Så det du sier her er at Hæren skal enkelt fortalt bestå av panser, artilleri og ISTAR (egentlig FAC ...)? Disse må da selvsagt ha noen logistikk og beskyttelseselementer - og spørsmålet om panser er nyttig uten infanteri er jo fremdeles der.

Bortsett fra at ISTAR blir mer sentralt og at samvirke er noe vi må bli bedre på - er det egentlig så mye nytt da?

Jo, logistikk, samband etc er jo sentrale deler uansett organisering, men de er ikke nevnt eksplisitt her. ISTAR blir mer enn bare FAC, noen må ha ansvaret for å bygge e-bildet, f eks. Diesen ser også for seg økt innslag av EK og CNO/cyber, nettopp for å håndtere trusler fra f eks jamming som andre her har påpekt. Den nordlige stridsgruppen blir nok vesensforskjellig fra dagens 2bn og Pbn, selv om det sikkert fortsatt vil være en mektropp eller tre.

Jo, hvis du ser litt lenger opp - tung brigade og to bataljonsstridsgrupper var de eneste to alternativene som oppfylte målsetningene deres. De vurderte ikke Diesens løsning direkte, altså to bataljonsstridsgrupper hvor en er mekanisert og en distribuert.

Hvis vi ser for oss et plutselig, men begrenset, russisk angrep på Norge med de styrker Russland til enhver tid har nær Norges grense, bør vi jo også se litt på hvor norske styrker bør utgangsgrupperes, dvs. hvor bør de plasseres i fredstid? Under den kalde krigen var angreps-scenarioet temmelig fast, et stort (to eller flere divisjoner) sovjetisk angrep på Nord-Norge ville måtte ha som mål en fullstendig nedkjemping av norske og allierte styrker i Nord-Norge med en okkupasjon av hele landsdelen, i hvert fall nord for Ofoten. De aller viktigste mål for fienden ville være å ta Bardufoss og Evenes flyplasser, samt større havner, Tromsø, Harstad (og helst Narvik) som var der Norge kunne få inn hjelp, og som så ville isolere NATOs styrker i Nord-Norge slik at de lett kunne nedkjempes. For å kunne få inn tilstrekkelig styrker i et slik angrep ville russerne være helt avhengige (på grunn av veikapasiteten) av å gå gjennom Finland (E-8) og ned Skibotndalen (og Signaldalen og lendet mellom disse to dalene). Samtidig så man for seg temmelig storstilte amfibielandsettinger med en marineinfanteribrigad og en infanteridvisjon, der det for russerne ville være mest gunstilg å foreta disse lengst inne i en eller flere av de dype fjordene (som Balsfjorden, Malangen, Astafjorden og også Lyngen), samt selvfølgelig Tromsøya for å ta Tromsø havn og flyplass, hvis mulig også Hinnøya (Harstad, Evenes flyplass). Temmelig storstilte luftlandeangrep med opp til en fallskjermdivisjon ville støtte dette. En styrke ville sikkert angripe Finnmark og, men for Norge og NATO var det vitale å holde sentrale Troms. Det gitte angrepsalternativet var nærmest gitt av geografien, det var den eneste fremrykningsaksen russerene kunne bruke for å få så store styrker til raskt å virke mot sentrale Troms. Dermed ble også alt norsk forsvar først og fremst lagt opp til å forsvare mot dette alternativet, og det er selvfølgelig derfor våre militærleire er i området Skjold-Bardufoss-Setermoen. Spesielt etter 1968 så man også for seg mer kuppartede angrep med mindre styrker rettet mot Finnmark, enten alene eller som en del av "storangrepet". I en storkrig ville man her bare kunne føre oppholdende strid, hovedforsvarslinjen her ville måtte ligge i området Skibotn-Oteren og innover mot finskegrensen.

Ved angrep over land på Finnmark er det igjen to muligheter, som sannsynligvis begge ville bli utnyttet samtidig: Direkte over grensen mot Kirkenes/Høybuktmoen og videre vestover, og via Finland (Karigasniemi), gjennom Karasjok og E-6 til Lakselv. RV 93 fra Finland via Kautokeino til Alta var også en mulighet. Stående norske styrker i Finnmark besto av GSV (den gangen en redusert infanteribataljon som med mob-tillegg ble en bataljonsstridsgruppe og GP på Porsangmoen som var en full bataljonsstridsgruppe med en infanteribataljon, et middelstungt feltartilleribatteri, en stidsvogntropp og et lett luftvernartilleribatteri. I tillegg skulle to mob-bataljoner settes opp i Finnmark. GSV regnet man med ville bli nedkjempet temmelig raskt, men den ville gi tap, samt tidlig varsel og vinne tid. GP derimot, regnet man som sterk nok til å kunne avskrekke et lite og begrenset angrep på Finnmark. I en større sammenheng ville den måtte føre oppholdende strid tilbake til Troms. Det var en del uenighet om ikke Porsangmoen var for fremskutt og utsatt, om man ikke heller skulle ha satset på å forvare Alta som man mente var strategisk viktigere.

Situasjonen i dag er at Russland ikke har kapasitet til et slikt storangrep man så for seg under den kalde krigen. Det eneste de reelt kan ha mulighet til å angripe er Finnmark, først og fremst Øst-Finnmark. Men er det ikke da et paradoks å ha den norske styrke som kan virke i kamp mot et slikt angrep plassert i området Setermoen-Bardufoss-Skjold? Fra Bardufoss er det ca 550 km til Lakselv, og videre over 300 km til Kirkenes. Med bil som følger fartgrensene tar det over 8 timer Bardufoss-Skjold og 5 timer videre til Kirkenes. Å frakte en panserbataljon fra Setermoen til Lakselv vil sikkert under beste forhold ikke kunne gjøres på under 1-2 døgn, og de kan da risikere å være under luftangrep hele veien, ha broer sabotert etc. En lett styrke som skal ha med seg artilleri regner jeg også med neppe kan nå Øst-Finnmark fra indre Troms på under ett døgn.

Dermed mener jeg at det eneste fornuftige sted å plassere en mekanisert norsk styrke som skal kunne virke mot et begrenset russisk angrep på Finnmark er i Finnmark. Ikke helt på grensen, da den lett vil kunne bli "tatt på sengen" og slått ut før den er klar til å sloss, men i litt avstand. Porsangmoen virker som det mest fornuftige. Så bør vi ikke flytte fra indre Troms til Porsangmoen?

Jeg er nysgjerrig, hvordan foregår disse stridssimuleringene hos FFI? Jeg spør fordi jeg aner ikke, men sagt det, det virker litt i letteste laget å stille opp to motstandere på en datamaskin og trykke på play, om det er slik det faktisk foregår.

Til hvlts innlegg: Diesen har en god analyse av dette med plassering av reaksjonsstyrker, og konklusjonen er altså klokkeklar: det finnes intet sted i Norge hvor det er mulig å plassere en mekanisert styrke for å kunne reagere på trusler som kan dukke opp mange steder. Enten stasjonerer man en slik styrke et sentralt sted, eller så plasseres den på de objekter man ønsker å sikre. I det første tilfellet vil den bruke for lang tid, i det andre har vi rett og slett ikke nok styrker til å sikre et titalls eller hundretalls objekter mot et angrep. Her forutsetter vi angrep av styrker på bataljon eller mer, altså hinsides hva HV kan håndtere.

Når det gjelder hvlts forslag om Porsangmoen som et passe sted for stasjonering, så er det også alt for lang avstand for mekaniserte styrker i de fleste scenarier. Det nærmeste high-value target, Melkøya ved Hammerfest, er 163 km unna. Ikke så veldig langt, men svært kanaliserende lende, og dersom ikke fi er direkte tåpelig, bomber han Kvalsundbrua, og da er panser ganske ubrukelig. Andre relevante mål i Finnmark vil kunne være innen rekkevidde i løpet av et døgn, men hvis fi vet at vi har vår eneste kapable ressurs i Finnmark, hvorfor vil han ønske å angripe der? Tromsø er et interessant mål, eller hva med Jan Mayen eller Longyearbyen? Panser er lite nyttig uansett.

Spørsmålet er om en landmilitær trussel kan dukke opp hvor som helst? Bortsett fra et raid der man uansett ikke er ute etter å holde noe territorium, men bare ødelegge en installasjon (noe som nok helst vil bli gjort med bomber eller missiler fra luften) er det spørsmål om Russland har luftlande- eller amfibiestyrker og tilstrekkelig kapasitet til f.eks. å ta Tromsøya eller lignende. Hvis det er snakk om større mekaniserte styrker er det få andre steder de kan angripe fra Russland enn enten over grensen mot Kirkenes eller via Finland og Karasjok.

Avstandene Finnmark er veldig mye større enn avstandene i Georgia. At Porsangmoen skal bli slått ut plutselig ved et angrep over land før de rekker å reagere tror jeg ikke på. Avstanden til russisk territorium er 300 km, i Georgia klarte russerne i løpet av en ukes kamphandlinger aldri å rykke frem mer enn 100 km, og det meste av det var på område som alt var holdt av de Sør-Ossietiske og Abkhaziske utbryterrepublikker.

Jeg tror det vil være politisk uakseptabelt å ikke ha en av bataljonene på Østlandet, spesielt når den skal overta rollen til HMKG. Om dette bør være Rena kan selvsagt diskuteres.

Jeg tror det er like politisk uakseptabelt å ikke ha den andre i Troms, gitt den avhengigheten spesielt Bardu og Målselv har av en tilstedeværelse. Selv om det sikkert kunne vært kjekt å ha en mindre tilstedeværelse på GP, tror jeg det er mindre realistisk.

Det mest realistiske tror jeg blir at ISTAR-gruppen får sin faste base i Troms, men med en fremskutt kompanistridsgruppe ved GSV for å håndtere grensevakt, og samtidig ha en viss beredskap for å håndtere angrep i Øst-Finnmark, mens hovedstyrken har beredskap mot Vest-Finnmark og Troms.

Tilsvarende med mek-gruppen med fast base på Rena, men med en kompanistridsgruppe i Oslo for å ha beredskap i hovedstaden til erstatning for HMKG.

Å ha roterende grensevakt mellom vervede avdelinger er en interessant tanke. Men lite familievennlig - da disse jo også vil stå utenlands mellom rotasjoner. Tenker dere 14 på og 4 uker av a la Nordsjøen eller halvt år den avdelingen så halvt år den andre etc?

Jeg tror ikke vi er så uenige. Diesen skisserer vel også at personellet skal rotere mellom nord og sør, inkludert Oslo og russergrensen, mens materiell og installasjoner ligger fast.

Jeg håper jeg tar feil i organisering og omfang på strukturen, men tror to bataljonsstridsgrupper er det mest realistiske på lang sikt. Nå peker Diesen på at stridsverdien av en slik bataljonsstridsgruppe vil kunne være lik en av dagens brigader, og at det generelt blir feil å sammenligne enheter på historisk basis bare fordi de har samme betegnelse. Som han sier ville en moderne kompanistridsgruppe, disponert av hertugen av Wellington i 1815 i gode stillinger kunne nedkjempet en av Napoleons divisjoner...

Det skal ikke være noe mobiliseringshær, man allikavel så er invasjon av Finnmark scenarioet som diskuteres hær. De proff avdelingene som her diskuteres og hvor de burde være er inntresant, men hva med forsyningssikkerhet og mannskaps forsterkning?

Du er ikke så dum du.

Norsk Militært Tidsskrift nr 4 2012 ligger her: http://www.nor-miltids.com/NMT-%C3%A...ow%20siste.pdf

Diskusjonen fortsetter: Diesen får tilsvar fra brigader Odin Johannesen, som ikke er helt enig i hans konklusjoner.