Jeg har inntrykk av at det kan ofte være misforståelser og mye rykter rundt Fremmedlegionen.
Selv tjenestegjorde jeg 15 år i Fremmedlegionen og etter flere forespørsler både på forumet og PM så lager jeg en tråd om Legionen hvor jeg håper å kunne gi litt nøkternt lys over hva som er fantasi og hva som er fakta.

Jeg svarer gjerne på spørsmål men mitt første innlegg burde kanskje indeholde noen korte ord om min karriere.

Den skriftlige norsken min begynner å bli litt susten med årene men jeg håper at det er fortsatt forståelig.


Etter å ha fullført Fremmedlegionens 16 ukers rekruttskole en gang på midten av åttitallet så ble jeg og de andre i instruksjons troppen, eller for å være litt mere nøyaktig, det som var igjen av troppen sent til 1RE (1 Regiment Etranger) i Aubagne for å få våre endelige beordninger til de forskjellige regimentene som Legionen utgjorde. For meg skulle det bare være en formalitet. Jeg var nummer 2 på resultatslista og jeg viste at normalt sett så kunne jeg velge hvilket regiment jeg skulle beordres til.
Systemet er helt enkelt, man begynner med de første og så lenge det er plass så får du velge, mens de som er sist på lista, tar det som er igjen. Fra min side så var valget var allerede gjort. Jeg hadde som en dum 19 år gammel nordlenning oppe i isødet sett fremmedlegionen i Chad på TV og hadde allerede lenge fantasert om å kjøre rundt i ørkenen med en lett stridsvogn eller 4X4 iført marsjstøvler (med sokkene rullet over toppen på støvlene) og shorts med solbriller og grønn beret (akkurat som på TV). 1REC (1 Regiment Etranger de Cavalerie) here I come ;-) !!!

1REC er Legionens kavaleri regiment, men er oversatt til Norsk noe man kanskje kan kalle en pansret oppklarnings bataljon som er spesialisert i langdistangse oppklarning i ørken områder. Siden de er kavalerister så er de også selvfølgelig Legionens «overklasse regiment» som ser ned på de andre regimentene som bondeknøler som ikke er istand til å presse uniformer og er knapt i stand til å skrive navnet sitt. De andre regimentene (spesielt infanteriet og fallskjermjeger regimenet) driver å kriger på 300 meters avstand, og hos dem så foregår alt med mye hyl å skrik. Bortsett fra å skyte med bøsje og løpe rett frem så duger de til veldig lite. 1REC på den andre siden er gutta med klasse og style. Med disse drømmene i hodet og kanskje noen erindringer fra bøker om david Stirling og hvordan han skapte SAS så sto jeg å dagdrømte utenfor kontoret mens jeg ventet på min beordring.

STAFFORD !!!!!! Sersjanten røsket meg ut av dagdrømmene med et brøl. Hvor i helvete er du!!!?
Sersjant?!? Jeg står i rett og lurer på hva nå? STAFFORD! helvetes idiot brøler han på nytt. Hva i helvete har du gjort nå igjen? Jeg...??? (stakkars mæ, ka i fan e da såm e feil no?).
Du må møte øyeblikkelig på GESTAPO!!! Hæææ ? Jeg på GESTAPO ?!?! Gulp!! (stor diger enorm GULP)!!! Gestapo er «kjælenavnet» på en enhet som egentlig heter DSPLE (i de dager BSLE) og er Legionens sikkerhet og etterettnings avdeling. Det er en avdeling som er nesten utelukkende oppsatt av meget erfarne underoffiserer. Ingen vet hva de egentlig driver med bortsett fra at de er bland mye annet Legionens hemmelige politi og at de meget ofte jobber i utlandet og i sivile klær. Enhvær kandidat for Legionen har et avhør på «Gestapo» under opptaksprøvene og det er et par meget ubhagelige timer som man prøver å glemme så fort som mulig. Det å måtte gå tilbake dit til avhør etter rekruttskolen var uten tvil meget dårlig nytt. Sersjanten som nesten har følelser, ser på meg med litt medlidenhet og spør med en nesten normal stemme, men hva i allverden har du gjort for a bli kalt opp DIT?!?! Euhhh... jeg, jeg, jeg (stammer) vet ikke !!
OK vi får gå opp å se sier sersjanten som selv overhodet ikke har lyst å gå opp til Gestapo (selv om det er bare for å bringe en stakkar til slaktebenken).
DSPLE holder til i øverste etasje i den siste og øverste bygningen i den lia som utgjør storparten av området hvor 1RE (1 Regiment Etranger) ligger. Det er ikke veldig bratt men jeg svetter som en gris. Trappa er 5 etasjer opp (ikke noe heis her i gården) og må selvfølgelig sprintes opp (det er forbudt å gå i trapper i legionen, de skal løpes). Når vi tilslutt står forran den enorme pansrede døren i femte etasje så er jeg svett, anpusten, rød i tryne, og til tross for en 13cm høy kepi blanc ikke spesielt høy i hatten.
Sersjanten ringer på knappen under et enormt prehistorisk CCTV kamera og når det svarer et mettalisk OUI!?! så finner han det best (for sikkerhets skyld) å sprette opp i rett, hilse stramt, og presenterer seg før han fort legger till, jeg skal bare bringe Legionnær Stafford til avhør. OK svarer stemmen, Stafford venter, du går. Sersjanten blir borte med et svousjss ned trappene og jeg blir stående i rett. Jeg venter, venter, og venter meget lenge, hvor lenge er usikkert men det er veldig lenge før døren går opp med et klikk og en sersjantmajor ser på meg med misstro. Siden jeg allerede står i stram rett stilling så er det bare å hilse, rive av meg kepien og brøle ut presentasjonen så godt jeg kan. Légionnaire Stafford!!!! Quatre mois de service!!! Quatrième Régiment Etranger!!! Deuxième Compagnie!! Section Adjudant Silvas !!!! En attente d’affectation !!! A Vous Ordres Mon Adjudant CHEF !!!!!! ………..
Han bare står og ser på meg i minst tyve sekunder før han sier « Repos » (hvil) og «viens» (kom) jeg blir ledet inn på et stort nesten tomt kontor. Hvite vegger (selvfølgelig), et blankpolert linonium gulv som fabrikanten (en gang på femtitallet) sikkert hadde planlakt skulle være grått men som årevis av polering og skarpe grelle lys i taket hadde omgjort til et blankt speil hvor man kunne se hele kontoret speilvendt og som hengenede opp ned i etasjen under. To plakater på veggen, en vervingsplakat fra begynnelsen a syttitallet, «engange vouz, vous verrez du pays» sto det skrevet med en håpløs tegning av legionnærer som kjørte en buldozer i Tahiti, den andre var en plakat om våpensikkerhet fra krigen i Algerie. En enorm kontorpult i metal sto midt i rommet (model 1946 lærte jeg meget senere) med en nesten like enorm mekanisk skrivemaskin Type Remington som tronet på toppen. Jeg blir stående i rett forran kontorpulten mens sersjantmajoren blir stående litt for (etter min smak) nært meg.
Vet du hvorfor du er her? Etter 4 måneder så er franskem min forstatt meget enkel men jeg klarer å forstå hva han sier. Nei det vet jeg ikke... BANG!! Jeg får meg en ørefik så det synger!!! BANG!! Jeg får en nummer to på den andre siden... Sersjantmajoren ser på meg og på en langsom og demonstrativ måte drar av den lille firkanten med en gullstripe og en tynn rød stripe som han har midt på brystkassa og som sier klart ifra om at jeg har med en Adjudant Chef å gjøre. Ja Legionær Stafford sier han, da er vi enkle legionærer begge to, skulle du ha lyst å sloss så er det bare å kline till. Nei tenker jeg, det er tryggere å forbli i rett å ta det som det kommer. Det er en tøff jævel, ca 45 år, senete og seig, han kommer til å banke meg flat om jeg blunker feil. Så braker det løst på fransk i 5 minutter, jeg forstår ikke alt, men min mor er tydeligvis en hore og norske politikere er horebukker, Interpol er homser som han tydeligvis puler i ræva hvær dag. Forstår du sier han plutselig? Ja jeg forstår. Hva har du forstått??!! Euhhhhh.... BANG!!! Ørefik til høyre, BANG!!! Ørefik til venstre. MERDE !!!
Han går ut i gangen å brøler på noen. En stabsersjant kommer løpende, de babler på fransk utrolig fort i 2 minutter. Stabsersjanten snur seg mot meg å sier på engelsk: You did not tell us that your mother is a politician!!! Now the bitch is searching for you via Interpol and they are harassing us with faxes every day. Jeg prøver en “No but!!.....” BANG!!! Ørefik til høyre, BANG!! Ørefik til venstre. Jeg begynner så smått å bli vant til dem.
You will call your mother now!!! Make her cancel the search warrant and if this nonsense stops within one week. OK, if not, we will change your identity AGAIN and after 40 days in prison send you to 3REI (3 Regiment Etranger d’Infanterie) in French Guyana where you will be posted as bait for caimans and all possible small and less small insects that you can imagine and a few that you cannot imagine. OK !!!??
Jeg stabler kepien på hodet, hilser og snubler ut av kontoret. Stabsersjanten sier come here!! Inn på et nytt kontor, han peker på en telefon. The number is 9 wait for the dial-tone and then 0047755XXXXX call her now and pray that she will answer.
HALLOOOO… MAMMA!!!!!!


Tolv år senere er jeg i 1REC hvor jeg har gjort hele min karriære. Jeg er troppsjef på første troppen i første skvadronen og jeg er konge som en væreier i et nordnorsk fiskevær på begynnelsen av det tyvende århundre. Veien har hvert lang. Først i tredje skvadronen hvor jeg som korporal var med på operasjon i Senegal og slaktet opprørere/krypskyttere, senere i Tchad hvor jeg tilslutt fikk kjøre i stridsvogn og jeep i ørkenen imot Libyerene sammen med den Tchadiske hæren som var helt ned dopet og fullstendig gale, men utmerket gode til å knerte Libyere. Tilslutt med tredje skvadronenI den Central Afrikanske Repubikken hvor vi slo ned opprør nummer gud vet hva i det samme tiåret. Etterpå som sersjant med første skvadronen i Comores øyene hvor vi arresterte Bob Denar (en berømt fransk leiesoldat som ble litt gal på sine gamle dager) før vi i 1990 ble sent til Gulf Krigen hvor jeg var stridsvogn kommandør og NK tropp. Etter diversje kurs og kvalifikasoner blir jeg i 1992 sent til Dibouti og Legionens 13 Halv brigade hvor jeg tjenestegjør som Stabsersjant NK og senere troppsjef i oppklarningskvadronen. Der blir det deltagelse i den lokale krigen imellom revaliserende stammer og flere infiltringer inn i Erytrea. To turer til Somalia hvor vi opererer helt uavhengig inne i landet. 1994 begynner stille og rolig, men opprør i Rwanda gjør at vi reiser dit før min tjeneste i den 13 Halv brigde er over og min tid i Afrika blir litt forlenget. Tilbake til 1REC blir jeg beordert til Første skvadronen (selvfølgelig) hvor jeg overtar første troppen og vi reiser øyeblikkelig til Sarajevo hvor vi ankommer seint på året 1994 og blir værende til midten av 1995. Utenfor gjørme, blod, og krig samt fulle yugoslaver så gir UNPROFR meg anleding til å oppdage det norske forsvar og Normovcon som jeg har æren av og gi direkte støtte i dette tidsrommet.
Tilbake i frankrike så vet jeg at jeg har hvert troppsjef tilsammen i over 3 år og for en underoffiser så er det mye. Det finnes massevis av unge og adelige franske løyntnanter med lange navn som drømmer om min plass. 1REC er kremen av kremen for en fransk kavalerist og det er mange om beinet. Det er bare et tidspørsmål før jeg blir beordret og jeg går bare rundt å ber stille om at de ikke sender meg til skoleregimentet (4RE) for å lære opp nye sersjanter eller annet tull.

Beordringen faller som en bombe!! 1RE (1 Regiment Etranger) i Generalens Stab! HÆÆÆÆ Ka farsken ska æ gjør dær? Jeg forestiller meg hvordan det må være å servere kaffe for Generalen ;-(
OK jeg kjenner han og han kjenner meg, men man vet aldri hva de kan finne på. «Un ou deux sucres dans le café Mon General?» «Mes couilles» men det er ingenting å gjøre med det, og det er bare å reise. Regimentets Sersjant Major i 1REC er lykkelig, han kommer til å få en « innside contact » i generalens kontor. Han er så glad at han er nesten vennlig imot meg.

Jeg melder meg i 1RE og på Generalens Stab. Nypresset uniform, medaljer, merker, og hele sulamitten. Jeg blir sent inn til Generalen, presentasjon, handhilsing og et par historier fra da han var regimentsjef og jeg sersjant.
Generalen er i godt humeur og ser på meg...Bon!!... Je vais t’envoyer à la DSPLE…. (Greit jeg skal sende deg til DSPLE) de har gitt utrykk for at de har bruk for deg. Som du vet så er DSPLE ikke en avdeling du kan melde deg frivillig til og det de de som velger deg. Jeg ser ingen spesiell grunn til å gå imot den forespørselen. Euhhh... Javel Mon General.

Da er det bare påen igjen. I full uniform, opp i lia, opp i 5 etasje, rød i toppen (man blir ikke yngere), den jævla prehistoriske CCTV har blitt byttet ut men resten er det samme. Ikke noe juling denne gangen, bare smil og velkommen. Jeg møter obersten som er sjef for DSPLE som forklarer at jeg må selvfølgelig begynne nedest på den interne stigen og i de første månedene ta meg av sikkerheten til de nye rektuttene.
Jeg får mitt kontor. Ja jeg kjenner det godt ;-) Samme linolium, samme skrivebord, Remingtonen er borte, men plakatene er de samme.
Ringen er sluttet.

Jeg tjenestegjorde noen år i DSPLE før jeg gikk av med pensjon i en alder a 35 år og jobber siden det med sikkerhet for Franske industrielle grupper i Afrika og i Midt-Østen hvor jeg fortsatt befinner meg idag.