Fanejunkeren på Jørstadmoen

Noen historiske drypp fra Jørstadmoen.

Martin (Martinus) Christophersen, f. 14 april 1830 på Brårud, Nes, Akershus
Gikk underoffisers-skolen 1848-1853, deretter var han lærer ved skolen i gymnastikk og bajonettfekting. Tjenestegjorde som Underoffiser ved Gudbrandsdalen bataljon fra 1854.


Omkring 1880 flyttet han til Jørstadmoen og ble fanejunker. Der forpaktet han bruket Altona fra 1884 til 14 april 1889 da kontrakten han hadde med Forsvaret opphørte. Deretter ville Gudbrandsdalens Bataljon ha området til krigsøvelser og eieren av Nedre Onsum, Knut Bøe, forpliktet seg til å fjerne alle bygninger "inden vaabenøvelsene 1889".


Martin flyttet husene utenfor leiren og bygde "Bergly". Som pensjonist drev han gårdsbruket med kyr, fjærkre og høstet korn og poteter.


Bergly står fortsatt og eies (1998) av Marit Hammershaug, fanejunkerens datterdattter. Fanejunkeren mottok Kongens Fortjenestemedalje i 1902.


Under er utklipp fra lokalavisen ifm Fanejunkerens 80år dag.


I henhold til Klokkerbok for Fåberg døde Martin 11 feb. 1911 og ble gravlagt og jordfestet 24 feb.. Han var Fanejunker med bosted Jørstadmoen. Han døde av alderdomssvakhet og lege ble tilkalt.



Fanejunker Martin Christoffersen var gift 3 ganger.
Første gang 25 sept. 1859, med Karen Caroline Hansdatter. Karen døde 28 september 1865.
Gift 2. gang 14 sept. 1868, med Ingeborg Marie Hansdatter som var søsteren til sin første kone.
Gift 3. gang 29 jan 1884, med Mattea Christensdatter.

Noen historier om Fanejunkeren

Kong Oscar II kom på besøk til øvingsområdet 26 august 1887. Neste dag overvar han et angrep med hele styrken samlet. Deretter defilerte troppene under Kronprinsens kommando forbi Kongen på Værnesmoen. Som avslutning red Kongen foran troppene som var oppstilt, og hilste mannskapene som svarte med livlige hurrarop. Det var under denne oppstilling at Kongen roste fanebæreren til Gudbrandsdalens bataljon, fanejunker Martin Kristoffersen.

Da kongen kom ridende med sin stab, hilste bataljonen på vanlig måte, og fanen ble senket. Etter å ha tatt imot honnøren ble kongen sittende på hesten og så mot bataljonen. Plutselig ropte han ut: "Gudbrandsdalens bataljon kan være stolte av sin fanebærer. Med en slik fanebærer trenger ikke bataljonen noen fane."



En soldat fortalte om livet i bataljonen: "Klokken 6 om morgenen sto alle mann oppstilt. Mens de sto slik og dannet en firkant ble det sunget en salme. Deretter trådte fanejunkeren frem og leste dagens morgenbønn og Fadervår."





Kilder:
Ref. Nes Bygdebok, bind I
Ole Rønning, Ottar Husemoen, Kristen Husar: "Fra dragon og musketer til elektronikk og data. Ekserserplassen Jørstadmoen 1787 - 1998". Sambandsregimentet 1998.

Krigskirkegården på Jørstadmoen

Krigsfangetjenesten under krigen

Krigsfangeleire i Norge under andre verdenskrig ble i det meste av krigen brukt til sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger. De norske krigsfangene fra den første perioden ble for det meste sluppet raskt ut, med unntak av noen som gikk rett over til å bli politiske fanger. Etter krigens slutt fikk de tyske soldatene i landet status som krigsfanger, og ble holdt internert eller satt til minerydding og andre oppgaver

Det var fire hovedleire i Norge:

• Stalag 303 i Lillehammer, opprettet september 1941
• Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, opprettet mot slutten av 1941
• Stalag 330 i Sagen ved Alta, opprettet august 1941, flyttet til Beisfjord ved Narvik i november 1944
• Stalag 380 i Drevja og Oppdal, opprettet desember 1942

Hver leir hadde flere underleire, slik at det ved krigens slutt var 87 underleire i Sør-Norge, 76 i Midt-Norge og 121 i Nord-Norge. I tillegg til leirene fantes det også arbeidsbataljoner med krigsfanger.

I utgangspunktet ble leirene drevet av Wehrmacht, mens arbeidsbataljonene var underlagt Organisation Todt. I 1944 ble ansvaret overført fra Wehrmacht til Schutzstaffel. I oktober 1942 ble stillingen Kriegsgefangenen-Bezirkskommandant opprettet, slik at en offiser fikk ansvar for alle krigsfanger i Norge.

Forholdene i leirene var svært brutale, og ble preget av at vaktene så på fangene som «undermennesker» som skulle arbeide seg til døde. Krigsfangeleirene ble dermed nærmest å regne som dødsleire. Det ser ikke ut til at overføringen fra Wehrmacht til SS førte til noen stor endring i fangenes kår.

I tillegg til de tyske vaktene gjorde rundt 360 nordmenn i løpet av krigen tjeneste som vakt i leirene.

Det var ved krigens slutt ca. 78 200 krigsfanger i Norge. Av disse var sovjetiske borgere det desidert største gruppe, 75 000. I tillegg var det omkring 1600 polakker og like mange jugoslaver. Det totale antall krigsfanger som var i Norge i løpet av krigen er høyere, da et betydelig antall døde før frigjøringen.

Årsaken til at de ble sendt til Norge var det store behovet for arbeidskraft i forbindelse med byggingen av Festung Norwegen. De første transportene kom med skip fra Stettin høsten 1941. De verste forholdene under tvangsarbeidet var de ved Blodveien, en strekning av Riksvei 50, og under byggingen av Nordlandsbanen.



Minst 13 000 av de sovjetiske fangene omkom. Polakkene hadde noe bedre forhold, og det ser ut til at det var få som omkom. Jugoslavene, der det særlige var serbere som kom til Norge, hadde de første årene ekstremt harde kår. De ble regnet som politiske fanger og ble dermed plassert i fangeleire under SS. De hadde blitt tildelt Josef Terboven som arbeidskraft av en Polizeiführer i Serbia som han kjente. Av de 4200 serberne som kom til Norge overlevde bare rundt 1600 fram til våren 1943, da de ble overført fra SS til Wehrmacht. Det var allikevel fortsatt slik at vaktene fikk beskjed om at dersom en sovjetisk fange forsøkte å flykte skulle de skyte etter bena, men hvis en serber forsøkte å stikke av skulle de skyte for å drepe.

Krigsfangeleiren på Jørstadmoen – Stalag 303.



Sensommeren 1941 startet etableringen av fangeleiren. De første som fikk oppleve den nyetablerte fangeleiren var 686 lærere internert på Jørstadmoen av NS-regimet før videre deportering til Nord-Norge våren 1942. Ut på sommeren begynte de første krigsfangene fra Østfronten å ankomme leiren (Stalag 303). Leiren ble brukt til internering av russiske krigsfanger før de ble deportert til andre fangeleirer rundt om i Norge. Anslagsvis 70 000 fanger var innom leiren, Leiren fungerte også som infanterileir og lasarett for tyske avdelinger.

Livet i leiren var hardt og fangene ble behandlet som dyr. Allerede ved ankomst til leiren bar fangene preg av å være utsultet og desperate. De historiene som preget mange av de som bodde rundt leiren mest var ved ankomst av nye fanger til leiren og hvor første utdeling av mat ble gjennomført. Desperate fanger som trengte seg frem, og ble kjeftet på både med tyske og russiske kommandoord mens de ble slått, bare for å fordele tørre brød og smult med enkle vekter for å sikre at ingen fikk for mye, gjorde store inntrykk.

Livet i leiren bar preg av hardt arbeid, kummerlige forhold, sykdom og en stor gjennomtrekk av fanger. De av fangene som ble værende i leiren og fikk oppdrag i leiren eller i nærområdet brukte enhver mulighet til å få seg mer mat. Mange av fangene var dyktige med hendene samtidig som de var fantasifulle. Ved hjelp av enkelt materiale og verktøy klarte de å lage ting som de kunne selge/bytte bort for mat.

Fangenes største problem ble ofte hvordan de skulle smugle varene inn i leiren igjen. Det var risikabelt og hvis man ble fersket så var konfiskering det minste problemet. Var man riktig uheldig så ble man overført til en av de tunge arbeidsleirene lengre nord i landet.

Historier fra Jørstadmoen.

Irina Skretting arbeidet som tolk ved flere fangeleire etter frigjøringen i Sør-Norge og var med da nordmennene overtok Jørstadmoen: «Jeg så aldri verre forhold enn ved Jørstadmoen. Det som møtte oss i denne leiren var ubeskrivelig. Særlig brakkene med tuberkuløse fanger. De var nærmest isolert fra de andre. Tyskerne var også livredde for å bli smittet. Fangene lå på brisker langs veggene. Det var så trangt at det nærmest var umulig å komme seg inn og ut av brisken. De sanitære forholdene kan heller ikke beskrives. Det var ufattelig at disse brakkene kunne ha vært tilholdssted for mennesker.»

I 1942 var internerte russiske krigsfanger fra Jørstadmoen militærleir satt i tvangsarbeid med å hogge tømmer på Granerudmoen i Øyer. Arbeidet foregikk med håndredskap. Tyske soldater holdt vakt over fangene. Guttunger på 10 –12 år var de eneste som fikk være tilskuere til arbeidet. Det ga mulighet til en merkelig form for byttehandel, ikke bare økonomisk, heller en blanding av sosial hjelp og interesse for kunsthåndverk.

Tømmerhogging er energikrevende, og en tømmerhogger bør få næringsrik mat. Det fikk disse stakkars fangene ikke. De fikk ikke dekket sitt behov for salt engang.

Historien om tobakksesken startet en dag da seks - åtte fanger gikk inn i fjøset hjemme. Der fant de grovt salt, såkalt” kusalt”, som de spiste og puttet i lommene. Min far dro sekken ut og sa på tegnspråket at de bare kunne forsyne seg. Min mor kom med et brød som de fikk. Alt forgikk fort, før de løp inn i skogen igjen for å dele ut salt til underernærte medfanger.



De takket senere ved å gi meg denne esken en gang jeg var sendt for å smugle inn et halvt brød.
Folk i bygda kjente til de utmagra fangene og stakk til dem ei matpakke eller halve brød som kunne gjemmes i ei lomme. Barn måtte gjøre det. Voksne kunne bli arrestert og straffet om de gjorde slikt. Av og til vanket en souvenir, et lite kunstverk, som takk. De tyske vaktene så i en annen retning når slikt foregikk.

Kasserte matkar eller feltflasker av aluminium var nok råvaren,og det er ubegripelig hvordan de klarte å trylle fram en eske med hårfin nøyaktig tilpasning i hengsler og lokk. Redskapen var sikkert bare hammer, fil og gamle spiker.

Krigskirkegården på Jørstadmoen.

Kirkegården ligger i nærøvingfeltet til Jørstadmoen leir, også omtalt som K-leiren etter utdanningen av kvinnelige soldater etter krigen.



Plasseringen av kirkegården var 150m fra den første sykeleiren som tyskerne satte opp i 1941.

Området er gjerdet inn av en mur i naturstein med torvkrone oppå som erstattet det opprinnelige enkle gjerdet av rajer. Det ble etter krigen også lagt på matjord over hele plassen og sådd plen rundt alle graver og gangstier.



Inne på kirkegården står en minnebauta som ble avduket 4 juni 1950.



I tillegg til bautaen så er en av gravene merket med navn. Historien bak denne er som følger:
Fangen Jakob Schakirov var en av de siste 20 som døde på Jørstadmoen, og den eneste som døde 8 mai. 2 kamerater planet 2 grantrær ved graven og støpte ei plate i betong mellom trærne og skrev navnet hans i betongen ved å bruke lyse steiner. Siden da så har grantrærne vokst seg store og klemmer nå platen fast. De to granene er de enste på kirkegården, resten er furutrær.



Allerede noen få dager etter at de første fangene kom til Jørstadmoen kom de første umerkede gravene. I de tyske gravregistret så var dette fanger som hadde død under transporten til leiren. I norsk sammenheng er krigsgravene på Jørstadmoen spesielle. Tyskerne førte nemlig journaler over de døde. Disse journalene ble etter frigjøringen sendt til Sovjetunionen, og krigsfangesenteret på Falstad har gått gjennom dette materialet i russiske arkiver. Krigskirkegården på Jørstadmoen er en av de få hvor det er mulig å dokumentere navn, alder og dødsdag for de fleste fangene, og fra hvilken del av Sovjetunionen de kom. Protokollene har noen huller, det gjelder fangene som døde under transport til Jørstadmoen.

Totalt ligger det 954 russiske fanger på Jørstadmoen. Av de russiske krigskirkegårdene er det bare Tjøtta internasjonale krigskirkegård som er større blant russerkirkegårder i Norge.

Det legges ned blomster og markeres på Jørstadmoen Krigskirkegård hver 17 mai for å minnes de som aldri forlot. Markeringen har hatt en fast post på 17 mai programmet til Lillehammer kommune i mange år.

Lenker/kilder
Sovjetiske krigsfanger i Norge av Marianne Neerland Soleim
"Fra dragon og musketer til elektronikk og data. Ekserserplassen Jørstadmoen 1787 - 1998". Sambandsregimentet 1998.
Russerfangene i Norge under andre verdenskrig - Wikipedia
http://www.gd.no/lillehammer/puls/so.../s/5-18-164433
http://www.faberghistorielag.no/asse...lt_2011_02.pdf
http://www.wikiwand.com/no/J%C3%B8rs...kirkeg%C3%A5rd
http://www.strindahistorielag.no/wik...fanger_i_Norge
http://www.norgesdokumentasjon.no/ra...9-KRIGFANG.PDF
https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Krigsfangeleire
http://www.sffarkiv.no/sffbasar/defa...rskrift2+&id=0
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B...kirkeg%C3%A5rd
http://norske-kirkebygg.origo.no/-/b...ref=checkpoint