter han tok fingeren over strupen. Patruljen vendte tilbake. Det blir etter hvert klart at PLO bygger opp en geriljabase i den lille landsbyen (bare en liten husklynge) Abou Qamma, som utgangspunkt for å infiltrere gjennom FN-sonen for å kunne angripe israelske styrker, og deres allierte ledet av major Haddad.
              At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

              Kommentér


              • #67
                Sv: NORBATT 40 år

                14. april 1978

                Det er nå 14 dager siden vi tok av fra Gardermoen med U.S. Air Force. Situasjonen i området er den samme, stadig mye skyting og en usikker situasjon. Det gjøres en justering av teiggrensen mellom NORBATT og NEPBATT, som nå har blitt fulltallige med utstyr levert fra Tyskland, og NEPBATT overtar «Nordkapp».

                Tr. 1/KP 3 har stadig 20-mannspatruljen i Chebaa, mens resten av troppen arbeider på spreng med å utbygge stillinger, grave sandsekker, og støtte kompanistaben med å etablere seg på Tell Quesi. Samtidig holder vi kontinuerlig vakthold, både ved fireveiskrysset og som støtte til kompanistaben, og sender ut patruljer. Enkelte biler med flyktninger har begynt å komme tilbake, vi har veikontrollpost (CP) i fireveiskrysset som visiterer personell og kjøretøy for våpen. Spenningen og «gung ho»-stemningen fra de første dagene har begynt å gi seg, og soldatene begynner å bli utslitte av kontinuerlig patruljering, vakt og graving, med svært lite hvile og søvn, samt manglende muligheter til hygiene og ubehagelige boforhold i trange norske militærtelt som om dagen blir for varme til å kunne oppholde seg i (det er fremdeles ganske kaldt om natten). Det er tydelig at stemningen i troppen har falt mye.

                De tyve som er i Chebaa har svært fine dager, de tas meget godt vare på av sivilbefolkningen. Deres oppdrag er kun å være i Chebaa og vise FN-flagget. Men i dag kommer ordre om at de neste dag skal erstattes av en hel tropp fra KP 1, som skal opprette vaktposter og OP’er.
                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                Kommentér


                • #68
                  Sv: NORBATT 40 år

                  15. april 1978

                  Nå kan det være på sin plass å si litt om de diametralt motsatte syn på UNIFILs mandat som var rådende hos henholdsvis Israel/South Lebanon Army og PLO. I henhold til FNs sikkerhetsråds resolusjon 425 (1978) av 19. mars 1978 var UNIFILs oppdrag å «Bekrefte tilbaketrekningen av israelske styrker, gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet og assistere den libanesiske regjering i å sikre gjenoppbygging av dens effektive autoritet i området». Sør-Libanon hadde, spesielt siden «Svart september» i 1970, og enda mer etter starten av den libanesiske borgerkrigen i 1975, vært «Fatahland», nærmest helt okkupert av PLOs forskjellige fraksjoner, som opererte som en stat i staten, som brukte området som utgangspunkt for terrorangrep inn i Israel. Foruten aksjonen 11. mars 1978 der 37 israelske ble drept, og som utløste Litani-operasjonen, kan man bl.a. nevne Kiryat Shmona-massakren 11. april 1974, der 18 israelere, inkludert 8 barn, ble myrdet, Maalot-massakren 15. mai 1974, der 31 israelere, inklusive 22 barn, ble drept, og angrepet på Savoy hotell i Tel Aviv 6. mars 1975 der 11 israelere ble drept. PLOs forståelse av UNIFILs mandat var at UNIFIL skulle sikre at Israel trakk seg helt ut av Libanon, om nødvendig med makt, men at PLO ikke på noen måte skulle hindres i å iverksette angrep mot Israel eller deres libanesiske marionetter under major Haddad. Hvis vi forsøkte å hindre dem i det, ville de bruke makt mot FN-styrkene for å fortsette sine angrep med mål å «frigjøre Palestina». Israels og major Haddads forståelse var selvfølgelig den motsatte. De mente FN-styrkene måtte effektivt hindre ethvert forsøk fra PLO på å angripe Israel eller sonen holdt av South Lebanon Army. PLO var derfor svært misfornøyd med FN-styrkene da de gikk inn for å hindre PLO i å komme inn i og passere FN-sonen, mens Israel og South Lebanon Army var svært misfornøyd med oss fordi vi ikke effektivt nok hindret PLO i å gjennomføre infiltrasjon, og ikke brukte harde nok virkemidler til det. De ville forbeholde seg retten til å bruke alle midler mot PLO hvis de syntes FN ikke var effektive nok til å stoppe PLO (nå hadde de jo ikke klart den oppgaven helt selv heller), spesielt for SLA også hvis de også kunne treffe FN-styrkene. De fleste i lokalbefolkningen i Sør-Libanon så på PLO og Israel som pest og kolera, uvisst hva som var pest og hva som var kolera…. Og UNIFIL var for en stor grad «between a rock and a hard place». UNIFILs regler sa forresten at vi hadde rett til å bruke våpen i selvforsvar, eller hvis vi ble forsøkt hindret i å utføre oppdraget.

                  I NORBATTs område er situasjonen uforandret. I Tr. 1/KP 3 sender vi om morgenen ut en patrulje for å støtte pionertroppen i et oppdrag sydøstover (det er alt jeg har skrevet i dagboken min, jeg husker ikke hva dette var). Denne patruljen vendte tilbake til fireveiskrysset om ettermiddagen. Om kvelden kom 20-mannspatruljen som hadde marsjert mot Chebaa 10. april tilbake til troppen og troppen er igjen fulltallig.
                  At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                  Kommentér


                  • #69
                    Sv: NORBATT 40 år

                    16. april 1978

                    Denne dagen skjedde den første konfrontasjonen med en PLO-gruppe som hadde infiltrert inn i NORBATTs område. Natt til 16. april ble det skutt med håndvåpen over husene med norske soldater i landsbyen Rachaya el Foukhar. Hele befolkningen i denne landsbyen hadde flyktet fra den for tre år siden, og den hadde blitt holdt av PLO som en geriljabase. Landsbyen, som i århundrer hadde vært kjent for krukkeproduksjon, hadde blitt svært rasert under Litani-operasjonen. Tre av landsbyens innbyggere hadde så langt returnert. Senere på morgenen åpnet PLO ved Kaoukaba ild og skjøt to geværskudd like over taket på huset til det ene laget i den øvre landsbyen. Litt før kl. 10 ble en PLO-patrulje på 9 eller 10 mann observert like ved Rachaya el Foukhar 2-3 km inne i NORBATTs område. De måtte ha infiltrert inn fra nord. De ble omringet, og det kom til sterk diskusjon og trusler. De påsto de lette etter sauer og sto på sin rett til å være der. Seks eller syv av dem løp av sted, mens de siste tre ble tatt hånd om av den norske styrken. De tre ble transportert til Kaoukaba og returnert til PLO-styrkene der. De som stakk av ble senere observert passere nordover over elven i dalen med Ferdiss og Hebberiye, like ved Ferdiss. Mens dette pågikk ble det skutt et par BK-granater fra PLO på måfå inn i området ved Rachaya el Foukhar. Dette var på søndag og feltpresten holdt akkurat feltgudstjeneste i Rachaya el Foukhar da granatene detonerte i området. Han beordret hjelm på.

                    Et meget vesentlig velferdstiltak i de første månedene var dagsturer til Tiberias ved Genesaretsjøen i Israel. Til hver tur, etter omgang, ble det tatt ut ca. 9 soldater fra hvert kompani. Den 16. april kom jeg med på en slik tur. Det var en av de første som ble arrangert. Vi kjørte med M621 lastevogner de ca. 70 km ned til Genesaretsjøen. Det var bratte bakker ned til Genesaretsjøen som ligger over 200 meter under havets overflate, og noen av vognførerne skulle tydeligvis vise hvor tøffe de var og ga full gass. Vi måtte holde oss godt fast på lasteplanet. Etter over to uker i felt, med tjeneste 24/7 og minimale muligheter til hygiene var det helt fantastisk å kunne dusje for første gang siden vi reiste fra Norge, være i «sivilisasjonen» blant andre enn soldater, bade i Genesaretsjøen, ligge på stranda, ta en øl eller to eller tre, og spise et godt måltid på en restaurant. Selvfølgelig var det noen som tok det helt ut og drakk seg kanon. Jeg har skrevet i dagboka at to soldater ble akterutseilt i Tiberias da vi kjørte tilbake til Libanon om ettermiddagen.

                    Hvorfor i all verden denne fyren som var vognfører i kompanistaben i KP 3 hadde tatt med hjelmen sin på stranda, aner jeg ikke...

                    Click image for larger version

Name:	Tiberias_0001.jpg
Views:	1
Size:	1,50 MB
ID:	868821
                    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                    Kommentér


                    • #70
                      Sv: NORBATT 40 år

                      Hvorfor i all verden denne fyren som var vognfører i kompanistaben i KP 3 hadde tatt med hjelmen sin på stranda, aner jeg ikke...
                      Ut fra bildet å dømme kan det jo se ut som det drar damer...
                      Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                      Kommentér

                      • Trådstarter

                        #71
                        Sv: NORBATT 40 år

                        Forsvaret har samlet endel historier fra Libanon her:
                        >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

                        Bla:
                        Øystein Bache
                        Programleder NRK

                        Harald Stanghelle
                        Redaktør Aftenposten

                        Arnór Sigurjónsson
                        Sjef for det islandske forsvarsdirektoratet

                        Frank Bakke-Jensen
                        Forsvarsminister
                        Svolten og tyst, samband fyst

                        Kommentér

                        • Trådstarter

                          #72
                          Sv: NORBATT 40 år

                          På tv i kveld kl 22.20. Evt nå med en gang på nrk nett-tv.

                          Fanget av ild

                          Norsk dokumentar fra 2018. Denne våren er det 40 år siden de første norske soldatene ble sendt til FN-tjeneste i Libanon. Den norske FN-styrken havnet midt i blodige krigshandlinger i 1978, og ble stående i Sør-Libanon i 20 år. Dette er ikke hele historien om det norske FN-oppdraget, men en historie om unge norske soldater som helt uforberedt havnet i en heksegryte av en konflikt, og som noen ganger trådte feil i en krevende tjeneste.
                          >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                          Svolten og tyst, samband fyst

                          Kommentér


                          • #73
                            Sv: NORBATT 40 år

                            17. april 1978

                            Bl.a. på bakgrunn av episoden dagen før arbeides det med å få et tettere nett av OP’er og CP’er (VKP’er), spesielt langs linjen mellom «fireveiskrysset» vårt og Hebbariye, for å oppdage og kunne stoppe infiltrasjonsforsøk fra PLO. KP 1 oppretter en veikontrollpost, bemannet med ett lag, i veikrysset mellom fireveiskrysset og Ferdiss, der veien til Rachaya el Foukhar tar av. Da NORBATT I ble sendt til Libanon sørget forsvarssjefen, general Sverre Hamre, for at 8 stk nykjøpte M113A2 som akkurat hadde ankommet Norge fra USA, og enda ikke var fordelt til avdelinger i Norge, ble ettersendt til NORBATT. Disse ankommer Libanon i midten av april. Det kommer ikke ekstra mannskaper til å bemanne disse, men det sendes forespørsel etter befal og soldater i NORBATT som har erfaring med M113 eller annet panser. Det opprettes en mekanisert infanteritropp basert på disse 8 PPKene, kalt PPK-troppen, eller senere mek-troppen. Den blir del av KP 2, men til støtte for hele bataljonen. I Tr. 1/KP 3 overføres en lagfører til PPK-troppen, da han har erfaring som befal i mekanisert geværkompani i Bn 1/Brig N. Jeg husker ikke om noen menige også gikk over i PPK-troppen. Denne troppen betydde en meget stor økning av reaksjonsevne og slagkraft for bataljonen.

                            I Tr. 1/KP 3 fortsetter vi med vakthold, stillingsgraving og patruljer. Vi sender flere ganger om dagen patrulje opp langs den smale veien nordvestover 2 km til krysset på toppen av sadelen før veien går ned igjen til Litani-elven. Der har PFLP en leir like ved. Ellers har vi vakthold både for oss selv og ved leiren til kompanistaben på Tell Quezi og driver stillingsarbeider begge steder. Jeg har notert at stemningen i troppen nå er temmelig laber grunnet mangel på hvile og variabel kvalitet på ledelse på tropps- og lagsnivå.

                            Vår vakt i veikrysset, vi ser mot NØ, Nedre Kaoukaba er rett rundt svingen/åskanten, øvre Kaoukaba bak bakketoppen helt til venstre i bildet. Veien til Hebbarieye går ut i høyre nedre kant av bildet.

                            Click image for larger version

Name:	2-20.jpg
Views:	1
Size:	429,6 KB
ID:	868822
                            At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                            Kommentér


                            • #74
                              Sv: NORBATT 40 år

                              18. april 1978

                              Den usikre situasjonen er uendret. Det skytes stadig døgnet rundt. Det meldes et par ganger i løpet av dagen om skyting svært nær norske stillinger. Major Haddad og hans milits skjerper stadig tonen overfor NORBATT og det gjennomføres stadig demonstrasjoner mot NORBATT i Marjeyoun. Bakgrunnen er at de mener NORBATT ikke setter hardt mot hardt overfor PLO, men går i forhandlinger med dem der man godtar noen av PLOs krav.

                              Vi omtalte (jeg ser det både i dagboken, krigsdagboken og i aviser fra 1978) Haddads milits som «falangister». Det er neppe helt korrekt. Falangistene, på arabisk Kataeb, var et politisk parti startet i 1936 av dets «partieier» Pierre Gemayel etter at han hadde vært tilskuer ved olympiaden i Berlin og blitt svært imponert. De viktigste inspirasjonskildene til politikken var Mussolini og spesielt Franco (navnet kom fra Franco). En hovedsak for Kataeb var (og er) libanesisk nasjonalisme, at Libanon er noe spesielt, nedarvet fra fønikerne, og ikke en del av et arabisk fellesskap. Dette var i motsetning til pan-arabismen som sto høyt spesielt hos sunni-muslimer. Men Kataeb var og er bygget opp omkring den maronittiske befolkningen, som er «de ekte libanesere». Maronittene er en kristen sekt som i liturgien ligner på den gresk-ortodokse, men de anerkjenner paven som kirkens overhode, og derfor i en mellomstilling mellom romersk-katolske og gresk-ortodokse. Det er den største kristne gruppen i Libanon, og er den dominerende religiøse grupperingen i Øst-Beirut og i områdene nord for Beirut (Libanons president er alltid en maronitt). Men de kristne i Sør-Libanon er for det meste ikke maronitter, de er gresk-ortodokse og gresk-katolske, Haddad selv tilhørte den melkittiske gresk-katolske kirke. Men militsen til Saad Haddad var klart alliert med Kataebs milits (alle politiske partier og religiøse grupperinger hadde sin milits).

                              Den store hendelsen denne dagen var besøk fra FNs generalsekretær Kurt Waldheim. Han var på en snartur rundt til alle avdelingene i UNIFIL etter besøk i Jerusalem. Kl. 14.15 landet fire FN-helikoptre ved Ebel es Saqi med Waldheim, UNIFILs Force Commander generalmajor Emmanuel Erskine og øvrig følge. De ble kjørt til Tell Quesi, KP 3s hovedkvarter og leir for kompanistaben der han hadde god utsikt og fikk en kjapp orientering av bataljonssjefen. Vi trommet sammen en æresvakt som han skulle inspisere. Jeg var blant de som sto i æresvakten. Han gikk bare fort forbi og sa «good bye, good luck», og ble kjørt tilbake til Ebel es Saqi, der helikoptrene igjen tok av kl. 14.57, besøket hos NORBATT varte i 42 minutter. «Mye styr med fullt av folk og TV og generaler og aviser», skrev jeg i dagboken min.

                              Her er Aftenposten dagen etter:

                              Click image for larger version

Name:	Waldheim.jpg
Views:	1
Size:	1,79 MB
ID:	868824

                              Click image for larger version

Name:	Waldheim2.jpg
Views:	1
Size:	1,67 MB
ID:	868825
                              At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                              Kommentér


                              • #75
                                Sv: NORBATT 40 år

                                19. april 1978

                                Vi blir vekket litt etter midnatt med alarm. Dvs., så vidt jeg husker var det jeg som var på sambandsvakt for troppen og iverksatte alarm. Hele troppen gikk i stilling uten at vi visste hva som var årsaken til alarm for hele kompaniet. Etter litt tid fikk vi vite at det igjen var infiltrasjon fra PLO, en mindre gruppe, sannsynligvis fire PLO-soldater, ble oppdaget nær Rachaya el Foukhar. En av dem ble anholdt, mens de øvrige klarte å stikke av. Han som ble anholdt påsto de var på leting etter liket av en død PLO-soldat. Han ble transportert til Kaoukaba etter at ammunisjon var konfiskert, og overlatt til PLO der. Etter at det var skjedd gikk vi over til grønn beredskap igjen.

                                På formiddagen får vi ordre om at troppen skal opprette en lytte- og sikringspost nede i dalen hvor veien til Hebbariye og Rachaya el Foukhar krysser Hasbani-elven, ca 1,5 km fra fireveiskrysset. Den skal være bemannet hver natt med ett geværlag. Lagene våre tar dette å omgang. Samtidig bemanner KP 1 på nattid flere poster lenger øst og syd. Det er tydelig at PLO stadig prøver å infiltrere fra Abou Qamma sydover, over Tell Sneiber og videre sydover, sannsynligvis for å angripe israelske styrker og Haddads milits.

                                Flere sivile som hadde flyktet fra Sør-Libanon kommer hver dag tilbake og vi sjekker dem i CP'en i fireveiskrysset. Her er fireveiskrysset sett mot nordvest, oppover langs den lille veien over til Litani-elven. Øvre Kaoukaba er bak åstoppen, litt til høyre.

                                Click image for larger version

Name:	2-21.jpg
Views:	1
Size:	518,2 KB
ID:	868826
                                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                Kommentér


                                • #76
                                  Sv: NORBATT 40 år

                                  20. april 1978

                                  Hver morgen fra grålysningen gjennomfører NORBATT mineklarering av alle veier i området. Til å begynne med er dette pionertroppens rolle, etter hvert overtas det av geværkompaniene. Ved mineklareringen denne morgenen oppdager klareringspatruljen to stridsvognminer i den smale veien som går fra Marjeyoun til «Nordkapp», nær «Nordkapp». Minene er russiske TM-46 miner med MV-5 tennere. Norske biler hadde kjørt på denne veien dagen før. Den ene minen bærer tegn av at den er blitt kjørt over, og tenneren har gått av, men den var satt i feil vei så selve minen hadde ikke gått av. Utlegging av disse minene var klart en fiendtlig handling rettet direkte mot FN-styrken. På ettermiddagen blir det skutt nær en norsk posisjon like nord for Ebel es Saqi, uten skader på norsk personell. Det høres også mye skyting nord for Kaoukaba. Dette er muligens et internt oppgjør mellom forskjellige fraksjoner i PLO.

                                  Som tidligere nevnt har det begynt å komme store mengder flyktninger tilbake, noen hadde flyktet under Litani-operasjonen, mange hadde vært borte i flere år, mens området hadde vært besatt av PLO og det hadde vært stadig strid mellom PLO og Haddads milits. De fleste snakker bare arabisk, og legitimasjonspapirene de har er arabiske, så det er ikke helt lett å få kontroll. Den 20. april får KP 3 kontakt med politisjefen i Hasbaya. På tross av borgerkrigen og at Hasbaya nærmest er okkupert av PLO som har sitt hovedkvarter for området der, viser det seg at det lokale politiet stadig fungerer. Vi blir lovt å få lokale libanesiske politimenn som tolker på sjekkpostene våre. I Tr 1/KP 3 kom det to stykker som var hos oss hver dag for å sjekke papirene til alle som passerte. Den ene het Ibrahim Soudh, den andre husker jeg ikke navnet på. Begge var drusere, i likhet med flertallet av befolkningen i Hasbaya. Druser-religionen er en egen mystisk religion som opprinnelig sprang ut fra Islam på 900-tallet. Den står spesielt sterkt i den sydlige del av Libanon-fjellene, sør for Beirut, spesielt i Chouf-området, men det er også et område med drusere i sørøst-Libanon, med sentrum i Hasbaya der det er en helligdom for religionen. Innenfor NORBATTs område var ca. 1/3 av befolkningen i Ebel es Saqi og hele befolkningen i Ferdiss drusere. Disse to politimennene var svært hyggelige karer, de snakket ganske godt fransk og kunne også en liten smule engelsk. Som drusere flest så de på Kamal Jumblatt som den virkelig store leder. Kamal Jumblatt, som hadde vært drusernes leder, i kraft av sin rolle som Jumblatt-klanens (en opprinnelig kurdisk familie som hadde kommet til Libanon på 1400- eller 1500-tallet, og som hadde blitt den ene av de to ledende høvdingefamiliene blant druserne) overhode, var også en viktig politiker som hadde stiftet det Progressive Sosialistpartiet. Kamal Jumblatt var blitt myrdet året før, sannsynligvis på ordre fra Syria, og hans rolle var tatt over av sønnen Walid Jumblatt (som den dag i dag leder det Progressive Sosialistpartiet og kan regnes som drusernes leder), men for dem var det Kamal som hadde vært den helt store og som de bar bilder av. Selv om Kamal Jumblatt og det Progressive Sosialistpartiet i borgerkrigen hadde alliert seg med PLO, hadde de to politimennene bare forakt til overs for PLO som de så på som okkupanter.

                                  I dag fikk vi også ordre om at dagen etter skulle vi sende halve troppen som vaktstyrke til UNIFILs hovedkvarter i Naqoura. Vaktavdeling i UNIFIL HQ gikk på omgang mellom bataljonene. Vår troppssjef skulle lede denne vaktstyrken som skulle bestå av to geværlag. Fra troppsstaben skulle sambandsmannen være med. Som troppsass hadde jeg en større jobb med å hjelpe med utrustningen av dem.


                                  Her troppsstabens område i denne perioden under en hvil. Troppsstaben hadde 14 kvm. "ko-telt" mens geværlagene hadde 22 kvm. "kjøkkentelt". Så vidt jeg husker bodde befalet i det høyre teltet og de menige i troppsstaben i det midterste, mens det til venstre bak var tropps-ko og lager. Mens det var ganske grønt i april, ble all vegetasjon helt brunsvidd fra midten av mai. Dette er like bak stein- og jordvollen til venstre på bildet fra 19. april. FN-flagget er det samme:

                                  Click image for larger version

Name:	2-18.jpg
Views:	2
Size:	358,3 KB
ID:	868829
                                  At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                  Kommentér

                                  • Trådstarter

                                    #77
                                    Sv: NORBATT 40 år

                                    Forsvarets forum har laget en sak ifm utgivelsen av boka «Norske FN-soldater i skuddlinjen, Libanon 1978–1998» Av Frank Magnes

                                    De som ikke kom hjem.
                                    Sårene er mange etter norske soldaters libanon-tjeneste. Vi har snakket med pårørende til fem som ikke kom hjem fra oppdraget i livet.
                                    Dette er historiene til de som ble igjen - til de pårørende. En bror. Ei søster. En mor og en far. Om hvordan livet har vært etterpå. 21 mistet livet i UNIFIL-tjeneste. Se hele oversikten her - og møt pårørende til fem av soldatene.
                                    >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                    Svolten og tyst, samband fyst

                                    Kommentér


                                    • #78
                                      Sv: NORBATT 40 år

                                      I 1978 fremsto både Forsvaret og samfunnet for øvrig som lite forberedt på en slik innsats som UNIFIL representerte. Manglende oppfølging av veteraner kan nok for en stor del tilskrives dette. Også i årene etter virket engasjementet forholdsvis perifert i forhold til Forsvarets ´egentlige´ oppgaver. Det kan nok være flere årsaker, men en jeg vil fremheve er karrieremønsteret til en offiser som hadde ambisjoner om å nå helt til topps. De fleste sto ett - i høyden to - år i hver sjefsstilling, og over tropp, kompani og bataljon var det 13 brigader, et antall énstjerners forsvarsdistrikter og landforsvar, tostjerners distriktskommandoer og divisjon(er), samt to trestjerners forsvarskommandoer. Å havne i Libanon for et halvt år eller mer var i beste fall et hvileskjær, i verste fall et karrieremessig blindspor for en offiser som i tillegg til sjefsstillinger på alle disse nivåene også måtte ha relevant tjeneste i staber av forskjellige typer, og skoler i inn- og utland.
                                      Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                      Kommentér


                                      • #79
                                        Sv: NORBATT 40 år

                                        Vil noe mene noe om hvordan det kan ha seg at skarp erfaring ikke ble verdsatt høyere? Erfaringene fra Libanon burde jo ha en overføringsverdi til Det kalde nord..
                                        Aldri mer 13

                                        Kommentér


                                        • #80
                                          NORBATT 40 år

                                          Det var ikke kombinerte operasjoner i store forband. Det var kun statiske operasjoner etc.
                                          Last edited by hvlt; DTG 202213 Apr 18, .
                                          At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                          Kommentér


                                          • #81
                                            Sv: NORBATT 40 år

                                            Jeg har ikke noen kilder på det, men jeg har en misstanke om at konseptet for Heimevernets overvåkning og kontrolltropper er inspirert av erfaringen fra Libanon.
                                            Si vis pacem, para bellum

                                            Kommentér


                                            • #82
                                              Sv: NORBATT 40 år

                                              Libanon og Balkan tror jeg, spesielt motorisert kontrollpatrulje.
                                              At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                              Kommentér


                                              • #83
                                                Sv: NORBATT 40 år

                                                21. april 1978

                                                Fem uniformerte men ubevæpnede menn i to biler får etter en tids forhandlinger tillatelse til å slippe inn fra veiposten ved nedre Kaoukaba for, under eskorte å lete etter en død PLO-soldat som skal ha vært etterlatt av en infiltrert patrulje nær Rachaya el Foukhar. De har legitimert at de er libanesiske statsborgere, men er på oppdrag fra PLO. De blir fulgt av en patrulje fra troppen vår og finner den døde som de får frakte med seg ut av FN-sonen.

                                                Operasjonsrapporten fra KP 3 for perioden 21. til 30. april sier: «Mange beskytningsrapporter sendt inn til bataljonen. Situasjonen spent. PLO foretar stadig forbedringer av nåværende stillinger samt at de ofte er opp til veiposten ved tr. 3 for å «slå av en prat». Det skytes fortsatt døgnet rundt og det er mye lysskyting om natten.»

                                                Halve troppen blir transportert til Naqoura for å være vaktavdeling i UNIFIL HQ. Vi i den andre halvdelen av troppen må den neste uken utføre troppens oppdrag med halv tropp.
                                                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                                Kommentér


                                                • #84
                                                  Sv: NORBATT 40 år

                                                  22. april 1978

                                                  Det har i dag gått tre uker siden vi landet på Ben Gurion-flyplassen. Situasjonen er den samme spente med flere beskytningsrapporter, bl.a. skytes det om morgenen med håndvåpen og tung mitraljøse nær NORBATTs trenområde «Dovre», og om kvelden skytes mange lange byger med tung mitraljøse nær en av NORBATTs stillinger. I «fireveiskrysset» må vi i Tr 1/KP 3 med halve troppen gjøre alle troppens oppgaver med vakthold, stillingsarbeider etc. Jeg veksler mellom sambandsvakt i tropps-ko og vaktpost, både i fireveiskrysset og ved kompani-ko på Tell Quesi. Jeg står vakt ved innkjøringen til kompani-ko mens bataljonspresten avholder andakt der. Et vesttysk TV-team er på besøk og de holder på i lange tider med å filme meg, jeg lurer på hvordan det TV-innslaget ble.
                                                  Last edited by hvlt; DTG 230650 Apr 18, .
                                                  At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                                  Kommentér


                                                  • #85
                                                    Sv: NORBATT 40 år

                                                    23. april 1978

                                                    Tre uker etter ankomst til Sør-Libanon. Det er ingen spesielle hendelser på dagen. I dagboken har jeg skrevet at jeg skaffet et spisebord til troppsstaben, men jeg husker ikke hvordan. Mot kvelden blir bataljonens trenområde (TO), som ligger like nedenfor Marjayoun, overskutt av Haddad-militsen. Først skjøt de en byge med 12,7 mm mitraljøse like over teltene i TO, deretter ble et par lysgranater skutt over TO, og så igjen noen skudd med 12,7 over TO. De skulle vel demonstrere at de ikke likte oss.

                                                    Til natten blir det mer action, litt etter midnatt går det alarm og vi går i stilling. En gruppe på 7 PLO-soldater som har infiltrert er tatt til fange. De ble avvæpnet og ble marsjert med en PPK foran og en bak, og med hundeførere på hver side, til Ebel es Saqi, der de ble avhørt, og så ble de på samme vis ført tilbake til Kaoukaba der de ble overlatt PLO. PLO fikk også, slik det var bestemt i instruksen vår, våpnene deres tilbake, men ammunisjonen beslagla vi.
                                                    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                                    Kommentér

                                                    • Trådstarter

                                                      #86
                                                      Sv: NORBATT 40 år

                                                      Denne historien kom opp på facebook feeden min i går. Den ligger på itjenestefornorge.no i lag med masse historier fra de 20 årene med norsk personell i Libanon.
                                                      Fra 1 kont som hvlt: var ute med så har jeg så langt klart å finne x som var i samme kontigent.
                                                      Karl Tindeland - pionertroppen, stabskompaniet. >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                                      Tove Furuseth - Sykepleier. >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                                      Lars Reiermark - Løytnant og S-1, Sanitetskompaniet >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM] >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                                      Per Morten Bjørnstad - Geværmann. >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                                      Per Haagen - Geværmann/Nestlagfører >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                                      Petter Kjendlie - Troppssjef i Norbatt I. >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

                                                      Historien under er fra II kont og sendt inn av Tindeland
                                                      Kfar Chouba – oppe på Golan. Artilleriangrep og trussler.

                                                      Kan man bokstavelig se granater komme farende mot seg over himmelen? I alle år har vi ment at det var tilfelle denne flotte desemberdagen i 1978. Vi så noe – muligens et glimt av refleks i solen, som straks etter eksploderte i et drønn vel 70-80 meter i rett linje fra lagets posisjon. Vi var i landsbyen Kfar Chouba i Sør-Libanon, der troppen var blitt utstasjonert da vi avløste Norbatt I. Kfar Chouba ligger oppe i fjellene, 1200 meter havet, oppe på Golan. -

                                                      Tropp 3/kp B, med unntak av et geværlag, var blitt utstasjonert her i september 1978. Det fantes knapt et eneste helt hus i landsbyen, det meste var bombet sønder og sammen av israelske fly og artilleri fordi PLO hadde etablert seg i området. Ingen strøm, ingen hele hus, ingen infrastruktur, ingen butikker og bare noen få mennesker, som holdt ut mer eller mindre fordi de ikke hadde andre muligheter.

                                                      Vi var vanlige nordmenn; studenter, håndverkere, lærere, selgere osv. De fleste med et års militær førstegangstjeneste fra rekruttskole og infanteribataljon i Brig N. Hard fysisk tjeneste, 6 dager i uken og med 50% beredskap i helgene og høytider.

                                                      Vårt geværlag bemannet en kombinert OP/CP døgnet rundt, ved innfarten til Kfar Chouba. Utsikten over Sør-Libanon var fantastisk. Lengst i vest så vi konturene av korsfarerborgen Beaufort, i sør kunne vi se langt inn i Israel, i nord lå B`kaadalen mot Beirut og i øst reiste Golanhøydene seg videre oppover. Om dagen kontrollerte vi de få bilene som kjørte inn/ut av Kfar Chouba. Vi fylte sandsekker og enda flere sandsekker - og temmelig idiotisk nok; drev sluttet orden. Om natten var vi OP og rapporterte uregelmessigheter og beskytning videre til kompaniet. I tillegg gjennomførte vi hver natt patruljer gjennom ruinene, i bekmørke, med påsatte bajonetter! For et lag med 6 mann var den største utfordringen å få seg et par timers søvn pr døgn. Det meste av kamphandlinger foregikk i Beirut denne høsten, mellom falangister og syriske/palestinske styrker, og krevde minst 1500 liv. Etter et par mannskapsforsterkninger senhøstes ble laget flyttet nesten opp til toppen av Golan, rett nedenfor en israelsk militær radarinstallasjon. Øyensynlig skulle vi ikke være der. Israelerne begynte øyeblikkelig med trakassering ved å sende mg-salver rett over eller rett ved vår posisjon. Laget ble derfor trukket ut og ned til den sør-østlige utkanten av Kfar Chouba der vi etablerte en OP oppe på et hustak.

                                                      Ikke langt nok vekk, mente øyensynlig IDF og mobiliserte SLA (South Lebanese Army, eller Haddad-styrken, som vi kalte dem), med den libanesiske majoren Saad Haddad som sjef. SLA mente øyensynlig at løsningen var KANON og startet beskytning av landsbyen med 155 mm feltartilleri. Vi så, som nevnt, den første granaten komme og eksplodere, fikk ropt ”GAUPE” – som var signalet om å søke dekningsrom. Laget vårt hadde et lite problem, vi hadde vært i denne posisjonen såpass kort tid at vi ikke hadde fått opp eget beskyttelsesrom, ergo søkte vi dekning i en åpen kjeller rett ved huset og OPen. Den neste granaten hørte vi ikke komme, bare nedslaget. Den landet rett ved, 10-12 meter fra der vi satt sammenkrøpet. Dritt og steiner haglet inn over oss. Splintene var glovarme og sylskarpe. Ingen anbefalt erfaring! Noen centimeter høyere og granaten hadde eksplodert inne i kjelleren hos oss, eller vi ville fått en kjempesmell fordi ammunisjonslagret vårt ville fått en direktetreff. Antakelig ville Norbatt måtte melde 6 mann drept. De neste 5 granatene landet rundt oss, i vår nærhet. At granater ”plystrer” fikk vi konstatert er korrekt. Vi hadde flaks. Haddad kunne like godt ha lyktes med å ta livet av oss. Etter beskytningen forløp dagen rolig, med vakt på OPen og natt med patrulje/ambush.

                                                      Merkelig mange israelske soldater som holder øye med stillingen vår fra toppen av Golan, kunne troppsjef Rist og jeg konstatere tidlig om morgenen dagen etter fra vår posisjon på OP`en. Etter ytterligere en halv time, nå alene, oppdaget jeg plutselig et libanesisk flagg som beveget seg bak en bakketopp, festet høyt oppe på en tynn radiomast. Dette var nok årsaken til publikumet. Og hva var nå dette? Svaret dukket opp etterhvert, dagen etter at 155mm granater landet i og i nærheten av posisjonen vår. Først kom en Willys påmontert en 106mm rekylfri kanon, så en Sherman tank, et par PPKer, ytterligere et par Willys med kanoner, nok en Sherman tank, et par små lastebiler og et par israelskproduserte jeeper lastet med tungt bevæpnet milits.

                                                      Hva i helsike gjør jeg nå, alene på Op`en mens resten av laget på 5 mann lå i senga etter nattpatruljen?

                                                      Jeg skriker mot huset der laget ligger: ”Det kommer stridsvogner fra Israel – alle i stilling!” Jeg prøver å få kontakt med tropps-ko på radioen, men ingen svarer. Prøver flere ganger før noen svarer. Gjentar at stridsvogner kjører mot stillingen. Haddad må ha hatt med seg oppimot 120 mann, som han hadde transportert gjennom det nordlige Israel fra Maryajoun. En av stridsvognene, en Sherman, – amerikansk modell utviklet under 2. verdenskrig, peiset forbi OP`en mens jeg snakket med troppsstaben og en Willys kjører en annen vei, utenfor vår kontroll, mot sentrum av Chouba, med en rødhårig israelsk offiser om bord. Imens har resten av laget kommet seg ut i stillingene, med en 84 mm Carl Gustav og en MG-3. Resten av Haddads milits stoppet ca 150-200 meter fra vår stilling da de så at vi lå i stilling og siktet på dem. Tankene raser rundt i hodet når adrenalinet bruser. - Her kommer jævelen for å ta livet av oss på nært hold etter å ha forsøkt med kanoner dagen før! Mest påtrengende var tanken på at det lureste var å trekke seg ut så fort som mulig i ly av terrenget for å beholde livet. - 6 av oss mot over 100 mann med kanoner og pansrede kjøretøyer! Fornuftige = kom dere bort! Eller bare idiotiske nok til å bli?

                                                      Vi ble i stillingen.

                                                      Skalleberg og Vaksdal bemannet Carl Gustaven. Sivertsen og Utvik bemannet MGen, med hovedoppgave å holde nede snipers som SLA hadde plassert ut blant steinene ved siden av veien. Yngstemann, Johnsen, fikk med seg tre M72 og ordre om å snike seg mellom steinene, mot Shermanstridsvognen, uten å bli oppdaget, og ta ut den hvis den åpnet ild mot resten av troppen nedenfor i terrenget og landsbyen. Selv lå jeg mellom Carl Gustaven og MGen med radio og 2-3 M-72 tilgjengelig. Å sende av gårde noen varselskudd var sannsynligvis en dårlig løsning siden det etter alle solemerker ville øke spenningen, som allerede var på bristepunktet. Ble det skuddveksling ville vi seks ikke ha store sjanser. Over radio hadde vi fått beskjed om at bataljonens NK, oberstløytnant Sleppen, var på vei mot Chouba fra Saqi. SLA-militsen og vi stirret på hverandre en god stund inntil jeg tok sjansen på å gå ut på veien og vinke for at en av jeepene skulle kjøre nærmere. Våpnene våre var naturligvis skarpladde. En jeep kjørte opp mot våre stillinger og ut steg, hvem andre enn Saad Haddad selv og kurisiøst nok en israelsk oberst med stor mage. Jeg ble bommet for en sigarett av majoren (han døde senere av kreft) og fikk fortalt han at han kunne vente i stillingen til oberstløytnant Sleppen ankom. Haddad var pratsom og fortalte bl.a at vi ikke kunne bli der vi var fordi dette var SLAs område. Uvanlig nok skrøt soldatene hans av oss mens vi ventet; ”Very good sergeant and soldiers!”
                                                      Vi får anta at det gjaldt deres observasjon av hvordan vi reagerte og utgrupperte da de rykket mot oss. Siden jeg hadde på meg Forsvarets grønne genser og splintvest var ingen vinkler synlige så skrikingen min for å få folk i stilling ble nok tolket til å tilhøre en ”kommandersersjant”.

                                                      Da Sleppen ankom ga Haddad avdelingen 24 timer på å trekke seg ut av Kfar Chouba, hvis ikke ville han angripe oss med artilleri og bombekastere.

                                                      Bataljonsjef Hunstad forsterket troppen vår med en PPK og 20 mann og var meget tydelig i en pep-talk til troppen da han ankom Kfar Chouba senere på dagen:

                                                      ”Vi trekker oss ikke en millimeter tilbake!”

                                                      Vi regnet med at mange av oss ville bli drept eller såret under et slikt angrep, men vi hadde ingen tunge krumbanevåpen å svare med så vi måtte bare finne god dekning før ragnarokk og gjøre oss klare til Haddad sendte inn militsen. Folk hadde nok med sine egne tanker i timene og natten som fulgte, enten vi lå i stillingene eller i senga. Vi hadde ingen splinthåndgranater så sjokkgranatene, som vi hadde to-tre stykker av hver, fikk tapet en ring av tunge spiker rundt seg. Om dette var lovlig eller ikke fikk komme i neste omgang.

                                                      Bajonett på! – beordret troppsjef da vi lå i stilling dagen etter. Ordren utført. Er det noe mer skremmende for en infanterist enn tanken på å måtte delta i nærkamp med blanke våpen? Imidlertid ble ordren annullert fordi vi etter litt norsk samråd fant ut at treffsikkerheten ble dårligere med påsatt bajonett på AG`en.

                                                      25 minutter før fristen gikk ut ble vi trukket ut. Ifølge sjefen, oberst Hunstad, som jeg pratet med noen år etter, hadde han selv tatt avgjørelsen om å trekke avdelingen ut av Kfar Chouba. Han hadde orientert sine overordnede om den prekære situasjonen, men ikke hørt noe fra Forsvaret i Norge, fra UNIFIL ledelsen i Naqura eller FN i New York. – Jeg kunne ikke risikere å miste 25-30 av mine menn for å verne om en utbombet ruinby langt borte fra Norge,” fortalte den da pensjonerte obersten.

                                                      Troppssjef Rist mente at et par av gutta hadde gjort seg fortjent til noe mer enn det lille risikotillegget vi fikk av FN etter dette og anbefalte forfremmelse. Anbefalingen gikk greit videre oppover i Norbattsystemet, men som alle husker så var forsvaret hjemme i Norge lite imponert av folk med erfaring fra FN. Hva skulle mobiliseringsforsvaret med folk med slik erfaring? I en senere kontingent ble det utdelt medalje etter en episode ved Saqi der noen andre stanset inntregning av en mindre SLA-styrke i a/o.

                                                      Gjorde vi en forskjell?

                                                      Som en tidligere utenriksminister pleide å uttrykke seg. Det vil vi aldri få svar på. Kunne det utviklet seg til harde kamper inne blant ruinene med mange falne nordmenn hvis Haddad ikke var blitt stanset? Fakta er at vi stanset inntregning i bataljonens a/o av stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer. En situasjon som kunne blitt svært vanskelig for kompaniet og bataljonen. Eller kom Haddad i fredelige hensikter der han kun ville invitere på te og vennligst be oss trekke oss ut av Chouba? Lite sannsynlig med bakgrunn i at han hadde beskutt oss med tungt artilleri dagen før.

                                                      Norbatt beholdt CP/OP`en vi hadde i Kfar Choubas nordlige innkjørsel, bemannet med et geværlag, resten av byen overtok Haddad (og IDF). De tre andre geværlagene og troppstab ble flyttet ned til Kfar Hamam, 400 meter lavere på Golan. IDF hadde dermed full kontroll over denne innfartsveien fra Golan og inn i hjertet av Sør-Libanon, som de bl.a benyttet under bakkeangrepet i 1982. En hektisk dag i Kfar Chouba ble etterfulgt av rolige dager, så nye alvorlige episoder. Norbatt fikk sine første falne i denne perioden. Først de fire som ble drept da et helikopter styrtet på oppdrag i februar –79 og så Jarle Warberg som ble drept av artillerigranat i april –79 inne i Saqi.

                                                      Debriefing var et ukjent begrep på den tiden, i alle fall visste ikke oppsettende avdeling noe om hvordan mannskapene skulle debriefes etter tjenesten ute. Stort sett ble mannskapene som kom hjem fra Libanon på dette tidlige stadiet dimittert rett fra flyet.




                                                      >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                                      Svolten og tyst, samband fyst

                                                      Kommentér


                                                      • #87
                                                        Sv: NORBATT 40 år

                                                        Petter Kjendlie var troppssjef i Tr 2/KP 3 som var i Kaoukaba fra 2. april til midten av juni, og den troppen kommer jeg tilbake til. Per Morten Bjørnstad var i troppen min, Tr. 1/KP 3. Landsbyen Kfar Chouba vil jeg komme tilbake til mye hvis jeg fortsetter, da jeg var der fra 12. juni til 6. september 1978.
                                                        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                                        Kommentér


                                                        • #88
                                                          Sv: NORBATT 40 år

                                                          24. april 1978

                                                          Da NORBATT ankom Sør-Libanon ble bataljonen gruppert (selv om avstandene mellom avdelingene var større) som man var vant med i felt hjemme, med front mot nord, bataljons-ko litt bak geværkompaniene, i utbombede og ødelagte hus i Ebel es-Saqi, mens man etablerte et trenområde (TO), under kommando av stabskompanisjefen, betydelig lengre bak. TO, med alle bataljonens forsyningsorganer, var etablert i telt på en slette rett nedenfor Marjayoun i forbindelse med en bensinstasjon på hovedveien, som nok ikke hadde vært i drift siden et tidligere stadium av borgerkrigen. Denne sletten, som hadde vært overtatt fra IDF som hadde bulldozet av det øverste jordlaget for å sikre mot miner, var blitt døpt «Dovre». Nå hadde bataljonsledelsen funnet at dette var lite hensiktsmessig, og bataljons-ko med de avdelinger fra stabskompaniet som var der, bortsett fra sanitetstroppen, var under flytting til «Dovre». Dette skulle to måneder senere vise seg å ikke være et smart trekk.

                                                          Været hadde vært litt ustadig de siste dagene med kjølig vær og regnbyger. Men den 24. april åpnet alle himmelens sluser seg. Det var tykk tåke, det tordnet, det haglet og det styrtregnet. I «fireveiskrysset» der vi i 1. tropp, KP 3 var, ble alt til et gjørmehav av tykk, rød klebrig søle. Inne i teltene holdt vi på å flyte bort, og gjørmen klistret seg til støvlene så det ble som å gå på stylter. I «Dovre» hadde selvfølgelig stabskompaniet det på samme vis, kanskje enda verre. Det haglet så mye at et lag med hagl ble liggende på bakken som snø. Natten ble svært kald.

                                                          Langt borte fra NORBATT holdt situasjonen på å spisse seg til i det nordvestligste operasjonsområdet. Den israelske operasjonen i mars var kalt Litani-operasjonen, da Israels mål var å rykke fram til Litani-elven og tilintetgjøre all PLO-aktivitet syd for den. Men helt i vest hadde de ikke lykkes med det. På sydsiden av Litani-elven ved Middelhavet var den libanesiske storbyen Tyr (oldtidens Tyros, på arabisk Sour, صور), og like syd for den var den store palestinske flyktningeleiren Rashidieh. Israelerne klarte aldri å innta Tyr og Rashidieh, PLO hadde klart å holde dem, altså en enklave på sydsiden av Litani-elven, mot det israelske angrepet. Denne enklaven var operasjonsområdet til den franske FN-bataljonen, 3e RPIMa (3e régiment de parachutistes d'infanterie de marine). Bataljonen hadde etablert seg i en gammel libanesisk militærleir nær sentrum av Tyr (Tyre barracks), men forlangte, i forståelse med FN og UNIFILs ledelse, å kontrollere hele byen og resten av denne enklaven. Dette ble nektet dem av PLO, som kun ville tillate at de oppholdt seg passive i Tyre barracks. Sjefen for den franske bataljonen var den enøyde oberst Jean Salvan, en veteran fra Frankrikes kolonikriger som hadde mistet et øye i kamp i Algerie på 1950-tallet. Denne situasjonen vil i nærmeste fremtid tilspisse seg og bli svært kritisk. Det må nevnes at UNIFILs ledelse (Force Commander generalmajor Emmanuel Erskine (fra Ghana) og stabssjef og nestkommanderende brigadegeneral Jean Cuq (fra Frankrike, også en veteran fra franske kolonikriger) støttet FRENCHBATTs temmelig tøffe linje med PLO der man stilte krav og forlangte at de skulle bli oppfylt. De ga samtidig uttrykk for at de sterkt mislikte den norske fremgangsmåten med lokale forhandlinger med de forskjellige PLO-fraksjonene der man inngikk muntlige avtaler som innebar kompromisser og innrømmelse av krav fra PLO. Og spesielt ble det sterkt mislikt at den norske diplomaten i Beirut, Hans Wilhelm Longva og særlig Norges militære representant i Libanon, oberst Leif Schanche, forhandlet direkte med PLO for NORBATT, uten at FN-systemet var involvert, og at de inngikk særavtaler med PLO som kun gjaldt NORBATTs sektor og ikke for hele UNIFIL. Dette vil også bli tilspisset i løpet av de neste ukene.
                                                          At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                                          Kommentér


                                                          • #89
                                                            Sv: NORBATT 40 år

                                                            25. april 1978

                                                            Stabskompaniet fullfører sin flytting fra Ebel es Saqi til «Dovre», og bataljons-ko er operativt der. Igjen i Ebel es Saqi fra stabskompaniet er stort sett bare sanitetstroppen. KP 2 har sitt hovedkvarter i landsbyen.

                                                            PLO var delt i en stor rekke fraksjoner. Den klart største fraksjonen var Fatah, som var under direkte ledelse av Yassir Arafat. Han var også lederen av hele PLO. Av spesiell interesse er grupperingene som sammen ble kalt «Rejectionist front», fordi de gikk mot PLOs 10-punkts program som PLO vedtok i 1974. De anså setningen «Den palestinske frigjøringsorganisasjonen vil bruke alle midler, og først og fremst væpnet kamp, til å frigjøre palestinsk territorium og etablere en uavhengig kjempende nasjonal myndighet for folket i enhver del av palestinsk territorium som blir frigjort.» som en innrømmelse til Israel og et første skritt på veien til å godta en tostatsløsning og Israels fortsatte eksistens, siden den ville etablere en myndighet i deler av Palestina uten at hele Palestina var «frigjort». Organisasjonene som til sammen utgjorde «Rejectionist front» var til tider offisielt medlemmer av PLO og til andre tider ikke, men de opptrådde uansett svært uavhengig. De viktigste av disse organisasjonene var alle offisielt marxistiske, noen ganger samarbeidet de, andre ganger sloss de med hverandre. De viktigste av disse var PFLP (Popular Front for the Liberation of Palestine), ledet av George Habash (den har alltid vært den nest største medlemsorganisasjonen i PLO), DFLP (Democratic Front for the Liberation of Palestine) ledet av Nayef Hawatmeh (de var sterkt marxistiske, men sto nærmere Fatah enn PFLP gjorde) og PFLP-GC (Popular Front for the Liberation of Palestine – General Command), ledet av Ahmed Jibril. PFLP-GC var mindre ivrige i marxismen enn PFLP og DFLP, men enda mer militante. I NORBATTs område sto vi overfor alle disse fraksjonene. Hovedgrupperingen som var langs veien nord for Kaoukaba og som Tr 3/KP 3 hadde direkte kontakt med var «mainstrem» Fatah, mens grupperingen som lå rundt Øvre Kaukaba for det meste tilhørte PFLP.

                                                            Den 25. april begynte været som hadde vært helt forferdelig dagen og natten før å lette noe. Like sør for «fireveiskrysset» hadde pionertroppen funnet et skjult ammunisjonsdepot i veikanten, etter all sannsynlighet etterlatt av PLO under den israelske invasjonen. Det inneholdt mange BK-granater. Pionertroppen sprengte det på stedet, og det ble et stort smell!
                                                            At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                                            Kommentér

                                                            • Trådstarter

                                                              #90
                                                              Sv: NORBATT 40 år

                                                              Lesebrev fra Libanon. En gruppe veteraner fra 3.tropp/kpB/Norbatt 2 tok turen ned ifm jubileumet.

                                                              >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                                              Svolten og tyst, samband fyst

                                                              Kommentér

                                                              Forsvarets historiske filmarkiv

                                                              Collapse

                                                              Working...
                                                              X
                                                              Besøksstatistikk