Tweet
Blåser støvet av denne tråden, i lys av diskusjoner på tråden som omhandler årsstudie i militære studier. Det finnes også mye bra på denne tråden, f eks det første innlegget til hvlt her.
Det er åpenbart mange måter å utdanne offiserer på, og jeg skal prøve å gi et sammendrag av de måtene vi bruker og har brukt her til lands, samt et utvalg fra andre land. Et formål med en slik øvelse kan være å ytterligere forbedre måten vi gjør det på.
Siden vi tidligere hadde et enhetsbefalssystem, var det mange tekniske spesialister som fikk offisersgrad, men som i andre land ikke ville hatt det. Jeg har ikke tatt med slik spesialistutdanning i oversikten under. Jeg har heller ikke tatt med kurs som leger, prester og andre vernepliktige akademikere går gjennom, fordi de også er spesialiserte innen en profesjon. Jeg finner det også hensiktsmessig å skille mellom utdanning som primært er rettet mot offiserer som kan yrkestilsettes, og utdanning primært rettet mot tjeneste i reserven.
Når det gjelder kvaliteten på utdanningen, så er det fort gjort å si at lengre utdanning er bedre, fordi den er grundigere og dekker flere fagområder. Dette premisset går jeg ikke for, da det dels vil være økonomiske betraktninger i spill, slik at lengre utdanning kan føre til at man får færre gjennom, eventuelt at kvaliteten blir dårligere. Så vil også lengre utdanning føre til at det tar lang tid før man får praktisk tjenesteerfaring, og kanskje blir for lenge på et for lavt nivå. Til slutt er det snakk om relevans - la oss si at GOU var et 5-årig masterprogram eller 6-årig profesjonsstudie hvor man både lærte sin Clausewitz og mye annet forlengs og baklengs, men så havner i en tropp hvor de mest avanserte intellektuelle syslene er å føre personell og materiell i FIF. Da ville det kanskje vært bedre å ta mer avansert utdanning senere? (Men på den annen side, i det sivile er det vanlig å starte på en master rett etter videregående, og deretter gå inn i jobb.)
Yrkesoffisersutdanning
1. BS+KS: Dette var den gamle modellen, hvor man først gikk befalsskole med plikttjeneste (eventuelt USK/UB med ett års engasjement), og deretter tok krigsskole (som også fantes i mange varianter: BSØA, KSG, KSL, KS1, KS2, KS, som for enkelhets skyld er slått sammen her.) Fordelen var at man hadde fått prøvd seg som leder og hadde to års militær erfaring før man begynte på krigsskoleløpet. Det skulle presumptivt gi bedre egne soldatferdigheter og bedre forståelse for yrket.
2. Gjennomgående KS. Den 4-årige modellen vi hadde noen år, med rekruttering rett fra videregående, men hvor det første året var på et mer grunnleggende nivå enn de neste. Avløst av dagens
3. Krigsskole (eg. Bachelor i militære studier), 3-årig. Selv om denne utdannelsen har fått en myk start ved at mange av kadettene har hatt militær erfaring fra før, åpner den for rekruttering rett fra videregående. I løpet av de tre årene må kadettene både komme opp på et brukbart nivå som soldater, samtidig som de får teorien og ledelsesaspektene inn. I motsetning til i den gamle enhetsbefalsordningen må de ikke nødvendigvis være beste soldat i troppen; du må bare ikke være den som sinker alle andre, og du skal ha overskudd til å lede. Ordningen tilsvarer den i mange andre land, f eks USMA (West Point).
4. Årsstudie (omtalt på annen tråd), som navnet antyder 1-årig. Tilsvarer som nevnt av andre Sandhurst, ved at man må ha en vilkårlig bachelor i bunnen først, for å ha lært å lære. (NB: Her tar jeg ikke med tidligere års årsstudier, KVKVAL etc, fordi de var spesialiserende basert på hvilken bachelor/master man hadde.)
5. Militær trening som del av universitetsstudie. Dette har vi ikke i Norge i dag, men vi kan f eks se på ROTC i USA, hvor man i løpet av bachelorstudiet har en del militær trening og får plikttjeneste etterpå, mot at Forsvaret betaler utdannelsen (tross navnet Reserve Officers' Training Corps kan man også få yrkestilsetting med denne utdannelsen.) Norske studier er billigere enn amerikanske, men å helt slippe studielån bør være attraktivt for en del. En ulempe kan være at man ikke får noe langvarig dypdykk i det militære under utdannelsen.
6. Late Entry (LE). Et system vi ikke har i Norge, men i Storbritannia kan sersjanter og warrant officers over 30 gå et 4-ukers kurs på Sandhurst - Late Entry Officers Course. Det finnes noen varianter av dette, men de fleste som går dette vil beskikkes og tilsettes som kapteiner. Disse vil ha god peiling på det militære håndverket, men vil ikke stige i grad utover oberstløytnant.
Det man kan si om disse på generell basis, er at andelen sivil teori øker på bekostning av militær praksis når man beveger seg fra 1 til 5. Men er dette negativt? Personlig tror jeg det er bra, gitt at den militærfaglige kompetansen ivaretas av sersjantkorpset, og at premisset er at offiseren skal lære seg å lede på kompani- og bataljonsnivå og høyere. Han skal ikke være verdensmester i primusfyring og ADSAM av MG.
Reserveoffisersutdanning
1. BS, Vi har ikke hatt en rendyrket reserveoffisersutdanning slik man bl a har i Finland (ikke i Hæren, i hvert fall; Sjøforsvaret hadde), men jeg vil hevde at den gamle befalsskolen primært var det. De aller fleste troppssjefer i mobhæren var BS-utdannet. (Vi kunne kanskje tatt med USK/UB her, men den utdannelsen var mer rettet mot nivået lagfører/NK tropp, altså det som i dag er befalsjobber.) BS-utdannete tjenestegjorde også i staber, som NK kompani og i noen tilfeller kompanisjefer (og tilsvarende; jeg kjenner en som var eskadronssjef og midlertidig major kun med BS.)
2. Kurs basert på BS og høyere. Jeg tar dette med som en egen kategori, da avansement i mobhæren var basert på at man hadde befalsutdannelse i bunnen, og så gjennom kurs og tjeneste kunne gå inn i høyere stillinger. Også KS-utdannede som hadde sluttet i Forsvaret, ville måtte gå gjennom noen av disse kursene (det fantes kompani-/ eskadron- /batterisjefskurs og også bataljonssjefskurs, uten at jeg er sikker på om det siste var åpent for reservister). I USA er det, som hvlt har redegjort for andre steder, veldig mange muligheter for reserveoffiserer.
3. Kurs basert på gjennomført førstegangstjeneste. Denne metoden er svært utbredt i HV i dag, hvor personell kurses fra lagførernivået og opp til troppssjef og eventuelt områdesjef, uten at det er et formelt krav om annen befalsutdanning fra før (selv om en god del har det også). Fordelen er at man kan få med seg en del "late bloomers" eller andre som ikke var motivert under førstegangstjenesten, men nå kan tenke seg mer ansvar. Ulempen er at man kan bli noe lett i offisersprofesjonen og -identiteten med bare noen 2-ukers kurs.
4. Kurs som ikke er basert på forutgående militærtjeneste. Dette har vi ikke i Norge (om vi ikke regner med A-lotter), men i Reserve Army i Storbritannia kan man gå inn både som mannskap og offiser uten foregående tjeneste (offiserskandidatene får en kurspakke på 8 uker fordelt på 4 moduler, hvor noe kan tas lokalt og resten på Sandhurst).
5. ROTC-modellen kan nevnes her også - altså kursing i løpet av en sivil universitetsutdanning, hvor man etterpå kan få yrkestilsetting eller gå inn som reserveoffiser. I Storbritannia har man også UOTC (University Officers' Training Corps) som er noenlunde tilsvarende.
Også for reserveoffiserer kan det være fordeler og ulemper med modellene, og med kortere utdanning blir det også der viktigere med et oppegående sersjantkorps.
Bottom line mener jeg er at vi trenger et mangfold både i rekruttering og utdanningsløp for å få tak i de beste, og for at ordningen skal være fleksibel både for Forsvaret og den enkelte. Og så vil jeg hevde at mer ikke nødvendigvis er bedre, så lenge kvalitet på både rekruttering og utdanning er topp. (Kontrollspørsmål: Er den britiske hæren rævva, siden offiserene bare har 10 måneder på Sandhurst?) (Spoiler: Nei.)
Det er åpenbart mange måter å utdanne offiserer på, og jeg skal prøve å gi et sammendrag av de måtene vi bruker og har brukt her til lands, samt et utvalg fra andre land. Et formål med en slik øvelse kan være å ytterligere forbedre måten vi gjør det på.
Siden vi tidligere hadde et enhetsbefalssystem, var det mange tekniske spesialister som fikk offisersgrad, men som i andre land ikke ville hatt det. Jeg har ikke tatt med slik spesialistutdanning i oversikten under. Jeg har heller ikke tatt med kurs som leger, prester og andre vernepliktige akademikere går gjennom, fordi de også er spesialiserte innen en profesjon. Jeg finner det også hensiktsmessig å skille mellom utdanning som primært er rettet mot offiserer som kan yrkestilsettes, og utdanning primært rettet mot tjeneste i reserven.
Når det gjelder kvaliteten på utdanningen, så er det fort gjort å si at lengre utdanning er bedre, fordi den er grundigere og dekker flere fagområder. Dette premisset går jeg ikke for, da det dels vil være økonomiske betraktninger i spill, slik at lengre utdanning kan føre til at man får færre gjennom, eventuelt at kvaliteten blir dårligere. Så vil også lengre utdanning føre til at det tar lang tid før man får praktisk tjenesteerfaring, og kanskje blir for lenge på et for lavt nivå. Til slutt er det snakk om relevans - la oss si at GOU var et 5-årig masterprogram eller 6-årig profesjonsstudie hvor man både lærte sin Clausewitz og mye annet forlengs og baklengs, men så havner i en tropp hvor de mest avanserte intellektuelle syslene er å føre personell og materiell i FIF. Da ville det kanskje vært bedre å ta mer avansert utdanning senere? (Men på den annen side, i det sivile er det vanlig å starte på en master rett etter videregående, og deretter gå inn i jobb.)
Yrkesoffisersutdanning
1. BS+KS: Dette var den gamle modellen, hvor man først gikk befalsskole med plikttjeneste (eventuelt USK/UB med ett års engasjement), og deretter tok krigsskole (som også fantes i mange varianter: BSØA, KSG, KSL, KS1, KS2, KS, som for enkelhets skyld er slått sammen her.) Fordelen var at man hadde fått prøvd seg som leder og hadde to års militær erfaring før man begynte på krigsskoleløpet. Det skulle presumptivt gi bedre egne soldatferdigheter og bedre forståelse for yrket.
2. Gjennomgående KS. Den 4-årige modellen vi hadde noen år, med rekruttering rett fra videregående, men hvor det første året var på et mer grunnleggende nivå enn de neste. Avløst av dagens
3. Krigsskole (eg. Bachelor i militære studier), 3-årig. Selv om denne utdannelsen har fått en myk start ved at mange av kadettene har hatt militær erfaring fra før, åpner den for rekruttering rett fra videregående. I løpet av de tre årene må kadettene både komme opp på et brukbart nivå som soldater, samtidig som de får teorien og ledelsesaspektene inn. I motsetning til i den gamle enhetsbefalsordningen må de ikke nødvendigvis være beste soldat i troppen; du må bare ikke være den som sinker alle andre, og du skal ha overskudd til å lede. Ordningen tilsvarer den i mange andre land, f eks USMA (West Point).
4. Årsstudie (omtalt på annen tråd), som navnet antyder 1-årig. Tilsvarer som nevnt av andre Sandhurst, ved at man må ha en vilkårlig bachelor i bunnen først, for å ha lært å lære. (NB: Her tar jeg ikke med tidligere års årsstudier, KVKVAL etc, fordi de var spesialiserende basert på hvilken bachelor/master man hadde.)
5. Militær trening som del av universitetsstudie. Dette har vi ikke i Norge i dag, men vi kan f eks se på ROTC i USA, hvor man i løpet av bachelorstudiet har en del militær trening og får plikttjeneste etterpå, mot at Forsvaret betaler utdannelsen (tross navnet Reserve Officers' Training Corps kan man også få yrkestilsetting med denne utdannelsen.) Norske studier er billigere enn amerikanske, men å helt slippe studielån bør være attraktivt for en del. En ulempe kan være at man ikke får noe langvarig dypdykk i det militære under utdannelsen.
6. Late Entry (LE). Et system vi ikke har i Norge, men i Storbritannia kan sersjanter og warrant officers over 30 gå et 4-ukers kurs på Sandhurst - Late Entry Officers Course. Det finnes noen varianter av dette, men de fleste som går dette vil beskikkes og tilsettes som kapteiner. Disse vil ha god peiling på det militære håndverket, men vil ikke stige i grad utover oberstløytnant.
Det man kan si om disse på generell basis, er at andelen sivil teori øker på bekostning av militær praksis når man beveger seg fra 1 til 5. Men er dette negativt? Personlig tror jeg det er bra, gitt at den militærfaglige kompetansen ivaretas av sersjantkorpset, og at premisset er at offiseren skal lære seg å lede på kompani- og bataljonsnivå og høyere. Han skal ikke være verdensmester i primusfyring og ADSAM av MG.
Reserveoffisersutdanning
1. BS, Vi har ikke hatt en rendyrket reserveoffisersutdanning slik man bl a har i Finland (ikke i Hæren, i hvert fall; Sjøforsvaret hadde), men jeg vil hevde at den gamle befalsskolen primært var det. De aller fleste troppssjefer i mobhæren var BS-utdannet. (Vi kunne kanskje tatt med USK/UB her, men den utdannelsen var mer rettet mot nivået lagfører/NK tropp, altså det som i dag er befalsjobber.) BS-utdannete tjenestegjorde også i staber, som NK kompani og i noen tilfeller kompanisjefer (og tilsvarende; jeg kjenner en som var eskadronssjef og midlertidig major kun med BS.)
2. Kurs basert på BS og høyere. Jeg tar dette med som en egen kategori, da avansement i mobhæren var basert på at man hadde befalsutdannelse i bunnen, og så gjennom kurs og tjeneste kunne gå inn i høyere stillinger. Også KS-utdannede som hadde sluttet i Forsvaret, ville måtte gå gjennom noen av disse kursene (det fantes kompani-/ eskadron- /batterisjefskurs og også bataljonssjefskurs, uten at jeg er sikker på om det siste var åpent for reservister). I USA er det, som hvlt har redegjort for andre steder, veldig mange muligheter for reserveoffiserer.
3. Kurs basert på gjennomført førstegangstjeneste. Denne metoden er svært utbredt i HV i dag, hvor personell kurses fra lagførernivået og opp til troppssjef og eventuelt områdesjef, uten at det er et formelt krav om annen befalsutdanning fra før (selv om en god del har det også). Fordelen er at man kan få med seg en del "late bloomers" eller andre som ikke var motivert under førstegangstjenesten, men nå kan tenke seg mer ansvar. Ulempen er at man kan bli noe lett i offisersprofesjonen og -identiteten med bare noen 2-ukers kurs.
4. Kurs som ikke er basert på forutgående militærtjeneste. Dette har vi ikke i Norge (om vi ikke regner med A-lotter), men i Reserve Army i Storbritannia kan man gå inn både som mannskap og offiser uten foregående tjeneste (offiserskandidatene får en kurspakke på 8 uker fordelt på 4 moduler, hvor noe kan tas lokalt og resten på Sandhurst).
5. ROTC-modellen kan nevnes her også - altså kursing i løpet av en sivil universitetsutdanning, hvor man etterpå kan få yrkestilsetting eller gå inn som reserveoffiser. I Storbritannia har man også UOTC (University Officers' Training Corps) som er noenlunde tilsvarende.
Også for reserveoffiserer kan det være fordeler og ulemper med modellene, og med kortere utdanning blir det også der viktigere med et oppegående sersjantkorps.
Bottom line mener jeg er at vi trenger et mangfold både i rekruttering og utdanningsløp for å få tak i de beste, og for at ordningen skal være fleksibel både for Forsvaret og den enkelte. Og så vil jeg hevde at mer ikke nødvendigvis er bedre, så lenge kvalitet på både rekruttering og utdanning er topp. (Kontrollspørsmål: Er den britiske hæren rævva, siden offiserene bare har 10 måneder på Sandhurst?) (Spoiler: Nei.)
Kommentér