Re: Forsvarets medalje for edel dåd for hendelse i NORBATT I

Flotte greier!!

Men det må jo være mange hendelser opp gjennom UNIFIL historien som er dårlig dokumentert - og det er utfordrerende å finne ut hvem som faktisk deltok. Så at alt som er verd oppmerksomhet kommer opp skal vi nok ikke forvente.

Re: Forsvarets medalje for edel dåd for hendelse i NORBATT I

Da har jeg fått litt mer informasjon: H.M. Kongen tildeler to personer Forsvarets medalje for edel dåd for deres opptreden under trefning 6. juli 1978. Medaljene vil bli delt ut til dem av Forsvarssjefen under en seremoni på Akershus på FN-dagen 24. oktober. Den ene var 20 år gammel og menig på laget som i krigsdagboken kalles "utrykningsstyrken" (1. tropp/Coy 3), mens den andre var 22 år gammel og fenrik, lagfører for laget (3. tropp/Coy 3) som omtales som dekningsstyrken.

Hei er litt ny i forumet, men har du fått vite hvem som fikk medalje for edel dåd ?
En annen ting, finnes det info her om kaukaba slaget

Jeg hadde feil informasjon, det var Forsvarets innsatsmedalje de fikk. De fikk den først i går og ikke i fjor som først planlagt. Olav Eggum og Per Morten Bjørnstad.

Som sagt, det var to feil ved informasjonen jeg postet her i juli i fjor: 1) Det var Forsvarets innsatsmedalje og ikke Forsvarets medelje for edel dåd som ble utdelt på grunnlag av hendelsene 6. juli 1978, og 2) man ventet til 1. juni 2012 med selve medaljeoverrekkelsen, den skjedde ikke på FN-dagen i fjor.

Ellers er detaljene de samme. Siden jeg var i samme kompani (og samme tropp som den ene), kan jeg gi litt flere detaljer om hendelsen her. Det er stort sett etter hukommelsen, og den er jo litt rusten etter 34 år, så det er ikke 100% sikkert alt er korrekt.



Det var Per Morten Bjørnstad (til venstre) og Olav Arne Eggum (til høyre) som 1. juni 2012 ble tildelt Forsvarets innstasmedalje med følgende begrunnelse (bataljonssjef i NORBATT I, Vigar Aabrek står i midten):

Per Morten (akkurat fylt 20 år og troppens yngste, han var midt i førstegangstjenesten som kløvfører i Kløvkompaniet på Skjold da han 28. mars 1978 meldte seg som frivillig til FN-styrken og etter 3 dagers trening [og ingen omskolering til geværmann] var geværmann i Libanon fra 1. april) var geværmann på et geværlag i min tropp (1. tropp/Kp 3), mens Olav (22 år, nybakt far, 2/3 ferdig med plikttjenesten [som BK-instruktør på BSIS] etter BSIS da vi dro nedover, han ble som normalt den tiden normalforfremmet fra sersjant til fenrik etter ett år den 1. juli 1978 tror jeg) og lagfører for et lag fra 3. tropp/Kp 3.

3. tropp hadde omringet det såkalte "PLO-reiret", og laget Per Morten var på var blitt underlagt 3. tropp for å være et utrykningslag den uka det nå er snakk om. Den 6. juli ble det hørt et skudd fra PLO-gruppen (ca. 15 mann) og utrykningslaget ble sendt ut for å undersøke. Av en grunn jeg ikke helt kjenner ble laget splittet og tre eller fire soldater (inklusive Per Morten samt lagets nestlagfører) gikk mot PLO-gruppen mens resten av laget (inkl. lagfører) var ute av kontakt med dem og deltok ikke i noe av det påfølgende. PLO åpnet da intensiv ild mot de tre-fire soldatene fra 150 meters avstand og rykket fram mot dem. Geværlaget til Olav kom til utsetning, utgrupperte og åpnet ild mot PLO. PLO skjøt tilbake og Olavs MG 1er (Svein Johansen) ble truffet av en AK-kule som splintret begge beina i underarmen og gikk gjennom maven på tvers, men like under huden og uten å skade indre organer. Olav fikk laget i stilling, erstattet den sårede (og evakuert ham) med MG 2er, og fikk ropt til de tre-fire soldatene at han skulle sørge for dekningsild, og så måtte de trekke ut med ild og bevegelse. Det kom ikke noen reaksjon, fordi nestlagføreren var psykisk slått ut og helt apatisk. Per Morten tok da fatt i ham og fikk ristet fornuft i ham, og fikk med ham og de andre på tilbaketrekning med ild og bevegelse.

Som man raskt vil se ved et google-søk, har Per Morten i mange år slitt med PTSD og fikk for fire år siden yrkesskadeerstatning.

Før 1982 fantes det ingen medalje eller dekorasjon som kunne brukes for påskjønnelse for mot og tapperhet i internasjonale operasjoner, hvis ikke Norge var i krig med en annen stat. Derfor ble det heller ikke skrevet innstillinger eller gjort noe systematisk forsøk på samle og arkivere informasjon om soldater som hadde utmerket seg. I de tidlige kontingentene i Libanon var det noen bataljonssjefer som syntes dette var for ille, og laget forskjellige hjemmesnekrede hederstegn, plaketter o.l. som de delte ut noen av.

Først og fremst for å bøte på dette, ble Forsvarets medalje for edel dåd opprettet i 1982. Det har vært en rekke statuttendringer for den medaljen siden da. Det ble etter hvert delt ut en god del av denne for hendelser i UNIFIL, stort sett for situasjoner der noen (både i eller uten stridskontakt) hadde tatt stor risiko for å redde menneskeliv. For tjeneste i første kontingent i 1978 ble etter hvert utover på 80-tallet ni soldater tildelt Forsvarets medalje for edel dåd, alle for den samme hendelsen, da seks libanesiske sivile gikk i et minefelt 17. juli 1978. To ble drept på stedet, tre var lettere såret og tok seg ut av minefeltet på egen hånd, mens en lå igjen kritisk såret inne i minefeltet (bl.a. en fot skutt av, en skadet hånd og alvorlige øyeskader). Lege og sanitetssoldat hoppet fra hovrende helikopter 1 meter over bakken ned med beina i krateret etter eksplodert mine og satte igang førstehjelp, mens pionertroppen ryddet gate inn til dem.

Det er meget bra at man nå etter mer enn 30 år har gått videre, og meget fortjent påskjønnet Per Morten og Olav. Men det var en rekke tilfeller der soldater og befal utmerket seg ved tapperhet og/eller dyktig ledelse i strid i NORBATT I (og sikkert mange andre kontingenter, særlig de tidlige) i tillegg til denne episoden. I NORBATT I var det ca 5 tilfeller der norske styrker besvarte ild med rettet ild, og et meget stort antall andre episoder med sikkert spesielt modig opptreden under ild, der ilden ikke ble besvart. Problemet er at intet den gangen ble dokumentert med tanke på fremtidige dekorasjoner, fordi slike ikke fantes.

Jeg vil si det var minst to andre hendelser i NORBATT I der påskjønnelser burde blitt gitt. Den ene er det første skikkelige infanteriangrepet på NORBATT I, i Kaoukaba 9. mai 1978. En rekke soldater i 2. tropp/Kp 3 utmerket seg der, men spesielt troppssjefen, løytnant (senere oblt) Petter Kjendlie. Hvorfor ikke han, som ledet det vellykkede (med tross alt minimal bruk av våpenmakt, men det var sannsynligvis 8 døde fra PLO) forsvaret av Kaoukaba mot et plutselig overraskelsesangrep av ca. 25 mann, ikke har fått medalje, er over min forstand. Kompanisjef Tor Løset (senere oberst) kunne gjerne fått medalje for svært kald og dyktig ledelse i mange situasjoner (bl.a. da han ble igjen i Kaoukaba med 11 frivillige natten mellom 6. og 7. april, da resten av styrken ble trukket grunnet PLOs trussel om å bombe Kaoukaba til småbiter). Og selvfølgelig, i det som var det "store slaget" for NORBATT I natten 21.-22. august der Kp 2 var i svært kraftig ildveksling med PLO, var det også flere som utmerket seg og burde fått medalje.

En annen sak er at da Forsvarets medalje for sårede i strid ble opprettet for et par år siden, var det uten tilbakevirkende kraft. De tre i NORBATT I som ble såret i direkte stridshandlinger (Ole Eriksen, Kristoffer Hole og Svein Johansen) har aldri fått noen norsk medalje. Derimot har i hvert fall Kristoffer mottatt den libanesiske hærs medalje for sårede i strid, men ingen påskjønnelse fra Kongeriket Norge!

Nå kjenner ikke jeg til de nittygritty detaljene omkring statuttene for denne dekorasjonen, men det jeg derimot vet er at denne etter innføring har blitt tildelt (og egentlig helt ufortjent også IMHO) til en kar som ble såret i Afghanistan her en gang rundt midt i det forrige årtiet - altså før denne medaljen ble innført IIRC.
Altså, dersom det faktisk stemmer at denne medalje ikke har tilbakevirkende kraft, men at man fortsatt har tildelt denne til Afghanistan-soldater med tilbakevirkende kraft allikevel, så er det absolutt ingen unnskyldning for at Libanon-veteraner, som faktisk - og i motsetning til andre - har blitt såret av fiendtlig ild, ikke skulle få denne dekorasjon.

Statuttene for Forsvarets medalje for sårede i strid:
Så vidt jeg har hørt finnes det knapt noen dokumentasjon om de som ble såret i strid i f.eks. Libanon i tidlige kontingenter. Jeg prøvde en gang å lage en oversikt over sårede i strid i NORBATT basert på åpne kilder etc., men det var for vanskelig. Det jeg kjenner eksakt er NORBATT I som hadde tre sårede i stridshandlinger:

6. april 1978: Ole J. Eriksen (Tr 3/Kp 3) truffet i benet av splint fra BK-granat under PLOs beskytning av Kaoukaba.

9. mai 1978: Kristoffer Hole (Tr 2/Kp 3) truffet i benet av mitraljøse-prosjektil under ildstrid mellom PLO og NORBATT i Kaoukaba.

6. juli 1978: Svein Johansen (Tr 3/Kp 3) truffet av AK-prosjektil som gikk gjennom arm og mage under ildstrid mellom PLO og NORBATT utenfor Rachaya el Fouchar.

Da skal jeg isåfall svelge mine ord om at den saken jeg nevnte ble tildelt tilbakevirkende, jeg hadde det for meg at medaljen kom mot slutten av 2005/starten av 2006. Men ellers står jeg ved lag for det jeg har sagt.
Og forøvrig, så er jeg enig i at de tre tilfellene du nevner helt klart er innafor og burde vært dekorert for, spesielt når dem nå velger å dekorere for dette som skjedde i 1978.

Hei
det er riktig det som er skrevet her i forbindelse med tildeling av Forsvarets innsatsmedalje til Olav og meg. Riktignok har jeg jobbet frem flere saker for innstilling til medaljerådet, deriblant flere som har blitt såret i tjeneste, hvor disse desverre ble avslått. Sammen med Vigar Aabrek gjorde vi undersøkelser, og hentet inn informasjon om hendelser, fikk 1 hånds informasjon fra de som deltok, samt også krigsdagbok, for å legge frem for medaljerådet personer som var blitt såret i kamp. Desverre ble ikke sakene gjort gjeldene grunnet at medaljen ikke ble omgjort i statuttene slik at den fikk tilbakevirkende kraft. Riktignok la jeg frem hendelsen om Kaukaba, som gjorde at Petter Kjendlie ble tildelt Forsvarets innsatsmedalje.

Jeg er av den oppfatning at medaljerådet ikke er villig til å forandre statuttene på nåværende tidspunkt, men håper i fremtiden at de vil se på innstillingene på de som ble såret i kamp i Libanon. Jeg har fremdeles all informasjon om sakene som er lagt frem, fra meg og Vigar, og vil i nær tid legge det frem for medaljerådet nok engang. Håper sakene får ett annet utfall.