Milforum

Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Fokus: Etterretningsbataljonen

Collapse

Annonse før emne

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • #31
    Passende artikkel med tanke på denne månedens tema.
    Svolten og tyst, samband fyst

    Kommentér


    • #32
      En tanke som slo meg da jeg leste artikkelen: Det er interessant at det sies at selv små avdelinger kan finnes ved hjelp av satellitter. En ting er jo om det står et armekorps i et område, men at en så liten avdeling kan spores, sier vel sitt om hva gode sensorer har å si.
      Where is, repeat, where is Task Force Thirty Four? The world wonders.

      Kommentér


      • #33
        Utrolig spennende artikkel! Men jeg ble overrasket over at muskelmassen deres i snitt bare hadde gått ned med 1,34 prosent?!

        Kommentér


        • #34
          Så lenge kroppen har noe tilførsel av kalorier så forbrennes primært fett.
          Svolten og tyst, samband fyst

          Kommentér


          • #35
            Opprinnelig skrevet av M72 Vis post
            En lengre artikkel om en 44 dagers øvelse i vinter: >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
            Denne var tydeligvis så populær at den ble gjort om til en pluss artikkel.
            Svolten og tyst, samband fyst

            Kommentér


            • #36
              Merka det, haha Er ikke så mye info å finne på de karene her så en såpass omfattende artikkel har nok fått bra respons

              Kommentér


              • #37
                Opprinnelig skrevet av 93A Vis post

                Denne var tydeligvis så populær at den ble gjort om til en pluss artikkel.
                Jeg tipper propagandaavdelingen/Forsvarets mediesenter har medvirket, det er litt rart at de ikke sikrer seg at det er åpen tilgang.
                Mesteparten finner man med wayback machine: >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                Last edited by M72; 1 uke siden. Begrunnelse: typo
                All animals are equal, but some animals are more equal than others.

                Kommentér


                • #38
                  Tok en for laget og bestilte en uke med VG+.

                  Limer inn artikkelen nedenfor:



                  De befinner seg i «dypet», langt bak fiendens linjer. De må for en hver pris ikke bli oppdaget. I «dypet» gjelder det å se og ikke bli sett.

                  I «dypet» kan ikke soldatene få forsterkninger eller forsyninger, og her må de være ytterst forsiktig med kommunikasjon.

                  Det er her, på eget territorium, at fienden føler seg tryggere – og senker beredskapsnivået. Her gjør fienden også sine beslutninger og legger opp strategien for neste fremstøt.

                  I «dypet» må soldatene bevege seg utenfor opptråkkede stier, unngå lys og varme. Ligge helt stille. Når tiden er inne, slår de til.

                  Tolv menn gjennomførte i vinter en øvelse Forsvaret ikke kan huske maken til. I 44 døgn levde de i «dypet» uten etterforsyninger, i streng nordnorsk kulde og mørke.

                  VG har fått tilgang til bildedokumentasjon fra øvelsen nå i februar. Videofilmen i inngangen til saken er fra en tidligere øvelse, men gir et identisk bilde av soldatenes opplevelser.



                  Avdelingen som i nærmere to tiår har stått fremst i linjen blant norske soldater i Afghanistan og er en av Hærens mest dekorerte avdelinger, har vendt oppmerksomheten hjemover og nordover.

                  Nå ville de «sjekke hvor langt de kunne strekke strikken», ifølge eskadronsjef Bjørn Hågensen i Fjernoppklaringseskadronen i Etterretningsbataljonen. Før øvelsen får soldatene hans bare vite at de skal være ute i felten lenge – og at de ikke kommer til å få etterforsyninger.

                  Først henter de erfaringer om villmarkslivet utenfra. Polfarer Rune Gjeldnes viser soldatene hvordan de med en søppelsekk inni soveposen unngår at den blir fuktig og etter hvert isete. Jegere lærer dem isfiske, hvordan flå reinsdyr og sel og jakte på ryper.

                  I sekken legger soldatene negleklipper – for første gang. Aldri tidligere har de vært på øvelse så lenge at neglene må klippes underveis.

                  Når pakningen er klar, står hver mann med nærmere 500 kilo utstyr, fordelt på sekk, pulk og slede. I dem ligger litervis med rapsolje. De vet at feltrasjonene ikke vil dekke kaloribehovet når de er i så høy aktivitet.


                  Noe av det siste de gjør, er å måle kroppsfett, vekt, kondisjon og styrke. Det skal sjekkes igjen rett etter øvelsen. For hvordan påvirker så lang tid i felt soldatens kropp og sinn?

                  Vinterkrig-øvelsen går fra Setermoen i Indre Troms mot Lakselv, 50 mil lenger nord. To patruljer på til sammen tolv mann deltar. Det eneste de får vite på forhånd, er at de skal kunne klare seg alene i 60 døgn.

                  Øvelsen er uten støtte og etterforsyninger. Skulle teltet blåse bort underveis, må soldatene overleve uten.
                  Rapporterer direkte


                  Det er ikke pandemien og tiltakene, som begrenser mye annen militær aktivitet, som har ført til at Fjernoppklaringseskadronen øver på dette i år. Det skyldes snarere sikkerhetspolitiske omstendigheter – det tilspissede forholdet til Russland etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014 – samt behovet for å øve realistisk, med mye nytt utstyr som aldri er testet over en så lang periode i norske vinterforhold.

                  Styrkens oppmerksomhet er vendt hjemover, etter at den i lang tid har vært rettet mot internasjonale operasjoner, spesielt i Midtøsten.

                  – Ser vi på de store linjene, har alltid fokuset til Fjernoppklaringseskadronen vært på nasjonalt forsvar og oppdraget her hjemme i en eventuell krig. Det er det avdelingen er designet for. Men robustheten og erfaringsnivået på soldatene gjør at vi er veldig anvendelig i internasjonale operasjoner, sier major Hågensen.

                  Soldatene kalles feltoperatører. De spesialiseres i overlevelse, beskyttelse, informasjonsinnhenting og selvstendighet. Etter krevende seleksjon og fullført førstegangstjeneste får de ett års grunnutdanning, på lik linje med spesialstyrkene. Det finnes i dag ingen kvinnelige feltoperatører, men det er kvinner ansatt i eskadronen.

                  Eskadronen er del av Etterretningsbataljonen på Setermoen og rapporterer direkte til hærsjefen, generalmajor Lars Lervik. De skal gi ham en situasjonsforståelse slik at han kan planlegge og gjennomføre operasjoner.
                  Krigskorset med sverd


                  Eskadronen har røtter tilbake til andre verdenskrig – som The Norwegian Independent Reconnaissance Squadron. Den første utgaven var motorisert og så noe annerledes ut. Deretter gikk de fra sykkeloppsatte tropper til lette stridsvogner og etter hvert fallskjermstyrker.

                  I 1961 ble den første Fjernoppklaringstroppen opprettet: En fallskjermtrent avdeling som skulle lede ild i felt – på det såkalte «dypet».

                  Fjernoppklaringseskadronen har satt et dypt avtrykk i Norges internasjonale operasjoner. De dro først til Kosovo i forbindelse med Balkan-konflikten på 90-tallet, men det var i Afghanistan at de fikk vist hva de er gode til. Der sto eskadronen nærmest kontinuerlig i årene 2004–2012, hvor de stadig opplevde skarpe trefninger.

                  Flere i avdelingen er blitt dekorert for sin innsats. 14 av soldatene har fått Forsvarets innsatsmedalje med rosett, som er en ren stridsdekorasjon. Tre har fått Forsvarets medalje for sårende i strid. Én har fått Krigskorset med sverd, den høyeste utmerkelsen.

                  Med årets vinterøvelse ville Forsvaret håndtere en situasjon der en fiende skaper et såkalt «nektet område» – et geografisk område der fienden ved hjelp av avlytting og avstandslevert presisjonsild sørger for at norske soldater ikke kan drive militære operasjoner.

                  Navnet på øvelsen spenner ikke akkurat forventningene til krig og action: «Fagplan arktisk miljø (FAM)».

                  – Rimelig døllt, medgir major Hågensen.
                  «Skjermet personell»


                  1. februar bærer det ut i felt for en 20 dagers periode, der soldatene skal sjekke om de kan alt de må for å klare seg i «dypet».


                  – Noe av det mest risikofylte vi gjør, er scooterkjøring, forteller «Nils».

                  Han må omtales med dekknavn ettersom han er det Forsvaret kaller «skjermet personell» – det vil si at hverken han eller familien kan identifiseres, for dermed å risikere påvirkning fra en fiende. «Nils» er 25 år og fra Østlandet. Hver dag skriver han dagbok. Han finner litt glede i å krysse av en liten rute som viser at nok en dag er gjennomført.


                  Soldatene skal holde seg unna sivilisasjon og oppkjørte løyper. Da må de kjøre scooter i kratt, steinurer og i dyp snø på vidda. Under en av de lange turene under øvelsen holder det på å gå galt.

                  Etter å ha kjørt over vidda hele dagen, opplever soldatene at mørket kommer. De ville søke ly i litt lavere terreng før de slo leir.

                  – Men så var det som noen skrudde på en bryter – og det kom en storm.


                  På kartet ser de en elv, som gjør det lettere å finne veien. Elven skal føre dem ned fra vidda.

                  Kartet er ikke veldig detaljert, men soldatene vurderer at isen er trygg og kjører nedover den. Etter hvert blir elvedalen krappere og krappere, og til slutt for bratt til at de kan komme opp med scooterne. Soldatene kan bare se et par meter foran seg.

                  – Plutselig skimter jeg en kant. En slags linje som går på tvers av juvet, forteller «Nils».

                  Det viser seg at de står på toppen av en foss. Under dem er det et snølag på speilblank is.

                  – Jeg vet fortsatt ikke hvor langt det var utfor kanten, men jeg er veldig glad jeg ikke fant det ut. Det var en skikkelig ekkel opplevelse.


                  Lommelerke med whisky


                  Den som har vært på telttur over tid, vet at savnet etter komfort kommer ganske raskt. Dusj, en varm seng eller et kjøleskap med mat i.

                  For soldatene går det litt «trått» de første ukene, ifølge «Nils» og medsoldaten «Mikkel», som også er «skjermet personell». Men etter en stund oppleves feltlivet som den nye normaltilstanden. Da forholder soldatene seg til neste oppgave eller den neste timen, og så plukker de seg ut noen små gleder å se frem til, en sjokoladebit eller bare det å kunne legge seg i soveposen.


                  Tre dager uten mat


                  På dag 17 er de midt i «overlevelsesfasen». Med seg har de hver sin lille sekk, men ikke noe til å skjerme dem fra vær og vind. Om natten faller temperaturen ned under 30 minusgrader.

                  I dagboken sin skriver «Nils»:

                  «Det kjipeste er 30 cm med overvann på hele vannet, pluss istykkelse på 50–60 cm. Oppå overvannet ligger det 20 cm tørr snø, som blir våt så fort man tråkker på den. Og vann kombinert med minus 25 er kjipt.»

                  – Den natten husker jeg godt. Det var en kald opplevelse. Du må sitte og forsøke å holde liv i bålet. Så sovner du noen minutter. Og så våkner du av at bålet er blitt mindre, og du begynner å fryse.

                  I dagboken skriver «Nils» at de er på tredje dagen uten mat. Garnet de har satt under isen, har foreløpig ikke gitt fangst.

                  Dag 18 blir bedre. Temperaturen stiger til minus 15, og de får 20 fisk i garnet, litt over én til hver mann.

                  «Var fantastisk», noterer «Nils» i dagboken.


                  To dager etter begynner den faktiske øvelsen. De tolv mennene deployeres, som det heter på militærspråket. De sendes inn i konfliktområdet.
                  – Sette inn nådestøtet


                  Når Forsvaret øver, lager de et scenario, eller krigsspill om du vil. Som på et sjakkbrett gjør fienden sine trekk; de norske soldatene må gjøre egne trekk for å forsvare landet.

                  Men for Fjernoppklaringseskadronen vil det være for sent å starte spillet når motstanderen er på brettet. Derfor drar de gjerne ut uker før situasjonen tilspisser seg. De skal melde tilbake til Hæren og resten av Forsvaret og gi måldata for kampflyene F-35 og artilleriets skyts.

                  Og så håper de å gjøre mest mulig skade før fienden møter norske stridsvogner.

                  – Fienden må males i stykker så fort som mulig for at vi skal kunne sette inn nådestøtet. Vår jobb er å rapportere om fiendens posisjon, samt bremse og forstyrre motstanderne før de møter hovedstyrkene våre. Vi vil ikke stå i en situasjon der vi har gitt bort mye norsk terreng; det vil være svært vanskelig å ta det tilbake, forteller eskadronsjef Hågensen.

                  Samtidig har potensielle motstanderes taktikk og metoder endret seg mye. Det er ikke lenger svart – hvitt på «spillbrettet», men gråsoner mellom krig og fred. En av Etterretningsbataljonens oppgaver er å kartlegge og påvise at påvirkningsoperasjoner foregår. Såkalte hybride trusler, der motstanderen benytter seg av mer eller mindre fordekte militære eller ikke-militære virkemidler, er i dag blitt en reell trussel.

                  Et eksempel er forstyrrelsene av GPS-signaler i Finnmark i 2017. Den såkalte «jammingen», som er utfordrende for flytrafikken, >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM].

                  – Slagfeltet har endret seg veldig med moderne teknologi, med eksempelvis høyoppløselige satellittbilder, termiske kameraer, automatisk gjenkjenning, GPS-forstyrrelser og en helt annen militær evne til å avlytte det elektromagnetiske spekteret, sier major Hågensen.

                  Dette gjør det vanskeligere for en liten patrulje på seks mann å stikke seg unna.

                  – Finnmark er ganske stort, likevel risikerer du å lyse veldig opp på et satellittbilde, sier Hågensen.
                  – Vanvittige nordlys


                  I denne delen av øvelsen er scenarioet at de norske soldatene står i en internasjonal krevende situasjon og skjønner at det ikke er usannsynlig at krig kan bryte ut.

                  – Styrker som oss må da deployere for å gjøre oss klare. Vi skal være i operasjonsområdet, beredt til å motta oppdrag.

                  Nå starter 15 dager i ro, mens soldatene venter på oppdrag over samband. «Mikkel» tenker tilbake på dette som den verste delen av øvelsen.

                  – I den fasen du er på vidda og helt isolert, og bare venter på et oppdrag, får du en følelse av isolasjon, usikkerhet og kjedsomhet.

                  Eskadronsjef Hågensen forklarer at de trener på isolasjon og venting nettopp fordi de vet at det er så krevende for soldatene.

                  – Det er lettere når du kan styre din egen fremtid og ta valget selv. Vi tror en ventefase i en konflikt kan vare veldig lenge, men vi kan ikke sitte hjemme i bygget vårt i leiren på Setermoen. Da risikerer vi å komme for sent til slagmarken.

                  Om det er kjedelig, vet etterretningssoldatene å sette pris på naturen under øvelsen.

                  – Vi opplevde noen vanvittige nordlys. Den ene gangen var så heftig at folk ble vekket fra posen for å komme ut å se. Da blir du stående og stirre og drømme deg vekk fordi det er så fint, minnes «Mikkel».

                  Lyd- og lysdisiplin


                  På dag 23 møter soldatene en lokal kjentmann som hjelper dem å slakte et reinsdyr. Ikke bare blir det en etterlengtet variasjon i menyen, men det gjør at soldatene i teorien kan være ute enda lenger, fordi de unngår å tære på feltrasjonene.

                  Nærmest hele reinsdyret blir spist. Til slutt koker de kraft på knokene, som blandes inn i feltrasjonene.


                  – I laget mitt hadde vi en tradisjon der vi hadde med en liten lommelerke med litt whisky i. Hver lørdag kveld sendte vi den en runde i teltet, så alle fikk en liten smak hver. Det var en moralboost for laget, for å holde motet oppe, forteller «Nils».

                  – Hva snakker dere om med hverandre når dere har kommet til dag 40?

                  – Da er det ikke noe small-talk lenger, i hvert fall, svarer «Mikkel» med sørlandsdialekt.

                  – Det gidder du ikke. Hvis du åpner kjeften, så har du noe å si.

                  – Det var en fase der vi forsøkte å etterlate oss minst mulig «signatur». Vi skjøt reinen med lyddemper, brukte bare ett skudd og passet på at vi ikke fikk blodsøl i snøen da vi slaktet dyret. Vi dumpet innvollene i en bekk for å unngå at det skulle lukte, forteller «Nils».

                  Feltoperatørene snakker mye om signatur. Det handler om hvilke tegn de lager som kan oppdages av fienden. Derfor har de det som kalles lyd- og lysdisiplin. De sover i «kaldtelt» uten primusvarme, for ikke å skulle slå ut på fiendens varmekameraer, og de beveger seg helst bare om natten i ly av mørket.

                  – Skal du finne noen i terrenget, er det mest hensiktsmessig å ta termiske bilder. Da ser du lettere hvor det er folk og kjøretøy, sier major Hågensen.

                  – Motstanderen bruker sånn type teknologi, så da bruker vi den samme for å se signaturen vår – for å finne egne svakheter.

                  Under øvelsen kommer etter hvert indikatorer på at det kan skje noe, at det er en styrkeoppbygging hos fienden. Men ikke krig. Soldatene fortsetter ventingen.


                  Øvelsen er uten etterforsyninger, men soldatene skal trene på å motta flydropp. De kommer seg på riktig frekvens og leverer koordinater. Et Hercules transportfly fra Oslo svever over Finnmark og slipper en pakke.

                  – De droppet en fallskjerm med en bag med noe snop til oss. Det var et høydepunkt. En liten gave fra Luftforsvaret, minnes «Nils».
                  Nå begynner et også å skrante på samtaleemner i teltet på Finnmarksvidda. «Nils» og en medsoldat snakker med hverandre om universet, forholdet til tid og meningen med livet – og hva de hadde gjort om det plutselig sto 100 millioner kroner på bankkontoen.

                  Fordi det er lørdag, rundes kvelden av med en forsiktig smak whisky fra patruljeførerens lille flaske og allsang på lavt volum. De har tross alt lyddisiplin.
                  Stille før stormen


                  På dag 30 skriver «Nils» i dagboken at invasjonen har startet:

                  «Vi har ikke fått noe oppdrag ennå. (Nesten) helt sikker på at det kommer i morra. Begynner virkelig å kjenne på kjedsomheten nå. Har begynt å tegne litt, kunne ønske jeg var flink til å tegne.»

                  Sjefen deres, major Hågensen, forteller at de nå skal trene på å planlegge et oppdrag i detalj mens de er i felt. Det er noe annet enn å planlegge på datamaskinen i et varmt kontorbygg. Majoren kaller oppdraget «klassisk» for eskadronen:

                  De skal infiltrere fiendens styrker og teste om alt utstyret – samband, batterier, kameraer og våpen – fungerer etter så lang tid i felt. Nå setter de også fra seg scooterne og fortsetter til fots.

                  Laget til «Mikkel» har fått et «mål» de skal følge med på. I militær terminologi er et mål fiender eller fiendtlig infrastruktur. Ved 04 -tiden om natten etablerer de en observasjonspost i en fjellside med glimrende utsyn. Været er fint, det er vindstille, og alt ligger til rette for soldatene.

                  Men det er bokstavelig talt stille før stormen.
                  Orkan i kastene


                  På andre døgnet begynner det å blåse opp. Soldatene får snøføyke mot seg, og vinden rusker i teltet.

                  Vindkastene blir kraftigere og kraftigere. Soldatene kommer seg ut av teltet for å grave, forsterke og bardunere det. De sover på skift. Teltet smeller og rister rundt dem. Det bråker så fælt at de nesten ikke hører hverandre.

                  Dette er noe som skiller en polarekspedisjon og en militær operasjon: Soldatene kan ikke legge seg på det mest gunstige leirstedet for å unngå vær og vind, for de er avhengig av god sikt mot målet, tilstrekkelig sambandsdekning og mulighet til å kamuflere seg.

                  Nå skjønner «Mikkel» og de andre at dette bærer galt av sted. Utfordringen blir å finne en vei ut – med alt utstyret. De skal helst ikke gå samme vei som de kom inn, men med dårlig sikt og kraftig føyke må de til slutt opp igjen over fjellet for å komme ned i lavere terreng.

                  – Vi så ingenting, kanskje en halv meter. Det var veldig hissig vind, og det ble målt opp mot 48 meter per sekund i området det døgnet. Det tilsvarer orkan, forteller «Mikkel».

                  Før de rekker å pakke sammen alt utstyret, knekker teltstengene. Duken spjærer flere steder. Nå står laget på Finnmarksvidda, midtvinters, uten telt resten av øvelsen. De siste to ukene sover de i snøhuler, bivuakk og provisoriske kokonger av jervenduker.

                  Senere ser «Mikkel» tilbake på været under det skjebnesvangre døgnet som det heftigste han har opplevd – og han har vært ute en vinternatt før.

                  – Det var ikke sikt. Vi sto der med sekken på ryggen og ble egentlig bare kastet rundt av vinden.
                  Til angrep


                  Soldatene får et nytt oppdrag på «dypet». Her er fienden ganske sårbar, fordi de ikke regner med at motstanderen også er i terrenget. De norske soldatene har mulighet til å sabotere viktig utstyr, fordi det nå ikke voktes like sikkert av fienden. Derfor skal «Nils» og resten av feltoperatørene ødelegge en fiendtlig kommandoplassvogn.
                  – Så plutselig kommer vi frem med massiv ild og pansergranater på målet. Og så stikker vi av, sier «Nils».

                  Utfordringen er at når de har gjort dette, har de også røpet sin egen posisjon. I fem uker har de gjort alt for å skjule seg. Nå vet fienden at de er der, og de norske soldatene står uten støtte fra andre deler av det norske militæret.

                  Dermed starter flukten.
                  En pils til hver


                  De neste to døgnene er de norske soldatene konstant i bevegelse, uten hvile. Nå kommer også hallusinasjonene.

                  De tror de oppdager folk og hytter inne i skogen, for det er det de vanligvis må passe seg for; tegn til sivilisasjon. I skumringen kan fort en stubbe se ut som en person når du ikke har sovet.


                  På dag 27 noterer han i dagboken at det er «mye fiendtlig droneaktivitet», så de må holde en lav profil og forsøke ikke å bruke for mye tid utendørs. Inne i teltet koker soldatene de siste knoklene fra reinsdyret, trener styrke og gjør yoga.

                  To ganger forsøker soldatene å bli hentet ut av en agent. Det er gjerne en sivil person som er «på deres lag», som kan få dem ut eller gi dem beskjeder.

                  Den første agenten kan ikke hjelpe dem. Men den andre viser seg å være sjefen deres, major Hågensen.


                  Vel hjemme i leiren på Setermoen etter et måltid og noen timer i buss, skal påvirkningen på kroppen dokumenteres. VG har fått snittallene fra de tolv soldatene:

                  Fettprosenten var redusert med 20,9 prosent, mens muskelmassen så vidt hadde gått ned, med kun 1,34 prosent.

                  På styrketestene var resultatene redusert med mellom 4 og 10 prosent. Etter en test på tredemølle med sekk, i stadig brattere stigning, viste resultatene at soldatenes utholdenhet var økt med 6,6 prosent.

                  «Kjempefornøyd». Det var eskadronsjefens dom over sine tolv menn – etter44 døgn i felt.

                  – Vi har fått veldig mye ut av det, sier Bjørn Hågensen.

                  – Men de kunne fint klart 100 døgn.


                  – Han sa han hadde noe i sekken som vi kom til å trenge i neste fase. Vi var spente og lurte på hva neste fase skulle være, forteller «Nils».

                  – Så tok han opp ølen. En pils til hver og en sigarett til noen.





                  Odd objects attract fire. You are odd.

                  Kommentér


                  • #39
                    "Ingen respekt for avstanden": Er dette et offesielt motto?
                    Odd objects attract fire. You are odd.

                    Kommentér


                    • #40
                      Opprinnelig skrevet av Znuddel Vis post
                      "Ingen respekt for avstanden": Er dette et offesielt motto?
                      Nå er ikke jeg den mest rette personen til p svare på dette, men etter det jeg har skjønt så er det det Blir i hvert fall brukt en del.

                      Kommentér


                      • #41
                        Opprinnelig skrevet av Znuddel Vis post
                        UAV-eskadronen: Er dette en del av bataljonen?
                        Ja og nei. De er en del av 2.Bat. på Skiold.
                        Jeg kjenner godt til den uten at jeg skal gå inn på det her..

                        Kommentér


                        • #42
                          Opprinnelig skrevet av yamaha Vis post
                          En tanke som slo meg da jeg leste artikkelen: Det er interessant at det sies at selv små avdelinger kan finnes ved hjelp av satellitter. En ting er jo om det står et armekorps i et område, men at en så liten avdeling kan spores, sier vel sitt om hva gode sensorer har å si.
                          Du kan for noen tusen kroner i måneden få satellittbilder som kan la deg følge en tropp fra dag til dag.
                          Om stater da kan få bedre en dette burde ikke overaske noen.

                          Utrolig godt at man faktisk tar slikt alvorlig.
                          Død ved Kølle!
                          Bla bla... Hybrid warfare is easy

                          Kommentér

                          Working...
                          X
                          Besøksstatistikk