Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Collapse
This topic is closed.
X
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • #31
    Østfronten

    I Preussen fortsetter den russiske invasjonen. Som vi så i forrige ukes innlegg oppnådde tyskerne en overraskende seier ved Stallupönen den 17. august. Etter dette trakk de involverte tyske styrkene seg tilbake, og befinner seg på i området Gumbinnen.
    På grunn av den massive russiske tallmessige overlegenheten har von Prittwitz i utgpkt forbudt offensive operasjoner mot russerne, men etter Stallupönen klarer François å overtale von Prittwitz til offensive operasjoner mot russerne. I tillegg til å være i strid med det Prittwitz opprinnelig bestemte, er dette også i strid med ordrene fra Helmuth von Moltke, som har forbudt offensive operasjoner på østfronten før Frankrike er slått.

    Den 19. august er russisk kavaleri i kontakt med tyske styrker ved Gumbinnen. Det russiske kavaleriet sitter av og engasjerer det tyske infanteriet - og får også trukket inn eget artilleri i striden. Etterhvert tvinges imidlertid russerne til å trekke seg tilbake. François overtaler nå Prittwitz til å gjennomføre et motangrep mot russerne så snart som mulig.

    Angrepet starter tidlig om morgenen den 20 august, og involverer 150.000 tyske og 200.000 russiske soldater. Angrepet går innledningsvis bra, og russerne presses tilbake. Etterhvert får imidlertid russerne forsterkninger, og situasjonen låser seg. Russerne har også lært av Stallupönen, og er nå bedre forberedt på tyske angrep - blant annet har de plassert artilleriet sitt lengre fram, slik at det er i stand til å støtte egne forsvarslinjer bedre.

    Når tyskerne kommer under russisk artilleriild, blir de nødt til å trekke seg tilbake. Russerne har totalt mistet i overkant 18.000 mann, tyskerne har mistet i overkant av 14.000 mann (hvorav 6900 er fanger).
    Nederlaget går tungt inn på von Prittwitz, som får panikk og beordrer en generell retrett til Wisla. En slik manøver vil innebære at øst-Preussen - inkludert Königsberg, Preussens hovedstad - vil oppgis til russerne. Et slikt resultat vil være fullstendig uakseptabelt for tyskerne, og von Moltke reagerer med å fjerne von Prittwitz fra kommandoen den 22. august.


    Slaget ved Gumbinnen

    Som erstatter for von Prittwitz henter von Moltke veteranen Paul von Hindenburg tilbake fra pensjonisttilværelsen.



    Von Hindenburgs stabssjef er Erich Ludendorff:



    Som en følge av dette oppgis planene om en tysk retrett til Wisla, og de tyske styrkene blir i stilling. Hindenburg og Ludendorff står imidlertid fortsatt overfor en massiv utfordring: russerne har fortsatt et massivt tallmessig overtak, og er i ferd med å rulle over Preussen. I nord er den russiske første armé under ledelse av von Rennenkampf på marsj vestover mot Köningsberg. Lenger sør er den russiske andre armé under ledelse av Samsonov også på marsj mot vest -i forbindelse med første armés fremrykning mot Königsberg fra øst skal denne arméen etterhvert rykke fram mot nord, vest for Königsberg, og dermed fullstendig omringe de tyske styrkene. Denne arméen har allerede vært i kontakt med tyske styrker, og presset tyskerne bakover (se kart over).



    Situasjonen er dermed i ferd med å bli prekær. På grunn av det lave antallet tyske soldater i Preussen, har tyskerne bare klart å bemanne de delene av forsvarsverkene rundt Köningsberg som vender mot øst. Den søndre flanken er dermed fullstendig åpen, om russerne skulle finne på å forbigå disse. Samsonovs andre armé er nå i ferd med å presse seg vestover sør for Köningsberg.

    En tysk offiser - Oberst Max Hoffmann - har imidlertid bitt seg merke i et par interessante fenomen hos russerne.
    For det første er han fra tidligere av kjent med at de to russiske armesjefene - von Rennenkampf og Samsonov - har hatt et svært dårlig forhold til hverandre etter at Samsonov hadde kritisert von Rennenkampf offentlig pga sistnevntes opptreden under slaget om Mukden 9 år tidligere


    Max Hoffmann

    Etter Hoffmanns oppfatning gjør uvennskapet mellom von Rennenkampf og Samsonov det usannsynlig at de to russiske arméene vil klare å støtte hverandre i særlig grad - han er snarere av den oppfatning at de kommer til å ignorere hverandre.

    I tillegg til dette har de russiske styrkene vane for å sende meldinger over sambanet enten i klartekst, eller med svært simple koder som tyskerne enkelt klarer å knekke. Tyskerne har dermed vært i stand til å fange opp russiske planer, og disse tyder så langt på at de russiske armeene operer ganske så uavhengig av hverandre, i tråd med Hoffmanns oppfatning om forholdet mellom armésjefene. Det er derfor etter Hoffmanns oppfatning lite sannsynlig at disse styrkene kommer til å være i stand til å støtte hverandre. Dermed mener Hoffmann at tyskerne har en unik mulighet - ved å konsentrere tyske styrker mot én av de russiske arméene om gangen, kan den tallmessige fordelen russerne har reduseres betraktelig.

    Når Hoffmann presenterer dette for Hindenburg og Ludendorff er det imidlertid vanskelig å få gjennomslag for at dette er noe tyskerne kan utnytte. Hindenburg og Ludendorff frykter at meldingene kan være falske, og ment som villedning - de har problemer med å tro at russerne sender meldinger på arménivå i klartekst. Videre er planen ekstremt risikabel. Planen til Hoffmann innebærer å konsentrere styrkene mot Samsonovs andre armé først. Dette innebærer videre at tyske styrker må trekkes ut fra Königsberg, som igjen medfører at dette området vil være meget tynt forsvart. Dette skaper for det første en betydelig risiko for at Rennenkampfs første armé kan omgå de tyske stillingene øst for Königsberg, og enkelt ta selve byen. For det andre - dersom de russiske arméene likevel skulle klare å samordne sine manøvre, vil Rennenkampfs armé kunne svinge mot sørvest, og dermed slå rett inn i flanken til de tyske styrkene som er i strid med russernes andre armé.

    Hoffmann klarer imidlertid å overbevise Hindenburg og Ludendorff om at planen kan lykkes. Tyske styrker er nå i ferd med å sendes sørover, fra området rundt Köningsberg og ned mot området hvor tyskerne er i kontakt med russernes andre armé.
    Hoffmann plukker nå opp meldinger fra begge de russiske arméene - meldingene fra den første arméen under von Rennenkampf indikerer at denne styrken har til hensikt å fortsette sin fremrykning rett vest - altså mot de tyske forsvarsverkene øst for Köningsberg, og ikke sørvestover for å støtte andre armé. Meldingene fra den andre arméen under Samsonov indikerer at Samsonovs styrker kommer til å fortsette sin fremrykning mot nordvest (se kart).

    Utviklingen på østfronten har også fått konsekvenser for vestfronten - etter den russiske invasjonen av Preussen har von Moltke trukket tre korps og en kavaleridivisjon ut fra vestfronten for å deployere dem mot russerne. Ludendorff protesterer imidlertid mot denne avgjørelsen. Etter hans oppfatning er omdisponeringen meningsløs, fordi disse styrkene uansett vil ankomme østfronten altfor sent til å ha noen effekt, og fordi disse styrkene trengs på vestfronten for å oppnå seier mot Frankrike. Protesten hjelper imidlertid ikke, og styrkene sendes østover.
    Beidh a lá leo

    Kommentér


    • #32
      Vestfronten

      På Vestfronten strømmer nå tyske styrker gjennom nord-Frankrike etter å ha slått britiske og franske styrker ved Mons og Charleroi. Britene gjør et forsøk på å stanse tyskerne ved Le Cateau den 26. august, men blir til slutt presset ut av stillingene av de tyske angriperne.


      Britiske falne etter Le Cateau

      Den britiske tilbaketrekningen er ikke helt uten problemer. Ved La Grand Fayt kommer den utsendte ordren om tilbaketrekning aldri fram til 2nd Connaught Rangers, som resulterer i at avdelingen overraskes av tyske styrker den 26. august. I overkant av 280 britiske soldater meldes savnet etter denne trefningen, men avdelingen lykkes i å trekke seg sørover.

      Også ved Étraux er det trefninger mellom briter og tyskere - her er det 2nd Royal Fusiliers som får i oppdrag å holde sine stillinger ved Étraux for enhver pris. Britene yter innbitt motstand, men må etterhvert overgi seg til tyskerne.

      http://en.wikipedia.org/wiki/Great_Retreat

      Også de franske styrkene presses tilbake av tyskerne. Den franske festningen beleires av tyskerne den 24. august, men øvrige tyske styrker fortsetter fremrykningen forbi Maubeuge, med den følge av festningen avskjæres fra andre franske styrker.

      Etter La Cateau trekker de franske styrkene seg tilbake til St. Quentin. Her møter de franske styrkene den tyske fremrykningen med et voldsomt motangrep den 29. august. Dette motangrepet har blandede resultater - noen steder slås franskmenne tilbake med store tap, andre steder lykkes franskmennene i å presse tyskerne tilbake. Franskmennene forsøker å følge opp den 30. august, men disse angrepene slås tilbake av tyskerne - som nå svarer med sitt eget motangrep. Den tyske fremrykningen fortsetter gjennom nord-Frankrike.





      http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_...tin_%281914%29

      Den tyske forfølgelsen av de retirerende franske styrkene har forøvrig medført et visst avvik fra Schlieffen-planen. Opprinnelig skulle det tyske angrepet gå forbi Paris på vestsiden (se tidligere innlegg), for så å vri mot øst. Slik situasjonen har utviklet seg nå, har de ytterste tyske styrkene svingt østover tidligere enn planlagt, slik at den tyske vestflanken nå har kurs mer eller mindre direkte mot Paris.

      Utviklingen får Joffre til å anbefale evakuering av Paris den 30. august. Samme dag mottar han forstyrrende nyheter fra Østfronten.
      Beidh a lá leo

      Kommentér


      • #33
        Østfronten - slaget ved Tannenberg

        Fra forrige uke husker vi at Hindenburg og Ludendorff har satt i verk Hoffmanns dristige plan, som innebærer å samle størsteparten av de tyske styrkene i sør (ca 150.000 soldater), for å isolere og bekjempe russernes andre arme under Samsonov (ca 230.000 soldater).
        Dette innebærer at svært få tyske styrker blir igjen for å forsvare Königsberg mot russernes første arme.


        Hindenburg og Ludendorff ved Tannenberg

        Den 26. august begynner tyskernes angrep på russernes andre arme. Angrepet er innledningsvis rettet mot russernes nordøstre flanke, som raskt går i oppløsning under det tyske angrepet. Lenger vest stanser tyskerne russernes fremrykning - mens de russiske styrkene i senter fortsetter sin fremrykning mot Allenstein.

        Neste dag angriper François' korps russernes vestre flanke, hvor tyskerne hadde stanset den russiske fremrykningen. De russiske styrkene i dette området presses tilbake i løpet av dagen. Samsonov beordrer nå styrkene som er på marsj mot Allenstein til å sette i marsj mot sørvest i den hensikt å bryte gjennom de tyske linjene i retning Tannenberg (dvs mot vest). Han er enda ikke fullt klar over hvor alvorlig situasjonen på flankene er.

        I løpet av den 28. august har situasjonen blitt kritisk for de russiske styrkene. Tyskernes fremrykning i flankene har nå avskåret de russiske styrkene i senter, som ikke lenger er i stand til å opprettholde fremrykningen. Samsonov gir ordre om å trekke tilbake mot sørøst, for å reorganisere. Samtidig sendes det melding til første arme under von Rennenkampf. Samsonov må bite i det sure eplet og be sin bitre fiende von Rennenkampf om hjelp for å unngå å bli slått av de tyske styrkene.


        Slaget ved Tannenberg - russernes andre arme isoleres i sør (blå sirkel)

        Russernes første arme har mens alt dette har pågått fortsatt sin fremrykning vestover mot Königsberg, og har naturlig nok møtt svært liten motstand. Når han mottar Samsonovs melding, oppgir han fremrykningen mot Königsberg, og iler sørover for å støtte andre arme. Tyskerne har imidlertid forberedt seg på dette. Tysk kavaleri driver oppholdende strid for å forsinke russerne, og ved Frogenau omringes også russiske styrker av tyske avdelinger (se kart over)

        Den 30. august er det vesentligste av slaget over. Første arme var aldri i nærheten av å være i stand til å komme andre arme til unnsetning. Samsonovs andre arme er nå fullstendig ødelagt. 92.000 russiske soldater tas til fange, og 78.000 er drept eller såret, noe som bringer samlede tap til 170.000.
        Tyskerne tar også over så store mengder russisk utstyr - bla over 350 skyts - at det trengs over 60 togsett for å frakte utstyret til Tyskland.



        Russiske fanger og utstyr etter slaget

        For Samsonov, den russiske armesjefen er dette knusende nederlaget mer enn han klarer å bære. Istedet for å måtte rapportere tapet av en hel arme til tsaren, tar han selvmord med en revolver den 30. august.

        Alexander Samsonov

        Tyskerne på sin side har bare mistet rundt 13.000 soldater, altså mindre enn 1/10 av russernes tap. Med andre arme satt ut av spill, kan de tyske styrkene nå konsentrere seg om den gjenværende russiske første arme.

        http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Tannenberg

        Som en følge av denne overveldende seieren får Hindenburg og Ludendorff umiddelbar heltestatus. Etter sin død 20 år senere begraves Hindenburg i et storslått monument ved Tannenberg.
        Hoffmann, derimot, blir i stor grad oversett av tysk presse.
        Beidh a lá leo

        Kommentér


        • #34
          Østfronten: Galicia

          Samtidig som dramaet ved Tannenberg har utspilt seg, har også den russiske invasjonen av Galicia fortsatt denne uka. Som vi husker fra forrige uke vant østerrikerne slaget ved Kraśnik den 25. august. Dette slaget ble utkjempet i forbindelse med offensiven østerrikerne iverksatte inn i russisk Polen. Etter dette slaget utkjempes det et nytt slag, ved Komarow, fra den 26. august til den 2. september. Russerne er svekket etter nederlaget ved Kraśnik, og resultatet blir nok en østerrisk seier. Østerrikerne tar rundt 20.000 russiske soldater til fange.

          http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_...B3w_%281914%29



          Østerrikerne er også på fremmarsj lenger sørøst, og den 26. august møter den østerriske tredje arme russiske styrker ved elven Zlota Lipa. Her står imidlertid russerne sterkere - de har forventet en østerrisk offensiv i nettopp dette området, og møter derfor østerrikerne med betydelige styrker.
          Det resulterende slaget ender i et grundig østerrisk nederlag. Allerede samme dag tvinges østerrikerne til retrett.

          Etter retretten etablerer østerrikerne en ny forsvarslinje langs elven Gnila Lipa. Russerne bruker 2 dager på å reorganisere, og forfølger derfor ikke østerrikerne umiddelbart. Østerrikerne er nå av den oppfatning at de har muligheten til å gjenvinne initiativet, og angriper russerne ved Peremyshilani, til tross for at russerne har en voldsom tallmessig overlegenhet.

          Resultatet er katastrofalt - angrepet mislykkes, og når russerne gjennomfører et motangrep, kollapser de østerriske forsvarslinjene fullstendig. Østerrikerne faller tilbake, og russerne tar 20.000 fanger. Østerrikerne er nå ute av stand til å stanse den russiske fremrykningen, som presser østerrikerne tilbake mot Karpatene. Den 3. september faller festningen ved Lemberg (nå: Lvov).

          http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Gnila_Lipa
          Beidh a lá leo

          Kommentér


          • #35
            Vestfronten

            På Vestfronten fortsetter britiske og franske tropper tilbaketrekningen sørover, i møte med de fremrykkende tyske styrkene. Den 1. september trekker franske styrker seg tilbake over elven Aisne. Tyskerne rykker stadig nærmere Paris, og den 5. september inntar tyske styrker Claye, i utkanten av Paris (se kart under).





            Stadier i den britiske tilbaketrekkingen



            Situasjonen på Vestfronten pr 5. september

            Selv om de tyske styrkene nå er svært nære Paris, har utførelsen av Schlieffen-planen ikke vært uten avvik. Etterhvert som de franske og britiske styrkene har trukket seg tilbake, har de forfølgende tyske styrkene forsøkt å omgå disse. Dette har trukket tyskerne etter entente-styrkene, og har som tidligere nevnt ført til at de vestre tyske armeene har sving østover tidligere enn planlagt. I stedet for å gå vest for Paris, befinner de seg nå øst for byen.

            Samtidig har den hurtige tyske fremrykningen forårsaket problemer med koordineringen. Mellom tyskernes første armé under von Kluck - arméen på den ytterste vestre flanke - og andre armé under von Bülow er det nå oppstått en åpning på ca 4 mils bredde.

            Joffre har i løpet av den siste tiden planlagt et angrep vestover, for å avskjære den vestre vingen av de tyske styrkene. Lanrezac sparkes den 3. september, og erstattes av den mer aggressive d'Esperey Samme dag innser Joffre at det eksisterer et gap mellom de to vestre tyske arméene. Han stanser tilbaketrekningen av sine egne styrker ved elven Marne, og planlegger et motangrep mot den tyske åpningen-. Angrepet skal iverksettes om morgenen den 6. september.





            Samtidig har det skjedd ting på sjøen. Nærmest umiddelbart etter krigsutbruddet etablerte britene en blokade av Tyskland. Som tidligere nevnt har tyskerne satset på ubåter, og ikke lenge etter krigsutbruddet ble de første ubåtene sendt ut på oppdrag. Den 5. september kommer det første håndfaste resultatet: Det britiske krigsskipet HMS Pathfinder senkes av den tyske ubåten U-21 utenfor Firth of Forth. Anslagene over antall omkomne er usikkert, siden man ikke med sikkerhet vet hvor mange som var ombord, men det antas at det opprinnelig var ca 270 mann ombord. Kun 18 overlever senkingen.

            Dette er første gang i verdenshistorien at et krigsskip senkes av en selvdrevet torpedo avfyrt fra ubåt.


            Maleri: Senkingen av HMS Pathfinder


            U-21 (ytterste høyre båt)

            Til tross for at senkingen skjer nære land, og med flere vitner, forsøker britiske myndigheter å dekke over hendelsen ved å hevde at HMS Pathfinder hadde gått på en mine. Til tross for at det nå er flere tiår siden første gang et skip ble senket av en ubåt, har man fortsatt svært få effektive offensive mottiltak mot ubåter i neddykket stilling. Senkingen av et britisk krigsskip like utenfor egen kyst illustrerer overflateskips sårbarhet overfor ubåter.
            Beidh a lá leo

            Kommentér


            • #36
              Vestfronten: Slaget ved Marne

              Som nevnt i forrige uke har de franske og britiske styrkene stanset sin tilbaketrekning ved elven Marne, og begynt forberedelser for et motangrep mot de tyske styrkene. For å styrke sjansene har franskmennene trukket styrker ut fra grenseområdene mot Tyskland, etter den mislykkede franske offensiven mot Alsace/Lorraine. I tillegg settes flere hundre taxier fra Paris inn for å frakte franske soldater til fronten ved Marne.


              Marne-taxi




              Motangrepet innledes den 5. september ved at franske styrker går i kontakt med tysk kavaleri. Det tyske kavaleriet trekker seg tilbake i møte med angrepet. Takket være flyrekognosering er de allerite klar over gapet som eksisterer mellom tyskernes første og andre armé. De allierte angriper nå mot denne åpningen. Tyskerne frykter at angrepet skal avskjære deres første og andre armeer, og trekker seg tilbake til elven Aisne. Der forbereder de forsvarsstillinger langs nordsiden av denne elven. De allierte angrepene skjer med begrenset hastighet, med den konsekvens at de ikke lykkes med å bryte gjennom de tyske linjene. Istedet møter de forberedte tyske forsvarsstillinger, og situasjonen låses. Slaget innebærer imidlertid at den tyske fremrykningen mot Paris stanses. Som en følge av den allierte motoffensiven påføres den tyske øverstkommanderende von Moltke et nervøst sammenbrudd, og han melder til keiseren at krigen er tapt.



              Situasjonen på vestfronten pr nå er dermed at den tyske fremrykningen mot Paris er stanset, og situasjonen har i dette området gått over fra rask fremrykning til fastlåst stillingskrig. Slik situasjonen har utviklet seg, har man imidlertid en meget åpen vestflanke.

              Beidh a lá leo

              Kommentér


              • #37
                Østfronten

                Etter slaget ved Tannenberg er russernes andre arme under Samsonov tilintetgjort. Av invasjonsstyrken gjenstår nå første arme under Paul von Rennenkampf. Denne armeen har manøvrert seg mot sør i den hensikt å berge andre arme når den ble omringet av tyskerne. Tyskerne lykkes imidlertid med å sinke Rennenkampfs arme. Dette har medført at første arme ikke bare var ute av stand til å støtte andre arme - det betyr også at første arme befinner seg i en ugunstig situasjon for videre operasjoner, spredt over et stort område.

                Som en følge av dette beordrer Rennenkampf en tilbaketrekning østover til Masuria-sjøene. Fra den 7. til den 14. september utkjemper tyskerne og russerne her slaget ved Masuria-sjøene, som ender i en overlegen tysk seier. Når slaget er over har russerne mistet 125.000 mann, mens tyske tapstall er på 10.000.




                http://en.wikipedia.org/wiki/First_B...Masurian_Lakes

                Den russiske invasjonen av Preussen har dermed mislyktes fullstendig.
                Til tross for en massiv tallmessig overlegenhet har alle russiske styrker nå blitt kastet ut av Preussen, og har i løpet av operasjonen tatt ca 10 ganger så høye tap som tyskerne. Det eneste som holder russernes hode oppe på dette tidspunkt er suksessen de har oppnådd lenger sør, mot østerrikerne i Galicia.

                Selv om operasjonen fra et russisk perspektiv er en fiasko, har den også hatt en annen effekt: Styrkene som ble trukket ut fra Vestfronten kom, som Ludendorff forutså, for sent fram til å ha noen avgjørende effekt. Samtidig har disse styrkene ikke vært tilgjengelig for tyskerne ved Marne, hvor tyskernes fremrykning sørover ble stanset.
                Last edited by Bestefar; DTG 152221A Sep 14, .
                Beidh a lá leo

                Kommentér


                • #38
                  Vestfronten: Starten av Slaget ved Aisne

                  Etter slage tved Marne vi leste om for noen dager siden har franskmennene og britene fått summet seg og forberedt en motoffensiv på søndre flanke.



                  Problemet til de allierte er dog at elven Aisne er opptil 4.5 meter dyp, og 30 meter bred. Dette skaper bekymring i rekkene, da de tyske styrkene har plassert seg på en topp litt over en kilometer unna elven, med god sikt.
                  Disse bekymringene skal dog vise seg å være grunnløse, da de allierte natt til 13. September krysser elven ved å lage broer med elvebåter, ligger det en tykk tåke over elven.

                  En av broene


                  Frankrikes 5 armè krysser på venstre flanke, med 4 og 9 armè på høyre flanke, samtidig som BEF går mot de tyske stillingene i ly av mørket og tåken. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert, da tåken etterhvert letter, og britene har liten eller ingen mulighet til å forsvare seg fra kryssild fra tyskerenes 1., 2. og 7. Armèer.

                  Dette skal fortsette frem til neste dag, 14. September, uten at de allierte har gjort særlig fremgang og samtidig tatt store tap.

                  Britene under fremmarsj



                  Den 14. September, etter å ha sett hvordan frontalangrep mot tyskerene har gått dagen før, beordrer Sir John French BEF til å grave stillinger langs hele linjen. Tyskerene får samme ordre, da de heller ikke klarer å drive de allierte tilbake.
                  Soldatene, som mangler spader og annet verktøy for å kunne grave skyttergraver, går til gårdene i nærheten for å finne graveverktøy.

                  Til å begynne med graver de kun dypt nok til at de selv får plass, men det blir fort klart når tyskerene begynner med tyngre artilleri at det må graves dypere. Soldatene på begge sider er aldri opplært i denne typen krigføring, men tilpasser seg fort.
                  14. September markerer starten på det folk flest forbinder med 1. Verdenskrig, nemlig stillstand i fremrykning på begge sider.

                  Tidlig skyttergrav



                  Selve slaget om Aisne skal fortsette helt frem til 28. September

                  Kommentér


                  • #39
                    22. september 1914. Den tyske ubåten U-9 er på vei mot Ostend for å angripe britiske transportskip, men dårlig vær har tvunget ubåten til å dykke. Når U-9 igjen går til overflaten, observerer den tre britiske krigsskip.

                    Skipene U-9 observerer er tre britiske kryssere, Aboukir, Cressy og Hogue - eldre skip, på patrulje i nordsjøen. Skipene er såpass gamle at det har blitt uttrykt en del bekymring for deres evne til å møte tyske krigsskip, uten at disse bekymringene har ført til konkrete forandringer.

                    U-9 griper muligheten, og angriper like før klokka halv syv om morgenen. Den første torpedoen treffer Aboukir, som mister fremdriften som en følge av treffet. De britiske skipene har fortsatt ikke oppdaget ubåten, og antar at Aboukir har gått på en mine. Aboukir holder seg flytende i nesten en halvtime, før skipet kantrer og synker.

                    U-9 engasjerer deretter Hogue - to torpedoer avfyres mot dette skipet. Begge treffer, og Hogue synker kl 07:15. U-9 har imidlertid brutt overflaten, og er blitt observert - britene er nå klar over at det er ubåter i området.

                    Etter at Hogue er truffet, engasjerer U-9 den gjenværende krysseren, Cressy. To torpedoer rammer skipet med et kvarters mellomrom. Cressy kantrer, og holder seg flytende i kantret tilstand til kl 07:55.
                    To nederlanske fiskefartøy anropes for hjelp, men disse tør ikke nærme seg skipet på grunn av frykt for miner. Frustrerte britiske sjømenn svarer med å beskyte fiskefartøyene.

                    Tre britiske kryssere er dermed blitt senket innen meget kort tid av en enkelt tysk ubåt. Nesten 1500 britiske sjømenn mister livet, mens tyskerne kommer fra det uten tap. Tapet har en sjokkerende effekt på den britiske opinionen, og det åpner også britiske øyne for den trusselen ubåter utgjør for overflateskip.

                    Om denne trefningen uttaler Lord Dudley Pound senere:
                    Much as one regrets the loss of life one cannot help thinking that it is a useful warning to us — we had almost begun to consider the German submarines as no good and our awakening which had to come sooner or later and it might have been accompanied by the loss of some of our Battle Fleet
                    En av de britiske overlevende kommer fra slaget med en spesiell historie: Han har i løpet av trefningen befunnet seg ombord på alle tre krysserne idet de ble senket. Wenman Wykeham-Musgrave tjenestegjorde ombord på Aboukir når denne ble senket. Han kastet seg overbord og kom seg unna idet skipet ble senket. Idet han er i ferd med å bli berget ombord på Hogue, blir denne senket. Så kommer han seg til Cressy, tidsnok til å oppleve at også dette skipet senkes under ham. Han berges etterhvert av et nederlandsk fiskefartøy.


                    HMS Hogue


                    U-9


                    Tysk postkort i anledning trefningen
                    http://en.wikipedia.org/wiki/Action_...September_1914
                    Beidh a lá leo

                    Kommentér


                    • #40
                      Vestfronten

                      Etter at stillingene øst for Paris har låst seg som følge av slagene ved Marne og Aisne forsøker nå begge sider å utnytte områdene nordvest for Paris, hvor det enda ikke er forberedt noe forsvar på noen sider. Hver side forsøker nå å gå rundt den andre sidens vestre flanke, i et enormt kappløp mot den engelske kanalen.



                      Denne uken utkjempes slagene ved Picardy og Albert

                      http://en.wikipedia.org/wiki/Race_to...0.93_4_October
                      Beidh a lá leo

                      Kommentér


                      • #41
                        Slaget om Arras (Vestfronten)

                        Slaget om Arras (01-04 Okt.) var, sammen med slaget om Albert, et fransk forsøk på å flankere tyskerne i det tidligere nevnte Kappløpet mot den engelske kanal (Race to the sea).

                        Manøveren var ment å avansere langs en akse mellom Arras og Lens og på den måten flankere tyskerene. 1. Oktober hadde Maud'huy's samlet nok soldater til sin nye 10. Armè (Xe Armée), og angrepet kunne starte.

                        På tross av initiell suksess på ferden mot Douai, fører effektive motangrep fra Kronprins Ruppechts 6. Armè (begge er klikkbare) til at Maud'huy måtte beordre rettrett .

                        Franskmennene klarer likevel, på tross av stort trykk fra de tyske 1., 2. og 7. Armè å holde Arras. I dag 4. Oktober mister de Lens til tyskerene, og linjene begynner å sette seg igjen.

                        Kommentér


                        • #42
                          Beleiringen av Przemyśl


                          Beleiringen av den polskefestningsbyen Premyśl var 1. Verdenskrigs lengste beleiring, og startet 24. September 1914. Med varierende intensitet varte den i totalt 133 dager, hvor Østerrike-Ungarn tilslutt måtte gi tapt for russerenes forsøk på å ta byen.



                          Den 24. September 1914 startet General Radko Dimitriev overstkommanderende for russernes 3. Armè beleiringen av festningsbyen. (De første skuddene ble løsnet mot fortroppene hans 17. September, så dett eer også en referansedato som nyttes.)
                          Festningen besto av flere ringmurer, hvor ytterste ring var på snaue 5 mil. Den inneholdt 19 hovedfort, og 23 mindre. Med total forlegningskapasitet på 88.000 soldater (+ 54.000 sivile), og fortifikerte 75mm og 150mm kanoner, kunne festningen levere en imponerende ildkraft.





                          3. Armè var uten tilstrekkelig artilleri for å ta festningen, men i frykt for østerriske forsterkninger har ikke Dimitriev tid til å vente på å få tilført artilleri, han beslutter å angripe festningen med en gang. Om dette vitner om en fullstendig manglende respekt for menneskeliv, eller bare manglende kompetanse hos Dimitriev (eventuelt begge), så var resultatet det samme. 40.000 russere endte opp som døde eller sårede, uten å ha oppnådd noe nevneverdig suksess i det første slaget om Premyśl.

                          Kommentér


                          • #43
                            Slaget om Vistula (28. September – 30. Oktober)

                            Invasjonen av Polen startet som et tysk forsøk på å lette presset på Østerrike-Ungarn etter de russiske seierene ved Lemberg.
                            Tyskland planla å flytte 4 armèkorps (restene av 8. Armè) fra Øst-Preussen til Schlesien på den vestre frontlinjen til russisk Polen og danne en ny 9. Armè. Denne nye 9. Armè vil de så bruke for å invadere Sør-Vest Polen, med Warszawa som mål. Ettersom hovedtyngden til den russiske hæren fremdeles var stasjonert langs Karpatene i Sør, eller rundt Øst-Preussen i Nord regnet tyskerne med at Warszawa ville være lett beskyttet.

                            Mot slutten av September har tyskernes 9. Armè bestående av 250.000 mann har dannet en 160 km lang frontlinje mellom Poznan og Krakow. 28. September starter 9.Armè manøver mot Warszawa og Vistula.
                            Mens tyskerne starter sin manøver har russerene bestemt seg (etter påtrykk fra Frankrike) for å trekke en del av styrkene sine Vest for å innvadere Schlesien som var senter for mye tysk industri. Russerene setter igjen 1. 2. og 10. Armè blir satt til å holde høyreflanken, 3. Og 8. Armè blir holdt igjen ved Karpatene. 5. 4. Og 9. Armè går Vest, og 22. September beslutter de å danne frontlinjen sin ved Vistula.

                            Tyskerne starter sin fremrykking mot Warszawa 28. September, og holdt høyt tempo for å ta og holde alle broene over Vistula mellom Warszawa og elven San. Og på denne måten beskytte den fremrykkende styrken som skal ta Warszawa.

                            Mens tyskerne rykker mot Vistula begynner de russiske styrkene å samle seg langs elven på andre siden. 5. Armè og 2. Armè samler seg i Warszawa, med 4. Armè i Sør og 9. Armè i Nord.
                            Mot slutten på første uken I Oktober er tyskerne nær Vistula, men kamper om brohoder på Vest-siden av elven gjør at de ikke klarer å utnytte det opprinnelige forspranget.

                            9. Oktober oppdager tyskerne at de har gått på en smell. De får tak i russiske ordrer som indikerer at tyskernes 18 divisjoner kjemper mot 60 russiske divisjoner, altså mer enn 3 ganger så mange russere som tyskere. Russerene har planlagt bruke 4. Armè i Sør for å binde tyskernes 9. Armè, for så å manøvrere med 5. Armè og 2. Armè fra Warszawa rundt tyskernes venstreflanke for å fange dem mot elven Vistula.
                            Det tyske angrepet fortsetter i flere dager, og 12. Oktober er tyskerne ikke mer enn 20 km fra Warszawa. Nå er derimot angrepet blandet med rettrett-forberedelser.

                            Kommentér


                            • #44
                              Vestfronten - Race to the Sea

                              Oppsummering av situasjonen ved Vestfronten

                              Krigen på Vestfronten ble innledet ved at tyskerne invaderte Luxemburg, Belgia og Frankrike. Til tross for seig motstand fra belgiske festningsverk, rykket tyskerne raskt sørover og krysset den fransk-belgiske grensen. De franske og britiske styrkene ble presset stadig lengre bakover, etterhvert som tyskerne rykket sørover - stadig nærmere Paris. Samtidig ble det franske forsøket på å gjenerobre Alsace/Lorraine slått tilbake og oppgitt.

                              Innen september var tyskerne nær nok Paris til at byen kunne beskytes med artilleri. Alt har imidlertid ikke gått etter planen - forfølgelsen av de britiske og franske styrkene har ført til at tyskerne har vridd styrkene sine østover tidligere enn Schlieffen-planen tilsa. Dette har også ført til en åpning mellom de tyske armeene, som britene og franskmennene er ivrige etter å utnytte.

                              Tyskernes fremrykning sørover stanses ved slaget om Marne, og som et resultat av dette trekker tyskerne seg tilbake til elven Aisne, lenger nord. Tyskerne begynner å forberede stillinger langs elven. Samtidig byttes tyskernes overkommanderende Moltke ut med Falkenhayn. Britene og franskmennene forsøker et motangrep - slaget ved Aisne - men man lykkes ikke med å bryte gjennom de tyske stillingene. Fronten øst for Paris er nå statisk.

                              Siden slagene ved Marne og Aisne har hver side forsøkt å utflankere motstanderen ved å gå nordover. Ingen av partene lykkes med å bryte gjennom, og som et resultat av dette beveger den statiske delen av fronten seg stadig lenger nordover, i retning den engelse kanal. Slagene på Vestfronten som er beskrevet i denne tråden etter slaget ved Aisne har alle vært en del av disse manøvrene.



                              Status nå

                              Den 19. oktober har partene manøvrert seg frem til den engelske kanalen. Belgiske styrker går nå i stilling like ved kanalkysten. Det gjenstår dermed ikke noe manøvreringsrom forbi noen av sidene. Vestfronten består nå av en kontinuerlig front fra den engelske kanal til Sveits.


                              End of the line: Skyttergravene møter den engelske kanal, ved Nieuwpoort, Belgia

                              Situasjonen innebærer at tyskerne okkuperer nesten hele Belgia, og deler av Frankrike. Dette har betydelige konsekvenser for fransk industri: Områdene tyskerne har okkupert omfatter 64% av Frankrikes råjernsindustri.24% av ståkindustrien, og 40% av kullgruvedriften.

                              Planen videre

                              Fokus for den fremtidige utviklingen er nå området Flandern. Like ved kanalkysten har tyskerne den 16.oktober innledet et angrep langs elven Yser mot byen Diksmuide. Belgiske og franske styrker har foreløpig klart å holde byen, men et større angrep innledes den 18. oktober. Hensikten med dette angrepet er å frata ententen tilgangen til havnebyene Calais, Boulogne og Dunkerque, og er pr nå fortsatt pågående.


                              Yser

                              Lengre sør ligger den belgiske byen Ypres. Begge sider har offensive planer i dette området, og utførelsen av disse planene skal innledes i løpet av de nærmeste dagene.


                              Ypres

                              http://en.wikipedia.org/wiki/Race_to_the_Sea
                              Last edited by Bestefar; DTG 181837A Oct 14, .
                              Beidh a lá leo

                              Kommentér


                              • #45
                                Slaget ved Coronel

                                01. November 1914. Slaget ved Coronel.

                                HMS Monmouth og HMS Good Hope var del av en skvadron som hadde fått oppdraget å søke kysten av Sør-Amerika etter de tyske lette krysserne SMS Karlsruhe og SMS Dresden.





                                Underveis i søket kom de over den tyske Øst-asiatiske skvadronen til Admiral Graf von Spee utenfor Coronel i Chile. De tyske krysserene SMS Scharnhorst og SMS Gneisenau hadde begge blant annet 8 stk. 210mm kanoner hver, og hadde overlegen rekkevidde sammenlignet med britene.
                                De tyske skipene var også raske, første kontakt var 1800 og allerede 1904 hadde de tyske skipene manøvrert til en posisjon der de lå i horisonten med solen i ryggen og startet ildgivning.
                                1953 ble den britiske krysseren HMS Good Hope senket. HMS Monmouth dekket deretter rettretten til de lettere britiske skipene, men var sjanseløs mot de overlegne tyske skipene. HMS Glasgow hadde siste observasjon på HMS Monmouth med tung slagside 0815. 2125 kom månen frem bak skyene og lyste opp for skipene, HMS Glasgow telte 75 munningsglimt før det ble stille igjen, HMS Monmouth var tapt med alle ombord.

                                Kommentér


                                • #46
                                  Vestfronten: Slaget om Yser

                                  Ettersom de siste månedenes operasjoner har ført partene til kanalkysten, er rom for ytterligere manøvrering fjernet. Tyskerne iverksatte i midten av oktober et angrep i den nordre delen av frontlinjen, like ved kanalkysten. Målet var å ta de viktige havnene Calais, Bolougne og Dunkirk, for å skape forsyningsproblemer for britene.





                                  Det tyske angrepet går innledningsvis bra. Tyskerne når etterhvert elven Yser, og lykkes også i å ta seg over denne og etablere et brohode på vestsiden. Motstanden er likevel seig, og særlig ved byen Diksmuide har tyskerne problemer med å oppnå fremgang.

                                  Franskmennene lefler med tanker om å oversvømme områder i nord-Frankrike, noe som for belgierne vil innebære at de må velge mellom å bli fanget mellom oversvømmelsene og tyskerne, eller å oppgi den siste fliken av Belgia som fortsatt ikke er okkupert. Planene utsettes imidlertid, ettersom belgierne har lagt sine egne planer om oversvømmelse. Den 26. oktober åpnes slusene ved Nieuwpoort,o g over de neste tre dagene stiger vannivået jevnt, og skaper et oversvømmet, ugjennomtrengelig område som strekker seg så langt sørover som Diksmuide.

                                  Tyskerne oppdager oversvømmelsen den 30. oktober, og innstiller derfor et angrep planlagt for den 1. november. Fronten er dermed stabilisert langs elven Yser, og dette blir etterhvert kjent som Yser-fronten.

                                  http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_the_Yser

                                  Lenger sør raser det harde kamper rundt byen Ypres. Disse er fortsatt pågående, og dekkes i et senere innlegg.
                                  Beidh a lá leo

                                  Kommentér


                                  • #47
                                    I dag henrettes Carl Hans Lody ved skyting i Tower of London. Han har spionert på Royal Navy for tyskerne siden august. Når britisk bekymring for spioner fører til økt skepsis for utlendinger, forsøker han å unnslippe via Irland [på dette tidspunktet del av UK]. Der pågripes han imidlertid, og sendes tilbake til England hvor han dømmes til døden.



                                    Lody's opptreden i retten og ved henrettelsen skaffer ham langt mer sympati enn det britene hadde regnet med, og det diskuteres også i britiske kretser hvorvidt det er fornuftig å opprettholde en regel som sier at spioner uten videre skal dømmes til døden. Etter krigen kommenterer Sir Basil Thomson fra Scotland Yard:

                                    Lody won the respect of all who came into contact with him. In the quiet heroism with which he faced his trial and his execution there was no suspicion of play-acting. He never flinched, he never cringed, but he died as one would wish all Englishmen to die – quietly and undramatically, supported by the proud consciousness of having done his duty
                                    http://en.wikipedia.org/wiki/Carl_Hans_Lody
                                    Beidh a lá leo

                                    Kommentér


                                    • #48
                                      Det første slaget om Ypres

                                      Slaget om Ypres (som slaget ved Yser er en del av) har pågått siden 19. oktober. Tyskerne har som mål å ta de nordlige franske kanalhavnene for å forvanske forsyning av de britiske styrkene. Den eneste store hindringen for dette er byen Ypres.



                                      Samtidig har også de allierte offensive planer. Franske, engelske og belgiske styrker planlegger å angripe nordvestover, inn i okkupert Belgia. Planen innebærer at Ypres, samt Messines ridge og Wytschaete Ridges sør for Ypres skal besettes. Dette vil gi en kontinuerlig alliert linje fra Yser til Ypres. De allierte kommanderende er ikke klare over tyskernes planer om et angrep mot Ypres, og starter sine operasjoner i begynnelsen/midten av oktober. De møter imidlertid konsentrerte tyske styrker som svarer med iherdige motangrep, og de allierte fremstøtene oppnår kun begrenset fremgang. De allierte begynner også nå - bla ved hjelp av flyrekognosering - å innse at det er langt større konsentrasjoner av tyske styrker i området enn først antatt. Det tar imidlertid litt tid før dette synker inn, Rekognoseringsflyvere opplever at deres observasjoner blir mistrodd når de kommer tilbake til egne linjer, og sjef for BEF John French nekter å tro at styrkekonsentrasjonen av tyske styrker er så høy som den blir rapportert. I en konfrontasjon med hovedkvarterets etteretningsseksjon oberst John MacDonogh truer MacDonogh med å gå av når French kaller de tyske styrkene han rapporterer for "celestial divisions". Macdonogh blir også av stabssjef George Harper oppfordret til kun å melde videre informasjon som passer til ledelsens plan, uten at dette lykkes. Til tross for at rapportene om tysk styrkekonsentrasjon blir flere og flere, opprettholder French sine offensive planer, I, II og III korps skal angripe koordinert for å ta Menin. Tyskerne er imidlertid i ferd med å ta initiativet, idet deres egen offensiv iverksettes den 20. oktober. Dette angrepet går både nord og sør for Ypres med en armé i hver retning, og har til hensikt å avskjære de britiske styrkene ved Ypres.




                                      Når tyskernes angrep innledes om morgenen den 20. oktober, er britenes I korps under Douglas Haig på marsj mot Ypres, og hadde nådd området vest for byen mot midten av dagen. II korps befinner seg nord for Ypres, og står direkte i veien for tyskernes djerde arme. Ettersom French hadde beordret sine tre korps til å rykke frem, var II korps dårlig forberedt defensivt. Som et resultat tar korpset betydelige tap - 2nd Royal Irish Regiment omringes og overgir seg, mens 2nd Sherwood Forresters utsletttes over to døgn i det de trekker seg tilbake. Tyskerne tar imidlertid også betydelige tap, ettersom de fortsatt baserer seg på å rykke fram i store, tette formasjoner - som de også hadde gjort ved Mons. Dette endrer seg imidlertid over de neste dagene, idet tyskerne etterhvert går over til fremrykning i mer spredt formasjon. Tyskerne klarer etterhvert å bryte gjennom de britiske linjene, men Haigs I korps ankommer og avhjelper situasjonen noe. Haigs korps klarer imidlertid ikke å presse den sterke tyske motstanden tilbake.

                                      I lys av hvordan det tyske angrepet har utviklet seg, erkjenner John French endelig at videre offensiv operasjon er umulig. De intensive stridshandlingene har imidlertid gitt tyskerne inntrykk av at britenes disponeringer er langt sterkere enn de er, som fører til økt forsiktighet.

                                      Slaget om Langemarck: 21.-24. oktober





                                      Lenger nord iverksetter franske styrker et motangrep mot de tyske styrkene som er på frammarsj mot Dixmude. Dette angrepet mislykkes imidlertid, og de allierte angriperne presses tilbake gjennom britiske linjer mellom Langemarck og Steenstraat. Tyskerne går i kontakt med britene ved Langemarck, og beskyter byen kraftig med artilleri. Britiske styrker lykkes likevel i å stanse det tyske angrepet som deretter forsøker å ta Langemarck.
                                      Tyskerne gjør et siste forsøk som ender i dramatisk høyere tap enn de britiske forsvarerne lider, og trekker seg deretter tilbake. Et gjennombrudd i dette området virker lite sannsynlig.

                                      Sentrum: Slaget om Polygon Wood, 24-31. oktober

                                      Den 24. blir franske styrker beordret til å rykke fram mellom Zonnebeke og Langemarck. Disse skal støttes av den britiske 2. divisjon. Denne har imidlertid vært i intens kontakt med tyske enheter som prøver å trenge inn i "Polygon Wood", mellom Ypres og Zonnebekke. Denne skogen er det siste geografiske hinderet som hindrer tyskerne fra å ta Ypres, og er derfor av stor betydning. Dette forhindrer britene fra å yte særlig støtte av betydning til det franske angrepet. Angrepet lykkes imidlertid bra i begynnelsen.

                                      Etterhvert klarer tyskerne å åpne hull i de britiske forsvarslinjene ved Polygon Wood. Tyskerne ser imidlertid ikke ut til å innse hvilken kritisk stilling britene nå er i - på den britiske siden av linjen vurderer man nå å beordre alt av tilgjengelig personell, inkludert kokker og assistenter ut i linjene. Ettersom tyskerne ikke utnytter muligheten, stabiliserer linjen seg etterhvert.

                                      Samtidig begynner tyskerne å bekymre seg over manglende fremgang, og flytter fokus. Dette resulterer i kraftige tyske angrep mot området Dixmude - og det er i denne forbindelse allierte styrker åpner slusene ved Yser og oversvømmer området, se innlegg om slaget ved Yser over. Dette stanser den tyske framrykningen mot nord - men sikrer også den tyske høyreflanken. Fokus skifter dermed sørover igjen.



                                      Alliert angrep, Gheluvelt, 25.-29. oktober

                                      Fra den 25. iverksettes et alliert angrep i området Gheluvelt, som lykkes i å nå toppen av Passchendale-Becelaere-høydedraget. De lykkes imidlertid ikke med å kaste tyske styrker ut av området. Regnet kommer om natten, og britiske styrker begynner å forberede forsvarsstillinger.

                                      Den 26. angriper de allierte mot Poelcapelle og Passchendaele. Tyske forsterkninger lykkes imidlertid i å stanse dette, og forårsaker betydelige tap hos de fremrykkende britiske styrkene. Britisk koordinasjon vanskeliggjøres ved at tyske styrker har lykkes i å rykke gjennom et gap mellom to britiske bataljoner, og når tyskerne først er bak britiske linjer begynner de å brøle ordre om å "retire" på engelsk - som skaper forvirring hos britene. En del avdelinger trekker seg også tilbake, som gir tyskerne anledning til å ødelegge de fremste britiske kompaniene.

                                      Lengre sør utkjempes samtidig slagene ved Arras og Armentières frem til 2. november. Tyskerne oppnår ikke noe gjennombrudd, men britenes II korps under Smith-Dorrien er i ruiner innen slaget er over. Korpset blir i praksis oppløst, og de gjenværende styrkene fordeles mellom I og III korps.

                                      Tysk offensiv, Gheluvelt. 29.oktober-14 November

                                      Etter den siste utviklingen er John French overbevist om at tyskerne er ute av stand til å iverksette nye offensiver, og melder dette tilbake til War Office. Styrkebalansen har imidlertid skiftet i tyskernes favør i Gheluveltområdet, og et angrep er planlagt samme dag som French sender denne meldingen hjemover.

                                      Gheluvelt-krysset og Menin-veien


                                      Britene får et visst forvarsel om hva som er i ferd med å skje, idet de fanger opp tyske radiomeldinger om et angrep som skal innledes den 29. oktober.

                                      Angrepet innledes 0530 den 29. med artilleribeskytning, etterfulgt av infanteriangrep. Tyskerne lykkes i å nå frem til de britiske stillingene, men britiske forsterkninger lykkes etterhvert i å stagge angriperne. Tyskerne lykkes imidlertid i å ta Gheluvelt-krysset. I dette området ligger det også en forsenkning i terrenget som kan skjule betydelige styrker fra Ypres, noe som gjør området til et egnet oppmarsjområde for et angrep mot byen.

                                      Om natten den 29. får de den tyske armegruppen Fabeck ordre om å bryte gjennom ved Gheluvelt om morgenen den 30. Etter Fabecks egen oppfatning er dette muligheten til å levere det avgjørende støtet mot fienden, og avslutte krigen.

                                      Messines og Zandvoorde

                                      Tyngdepunktet for det tyske angrepet er de britiske styrkene langs Zandvoorde-Menin-veien, samt langs strekningen Zandvorde-Messines. Artilleribeskytningen starter 0600, og infanteriet angriper 0630. Tyskerne lykkes imidlertid ikke i å skape noe gjennombrudd, og tar betydelige tap underveis.

                                      De britiske styrkene tar imidlertid også betydelige tap. Særlig de fremste britiske skyttergravene lider store tap, ettersom disse er plassert i framskråning, og dermed eksponert for tyskernes spottere. Tyskerne lykkes i å ta Zandvoorde innen 1000. Det tyske presset er nå intenst, og den britiske linjen farlig tynn. Forsøk på motangrep for å gjenerobre Zandvoorde mislykkes, og motangrepene går over til å fokusere på å tette hull i eksisterende britiske linjer. Tyskerne står nå bare kilometer under Ypres.

                                      Den 30. oktober innledes et tysk angrep mot Messines, og lykkes i å trenge seg inn i byen etter nesten fem timers strid.

                                      Gheluvelt

                                      Det tyske angrepet mot Gheluvelt innledes 0600 den 29. oktober, ved at tyske observasjonsballonger leder ild mot britiske linjer. Det etterfølgende infanteriangrepet lykkes imidlertid ikke i å skape noe gjennombrudd. Tysk artilleri ødelegger imidlertid flere britiske stillinger, og tyskerne lykkes i å trenge inn i britiske linjer. Dette etterfølges av intensiv strid mellom tysk og britisk infanteri. Tyskerne når etterhvert Gheluvelt, men denne utsettes for britiske motangrep. Den 31. oktober trekker imidlertid britene seg ut av Gheluvelt, og søker å etablere en linje vest for byen.


                                      Wytschaete-Messines-linjen

                                      Ettersom tyskerne ikke lykkes i noe avgjørende gjennombrudd ved Gheluvelt, fokuserer Fabeck nå på å forsøke å bryte gjennom Wytschaete-Messines-linjen sør for Gheluvelt. Lykkes dette, vil det skape en lomme rundt Ypres.
                                      Tyskerne har en betydelig tallmessig overlegenhet, og tar etterhvert høydedraget Wytschaete.
                                      For å sikre egen tilbaketrekning beskyter britene Messines med artilleri. Franske styrker forsøker å gjenerobre byen Wytschaete, men stanses av tyskerne. Tyskerne tar imidlertid betydelige tap i prosessen. En ung Gefreiter ved navn Adolf Hitler vinner i dette slaget Jernkorset for å berge en annen soldat under ild.


                                      Tyske soldater ved Ypres-fronten 1914. Soldaten til høyre med barten er Adolf Hitler.

                                      Innen den 1. november har tyskerne sikret Wytschaete-Messines-linjen, og begge byene. Det står imidlertid fortsatt sterke allierte avdelinger mellom dem og det endelige målet: Ypres. Tyskerne forbereder et nytt forsøk mot Ypres den 10. november.

                                      Nonnebosschen, 11 November


                                      Det endelige tyske angrepet mot Ypres innledes, og de innledende angrepene når Zwarteleen, mindre enn 3 km øst for Ypres. Der stanses de imidlertid av britiske styrker.
                                      Hovedangrepet går mot Nonnebosschen, og lykkes i å ta de fremre skyttergravene. Britene forsøker å gjenerobre disse, men mislykkes i de innledende forsøkene. Etterhvert lykkes det imidlertid å presse tyskerne ut av skogsområdene rundt Nonnebosschen.

                                      Neste morgen har tyskerne tatt den britiske frontlinjen mellom Menin-veien og Polygon Wood. Douglas Haig frykter på dette tidspunktet at fronten er i ferd med å kollapse, og at BEF er i ferd med å ødelegges. Han er imidlertid ikke klar over at slaget allerede er over. Den 17. november beordrer tyskerne sine styrker til å stanse angrep og istedet befeste sine stillinger. Situasjonen på Østfronten er dramatisk, med store russiske styrkekonsentrasjoner rundt Warszawa, og flere tyske avdelinger beordres østover. Tyske angrep i mindre skala fortsetter i området utover november, men etterhvert trekker tyskerne seg tilbake, noe de allierte oppdager den 20. november.

                                      Det første slaget om Ypres er dermed over. Tyske tap (inkl sårede/tilfangetatte) er på 46.765 mann. De tilsvarende tallene for hhv franskmennene, britene og belgierne er 85.000, 56.000, og 22.000.

                                      Betydning


                                      Avslutningen av dette slaget medfører at tyskerne gir opp håpet om en rask seier på Vestfronten. Falkenhayn går så langt som til å si at tyskerne nå neppe vil få noen nye muligheter til å vinne krigen, og anbefaler en diplomatisk løsning. Bethmann-Hollweg, von Hindenburg og Ludendorff er imidlertid ikke enige.

                                      Ingen av sidene har imidlertid nå noen tro på en rask avslutning av krigen, noe de fleste var overbevist om bare et par måneder tidligere. Vestfronten er nå fullstendig låst fra Sveits til kanalkysten. Slaget markerer dermed en overgang fra manøvrering til statisk skyttergravskrig. Dette er spesielt dårlige nyheter for områdene som blir liggende langs frontlinja. Flere av stedsnavnene i Ypres-området gir fortsatt de fleste sterke assossiasjoner til første verdenskrig - Ypres, Passchendaele og Messines Ridge er bare noen eksempler.

                                      Slaget innebærer samtidig en overgang for britenes hærstyrker; deres opprinnelige profesjonelle hærstyrke er nå i praksis ødelagt, og erstattes av en større styrke basert på verneplikt.

                                      Slaget gjør også særlig inntrykk på sjef for I korps i BEF, Douglas Haig. Han har som nevnt vært svært bekymret for et tysk gjennombrudd i de senere deler av slaget, og er overbevist om at den eneste grunnen til at tyskerne ikke lyktes var at de ikke var bestemte nok, og avsluttet offensiven sin for tidlig - store tap til tross. Han har ikke tenkt å gjøre samme feilen selv.


                                      http://en.wikipedia.org/wiki/First_Battle_of_Ypres
                                      Last edited by Bestefar; DTG 022238A Dec 14, .
                                      Beidh a lá leo

                                      Kommentér


                                      • #49
                                        Falklandsslaget 8. desember 1914

                                        Fra 1894 hadde Tyskland hatt en avdeling krigsskip i det vestlige Stillehav, fra 1898 med fast base i den nordøst-kinesiske byen Tsingtao (i dag Qingdao), ellers kjent for sitt bryggeri. Avdelingen var etterhvert kjent som den tyske østasiaskvadron eller østasiatiske krysserskvadron.

                                        I 1914 var hovedskipene i skvadronen de to panserkrysserne Scharnhorst og Gneisenau. Disse var de to eneste skipene av Scharnhorst-klassen, og var satt i tjeneste i 1907 og 1908. De var på 13.000 tonn og bestykket med 8 21 cm kanoner. Topphastigheten var 22,7 knop. Scharnhorst var flaggskipet til Østasiaskvadronen, med viseadmiral Maximilian Reichsgraf von Spee som skvadronsjef. Som kjent ble 30 år senere to nye tyske krigsskip gitt de samme navnene. Von Spee ble jo også senere oppkalt i et krigsskip.









                                        Øvrige skip i Østasiaskvadronen var de lette krysserne Dresden, Emden, Leipzig og Nürnberg. I tillegg noen hjelpekryssere (væpnede sivile skip) og logistikkskip.

                                        Ved krigsutbruddet fant von Spee at den tyske østasiaskvadronen ikke ville ha noen sjanse mot mye sterkere japanske og australske flåtestyrker. Emden ble sendt til det Indiske hav for å operere uavhengig mot allierte handelsskip etc. Det gjorde den meget vellykket inntil den ble uskadeliggjort av den australske krysseren HMAS Sydney den 9. november ved Kokosøyene.

                                        Resten av skvadronen ville von Spee krysse Stillehavet med, og deretter gå rundt Kapp Horn og prøve å nå Tyskland, samtidig som han prøvde å gjøre så mye skade som mulig på allierte skip og baser. Den 22. september nådde de Tahiti og bombarderte byen Papeete og senket et par franske skip der.

                                        Den 1. november hadde de nådd frem til kysten av Chile (etter å ha bunkret på Påskeøya) der de rett utenfor havnen Coronel traff den britiske Syd-Atlanterhav-skvadronen under kommando av kontreadmiral Sir Christopher Cradock med de gamle og temmelig utdaterte krysserne HMS Good Hope (Cradocks flaggskip) og HMS Monmouth, den temmelig nye lette krysseren HMS Glasgow og hjelpekrysseren (væpnet passasjerskip) HMS Otranto. Otranto, som ikke hadde noen kampverdi mot større kriggskip klarte å stikke av. Glasgow, som heller ikke hadde særlig kampverdi mot de tyngre skipene Scharnhorst of Gneisenau unnslapp senere med moderate skader, men uten å ha gjort vesentilg skade på de tyske skipene. Glasgow og Monmouth, derimot, gikk ned med mann og mus (1600 mann), inklusive kontreadmiral Cradock. På de tyske skipene var til sammen tre mann såret, og ingen døde. Deette var det første sjøslag en britisk avdeling hadde tapt på over hundre år. Men det som senere skulle få stor betydning, var at de tyske skipene først ved bombardementet av Papeete og nå i slaget ved Coronel hadde brukt opp halvparten av ammunisjonen til 21 cm kanonene.

                                        Den tyske skvadronen gikk etter slaget inn i Valparaiso og bunkret, og forlot havnen etter 24 timer, som folkeretten sa de skulle i nøytral havn. Etter å ha oppholdt seg langs kysten av Chile et par uker seilte skavdronen videre rundt Kapp Horn som ble passert 1. desember. Ved Picton-øya sør for Tierra del Fuego overrasket de et britisk lasteskip Drummuir fullastet med kull. De brukte tre døgn på å bunkre skipene fra dette og dessuten jakte etter kjøtt til å ha ombord, og seilte derfra 6. desember, etter å ha senket det britiske skipet. Von Spee bestemte seg så for å gå til Falklandsøyene for å ødelegge havnen i Stanley og dessuten ta med det de kunne av utrustning etc. Etter at de hadde tatt Drummuir var dette egentlig unødvendig, de hadde nå nok kull til å seile hjem til Tyskland. De fleste skipssjefene talte også mot å gå til Stanley, men von Spee besluttet å gjøre det.

                                        Tidligere etterretning hadde sagt at nærmeste britiske krigsskip var ved Rio de la Plata, og at det ikke var noen motstandere ved Falklandsøyene. Men det hadde skjedd en rekke ting de siste dagene som von Spee ikke visste om. For det første hadde det gamle og fullstendig utdaterte slagskipet HMS Canoupus ankommet Stanley 12. november. Det hadde egentlig blitt sendt for å forsterke Cradocks skavdron, men måtte gi opp da det ikke var i stand til å komme opp i større fart enn 12 knop. Det ble satt på grunn i havnen i Stanley for å virke som et stasjonært batteri. Selv om det var helt utdatert, hadde det med sine fire 30,5 cm kanoner en slagkraft langt overlegen de tyske panserkrysserene. Det var også godt pansret.



                                        Enda viktigere var det at en tung og overlegen britisk flåtestyrke akkurat ankom Falklandsøyene. Denne styrken var ledet av viseadmiral Sir Doveton Sturdee og besto av slagkrysserne HMS Invincible og HMS Inflexible (hver med 8 30,5 cm kanoner), panserkrysserne HMS Carnarvon, HMS Cornwall og HMS Kent, de lette krysserne HMS Glasgow (som hadde unnsluppet fra slaget ved Coronel) og HMS Bristol, og dessuten hjelpekrysseren HMS Macedonia. Overvekten tyskerne hadde hatt ved Coronel var nå snudd tvert om, og det merket de.

                                        Sir Doveton Sturdee:



                                        Sturdees kraftige styrke ankom Stanley havn om morgenen 7. desember. Mens Macedonia holdt vakt i innløpet, og også Kent hadde dampen oppe på kjelene, la de øvrige britiske skipene seg til for å bunkre fra de store kullagrene i Stanley. Neste morgen kom von Spees skvadron dampende inn mot Stanley med Gneisenau og Nürnberg i tet. De ble overrasket av beskytning fra Canopus, som de ikke hadde sett. Da von Spee oppdaget både Canopus og de andre britiske skipene satte han hele skvadronen i full fart mot åpent hav. Sturdee beordret fyr på kjelene, men måtte vente til han hadde dampen oppe til å sette etter. Tyskerne hadde et forsprang på ca. 25 km da den britiske eskadren kom ut av havnen, men mens de tyske panserkrysserne hadde en toppfart på 22,5 knop, hadde de britiske slagkrysserne toppfart på 25,5 knop.

                                        HMS Invincible:



                                        Von Spee ble tatt igjen kl. 13, og snudde da med de to panserkrysserne mot de britiske slagkrysserne for å gi de lette krysserne hans mulighet til å stikke av. Scharnhorst gikk ned med alle mann (inkusive viseadmiral von Spee) kl. 16:17. Gneisenau gikk ned 18:02, 190 av mannskapet ble reddet av de britiske skipene. Nürnberg ble senket av Kent kl. 19:27 med kun 9 overlevende og Leipzig ble senket av Glasgow and Cornwall kl. 21:23, med kun 18 overlevende. De eneste tyske skipene som unnslapp var Dresden og hjelpeskipet Seydlitz. Britene tapte ingen skip og hadde 10 drepte og 19 sårede. Tyskerne tapte hele sin skvadron, bortsett fra Dresden, og hadde 1871 døde og dessuten 215 overlevende som ble tatt til fange. Foruten viseamiral von Spee, døde også hans to sønner i slaget, Otto von Spee ombord på Nürnberg og Heinrich von Spee ombord på Gneisenau.

                                        Maleri av slaget:






                                        http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_...lkland_Islands
                                        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                        Kommentér


                                        • #50
                                          Balkan: Ny invasjon av Serbia

                                          Som vi husker fra sensommeren/tidlig høst, har østerrikerne allerede forsøkt seg på en invasjon av Serbia. Dette forsøket slo imidlertid feil, og østerrikerne ble slått tilbake. Gjennom september utkjempet deretter serbiske og østerriske styrker slaget om Drina. Som følge av press fra sine allierte iverksatte serberne en offensiv over elven Sava, som ikke går veldig bra. Østerrikerne svarer med en offensiv over elven Drina. Slaget glir etterhvert over i en blodig skyttergravskrig, som påfører begge sidene betydelige tap. Heller ikke gjennom dette forsøket lykkes østerrikerne i å erobre Serbia, men de lykkes med å etablere brohoder på serbisk side av elva.

                                          En ny invasjon av Serbia følger imidlertid i november. Denne er godkjent personlig av keiser Franz-Josef. Han har i utgangspunktet vært skeptisk til nye forsøk mot Serbia etter den første fiaskoen, men etter at man har avdekket kart som visstnok skal vise en plan for oppdeling av Europa etter krigen begynner østerrikerne å bli desperate etter å slå Serbia. Kartet viser nemlig at Østerrike-Ungarn skal oppløses og fordeles mellom Russland, Romania, Serbia og Italia (samt ungarere og tsjekkere). Oskar Potiorek er nok en gang øverstkommanderende for styrkene som skal ta Serbia.

                                          Denne muligheten er etter alt å dømme den siste muligheten østerrikerne får før vinteren setter inn. Utsiktene er imidlertid ikke så ille; den serbiske hæren er utslitt etter de foregående slagene, og har langt større forsyningsproblemer enn østerrikerne.

                                          Invasjonen starter i tidlig november, med massiv artilleribeskytning av serbiske grensebyer. Til tross for innbitt motstand må serberne se seg nødt til å trekke seg tilbake, og de blir også nødt til å oppgi betydelige mengder tyngre utstyr til østerrikerne for å komme seg unna. Serberne er heller ikke utrustet for denne typen krigføring - de lider av akutt forsyningsmangel (spesielt mtp ammunisjon), og soldatenes personlige utrusting er heller ikke egnet for skyttergravskrigføring i øsende regn. Soldatene er ikke engang utstyrt med støvler.


                                          Østerriske soldater med serbiske kanoner

                                          Situasjonen er nå desperat, og serberne ber trippelententen om hjelp. Der er det imidlertid lite å hente, ettersom denne er opptatt på egne fronter. Det eneste de oppnår er hjelp med ammunisjon og forsyninger fra Frankrike.

                                          Østerrikerne tar Valjevo den 15. november, til vill jubel i Wien. Potiorek utnevnes til æresborger i flere byer over hele riket, og får en gate oppkalt etter seg i Sarajevo. Østerrikerne er nå overbevist om at den serbiske hæren i praksis har opphørt å eksistere, etter å ha blitt utslitt i de innledende kampene. Serberne har imidlertid gjort sitt for å skape problemer for østerrikerne, ved å sprenge broer og annen infrastruktur. De har også bygget opp forsvarsstillinger langs elven Kolubara over flere måneder.


                                          Kolubara

                                          Østerrikerne når Kolubara den 15. november, og angriper de serbiske stillingene. Dette angrepet blir slått tilbake, og etterfølges av fem dagers bitter strid i snø og regnvær. Et betydelig antall soldater omkommer av hypotermi. Serberne presses tilbake flere steder, men kampene er betydelig mer innbitte enn det østerrikerne hadde sett for seg. Potiorek er imidlertid fortsatt optimistisk, og utnever den 24. november Stjepan Sarkotic som guvernør over Serbia, når landet først blir beseiret.

                                          Serberne er imidlertid ikke beseiret enda. Et østerrisk forsøk på å krysse Kolubara den 26. november slås tilbake med 50% tap for østerrikerne, og et påfølgende serbisk motangrep presser også østerrikerne noe tilbake. Til tross for denne midlertidige suksessen, fører imidlertid et påfølgende østerrisk angrep den 26.-27. november til at serberne innser at de er spredt tynt i forhold til de østerriske angriperne, og bestemmer seg for å evakuere Beograd og trekke seg tilbake.

                                          Den 1. desember går østerriske styrker inn i Beograd, til ytterligere feiring i Wien. Østerrikerne er nå innstilt på at krigen mot Serbia er over.

                                          Slaget er imidlertid ikke over riktig enda. Som følge av problemer med lange forsyningslinjer, må østerrikerne midlertidig stanse offensive operasjoner. Serberne utnytter dette til å regruppere og etterforsyne, og iverksetter den 2. desember et motangrep over hele fronten. Selv serbernes konge Peter I på 70 år tar med seg ei rifle og følger soldatene til fronten. Angrepet overrumpler østerrikerne fullstendig - de er i ferd med å gjennomføre militærparade gjennom Beograds gater i det angrepet rammer.


                                          Serbiske soldater

                                          Den serbiske offensiven går innledningsvis bra, særlig siden østerrikerne ikke er forberedt, og har posisjonert artilleriet sitt for langt bak frontlinjene. Etterhvert tvinges østerrikerne over i en generell retrett. Østerriske defensive forberedelser rundt erobrede områder har ikke vært tilstrekkelig, og de klarer ikke å stanse den serbiske framrykningen. Serbiske styrker tar betydelige mengder fanger (inkl en østerrisk general) og utstyr underveis. Serberne når Drina den 10. desember, og den 13. ser østerriske styrker i Beograd seg nødt til å trekke seg ut igjen. Østerrikerne trekker seg tilbake til Østerrike-Ungarn fra den 14./15. desember, og den 15. desember gjeninntar serberne Beograd - innen de 16. har de full kontroll over byen.

                                          Det tredje forsøket på å invadere Serbia har dermed endt med fiasko. Østerrikerne er presset tilbake til eget land, og serberne har fortsatt kontroll over sitt. Potiorek blir avsatt som øverstkommanderende, en skjebne som visstnok gjør ham suicidal.

                                          http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Kolubara
                                          Beidh a lá leo

                                          Kommentér


                                          • #51



                                            11. November slår Sentralmaktene ved den tyske 9. Armé til mot 5. Sibirske Korps fra 1. Armé som har blitt isolert sør for elven Vistula. Russerene ender med å rømme og etterlate tyskerne med 12.000 fanger.

                                            Rettretten etterlater et gap i linjen mellom 1. Armé og 2. Armé, noe som gjør at de mister forbindelsen med hverandre.
                                            Samtidig blir den russiske 2. Armé flanket og starter sin egen rettrett mot Łódź. 2. Armé ligger nå an til å bli omringet, en svært uheldig situasjon.



                                            Bekymret for en gjentagelse av Slaget om Tannenberg beordres den russiske 5. Armé fra Silesia til Łódź. De tilbakelegger de ca 11 milene på imponerende 2 dager, en prestasjon med de tilgjengelige midler på den tiden. 18. November, under forferdelige forhold med temperaturer ned i −12 °C slår de høyreflanken til tyskerene.
                                            Samtidig slår 1. Arme til fra Øst langs Vistula. Noe som snur situasjonen, og det er nå tyskerne som ligger an til å bli omringet. 26. November klarer tyskerne å kjempe seg ut av situasjonen, og de får med seg fangene fra 5. Sibirske korps. Se denne lenken for en analyse av det tyske kavaleriets prestasjoner i slaget om Łódź (PDF som må lastes ned).



                                            Trykket på Łódź opprettholdes til 06. Desember, da russerene begynner å få lite ammunisjon og reorganiserer nærmere Warsawa for å danne en sterkere forsvarslinje.

                                            Det er vanskelig å avgjøre hvem som egentlig vant dette slaget ettersom begge parter egentlig oppnådde målet sitt. Russland slo tilbake Tysklands forsøk mot og sikret Warzawa, og tyskerne fikk stoppet Russlands offensiv mot Silesia.

                                            Offisielle tapstall for slaget om Łódź er 110.000 drepte/sårede/tilfangetatt på russisk side, 160.000 drepte/sårede/tilfangetatt på tysk side.
                                            Attached Files

                                            Kommentér


                                            • #52
                                              Det første slaget om Champagne

                                              Som nevnt tidligere er fronten nå låst fra kanalkysten til Sveits. Helt i nord holder belgiske styrker en liten flik av linja. Britene er i hovedsak konsentrert i området Flandern, mens franskmennene holder resten.

                                              Selv om vestfronten er låst, er det imidlertid fortsatt en del bevegelse på østfronten, og Russland er avhengig av at tyskerne ikke kan forsterke sin østfront med styrker fra vestfronten. Ettersom tyskerne ser ut til å ha avsluttet sin offensiv i vest, og istedet begynt å grave seg ned, kan tyskerne godt tenkes å gjøre nettopp det. Derfor planlegger de allierte en offensiv på vestfronten, for å binde tyske styrker der.

                                              I nord/ved Belgia skal franskmennene og engelskmennene ta Wytschaete, og forsøker dette ved et angrep den 14. desember. Dette mislykkes, og det gjør også påfølgende angrep den 15.-16. desember. Ytterligere angrep forsøkes den 18. desember, uten hell - som fører til at allierte angrep i Flandern innstilles.

                                              Den 20. desember svarer tyskerne med et eget motangrep. Kl 0900 detonerer tyskerne 10 50 kg-miner under de britiske linjene ved Givenchy. Dette følges opp med et infanteriangrep, som lykkes i å ta de britiske skyttergravene. Britene gjennomfører motangrep den 21. og lykkes i å ta Givenchy igjen.


                                              Det britiske indiske korps, som forsvarte Givenchy, og ble avløst 21./22. desember

                                              Den franske offensiven lengre sør er rettet inn mot den tyske "bulen" i Frankrike, og har to fokusområder - Artois og Champagne.



                                              Angrepet innledes den 20. desember, og franskmennene tar enkelte mindre landområder den dagen. De nye utfordringene knyttet til befestede stillinger viser seg imidlertid neste dag; franskmennene hindres i å rykke frem av tysk maskingeværild. Franksmennene har nå stanset hele angrepet til XII korps, og soldatene er satt til å grave mens artilleriet beskyter tyske stillinger.



                                              http://en.wikipedia.org/wiki/First_Battle_of_Champagne

                                              Også i lufta skjer det en del ting. Den 15. desember ble det observert tyske luftskip over den engelske kanal. Disse har tyskerne tidligere brukt under angrepet mot Belgia/Frankrike, men ingen tyske luftstyrker er tidligere observert i nærheten av England.


                                              Zeppelin

                                              Den 21. desember kommer det første luftangrepet mot England. Et tysk bombefly angriper mål ved Dover, men bombene går i vannet.
                                              Beidh a lá leo

                                              Kommentér


                                              • #53
                                                Julefreden (sett fra britisk side)

                                                Etter en del tunge slag i løp av høsten har linjene stabilisert seg noenlunde. Britenes frontlinje består av spredte rester av hærstyrker som mottar nye vernepliktige som erstatning for de massive tapene som har vært.

                                                Som en følge av skyttergravkrigføringens natur med korte avstander mellom fiendene, kan de noen ganger høre hverandres samtaler og kjenne lukten av frokosten som blir tilberedt. Noen ganger ville det oppstå (ropende) samtaler mellom skyttergravene, mellom menn som vanligvis prøvde å drepe hverandre. Men som en følge av forholdene i skyttergravene har de utviklet en gjensidig respekt for hverandre. Begge sider vet smertelig godt hva den andre siden går gjennom.

                                                Under sterkt fransk press for å ta tilbake initiativet har britene forsøkt seg på mange oppstykkede angrep som har blitt særdeles kostbare. Angriperne har blitt meiet ned av maskingevær- og rifle-ild og etterlatt en stor mengde sårede og døde soldater i ingenmannsland og på fiendens piggtrådsperringer.




                                                General Sir Horace Smith-Dorrien


                                                I det britiske hovedkvarteret sender General Sir Horace Smith-Dorrien ut et skriv til alle divisjonssjefer: It is during this period that the greatest danger to the morale of troops exists. Experience of this and of every other war proves undoubtedly that troops in trenches in close proximity to the enemy slide very easily, if permitted to do so, into a "live and let live" theory of life...officers and men sink into a military lethargy from which it is difficult to arouse them when the moment for great sacrifices again arises...the attitude of our troops can be readily understood and to a certain extent commands sympathy...such an attitude is however most dangerous for it discourages initiative in commanders and destroys the offensive spirit in all ranks...the Corps Commander therefore directs Divisional Commanders to impress on subordinate commanders the absolute necessity of encouraging offensive spirit... friendly intercourse with the enemy, unofficial armistices, however tempting and amusing they may be, are absolutely prohibited”
                                                Generalen er bekymret for at soldatene ikke vil være I stand til å opprettholde kampmoralen dersom de skaper vennskap mellom skyttergravene sine og fiendens. En hver vennlig omgang med fienden forbys, og offiserer oppfordres til å bygge kampmoral.




                                                Begynnelsen av Desember

                                                I de første ukene i Desember kommer det enorme mengder post og gaver til soldatene fra hjemme i Storbritannia og Tyskland. Kong George V sendte et julekort til hver enkelt soldat, sjømann og sykepleier; Princess Mary fondet sendte en pakkeeske til hver enkelt soldat i tjeneste.

                                                14. Desember
                                                8. Brigade forsøker et angrep ved Wytschaete, som feiler med med store tapstall.
                                                18. Desember

                                                22. Brigade forsøker et angrep på Well Farm stillingen ved La Boutillierie, som feiler med store tapstall. 20. Brigade forsøker det samme senere på dagen, med samme resultat.
                                                19. Desember

                                                11. Brigade forsøker seg på et angrep mot “det tyske fugleburet” (German Birdcage) øst for Ploegsteert skogen, som også feiler med store tapstall. En del av disse tapstallen kommer av eget britisk tungt artilleri som skyter for kort og treffer egne styrker.
                                                20. Desember

                                                En lokal våpenhvile oppstår på fronten til 22. Brigade. Tyskerne starter den ved å hente inn britiske sårede fra ingenmannsland. Det er noen stridigheter, Løytnant Henry Bower og minst en soldat blir drept av nabostyrker mens de hjelper med de sårede. Tilsvarende hendelser skjer på fronten til 20. Brigade.
                                                I løp av ettermiddagen og kvelden blir britiske soldater overrasket over å se flere juletrær med lys og papirlanterner på de tyske rekkverkene. Det er mye synging av julesanger, salmer og andre sanger. Etter hvert blir det også kommunisert mer på tvers av skyttergravene, og sporadiske møter mellom sidene i noen områder. Flere av disse møtene er for å utveksle døde. Andre steder fortsetter stridighetene, noe som skaper usikkerhet blant battalsjonsjefene; de opprettholder generelt forholdsregler. Natten bringer med seg en klar himmel, med hard kulde og frost.

                                                23. Desember

                                                En tysk soldat skriver at begge sider har blitt hørt når de synger julesanger i skyttergravene. Tyske soldater som kommer frem til frontlinjen har med seg juletrær. Noen begynner å sette dem på rekkverket til skyttergravene. Fronten til 23. Brigade oppretter våpenhvile.
                                                24. Desember

                                                Været slår om til minusgrader og hard frost, noe som ironisk nok gjør livet litt bedre i skyttergravene. 98 britiske soldater dør på julaften 1914, mange av dem blir drept av skarpskyttere.


                                                I løp av ettermiddagen og kvelden blir britiske soldater overrasket over å se flere juletrær med lys og papirlanterner på de tyske rekkverkene. Det er mye synging av julesanger, salmer og andre sanger. Etter hvert blir det også kommunisert mer på tvers av skyttergravene, og sporadiske møter mellom sidene i noen områder. Flere av disse møtene er for å utveksle døde. Andre steder fortsetter stridighetene, noe som skaper usikkerhet blant battalsjonsjefene; de opprettholder generelt forholdsregler. Natten bringer med seg en klar himmel, med hard kulde og frost.

                                                25. Desember





                                                Bak fronten deltar soldatene i gudstjenester, og har flere steder arrangert julemiddag der de kan finne skjul for elementene. På frontenlinjen fortsetter fraterniseringen fra Julaften. Ikke alle enheter kjenner til det, og det er ikke universelt, men det er praksis over iallfall halve den britiske fronten. Mange av de døde som har blitt liggende i ingenmannsland blir begravet, noen til og med i felles begravelser. Det blir også utvekslet gaver og kontaktinformasjon mellom briter og tyskere.

                                                81 britiske soldater dør i løp av dagen. Noen få blir skutt av skarpskyttere i områdene der det i utgangspunktet er en uformell våpenhvile. I andre områder er det større aktivitet, og 2nd Grenadier Guards tar store tap på en dag med harde kamper.

                                                Når kvelden kommer blir det stille etter hvert som soldatene tar med seg julemiddagen ned i skyttergraven.

                                                26. Desember


                                                Tyske og britiske soldater møtes i ingenmannsland. Fotograf: 2nd Lt Cyril Drummand, RFA


                                                Det begynner å snø, og i noen områder opprettholdes den vennlige holdningen. Etter hvert begynner likevel offisrer og soldater å gjenoppta den vanlige forsiktigheten i skyttergravene. Stemningen er generelt avslappet ettersom britiske Brigade- og Battaljonssjefer inntar en pragmatisk holdning til hendelsene, og anledningen blir brukt til å utføre arbeid som ellers ville vært for farlig.
                                                Når har derimot nyheten om våpenhvilen nådd den høyere staben, og Generalen har bedt om opplysninger hvilke enheter og offiserer som har deltatt i våpenhvilen, med disiplinæraksjoner i tankene.

                                                62 britiske soldater dør i dag.
                                                27.-31. Desember

                                                Været blir varmere og våtere igjen og skyttergravene tiner op, og noen så mye at det hender soldater forsvinner i de vannfylte skyttergravene.
                                                Noen steder fortsetter den fredelige stemningen et par dager til med lite til ingen skyting, men åpen fraternisering dør ut etter hvert.
                                                På nyttårsaften er det fremdeles tilfeller av syinging og meldinger mellom briter og tyskere, men ingen våpenhvile.
                                                Attached Files

                                                Kommentér


                                                • #54
                                                  Julefreden av 1914 er forøvrig dramatisert i filmen "Joyeux Noël":

                                                  Last edited by Bestefar; DTG 291643A Dec 14, . Begrunnelse: Skrifeleiv
                                                  Beidh a lá leo

                                                  Kommentér


                                                  • #55
                                                    Det ottomanske riket/Tyrkia under første verdenskrig

                                                    I 1914 er det ottomanske riket fortsatt eksisterende, selv om det er betydelig redusert både i utstrekning og styrke i forhold til sine gamle storhetsdager.


                                                    ("Nåværende" utstrekning i mørkebrunt)

                                                    Det ottomanske riket tilhørte formelt ingen av allianseblokkene ved krigsutbruddet, men inngikk den 2. august 1914 en hemmelig allianse med Tyskland. Alliansen er rettet mot Russland; tyskerne har lovet det ottmanske riket territorier i området Kaukasus/nordvest-Iran.

                                                    De britiske støttespillerne som finnes i det ottomanske riket fremmedgjøres når britene rekvisisjonerer til eget bruk to slagskip britiske verft bygger for den ottomanske marinen. Tyskerne, på sin side, tilbyr to av sine kryssere som erstatning for skipene britene skulle bygge. Britene forsøker å avskjære disse skipene når de seiler mot Tyrkia i august, men skipene unnslipper når tyrkerne åpner Dardanellene og lar dem seile til Konstantinopel. Ettersom det ottomanske riket er nøytralt, og dermed strengt tatt skulle ha blokkert for militære skip, gir dette britene klare indikasjoner på at det ottomanske riket heller mot tysk side.

                                                    Senere blir dette stadig tydeligere. I slutten av oktober begynner den ottomanske marinen å raide russiske havner i Sortehavet, og det ottomanske riket trer den 31.oktober offisielt inn i krigen på Tyskland og Østerrike-Ungarns side. Russland, Frankrike og England erklærer raskt krig, og fiendlighetene innledes med at britiske marinestyrker bombarderer tyrkiske befestninger ved Dardanellene.

                                                    Kamper mellom russiske og ottomanske styrker begynner relativt omgående i Kaukasus, idet russiske styrker krysser grensa den 1. november. Ottomanerne svarer med en egen offensiv noen dager senere, som stanser den russiske offensiven med betydelige russiske tap, og mot slutten av november er fronten stabilisert et lite stykke inn i ottomansk territorium.



                                                    Ytterligere kamper følger i desember, uten noen avgjørende løsning. Også denne fronten er altså fortsatt i spill. Den russiske tsaren besøker området i desember, og mottas blant annet av leder for den armenske kirken, samt leder for det armenske nasjonalrådet i Tiflis - som hyller den russiske hæren, og understreker det armenske folkets vilje til å sloss sammen med russerne for å frigjøre seg fra det ottomanske riket. Den russiske hæren har allerede opprettet egne avdelinger for armenske frivillige (et "korps" bestående av 4 bataljoner), og til disse finner også armenere fra det ottomanske riket veien.

                                                    http://en.wikipedia.org/wiki/Armenian_volunteer_units



                                                    Russiske soldater i Kaukasus



                                                    Armenske frivillige, russisk side



                                                    Ottomanske soldater


                                                    http://en.wikipedia.org/wiki/Caucasus_Campaign

                                                    Kamphandlinger følger også i Mesopotamia.Området er lavt prioritert av det ottomanske riket, men britene innleder en offensiv i november, som blant annet innebærer at de tar kontroll over byen Basra den 22. november.



                                                    http://en.wikipedia.org/wiki/Mesopotamian_campaign

                                                    -----------------------------

                                                    Situasjonen nå er altså at det ottomanske riket er i krig med Russland, Frankrike og England. Det er imidlertid først og fremst russerne som har vært på den mottagende enden av ottomanske offensiver. I dag, den 30. desember, foreslår den russiske tsaren at britene i løpet av 1915 gjennomfører en operasjon mot det ottomanske riket. For russernes del vil en slik operasjon bidre til å redusere presset langs fronten. Det er imidlertid også en del andre faktorer inne i bildet som er egnet til å fange britisk interesse: For det første er Tyrkia av stor strategisk betydning. At Bosporus-stredet er i fiendtlige hender innebærer at handelsruter til russiske havner i Sortehavet er stengt. Dette er desto mer alvorlig nå, ettersom tyskerne blokkerer adgangen gjennom det baltiske hav, og is blokkerer de nordlige handelsrutene. I tillegg er situasjonen på Vestfronten nå fullstendig fastlåst. Å åpne en ny front kan være en løsning. Verdien av en alliert offensiv mot Tyrkia har også blitt påpekt blant de vestlige allerede: First Lord of the Admiralty Winston Churchill hadde i november foreslått et alliert angrep mot Dardanellene, med et stort antall eldre slagskip, og en mindre bakkestyrke.
                                                    Last edited by Bestefar; DTG 301710A Dec 14, .
                                                    Beidh a lá leo

                                                    Kommentér


                                                    • #56
                                                      OVERSIKT 1914

                                                      Ettersom det første krigsåret nærmer seg slutten, og mye har skjedd i de senere måneder, skriver jeg et kort oversiktsinnlegg som viser status i de ulike områdene.
                                                      Siden krigen startet i sommer, har det som i utgangspunktet var en konflikt mellom Østerrike-Ungarn og Serbia raskt utviklet seg og spredt seg til hele verden.

                                                      Vest-Europa

                                                      På vestfronten har krigføringen gått fra manøver til statisk skyttergravskrig. De siste offensivene som er forsøkt (især Ypres) har medført betydelige tap for angripende side. Begge parter innser nå at krigen kommer til å koste mer enn tidligere antatt, men det er likevel en forskjell i partenes filosofi. Tyskerne, som kjemper mot betydelige styrker på flere fronter, er innstilt på å bite seg fast i landområdene de alt har tatt. De allierte jager derimot fortsatt etter et gjennombrudd som kan bryte skyttergravskrigen, og skape nye muligheter for manøver (noe som vil prege 1915). Dette setter også preg på skyttergravene som graves - tyskerne er innstilt på å bli værende en stund, og legger forholdsvis mye arbeid for å gjøre sine skyttergraver til beboelige steder over tid. De allierte betrakter i større grad sine skyttergraver som midlertidige stillinger, til de klarer å oppnå gjennombrudd. De legger derfor ikke så mye arbeid i å gjøre skyttergravene beboelige over tid.

                                                      Øst-Europa

                                                      I øst-Europa har kampene foregått langs to fronter: Russere mot tyskere i Preussen/Polen, og russere mot østerrikere i søndre deler av øst-Europa (nåværende sør-Polen/Ukraina). Det første russiske forsøket på invasjon av Tyskland endte i katastrofe, mens det tilsvarende forsøket mot Østerrike-Ungarn hadde noe bedre hell. Kampene mellom tyskere, østerrikere og russere er fortsatt pågående.

                                                      Balkan

                                                      På Balkan - hvor det hele startet - har serberne lykkes i å slå tilbake to invasjonsforsøk fra østerrikerne, til tross for at de militært sett anses som underlegne. Pr nå er det relativt stille langs fronten i Balkan, men dette kommer til å endre seg i 1915.

                                                      Midt-Østen og Kaukasus

                                                      Etter at det ottomanske riket gikk inn i krigen på tysk side, er krigsområdene utvidet til Midt-østen og Kaukasus. Pr nå foregår det kamper mellom russere og tyrkere i Kaukasus, Mesopotamia (Irak), og Persia. Det foreligger også planer om operasjoner andre steder: På oppfordring fra tyskerne forbereder det ottomanske riket operasjoner mot Suez-kanalen.

                                                      Også andre aktører enn de store imperiene har stakes i konflikten i disse områdene: Armenerne øyner nå muligheten til å oppnå en egen, selvstendig stat i de østre deler av Lille-Asia ved å støtte russerne i krigen mot det ottomanske riket.

                                                      Koloniene

                                                      Også utenfor Europa, Midtøsten og Kaukasus foregår det kamphandlinger. De store aktørene i krigen har kolonier i Asia og Afrika, og krigsområdene omfatter dermed også disse områdene. Tyskerne er ikke i stand til å støtte sine kolonier over sjøen, noe som fører til at dette i stor grad går utover tyske kolonier. Kamphandlingene i koloniene dekkes ikke av denne tråden, pga kapasitetproblemer.

                                                      Sjøen

                                                      Den britiske marinen er fortsatt den mektigste i verden, og nesten umiddelbart etter krigsutbruddet innførte britene en blokade av Tyskland for å forstyrre forsyningene til den tyske krigsinnsatsen.

                                                      For den tyske marinen har det vært en utfordring at svært mange av krysserne befant seg rundt om i hele verden ved krigsutbruddet. 1914 har derfor i stor grad vært brukt til å forsøke å hente disse hjem igjen. Flere av disse har raidet alliert shipping underveis, og har senket en del alliert tonnasje. Det har imidlertid gått hardt utover tyskerne, som har mistet mange av krysserne når disse møter allierte krigsskip.

                                                      Tyskerne har imidlertid også et annet våpen som er vanskeligere for de allierte å kontre: tyske ubåter har allerede senket flere allierte skip, og de allierte har problemer med å finne effektive metoder for å kontre denne trusselen.

                                                      Luften

                                                      Flyvåpen er fremdeles i veldig tidlige stadier hos alle parter, og de første krigsmånedene har derfor hatt stor betydning for utviklingen av denne typen våpen. Innledningsvis har fly stort sett vært brukt til rekognosering, da gjerne ved at enkeltfly med én flyger og én observatør sendes ut for å lete etter fiendtlige troppekonsentrasjoner, og for å spotte artilleriild. Etterhvert som fly fra stridende parter møter hverandre i luften, begynner disse å skyte med de våpnene de har (om så revolvere), og vi har allerede sett det første fly bli nedkjempet av et annet fly. Dette påvirker også måten fly designes på. Vi er imidlertid fortsatt et stykke unna de mer rendyrkede jagerflyene som typisk assosieres med luftkamp under første verdenskrig - man har fortsatt ikke noen fullgod løsning som gir fly muligheter for effektiv, presis ild forover, fordi dette krever at man skyter gjennom propellradiusen og dermed risikerer å skyte av propellen. Dette begrenser effektiviteten fly har i kamp mot andre fly - men begge sider leter etter en løsning på denne utfordringen.

                                                      Luftstyrker brukes også til bakkeangrep; begge parter har brukt bombefly i raid mot den andre parten, og særlig tyskerne bruker også luftskip. Til nå har tyskerne brukt Zeppelinere under angrepet på Belgia, men slike luftskip er i den senere tid også blitt observert nær de britiske øyer.
                                                      Last edited by Bestefar; DTG 311757A Dec 14, .
                                                      Beidh a lá leo

                                                      Kommentér


                                                      • #57
                                                        HMS Formidable senkes

                                                        Idag torpederes det britiske (pre-dreadnought*) slagskipet HMS Formidable av den tyske ubåten U-24 i den engelske kanal. Den første torpedoen treffer kl 02:20. Kl 03:05 treffes skipet av nok en torpedo, og skipet synker like før kl fem. HMS Formidable hadde et mannskap på 780, hvorav 547 omkommer.



                                                        Angrepet skjer like utenfor Devon i England, og en livbåt med døde sjømenn fra skipet driver i land ved landsbyen Lyme Regis. I denne byen finnes en pub kalt The Pilot Boat, og eieren går med på å bruke kjelleren som et midlertidig likhus for sjømennene i livbåten.
                                                        Eieren av denne puben eier også en (halvt) collie som kalles Lassie. Denne hunden finner veien ned i kjelleren, og til en av sjømennene som het John Cowan som er lagt ut på kjellergulvet. Lassie blir ved Cowan i en halvtimes tid, og lykkes etterhvert i å vekke den antatt døde sjømannen til live ved å slikke ham i fjeset og varme ham med pelsen sin. Historien om Lassie spres til mediene som dekker angrepet, og ifølge enkelte var denne hunden inspirasjonskilden til hunden Lassie fra film/TV.

                                                        http://en.wikipedia.org/wiki/HMS_Formidable_%281898%29

                                                        *: Se innlegg #9
                                                        Beidh a lá leo

                                                        Kommentér


                                                        • #58
                                                          U-båter under første verdenskrig

                                                          Første verdenskrig er ikke den første konflikten hvor partene har brukt undervannsbåter. Likevel er det først under denne krigen man så utbredt bruk av pålitelige ubåter som faktisk oppnådde resultater av betydning. Ettersom britene har den overlegne overflatemarinen, er det særlig tyskerne som baserer seg på bruk av dette våpenet. For tyskerne er denne typen fartøy særlig egnet, ettersom britene blokkerer tysk skipstrafikk.


                                                          Den tyske ubåten U-14

                                                          De tyske ubåtene har vært aktive siden de første krigsmånedene. Så langt har fokus vært rettet mot den britiske marinen; tanken har vært at ubåtene skal redusere den tallmessige overlegenheten britene har, slik at den tyske marinen oppnår bedre sjanser i fremtidige slag. Selv om britene innledningsvis betrakter ubåtene som et underlegent våpen, viser ubåtene seg å utgjøre en høyst reell trussel. Når ubåten er i neddykket tilstand har overflatefartøy så å si ingen metoder for å avdekke ubåtens posisjon, og selv om det var mulig er det på dette tidspunktet heller ikke tilgjengelige, effektive våpen mot neddykkede ubåter. I krigens første halvår har tyske ubåter senket 9 krigsskip, og mistet 5 av sine egne (senkingen av fem britiske krigsskip er dekket i denne tråden)

                                                          Utviklingen av krigen fører imidlertid til at også bruken av ubåter revurderes. Alle parter erkjenner nå at krigen kommer til å bli langvarig. Dette innebærer at forsyningsruter får stor betydning, og innebærer også at slike ruter blir ettertraktede mål. For ubåtene vil dette si at allierte handelsskip etterhvert blir vanligere mål. Slike angrep har allerede skjedd - det første britiske handelsskipet ble senket allerede i oktober 1914, og da i tråd med det som kalles "prize rules"; skipet ble bordet, gjennomsøkt, og senket ved å åpne bunnventiler etter at mannskapet hadde blitt beordret fra borde. Men noen ubegrenset ubåtkampanje mot handelsruter har man fortsatt ikke sett. Dette er nå i ferd med å endre seg.


                                                          Alliert handelsskip synker etter å ha blitt angrepet av en tysk ubåt

                                                          http://en.wikipedia.org/wiki/U-boat_...World_War_I%29
                                                          Beidh a lá leo

                                                          Kommentér


                                                          • #59
                                                            Kaukasus/Persia

                                                            Kampene mellom tyrkiske og russiske styrker fortsetter i fjellene i Kaukasus. Etter at den innledende russiske offensiven ble stoppet, har tyrkerne gått over på offensiven, og fokus har vært rettet mot den sentrale russiske jernbaneterminalen Sarikamish. Forholdene for tyrkerne er imidlertid vanskelige; terrenget i fjellandskapet er utfordrende, veiene få, og været kaldt. Når angrepet mot Sarikamish kommer den 29. desember, drives tyrkerne tilbake med store tap. Etterfølgende russisk manøvrering fører til at de tyrkiske styrkene nesten omringes. Russisk artilleribeskytning og angrep de første dagene i januar påfører de allerede utmatttede tyrkiske soldatene enda større tap, og den 6. januar beslutter tyrkerne å trekke seg tilbake mot Erzerum. Tyrkerne kommer til å bruke den neste drøye uka til å trekke seg tilbake, men slaget er i praksis over nå. Tyrkiske tap er dramatiske; de høyeste anslagene tilsier at den tyrkiske 3. arme har mistet 80% av mannskapene.








                                                            Den tyrkiske øverstkommanderende Enver Pasha, som opprettholdt krav om full offensiv selv etter at det ble klart at russerne var i ferd med å omringe de utslitte tyrkerne, får skylden for det ottomanske nederlaget. Selv legger han i stor grad skylden på armenerne, som i lengre tid har hatt et anstrengt forhold til det ottomanske riket og derfor har en tendens til å sympatisere med russerne.

                                                            http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Sarikamish

                                                            ----------

                                                            Tyrkerne har også invadert Persia etter at det ottomanske riket gikk inn i krigen på tysk side, og her går det bedre for tyrkerne. Russerne evakuerer Urmia og Tabriz den 2. og 5. januar. Den 8. januar går tyrkerne inn i Tabriz.
                                                            Beidh a lá leo

                                                            Kommentér


                                                            • #60
                                                              Det første slaget om Champagne - fortsettelse

                                                              Filler
                                                              Beidh a lá leo

                                                              Kommentér

                                                              Donasjoner

                                                              Collapse
                                                              Working...
                                                              X