11. november 1918: Våpenhvile

Ved Vestfronten har kampene fortsatt, mens dramatikken i Tyskland har utspilt seg. Frontlinjene går fremdeles i Frankrike og Belgia, men tyskerne er på stadig tilbakemarsj. Pr. november 1918 har de allierte presset tilbake til Mons, hvor den opprinnelige BEF fikk sin ilddåp mot tyskerne i 1914.

Nå er det imidlertid slutt.
Klokka 5 om morgenen den 11. november 1918 bekrefter den tyske delegasjonen i Compiègne at de aksepterer vilkårene for våpenhvilen. Avtalen signeres kl. 05.12 og 05.20, og våpenhvilen skal tre i kraft kl. 11 samme dag.


Noen endelig fredsavtale kommer ikke på plass før Versailles-traktaten signeres 28. juni 1919. Men med våpenhvilen er kamphandlingene i første verdenskrig over. Krigen som skulle avgjøres i løpet av et par måneder har endt opp med å vare i 4 år, 3 måneder og 2 uker etter de første krigserklæringene, utløst av attentatet i Sarajevo. Siden den gang har mellom 15 og 19 millioner mennesker mistet liver som følge av krigen, hvorav litt mer enn halvparten er militære. I tillegg kommer nærmere 23 millioner sårede soldater.

Krigen huskes først og fremst som en fastlåst skyttergravskrig. Defensive våpen som maskingevær utgjør et nærmest uoverkommelig hinder for så å si enhver fremrykning. Svaret har vært bekjempelse i stadig større volum, og da særlig gjennom artilleri. Den industrielle makten partene har opparbeidet seg muliggjør levering av uante mengder våpen og ammunisjon, med tilhørende voldsomme ødeleggelser ved fronten. Første verdenskrig har imidlertid også ført til utviklingen av helt nye våpen – fly og stridsvogner har vært vesentlige komponenter i krigføringen. Ubåter har også spilt en vesentlig rolle, og har utgjort en betydelig trussel mot de alliertes forsyningslinjer. Krigen forblir også det verste eksempelet på kjemisk krigføring gjennom historien.

Krigens slutt medfører betydelige endringer i det politiske landskapet i Europa. Brest-Litovsk-avtalen oppheves. De tyske, østerriske-ungarske og ottomanske keiserrikene går i oppløsning. Tsar-riket i Russland har som vi husker også kollapset. En rekke nye land avtegnes på kartet, enten land som tidligere har blitt innlemmet i andre land, eller helt nye land. Land som Finland, Polen, Tsjekkoslovkia, Jugoslavia, og de baltiske landene. I Midtøsten deles arealene sør for Tyrkia inn i britiske og franske mandat.

De politiske endringene skjer ikke uten dramatikk. Russland herjes fremdeles av borgerkrigen som ble utløst etter at sosialistene grep makten høsten 1917. Kommunistene kommer etter hvert til å gå seirende ut av denne konflikten. Dette kommer imidlertid ikke til å sette en stopper for de interne stridighetene blant kommunistene. Etter Lenins død tar Stalin over makten i 1924, mot Lenins klare advarsler. Trotski flykter til utlandet, men innhentes av Stalins menn og blir likvidert.
Vi har også sett væpnet opprør i Irland i 1916. Etter krigens slutt blusser dette opp, og Irland kastes ut i flere kriger: Først en uavhengighetskrig som leder til opprettelsen av en irsk fristat, hvor nord-Irland forblir knyttet til Storbritannia – deretter en borgerkrig mellom fraksjonene som enten støttet fristaten som det beste Irland kunne oppnå, eller som ønsket full uavhengighet for hele Irland. Hellas og Tyrkia kastes ut i krig mot hverandre, som leder til at Mustafa Kemal (senere Atatürk) kommer til makten i Tyrkia.

Også Tyskland herjes av revolusjon. Opptøyene som startet i november 1918 leder etter hvert til regelrette gatekamper, hvor sosialister forsøker å gripe makten. Krigens slutt innebærer imidlertid at hæren igjen er tilgjengelig, og gjennom en allianse mellom SPD og hærledelsen får man satt inn såkalte Freikorps som nedkjemper de væpnede opprørene. I januar 1919 holder Tyskland valg for sin nye nasjonalforsamling i Weimar, og 11. august 1919 vedtas grunnloven for Weimar-republikken. Scheidemann blir republikkens første kansler, og Ebert den første presidenten. I 1925 velges Hindenburg som president.

Weimar-republikken blir imidlertid kortvarig. Bitterhet over tapet, og ikke minst de meget strenge vilkårene Tyskland blir pålagt gjennom Versailles-traktaten, gir grobunn for sterke krefter som ivrer for å gjenreise Tysklands status i Europa. Måten krigen avsluttes på danner også grunnlag for den såkalte «dolkestøts-legenden», hvor krigen hevdes å være tapt gjennom forræderi i egen sivilbefolkning, til tross for at den tyske hæren som sådan fremdeles ikke var nedkjempet. Ikke minst Ludendorff bidrar til å dyrke frem denne myten. Innen 15 år er Tyskland i hendene på Adolf Hitler, og på stø kurs mot en ny storkonflikt.

American Expeditionary Forces

Vi har tidligere mange ganger hørt om AEF i Frankrike, som har deltatt i flere slag denne sommeren og høsten, og fortsatt er under oppbygging. Styrken består av to armeer, og en tredje som er under etablering. Rundt to millioner amerikanske soldater kommer til å tjenestegjøre i Europa, og dersom krigen hadde vart lengre kunne man satt inn flere, i motsetning til de utmattede europeiske stormaktene.



USA har også styrker i Russland - vi har AEF in North Russia, en styrke på 5000 soldater som ble landsatt i Arkhangelsk i september, og nå er i kamper med de russiske bolsjevikene. Styrken er under britisk kommando, og kommer til å være i området til de blir trukket ut i juli 1919 uten å ha oppnådd sine mål.

Lenger øst har vi AEF in Siberia, en styrke på nesten 8000 mann som opererer i Vladivostok. Disse kommer til å bli der frem til 1920.

Norsk nøytralitetsvern under første verdenskrig

"Det norske forsvaret tok ikke del i 1. verdenskrig (28. juli 1914 – 11. november 1918), men det trygget og vernet den nøytralitet som de norske statsmyndigheter med all makt søkte å hevde under vanskelige og farefulle forhold. Takket være en systematisk styrking av forsvaret gjennom flere år, hadde Norge under 1. verdenskrig en betydelig evne til å oppfylle folkerettens krav om at en nøytral stat så vidt mulig, og om nødvendig med makt, skal motsette seg et forsøk fra krigførende på å nytte dens territorium for militære mål.

Fra 2. august 1914 besluttet regjeringen å stille Marinen på krigsfot, besette kystfestningene etter noe reduserte mobiliseringsplaner, samt tildele dem planlagte dekningsavdelinger fra Hæren. Det var særlig avsnittene omkring Kristiansand, Bergen og Agdenes hvor nøytralitetsvernet først fikk oppdrag å holde vakt om, men også i Kristianiafjorden og nord om Agdenes, ble det i løpet av krigen truffet foranstaltninger for å bevare nøytraliteten. Få dager etter mobiliseringen 2. august overtok Marinen bevoktningen av sjøterritoriet langs kysten.

Ordningen med nøytralitetsvernet gjennomgikk flere forandringer under krigen. Til å begynne med baserte en seg for det meste på de oppgjorte planer for krigsoppsetning av kystfestningene med tilhørende dekningsavdelinger. Senere gikk en mer over til å sette opp nøytralitetsvernet med linjeavdelinger der mannskapene avtjente sin regulære tjeneste i rekruttskolen eller ved regimentssamlinger. Allerede fra krigens begynnelse ble det innført skift på omtrent 30 dager, senere kunne dette variere mellom 30 til 45 dager.

Ved siden av den egentlige nøytralitetstjenesten skulle også Hæren sørge for et effektivt vakthold av interneringsleirer og ved viktige magasiner, bruer og industrielle anlegg. Vernepliktsalderen ble nedsatt til 21 år. Landvernets organisasjon ble styrket dels ved ansettelse av mer fastlønnet befal. Antall årsklasser i landvernet ble økt fra åtte til tolv. Under 1. verdenskrig kom Hærens krigsstyrke opp i 150.000 mann.

Nøytralitetsvernet ble avsluttet i det øvrige Norge 15. november 1918. Men på grunn av urolighetene i Finland og Russland ble det først avviklet i Finnmark 30. juni 1921."

(Denne teksten er sitat fra Vestoppland infanteriregiment nr. 6 av Sigmund Amundsen og Jakob Bragstad, s. 89-90.)

Den norske hæren hadde på dette tidspunktet, som nevnt i sitatet, opp mot 150 000 soldater. Hæren var inndelt i seks brigader, som fra 1916 av ble benevnt divisjoner, fordi de inneholdt avdelinger, blant annet skoler, som ikke inngikk i feltbrigadene. I tillegg var det et stort antall regimenter, skoler og festningsavdelinger. (I parentes bemerket var antallet soldater sammenlignbart med det vi hadde på det meste under den kalde krigen, rundt tre ganger så mange som ved utbruddet av andre verdenskrig, og nesten tjue ganger flere enn i dag.)



Nøytralitetsvakt 1915.

I Vakt og Vern (lenke) kan man finne detaljer om marinen og kystbefestningene. Sistnevnte strakte seg langs hele kysten opp til Vardøhus, mens marinen hadde et større antall fartøyer, med de fire panserskipene som de største. Det meste av materiellet hadde blitt anskaffet før 1905, men i 1912 vedtok man en ny flåteplan som hadde muliggjort innkjøp av noen mer moderne fartøyer, spesielt med tanke på å sikre nøytraliteten overfor stormaktene.



Panserskipet Tordenskjold (som var i tysk tjeneste under andre verdenskrig og ble hogd opp i 1948).

Alt i alt ville et militært angrep på Norge, enten det kom fra Storbritannia eller Tyskland, kunne blitt kostbart for disse, så lenge den aktuelle stormakten også ville vært opptatt med krigføring på hovedfrontene.

5. - 9. november 1918

I Kiel har Gustav Noske fra SPD fått etablert relativ orden. Opprøret som startet her har imidlertid allerede spredt seg langt utover Kiel, og utenfor det Noske kan kontrollere. Delegasjonene som ble sendt ut fra Kiel 4. november har ikke brukt lang tid, innen 7. november er alle de større kystbyene under opprørernes kontroll. Også andre større byer har falt til opprørerne: Hannover, Brunswick, Frankfurt am Main og München. Kongen av Bayern tvinges til å gå av, og Folkestaten Bayern etableres av rådene opprørerne setter opp. 8. november abdiserer hertugen av Brunswick.

I Berlin ser myndighetene med forferdelse på det som foregår. En fullstendig sosialistisk revolusjon er nå på trappene. Friedrich Ebert, leder for SPD, har derfor siden 6. november bedt Keiser Wilhelm II om å gå av, noe også prins Maximilian von Baden (kansleren) har støttet. Håpet er å vinne middelklassen over, for å forhindre en revolusjon av den typen Russland har gjennomgått. Keiseren har avslått dette, han håper at forhandlingene med de allierte skal resultere i en våpenhvile snarest mulig, slik at han kan ta med seg hæren og slå ned opprøret. Ebert og Maximilian anser imidlertid abdiksjon som en helt nødvendig handling for å unngå at situasjonen spinner ut av kontroll - de allierte har også oppstilt dette som en betingelse for fredsforhandlingene. Maximilian forbereder seg på å dra til Spa i Belgia for å overbevise keiseren personlig. Planen er å la keiserens andre sønn overta som monark - om så kun over Prøyssen. Mens Maximilian og Ebert drøfter disse planene spinner imidlertid ting raskt ut av kontroll også i Berlin. Folkemasser begynner å samle seg, og situasjonen begynner å ligne på regelrett opprør. Alle forhåpninger om å kunne ivareta keiserriket og kongedømme oppgis, og om ettermiddagen 9. november erklærer Maximilian til massene at keiseren har abdisert, både som keiser og konge av Prøyssen.

Selv dette stagger imidlertid ikke massene, som vil ha en fullstendig avskaffelse av monarkiet (det er fremdeles ca 20 monarker i Tyskland på dette tidspunktet). At prins Maximilian ikke kan fortsette som kansler blir temmelig klart, og han trer derfor til side og overlater posten til Ebert. Innen dette tidspunktet er det imidlertid også klart at sosialistene nå planlegger å erklære Tyskland som republikk, og at dette er nært forestående. For å få kontroll over situasjonen erklærer Phillip Scheidemann, den mest prominente sosialdemokraten i kabinettet, fra Riksdagen at Tyskland nå er en republikk. En tilsvarende erklæring gjøres samme dag av Karl Liebknecht, en av opprørerne som akkurat er sluppet ut av fengsel. Restene av regjeringen jobber nå på spreng for å unngå at sosialistene får grep om makten.



Keiser Wilhelm selv setter seg på toget til Nederland. Noen formell abdikasjon fra keiseren selv kommer først 28. november, når han har kommet seg på plass i Nederland:





Mens alt dette foregår har Matthias Erzberger krysset frontlinjene. De eskorteres til det private toget til den allierte øverstkommanderende, Ferdinand Foch, plassert i skogen ved Compiègne. Foch selv tar imot dem når de ankommer 8. november, men overlater deretter de videre forhandlingene til sin egen delegasjon. Noen reell forhandling er det imidlertid ikke snakk om: Erzberger får overlevert en liste over de alliertes krav, og får beskjed om at Tyskland har 72 timer på å akseptere. Blant kravene er en fullstendig demilitarisering av Tyskland, mens den allierte blokaden skal opprettholdes til en fullstendig fredsavtale er på plass. Hindenburg har allerede bedt kabinettet om å signere avtalen selv om det ikke skulle være forhandlingsrom for vilkårene. Søndag 10. november får Erzberger beskjed fra Ebert om å underskrive. Samme dag blir den tyske delegasjonen vist aviser som meddeler at keiseren har abdisert.

Den italienske fronten og konsekvenser

Kongedømmet Italia var fortsatt en ung nasjon november 1918. Nasjonen ble samlet til et rike under kongen av huset Savoy året 1861. Før denne tiden så hadde det østerrikske keiserriket stor innflytelse over den nordre delen av Italia og denne delen var da også den mest utviklede delen av Italia når Østerrike etterhvert ble mer og mer svekket og måtte avstå disse territoriene på bekostning av stabilitet. Det var bare et område som Italia mente de hadde rettmessig krav på når gjenforeningen skjedde, eller "gjenoppstandelsen" som det ble kalt på folkemunne - Tyrol provinsen som hadde vært direkte eller indirekte under Østerrike sin kontroll i nesten 700 år. Når Italia ble til en nasjon så utviklet det seg en nasjonalisme i landet som gikk ut på at Italia burde etterstrebe å få kloa i områdene som ble ansett som italienske. Dette innebar selvsagt områder som hadde italienere eller en italiensktalende minoritet. Man gikk så langt å si at dette inkluderte også områder som engang "hadde vært italienske" og plutselig så ble landet veldig ambisiøse når det kom til ekspansjon og man begynte å sikle etter områdene som romerne en gang hadde erobret, innenfor visse begrensninger selvsagt. Italia, Tyskland og Østerrike-Ungarn ble uansett alliert i trippelalliansen som et svar på Frankrike og Russland sin høylydte allianse før første verdenskrig.





I 1915 så så Italia sitt snitt og brøt alliansen med Tyskland og Østerrike-Ungarn og erklærte krig mot sine allierte. Før krigserklæringen så hadde italienerne i skjul forhandlet med Storbritannia om å få visse landområder som belønning, dette innebar Sør-Tyrol, Dalmatia og Friuli og en rekke øyer i Middelhavet nærme det Ottomanske riket. Dette ble kjent som London Traktaten (1915). Når krigen kom mellom disse partene så hadde Italia nettopp ekspandert inn i Libya og før dette i Somalia, Tunisia og til og med i Egypt med Storbritannia sin velsignelse. Det var med andre ord klart for Italia at med Storbritannia på laget så kunne det romerske riket omsider bli gjenopprettet fremfor å holde med sine allierte som var noe mer tilbakeholdne. Krigen kom og lite skjedde. Det italienske hovedfokuset var i Isonzo dalen, men forsøkte også å rykke fremover på grensen ved Tyrol, men etter en rekke trefninger så dødde fronten hen også her. Den siste krigen mot det Ottomanske riket i 1912 hadde ødelagt den italienske hæren og man hadde sviktet å planlegge neste krig, som var i en helt annen liga enn de italienerne hadde vært vant med til nå. Fra London så observerte man egentlig veldig lite på hva som Italia egentlig bidro med i krigen mot sentralmaktene. Man hadde tatt litt land her, mistet noe der og kilder rapporterer om uhorvelig store tap at man hadde problemer med å fylle tapene med alminnelig verneplikt. London var ikke særlig imponert.




Italia sine territorier ved krigens utbrudd.



Så skjer det noe en oktoberdag 1917. Den rekordstore Italienske hæren blir smadret ved Caporetto, men klarer å stanse fienden til slutt. Den britiske statsministeren ser med grøss og gru hvem de har satset på og det britiske militæret blir straffet for dette ved å måtte ta fire divisjoner ut av striden i Flandern under en pågående offensiv for å redde en nasjon som viser klare tegn på kleptomani sett fra London. Italia har på dette tidspunktet endret regjeringen hele tre ganger, men har helt andre synspunkter som irriterer fettet av Storbritannia. "Heroiske tap" og "stanset fienden" er argumenter som britene setter veldig lite pris på når en voldsom overlegen stor hær fra Italia ikke evner å bekjempe en numerisk underlegen fiende som selv ble ansett som annenrangs styrker av landet som mønstret de. Det er derimot den nye italienske forsvarsjefen som klarer å redde ansiktet til Italia, men skaden er gjort og er ikke mulig å reparere. Med over to millioner døde, halvparten er sivile som en følge av mangel på mat og sanitære forhold, så er italienske styresmakter sikre på at man har gjort seg fortjent til områdene man hadde sett for seg. Det skal vise seg at Storbritannia ikke nøler et sekund for å ta igjen mot Italia.



Når serierherrene skal bestemme hva som skjer med hvilke områder så blir Italia satt på gangen. Britene nekter å oppfylle hele Londontraktaten mens Italia krever nå å få hele Tyrol, en rekke øyer i Adriaterhavet samt Dalmatia og Friuli. Den italienske delegasjonen protesterer og nekter å møte opp over flere måneder slik at den endelige fredsavtalen med Østerrike - Saint German le Laye ble ikke signert av Italia før den 10 september 1919, nesten to og en halv måned etter Versaille traktaten. Britene truet med å gi italienerne smuler med mindre de tok seg sammen og signerte. Italia fikk Sør-Tyrol opp til elven Brenner som forsåvidt ikke var så gærnt med tanke på den strategiske beliggenheten av dette området. Friuli ble en egen fristat på linje med Danzig i Polen, men noen år senere innlemmet i Italia etter trusler med væpnet konfrontasjon mot Jugoslavia. I stedet for hele Dalmatia så fikk Italia havnebyen Zara (Zadar i dagens Kroatia) og noen øyer utenfor kysten. At britene ikke var særlig begeistret for Italia var et kjent faktum, men det var ikke bare Storbritannia som torpederte Italia sine ambisjoner. President Woodrow Wilson var en stor tilhenger for at Dalmatia skulle gå til Jugoslavia hovedsaklig på grunn av den store andelen av slavere som bodde der. Blodprisen italienerne hadde betalt for å få disse områdene i sitt fremtidige romerrike var derfor høy og mange følte at den var alt for høy med tanke på hvorfor belønningen ble som den ble og hvordan økonomien utviklet seg etter krigen.




Den italienske statsministeren nr to fra venstre som prater med britiske statsministeren rett etter krigens slutt.


En sterk nasjonalistisk bølge skyller over landet rett etter krigen er over. Fasistene kaller fredsoppgjøret for en "lemlestet seier" og begynner å skape uro i landet. Allerede i 1922 så er fasistene ved makten og lederen for Italia blir Benito Mussolini. De tidligere Arditi avdelingene som hadde vært den mer oppegående delen av den italienske hæren under krigen blir styrt inn i fasistenes apparat og disse soldatene blir den væpnede grenen av fasistenes parti. Med den store arbeidsløsheten i landet så var det ikke vanskelig å rekruttere tidligere dyktige, men hissige soldater som skulle utøve den fysiske makten mot befolkningen for å true eller påvirke valgene i fasistenes favør. Det tyske nasjonal sosialistiske arbeider partiet bruker også en lignende styrke kalt SA inspirert etter de italienske fasistene. Hvis Italia hadde svulmende ambisjoner om å gjenoppette romerriket før krigen så er dette noe helt annet med fasistene i førersetet. Den "andre gjenoppstandelsen" innebærer at tidligere romerske territorier skal på italienske hender med makt uavhengig av den globale verdensordenen. Det italienske forsvaret starter en massiv opprustning av forsvaret så snart økonomien blir stabilisert - noe fasistene under Mussolini klarer overraskende kjapt. Hele Middlehavet blir nå det neste målet for Italia.







Østerrike mistet store deler av riket sitt når krigen ble avsluttet. Det østerrikske Habsburg dynastiet som var 200 år gammelt ble kastet på sjøs - det vil si - keiser Karl proklamerte at det østerrikske folket var nå fri til å forme landet Østerrike som de ville og at ingen lenger var bundet til lojalitetseden mot keiseren. Det samme gjorde han for Ungarn, hvor enn lite det betydde. Keiser Karl nektet derimot å abdisere og mente han ville være i reserve i tilfellet folket tok til vettet og ville ha keiseren sin tilbake. Dagen etter han proklamerte alt dette så ble uansett Østerrike dannet til en republikk. Keiser Karl var en keiser uten et rike helt til dagen han døde. Ettersom Østerrike hadde allerede mistet store deler av områdene sine til landene som hadde erklært seg uavhengig og ikke forsøkt å ta disse tilbake med makt, noe de ikke var i stand å få til likevel, så blir konsekvensene mildere enn for eksempel Tyskland. Østerrike får tre av Ungarn sine vestlige fylker ettersom disse fylkene hadde en stor tysktalende befolkning. Landet får kun ha en hær på 30 000 profesjonelle soldater, ingen verneplikt og må betale krigserstatning som setter store demper på den økonomiske utviklingen frem til neste verdenskrig. Som en konsekvens av dette så har ikke Østerrike en nevneverdig hær å forsvare seg med og er såpass svekket at dette skaper rom for "Anschluss" - innlemmingen i Nazi Tyskland som fjerner restriksjonene fra Saint German le Laye traktaten.






Østerrike sitt nye riksjold og flagg for den første Østerriskske republikken.

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

I Kiel har mannskapene som har samlet seg etter arresten på Markgraf bestemt seg for å kreve de arresterte mannskapene frigitt. Delegasjoner sendes til offiserene med disse kravene, men dette blir ikke imøtekommet. Mannskapene søker deretter sammen med fagforeninger og det sosialdemokratiske partiet (SPD) for å danne felles front. Når politiet stenger fagforeningshuset 2. november, leder dette til en desto større samling av mannskaper, arbeidere/fagforeningsmedlemmer og aktivister i friluft. Disse organiserer et massemøte påfølgende dag på eksersisplassen.

Ettermiddagen den 3. november møter dermed flere tusen mennesker - både militære og sivile arbeidere - opp til demonstrasjoner under fanen Frieden und Brot. Gruppen marsjerer etterhvert mot fengselet hvor de arresterte mannskapene befinner seg. I et forsøk på å stanse dette avfyrer en militær patrulje først varselsskudd, deretter rettede skudd mot demonstrasjonen. 7 demonstranter drepes, og 20 skades alvorlig. Det kommer til trefninger mellom de militære og demonstrantene, hvor også demonstrantene åpner ild. Etterhvert oppløser demonstrasjonen seg.

Om morgenen 4. november er imidlertid massene tilbake for fullt, og nå beveger grupper av deserterende soldater seg fritt gjennom gatene i Kiel. Hele brakker med marinemannskap gjør opprør. Egne soldatråd settes opp. Militære forsøk på å stanse utviklingen mislykkes, og ved flere tilfeller slutter soldatene seg til mytteristene. Massene blir nå for store for myndighetene, mot slutten av dagen har 40 000 slutten seg til opprørerne, som nå ikke bare har frigjort de arresterte mannskapene, men også i praksis tatt kontroll over Kiel. Nå ankommer også Gustav Noske fra SPD, som innsettes som formann for soldatrådet.

Opprøret brer seg raskt mot Wilhelmshaven, hvor opprørerne også lykkes i å ta kontroll 6. november. Delegasjoner er også på vei mot alle de større byene i Tyskland.



Mens dette pågår har den tyske regjeringen og den militære overkommandoen, nå under Wilhelm Groener, fått aksept fra de allierte om å starte forhandlinger om våpenhvile. Aksepten kommer 5. november - men da med krav om at Tyskland også må betale erstatning for krigsskader. En tysk delegasjon utpekes under ledelse av Matthias Erzberger, statsråd uten portefølje i prins Maximillian av Badens (som nå fungerer som tysk Kansler) regjering. Delegasjonen drar fra Tyskland den 6. november for å møte de allierte.

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Mot slutten av første verdenskrig har tyske ubåter senket nesten 5000 allierte og nøytrale skip, med en totalvekt på mer enn 12 millioner bruttotonn.

Prisen har imidlertid vært svært høy. Noe avhengig av kilde hadde tyskerne totalt 351 eller 375 ubåter, hvorav 217 gikk tapt - 178 av dem i kamp. Av totalt 17 000 mann som tjenestegjorde om bord på ubåter døde 5100.




U-35 av klassen U 31 var den mest vellykkede ubåten under krigen, og senket 224 skip i Middelhavet. Skipssjef mesteparten av tiden, Lothar von Arnauld de la Perière, ble også tidenes mest vellykkede ubåtskipper, med 195 senkinger. Både han og båten overlevde krigen.


Den mest kjente enkeltepisoden hørte vi om her 7.mai 1915, da passasjerskipet Lusitania ble senket av U-20. Skipet gikk ned på 18 minutter og 1198 mennesker omkom. Senkingen hadde svært negativ effekt på opinionen både i USA og Europa, og var senere en medvirkende årsak til at USA ble med i krigen.



Annonsen før RMS Lusitania seiler ut på sin siste tur har fått en påtegning fra den tyske ambassaden bare en uke tidligere.

Det største skipet som ble senket var hospitalskipet Britannic i 1916. Skipet var på over 48 000 tonn og søsterskipet til Titanic. Til tross for ekstra forsterkninger på grunn av søsterens forlis, gikk hun ned på 55 minutter. Det siste store skipet som ble senket av ubåter var Justicia på 32 000 tonn i juli i år. Heldigvis var det små tap ved begge episodene. Det var det ikke i det ubåtangrepet som forårsaket størst tap av liv - da den italienske troppetransporten Principe Umberto ble torpedert av den østerriksk-ungarske U5, med tap av 1926 menneskeliv.

Det største krigsskipet som ble truffet av torpedo fra en ubåt var det franske slagskipet Jean Bart, 21.desember 1914. Skipet på over 22 000 tonn var på tokt i Adriaterhavet da U-12 torpederte henne. Hun sank ikke, men torpedoen traff i vinlageret forut, noe som på et fransk skip er nesten like alvorlig. Reparasjonene tok over tre måneder. Det største slagskipet som faktisk ble senket var Danton på 18 300 tonn, også hun fransk. U-64 torpederte henne i Middelhavet 19.mars 1917.



Danton.

Norge har også, som vi har hørt, blitt rammet av den uinnskrenkede ubåtkrigen. Selv om vi var nøytrale, omkom mer enn 2000 sjøfolk. Norge hadde en betydelig handelsflåte ved starten av krigen, men mistet halvparten av den. Både Tyskland og Storbritannia ønsket å få varer fraktet med norske skip, men som vi har sett var det Storbritannia som klarte å presse Norge til samarbeid, mens Tyskland stort sett måtte nøye seg med å forsøke å senke norske skip.



Bildet fra Norsk Maritimt Museum skal vise et norsk skip som blir torpedert, fotografert fra ubåten. Uten å finne noen bedre kilde på dette, er min private gjetning at skipet har blitt oppbrakt av ubåten og mannskapet sendt i livbåtene, slik det ofte skjedde. Vanligvis ville da ubåten senket skipet med kanonild, men i dette tilfellet kan det se ut som den har torpedert fra overflatestilling.

En indirekte effekt av ubåtkrigen var jobbetiden i Norge, som vi også tidligere har lest om. Krigen førte til høye fraktrater, og mange tjente seg styrtrike på aksjehandel. Andre gikk konkurs når skipet de hadde spekulert i gikk ned.

Alt i alt har ubåtkrigføringen hjulpet Tyskland kraftig i forhold til de ressursene de har lagt inn. En stund var også Storbritannia redd for at de måtte trekke seg ut av krigen på grunn av ressursmangel forårsaket av ødeleggelsen av så mange handelsfartøyer. Innføringen av konvoisystemet og USAs inntreden i krigen bidro til å hindre det. Likevel, denne suksessen er en betydelig medvirkende faktor til at Tyskland også i neste verdenskrig kommer til å satse tungt på ubåtvåpenet.

Ententen benyttet også ubåter, men deres bruk fikk på langt nær samme betydning som den tyske.



Den bensindrevne britiske ubåten HMS C38.

Slaget om Vittorio Veneto

03.11.1918


Den østerriskske hæren har kun trukket seg bakover de siste dagene i et håpløst forsøk på å komme seg til Østerrike. Ved de veneziske slettene, altså nord i Isonzo dalen så har den østerriskske hæren møtt på store problemer med å forsøke å flykte mot Østerrike. Deler av de ungarske kontigentene som hadde trukket seg ut 31. oktober har underveis forsøkt å sabotere den østerriskske rettretten og om ikke det var nok så er alt av italiensk kavaleri og motorisert infanteri rett bak østerrikerne og puster de i nakken. Over 50 000 østerriskske soldater ble tatt til fange den 1. november også 50 000 til den 2. og i dag har de allierte tatt 300 000 østerriske krigsfanger. På toppen av isfjellet så har hele styrken på Grappa fjellet overgitt seg ved Feltre, et stykke unna nord i Grappa dalen. For Østerrike så er dette en håpløs situasjon da alt av tung utstyr er blitt etterlatt og hæren er i full kollaps. Etter at den italienske marinen også hadde slått den østerriske marinen i Adriater havet så er veien åpen for å ilandsette en amfibiestyrke ved byen Trieste og som er dårlig forsvart og faller i løpet av timer. Byen italienerne hadde hatt tunnellsyn mot i tre år er endelig erobret. Østerrike har ikke lenger en hær til å forsvare seg selv med.


I dag så føler AOK i Wien at de må få en slutt på galskapen og gir de Østerriskske generalene tillatelse å forhandle en våpenhvile med italienerne - noe de kjapt benytter seg av. Ved byen Villa Giusti så blir det i dag signert en våpenhvile klokken 15:20 som også vil fungere som en fredsavtale light inntil de endelige fredsbetingelsene fastsettes. Våpenhvilen trer i kraft i morgen 04. november 15:30, men AOK har allerede beordret samtlige styrker å legge ned våpnene. Østerrike hadde forsøkt å få beholde kjerneomåredene for Østerrike i denne avtalen, nærmere bestemt Tyrol provinsen som hadde vært på østerriskske hender i 200 år, lenger enn nasjonen Italia hadde eksistert. General Badoglio som vi leste om i fjor ved Caporetto - nektet blankt og truet med å fortsette stridighetene og eventuelt erobre store deler av Østerrike enn det italienerne opprinnelig hadde forlangt. Den totale listen med italienske krav er følgende:

- Italiensk okkupasjon av hele Tyrol, Dalmatia, hele den østerriske delen av Isonzo elven inkl Gorizia og Trieste.
- Tillatelse for ententene å marsjere inn i Østerrike for å angripe Tyskland fra sør.
- Italia kan disponere all østerrisk infrastruktur inkl fabrikker og næringsliv for å produsere materiell til den italienske hæren og frakte den allierte hæren til Tyskland sine grenser.
- Den østerrikske hæren skal demobilisere til en liten nødvendig kjerne for å holde ro og orden i landet.


Østerrike har ikke noe valg og må signere. Krigen i sør er dermed over.




Østerriskske soldater fra Isonzo dalen som marsjer til fangenskap.



De italienske tapene er på 37 461 derav 24 500 av disse var på Monte Grappa. Britene mistet 2139 og franskmennene 778. Østerrike hadde litt over 30 000 drepte og sårede mens slaget om Vittorio Veneto pågikk og over 500 000 soldater totalt hadde overgitt seg til den 04. november.

1. november 1918

I Helgolands-bukta er 3. skvadron under viseadmiral Kraft på vei tilbake til Kiel etter at operasjonen mot Sør-England og Flandern ble avblåst to dager tidligere. Krafts skvadron har som kjent vært særlig utsatt for disiplinærproblem, og har opplevd regelrett mytteri til det punkt at trusler om våpenbruk ble nødvendig for å få slutt på urolighetene. Etter at operasjonen ble avblåst og skvadronen satte kursen hjem har imidlertid gemyttene roet seg. Kraft prøver ut et par manøvre og driller på vei hjem for å teste skvadronen sin, og registrerer til sin tilfredshet at drillene går prikkfritt. Han utleder fra dette at han igjen har kontroll over sine mannskap, og mens skvadronen navigerer seg gjennom Kiel-kanalen beordrer han derfor ringlederne bak mytteriene noen dager i forkant arrestert. Disse føres til den militære arresten i Kiel umiddelbart etter ankomst. Dette skjer mot høylytte protester fra mannskapene for øvrig. Når protestene ikke blir hørt, samler 250 av disse mannskapene seg i Fagforenings-huset i Kiel, for å diskutere hva som bør gjøres videre.

Slaget om Vittorio Veneto

31.10.1918


Slaget langs Piave elven har de siste dagene har blitt kjempet hardt, men i rolig tempo. Til tross for at den tsjekkiske styrken som innebar nesten 20% av den østerrikske hæren ved Piave så har man klart å forsvare territoriet på nord og øst siden av elven. Selv om forsvaret var hardere den 28. og forsåvidt 29.10 så har Østerrike-Ungarn trukket seg sakte bakover i den hensikt å slite ut de allierte styrkene og sabotere forsyningslinjene. Det er for ingen grunn at den østerriskske delen av Piave blir regnet som den mest intakte forsvarslinjen på kloden og er designet for å slite ut en overlegen motstander. Selv om fremrykningen går tregt for de allierte så har soldatene og lederne motet oppe. Hærsjefen Diaz har enda ikke trengt å sette inn reservestyrkene og nå som den østerriskske styrken som har trukket nedover fra Grappa fjellet enda ikke har aktivert seg for et angrep, så er de allierte positive til at offensiven kommer til å få full uttelling.





I går den 30.10 så erklærte de sørlige delene av imperiet seg uavhengige og den "Sørslaviske" nasjonen ble en realitet. Dette er noe som har ulmet lenge, men fikk nådestøtet nå i sommer når man så at ting gikk fra bedre til mye verre over natten etter det forrige slaget ved Piave. I første omgang er det provinsene Kroatia, Slovenia og Bosnia som blir uavhengige fra imperiet, men dette skal senere bli til det vi kjenner best som Jugoslavia med Serbia også assimilert i nasjonen. For Østerrike-Ungarn så er dette meget uheldig sammen med de tsjekkoslovakiske soldatene sin avgang og at de mest kritiske forsyningslinjene risikerer nå å bli avskjært gjennom det slovenske området. For Armegruppen til Boroević så er derimot ikke bare uheldig, men skikkelig krise da armegruppen hans består hovedsaklig av slovenere og bosniere. De to armeene, 5. og 6. som hadde reddet imperiet fra Italia ikke bare en gang, men hele 12 ganger smuldrer opp i rekordfart ettersom soldatene vil hjem og bygge opp sitt nye hjemland. Dette fører også til frustrasjon og lokale konflikter i disse to styrkene der offiserer og soldater dreper hverandre. Overordnet så er ikke dette helt krise for den Østerriskske-Ungarske hærledelsen AOK, enda. Man har lojale styrker i reserve som kan fylle gapet etter Heeresgruppe Boroević, selv om det hadde vært ideelt å kunne ha disse i bakhånd for et eventuelt motangrep.





Hvis ting gikk fra ille til verre i går så er det helt katastrofe i dag. I dag erklærer Ungarn seg uavhengig, trer ut og kutter alle bånd til imperiet. Dette forandrer situasjonen til en megakrise for AOK. Man har nå plutselig på mindre enn to og en halv dag mistet nesten 50% av den totale hærstyrken ved Piave og man har ikke en sjanse å bemanne en forsvarslinje som krever opp mot en million soldater med bare halvparten av dette. AOK utsteder en hasteordre om at alt av territorie i Italia skal umiddelbart oppgis og trekke seg tilbake til Østerrike sine grenser. Alexander Krobatin beordrer sine styrker ved Grappa om å trekke seg tilbake og bort fra Grappa dalen. De fremste elite avdelingene til Østerrike som sto i den Veneziske dalen blir nå plutselig Østerrike sine bakerst enheter og må dekke tilbaketrekningen nå som den italias 4. arme har kommet seg og starter et motangrep. Hele situasjonen blir forvandlet til en massiv rettrett uten mål og mening. Boroević med staben sin og noen titusen soldater som fortsatt er lojale har intet valg enn å trekke seg tilbake i retning mot den slovenske grensen og slå seg gjennom Slovenia for å komme seg til Østerrike.




Armando Diaz ser derimot hva som skjer og beordrer alt av italiensk kavaleri og motoriserte enheter om å ta opp jakten og forfølge den flyktende hæren til Østerrike. Etter kort tid så gjenerobrer italienske "Lancerii", kavaleriet fra den italienske 8. arme, byen Vittorio Veneto som er det eneste stedet Østerrike hadde organisert et slags forsvar. Fra og med i dag så vil ikke den østerriske hæren gjøre noe annet å trekke seg bakover.

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Som nevnt i tidligere innlegg ble det 24. oktober 1918 sendt ut en særskilt ordre fra det tyske Admiralitetet som innebar at Hochseeflotte skulle gjøre klar for strid.



Bakgrunnen for ordren var den prosessen som ble innledet i starten av oktober, hvor president Wilson ble bedt om å forhandle frem en våpenhvile. Wilson stilte som betingelse for dette at Tysklands ubåtkrigføring måtte innstilles. Dette ble etterkommet av tyskerne, og ubåtene ble kalt inn til havn 21. oktober. Dette innebærer riktignok at de allierte handelsskipene får gå uforstyrret, men det frigjør også betydelige antall ubåter til annet bruk. Admiral Scheer i Admiralitetet beordret derfor umiddelbart Admiral Hipper, sjef for Hochseeflotte, til å forberede et angrep mot den britiske flåten hvor de nylig ankomne ubåtene skal samvirke med Hochseeflotte. Det er Hippers ordre om dette angrepet som går ut 24. oktober, og denne blir godkjent av Scheer 27. oktober:



Planen er ambisiøs, den britiske flåten de regner med å møte er dobbelt så stor som den tyske Hochseeflotte, med blant annet 35 Dreadnoughts og 11 Battlecruisers mot tyskernes hhv. 18 og 5. Materielt sett har imidlertid tyskerne ikke så mye å tape, det er nå på det rene at en eventuell våpenhvile uansett vil innebære at flåten må oppgis. Håpet er at man da ihvertfall kan få brukt flåten til å oppnå bedre betingelser for våpenhvilen mens man fremdeles har den.

Den tyske flåten begynner deretter å samle seg utenfor Wilhelmshaven, og 29. oktober er flåten klar til å sette kursen mot målene den påfølgende dagen. Britene har allerede fanget opp at ting er i gjære, og begynner å forberede seg på operasjoner mot tyskerne. Nå begynner imidlertid ting å skje i den tyske flåten. Det bryter ut uroligheter blant de tyske marinegastene. Et stort antall av mannskapene på Derfflinger og Von der Tann unnlater å møte opp etter endt landlov, og må hentes med makt. Demonstrasjoner begynner å bryte ut på de større skipene: König, Kronprinz Wilhelm, og Markgraf. I lys av urolighetene avlyser Hipper operasjonen den 30. oktober, og beordrer flåten til å spre seg igjen. 3. skvadron, som har vært i sentrum for mange av urolighetene, setter kursen mot Kiel.

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Innen utløpet av oktober har amerikanerne endelig lykkes i å rydde Argonne-skogen, og har rykket frem 15 km siden starten av offensiven. Amerikanerne reorganiserer seg nå i to arméer: Første armé som skal angripe videre mot jernbanen til Sedan, og Andre armé som skal rykke østover mot Metz.
Til deres venstre har franskmennene rykket frem 30 km, og nådd elven Aisne - som de også lykkes i å krysse ved månedsskiftet.

Mens de allierte offensivene fortsetter, blir stemningen i den tyske overkommandoen stadig mer presset. Situasjonen blir stadig mer håpløs. Siden våroffensiven har tallenes tale gått stadig mer i tyskernes disfavør, ikke minst på grunn av at amerikanerne nå er til stede i et stadig større antall. Det numeriske overtallet tyskerne hadde under våroffensiven forsvant i juni, og er nå erstattet av en numerisk underlegenhet som blir stadig mer prekær. Når oktober går mot slutten nærmer man seg en situasjon hvor de allierte kan stille med nær dobbelt så mange infanterister som tyskerne. I tillegg kommer skjevheter mht tilgjengelig artilleri og annet materiell, samt det forhold at de tyske styrkene er betydelig mer presset og utmattede enn de allierte.




Ludendorff har allerede erklært krigen for tapt, og tyskerne har iverksatt forsøk på å få på plass en våpenhvile via Wilson. 23. oktober responderer Wilson på de tyske henvendelsene. Wilson oppstiller som betingelser for videre forhandlinger at Tyskland trekker seg tilbake fra alle erobrede territorier, avslutter all ubåt-krigføring, og at keiseren går av. Få dager etterpå har Ludendorff ombestemt seg, og er nå fast bestemt på å fortsette krigen. Kansler Baden er imidlertid ikke innstilt på å la Ludendorff styre skuta lengre, og opplyser Keiseren om at han og hele kabinettet kommer til å gå av med mindre Ludendorff går av. Keiseren kaller deretter Hindenburg og Ludendorff inn på teppet den 26. oktober. Begge tilbyr sin oppsigelse. Hindenburgs avslås, Ludendorffs innvilges - noe som skaper en dyp bitterhet hos Ludendorff.

Slaget om Vittorio Veneto

28.10.1918

Som vi leste om i går så fikk den allierte offensiven et slag i ansiktet etter at italienerne mistet Monte Grappa. Den østerrikske 1. Infanterie Division "Edelweiss" leder an med å rykke nedover på sørsiden av Grappa fjellet og general Krobatin sin styrke på Monte Grappa er så og si intakt og har alle forutsetninger for å oppnå det endelige målet Venezia. I dag så proklamerer Tsjekkoslovakia seg som et fritt land og løsriver seg fra Østerrike-Ungarn på bakgrunn av president Woodrow Wilson sine fjorten punkter. Nyheten når skyttergravene raskt og plutselig så nekter soldater fra de Tsjekkoslovakiske områdene å slåss videre og truer med opprør og henrettelser av offiserene sine hvis de ikke får dra hjem umiddelbart. Dette skaper en furore av en annen verden på den østerrikske siden av Piave elven mens slaget pågår. Man ser nå for seg at dette kan smitte videre til de andre provinsene i imperiet og man lar altså den relativt store andelen med tsjekkoslavikiske soldatene få dra. For å få stabilisert fronten og reorganisert hele armegruppen til Boroević så beordrer man at Krobatin sine soldater skal stanse videre fremrykning mot Venezia inntil videre.




Det Tsjekkoslovakiske riksskjold.

Det 3. slaget om Monte Grappa

27.10.1918


Kampene oppe på Grappa fjellet har rast med uforminsket styrke siden 24. oktober. Ettersom tåken oppe i fjellene letter så blir de italienske styrkene hemmet av lite skjul og rettet ild opp de bratte fjelltoppene som østerrikerne forsvarer og resulterer i den ene bataljonen etter den andre blir fullstendig utslettet. Selv regimentet med Arditi eksisterer ikke lenger og flere brigader er nede på 30-50% styrke. Østerrikerne har fått forsterkningene og teller nå 16 divisjoner mot italienernes ni svært svekkede divisjoner. General Gaetano Giardino som har 4. Armata som har fått Grappa dalen som ansvarsområde ligger tynt an og tapene hoper seg opp.





Til Giardino sin midlertidige lettelse så er det i dag de allierte iverksetter en stor offensiv over Piave elven. Det er Armando Diaz som har ledelsen, men har franske og britisk divisjoner samt amerikanske 332nd Regiment på slep. Totalt er det 31 divisjoner fordelt over tre armeer, 8. 10. og 3. arme leder angrepet mens 12. arme er i reserve. Den britiske 10th Army under Lord Cavan har siden 23. oktober sikret seg øya som er midt i Piave elven ved Papadopoli. Dette muliggjør et konsentrert angrep over det letteste stedet å krysse langs elven. I løpet av natten så hadde ni angreps grupper med arditi svømt over elven og ligget i skjul til daggry så når over 6000 artilleri skyts beskyter de østerrikske forsvarslinjene så er det en enkel jobb for arditi gruppene å kunne skape tre innbruddsteder for hver arme som skulle krysse elven. Det er 10th Army som krysser elven først og presser seg nordover og skaper en liten bul. De to andre armeene krysser elven også relativt raskt og begynner å kjempe seg nordover samtidig som man får etablert broer over elven. Den første fasen som Diaz har sett for seg er å få kommunikasjonslinjer over elven og bruke de fem motoriserte divisjonene som skal muliggjøre en manøver mot østerrikerne og presse fienden opp til Tagliamento elven i andre fase.


Det østerrikske-ungarske forsvaret er formidabelt sterkere enn først antatt. Etter et år med å forberede seg på et motangrep så sliter de allierte med å presse seg forbi de første lagene med skyttergraver og bunkere. Til og med forsvarsverkene som italienerne og østerrikerne hadde etablert ved Isonzo og Caporetto har blitt fysisk flyttet ned til Piave elven og den østerrisk-ungarske feltmarskalken Boroević har gjort det han har vært god på under hele krigen - utøve forsvarsstrid. Derimot på ettermiddagen så starter østerriske elite avdelinger et plutselig motangrep oppe på Grappa fjellene og 4. Armata flykter fra striden. Monte Grappa er på østerrikske hender innen kvelden er omme og lederen for Heeresgruppe Tirol, Alexander Krobatin, beordrer sine østerriske fjellsoldater til å rykke ned fra fjellet i retning Venezia og avskjære den allierte hæren når den er på sitt mest sårbare. De allierte styrkene er i ferd med å havne i en skikkelig knipe og det er lite reserver tilgjengelig som kan styres bort fra slaget og mitigere trusselen som farer avgårde ned fra Grappa fjellet.


Derimot så vil det skje en rekke hendelser de neste dagene som kommer til å snu det sørlige krigsteateret fullstendig på hodet.

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

I dag så utsteder Admiralen for den tyske keiserlige marinen, Vizeadmiral Franz von Hipper, den siste angrepsordren for flåten sin og som skal starte forberedelsene. Etter Jutlandslaget så har den tyske overflate flåten vært hovedsaklig ankret opp i tyske havnebyer og etter å ha observert at vestfronten ser ut til å kollapse så har altså von Hipper fått tillatelse til å sette seil for siste gang og angripe den britiske blokaden. Man regner ikke med å vinne tvert i mot, men toppledelsen vil heller tape med stil fremfor å risikere aktivaene man til sjøs hvis tyskerne taper krigen. Dette (selvmords)angrepet blir derfor kalt for 24. Oktober 1918 ordren som kommer til å få katastrofale konsekvenser for Tyskland.




Franz von Hipper

Det 3. slaget om Monte Grappa

24.10.1918

Ettersom situasjonen på vestfronten har vært kontinuerlig den siste tiden og den italienske overkommandoen har observert at den tyske hæren trekker seg sakte bakover til sine opprinnelige stillinger i 1917 så anser Supremo Comando at tiden er inne for å teste om situasjonen er den samme for Østerrike-Ungarn. Øverstkommanderende for den italienske hæren Armando Diaz har til hensikt å angripe styrkene til Østerrike-Ungarn og se om det er muligheter for å gjenerobre tapt terreng fra i fjor. Tanken går ut på å reversere planen til østerrikerne som forsøkte med bruk av en rekke finter for å så angripe over Piave elven nå i sommer. I dag er det ett år siden Caporetto offensiven som nesten kjørte Italia i grøftekanten og det er en smule ironi i luften ettersom i dag blir dagen man velger å angripe de østerriske stillingene.

Med ni av italias beste infanteri divisjoner og 2100 skyts og bombekastere i støtte så angriper italienerne klokken 03:00, samme tidspunkt som det tyske gassangrepet for nøyaktig ett år siden, de østerriske stillingene oppe i Grappa fjellene. Østerrike-Ungarn har også ni av sine beste divisjoner oppe på fjellet så oddsene er ganske jevnt fordelt mellom de to landene. Ettersom det er sent på året så er det tett tåke og generelt fuktig klima oppe på fjellene. Dette gjør at artilleri blir ganske så ubrukelig og kampene bølger frem og tilbake i et uoversiktlig kaos. Armee Ober Kommando i Wien hadde ventet et italiensk angrep ettersom de selv var satt på defensiven i overskuelig fremtid og er sikre på at dette kommer fra Grappa fjellkjeden og videre nordover mot Longarone. Østerrike har til hensikt å forsterke styrkene oppe på fjellet med seks ytterligere divisjoner de neste dagene for å mitigere den italienske offensiven.


Det Østerrike-Ungarn ikke er klar over er ambisjonen og planleggingen deretter for denne offensiven.

La Dame Blanche - det største og beste efterretningsnettverket under 1. verdenskrig

Hevnmotivet har alltid vært en viktig faktor i spionasje. Men ofte er de personlige følelsene så sterke at det må gå dårlig. Men noen ganger så går det riktig bra, som da den belgiske ingeniøren Walthère Dewé grunnla efterretningsnettverket La Dame Blanche (den hvite damen) som et direkte resultat av at tyskerne nettopp hadde henrettet hans fetter som selv ledet et efterretningsnettverk. Dewé tok over fetterens nettverk og bygget det ut til et formidabelt nettverk på rundt 1000 offisielle, og hundrevis av uoffisielle agenter som mot slutten av krigen stod for innsamlingen av rundt 70% av alle allierte militære efterretninger. (På verdensbasis, ikke bare på vestfronten).



Walthère Dewé

“Den hvite dame” henspiller på et spøkelse som varslet slutten på Hohenzollern-dynastiet (inneforstått Tyskland).



Nettverket fokuserte hovedsakelig på observasjon av jernbanenettet. Langs hele jernbanenettet var det observatører som noterte all trafikk alle veier, hele døgnet og det var ikke et eneste tysk tog som klarte å komme seg usett i gjennom. I tillegg så var det observatører langs alle hovedveier og flyplasser og på et feltsykehus jobbet det nonner som også rapporterte det de fikk høre av de tyske pasientene.



Det var et ganske stort område som ble overvåket.

Disse observatørene var i stand til å gi uvurderlige opplysninger om tyske troppeforflytninger. Utstyret de hadde med seg gjorde det også lett å identifisere de enkelte avdelingene.

Eks. En infanteribataljon hadde 25 vogner for soldatene, 8 vogner for hestene, 1 passasjervogn for offiserene (soldatene fikk klare seg med lastevogner) og 10 åpne vogner for kjøretøy.

Et artilleribatteri bestod av 6 vogner for soldatene, 25 vogner for hestene, 1 passasjervogn for offiserene og 4 åpne vogner for kanonene.

Ved å observere regimentsmerker o l. kunne observatørene innimellom også rapportere nøyaktig hvilken avdeling som hadde passert.

Dewé organiserte nettverket på en langt sikrere måte enn sin fetter. La Dame Blanche fikk en militær struktur med 3 bataljoner som hadde ansvar for hvert sitt distrikt. Hvert distrikt hadde 3 kompanier som hadde ansvar for hvert sitt geografiske område. (Her kan vi se en klar parallell med HV-strukturen med avsnitt og områder). En fjerde tropp hadde ansvaret med å samle inn rapportene fra de andre. Kommunikasjon foregikk hovedsakelig via “døde postkasser”. En agent plasserer materialet på et avtalt sted. Plasserer en merke ikke så langt unna postkassen som varsler om at postkassen er “full”. En annen agent henter posten og plasserer et merke et annet sted som forteller at postkassen er tom.

En egen efterretningstab gikk så i gjennom de innsamlede observasjonene og kodet dem før de ble sendt til grensen til Nederland. Her ble de smuglet over grensen – ofte av profesjonelle smuglere. Men andre kurerer kunne være en jordmor som hadde festet rapportene på innsiden av korsettet sitt eller en pen sjokoladeselger som dro over grensen for å selge sjokolade. Hun hadde som vane å flørte med de tyske grensevaktene og gi dem litt av sjokoladen. Rapportene lå i en sjokoladeeske med falsk bunn.

Men kanskje den mest geniale smuglermetoden var å sende rapportene med vaskedamene som hadde ansvaret for å vaske uniformene til grensevaktene. Rapportene ble skrevet med usynlig skrift på gråpapiret uniformene var pakket inn i og nederlandske renholdsarbeidere som også jobbet for britisk efterretning hentet papiret sammen med annet søppel.

10. - 20. oktober 1918

Ved Vestfronten har kampene fortsatt langs de tre aksene de allierte fokuserer sin innsats.

Amerikanerne jobber seg sakte gjennom Argonne-skogene, mens franskmennene rykker frem på deres venstre flanke.

Lengre vest har kampene ved St. Quentin blitt avløst av offensiven ved Cambrai, som igjen bremses etter at de allierte erobret Cambrai uten motstand 8. oktober. Tyskerne har begynt å trekke seg tilbake, og britenes fjerde armé forsøker å forfølge. Tyskerne tar 11. oktober opp ny stilling øst for elven Selle ved Le Cateau, et stykke sørøst for Cambrai. Rawlinson iverksetter et nattangrep over elva tidlig om morgenen den 17. oktober, etter 6 dager med forberedelser og artilleribeskytning av tyskerne. I første omgang er planen at infanteriet skal ta seg over elva på rekke over smale planker, artilleriet skal fraktes over senere når man har fått bygget pontonger.

Til tross for uventet sterk motstand fra tyskerne - som nå er på randen av utmattelse - lykkes fjerde armé i å ta seg over elva. Kampene er harde, men innen natten er tyskerne presset ut av Le Cateau. Tyskerne trekker seg tilbake til nye stillinger, med den britiske fjerde armé og franske første armé i forfølgelsesmodus bak. Neste mål er Sambra-Oise-kanalen.

Også britenes første og tredje armé holder press på tyskerne lengre nord, og iverksetter et overraskelsesangrep tidlig om morgenen den 20. oktober som lykkes med å ta høydedragene øst for Selle. Britene reorganiserer deretter i to dager for å få frem tungt artilleri. Deretter gjennomfører britene et nytt angrep med alle tre arméer den 23. oktober, som går gjennom 24. oktober. Tyskerne er nå gått over til kontrollert tilbaketrekning, og prøver ikke lengre å holde linjene.



Samtidig har armégruppe Flandern, som består av 12 belgiske, 10 britiske og 6 franske divisjoner og står under kommando av kong Albert, fortsatt fremrykningen i nord, ved Ypres. Fokuset nå er å presse tyskerne lengst mulig bakover før vinterregnet kommer og vanskeliggjør videre fremrykning. Høstregn har allerede forhindret videre fremrykning siden starten av oktober, men 14. oktober er armégruppen i gang igjen, og angriper tyskerne ved Courtrai, øst for Ypres. De allierte lykkes i løpet av første dag å presse tyskerne ut av det høyereliggende lendet ved Menin, hvor kampene hadde vært så harde høsten 1917. Fremrykningen fortsetter, og innen 17. oktober har de allierte erobret Ostend, Lille, og Douai (hvor Richthofen hadde hatt sin base). Innen 19. oktober er Brügge og Zeebrugge erobret, og den nederlandske grensa nås den 20. Da er også Courtrai erobret, og Roubaix og Tourcoing faller dagen etter. Innen 22. oktober har armégruppen nådd elven Scheldt.


Kartet viser den britiske og franske fremrykningen, belgierne har teigen nord for dette. Se forrige kart for en mer fullstendig fremstilling av de sentrale byene.

Hitler og gassangrepet

På denne tiden tjenestegjør fortsatt gefreiter Adolf Hitler som ordonnans ved Kgl. Bayerisches Reserve-Infanterie-Regiment 16, som inngår i 6.Bayerske reservedivisjon. Divisjonen inngår i X.Reservekorps, som igjen er en del av 4.Armé i Kronprinz Rupprechts armégruppe. Denne har ansvaret for teigen helt i nord, som vi kan se på kartet i forrige post.

13.oktober blir avdelingen utsatt for et britisk gassangrep, og flere blir skadd. Én av disse er angivelig Hitler. Han og kameratene blir midlertidig blinde av gassen, og Hitler selv skal ha mistet stemmen. Etter initiell behandling blir han evakuert til et sykehus i Pommern, hvor han blir til krigen er slutt. Gassangrepet er noe som vil prege ham senere, og som han snakker om.

Nå har det imidlertid i ettertid blitt stilt spørsmålstegn ved om faktisk Hitler selv ble utsatt for gass. Selv sa han at han var utsatt for sennepsgass, at det ble vondere og vondere inntil han ble blind etter å ha levert sin siste melding som ordonnans. Så ble han gradvis friskere, inntil han fikk et tilbakefall når han hørte om våpenhvilen. Den britiske historikeren Thomas Weber hevdet imidlertid i 2011 at Hitler hadde "hysterisk blindhet", en psykisk reaksjon. Dette ble underbygget av at han ikke fikk noe varige skader av øynene. Edmund Forster, legen som behandlet ham, sa til ham at en vanlig mann ville blitt permanent blind, mens bare en ekstraordinær mann, en som var forutbestemt for høyere mål, ville klare å kurere seg selv. Han tente så en fyrstikk foran øynene til Hitler, og synet hans vendte tilbake i løpet av få dager.

Dette var en nærmest religiøs opplevelse for Hitler, som nå så på seg selv som Tysklands Jesus Kristus, som skulle gjøre Tyskland stort igjen.





https://www.timesofisrael.com/did-hi...f-gas-warfare/

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Ved Verdun, mellom Meuse og Argonne, har den amerikanske første armé nå utrullert sine fremste divisjoner, og offensiven gjenopptas 4. oktober. Amerikanerne lykkes stedvis med fremrykning opp mot 2,5 kilometer, som åpner et hull i den tyske frontlinja. Det skaper imidlertid også betydelig forvirring i de amerikanske linjene, ettersom enkelte avdelinger ender opp med å bli isolert. Dette skjer blant annet med én bataljon i 77th Division, som har vært i kamp i Argonne-skogen siden 2. oktober. Bataljonen har rykket raskt frem, i den tro at den ledet an i en generell fremrykning. Realiteten er at tyskerne har holdt på begge sider, og bataljonen blir raskt omringet. Over den neste uka kjemper bataljonen en bitter kamp for å overleve. Bataljonen tar store tap allerede de første dagene, og blir i tillegg utsatt for egen artilleribeskytning den 4. oktober, etter at ildkoordinater sendt ut med brevdue - det eneste fungerende sambandet - viser seg å være unøyaktige. Dette lykkes man til slutt med å stoppe ved hjelp av brevduen Cher Ami, som blir hardt såret i forsøket, og som dekoreres med Croix de la Guerre for innsatsen. Til slutt, den 8. oktober, lykkes øvrige deler av den amerikanske styrken å bryte omringelsen. Fremdeles er imidlertid kampene mellom Meuse og Argonne harde, og tyskerne holder fremdeles linja.

https://en.wikipedia.org/wiki/Lost_B..._(World_War_I)


Tysk dug-out i Argonne-skogen

Ved St. Quentin har britiske og australske soldater gjennom harde kamper lykkes i å ta seg inn i Beaurevoir 2. oktober, men ikke de bakenforliggende høydedragene. Fortsatte angrep utover de neste dagene fører imidlertid til at man også klarer å få kontroll over ytterligere befestede landsbyer, samt høyedragene bak Beaurevoir - som innebærer at gjennombruddet i Hindenburg-linja på dette punktet er et faktum. 5. oktober 1918 trekkes det hardt prøvede australske korpset ut fra den siste operasjonen de skal komme til å delta i i løpet av krigen.

Samtidig innleder britene en ny offensiv noe lengre nord, ved de gamle slagmarkene ved Cambrai. Dette angrepet involverer britenes første, tredje og fjerde arméer, inklusive det kanadiske korpset. De tyske linjene er svært tynt bemannet og dårlig utstyrt med artilleri, som følge av presset de utsettes for langs alle andre frontavsnitt. Det allierte angrepet lykkes dermed raskt med å presse tyskerne tilbake, og innen 10. oktober har kanadierne inntatt Cambrai - som da er forlatt av tyskerne. Deretter hardner imidlertid motstanden, og fremrykningen bremses. Til tross for dette er erobringen av Cambrai en betydelig morale-boost for de allierte - som nå øyner muligheter for å få avsluttet krigen i 1918 (offensiven har så langt hatt som mål å berede grunnen for en avgjørende offensiv i 1919).


Vestfronten høsten 1918, med de tre "hovedoperasjonsområdene" markert. Fra nord til syd: Ypres, Cambrai (St. Quentin like syd for dette), Meuse-Argonne.

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Ved vestfronten er fokus nå rettet mot de tre deloffensivene som pågår som ledd i Fochs plan om å presse tyskerne over flere frontavsnitt samtidig.

Mellom Meuse og Argonne er den amerikanske første armé i ferd med å rullere ut sine fire fremste divisjoner (91st, 79th, 37th og 35th), og erstatte dem med 32nd, 3rd og 1st Divisions som skal overta for den andre fasen som skal starte innen de neste dagene.

Ved St. Quentin gjør britiske og australske styrker forsøk på å ta den såkalte Beurevoir-linja, som utgjør den tredje forsvarslinjen i Hindenburg-systemet. De har allerede gjort et lite innhogg under angrepet 29. september. Oppfølgningsangrepet lykkes i å utvide dette noe, men lykkes ikke i å ta høydedragene man hadde håpet å ta. Man har imidlertid skapt et 17 km bredt innhogg i Hindenburg-linjen.

Ved Ypres har britene og belgierne fortsatt sin fremrykning. De allierte besitter nå det høyereliggende lendet rundt Ypres, og belgierne har fortsatt sin fremrykning opp den vestre bredden av Lys. 2. oktober ankommer imidlertid tyske forsterkninger, som stopper den videre allierte offensiven.

Mens dette pågår er det frenetisk aktivitet hos den tyske overkommandoen. 29. september har overkommandoen i den tyske hæren informert keiseren om at den militære situasjonen er håpløs. Ludendorff opplyser at han ikke kan garantere for at fronten vil holde de neste to timene, og forlanger at en forespørsel om umiddelbar våpenhvile blir formidlet til de allierte. Han anbefaler også keiseren å akseptere de såkalte 14 punktene, prinsipper for fredssamtaler oppskissert av den amerikanske presidenten Woodrow Wilson i en tale til den amerikanske kongressen i januar.

Den 3. oktober utnevnes prins Maximillian av Baden som Kansler av Tyskland, og får i oppdrag å fremforhandle en våpenhvile med de allierte. Den 5. oktober sender den tyske regjeringen en melding til president Wilson, og signaliserer at Tyskland er klare for å forhandle om fred på grunnlag av hans 14 punkter.

Meuse-Argonne

26. september 1918 iverksetter de allierte sin storoffensiv mot Hindenburg-linja. Planen er å rette en rekke angrep mot tyskerne langs ulike deler av fronten, for å sette dem under et totalt press som de vil bukke under for.

Det første slaget innledes av amerikanerne, støttet av franskmennene, i den såkalte Meuse-Argonne-offensiven. Med 1,2 millioner deltagende soldater er dette den største operasjonen hittil i amerikansk militærhistorie, og den første "store" operasjonen for AEF.

Utgangspunktet for operasjonen er like vest for de gamle slagmarkene ved Verdun, og målet for amerikanerne er Sedan (nord for kartet under), et viktig knutepunkt for den tyske jernbanetrafikken som forsyner styrkene i Frankrike og Flandern.



Angrepet innledes kl 05.30 om morgenen, etter et meget omfattende artilleribombardement, og gir blandede resultater. En del av de innledende målene for dag 1 tas ihht plan, mens tyskerne andre steder yter for mye motstand til at amerikanerne klarer å rykke frem. Dag 2, 27. september, er det imidlertid stillstand over hele linja - ingen deler av amerikanernes Første Armé lykkes nevneverdig med videre fremrykning. 29. september ankommer tyske forsterkninger i form av 6 divisjoner. To av disse innleder et motangrep som presser den amerikanske 35th Division tilbake et betydelig stykke. Amerikanerne lykkes etterhvert med nød og neppe å stanse motangrepet, blant annet ved hjelp av divisjonens batteri D, ledet av Harry Truman. 35th Division er imidlertid nå så maltraktert at den må trekkes ut av striden.



29. september innledes imidlertid også neste del av planen: Britenes Fjerde Armé, støttet av Tredje Armé, angriper Hindenburglinja langs St. Quentin-kanalen sør for Cambrai. Opprinnelig er tanken at det australske korpset under John Monash skal utgjøre spydspissen i angrepet. Dette er imidlertid Monash mindre begeistret for, ettersom australierne har vært konstant i strid over flere måneder, og man nå har begynt å se disiplinære utfordringer i korpset. Rawlinson tilbyr derfor Monash amerikanernes II Corps med to divisjoner (hver amerikansk divisjon er dobbelt så stor som en britisk/fransk/tysk). For å kompensere for amerikanernes manglende erfaring tilbys amerikanerne 217 australske offiserer og underoffiserer som liaison. Oppfatningen nå er uansett at tyskerne er så utslitt og demoraliserte at offensiven ikke bør by på de helt store utfordringene.

Angrepet skal skje ved Vendhuile, hvor St. Quentin-kanalen går under bakken. Dette er er det eneste stedet hvor stridsvogner kan krysse kanalen. Amerikanerne blir planlagt brukt til selve innbruddet i Hindenburg-linja i den nordre delen av "tunnelen", mens to australske divisjoner skal følge på og utnytte gjennombruddet. To britiske korps skal støtte angrepet.



Planen for hovedangrepet forutsetter at de allierte besitter den ytre linja i Hindenburg-linja. Denne forutsetningen er til stede i søndre delen av sektoren, men ikke i nordre. Dermed må operasjonen innledes 27. september, hvor den amerikanske 27th Division skal ta den ytre linja i deres sektor. De amerikanske angrepet lykkes imidlertid ikke. Som en følge av dette ber Monash om å få utsette hovedangrepet - men dette avslås, fordi Fochs plan forutsetter press på tyskerne på dette frontstrekket. Angrepet må dermed gå som planlagt 29. september, men uten besittelse av ytterlinja.

Dette viser seg å skape betydelige problemer for artilleriet, både fordi man ikke har tid til å gjøre de endringene i artilleriplanen som vil være nødvendig, og fordi man ikke kan være 100 % sikre på hvor egne fremste er.

Når angrepet starter 29. september, setter britene igjen nye rekorder for omfanget av artilleribombardement; ca 1 600 skyts avfyrer over 1 million granater over et meget kort tidsrom. Den amerikanske 27th Division møter betydelig tysk motstand, og tar omfattende tap. Ingen av målene i denne delen av sektoren oppnås. Dette skaper betydelige problemer for de australske divisjoner, som ikke kan trekke gjennom erobrede posisjoner som opprinnelig planlagt, men som i stedet må sloss seg frem fra start. Dette blir ikke bedre av at de uerfarne amerikanerne ikke er vant med de kaotiske tilstander som typisk vil oppstå som følge av de tyske doktrinene om å etablere "motstandsreir" som angriperne kan rykke forbi. Dette skaper betydelige vansker for amerikanerne, og når australierne overtar striden støter de på store grupper av lederløse og desorienterte amerikanere.

Monash er ikke videre imponert, og skriver om amerikanerne:

Lengre sør angriper det britiske IX Corps ved Riqueval, hvor St. Quentin-kanalen utgjør en betydelig hindring. Her lykkes imidlertid britene i å krysse kanalen, blant annet ved hjelp av en rekke spesialkonstruerte flåter, og ta målene som er fastsatt for operasjonen. Britene har dermed lykkes med å komme seg over kanalen - men for å ta Hindenburg-linja, må britene i tillegg ta landsbyen Beaurevoir og de omkringliggende høydedragene.



Samtidig har britene også rykket frem ved Ypres, og tatt betydelige mengder terreng vest for Passchendaele.

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

I går, 26. september, sender den amerikanske generaladvokaten, brigader Samuel T. ANSELL et memorandum til tyskerne, hvor han svarer på en protest mot bruken av haglegeværer som ble sendt den 19. september.

Amerikanerene hadde hatt med seg M1897 pumpehagler, "Trench guns", som de hadde god erfaring med fra nærstrid i Mexico og Filippinene. Hagla var et uvanlig våpen til militær bruk i Europa, og tyskerne hevdet at den var et ulovlig våpen og truet med å henrette alle amerikanske soldater som ble tatt til fange med haglegevær eller hagleammunisjon.

generaladvokatens svar var utvetydig:

Den tyske protesten førte imidlertid sannsynligvis til at amerikanerne innførte et forbud mot å formidle og publisere bilder av M1897-haglegeværet i bruk. Det finnes så å si ingen bevarte bilder av våpenet ved fronten. Dels var det for å nekte den tyske propagandamaskinen å bruke dem, kanskje var det også for å dempe britisk og fransk press for å sette amerikanerne under direkte alliert kommando - dersom amerikanerne framstod som barbariske og udisiplinerte (et haglegevær er visst et tegn på det..) ville det gi vann på mølla til de som ønsket seg det.

Av og til handler det ikke bare om hva du gjør er lovlig eller ikke, men også om hvordan det ser ut. Og noen våpen ser ut til å få klistret til seg en aura av noe skummelt og fælt, uavhengig av hvor objektivt sett de er "inhumane" eller ikke.

https://www.americanrifleman.org/art...h-trench-guns/

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Ved Vestfronten har de allierte over de siste ukene opprettholdt presset mot tyskerne.

Ved Bapaume har New Zealand Divison gjenopptatt sin fremrykning 9. september, og stanger nå mot de ytre forsvarsverkene i Hindenburg-linja. De lykkes i å erobre et høydedrag som inngår i disse (Trescault) 12. september. Deretter trekkes NZD ut for to ukers restituering. Lengre sør har også den franske hæren rykket frem og nærmer seg Hindenburg-linja med første armé ved St. Quentin etter slaget ved Savy-Dallon 10. september, og tiende armé ved Laon etter slaget ved Vauxallion 14. september.
Etter at britenes tredje armé under Byng har oppnådd en viss suksess etter slaget ved Havrincourt 12. september, bestemmer Haig seg for å slippe også fjerde armé under Rawlinson løs, som resulterer i slaget ved Épehy 18. september. Her oppnår de australske divisjonene i angrepets senter suksess, mens begge flankene sliter med å nedkjempe den tyske motstanden. Dette leder imidlertid også til dramatikk hos de australske styrkene, da en australsk bataljon nekter å utføre ordre når den beordres til å komme britiske naboavdelinger til unnsetning - det første mytteriet australske styrker så langt har opplevd.

Selv om offensivene, i datidens kontekst, i og for seg ikke er av det største omfanget og heller ikke utgjør noen form for avgjørende gjennombrudd, begynner de allierte nå å merke at tyskerne er betydelig mer slitne og mindre motstandsdyktige enn før. Dette oppildner de allierte, som haster etter å få iverksatt videre offensiver mot selve Hindenburg-linja i løpet av september.

Slaget ved Saint-Mihiel

Årsaken til at Patton og stridsvognene hans ikke får så mye å gjøre denne dagen er at offensiven dagen før gikk mye bedre enn planlagt. Allerede tidlig i dag møter en av divisjonene fra vest en av de som angrep fra sydøst, og i løpet av dagen er alle hovedmålene for offensiven nådd.

Og ja, den brigadegeneral McArthur som Patton rapporterer til er den senere så kjente Douglas McArthur, som nå er sjef for 84th Infantry Brigade, og som i løpet av det inneværende slaget gjør seg fortjent til sin femte Silver Star Citation. Både McArthur, Patton og flere andre amerikanske offiserer blir kjent for å lede fra fronten og ha en offensiv holdning som fører til gode resultater.



Bildet viser seierrike amerikanske ingeniørsoldater på vei tilbake fra slaget ved St-Mihiel.

Slaget fortsetter offisielt to dager til, men det er nå stort sett snakk om opprenskningsoperasjoner. Imidlertid skaper den raske fremrykningen problemer for logistikken, og man kommer ikke denne gangen helt frem til Metz.

De tyske tapene er på 22 500, hvorav 2000 døde, 5500 sårede og 15 000 krigsfanger. De allierte mister 4500 døde og 2500 sårede.

AEF har nå bevist at man kan planlegge og lede store operasjoner, og denne raske seieren har enorm effekt på moralen både hos amerikanerne og de andre allierte.

Slaget ved Saint-Mihiel

I dag innledes slaget ved Saint-Mihiel, som er viktig fordi det er den første større amerikansk-ledete operasjonen under krigen.



Som tidligere nevnt har AEF nå organisert First US Army, med general John J Pershing selv som sjef. Målet er å rette ut frontlinjen ved å angripe bulen i fronten ved Saint-Mihiel, som vi ser på kartet under. Jernbaneknutepunktet Metz, helt i nordøst, er også viktig for den videre offensiven.

En svært viktig bidragsyter på alliert side er de nesten 1500 flyene som deltar, hvorav 40% under amerikansk kontroll. Flere av flyenhetene er fordelt ned til divisjonsnivå for å kunne gi nærstøtte.

En annen viktig faktor er de allierte stridsvognene - 275 franske og 144 amerikanske, de siste organisert i to bataljoner under oberstløytnant George S Patton.



Hovedangrepet skjer i øst, med I Corps, som har fire divisjoner fremme og en i reserve. Vest for dem angriper IV Corps med tre divisjoner fremme og en i reserve. Et sekundært angrep i nordvest utføres av V Corps, med en fransk og en amerikansk divisjon i front og en i reserve. Til slutt har vi det franske II Corps med to infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon som utfører et støtteangrep i sydvest.

Totalt er det 550 000 amerikanske og 110 000 franske soldater som deltar i angrepet.



Tidspunktet for angrepet passer dårlig for den tyske sjefen, general Erich von Ludendorff, som nettopp har beordret en tilbaketrekning for å rette ut fronten på sin side. Med en brigade og åtte undertallige divisjoner i front og to i reserve var tyskerne allerede godt i undertall, og på grunn av tilbaketrekningen mister de også det meste av artilleristøtten sin.

Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Utover 28. august og 29. august registrerer britene at responsen fra Bapaume avtar, og innen morgenen 29. august har all ild derfra stilnet. Tyskerne har trukket seg ut ila natten, og New Zealandske patriuljer kan i løpet av dagen bevege seg inn i byen. NZ Rifle Brigade rykker frem, og etablerer en ny frontlinje 1,4 km øst for Bapaume.


Bapaume



Tyskerne har tatt opp nye stillinger langs Bancourt-høydedraget, som ligger øst for Bapaume (se kart over). Dette er nå neste mål for New Zealanderne, som rykker videre frem 30. august. De skal først ta Bancourt ved foten av høydedraget, deretter selve høydedraget.
Bancourt tas innen 1 1/2 time, men høydedraget viser seg å by på større utfordringer. De første forsøkene kommer et stykke av gårde, men må trekke seg tilbake på grunn av ild fra flankene. 31. august innleder tyskerne et motangrep, støttet av 4 tysk-bygde stridsvogner av typen A7V. Motangrepet tar noe terreng, men dette reverseres senere.



1. september gjøres nye forsøk mot høydedraget, og New Zealanderne i midten tar seg nå opp til høydedraget. Tyskerne holder imidlertid fremdeles deler av høydedraget i flankene. 2. september avløses de to NZ brigadene av 2nd Infantry Brigade, som tar ytterligere terreng 2. september. Tyskerne er nå presset tilbake til Hindenburg-linja (Canal du Nord), og fokus for de allierte blir nå å bryte denne. Samtidig har australske styrker tatt Peronne, mens det kanadiske korpset har presset tyskerne tilbake ved Arras, i det andre slaget ved Scarpe.

26. august 1918

Ved Bapaume avløses New Zealandernes 2nd Infantry Brigade av The New Zealand Rifle Brigade. Sistnavnte overtar dermed ansvaret for angrepet nord for Bapaume, mens 1st Infantry Brigade skal fortsette fremrykningen i sør. Målet er å linke opp på øst-siden av Bapaume, slik at byen dermed er omringet. Fremrykningen i sør går imidlertid trått - naboavdelingene som skal sikre flankene sliter med å komme seg videre, og 1st Infantry Brigade blir også stanset av tysk ildgivning fra Bapaume. Etterhvert må New Zealanderne trekke tilbake til utgangsstillingene.

I nord lykkes NZRB i å ta sine første mål, men stanses der. Brigaden har blitt bombardert av tysk artilleri allerede siden før angrepet starter, og har også blitt utsatt for intens MG-ild. Tungt befestede landsbyer umuliggjør videre fremrykning, og New Zealanderne konsoliderer i stedet stillingene. Samlet fremrykning: 910 meter.

Etter dagens operasjoner er Bapaume delvis forbigått i nord, men ikke i sør. Fortsatte forsøk 27. august gir ikke resultater, tyskerne fortsetter å holde ut. New Zealanderne begynner å innse at et direkte angrep mot Bapaume kan være uunngåelig, og forbereder et slikt angrep til den 29. august.

Adolf Hitler

Vi har hørt om Adolf Hitler noen ganger tidligere på denne tråden, blant annet 2.desember 1914 da han vant Jernkorset av 2.klasse for å ha berget en annen soldat under ild, og senere da han hadde blitt såret av en granatsplint og skrev til sjefen sin fra lasarettet og ba om å få komme tilbake til fronten. Han er fortsatt visekorporal og ordonnans ved hovedkvarteret til 16.Bayerske reserveregiment, "Regiment List". Regimentet har stadig vært i kamp, og mistet én dag 60 drepte og 211 sårede. Denne dagen gjorde Hitler seg uunnværlig som ordonnans, og ble tildelt Jernkorset av 1.klasse 4.august. Det var ikke vanlig at menige soldater fikk denne utmerkelsen. Hitler ser vi til høyre på bildet under.



Mannen som innstilte ham ser vi til venstre på dette bildet. Det er fenrik Hugo Gutmann, som er Hitlers sjef, og som selv har fått tildelt Jernkorset av både 1. og 2.klasse.

Etter krigen er han løytnant i reserven, og blir i 1933 tilkjent krigspensjon. I 1935 mister han statsborgerskapet sitt. Gutmann er nemlig jøde. Han fortsetter å få krigspensjon, muligens på grunn av direkte inngripen fra Hitler. I 1938 blir han arrestert av Gestapo, men sluppet fri av SS-folk som kjenner historien. I 1939 drar han og familien til Belgia, og i 1940 til USA, hvor han dør i 1962.

Hitler selv er stolt av dette Jernkorset og kommer til å bære det i hele sin tid som Führer.

24. august 1918

Ved Somme forbereder britene nå steg 2 i Bapaume-offensiven. Etter å ha sikret linjen mellom Albert og Arras, har fokus siden 22. august vært på konsolidering og forberedelser til erobringen av Bapaume. Dette angrepet iverksettes natt til 24. august. Britene føler seg trygge på at Bapaume kun er tynt bemannet og svakt forsvart, og har tildelt oppdraget til én new zealandsk infanteribrigade (2nd), støttet av to artilleribrigader og 13 Mark IV-stridsvogner pluss et kompani Whippet-stridsvogner. Brigaden skal rykke gjennom nabo-brigaden (1st), som skal rydde vei i steg 1 av operasjonen, når denne har nådd Grevilles.



Motstanden viser seg imidlertid å være tøffere enn forventet, og fremrykningen til 1st Brigade forsinkes av tung MG-ild fra de tyske forsvarerne - som også forårsaker tap blant stridsvognene. 2nd Brigade bestemmer seg for å gripe inn for å støtte 1st, før disse har tatt sine mål, og sørger for at målene ryddes. Dette fører imidlertid til at 2nd Brigade setter seg i en utsatt posisjon, med enheter som nå tar ild fra tre kanter. Tyske forsterkninger begynner også å ankomme, og motangrep begynner å presse new zealanderne tilbake.

Angrepet mot Bapaume kommer seg deretter i gang tidlig om morgenen 25. august, hvor planen er at 1st og 2nd Brigade skal omgå Bapaume på hver sin side (hhv sør og nord), for å omringe byen og erobre den uten gatekamper. 1st Brigade stanses imidlertid av tung tysk MG-ild fra Bapaume, og tvinges til å grave seg ned og konsolidere for dagen. 2nd Brigade i nord lykkes bedre med å ta sine mål, men mister et betydelig antall stridsvogner som blir slått ut av tyskerne. 2nd Brigade påføres også betydelige tap i løpet av fremrykningen - 500 soldater - og er ikke lenger i stand til å fortsette. New Zealanderne må dermed gjøre et nytt forsøk på å omringe Bapaume.