Norsk nøytralitetsvern under første verdenskrig

"Det norske forsvaret tok ikke del i 1. verdenskrig (28. juli 1914 – 11. november 1918), men det trygget og vernet den nøytralitet som de norske statsmyndigheter med all makt søkte å hevde under vanskelige og farefulle forhold. Takket være en systematisk styrking av forsvaret gjennom flere år, hadde Norge under 1. verdenskrig en betydelig evne til å oppfylle folkerettens krav om at en nøytral stat så vidt mulig, og om nødvendig med makt, skal motsette seg et forsøk fra krigførende på å nytte dens territorium for militære mål.

Fra 2. august 1914 besluttet regjeringen å stille Marinen på krigsfot, besette kystfestningene etter noe reduserte mobiliseringsplaner, samt tildele dem planlagte dekningsavdelinger fra Hæren. Det var særlig avsnittene omkring Kristiansand, Bergen og Agdenes hvor nøytralitetsvernet først fikk oppdrag å holde vakt om, men også i Kristianiafjorden og nord om Agdenes, ble det i løpet av krigen truffet foranstaltninger for å bevare nøytraliteten. Få dager etter mobiliseringen 2. august overtok Marinen bevoktningen av sjøterritoriet langs kysten.

Ordningen med nøytralitetsvernet gjennomgikk flere forandringer under krigen. Til å begynne med baserte en seg for det meste på de oppgjorte planer for krigsoppsetning av kystfestningene med tilhørende dekningsavdelinger. Senere gikk en mer over til å sette opp nøytralitetsvernet med linjeavdelinger der mannskapene avtjente sin regulære tjeneste i rekruttskolen eller ved regimentssamlinger. Allerede fra krigens begynnelse ble det innført skift på omtrent 30 dager, senere kunne dette variere mellom 30 til 45 dager.

Ved siden av den egentlige nøytralitetstjenesten skulle også Hæren sørge for et effektivt vakthold av interneringsleirer og ved viktige magasiner, bruer og industrielle anlegg. Vernepliktsalderen ble nedsatt til 21 år. Landvernets organisasjon ble styrket dels ved ansettelse av mer fastlønnet befal. Antall årsklasser i landvernet ble økt fra åtte til tolv. Under 1. verdenskrig kom Hærens krigsstyrke opp i 150.000 mann.

Nøytralitetsvernet ble avsluttet i det øvrige Norge 15. november 1918. Men på grunn av urolighetene i Finland og Russland ble det først avviklet i Finnmark 30. juni 1921."

(Denne teksten er sitat fra Vestoppland infanteriregiment nr. 6 av Sigmund Amundsen og Jakob Bragstad, s. 89-90.)

Den norske hæren hadde på dette tidspunktet, som nevnt i sitatet, opp mot 150 000 soldater. Hæren var inndelt i seks brigader, som fra 1916 av ble benevnt divisjoner, fordi de inneholdt avdelinger, blant annet skoler, som ikke inngikk i feltbrigadene. I tillegg var det et stort antall regimenter, skoler og festningsavdelinger. (I parentes bemerket var antallet soldater sammenlignbart med det vi hadde på det meste under den kalde krigen, rundt tre ganger så mange som ved utbruddet av andre verdenskrig, og nesten tjue ganger flere enn i dag.)



Nøytralitetsvakt 1915.

I Vakt og Vern (lenke) kan man finne detaljer om marinen og kystbefestningene. Sistnevnte strakte seg langs hele kysten opp til Vardøhus, mens marinen hadde et større antall fartøyer, med de fire panserskipene som de største. Det meste av materiellet hadde blitt anskaffet før 1905, men i 1912 vedtok man en ny flåteplan som hadde muliggjort innkjøp av noen mer moderne fartøyer, spesielt med tanke på å sikre nøytraliteten overfor stormaktene.



Panserskipet Tordenskjold (som var i tysk tjeneste under andre verdenskrig og ble hogd opp i 1948).

Alt i alt ville et militært angrep på Norge, enten det kom fra Storbritannia eller Tyskland, kunne blitt kostbart for disse, så lenge den aktuelle stormakten også ville vært opptatt med krigføring på hovedfrontene.

American Expeditionary Forces

Vi har tidligere mange ganger hørt om AEF i Frankrike, som har deltatt i flere slag denne sommeren og høsten, og fortsatt er under oppbygging. Styrken består av to armeer, og en tredje som er under etablering. Rundt to millioner amerikanske soldater kommer til å tjenestegjøre i Europa, og dersom krigen hadde vart lengre kunne man satt inn flere, i motsetning til de utmattede europeiske stormaktene.



USA har også styrker i Russland - vi har AEF in North Russia, en styrke på 5000 soldater som ble landsatt i Arkhangelsk i september, og nå er i kamper med de russiske bolsjevikene. Styrken er under britisk kommando, og kommer til å være i området til de blir trukket ut i juli 1919 uten å ha oppnådd sine mål.

Lenger øst har vi AEF in Siberia, en styrke på nesten 8000 mann som opererer i Vladivostok. Disse kommer til å bli der frem til 1920.

11. november 1918: Våpenhvile

Ved Vestfronten har kampene fortsatt, mens dramatikken i Tyskland har utspilt seg. Frontlinjene går fremdeles i Frankrike og Belgia, men tyskerne er på stadig tilbakemarsj. Pr. november 1918 har de allierte presset tilbake til Mons, hvor den opprinnelige BEF fikk sin ilddåp mot tyskerne i 1914.

Nå er det imidlertid slutt.
Klokka 5 om morgenen den 11. november 1918 bekrefter den tyske delegasjonen i Compiègne at de aksepterer vilkårene for våpenhvilen. Avtalen signeres kl. 05.12 og 05.20, og våpenhvilen skal tre i kraft kl. 11 samme dag.


Noen endelig fredsavtale kommer ikke på plass før Versailles-traktaten signeres 28. juni 1919. Men med våpenhvilen er kamphandlingene i første verdenskrig over. Krigen som skulle avgjøres i løpet av et par måneder har endt opp med å vare i 4 år, 3 måneder og 2 uker etter de første krigserklæringene, utløst av attentatet i Sarajevo. Siden den gang har mellom 15 og 19 millioner mennesker mistet liver som følge av krigen, hvorav litt mer enn halvparten er militære. I tillegg kommer nærmere 23 millioner sårede soldater.

Krigen huskes først og fremst som en fastlåst skyttergravskrig. Defensive våpen som maskingevær utgjør et nærmest uoverkommelig hinder for så å si enhver fremrykning. Svaret har vært bekjempelse i stadig større volum, og da særlig gjennom artilleri. Den industrielle makten partene har opparbeidet seg muliggjør levering av uante mengder våpen og ammunisjon, med tilhørende voldsomme ødeleggelser ved fronten. Første verdenskrig har imidlertid også ført til utviklingen av helt nye våpen – fly og stridsvogner har vært vesentlige komponenter i krigføringen. Ubåter har også spilt en vesentlig rolle, og har utgjort en betydelig trussel mot de alliertes forsyningslinjer. Krigen forblir også det verste eksempelet på kjemisk krigføring gjennom historien.

Krigens slutt medfører betydelige endringer i det politiske landskapet i Europa. Brest-Litovsk-avtalen oppheves. De tyske, østerriske-ungarske og ottomanske keiserrikene går i oppløsning. Tsar-riket i Russland har som vi husker også kollapset. En rekke nye land avtegnes på kartet, enten land som tidligere har blitt innlemmet i andre land, eller helt nye land. Land som Finland, Polen, Tsjekkoslovkia, Jugoslavia, og de baltiske landene. I Midtøsten deles arealene sør for Tyrkia inn i britiske og franske mandat.

De politiske endringene skjer ikke uten dramatikk. Russland herjes fremdeles av borgerkrigen som ble utløst etter at sosialistene grep makten høsten 1917. Kommunistene kommer etter hvert til å gå seirende ut av denne konflikten. Dette kommer imidlertid ikke til å sette en stopper for de interne stridighetene blant kommunistene. Etter Lenins død tar Stalin over makten i 1924, mot Lenins klare advarsler. Trotski flykter til utlandet, men innhentes av Stalins menn og blir likvidert.
Vi har også sett væpnet opprør i Irland i 1916. Etter krigens slutt blusser dette opp, og Irland kastes ut i flere kriger: Først en uavhengighetskrig som leder til opprettelsen av en irsk fristat, hvor nord-Irland forblir knyttet til Storbritannia – deretter en borgerkrig mellom fraksjonene som enten støttet fristaten som det beste Irland kunne oppnå, eller som ønsket full uavhengighet for hele Irland. Hellas og Tyrkia kastes ut i krig mot hverandre, som leder til at Mustafa Kemal (senere Atatürk) kommer til makten i Tyrkia.

Også Tyskland herjes av revolusjon. Opptøyene som startet i november 1918 leder etter hvert til regelrette gatekamper, hvor sosialister forsøker å gripe makten. Krigens slutt innebærer imidlertid at hæren igjen er tilgjengelig, og gjennom en allianse mellom SPD og hærledelsen får man satt inn såkalte Freikorps som nedkjemper de væpnede opprørene. I januar 1919 holder Tyskland valg for sin nye nasjonalforsamling i Weimar, og 11. august 1919 vedtas grunnloven for Weimar-republikken. Scheidemann blir republikkens første kansler, og Ebert den første presidenten. I 1925 velges Hindenburg som president.

Weimar-republikken blir imidlertid kortvarig. Bitterhet over tapet, og ikke minst de meget strenge vilkårene Tyskland blir pålagt gjennom Versailles-traktaten, gir grobunn for sterke krefter som ivrer for å gjenreise Tysklands status i Europa. Måten krigen avsluttes på danner også grunnlag for den såkalte «dolkestøts-legenden», hvor krigen hevdes å være tapt gjennom forræderi i egen sivilbefolkning, til tross for at den tyske hæren som sådan fremdeles ikke var nedkjempet. Ikke minst Ludendorff bidrar til å dyrke frem denne myten. Innen 15 år er Tyskland i hendene på Adolf Hitler, og på stø kurs mot en ny storkonflikt.