Under bakke angrepet i 1991 var 1REC’s oppdrag å være divisjonens spydspiss inn i Irak. Divisjonen var på Desert Storms vestlige side og vi hadde som oppgave å beskytte flanken mens vi samtidig trykket opp i en nordøstlig rettning. Først fra en nært grensebyen Rafha inn i Irak, deretter imot et forsvart område med små høyder som var døpt Rochambeau (kanskje 50 km inne i Irak) før et angrep direkte imot en militær flyplass nært byen Al-Salman som var regimentets første objektif og ligger ca 150 km fra grensen.

Selv tjenestegjorde jeg som Marechal des Logis (Sersjant) og vognkommandør i 3 troppen i 1 Skvadronen. Jeg hadde et meget godt crew, Sjåfør fra Øst Tyskland, Skytter fra USA, og Lader fra Spania. De var meget gode karer og vi hadde allerede jobbet sammen i 2 år før vi kom til Gulfen. Vi hadde allerede flere skyte rekorder i regimentet og hadde god status som et topp crew. P4 jeepen som var vår nære beskyttelse var mannet av to New Zeelandere og en fortapt franskmann som var teamets slave og evige kaffekoker.

Troppsjefen var fra Cambodia og en litt merkelig type. Etter å ha sloss i Vietnam vervet han seg i Legionen og tilbrakte hele sin karriære imellom å jobbe på Legionens jungle combat skole i 3REI i Fransk Guyana og i 1REC. 1REC og 3REI er to vidt forskjellige regimenter og det er skjelden at noen overføres fra det ene til det andre, men han byttet hvert andre år i over 20 år. Dette gjorde at til tross for at vi var i en pansret oppklarnings enhet så var vi også spesialister på å lage mekaniske feller i skogen (akkurat som i krigsfilmene), men det er en annen historie.

Skvadronen var kommandert av Capitaine Dumont Saint-Priest. Han var litt snobb, men er meget bra type som var langt mere human enn mange andre «luringer» jeg har hadt den tvilsomme æren av å ha som skvadronsjefer.
Oberst og regimentsjef var Colonel Ivanoff. Russisk aristokrat, iskald og meget proffesjonell han var meget godt likt som sjef.

Da flyangrepene imot Irak begynte i Januar 91 flyttet regimentet fra ommrådet nært KKMC (King Khaled Military City) til grenseområdet nord for byen Rafha i Saudi Arabia. Vi installerte oss noen få kilometers fra grensen og rekonogseringen begynte.
Nesten hver natt var det oppdrag inn i Irak for å finne ut hvordan forsvaret var organisert. Jobbene ble stort sett utført med P4 og motorsykler. Selv om det kan høres rart ut å bruke kjøretøy så bør man ikke glemme at dette er et enormt område som selv om det generelt er ganske flatt er det fult av små ugjevnheter som man kan dra fordel av. Enkelte av jobbene varte flere dager og noen av teamene hadde kjørt nesten helt inn til Al-Salman for å sonde Irakernes organisasjon.

Personlig tilbrakte jeg bare 3 eller fire netter i Irak (med P4 og de to New Zeelanderne) før hovedangrepet. Irakerne var ikke spesielt diskre og jeg må inrømme at jeg var mer redd for miner enn for Irakerne som til tross for massive og hyppige flyangrep var ganske uforsiktige med lys om natten.

Meget interessant lesning, og svært informativt! Norsken din er langt unna så rusten som du skal ha den til, det er mange som knapt har satt foten ut av landet som skriver LANGT værre enn deg.

Veldig interessant!

Kan du si litt mer om samspillet mellom de pansrede og upansrede kjøretøyene i hver tropp? En norsk stridsvognstropp består av fire stridsvogner, og en stormtropp av fire CV90'er, men har ikke egne jeeper eller motorsykler som inngår i troppen. Det virker som mannskapene på dine P4 dels ble benyttet i nærforsvar i base, dels til upansret oppklaring, stemmer det? Hadde du kommando over din P4, slik at de var en del av ditt lag? Vil man operere på samme måte i en høyintensitets krig hvor det er stor trussel fra artilleri og fly, eller vil de upansrede kjøretøyene da trekkes lengre bak?

Som nevnt tidligere består en tropp av 3 vogner, 3 jeeper (i dag er det VBL), 2 mortosykler og to lastebiler (ikke stridende støtte). Det blir da totalt 25 mann som består av 1 troppsjef, 1 NK, og vanligvis to Marechal des Logis (sersjanter) og 21 Brigadier chefs, Brigadierer, og Legionærer (korporaler og menige).

Troppsjefen og NK har alltid hver sin stridsvogn og den tredje vogna er kommandert av en sersjant mens den andre sersjanten kommanderer alle jeepene og de to motorsyklene.
Vanligvis er det en Brigadier Chef som kommanderer de to lastebilene som er selvfølgelig bak i støtte området.

Meget forenklet kan vi si at troppen opererer ettersom oppgaven de har i 3 forskjellige formasjoner.Disse formasjonene kalles 11, 22 ,og 33.

11 betyr en stridsvogn og en jeep (VBL) i nær og direkte støtte. Da blir det 3 team og det er den respektive vognkommandøren som kommanderer sin jeep. Dette er en heller statisk formasjon som brukes når troppen ikke beveger seg og er i observasjon eller beskytter et bestemt område. Dem brukes også når troppen er til støtte for infanteriet, spesielt i tettbygd og urbane områder.

22 betyr en vogn sammen med en jeep (VBL) forran i oppklarning og 2 vogner og to jeeper (VBL) i støtte bak. Dette er den vanlige rekonogserings formasjonen og brukes når tropper går fremover i kontakt søk. Vongkommandøren som er forran kommanderer da fortsatt sin jeep mens lengere bak de to andre jeepene blir styrt av NK som er i inndirekte støtte mens troppsjefen er i direkte og umiddelbar støtte like bak front teamet

33 betyr tre vogner samlet, og 3 jeeper samlet for seg selv i oppklarning. Dette brukes i bakhold (3 kanoner sammen for stor slagkraft) mens jeepene holder visuel kontakt med fienden eller leter etter nye og fremtidige skyteposisjopner for vognene. Troppsjefen kommanderer da direkte de 3 rørene. Det er ikke uvanlig at NK da overtar de 3 jeepene for å finne nye posisjoner mens sersjanten overtar hans vogn.

Motorsykene er vanligvis litt fremme men til høyre eller venstre hvor de søker alternative muligheter. De blir også brukt for å føle seg frem i uoversiktelige ommråder.

Alt dette er meget forenklet og jeg skal prøve å gi bedre forklarenede eksempler senere til hver formasjon.

Om det er høy eller lavitensitets krig blir akkurat det samme. Det er vår mobilitet og diskresjon som er vår beskyttelse. Det er en meget mobil måte å operere på og vi befinner oss aldri mer enn noen få minutter på et sted. Uansett etter et eller maksimum to skudd så stikker vi.
Ideen er og ikke være de lengere når artilleriet kommer men det er også helt klart at vanligvis så er vi alt for utspredt og mobil slik at vi ikke utgjør et brukbart mål for artilleriet. Det er ikke uvanlig at troppen jobber på en sone som er 2 km brei og 4 eller 5 km dyp, men det er selvfølgelig terrenget som kommanderer.
Men det blir også soleklart at spesielt i et ørken ommråde ville det være totalt selvmord om vi ikke skulle ha også luftherredømme.

Vi hadde ganske mange øvelser (før krigen) med amerikanske A10 flymaskiner som trente sine kunnskaper på oss. Resultatet var overrakende nok at hvis vi sto stille (uten å lage skygge på bakken) så hadde de store vanskeligheter med å finne oss. På den andre siden hvis vi beveget oss var vi totalt sitting ducks ;-)

Bra tråd Max!

På grunn av terrengets natur ble angrepet på Irak ut fra et manøverings synspunkt utført på et regiments nivå. Med andre ord det var skvadroner som manøvrerte mens tropper hadde et meget begrenset initiativ bortsett fra kanskje i de siste sluttfasene av hvert enkelte angrep. I en meget flat ørken hvor sikten ofte var på over 15 km lignet det hele mere på et sjøslag enn på pansret krigføring.

Dette er ganske unikt og det var den eneste gangen i regimentets historie at at kamper ble utført på den måten. Vi må kanske tilbake til den andre verdenskrigs kamper i Nord Afrika (hvor 1REC ikke deltok) før vi kan finne noe lignende. Det er mulig at det ble operert på en lignende måte under krigen i Sinai men jeg er ikke en stor historisk spesialitst og kan ikke utale meg om det.

Den Irakiske hæren som skulle forsvare sine posisjoner hadde valgt å grave seg ned og hadde tydeligvis bestemt seg for å forsvare til siste mann alle de posisjonene (i en meget flat ørken) hvor de mente at de kunne ha en fordel. Bakdelen var at de da mistet sine mobile kapasiteter, og det sammen med en kritisk mangel på luft støtte skulle vise seg å få fatale følger.

I det «sjøslaget» som skulle komme hadde de ikke lengere båter, men ble sittende på ofte isolerte øyer som en mobil angriper med 100% luftherredømme og et ultramoderne artilleri kunne på grunn av ørkenens størrelse lett endten gå rundt eller bombardere sønder og sammen før han rullet over og knuste.

På den andre siden var det også tydelig at Irakerne lå minst to generasjoner etter når det kom til taktikk og slagkraft. Det var tydelig at de hadde planlakt å krige på under 500 meter og at deres forsvarsplaner lignet mest på noe man kunne finne på Vestfronten i 1918. Dette var noe hadde lite med en moderne krig å gjøre. Senere analyser viser at de bygde sitt forsvar på erfaringer fra Iran/Irak krigen (noe som vi på forhand var meget betenkt over), en krig som helt sikkert var meget blodig men ikke var spesielt mobil og manglet taktisk dynamikk.

Den nye taktiske situasjonen gjore at 1REC selvfølgelig måtte adaptere den vanlige CLB taktikken om til noe som kunne fungere bedre i dette litt spesielle miljøet. Legionen som var vandt til å sloss på et skvadrons nivå befant seg plutselig i en situvasjon hvor vi hadde 150mm artilleri, og nesten ubegrenset amerikansk og fransk luftstøtte. Det var nesten som på selveste julekvelden.

Bakdelen var at vi kom til å bli nødt til å sloss i en åpen ørken i formasjoner som var vanligvis beregnet for tunge stridsvogner, men uten den tunge pansringen disse vanligvis har. Det var ingen tvil om at vi burde bruke vår enorme fart (en AMX10RC kan komme opp i ca 120 km/h) og vår 105mm kanons lange (+ 3200m) rekkevidde til vår fordel.

De vanlige 11, 22, og 33 formasjonene var ikke noe som var meget praktisk og for å kunne leke «heavy armour» ble det bestemt at en løs 11 formasjon (hver stridsvogn sin jeep) skulle bli brukt. Jeepene skulle være «close protection» og ville bruke sin stridsvogn som dekke for direkte ild mens vår høye mobilitet skulle til enhver pris tillate oss å unngå eventuelle artilleri angrep.

Dette ble drillet inn i utaldige øvelser i den Saudiske ørkenen i månende før angrepet og fungerte faktisk meget godt. Amerikanerne var ganske forbløffet over hvordan vi kunne meget raskt utmanøvrere en lignende US enhet utstyrt med USM1 Abrahams. Selv om de hadde større kaliber (og selfølgelig rekkevidde) så manøvrerte AMX10RC dobbelt så fort (opp til 120km/h) og en meget strikt navigering med kompass og stoppeklokke (GPS var fortsatt helt nytt for oss) gjorde at vi alltid kunne dukke opp på horisonten hvor de minst likte det.

Det var alltid en herlig følelse å kunne rase i rundt 100 km/h igjennom rekkene av amerikanske bergingsvogner og diverse kollonner av lastebiler fra deres støtte skvadroner.

Ja ja, når A10 kom inn i bildet så ble det litt mindre morsomt da

Enda en god og informerende tråd fra deg Max! Kom med så mye du orker, blir aldri lei av å lese dine historier!

Veldig interessant! Man fikk stort sett høre veldig mye om den amerikanske deltagelsen i Desert Storm, litt om den britiske og intet om den franske (og så selvfølgelig litt om det norske feltsykehuset). Så fikk vi jo all denne amerikanske nedrakkingen på alt fransk fra 2003. Som sagt, svært fint å høre mer om hva som skjedde ute på venstre flanke.

Jeg tar meg den frihet å legge inn et kart fra Wikipedia for å få litt bedre oversikt:




Her ser man fra høyre til venstre de forskjellige armékorpsene som deltok: Mot Kuwait arabiske styrker (Saudi, Oman, UAE, Syria, Egypt, dvs. Joint Forces Command East og Joint Foreces Command North) og U.S. Marines, som stort sett skulle markere, få irakerne til å tro at her kom hovedangrepet, og dermed binde store irakiske styrker; like vest for Kuwait "main effort" bestående av U.S. VII Corps (som inkluderte 1st Armoured Division, British Army) med generalløytnant Frederick Franks som sjef, hvor deler svingte inn i den nordlige delen av Kuwait; og så i vest U.S. XVIII Airborne Corps med generalløytnant Gary Luck som sjef.

Den franske divisjonen var underlagt XVIII Airborne Corps og rykket fram i dens vestre flanke, dvs. som vestre flanke for hele operasjonen. Under operasjonen besto XVIII Airborne Corps av den franske 6e Division Légère Blindée, 6. lettpansrede divisjon, som under operasjonen av franskmennene (men ikke av amerikanerne) ble kalt Division Daguet, amerikanske 82nd Airborne Division, amerikanske 101st Airborne Division (Air Assault), amerikanske 24th Infantry Division (Mechanized) og amerikanske 3rd Armored Cavalry Regiment, samt en rekke taktiske og administrative støtteavdelinger på korps-nivået.

De franske styrker hadde Général de corps d'armée Michel Roquejeoffre som sjef, en general operasjonenes sjef Norman Schwarzkopf i memoarene sine skrev var en av de undergitte han stolte mest på og som han mest benyttet seg av som rådgiver. Den direkte ledelse i felten av Division Daguet hadde Général de brigade Bernard Janvier.

Division Daguet hadde igjen (i følge Wikipedia) følgende hovedavdelinger:
4e Régiment de Dragons
1er Régiment Étranger de Cavalerie (Fremmedlegionen)
2e Régiment Étranger d'Infanterie (Fremmedlegionen)
2e Régiment d'Infanterie de Marine
1er Régiment de Hussards Parachutistes
1er Régiment de Spahis Marocains
2 helikopterregimenter og en rekke støtteavdelinger og mindre avdelinger fra andre regimenter.

Da vi tilslutt rykket inn i Irak den 24 februar 1991 (tror jeg) var det et meget dynamisk og fullstendig drillet 1REC som braket inn over grensen.

Siden jeg var vognkommandør i troppens tredje stridsvogn så var det ofte min oppgave å kjøre først og jeg må innrømme at jeg lurte litt på hva jeg hadde rotet meg bort i. Det er en stående vits innenfor CLB at det er når den første vogna eksploderer vi vet at vi er i kontakt med fienden.

Vi forventet oss harde kamper med en fiende som ikke bare var religiøst fanatisk men hadde 8 års nylig erfaring fra en krig med Iran. Det andre problemet var at vi også forventet kjemiske angrep. OK vogna er godt utstyrt og pressurisert, men jeg må inrømme at for en traust nordlenning (til tross for god tidligere erfaring fra Afrika) så var det en litt merkelig følelse. Oberst Ivanoff hadde gjort en runde i skvadronene og holdt en liten motivasjons tale, og jeg må også innrømme at da han klappet meg på skulderen (det er ikke daglig kost fra en Legion oberst) og bablet om hvor viktig vår jobb var og hvor gode vi var så var jeg ganske overbevist om at jeg skulle bli transformet om til lys og varme.


Irakerne hadde bestemt at de ikke skulle fysisk forsvare grensepostene og bortsett fra et par MTLB som raskt ble ekspedert til de evige jaktmarker så var selve grensepasseringen begivenhetsløs.
Regimentet med 1 skvadronen (selvfølgelig) i teten rykket raskt inn i Irak og det var ikke før utpå dagen at vi kom i kontakt med de første Irakiske enhetene.
Som nevnt tidligere hadde Irakerne installert seg på enkelte små høyder i enheter som varierte fra et tropp til noe som kunne ligne på et par infanterikompanier. De minste og når det var mulig ble bare bombardert med 155mm fra artilleriet og forbigått. De overgav seg raskt da de forsto at de var forbigått og omringet. Vi så ingenting til denne beryktede religiøse fanatiske kamplysten.

De større enhetene ble alltid bekjempet på den samme måten. Skvadronen i teten som kom først i kontakt ville stoppe opp på en ligne omtrent 2500 meter unna og begynne å beskyte det de kunne observere som tunge våpen. Det tok bare et par minutter før 155mm begynte a falle over den irakiske posisjonen og 4 skvadronen med VAB HOT ville også starte å skyte så fort de var innenfor deres rekkevidde på 4000 meter. Samtidig ville infanteriet fra 2REI (VAB) sammen med en annen skvadron fra 1REC manøvrere rundt på en av flankene (den som var dårligst beskyttet). Etter noen minutter ville artilleriet stoppe og vi viste at det var bare noen sekunder før luststøtten ville slå til. Spesielt de franske Jaguar angreps flyene var imponerende. De kom inn i null høyde og vi satt bare der å ba om at de ikke skulle skyte feil. Det å se en jaguar som flyr rett imot deg får deg nesten til å drite i buksa, og når den freser rett over deg så antennene blafrer og det stinker brent jetfuel så pisser du nesten i buka av lettelse for at du fortsatt er i livet og får nesten ikke med deg at objektivet går til himmels.

Etter flyene så fortsetter artilleriet og tets skvadronen helt til skvadronen som skal angripe og infanterikompaniene (jeg tror infanteriet operterte i kompani par) er på plass på flanken og det stopper ikke før et minutt før de gir angrep. Infanteriet rydder opp det som er igjen mens skvadronen kjører rett igjennom og stopper omtrent 1000 meter senere i den farlige direksjonen.
Den tredje stridsvogns skvadronen som var i indirekte støtte går rundt tar opp teten for den vidre fremgangen mens den forhendværende tets skvadronen (som har gitt direkte støtte til angrepet) tar opp plassen som nummer to og får to nye infanterikompanier med seg. Skvadronen som utførte angrepet blir nummer tre i indirekte støtte.

Vi gjorde dette et tre eller fire ganger før vi kom opp imot det første objekivet for divisjonen som var en militær flyplass utenfor en by som bar navnet Al-Salman.

Det er kanskje vert og notere at vi fikk aldri noen noen virkelig strukturert mostand fra Irakerne og bortsatt fra noen dårlig styrte og spredte skudd så var det lite motstand.
Når jeg snakker om et angrep fra flanken så var det ofte mer snakk om å rulle over en gjeng med vettskremte stakkarer som etter å ha blitt beskutt av oss og artilleriet samt flyvåpnet hadde totalt mistet alle tanker om å drive krig. Helt ærlig så var det en total masakre og overkill. Irakerne overgav seg langt fortere enn vi hadde kapasiteter til å ta oss av dem. Feltsykehuset vårt var overfyldt men det var overhodet ikke av våre folk.

Jeg ble et øyeblikk litt usikker på hva Division Daguet var for enhet, men et lett søk førte meg til wikipedia (selvfølgelig) -Opération Daguet (Operation Brocket Deer) was the codename for French operations during the 1991 Gulf War.

"On September 14, 1990, Iraqi forces enter the residence of the French ambassador in Kuwait. In response French President François Mitterrand increases the number of troops and aircraft deploying to Saudi Arabia. Soon after, the French intervention is renamed "Opération Daguet" under the command of General Michel Roquejoffre. Additional French reinforcements arrived in December 1990 and January 1991."

http://en.wikipedia.org/wiki/Op%C3%A9ration_Daguet

Sv: 1REC i Operation Daguet (GF 1)

En annen interessant tråd fra Max: om Fremmedlegionens 1REC i Gulfkrigen i 1991.