Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Fokus: OMT (Ordning for militært personell)

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Som jeg har skrevet over, i hvert fall før 1985 da man hadde deling i avansementskretser og en stor del av kompanioffiserer var utdannet ved BSØA og ikke KS (og jeg tror også de første årene etter 1985 da BSØA var omgjort til KSG) var troppssjefer i avansementskrets 2 fenriker de første årene som troppssjef. I mobiliseringshæren var i hvert fall i infanteriet de fleste troppssjefer fenriker, i hvert fall i geværtropper, løytnanter var troppssjefer i mer krevende spesialtropper eller NK kompani.
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

    Kommentér


    • Det stemmer nok ganske presist.
      Dulce et decorum est pro patria mori, sed dulcius pro patria vivere, et dulcissimum pro patria bibere.

      Kommentér


      • Et godt innlegg i debatten om offiseren i OMT.

        Militærordningen: – Fremtidens offiserer må utvikle seg

        Vi har endelig muligheten til å innføre et offiserskorps med generalister, skriver Syver Eskestrand.

        Syver Eskestrand
        Er Kaptein

        At budskapet i innføringen av Ordning for militært tilsatte (OMT) har vært at vi nå får et spesialistkorps er å snu opp ned på hva som faktisk må gjennomføres. Dagens offiserer er stort sett spesialister og OMT gir oss endelig muligheten til å innføre et offiserskorps med generalister.
        OMT er vedtatt og de politiske føringene er en fordeling på 70 prosent sersjanter og 30 prosent offiserer - ett tall som sies å være hentet fra allierte over Atlanteren. Hvis vi da regner inn vernepliktige med tallene fra >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM], sikter Hæren på en offisersratio på 12,7 prosent. Dette samsvarer godt med US Marine Core (USMC) >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]. Med samme utregning blir fordelingen for Luftforsvaret 18,9 prosent offiserer, og for Sjøforsvaret 14,4 prosent. Skal vi sammenligne tallene grenvis med US Army (ca. 20 prosent ), USAF (ca. 25 prosent) >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM] er det tydelig at Forsvaret planlegger med en lavere andel offiserer enn vår nærmeste allierte.

        Behov for endringer
        Ettersom mine erfaringer utelukkende er fra Hæren vil dette innlegget ta for seg innføringen av OMT i Hæren. For selv om en forutsetning for innføringen av OMT var å frede utdanningsinstitusjonene i implementeringsfasen, har det parallelt blitt gjennomført en omfattende reform av befals- og offisersutdanningen. Utdanningsreformen er i hovedsak økonomisk motivert, men det er fortsatt en god mulighet for å komme godt ut av begge endringsprosessene da begge prosessene henger tett sammen. Senest i rapporten til Svendsen-utvalget kommer behovene for å tenke nytt og faktisk gjennomføre nødvendige endringer i organisasjonen tydelig fram:
        «Forsvaret vektlegger ikke virksomhetsutvikling i nødvendig grad. Dette vises gjennom […] manglende gjennomføring av vedtatte beslutninger innenfor personell- og >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

        Som organisasjon er det på overtid at det iverksettes et skille mellom spesialist og generalist.
        Innlegget i Forsvarets forum der flere elever fra Videregående befalsutdanning 3 beskriver den gamle enhetsoffiseren og svakhetene ved denne modellen, treffer meget godt på hva som er mulighetene ved å skille personellkategoriene.
        Det som tidligere var forbeholdt den ene erfarne enhetsoffiseren, ivaretas nå av flere spesialister.
        Enhetsoffiseren som kompanisjef, var den fremste fageksperten i kompaniet og gjerne langt inn i sin militære karriere, med minimum 15 år på lags- og troppsnivå.

        Flere spesialister
        Med OMT er ikke kompaniene lenger avhengig av kun en persons ferdigheter og kunnskap. Det som tidligere var forbeholdt den ene erfarne enhetsoffiseren, ivaretas nå av flere spesialister. I en stadig mer teknologisk og profesjonell hær fremstår dette som essensielt for å opprettholde kompetanse og kampkraft.
        At vi da har gitt bort mye av ansvaret for troppene og kompaniene til erfarne sersjanter innebærer at vi må redefinere hva vi ønsker av offiserene. Skal vi lykkes med å møte fremtidens utfordringer er jeg overbevist om at vi må definere offiseren som generalist, med en bredde av kunnskap og forståelse innenfor alle nivåer og flere fagområder. En slik tilnærming vil snu opp ned på den selvforståelsen mange av dagens offiserer har og innebærer at de fleste av oss må gå i oss selv og vurdere vår kompetanse og motivasjon.

        Egen opplevelse fra Krigsskolen var at en overraskende liten del av utdanningen stilte krav til utvikling og læring innenfor de domenene som historisk forbindes med offiseren.
        Skal vi lykkes med å møte fremtidens utfordringer er jeg overbevist om at vi må definere offiseren som generalist...
        Kadetten ble utdannet til å være enhetsoffiser med hovedfokus på rollen som troppsjef.
        Konsekvensen av en slik utdanningsmodell er at vi antageligvis har hatt noen av verdens fremste (og eldste) troppssjefer. Noe som igjen kan være en av grunnene til at vi kan skryte av meget gode stridstekniske ferdigheter når norske enheter sammenligner seg med allierte.
        At vi antageligvis også har verdens eldste kompani- og bataljonssjefer, og en snittalder på videregående offisersutdanning som ligger rett under 40 år, understreker hvor hæroffiseren forventes å spesialisere seg og tilbringe det meste av sin karriere.

        Må utvikle seg
        General James Mattis trekker i «Call Sign Chaos: Learning to Lead» frem hvordan USMC har utfordret og utviklet han gjennom hele hans karriere. Da med sjefer som veiledet og forventet at han skrev, leste og kontinuerlig utviklet egen evne til å tenke og argumentere. Mattis beskriver hvordan denne utviklingen tvang ham til å se nivåene samlet og i sammenheng, samtidig som kontinuerlig læring ga han verktøy til å se problemer fra flere perspektiver. Mattis mener dette gjorde han til en bedre problemløser.
        Med unntak av sjef Hæren sin leseliste (sist oppdatert av Odin Johannesen), er min erfaring at få sjefer i Hæren fremhever viktigheten av slik egenutvikling for sine yngre offiserer. USMC har i stor grad laget et system for utvikling av sine offiserer, noe som kanskje er nødvendig når de kun representerer 11,3 prosent av organisasjonen. Skal Hæren modelleres etter dette må videreutvikling av offiseren løftes fra dagens nivå.

        Dersom deltakelse i offentligdebatt er ett måleparameter, domineres denne i stor grad av pensjonerte flaggoffiserer, særlig hvis temaet løftes til taktisk og operasjonelt nivå.
        Med 70 prosent av våre ansatte definert som spesialister, har vi ikke råd til å fortsette med enhetsoffiseren.
        Skal Forsvaret og Hæren ha noe håp om å utvikle seg i takt med de teknologiske og sikkerhetspolitiske mulighetene og utfordringene som kommer, må vi definere rollen, kravene og hvilke forventninger vi har til offiseren. Svendsen utvalget trekker frem viktigheten av økt lederkraft og mangfold for å møte disse utfordringene. Hva nøyaktig som legges i lederkraft er litt udefinert, og samsvarer derfor godt med rollen for fremtidens offiserer.

        Utdannet som spesialister
        Med 70 prosent av våre ansatte definert som spesialister, har vi ikke råd til å fortsette med enhetsoffiseren.
        Derfor er også kravene om offisersutdanning for å unngå tvangskonvertering intetsigende. Flertallet av dagens krigsskoleutdannede offiserer er strengt tatt utdannet som spesialister - og har jobbet som spesialister i store deler av karrieren.
        Fremtidens offiserer bør forventes å inneha et ønske og vilje til å tilegne seg ny kunnskap og forståelse, samtidig som ervervet kompetanse må kunne benyttes til helhetlig problemløsning på alle nivåer. Karriereløpet bør fremheve viktigheten av bredde i erfaring og kompetanse. Videre karriere bør også være basert på meritter (ikke kun budsjettstyring) fremfor tid i stilling. Vurdering gjennom tjenesteuttalelser bør kreve 360 graders evaluering slik at det gis et realistisk bilde av den enkeltes lederegenskaper og tjeneste.
        Fremtidens offiserer bør forventes å inneha et ønske og vilje til å tilegne seg ny kunnskap...

        Med dette som grunnlag kan vi starte opprettelsen av ett generalistkorps. Hvordan det skal skapes bredde og mangfold innen kompetanse og erfaring er en annen utfordring. Om dette løses gjennom å ansette toppledere fra det private næringslivet slik Svendsen utvalget foreslår, er kanskje en god løsning i fred. En annen tilnærming kan se på erfaringsutveksling med det private næringslivet eller andre offentlige etater. Dette sammen med et tyngre akademisk fokus innen flere fagområder vil i sum kunne skape et reelt kompetansemangfold og gi fremtidige offiserer et bredere erfaringsgrunnlag.

        Fra flere nivåer
        Taktisk, operasjonelt og strategisk nivå er utfordrende og vanskelig. Krig kan vel også sies å være særdeles utfordrende og vanskelig. Heldigvis er det skrevet en hel del om krig og muligheten til å lære av de som har gått før oss er stor. Utfordringen med å tilbringe for lang tid på stridsteknisk nivå er at et slikt fokus også vil påvirke all læring og videre utvikling. Gjennom å muliggjøre tidligere og hyppigere forflytning mellom stridsteknisk, taktisk, operasjonelt og strategisk nivå vil våre kommende offiserer i større grad kunne trekke erfaringer fra de forskjellige nivåene og tilegne seg en forståelse som ikke oppnås i dag.

        Dagens kapteiner vil antageligvis gå av med pensjon innen de mestrer de overordnede nivåene tilsvarende det stridstekniske.
        >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
        Svolten og tyst, samband fyst

        Kommentér


        • Fra Stratagem: Spesialistkorpset og forsvarsmodellen.

          >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

          Sverre Diesen peker her på flere behov for endringer i hele rekrutterings- og utdanningsmodellen vår.

          «Ser vi de logiske konsekvensene av en ny befalsordning?
          «You are an officer – Sir. You don’t want to become involved in all this nitty-gritty detail – Sir. With all due respect, Sir – f*** off!”

          - Company Sergeant Major Anthony Wild, til undertegnede»
          Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

          Kommentér


          • Et annet poeng fra Diesen er at man i Forsvaret tnederer å kalle inn ungdommer med studiespes fra VGS..! Det er gjerne et problem slik Diesen påpeker, at det fort blir et friår eller kanskje til og med det jeg vil kalle sosial selvrealisering som 'sosial måloppnåelse med fjær i hatten'. Disse har tenkt seg videre i utdanningsystemet -med studiespes går veien videre stort sett kun gjennom universitets- og høgskolene (hvis man kan si at man har høgskoler lengre eler alle fusjonene). De blir ikke stående eller rekrutteres i mindre grad til å bli spesialister. Skjønner jeg Diesen rett, bør man i større grad kalle inn ungdommer med yrkesfagbakgrunn -praktikerne, og de kommer ofte også fra distriktene.
            Dulce et decorum est pro patria mori, sed dulcius pro patria vivere, et dulcissimum pro patria bibere.

            Kommentér


            • Jeg synes Diesen har veldig mange gode poenger her, og det er fortsatt en jobb å gjøre når det gjelder rekruttering og innhold i utdannelsen til både befal og offiserer.

              På ett punkt vil jeg imidlertid imøtegå Diesen - dette med at vervede er billigere enn vernepliktige. Jeg har sett utregningene hans tidligere, og premisset er at en vernepliktig tilbringer minst 6 måneder av førstegangstjenesten under utdanning, og først er brukanes som soldat de 6 siste, før han/hun forsvinner ut i det sivile helvete og er tapt for alltid. Mens en vervet blir stående i flere år uten at man behøver å bruke vesentlig med penger på utdanning, og er gripbar hele denne tiden.

              Det er to premisser som ikke nødvendigvis slår til her. Først, med gode og relevante reservestyrker (HV inkludert) er ikke de som har fullført førstegangstjenesten tapt, men vil kunne være gode og forholdsvis raskt gripbare soldater. Dette fordrer hyppige (årlige, minimum) øvelser og at man står i stort sett samme type stilling som man hadde under førstegangstjenesten. Altså vil man måtte diskontere kostnaden med grunnutdanningen over kanskje 20 år, og ikke bare ett, som Diesen gjør. For det andre, Diesen gjør også forutsetninger om ståtiden til vervede som pr i dag ikke slår til. Jeg husker ikke det opprinnelige regnestykket hans, men vervede må stå i et antall år før det skal lønne seg.

              Jeg vil også stille et spørsmål med om det i det hele tatt er mulig å rekruttere så mange som ønsker å verve seg, men skal være åpen for at Diesens modell med å primært rekruttere praktikere kan gi resultater.
              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

              Kommentér


              • Norge er et lite land i befolkningsmengde, har høyt utdanningsnivå og lønnsnivå. Da er ikke Storbritannia og USA veldig sammenliknbare når det kommer til rekruttering.
                Dulce et decorum est pro patria mori, sed dulcius pro patria vivere, et dulcissimum pro patria bibere.

                Kommentér


                • Det er vel en grunn til at hver gang jeg har vurdert å søke en militær stilling har det alltid endt med å la være... Jeg vil alltid gå betydelig ned i lønn, og jeg jobber allerede i det offentlige...
                  Det er bedre å ta toget med NSB enn å fly med LSD.

                  Kommentér

                  • Trådstarter

                    Replikk: OMT og embetsmannsstaten

                    Jeg leste med stor interesse general Sverre Diesens kronikk om spesialistkorpset, og hva som skal til for å lykkes med den nye personellordningen. Men hadde det ikke vært for at kronikken var å lese på internett og ikke i Riksarkivet, så hadde jeg vært i tvil om hvilket århundre dette


                    >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                    Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

                    Kommentér


                    • Siden dette er et forum, så kommer et lite innspill fra siden fra denne aldrende mannen på 41 år, som har ca 12 år i HV som militær erfaring etter at jeg ble hanket inn litt før fylte 30 år.

                      Undertegnede fullførte førstegangstjenesten i 98'-99', og den gangen hadde vi ikke Internett og samme mulighet til å søke informasjon som i dag, så jeg havnet ved alle tilfeldigheters mor i kommandoplasskompaniet i Heggelia, uten at jeg hadde noen som helst påvirkning på hvor jeg havnet - dette var førstegangstjenesten noen på et kontor tildelte meg.

                      Jeg likte meg såpass godt i militæret at jeg gjerne hadde vurdert å fortsette, om mulighetene og behovet for min fortsettelse hadde vært der. Det inkluderer det som Disen peker på å bosette seg i grisegrente strøk. Selv avtjente jeg førstegangstjenesten i sambandet, som materiellmann samband, og fikk god opplæring på både bruk og feilsøking på det som var av gjeldende sambandssystemer, og har faktisk hatt bruk for og holdt leksjoner på dette fram til de nyere år som korporal i HV. Tror jeg har nevnt det andre steder på forumet, men at min førstegangstjeneste var i sambandet var faktisk avgjørende for at jeg søkte ingeniørhøgskole type elektro og teleteknikk, da jeg feks. ville lære mer om antenneteori.

                      Ser den dag i dag tilbake på mange fine dager som menig og etterhvert korporal oppe i nord, inkludert å få være med på testing av nytt jammesystem våren '99.

                      Dessverre for min del så var det ingen ordning på plass tilbake i gamledager for oss som kunne tenke oss en videre karriere etter fgt, det var min forståelse at det var enten å søke befalsskolen eller søke stilling som grenader (noe jeg i mange år trodde at kun var forbeholdt de som tjenestegjorde i det som i gamle dager var Telemarksbataljon). Jeg traff flere i løpet av mine mange år som student som fortalte at de hadde tjenestegjort som grenaderer, alt fra noen måneder ekstra på grensa til KFOR, men da var det tydeligvis for seint for min del.

                      Jeg er oppriktig glad på både forsvarets og de ansattes sine vegne, at de med ny ordning har åpnet opp for å bli spesialist uten krigsskole. Selv hadde jeg nok lett takket ja til å få lov til å bruke kunnskapene ervervet gjennom ett år i Nord-Norge, i noen år etterpå og kanskje etterfulgt av videre skolering i regi av forsvaret, men som de sier, historien ville det noe annerledes.


                      Kommentér


                      • Diesens tilsvar på Kingsrøds innlegg i Stratagem 2 poster opp.

                        Replikk: Enhetsstøvel for ethvert formål?

                        04.Aug.2020 .
                        Den nye befalsordningen kan ikke tolkes gjennom briller som reduserer alle ting til et spørsmål om historisk urett og sosiale likhetsbestrebelser.

                        >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM] mot undertegnedes kronikk om den nye befalsordningen; en ordning han er sterkt kritisk til. Kingsrød er med sitt hovedfag i historie en både kunnskapsrik og reflektert offiser som det alltid er interessant å lese. Men denne gangen synes jeg argumentasjonen skjemmes av både en lettvint omgang med fakta, en overdrevent teoretisk problematisering av befalsordningen og en diskutabel bruk av historien – ikke minst fra en historiker. Det blir til sammen tre iøynefallende svakheter ved innlegget.

                        Bare i Storbritannia og USA?
                        For å begynne med hans omgang med fakta, så faller han for fristelsen til å benytte den samme litt forslitte klisjéen som undertegnede er blitt møtt med siden jeg begynte å ytre meg om dette spørsmålet for bortimot 30 år siden. Nemlig at «underoffiserer er noe de har i England, og der er de tilpasset klassestrukturen i samfunnet for øvrig». Kingsrød inkluderer riktignok også USA i denne sammenheng, men omtaler ellers ordningen helt konsekvent på en måte som tydeligvis skal få leseren til å tro at en delt befalsordning er noe som bare finnes i disse to landene. Land som ifølge ham skiller seg markert fra det sosialt egalitære Norge.
                        Da må det være lov å påpeke to ting. For det første underslår han at den ordningen vi snakker om ikke er noe som bare forekommer i Storbritannia og USA. Den er praktisk talt helt universell, og benyttes uavhengig av om vi snakker om stormakter eller småstater, om demokratier eller autoritære stater, om typiske klassesamfunn eller relativt klasseløse land som vårt eget. Russland har en todelt befalsordning, Frankrike og Tyskland har det, Canada, Belgia og Australia har det, Nederland så vel som våre nordiske naboer Sverige, Finland og Danmark har det. At ikke minst de tre siste skulle være utpregede stands- og klassesamfunn som er sosiokulturelt helt forskjellige fra Norge er det neppe noen som tror på.
                        I tillegg hopper han også bukk over mitt andre poeng i den forbindelse, nemlig at tilsvarende ordninger er en selvfølge ikke bare i andre lands forsvar, men også på de fleste andre områder i norsk arbeidsliv. Her nevnte jeg leger og sykepleiere på sykehusene eller ingeniører og arbeidsformenn på en oljerigg som eksempler, og listen kunne vært forlenget. Men hvis en delt befalsordning er så dysfunksjonell i Forsvaret, hvorfor hører vi ikke noe tilsvarende fra andre deler av arbeidslivet? Burde vi innføre et system der ungdom som vil bli leger må gå et år på hjelpepleierskole med et års påfølgende plikttjeneste på sykehus før de får lov å begynne på medisinstudiet? Det tror jeg neppe vi kommer til å få se, og ikke har jeg registrert noe ønske om det heller. Kingsrød baserer seg med andre ord både på en selektiv omgang med fakta og en forestilling om norsk militær eksepsjonalisme som synes å være uten rot i virkeligheten.

                        Når kartet ikke stemmer med terrenget
                        Dernest er innlegget preget av omfattende organisasjonsteoretiske betraktninger der Kingsrød nærmest søker å bevise ad akademisk vei at spesialistordningen er basert på teorier som enten er forlatt eller har andre svakheter. I den forbindelse nevner han både «scientific management»-skolen og faren for å henfalle til et «myteperspektiv» ved å kopiere antatt forbilledlige lands ordninger. La det være sagt med en gang at undertegnede ikke har noen forutsetninger for å bedømme disse teorienes generelle gyldighet eller relevans for spørsmålet om norsk befalsordning. Det interessante poeng er imidlertid den påfallende mangel på sammenheng mellom en så knusende teoretisk dom over ordningen og en så utbredt og selvfølgelig internasjonal bruk av den i praksis – en utbredelse som altså er uavhengig av landenes størrelse, historie, politiske system og samfunnsforhold for øvrig. Hvor interessant er med andre ord et teoretisk resonnement og en analyse som kan synes imponerende ved første øyekast, hvis den leder frem til et resultat som påviselig ikke harmonerer med virkeligheten? Det er fristende å minne om at dersom kartet – altså teorien – ikke stemmer med terrenget – altså virkeligheten – er det vanligvis førstnevnte det er noe galt med.

                        Tilbake til embetsmannsstaten?
                        Mitt tredje og siste poeng er Kingsrøds bruk av historien, som jeg finner i overkant lemfeldig. Det gjelder der han forsøker å klebe en etikett på spesialistordningen som tilhørende en annen tid – som en refleksjon av embetsmannsstatens og det daværende samfunnets sosiale og økonomiske forskjeller. Dette er ikke bare skjødesløs omgang med historien, argumentet preges også av en fundamental logisk brist.

                        For å begynne med den logiske svikten, så har selvfølgelig Kingsrød rett i at rekrutteringen av henholdsvis offiserer og underoffiserer etter den daværende ordning gjenspeilet sosiale skjevheter i samfunnet. For å bli offiser måtte man ha en sivil skolegang som var forbeholdt de økonomisk bedrestilte, mens underoffisersskolen var gratis. Dette kom naturlig nok til å prege de to korpsenes sosiale sammensetning. Men dette sier jo ingenting om hvorvidt ordningen likevel var funksjonell, rent militært sett – det beviser bare at rekrutteringen var sosialt skjev. Man må med andre ord skille mellom ordningens funksjonelle, militære hensiktsmessighet og det mer alminnelige, samfunnsmessige ønske om at vi alle skal ha de samme muligheter her i livet, uansett «fødsel eller formue».

                        Dernest kommer det som gjelder den ukritiske bruken av historiske paralleller, nemlig at disse skjevhetene for lengst er borte – i det minste i den grad de utgjør noen begrensning ved valget mellom en OF- eller en OR-karriere. Vi står med andre ord bare igjen med det funksjonelle hensynet når vi skal ta stilling til spørsmålet. Man kan kort sagt ikke bruke et argument med utgangspunkt i historiske forhold, når disse forholdene ikke lenger eksisterer. Selv et såpass bastant faktum etter undertegnedes skjønn bestrider imidlertid Kingsrød under henvisning til at «samfunnet slik det er i dag har selvfølgelig blitt utformet av hendelser i fortiden». Men med dette som et slags generelt fortolkningsprinsipp for alle sider ved det moderne samfunn kan man selvfølgelig bevise hva det skal være under henvisning til et tilpasset utvalg av historiske forhold. Dertil vil det nødvendigvis bli både viktigere og mer interessant på et eller annet tidspunkt å forholde seg til samfunnet slik det faktisk er enn å legge til grunn hvordan det kunne ha vært under andre og mer rettferdige historiske betingelser. Den nye ordningen innføres jo heller ikke fordi noen ønsker seg tilbake til tidligere tiders sosiale og økonomiske klasseskiller – hvilket neppe hadde hatt særlig store muligheter for å lykkes uansett.

                        Kingsrød er likevel ikke ensidig opptatt av teoretiske og historiske betraktninger, men synes i likhet med mange av den todelte befalsordningens kritikere å bekymre seg også om mer praktiske forhold. I den forbindelse nevner han flere hensyn, som det er interessant å kommentere. En lite ønskelig konsekvens av ordningen er ifølge ham at «nå skal det valget du tar som tyveåring i prinsippet følge deg resten av livet», på tross av at vi alle modnes og kommer til erkjennelse av hva vi vil i livet på forskjellig tidspunkt. Men hvor tar han dette fra? Alle, også de som har påbegynt et OR-løp, har selvsagt adgang til å skaffe seg studiekompetanse og søke opptak på en av krigsskolene hvis de skulle ønske det. Her er det ikke andre begrensninger enn dem følger av rene praktiske hensyn, og som alltid har ligget der.

                        «Men om ungdommen kommer fra en yrkesfaglig bakgrunn bør vi uansett søke etter de beste, eller plussvariantene som Diesen kaller dem», sier Kingsrød til min kritikk av den ensidige innkallingen av de teoretisk skoleflinke til førstegangstjeneste. Ja, selvsagt, men hvem har sagt noe annet? I valget mellom to tjenestepliktige med yrkesfaglig bakgrunn tar vi selvfølgelig den vi anser som den beste – vel å merke ut fra en totalvurdering av hva «best» betyr i denne sammenheng, som omfatter både skoleresultater, fysikk, motivasjon og andre relevante forhold. Argumentet røper med andre ord at jeg tydeligvis ikke har greid å formidle at hva som er «best» for Forsvarets formål er et vesentlig mer nyansert begrep enn dagens seleksjonspraksis til førstegangstjeneste innebærer. Men forutsetningen for å kunne velge «den beste» av to tjenestepliktige med yrkesfaglig bakgrunn er at vi har noen med slik bakgrunn i utgangspunktet.

                        Konklusjon
                        Undertegnede har i årenes løp hatt utallige samtaler med yngre befal som har måttet slutte i Forsvaret fordi de hverken har hatt utdannelse nok eller interesse for å begynne på Krigsskolen. «Hvorfor kan ikke jeg få fortsette å gjøre det jeg liker og er flink til», har de spurt meg, når systemet har villet tvinge dem til å studere internasjonal politikk eller løse differensialligninger i tre år for å kunne fortsette i Forsvaret. Da er jeg blitt svar skyldig. Mitt eneste poeng er som man skjønner at alle som har lyst til å fortsette og gjøre en jobb på grunnplanet i Forsvaret bør vi ta vare på og bruke, både i vår egen og deres interesse. Det hverken utelukker et senere skifte av karrierevei eller innebærer noen slags sosial deklassering eller snikgjeninnføring av embetsmannsstaten; hvor kommer slike ideer fra? Og gitt at dette er både ønskelig og nødvendig er det selvfølgelig også helt legitimt av Forsvaret å innrette sine rekrutterings- og seleksjonsmekanismer på en måte som gjenspeiler både våre behov og det mangfold av ønsker og interesser som finnes der ute. Å argumentere som om ulikheter i evner og anlegg bare eksisterer som et uønsket utslag av politiske og økonomiske skjevheter i samfunnet er likhetsideologi på avveie.

                        >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

                        General, tidligere forsvarssjef, og sjefsforsker på FFI.
                        >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                        Svolten og tyst, samband fyst

                        Kommentér


                        • Kingsrød svarer Diesen.

                          Replikk: Ukritisk normtransplantasjon eller grundig analyse?

                          General Diesen var snar med å svare på min replikk av 3/8. Først må jeg si at jeg synes det er hyggelig at Diesen anser undertegnede for å være en kunnskapsrik og reflektert offiser. Og da er det naturligvis trist at min replikk oppfattes å være en lettvint omgang med fakta, er overdrevent teoretiserende, og verst av alt – for en historiker – har en diskutabel bruk av historien. Jeg skal derfor redegjøre nærmere.

                          Om omgang med fakta
                          Diesen trekker igjen frem argumentet om at en todelt ordning er såpass utbredt, både blant øvrige militærmakter og i det norske arbeidslivet, at det nødvendigvis også må være det mest funksjonelle for det norske forsvaret. Dette bygger tydeligvis på en oppfatning av en struktur med to søyler som en standardisert organisasjonsform og den eneste veien til spesialisert kompetanse, som en militærorganisasjon enten da har eller ikke har. Og når Norge da som et av svært få land ikke hadde en slik struktur, kan det følgelig bare bety at i det norske Forsvaret var spesialisert kompetanse nærmest fraværende.

                          I realiteten kan ulike land ha forskjellige måter å ivareta behovet for spesialisering og samordning på, tilpasset den unike konteksten i hvert enkelt land. Eksempelvis har et land som Israel, som på grunn av sin geografiske beliggenhet tar den funksjonelle siden av militærmakten på det største alvor, likevel en helt annen befalsordning enn i Storbritannia og USA. I det utpregede egalitære Israel begynner enhver militær karriere som menig soldat, hvorfra de beste blir plukket ut til å bli lagfører og sersjant, hvorfra de beste igjen blir plukket ut til troppsjefer og offisersutdannelse, og videre seleksjon til kompanisjef, osv. Dermed er også sjefen den mest erfarne i sin avdeling, og de trenger dermed heller ingen OR som mentor.>>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

                          I Storbritannia og USA derimot, kommer troppsjefen inn fra siden etter en helt egen utdannelse uten noen forhenværende erfaring fra soldatlivet, og er således helt avhengig av å støtte seg på et OR-korps med de utfordringer som det medfører. Når jeg da først og fremst sammenligner med det britiske og amerikanske samfunnet, er det ikke for å legge skjul på at en to-delt struktur er mer utbredt, noe som tør være godt kjent blant Stratagems lesere uansett, men fordi Diesens argumenter bygger opp om den britiske og amerikanske varianten av et slikt opplegg.

                          Hva lettvint omgang med fakta angår vil jeg heller rette oppmerksomheten mot Diesens omtale av den norske enhetsbefalsordningen, som snarere er et godt eksempel på hvordan beskrivelser av virkeligheten kan dreies for å passe med en foretrukket løsning. For eksempel forteller Diesen oss at vi hadde et sersjantkorps bestående av 19-20 åringer, og at den kritisk viktige sersjantfunksjonen dermed ble overlatt det til enhver tid yngste befalet. Dette høres jo umiddelbart også helt håpløst ut, men poenget med den forrige ordningen var jo at vi ikkehadde et sersjantkorps, men enhetsbefal, der de som fortsatt var under opplæring hadde graden sersjant. Men derfor ble jo ikke alle sersjantfunksjonene slik de blir definert i et to-krets system overlatt til disse, bare fordi det var de som hadde sersjantgrad. Disse funksjonen ble i stedet fordelt på fenriker, løytnanter og kapteiner, som både hadde erfaring og utdanning for å løse slike oppgaver.>>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

                          Samtidig nærmest idylliseres samordningsutfordringene mellom OR og OF, der disse presenteres som gjennomgående preget av tillit og gjensidig respekt. Selv om normative kilder her kan fortelle oss at det børvære slik, er jo ikke det det samme som at det erslik. Samordningsutfordringene med en slik spesialisert struktur kan utledes både teoretisk og empirisk, der disse representerer en sårbarhet for organisasjonen. Og når vi da observerer for eksempel amerikanske avdelinger, ser vi at denne sårbarheten i noen tilfeller blir håndtert godt og i tråd med de normative standardene, mens den andre ganger blir håndtert katastrofalt dårlig. Denne sårbarheten har vi nå også (gjen)innført hos oss, og som nå må vies konstant oppmerksomhet, men som likevel kan få like varierte utslag som de vi kan observere i utenlandske avdelinger.

                          Diesens andre ankepunkt er at jeg hopper bukk over at arbeidsdeling og spesialisering selvfølgelig også er en del av norsk arbeidsliv. Er det egentlig relevant å sidestille leger med OF og sykepleiere med OR? Kanskje er det mer rimelig å si at vi har «enhetsleger» i dette landet, som har en felles kunnskap i bunnen, og hvor de spesialiserer seg utover i karrieren. Hva med juristene? Velger de spesialisering fra første dag? Men spørsmålet er likevel i hvilken grad slike sammenligninger, enten med andre militærmakter eller med sivile virksomheter, er relevante i denne sammenhengen. Bør ikke heller Forsvarets struktur utvikles på basis av egne premisser, og ut fra en grundig analyse av egne forutsetninger, utfordringer og behov? I sine diskusjoner om landmakten er Diesen selv påpasselig med å påpeke at mekanisertes forbands berettigelse i Hæren må vurderes i lys av nasjonale forutsetninger. Men denne meget fornuftige innvendingen mot ukritisk å omfavne noe som «alle seriøse landmakter har», skal altså ikke gjelde når vi diskuterer personellordningen.

                          Om bruk av teori
                          Og det er her organisasjonsteorien kan hjelpe oss til å forstå hvorfor vi er tilbøyelige til å ønske det ene fremfor det andre. Et myteperspektiv omfatter da de teoriene som beskriver hvorfor organisasjonsformer vi ser andre steder gjerne oppfattes som mer rasjonelt og ettertraktet. De er altså ikke oppskrifter på hvordan militære personellsystemer skal utformes, men en generell forklaring på menneskelig adferd, herunder hvorfor organisasjoner utformes som de gjør. Aktører som utformer organisasjoner, særlig i tider med usikkerhet og omveltning, har ofte en tendens til å hengi seg til andres organisasjonsformer for å oppfattes som legitime aktører innen et organisasjonsfelt, selv om dette ikke nødvendigvis gjør organisasjonen mer effektive. Og når Diesen igjen viser til den nærmest universelle utbredelsen av en struktur med to søyler som det primære argumentet for en slik praksis her også, understreker han nettopp dette poenget. Og denne reformen står ikke alene. Utdanningsreformen som fulgte rett etter, gikk enda lengre i å omfavne ordninger man hadde sett andre steder, her den sivile utdanningssektoren, fremfor å utforme et militære utdanningsopplegg utfra dets egne premisser.

                          Om å lære av historien
                          Og så til det siste poenget der Diesen kritiserer meg for sjødesløs omgang med historien. Men først var det den logisk bristen. Diesen gir meg rett i at min beskrivelse av rekrutteringen til de to befalskorpsene var skjev, men at det likevel ikke hadde noe å si for om ordningen var funksjonell, rent militært sett. Akkurat som vi kan lage et destillat av hva som er funksjonelt rent militært, uten at dette må forstås i den kulturelle konteksten det skal virke i. Å gi blaffen i de samfunnsmessige omgivelsene, og insistert på å beholde en ordning som de militære oppfattet som rasjonell fra «et rent militært» synspunkt, ville jo vært aldeles irrasjonelt da det som jeg beskrev sist førte til så ødeleggende spenninger i organisasjonen at de nærmest ikke fikk noe kampkraft ut av den. Man kan med andre ord ikkese ordningens funksjonelle, militære hensiktsmessighet i isolasjon fra det mer alminnelige, samfunnsmessige ønske om like muligheter osv.

                          Så til hans kritikk av min historefaglige praksis, der jeg anklages for å trekke tvilsomme historiske paralleller. Denne kritikken vitner imidlertid om at Diesens vitenskapssyn er farget av hans naturvitenskapelige bakgrunn, der virkeligheten beskrives som statiske variabler som yter den samme påvirkningen på hverandre uavhengig av tidsdimensjonen. Han viser her til at om innføringen enhetsbefalsordningen kunne være berettiget i et samfunn med et skjevt utdanningssystem, så er uansett ikke betingelsene for et slikt system lenger til stede, da utdanningssystemet i dag er bedre utbygd. Diesens syn på fortiden er her en smule endimensjonal. Ganske riktig er fortiden borte for alltid. Vi kan ikke reise tilbake i tid. Men like fullt er fortiden alltid til stede. Som historikeren Reinhart Koselleck forteller oss: «Fortiden er helt igjennom forsvunnet, ugjenkallelig – og på den annen side allikevel ikke. Fortiden er nærværende og rommer framtiden. Den begrenser kommende muligheter og muliggjør andre, den er nærværende i vårt språk, den preger vår bevissthet så vel som det ubevisste, våre handlemåter, våre institusjoner og kritikken av dem.»>>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]Med andre ord: Å si at siden da var da, og nå er nå, og at de to aldri vil møtes, og dermed at vi trygt kan se bort fra alt som har ledet fram til den situasjonen vi nå befinner oss i, er en smule historieløst. I ordets alle betydninger.

                          Å se på fortidige hendelser som historiske paralleller, der fortidige årsaksforklaringer bare har relevans i den grad de er tilstede i dag, er derfor en fundamental feiltolkning av historiefaget og vitner om manglende forståelse for historiske prosesser slik de utspiller seg over tid.

                          Like lite som det norske samfunnet var en statisk størrelse, har den militære befalsordningen stått stille. Men de beslutningene som ble tatt i 1927, da på bakgrunn av kulturelle forhold, fikk deretter følger for den gjensidig påvirkningen mellom struktur og kultur, der begge deler utviklet seg i et dynamisk samspill. Det vil her føre for langt å redegjøre for hvordan dette samspillet kom til praktisk uttrykk i revisjoner av befalsordningen, men disse ble foretatt omtrent hvert tiende år utfra en kombinasjon av praktiske erfaringer, og et indre og ytre kulturelt press. Det vi da hadde ved årtusenskiftet var dermed noe helt annet enn i 1930, men noe som med utgangspunkt i hendelser den gang ble en unik tilpasning til en norsk kontekst slik den var i 2000. Å sette strek over alt som skjedde imellom er et alvorlig feilgrep, slik vi nå later til å gjøre da vi heller hopper over til en befalsordning som har utviklet seg i en helt annen kontekst og ved andre drivkrefter.

                          Konklusjon
                          Det er ikke slik at jeg er imot enhver reform av befalssystemet, der kanskje også innføringen av et sersjantkorps kan være hensiktsmessig i en eller annen form. Men dette burde i så fall vært begrunnet i noe mer substansielt enn at så lenge en løsning er utbredt så må det også være bra. Utgangspunktet burde vært, som i enhver operasjonsvurdering, en grundig analyse av egne utfordringer slik de reelt sett er, og hvordan ulike løsninger vil kunne virke i vår kontekst slik den har utviklet seg over tid. Da ville vi også bedre kunne håndtert de praktiske og kulturelle utfordringene vi opplever i dag, slik som å opprettholde den nødvendige kompetansebredden til vår slanke personellstruktur, sikret den fleksibiliteten i karrieresystemet som norsk ungdom forventer, og samtidig unngå unødige samordningsutfordringer.

                          >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]Reuven Gal, A portrait of the Israeli Soldier, 1986.

                          >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]Noen oppgaver ble riktignok gitt til sersjantene som en del av deres utdannelse, vel og merke hvis virksomheten foregikk i rammen av en produksjonsstruktur.

                          >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]Fra R. Koselleck, «Wozu noch Historie»? (1970/71), Gjengitt i B. E. Jensen, Historiebevisstdhet/fortidsbruk – Teori og empiri, Historia Forlag, 2017
                          >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                          Svolten og tyst, samband fyst

                          Kommentér


                          • Jeg ser at aldersgrensen for tvangskonvertering har blitt senket, slik at alle som er født før 1/1 1970 kan velge å forbli offiserer, selv om de ikke har krigsskole.

                            Fra Luftforsvarets sjefssersjant på Facebook:

                            Hva skjer nå?
                            Luftforsvaret skal i fremtiden bestå av offiserer og spesialister. De siste 5 årene har vi brukt til å definere disse to kategoriene. Vi har utformet og drøftet en NY personellstruktur, hvor arbeidsoppgavene og ansvar i stillingen bestemmer kravene til kompetanse. Vi nærmer oss slutten på innføringen av OMT, og Forsvarssjefen kunngjorde i forrige uke at han flytter aldergrensen for de som kan beholde sin offisersgrad uten å ha grunnleggende offisersutdanning. Dette gir oss noen utfordringer, men forandrer ingen prinsipper, struktur eller tidsplan for innføringene av OMT.

                            Spesialistene fra OR2-OR4 skal være våre fremste fageksperter, og utgjør ca 50% av vårt spesialistkorps. Det er de som blant annet skal få flyene våre klare, beskytte basene våre og ivareta de over 50 andre fagfeltene vi har i Luftforsvaret. Disse skal ledes av personell med fartstid og erfaring fra det faget de skal lede. De som ønsker, og de som evner, skal gis lederutdanning (BU, VBU osv) slik at vi får de ledere vi ønsker. Alle dere som i dag besitter akkurat denne kompetansen, vil vi skal tilhøre spesialistkorpset, og derfor konvertere. At noen av våre mest erfarne spesialister velger å stå utenfor en kompetansesøyle som er laget og skreddersydd for akkurat dere er uheldig. Spesialistenes tilsettingsforhold er bedre, og mulighetene er flere, for de som konverterer. Den eneste grunnen som vi nå står igjen med for ikke å konvertere, er tap av identiteten som Offiser. Det er det forståelig. Vår nye Forsvarssjef har anerkjent dette, og flyttet dato for frivillig konvertering fra født før 1963 til 1969. Det betyr at de som er født før 1.1.1970 kommer inn under kategorien som kan beholde sin offisersgrad. Vi skal selvfølgelig fortsette å informere dere om hvorfor det vil være rett å stå i riktig kompetansesøyle. For dere som er i denne kategorien og konverterer eller har konvertert, så er dere med på å løfte anseelsene til spesialistkorpset. Og ikke minst anerkjennelsen til det som er fremtidens Luftforsvar.

                            For å kunne gi riktig informasjon på hvordan dette skal forvaltes, så venter vi på drøftinger som skal gjøres på NIVÅ-1 i Forsvarsstaben. Det er flere spørsmål som melder seg. Kan villigheten til konvertering reverseres? Hva skjer når beordringsperioden går ut, og jeg plasseres i en spesialiststilling? Hvilke stillinger kan jeg søke på, og skifter jeg grad om jeg tilsettes i en spesialiststilling? Konverteringstabellen gjelder ikke, så i tilfelle, hva er min nye grad?

                            Forsvarets personell har eierskap og kjenner på tilhørigheten til sin avdeling, Luftforsvaret og forsvaret. Det samme har jeg. Men min største stolthet og tilhørighet var til faget jeg utøvet. Som våpensystemtekniker på F-16 var min og avdelings fokus på operativ leveranse, og stoltheten lå i fagfeltet og avdelingens operative mål. Min grad som fenrik og videre til kaptein hadde særdeles lite fokus. Men etter at vi startet implementeringen av OMT ble fokuset flyttet. Det viser seg at mange flere enn vi trodde identifiserer seg sterkt med offisersyrket og offisersgrad. Det er ikke av mangel på stolthet for det spesialistarbeidet de utfører i dag, men noe ble tatt bort. Nå er det vår jobb å starte å bygge vår stolthet og vår tilhørighet til det å bære en spesialistgrad. En spesialistgrad som er tydeligste tegnet på fagkompetanse og betydning for operativ leveranse.

                            Vi er spesialister i våre fag, og tilhører Luftforsvaret. Vi er navet i produksjonen av luftmakt. I godt samarbeid med våre offiserer, som planlegger og leder operasjonene våre, skal vi produsere luftmakt.

                            Luftmakt starter og stopper på bakken!
                            Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                            Kommentér


                            • Jeg kan ikke dy meg: Kunne man holdt en utspørring for å finne ut om de i Luftforsvaret som er misfornøyd med å bli OR-4 og heller vil stå løpet ut som kapteiner, hadde blitt mer fornøyd om de hadde blitt stabssersjanter i stedet? Bare en tanke.
                              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                              Kommentér


                              • Det var aldri tanken å konvertere offiserer til OR-2-4, de ville fulgt konverteringstabellen hvor en kaptein blir stabssersjant.
                                "De känner döden, de vet at den som slutar vandra dör, och att en knivskada, ett benbrott, en plötslig hosta kan vara avskedstecknet."

                                Kommentér


                                • Ah! Det visste jeg ikke. Så det betyr at det bare er nye teknikere som utdannes nå som blir OR-4 på sikt? Spør fordi jeg så bilde av noen som så ut som de var 30+ og hadde korporals(spesialist)distinksjoner.
                                  Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                  Kommentér


                                  • Så vidt jeg vet ja. Eventuelt om du tvangskonverteres etter nyttår, da gjelder ikke konverteringstabellen og du skal få grad etter stilling og kompetanse.

                                    Nå tror jeg de fleste teknikere utdannet før ca 2016 har GBU, og da har jeg for meg at det blir vanskelig å gi noe lavere enn OR-5. Dersom Forsvaret bumper en som i dag er offiser, også uten KS, ned til OR-3-4ish, blir jeg ikke overrasket om NOF/BFO kjører det helt til retten for å prøve det mot paragraf 29.

                                    >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]
                                    "De känner döden, de vet at den som slutar vandra dör, och att en knivskada, ett benbrott, en plötslig hosta kan vara avskedstecknet."

                                    Kommentér


                                    • Muligens en sidediskusjon: Hvordan vil utvikling av OF'ene påvirkes av OMT?
                                      1. Vil større andel ha behov for stabsskole (VOU)?
                                      2. Vil vi sitte med et stort antall "langtidsmajorer" / "Major Stappmett" som ikke kommer lenger i karriereløpet?
                                      3. Er forsvaret tjent med dette?
                                      4. Vil dette påvirke utdanningskrav og rekruttering?
                                      5. Vil fraværet av VOU skape et A- og B-lag blat OF'er?
                                      6. Vil tvangskonvertering være et virkemiddel mot de som ikke kvallifiserer for VOU?
                                      7. USA benytter "opp eller ut"-konseptet. Er du ikke "promotable", vil du ikke lenger være relevant - Bør Norge innføre dette?

                                      “If you find yourself in a fair fight, your tactics suck.”
                                      ― John Steinbeck

                                      Kommentér


                                      • Opprinnelig skrevet av Einherjar Vis post
                                        Muligens en sidediskusjon: Hvordan vil utvikling av OF'ene påvirkes av OMT?
                                        1. Vil større andel ha behov for stabsskole (VOU)?
                                        2. Vil vi sitte med et stort antall "langtidsmajorer" / "Major Stappmett" som ikke kommer lenger i karriereløpet?
                                        3. Er forsvaret tjent med dette?
                                        4. Vil dette påvirke utdanningskrav og rekruttering?
                                        5. Vil fraværet av VOU skape et A- og B-lag blat OF'er?
                                        6. Vil tvangskonvertering være et virkemiddel mot de som ikke kvallifiserer for VOU?
                                        7. USA benytter "opp eller ut"-konseptet. Er du ikke "promotable", vil du ikke lenger være relevant - Bør Norge innføre dette?
                                        1. Jeg vil tro det, i og med at en stor andel av dem som tidligere ikke hadde behov for dette nå er i OR rekka.
                                        2. Ja og nei, det er færre mulige stillinger å gjemme seg i. Men samtidig om man ikke er god nok så er det få steder å dytte deg videre.
                                        3. Forsvaret er vel neppe tjent med Major Stappmett verken nå eller tidligere.
                                        4. Major Stappmett oppholder jo på en måte en stilling som kunne blitt tildelt en superivrig Rittmester.
                                        5. Det vil vel bli tydligere hvem som blir sittende igjen på lavere gradsnivå. Tidligere ble disse kamuflert av offiserer uten KS på samme alder og gradsnivå.
                                        6. En konvertering må ha en hensikt. Da må de ha kompetanse og egenskaper man kan utnytte i OR søyla. Major Stappmett har vel svært lite å gjøre som stabssersjant også.
                                        7. Nei, jeg tror egentlig ikke det. Det gjør karrièreveien mye mer usikker, og det er de med gode muligheter utenfor Forsvaret som først velger et annet løp. Vi har rett og slett for få til å kunne skalte og valte veldig med den mengden som faktisk gidder ta utdanning gjennom Forsvaret.
                                        TTTF - Trykk, Tal, Tenk, F***!

                                        Kommentér


                                        • Finnes det noen oversikt over hvor stor avgangen over til det sivile er på forskjellige trinn/antall år etter fullført KS?
                                          At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                          Kommentér


                                          • Hvis jeg ikke husker helt feil så er frafallraten på 2,5% i året etter plikttjenesten og en gjennomsnittlig offiserskarriere med full krigsskole (ikke kvalkurs eller andre varianter) er på 24,5 år.
                                            Dette er tall som ble analysert på alle KS kull fra 1990 til siste kullet på gammel ordning(før URE) ifm med KKT prosjektet som pågår nå.
                                            Svolten og tyst, samband fyst

                                            Kommentér


                                            • 2,5% frafall i året vil si 7% frafall på tre år og 22% frafall på 10 år. Det høres ganske greit ut, selv om jeg egentlig synes det kan være litt lite. Det sivile samfunnet (f.eks. forsvarsindustrien) trenger en del med offiserserfaring. Jeg har nok et litt skjevt sample i min omgangskrets, da jeg har ganske mange bekjente som er sivilister som er tidligere KS-utdannede offiserer. Jeg sammenligner med det amerikanske "opp eller ut" systemet der (litt forenklet) ved plikttjenesten slutt (4 år etter beskikkelse til fenrik) de 90% best kvalifiserte av løytnantene blir forfremmet til kapteiner, de 10% svakeste må bli sivilister, 6 år deretter blir de 80% best kvalifiserte kapteinene majorer, 20% blir sivilister, 6 år deretter blir de 70% best kvalifiserte majorene obserstløytnanter, 30% blir sivilister, og 6 år deretter blir de 50% best kvalifiserte oberstløytnanter oberster, 50% må ta avskjed med Hæren. Det hindrer i hvert fall at man blir sittende med hauger av "major stappmett" i alder 40-60... Majorer er der under 40 år gamle.
                                              At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                              Kommentér


                                              • Nå husker jeg ikke hvor store kullene er på KS i dag men i mine dager (rundt 2000) så var kullene for Hæren på 80. Uten å ha sjekket veldig nøye så tipper jeg at ca halve kullet jobber i forskjellige deler av forsvarssektoren.
                                                Svolten og tyst, samband fyst

                                                Kommentér


                                                • Jfr diskusjonen om gradsnivå for spesialister, så vil jeg presentere dette bildet:



                                                  Disse folkene er helt sikkert dritflinke til å spille fagott eller whatever, men jeg betviler sterkt at hele haugen har blitt stabssersjanter basert på sine lederegenskaper eller at de har en lederfunksjon. Som nevnt tidligere synes jeg dette er helt OK, graden gjenspeiler erfaring og presumptivt faglig dyktighet, og er ikke hengt opp i ledelse.
                                                  Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                                  Kommentér


                                                  • Las prosedyra for kven som skulle overta viss fartøyet sitt eige befal var slått ut. Det var då det befalet med høgast rang som var ombord som skulle ta kommandoen, så sant desse ikkje var musikkar eller lege.

                                                    Kommentér


                                                    • Det er da virkelig bare bra de er spesialister og ikke offiserer som de har vært tidligere.
                                                      Og strengt tatt, har det noen praktisk betydning for noen andre enn musikerne selv? Selv ikke i den villeste worst case situation noen her klarer å komme opp med, så vil vi alltid ha eller ta egen ledelse fremfor å bli ledet av en musiker.
                                                      - Don't confuse enthusiasm with capability

                                                      Kommentér


                                                      • Grunnen til at de er stabssersjanter er jeg nokså sikker på er at de er konverterte offiserer. Nytilsatte musikere havner i en OR-2-4+-stige så vidt jeg vet.
                                                        "De känner döden, de vet at den som slutar vandra dör, och att en knivskada, ett benbrott, en plötslig hosta kan vara avskedstecknet."

                                                        Kommentér


                                                        • Opprinnelig skrevet av 93A Vis post
                                                          Hvis jeg ikke husker helt feil så er frafallraten på 2,5% i året etter plikttjenesten og en gjennomsnittlig offiserskarriere med full krigsskole (ikke kvalkurs eller andre varianter) er på 24,5 år.
                                                          Dette er tall som ble analysert på alle KS kull fra 1990 til siste kullet på gammel ordning(før URE) ifm med KKT prosjektet som pågår nå.
                                                          Kunne vært interessant å se frafallsraten opp mot fart i karriere. Tipper at de med nest høyest fart er overrepresentert i frafallet - uten at jeg har data på det.
                                                          "Gjør Ret, Frygt Intet"

                                                          Kommentér


                                                          • Det høres plausibelt ut at de som nesten nådde opp i konkurransen om en gjev stilling heller sier "føkk it," og søker seg til en fin sivil jobb.
                                                            Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                                            Kommentér


                                                            • Opprinnelig skrevet av Rittmester Vis post
                                                              Det høres plausibelt ut at de som nesten nådde opp i konkurransen om en gjev stilling heller sier "føkk it," og søker seg til en fin sivil jobb.
                                                              Jepp. Men det betyr jo at en sitter igjen med de aller aller beste (bra) og en god del som besto KS og aldri skal bli FSJ. Jeg har stor tro på opp eller ut, spesielt nå hvor vi har OR.
                                                              "Gjør Ret, Frygt Intet"

                                                              Kommentér

                                                              Forsvarets historiske filmarkiv

                                                              Collapse

                                                              Working...
                                                              X
                                                              Besøksstatistikk