Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

In the land of the blind osv.

Heldigvis for Erna kommer det aldri noe grasrotopprør før lønningen utbetales i rubler, og da har toget uansett forlatt 2%-stasjonen.

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Leserinnlegg av USAs ambassadør til Norge, Kenneth J. Braitwaite.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i...x5em_4C2E84TaQ

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Og som han sier, 2% er etablert som et minimumsbidrag. Med dette faller enkeltes, herunder sittende statsministers, argumenter om at det er såååå vanskelig å treffe akkurat 2%, fordi vi ikke helt vet hva totalt BNP vil være i 2024. Da er det jo bare å ta litt i, så er det problemet løst. Jeg vil også minne om, som andre her har gjort før meg, at vi har vært oppe i over 3% av BNP tidligere, uten at landet gikk konk av den grunn.

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

"Det er så vanskelig": Fra 1949 til 1954 gikk det norske forsvarsbudsjettet opp fra 322 millioner kroner pr år til 900 millioner kroner pr år. Samtidig mottok Norge i amerikansk våpenhjelp litt mindre enn summen av forsvarsbudsjettene i den 5-årsperioden. Hele tiden på 1950- og 1960-tallet utgjorde forsvarsbudsjettet ca. 15% av det totale statsbudsjettet (og i overkant av 3% av BNP). Statsbudsjettet for 2019 er på totalt 1377 milliarder kroner, hvorav 59 milliarder er til Forsvarsbudsjettet, dvs. 4% av Statens utgifter.

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Kreativ bokføring er tydeligvis metoden istedet for en reel styrking av Forsvaret. Har bare en ting å si - Snysokker, hele gjengen!

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...Kf4yyCU9Ng_m1c

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Altså... Veeeeeeeeeel:

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Et godt innlegg av kommentator Harald Stanghelle i Forsvarets forum.

https://forsvaretsforum.no/harald-st...Rh7TrhjTdB6HA4

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Svært bra!

Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Disse er postet av Geir Høiland i Facebook-gruppen "Norsk Forsvarspolitikk". Det er fra boken "Norske skyttere i ord og bilder" utgitt av Det frivillige skyttervesen i 1955. Forfatteren, Arne Hatlebak, var kontorsjef i Det frivillige skyttervesen fra 1936 til 1958.

Ståle Ulriksen:

Norges akilleshæl blottlegges

Kysten blir nesten fullstendig ignorert av det fagmilitære rådet. Det gjør kysten til en strategisk sårbarhet.

https://www.bt.no/btmeninger/komment...el-blottlegges

PS: Er dette riktig tråd for FMR?

Sent fra min SM-G960F via Tapatalk

Oslo Høyres årsmøte vedtok for 5 minutter siden følgende resolusjon med ca. 180 stemmer mot 3 stemmer (jeg holdt to innlegg, først for at den skulle tas opp til behandling, noe resolusjonskomiteen først var mot, deretter for at man skulle stemme ja):

Den amerikanske tankesmien RAND Corporation har gitt ute en studie om forsvaret av Norge: Enhancing deterrence and defence on NATO's northern flank: Allied perspectives on strategic options for Norway

Så Totalforsvarskonseptet er relativt ukjent/uutviklet i resten av Nato, det var noe overraskende.

Jeg vet at dette ble diskutert tidligere i tråden, men da var premisset at Trump kom til å trekke USA ut av Nato.

La oss for argumentets skyld si at USA nå fokuserer mer innad i landet, av grunnen amerikanerne synes er gode.

Da vi da fortsette sikkerhetspolitikken vår slik den er nå, eller er svaret et tettere samarbeid mot Europa?

Gitt at alt (og jeg kødder ikke her) rundt norsk sikkerhetspolitikk er sentrert rundt premisset at NATO (les: amerikanerne) kommer oss til unnsetning, så må absolutt alt av forsvarsplanlegging, -struktur, osv revurderes og tenkes på nytt hvis dette sentrale premisset faller bort.

Er USA ut av Europa ensbetydende med USA ut av Norge?

Jeg antar videre i denne posten at Russland i overskuelig fremtid vil utgjøre en eller annen trussel mot USA*.

Slik jeg leser globusen er det beste stedet å stoppe Nordflåten fra å seile vestover i området mellom Norge, Storbritannia, Island og Grønland. Passerer feks en ubåt dette området blir det straks vanskelig å vite hvilken by på østkysten den ville dukke opp utenfor. Er ikke dette et sterkt argument for videre involvering i disse landene? Er det egentlig dødsviktig om USA vil holde Norge tett til seg for vår del, eller for egen del?

*Langt i fra den eneste, Kina og flere er sikkert likså aktuelle statlige trusler.

Fra Stratagem: https://www.stratagem.no/avskrekking...cJSvHhvGpTnXjo

---

Avskrekking og beroligelse i det høye nord

SVERRE NORDAHL ENGENESS JONNY DIDRIKSEN HANNE BRAGSTAD EYSTEIN KVARVING

Avskrekking og beroligelse er et begrepspar som har kjennetegnet norsk sikkerhetspolitikk i over femti år siden de ble lansert av Johan Jørgen Holst i 1966. Begrepsparet har holdt seg godt, samtidig som det for enkelte har et litt annet innhold enn tidligere. Hva betyr dette i praksis for militære operasjoner og tilstedeværelse i nordområdene?

La oss begynne med å hevde at avskrekking og beroligelse er et begrepspar som har tålt tidens tann godt. Fortsatt har begrepene forklaringskraft for norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk innretning. Dog er det verdt å merke seg at NATO har anvendt et lignende begrepspar siden 2014; ”Assurance and deterrence”. Her ligger en kime til misforståelse og forvirring ettersom det er en forskjell i hva NATO legger i ”assurance” – beroligelse i forhold til den norske bruken av begrepet. For NATO er hovedpoenget med ”assurance” å berolige innad overfor egne medlemsland, ikke utad mot Russland slik Norge tradisjonelt har tenkt.

Profesjonell og avbalansert militær opptreden

Kjernen i NATOs beroligende tiltak ovenfor egne medlemsland består av en relativt omfattende tilstedeværelse med både hær-, sjø- og luftstyrker, samt øvelser som gjennomføres hovedsakelig i medlemsland i det sentrale og østlige Europa. Sett fra Brussel inngår norsk overvåking i nordområdene i denne innsatsen. Det kan også bemerkes at NATOs beroligende tiltak ikke er rettet mot våre største allierte, Storbritannia og USA. Som de største NATO-medlemmene står de for den største militære tilstedeværelsen i Europa, og således til NATOs avskrekking og beroligelse.

Økende fokus på klartider og tilgjengelige styrker på kort varsel er blant ytterligere tiltak som er iverksatt i etterkant av Russlands annektering av Krim i 2014. Verdt å merke seg er at NATOs militære tiltak som skal virke beroligende på NATO-statene, samtidig skal bidra til avskrekkende effekt mot Russland. Dette illustrerer hvor viktig det er at Norge faktisk evner å være ”NATO i nord”. Vi har lang erfaring med å håndheve jurisdiksjon og hevde suverenitet på en fast og forutsigbar måte. Vi opplever at der Nordflåtens og norske styrker møter hverandre i luften eller til havs, så er det preget av profesjonell og avbalansert militær opptreden. Samtidig opplever vi det vi kaller politisk signalering fra tid til annen, gjennom simulerte angrep på radaren i Vardø og flystasjonen i Bodø, annonsering av fareområder eller GPS-jamming. I lys av dette blir balanseringen av avskrekking og beroligelse enda mer aktuelt og kanskje også vanskeligere.

Økende stormaktsrivalisering

Norges geografiske og strategiske beliggenhet er en sentral faktor i betraktninger om avskrekking og beroligelse. Norge ligger langt mot nord. Vi har interesser i Arktis, hvor vi både må forholde oss til klimatiske endringer og en økende internasjonal interesse; Vi har ansvar for jurisdiksjon og forvalter ressursene i store havområder; Og vi grenser mot Russland, hvor den største enkeltfaktoren er nærheten til Russlands strategiske ubåtbaser på Kola-halvøya.

Arktis defineres gjerne som området nord for polarsirkelen. Dette inkluderer deler av fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen med tilhørende havområder. Ansvarlig forvaltning av de rike ressursene i nord står høyt på Norges dagsorden. Globalt samarbeid bygget på kunnskap og internasjonal rett står sentralt ifølge Utenriksdepartementet. Nettopp at stater har respekt for, og samarbeider om, internasjonal rett i nordområdene er kanskje den mest stabiliserende sikkerhetspolitiske faktoren i vår del av verden. Mange vil likevel hevde at Arktis de senere årene har blitt gjenstand for økt grad av stormaktsrivalisering. Dette begrunnes gjerne med issmelting som gjør passasje gjennom Polhavet til en potensielt viktigere maritim transittkorridor mellom Stillehavs- og Atlanterhavsregionen. Videre med den økende interessen knyttet til mulighetene for ressursutvinning samt økende militær interesse for området for å kunne sikre egne interesser. Foruten arktiske stater har også Kina vist gradvis større interesse for området i senere tid nettopp av disse årsakene.

Forutsigbar norsk overvåking

Det påligger Norge et stort ansvar for håndhevelse og jurisdiksjon i de økonomiske soner vi forvalter i dette havområdet. På tross av at ansvarsområdet er meget stort, vil vi hevde at dette er noe Norge gjør rimelig godt. Kombinasjonen av god situasjonsforståelse i nord, gjennom overvåkning og etterretning på den ene siden og håndhevelse gjennom Kystvakten på den andre siden, gjør dette til en stabiliserendefaktor. Søk- og redning og forvaltning av fiskeriressurser ivaretas i henhold til inngåtte avtaler med Russland, i en ellers spent sikkerhetspolitisk situasjon. Det virker beroligende både overfor Russland, men også overfor våre allierte i NATO. At Norge selv sørger for fast og forutsigbar tilstedeværelse, håndhevelse og jurisdiksjon i våre områder kan også virke dempende på effekten av stormaktsrivalisering.
En amerikansk P8 Poseidon tar av fra Andøya flystasjon. Foto: Bjørn Volle/Forsvaret.

Det samme argumentet kan fremsettes når det gjelder overvåking i våre interesseområder lengst mot nord. At Norge blir sett på som en aktør som har god situasjonsforståelse av hva som foregår i nord kan også ha en beroligende effekt. På den ene siden vil våre allierte ha tillit til at nettopp vi har god oversikt over hva som foregår i våre nærområder. På den andre siden vil Russland finne det forutsigbart og tryggere at det for eksempel er norske enheter som opererer i dette området, enn om andre stater og da gjerne stormakter som gjør det.

Nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser

Hvorfor da avskrekking? Avskrekking innebærer kort sagt å sørge for at en potensiell motstander finner det mer kostbart å utfordre norsk suverenitet enn en eventuell gevinst tilsier. Avskrekking overfor andre stater oppnår Norge først og fremst gjennom vårt medlemskap i NATO. Som liten nasjon med store land- hav- og luftområder er vi avhengige av interessefellesskap og allierte. NATO-medlemskapet er først og fremst et grunnleggende premiss for et troverdig forsvar av Norge, skulle det verste skje. Kanskje like viktig kan dette bidra til å støtte oppunder vår håndhevelse av suverene rettigheter og jurisdiksjon. Vår egen forsvarsevne danner videre et viktig grunnlag for at NATO både vil og kan bidra dersom Norge blir utfordret militært. Ikke ved alene å motstå et angrep, men ved å skape en militær terskel i nord med egne styrker både på land, til sjøs, og i luften. I tillegg tilrettelegger Forsvaret for mottak av allierte, og bidrar også på denne måten til en troverdig avskrekkingsstrategi. Samtidig er også hensikten med norske styrkers tilstedeværelse i nordområdene å bidra til beroligelsesdimensjonen. Begrepene avskrekking og beroligelse er med andre ord en god beskrivelse av norsk sikkerhetspolitikk og militær aktivitet i nord.

Som vi har redegjort for så langt, handler avskrekking og beroligelse om å balansere vår relasjon til både NATO og Russland, og om hvordan vi dimensjonerer og posisjonerer oss i dette spenningsfeltet. Vi skal både ivareta nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser og bidra til regional stabilitet. Norge er både en av de opprinnelige NATO-landene og samtidig Russlands vedvarende og gamle nabo. På Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) tar vi daglig beslutninger som kan påvirke både avskrekkings- og beroligelsesdimensjonen. Vi leder daglige operasjoner for å ha god situasjonsforståelse, hevder norsk suverenitet og bidrar til håndhevelse av norsk jurisdiksjon gjennom Kystvakten. Vi har fremdeles et nokså begrenset militært samarbeid med Russland på utvalgte områder. Selv om mye av det militære samarbeidet er suspendert etter Russlands ulovlige annektering av Krim i 2014, har FOH noe kontakt med våre tilsvarende institusjoner i Russland. Vi har en åpen skype-forbindelse til nordflåten som testes ukentlig. En slik direkte linje har til hensikt å kunne brukes for å unngå misforståelser og utilsiktede episoder. Vi har også en forbindelse til FSB knyttet til grensevakten, kystvakt og fiskeriforvaltning hvor ledelsen møtes en gang i året. Møtearenaen preges av en god tone og dialog, hvilket har en betydning i denne sammenhengen.

Større forsvar – mindre spenning

Når vi hevder at norsk tilstedeværelse i nord er beroligende overfor Russland, må dette ses ut fra hva som er normaltilstanden. Alternativet, som er økt tilstedeværelse av andre land (les: Stormakter), bryter med normaltilstanden og forstås snarere i en stormaktskontekst enn en naboskapskontekst. I sum antas norsk nærvær å virke stabiliserende. Samtidig ligger det i dette resonnementet at Norge er tilstede i nord ikke bare i kraft av vår egen interesse, men også på vegne av NATO.

Her er det at Norges og NATOs begreper griper inn i hverandre. For at vi skal kunne gjennomføre operasjoner på en slik måte at de beroliger Russland må vi også ha evne til å betrygge våre allierte. Hvis den evnen ikke er tilstede vil våre allierte selv operere i sine interesseområder, sammenfallende med vårt ansvarsområde. Det vil kunne ha negativ effekt på norsk sikkerhet og potensielt virke destabiliserende i våre nærområder.

Den litt selvmotsigende slutningen som trekkes av dette er at vi må øke Forsvarets operative evne for å sørge for at spenningen i nord går ned. Dette kan være krevende å ta inn over seg. Litt forenklet sagt er det slik at dersom Norge ikke evner å hevde suverenitet og jurisdiksjon, og samtidig være premissleverandør for god situasjonsforståelse i våre nærområder, så gjør andre det. Russland har tradisjon for å raskt fylle et vakuum der det finnes, og det er ikke i vår interesse. Det samme gjelder våre nærmeste allierte. Hvis vi ikke evner å ta godt nok vare på NATOs nordlige flanke, så gjør våre allierte det for oss. Det er heller ikke beroligende eller i norsk interesse.

Forsvaret må styrkes

Hva betyr så dette for Norge? Vi har sett økt russisk tilstedeværelse i Norskehavet og Barentshavet de siste årene. Russland opererer oftere med militære styrker og på en mer kompleks måte enn tidligere. For at Norge fremdeles skal være i stand til å være premissleverandør for god situasjonsforståelse i nord, krever det evne til å følge den økte aktiviteten og være tilstede med relevante egne militære kapasiteter. Dette er ett av premissene for at Forsvarssjefen har anbefalt en styrking av Forsvaret i sitt fagmilitære råd. Det er flere grunner til den styrkingen han anbefaler, ikke minst også knyttet til reaksjonsevne og beredskap. Det siste er helt vesentlig for å utgjøre en troverdig militær terskel som, kombinert med NATO-medlemskapet, er det som avskrekker andre land mot å ta seg til rette overfor Norge.

Selv om vi har argumentert for at norsk forsvarsevne må styrkes for at vi selv blant annet skal evne å fremskaffe god situasjonsforståelse i våre nærområder, håndheve jurisdiksjon og hevde norsk suverenitet, er ikke det til hinder for å samarbeide med allierte i nordområdene. Å følge med på russisk aktivitet så langt vest som mot Grønland, Island og Storbritannia er langt mer krevende enn det Norge kan ta på seg alene. Her er det helt naturlig at vi samarbeider med nære allierte. Vårt hovedanliggende er at vi er tjent med at det er Norge som normalt seiler og flyr nord og øst for Finnmark. Og at vi evner å ha oversikt, håndheve jurisdiksjon og suverenitet i våre områder for øvrig. Forsvaret må styrkes for at vi fortsatt kan opprettholde denne formen for normalsituasjon. Og det vil bidra til den rette balansen mellom avskrekking og beroligelse både i en nasjonal og alliert kontekst.

Avskrekking og beroligelse er fortsatt gyldige begreper for forståelsen av Forsvarets innretning overfor Russland. I tillegg må vi i større grad ivareta beroligelse av våre tyngste allierte, for å underbygge målet om regional stabilitet. En forutsigbar og konsekvent ivaretakelse av våre rettigheter og forpliktelser som kyststat er ett sentralt element i denne sammenhengen som også krever en tillitsvekkende håndteringsevne og tilsvarende ressurssetting. Gitt den tiltagende konkurransen for naturressurser i de globale allmenningene, er kanskje Norges viktigste bidrag at vi gjennom vår adferd evner å bidra til at dette skjer basert på de internasjonale rettsprinsippene vi legger grunn.

---

Denne artikkelen var først publisert i Luftled 3-2019.

Dette var en svært godt argumentert artikkel, og det er temmelig sentrale forsvarsfolk som har skrevet den.

Interessant vinkling. En detalj er at "assurance" oversettes bedre med "forsikring" eller "garanti"; og "beroligelse" oversettes bedre med "reassurance". Dvs begrepene "avskrekking og beroligelse" og "assurance and deterrence" er ikke så like som forfatterene prøver å gi inntrykk av. Men poenget til dem står.

Advarer mot gamle forsvarsplaner
De siste 60 årene har Forsvaret planlagt for at et russisk angrep vil starte ved den norsk-russiske grensen. Nå advarer Ina Holst-Pedersen Kvam ved Sjøkrigsskolen om at Finnmark sannsynligvis har mistet sin strategiske betydning – og peker på Lofoten som nytt militært brennpunkt i nord.

Jeg antar at dette er en del av forskningsprogrammet «Sjømakt 2040: Geopolitisk utvikling og det maritime domenet».

Man finner «Nordflåtens evne til kystnær maktprojeksjon. Implikasjoner for Bastionforsvaret» i tidsskriftet Necesse Volume 5, Issue 1 - 2020 fra side 22.

Tja, det var vel egentlig slik at man fryktet 'finskekilen' via Skibotndalen, en sjøinvasjon inn mot Malangen/Balsfjord samt en luftlandesetting enten Olsborgområdet eller ved Bjerkvik. Målet ville være å slå ut styrkene i Troms og ta Narvik -og dermed beherske området nord for Ofoten. Så hva som er så revolusjonerende vet jeg ikke -det var ikke ventet at Sovjet skulle komme kjørende ned via Kirkenes for 50 år siden heller.

Når det gjelder det siste artikkelen, så synes jeg det kommer dårlig frem hvorfor akkurat Lofoten har blitt så viktig. Ønsker oligarkene rorbuferie? Sannsynligvis ikke, men det kunne vært utredet. Får muligens skylde på den korte artikkelen og tro at det er bedre forklart i forskningen.

Hva angår den første artikkelen:
Jeg er enig i at det er en både logisk og god analyse, og jeg er enig i det meste når det gjelder hvordan vi skal skjøtte vår geografiske flanke av NATO best i fredstid. Ja, det er fornuftig at det mesteparten av tiden er norske styrker til sjøs, i luften og på land som har jevnlig kontakt med sine russiske motparter, og hvor operasjonsmønstrene er gjensidig kjent. Dukker det plutselig opp amerikanske styrker et sted hvor de ikke har brukt å være, skaper det straks usikkerhet. Dette må imidlertid også veies opp mot de fordeler amerikanere, briter og andre kan ha av å trene i området, og som vi i siste instans kan dra nytte av.

Men, jeg mener det er et grunnleggende feil premiss å anta at russernes krigstidslogikk er den samme som vår. Dette er en felle som (etter min mening) både Engeness og de andre artikkelforfatterne går i, og følgelig også en feil som hefter ved norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i etterkrigstiden som sådan. Når dyp fred hersker, er det fornuftig å opptre forutsigbart og åpent, og den direkte telefonlinjen man har på FOH er en god ting. Dersom en utilsiktet episode skjer, kan man raskt og effektivt deeskalere og til slutt avblåse situasjonen. Alt såre vel.

Men hva dersom den ene part faktisk har til hensikt å krenke den andre for å oppnå en politisk eller økonomisk gevinst eller en militærstrategisk fordel? Da er vår 'beroligelse' bare et finere ord for den appeasement som ikke fungerte synderlig godt på 1930-tallet. Da kan beroligelsen føre til at våre styrker og våre alliertes ikke er der de burde være for å møte trusselen.

Hva bør vi så gjøre? Aller først, russerne er klar over at det norske forsvaret i isolasjon ikke utgjør noen som helst offensiv trussel mot deres baser på Kola, og det er helt uavhengig av om vår lille Hær er gruppert i sin helhet i Øst-Finnmark eller i Rogaland, eller spredt med ett kompani i hvert fylke. Retorikken deres, støttet av troll og norske klakkører, vil imidlertid være mer støyende jo mer vi flytter til Finnmark. Rasjonelt sett bør vi likevel gruppere oss slik det gir mest mulig mening militært sett for oss, enten det er her eller der.

Våre allierte er en annen ting. Optimalt sett bør vi ha et så sterkt forsvar at vi slett ikke behøver noen permanente utenlandske styrker stasjonert her. Det koster dessverre masse penger, og det ser ikke ut som våre politikere ønsker å satse på Forsvaret. Altså må vi faktisk tillate allierte styrker, men heller forsøke å gjøre dem så forutsigbare som råd er, uten å vingestekke dem militært. Dersom det er fornuftig å ha forhåndslagre og mottakshavner i Trøndelag fordi det støtter opp under vårt operasjonskonsept, så vel og bra. I motsatt fall får vi flytte dem til Nordland, Troms eller Finnmark, avhengig av hva konseptet vårt sier.

Så blir det selvsagt mye støy fra Russland, men det er uansett ikke slik at Putin eller neste diktator kommer til å angripe oss på grunn av dette, det skjer eventuelt etter en nøye kost-nyttevurdering hvor politiske, økonomiske og militære innsatsfaktorer ligger i vektskålene.

Den norske planen om at den russiske planen er at de skal rulle inn over grensen er nok også kjent av Russland.

Angående Kvams rapport:

Jeg synes alltid det er fint når det kommer perspektiver som utfordrer den etablerte sannhet. Denne bærer nok litt preg av at den kommer fra sjø.

Lofoten er mer sentral i NRKs artikkel enn i Kvams rapport.

Noen av premissene er at Russlands marine er kraftig redusert (slik at den hverken evner å etablere eller å kontrollere det tradisjonelle bastionsforsvaret), og fokuserer mer og mer på kystnære operasjoner, samtidig som Norge har redusert (og fremdeles faser ut) våre kapasiteter for å forsvare kysten. Russland er avhengig av å utjevne styrkeforskjellen med Vesten i en konflikt. Langtrekkende presisjonsvåpen vil også kunne ta ut nødvendig infrastruktur og redusere behovet for store styrker på land.

En del av argumentene underbygges med russiske øvelsesmønstre og handlingsmåter i Syria.

Det ble mye klipp & lim dette, for detaljer må man nesten myse på rapporten: Necesse (fra side 22). I samme utgave er det også en lesbar artikkel om en mulig rolle for russiske PMSCer på kysten av Norge ifbm en konflikt.

Utdragene fra rapportene er interessante. Jeg kan tenke meg at russiske langtrekkende våpensystemer og spesialavdelinger samt PMCer kan nøytralisere og ødelegge basestrukturen lenger sør enn Bodø og kanskje til og med Værnes og Haakonsvern. Men at Lofoten, Ofoten og kystområdene i Troms vil kunne gjemme nordflåten så drastisk som det legges opp til her er jeg sterkt i tvil om.

Men her, ser jeg gode argumenter for å satse på Kystjegerkommandoen og HV for nettopp å gjøre operasjoner vanskelige i kystområdene, samt øke satsingen på Sjøforsvaret for å få flere fartøy.

Den største svakheten med argumentasjonen er kanskje at luft er knapt nevnt, eller at den er overfokusert på marine og missiler. Det er likevel interessant med et annet scenario enn de vanlige.

Ja, men angrepet over finskekilen og sjøinvasjonen var i alle versjoner av scenariene jeg har sett tenkt å linke opp med et angrep som kom nordfra gjennom Finnmark.

Jeg har lest hele artikkelen nå. Biten med å opprette et slags kystfort i Lofoten for å pushe frem en russisk nektelsessone er egentlig en ganske liten bit av helheten, og jeg ville ikke hengt meg for mye opp i den. Jeg mener fortsatt at det er et temmelig urealistisk scenario.

For det første er langtrekkende russiske luftforsvarssystemer prioritert til å beskytte kritisk infrastruktur. I Russland står S-300, -400 og i framtiden -500 semi-statisk gruppert rundt fly- og marinebaser. Kystforsvarssystemene Bal og Bastion er også primært ment å beskytte baser og potensielle landgangsområder. Å flytte på dem for å vinne kontroll over hav- og landområder vil være en doktrinelt merkelig bruk av begrensede ressurser. Graden av kontroll en kan vinne med slike systemer alene er også diskuterbar. (Se for eksempel FOIs rapport "Bursting the Bubble" som er referert i artikkelen.) Poenget med at Lofoten har så mye fin radarskygge er heller ikke helt logisk, skal man ha maksimal nytte av slike langtrekkende systemer må i det minste sensorene stå slik at de har maksimal sikt, ikke bortgjemt bak et fjell.

Det blir korrekt påpekt at de russiske landstyrkene på Kola raskt vil bli smørt tynt utover ved en landinvasjon i Finnmark som strekker seg langt nok vest til at det gir noen substansiell fordel. Særlig vil det gi en utsatt flanke mot Finland, som det slett ikke er sikkert at vil forholde seg rolig i et slikt scenario. Da fremstår det nærmest som en logisk brist at en landinvasjon i Lofoten skal "isolere" den norske hæren. Vel er den norske hæren liten, men en-to-tre russiske bataljonsstridsgrupper i Lofoten vil bety at begrensede landstyrker på Kola er smurt enda tynnere utover, og de har i grunnen først og fremst isolert seg selv, med en ca 1000km lang forsyningslinje over og gjennom det som vil være omstridt sjø- og luftrom.

Det mest verdifulle i artikkelen er observasjonene om at Russland sannsynligvis ikke har evne til maktprojeksjon på åpent hav i det omfanget som de mest optimistiske variantene av "bastionforsvaret" legger opp til, og om oppbyggingen av en evne til ikke-kjernefysisk avskrekking med sjøbaserte kryssermissiler (Kalibr) som hovedvåpen.

Det er sannsynlig at en del av rasjonalet for å bygge opp denne kapasiteten er å skaffe seg evne til å skade og ødelegge verdifulle mål hos en motstander for å presse fram innrømmelser uten å ta territorium eller utløse Den Store Atomkrigen. Riktignok har vi ikke sett noe slikt enda - Russlands siste kriger har alle handlet om territorium, (Tsjetsjenia, Sør-Ossetia og Abkhazia, Krim, Donbass og Syria) men det betyr jo ikke at det ikke kan skje i fremtiden.

Poenget om at det er dumt å legge norskekysten åpen står seg derfor bedre med tanke på at det vil være dumt å la kystområdene fra Sørøya og sørover være et fristed hvor russiske fregatter, korvetter og konvensjonelle ubåter kan ligge å skyte kryssermissiler fra.

Ja, men det ville fra Sovjets side gå raskere å passere uhindret gjennom finsk territorium, via sjøen mot Ullsfjorden, Balsfjorden og Malangen og kanskje så dypt inn mot Målsnes som mulig, og gjennom en luftlandesetting enten i Olsborgområdet-Heia eller i områdene rundt Bjerkvik. Ulike kombinasjoner av disse har vært tenkt. En slags knipetangsmanøver. De færreste tenker over at veiene da var av langt dårligere kvalitet nordover. Inntil 1974 var det heller ingen E6, eller 'Riksvei 6' mellom Skibotn-Olderdalen -da måtte man over Lyngenfjorden med fartøy (ferge). I da er E6 mellom Kirkenes-Skibotn 778 km -det er langt raskere å gå gjennom Finland. Scenarioet var da slik at Finnmark ville bli isolert bak denne manøveren og hovedangrepet ville komme gjennom Skibotn-Ullsfjord-Malangen med luftlandesettinger som ville ha til hensikt å sikre veiaksene og for å komme forbi Frøy-linja.