Sv: NORBATT 40 år

UNIFILs offisielle hjemmeside:

UNIFIL 40 years Working for peace

Sv: NORBATT 40 år

Jeg kan kanskje få lov til å mimre litt....

Jeg fullførte førstegangstjenesten min i september 1977 og begynte å studere på Blindern. En gang mot slutten av førstegangstjenesten kom det et par offiserer rundt på "turne" til alle militærleire og drev PR for å tegne beredskapskontrakt med den norske FN-beredskapsstyrken. Dette var da en to-årig, i følge kontrakten fra soldatens side uoppsigelig, kontrakt der man forpliktet seg til å tjenestegjøre på kort varsel i inntil ca. 7 1/2 måned i FN-tjeneste, hvorav inntil ca. 1 1/2 måned i Norge og inntil ca. 6 måneder utenfor landets grenser, selv om dette medfører at 2-årsperioden overskrides. Man forpliktet seg til å gjennomføre en 21 dagers repetisjonsøvelse med FN-beredskapsstyrken i løpet av 2-årsperioden, normalt så tidlig som mulig etter at kontrakt var skrevet (i praksis ble det da avholdt en slik øvelse hvert år for halve FN-bataljonen [de som hadde tegnet kontrakt siste år], i månedsskiftet juni/juli). Denne øvelsen kom i stedet for vanlig repetisjonsøvelse med ens mobiliseringsavdeling. For å ha tegnet kontrakt ville man få (hvis førstegangstjenesten var fullført) utbetalt i kontraktsperioden honorar på 200 kr pr måned. Ble man innkalt ville man under tjeneste i utlandet i henhold til kontrakten (jeg har den stadig) få utbetalt lønn i lønnsklasse 5 (laveste som fantes i staten den gangen, tror jeg) pluss militærtillegg, dessuten utgiftsgodtgjøring på 7% av de til enhver tid gjeldende satser for kost og losji i Statens reiseregulativ, en ulempegodtgjøring pr dag etter de til enhver tid gjeldende satser, et FN-tillegg etter FNs satser (det var hva FN betalte, soldater fra u-land fikk kun det, i 1978 var det 1 USD pr dag), samt et risikotillegg fastsatt etter forutgående forhandlinger med organisasjonene hvis betingelsene herfor er til stede. I tillegg ble korporaler og visekorporaler gitt samme ledertillegg som i førstegangstjenesten.

Det jeg husker fra lysbilde- og filmforedraget til disse verveoffiserene er: 1) I de siste årene hadde det vært ønsket at kun alliansefrie land deltok i FN-styrker, NATO- og Warszawapaktland var ikke ønsket. Sannsynligheten for å bli innkalt de neste to årene var derfor tilnærmet null. Beredskapskontrakt var meget lettvinte 200 kr pr. måned (som den gangen ikke var helt ubetydelig, husleien i min første hybel på studentbyen på Sogn var 395 kr pr måned). Det ble også lagt vekt på at denne repøvelsen som skulle avholdes på Trandum i juni/juli var svært mye mer behagelig enn en repøvelse i infanteriet normalt i enten februar/mars eller i oktober/november, og FN-repøvelser kom til fratrekk en-til-en av repøvelser i egen mob-avdeling. 2) Hvis så skulle skje at Norge allikevel skulle delta i FN-operasjoner i den neste toårsperioden viste de film og lysbilder av de velordnede leirene de norske FN-soldatene i Gaza hadde bodd i ca. 1965-1967, og fra permsenter ved badestrender i Egypt (også fra norske FN-soldater i Gaza). Ung og dum som jeg var, reflekterte jeg ikke over at det er ganske andre forhold en første kontingent vil komme til.

Jeg skal ikke akkurat si hvilke grunner jeg hadde til å be om å signere slik kontrakt, men det var vel mest gitt av det ovenstående, iblandet noen små doser idealisme og eventyrlyst. Jeg ser at jeg signerte kontrakten 3. september 1977, og at jeg fikk den tilbake fra FDI4/IR4 (oppsettende avdeling for FN-bataljonen) signert av dem 7. oktober. På kontrakten har de notert at jeg skal være troppsass i geværtropp i Kp 3. I førstegangstjenesten hadde jeg vært koass i BK-tropp i Infanteriet, og jeg hadde egentlig ikke særlig peil på hva tjenesten til troppsass i geværtropp gikk ut på. Opplæringen og tjenesten min hadde dessuten vært temmelig spesialisert mot tjenesten i BK-ko, selvfølgelig med nærforsvar av BK-plass, men lite "geværsoldat-opplæring".

I hvert fall begynte jeg å få 200 kr ekstra inn på bankkontoen hver måned, ikke dårlig. Ellers tenkte jeg vel lite over beredskapskontrakten, men i februar 1978 fikk jeg innkalling til 21 dagers FN-repetisjonsøvelse som skulle være på Trandum (hvis det ikke var Sessvollmoen eller Sør-Gardermoen, jeg husker ikke sikkert nå) fra ca. 24. juni. Den gledet jeg meg litt til (av klare grunner ble den aldri arrangert).

Før påsken (som var svært tidlig i 1978 og) hadde jeg fått med meg på nyhetene PLOs massakre av 38 sivile israelere (hvorav 13 barn) på Kystveien nord for Tel Aviv den 11. mars 1978, og den israelske Operasjon Litani som skulle hevne dette, Israels angrep inn i Sør-Libanon som startet 14. mars, for å kaste PLO ut av området sør for Litanieleven, og helst tilintetgjøre mest mulig av dem. Selv om jeg hadde fått med meg dette på nyhetene, reflekterte jeg ikke over om de kunne ha noen som helst betydning for meg.

Fredag (fredag før Palmesøndag) 17. mars dro jeg sammen med to venner til fjells, tog og buss til Veolia, og deretter på ski mot Glitterheim. Vårt mål var, med stort sett overnattinger i telt, å gå ruten Glitterheim, Leirvassbu, Olavsbu til Eidsbugarden, deretter beltebil og buss eller taxi til Nystuen på Fillefjell, og deretter via Sulebu, Breistølen, Bjordalsbu, Iungsdalshytta, Raggsteindalen, over Hallingskarvet til Haugastøl og ende opp på en hytte på Dagalifjellet som en studentforening vi var med i brukte. Turen gikk meget bra, og vi hørte selvfølgelig ikke noen nyheter fra den store verden.

Skjærtorsdag (23. mars) var det et temmelig ufyselig vær, og vi var blitt våte. Vi bestemte oss derfor for å ta en natt på Raggsteindalen Høyfjellsstue for å tørke klær og hygge oss litt. Stor var min forbauselse da det på disken i resepsjonen der lå avisene fra dagene før. De hadde alle store krigsoverskrifter på førstesidene om at den norske FN-bataljonen var innkalt og skulle til Libanon. Størst inntrykk gjorde Dagbladet som hadde over hele førstesiden "FN-bataljonen kan komme i kamp". Hva i all verden var dette? Jeg grep fatt i nærmeste folk, og fikk forklart at, joda, dette hadde vært den helt store saken i alle nyheter hele uka. På tirsdag hadde FN anmodet Norge om å stille en infanteribataljon til rådighet, på onsdag (altså "i går") hadde Kongen og regjeringen blitt hentet med helikopter fra sine feriesteder og blitt flydd til Oslo, der Kongen i ekstraordinært statsråd hadde vedtatt å straks innkalle den norske FN-beredskaps-infanteribataljonen og sende den til Libanon. På alle nyhetssendinger i radio og TV ble det lest opp innkallingsordre. Jeg fikk ringt med hyttas "slepbare" mobiltelefon til FDI 4/IR 4 og fikk bekreftet at jeg hadde å møte på Trandum tirsdag 28. mars. De som hadde forhåndsordre om at de var oppsatt i bataljonens frempartier hadde ordre om å møte snarest mulig, helst umiddelbart, mens de som ikke hadde slik forhåndsordre var i hovedstyrken og skulle møte tirsdag etter påske. Men det var altså Skjærtorsdag, og det var ingen virkedager før jeg skulle møte på Trandum 5 dager senere. Jeg var midt i semesteret (som selvfølgelig gikk føyken) og hadde en hybel på Sogn studentby jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Langfredag 24. mars gikk jeg på ski til nærmeste "sivilisasjon", dvs. ned mot Hovet i Hol, hvorfra jeg tok buss og tog til Oslo. Jeg husker at jeg på skituren undret meg svært over om dette var siste gang i livet jeg skulle se norske fjell. En av de jeg hadde gått sammen med var svært interessert i å fremleie hybelen min, så der sparte jeg noen tusinger. Påskeaften (25. mars) reiste jeg hjem til Nøtterøy. Min mor, som var enke, var på en hytte på fjellet med sin søster. Jeg ringte Røde Kors Hjelpekorps på stedet så de gikk innom hytta og fortalte at hvis hun ville se meg, fikk hun komme ned fra fjellet straks (dette var jo før mobiltelefoner var vanlig). 1. Påskedag (26. mars) reiste jeg til Oslo på dagen for å rydde hybelen. 2. påskedag, som altså var i dag for 40 år siden, var jeg hjemme hos min mor, og var svært spent på hva som skulle komme de neste dagene.

Sv: NORBATT 40 år

Forsvarets forum har samlet sine artikler om Libanon.

Nasjonalbiblioteket har boken "Norske FN-styrker i Libanon" satt sammen av hovedredaktør Per Hohle fra 1983 liggende ute.

Henrik Lunden skrev sin hovedoppgave "Unifil er vår regjering. Patronage, fredsbevaring og legitimitet i Sør-Libanon." i 1999 om UNIFILs aksept skyldtes styrkens tilpasning til en lokal politisk modell.

UNIFIL-undersøkelsen fra 2016 av Christer L. Gjerstad, Øystein J. Næss,Arnfinn Tønnesen og Jon G. Reichelt.

Sv: NORBATT 40 år

To bøker ble skrevet av deltagere i NORBATT I, ble gitt ut kort etter hjemkomsten og kan leses fra Nasjonalbibliotekets hjemmesider:

Av bataljonens Presse- og informasjonsoffiser Per Jevne: Farlig fred.

Av MP-soldat Marius Gisvold (i dag kjent forretningsadvokat): Møte med Libanon - En norsk FN-soldats beretning

Sv: NORBATT 40 år

Jeg kan forresten si at bildet 93A: hadde i det første innlegget, og som er brukt veldig mange ganger av Forsvaret og andre, må være tatt en gang 2. til 4. april 1978 og viser Khardala-broen. Tr. 3/Kp 3 besatte den stillingen 2. april, men ble forflyttet til Kaoukaba sent om kvelden 4. april og erstattet av Tr. 2/Kp 1. Soldaten til venstre (med kikkert) er daværende sersjant og lagfører Olav Eggum, jeg vet ikke hvem han til høyre var, men det må ha vært en soldat i Tr 3/Kp 3. Olav hadde der bare på seg plast-innerhjelmen til stålhjelmen, noe han sikkert snart fant ut var en dårlig idé. De hadde visst gått slik i Gaza, for å ha beskyttelse mot å bli slått ned. Det var ikke å bli slått ned som var den mest akutte faren ved Khardala-broen. For å sitere bataljonens krigsdagbok fra 4. april 1978: "DIREKTE BESKYTNING AV KP 3 FRA KL. 1707 TIL KL. 1826 MED I ALT 28 GRANATER, BK/ART – KHARDALA BRU". Akkurat 7 dager tidligere hadde vi vært sivilister (jeg var i Tr 1/Kp 3 og ble ikke beskutt den dagen).

Sv: NORBATT 40 år

Jeg kan jo mimre litt videre til i dag for 40 år siden.

Som jeg skrev i går, 2. påskedag 1978 var 27. mars. Alle nyheter i radio og TV dreide seg om en ting, innkallingen av den norske FN-bataljonen og det Sør-Libanon den skulle til. Som jeg skrev i går, hadde det på onsdag 22. mars blitt sendt ut innkallingsordre til de som hadde forhåndsvarsel om at de var oppsatt i fremparti 1 eller fremparti 2 om at de skulle møte snarest mulig. De ble også varslet ved bud, politiet, telefon og alle mulige veier, i tillegg til at innkallingsordre ble lest opp i alle nyhetssendinger i radio og TV. Første fremparti besto av 16 mann: bataljonssjef, kompanisjefer, noen offiserer til fra bataljonsstab, samt seks menige/korporaler som var vognførere og sambandssoldater. Dette første frempartiet, sammen med to Landrovere, fløy med en C-130 Hercules fra Gardermoen alt om ettermiddagen påskeaften (25/3) og landet på Beirut flyplass tidlig om morgenen 1. påskedag (kl. 03.45 lokal tid). Generalinspektøren for Hæren, generalmajor Ole Jacob Bangstad var også med for å foreta litt rekognosering og sette seg inn i forholdene, og melde tilbake til hovedstyrken. Om kvelden 2. påskedag (27/3) fløy 2. fremparti, bestående av ca. 35 mann, fra Gardermoen og landet i Beirut tidlig om morgenen 28. mars. Både første og annet fremparti var fulgt av verdenspressen, her befant man seg i begivenhetenes sentrum! Den 28. mars er også rekognoseringsgruppen fra 1. fremparti bestående av bl.a. bataljonssjef og kompanisjefer i stand til å kjøre kystveien fra Beirut gjennom kampsonen til Naqoura inn i Israel, østover i Israel og nordi igjen inn i det som skal bli det norske AO fra Metulla. På vei sydover i Libanon blir de beskutt. De første FN-styrker av noen størrelse, et iransk geværkompani fra FN-styrkene på Golanhøydene (UNDOF) og et svensk geværkompani fra FN-styrkene på SInai (UNEF II) ankommer pr. vei Sør-Libanon. Det er klart at de første større FN-styrkene som vil komme til Sør-Libanon er det franske marineinfanteriets 3. fallskjermregiment (3ém RPIMa), en avdeling av bataljons størrelse, og den norske FN-bataljonen. Her er det altså en fransk helprofesjonell utrykningsbataljon og en norsk mobiliseringsbataljon (en lurvete gjeng av sivilister dratt rett inn fra gata, som de som, ledet an av Sverre Diesen, har brukt de siste 25 årene til å nedsnakke mobiliseringsforsvaret, ville sagt) som var de første avdelinger som kunne vise muskler i Sør-Libanon. 3ém RPIMa begynte å ankomme, med verdenspressen som tilskuere, til den vestlige delen av Sør-Libanon fra den 28. mars.

Den 28. mars, dvs. "3. påskedag", var dagen alle som ikke var i fremparti skulle møte på Trandum. Jeg tok tog fra Tønsberg til Oslo. Så vidt jeg husker var det en fin dag med sol og ganske varmt, men det var stadig mye snø. Fra Festningsplassen på Akershus festning gikk det kontinuerlig busser til Trandum. Etter 4-5 dager alene med vissheten om at jeg skulle til Libanon var det ganske fantastisk å komme sammen med 700 andre som skulle det samme. Da bataljonssjef og kompanisjefer alt var i Libanon, ble hele oppsetningen ledet av NK bataljon, og i kompaniene av NK i dem. Det hele foregikk merkelig effektivt, selv om mye ikke hadde vært så forhåndsorganisert som man trodde. Det som hadde blitt sagt om at FN-bataljonen hadde et eget mobiliseringslager der utstyret til hver mann lå ferdig pakket, viste seg å bare være oppspinn. Men allikevel, med hjelp av HMKG gikk utlevering av utstyr etc. greit. Det var litt spesielt med våpenteknisk, hver mann fikk utlevert en AG3 og 100 skudd. Det var jo litt uvant å få utlevert 100 skudd midt i leiren. "Hvor skal vi gjøre av dem?" "Dere får da bare lade opp magasinene, dere skal jo i krig", var svaret vi fikk. Vi ble delt inn i puljer etter som vi kom og gikk runde der gardister sto bak disken og delte ut utstyret. Mens de andre kompaniene ble plassert på brakker, fikk Kp 3, som jeg var i, gulvet i gymnastikksalen som oppholds- og soveplass. Vi var også inne på sykestua og fikk meget effektivt en hel mengde vaksiner, det sto nærmest en rekke med sykepleiere på hver side, vi stoppet ved første og fikk en sprøyte i hver arm, et skritt frem til neste par, og en ny sprøyte, og til sist fikk vi en svær sprøyte med gammaglobulin i skinka. Om det alt var tirsdag, eller om det var dagen etter husker jeg ikke, men vi var også på skytebane for å skyte inn AG3, og en tur med buss til tannlegen på Sessvollmoen for røntgenbilde av tennene og tannstatus, til bruk ved identifikasjon hvis vi skulle ende som et maltraktert lik.

Jeg fikk raskt vite at jeg var oppsatt som Kp 3s reserve-troppsass, som skulle bli troppsass i en av troppene hvis de kom til å mangle troppsass, eventuelt kunne jeg bli overført til et annet kompani eller ende opp i kompanistaben. Dvs. at jeg ble med det første ikke plassert i noen tropp. Ellers husker jeg ikke så mye av hva som skjedde når denne tirsdagen, eller de to neste dagene. I løpet av første dag og kveld fikk vi byttet, delvis innbyrdes, delvis tilbake på depot, utstyr som ikke passet og fikk sydd på uniformen FN-merker, norsk merke, distinksjoner etc. Vi fikk en hel mengde orienteringer, viktigst kanskje av generalmajor Ole Jacob Bangstad, som hadde kommet tilbake fra Sør-Libanon etter å ha vært med første fremparti. Forsvarets etterretningstjeneste (dvs. den gangen FO/E, Etterretningsstaben i Forsvarets Overkommando) ga en orientering om forholdene, men de visste omtrent ikke noe, Midtøsten var den gangen ikke noe den norske etterretningstjenesten hadde prioritert. Hva vi fikk fra dem var omtrent det man kunne lese i avisene. Onsdag 29. mars fikk vi en melding som la en demper på det hele, den første FN-soldat i Libanon var drept. En svensk Volvo feltvogn hadde kommet ut på veikanten ved Khardala-broen og kjørt på en stridvognmine. En svenske var drept og en annen hardt såret. Det ble klart at dette var alvor. Nå tok Ingeniørvåpenet i stor grad over, og vi fikk mye instruksjon og trening i minetjeneste i den lille tiden som var til rådighet. Ellers var flere forsikringsselskaper på besøk og forsøkte å selge oss forsikringer, men med beskjed om at de kun ville gjelde skader vi fikk, f.eks. av miner, hvis vi ellers ikke var i en stridslignende situasjon, og det var opp til forsikringsselskapet å definere hva som var stridslignende, sa i hvert fall jeg nei takk. Sannsynligvis var det tidlig på torsdagen (30. mars), men jeg husker ikke sikkert, jeg endelig fikk vite at den som var oppsatt som troppsass i 1. tropp ikke hadde møtt, og var blitt fritatt, så jeg skulle være troppsass i Tr 1/Kp 3. Jeg husker ikke så mye av hva vi gjorde på Trandum tirsdag-fredag, men det vi ikke gjorde var nok det vi burde ha gjort, drilling av infanteri-enkeltmannsferdigheter, som våpenhåndgrep, og lagsferdigheter, dvs. de viktigste stridsdriller og driller. Det ble som sagt mye minetjeneste (og det var jo bra), men noen troppssjefer, jeg husker særlig en, brukte svært mye tid på sluttet orden, noe jeg da syntes var fullstendig tull, og det viste seg jo også å være fullstendig bortkastet bruk av meget knapp tid. Ellers var det litt trening av det man da fremdeles trodde skulle være viktig for en FN-styrke, å marsjere med FN-flagg inn mellom to disiplinerte styrker som hadde inngått en våpenhvile, markere våpenhvilegrensen og overvåke at styrkene trakk seg rolig tilbake til større avstand fra den.... Det var visst også det man hadde trenet mest på FN-repetisjonsøvelsene.

Som sagt hadde FN-bataljonen en repetisjonsøvelse hver sommer, der de som hadde tegnet kontrakt siste år ble trenet. At det ble gjort på den måten, betydde at da vi møtte på Trandum hadde de som hadde tegnet kontrakt fra ca. april 1977 til mars 1978 ikke vært på slik øvelse. Det gjaldt nær halve styrken, inklusive meg. Det betydde også at inndeling i kompanier, tropper og lag var helt forskjellig på øvelsen fra det det senere ble ved den reelle oppsetningen, slik at det var få som kjente hverandre eller hadde trenet sammen tidligere. Da det var vervet folk fra alle deler av Hæren, og nok også en del fra Luftforsvaret og Sjøforsvaret, var svært mange, kanskje flertallet (det gjaldt i hvert fall meg) oppsatt i andre tjenestestillinger enn de man hadde hatt i førstegangstjenesten, ofte helt forskjellige. Jeg ble ikke så veldig beroliget da jeg spurte troppssjefen hva troppsassens oppgave egentlig var hvis vi kom i strid, og han svarte at det visste han ikke, for han hadde aldri vært geværtroppssjef i infanteriet, hans bakgrunn var som sambandsinstruktør.

Sv: NORBATT 40 år

Jeg håper denne tråden blir hvlts personlige NORBATT 40 ÅR ETTER, etter mal av første verdenskrig-tråden.

Sv: NORBATT 40 år

Kjempeinteressant, hvlt:. Keep up the mimring and good work!

Sv: NORBATT 40 år

Det blir en pause nå, da jeg skal på hytta uten internett fra i morgen.

Sv: NORBATT 40 år

Ny tråd, hvlt: dag for dag, 40 år etter.

Sv: NORBATT 40 år

Ja, vil ha meir frå hvlt: sine opplevingar

Sv: NORBATT 40 år

Fra Forsvarets youtube kanal.

https:// Www.youtube.com/watch?v=WaFEZdwPDqA

Sv: NORBATT 40 år

Noen ord har endret litt mening på 40 år. Dette var en overskrift i VG for 40 år siden i dag:

Sv: NORBATT 40 år

Hva som er "politisk korrekt" å si/skrive endrer seg jo med tiden, og jeg er ikke videre imponert over dagens "politiske korrekthet" - den er helt idiotisk i mange henseende, direkte latterelig. Dette gjelder både sivilt og i Forsvaret.

Dagens "politiske korrekthet" ser ut til å være skapt av folk som har levd og jobbet for lite, utdannet seg for mye (med tilhørende politiske diskusjoner), og mistet røttene fullstendig av syne.

Dette har jo intet med NORBATT å gjøre, så jeg blir ikke sur om en moderator sletter ovenstående del av innlegget.

Ellers, stor takk til Hvit: for innleggene her - jeg kjente noen på GP som reiste ned til 1. kontingent, og har lest bataljonens krigsdagbok for den kontingenten for noen år siden, så jeg har et forhold til det selv om jeg ikke var der.

Sv: NORBATT 40 år

hvlt (fra HV-løytnant) er det rette nicket mitt. Sersjant Reidar Bjørn Melhuus (senere vpl. major) kom rett fra GP, der han hadde vært lagfører i jegertroppen, til Kp 3 i NORBATT I der han var lagfører i 3. tropp (jeg var i 1. tropp). Han var i mange år HV-områdesjef på Hamar.

Sv: NORBATT 40 år

Ja, han var en av de jeg refererte til når jeg skrev "kjente fra GP". Hadde litt med han å gjøre senere også, i Narvik på 1980-tallet - men visste ikke at han har vært HV-områdesjef i Hamar (hvor både han og jeg kommer fra).

Edit: Glemte å si at han så vidt jeg husker var den førte som møtte meg på GP 3. januar 1978, når jeg som fersk sersjant ankom med et par kofferter og hoppet ut av en bil som skulle videre til Lakselv (Banak). Han kom dit 6 mnd før meg.

Sv: NORBATT 40 år

Krigsdagboken til bataljonen er vel passert aldersgrensen for degradering? Er den tilgjengelig noe sted?


Sent from my iPhone using Tapatalk

Sv: NORBATT 40 år

Jeg kan sende den til deg når jeg er på nett etter påsken.

Sv: NORBATT 40 år

Kommentar av Harald Stanghelle fra Aftenposten om Libanon og jubileumet.


https://www.aftenposten.no/meninger/...ald-Stanghelle

Sv: NORBATT 40 år

Hvis den er avgradert og finnes elektronisk, så hadde det vel passet fint å legge ut en lenke i denne tråden (eller noe slikt)?

Den kopien jeg leste var ikke elektronisk.

Sv: NORBATT 40 år

Jeg har den i utgave scannet på Riksarkivet på laptopen min, jeg tror jeg også har lagt den på min jobbhjemmeside, leselig av alle, men ikke synlig. Ellers har jeg tidligere lagt den på Facebook, på UNIFIL - NORBATT, der finner du den under opplastede filer, 31.10.2013.

Sv: NORBATT 40 år

Takk for info hvlt:!

Jeg har ikke behov for å lese det på nytt (ennå), men det kan være andre som har lyst til det - og det kan jo bli interessant som referanse i en eller annen sammenheng.

Sv: NORBATT 40 år

Da er jeg hjemme igjen og kan fortsette litt mimring med NORBATT og hvlt: 40 år etter.

30. mars 1978

Som skrevet tidligere befant 1. og 2. fremparti fra 28. mars seg i Libanon, mens hovedstyrken ble satt opp på Trandum. Den 30. mars ble det klart at det meste av transporten ville foregå ved U.S. Air Force Military Airlift Command med litt hjelp av det vest-tyske luftforsvaret, og selvfølgelig det norske. Men her kom også den store overraskelsen, både U.S. Air Force (med C-141A Starlifter og C-5A Galaxy) og Luftwaffe (med C-160 Transall) nektet å fly til Beirut flyplass der frempartiet og «velkomstkomiteen» var. Av sikkerhetsgrunner forlangte de å fly til Israel. Bataljonsledelsen med kompanisjefer var på rekognosering i AO i samarbeid med israelske styrker og fikk melding om kvelden om at hovedstyrken ville komme til Tel Aviv og ikke til Beirut. En rekke av Norges ledende underholdningsartister har stilt opp på korteste varsel, og om kvelden den 30. mars ble «FN-showet Ryk og reis» holdt i kinosalen på Trandum til stor jubel.

31. mars 1978

Et parti fra bataljonsledelsen og frempartiene reiste i full fart til Tel Aviv for å organisere mottak av hovedstyrken. De ankom Tel Aviv ved 16-tiden, men der var det ingen som visste om at den norske FN-styrken skulle komme dit. Gjennom den norske ambassaden fikk bataljonssjefen kontakt med FN i Jerusalem og med israelske myndigheter, og ved 21-tiden fikk man representanter fra det israelske forvaret og fra UNTSO til flyplassen. NORBATT ble tildelt et hjørne av en israelsk militærleir like ved Ben Gurion-flyplassen som transittleir for NORBATT. Kp 3, som jeg var i, skulle være første del av hovedstyrken. Vi ble inndelt i flylaster, og jeg skulle være med fly nr. 3. Første fly forlot Gardermoen midt på dagen, mitt fly var opprinnelig satt opp med avgang kl. 18, men ble utsatt til ca. kl. 20.30. Flyet var en C-141A Starlifter fra U.S. Air Force. Dette var et firemotors jetfly, innvendig var det omtrent som en lang utgave av Hercules med omtrent samme bredde. Det var nedfellbare benker langs sideveggene, der man satt med ansiktet inn mot midte av flyet, og langs midten av flyet kunne det settes opp langsgående benker som vendte utover. På grunn av lasten vi hadde med oss, var midtbenkene fjernet, og benken langs høyre side var slått ned, slik at det bare var plass til ca. 35 soldater langs venstre side av flyet. Som last (de tok opp det aller meste av plassen) hadde vi med to fullastede M621 lastevogner med tilhengere som var godt festet i dørken med kjettinger. Det var greit å legge seg på dørken under en lastevogn for å sove.

1. april 1978

Ved 23-tiden mellomlandet vi på Rhein-Main Air Base, den amerikanske militære delen av det som i dag er Frankfurt flyplass. Vi skulle fylle drivstoff, og dessuten hadde det skjedd en feil med flyets autopilot så flyverne hadde måttet fly manuelt fra Gardermoen. Det tok et par timer å fikse den. Vi ble busset til en messe der det sto kokker og laget mat hele natten. Jeg husker spesielt en kokk laget eggeomelett med de ingredienser du ønsket, litt annerledes enn f.eks. Trandum.

Flyene fra Gardermoen begynte å lande på Ben Gurion-flyplassen før det lysnet. Mitt fly (fly nr. 3) var det første som landet etter at det var blitt lyst, ca. kl. 08:00, og dermed sto omtrent alle verdens TV-selskaper ved flytrappen da vi gikk ned. Så vidt jeg husker sto Kjell Gjøstein Resi fra NRK der med et kamerateam, og jeg fikk siden høre at førsteinnslaget på Dagsrevyen den kvelden var filming av meg på vei ned flytrappen. Mine 15 minutes of fame. Vi ble fortløpende kjørt i busser til transittleiren, og lastevognene ble også kjørt dit. Vår første opplevelse var varmen, som alt så tidlig på året var omkring 30 grader. Av kom feltjakker og lange underbukser og -trøyer. VI var i utkanten av en israelsk militærleir, i et skogholt, der vi slo opp 7-duker knappetelt. Etter hvert fikk vi samlet troppene, som hadde blitt noe splittet opp i transportene. I løpet av 1. april ankom til transittleiren 290 mann, inkludert hele KP 3, men også noen til stabskompaniet og KP 2. Med i lasten var 14 stk. M621 lastevogner og16 Landrovere, alle med tilhengere. Total mengde utstyr som landet i Tel Aviv den dagen var 79.200 lb. Det jeg ellers husker fra den dagen var at sanitærforholdene, dvs. den israelske latrinen, var ganske elendig, og at jeg for første gang brukte Vannrensingssett enmanns til å desinfisere vannet vi drakk. Mat var stadig medbragte matpakker fra Trandum. Ellers husker jeg at straks det ble mørkt kom det enormt med lyd fra gresshopper og sirisser, en stor overgang fra mars-Norge!

Samtidig som vi ankom Tel Aviv med for det meste amerikanske og noen vesttyske fly fløy også norske C-130H Hercules noen til Beirut. Der ankom i løpet av 1. april 30 mann til stabskompaniet, 2 M621, 2 Landrovere og 3 tilhengere og til sammen 35.000 lb utstyr.

Vårt AO var nå blitt klart, i den sydøstligste delen av Libanon. Deler av et svensk kompani hadde etablert seg i området. For det meste var området foreløpig bak de fremste israelske avdelingene, men to steder ville vi grense direkte mot PLO, det ene var ved landsbyen Kaoukaba og det andre var ved Khardela-broen over Litanielven. Den siste var rett under korsfarerfestningen Chateau de Beaufort, som ble holdt av PLO. Også ved Kaoukaba sto PLO-styrker direkte foran FN-styrkene. Et rekognoseringsparti fra NORBATT, ledet av S-3 og med alle kompanisjefene, ble direkte beskutt av PLO ved Kaoukaba.

Her er det på plass å si litt om KOP, eller rettere sagt, FOP (Fredsoppsettingsplan, vi var jo en fredsstyrke og ikke en krigsstyrke!) for NORBATT. Bataljonen var satt opp mer for politioppdrag enn for direkte strid. Den hadde ikke støttekompani, og dermed ikke BK-tropper eller PV-tropper. Pionertroppen var i stabskompaniet, som ellers var en god del forsterket med forsyningselementer og spesielt transport i forhold til en vanlig infanteribataljon. Hvert av de tre geværkompaniene hadde tre geværtropper og en kompanistab, som også var noe forsterket i forhold til vanlig (bl.a. med en infooff (etterretning) og en infobef., og med 1 stk. sambandsbefal (mens man eller i infanteriet hadde en sambandskorporal som geværkompaniets leder innen samband)). Hver geværtropp hadde en troppsstab på 2 befal (troppssjef [lt]og NK [fenr./lt]), en korporal (troppsass) og tre menige (sambandsmann/ordonnans, sanitetsmann og vognfører/felt) og fire geværlag. I motsetning til standard oppsetning hadde hver geværtropp en organisk feltvogn (Landrover). Hvert av de fire geværlagene besto av 10 mann, 1 befal (lagfører, fenr/sjt), 1 korporal (nestlagfører) og 8 menige (geværmenn). Troppssjef og sanitetsmann var væpnet med pistol (P08 Luger), alle øvrige med AG3. Lagene hadde ikke MG, men hver geværtropp hadde to mitr3 (MG3 med trefot) og to 84 mm RFK som var til fordeling etter behov til lagene, men ikke hadde noen fast oppsatt som våpenbetjening.

Denne lette væpningen var et resultat av en ganske sterk diskusjon. Forsvarssjefen, Sverre Hamre, var en av Norges mest kamperfarne infanterioffiserer fra 2. verdenskrig. Han mente at bataljonen burde være mer robust væpnet. Ti år senere skrev han: «FN-bataljonen slik den var sammensatt, væpnet og utrustet etter avtale med de øvrige nordiske lands myndigheter, tok etter mitt syn sikte på innsetting i en idealsituasjon hvor, som jeg nettopp pekte på, to nasjoner i strid, med kontroll over sine egne styrker og de områder hver av dem holdt, hadde enedes om å invitere FN-styrker inn som en slags nøytral «politistyrke». En analyse av forholdene i Syd-Libanon viste at situasjonen var meget langt fra denne idealsituasjonen. Riktignok hadde både Israel og Libanon gått med på FNs forslag om fredsstyrker i Syd-Libanon, men Libanon var jo i virkeligheten ikke med som krigførende i de kamper som fant sted 15-17 mars 1978. De som var involvert var Israel, PLO, og 3 eller 4 palestinske fraksjoner som opptrådde helt uavhengig av, og ofte i småkrig med PLO og hverandre. Dessuten som ytterligere et uromoment kom den kristne libanesiske milits, som både hadde forbindelser til Israel og til regjeringen i Beirut. I bakgrunnen var også syriske tropper som hadde kontroll med de sentrale deler av Libanon, men som enda ikke hadde gått så langt syd som til Litanielven. Dette var det miljø som vår FN-styrke skulle inn i. Et miljø hvor alle mistrodde alle, og hvor skyting med skarpt var den eneste forhandlingsmetode som var akseptert. Andre former for forhandlinger ble sett på som et svakhetstegn. For meg som gammel soldat, som hadde krigen som bakgrunn, og som for første gang som Forsvarssjef skulle sende en fersk bataljon inn i et område hvor det uten tvil ville bli skyting i mange retninger, var det maktpåliggende å få gitt bataljonen en våpenutrustning som gjorde at den kunne etablere en forhandlingsposisjon med de forskjellige elementer den ville komme i berøring med. Jeg ønsket derfor at bataljonen måtte bli utrustet med en del tyngre våpen. Særlig anså jeg det for påkrevet at bataljonen fikk et mindre antall 81 mm bombekastere med seg. Det var etter min mening ingenting som raskere kunne få udisiplinerte grupper til forhandlingsbordet enn et par granater fra krumbanevåpen, som disse gruppene hadde vanskelig for å verge seg mot.»

Bataljonssjefen, og det viste seg også våre politiske myndigheter (muligens påvirket av bataljonssjefen), var av en helt annen mening. Bataljonssjefen, oberstløytnant og etter et par uker midlertidig oberst II Vigar Aabrek mente at hvis vi hadde med BK ville vi bli tvunget til å bruk dem, og det ville stille oss i en dårlig posisjon da vår nøytralitet ville bli tvilsom. Vi måtte heller forhandle fra militær svakhet og vise at vi var nøytrale. Dette fikk klart støtte fra politiske myndigheter og forsvarssjefen fikk ikke sin vilje. Men han insisterte i hvert fall på at bataljonen skulle ha et antall 84 mm RFK, og han fikk ettersendt 8 stk M113 som kom til bataljonen etter 2-3 uker.

2. april 1978

Denne dagen er vel en av de mest begivenhetsrike jeg har opplevd. Samtidig som flere fly fra Gardemoen via Frankfurt landet, gjorde KP 3 seg klar til å reise inn i Libanon. Kjøreturen i kolonne med M621 lastevogner tok ca. 6 timer til grensen. Vi stoppet en gang ved en veikro og spiste. Israelerne der var svært hyggelige og hilste på oss. Ut på ettermiddagen passerte vi grensen og kjørte en ganske krokete rute gjennom flere landsbyer, bl.a. Qlayaa og Marjayoun, de fleste med store krigsskader. Overalt sto det fullt av folk langs veien som vinket til oss og ropte salaam, det minnet om f.eks. de første allierte styrkers innmarsj i Oslo i 1945. Stemningen var enorm. Et sted sto en gutt tidlig i tenårene i veikanten og brente av hele magasinet på en AK47 på automat opp i luften mens han vinket. Vi gjorde en stopp ved det som var tatt ut som bataljonens trenområde, et jorde nedenfor en bensinstasjon øst for Marjayoun som var blitt renset for miner av det israelske ingeniørvåpenet ved at topplaget var fjernet med bulldozere. Vi fortsatte så til Ebel es Saqi, der alle bygninger var stekt ødelagte, og det ikke var igjen noen sivile. Der ble kompanistaben igjen og etablerte KO. Geværtroppene ble så sendt i lastevogner til hvert sitt objekt, Tr 3 til Khardala-broen lengst vest, Tr 2 til Kaoukaba lengst nord og vi i Tr 1 til Hebbaryeh lengst øst i NORBATTs AO. Hvert av disse stedene hadde blitt holdt av et svensk lag de siste 2-3 dagene. Vognførerne hadde ordre om å være ute av AO før det mørknet, da alt som rørte seg i mørket ville bli beskutt. Det begynte å bli litt sent, så vi lastet av i den lille druserlandsbyen Ferdiss og marsjerte til fots de gjenværende ca. 4 km til Hebbaryeh dit vi ankom i skumringen. Denne sunni-muslimske landsbyen var bak de fremste israelske stillingene. Den hadde omtrent ikke krigsskader, og det var en del sivile der som ikke hadde flyktet. Det svenske laget holdt til i et stort og fint hus, et av de første husene inn i landsbyen. Vi etablerte oss der sammen med dem, liggende på gulvene i stuen og på loftet. Huset hadde et fint bad med dusj og vannklosett (dog av ståtype). Vi spiste middag sammen med svenskene, SP/63 stridsporsjon for vår del, som svenskene faktisk var imponert over. Det viste seg at vi hadde endt opp et mye hyggeligere sted enn de to andre troppene, 2. tropp i Kaoukaba tett inntil PLO (eller rettere PFLP) og enda verre, 3. tropp ved Khardala-broen der alt terreng utenfor veibanen var spekket med miner og vraket fra Volvo feltvognen der en svensk soldat var drept og en hard såret fire dager tidligere stadig lå, og det skytes stadig med tyngre skyts over dem mellom PLO på Chateau de Beafort og israelere eller libanesisk kristen milits lenger syd. I Hebbaryeh virker det rolig, vi hører bare skuddveksling forholdsvis langt unna.

Samtidig som dette pågikk ankom stadig mer av bataljonen til Tel Aviv og til Beirut. I løpet av 2. april ankom til Ben Gurion-flyplassen 226 mann til KP 2, KP 1 og stabskompaniet. De hadde med seg 12 stk. M621 lastevogner, 14 stk. Landrovere, 13 tilhengere, samt en traktorgraver og en hjullaster til pionertroppen (disse kom med C-5A). Med var totalt 63.900 lb utstyr. Til Beirut kom 55 mann til KP 1 med 2 Landrovere med tilhengere og 28.000 lb utstyr.

3. april 1978

I løpet av dagen ankommer hele Kp 2 og en tropp fra Kp 1 til AO. De grupperes foreløpig i Ebel es Saqi. Til transittleiren i Tel Aviv (nesten ingen ble der mer enn ett døgn) kom den siste delen av hovedstyrken som skulle dit, 31 mann fra stabskompaniet, 3 M621 lastevogner, 3 Landrovere og 3 tilhengere, og 62.300 lb utstyr. Til Beirut flyplass ankom 54.000 lb utstyr. I løpet av dagen kjørte svenskene av gårde, de skulle nå til vestligere deler av Sør-Libanon. Vi holdt vakthold omkring huset og sendte patrulje inn i landsbyen. Alt virket rolig der, bortsatt fra skyting på en del avstand. Vi hører på sambandet at 3. tropp opplever heftig overskyting mellom PLO og Israel/SLA.

Sv: NORBATT 40 år

Når Unifil Marobs vart sett opp i 2006, så ville den norske MTB styrken ha base i Libanon (hugsa ikkje byen i farten), men der og kom tyskarane som var styrkesjef og sa det var for farleg og forlangte base på Kypros. Ser ut som det er enkelte ting som ikkje forandrar seg.

Sv: NORBATT 40 år

UNIFIL - NORBATT siden er reservert for de som har tjenestegjort.

Sv: NORBATT 40 år

Filen er for stor til å lastes opp som vedlegg. Jeg skal legge lenke til den når jeg er tilbake på jobb med fast arbeidsstasjon.

Sv: NORBATT 40 år

4. april 1978

Det er 7 dager siden vi møtte som sivilister på Trandum. Jeg husker ikke om det var 3. eller 4. april vi fikk mat, men som troppsass skulle jeg splitte maten og har notert ned hva vi fikk. Foreløpig fikk vi feltrasjoner, dvs. mat som kunne tilberedes i felt av soldatene. Middagen besto hver dag av RSP og potetmos. Jeg har notert at vi fikk til troppen 150 bokser RSP, 120 poser potetmos (av typen uten tørrmelk, som skulle blandes i melk, men vi hadde bare vann), 120 pakker Wasa Husmanns knekkebrød, 150 porsjonspakker leverpostei, 80 poser fruktsuppe, 300 poser sjokoladedrikk, 168 rosinpakker, 24 tuber baconost, 40 pakker flatbrød, 40 pakker margarin, 200 porsjonspakker bringebærsyltetøy, 120 porsjonspakker appelsinmarmelade og 40 stk. sjokolade, og at dette skulle være maten til troppen i fire dager.

Ute i den «store verden» ble i dag transittleiren ved Tel Aviv nedlagt og de siste som var der kjørte mot Libanon ved middagstid. Til Beirut ankom i dag siste ordinære flyving med 34 mann fra stabskompaniet, 1 stk. M621 lastevogn, 1 stk. Landrover, 1 stk tilhenger, 2 motorsykler og 39.000 lb utstyr.

I Hebberayeh har vi en episode som nok skyldes en misforståelse et sted i kommandokjeden. Foreløpig er vi bak de fremste israelske stillingene, de skal etter avtale trekke seg tilbake fra sine fremste stillinger 11. april. Men vi har mottatt ordre om at vi skal stanse enhver trafikk av væpnet personell i vår teig, og da tre israelske jeeper kommer med bl.a. en høyere offiser (som vi senere får høre var sjefen for Israels nordkommando, dvs. sjefen for hele Litanioperasjonen, generalmajor Ben-Gal), stanser vi dem da vil passere gjennom Hebbaryeh. Det ender med at vi blir stående og sikte på hverandre, og israelerne gir opp da det er nærmere 40 norske soldater som har tatt ladegrep og sikter på dem, mens de er bare soldatene i tre jeeper. Vi får høre at vi snart skal høre fra dem igjen! Hele operasjonsområdet myldret nå mer eller mindre av norske journalister som tok temmelig høy risiko, både med miner og med diverse væpnede grupperinger. Denne episoden var egentlig temmelig bagatellmessig, men fordi VGs journalister passerte, ble det hovedoppslaget i VG dagen etter. Litt senere sendes det ut ordre til avdelinger om at israelske styrker skal ha fri adgang i hele operasjonsområdet inntil videre.

Ellers var jo Hebbaryeh nærmest en fredelig oase. Tredje tropp er nede i et helt forferdelig høl der Khardala-broen krysset Litani-elven, som der var nærmest en liten bekk. Dalen går bratt opp på begge sider, på vestsiden er Chateau de Beaufort, holdt av PLO, på østsiden er israelske styrker og de meget uberegnelige militsstyrkene til major Saad Haddad, den såkalte South Lebanese Army (SLA) som stadig skyter på hverandre over hodene på 3. tropp. Terrenget rundt grusveien er spekket med miner, og som sagt ligger restene av den sprengte svenske Volvo feltvognen der stadig (den ble visst liggende i flere år). Svenskene hadde fått gravet noen åpne dekningsgroper. Grunnen var svært hard og steinete, og det var svært vanskelig å komme noe særlig ned i bakken med feltspader og utstyret i feltarbeidssettet. Vi hadde enda ikke fått båndet ammunisjon til Mitr eller granater til RFK, men svenskene overlot noen 84 mm granater til 3. tropp før de dro. Annen tropp er i landsbyen Kaoukaba. Den er egentlig delt i to, en mindre del er nede ved hovedveien fra Marjayoun til Rachaya, dvs. hovedveien fra Sør-Øst Libanon til Bekaa-dalen. Hoveddelen av landsbyen er ca. 500 meter ovenfor i en dalskråning. Rett nord for Kaoukaba er det større mengder PLO (eller PFLP) soldater, både langs veien og i terrenget like ved øvre Kaoukaba. Kaoukaba er en kristen landsby som har vært svært ødelagt og i det siste okkupert av PLO. De neste dagene vil PLO forlange å få Kaoukaba tilbake, de mener FN ikke har noen rett til å være der siden israelske styrker aldri kom så langt nord, de hadde bare drevet PLO ut med ild. Annen tropp er fordelt med den ene delen nede ved veien og den andre delen oppe i øvre Kaoukaba. Med den store avstanden mellom dem utgjør det et problem. Troppen etablerer veisperring på hovedveien, fra den kan de se rett til de første PLO-stillingene et par hundre meter unna.

Litt etter klokken 17 braker det løs for 3. tropp. BK-granater fra PLO begynner å falle rett ved stillingene deres ved Khardala-broen. I løpet av en time og 20 minutter treffer 28 granater, 82 mm eller muligens mindre kaliber, rett i posisjonene til 3. tropp. De hiver seg ned i de åpne dekningsgropene og ingen blir såret, men noen av granatene traff svært nær, under 10 meter fra groper med norske soldater.

Sv: NORBATT 40 år

Interessant! Har du noen detaljkart fra AO?

Sv: NORBATT 40 år

Her fant jeg at jeg hadde et kart over det meste av NORBATT I's AO. Den vestligste delen av AO og ellers områder av interesse er utenfor vestre kartkant. Helt oppe i nordvestre hjørne ses Litanielven. Her kommer den fra nord og litt utenfor kartet svinger den rett vest og går ut i havet rett nord for byen Tyr (Sour på arabisk). Byen Marjayoun ligger utenfor kartet, omtrent rett vest for Ebel es Saqi, dvs. litt nordvest for El Khiam. Khardala-broen krysset Litani omtrent rett vest (og litt syd) for Marjeyoun. Den røde veien som går fra sydvest mot nordøst i det nordvestre hjørnet var hovedveien fra Marjayoun (og Israel) til Rachaya i Bekaa-dalen. I dalen som går gjennomgående nord-syd renner Hasbani-elven, som er en kilde til Jordan-elven.

Under Litani-operasjonen rykket Israel fram til Litani-elven fra syd, men i det norske AO hadde elven svingt rett nordover og det var ikke noen klar geografisk linje hvor den israelske invasjonen stoppet. De fremste israelske styrkene etter at de stoppet opp var litt nord for Blat, litt syd for veikrysset nedenfor Kaoukaba og på ryggen nord for Fardis - Hebbariye. Byen Hasbaya var fremdeles holdt av PLO, det sto større PLO-styrker like nord for veikrysset på hovedveien nedenfor Kaoukaba, og oppe på åsen Dahr Kaoukaba.

Som sagt tidligere var KP 3 først inn og ble gruppert i hele bredden, 1. tropp i Hebbariye, 2. tropp i Kaoukaba og 3. tropp ved Khardala-broen utenfor kartet i vest, med kompanistaben i Ebel es Saqi. Avstanden var over 10 km fra 1. tropp til 3. tropp. Bataljonsstaben og bl.a. pionertroppen og sanitetstroppen ble etablert i Ebel es Saqi, mens forsyningselementene av stabskompaniet ble etablert i telt på et jorde omtrent der hovedveien går ut over kartets vestre kant. Da først KP 2 og så KP 1 kom til AO mellom 3. og 5. april, ble de først samlet i Ebel es Saqi, og så til dels gruppert ut troppsvis i viktige punkter mellom posisjonene til KP 3.

Det er ingen fast transkripsjon fra arabiske bokstaver til det latinske alfabetet, så man finner mange forskjellige stavemåter for steder. Jeg klarer ikke å være helt konsekvent heller.