(VG Nett) En rapport viser at nesten halvparten av de som sitter ved siden av en som kjører ambulanse, har opplevd at kollegaen leser, skriver eller sender SMS mens vedkommende kjører.

Kor e alle helter hen, spørres det i visa til Jan Eggum. Lørdag 18. januar 2014 var svaret såre enkelt: Lærdalsøyri i Sogn og Fjordane. Reportasjen fra branninfernoet i dagens avis er sterk lesning. I kastevind og med brann på alle kanter gjorde alle hva de kunne. Noen plukket glør med bare hender, andre kjørte lass etter lass med vann.

Det var ingen tilskuere til det spektakulære synet. Alle jobbet.

Heldigvis er det fortsatt sånn i norske lokalsamfunn at alle gode krefter settes i sving i nødens stund. Uten de frivilliges innsats, uten bøndenes gjødselvogner, uten sivilsamfunnets initiativ, ville Lærdalsøyri i dag vært en eneste stor og rykende brannruin.

Lærdommen fra Lærdal er at alle monner drar. Det bør man være oppmerksom på når lokale beredskapsplaner skal lages og revideres. Fortellingen om traktorene som dundret nedover dalen er sterk og rørende. Men det er ikke en selvsagt fortelling. Noen måtte varsle bøndene, be dem hekte gjødselvognene på og komme til unnsetning.

I de fleste lokalsamfunn finnes det upåaktede ressurser som kan spille en avgjørende rolle når kriser oppstår. Disse ressursene må kartlegges og stilles i beredskap. Hvis man vet hva man har til rådighet av sivile krefter, systemer for tilkalling og kanskje til og med øvd på ulike krisesituasjoner, står man straks bedre rustet til å berge liv, helse og verdier den dagen katastrofen er et faktum.

Landbruket er en åpenbar ressurs i krisesituasjoner. Næringens maskinpark står stand by til enhver tid, og kan være nyttige redskaper når det raser, flommer og brenner. I tillegg er bøndene i seg selv en ressurs. De er praktiske og løsningsorienterte. En bonde kan alt. Det er nettopp slike folk man trenger i en kaotisk og krevende situasjon. Jeg tror det er fornuftig å ha en landbrukets representant i kommunens krisestab.

Som om dette ikke er nok, har landbruket mange steder et eget kommunikasjonssamband. Landbrukets sikringsradio omfatter over 17.000 VHF-radioer med god rekkevidde gjennom 165 basestasjoner rundt om på strategiske topper i terrenget. Sikringsradioen har i flere tilfeller vært til uvurderlig hjelp for redningsmannskaper der det enten ikke er mobildekning eller hvor nettet er slått ut av strømstans.

Samfunnssikkerhet bør komme på mote. Klimaendringene tilsier at vi vil bli eksponert for hyppigere ekstremsituasjoner enn vi har vært vant til. I kjølvannet av 22. juli-terroren ble nødnettet satt i et kritisk søkelys. Alarmsentralene ble overbelastet. Nødetatene klarte ikke å kommunisere. Resultatet var at politiaksjonen ble forsinket. Liv gikk tapt.

Helikopterulykken på Sollihøgda tidligere denne måneden – i det samme området som Utøya-massakren – viste at nødetatene fortsatt ikke snakker på samme samband. Det er knapt til å forstå at man ikke gjort noe med den livsfarlige radioskyggen som ble avdekket 22. juli 2011.

Nå må nødnettet bygges ut omgående. I tillegg må nettet tåle strømstans. Det nye nødnettet er ment å være mer robust enn det ordinære telenettet, og skal blant annet ha mer reservestrømkapasitet.

Men ettersom kjerneinfrastrukturen i nødnettet er basert på innleide linjer fra kommersielle teleoperatører, vil nødnettet enkelte steder ha like dårlig reservestrøm som det vanlige telenettet. Vi kan ikke leve med et nødnett som klapper sammen et par timer etter strømbrudd. Det må stilles strengere krav til de innleide linjene.

Nå er strukturen for nær sagt alle nødetatene oppe til vurdering. Både politiet, brannetatene, alarmsentralene og sykehusene trues med sentralisering. Færre og større enheter vil heve kvaliteten, hevdes det.

Det er en påstand som fortjener å gås etter i sømmene. Det blir vanskelig å overbevise lærdølene om de ikke trengte lokalsykehuset sitt forrige lørdag. Nærmere 100 personer ble behandlet for røykskader.

Og hadde det vært slik Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ønsker det, hadde det ikke vært alarmsentralen i Sogn og Fjordane som koordinerte redningsinnsatsen i Lærdal, men sentralen i Bergen.

Direktoratet mener færre alarmsentraler gir mer «håndteringserfaring» og bedre tjenester. Lokal kunnskap, derimot, synes ikke å være av større verdi for direktoratet.

Vel, noen på alarmsentralen i Florø må i alle fall ha visst at det bodde en melkebonde i Ljøsne, en mils kjøring fra Lærdalsøyri. Vedkommende hadde åpenbart håndteringserfaring nok til å ringe til Jens Reidar Ljøsne. Etter kort tid etter var bonden, traktoren og en tank på 8000 liter mobilisert til kamp mot flammenes herjinger.

Visesangeren Jan Eggum er riktignok fra Bergen, men jeg tviler sterkt på at bergenserne hadde visst hvilke helter de skulle purre opp i Lærdal.

Økende skipstrafikk gjennom de miljøsårbare områdene av Vestfjorden og Ofotfjorden er en del av bakgrunnen for en oljevernøvelse som gjennomføres i området denne uken.


Scenarioet for øvelsen innebærer en kollisjon mellom et fartøy som frakter malm og en turistbåt med påfølgende akutt forurensning.

Kystverket øvelsen vil ha aksjonsledelse for øvelsen med kommunal innsatsledelse fra Ofoten, Lofoten og Vesterålen og Salten, som vil etablere mannskap og materiell i felt i strandsonen ved Lødingen. Betydelige fartøyressurser er i bruk under øvelsen, blant annet KV "Barentshav", losfartøy og det spesialiserte oljevernfartøyet OV "Skomvær. Kystverkets overvåkingsfly vil også delta under øvelsen.