Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Collapse
This topic is closed.
X
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • 30. mai 1915

    I slutten av mai 1915 tas et viktig skritt i luftkrigføringens evolusjon - et fly av en spesiell type prøveflys for første gang. Det vil si, flyet i seg selv (en Fokker Eindecker) er det egentlig ikke noe spesielt ved, flytypen har eksistert siden før krigen. Det som gjør dette flyet spesielt er bevæpningen.


    Focker Eindecker, her en senere utgave enn den som flyr i dag

    Som nevnt tidligere i vinter har partenes bruk av fly etterhvert utviklet seg fra rene rekognoseringsverktøy til mer offensiv bruk. Blant annet har britene ved flere anledninger brukt fly til å bombe tyske tropper og forsyninger. Behovet for kampfly som effektivt kan bekjempe andre fly blir etterhvert tydeligere og tydeligere, men man har problemer med effektiv bevæpning. Det mest effektive er i og for seg maskingevær, men for å kunne sikte på en effektiv måte må dette sitte foran piloten, og foran piloten er også propellen - slik at man ved avfyring risikerer å skyte av propellen.

    Løsningsforslagene har vært mange. Monter MGen over vingene, aksepter lavere treffsikkerhet. Monter propellen bak - noe som gir fritt skuddfelt forover, men reduserer flyets ytelse. Eller skyt gjennom propellen og sats på at det går bra.

    Man har imidlertid på begge sider også jobbet med å utvikle løsninger som gjør det mulig å avfyre et maskingevær gjennom propellradiusen uten at dette skal utgjøre noen trussel mot propellen. En franskmann, Roland Garros, har fått montert en løsning på sitt jagerfly (en Morane-Saulnier) som blant annet innebærer å feste metallplater til propellen for å beskytte denne mot egne kuler. Denne har han i april 1915 skutt ned 3 tyske fly med. Mot slutten av april 1915 tvinges han imidlertid ned bak tyske linjer. Han setter fyr på flyet, men dette brenner ikke helt opp, og tyskerne får tak i det. De er ikke ukjente med denne typen løsninger, men når de oppdager hvilke løsninger franskmennene har utviklet, setter det fortgang i deres utvikling.

    Flere ingeniører tilkalles for å produsere en løsning som tillater bruk av maskingevær gjennom propellradiusen. En av ingeniørene som (på eget insj) bidrar er Anthony Fokker
    Historien om hvordan han utviklet løsningen sin er omstridt og ikke klarlagt, og blir derfor ikke utlagt i detalj her. Det sentrale er imidlertid at han får utviklet en løsning hvor avfyringsmekanismen til MGen kobles til motoren ved hjelp av et stangsystem og en utbulning på et hjul på propellakselen. For at våpenet skal kunne avfyres må to ting skje: Avtrekkeren må klemmes inn, og propellakselen må befinne seg i en posisjon som tillater avfyring (dvs: når propellen ikke er i veien). Dermed forhindres våpenet i å skyte når det kan treffe propellen, og flyet kan dermed skyte gjennom propellradiusen uten å treffe propellen.



    Denne løsningen er det altså man nå har fått montert i en Fokker, og dette er det nye våpenet som flyr for første gang i slutten av mai 1915. Tyskerne har dermed fått sitt første "ekte" jagerfly. Det tar noe tid før effekten av dette våpenet merkes, men i løpet av sommermånedene vil de allierte begynne å kjenne effekten av dette verktøyet på kroppen. Fokker Eindecker blir også et av krigens mest kjente jagerfly, og flere av de tyske essene starter sin karriere i et slikt fly - de mest kjente er kanskje Max Immelmann og Oswald Böelcke.




    Beidh a lá leo

    Kommentér


    • 4. juni 1915: Gallipoli

      Idet sommeren 1915 nærmer seg, sitter de allierte styrkene fortsatt fast i brohodene sine på Gallipoli-halvøya. Den 4. juni gjør de allierte nok et forsøk på å bryte ut fra brohodene. Igjen er det Krithia og høydedraget Achi Baba nord for Cape Helles som er målet - særlig Achi Baba utgjør sterkt, defensivt lende for de tyrkiske forsvarerne, ettersom det har overhøyde overfor og dominerer Cape Helles. Dermed innledes det tredje slaget om Krithia.

      Tidsforløpet siden landgangen i april har vanskeliggjort de allierte operasjonene, siden de tyrkiske forsvarsstillingene blir stadig bedre befestet. Som et ledd i forberedelsene til dette angrepet har de allierte styrkene gradvis "snikutvidet" brohodene sine ved å utvide stillingene sine i retning tyrkerne om natta. Denne formen for utvidelse er naturligvis ikke noe som er egnet til å bryte linjene til tyrkerne, men utvidelsen innebærer at når offensiven starter så er de allierte styrkene anslagsvis halvannen kilometer nærmere de tyrkiske forsvarslinjene enn før forberedelsene startet.



      Selv om de endelige målene for operasjonen er de samme som for det første og andre slaget om Krithia, er de nye planene tilpasset noe til de utfordringene man har møtt tidligere. Disse tilpasningene gjenspeiler også erfaringene man har gjort seg på vestfronten. Før angrepet skal artilleriet forbekjempe i to omganger; først en forbekjempning som varer til 11:20. På dette tidspunktet skal artilleriild opphøre, og infanteriet skal gi inntrykk av en fremrykning, i den hensikt å lokke tyrkerne tilbake i skyttergravene. Noen reell fremrykning skal imidlertid ikke finne sted på dette tidspkt - istedet skal en ny artilleribeskytning starte kl 11:30 for å bekjempe de tyrkiske forsvarerne som forhåpentligvis har returnert til skyttergravene når den første artilleribekjempningen opphørte.
      De tidligere erfaringene gir seg også uttrykk i hvilke mål man setter for infanteriet: Mens de tidligere planene har hatt mål som lå (relativt) langt unna startlinja (her: Krithia/Achi Baba), planlegger man nå offensiven som en serie angrep med begrensede mål. Første mål for dette angrepet: Ta de tyrkiske skyttergravene. Deretter: Rykk frem ytterligere 500 meter, etabler nye forsvarslinjer m/skyttergraver. Fremrykningen skal støttes med åtte pansrede biler.


      Fransk 75mm kanon ved Cape Helles

      Angrepet innledes når den andre artilleribekjempningen avsluttes. Til tross for forberedelsene møter man imidlertid raskt problemer. Vestre flanke, langs kysten, tar store tap og stanses raskt av de tyrkiske forsvarerne. Dette skaper igjen problemer for naboavdelingen, som tar store tap og heller ikke lykkes med fremrykningen. Samme problemer møter franskmennene på høyreflanken - det viser seg at betydelige forsvarsverk har overlevd forbekjempningen og er intakte. Dettte fører til at franskmennene ikke lykkes med sin planlagte fremrykning.


      Gully Ravine - illustrerende for terrenget de allierte styrkene møter

      I senter lykkes imidlertid angrepet med å ta de tyrkiske skyttergravene. Dette skaper et dilemma for den britiske ØK, Hunter-Weston. Han kan enten sette inn reservene i senter, hvor angrepet har lykkes - eller i flankene, hvor man ikke har brutt gjennom. Førstnevnte kan skape mulighet for gjennombrudd, men ettersom de tyrkiske stillingene i flankene har vist seg å være sterke vil et angrep i senter være sårbart for disse. Sistnevnte alternativ vil ikke innebære den samme risikoen for å bli avskåret fra flanken, men det vil innebære å forsterke mislykkede forsøk. Hunter-Weston velger til slutt det siste, og forsterker flankene. Hensikten er å fortsette det opprinnelige angrepet, altså et angrep på bred front.



      På den høyre siden er imidlertid franskmennene lite lystne på å gjenoppta striden, de insisiterer på at videre fremrykning er umulig. Når forsøk blir gjort langs venstre flanke viser det seg også at det ikke lar seg gjøre å komme gjennom.

      Kl 16:00 stanser derfor angrepet, og Hunter-Weston gir styrkene ordre om å grave seg ned og befeste sine nåværende stillinger. Omtrent samtidig svarer imidlertid tyrkerne med et voldsomt motangrep, som tvinger de allierte til å trekke seg tilbake. Det tyrkiske motangrepet stanses etterhvert, og linjene stabiliseres etterhvert. De nye frontlinjene er nå ca 200 meter foran den allierte fronten før angrepet startet - i et området som er kjent for de allierte som "The Vineyard".

      Det tredje slaget om Krithia er dermed over, og som de forrige to har slaget vært en fiasko for de allierte. Man har, til tross for betydelige tap, svært begrensede territorielle resultat å vise til.


      Området de nye frontlinjene ligger i kommer til å være sterkt omtvistet over de neste par dagene, idet tyrkerne iverksetter nye motangrep for å bryte de allierte linjene. Disse forsøkene kommer svært nær ved å lykkes, i det en av de allierte bataljonene som er hardest presset bryter sammen og flykter bakover. Denne retretten stanses av en ung, australsk offiser, fenrik George R.D. Moor som skyter fire av sine egne soldater som leder flukten bakover. Dette stanser retretten, og linja holder. Bla for dette tilegnes han Victoriakorset.

      During operations south of Krithia, Dardanelles. a detachment of a battalion on his left, which had lost all its officers, was rapidly retiring before a heavy Turkish attack, Second-Lieut. Moor, immediately grasping the danger to the remainder of the line, dashed back some 200 yards, stemmed the retirement by shooting four of the men from his own side who were leading this retreat, led back the other men, and recaptured the lost trench.


      This young officer, who only joined the Army in October, 1914, by his personal bravery and presence of mind saved a dangerous situation." During the action he was for eleven hours under continuous heavy fire in the trenches, and it was fourteen hours before he recovered from the state of collapse brought about as a result of his great efforts. He had previously greatly distinguished himself at the landing in Gallipoli.
      Last edited by Bestefar; DTG 051944 Jun 15, .
      Beidh a lá leo

      Kommentér


      • Månedsskiftet mai/juni 1915

        Vestfronten:

        Den franske offensiven ved Artois fortsetter, men fremrykning viser seg å være vanskelig i møte med de sterke tyske forsvarsstillingene. Franskmennene lykkes med å ta enkelte mindre områder, særlig ved Ablain. Man oppnår imidlertid ikke noe gjennombrudd, og tvinges også i enkelte områder tilbake som følge av tyske motangrep. Ytterligere forsøk på å rykke frem ved Ablain stanses av tyskerne.

        Østfronten

        Den tysk-østerriske offensiven fortsetter, og de russiske forsvarerne faller raskt tilbake. Den 3. juni faller Przemysl til tyske og østerriske styrker. Festningsbyen har vært omtvistet siden krigens tidlige dager, og falt som nevnt bare noen måneder tidligere til russerne etter å ha vært beleiret i lengre tid. Nå er den igjen på tyske/østerriske hender, og tyskerne og østerrikerne fortsetter sin fremmarsj østover.
        Beidh a lá leo

        Kommentér


        • 7.-9. juni 1915

          Oppdateringer fra ulike fronter:

          VESTFRONTEN:
          Det andre slaget om Artois fortsetter. Harde kamper, særlig rundt Ablain. Etter tre dagers forbekjempning med artilleri angriper franskmennene mot Neuville den 6. juni. Hissig tysk forsvar påfører franskmennene betydelige tap. De lykkes imidlertid i å ta hovedgata, og når angrepet stanses den 11. juni har man lykkes med å rykke frem ca 500 meter på en 300 meter bred front.




          ØSTFRONTEN:
          Tysk og østerrisk fremgang fortsetter. Den 8. juni erobres Stanislau, fremrykningen fortsetter.

          ITALIA:
          Fortsatt ikke de helt store bevegelsene, men Monfalcone i Isonzo-området (østerrisk) inntas av italienske styrker den 9. juni.
          Beidh a lá leo

          Kommentér


          • 10.-15. Juni 1915: Artois

            Som vi har lest har det siden mai pågått en større offensiv i Artois-området, ledet av franske styrker. Det første, sentrale målet for offensiven var Vimy ridge, et viktig og dominerende høydedrag like bak tyske frontlinjer. Som vi så klarte franskmennene etter omfattende forberedelser nesten å ta Vimy ridge i starten, men ble dyttet noe tilbake av motangrep. Siden da har slaget utviklet seg i en stil som etterhvert begynner å bli kjent: Ytterligere angrep krever omfattende forberedelser for å lykkes, og selv da oppnås stort sett bare begrensede resultat.


            Opprinnelig plan for offensiven

            I begynnelsen av juni har tilstanden ved fronten vært noe roligere enn ellers. Franskmennene planlegger et nytt angrep i to ledd: Man skal først ta terrenget man antar vil gi best mulig utgangsstillinger for et angrep på Vimy Ridge. Fokus i første omgang: Området rundt Givenchy/Souchez, samt Neuville - som fortsatt ikke er fullstendig erobret.



            Forberedelsene for det første del-angrepet har vært omfattende; man har gradvis gravd seg fremover for å komme så nær de tyske linjene som mulig. Man håper å komme så nær som 150 meter. Samtidig skal mindre angrep ta utvalgt, sentralt lende. Det er også planlagt en omfattende forbekjempning med artilleri. Denne skal starte den 13. juni, og gå over flere dager. Selve angrepet skal komme den 16, og skal involvere 3 franske armeer.
            Beidh a lá leo

            Kommentér


            • November 1914-juni 1915: Mesopotamia

              Et område som ikke har fått så mye fokus hittil har vært Mesopotamia. Området har imidlertid utgjort en front siden høsten 1914, når tyrkerne gikk inn i krigen. Bakgrunnen for dette er at britene er avhengig av oljeforsyninger fra Persia, ikke minst fordi utviklingen innen den britiske marinen rett før krigen innebar at man beveget seg fra kullfyrte skip til olje. Disse feltene måtte sikres mot tyrkerne når tyrkerne trådte inn i krigen.

              For å løse det oppdraget dette innebar, mobiliserte britene en styrke fra India, IEF (India Expeditionary Force) D. Denne styrken utgjør en blanding av indiske og britiske soldater, og skal egentlig ledes av de britiske myndighetene i Delhi. Det skal imidlertid etterhvert vise seg at London og Delhi har ikke helt sammenfallende ambisjoner for IEFs operasjoner.

              De første operasjonene er allerede dekket i denne tråden, og resulterte i at IEF landsatte styrker ved Shatt al-Arab og erobret Basra i november, mens tyrkerne trakk seg tilbake mot Qurna.



              Dermed har britene fotfeste i Mesopotamia, og strengt tatt et godt utgangspunkt for å beskytte oljen fra Persia. Øverstkommanderende, generalløytnant Barrett, anser imidlertid utgangspunktet for forsvar av oljekildene desto bedre hvis man kan erobre Qurna og etablere en forsvarsstilling der.

              Angrepet innledes i begynnelsen av desember 1914. Et kombinert angrep som også involverer bruk av mindre skip som presser seg oppover elva for å støtte med ild omringer tyrkerne, som oppgir Qurna dager senere. Britene har dermed sikret seg den nødvendige forsvarsstillingen for å sikre oljefeltene.

              Tyrkerne forsøker seg på et motangrep som, etter å ha bygget seg opp i lengre tid, utløses i april 1915. Målet er å ta tilbake Basra. Britene lykkes imidlertid i å slå dette tilbake.

              Rundt dette tidspunktet blir øverstkommanderende for IEF D, genlt Barrett, syk, og erstattes av genlt John Nixon. Nixon instrueres av øverstkommanderene for den indiske hæren, General Sir Beauchamp Duff, som beordrer Nixon til ikke bare å forsterke stillingene man allerede har vunnet, men også til å forberede en offensiv som skal ta hele Basra provins, og deretter ha erobringen av Baghdad som mål. Dette er et betydelig høyere ambisjonsnivå for operasjonene enn det London er kjent med. London er heller ikke interessert i slike operasjoner, da man har begrensede muligheter for å forsterke et sekundært teater i en tid hvor man ikke bare er opphengt på vestfronten, men også er i ferd med å kjøre seg fast ved Gallipoli.

              I Mesopotamia forbereder imidlertid IEF seg på nye fremrykninger, som kommer i gang på vårparten. 6 divisjon, under genmaj Charles Townsend, rykker fremover langs Tigris med Amara som mål. Fremrykningen byr på utfordrende terreng, særlig i form av elver som må krysses. Dette innebærer at man må forberede spesielle båter som kan brukes til elvekrysning. Disse pansres også, for å gi beskyttelse mot tyrkisk ild:

              Opprinnelig skrevet av Kaptein Birch Reynardson
              It was decided that the bellums should also be armoured by placing two long strips of boilerplating across the boats, bow and stern, projecting about 3 feet on either side and only just clearing the water: the idea being that, if held up by frontal fire, the men would jump out, and, wading behind the projecting wings of armour, push their boat forward. 'Expert' opinion was against the scheme.
              Årsaken til at "expert opinion" advarte mot dette var vektproblematikk, som viser seg å være en meget reell problemstilling idet båtene er svært topptunge, og dermed veldig fort går på grunn og setter seg fast.

              Etter forbekjempning fra artilleri lykkes det imidlertid britene å ta de tyrkiske stillingene. Tyrkerne trekker seg tilbake, videre nordover.

              Britene har imidlertid ikke tenkt å si seg fornøyd med disse erobringene, og forfølger tyrkerne ved hjelp av båter langs Tigris - så langt det lar seg gjøre. Etterhvert som farvannet blir vanskeligere å komme seg gjennom, overføres styrker til lettere og grunnere båter som jager videre oppover. Innen starten av juni har britene tatt Amara, og forsterket stillingene der.

              Amara er imidlertid ikke siste stopp. Britene forbereder seg allerede på neste fase, erobringen av Nasiriyah.
              Beidh a lá leo

              Kommentér


              • 16.-18. juni 1915: Artois

                Den 16. juni, etter tre dagers forbekjempning med artilleri, innledes angrepet franskmennene har forberedt ved Artois. Artilleriets rolle blir stadig mer sofistikert, med intrikate målvekslinger rett før angrepet skal starte for å villede tyskerne med tanke på om det i det hele tatt kommer et angrep og når det i så fall kommer. Deretter angriper infanteriet, forhåpentligvis overraskende.

                Forberedelsene har imidlertid ikke vært helt uproblematiske. Man har gjort sitt beste for å grave angrepsgraver fram mot tyskernes graver, men på mange steder er man fortsatt ikke nådd målet om 150 meters avstand til tyske linjer når angrepet skal starte. Gravearbeidet har også slitt ut soldatene, som har gravd i flere dager i strekk - mens tyskerne, som er klar over hva franskmennene holder på med, beskyter gravearbeidene med artilleri.
                Det viser seg også at den franske artilleriilden som var rettet mot tyske piggtrådhindre ikke har vært så effektiv som man hadde håpet. Ofte lykkes ilden bare i å flytte piggtråden rundt på bakken, og kutter den ikke opp. Dette er franskmennene for så vidt klar over, ettersom det har blitt observert av oppklaringspatruljer før angrepet starter.




                Den 16. juni klatrer likevel franske soldater ut av skyttergravene. Artilleriet skifter nå fra kontrabeskytning og beskytning av tyske stillinger til en såkalt "creeping barrage", det vil si et teppe av krumbane som starter i ingenmannsland og gradvis forflyttes i retning fienden, koordinert med infanteriets planlagte fremrykning. Samtidig legger artilleriet et annet "teppe" som beveger seg i motsatt retning, ved at man beskyter på maks avstand og gradvis flytter ilden innover - til de to "teppene" møtes på midten. Til dette brukes ikke bare spreng og splint - franskmennene beskyter også med gass og brannstiftende granater. Gassen har en forstyrrende effekt på tyskerne, men brannstiftende har på dette tidspunkt liten effekt, ettersom terrenget er så istykkerbombet at det er lite brennbart materiale igjen.



                Til tross for omfattende forbekjempning lykkes man ikke med å redusere de tyske stillingene fullt ut. På flere steder viser de tyske forsvarsverkene seg å være intakte, og franskmennene stanses og presses tilbake til utgangspunktet. Dette er særlig tilfellet for de stillingene hvor terrenget har tillatt stillinger i bakskråning, ettersom dette i stor grad eliminerer effekten av de vanlige, franske artillerikanoner - kun haubitsere er effektive mot slike, og dem finnes det et begrenset antall av. Franskmennene lykkes imidlertid i å ta noe terreng ved høyde 119, ved Souchez. Der stoppes imidlertid franskmennene av intens tysk ildgivning fra Souchez. Franskmennene møtes også av tyske motangrep, og påføres store tap av tyske håndgranater.


                16. juni, høyde 119

                Samtidig angriper britene igjen ved Givenchy. Etter gjentatte forsøk lykkes man endelig i å trenge inn i de tyske skyttergravene.
                Tyske motangrep kaster imidlertid britene ut igjen med betydelige tap. Britene trekker seg tilbake, og videre forsøk oppgis.
                Britene angriper også ved Bellewaarde, uten å oppnå nevneverdige resultat - noe som fører til betydelig frustrasjon hos den franske ledelsen, som i lengre tid har følt at britene ikke trekker vekta si på vestfronten.

                Det franske angrepet beordres fortsatt den 17. juni, og møter hard tysk motstand. Den 18. juni fokuseres det man har igjen av offensiv kapasitet mot Vimy Ridge, hovedmålet for angrepet. Dette mislykkes imidlertid fullstendig, idet man møter tyske stillinger i bakskråning som er relativt intakte. Den offensive kapasiteten til franskmennene i området er nå brukt opp etter å ha vært fokusert i en høyintensiv offensiv over en og en halv måned, og etter de mislykkede angrepene den 18. juni avblåser ledelsen offensiven. Det andre slaget om Artois er dermed over, uten at målet for offensiven er nådd.




                Resultatet av offensiven (se også opprinnelig plan i kartet to innlegg over)

                Dette avslutter et av de hittil største slagene på vestfronten. Offensiven så ut til å starte bra for franskmennene, og man hadde god fremgang oppover mot Vimy Ridge i de innledende fasene fra den 9. mai. De tyske forsvarsverkene viste seg imidlertid å være svært sterke, og tyske motangrep presset franskmennene raskt tilbake igjen.
                Resultatet av offensiven føyer seg dermed inn i det som begynner å bli et kjent mønster - til tross for nitidige forberedelser og intens innsats fra omfattende styrker, oppnår man intet gjennombrudd. De tyske linjene holder, og offensiven mislykkes - det man har oppnådd er begrenset til en fremrykning på ca 3 km i retning Vimy Ridge. Franske og britiske styrker har tatt tap i størrelsesorden 130.000, hvorav franskmennene har tatt den desidert største andelen. Tyske tap er på ca 73.000.

                I etterkant foretar begge sider inngående studier av slaget. Til tross for at taktikk og stridsteknikk allerede har blitt betydelig utviklet siden krigens start for nesten et år siden, har man fortsatt betydelige utfordringer med den nye formen for krigføringen. Styrken i forberedte forsvarsverk viser seg svært vanskelig å overvinne, og dette krever omfattende forberedelser. Siden det gjerne er flere forsvarslinjer, er det gjerne flere forberedte angrep som må til for å komme seg gjennom alle og oppnå gjennombruddet. Tiden man bruker på å forberede nye angrep er imidlertid tid forsvarerne bruker på å forsterke neste forsvarslinje - som innebærer desto vanskeligere arbeid for angriperne. Dette stiller store krav til planlegging av hele offensiven fra start, spesielt mtp å få forsterket nye erobringer raskt med forsyninger og reserver. Dette innebærer at disse må være plassert relativt nær fronten -men samtidig innebærer en slik plassering økt risiko for forsvarernes artilleri, som typisk vil begynne å beskyte angripernes fremste områder når de merker at et angrep er i gjære.

                Franskmennene er imidlertid - til tross for at offensiven som helhet mislyktes - oppmuntret av fremgangen man opplevde den 9. mai. De er derfor overbevist om at et gjennombrudd kan oppnås ved tilsvarende metoder, man må bare unngå de feilgrep som ble begått den dagen. Det krever imidlertid omfattende forberedelser, graving av forbindelsesgraver, angrepsgraver og egne skyttergraver som kan utgjøre utgangsstillinger for angrepet. Når angrepet kommer, må det skje på en bred front for å unngå at angrepet stanses av flankerende ild - og reserver må posisjoneres tett på, og følge opp tidlig.

                Tyskerne på sin side erkjenner verdien av sterke forsvarsstillinger, og har brukt omfattende energi på å identifisere den ideelle dybden for tilfluktsrom. For grunne tilfluktsrom blir ødelagt av artilleriet, for dype innebærer at infanteriet blir "fanget" og ikke kommer seg ut når infanteriangrepet kommer. Tyskerne har også merket seg verdien av å plassere forsvarsstillinger i bakskråning, spesielt ettersom dette gjør artilleriild vesentlig mindre effektiv - både på grunn av kulebanen og vanskeligheter med å observere nedslag. Tyskerne intensiverer arbeidet med å forsterke frontlinja, det bygges flere tilfluktsrom og flere forsvarsstillinger i bakre forsvarslinjer for å demme opp for innledende gjennombrudd.


                Frontlinja 1915. De siste offensivene som er dekket i denne tråden, det andre slaget om Ypres og det andre slaget om Artois, er markert i Belgia og Nord-Frankrike, i den øvre fjerdedelen av kartet.

                Etter dette slaget begynner en kort periode med relativ ro langs vestfronten, selv om trefninger kommer til å fortsette i Artois-området i en ukes tid mens de ulike sidene gjennomfører lokale angrep for å stabilisere linja. Franskmennene har imidlertid lært av feilene sine i denne omgangen, og er ivrige etter å gjøre et nytt forsøk med nye metoder ved første anledning...
                Beidh a lá leo

                Kommentér


                • 28. juni 1915: Gallipoli

                  Ved Gallipoli gjør man nå så smått nye fremstøt etter offensivene i juni, hvor målet var å ta Achi Baba og Krithia. Disse offensivene var mislykkede, men man har trukket en del lærdommer fra dette. Viktigst: Skal man oppnå framgang, må angrep planlegges som ved vestfronten. Man kan ikke planlegge angrep som baserer seg på kilometerlang fremrykning, fremrykningen må skje bit for bit, og med omhyggelig planlegging for å nøytralisere forsvarsverkene.

                  Selv om man ikke hadde lykkes i å oppnå målene i offensivene i tidlig juni, hadde man oppnådd noe fremgang ved senter av linja. Oppmuntret av dette planlegger man en ny offensiv. For å skape de nødvendige forutsetningene for denne, iverksetter man mot slutten av juni mindre operasjoner i den hensikt å sikre seg lende i flankene som vil være taktisk viktig når offensiven skal gjennomføres. Franskmennene har startet slike operasjoner på østkysten for en ukes tid siden. Angrepet har lykkes med å ta en av de tyrkiske befestningene på Kereves Spur, og man forventer å få sikret ytterligere en befestning innen få dager. Den 28. juni skal tilsvarende angrep gjennomføres på vestkysten av halvøya, nærmere bestemt Gully Ravine.


                  Gully Ravine

                  Terrenget i Gully Ravine er betydelig mer kupert enn resten av området ved Cape Helles, og minner mer om terrenget ved Anzac Cove lengre nord. Dette gir sterkt kanaliserende lende gjennom selve Gully Ravine. Den britiske 29. divisjon med 29. indiske brigade skal angripe langs Gully Ravine og Gully Spur (Spur = høydedrag), mens en nylig ankommet skotsk brigade som er på lån til 29. divisjon, 156. brigade, skal angripe langs høydedraget Fir Tree Spur.

                  Operasjonen innledes den 26. juni ved at et todagers artilleribombardement innledes. Deretter begynner infanteriet sin fremrykning kl 10:45 den 28. juni. Infanteriangrepet innledes med et raid mot en tyrkisk befestning kalt Boomerang Redoubt på Gully Spur. Deretter rykker infanteriet frem mot nord.







                  Artilleriilden viser seg å ha hatt god effekt på de tyrkiske stillingene på Gully Spur, særlig siden disse stillingene er meget eksponert fra skipsartilleriet. Dette gjør at fremrykningen i vestre del går relativt bra - man når forholdsvis raskt punktet markert som "Fusiliers Bluff" på kartet.

                  Angrepet i selve ravinen går ikke fullt så bra. De tyrkiske stillingene er ikke like eksponert mot sjøen, og her blir skottene stående og stange mot en tyrkisk befestning kjent som "Border Barricade".

                  Til høyre, ved Fir Tree Spur, går angrepet heller ikke særlig bra. Den nyankomne skotske brigaden mangler artilleristøtte, og skottene tar svært høye tap pga tyrkiske maskingevær i det som blir ilddåpen for skottene. Til tross for den intense ilden fra tyrkerne beordres brigaden til å fortsette angrepene. Man oppnår imidlertid ingen fremgang, og når brigadens tap når 50% av styrken avbrytes endelig angrepene - brigaden har da tap på 1.400 mann, hvorav 800 er drept. (Resten av brigadens egentlige moderdivisjon, 52. divisjon, ankommer Gallipoli en tid senere, og divisjonssjefen er da rasende over hvordan 29. divisjon har brukt brigaden som ble sent over på lån)

                  De britiske angrepene har altså oppnådd en del fremgang i ytterste venstre fløy. Dette bekymrer tyrkerne, som nå frykter at fortsatt fremgang kan omgå tyrkiske stillinger og true flanken til Krithia og Achi Baba. Tyrkerne begynner derfor omgående å planlegge motangrep, for å ta tilbake det tapte terrenget.
                  Attached Files
                  Beidh a lá leo

                  Kommentér


                  • 29. juni 1915: Isonzo

                    Som nevnt tidligere har Italia nylig gått inn i krigen på de alliertes side, til tross for at de ved krigsutbruddet var alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn. Dette kom imidlertid neppe som noen overraskelse - italienerne har aldri blitt betraktet som en særlig pålitelig alliert. Østerrike-Ungarn er i besittelse av flere områder italienerne betrakter som italienske, og som de gjerne vil ha tilbake. særlig fjellandskapet Trentino i nord, og kysten ved Trieste i øst. Dette er da også det som har overbevist italienerne om å tre inn i krigen - man har forhandlet med de allierte over lengre tid for å sikre at man vil oppnå territoriell gevinst ved å tre inn i krigen.

                    Dette innebærer at en ny front er åpnet i Syd-Europa. Fronten er formet som en liggende S, med Trentino-området som en bule inn i den italienske fronten i senter. Størsteparten av fronten består av steilt fjellandskap. Området rundt elven Isonzo i nordøst er i og for seg et unntak, men også her er terrenget kupert, med fortløpende serier av høydedrag og åskammer.


                    Den S-formede frontlinjen i 1915. De lilla områdene markerer områder italienerne alt har klart å okkupere

                    Italienerne er innstilt på å gå på offensiven for å oppnå territorielle erobringer. Den italienske hæren kan på dette tidspunktet stille ca 850.000 mann. I forhold til de øvrige partene har imidlertid italienerne betydelige utfordringer, både mtp utstyrs- og treningsnivå. Det er et lavt utdanningsnivå i rekkene, og soldatene er i stor grad analfabeter, noe som legger begrensninger i muligheten for lederproduksjon. Selv blant offiserene har man en manglende grad av profesjonalitet sammenlignet med andre deltakere i krigen.
                    Utstyrsmessig er italienerne greit utstyrt med tanke på enkeltmenns bevæpning, men mangler i stor grad moderne artilleri. Det er også mangel på bombekastere, som med sin krumme kulebane er en nødvendighet i krigføring i fjellene.

                    Italienerne har imidlertid et valg å ta - hvor skal støtet settes inn?
                    Den østerriske bulen i Trentino-området kan i og for seg se ut som et naturlig mål. Dette er imidlertid fjellområder, som vil vanskeliggjøre en offensiv. Selv om østerrikerne på dette tidspunktet er sterkt presset av russerne, og dermed har få soldater å avse til den italienske fronten, har de allerede klart å opparbeide seg sterke forsvarslinjer i fjellene. Stillinger er sprengt ut av fjellene, og adkomsten er ytterligere vanskeliggjort med generøse mengder piggtråd.

                    Forsvarsverkene ved Isonzo, i nordøst, er imidlertid ikke så sterke. Her er som nevnt heller ikke terrenget fullt så vanskelig - selv om det er nok av høydedrag, slipper man ihvertfall det verste fjellandskapet.
                    Om man velger å fokusere her, innebærer det imidlertid at man er sårbar for eventuelle østerriske angrep fra Trentino-bulen i senter. Dersom et slikt angrep først får momentum, vil det kunne rettes sydøst, mot kysten, og dermed avskjære Isonzo-fronten.


                    Isonzo - i det minste ikke like ille som Alpene

                    Italienerne velger likevel å rette sitt fokus mot det lettere terrenget og de svakere, østerriske forsvarsverkene ved Isonzo. Noe fremrykning har foregått i området siden krigserklæringen (se blå områder på kartet over), og vi har også så vidt hørt om dette tidligere. I slutten av juni iverksettes imidlertid den første større offensiven - det første slaget om Isonzo. Italienerne har som mål å krysse elven Isonzo, ta festningsbyen Gorizia, og komme seg ut på Karst-platået mot øst. Italienerne vurderer muligheten for å være størst for en fremrykning i sør, langs kysten, men planlegger også et fremstøt lenger nord, for å falle østerriske stillinger i ryggen.

                    Italienerne kan stille 225.000 mann i 18 divisjoner, og 700 kanoner i dette angrepet, under ledelse av Luigi Cadorna.
                    Cadorno går for å være en meget dyktig militærteoretiker, og har også vist seg å fungere bra i de stabsstillingene han så langt har bekledt. Han har imidlertid ingen erfaring som operativ kommandant i felten. Dette blir i så måte hans ilddåp.


                    Mot italienerne står ca 115.000 østerriske soldater fordelt på 8 divisjoner. Som artilleristøtte har disse ca 350 kanoner. Som nevnt har disse styrkene noe svakere befestninger enn stillingene i Trentino-sektoren. Helt ubefestet er de imidlertid ikke - østerrikerne har forberedt stillinger langs høydedragene, også med bruk av piggtråd, i påvente av italiensk angrep.

                    De italienske hovedangrepene starter i slutten av juni. Angrepene innledes med intensive, men korte artilleribombardement. Deretter følger frontalangrep fra infanteriet, mot de østerriske stillingene. Disse, som naturlig nok er plassert i høyereliggende terreng, viser seg å by på større utfordringer enn Cadorna hadde regnet med. Det var forsåvidt ikke uventet at stillingene var sterke og at angrepet ville bli vanskelig, men vanskelighetene angrep mot forberedte stillinger er fremdeles ikke åpenbart for italienerne i samme grad som de har blitt for deres allierte ved vestfronten. De italienske angrepene tar store tap, og slås i stor grad tilbake.


                    Østerriske stillinger

                    Cadorna er imidlertid fast bestemt på å slå seg gjennom, og presser infanteriet sitt framover. Man klarer etterhvert å ta seg inn i forstedene til Gorizia. Gleden er imidlertid kortvarig, idet østerriske motangrep presser italienerne ut igjen.

                    Kampene kommer til å foregå i dette området fram til 7. juli. På dette tidspunktet har de østerriske forsvarerne fått forsterkninger i form av 2 divisjoner, noe som gjør videre italienske fremstøt nytteløse. Operasjonen avblåses derfor.
                    De italienske erobringene er minimale - man har lykkes i å ta noen høydedrag både i nordre og søndre sektor. Gorizia er imidlertid fortsatt på østerriske hender.
                    Beidh a lá leo

                    Kommentér


                    • 1.-5. juli 1915: Gallipoli

                      Gallipoli:Vi hørte for en uke siden om det allierte angrepet ved Gully Ravine. Etter et innledende forsøk den 30. juni innledes de mer forberedte motangrepene tyrkerne har planlagt den 1. juli, nærmere bestemt når det går mot natt til den 2. De alliertes fremrykning langs vestkysten skaper bekymring mtp mulig flankering av stillingene som holder Krithia, og det er derfor viktig å kontre allierte forsøk her - spesielt siden enkelte tyrkiske avdelingssjefer begynner å snakke om tilbaketrekking, noe som vil gi de allierte kontroll over det dominerende lendet på halvøya.Liman Paşa (navnet tyrkerne har gitt Otto Liman von Sanders, den tyske militærattacheen og nåværende øverstkommanderende) får imidlertid stanset denne typen tanker.

                      Angrepene starter som nevnt natt til 2. juli, men møter innbitt motstand. Enkelte steder klarer man å ta allierte skyttergraver. Her møter man imidlertid raskt motstand, blant annet av den irske kapteinen Gerald Robert O'Sullivan, som mottar Viktoria-korset for sin innsats:

                      For most conspicuous bravery during operations south-west of Krithia on the Gallipoli Peninsula. On the night of 1st–2nd July, 1915, when it was essential that a portion of a trench which had been lost should be regained, Captain O'Sullivan, although not belonging to the troops at this point volunteered to lead a party of bomb throwers to effect the recapture. He advanced in the open under a very heavy fire and in order to throw his bombs with greater effect, got up on the parapet, where he was completely exposed to the fire of the enemy occupying the trench. He was finally wounded, but not before his inspiring example had led his party to make further efforts, which resulted in the recapture of the trench. On the night of 18th–19th June, 1915, Captain O'Sullivan had saved a critical situation in the same locality by his personal gallantry and good leading


                      O'Sullivan kommer seg raskt etter skadene han pådrar seg, og er tilbake i aksjon på Gallipoli den 11. august. Ti dager senere faller han i nye operasjoner på Gallipoli.

                      Ytterligere ett viktoriakors deles ut som følge av hendelsene disse dagene. Også dette går til en ire, korporal James Somers i samme avdeling - Royal Inniskilling Fusiliers. Han beskriver senere kampene i et brev til sin far:

                      I beat the Turks out of our trench single-handed and had four awful hours at night. The Turks swarmed in from all roads, but I gave them a rough time of it, still holding the trench. It is certain sure we are beating the Turks all right. In the trench I came out of, it was shocking to see the dead. They lay, about three thousand Turks, in front of our trenches, and the smell was absolutely chronic. You know when the sun has been shining on those bodies for three or four days it makes a horrible smell; a person would not mind if it was possible to bury them. But no, you dare not put your nose outside the trench, and if you did, you would be a dead man


                      Korporal Somers overlever Gallipoli-felttoget. Når felttoget er over, overføres han til tjeneste på vestfronten. Her faller han den 7. mai 1918.

                      På grunn av iherdig allierte motstand, mislykkes de tyrkiske motangrepene natt til 2. juli. Et nytt motangrep iverkettes kl 18:00 den 2. juli. Angrepene kommer så nært de britiske skyttergravene som 30 meter, men tyrkerne tar store tap til intens britisk maskingeværild. Angrepene lykkes derfor ikke i å bryte gjennom. Angrepene fortsetter likevel gjennom hele natta, frem til forespørsler om å utsette et angrep planlagt gjennomført kl 03:45 med 24 timer blir godkjent. Forespørselen er et resultat av at de tyrkiske avdelingene nå nærmer seg bristepunktet for hva de kan tåle.

                      Utsettelsen innebærer også at de allierte ved hjelp av luftrekognosering blir oppmerksom på forberedelsene fienden er i ferd med å gjennomføre. Forsvaret forberedes deretter, og angrepene møtes med en desto mer intens maskingeværild. Tyrkernes tap er, som et resultat, enda verre enn i noen av de andre trefningene over de siste dagene. Dette får omsider tyrkerne til å erkjenne at motangrepene ikke vil lykkes. De avblåses derfor, og slaget om Gully Ravine er over.

                      Tyrkerne har i dette slaget tatt betydelig høyere tap enn britene. I motsetning til enkelte tidligere tilfeller har de allierte i dette slaget ikke tillatt våpenhviler for å gravlegge falne. Hvor mulig har falne blitt brent, men for øvrig har man latt de falne ligge hvor de falt. Årsaken er at britene anser de tyrkiske falne for å utgjøre en effektiv barriere mot videre tyrkiske angrep, ikke minst fordi de tror de tyrkiske soldatene er motvillige til å angripe gjennom et slagfelt fullt av egne falne. Tyrkerne anser dette på sin side som en æreløs handling, som provoserer dem voldsomt.
                      Beidh a lá leo

                      Kommentér


                      • July 1915: Luftkrigen


                        Britisk DeHavilland DH2 og tysk Fokker Eindekker - muligens i ferd med å fullføre en såkalt Immelmann turn, oppkalt etter Max Immelmann

                        Vi har tidligere hørt om de nye, tyske Fokker Eindecker-flyene, som er utstyrt med synkroniserte maskingevær. I begynnelsen av juli 1915 får operative avdelinger endelig adgang til flyet. Riktignok ikke i store antall - det er snakk om et ensifret antall fly som blir fordelt mellom Max Immelmann, Kurt Wittgens, Otto Parschau og Oswald Boelcke. Tyskerne anser imidlertid dette flyet for å innebære en såpass revolusjonerende utvikling at bruken av flyet kommer med betydelige begrensninger; det er strengt forbudt å fly over alliert territorium. Tyskerne er ikke interessert i at de allierte skal få tak i nyvinningen.

                        Det nye våpenet får sin første seier den 1. juli 1915, når Kurt Witgens skyter ned et fransk fly, en fransk Morane-Saulnier Type L. Dette er det første tilfellet i verdenshistorien hvor et fly skyter ned et annet fly med et synkronisert maskingevær. Wintgens beskrev opplevelsen slik dagen derpå:

                        I had flown to the Front a couple of times without seeing an opponent, until yesterday evening when the big moment came. Time: 6:00 o'clock. Place: east of Lunéville. Altitude: between 2,000 and 2,500 m. Suddenly I notice a monoplane in front of me, about 300 m higher. And at the same moment he had already dived in front of me, fiercely firing his machine gun decently. But as I, at once, dived in an opposite direction under him, he missed wildly. After four attacks I reached his altitude in a large turn, and now my machine gun did some talking. I attacked at such a close distance that we looked each other into the face.
                        After my third attack he did the most stupid thing that he could do — he fled. I turned the crate on the spot and had him at once, beautifully, in my (gun)sight. Rapid fire for about four seconds, and down went his nose. I could follow him until 500 meters, then, unfortunately, I was fired upon from the ground too hotly; the fight (now) being far over the French lines. Hopefully, I'll soon meet a biplane.

                        Nedskytningen "teller" imidlertid ikke i tyske øyne, siden det franske flyet styrtet på alliert side av grensen, og man dermed ikke kan bekrefte nedskytningen. Nedskytingen er imidlertid blitt bekreftet i ettertid - det var flyet til Capitaine Paul de Peuty og sous-lieutnant de Boutiny som ble skutt ned. Begge blir såret i nedskytningen, men overlever. Witgens skyter ned ytterligere en Morane Saulnier Type L den 4. july, deretter en til den 15. juli. Den siste går ned bak tyske linjer, og gir dermed Witgens sin første bekreftede, og dermed offisielle, nedskytning.



                        Morane Saulnier Type L, her med tysk merking

                        Wittgens' nedskyting den 15. juli er den første offisielle nedskytingen med det nye flyet. To uker senere får også Max Immelmann sin første offisielle nedskyting med en Fokker Eindecker:

                        Like a hawk, I dived... and fired my machine gun. For a moment, I believed I would fly right into him. I had fired about 60 shots when my gun jammed. That was awkward, for to clear the jam I needed both hands - I had to fly completely without hands.
                        Selv om luftkamp nå er i ferd med å utvikle seg betydelig fra de første månedene i krigen, har luftkampene fortsatt et litt annet preg enn det man vil se i senere kriger. Etter å ha skutt ned motstanderen, Lt. William Reid, lander Immelmann ved siden av vraket etter Reids fly, tar Reid til fange, og yter førstehjelp når han oppdager at Reid er såret.

                        Mot slutten av august skyter også Boelcke ned sitt første fly med Fokker-flyet. Kun ni dager senere blir han, høyst uoffisielt, innstilt til en svært høythengende æresbevisning - overraskende nok den franske Legion d'Honneur. Bakgrunnen er at Boelcke redder en fransk gutt som er i ferd med å drukne like ved flybasen til Boelcke. Det er foreldrene til gutten som står for den svært uoffisielle innstillingen. Tildeling blir det imidlertid ikke noe av.

                        Det er heller ikke lenge siden det tyske flyvåpenet fikk ytterligere et nytt tilskudd som skal markere seg senere. Manfred von Richthofen gikk over fra kavaleriet til flyvåpenet i juni 1915, idet han var misfornøyd med rollen regimentet hans hadde fått. Ettersom tradisjonelt kavaleri ikke har den store rollen på vestfronten i disse dager blir det mest ordonnans og sambandstjeneste. Von Richthofen søker derfor overflytting, blant annet med begrunnelsen:

                        "I have not gone to war in order to collect cheese and eggs, but for another purpose
                        Søknaden blir altså godkjent, og i juni er von Richthofen i flyvåpenet. De første månedene - frem til august 1915 - vil han inneha stilling som observatør. Etter et tilfeldig møte med Boelcke, som pr da er en av de stigende stjernene i det tyske flyvåpenet, kommer imidlertid von Richthofen seg over til pilottrening i oktober 1915. Det skal imidlertid ta en stund enda før han blir jagerpilot.

                        -----------------------

                        Antallet operative Fokkere er som nevnt pr nå svært lavt - når juli nærmer seg slutten, har man fremdeles ikke mer enn 15 operative eksemplar. Pilotene er heller ikke enda rendyrkede jagerpiloter - de fortsetter å fly toseterne når de gjennomfør rekognoseringsoppdrag, og flyr Fokkere "på siden". Antallet Fokkere skal imidlertid fortsette å vokse, og etterhvert blir rollene også mer rendyrkede.
                        Beidh a lá leo

                        Kommentér


                        • Juli 1915

                          Ved vestfronten forbereder franskmennene nye offensiver, etter at forrige forsøk ved Artois mislyktes. Blant annet saumfares alle mulige kilder for artilleriskyts, ettersom dette er en av de tingene man aldri får nok av i en offensiv av den type som kreves ved vestfronten.

                          Det går ikke lenge før øynene faller på én åpenbar kilde: Fortene ved grensa mot Tyskland er relativt rikt utstykket med artilleri, både tungt og middelstungt. Man starter dermed arbeidet med å ribbe disse fortene for skyts, som sendes vestover. Dette omfatter også festningene ved Verdun, Frankrikes sterkest befestede område. Risikoen ved dette vurderes som liten - for det første har fronten i området hvor festningene ligger (stort sett langs tyskegrensa) vært et temmelig inaktivt område. For det andre har franskmennene generelt liten tro på fort. Etter forrige nederlag mot Tyskland i krigen av 1870 har store deler av den franske hæren hengitt seg til en filosofi kjent som attaque á outrance, som innebærer en svært sterk tro på det offensive. I det hele tatt nedvurderes det defensive til en underlegen stridsform - fienden skal angripes, nesten uavhengig av situasjon, og koste hva det koste vil. Talsmenn for filosofien slår fast at det eneste man trenger å vite er hvor fienden er, og hva man selv vil gjøre - fiendens handlinger og intensjon er irrelevante.

                          En av konsekvensene av dette (utover at den franske hæren er så å si helt uten tungt artilleri, og til dels er stolt av det), er altså en svært liten tro på fort og lignende befestninger - disse er statiske, kan omringes og bekjempes med artilleri, og overlater initiativet til fienden. Dette ble dessuten "bevist" gjennom den franko-prøysisske krigen av 1870, hvor den franske hæren ble fanget i fortene sine, mens tyskerne rykket videre mot Paris.


                          Fort: Ikke lenger moderne.

                          Siden 1870 har riktignok denne filosofien nesten ført Frankrike til katastrofens rand, i form av angrepene Frankrike gjennomførte mot Alsace/Lorraine i 1914. Angrepene mislyktes fullstendig, og ledet nesten den franske hæren rett inn i den tyske fella. Det som først og fremst reddet franskmennene i den situasjonen var at von Schlieffen fullstendig hadde avfeid ideen om at man fra fransk side kunne være villig til å gi tyskerne den gavepakken et fransk angrep ville utgjøre, noe franskmennene altså viste seg å være. Filosofien lever imidlertid fortsatt i beste velgående, og de verste nesten-katastrofene som følge av dette ligger fortsatt i fremtiden. Konsekvensene pr. nå er at de befestede områdene langs tyskegrensa - til nå en inaktiv del av frontlinja - gradvis tømmes for artilleriskyts.
                          Beidh a lá leo

                          Kommentér


                          • 18. juli 1915: Isonzo

                            Den 18. juli 1915 innledes det andre slaget om Isonzo. Slaget er et nytt italiensk forsøk på å slå gjennom den østerriske fronten ved Isonzo etter at det forrige mislyktes tidligere i sommer, og følger stort sett den samme planen som ikke virket sist: Angrepet innledes med artilleribeskytning, deretter skal italiensk infanteri ta de østerriske skyttergravene gjennom et frontalangrep. Nå har man imidlertid forsterket fronten med flere styrker og mer artilleri (som franskmennene har man nå begynt å strippe festninger for skyts for å få nok). Dermed kan italienerne stille med 250.000 mann mot østerrikernes 78.000.



                            Italienerne møter de samme utfordringene som sist; forsvarerne sitter i sterke stillinger, og fremrykning er vanskelig. Italienerne klarer å presse forsvarerne tilbake på enkelte steder, og slaget utvikler seg etterhvert til bitre nærkamper på Karst-platået hvor våpen i bruk inkluderer bajonetter, sverd, kniver, og skrapmetall. En av de deltagende ungarske divisjonene har tap opp mot 2/3.

                            Den 25. juli lykkes italienerne i å ta det dominerende lendet ved Mount San Michele (sør i angrepssektoren), men et etterfølgende østerrisk motangrep presser dem tilbake igjen. I nord, hvor lendet stort sett er fjell, lykkes italienerne i en viss fremrykning ved at man tar Mount Batognica. Dette er imidlertid erobringer langt under ambisjonsnivået italienerne har lagt opp til. Når kampene på grunn av ammunisjonsmangel hos begge sider ebber ut den 3. august har man totalt sett sett relativt små forandringer i frontlinjene. Samlede tap er på 91.000 mann, hvorav østerriske tap er noe høyere enn italienske.
                            Beidh a lá leo

                            Kommentér


                            • Den britiske hæren i Frankrike



                              Som vi hørte i fjor var den britiske ekspedisjonsstyrken som ble sendt til Frankrike i 1914 en svært begrenset styrke, med bare 6 divisjoner. Som en naturlig følge av dette har det vært franskmennene som har båret den desidert tyngste børen langs vestfronten, både med tanke på omfang av AO som må dekkes, og med tanke på deltagelse i operasjoner. Gjennom 1914 og inn i 1915 har britenes bidrag stort sett vært begrenset til områdene helt i nord, særlig i området Flandern, hvor de har vært involvert i kampene rundt Ypres. Den franske hæren har imidlertid dekket det aller meste av frontlinja, og har også båret tyngden i de største offensivene (Champagne, Artois). Når britiske bidrag i denne tråden likevel har fått uforholdsmessig mye omtale i forhold til de franske, skyldes det først og fremst at engelskspråklige kilders fokus tenderer til å ligge der. Det er imidlertid ingen tvil om at ved vestfronten er det den franske hæren som drar de tyngste lassene, og slik vil det fortsette å være en stund til. De britiske avdelingene vil fortsette med selvstendige angrep, både for å støtte de franske hovedoffensivene, og for å overbevise den skeptiske, franske hæren om at den britiske også er i stand til å dra sin del av lasset.

                              Selv om det fremdeles skal gå en del tid før den britiske hæren er i stand til å overta noe som kan kalles et selvstendig ansvar for hovedoffensiver, har imidlertid den britiske hæren vært i en stadig utvikling siden 1914 som innebærer at man gradvis påtar seg mer og mer ansvar.

                              Bakgrunnen for dette er først og fremst den utviklingen man har sett i rekrutteringen i den britiske hæren siden 1914. I motsetning til de øvrige lands hærstyrker var og er den britiske basert fullstendig på frivillighet, og ikke på verneplikt. Den opprinnelige BEF fra høsten 1914 er imidlertid fullstendig konsumert av kampene siden den gang, og britene har drevet et uttrettelig arbeid både for å erstatte tap og bygge ut hæren.

                              Kjernen i den britiske hæren har vært "The Regulars", den alminnelige hæren bestående av stadig tjenestegjørende som tjenestegjør hvor tjenestens behov tar dem. I tillegg har man siden 1908 hatt en reservistordning kalt "The Territorials", eller TF for "Territorial Force". Territorials er tiltenkt som et hjemmevern, og soldatene er vernet mot å tjenestegjøre utenfor UK uten å samtykke. (Denne klausulen ble soldatene kort tid etter utbruddet av krigen bedt om å frafalle, noe de aller, aller fleste gjør - dermed vil også TF-avdelinger bidra langs vestfronten).

                              I tillegg til The Regulars og The Territorials har den britiske hæren fått et nytt tilskudd i form av det som gjerne kalles "Kitchener's New Armies". Dette er avdelinger opprettet etter initiativ fra den britiske forsvarsministeren, Lord Kitchener, kort tid etter krigsutbruddet. Bakgrunnen er at Kitchener fra starten av var skeptisk til den rådende oppfatningen om at krigen ville være over før utløpet av 1914. Han antok at krigen ville vare i flere år, noe som ville kreve ytterligere utbygging av hæren.



                              Det er flere grunner til at Kitchener velger å opprette en "ny" hær i stedet for å bygge på den eksisterende TF. Kitchener er skeptisk til kvaliteten på denne typen styrker, og peker også på at begrensningen til tjenestegjøring i UK - stikk i strid med hensikten bak utbyggingen av hæren for å møte utfordrignene i Frankrike.

                              De nye styrkene rekrutteres under løfter som at menn som verver seg sammen, også skal tjenestegjøre sammen. Landsbyer rekrutterer egne bataljoner av menn som skal tjenestegjøre sammen. Byer rekrutterer opptil flere, ofte etter egne skillelinjer. I Tyneside er det så stor oppslutning når man forsøker å etablere en Tyneside Irish og en Tyneside Scottish bataljon at man etterhvert utvider ambisjonene og rekrutterer en brigade hver. Bataljoner rekrutteres også av menn som jobber i samme bransje, på samme sted, etc. Dette fører til at man får "uformelle" avdelingsnavn som "The Leeds pals", "the Glasgow commercials", etc.

                              Kitchener's nye hær skal etterhvert utgjøre flere armeer, som organiseres i divisjoner som får nummerne 9-26 og 30-41 (27., 28. og 29. divisjon er regulære avdelinger opprettet ifm krigsutbruddet - 29. divisjon kjemper for tiden som vi vet ved Gallipoli).
                              Hver divisjon består av 3 infanteribrigader, som igjen består av 4 bataljoner. Hver bataljon har ca 1000 mann fordelt på fire kompanier, samt fire maskingevær. I tillegg har hver divisjon 3 feltartilleribrigader med 4 batterier 18-pundere hver, og en feltartilleribrigade utrustet med haubitsere, samt ett tungt batteri med 60-pundere. I tillegg har divisjonene egen ingeniør- og pionerstøtte (m/egne MGer), samband og signal, sanitet, og tren. Totalt vil en divisjon typisk ha i overkant av 19.500 mann, 52 maskingevær, 48 18-pundere, 16 haubitsere og 4 60-pundere.

                              Den voldsomme nyetableringen medfører imidlertid et problem: Man har rikelig med nye rekrutter, men svært liten tilgang på erfarne offiserer og underoffiserer. I starten beordres tilgjengelige offiserer (inkl pensjonerte) til de nye avdelingene - men dette er en begrenset kilde, og mange offiserer må utdannes fra scratch. Det samme gjelder underoffiserene - mange av lagførerne velges etter håndsopprekning når avdelingene først samles.
                              I starten har man også en konstant mangel på utstyr, som innebærer at den første treningen gjennomføres i rekruttenes egne, sivile klær, og gjerne med kosteskaft i stedet for rifler.

                              Etableringen av den "nye" hæren skaper også problemer for TF - de blir av mange av de potensielle rekruttene oppfattet som et tredjevalg etter den regulære hæren, og den "nye" hæren. Rekrutteringsproblemene avhjelpes imidlertid ved å slakke av på opptakskrav, for eksempel krav til høyde.

                              ----------------------

                              Den nye "hæren" har fortsatt ikke fått sin virkelige ilddåp i Frankrike. Men etterhvert som den britiske hæren i Frankrike får tilgang til stadig større styrker, kan den også overta større deler av frontlinja fra den franske hæren. I løpet av 1915 utvides britenes AO slik at de holder området fra Flandern i Belgia og ned mot elva Somme. Deretter har den franske hæren ansvar for resten av frontlinja frem til Sveits. Den franske hæren har fremdeles det lengste strekket med god margin, men de er også størst, og den britiske overtagelsen innebærer at franskmennene kan frigjøre styrker til offensiver høsten 1915.

                              Last edited by Bestefar; DTG 181908 Jul 15, .
                              Beidh a lá leo

                              Kommentér


                              • Østfronten: Status august 1915

                                Sommeren 1915 har vært preget av intens aktivitet på østfronten, som følge av offensivene vi leste om her tidligere i vår. Dette innlegget oppsummerer status på østfronten pr nå, med et kjapt overblikk over de mest sentrale hendelsene.


                                Russisk infanteri

                                Som vi husker var den opprinnelige, tyske planen å minimumsbemanne østfronten i 1914, slå Frankrike ila seks uker, og så vende hele hæren mot Russland. Planen bygget på erkjennelsen av at Tyskland ikke vil være i stand til å motstå den tallmessige underlegenheten (samt øvrige problemer) en tofrontskrig vil medføre, samt på antagelsen om at Russland ville trenge minst seks uker på å mobilisere. Som vi husker slo den siste antagelsen feil, idet Russland invaderte øst-Preussen nesten umiddelbart etter krigsutbruddet. Russerne iverksatte også ytterligere en offensiv mot østerrisk Galicia, i sør. Disse offensivene var ment å eliminere de farlige flankene som omsluttet de utsatte områdene i russisk Polen, slik at en senere russisk offensiv mot sentral-Tyskland ikke risikerer å bli avskåret fra disse flankene.

                                Hindenburg, Ludendorff og Hoffmann lyktes imidlertid i å slå tilbake invasjonen ved først å ødelegge Samsonovs arme ved Tannenberg, deretter kaste ut Rennenkampfs arme ved de masuriske sjøer. Den russiske offensiven mot østerrikeren har imidlertid mer suksess, og leder til mye kjemping fram og tilbake langs Karpatene. Noe gjennombrudd fikk man ikke, men den østerriske festningen Przemysl ble beleiret, og overgav seg etterhvert i mars 1915.

                                Når 1915 går mot midten, har imidlertid utviklingen dreid i retning tyske og østerriske offensiver. Tyskerne har i praksis designert østfronten som hovedfokus for 1915, ettersom vestfronten er fastlåst. Med unntak av den begrensede offensiven ved Ypres våren 1915, er det kun på østfronten tyskerne planlegger angrep i 1915. Dette er særlig drevet frem av det tyske radarparet Hindenburg/Ludendorff, som nyter heltestatus i hjemlandet etter den knusende seieren over russerne ved Tannenberg i 1914. Etterfølgende operasjoner ser også ut til å bekrefte inntrykket Tannenberg gav - tyske har generelt stor suksess mot russerne. Tyske angrep leder hyppig til russisk kollaps, og tapstallene er gjerne meget ubalansert i tyskernes favør - 10:1 er ikke uvanlig. Dette er spesielt påfallende når operasjonene sammenlignes med vestfronten - de allierte angrepene mot tyskerne langs vestfronten har gjennomgående en langt større tallmessig overlegenhet i forhold til forsvarerne enn det de tyske angrepene langs østfronten har. Likevel er tendensen at de alliertes angrep langs vestfronten mislykkes, mens tyske angrep langs østfronten lykkes. Det er flere årsaker til dette.

                                Den russiske hæren lider av en rekke problemer som vanskeliggjør effektiv kamp - avdelingene holder ikke på langt nær samme kvalitet som de tyske, artilleriet opplever ammunisjonsmangel, og man har en intens rivalisering og maktkamp mellom ulike "klikker" i hæren (typisk: offiserer som har jobbet seg opp "fra gulvet", mot offiserer fra tradisjonsrike familier) som innebærer svak eller fullstendig fraværende kommunikasjon mellom ulike offiserer (i mange tilfeller: mellom sjef og NK i samme armé) - og mellom ulike våpengrener. Artilleriet er generelt uvillig til å "ofre" kanoner for å redde eget infanteri, noe som ofte resulterer i at artilleriet stikker av tidlig, og etterlater infanteriet til å klare seg selv. Selv om den russiske hæren er stor, er også avdelingene langs de punktene tyskerne velger å angripe typisk strukket langt, og har problemer med å holde fronten. Videre er styrkekonsentrasjonen en helt annen på østfronten - avdelingene på begge sider har langt færre soldater pr meter front enn hva tilfellet er på vestfronten. Dette tillater mer manøver. Videre har russerne ikke lært effektive forsvarteknikker, av den typen som er i bruk ved vestfronten. Mens man ved vestfronten har lært verdien av fleksibelt forsvar, med en tynt bemannet frontlinje og godt utviklede reserveposisjoner, er russerne statiske og orientert mot å holde førstelinja koste hva det koste vil. Russerne graver skyttergraver, men gjerne kun én enkelt linje, og da gjerne uten nevneverdig løpegravsystem. Armeer/korps som spør om tillatelse til å konstruere reserveposisjoner og støtteposisjoner, i tilfelle angrep, får beskjed om at hvis de har så mange ressurser til disp at de tillater seg å vurdere den slags arbeid, så har de for mange regiment til disp - og blir beordret til å avlevere x antall regiment. Resultat: Når artilleribeskytningen begynner, blir de første linjene fullstendig ødelagt, og man har ingen stillinger å falle tilbake på. Dette innebærer at russerne er sårbare mot tyske angrep, og østfronten ser derfor serier av gjennombrudd og manøvrering, samtidig som vestfronten er fullstendig fastlåst.

                                Lenger sør er riktignok situasjonen noe annerledes - de østerriske styrkene nyter ikke den samme suksessen som sine tyske allierte, og det er også her russerne oppnår den suksessen som gjør at de kan si at offensivene fra 1914 ikke utelukkende var fiaskoer. Problemene har mange årsaker - en generelt lavere kvalitet på avdelingene, overambisiøse offiserer, osv - men det som ofte blir fremhevet er at den østerriske hæren er sammensatt av svært mange ulike etnisiteter, som gjerne har en temmelig varierende lojalitet til keiseren.

                                Den allerede oppnådde tyske suksessen fører imidlertid til at man velger å legge inn et felles hovedstøt (med større grad av samordning mellom østerriske og tyske styrker enn tidligere) på østfronten vår/sommer 1915. Dette er ikke helt ukontroversielt - som nevnt ivrer Hindenburg og Ludendorff, med sine tilhengere, for en slik løsning. Det finnes imidlertid også en hel del offiserer som mener at offensiver på østfronten kun trekker oppmerksomhet bort fra vestfronten, hvor krigen må avgjøres. En av de mest fremtredende representantene for dette synspunktet er sjefen for generalstaben, Falkenhayn, som særlig advarer mot vanskelighetene med å oppnå suksess mot en så geografisk omfattende rike som Russland: Fienden kan trekke seg innover i landet, og dermed strekke tyske styrker over lange avstander. Falkenhayn advarer særlig mot ideer om fremrykning mot Moskva, da han har svært liten tro på at en slik plan i det hele tatt er gjennomførbar. Hindenburg og Ludendorff har imidlertid for tiden mer gjennomslagskraft, og som resultat blir det for sommeren 1915 planlagt en omfattende offensiv ved østfronten, kjent som Gorlice-Tarnow.

                                Åpningen av denne offensiven hørte vi om allerede før sommerferien; angriperne slo gjennom med slik kraft og hurtighet at man fra russisk side opplevde at enkelte avdelinger rett og slett forsvant. Denne offensiven har fortsatt siden begynnelsen av mai, og beveger seg stadig østover. Etterhvert som tyskerne rykker fremover, trekker russerne seg stadig lengre bakover - og stemningen i den russiske overkommandoen blir mer og mer panisk. Etterhvert som russerne gir opp mer og mer land, kommer også erkjennelsen av at russisk Polen må oppgis, om hæren skal unnslippe. Den russiske fronten er på full sig østover.

                                I august 1915 er angrepene retning øst fremdeles i gang. Den tyske fremrykningen fører imidlertid til at Falkenhayn begynner å bli bekymret. Han minner om Napoleons erfaringer fra 1812, og advarer mot at man er i ferd med å strekke styrkene over for store strekk. Falkenhayn ønsker å stanse offensiven - eller i det minste sette klare begrensninger for den.



                                Tysk/østerrisk offensiv på østfronten, 1915. Det er denne som nå er i gang. Kartet forskutterer begivenhetene med godt og vel en måned enda. Pr nå er tyskerne på vei mot Warszawa - som kommer til å falle den 5. august.


                                Tysk kavaleri i Warszawa
                                Attached Files
                                Beidh a lá leo

                                Kommentér


                                • 6. august 1915: Gallipoli

                                  Den 6. august 1915 innledes en ny offensiv av de allierte ved Gallipoli. Dette er offensiven de forberedende angrepene i sommer var ment å danne grunnlag til. Håpet er nok en gang å sikre seg kontroll over det dominerende lendet på halvøya, slik at man kan eliminere tyrkiske fort, og dermed åpne Dardanellene for allierte skip og minesveipere.

                                  Planen fra Anzac Cove er i grovt å ta høyderyggen kjent som Sari Bair, og de to høydedragene Chunuk Bair og høyde 971 på denne høyderyggen. Dette er områdene som dominerer Anzac Cove.

                                  Som vi husker har de allierte nå vært i områdene siden april, uten nevneverdig fremgang. Ettersom man etterhvert har innsett at frontalangrep ikke nødvendigvis er løsningen, har man nå lagt inn et overraskelsesmoment i form av en omgåelse: Det skal foretas en ny landgang, lengre nord på halvøya. Disse styrkene skal raskt rykke østover, omgå de tyrkiske stillingene i nord, og ta høydedragene før tyrkerne rekker å forberede noe forsvar. Rekognosering har identifisert et ideelt område kjent som Suvla Bay, hvorfra det er mulig å nå de sentrale høydedragene. Man planlegger derfor å landsette to divisjoner i Suvla Bay for å oppnå dette. Samtidig skal ANZAC angripe fra Anzac Cove, og britene fra Cape Helles. Dette skal trekke tyrkisk oppmerksomhet bort fra landgangsoperasjonen ved Suvla Bay.


                                  Gallipoli: Tre fokusområder. Suvla Bay i nord (hovedangrep), Anzac Cove like sør for dette (hovedangrep og avledning), og Cape Helles i sør (avledning)

                                  Som sjef for den britiske styrken som skal landsettes ved Suvla har man fått inn general Frederick Stopford. Stopford er ikke førstevalget til Hamilton (sjef for styrkene i middelhavet) - han er ikke en gang andrevalget. Stopford har ingen relevant operativ erfaring, og har aldri ledet menn i strid før. Hamilton hadde egentlig foreslått generalløytnantene Julian Byng og Henry Rawlinson til denne jobben - begge disse er erfarne feltoffiserer - men Stopford har høyere ansennietet, og Hamilton blir derfor overstyrt. Stopford skal lede de to divisjonene som skal i land ved Suvla.


                                  Suvla Bay

                                  8 km lengre sør, ved Anzac Cove, skal som nevnt ANZAC angripe mot høyderyggen Sari Bair og toppene Chunuk Bair og høyde 971. Angrepet skal gjennomføres av ANZAC, pluss støttende britiske avdelinger, og skal ledes av Alexander Godley. Planen er å angripe langs to akser - en akse mot Chunuk Bair, en akse mot høyde 971 og høyde Q (som ligger like ved). Angrepet skal innledes om natten den 6., og man forventer å ha tatt begge målene før daggry.

                                  Australske styrker skal også i forkant av dette gjennomføre et avledningsangrep mot tyrkiske skyttergraver noe lengre sør, i et område kjent som Lone Pine (på grunn av en enslig furu som stod i området når operasjonene begynte). Dette skal innledes om ettermiddagen den 6.


                                  De sentrale høydedragene ved Anzac Cove. Lone Pine er på 400 plateau


                                  Plan. Lone Pine er avmerket i søndre del av kartet, her er det avledningsmanøveren starter den 6.

                                  Enda lengre sør, ved Cape Helles, skal også de britiske styrkene angripe. Hensikten er primært å avlede tyrkisk oppmerksomhet fra de avgjørende angrepene ved Suvla Bay og Anzac Cove. Angrepet planlegges i to faser - den 6. skal én brigade fra 29. div angripe, dagen etter overtar to brigader fra 42. (East Lancashire) div) angripe. Operasjonene er fokusert mot et område kjent som "The Vineyard" (se kart)



                                  Status 6.-7. august:

                                  Lone Pine:
                                  Angrepet settes i gang før resten av operasjonen, for å villede tyrkerne. Selve angrepet innledes kl to om ettermiddagen, ved at ANZAC detonerer miner de har gravd under tyrkiske skyttergraver. Tung artilleribeskytning følger, og infanteriangrepet starter halv seks om ettermiddagen. De tyrkiske skyttergravene ligger mellom 50 og 100 meter unna de australske, men man har gravd tunneller som reduserer avstanden for de angripende styrkene. Halvparten av de angripende styrkene skal benytte seg av disse - resten må gå "over the top".

                                  Fronten man angriper langs er bare 150 meter bred, slik at man har delt inn angrepet i tre bølger. Den første bølga angriper halv seks. Artilleribeskytningen viser seg å ha virket - tyrkerne rekker i liten grad å komme seg ut fra dekningene sine, og når de første australske soldatene når de tyrkiske skyttergravene, er det relativt få tyrkere i stilling. Australierne oppdager imidlertid at tyrkerne har dekket over skyttergravene med tømmerstokker av furu, noe som blokkerer adgangen til skyttergravene. Idet australierne begynner å løfte og flytte på disse, begynner tilstrømmende tyrkiske soldater å beskyte angriperne på kloss hold gjennom forberedte skyteskår i tømmeret. Andre og tredje bølge begynner etterhvert å ankomme. Disse deler seg - noen kaster granater ned i de fremste skyttergravene (under tømmeret), andre forsøker å ta seg ned ved å fjerne tømmeret, mens andre igjen presser videre og kommer seg ned i løpegraver lengre bak. Etterhvert som mørket faller på, blir det vanskeligere å orientere seg. Kampene utkjempes i stor grad som nærkamp med bajonetter og håndgranater. Australierne lykkes i å ta flere og flere strekk av linja, og etterhvert har man kontroll over de fremste tyrkiske skyttergravene.

                                  Den tredje bølga har med seg verktøy for å forberede stillinger, og arbeidet med å befeste de nye stillingene begynner umiddelbart. Samtidig sendes reserven inn for å forsterke linja (også disse må rykke fram under intens beskytning)

                                  De første tyrkiske motangrepene kommer like etter mørkets frembrudd, og fører til desorienterende kamper i labyrintene skyttergravssystemet utgjør. I dette miljøet er det ikke uvanlig at håndgranater skifter "eier" både tre og fire ganger før de eksploderer. Falne brukes for å blokkere løpegraver for fiendentlige angrep. Kampene fortsetter gjennom natta, og inn i 7. august.

                                  Angrepene mot Sari Bair: Angrepene innledes om kvelden, med håp om å nå målene før daggry. Den venstre styrken - som skal ta høyde 971 og høyde Q - går seg vill i det kompliserte nettverket av raviner. Reorganisering er nødvendig for å ta målene, og man lykkes ikke med å ta målene innen daggry. Den høyre styrken har bedre hell, navigerer seg frem gjennom ravinene, og er i posisjon til å angripe målet like før daggry, kl 04:30 den 7. august. Én bataljon har imidlertid gått seg vill, og man bestemmer seg for å vente på denne før angrepet starter.

                                  Denne avgjørelsen tar imidlertid ikke hensyn til den fastsatte planen - etter planen skal denne styrken nå allerede ha nådd Chunuk Bair. Med dette som forutsetning, har man planlagt et støtteangrep mot The Nek på dette tidspkt. Tanken er at man da allerede vil ha styrker i tyrkernes bakrom (Chunuk Bair, se kart over høydedrag over hvor The Nek er avmerket), slik at tyrkerne i praksis vil være omringet, og vil kunne beskytes bakfra. Bakrommet er imidlertid fortsatt holdt av tyrkerne. I en tid hvor trådløs kommunikasjon ikke er særlig utbredt lar det seg ikke uten videre gjøre å endre på disse planene. Angrepet mot The Nek går derfor som planlagt.

                                  Dette er ikke den eneste planmessige utfordringen for angrepet mot The Nek. På alliert side har man på et eller annet vis ikke klart å synkronisere klokkene mellom offiserene på skikkelig vis. Dette fører til at infanteriets klokke ligger 7 minutter etter artilleriets. Etter planen skal forbekjempningen stanses kl 04:30, og når artilleriets klokker viser dette tidspunktet, stanses ilden. På dette tidspunktet viser imidlertid infanteriets klokker bare 04:23. Infanteriet er dermed i villrede - artilleriet ser ut til å stanse før tiden. Dette gir fiendens infanteri tid til å komme seg tilbake i skyttergravene, som innebærer at angrepet vil møtes med massiv ildgivning fra rifler og maskingevær. Samtidig kan man ikke uten videre kaste seg fremover når artilleriilden stanser kl 04:23 - det er ikke uvanlig at artilleriet stanser ilden før tiden, slik at fiendens infanteri kan lokkes tilbake i stillinger før tiden, og så bekjempes med en siste ildskur rett før angrepet. Dersom det er det som skjer nå, risikerer infanteriet å bli fanget i denne ildskuren dersom de angriper nå. Infanteriet har dermed et umulig valg - angripe nå, og risikere å bli fanget i egen ildskur - eller vente, og risikere at fienden er i stilling når man går over toppen?
                                  Infanteriet velger å vente, og angrepet går ikke over toppen før 7 minutter etter at artilleriet har stilnet. Det kommer ingen siste ildskur. Dermed har tyrkerne hatt god tid til å komme seg tilbake i stilling. Resultatet er forutsigbart: Innen de første 30 sekundene er hele den første bølgen meid ned.

                                  Dette hindrer imidletid ikke bølge nr 2 i å bli beordret over toppen, to minutter senere. Denne bølgen møter samme skjebne som første, og blir meid ned før de er halvveis.

                                  Forsøk blir nå gjort på å avbryte angrepet, og forhindre at tredje bølge blir sendt over troppen. Det kommer imidlertid rapporter om at man har sett flagg fra de første bølgene i de tyrkiske skyttergravene, og ettersom dette tyder på at man har hatt en viss suksess, blir tredje bølge beordret over. (Hvorvidt det i det hele tatt hadde vært flagg i de tyrkiske linjene blir i ettertid gjenstand for diskusjon, men fra tyrkisk side blir det senere bekreftet at en liten håndfull menn hadde klart å komme seg ned i skyttergravene med flagg. Disse blir imidlertid drept nesten umiddelbart.)

                                  For soldatene som utgjør den tredje bølga er imidlertid situasjonen åpenbar - det er fullstendig umulig å nå de tyrkiske linjene. Mange av soldatene velger derfor å kaste seg ned i dekning umiddelbart etter å ha gått "over toppen". Dette fører til at tredje bølge kommer noe bedre fra det enn første og andre bølge. Angrepet er imidlertid en fiasko, og avbrytes etter dette.


                                  Angrepet ved The Nek er dramatisert i filmen Gallipolli fra 1981, med bla Mel Gibson. Dette klippet forestiller andre bølge ved The Nek.


                                  Avledningsmanøveren ved Cape Helles: Angrepet starter om ettermiddagen, og lykkes i å ta enkelte tyrkiske skyttergraver. Tyrkiske motangrep kaster ut britene igjen. Nye angrep kaster ut tyrkerne igjen - før nye tyrkiske motangrep igjen kaster ut britene. Britene lykkes ikke i å holde noe terreng, og den angripende brigaden opphører i praksis å fungere som operativ styrke.

                                  Suvla Bay: De britiske styrkene under Stopford går i land ved B-stranda rundt kl ti om kvelden, i mørket. Begrenset motstand, og de tyrkiske forsvarerne som er i nærheten nedkjempes forholdsvis raskt. Landingene ved A-stranda går ikke like bra, fordi man bommer noe på landingsområdet i mørket - med den konsekvens at soldatene må vade i land når skip begynner å gå på grunn. Angrep mot høydedrag 10 kompliseres av at ingen er i stand til å finne høydedrag 10 (når man først finner det, tas det imidlertid raskt). Beskytning fra artilleri og skarpskyttere vanskeliggjør også operasjonen. Et regiment lykkes imidlertid i å ta seg noe innover i landet, og tar et lite høydedrag i nærheten av stranda.

                                  Den tyrkiske motstanden roer seg ila natta, og når det nærmer seg daggry er Suvla bay relativt stille. Britene har imidlertid nok å hanskes med, da landingsområdene preges av kaos. Allerede landsatte styrker mangler ordre, og om morgenen den 7. landsettes ytterligere styrker - som bidrar til kaoset.

                                  Stopford selv gikk og la seg kort tid etter at landingene startet, og sov gjennom de første timene.

                                  Dette er altså situasjonen, slik den er den 7. august
                                  Beidh a lá leo

                                  Kommentér


                                  • 7.-9. august 1915: Gallipolli

                                    Gallipolli. Status i forrige innlegg (dvs ca morgenen 7. august 1915) var som følger: Det britiske avledningsangrepet ved Cape Helles, i sør, (kjent som slaget om Krithia Vineyard), har resultert i intense kamper om et område kjent som The Vineyard. Liten til ingen britisk fremgang, og betydelige tap for angriperne. Lengre nord iverksatte ANZAC sitt avledningsangrep ved Lone Pine. ANZAC tar de fremste skyttergravene etter intense kamper, men kampene fortsetter gjennom natta. ANZACs hovedangrep, rettet mot høydedraget Sari Bair, ble av ulike grunner forsinket, og nådde ikke de målene de hadde planlagt å nå innen daggry 7. august. Dette, samt svikt i planprosessen/UTS, førte til tragedie for ANZAC-styrkene som angrep The Nek tidlig om morgenen den 7. august. Lengst i nord har de britiske styrkene kommet seg i land ved Suvla Bay. De har møtt noe motstand, men denne er i hovedsak nedkjempet, og i morgentimene den 7. august er det logistikk og organisering som er de største utfordringene for britene som har gått i land.

                                    Dette innlegget dreier seg om utviklingen fra den 7. til den 9. august.

                                    Ved Cape Helles/Krithia Vineyard er som nevnt den angripende styrken (88. brigade) i praksis slått ut. Om morgenen den 7. august angriper 42. divisjon til høyre for denne brigaden. Man lykkes nå i en viss fremgang - men tyrkiske motangrep presser styrkene tilbake igjen, og man er like langt. Fra 7. august iverksetter også tyrkerne en serie motangrep som innebærer et voldsomt press på de britiske styrkene.

                                    ANZAC COVE:

                                    Ved Lone Pine har ANZAC som nevnt lykkes i å ta de fremste linjene, i det som er et avledningsangrep. Fra den 7. august begynner voldsomme tyrkiske motangrep, som forsøker å kaste australierne ut av skyttergravene igjen. Den korte avstanden innebærer at motangrepene i stor grad utarter seg til håndgranatdueller, og australierne trekker rundt 50 soldater ut av linja for å jobbe heltid med produksjon av improviserte håndgranater, laget av hermetikkbokser. Rundt 1000 stk produseres den 7. august. (improviserte håndgranater er ikke et ukjent fenomen i den britiske hæren, som fra krigsutbruddet dramatisk har undervurdert behovet for håndgranater). Intense kamper fortsetter gjennom hele perioden 7.-9. august, men australierne lykkes i å holde linja.


                                    Erobret tyrkisk skyttergrav, Lone Pine


                                    Lone Pine - falne ligger stablet i overkant av skyttergraven

                                    Hovedangrepet mot Sari Bair (Mål: Høydene Chunuk Bair/Hd 971/Hd Q): Som nevnt klarte man ikke å ta de ønskede høydedragene innen daggry 7. august. Nye forsøk gjøres fra 7. august. Ved Chunuk Bair møter de New Zealandske styrkene mye motstand, da tyrkerne nå er klar over angrepet, og fremrykning viser seg å være vanskelig. De tyrkiske stillingene bombarderes med artilleri, inkludert skipsartilleri mot Chunuk Bair. Som følge av dette lykkes ANZAC endelig med å ta Chunuk Bair den 8. august - steingrunnen i høydedraget har vanskeliggjort befestninger, og tyrkerne har trukket seg ut som følge av beskytningen. De vanskelige grunnforholdene virker imidletid begge veier - når ANZAC først har tatt høyden, viser det seg å være svært vanskelig å befeste det erobrede territoriet, og man er dermed svært utsatt for motangrep.

                                    De tyrkiske motangrepene begynner allerede 8. august, og takket være det bratte lendet klarer tyrkerne å snike seg så nær som 20 meter fra de australske linjene uten å bli sett. Deretter forsøker tyrkerne å storme skyttergravene, noe som resulterer i intense kamper (Ifølge de new zealandske soldatene opplever mange at kolbene på riflene blir for varme til å berøre, som følge av intens ildgivning), som etterhvert utvikler seg til nærkamp med bajonett. Intense kamper fortsetter gjennom hele 8. august. Når kampene begynner å ebbe ut mot kvelden, har tyrkerne fortsatt kontroll over østsiden av høydedraget, mens new zealanderne sitter på vestsiden. Når den ene ANZAC-bataljonen (Wellington-bataljonen) avløses, viser det seg at av en opprinnelig styrke på 760 mann, er 711 drept eller såret.


                                    Chunuk Bair, 8. august - se kart i forrige innlegg for orientering

                                    De allierte angrepene fortsetter den 9. august, nå med mål om å ta høyde Q (se kart i forrige innlegg). Veien til Hd Q går for new zealandernes vedkommende over et platå kjent for ANZAC som "The Farm". Orienteringsproblemer forsinker angrepet, og man kommer ikke i gang som planlagt. De eneste som når Hd Q ila 9. august er Ghurkaene, som inntar toppen morgenen den 9. august. De må imidlertid raskt forlate høyden når de blir beskutt av eget artiller. Målet er dermed enda ikke nådd når 9. august går mot slutten - og tyrkerne planlegger et motangrep den påfølgende dagen, som skal ledes av Mustafa Kemal (senere: Atatürk) selv.


                                    9. august: Ghurkaene inntar - for en kort periode - høyderyggen

                                    Nord for dette angrepet var planen at den andre angrepsaksen skulle resultere i erobringen av Hd 971 før daggry 7. august. Som nevnt klarte man ikke dette, bla pga orienteringsproblemer. Etter reorganisering er man klar for angrepet mot høyden morgenen den 8. august. Det viser seg imidlertid at man fremdeles ikke har befridd seg fra orienteringsproblemene - det viser seg etterhvert at målet man nådde gjennom angrepet den 8. august var området man TRODDE man startet fra ved angrepets begynnelse, og ikke selve hovedmålet. Hd 971 har man dermed fortsatt ikke nådd. Samtidig har angrepet kostet angriperne betydelig - en av bataljonene er redusert til 30% styrke.

                                    Når 9. august er over, har man dermed ikke oppnådd målene man satte for 7. august. Istedet har man klart å skape seg et lite brohode på Sari Bair-høyderyggen, som eventuelt kan utvides gjennom videre operasjoner. På andre siden av høyderyggen forbereder imidlertid tyrkerne et motangrep.

                                    Helt i nord, ved Suvla Bay:
                                    Tyrkerne er nå klar over landsettingen, og har sendt forsterkninger i retning Suvla Bay. Samtidig har de britiske styrkene som har gått i land kun oppnådd begrensede resultat siden 7. august - en tilstedeværende tysk offiser beskriver fremrykningen som "ynkelig".



                                    Sjefen for operasjonene ved Suvla Bay, gen Stopford, er imidlertid fornøyd med innsatsen. Om morgenen den 8. august sender han følgende telegram til sjefen for MEF, gen Hamilton:

                                    Major-General Hammersley and troops under him deserve great credit for the result attained against strenuous opposition and great difficulty. I must now consolidate the position held
                                    "The position held" er i praksis strandhodet, med enkelte omkringliggende høydedrag. Meldingen er dermed urovekkende - hensikten med landgangen var å omgå de sterke, tyrkiske stillingene ved Sari Bair. Forutsetningen for å oppnå dette er at man klarer å ta det sterke lendet øst for Suvla Bay FØR tyrkerne rekker å forsterke. Denne forutsetningen ser ut til å ha gått Stopford hus forbi - en "consolidation" innebærer at han ikke har noen intensjon om å rykke frem mot det sterke lendet man er så avhengig av å ta. Dersom de tyrkiske forsterkningene (som nå er på vei) når dette lendet FØR britene rekker å ta det, vil hele poenget med landgangen være tapt - man vil da stå overfor den samme utfordringen som alle andre steder på halvøya: Sterke, tyrkiske forsvarsstillinger i høyereliggende lende. Ettersom man har anslått at den tyrkiske reserven vil trenge ca 36 timer på å nå området, har man nå dårlig tid - meget dårlig tid.

                                    Hamilton, sjefen for MEF, skjønner umiddelbart at situasjonen krever oppmerksomhet. Han har allerede sendt offiserer for å observere operasjonene ved Suvla, bla kaptein Aspinall

                                    Når Aspinall&co ankommer Suvla, blir han umiddelbart beroliget av roen som råder over stranden - det kan ikke bety annet enn at kampene er flyttet lengre inn i landet, og at man dermed er på god vei mot målene. Det tar imidlertid ikke lang tid før soldater advarer ham mot å gå oppreist, ettersom de tyrkiske linjene bare er noen hundre meter unna. Aspinall er ikke lenger beroliget. De blir fortalt at Stopford fremdeles er ombord på kommandoskipet (HMS Jonquil), og kommer seg ombord for å konferere med Stopford. De møter Stopford, som er storfornøyd med fremgangen. Dette leder besøkerne til å påpeke at man fremdeles ikke har nådd høydedragene som var det helt sentrale målet for landsettingen. Stopford besvarer dette kort:

                                    No, but they are ashore
                                    Etter konferering med Aspinall, har Hamilton endelig dannet seg et klart bilde av situasjonen mot ettermiddagen av 8. august. Det er klart at man har dårlig tid, om målene med landsettingen skal nås. Hamilton konfronterer Stopford, og etter at Hamilton insisterer på en umiddelbar fremrykning, planlegger man Stopford endelig en fremrykning fra strandhodet. Dette innebærer at de britiske styrkene (det vil her si: 32. brigade) om ettermiddagen den 8. august får ordre om å starte fremrykning så å si umiddelbart mot Tekke Tepe, et av de sentrale høydedragene. Dermed må britene - i et intenst kappløp mot de tyrkiske forsterkningene - rykke raskt frem over ukjent terreng, i mørket.

                                    Når 32. brigade endelig nærmer seg målet, blir det imidlertid klart at de - såvidt det er - har tapt kappløpet. Tyrkerne har nådd høydedraget kort tid i forveien, og ligger nå i stilling og venter på britene. De utslitte britene møtes av et tyrkisk bajonettangrep, og den britiske brigaden blir så å si utslettet umiddelbart. De britiske styrkene kastes tilbake til strandhodet. Hamiltons verste frykt er nå realisert: Tyrkiske forsterkninger har ankommet det høyereliggende lendet, og er nå i posisjon til å stanse videre forsøk på gjennombrudd.

                                    Hamilton har fulgt slaget fra et britisk skip utenfor Suvla. Han uttaler senere om tragedien han har vært vitne til:

                                    My heart has grown tough amidst the struggles of the peninsula but the misery of this scene wellnigh broke it... Words are of no use.
                                    Beidh a lá leo

                                    Kommentér


                                    • 10. august 1915: Gallipolli



                                      Gallipolli: Kampene fortsetter på alle de omstridte delene av halvøya. I forrige innlegg hørte vi at den britiske landgangen nord, ved Suvla Bay, omsider kom seg avgårde fra strandhodet. Da var det imidlertid - med timers margin - for sent, idet de tyrkiske forsterkningene hadde nådd det sterke lendet britene siktet seg inn på først.
                                      I midten, ved Anzac Cove motstod australske styrker ved Lone Pine tyrkiske motangrep, mens angrepene mot Chunuk Bair/Hd Q/Hd 971 lengre nord kjempet seg gradvis frem mot høyderyggen, men hadde problemer med å holde høyderyggen mot tyrkiske motangrep.
                                      Lengst sør, ved Cape Helles, fortsatte kampene ved The Vineyard, uten nevneverdig territorielle endringer.

                                      Situasjon fra 9-10. august:


                                      Suvla Bay og Anzac Cove. Kartet foregriper begivenhetene litt

                                      Situasjonen ved Suvla Bay preges fortsatt av det britiske tilbakeslaget mot de tyrkiske forsvarerne. Kampene innebærer at det tørre gresset ved Scimitar Hill (se kart over) tar fyr, og starter en voldsom gressbrann som fører til at mange sårede britiske soldater brenner ihjel. Fra en tyrkisk kilde:

                                      I watched the flames approaching and the crawling figures disappear amidst dense clouds of black smoke. When the fire passed on little mounds of scorched khaki alone marked the spot where another mismanaged soldier of the King had returned to mother earth
                                      Den 10. august ankommer britiske forsterkninger, slik at britiske styrker ved Suvla Bay nå er oppe i 3 divisjoner, men situasjonen er nå i ferd med å bli fastlåst. Ingen videre fremrykning den 10. august.

                                      Lengre sør, ved Sari Bair-høydedraget, innledes et kraftig tyrkisk motangrep. Som vi husker klarte de allierte styrkene såvidt å ta seg fram til høyderyggen, før de måtte trekke seg noe tilbake fra deler av høyderyggen som følge av press fra tyrkerne. Det tyrkiske motangrepet kommer i form av et massivt frontalangrep som presser de allierte styrkene tilbake fra hele høyderyggen. Angrepet er ødeleggende for de allierte styrkene - Lancashire-bataljonen, som besitter selve høyderyggen, blir fullstendig utslettet i angrepet, og ikke én mann kommer seg tilbake til egne linjer. Tyrkerne besitter dermed igjen forsvarsstillinger langs høyderyggen som utgjør det helt sentrale målet for den allierte offensiven. Mustafa Kemal, som leder angrepet personlig fra front, blir såret av splinter i brystet under angrepet - men reddes av en klokke som reduserer virkningen.




                                      Tyrkerne tar seg videre ned til området The Farm, hvor Baldwins brigade (se forrige innlegg) blir utslettet. Det tyrkiske angrepet fortsetter nedover langs Rhododendron Spur, men stanses her av allierte maskingevær. Frontlinjen ved Sari Bair går etter den 10. august ca ved The Apex (se innlegg over), hvor allierte maskingevær er plassert.


                                      Området i dag - bildet er tatt fra Chunuk Bair, med front mot The Farm. Det er bratt.
                                      (Suvla Bay kan forøvrig skimtes i øvre høyre del)


                                      Området i 1915 - viser omfanget av skyttergraver


                                      Ved Lone Pine begynner kampene å ebbe ut den 10. august - ANZAC sitter fortsatt i de fremste tyrkiske linjene, og tyrkerne klarer ikke å kaste dem ut.

                                      Helt i sør, ved Cape Helles fortsetter kampene uten nevneverdige territorielle endringer. Kampene kommer til å fortsette frem til de endelig ebber ut den 13. august, fortsatt uten nevneverdige endringer i den territorielle situasjonen.
                                      Beidh a lá leo

                                      Kommentér


                                      • 12. august 1915: Gallipolli

                                        I forrige innlegg hørte vi at tyrkernes motangrep hadde presset de allierte tilbake fra høyderyggene langs Sari Bair. Kampene i dette området har nå stagnert - tyrkerne holder høyderyggen, og de allierte har pr nå ikke krefter til å utfordre denne stillingen. Ved Lone Pine har kampene ebbet ut, det samme er i ferd med å skje ved Cape Helles. Ingen ny bevegelse i disse områdene i dag.

                                        Helt i nord så vi at styrkene ved Suvla Bay var blitt forsterket. Den 12. august angriper 54. divisjon - forsterkninger som ankom Suvla Bay den 10. august - østover, mot Tekke Tepe. Angrepet mislykkes. Situasjonen er nå alvorlig nok til at Hamilton seriøst begynner å vurdere å evakuere Suvla Bay. Etterhvert blir det imidlertid bestemt at styrkene blir.





                                        Dette angrepet har senere blitt beryktet som følge av hendelsene knyttet til et av kompaniene i 54. divisjon. Den ene Territorial Army-bataljonen - 1/5th Battalion (Norfolk Regiment) - har rekruttert en mengde rekrutter fra Sandringham, et herskapshus eid av kongen. Soldatene blir samlet i et kompani som etterhvert blir kjent som Sandringham-kompaniet, naturlig nok et kompani med en særlig tilknytning til kongen.

                                        1/5th Battalion tar svært store tap under angrepet den 12. august. Blant annet blir Sandringham-kompaniet - som under angrepet har rykket forbi andre egne og blitt isolert og omringet ved et gårdshus - fullstendig ødelagt. Siden avdelingen ble isolert, antar man på dette tidspunktet at de overlevende er tatt til fange. Når krigen først er over, nekter imidlertid tyrkerne for å ha noen av disse som fanger, og det oppstår etterhvert en historie om "the vanished battalion" som går ut på at hele avdelingen hadde marsjert inn i tåke og simpelthen forsvunnet. 50 år senere dukker det opp historier basert på vitneutsagn som grovt sett beskriver at avdelingen marsjerte rett inn i en rar, lavtliggende sky som deretter steg opp i himmelen til en annen, rar sky - med soldatene inni. Dette tas da (på 60-tallet) til inntekt for at soldatene ble bortført av UFOer, eventuelt et eller annet overnaturlig fenomen.

                                        Søk etter levninger etter krigen finner imidlertid avdelingsmerker fra denne avdelingen i området - og etterhvert avdekkes det også at en håndfull har overlevd i krigsfangenskap.


                                        Hendelsen er dramatisert i filmen All the King's Men - denne scenen er hentet fra filmen og tar utgangspunkt i søk etter levninger i området etter krigen, med innskutte scener som spekulerer i hva som kan ha skjedd med soldatene

                                        Frustrasjonen Hamilton føler overfor Stopford, sjef for landgangsstyrken ved Suvla Bay, er enorm. Den 13. august noterer han i dagboka si:

                                        Ought I have resigned sooner than allow generals old and inexperienced to be foisted up on me
                                        Beidh a lá leo

                                        Kommentér


                                        • 13.-15. august 1915: Gallipolli

                                          Situasjonen ved Gallipolli er at kampene har ebbet ut lengst sør, ved Cape Helles. Ved Anzac Cove fortsetter skuddvekslingene, men det er ingen bevegelse i fronten: Tyrkerne holder høyderyggen Sari Bair, de allierte klorer seg fast like nedenfor. Ved Suvla Bay fortsetter intense kamper langs høydedragene.

                                          Som vi hørte ventilerte gen Hamilton, sjef for MEF, sin frustrasjon til forsvarsminister Kitchener den 13. august. Her karakteriserte han ledelsen i IX korps ved Suvla Bay som uskikket. Kitchener svarer dagen etter:

                                          If you should deem it necessary to replace Stopford, Mahon and Hammersley, have you any competent generals to take their place? From your report I think Stopford should come home. This is a young man's war, and we must have commanding officers that will take full advantage of opportunities which occur but seldom. If, therefore, any generals fail, do not hesitate to act promptly. Any generals I have available I will send you
                                          Kitchener venter ikke på svar, men utnevner gen Julian Byng som for tiden er i Frankrike som ny sjef for IX korps. Mens Byng er på vei ned mot Gallipolli, utnevnes sjefen for 29. divisjon, Beauvoir De Lisle, som midlertidig sjef for IX korps.

                                          Av de øvrige offiserene nevnt av Kitchener, avsettes Hammersley. Hamiltons plan er å beholde Mahon (divisjonssjef), men han misliker De Lisle, og blir personlig fornærmet av at De Lisle får stillingen som korpssjef, og dermed blir hans sjef. Mahon forlater divisjonen sin mens den befinner seg i intense kamper ved Kiretch Tepe.

                                          De Lisle starter umiddelbart jobben med å reorganisere fronten ved Suvla Bay. Enhver ambisjon om generell fremrykning østover oppgis. Istedet fokuseres oppmerksomheten mot utvalgte høydedrag som vil sikre en trygg forbindelse med Anzac Cove: Scimitar Hill, Hill 60, og W-hills (navnet kommer av formen på høyedragene). Fronten forsterkes med De Lisles gamle divisjon, 29. divisjon, som hentes opp fra Cape Helles, og 2. Mounted Division, som hentes fra Egypt (minus hester).
                                          Last edited by Bestefar; DTG 182332 Aug 15, .
                                          Beidh a lá leo

                                          Kommentér


                                          • 21. august 1915: Gallipolli

                                            Gallipolli.

                                            Kampene lengst sør, ved Cape Helles, og i midten, ved Anzac Cove, er over. Ved Suvla Bay har imidlertid kampene fortsatt, idet den nye sjefen for IX korps, De Lisle, reorganiserer og forsøker å styrke stillingen man har ved Suvla Bay, Som tidligere nevnt har De Lisle gitt opp ambisjonene om en generell fremrykning mot øst. Istedet er planen fokuserte angrep mot sentralt lende - og det lendet som blir utpekt er Scimitar Hill, Hill 60 og W hills. Dette er høydedrag sørøst for strandhodet ved Suvla Bay. Om de allierte får kontroll over disse, vil det sørge for en trygg linkup mellom Anzac Cove og Suvla Bay - i tillegg til at det vil gi britene kontroll over dominerende lende. Dette er høydedrag gen Stopford skulle ha tatt allerede første dag etter landingen, men det som antageligvis kan karakteriseres som krigens mest apatiske ledelse innebar at det ikke lyktes. Dermed må høydedragene istedet tas nå, to uker senere, mot forberedte tyrkere.



                                            Det planlagte angrepet skal igjennomføres med 3 divisjoner den 21. august. 29. divisjon skal ta Scimitar hill, 11. divisjon skal ta W hills. En sammensatt styrke under generalmajor Herbert Cox skal ta Hill 60. 2. mounted holdes i reserve.


                                            Scimitar hill, sett fra Suvla Bay

                                            Angrepet innledes med det som fra alliert side fremstår som en voldsom artilleribeskytning. Den viser seg imidlertid å ha hatt begrenset virkning mot de tyrkiske forsvarerne. Støvet/røyken beskytningen fører med seg, bidrar imidlertid sammen med tåken til å begrense sikten britene hadde mot de tyrkiske stillingene. Tyrkerne, derimot, har god sikt ned mot stranda hvor det britiske angrepet kommer fra.

                                            Click image for larger version

Name:	Scimitar Hill.bmp
Views:	1
Size:	1,19 MB
ID:	864779

                                            Dette innebærer at angriperne møter innbitt motstand. 11. divisjon klarer ikke å ta seg opp til W-hills. Dette får igjen konsevenser for 29. divisjon - en irsk bataljon herfra klarer å ta seg opp til toppen av Scimitar hill. Idet de når toppen, blir de kraftig beskutt både fra bakenforliggende høyder, og fra W-hills. Dermed må irene trekke seg tilbake, og angrepet mislykkes. Som man har opplevd tidligere ved Gallipolli fører artilleribeskytningen til at gresset tar fyr, og de sårede som blir liggende igjen brenner derfor ihjel.

                                            Etterhvert settes reservene inn - 2. mounted marsjerer over den inntørkede innsjøen, retning Scimitar Hill. Sikten er begrenset grunnet tåke og røyk, og de ser ikke hvor de skal. Tyrkisk artilleri beskyter den fremrykkende reserven, som tar betydelige tap. 2. mounted rykker likevel fremover, og kommer seg forbi Green Hill. Til tross for iherdige forsøk klarer man imidlertid ikke å ta Scimitar hill, og situasjonen låser seg med britiske soldater på Green hill, og tyrkiske på Scimitar hill. Britene har tatt tap i størrelsesorden 5.300, tyrkerne i størrelsesorden 2.600.

                                            Lengre sør, ved hill 60, skal to Ghurka-bataljoner rykke frem langs lavlandet, mens New Zealandere, Australiere, Briter og Irer skal rykke frem fra omkringliggende høydedrag og ta selve hill 60.




                                            Hill 60


                                            Plan


                                            På grunn av en omprioritering i siste liten, blir de tyrkiske forsvarsstillingene bare beskutt av artilleri i begrenset grad. Når angrepet starter tidlig om morgenen (03:30), møter man derfor sterk motstand. Man klarer likevel å klore seg fast i de fremre tyrkiske skyttergravene. Noe lengre kommer man imidlertid ikke denne dagen - istedet begynner overlevende fra de alliertes styrker å forsterke/befeste stillingene de har tatt.
                                            Beidh a lá leo

                                            Kommentér


                                            • 27. august 1915: Gallipolli

                                              Status Gallipolli:

                                              Den siste offensiven mot Scimitar hills, W-hills og Hill 60 har ikke hatt ønsket framgang. Angrepet på Scimitar Hill og W-hills er stanset, uten at man har nådd målene.
                                              Noe lengre sør innledes en ny kraftanstrengelse ved Hill 60. Forrige forsøk 21. august nådde foten av høydedraget, og et bajonettangrep den 22. endte med 50% tap for de allierte. Om kvelden den 27. august gjenopptas angrepet, Målet er å kjempe seg fra foten av høyden, gjennom det tyrkiske skyttergravssystemet (blå linjer på kartet under) opp mot toppen, og så besette og sikre toppen av høyden.

                                              Beidh a lá leo

                                              Kommentér


                                              • 28.-29. august 1915: Gallipolli

                                                Ved Gallipolli fortsetter de allierte kraftanstrengelsene for å ta seg til toppen av Hill 60. Tyrkerne forsvarer seg innbitt, og fremgangen går sakte. En gruppe på 75 soldater fra 9th Light Horse Regiment orienterer feil i stridens hete, og ender ute i åpent lende. Her blir de umiddelbart engasjert av tyrkiske maskingevær, og tar betydelige tap.

                                                Man har likevel noe fremgang i løpet av 28. august, og klarer gradvis å kjempe seg frem mot toppen av høydedraget. Når dagen går mot slutten har de allierte klart å bite seg fast like ved toppen av høyden.
                                                Intense angrep og motangrep fortsetter gjennom den 28. og inn i 29. august. Den 29. august kan sjef for MEF, gen. Hamilton, etter nyheter fra gen Birdwood (australske styrker) endelig notere følgende:

                                                This evening we were all in good form owing to the news from Anzac. Knoll 60, now ours throughout, commands the Biyuk Anafarta valley with view and fire —a big tactical scoop
                                                Dette bygger imidlertid på uriktige rapporter. Birdwood har forstått situasjonen slik at man nå har kontroll over hele høyden. Realiteten er at tyrkerne fortsatt holder skyttergravene på nordre siden av høyden. Dette er den sentrale siden, da det er fra denne siden høyden har utsyn mot Suvla Bay - hvor resten av de allierte styrkene oppholder seg.



                                                Situasjonen den 29.. august


                                                Hill 60 i 1919, med utsikt mot nordvest (mot Suvla Bay). Søkket til venstre i bildet er Kaiajik Dere, og høyde 60 er til høyre for dette. Her er det man for tiden kjemper.

                                                Den 29. august stanses angrepet mot hill 60. De allierte klorer seg fast på den søndre skråningen, tyrkerne på den nordre. Man har dermed til en viss grad sikret linken til Anzac Cove, lengre sør - men fra den tyrkiske delen av høyden har man fortsatt utsyn mot Suvla Bay.
                                                Beidh a lá leo

                                                Kommentér


                                                • GALLIPOLLI-FELTTOGET: Stillstand, evakuering og avslutning - august 1915-januar 1916

                                                  GALLIPOLLI



                                                  Som vi så i går, er de allierte forsøkene også mot Hill 60 nå avsluttet, uten at man har nådd de målene man satte. Dette er de siste krampetrekningene i August-offensiven, som med dette er over. Sluttresultatet er at de allierte har tatt et område rundt Suvla Bay og dermed utvidet brohodet i nordvestre del av halvøya - men tyrkerne holder nå befestede stillinger langs alle høydedragene rundt. Situasjonen er dermed fastlåst over hele halvøya.

                                                  De allierte diskuterer nå hva neste trekk skal være. Flere forslag har kommet opp, alt fra å forsterke styrkene for nye offensiver, til å gjøre et nytt forsøk sjøveien, til å evakuere. Om ikke lenge vil imidlertid utviklingen andre steder styre beslutningene som må tas angående Gallipolli.

                                                  Britene og franskmennene planlegger for tiden en høstoffensiv på vestfronten, basert på lærdommene de trakk etter det siste slaget ved Artois. Her skal også britene delta med en betydelig styrke. Dette krever mannskaper, og begrenser dermed muligheten for å forsterke Gallipolli med nye avdelinger.

                                                  Samtidig har Bulgaria observert hvilken vei vinden blåser etter de alliertes siste nederlag ved Suvla Bay. Signalene tyder nå ganske klart på at Bulgaria vil gå inn i krigen på sentralmaktenes side. I så fall vil tyskerne ha en kontinuerlig jernbanelinje ned til Tyrkia, noe som naturlig nok vil vanskeliggjøre videre allierte planer.
                                                  I tillegg vil etterhvert allierte initiativ i Hellas skape ytterligere behov for styrker - som må tas fra Gallipolli.
                                                  Alle disse faktorene innebærer samlet sett at det vil være umulig å forsterke Gallipolli-fronten nok til at en ny offensiv vil være praktisk mulig.


                                                  August-offensiven oppsummert



                                                  Frontlinjene slik de kommer til å holde seg de neste 5 mnd, med begge siders skyttergravssystem



                                                  Det blir derfor aldri lansert noen ny offensiv på Gallipolli. Linjene forblir som de er nå, så lenge de allierte fortsatt holder stand på halvøya. Situasjonen minner nå i stor grad om vestfronten; to sider i hver sine skyttergraver, med sporadiske skuddvekslinger og artilleribeskytninger. Når høsten og vinteren kommer, opplever imidlertid de allierte nye utfordringer. Med vinteren kommer storm, kulde og andre værutfordringer. Skyttergraver oversvømmes, og soldater drukner og fryser i hjel i egne stillinger.

                                                  Til slutt blir beslutningen endelig tatt om å evakuere styrkene på Gallipolli. Evakueringen gjennomføres først fra Suvla Bay/Anzac Cove, og anses ironisk nok for å være den best planlagte og gjennomførte delen av Gallipolli-felttoget. Omfattende tiltak iverksettes for å forhindre tyrkerne fra å skjønne at man gjennomfører en evakuering. Blant annet setter man igjen rifler rettet mot tyrkiske skyttergraver, hvor anordninger med dryppende vann tilknyttet avtrekkern fungerer som en tidsinnstilt avtrekker - slik at riflene skyter mot tyrkerne av seg selv, mens de allierte er i ferd med å evakuere. I perioder stanser man all aktivitet om natta for en periode, for å lokke tyrkerne fremover for å undersøke. Deretter møtes tyrkerne med intens ildgivning fra kort hold når de trekker fremover for å undersøke.


                                                  Evakuering forberedes

                                                  Suvla Bay og Anzac Cove evakueres som nevnt først, i desember 1915. Evakueringen starter den 7. desember, og de siste styrkene går i båtene den 20. desember 1915.

                                                  Avgjørelsen om å evakuere Cape Helles tas 28. desember 1915. Tyrkerne er nå klar over at de allierte evakuerer, og igangsetter et angrep den 7. januar. Dette slås imidlertid tilbake. Dagen etter, støttet av massiv beskytning fra skipsartilleri, starter den britiske evakueringen av Cape Helles. De siste styrkene er av tyrkisk grunn den 9. januar 1916. Man har tatt bemerkelsesvis få tap - men må etterlate betydelige mengder utstyr, inklusive kanoner, til tyrkerne.

                                                  Gallipolli-felttoget er dermed over. Operasjonene varte i nesten et år - fra de første forsøkene på å bekjempe fortene med skip i februar 1915, til landsettingene den 25. april, og operasjonene som kulminerte i august-offensiven, til den endelige evakueringen i januar 1916. Resultatet er dermed et ydmykende nederlag for de allierte. Gjennom felttoget har de allierte mistet 250 000 soldater, og betydelige styrker som kunne ha vært brukt på vestfronten har vært bundet opp ved Gallipolli. Tyrkerne har også tatt sammenlignbare tap, men har lykkes i å slå tilbake de allierte fra sitt eget hjemland.

                                                  Gallipolli-felttoget får merkbare politiske konsekvenser for de involverte partene.

                                                  I Storbritannia anses felttoget som en fiasko, og det nedsettes en egen granskningskommisjon for å avdekke hva som gikk galt. Operasjonene har tilsynelatende vært ødeleggende for fleres karriere, deriblant Churchill, som er blitt tvunget til å gå av som følge av operasjonene.

                                                  I Australia og New Zealand skal operasjonene ved Gallipolli sette dype spor i folkesjela. Gallipolli anses fortsatt av mange som stedet hvor disse nasjonene fikk sin "ilddåp", og danner grunnlaget for begrepet "Anzac spirit". Fremdeles er Anzac Day - 25. april (ANZAC Day, dagen landsettingen skjedde) - den viktigste militære merkedagen i Australia, og hvert år valfarter flere australiere til de gamle slagmarkene ved Gallipolli, hvor det er etablert minnesmerker og militære kirkegårder.

                                                  Også i Tyrkia har Gallipolli gitt opphav til nasjonale markeringer, men her er det 18. mars - dagen hvor det store allierte angrepet via sjøveien ble slått tilbake - som feires. Det er også gjennom Gallipolli-operasjonene Mustafa Kemal først skaper et navn for seg selv. Etter krigen kommer Kemal til å lede den tyrkiske motstanden mot den allierte okkupasjonen. Dette leder til den tyrkiske uavhengighetskrigen, som fører til at republikken Tyrkia etableres som uavhengig stat, med Kemal som første president. I 1934 gis Kemal navnet Atatürk ("tyrkernes far") av det tyrkiske parlamentet - som også forbyr noen andre å bære det navnet.

                                                  Også militært skaper Gallipolli ringvirkninger, utover prestisjetapet de allierte påføres. Erfaringene fra Gallipolli preger militær tenkning rundt amfibiske operasjoner i lang ettertid - helt frem til andre verdenskrig. Enkelte teoretikere hevder også at erfaringene herfra bidro til å skape en etablert, militær sannhet om at amfibiske angrep mot moderne forsvar ikke var mulige som varte helt opp til landgangen i Normandie den 6. juni 1944 - til tross for at man da hadde fått betydelig erfaring fra Stillehavet og Middelhavet. Erfaringene fra Gallipolli blir ihvertfall studert nøye, og lærdommene implementert i flere store amfibiske operasjoner i ettertid - inkl. op. Overlord i 1944, og helt fram til Falkland i 1982. Spesielt australske militære har Gallipolli i sinnet når de under andre verdenskrig i 1943 planlegger sine første amfibiske operasjoner siden Gallipolli. Også den gangen opplever man å gå i land på feil sted i forhold til plan - men klok av skade fra Gallipolli har man trent styrkene nettopp for å håndtere den slags friksjon, spesielt med tanke på behovet for hurtig å reorganisere og bevege seg innover i landet etter landgangen. Operasjonene går da også svært mye bedre.


                                                  Greske barn ved Anzac Cove i 1919 med beinrester de har samlet


                                                  Minnesmerke ved Anzac Cove




                                                  And the Band played Waltzing Mathilda (her av The Pogues), en sang om Gallipolli-felttoget, her med bilder fra felttoget




                                                  Beidh a lá leo

                                                  Kommentér


                                                  • Sommer/Høst 1915: Fokker Scourge

                                                    Som vi hørte om tidligere i vår, har tyskerne nylig innfaset et nytt fly; Fokker Eindecker. Det vil si, selve flyet er ikke nytt, men man har montert maskingevær på flyet som er synkronisert med propellen. Dette fører til at piloten nå har maskingeværet rett foran seg, og kan sikte ved å manøvrere hele flyet (i motsetning til for eksempel flyene som har maskingevær montert på lavetter over overvingen).
                                                    I tillegg er også maskingeværet beltematet - i motsetning til enkelte britiske fly, som bruker magasin. Dette har den fordelen at piloten ikke trenger å bekymre seg for å bytte magasin.

                                                    Fordelen er større enn den høres ut som: For et fly som har montert maskingeværet over overvingen, må piloten reise seg fra setet og stå oppreist for å bytte magasin - mens flyet styres med beina. Det eksisterer en beryktet historie om en britisk pilot som mistet kontrollen over flyet mens han gjorde dette, noe som endte med at flyet kom over i et opp-ned stup, som førte til at piloten (som ikke hadde fallskjerm) hang etter flyet kun etter armen. Ved en siste kraftanstrengelse klarte piloten i det tilfelle å dra seg inn i flyet igjen, og rette det opp før det traff bakken.



                                                    Replika

                                                    De første flyene ankom tyske piloter på vårparten 1915, men antallet er i starten svært lite, og det tar lang tid bare å gå fra et par fly til en håndfull. Fra juli 1915 er 15 Fokkere operative, og nå begynner de allierte å merke effekten av de nye tyske flyene.



                                                    De første ofrene for Fokkerne er franske fly. I juli melder også piloter fra RFC om et nytt, tysk fly som markerer seg med lange, bratte stup, og ved at piloten sikter med maskingeværet ved å styre hele flyet. Egenskapene utnytter tyskerne ved det som senere gjerne kalles "boom and zoom" - tyskerne sørge for å fly høyere enn motstanderne, og angriper så ved å stupe ned mot dem ("boom"). Istedet for å svinge i horisontalplanet og dermed innlede en "dogfight", klatrer deretter Fokkeren raskt igjen til gammel høyde ("zoom") før prosessen gjentas. Noen markerer seg som særlig effektive til dette, som Max Immelmann, som gir navnet til en egen manøver - The Immelmann Turn.



                                                    De nye tyske flyene og metodene innleder en periode som i ettertiden blir kjent som the Fokker Scourge, en periode hvor tyskerne etablerer luftherredømme over fronten ved hjelp av de nye flyene. De saktegående B.E.2, britenes arbeidshest, er særlig utsatt. Et betydelig antall allierte fly blir skutt ned, og man får store problemer med å utføre nødvendige rekognoseringsoppdrag.

                                                    Antallet Fokkere er som nevnt fortsatt begrenset. Effekten av de nye flyene begrenses også av at tyskerne forbyr sine piloter å fly over alliert territorium, fordi de er redd for at det nye våpenet skal falle i allierte hender. Den overraskende effekten flyene og taktikken har på de allierte skaper likevel en mystikk og et inntrykk av at flyene nærmest er uovervinnelige. Dette skaper også et betydelig psykisk overtak. Den britiske piloten, senere forfatter, Cecil Lewis, uttalte i sin bok Sagittarius Rising følgende om Fokkerne:

                                                    Opprinnelig skrevet av Cecil Lewis
                                                    Hearsay and a few lucky encounters had made the machine respected, not to say dreaded by the slow, unwieldy machines then used by us for Artillery Observation and Offensive Patrols.
                                                    I England skaper den endrede krigslykken i luften stor diskusjon, og i avisene rettes kraftig skyts mot RFC og RAF (Royal Aircraft Factory, ikke Royal Air Force - som er arvtageren til RFC). Kritikken kommer særlig fra eieren av en konkurrerende flyfabrikk, Pemberton Billing:

                                                    ... hundreds, nay thousands of machines have been ordered which have been referred to by our pilots as "Fokker Fodder" ... I would suggest that quite a number of our gallant officers in the Royal Flying Corps have been rather murdered than killed
                                                    Billing mener årsaken til problemene er at RAF ikke produserer gode nok fly, men likevel favoriseres av RFC. Billing grunnlegger senere selskapet som etterhvert ender opp med å bli Supermarine.

                                                    Det nye jagerflyet endrer også etterhvert RFCs praksis. Sommeren 1915 er man fortsatt langt unna store formasjoner med fly - det vanlige er at fly flyr enkeltvis, av og til i par. Tyskernes luftherredømme fører etterhvert til at britene begynner å kreve både to og tre eskortefly når B.E.2-flyene skal ut på rekognoseringsoppdrag. Perioden kjent som Fokker Scourge skal imidlertid vare en stund enda.
                                                    Beidh a lá leo

                                                    Kommentér


                                                    • September 1915: Ubåtkrigen

                                                      I september 1915 innfører tyskerne igjen restriksjoner på egen ubåt-krigføring.



                                                      Innskjerpingen kommer som følge av senkingen av RMS Lusitania tidligere i år. Etter tyskernes oppfatning var senkingen berettiget, da RMS Lusitania fraktet krigsmateriale som ammunisjon, men amerikanske reaksjoner på senkingen fører til tyske bekymringer for at amerikanerne kan tre inn i krigen på alliert side. Dette fører til intern splid i Tyskland - kansler von Bethmann-Hollweg argumenterer sterkt for å gjeninnføre restriksjoner, mens admiralitetet og Tirpitz ønsker å fortsette som før. Falkenhayn støtter imidlertid Bethmann-Hollwegs oppfatning, og Keiser Wilhelm II faller til slutt også ned på denne oppfatningen.

                                                      Som en følge av dette innføres nye regler fra 9. september 1915: Fra nå av tillates bare angrep mot skip som positivt kan identifiseres som britiske. Til tross for at britiske skip er under ordre om å føre nøytrale flagg forbyr tyskerne egne ubåter å angripe skip med nøytrale flagg, og forbyr også angrep mot passasjerskip uavhengig av hvilke flagg som føres. USA informeres om at tyskerne går bort fra uinnskrenket ubåtkrigføring.

                                                      For å være sikker på å unngå misforståelser, utsteder også etterhvert det tyske admiralitetet en hemmelig ordre som innebærer at ubåtkrigføringen i praksis begrenses til Nordsjøen; ubåter i den engelske kanalen og vest for England kalles hjem. Ubåtene i Nordsjøen skal etterleve reglene kjent som Prize Rules, som innebærer at skip må stanses, bordes - og ikke kan senkes før mannskapet er gått i livbåtene.
                                                      Beidh a lá leo

                                                      Kommentér


                                                      • 6. september 1915

                                                        Ved de allierte staber langs vestfronten har diskusjonene om den planlagte høst-offensiven pågått for fullt siden vårparten 1915. Britene ønsker egentlig å angripe i nord, ved Ypres, mens franskmennene ønsker et nytt forsøk på den såkalte Noyon-bulen, den store bulen i senter av frontlinja. Målet er særlig å ta to sentrale togstasjoner, en i Artois-området (Douai), og en i Champagne (Attigny). Dette vil forhåpentligvis umuliggjøre tyskernes stilling i Noyon-bulen, og tvinge dem til en retrett langs store deler av fronten.

                                                        Etterhvert har britenes forsvarsminister Kitchener overstyrt French og Haig, noe som innebærer at det britiske angrepet skal støtte det franske hovedangrepet ved Artois og Champagne. Britenes oppdrag: Støtteangrep ved Loos. Etter French og Haigs oppfatning er lendet her ikke i britenes favør, men tidlig i mai ble det besluttet at britene skal benytte seg av klorgass som ledd i angrepet. Dette vil være britenes første bruk av kjemiske stridsmidler i krigen. Haig meddeler dette til sine undergitte den 6. september 1915, og meddeler i den forbindelse sin oppfatning om at klorgassen vil kunne sikre suksess til tross for et utfordrende terreng.
                                                        Beidh a lá leo

                                                        Kommentér


                                                        • September 1915: Østfronten

                                                          Østfronten har vært et av områdene som har fått begrenset oppmerksomhet i tråden. Det betyr imidlertid ikke at fronten er stille; tvert imot er østfronten i disse dager det område hvor vi ser aller mest bevegelse. Offensiven innledet av tyskerne og østerrikerne tidligere i sommer har gjentatte ganger brutt gjennom de russiske forsvarslinjene, og som et resultat av dette blir russerne drevet stadig lengre bakover. Ulike festningsbyer, som Grodno, faller forholdsvis raskt etterhvert som de tyske og østerriske styrkene rykker fremover, til tross for at dette var festninger russerne hadde festet betydelige mengder lit til. I september inntar tyskerne også Brest-Litovsk.

                                                          Den tyske hærledelsen er imidlertid delt i synet på fremgangen man opplever på østfronten. Generalene som utkjemper slagene vil helst fortsette fremrykningen, og ser for seg offensiver dypt inn i Russland - kanskje så langt som til Moskva. Falkenhayn er derimot mer skeptisk. Han er særlig bekymret for logistikken dersom tyskerne rykker for langt inn i Russland - det blir vanskeligere og vanskeligere å etterforsyne styrkene, og de omfattende områdene kan fort "sluke" alle armeer man makter å sende inn. Mot slutten av september beslutter derfor Falkenhayn at tyske styrker ikke skal rykke lengre østover enn en angitt linje, og at offensiven skal stanses når denne er nådd.



                                                          Offensiven som ble innleder ved Gorlice-Tarnow i mai er dermed over. Resultat: Russerne er presset ut av russisk Polen, og har lidt omfattende tap i prosessen. Mens tyske/østerriske tap for operasjonen ligger på ca 200 000, er russiske tap på ca 1 500 000. Operasjonen innebærer også at omfattende landområder er erobret av tyskerne; frontlinjene er flyttet flere hundre kilometer østover, og tyskerne står nå opp mot Riga i nord, og inn i Hviterussland ikke langt unna Minsk i senter. Den russiske trusselen mot tyskernes østflanke er definitivt temmet for nå.

                                                          Operasjonene fører også til endringer i russisk ledelse, i sluten av august tar tsar Nicolas II personlig over ledelsen av hæren.
                                                          Beidh a lá leo

                                                          Kommentér


                                                          • 21. september 1915: Høstoffensiv på vestfronten

                                                            21. september 1915: Den relative stillheten som har rådet ved Vestfronten siden avslutningen av offensiven ved Artois i juni brytes, i det tusenvis av britiske og franske artilleriskyts, skrapet sammen over månedsvis nettopp for dette formålet, iverksetter et massivt bombardement av tyske stillinger.






                                                            Illustrasjonsfoto, ikke nødvendigvis fra dette konkrete slaget

                                                            Det er den allierte høstoffensiven, planlagt siden forrige offensiv mislyktes, som er igang. Offensiven skal foregå i kjent territorium; planen legger opp til et fransk angrep i Champagne, og et fransk angrep i Artois, støttet av et britisk angrep ved Loos ved Le Basseé, hvor teiggrensa mellom britene og franskmennene for tiden går (britene er i ferd med å overta større strekk av den franske frontlinja, en prosess som stadig pågår). Den overordnede planen er å angripe flankene ved den tyske bulen ved Noyon (mellom de to pilene på kartet), og erobre sentrale jernbanestasjoner i hvert av disse områdene for å forhindre tysk etterforsyning av Noyon-bulen. Dette skal forhåpentligvis gjøre tyskernes situasjon i Noyon-bulen umulig, og dermed tvinge tyskerne til å trekke seg tilbake til Belgia.

                                                            Click image for larger version

Name:	Høstoffensiv 1915.jpg
Views:	1
Size:	217,2 KB
ID:	864990

                                                            Artilleribeskytningen som starter i dag er planlagt til å vare i fire dager. Den 25. september skal infanteriangrepene starte, i det som vil bli kjent som det andre slaget om Champagne i sørøst, og det tredje slaget om Artois og slaget om Loos i nordvest. Sistnevnte angrep har igjen Vimy ridge som fokus, høydedraget som dominerer lendet mot Lille, som var målet for det andre slaget om Artois, og som fortsatt er besatt av tyskerne.
                                                            Beidh a lá leo

                                                            Kommentér


                                                            • 25. september 1915: Høstoffensiven

                                                              25. september 1915: Tyske stillinger i Artois og Champagne har blitt bombardert i fire dager, med det kraftigste artilleribombardementet de allierte har maktet å organisere. Den 25. september er forbekjempningen over, og tidspunktet for infanteriets angrep er kommet. Kl. 12.25 klatrer franske og britiske soldater over kanten av skyttergravene, og begynner sin framrykning mot de tyske linjene.

                                                              Som tidligere nevnt er planen å angripe på hver side av den store, tyske «bulen» (Noyon-bulen) i fronten: Hovedstøtet skal settes inn av franskmennene i sør, ved Champagne, mens det også skal iverksettes et fransk angrep i Artois i nordvest, støttet av et britisk angrep ved Loos.


                                                              Champagne

                                                              Til angrepet i Champagne, i ettertid kjent som det andre slaget om Champagne, har franskmennene trommet sammen 20 divisjoner som skal inngå i første linje, 7 som skal inngå i andre linje, med 1 infanteridivisjon og 6 kavaleridivisjoner i reserve – totalt 450 000 mann

                                                              Mot dette kan tyskerne innledningsvis stille 6 divisjoner. Tyskernes plan går i grovt ut på at den fremste linja forsvares med minimumsbemanning, for å redusere tap. Man aksepterer at denne linja ikke vil holde mot et godt forberedt angrep med tilhørende artilleribeskytning, og ønsker derfor ikke å mette denne linja med soldater. Istedet har man etablert en sterkt befestet reservelinje, gjerne omtalt som "R-stellung", lengre bak. Denne er bygget på det mest fordelaktige lendet, typisk i bakskråning. Når angrepene iverksettes skal frontlinja utøve den motstand som er mulig, men R-linja er den linja som er ment å holde mot de allierte angrepene.




                                                              Når franskmennene angriper den 25. september, brytes den tyske frontlinja på fire steder. Tyskerne trekker seg tilbake til R-stellung, hvor franskmennene etter planen skal stanses. Her er piggtråden ikke kuttet, og stillingene er sterkt befestet. Franske angrep mot R-linja mislykkes.

                                                              Artois


                                                              Det franske angrepet ved Artois i nordvest, som er kjent som det tredje slaget om Artois, er i stor grad et nytt forsøk på å ta Vimy Ridge, som franskmennene ikke lyktes i å ta i forrige offensiv i mai. Som nevnt dominerer dette høydedraget det åpne lendet mot nordvest, og innover mot Lille, samt områdene jernbanelinjene går gjennom.





                                                              De franske angrepene. Merk Loos helt i nord, som er fokus for britenes støtteangrep nord for franskmennenes angrep

                                                              I dette området angriper de allierte med 18 divisjoner mot 9 tyske. Sersjant Émile Morin var i fremste linje, og gikk over skyttergravskanten med de franske styrkene kl 12.25 den 25. september:

                                                              "En avant!" The command was passed rapidly as if transmitted by an electric current. Without hesitation we leapt over the parapet. Immediately men were hit and fell back heavily into the trench. Straining every sinew, the survivors threw themselvs towards theenemy, screaming. The firing redoubled in intensity; a roaring fire of rifle and machine guns. The bullets come from everywhere. I hear the rattle in my ears, an endless banging. One bullet cuts the "Zero" fom my tunic collar, others pierce my greatcoat and shred the handkerchief in my trousers. The barrage of artillery shells falls close around us. The noise was indescribable, terrifying explosions erupt everywhere, and acrid smoke rises up. All around me, our assaulting wave is crumbling, falling apart, men tumbling on top of each other. The Adjutant ran behind me, he was wounded in the forehead and blood trickled down his cheek. He shouted "The bastards! They've punctured my brandy flask! En avant! En avant!" brandishing his revolver, apparently indifferent to his wound, but another bullet finishes him off. For a few appalling seconds, I run on, with fixed bayonet. How far have I got: 50 metres, 100 metres? I don't know. Suddenly, I am brutally brought up short and fall full length to the ground without letting go of my rifle. A bullet or shrapnel ball has hit me, but at the time, I don't know what it was, or where I have been hit. I got up immediately and went forward looking for a hole in which to hide. At the same time I did not let go of my rifle. How could I go on? I un-sling all my kit, my belt, my bandolier and threw myself into a shell hole. This will save me. Barely hidden behind in this shallow hole, I can draw breath and reflect. I can feel that I have been wounded in the left buttock; blood flows but it doesn'¨t bother me - I want to save my skin and completely forget the pain. The bullets continue to hiss past , the shells fall and the last remnants still standing are soon killed.
                                                              Heller ikke her oppnår franskmennene resultater mot tyskernes R-linje.


                                                              Loos

                                                              Ved Loos er det britene som skal angripe. 6 britiske divisjoner står mot 3 tyske (merk at britiske divisjoner under første verdenskrig var betydelig større enn tyske, slik at styrkeforholdet ligger nærmere 3:1) Operasjonen er et støtteangrep for det franske angrepet ved Vimy Ridge i Artois, umiddelbart sør for Loos. Selv om det bare er snakk om et støtteangrep, er det det største angrepet britene har gjennomført så langt i krigen. Det er også det første større, organiserte angrepet for de betydelige styrkene som er blitt reist som Kitchener's "New Army".

                                                              Klokka 05.30 den 25. september åpner britene ventilene på 5 000 gassylindre, og slipper dermed løs 140 tonn klorgass i retning tyske linjer. Britene håper at dette vil skape hull i tyske forsvarslinjer som infanteriet kan utnytte. Britene opplever imidlertid problemer med vinden, og ved flere steder langs linja blåser gassen tilbake mot britiske styrker. 7 britiske soldater og 2 600 blir skadet, og må evakueres. På tysk side blir 600 soldater drept eller skadet av gassen.




                                                              Britisk infanteri rykker fram gjennom gassky ved Loos, 25. september 1915.

                                                              Til tross for problemene med gassen, rykker 75 000 britiske soldater fram mot tyske linjer når kl H kommer.

                                                              Følgende beretning er fra Lance-Corporal Reginald Thorpe-Tracy, antageligvis i ingeniørkorpset basert på hva som forklares om oppgavene han har:

                                                              I remember having difficulty in breathing and was stumbling along. After a few minutes of this I thought I would sniff the air, it didn't seem too bad to me so I took my helmet off. I thought I was completely alone in No Man's Land but then I started to stumble on wounded men - three of them. From them I collected a shovel, a pick and an artillery disc. So, weighed down with all this extra kit I carried on towards the german lines , then when I got to within about 20 yards of their wire, I realised there may still be some Germans there and I wouldn't be able to fight with all this extra kit so I threw it aside. I got to the German front line and it seemed much deeper than our trenches and I thought it was unoccupied, although very quickly other members of D Company appeared and we started work in consolidating the position. There was soon a shortage of sandbags so a working party was organised to scrounge these from men in the old No Man's Land. Then one of my soldiers said to me, "Corporal, there's some Germans in this dugout!". So I said, "Well, get them out!". The reply came back, "Corporal, they won't come out!". So I then said, "Well we'll see about that!". It seemed that there were two entrances/exits to this particular dugout so I posted two men at one of them and I went down the other with one other man. I led with my bayonet fixed and he had a grenade ready. I shouted down, "Anybody there?" A reply came in reasonable English, "Yes!" I said "How many?" The response to this question was "Two!" So I ordered them to come out one at a time and we retired to the dugout entrance. Eventually nine Germans appeared and we took possession of their very fine helmets."

                                                              I søndre del av sektoren lykkes britene med å ta noen områder, inklusive Loos, og et høydedrag kjent som høyde 70. Lengre nord er problemene større, særlig foran en tysk befestning kjent for britene som Hohenzollern Redoubt. Heller ikke britene lykkes med å bryte inn i tyskernes R-linje.
                                                              Britene tar store tap, særlig på grunn av de tyske maskingeværene, og 8 500 britiske soldater blir drept denne dagen - det høyeste tapstallet på en enkelt dag så langt i krigen.




                                                              Når 25. september går mot slutten, er derfor status at de allierte på enkelte områder har oppnådd noe fremgang mot tyskernes frontlinje, men at R-linja har holdt. Det vil kreve betydelig innsats over de neste dagene for å oppnå noe resultat mot denne.

                                                              Beidh a lá leo

                                                              Kommentér

                                                              Donasjoner

                                                              Collapse
                                                              Working...
                                                              X