Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Collapse
This topic is closed.
X
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • 26.-29. september 1915: Høstoffensiven

    Vestfronten: Den allierte offensiven fortsetter, etter at man ikke har lykkes mot den tyske R-linja den første dagen.

    I sør, ved Champagne, klarer franskmennene å rykke noe nærmere tyskernes R-linje, og klarer også ved ett sted å trenge inn i den tyske R-linja. Etter intense forsøk gjennom 27. og 28. september klarer endelig franskmennene å trenge inn i R-linja på flere steder. Tyskerne lanserer imidlertid raskt et motangrep dagen etter, og den 29. september har tyskerne tatt tilbake linja de stedene hvor franskmennene har trengt inn. Joffre innstiller midlertidig videre angrep, i påvente av at mer artilleriammunisjon kan bringes frem til artilleriet.



    I nordvest, ved Artois/Loos, har franskmennene kjempet seg inn i Souchez. Man har imidlertid fortsatt ikke nådd den tyske R-linja.



    Britene gjør et nytt forsøk ved Loos med reservene den 26. september. Også disse angrepene blir imidlertid slått tilbake – 12 bataljoner på totalt 10 000 mann angriper, av disse ender 8 000 opp som falne eller sårede. Intense kamper fortsetter fram mot 28. september, og på et tidspunkt diskuterer man hvorvidt man har lykkes i å skape en åpning ved høyde 70. Haig er imidlertid klar på at han ikke er i noen posisjon til å angripe videre. Kampene avtar fra den 28. september - britene har i løpet av de 3 dagene som er gått blitt presset tilbake til utgangsstillingene de hadde før angrepet, og har mistet mer enn 20 000 mann, inkludert 3 generalmajorer. Stemningen i den britiske hæren kan illustreres av meldingen korpssjef Rawlinson skriver til Kongens rådgiver samme dag:

    From what I can ascertain, some of the divisions did actually reach the enemy's trenches, for their bodies can now be seen on the barbed wire.

    Beidh a lá leo

    Kommentér


    • Juni - September 1915: Mesopotamia

      Sist vi hørte noe fra Mesopotamia, i juni, hadde britene erobret Amara, og hadde Nasiriyah som neste mål. Dette lykkes man i å ta i løpet av sommeren 1915. Pr. 31. juli 1915 er status slik:



      At de britiske operasjonene i Mesopotamia egentlig bare var tenkt å sikre oljefeltene ved å holde kontroll på områdene rundt Basra, har den lokale ledelsen glemt for lenge siden. I lys av den uventede fremgangen man har oppnådd, begynner dette nå også å glippe fra hukommelsen i sentral ledelse i Storbritannia. Oppildnet av framgangen, faller blikket på byen Kut-al-Amara (Kut). Kut, som ligger i det nordvestre hjørnet av kartet over, har ingen kritisk betydning for det opprinnelige oppdraget, men byen vil ha betydning for et eventuelt angrep mot Baghdad - en eventualitet som aldri har vært vurdert. Før nå.

      I juli 1915 slet de allierte allerede med en fastlåst vestfront - i tillegg til at man hadde møtt uventet store problemer mot ottomanerne ved Gallipolli. Mesopotamia representerer dermed et av få krigsteater hvor ting faktisk går bra, og til alt overmål mot ottomanerne, som stod for ydmykelsene ved Gallipolli. Suksessen i Mesopotamia antar derfor visse preg av prestisje, som overstyrer mer praktiske hensyn. En erobring av Bahgdad ville innebære en betydelig fjær i hatten, og styrkene i Mesopotamia oppfordres derfor til å fortsette angrepene i denne retningen. Første mål er dermed Kut. Offensiven innledes i september, og Kut nås i slutten av måneden.



      Den 26.-27. september innledes avledningsmanøvre mot tyrkiske hovedstillinger ved søndre elvebredd. Deretter skiftes fokus til nordsiden av elva den 28. september. Tyrkerne trekker seg tilbake i god orden, og den 29. september inntar britene Kut. Nixon, den britiske styrkesjefen, starter deretter planleggingen for videre fremrykning mot Baghdad.

      Hans undergitte generalmajor Townshend, sjef for 6. indiske divisjon, er imidlertid ikke helt uten bekymringer:

      Opprinnelig skrevet av Generalmajor Townshend
      The Army Commander does not seem to realise the weakness and danger of his line of communications. We are now some 380 miles from the sea and have only two weak divisions, including my own, in the country. There is my division to do the fighting and Gorringe's to hold the line of communications from Kut to the sea. Thus there is no possible support to give me if I receive a check.
      Den britiske fremgangen sørger også for en vekker for ottomanerne. De begynner nå å bli oppriktig bekymret for Baghdad. Som svar på den britiske fremgangen, opprettes 6. arme den 5. oktober. Avdelingen består av tyrkiske avdelinger - men som sjef har man, som ved Gallipolli, valgt en tysk offiser: 72 år gamle Collmar con der Goltz.
      Beidh a lá leo

      Kommentér


      • 3. oktober 1915

        Vestfronten: Den allierte høstoffensiven har stanget mot de tyske forsvarsstillingene uten særlig hell. I nordvest fører tyske motangrep ved Loos den 3. oktober til at tyskerne igjen har full kontroll over forsvarsverkene ved Hohenzollern-stillingen. Samme dag gir Joffre opp ideen om et gjennombrudd ved Champagne, hvor hovedangrepet har funnet sted. Offensiven avblåses ikke av den grunn, men fokuset skifter; Joffre beordrer avdelingene ved Champagne til å fortsette angrepene, men da med den hensikt å utmatte fienden.

        Lengre øst er det også utvikling. Falkenhayn har i lang tid ivret for et nytt forsøk på Serbia, etter at østerrikerne så langt har mislykket i to forsøk. Sentralmaktene har også prøvd å få Bulgaria med seg, og i september 1915 er tiden moden for dette. Etter tyskernes fremgang mot Russland og britenes nederlag mot tyrkerne ved Gallipolli er bulgarerne overbevist om at sentralmaktenes side er den vinnende side, og øyner muligheten for å få tilbake landområder serberne har kontroll over etter den andre balkankrigen. Når sentralmaktene lover Bulgaria disse områdene, er avtalen i havn: Alliansen signeres 6. september, og Bulgaria starter mobilisering. Noen krigserklæring har enda ikke kommet, men angrepet på Serbia er nå forberedt og nært forestående.
        Beidh a lá leo

        Kommentér


        • 7.-9. oktober 1915: Serbia

          Den 7. oktober krysser igjen fremmede styrker de serbiske elvene Drina og Sava, etter at serbiske styrker har blitt utsatt for kraftig artilleribeskytning som har vart siden den 5. oktober. Et nytt forsøk på invasjon av Serbia er dermed i gang. Denne gangen er det imidlertid ikke bare østerriske styrker som deltar - også tyske styrker inngår nå i invasjonsstyrkene. Mot serbernes 11 divisjoner kan sentralmaktene stille 10 tyske og 7 østerriske divisjoner.





          De tysk-østerriske styrkene nærmer seg raskt Beograd, og etter intense gatekamper faller byen den 9. oktober.

          Angrepet kommer ikke som noen overraskelse på de allierte, som har forventet et slikt angrep siden det ble klart av Bulgaria går inn på sentralmaktenes side. Mottrekket er en britisk/fransk styrke som skal stanse det tysk-østerriske angrepet. Styrken er pr. nå i ferd med å sendes/etableres til Salonika i Hellas.
          Beidh a lá leo

          Kommentér


          • 14. oktober 1915: Vestfronten

            I den britiske sektoren av vestfronten innledes den 14. oktober nye angrep mot Hohenzollern Redoubt (Hohenzollernwerk). Dette er en befestet tysk stilling like nord for Loos (se kart).
            Stillingen var blant målene for angrepet den 25. september, men angrepene ble slått tilbake.



            Tyskerne har utnyttet de underjordiske konstruksjonene som er etablert av mineindustrien før krigen, og inkorporert disse i de underjordiske befestningene. Man har dermed ikke bare skyttergraver, men underjordiske rom, nesten haller, kalt Fosses. Det vil dermed være vanskelig for artilleriet å oppnå ødeleggende effekt. Britene har imidlertid forberedt seg godt, og har blant annet konstruert en modell av Hohenzollern Redoubt (så langt de klarer, med minetape som markering for befestninger) bak egen front for å forberede operasjonen.



            Hohenzollern Redoubt

            I midten av oktober er britene klare for et nytt forsøk, og gir ordre om et nytt angrep. Offiserene i avdelingen samles den 10. oktober og varsles om angrepet. De blir informert om at angrepet vil innledes med den kraftigste artilleribeskytningen man hittil har sett i krigen, og at gass også vil bli brukt dersom vindretningen er gunstig. Det er liten grunn til å bekymre seg for tyske maskingeværstillinger, disse vil ødelegges av artilleriet og eventuelt gass.

            The 137th Brigade from the old British front trench between G. 10. b. 98 and G. 4. d. 26 and assembly trenches in the rear will assault at 2 p.m. with their left directed on the N.W. corner of the DUMP.
            1st Objective:- Track crossing FOSSE ALLEY at G. 5. b. 68 - G. 5. b. 39 and A. 29. d. 22 to PENTAGON REDOUBT at A. 29 C. 53 (inclusive). The assault will pass straight on without pause to the far side of the DUMP. Bombing parties will be told off by the Commander, Right Attack to bomb along the following trenches as they are successfully reached by the assault.


            i) SOUTH FACE.
            ii) FOSSE ALLEY to join up with the left of 12th Division about the track at G. 5. b. 68.
            iii) Trench running towards 3 CABARETS from A. 29. D. 22.


            Bombing parties will also be organised to deal with DUMP TRENCH and SLAG ALLEY and with machine-gun emplacements and other defences found in the DUMP, and clear them of the enemy. Dug-outs must be cleared by bombing and the greatest care that none are left unsearched.


            2nd Objective:- A.29.d.25 - 3 CABARETS, N.E. edge of CORONS DE PEKIN - W. edge of CORONS DE MAROC - railway A.29.c.16 (exclusively)

            Ordre for angrepet til 137. brigade, Staffordshire's Territorials. Hele ordren for 46. divisjon kan leses her

            Artilleribombardementet innledes den 13. oktober. Menig Barlow observerte effektene fra de britiske skyttergravene:

            [quote]Well, I cannot attempt to describe what it was like; it was acknowledged to be the fiercest bombardment the world had ever seen. I had many a look over the parapet and what a sight! For miles you could see their first line of trenches - one blazing, raging mass of flames, smoke and dust[/quote]



            Til tross for de imponerende visuelle effektene, er imidlertid ikke bombardementet effektivt - de tyske MG-stillingene i South Face, Big Willie og Dump Trench er fortsatt intakte. En halvtime etter at artilleibombardementet begynner, svarer også tysk artilleri, og beskyter løpegraver og reservegraver.

            Britene slipper også etterhvert gass mot de tyske stillingene. Vindretningen er innledningsvis gunstig, men endrer seg, og gassen blir liggende i ingenmannsland. Samtidig varsler gassen tyskerne om at angrep er i kjømda, og britene tar også en del tap når tyske granater treffer gassylindre mens britene forbereder dem for å slippe gass.

            At artilleribombardementet ikke er effektivt blir gjort klart for britene når tysk maskingeværild begynner å rake over de britiske skyttergravene umiddelbart før angrepet skal starte.

            [img]

            [/img]

            Opprinnelig skrevet av Major Law
            At 1.30 p.m. I heard the enemy machine guns ranging on these same trenches for five minutes. This I reported to Brigade Hqrs., saying that I believed the fire came from the direction of the 'Dump". At 1.45 p.m. they started again. I reported this, saying that more machine guns seemed to be firing, and that their fire came from the South Face trench, and rear of it.


            Opprinnelig skrevet av Menig Barlow
            We thought that there wouldn't be a German left alive. But would you believe it, about five minutes before we charged they opened up a murderous machine-gun fire, simply sweeping our parapets. It was a mystery to us, but we still knew we had to face it in a few minutes

            Rundt kl 1400 gis ordren om å angripe, og infanteriet klatrer ut av skyttergravene og begynner angrepet mot de tyske stillingene. Tyske MGer er fortsatt aktive, og møter britene når de klatrer ut i ingenmannsland.

            Opprinnelig skrevet av Menig Harrison
            A whistle blasted, and over the bridge of death we climbed and shouted. I got clear of our barbed wire and commenced to advance, rifle and bayonet fixed in one hand and spade in the other, under a terrific machine-gun fire, bullets whizzing past me in thousands. I got about one hundred yards and took a short rest; up again, but alas! a bullet hit my spade, glanced off and grazed the bone of my left eye slightly. It dazed me for about one minute, but I soon recovered myself, only to find that I was about thirty yards from the first German line. Now I had to make the best of my way back. I saw my left flank trench and made a dash for it, jumping clean into same, at which juncture I bandaged myself, still having the picture of the battlefield in my mind


            Opprinnelig skrevet av CQS Martin
            Exactly at the appointed time the signal to advance was given, and Major Peach, who was in command of the company, was first out of the trench. Then the advance began across the open, the men moving as if on parade. The forward movement was well maintained, although men were falling fast for the first 300 yards, when Captain Bamford fell. He was last heard shouting "Come on, lads!" The first position was reached and it was won by the bulldog courage of the men, and was held with more than bulldog tenacity.




            Første bølge når en del midlertidige løpegraver gravd i forbindelse med operasjonene i månedsskifte september/oktober, men lykkes ikke i å trenge inn i de tyske stillingene. Ikke lenge etter går andre bølge over kanten, og følger etter førstebølga:

            Opprinnelig skrevet av Menig Barlow
            Up we scrambled, bullets whistling past our ears like hailstones. Off we started. The lad on my left dropped all in a heap without a murmur. About five more paces, the lad on my right dropped. Then they dropped all round me in twos and threes. I wondered when my turn would come, and what it would feel like when it did come. I had not long to wait. I had gone about 50 yards when bang: crack! Got it in the leg. Just throwing my arms up in the air - bang! - copped it again in the right upper arm. Down I go


            Opprinnelig skrevet av Menig Holden
            At five minutes past two we all mounted the parapet, most of us feeling mad - some wild with thirst for German blood. Then I witnessed the most awful sight I ever saw in all my life. Hundreds fell before we reached the German lines and then didn't we let into them. I cannot describe what I saw, as I was too excited. Later we got reinforced, as almost all of our officers had either been killed or wounded. I got back into our own trench, thanking God…

            Heller ikke andre bølge lykkes i å komme seg inn i de tyske stillingene. Etter disse følger påfølgende bølger, og det utvikler seg intense kamper i skyttergravssystemene - kanskje særlig ved Big Willie. Etterhvert klarer man å få et visst fotfeste i de fremste skyttergravene rundt Hohenzollern Redoubt. Kampene skal imidlertid fortsette utover natta, og frem mot morgendagen.

            Samtidig, på Balkan:

            Den 14. oktober krysser bulgarske styrker grensa til Serbia. Serberne, som allerede er presset tilbake av det tysk-østerriske angrepet for noen dager siden, er dermed under angrep fra flere kanter. Serbiske styrker innleder et tilbaketog mot sørvest.
            Beidh a lá leo

            Kommentér


            • 14.-15. oktober 1915: Hohenzollern Redoubt

              Natt til 14. oktober: Ved Hohenzollern Redoubt klamrer britiske styrker seg fast i de fremre stillingene de har klart å trenge inn i etter angrepet den 13. oktober. Ingeniørstyrker har jobbet seg fram til infanteriet, og har jobbet gjennom kvelden og natten med å utbedre og forsterke stillingene som holdes, samt grave løpegraver for å knytte stillinger sammen. De fremste infanteriavdelingene får melding om at de skal avløses den 15. oktober. 14. oktober går med til stillingsutbedring og artilleridueller.

              Opprinnelig skrevet av Sgt. Caleb Norton
              It was an awful night, foggy and damp. The enemy tried a counter-attack but were repulsed. At daybreak they continued to shell us. I found out that Sergt. Hayward had been hit by a shell but did not see him. All day long we stuck to the trench expecting a counter-attack, but it was an artillery duel all day long. About four o'clock we had news that we were going to be relieved at nine o'clock, but unfortunately did not get relieved until seven the next morning by the Guards.

              Illustrasjonsbilde

              Den 15. blir de fremste avdelingene endelig avløst. Sersjant Norton gav følgende beskrivelse av dagen 137. brigade trakk seg tilbake fra de fremste linjene:

              I shall never forget that Saturday morning when we left the trenches. The spectacle presented was that of a true battlefield. In a tangle of torn barbed wire were to be seen the scattered bodies of the slain - many of them being held up more or less in an upright position. This is where I saw the last of the Captain. I had the unpleasant job to search him. I had to take everything from him and make a list of things he had on him. I should have liked some of his things in remembrance of him but the only things I had was his collar badges and stars which I hope to keep in remembrance of him. Next we had the order to file out. I had to get to the rear and see every man what was left was out of the trench. The Guards took over duties. I should say I was the last man to see the Captain. I had a good look at him before leaving
              Britene erkjenner etterhvert at ytterligere forsøk på angrep vil være nytteløse, og trekker seg tilbake til sine opprinnelige stillinger. Situasjonen er dermed den samme som før angrepet startet. Angrepet har kostet britene tap på over 3 600 menn, mesteparten i de første par minuttene, når britiske infanterister ble meid ned av tyske maskingevær.

              Dette innebærer også at slaget om Loos er over. Etter innledende fremgang i den søndre delen av sektoren, er status pr. nå omtrent som før operasjonen ble innledet; tyskernes linjer har holdt, og britene har ikke lykkes med å skape en bedre situasjon på vestfronten, hverken taktisk eller strategisk. Samtidig er de totale tapstallene for operasjonen dyster lesning; mens britene har mistet nesten 60 000 mann, er tyske tapstall på under halvparten - ca. 26 000. Britene har sin hittil blodigste dag i krigen ved slagets innledning, når flere britiske soldater ble drept på én enkelt dag enn noen gang før. Tapene mot tyske maskingevær i de tidlige fasene av slaget har vært så store at det fra tysk side til og med har kommet rapporter om at de tyske maskingeværskytterne på et tidspunkt innstilte ilden mot britene av ren medlidenhet for de mange falne og sårede.

              Blant de falne er også John Kipling, sønn av Rudyard Kipling. Levningene av John skulle ikke bli funnet før i 1991, og Rudyard selv skal etter ha krigen i flere år ha lett etter John i området.


              Illustrasjonsbilde

              Også de franske angrepene ved Artois og Champagne går nå mot slutten. Kampene skal fortsette i noen uker til enda, men den opprinnelige ambisjonen om gjennombrudd er nå for lengst oppgitt. Situasjonen er her ikke noe anderledes enn ved Loos; de tyske R-stillingene har ikke blitt brutt. Tyskerne holder fortsatt linja, og de alliertes tap er jevnt over dobbelt så høye som tyskernes tap: Ved Artois har tyskerne mistet rundt 50 000, mens de allierte har mistet nær 110 000. Ved Champagne har tyskerne mistet rundt 72 000 mann, mens franskmennene har tapstall i størrelsesorden 145 000.

              Etter det forrige forsøket var de allierte av den oppfatning at de hadde identifisert nøkkelen for suksess: Massiv forhåndslagring av artilleriammunisjon, og reserver tett opp til de første bølgene, slik at de raskt kan utnytte gjennombrudd. Tanken var å bryte de tyske linjene på utvalgte steder ved hjelp av massiv kraftsamling, og så raskt få inn reservene for å utnytte gjennombruddet.

              Til tross for omfattende alliert planlegging og forberedelser har likevel det hittil siste forsøket på gjennombrudd i 1915 mislyktes. Etterfølgende evaluering viser også at endringene man har gjennomført i planlegging siden forrige forsøk ikke har vært ubetinget positive; mens man på vårparten erfarte at reservene var for langt unna og dermed ikke kom raskt nok til for å utnytte muligheter, opplevde man nå at reservene var for kloss opp i de fremste linjene. De ble dermed truffet av fiendens artilleriild, og bidro også til uorden og kaos når de blandet seg med styrker i fremste linjer, og forårsaket trafikkorker for støtteapparatet. Man har dermed fortsatt ikke en "oppskrift" på hvordan den fastlåste situasjonen på vestfronten skal løses.

              Hodene legges imidlertid i bløt, og tankegangen vipper nå mer og mer over mot taktikken kjent som "bite and hold", da man nå erkjenner at det å forsøke å oppnå gjennombrudd på Vestfronten pr. nå fortsatt er praktisk umulig. "Bite and hold" innebærer en langsommere, mer metodisk plan, hvor man ved hjelp av omfattende forbekjempning av artilleri og massiv kraftsamling først tar fiendens aller fremste linjer. Deretter - istedet for å jage gjennombrudd - skal man holde de erobrede stillingene, utbedre disse, få opp artilleri og forsterkninger, og forberede et like grundig angrep mot fiendens andre linje. Da dette tar tid, innebærer det at fienden også får tid til å forberede et nytt forsvar, og "bite and hold" innebærer dermed i praksis at håpet om et gjennombrudd med påfølgende manøverkrigføring i praksis oppgis. I stedet håper man på å rykke fram litt etter litt, og slite ut fienden gjennom tapene han vil påføres gjennom håpløse motangrep mot sine tidligere fremste linjer.

              For tyskerne vedkommende er slaget så å si en fullstendig seier, og dermed en bekreftelse på beslutningen som ble tatt tidligere i 1915 om å etablere en sterk andrelinje bak fronten. Beslutningen var på det tidspunktet ikke helt ukontroversiell, men har nå vist seg å gi full uttelling, da det nettopp var de sterke andrelinjene ("R-stillingene") som stanset de allierte, og dermed spolerte offensiven. Samtidig er det nå fullt ut erkjent at det i en skyttergravskrig av den arten som nå utkjempes på vestfronten er det praktisk umulig å holde de fremste skyttergravene - disse vil bli fullstendig utradert av det innledende artilleribombardementet, og vil være umulige å forsvare. Den beste taktikken synes derfor å være en tynt forsvart førstelinje, og en sterk andrelinje utenfor rekkevidde av fiendens artilleri. Ved å redusere antallet forsvarere i fremste linje, får man også frigjort styrker til egne, lokale reserver, som kan brukes til umiddelbare motangrep. Dette har også vist seg å fungert bra i Champagne - på grunn av de alliertes tallmessige overlegenhet har ikke tyskerne hatt tilgjengelig store nok styrker til å organisere store motangrep. I stedet har de basert seg på små, lokale motangrep som utføres raskt etter at de frenste linjene er falt, før franskmennene har rukket å forsterke.

              Kampene langs Vestfronten fortsetter uten endring av frontlinja fram til tidlig november. Deretter avblåses offensiven offisielt. Begge sider setter seg deretter ned for å evaluere operasjonen og vurdere hvordan dette bør påvirke fremtidige operasjoner. Som nevnt har de allierte merket seg at tidlige gjennombrudd vil være vanskelige å oppnå. Tyskerne har for sin del merket seg at de allierte jevnt over tar betydelig høyere tap enn dem selv når de gjennomfører denne typen offensive operasjoner. Krigen kan dermed kanskje vinnes ved å fremprovosere nettopp denne typen offensive operasjoner fra de alliertes side.

              Kort videosnutt som forklarer bakgrunnen for og gjennomføringen av høstoffensiven, med særlig fokus på operasjonene ved Loos:
              Last edited by Bestefar; DTG 162201 Oct 15, .
              Beidh a lá leo

              Kommentér


              • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                Henrettelsen av Edith Cavell

                Fra angrepet på Belgia startet 4. august 1914, hadde de tyske okkupasjontroppene opptrådd svært brutalt mot den belgiske sivilbefolkningen i den okkuperte delen av Belgia (som nå høsten 1915 var hele Belgia bortsett fra et meget lite område i nordvest). Bare mistanke om at belgiske sivile hadde forsøkt å sabotere jernbanelinjer eller telefoner hadde blitt besvart med kollektive avstraffelser, flere ganger i form av massakrer der også spebarn ble drept. Dette ble, gjennom nøytrale Nederland, raskt kjent over hele verden som "voldtekten av Belgia", og var svært viktig for å øke krigsviljen i Storbritannia og Frankrike (de brukte det også fritt i propaganda, men det hadde også tyskernes fremferd gjort det svært lett å gjøre), og øke motviljen mot Tyskland i USA. De kanskje verste massakrene skjedde i Dinant 23. august 1914, da over 600 sivile ble henrettet. I et tilfelle ble 77 sivile stilt opp mot en mur og skutt etter at tyskerne trodde de var blitt skutt på av belgiske sivile (sannsynligvis kom de under ild fra franske soldater), av de 77 var syv over 70 år gamle, 38 var kvinner og yngre piker, 15 barn under 14 år (syv var spebarn).

                Nå i oktober 1915 skjedde en ny episode som fikk verdensopinionen til å vende seg mot Tyskland. Den 50 år gamle engelske sykepleiersken Edith Cavell hadde før krigen drevet sykepleieutdanning i Belgia, og ved krigsutbruddet hadde hun meldt seg til tjeneste ved et sykehus i Brussel. Her fortsatte hun som sykepleier også etter at Brussel ble okkupert, og pleiet syke og sårede fra alle nasjoner, både tyske og engelske, franske og belgiske krigsfanger. Hun ble arrestert av tyskerne 3. august 1915, og ble anklaget for å hjelpe sårede britiske, franske og belgiske soldater å rømme over til nøytrale Nederland, og også å hjelpe sivile belgiere i vernepliktig alder å rømme til Nederland for å slutte seg til de gjenværende belgiske styrkene. Dette hadde hun klart gjort, og hun tilsto.

                En tysk krigsrett henne til døden. Dette skapte enorm oppsikt i USA, og den amerikanske ambassdøren i Brussel gjorde en stor innsats for å få henne benådet. Den tyske sivlie guvernør i Belgia baron von der Lancken gikk inn for å benåde henne, men den tyske miltærguvernøren i Brussel, generalløytnant von Sauberzweig ga ordre om at hun skulle henrettes. Klokken 07:00 den 12. oktober 1915 ble Edith Cavell skutt av en tysk eksekusjonspeletong. FØr hun ble skutt sa hun til presten det som er blitt et meget kjent sitat: "Patriotism is not enough. I must have no hatred or bitterness towards anyone."

                Sammen med de tyske massakrene i Belgia og senkingen av Lusitania 7. mai 1915, der 128 amerikanske passasjerer ble drept, var henrettelsen av Edith Cavell med på å øke stemningen i USA for å gå til krig mot Tyskland, noe de til slutt gjorde 6. april 1917.

                Click image for larger version

Name:	Edith_Cavell.jpg
Views:	1
Size:	8,0 KB
ID:	865139

                Britisk propagandafrimerke om Edith Cavell:

                Click image for larger version

Name:	C._1916_Edith_Cavell_propaganda_stamp.JPG
Views:	1
Size:	89,0 KB
ID:	865140
                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                Kommentér


                • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                  Serbia

                  Som beskrevet 9. oktober hadde en større tysk-østerriksk styrke under kommando av August von Mackensen, Heeresgruppe Mackensen, angrepet Serbia i nord, over Donau, den 7. oktober og Beograd falt alt 9. oktober. Den 14. oktober erklærte Bulgaria krig mot Serbia og rykket samme dag over grensen i øst. Serbia måtte nå kjempe mot en enorm overmakt på to fronter. Med heltemodig motstand klarte allikevel den serbiske hæren å gjennomføre en nogenlunde organisert tilbaketrekning mot sørvest.

                  Den 20 oktober falt Vranje til bulgarerne, 25. oktober Skopje, den 5. november Niš. Den serbiske hæren trakk seg stadig syd- og sydvestover mot Albania og Hellas, samtidig som titusenvis av sivile flyktet sammen med dem med det de kunne få med seg av sine eiendeler.

                  Det var ikke mye de allierte kunne gjøre for å hjelpe Serbia. Britiske og franske styrker ble satt i land i Saloniki, og det var meningen at britiske og greske styrker sammen skulle rykke nordover, men dette ble sabotert av den greske kongen, Konstantin, som var tyskvennlig. Dermed kom ikke unnsetningen. Stillingen for den serbiske hæren ble mer og mer fortvilet, og 23. til 24. november ble serberne slått fullstendig ved Priština, og restene av den serbiske hæren trakk seg over fjellene i Montenegro mot Albania under forferdelige værforhold der flere titusener omkom. Den 71 år gamle serbiske kong Peter I kom over grensen sittende på en oksekjerre.

                  Bare en mindre del av den serbiske hæren, omkring 155.000, kom til slutt fram til havet, der de ble evakuert av britiske skip til greske øyer, særlig Korfu. Men mange titusener omkom av utmattelse, sult og kulde, og flere tusen serbiske soldater var så svekket at de døde etter evakueringen. Den serbiske øverstkommanderende, marskalk Radomir Putnik, døde etter et år på fransk sykehus.

                  Kong Peter I flykter på oksekjerre:
                  Click image for larger version

Name:	normal_00997.jpg
Views:	1
Size:	24,3 KB
ID:	865142
                  At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                  Kommentér


                  • 18. oktober - 3. november 1915: Det tredje slaget om Isonzo

                    Den 18. oktober innledes det tredje slaget om Isonzo, land den italiensk-østerriske grensa. Nok en gang forsøker de italienske styrkene å kaste de østerriske forsvarerne ut av stillingene i fjellene.



                    Det har gått to og en halv måned siden forrige forsøk, og det blir stadig tydeligere at fremgang vil kreve en betydelig innsats fra artilleriet. Perioden siden sist har italienerne derfor brukt på å skrape sammen det de klarer av artilleri. Når angrepet innledes den 18. oktober, kan italienerne stille med til sammen 1 200 skyts.

                    Målet for operasjonen er å ta elveovergangene ved Bovec og Tolmin, samt byen Gorizia. Takket være omfattende forbekjempning med artilleri lykkes det italienerne å rykke frem et lite stykke, og ta Plave, samt en høyde på Kras-platået som ledd i et forsøk på å komme i flanken på forsvarerne ved Gorizia. Der stopper imidlertid framgangen, og ved San Michele-platået raser kampene fram til slutten av måneden, gjennom stadige angrep og motangrep.

                    Etter to uker er italienerne nok en gang utslitt, og gir opp offensiven. Angrepet er slått tilbake, uten at man har oppnådd noe avgjørende mot de østerriske linjene. Østerriske tap er på ca. 40 000, mens italienske tap er på ca 67 000.


                    Østerriske soldater i stillinger i Alpene, noe senere i krigen
                    Beidh a lá leo

                    Kommentér


                    • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                      Elektronisk krigføring under Første verdenskrig: Fullerphonen og kabelkrigen

                      Nå i oktober1915 har den britiske hæren startet innføringen av en ny type felttelefon: Fullerphonen.

                      De felttelegrafene og -telefonene som hadde vært i bruk til da hadde en åpen krets som endte i jord. Nokså tilfeldig oppdaget tyske sambandssoldater at telegraf-og telefonsignalet forplantet seg videre i jorden fra jordstakene og kunne plukkes opp med en felttelefon av tilsvarende type, på flere hundre meters avstand.

                      Tyskerne raffinerte apparatene sine og kunne snart avlytte morsekode over en kilometer borte. Ved å grave seg inn til de allierte linjene ble signalkvaliteten bedre, og underjordiske lytteposter ble en vanlig del av tyske skyttergravsystemer.


                      Britene krypterte til å begynne med ikke meldingene de sendte, og dette ble en verdifull etterretningskilde for tyskerne. Angivelig skal en tysk kornett ha spilt regimentsmarsjen til en skotsk avdeling som avløste en annen for å fortelle dem at de var ventet! Britenes første svar var å innføre koder og strenge begrensninger på hva som kunne omtales på telefon og telegraf.

                      Fullerphonen brukte en brytermekanisme kalt en ”buzzer-chopper” som gjorde det umulig å avlytte signalet uten å ha en tilsvarende, synkronisert mottaker. Som en bonus var signalkvaliteten bedre og en kunne en sende telefon- og morse på samme linje.Om en koblet Fullerphonen til en normal telefonlinje kunne ikke brukere avtelefon på samme linje fange opp morsesignalene til Fullerphonen. Konstruksjonen var vellykket nok til at moderniserte versjoner stadig var i bruk under andre verdenskrig.

                      Telegraf og telefon var blant det 19. århundres revolusjonerende teknologier: Detaljert informasjon kunne nå formidles i tilnærmet sann tid, fra et kontinent til et annet, såfremt man var koblet til en linje. Tar man i betraktning at en budbringer til hest eller på en rask båt i praksis hadde definert maksfarten for militært samband på lengre distanser siden oldtiden, kan man forestille seg for en omveltning dette var.

                      Alt før krigens start hadde britene vurdert at pålitelig telegraf- og telefoni var av stor strategisk betydning: I 1912 ble det vedtatt en beredskapsplan for å ødelegge det tyske internasjonale kabelnettverket. Og 5.august 1914 seilte kabelskipet CS Alert ut i kanalen, løftet opp fem tyske kabler og kuttet dem – en bemerkelsesverdig strategisk innsats av en gammel hjuldamper som ble hogget året etter.

                      7. september 1914 gjengjeldte tyskerne, da de raidet vekslingsstasjonen på Fanning Island i Stillehavet, hvor kabler fra Canada, New Zealand og Australia møttes. Telegrafstasjonene,eller sambandsnoder som vi ville sagt i dag, var blitt strategiske mål.

                      Tapet av de internasjonale kablene tvang tyskerne til i enda større grad å basere seg på en enda nyere teknologi, den trådløse telegrafen eller radioen.
                      Attached Files
                      “Tell me what you know. Tell me what you don’t know. Tell me what you think. Always distinguish which is which.” - Colin Powell

                      Kommentér


                      • Jobbetid

                        Begrepet 'jobbetid' oppsto først i forbindelse med Kristianiaboomen i 1890-årene, men er på nytt aktualisert ved første verdenskrig. Begrepet henger sammen med "å jobbe med aksjer", og henspiller på uhemmet aksjespekulasjon.



                        Norge er ikke med i krigen, men har en stor handelsflåte, og profiterer på å frakte livsnødvendige varer for begge krigførende parter. Fisk og fiskeprodukter er etterspurte hos alle, og tyskerne er også interessert i mineraler og nitrat til ammunisjonsindustrien. Fra Storbritannia får vi kull og bunkersolje. Fra 1915 blir det en boom, med enorme fortjenester for både skipsredere og handelsmenn. Når folk flest får opp øynene for dette, oppstår stor etterspørsel etter aksjer, og folk som tidligere har holdt seg langt unna børsen blir ivrige spekulanter.

                        Kontrasten er stor mellom de som tjener seg styrtrike på spekulasjon, og andre som lider av råvaremangelen under krigen. Risikoen er også stor - skip som torpederes kan føre til økonomisk ruin. Etter som krigen går øker denne risikoen.





                        Kjell Ola Dahl: JOBBETIDEN I NORGE
                        Norge under første verdenskrig | mennesket.net
                        https://no.wikipedia.org/wiki/Jobbetid
                        Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                        Kommentér


                        • 11. november 1915: Mesopotamia

                          Den 11. november begynner britene sin fremmarsj mot Baghdad.



                          Som vi husker innebar det opprinnelige oppdraget i Mesopotamia intet mer enn å sikre de persiske oljekildene, som i praksis var oppnådd ved erobringen av Basra. Etterhvert som britene klarte å presse tyrkerne stadig lengre nordover, har man imidlertid fått blod på tann. Etter å ha tatt Kut er ambisjonene til britene nå intet mindre enn inntog i Baghdad - og i dag starter altså fremrykningen mot nord.
                          Beidh a lá leo

                          Kommentér


                          • 10. november - 2. desember 1915: Det fjerde slaget om Isonzo

                            Den 10. november 1915 innleder italienerne nok en offensiv ved Isonzo - det fjerde slaget om Isonzo.



                            Som navnet på slaget indikerer, har italienerne hatt begrenset fremgang her tidligere. Igjen forsøker italienske styrker nå å presse østerrikerne ut av stillingene sine, og igjen er Gorizia og Karst-platået sentrale mål og slagmarker. Italienerne klarer å presse seg inn i Gorizia, men angriper forgjeves andre steder langs fronten. Kampene stiger i intensitet gjennom november, og inn i desember. I løpet av desember er partene utslitte, og klimaet i fjellene begynner også å bli merkbart kaldere. Kampene ebber etterhvert ut, og en slags uoffisiell våpenhvile inntrer.

                            Igjen har offensiven endt uten merkbar italiensk fremgang, og igjen er det italienerne som har lidd mest tap - ca. 50 000 mot østerrikernes 32 000. Østerrikerne - som også er engasjert mot Russland og Serbia - begynner imidlertid å føle presset, og anmoder for første gang tyskerne om hjelp mot Italia. Tyskland er imidlertid fortsatt ikke i krig med Italia, formelt sett.
                            Beidh a lá leo

                            Kommentér


                            • 22.-30. november 1915

                              Mesopotamia

                              Sist vi hørte noe fra Mesopotamia hadde britene tatt Kut, og satt i marsj retning Baghdad for å erobre byen. Samtidig hadde tyrkerne begynt arbeidet med å stive opp forsvaret. Tyrkerne har nå etablert en ny forsvarslinje ved Ctesiphon, ved bredden av Tigris like sør for Baghdad. Hensikten er å stanse den britiske fremrykningen før Baghdad faller.



                              Tyrkerne har 18 000 mann fordelt på to divisjoner, gruppert på begge sider av elva i en L-formasjon (kortsiden på østre siden av elva).

                              Britene rykker fram med én divisjon, med en styrke på ca 11 000 mann. I tillegg støttes styrken av kanonbåter. Styrken er organisert i fire grupper - tre infanterigrupperinger skal angripe den tyrkiske linjen frontalt på ulike steder, mens den siste (mix av infanteri og kavaleri) skal utflankere tyrkerne i øst.

                              Britene innleder en nattmarsj mot de tyrkiske stillingene natten den 21. november, i den hensikt å angripe ved daggry den 22. Terrenget viser seg imidlertid å være vanskeligere enn forutsatt - og i tillegg fører effektiv tyrkisk beskytning av kanonbåtene at disse ikke klarer å støtte angrepet effektivt. Av de tre infanterigruppene når bare én (ghurka) fram til de tyrkiske skyttergravene. Disse klarer å presse tyrkerne ut av de fremste skyttergravene, men stanses før de klarer å rykke videre, og tar store tap i prosessen.

                              Den 23. gjør britene et nytt forsøk, med et støtteangrep mot østre flanke. Også dette stanses, og nå svarer tyrkerne med et motangrep. De britiske linjene holder, men begge sider tar betydelige tap - britene er redusert til om lag 60% effektiv styrke. Tapene er så betydelige at begge sider når den konklusjon at de må trekke seg tilbake. Begge sider begynner dermed å trekke ut. Når tyrkerne merker at britene trekker seg tilbake, stanses imidlertid den tyrkiske uttrekningen. Istedet reorganiseres de tyrkiske styrkene, som forbereder seg på å jage etter de britiske styrkene.

                              Britene har dermed støtt på sitt første virkelige nederlag i Mesopotamia - i et slag utkjempet langt fra oljekildene styrken opprinnelig var sendt ned for å beskytte. Situasjonen nå er at den britiske ekspedisjonsstyrken er betydelig redusert, utslitt, og med lange forsyningslinjer. Tyrkernes styrker er derimot under oppbygning, har korte forsyningslinjer - og er ivrige etter å gjenerobre tapt terreng. Britene faller nå tilbake mot Kut, med tyrkiske styrker halsende etter.

                              Imens, på Balkan:

                              Serberne er nå presset ut av hjemlandet, og fortsetter tilbaketrekningen gjennom Albania:

                              Beidh a lá leo

                              Kommentér


                              • 3.-7. desember 1915

                                Mesopotamia

                                Etter å ha blitt stanset ved Ctesiphon har de britiske styrkene trukket seg tilbake mot Kut igjen. De tyrkiske styrkene presser etter, men britene klarer å fullføre tilbaketrekningen uten nevneverdig tap av liv eller utstyr. Den 3. desember ankommer den britiske styrken Kut igjen. De tyrkiske styrkene nærmer seg nå byen, og Townshend, den britiske øverstkommanderende, må nå bestemme seg for om den allerede prøvede styrken skal fortsette retretten videre sør, eller om den skal forberede seg på å forsvare Kut.

                                Townshend bestemmer seg for det siste. De utmattede britiske styrkene inntar derfor forsvarsstillinger i Kut. Unntaket er kavaleriet, som beordres til å trekke videre sørover, for å unnslippe en eventuell beleiring. Kavaleriet har bedre muligheter for å unnslippe, og hestene vil også stå for et betydelig konsum om de skal måtte brødføs i et beleirings-scenario.

                                De tyrkiske styrkene ankommer noen dager senere, den 7. desember. Den tyrkiske styrken er nå under tysk ledelse - 72 år gamle general von der Goltz har nådd styrkene han er tildelt, og har tatt kommandoen. Tyrkerne starter nå bevegelser for å omgå Kut, i den hensikt å avskjære byen fra britiske forsyningslinjer.
                                Last edited by Bestefar; DTG 252132 Feb 16, .
                                Beidh a lá leo

                                Kommentér


                                • 17. Desember 1915

                                  Den 17. desember 1915 offentliggjøres avgangen til John French i britiske medier.



                                  French har ledet BEF, de britiske styrkene ved Vestfronten, siden starten av krigen, gjennom stadig mer krevende utfordringer. Fra de tidlige dagene ved Mons har BEF blitt satt inn i stadig større slag, fra Ypres, til Neuve Chapelle, til Loos. Tilværelsen ved vestfronten har medført at stadig nye rekorder settes, både med tanke på styrken BEF kan stille i operasjoner, men også med tanke på antall tap. Den opprinnelige vervede styrken er for lengst brukt opp, og er nå erstattet og supplert med stadige tilstrømninger av frivillige gjennom både Territorials og Kitcheners New Army.


                                  French, Joffre og Haig i 1915

                                  Høye tapstall, manglende fremgang har, sammen med den såkalte ammunisjonskrisen, tært på tilliten til French. En av de mer markante kritikerne har vært Douglas Haig, en av hans korpssjefer. Etter nederlaget ved Loos kastes det beskyldninger mellom de ulike sjefene, hvor Haig er særlig kritisk. Etter Haigs oppfatning gikk muligheten til gjennombrudd tapt som følge av at French ikke brukte reservene til å utnytte etablerte gap i frontlinja. French svarer med kritikk av Haigs prestasjoner, og diskusjonene når også House of Lords. Etterhvert blir det tydelig at French ikke lenger har den nødvendige tillit, og han trekker seg derfor fra stillingen med virkning fra 18. desember 1915. French drar hjem til Storbritannia som sjef for hjemmestyrkene.

                                  Som ny sjef for BEF innsettes nå Douglas Haig, som har vært sjef for I korps i BEF fram til nå.



                                  Den formelle overtagelsen skjer 18. desember 1915. Under møtet i forbindelse med overtagelsen går Haig også med på å gi Winston Churchill, som nylig har blitt tvunget til å gå av fra sin stilling i regjeringen etter Gallipoli, kommandoen over en bataljon i BEF.
                                  Beidh a lá leo

                                  Kommentér


                                  • Oppsummering 1915

                                    I desember 1915 har krigen vart i nesten 1 1/2 år, betydelig lengre enn de fleste hadde sett for seg, og utsikten til en snarlig løsning virker også dårlige. Året har vært særlig dystert for de allierte.



                                    I Tyskland har det i lengre tid vært uenigheter blant de øverste militære lederne med tanke på hvor hovedfokus bør ligge - på Vestfronten mot Frankrike og England - et syn særlig Falkenhayn er talsmann for, eller på Østfronten mot Russland - som er standpunktet til Hindenburg og Ludendorff. I 1915 har den sistnevnte gruppen fått gjennomslag, og Tysklands strategi har vært å forholde seg defensive på Vestfronten, og offensive på Østfronten. I løpet av året har tyskerne kun gjennomført én begrenset offensiv i vest, i form av det andre slaget ved Ypres i vår. Samtidig har de gjennomført offensiver på østfronten gjennom store deler av året. For å oppnå dette har tyskerne tynnet ut frontlinjene i vest, etablert sterke forsvarsstillinger, og bemannet disse med minimumsbemanning. Dette har gitt betydelig uttelling - russerne er nå presset helt ut av Preussen, ut av Polen, og inn i sitt eget territorium. Russerne har også tatt langt høyere tap enn sentralmaktene. Når den tyske fremrykningen omsider stanser høsten 1915 er den umiddelbare russiske trusselen mot selve Tyskland dermed definitivt fjernet, og det er grunn til å reise alvorlige spørsmål ved russernes evne til å fortsette krigen. I den tyske hærledelsen ivres det derfor fortsatt etter nye offensiver på østfronten, for å slå russerne ut av krigen en gang for alle. Litt lenger sør har man også omsider lykkes i å erobre Serbia.



                                    For de allierte ser 1915 betydelig dystrere ut. Man har riktignok sett en betydelig alliert innsats på Vestfronten, i form av flere offensiver med sikte på å bryte gjennom de tyske linjene og gjenoppta manøveroperasjoner. Dette har man imidlertid ikke lykkes med - til tross for at operasjonene har blitt stadig større, med stadig mer intensiv forbekjempning av artilleri, har man fortsatt ikke lykkes med å bryte de tyske forsvarslinjene. Når 1915 går mot slutten er situasjonen ved Vestfronten derfor ikke nevneverdig bedre for de allierte enn den var når året startet - og de allierte har også gjennomgående tatt høyere tap enn tyskerne i forsøkene på å bryte gjennom. Situasjonen virker dermed fullstendig fastlåst. Hos britene har vi også sett en utskiftning av øverstkommanderende, etter at Haig erstattet French.



                                    Gnisningen mellom grupper som vil avgjøre krigen på Vestfronten og grupper som heller vil avgjøre den andre steder finnes imidlertid også i fransk og (særlig) britisk hærledelse. I 1915 har det derfor også blitt gjort forsøk på å åpne andre fronter, for å omgå den fastlåste tilstanden på Vestfronten. Særlig spektakulært har forsøket ved Gallipoli vært - etter de første forsøkene med marinestyrker i mars og de påfølgende landgangene i april opplevde man igjen stillstand, og til slutt en tilsvarende fastlåst situasjon som på Vestfronten etter at de siste offensivene i august mislyktes. De siste styrkene er i ferd med å evakueres nå, og i Storbritannia er det nedsatt en egen komite for å evaluere fiaskoen. Gallipoli har også ført til Churchills avgang.

                                    Ut over operasjoner i koloniene - hvor man har hatt fremgang mot tyske kolonier, og marineoperasjoner, har det siste krigsteateret som involverte britiske styrker vært Mesopotamia. Her så ting lenge veldig lovende ut, ved at den lille styrken som hadde i oppdrag å sikre oljeleveransene fra Basra hadde uventet fremgang innover i landet. I de siste ukene har imidlertid tyrkisk motstand stivnet til, og de britiske styrkene er nå under beleiring i Kut, etter å ha blitt slått tilbake under sitt forsøk på å nå Baghdad.

                                    I 1915 har vi også sett en utvidelse av frontene ved at flere land har gått med i krigen. I Europa er kanskje det mest bemerkelsesverdige at Italia er gått inn på alliert side. Den italienske fronten har imidlertid ikke endret seg nevneverdig siden de første offensivene, og fronten er nå i stor grad fastlåst også her.



                                    Når 1915 går mot slutten er dermed de fleste frontene preget av relativ stillstand. Samtidig grubles det intensivt i de ulike hærledelsene om hvordan strategien bør legges opp i 1916.

                                    I britisk og fransk hærledelse er det enighet om at man i 1916 må gjennomføre en større offensiv på Vestfronten - spørsmålet er bare hvor. Haig ønsker først og fremst en offensiv mot Ypres. Etter den tyske offensiven tidlig i 1915 holder de britiske styrkene fortsatt selve byen. Tyskerne holder imidlertid høydene rundt, som omslutter byen i en hesteskoform. Dette er naturlig nok ikke en ideell situasjon for britene, som av denne grunn ønsker å dytte tyskerne ned fra høydene.


                                    Ypres etter tyskernes siste offensiv

                                    Franskmennene ønsker imidlertid ikke dette. Selv om BEF har vokst i løpet av 1915 er den franske hæren fortsatt "storebror" på Vestfronten - og franskmennene stoler fremdeles heller ikke helt på kampevnen til de britiske hærstyrkene. De ønsker derfor en felles offensiv i et område hvor de franske og britiske styrkene kan samvirke mot tyskerne i samme område, det vil si i grenseområdet mellom fransk og britisk teig. Etter at BEF har vokst og overtatt ytterligere deler av den franske fronten, går teiggrensa nå i et relativt rolig område midt i nord-Frankrike, langs elva Somme. Franskmennene får gjennomslag for sitt synspunkt, og de allierte legger nå planer for et massivt angrep i dette området rundt sommeren 1916. Angrepet skal følge "bite and hold"-taktikk - de tyske stillingene skal tas bit for bit, med omhyggelig planlegging og forberedelse før hvert påfølgende angrep. Dette skal til slutt lede til at de forberedte linjene brytes totalt, og da skal kavaleriet overta fronten, og rulle opp resterende tyske linjer.
                                    I utgangspunktet skal franskmennene ha lead i offensiven, med støtteangrep fra britiske styrker.


                                    Somme - fronten går for tiden like ved byen Albert.

                                    I den tyske hærledelsen er det fortsatt splid om hvorvidt fokus bør ligge i øst eller i vest. Til tross for suksessen på Østfronten i 1915 får ikke Hindenburg/Ludendorff gjennomslag for sine ønsker om en offensiv i øst for å slå russerne ut av krigen ila 1916. Fokus skal i stedet skiftes mot vest. Falkenhayn har gitt opp troen på at man her kan oppnå seier i ett avgjørende slag. Han har imidlertid med stor interesse merket seg at de allierte styrkene gjennomgående tar merkbart høyere tap enn de tyske når de allierte gjennomfører sine offensiver mot de tyske forsvarsverkene. Dersom de allierte kan tvinges/narres til å fortsette dette presset, kan de derfor "bløs hvite" - ved konsekvent å ta høyere tap enn tyskerne vil de allierte utmattes, både gjennom faktiske styrketap, og konsekvensene dette vil få for kampvilje. Falkenhayns strategi for 1916 er dermed å fremprovosere nettopp dette.

                                    Utfordringen er naturlig nok å sikre at de allierte opprettholder presset mot tyskerne selv når angrepene ikke oppnår fremgang, istedet for bare å avblåse offensiven og gjenoppbygge styrkene. For å oppnå dette, har Falkenhayn søkt etter et mål på alliert side som er av en så sentral karakter for de allierte at de ikke kan unnlate å angripe tyskerne dersom målet trues. Valget faller på en sterkt befestet fransk festningsby langs grensa mot Tyskland, i et område som hittil har vært relativt forskånet for de store offensiver, men som har en symbolsk betydning for franskmennene som innebærer at de umulig kan tillate en tysk offensiv: Verdun.



                                    Angrepet er allerede under forberedelse, og operasjonen skal starte allerede i januar/februar 1916.
                                    Beidh a lá leo

                                    Kommentér


                                    • 1.-4. januar 1916

                                      Mesopotamia

                                      Ved Kut har de britiske styrkene slått tilbake enkelte tyrkiske angrep på selve byen, men er nå fullstendig omringet av tyrkiske styrker, og byen er dermed under beleiring. Siden britene satset mesteparten av styrkene sine i fremrykningen mot Baghdag som ble slått tilbake, er man dårlig forberedt på å komme de beleirede styrkene i Kut til unnsetning. Meldinger fra Kut gjør imidlertid at man ikke kan tillate seg særlig mer tid før det gjøres forsøk på å bryte beleiringen: Den britiske øverstkommanderende i Kut, Townshend, meldte i tidlig desember at det bare fantes mat for 60 dager i Kut. Dette innebærer at styrkene vil gå tomme for mat i løpet av februar 1916. Townshend forlanger derfor umiddelbar unnsetning fra øvrige britiske styrker. Den 4. januar 1916 setter den britiske unnsetningsstyrken under ledelse av generalløytnant Aylmer i marsj mot Kut fra Ali Gharbi. Styrken er sammensatt av ulike indiske avdelinger, og består nå av tre brigader infanteri, totalt 9 900 infanterister, og 1 340 kavalerister - støttet av 42 artilleriskyts. Aylmer vil egentlig vente lenger for å forberede styrken bedre - men kravene fra Townshend er ikke til å ignorere, og han setter dermed i marsj med det han har.



                                      Vestfronten

                                      Den 1. januar 1916 får oberstløytnant Winston Churchill kommandoen over 6. bataljon i Royal Scots Fusiliers. Som vi husker måtte Churchill forlate regjeringen i etterkant av fiaskoen ved Gallipolli. Kommandoen over en frontenhet er en mulighet for Churchill til å gjenvinne rykte etter dette.

                                      Bataljonen er stasjonert ved Ploegsteert i Belgia, i nærheten av Ypres-bulen - åsted for harde kamper tidlig i krigen. De strategiske avgjørelsene som er tatt nå innebærer imidlertid at området kommer til å være forholdsvis rolig den perioden Churchill er stasjonert der. Churchill deltar i frontlinja, og som ledd i mindre oppdrag forlater han også enkelte ganger fronten for å begi seg ut i ingenmannsland - men han er ikke involvert i noen større offensiver i løpet av sin tid ved fronten.


                                      Churchill i Royal Scots
                                      Beidh a lá leo

                                      Kommentér


                                      • 1916: Slaget om Verdun - tyske forberedelser

                                        Som nevnt innebærer tyskernes strategi for 1916 en massiv satsning mot Verdun. Angrepet er fremdeles noen uker unna, men forberedelsene til offensiven er i full gang. I tiden fram mot klokka H vil de ulike siders forberedelser og planer for operasjonene i området bli dekket i en serie med innlegg.

                                        Dette innlegget dekker de overordnede tyske forberedelsene til offensiven.






                                        Verdun – de tegnede frontlinjene viser status i 1914, før og etter slaget ved Marne. I januar 1916 er frontlinja mer eller mindre som angitt av den nordre linja.


                                        Kartutsnitt for å gi inntrykk av terrenget - Verdun i midten, med elva Meuse som renner gjennom byen og deler området i to. Elva vil bli viktig senere. Detaljkart over forsvaret kommer i senere innlegg. For nå; legg merke til de ulike fortene langs østbredden, særlig Fort Douaumont.

                                        Overordnet plan

                                        Den tyske planen har kodeord Unternehmen Gericht. «Gericht» har flere betydninger på tysk – det oversettes gjerne til «dom»; men kan også henspille på «henrettelse».

                                        Grovt sett er det sentrale målet for Falkenhayn å ta høydene øst for elva. Disse har overhøyde over Verdun, og kan beskyte byen så lenge tyskerne holder disse. De allierte er dermed nødt til å angripe. Tyskerne trenger derfor bare å holde høydene, utplassere tungt artilleri ved/bak høydene, og skyte franskmennene i filler idet de angriper. Selve byen er dermed av helt underordnet betydning, og strengt tatt ikke nødvendig å innta.

                                        Styrkene


                                        Ansvaret for angrepet faller til 5. Arme, som er forsterket for anledningen. Armeen har fått tilført III. Korps, VII. Reservekorps, og XVIII. Korps. Hvert av korpsene er forsterket med 2 400 erfarne soldater, og 2 000 ferdigtrente, men uerfarne soldater. Totalt inngår 78 bataljoner i tyskernes tilgjengelige styrker.

                                        Armesjefen for denne styrken er kronprins Wilhelm av Preussen og Tyskland, sønn av keiser Wilhelm II. Han er i 1916 34 år gammel – forholdsvis ung, men han er veiledet av sin erfarne stabssjef Schmidt von Knobelsdorf, og det forventes i stor grad at kronprinsen innretter seg etter stabssjefens råd.



                                        Kronprinsen til venstre, i samtale med Hindenburg

                                        Tyskerne deler fronten inn i fire områder, fra elva og østover (da østbredden pr. nå har fokus), med følgende fordeling av enheter:

                                        A: VII. Reservekorps
                                        B: XVIII. korps
                                        C: III. korps
                                        D: XV. korps

                                        V. korps plasseres bak frontlinja, klar til å forsterke ved behov. To divisjoner fra XV. Korps er plassert i armereserve, og skal gjennomføre mop-up når det franske forsvaret har kollapset.

                                        Den mer detaljerte planen for selve gjennomføringen av angrepet vil bli presentert i senere innlegg.

                                        Forberedelser

                                        Som senere innlegg vil vise, er Verdun et av de sterkeste (om ikke det sterkeste) befestede områdene langs hele fronten. En suksessfull offensiv fra tyskernes side krever derfor omfattende forberedelser, og 5. armé har blitt tilført et ekstra korps som arbeidsstyrke for å gjennomføre dette. Franske sivile i områder rundt fronten evakueres. Det legges tusenvis av telefonkabler for å tilrettelegge for samband. Det etableres hundrevis av kamuflerte posisjoner for artilleriskyts som graves om natten og umiddelbart blir kamuflert, og tusenvis av tonn ammunisjon sendes inn til forhåndslagring i nærheten av disse. Det er etablert ti nye jernbanelinjer inn til området for å ivareta dette, med 20 stasjoner. 33 1/2 ammunisjonstog pr. dag skal klare å levere 2 000 000 artillerigranater de første seks dagene, ytterligere 2 000 000 skal være tilgjengelige for de neste 12 dagene.
                                        Fem verksted bygges nært fronten, for å redusere nedetid pga breakdowns/vedlikehold. Fabrikker i Tyskland settes i beredskap for å håndtere artilleriskyts som ikke kan repareres nært fronten. Aldri før i historien har man sett et så omfattende stykke forberedende arbeid med artilleri før.

                                        Tyskerne har også gravd omfangsrike bunkere kalt «Stollen» under jorda, for å romme infanteriet i påvente av angrepet. Disse bunkerne ligger mellom 4,5-14 meter under jorda, og hver av dem kan romme opp til 1 200 soldater. Disse er ment både å skjule og beskytte infanteriet som samles når angrepet forberedes. Under de allierte offensivene i 1915 har organiseringen av infanteriet vært et betydelig problem – masseansamlinger av infanteri har dels avslørt offensiven for tidlig, dels har infanteriet skapt trafikkork og kaos i fronten, dels har de blitt utsatt for dramatiske tap når de ble beskutt av tysk artilleri. Tyskerne er bestemt på å unngå denne svakheten, og har altså løst dette ved å grave denne typen massive, underjordiske anlegg - som midlertidige oppholdsrom for infanteri som venter på å angripe.
                                        Beidh a lá leo

                                        Kommentér


                                        • 6.-8. januar 1916: Mesopotamia

                                          Mens styrkeoppbyggingen er i full gang ved Verdun, skjer det ting også i Mesopotamia. Tidligere i uken så vi at britene satte i marsj en styrke fra Ali Gharbi for å komme de beleirede styrkene ved Kut til unnsetning.
                                          Tyrkerne er imidlertid kjent med at styrken kommer. De tyrkiske styrkene i området består pr. nå av to korps, men mesteparten av dette trengs for å holde kontroll på beleirede Kut. To divisjoner fristilles imidlertid fra dette, og har under ledelse av Khalil Pasha forberedt et forsvar ved Sheikh Sa'ad, for å stanse unnsetningsstyrken. Totalt har tyrkerne rundt 9 000 mann, 20 kanoner, og en kavaleribrigade. En divisjon holdes i skyttergraver etablert ved Sheik Sa'ad, en divisjon holdes lengre bak, slik at den både kan støtte mot Kut og Sheikh Sa'ad ved behov.



                                          Situasjonen for de britiske styrkene er utfordrende, da værsituasjonen er dårlig. Vinterregnet har transformert sand og jord til søle, som vanskeliggjør fremrykning. Sjefen for styrken Aylmer har sendt fram, Younghusband, merker særlig utfordringene knyttet til rekognosering - de har ikke kavaleri, og været umuliggjør flyrekognosering.

                                          Opprinnelig skrevet av Younghusband
                                          Having no cavalry, or aeroplanes, or other means of reconnoitering, and the country being as flat as a billiard table, the only way of reconnoitering the Ottomans was to march on, till we bumped into them
                                          Britene støter på tyrkerne kl 10.30 den 6. januar ved Sheikh Sa'ad, etter at de dagen før har blitt advart av lokale om at tyrkerne har gravd seg ned i området. Britene har nå ca 4 ganger så mange mannskaper som tyrkerne som befinner seg i området. Tyrkerne har imidlertid gravd seg ned i godt kamuflerte posisjoner i et flatt og pregløst terreng. Britene har rykket fram på begge sider av elva, og Younghusband beordrer begge sidene til å angripe.

                                          Angrepet er vanskelig, da britene fortsatt ikke har fullstendig kontroll på hvor tyrkernes stillinger er - det er ingen høyder el i området som ville gitt muligheter for observasjon. I en slik situasjon er det heller ikke lett for Younghusband å styre angrepet på begge siden av elven. Høyre for elven gjør britene et forsøk på å utflankere tyrkerne, men det viser seg at utflankeringen går rett i senter av forsvarslinjene. Venstre for elven er man mer forsiktig, og forsøker å rekke så godt det lar seg gjøre, for å kartlegge stillingene.



                                          Kampene fortsetter utover dagen, og tyrkerne klarer å holde vestbredden, uten at britene klarer å kartlegge omfanget av stillingsverkene nøyaktig. På østbredden fører imidlertid britisk press til at tyrkerne på ettermiddagen må trekke seg tilbake fra førstelinjene. Britene inntar de fremste skyttergravene. Younghusband avbryter imidlertid angrepet på dette tidspunktet, da britene allerede har 600 falne, og beordrer reorganisering av styrkene. Britene må som en følge av dette trekke seg tilbake fra skyttergravene igjen.



                                          Omtrent samtidig ankommer forsterkninger for begge sider - Aylmer kommer fra Ali Ghraib med flere styrker, mens divisjonen tyrkerne holdt noe lengre bak nå ankommer Sheikh Sa'ad. Styrkene er nå omtrent jevnbyrdige - 9 000 mann hver.

                                          Aylmer tar nå over, og forbereder et nytt angrep den 7. januar. Tyrkerne på vestbredden skal holdes nede med én brigade, og utflankeres mot vest med to brigader. På østbredden skal man forsøke å ta stillingene man erobret, og så oppgav, den 6. januar, i den hensikt å kunne støtte angrepet på vestbredden med ild.

                                          Angrepet starter om morgenen, og pågår i rundt to timer før de britiske styrkene stanser og tar lunsjpause. Mens styrkene forbereder maten, lanserer tyrkerne et motangrep. Angrepet slås tilbake, men forsinker likevel britenes angrep på vestbredden. Når styrkene til slutt når punktet hvor man mener å kunne utflankere tyrkerne, viser det seg igjen at man befinner seg rett overfor senter av forsvaret. Britene klarer ikke å presse seg gjennom, og blir tvunget til å grave seg ned for å unnslippe rifle- og MG-ilden de utsettes for.

                                          Angrepet på østbredden går noe bedre - man lykkes i å ta posisjonene fra gårsdagen, og lykkes også i å trenge inn i de tyrkiske hovedstillingene. Det tyrkiske forsvaret på denne siden av elva begynner nå å rakne, og innen slutten av 7. januar har britene praktisk talt kontroll på denne siden. Dette tvinger også tyrkerne på vestbredden til å trekke seg tilbake, og gjennom natten trekker hele den tyrkiske styrken seg lengre bak til nye, forberedte stillinger ved elven Wadi (kan ses på kartet over).

                                          Britene har dermed tatt de forberedte stillingene ved Sheikh Sa'ad. Det har imidlertid kostet dem 1 962 drepte og 2 300 sårede av en styrke på totalt 13 300 mann - antagelivis langt høyere tap enn tyrkerne har lidt. En betydelig andel av styrken er dermed satt ut, og som en ekstra komplikasjon er britene overhodet ikke forberedt på å håndtere så mange sårede om gangen - man har egentlig bare fasiliteter beregnet for 250 pasienter.





                                          For tyrkernes del innebærer slaget at de har mistet de forberedte stillingene - men de har lykkes i å forsinke britene, og påføre dem tap, og har nå inntatt nye stillinger ved Wadi, som britene må forsere for å komme Kut til unnsetning. Som vi hørte begynner situasjonen ved Kut å bli kritisk, da man anslår at matreservene vil gå tomme innen midten av februar. Situasjonen blir ikke bedre av de logistiske utfordringene den britiske styrkens sammensetning medfører - i samme styrke har man muslimer som må ha halalkjøtt, sikher som IKKE kan spise kjøtt fra dyr som er slaktet etter ritual (halalkjøtt er dermed uaktuelt), og hinduer som nekter å spise mat som er tilberedt i gryter som har berørt kukjøtt - i tillegg til britiske styrker, som fulgte britisk standarddiett.
                                          Last edited by Bestefar; DTG 150028 Jan 16, .
                                          Beidh a lá leo

                                          Kommentér


                                          • 13. januar 1916: Slaget om Wadi

                                            Mesopotamia. Etter slaget ved Sheikh Sa'ad har tyrkerne trukket seg tilbake i god orden til nye, forberedte stillinger ved elven Wadi (se kart over). Britene tok betydelige tap i trefningene, men har ikke annet valg enn å fortsette fremrykningen retning Kut, for å komme de beleirede styrkene til unnsetning.

                                            Etterhvert møter britene på de nye stillingene ved Wadi. Som navnet antyder, er terrenget her sterkt skrånende ned mot elva. Ved vestbredden ligger også et lite defile kjent som Hanna-defileet, som også forsvares av tyrkerne. Tyrkerne forsvarer området med ca 22 500 mann, mot britenes 19 000.



                                            Britene angriper stillingene noe ut på ettermiddagen den 13. januar, etter at vær og logistiske utfordringer har forsinket angrepet noe. Planen er som før å utflankere fienden, denne gangen i vest: En brigade skal angripe frontalt for å holde fienden, resten av styrken skal ta Hanna-defileet, gå rundt tyrkernes flanke, og omringe tyrkerne.

                                            Det tar imidlertid ikke lang tid før britene møter problemer. Effektiv tyrkisk ildgivning stanser raskt den britiske framrykningen, og med dårlig tilgang på kart mister også de fremste avdelingene retningen, og blir desorienterte. Tyrkerne skjønner også hva som er i ferd med å skje, og reorienterer derfor egen frontretning for å møte den britiske flankemanøveren frontalt. Som et resultat stanses de britiske manøvrene kontant, med store britiske tap.

                                            Når det begynner å mørkne, er det klart at angrepet har mislykkes. Noe fremrykning har man fått til - man har nådd elva Wadi. Men Hanna-defileet er fremdeles på tyrkiske hender, og den tyrkiske linja er ikke brutt. Britene har også tatt 3 ganger så høye tap som tyrkerne, 1 600 mann mot tyrkernes 500. Aylmer avblåser angrepet, og frakter styrkene på vestbredden tilbake til østbredden.
                                            Beidh a lá leo

                                            Kommentér


                                            • 1916: Slaget om Verdun - Franske forberedelser, del I

                                              Verdun har så langt i krigen vært et temmelig rolig område. Under den innledende invasjonen i 1914 lå Verdun akkurat utenfor aksen til de fremrykkende tyske styrkene, som rykket rundt byen på vestsiden. Verdun dannet dermed en periode en bule i fronten, og var omringet på 3 sider. Etter slaget ved Marne sommeren 1914 trakk imidlertid tyskerne fronten tilbake mot Aisne, som innebar at øst/vest-aksen av fronten stabiliserte seg omtrent på høyde med Verdun, og Verdun ble da liggende som et «hjørne» i fronten (se kart med frontlinjer i forrige innlegg om Verdun for detaljer). Etter dette ble fokuset på Vestfronten initielt fokusert nordover, etterhvert som man jagde i retning av kanalkysten. Også i de senere offensiver har Verdun blitt skånet – byen ble bedømt å ligge i vanskelig terreng, med sterke befestninger – og det ble heller ikke ansett å ligge mål av strategisk betydning i nærheten.

                                              At Verdun ligger i et område som gir godt utgangspunkt for forsvar var det heller ingen tvil om. Elven Meuse renner gjennom byen – og lendet rundt er kupert, med store mengder forholdsvis bratte høyder med til dels tett skog.

                                              Dette naturlig sterke lendet har i tillegg blitt sterkt befestet, gitt Verduns plassering nært grensa mot Tyskland. Verdun er beskyttet av en ring av 19 fort rundt byen, etablert i 1890-årene, og har rykte på seg for å være verdens sterkeste festning – og i praksis uinntagelig. De ulike høydene er møysommelig forberedt for å gi gjensidig støtte, slik at styrker som forsøker å ta én høyde, raskt vil befinne seg under flankerende ild fra andre høyder.




                                              Kart m/fort, forsvarsstillinger og skyttergraver/frontlinjer avtegnet. Større bilde med mulighet for zoom ligger her: https://www.atomagazine.com/images/v...full_final.jpg


                                              På østbredden er fortene organisert i flere sirkler med Verdun som sentrum – en ytre, og to indre. Den ytre sirkelen består i nordøstre sektor (som er området som grenser mot hovedtyngden av tyskernes styrker) av fortene Moulainville, Vaux og Douaumont. Neste sirkel består av fortene Tavannes og Souville, mens den innerste sirkelen (helt inntil Verdun selv) består av fortene Belrupt, St. Michel og Belleville. Fortene på vestbredden er tilsvarende organisert. Det samme gjelder fortene mot sør.




                                              Det største fortet, og fortet som også gjerne blir omtalt som selve «hjørnesteinen», er Fort Douaumont. Dette er også fortet som ligger høyest i terrenget – ca 300 meter over havet – og dominerer alt av lendet rundt seg, omtrent på samme måte som Monte Cassino gjorde det under andre verdenskrig. Kanonene i fortet er, som i de fleste øvrige fort, basert rundt tunge 155 mm-kanoner i tårn, og enkle eller doble 75 mm-kanoner i godt beskyttede bunkre. I tillegg er det konstruert egne maskingeværstillinger, og skyteskår for kanoner i alle retninger som skal kunne slå tilbake angrep uansett retning.






                                              Douaumont - oversiktsskisse, luftfoto i 1916, og fortet i dag.




                                              Verdun skal dermed i prinsippet være det sterkeste punktet i hele den allierte linja. I forbindelse med høstens offensiver på Vestfronten har imidlertid fortene ved Verdun blitt strippet for kanoner og ammunisjon – 237 skyts og 657 tonn ammunisjon har blitt fjernet for å støtte offensivene. Dette var både begrunnet med det umiddelbare behovet for artilleri i disse offensivene, men også med at den franske øverstkommanderende – Joffre – er hellig overbevist om at faste forsvarsverk er utdatert som ide, etter å ha sett den tyske nedkjempelsen av belgiske forsvarsverk i 1914. Dette passer også godt med filosofien til betydelige deler av det franske offiserskorpset, som har forkastet defensiv krigføring nærmest av prinsipp, og som har falt ned på at angrep er universalt saliggjørende, og den eneste måten å utkjempe en suksessfull krig på.



                                              Man har imidlertid ikke fullstendig neglisjert forsvarsverkene ved Verdun – siden oktober har man jobbet med å etablere flere linjer skyttergraver utenfor forsvarsverkene, og innen januar 1916 er tre linjer med skyttergraver påbegynt, og i deler av fronten også ferdigstilt. Dette beror ikke på fastsatte prioriteter fra den franske hærledelsen – den lokale franske sjefen, general Herr, har gjort sine forsøk på å etablere solide forsvarslinjer gjennom 1915, og har også gjentatte ganger varslet hærledelsen om at han anser forsvaret av Verdun for å være sørgelig underdimensjonert. Disse varslene har falt for døve ører hos en hærledelse som kategorisk avfeier mulighetene for et tysk angrep mot Verdun – og som har svart på anmodninger om forsterkninger med å frata Herr styrker. Styrkene som har blitt avsatt til graving av skyttergraver har han konsekvent blitt tvunget til å avgi til de stadige offensivene man har forsøkt – og mislykkes med – lengre vest. De soldatene som faktisk har blitt satt til arbeidet har heller ikke hatt den samme innstillingen til arbeidet med å forberede skyttergraver de britiske og tyske styrkene har – Verdun har så langt blitt vurdert som en forholdsvis «cushy» postering, og franskmennene er uansett preget av tankegangen som devaluerer defensiv krigføring. Nå har man likevel i det minste lykkes i å ferdigstille nevnte linjer. Gitt den rådende tankegangen er imidlertid selve fortene bemannet med minimumsbemanning, og flere er også forberedt for destruksjon. Heldigvis gjenstår fortsatt rundt 270 kanoner.
                                              Beidh a lá leo

                                              Kommentér


                                              • 21. januar 1916: Mesopotamia



                                                Den britiske unnsetningsstyrken under Aylmer har de siste ukene kjempet seg fremover retning Kut, mot et tyrkisk forsvar som driver oppholdende strid retning vest. Status etter forrige trefning var at britene klarte å klore seg fremover mot Wadi-stillingene - men at tyrkerne fortsatt holdt Hannah-defileet, som vi ser mellom Tigris og Suwachi-myrene. Britene tok betydelige tap i prosessen, og har nå igjen restene av 2 divisjoner, ca. 10 000 mann. Tyrkerne har betydelig flere. Men igjen har man lite valg: Man må fortsette, om det skal være noe håp for styrkene som er beleiret i Kut.

                                                Fra den 20. januar gjør britene derfor fremstøt mot den neste forsvarslinja til tyrkerne: El Hannah. Den 20. og 21. januar beskyter britene tyrkiske stillinger med det de har av artilleri. Britene har imidlertid ikke kapasitet til å opprettholde mer enn korte beskytninger. Når disse er over, angriper infanteriet.

                                                Som før er lendet flatt, og været innebærer at britene må angripe over et oversvømmet ingenmannsland, i overkant av 500 meter dypt. Artilleribeskytningen viser seg videre å ha hatt liten effekt mot de tyrkiske maskingeværstillingene. De britiske angriperne meies raskt ned, og når angrepet etter kort tid avblåses har britene allerede 2 700 falne og sårede.
                                                De allerede overbelastede evakuerings- og sanitetsressursene er nå strukket til punktet at sanitet og evakuering av sårede er tilnærmet ikke-eksisterende. Mange av de sårede blir derfor liggende i ingenmannsland gjennom natten - i oversvømmet terreng, mens temperaturen kryper ned i minusgrader,

                                                Dette, kombinert med store tap og manglende framgang, får britisk moral til å stupe. Det er nå klart for unnsetningsstyrken at de ikke vil klare å komme de beleirede styrkene i Kut til unnsetning i dette forsøket. Forsøket oppgis, og unnsetningsstyrken setter etterhvert i marsj tilbake igjen til Ali Gharbi for å reorganisere og forberede nye forsøk.


                                                Tyrkiske styrker ved Hanna, januar 1916

                                                Kampene ved Hanna har vært nær nok Kut til at de beleirede styrkene har hørt stridslarmen.
                                                Frustrasjonsnivået på denne styrken begynner å ta seg opp, da man som vi husker tidligere estimerte at matlagrene ville gå tomme innen februar. Slutten av januar bringer imidlertid med seg det som umiddelbart kan virke som en positiv overraskelse: Det avdekkes nye matlagre i byen, som man ikke oppdaget ved de første søkene når man forberedte seg på beleiringen. Man regner med at forsyningene er store nok til at man kan klare seg ihvertfall en måned til, og vel så det.

                                                Til tross for at oppdagelsen må ha virket kjærkommen på styrken der og da, har den en kraftig bismak. Bakgrunnen for at unnsetningsstyrken måtte haste oppover Tigris - lenge før sjefen mente styrken var klar - var nettopp de desperate meldingene fra Kut om behov for umiddelbar unnsetning grunnet mangel på matlagre. Hadde man gjennomført skikkelige søk under de innledende forberedelsene, og funnet disse matlagrene, kunne kanskje unnsetningsstyrken brukt mer tid på å forberede seg - og hatt bedre muligheter for å slå gjennom de tyrkiske forsvarsstillingene og komme Kut til unnsetning. Når matlagrene endelig oppdages i slutten av januar er unnsetningsstyrken utmattet og kraftig redusert - noe håp om unnsetning den neste måneden ser det ikke ut til at man kan håpe på.
                                                Beidh a lá leo

                                                Kommentér


                                                • 1916: Verdun - luftkrigen

                                                  Verdun markerer et vendepunkt også for luftkrigen. Bakgrunnen er at de massive forberedelsene tyskerne driver med i området nødvendigvis er vanskelige å skjule for franske rekognoseringsfly. For å unngå å bli avslørt, må disse derfor holdes unna. For å oppnå dette, planlegger tyskerne å sikre lokalt luftherredømme over området under forberedelsene, og under selve angrepet. Selv om luftstyrker også i 1915 samvirket med bakkestyrker under operasjoner, er dette første gang i historien det gjøres organiserte forsøk på å vinne luftherredømme over et område.

                                                  Fram til nå har flygerne operert i meget små forband – den organisasjonsmessige enheten hos tyskerne kalles Fliegerabteilung, og omfatter typisk seks fly, maks åtte. Avdelingene grupperes etter oppgave - jagerfly, artillerispotting, og rekognosering. Sistnevnte har også bombing/luft-til-bakke som sekundær kapasitet.
                                                  Avdelingene har til nå først og fremst en organisasjonsmessig enhet, ikke en stridsenhet. Når flyene går på vingene, opererer de ikke som enheten Fliegerabteilung - istedet flyr man ofte enkeltvis eller i par. Tyskernes femte arme - som har fått ansvaret for Verdun - har ni slike avdelinger, 5 til rekognosering, 4 til artillerispotting. I tillegg har man begynt å organisere jagerflyene - Fokker Eindecker og Pfalz-fly - i større enheter kalt Kampfeinsitzerkommando (KEK). Mange ivrer imidlertid for enda større organiseringer, også stridsmessige - Oswald Boelcke er blant dem som tar til orde for å begynne å fly i større formasjoner.

                                                  Tyskerne samler nå hovedvekten av sin jagerstyrke – 168 fly – i tillegg til 14 ballonger og 4 zeppelinere, ved Verdun. I denne styrken inngår (relativt) store mengder av Fokker Eindecker, flyet som i det siste halvåret har herjet fullstendig med allierte piloter langs Vestfronten, og sikret tyskerne et luftherredømme som i ettertid blir kalt "The Fokker Scourge" av allierte. Ryktet dette flyet oppnådde hos de allierte kan sammenlignes med ryktet Tiger-stridsvognen oppnådde under andre verdenskrig - ved flere tilfeller oppgav allierte fly oppdragene sine og returnerte dersom en Fokker Eindecker ble observert.


                                                  Boelcke med bakkemannskap foran Fokker Eindecker

                                                  Selv om dette ikke fremstår som en avskrekkende stor styrke etter standarden som ble satt under andre verdenskrig, er det en massiv styrke etter datidens standard – og det er den desidert største konsentrasjonen av fly man har sett så langt i verdenshistorien. Tyskerne skal holde jagerfly i lufta konstant så lenge det er dagslys, for å etablere en de facto «luftsperring» for franske rekognoseringsfly. Når angrepet først er i gang, er jagerflyenes oppgave å jage bort eller skyte ned eventuelle jagerfly som forsøker å skyte ned ballongene tyskerne bruker til artilleriobservasjon.

                                                  Franskmennene på sin side opererer med såkalte escadrilles, typisk på 8 fly. Også disse er først og fremst organisasjonsmessige enheter. Hver escadrille har et nummer, og en betegnelse som viser hvilke fly den opererer - Escadrille N.65 opererer Nieuport-fly, mens Escadrille MS 12 opererer Morane-Saulniere. Den første jagerescadrillen ble etablert i august 1915.

                                                  Pr. nå har franskmennene i området rundt Verdun 2 jagerescadriller, og fire escadriller med tosetere. De franske flystyrkene har nylig fått tilført et nytt jagerfly, Nieuport 11.


                                                  Nieuport 11

                                                  Nieuport 11 overgår Fokker Eindecker på de fleste områder - det er raskere, klatrer bedre, og er mer manøvrerbart. Det har balanseror for å kontrollere roll, som gir raskere respons enn Fokker Eindeckers såkalte "wing warping"-system. Franskmennene klarer imidlertid ikke å bygge inn den ene fordelen Fokker Eindecker faktisk har - synkroniserte maskingevær - fordi maskingeværene franskmennene bruker er åpen bolt-våpen, som fører til en mindre jevn skuddtakt. Maskingeværet må derfor monteres på overvingen, slik at det kan skyte over propellradiusen. Det er først og fremst dette flyet som skal ta opp kampen med de tyske Fokkerne i tiden som kommer.
                                                  Beidh a lá leo

                                                  Kommentér


                                                  • 24. januar 1916: Storbritannia innfører verneplikt

                                                    Den 24. januar 1916 vedtas et lovforslag i britiske House of Commons som innebærer at verneplikt skal innføres i Storbritannia. Lovforslaget vedtas av parlamentet den 27. januar, og skal tre i kraft 2. mars 1916.

                                                    Som vi husker fra tidligere innlegg, startet britenes landbaserte innsats i krigen med en liten, vervet hær. Siden 1914 har denne hæren blitt vesentlig utvidet ved bruk av Territorial Army-avdelinger, samt Kitcheners såkalte "New Army". Etter det innledende rekrutteringsrushet i 1914, sliter man likevel med å oppfylle målsettingene for rekruttering. Flere tiltak har blitt forsøkt, blant annet den såkalte Derby-planen, oppkalt etter opphavsmannen jarlen av Derby - som var Kitcheners generaldirektør for rekruttering. Planen innebar at menn i militær alder aktivt ble oppsøkt, og tilbudt å føre seg opp på egne lister, som først ville bli kalt inn til tjeneste når det var behov. Etter planen skulle gifte menn kun innkalles når det ikke var tilstrekkelige mengder enslige menn.



                                                    Derby-planen fører til en kortvarig økning i rekrutteringen rett etter at den blir introdusert. I lengden leverer imidlertid ikke planen de antallene man hadde håpet på. Planen oppgis derfor i desember 1915, og skal etter lovforslaget fra januar 1916 erstattes med verneplikt.

                                                    Lovforslaget innebærer at alle ugifte menn (inkl barnløse enkemenn) i Storbritannia mellom 18 og 41 som ikke innehar en essensiell stilling blir gitt 3 valg: 1) å verve seg umiddelbart, 2) å melde seg under Derby-planen, eller 3) å anses som automatisk vervet fra 2. mars 1916 hvis ingen av de to første valgene ble tatt.



                                                    Lovforslaget unntar imidlertid Irland fra verneplikten. Dette skyldes at situasjonen i Irland anses som politisk betent, og man frykter at forsøk på å innføre verneplikt her kan dytte landet ut i åpent opprør.


                                                    Rekruttering til den britiske hæren. Toppen høsten 1915 er ved innføringen av Derby-planen. Merk også toppen i april 1915, samtidig med det andre slaget om Ypres.



                                                    Totalt antall britiske soldater gjennom krigen
                                                    Beidh a lá leo

                                                    Kommentér


                                                    • 1916: Slaget om Verdun - Franske forberedelser, del II

                                                      Som vi så i forrige innlegg om Verdun, har det ikke på noen måte vært lett for den franske general Herr å forberede styrkene sine på forsvaret av Verdun. Én offiser har imidlertid utmerket seg under forberedelsene på fransk side – oberst Emile Driant. Han har i lang tid før krigen startet vært kritisk til tilstanden den franske hæren befant seg i, og har også gitt uttrykk for dette offentlig. Driant har vært ute av hæren før krigen startet, men sluttet seg igjen til de væpnede styrker når krigen startet. I 1916 er han 61 år gammel.


                                                      Emile Driant


                                                      Styrken Driant har fått kommandoen over har blitt tildelt ansvaret for forsvaret av Bois des Caures. Dette er et skogsområde, ca tre kilometer langt, på toppen av et dominerende høydedrag i den nordøstre sektoren (se helt øverst i kart under).



                                                      Dette området utgjør senter av franskmennenes førstelinje på østbredden av elva. Ethvert tysk angrep rettet mot Verdun fra denne retningen må gå rett gjennom Bois des Caures. Driant har dermed blitt tiltrodd ansvaret for en nøkkelposisjon. Driant er også fullstendig klar over betydningen området har, og har jobbet utrettelig med å forberede forsvaret. Allerede i august 1915 skrev han til en venn i regjeringen:

                                                      The sledge hammer blow will be delivered on the line Verdun – Nancy. What moral effect would be created by the capture of one of these cities! ... we are doing everything, day and night, to make our front inviolable ... but there is one thing about which one can do nothing; the shortage of hands. And it is to this I beg you to call the attention of the Minister (of Defence). If our first line is carried by a massive attack, our second line is inadequate and we are not suceeding in establishing it; lack of workers and i add: lack of barbed wire

                                                      Brevet nådde faktisk forsvarministeren, og sørget for at forsvarsverkene ble befart – som ledet forsvarministeren til å konkludere med at Driants observasjoner var fullt ut korrekte. Når dette (i desember) når Joffre, som har en fullstendig annerledes tilnærming til betydningen av defensive forsvarsverk, reagerer imidlertid denne med sinne:

                                                      I cannot be a party to soldiers under my command bringing before the Government, by channels other than the hierarchic channel, complaints or protests concerning the execution of my orders ... It is calculated to disturb profoundly the spirit of discipline in the Army. ... To sum up, I consider nothing justifies the fear which, in the name of the Government, you express in your dispatch of December 16 ...
                                                      Samtidig begynner informasjon om tyske planer for 1916 å sive inn til franskmennene.
                                                      Falkenhayns tankegang om en begrenset offensiv for å fremprovosere allierte angrep som kan ødelegges med tysk artilleri ble først kjent for de allierte i desember 1915, etter at nyheter om dette slapp ut til britene via nederlenderne. Innen januar 1916 er franskmennene kjent med at tyskerne forbereder et angrep ved Verdun. Joffre er imidlertid overbevist om at det planlagte angrepet er en avledningsmanøver – da det etter hans oppfatning ikke eksisterer noen strategiske mål som kan begrunne en offensiv i området.

                                                      Utover januar begynner imidlertid franskmennene å motta signaler som er vanskelig å forstå annerledes enn at det forberedes en omfattende offensiv i området. Til tross for den tyske luftsperringen lykkes det enkelte rekognoseringsfly å slippe gjennom, og disse klarer å kartlegge omkring 70 (av mange hundre) artilleristillinger. Franskmennene er dermed fortsatt ikke klar over hvilken massiv artilleriansamling de står overfor, men begynner å bli klar over at noe er i gjære. I tillegg begynner tyske desertører (mange av dem alsatiere) å dukke opp – og enkelte av disse forteller også om de massive «Stollen» som er konstruert under jorda. General Herr identifiserer umiddelbart betydningen av dette – men hærledelsen avfeier varslene, og vurderer disse til å være rent defensive installasjoner. Etterhvert registrerer imidlertid franskmennene også at kirkespir (nyttige for å lede artilleri) på tysk side av fronten begynner å forsvinne – og innen den 12. januar begynner tysk artilleri innskyting. Den 14. blir franskmennene kjent med at tyskerne etablerer nye sykehus like bak fronten, og den 15. rapporteres det om store troppeforflytninger i området.


                                                      Farman MF - flytypen franskmennene hovedsakelig bruker til rekognosering i 1916


                                                      Innen februar er de franske styrkene fordelt slik: VII korps holder nordre del av vestbredden, XXX korps holder nordre del av østbredden, og II korps holder østre deler av høydene ved den østre bredden. I tillegg holdes en styrke på fire divisjoner fra I og XX korps i reserve. Totalt befinner det seg 34 franske bataljoner rundt Verdun – ca halvparten av det antallet bataljoner tyskerne har stilt opp på motsatt side.

                                                      Frem til nå har forsvarsstyrkene bestått av fire ordinære divisjoner og to brigader fra territorielle styrker. Informasjonen som stadig siver inn i løpet av januar angående tyske forberedelser nær Verdun leder imidlertid franskmennene til å forsterke - den 23. januar beordres det franske VII korps til Verdun for å forsterke nordre del av den vestre bredden av Meuse. Korpset forventes å ankomme området i midten av februar.

                                                      I mens har tyskerne fastsatt D-dagen for angrepet: 12. februar 1916.


                                                      Fransk "poilu" (poilu = begrep brukt om franske infanterister under første verdenskrig)
                                                      Beidh a lá leo

                                                      Kommentér


                                                      • Februar 1916: Luftkrigen

                                                        Som vi så tidligere, har de franske luftstyrkene nylig fått tilført et nytt jagerfly, Nieuport 11. Franskmennene er imidlertid ikke alene om å utvikle nye jagerfly - i løpet av 1915 er behovet for egne, dedikerte jagerfly åpenbart for alle parter, og knivingen om å ha det til enhver tid beste jagerflyet er i full gang.

                                                        I februar 1916 får de tyske Kampeinsitzerkommandos et nytt jagerfly - Halberstadt D.II



                                                        Betegnelsen D.II sikter til at flyet er en dobbeldekker (E = eindecker, D = doppeldecker, Dr = Dreidecker). Bakgrunnen for at man nå introduserer dobbeldekkere som jagerfly er at man ikke har vært fornøyd med klatreevnen til Eindeckeren, og dermed ønsker mer lift. Som vi har sett tidligere inngår manøvrering i vertikalplanet som et sentralt element til fremtredende tyske ess som Max Immelmann.

                                                        Som Eindeckeren har Halberstadt D.II et synkronisert 7,92mm maskingevær som skyter gjennom propellradiusen. Det har en noe høyere topphastighet enn Eindeckeren, og klatrer også noe bedre. Hva angår topphastighet og klatreevne når det imidlertid fortsatt ikke opp til de allierte motstykkene på denne tiden - Airco DH2 for britene, og Nieuport 11 for franskmennene (som britene i stor utstrekning kommer til å låne) - og det skal fremdeles gå noen måneder før tyskerne igjen introduserer nye flytyper som innebærer et kvalitetsmessig overtak over de allierte. Pr. februar 1916 er Halberstadt D.II likevel det beste jagerflyet tyskerne har - og det setter seg også i respekt hos de allierte. Flytypen kommer blant annet til å bli brukt av profiler som Oswald Boelcke og Manfred von Richthofen.


                                                        Tysk Kesta (etterfølger av KEK) som viser en typisk tysk jagerflyavdeling i 1916. Som bildet viser har man i denne avdelingen tre ulike flytyper - Fokker Eindecker, Fokker dobbeldekkere, og Halberstadt. Denne typen "mix" i samme avdeling var ikke uvanlig.

                                                        På alliert side er - som vi så - Nieuport 11 i ferd med å erstate de eldre Morane-Saulnier L-flyene franskmennene hadde brukt tidligere i krigen.



                                                        For britene er det fremdeles Airco DH2 og F.E.2b som gjør jobben som jagerfly.


                                                        Airco DH2 - enseters jagerfly


                                                        Farman F.E.2b - toseters jager/bomber

                                                        Den (med nåtidens øyne) ganske uvanlige løsningen med å sette propellen bak ("pusher"-løsning) betyr at problemstillingen rundt synkronisering ikke er aktuell for disse modellene. Løsningen kan imidlertid anses å være eldre enn problemstillingen - opprinnelig var maskingeværet på DH2 festet på dreibar lavett, og tanken var at piloten skulle operere maskingeværet som et vanlig maskingevær samtidig som han fløy. Etterhvert som pilotene begynte å forstå at det var lettere å sikte med hele flyet, ble maskingeværet låst i fremre stilling. (RFC forbød i utgangspunktet dette, men tillot det når major Lanoe Hawker fikk designet et klips som innebar at maskingeværet kunne løsnes og brukes som "normalt" ved behov).

                                                        Særlig Airco DH2 har også hastighet og manøvreringsegenskaper som innebærer at det er fullt ut i stand til å ta opp kampen med tyske Eindeckere. Flere britiske ess fløy også denne flytypen, deriblant Lanoe Hawker og James McCudden. Flyet skal også holde seg relevant en stund til - men den nye, rivende utviklingen i jagerfly som særlig setter fart fra tidlig 1916 skal snart føre til at "pusher"-løsningens dager som jagerflydesign er talte.
                                                        Beidh a lá leo

                                                        Kommentér


                                                        • 1916: Verdun. Angrepsplan

                                                          Tyske forberedelser for angrepet mot Verdun går nå mot slutten, og styrkene begynner å bli klare.

                                                          Ett særskilt tema har generert mye diskusjon for tyskerne under planprosessen– skal offensiven gjennomføres på begge sider av Meuse, eller skal man begrense offensiven til østbredden?

                                                          Kronprins Wilhelm (armesjefen) – og staben i 5. arme – ønsker en rask offensiv på begge sider av Meuse. Dette er etter armestabens oppfatning en nødvendig forutsetning for fremrykning på østsiden – som nevnt er terrenget rundt byen kupert, med mange befestede høyder. Det er en bekymring for armestaben at manglende fremrykning på vestsiden vil kunne føre til at de fremrykkende styrkene på østre bredd vil møte flankerende ild fra intakte franske stillinger på vestbredden.

                                                          Falkenhayn ønsker å begrense offensiven til østsiden – for det første er det høydene på østsiden han er ute etter, ikke selve byen. Dessuten har man etter Falkenhayns oppfatning ikke nok styrker til å gjennomføre en offensiv på begge elvebredder – særlig tatt i betraktning at man var nødt til å opprettholde en sterk strategisk reserve for den kontraoffensiv Falkenhayn er sikker på vil komme annetsteds, som følge av tyskernes egen offensiv.


                                                          Angrep på begge sider av Meuse - eller bare på østsiden?

                                                          Uenigheten har også en viss sammenheng med at 5. arme har et litt større fokus mot selve byen Verdun enn det Falkenhayn har – armeen ønsker å ta byen raskt, mens dette for Falkenhayn er et helt underordnet mål. En slik uenighet om overordnet målsetning mellom armestaben og sjefen for generalstaben kan være egnet til å overraske. Falkenhayns fokus på OPSEC gjør imidlertid at adgang til overordnet strategi er meget begrenset, med det resultat at mange både i overkommandoen på Vestfronten og i armestaben ikke fullt ut forstår Falkenhayns overordede mål.
                                                          5. Armé lykkes uansett ikke i å overbevise Falkenhayn, og angrepet skal dermed gjennomføres kun på østsiden av elva.




                                                          Planen for angrepet er dermed: Artilleriet skal starte forbekjempning om morgenen 12. februar. Artilleribombardementet skal intensiveres fortløpende, og den siste timen skal det skytes såkalt «trommelfeuer» - som er betegnelsen tyskerne bruker på artilleriild som er så intensiv at lyden fra nedslagene smelter sammen til rumling.

                                                          Kl 17:00 skal infanteriet i områdene A-C rykke fram, støttet av granatkastere/bombere og flammekastere. Tyskerne legger stor vekt på å begrense tapene infanteriet vil ta. Planen er dermed bygget på suksessive fremrykninger, og hovedfokus for planen ligger på artilleriet. Artilleriet skal ødelegge de fremste franske stillingene, mens tysk infanteri skal rykke fram etter at de franske stillingene er ødelagt. Fransk førstelinje skal tas første dagen, og mål for artilleriet i andrelinja skal identifiseres for andre dag. Deretter gjentas prosessen. Det skal altså ikke jages etter noe gjennombrudd, slik de allierte har forsøkt i de tidligere offensivene. I stedet skal franskmennene legges under et kontinuerlig press ved de stadige, suksessive fremrykningene, med kontinuerlig artilleriild. Artilleriild skal også opprettholdes om natta.

                                                          Tysk plan er dermed i stor grad avhengig av artilleri, og slik er da også forberedelsene lagt opp.
                                                          Blant skytsene finnes både massive bombekastere med kaliber opp til 410 mm – og to langtrekkende kanoner med kaliber på 380 mm, opprinnelig tiltenkt krigsskip. De mest forhatte kanonene (fra fransk perspektiv) skal imidlertid vise seg å være de mer finkalibrede – skyts med kaliber ned mot 130 mm og høy utgangshastighet. Den lave kulebanen innebærer at soldater i mottagende ende ikke får tid til å kaste seg i dekning fra de hører granatene – kanonene blir av denne grunn kalt «whiz-bangs».

                                                          Alt tilgjengelig artilleri er for anledningen sentralisert. Målvalg skal i utgangspunktet foretas av generalene i infanterikorpsene. Armestaben håndterer koordinering av artilleriild over teiggrensene – samt kontroll over enkelte utvalgte batteri. Oppgavene til artilleriet er nøye forberedt:
                                                          • De tyngste bombekasterne øremerkes til bekjempning av franske festningsverk.
                                                          • En av de to 380 mm'erne skal beskyte selve Verdun med 40 granater om dagen, den andre skal beskyte vestbredden og forstyrre forbindelseslinjer der.
                                                          • 210 mm-kanonene (det er ett batteri av disse pr. 150. meter med skyttergraver) skal ødelegge den franske førstelinja. Deretter skal ilden flyttes lengre bak, for å umuliggjøre forsterkninger og beskytte eget infanteri.
                                                          • «Minenwerfers» av ulike kaliber (kaster eksplosiver på rundt 50 kg) nærmere frontlinja skal identifisere franske befestninger som ikke er fullstendig ødelagt av de tunge bombekasterne, og ødelegge disse
                                                          • Lettere skyts (77 mm, 130 mm etc) skal rykke fram og etablere nye stillinger så snart den franske førstelinja er tatt, for å støtte videre fremrykning
                                                          • Egne batteri er satt av til kontrabeskytning, en virkning som skal oppnås ved hjelp av gassgranater. Flere batteri er særskilt avsatt til å bekjempe oppdukkende franske skyts.
                                                          • Øvrige 150 mm-kanoner skal opprettholde en konstant beskytning av veier, antatte oppmarsjområder, etc, for å forstyrre franskmennenes forsyninger, forsterkninger, bakre linjer etc.



                                                          77mm-kanon



                                                          150mm-kanon


                                                          210mm-kanon


                                                          380mm-kanon




                                                          Minenwerfer



                                                          BK (tung)


                                                          Den relativt korte forbekjempningen med artilleri står forøvrig i klar kontrast til de alliertes planer fra 1915, som baserte seg på flere dager lang artilleribekjempning. Tyskernes planer baserer seg istedet på relativt kortvarig, intens artilleribeskytning - etterfulgt av et "rush" med infanteri.
                                                          Last edited by Bestefar; DTG 071849 Feb 16, .
                                                          Beidh a lá leo

                                                          Kommentér


                                                          • 12. Februar 1916: Verdun

                                                            11. februar 1916: Tyske forberedelser til angrepet er fullført. Styrkene er klare, og infanteriet pakker seg sammen i sine massive Stollen, i påvente av operasjonen som skal starte neste dag. Fra sitt hovedkvarter utsteder kronprins Wilhelm, sjef for tyskernes 5. armé, følgende erklæring til sine soldater, som skal leses opp like før angrepet starter dagen etter:

                                                            After a long period of stubborn defence, the orders of His Majesty, our Emperor and King, call us to the attack!

                                                            Click image for larger version

Name:	image.jpeg
Views:	1
Size:	40,3 KB
ID:	865643
                                                            Illustrasjonsfoto av kronprinsen som inspiserer tyske soldater. På dette bildet har alle soldatene fått nye stålhjelmer etter en design som begynte å dukke opp rett før slaget om Verdun, og enkelte avdelinger som nå venter på angrepsordren har fått utlevert slike. De fleste soldatene er imidlertid fortsatt utstyrt med såkalte Pickelhauber - hjelmer med spir av typen offiseren ved siden av kronnprinsen har.

                                                            Senere, utover natten til 12 februar går den franske alarmen. Franskmennene skjønner nå at noe er i gjære, og i den første alarmen som virkelig føles som alvor får franske soldater ordren: Stand to! Franske soldater går i skyttergravene, og venter på angrepet som forventes å komme innen kort tid.


                                                            Gjennom hele natten venter de franske forsvarerne i skyttergravene, til det begynner å lysne av dag. Når daggry endelig kommer, og slitne franske soldater myser utover ingenmannsland, kan de bare såvidt skimte konturene av tyskernes frontlinje. Snødrev og tykk tåke har lagt seg over hele fronten.
                                                            Ingen bevegelser kan skimtes, ingen lyd kan høres.



                                                            Illustrasjonsfoto. Også dette bildet viser en oppgradering i uniformer - dagene hvor franske soldater kjempet i kepi og røde uniformsbukser (som de gjorde i 1914) er talte - nå har soldatene stålhjelmer, og lyseblå (horizon bleu) feltuniformer som gjør en noe bedre jobb mtp kamuflasje.


                                                            På tysk side er kanonene fortsatt tause. Værforholdene umuliggjør enhver ildledelse av artilleri, det være seg fra bakken, ballonger eller fly. Presis artilleriild utgjør den helt sentrale forutsetningen for den tyske planen – det er denne som skal ødelegge de franske stillingene, slik at tysk infanteri kan minimere sine tap når de rykker fram. Under de rådende værforholdene kan angrepet derfor ikke gjennomføres. Kronprinsen beslutter derfor at angrepet skal utsettes i 24 timer, i påvente av bedre værforhold. I de tyske Stollen får det ventende infanteriet istedet ordre om at dagen vil gå med på indretjeneste.


                                                            På fransk side kan offiserene nesten ikke tro sitt eget hell. De har innen nå skjønt at angrepet er svært nær forestående, og jobber febrilsk for å bli klar. Hver time franksmennene kan få ekstra for å forberede forsvaret teller – og pusterommet franskmennene får den 12. februar bør være særlig kjærkomment, idet forsterkningene som ble beordret til Verdun i slutten av januar ankommer Verdun nettopp den 12. februar. General Herr får nå tid til å innpasse disse i forsvarsplanene, før angrepet har startet
                                                            Beidh a lá leo

                                                            Kommentér


                                                            • 19.-20. februar 1916: Verdun

                                                              Etter utsettelsen av angrepet ble 13. Februar fastsatt som ny dato for operasjonsstart. Også denne gangen skjønner franskmennene at noe er i gjære, og får derfor ordre om stand to også natt til 13. Når morgenen kommer, viser det seg imidlertid at værforholdene ikke har bedret seg. Tyske styrker får igjen ordre om å melde seg til indretjeneste for dagen, og en ny, rolig dag ved fronten passerer. Dette gjentar seg igjen den 14. Været vedvarer også over de kommende dagene, og det blir etterhvert rutine for både tyske og franske soldater å stå på høyberedskap gjennom natta - for så å få stand down-meldingen når dagslyset kommer. Gjennom en hel uke fortsetter dette mønsteret. Mønsteret er spesielt slitsomt for de tyske soldatene, som i enda større grad enn de franske skjønner hva som er i vente. Stollen er i tillegg ikke laget for opphold for så mange soldater over tid. De stadige utsettelsene innebærer at de tyske soldatene må marsjere distanser på 11 kilometer fram og tilbake mellom Stollen og bivuakkområdene to ganger daglig i over en uke. I tillegg fyller Stollen seg gradvis med vann, og store deler av dagen går med på å øse ut vannet som siger inn.





                                                              Innsiden av en av de tyske Stollen - tatt 90 år senere

                                                              På tysk side er det særlig tre korps som skal bære hovedbøren under det innledende angrepet, fordelt slik:


                                                              Frontlinja nord for Verdun 20. februar 1916: Skyggelagt område er under tysk kontroll

                                                              Helt i nordvest, med elven Meuse som vestre begrensning og Flabas som østre begrensning, er VII. Reserve Korps under ledelse av general von Zwehl. Soldatene er hovedsakelig fra Westphalen, i veldig stor grad bønder. Avdelingen har allerede utmerket seg tidligere i krigen - det var denne avdelingen som inntok den befestede byen Maubeuge i 1914, som von Zwehl mottok "The Blue Max" (Pour le Merite) for. Avdelingen hadde også en sentral rolle under slaget ved Marne - det var denne avdelingen som tettet hullet mellom de to vestre tyske armeene under de alliertes motangrep.

                                                              Øst for dette korpset ligger teigen til XVIII. Korps, under ledelse av general von Schenck. Soldatene i dette korpset er hovedsakelig fra Hessen. Dette korpset har ansvaret for teigen mellom Flabas og Ville (se Bois de Ville/Bois de Wavrille på kartet)

                                                              Helt i øst, med ansvaret for teigen fra Ville til Herbebois, er III. Korps - Brandenburgerkorpset. Dette er en av tyskernes virkelige eliteavdelinger, og er kjent for aggressive og dristige angrep. Korpset har tidligere utmerket seg under slaget ved Aisne, og har akkurat rukket å motta en av sine divisjoner som har kommet tilbake etter at operasjonene i Serbia har blitt avsluttet.

                                                              Dette utgjør altså hovedstyrken i det tyske angrepet - tre korps med to divisjoner i hver. I tillegg dekkes linjen videre sør/østover av XV. Korps, men dette korpset har kun mindre roller i de innledende operasjonene.



                                                              Forsinkelsen har tillatt franskmennene å forsterke forsvaret ytterligere, og innen slutten av februar har de totalt 388 feltkanoner og 244 tunge kanoner ved Verdun. Til sammenligning har tyskerne 1 200 kanoner, hvorav 2/3 er tunge og supertunge, inklusive bombekastere opptil 410 mm kaliber. Tilgjengelige kampavdelinger er 8 divisjoner, fordelt langs både østre og vestre bredd.

                                                              På østbredden står imidlertid bare ett korps - general Chrétiens XXX. Korps. Dette korpset er imidlertid betydelig større enn tyskernes korps. Tyskerne opererte under første verdenskrig mer eller mindre konsekvent med to divisjoner pr. korps, to brigader pr, divisjon, to regiment pr. brigade, og to til tre bataljoner á 1000 mann pr. brigade. Det franske XXX. korps har imidlertid tre divisjoner til disposisjon: general Bapsts 72. divisjon har ansvaret for vestre del av sektoren mot Meuse, general Boullangés 51. divisjon har ansvaret for den midtre, og general Crepeys 14. divisjon har ansvaret for den østre sektoren. General de Bonnevals 37. divisjon er reserve. Sammensetningen av korpset er bred - alt fra eldre Territorials, til Driants to chasseurbataljoner (chasseur = jeger) i Bois des Caures - franskmennenes eliteavdelinger ved Verdun.


                                                              Styrkene som står mot hverandre ved Verdun når februar 1916 går mot slutten, representerer på mange måter et kvalitetsmessig høydepunkt; på begge sider er styrkene satt sammen av trente avdelinger med bred kamperfaring - soldatene er jevnt sammensatt av grupper på veteraner mellom 25 til 30 år, reservister på 40+, og nye rekrutter i sine sene tenår/tidlige 20-år. Fra dette tidspunktet starter imidlertid en nedadgående spiral; I de resterende årene av krigen vil krigsutmattelse mer og mer gjøre seg gjeldende som en kritisk faktor for involverte kampavdelinger - som vi vil se konkrete utslag av allerede neste år. Dette gjelder særlig hos franskmennene, som er den av de involverte partene med det mest anstrengte forholdet mellom soldater og offiserer. Til tross for sin republikanske bakgrunn, er den franske hæren langt mer opptatt av skillet mellom soldater og offiserer enn både den tyske og britiske hæren - franske offiserer føler merkbart mindre ansvar for sine egne soldaters velvære enn sine britiske og tyske motparter, og utøver en disiplin overfor sine soldater som selv prøyssiske offiserer beskriver som overdrevent hard. En avart av desimering - den gamle romerske metoden for kollektiv avstraffelse som innebærer henrettelse av tilfeldig valgte soldater fra en avdeling som har sviktet - er fortsatt i bruk i den franske hæren i 1914. Det hjelper heller ikke at den franske sanitetstjenesten ligger merkbart langt etter den britiske og tyske - den franske hærledelsen har forventet en kort krig med skuddskader som den primære skadetype, og er ikke utrustet for skitten skyttergravskrig hvor infeksjoner fører til en stadig større andel av dødsfallene. Den franske hæren står nå på terskelen til den desidert største prøvelsen de skal utsettes for gjennom hele århundret, og bare tiden vil vise hvordan den møter disse utfordringene.

                                                              Etter en uke med dårlig vær er værforholdene nå i ferd med å skifte. Den 19. februar har man for første gang hatt et glimt av sol. 20. februar er enda bedre - solen stråler, og været er nesten vårlig. Det blir stadig tydeligere at angrepet nå er nært forestående. For å oppmuntre egne tropper, besørger fransk artilleri beskytning av de tyske linjene i én time den 20. februar kl. 16.00.

                                                              I Bois des Caures forfatter oberst Émile Driant sitt siste brev til sin kone før slaget starter:

                                                              The hour is near...I feel very calm...In our wood the front trenches will be taken in the first minutes...My poor battalions, spared until now!

                                                              Last edited by Bestefar; DTG 201056 Feb 16, .
                                                              Beidh a lá leo

                                                              Kommentér

                                                              Donasjoner

                                                              Collapse
                                                              Working...
                                                              X