Milforum

Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Bombekastere i urtiden (1970- og 80-tallet)

Collapse

Annonse før emne

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts
  • Trådstarter

    Bombekastere i urtiden (1970- og 80-tallet)

    Jeg ble fristet til å skrive litt om hvordan BK fungerte i urtiden, på 1970- og 1980-tallet, innenfor de delene av systemet jeg hadde spesiell erfaring med. Dette er helt og holdent basert på hukommelsen og på to notisbøker jeg har bevart, en fra rekruttskolen i 1976 og en som jeg noterte i under repøvelser i 1982 og 1985. Først og fremst en øvelse for min egen hukommelse, å se hvor mye jeg husker. Det ville være interessant å sammenligne med dagens bruk, samt med artilleriet.

    Click image for larger version

Name:	BK.jpg
Views:	8592
Size:	236,1 KB
ID:	1051211

    Først litt overordnet: Dette er det jeg husker fra tiden 1976 – slutten av 1980-tallet, dels fra førstegangstjeneste i 81 mm BK-tropp, dels fra repøvelser i 107 mm selvdreven TBK-tropp. En infanteribataljon i henhold til KOP for infanteribataljon fra 1978 (de avdelinger jeg fulgte var i henhold til denne, både under førstegangstjeneste 1976-1977 [litt på forskudd] og senere ved repøvelser på 1980-tallet i Bn 3/IR 3) hadde to BK-tropper, hver med fire bombekastere, normalt enten to 81 mm BK-tropper eller én 81 mm BK-tropp og én 107 mm TBK (tung bombekaster) tropp (i stående styrker fantes det også bataljon med to TBK-tropper). BK var britisk NM95 produsert omkring 1975, som i dag, TBK var amerikansk M30 produsert i første halvdel av 1950-tallet. BK-troppen kunne enten være beltevognoppsatt eller traktoroppsatt (normalt beltevognoppsatt i feltbataljoner, ltså de som inngikk i brigader, og traktoroppsatt i lokalforsvarsbataljoner). TBK-tropp kunne være selvdreven (montert på M106A1, en spesialversjon i M113-serien) eller tauet. Jeg har kun erfaring fra beltevognoppsatt BK-tropp og selvdreven TBK-tropp, så jeg holder meg til disse (og for enkelhets skyld stort sett den første), men det var ikke stor forskjell til de øvrige på overordnet plan. Begge troppetyper hadde altså fire bombekastere i troppen.

    BK-troppen (beltevognoppsatt) hadde altså fire BK-lag med hver sin BK. Kjøretøy i troppen var 3 stk. feltvogn (Volvo Felt, Landrover el. MB) med tilhenger (én for troppssjef, én for NK og én for ko), 3 stk. beltevogn BV-202N (for lag 1-3) og 1 stk. traktor med tilhenger NM25 (for lag 4), samt én motorsykkel (Tempo Taifun 175 cc) for motorsykkelordonnansen (MO). De fire BK-lagene hadde hvert 5 mann, lagfører (korp), BK-1er, -2er og -3er, og vognfører. Alle væpnet med AG3 og bar 100 skudd 7,62 mm amm. Vognfører hadde i tillegg 2 stk. M72. I vognen var det komplett BK, lagsutstyr og 100 granater (70 spreng, 20 røyk og 10 lys). 4. lag (traktortilhenger hadde nyttelast på 2000 kg, mens BV-202N hadde nyttelast på 1000 kg) hadde også med utstyr for ko, først og fremst et komplett 14 kvm ko-telt, feltbord og et par feltstoler, og en komplett 12,7 mm mitraljøse med luftmålstativ. Ammunisjonslaget i trentroppen i stabskompaniet ville i tillegg ha to BV-202N som støttet BK-troppen, hvert lastet med 200 BK-granater.

    Troppen hadde tre OP-lag, hver på to soldater, én OP-befal (sjt) og én OP-assistent (korp), som støttet hvert sitt av bataljonens geværkompanier. Begge med AG3 og 100 skudd. De var utstyrt med 1 stk. AN/PRC-77 på troppsnettet og 1 stk. SEM-52N på støttet geværkompanis nett. Geværkompaniets ildplangruppe besto av feltartilleriets OP-offiser og OP-befalene fra de to BK-troppene, med artilleriets OP-offiser som sjef.

    Troppsstaben var svært stor og kan deles opp som følger:
    1. Sjefsgruppe bestående av troppssjef (fenrik/løytnant), én vognfører felt/sambandssoldat og én sambandssoldat, alle med AG3 og 100 skudd. De var utstyrt med 2 stk. AN/GRC-160, én på troppsnettet og én normalt på støttende feltartilleribatteris operative nett, men kunne også brukes på bataljonens operative nett. Troppssjefene i de to BK-troppene var med i bataljonens O-gruppe og ville normal henge mest mulig i hælene på støttende batterisjef fra feltartilleriet (i bataljonens R-gruppe) og ville bare sjelden i felt kunne besøke troppene sine. Bataljonens ildplangruppe besto av batterisjefen og de to BK-troppssjefene, med batterisjefen som sjef.
    1. NK (fenrik/sjt) med troppsass/feltmåler (korp), én vognfører felt/sambandssoldat og én sambandssoldat, samt motorsykkelordonnans/feltmålerass (MO), alle med AG3 og 100 skudd. De hadde 1 stk. AN/GRC-160 på troppsnettet. NK var sjef i BK-plass, men denne gruppen var også troppens rek-gruppe med ansvar for å rekognosere og klargjøre neste BK-plass, så de var mye av tiden på rek-oppdrag. MO ble brukt når det var mulig for å overbringe ordrer, for å kunne opprettholde mest mulig radiotaushet.
    1. Ko-gruppe, bestående av troppsfører (sjt/fenr), ko-off (sjt/fenr), sambandskorporal (korp), 2 stk. sambandssoldater, vognfører felt/sambandssoldat og 2 stk. ko-assistenter (1 korp og 1 menig, henholdsvis ko-ass 1 og ko-ass 2). Alle væpnet med AG3 og 100 skudd. Vognen hadde en AN/VRC-46 på troppsnettet og en AN/GRC-160 på støttekompaniets adm-nett. Troppsfører hadde dessuten en AN/PRC-77 på troppsnettet. Troppsfører ledet troppen under forflytning, planla og ledet nærforsvar av BK-plass og veiledet og støttet BK-lagene under skyting. Ko-off ledet arbeidet i ko, og under skyting ga ildordrer til BK-lagene. Sambandskorporalen ledet sambandstjenesten i troppen på delegasjon fra NK. Sambandssoldatene og vognfører felt/sambandssoldat utførte sambandsarbeid i ko, linjelegging etc. (i forsvarsstilling skulle linje legges fra troppens ko til hvert av OP-lagene og til troppssjef (bataljons-OP). I tillegg alltid når tid linje til hvert BK-lag (som reserve i tillegg til ildordresett) og til nærforsvars-vaktpost og til nærmeste andre veksler som hadde linje til bataljonenes ekspedisjon. Ko hadde en feltveksler SB-10T-A for dette. Ko-assistentene utførte beregningen av skytedata fra måldata gitt av OP-lagene. For redundans trente ko-assistentene både å gjøre hverandres jobb, gjøre sambandssoldatenes jobb og ko-offiserens jobb. I prinsippet kunne én ko-assistent drifte hele ko (det ble gjort under trening) med både å kommunisere med OP og ta imot ildordrer, omregne måldataene til skytedata, og med dem gi ildordrer til BK-lagene. Ko-assistentene hadde også opplæring i feltmåling for å kunne erstatte troppsass, men den opplæringen ble lite vedlikeholdt for min del. Ko kunne enten være i feltvognen eller, hvis man skulle bli lengre tid i stilling, i 14 kvm ko-telt. I selvdreven TBK-tropp var ko i en M113A1 (før 1977 i M577, men de ble byttet med M113A1, det var greit, det var ikke noe behov for å måtte stå oppreist, eneste problem var at den manglet dieselgenerator for strøm.) Ved bruk av telt ble det brukt fjernstyringssett AN/GRA-39 for å anvende AN/VRC-46 radioen i feltvognen fra ko-teltet. For å få god kommunikasjon til OP kunne høy jordplanantenne RC-292 anvendes med AN/VRC-46 (prøvd noen ganger, både i førstegangstjenesten og repøvelse). Ved bataljonen i forsvar ville bygging av bunker for BK-ko ha høy prioritet. Til hovedkommunikasjon mellom BK-lagene og ko ble brukt ildordresett PA-3N (egentlig beregnet for feltartilleribatteri). Dette hadde en koaks-kabel ut til en koblingsboks der man fra hvert BK-lag koblet til med WD-1/TT feltkabel til en kombinert høyttaler og mikrofon ved hver BK (ved lagføreren). Ildordresettet hadde høyttaler og telefon, så man fra ko kunne høre hva hver lagfører sa i høyttaler/mikrofonen, og lagførerne kunne høre hva som ble sagt til dem fra telefonen i ildordresettet (men lagførerne kunne ikke høre hverandre). Backup var ropert (eller selvfølgelig felttelefon TP-6N hvis man alt hadde rukket å legge linje fra vekseleren i i ko). Som man kanskje har forstått, var min opplæring og tjeneste i både førstegangstjeneste og i mob-avdeling som ko-ass (rekruttskole ved IØ2, deretter BK-tropp 1 ved Bn 3/Brig N (dvs. BK-tropp 2 var da på mob-status, fra IR16), senere mob-oppsatt i TBK-tr 3/IR 3 (rep-øvelser i 1982, 1985 og 1988), og til slutt var jeg en kort stund mob-oppsatt som ko-ass i en BK-tropp i Lokvbn 2/IR 3 før den ble nedlagt, men rakk ikke repøvelse med den).

    Her vil jeg i litt mer detalj gå gjennom de tjenestene jeg kjenner spesielt godt, først troppsass/feltmåler, deretter ko-tjenesten:

    Først ordinær stillingsgang av troppen: Her har NK med rek-gruppen klargjort ny BK-plass. BK-troppen opererer alltid samlet. De fire bombekasterne vil plasseres på tilnærmet linje, med ca. 30 meter i bredde mellom hvert lag, og litt forskutt i lengde (gjerne som en lav N). Rek-laget har plassert et fotplateflagg nøyaktig der hver BK skal stå. De har videre bestemt sted for å plassere og kamuflere kjøretøy, sted for ko, og viktigst av alt, bestemt tre essensielle tall: 6-sifret rutetilvisning for BK-plass, høyde over havet for BK-plass (til nærmeste 10-meter), og grunnretning, dvs. hovedretningen bombekasterne skal stilles mot (midt i forventet ildområde, gitt til 100 streker). Posisjonen skal være for BK nr. 2 (regnet fra venstre i skuddretningen) som normalt er innskytningsbombekaster og det dyktigste laget/har den dyktigste lagføreren. Posisjonen bestemmes fra kart, eller ved innmåling fra nærmeste kjente punkt fastsatt fra kartet. BK-plass bør være 1000+ (for TBK 2000+) meter bak fremste egne (minste skyteavstand 400 m for BK, 800 m for TBK; maks rekkevidde for BK var 5800 meter med granat NM123 som begynte å komme i stridsoppsetningen fra 1976, 3900 meter med den vi hadde tidligere, maks rekkevidde for TBK var 5650 meter), sentralt i bataljonens teig, men til siden for hva som kan regnes som mest sannsynlige fremrykningsvei ved fi gjennombrudd. Under marsj vil troppen ha rekkefølge ko, 2. lag, 1. lag, 3. lag og 4. lag. MO vil være veiviser og føre lagene på plass. En papirlapp med rutetilvisning, høyde og grunnretning gis straks til ko-mannskapet så de kan klargjøre for skyting. Lagene laster av våpen og ammunisjon på hver plass, og vognfører kjører BV eller traktor til tilvist plass og kamuflerer kjøretøyet. Samtidig løper en på laget og legger en linje fra høyttaler/mikrofon til koblingsboksen for ildordresettet i ko.

    Troppsass står på en plass normalt foran troppen med god sikt til alle fire BK’er. Der har han satt opp en retteflate, det som sivilt kalles teodolitt. Dvs. et kikkertinstrument for nøyaktig måling av vinkler i side, og også i høyde, og som har et nøyaktig magnetkompass. Det justeres så det står helt i vater med en dåselibelle. Retteflatene vi brukte (frem til slutten av 1980-tallet i hvert fall) hadde tysk ørn og hakekors, og var altså eks-tyske fra 2. verdenskrig. Magnetkompasset var ømfintlig, så troppsass måtte legge fra seg våpen, GRU og stålhjelm når han brukte retteflaten (helst båret av en som assisterte, MO eller alternativt NKs sambandsmann).

    Hver BK blir først satt opp (fotplaten tråkket godt fast, gjerne gravet litt ned, om vinteren måtte det graves ned til bar bakke) tilnærmet i grunnretning, bestemt med lagførers kompass. Hver BK setter så ut en rettestokk (TBK bruker to rettestokker for å kunne kompensere for forskyvning i lengderetning) nøyaktig 1000 streker til venstre for rett fram, i ca. 20 meters avstand. BK-ener ser gjennom kikkertsiktet og bruker håndsignaler for at rettestokken settes rett på tråden i midten av kikkertsiktet (siktet er altså stilt på 1000 streker til venstre) og er helt loddrett. Deretter siktes det med siktet rett på retteflaten, og troppsass sikter med retteflaten rett på siktet på BK. Troppsass leser av retningen til BKens sikte, justerer for misvisning (slik at retning er i forhold til rutenord), legger til 4200 streker (3200 + 1000) og trekker fra 6400 hvis tallet er større enn 6400, og roper det til BK, som stiller siktet så det viser denne vinkelen når han sikter rett på retteflaten. Dette gjentas for hver BK. BK-ener legger så grunnretning inn i siktet, og skrur BK i side til han har rettestokken rett på tråden i siktet. Da vil våpenet være korrekt i grunnretningen, og man kan skyte korrekt i den retning som blir oppgitt. Selvfølgelig vil det komme inn noe feil, som må kompenseres ved innskytning (sammen med feil som skyldes at BK-plass bare er oppgitt til nærmeste 100-meter (6-sifret rutetilvisning) og hva som skyldes vær og vind). 10 streker feil i retning på 5 km avstand gir 50 meter feil i treffpunkt. Det var også et par andre måter å fastsette BKs korrekte retning og dermed parallellstille våpnene. Man kan bruke fjerntliggende siktepunkt hvis man f.eks. har en markant fjelltopp i sikte, som man kan ta ut retning til med transportør på kartet. Det groveste som gir stor feil er bare å bruke lagførers kompass. Det må gjøres ved snøggstilling, dvs. hvis man under marsj fra en BK-plass til neste (der rek-gruppen venter) får ordre om at man øyeblikkelig må stoppe og skyte fra der man er.

    I angrep brukes svært gjerne innskytningsbombekaster, IBK. Da plasseres først én bombekaster (normalt 2. lag) 300 – 500 meter fra BK-plass og troppsass gir retning med retteflaten til denne som over. Her kan så lag 2 raskt skyte inn et antall mål som man eventuelt kan legge over fra, eller som OP har angitt andre mål i ildplanen fra etter OP-feltmåling. Så må man måle nøyaktig retning og avstand fra denne plassen til den ordinære BK-plassen, og samtidig, like viktig, overføre grunnretning. Målingen av retning og avstand, og samtidig overføring av grunnretning, ble gjort med to retteflater, og for avstand målebånd. Dette må gjerne gjøres i flere etapper, der man noterer retning og avstand for hver etappe, og ko-ass kan da bruke måleskiven til å beregne den samlede retning og avstand. Det vil alltid være en feil i nordretningen (eller grunnretningen) når BK har målt retning som over. Det gjelder at bombekasterne i hovedstillingen blir satt opp med akkurat den samme feil i retning som bombekasteren som ble brukt til innskytning hadde. Det trenger man to retteskiver til, hvis man kan se fra IBK til hoved BK-plass, leser man av retning fra retteflaten som ble brukt til IBK til retteflaten som skal brukes til retningsinnstilling i hovedstillingen. Denne sikter så på den første rettflaten og setter retningen til den til retningen gitt av den første +/- 3200 streker. Da har den samme nordretning som den første. Dette kan gjøres i flere sprang ved å flytte med seg retteflatene. Det er dette som er overføring av grunnretning. I forsvar brukes akkurat samme prosedyre for å overføre skytedata fra hovedstilling til skiftestilling.

    Nå er bombekasterne (eventuelt bare én IBK) satt opp, og parallellstilt ved troppsass’ bruk av retteflaten slik at når de er satt i f.eks. retning 3465 streker, så peker de virkelig i retning 3465 streker i forhold til rutenord (pluss/minus en forhåpentlig mindre feil). Ko har samtidig klargjort for å kunne omregne måldata til skytedata. Til det har de fått 6-sifret rutetilvisning for BK-plass og BK-plass’ høyde (til nærmeste 10-meter). Foruten sambandsutstyret som er nevnt, består ko-utstyret av en ko-veske og et antall (så vidt jeg husker hadde vi fire) måleskiver (også ofte kalt plotteskiver, men offisielt navn var måleskive). Ko-vesken var en skulderveske som inneholdt bl.a. reglementer, skrivesaker, inklusive fargeblyanter og viskelær, skrivepapir etc., og viktigst, blokker med de viktigste blankettene, ildplanblankett, radiodagbok, og ko-blankett (og noen til, som meldingsblankett) og trykte skytetabeller. Dessuten i en egen lomme, et ur (av størrelse som gammelt lommeur) med stor sekundviser. I tillegg for TBK, høydekorreksjonskort.

    Måleskiven vi brukte 1976 – 1990 (i hvert fall) var kanadisk. Jeg har dessverre ikke noe godt bilde av den. Jeg tror den hadde vært i bruk noen få år i 1976. Det ble sagt at man hadde testet måleskiver fra bl.a. Storbritannia og USA, og hadde funnet at den kanadiske var suverent best. Når jeg googler «mortar plotting board» finner jeg mange bilder av amerikanske måleskiver M16 og M19, men knapt andre, og i hvert fall ikke de kanadiske vi brukte (M19 har likheter).

    Måleskiven består av tre deler: rutenettskive, strekskive og grafisk skytetabell. Rutenetteskiven er en kvadratisk hvit plastskive på 1 x 1 meter, der det er inngravert et rutenett med ruter på 0,4 cm x 0,4 cm, der hver 10. rute er uthevet (slik at det altså blir 4 cm x 4 cm store ruter). Denne ble tenkt å være et kart i målestokk 1:25.000 med BK-plass i sentrum, slik at de små rutene er 100-meterruter og de uthevede kilometerruter. I midten er en skrue der man kan feste en vingemutter. Strekskiven er en sirkulær klar plastskive med nesten 50 cm radius og hull i midten (med metallforing). Langs kanten er inngravert streker med tall for (så vidt jeg husker, men er ikke helt sikker) hver 100. strek, fra 0 til 6400 streker (jeg husker ikke nå om det var merke for hver strek, for hver 10. eller noe mellom). Grafiske skytetabeller hadde man for hver granattype (det manglet for f.eks. nye granattyper og for svært gamle granater fra 2. verdenskrig, der måtte man bruke trykt skytetabell), igjen en plastskive som utgjorde en sirkelsektor, med hull i sentrum. Det var utsparringer som tilsvarte ladningsantall (f.eks. fra 0 til 6 ladninger for NM123, fra 1 til 8 ladninger for granaten som ble anvendt tidligere) og avmerking for oppsats for gitt avstand. For TBK var det motsatt, grovinnstilling for avstand var med oppsats (det ble kun skutt med oppsats 800, 900 eller 1065 streker), fininnstilling var med antall ladninger (totalt 41 så vidt jeg husker, og de kunne deles ned til åttendedeler; dermed kunne ildordre f.eks. gi «ladning 32 og 7/8, oppsats 900»). Ved siden av oppsatsinndelingen (eller ladningsinndelingen for TBK) sto også i intervaller granatens flyvetid. Inne i trekket for måleskiven var en lomme med plass til grafiske skytetabeller. Vinkel i side het sidevinkel og vinkel i høyde het oppsats. Her tror jeg feltartilleriet og BK bruke forskjellig terminologi, artilleriet brukte så vidt jeg huske ordene retning og elevasjon.

    Straks man kom inn til en BK-plass (stilling) var første punkt å klargjøre måleskiven. Med fargeblyant skrev man først i kanten av rutenettskiven 6-sifret rutetilvisning for BK-plass, og hvis man hadde fått det også høyde av BK-plass og grunnretning. Så skrev man dette som koordinater for sentrumskruen, f.eks. hvis BK-plass var i rute 345 267, skrev man 345 ved den uthevede streken i kanten rett over og/eller under sentrumskruen og 267 i ved den uthevede streken i kanten rett ut til venstre og/eller høyre for sentrumskruen. Dvs. man konsentrerte seg om den kvadranten grunnretningen var i, f.eks. hvis grunnretningen var 800 streker ville man konsentrere seg om 1. kvadrant og skrive tallene i toppen og ut til høyre, hvis grunnretningen var 4000 streker, ville man konsentrere seg om 3. kvadrant og skrive tallene i bunnen og ut til venstre. Så ville man merke alle de uthevede rutene (hver km) tilsvarende. Hvis f.eks. i eksempelet over der grunnretningen er 800 streker ville man skrive 345 over midtstreken, 355 over kilometerstreken til høyre, 365 over neste etc., og 267 helt ut til høyre for den horisontale kilometerstreken gjennom sentrumsskruen, 277 til høyre for uthevet strek over den, 287 ut for neste over den osv. Nå er måleskiven klargjort for skyting (dvs. strekskiven og den grafiske skytetabellen må også være på, selvfølgelig).

    Nå er man klar til å motta ildordre. (Jeg hopper over fastskyting av fotplate og eventuell kontroll ved skyting av parallellstilling.) En ildordre fra OP kan f.eks. være slik: Troppsmål (4 bombekastere er troppsmål, 2 bombekastere er gruppemål og 1 bombekaster er lagsmål), 4 ildskurer, SPVer er som laster av fottropp, rute 412 608, høyde 320, OM 4720 (retning fra OP til mål), innskytning, ild! Her må jeg ta en digresjon om ildhastighet. Normal ild betyr at man skyter så fort man kan, men stiller BK inn for hvert skudd så siktet har tråden på trådkorset på rettestokkken og libellene for oppsatsinnstilling og horisontalstilling spiller. Det vil si ca 10-15 sekunder mellom hvert skudd. Langsom ild betyr at man venter litt mellom hvert skudd, etter at man er klar, ca. 45 sekunder mellom hvert skudd. Hurtig ild vil si at man skyter så fort man kan uten å stille inn bombekasteren mellom hvert skudd. Det vil si 3-4 sekunder mellom hvert skudd. Egenspredningen blir selvfølgelig større enn ved normal ild. Man snakker videre om antall lag. Ett lag vil si at de bombekastere som skal skyte skal skyte ett skudd hver. Som sagt betyr «lagsmål» at man skyter med én bombekaster, «gruppemål» at man skyter med to bombekastere og «troppsmål» at man skyter med fire. Det siste brukes i de aller fleste situasjoner. Å skyte 5 lag vil dermed bety at man skyter 5 granater hvis det er lagsmål, 10 granater hvis det er gruppemål og 20 granater hvis det er troppsmål. En ildskur vil si 5 lag hurtig, der det første laget skal være salve, dvs. skutt samtidig av alle fire bombekastere. Fire ildskurer (typisk for et sperremål) vil altså si at man skyter 80 granater mot et område på ca. 100 x 150 meter med typisk egenspredning, der hver serie på 5 lag starter med salve, og man stiller inn BKene igjen mellom hver ildskur.

    Ildorderen gitt over betyr at man først skal skyte inn målet, og deretter gå direkte over til virkningsskyting når man treffer. Innskytningen gjøres med én bombekaster (normalt nummer 2, hvis en annen brukes må OP få vite det), men alle bombekasterne stiller hele tiden inn bombekasterne på samme data som innskyteren, så de straks kan delta i virkningsskyting.

    I ko sitter nå betjeningen klar. Sambandssoldat sitter klar med radio (eller felttelefon hvis det brukes til samband til OP) og radiodagbok, koass 1 betjener måleskiven, koass 2 sitter klar med ko-blankett og ko-off sitter klar med ildordresettet. Sambandssoldat skriver ned i radiodagboken alt over sambandet og leser tilbake ildordren. Hvis høyttaler er i bruk kan koassene straks begynne å jobbe, hvis ikke (ved bruk av felttelefon eller eventuelt AN/PRC-77 (ved f.eks. helikopterinnsetting)) først når sambandssoldaten leser tilbake. Koass 1 passer på at strekskiven har nord (6400) rett opp (på km-streken i bredde som er rett opp for sentralskruen). Han merker så av målet med skarp fargeblyant på strekskiven i riktig posisjon. Hvis det er høydeforskjell mellom BK-plass og mål større enn 50 meter, må det så korrigeres for. Han vrir strekskiven så målet er på km-streken rett opp. Ved BK flytter han så manuelt målet 50 meter lenger bort for hver 100-meter målet er høyere, eller 50 meter nærmere for hver 100-meter målet er lavere. Ved TBK gjøres det litt annerledes, kosass 2 leser av høydekorreksjon fra tabell på et høydekorreksjonskort (gitt i ladninger, en tabell for hver av de tre brukte oppsatsene, 800, 900 og 1065 streker), og koass 1 flytter målet tilsvarende. Målet markeres med en prikk med en sirkel rundt. Han fører den grafiske skytetabellen til målet og velger den ladning der målet er best sentrert (hvis det ikke er restriksjon på oppsats på grunn av nærkrete), leser av sidevinkel (TBK er spinnstabilisert og ikke finnestabilisert, så for TBK må han må også gjøre en korreksjon for gyroskopisk avdrift), ladning og oppsats, som koass 2 skriver ned i ko-blanketten som han straks gir til ko-off. Ko-off leser så opp ildordren på ildordresettet. Ildordren kan være f.eks. slik: «Troppsmål, fire ildskurer, fottropp i stilling, sidevinkel 3654, ladning 4, oppsats 1107, nr. 2 innskyter, innskyting, ild!» Alle lagførere hører hva ko-off sier, men de hører ikke hva de andre sier, derfor er det viktig å lese tilbake kvitteringer. Her vil alle etter tur melde «1 mottatt», ko-off svarer «1 mottatt», deretter kvitterer 2 «2 mottatt» etc. BK nr. 2 vil straks den er korrekt innstilt skyte ett lag, og melde «2 avfyrt», som igjen kvitteres av ko-off. På den grafiske skytetabellen står også flyvetid for granatene i intervaller for hver ladning. I ko tar man tiden fra skuddet er avfyrt, og akkurat 10 sekunder før granaten skal treffe, melder sambandsmann til OP «Observer, over».

    OP vil nå melde en korreksjon, i side og avstand i meter, alltid sett i forhold til OM-retningen, her brukes høyre/venstre og fra/på, f.eks. «Høyre 150, på 400». For avstandskorreksjonen var det viktig å gafle, dvs. få målet innesluttet av et skudd på bortsiden og et skudd på hitsiden (viktig å velge stor nok gaffel første gang, 400 meter var standard), for å kunne korrigere, da normalt ved først å halvere korreksjonen, og halvere videre inntil man enten traff eller hadde innesluttet målet i en 100 meter gaffel. Fra ca. 1982 fikk BK-OP laser avstandsmåler NM129 (LP7), og man kunne hoppe over en del av gaflingen, og spare skudd og tid. I ko vil ko-ass 1 snu strekskiven så OM-vinkelen er rett opp. Han kan da for hånd gjøre korreksjonen parallelt med og på tvers av rutestrekene på rutenettskiven, og lese av ny sidevinkel, ladning og oppsats, som ko-off leser til våpen. Skyting gjøres som forrige gang. Det hele gjentas (kanskje en eller to ganger) inntil OP finner at han nå bare må gjøre en korreksjon på 50 meter eller mindre (dvs. man gir ikke mindre korreksjoner), hvis ilden skal ligge riktig. Han kan da f.eks. gi ordre «fra 50, 4 ildskurer ild!». Det er da forstått at det skal bli virkningsskyting, og at de fire ildskurene skal komme så fort som mulig, uten mer pause enn det som trengs til å stille BK tilbake på rettestokk og libeller mellom ildskurene. Ko vil beregne ny sidevinkel, ladning og oppsats, og gi ordre f.eks. «1 til 4, fire ildskurer, sidevinkel 3628, ladning 4, oppsats 988, en ildskur på min kommando». Det siste betyr at BKene skal gjøre helt klare og holde granatene i røret klar til å slippe dem, og så melde til ko, 1: «1 klar», ko: «1 klar», 2: «2 klar», ko: «2 klar», etc. Dette for å få samlet ildåpning. Når alle har sagt klar, sier ko-off «1 til 4, en ildskur, ild!». Lagførerne melder etter første lag «1 avfyrt» etc, og når laget har skutt hele ildskuren «1, granatene gått», etc. På samme måte som siste melder ko til OP «observer, over», når det er 10 sekunder til 1. lag treffer målet. I dette tilfellet styrer ikke OP ildskurene, men vil ha alle ildskurene så fort som mulig. Straks alle fire lag har meldt «granatene gått», gir ko-off ordren «1 til 4, repeter på min kommando». Lagene melder så klar når de har stilt inn bombekasteren igjen på rettestokk og libeller, de har fem granater klargjort og BK-toer holder første granat klar i røret. Straks alle har meldt klar, gir ko-off igjen ordren «1 til 4, en ildskur, ild!». Og etter dette vil hele saken gjentas to ganger til. Da skal altså målområdet (med egenspredning, et område på ca. 100 x 150 meter) ha blitt truffet av 80 granater, enten 81 mm eller 107 mm, og det skal ha vært slitsomt å oppholde seg der. Når alle granater fra ildorderen (her 4 ildskurer) er avfyrt, melder ko til OP: «Granatene gått». OP vil melde tilbake til ko hvordan ilden har virket, f.eks. «Ilden effektiv, fottroppen utslettet til siste mann, oppdraget utført». Dette melder så ko til våpnene. Jeg nevnte aldri granattype. Hvis det ikke sies, betyr det at det skal skytes sprenggranat med anslagsbrannrør. Hvis det skal skytes noe annet, må det sies i ildordrene, spreng nærhets, spreng forsinkelse, røyk eller lys (med lys må man også angi tempering, i tillegg til sidevinkel, ladning og oppsats).

    Jeg kan nevne at ildskurer dukket opp med nytt reglement i 1982. Før det ville man normalt på et sperremål skyte 5 lag hurtig (dvs. det som er en ildskur) og følge direkte på med 15 lag normal ild. Det nye reglementet forenklet en del ting, først og fremst ved alltid skyte med parallelle bombekastere. Tidligere skulle vi også kunne skyte samling og spredning. Samling ville si at alle bombekasterne skulle skyte mot ett punkt hvis målet var lite, slik at hver BK ville ha litt forskjellig sidevinkel. Det ble beregnet ved hoderegning av koass. Bombekasterne står normalt med 30 meter mellom hver i bredde. La oss si det er skutt inn med lag 2, og koass har fått sidevinkel 1343, ladning 5, oppsats 912, og han ser at avstanden fra BK til mål er 4 km. Da bruker han BOAS-regelen, bredde over avstand er streker. Dvs. forskjellen i sidevinkel mellom hver BK er 30/4 streker, dvs. ca. 7 streker. Lag 1 skal skyte 7 streker til høyre for lag 2, lag 3 7 streker til venstre for lag 2 og lag 4 14 streker til venstre for lag 2. Altså blir sidevinkelene for lag 1-4 henholdsvis 1350, 1343, 1336 og 1329. På samme måte kunne man spre ilden til å dekke et bredere mål, men det var lite effektivt. Det ble før 1982 brukt for røykskyting. Men som sagt, samling og spredning forsvant ved en forenkling i 1982. Man fant at hvis målet hadde liten utstrekning, var det bedre å skyte lagsmål (dvs. med én BK) og heller skyte flere granater med den, og også røykskyting var med parallelle rør.

    Ko styrte tidsbundne skytinger. Dette var først og fremst aktuelt i forberedt angrep, hvor man skal skyte nedholdende ild en definert tid, og på et visst tidspunkt, f.eks. 6 minutter fra H – 2 minutter til H + 4 minutter. Da var det svært nøye å passe på klokka og på granatenes flyvetid. Da skyter man først en ildskur, der første lag skal treffe bakken akkurat kl. H – 2 minutter. Etter det første minuttet skytes vekselvis 1 og 2 lag hvert minutt inntil man i det siste avslutter med en ny ildskur som skal treffe akkurat H+ 4 minutter. I dette tilfellet blir det altså 5 + 1 + 2 + 1 + 2 + 5 lag = 16 lag totalt, eller 64 granater (ko-assistentene måtte også hele tiden holde regnskap med hvor mange granater som var skutt, så man har oversikt over hvor mange man har igjen). Røyskyting var litt på samme måte, da ville (også ved skyting på anmodning) OP gi en ordre om hvor mange minutter røykskjermen skulle være effektiv, altså ikke antall granater, men antall minutter. Da ville man starte med 4 lag hurtig, og deretter ett lag hvert 30. sekund. På 70- og 80-tallet regnet man med at en fiende ville ha bedre lysforsterknings- eller termisk utstyr enn vi ville ha, så det norske konseptet for strid i mørke var å bruke belysning i all strid i mørke, fortrinnsvis med lysgranater fra bataljonens bombekastertropper, supplert med avdelingenes lysraketter og 84 mm lysgranater. Lys ble alltid skutt med BK nr. 1 eller 4. Lysskyting kunne ha tre formål: Belysning av stridsfeltet for støttet avdeling (geværkompani), belysning for å observere egen virkningsild (som da ble skutt med tre bombekastere) eller belysning for å observere egen innskytning. I de to første tilfellene ville OP gi ordre om tid belysningen skulle vare og ikke antall lag. Da ville man med 81 mm BK skyte en granat hvert 30. sekund og med 107 mm TBK en granat hvert 60. sekund. VI hadde, i hvert fall på øvelser, noen gamle ekstra lange amerikanske lysgranater produsert under 2. verdenskrig med samme egenskaper som 107 mm granatene, men de hadde bare rekkevidde på 2000 meter. Alle hadde kraftig nok belysning til å gjøre all skyting med AG3 eller MG3 komfortabel innenfor en radius på 300 meter og gode observasjonsforhold ut til en radius på 500 meter. Ved innskytning med belysning (som tok tid og helst burde unngås) skjøt man først en lysgranat og deretter en sprenggranat i hvert trinn av innskytingen. For 107 mm (og den gamle tunge amerikanske 81 mm) skulle lysgranaten skytes 20 sekunder før sprenggranaten (de brukte ca. 10 sekunder før de ga full effekt) og for 81 mm 10 sekunder før (den ga full effekt øyeblikkelig).

    I forsvar kan man være i samme stilling i mange dager, og man skyter kanskje inn målene mange dager før fi kommer. Endring av vær, særlig vindstyrke og vindretning, kan da gi alt for store feil som vil gi fullstendig bom på målet. BK-troppen hadde ingen mulighet til å benytte artilleriets værdata, så man måtte benytte innskutt værkorreksjon. Det vil si at man skyter inn et korreksjonspunkt, KP, et godt bestemt, lett synlig og lett identifiserbart punkt sentralt i ildområdet (dette kunne benyttes ut til 800 meter fra det, normalt ville hver OP skyte inn et KP sentralt i sitt geværkompanis ildområde). Dette skytes inn med 25 meters nøyaktighet ved å avslutte innskytningen med 3 lag normal ild, og så ta middeltreffpunktet for disse. Hvis været (særlig vinden) endrer seg vesentlig, og minst en gang pr. døgn, skyter man inn KP på nytt på samme vis og avleser hvor mye målet har «flyttet seg» på måleskiven i sidevinkel og avstand. Alle andre mål innenfor 800 meter avstand flytter man så like mye, og avleser ny sidevinkel, ladning og oppsats. Dermed vil man stadig kunne gå direkte til virkningsskyting på disse.

    Til sist kan vi se på hvordan man gjør hvis man skal skyte inn fra én posisjon og skyte virkningsskytingen fra en annen, enten ved bruk av IBK eller ved skiftestilling (her antar jeg IBK, skiftestilling blir helt likt). Hvis troppsass har målt inn avstand og retning fra IBK til hovedstilling i flere legg, som nevnt tidligere (samtidig som han overførte grunnretning), kan koass bruke måleskiven til å finne avstand og retning fra IBK til hovedstilling. Det er svært enkelt, bare ta av den grafiske skytetabellen, og for hvert legg setter man strekskiven på retningen og plotter avstanden på denne vertikalt oppover på måleskiven (langs midtlinjen på rutenettskiven). Man stiller så strekskiven inn på neste retning og plotter vertikalt rett oppover fra dette punktet (med hjelp av de vertikale strekene på rutenettskiven) til neste osv., til man kommer til hovedstillingen. Til slutt setter man hovedstillingen rett opp på midtstreken av rutenettskiven og leser av retning og avstand. Nå har vi altså på måleskiven for IBK plottet inn de innskutte mål, samt hovedstillingens posisjon. Nå tar vi, for hvert mål, og vrir strekskiven slik at vi har hvert innskutt mål eksakt vertikalt (igjen hjulpet av de vertikale strekene på rutenettskiven) over posisjonen til hovedstillingen. Vinkelen på strekskiven rett opp fra sentrumsskruen vil nå være sidevinkelen som trengs for å treffe målet fra hovedstillingen. Vi leser for hvert mål av denne, og den vertikale avstanden fra hovedstillingen til målet (greit med ca. 20 meter nøyaktighet, siden linjene på rutenettskiven har 100 meter avstand).Vi tar nå en ny måleskive for hovedstillingen og plotter inn alle de innskutte mål med retning og avstand (altså stiller inn på sidevinkelen og går vertikalt opp fra sentrumsskruen avstanden og plotter målet, alltid med en prikk med en ring rundt og målnummer skrevet ved siden av). Nå kan vi med den grafiske skytetabellen lese av ladning og oppsats for å treffe målet fra hovedstillingen, 300-500 meter unna. Men husk at dette bare fungerer hvis grunnretning er korrekt overført, slik at nordretningen for bombekasterne på den ene plassen er nøyaktig (innenfor 10 streker eller mindre) lik nordretningen på den andre plassen.

    Dette var dagens leksjon i urtids-BK.
    Last edited by Rittmester; DTG 151515 May 21, . Begrunnelse: La inn bilde fra tråden
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
    Lignende tråder

  • #2
    hvlt , imponerende!
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

    Kommentér

    • Trådstarter

      #3
      For å følge opp Rittmesters serie om oppklaringseskadroner:

      Her kan jeg si litt om utdannelse av BK-mannskaper og -befal på 1970- og 1980-tallet (jeg har skrevet mye av dette før på forumet, i andre tråder, men greit å samle det):

      Når det gjelder mannskaper, ble de for 107 mm tung bombekaster (TBK) utdannet ved Infanteriets skole- og øvingsavdeling på Heistadmoen, som hadde et TBK-kompani for 3-måneders rekruttutdannelse av TBK-mannskaper. Mannskaper for 81 mm BK ble utdannet ved andre av infanteriets øvingsavdelinger, i hvert fall på IØ2 på Evjemoen der jeg fikk rekruttutdannelse, jeg vet ikke om både IØ1 på Sessvollmoen og IØ3 på Steinkjersannan også hadde rekruttutdannelse for BK-mannskaper. En gang på 1980-tallet (mot slutten av det tror jeg, kanskje begynnelsen av 1990-tallet) ble all rekruttutdannelse for BK-mannskaper (både 81 mm og 107 mm) samlet på Heistadmoen.

      Rekruttkompaniet jeg var i (Kp D) skulle høsten 1976 utdanne de menige soldatene som skulle utgjøre Støttekompaniet ved Bn 3/Brig N i Åsegarden leir januar - oktober 1977. Dvs. en TOW-tropp (helt nytt!), en pionertropp, en BK-tropp (Bn 3/Brig N hadde bare én stående BK-tropp, den andre var mobilseringstillegg fra IR16, som bl.a. var på repøvelse sammen med resten av Bn 3 høsten 1976) og kompanistab. Kompaniet hadde fire tropper, en som skulle bli BK-tropp, en som skulle bli pionertropp, en som skulle bli TOW-tropp og en som utdannet vognførere til alle troppene og til kompanistaben. I tillegg ble noen tatt ut til å gjøre hele eller deler av rekruttskolen andre steder. For BK-troppen gjaldt det han som skulle være troppens sambandskorporal (tatt ut helt i starten av rekruttskolen da de spurte om noen hadde spesiell kompetanse på radio, vår var radio- og TV-reparatør i det sivile) som gjorde hele rekruttskolen i Kp A i IØ2, der de hadde en del av en tropp som utdannet sambandskorporaler i en egen gruppe (i geværkompanier var sambandskorporalen leder for sambandstjenesten, de hadde ikke sambandsbefal). Ammunisjonskorporalen i TOW-troppen ble forresten også tatt ut helt i starten av rekruttskolen og gjennomførte den på Hærens våpentekniske korps’ skole- og øvingsavdeling på Helgelandsmoen. Ellers fikk traktor- og BV-vognførerne i BK-troppen kurs over et par-tre ukers varighet i vognfører-troppen, men ble ellers utdannet sammen med laget sitt. De tre vognfører/felt var hele rekruttskolen i vognførertroppen. Motorsykkelordonnansen var på et to ukers kurs i Hærens transportkorps' skole- og øvingsavdeling i Vatneleiren, men var resten av tiden med oss.

      I troppen hadde vi som troppssjef en erfaren BK-mann, daværende løytnant Petter Marki (dvs. jeg mener han ble kaptein i desember 1976). NK var fenrik og kontraktsbefal, og hadde vært plikttjenesten fra befalsskolen i BK-tropp i Brig N, muligens som troppsfører. To ferske BK-USK-korporaler (kommer tilbake til det under) var med som instruktører. Den første måneden (ca) var fellesutdannelse, i hvert fall lik for alle soldater i Infanteriet, muligens i Hæren, med SLO, felttjeneste, stridsteknikk enkeltmann, sanitets- og ABC-tjeneste, innledende AG3-skyting, marsjtjeneste, fyfo etc. Den ble avsluttet med en litt tøff øvelse der det i hvert fall ble ålet en god del (men den var ikke spesielt voldsom, så vidt jeg kan huske), og deretter ble formaningen lest opp.

      De to siste månedene var fagutdannelse på BK, mens en del fellesutdannelse, spesielt fyfo og skyting, selvfølgelig fortsatte. Først fikk vi et par-tre uker (husker ikke nå hvor lenge) felles BK-utdannelse der vi roterte på å få instruksjon i våpen, ko, OP og samband. Etter den ble det endelig bestemt hvem som skulle ha hvilken tjenestestilling, dvs. hvem som skulle være de tre OP-assistentene, de 4 sambandssoldatene, tre som enten skulle bli troppsass/feltmåler eller koass, og hvem som skulle være på de fire BK-lagene, inklusive hvem som skulle bli lagførere på dem. De siste ca. 5 ukene var da dedikert til spesialutdannelse i den enkeltes tjenestestilling. Troppssjefen hadde utdannelsen av gruppen jeg var i, bestående av fire mann, dvs. de som skulle bli troppsass/feltmåler eller koass, samt motorsykkelordonnans, som også var ass. feltmåler (bortsett fra tiden han var på motorsykkelkurs i Vatneleiren). Dels foregikk den i klasserom med drilling av beregning av skytedata med måleskive, tabeller og hoderegning, samt sambandstjeneste, dels trente vi ute på feltmåling med retteflate. Det ble nærmere slutten bestemt hvem av oss som skulle være troppsass/feltmåler og hvem som skulle være koasser, og til slutt ble det, nærmest ved amerikanske uttaking (den raskeste til å beregne skytedata) bestemt hvem som skulle være koass 1 (korporal) og hvem som skulle være koass 2 (menig).

      Så vidt jeg husker, var den ene USK-korporalen hele tiden instruktør for de tre OP-assistentene, der mye foregikk i simulator. Jeg tror fenriken drev utdannelsen av de 20 våpenmannskapene, inklusive lagførerne og vognførerne (den tiden de ikke var på vognførerkurs i vognførertroppen) mens den siste USK-korporalen var instruktør for de fire sambandssoldatene, men det husker jeg ikke helt.

      Rekruttutdannelsen ble avsluttet ved at troppen ble samlet uka før jul og overføringspermisjon, dvs. vognførerne og sambandskorporalen kom tilbake til troppen, og vi gjennomførte over to døgn i Evjemoen skytefelt første (skolemessige) skarpskyting med BK, der vi fikk skyte ca. 150 granater (flest spreng, noen lys). Det var en avslutning med smell av rekruttskolen.

      Ved oppmøte i Åsegarden leir fortsatte vi da med utdannelsen, nå med det befal troppen skulle ha, dvs. troppssjef, NK, kooff (kommandoplassoffiser), troppsfører og tre OP-befal (OP-lagførere). Troppssjefen, løytnant Per Øien (senere oberst og sjef IR 13), var KS-utdannet og hadde først vært 1-2 år som geværtroppssjef og deretter (antar jeg) gjennomgått fagkurs BK (ca. 45 dager) ved SVI på Elverum, før han ble BK-troppssjef. Vi var det siste kullet han var BK-troppssjef for før han ble kaptein og kompanisjef ved IØ3 (dvs. vi fikk ny troppssjef helt på slutten). NK var sersjant Roy Grøttheim (senere oberst og bl.a. sjef for siste NORBATT). Han var kontraktsbefal, hadde engasjement etter fullført plikttjeneneste som USK-korporal et år, før han begynte på KS. Både kooff og troppsfører var sersjanter i plikttjenesteåret fra befalsskolen, BK-linjen ved BSIS. De tre OP-befalene var USK-korporaler i den tre måneder lange praksisperioden. Disse ble skiftet ut hver tredje måned, dvs. vi hadde tre sett med OP-befal, og de husker jeg ikke særlig. Jeg kommer tilbake til BK-utdannelse for befal.

      Vi gjennomførte skarpskyting ca. hver 3. måned, dvs. tre ganger til sammen mens vi var i Bn 3/Brig N. Den første gangen var i februar så vidt jeg husker. Hver gang disponerte vi ca. 150 granater. Skarpskytingene foregikk enten i Blåtind skytefelt eller i Setermoen skytefelt. Ca. 1. april, etter tre måneders tjeneste, ble troppen erklært som fullt stridsdyktig, og de som hadde korporalstillinger fikk vinkler (de fire BK-lagførerne, de tre OP-assistentene, troppsfører/feltmåler, sambandskorporal og koass 1). To soldater fikk én vinkel som visekorporal, det var kanskje mer etter «trynefaktor», men de var troppssjefens vognfører og troppssjefens sambandsmann.

      Som sagt foregikk all rekruttutdannelse av TBK-tropper i et eget kompani på Heistadmoen. Jeg regner med at svært mye var likt i deres fagutdannelse med det jeg skrev over. I stående avdelinger (Bn1/Brig N, Bn 2/Brig N, GP og muligens også GSV) var det selvdrevne TBK-tropper, så vognførere (og hver vogn måtte ha en reservevognfører blant øvrig mannskap) fikk utdannelse på M113-serie kjøretøy. De fleste mob-avdelinger var oppsatt med trukket TBK, så våpenmannskapene fikk også utdannelse på det. Ellers hadde selvdreven TBK-tropp fire flere mannskaper, som kjørte med en M548 transportbeltevogn, det var ammunisjonskorporal (som også var vognfører), ass. ammunisjonsmann (reservevognfører), beltevognreparatør (korp, måtte ha fagbrev som bilmekaniker tunge kjøretøy, anleggsmaskinmekaniker el.l.) og ass. beltevognreparatør.
      At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

      Kommentér

      • Trådstarter

        #4
        Så litt om befalsutdannelse av bombekasterbefal (81 mm og 107 mm), for stående avdelinger og for mobiliseringshæren.

        Troppssjefer i stående avdelinger eller i utdanningsavdelinger var yrkesoffiserer, enten i avansementskrets I (KS-utdannede) eller i avansementskrets II (utdannet fra BSØA, dvs. 10 måneder skole etter ordinær befalsskole og minst et plikttjenesteår). BSØA ble etter hvert på 1980-tallet til Krigsskolen Gimlemoen (KSG) og deretter til KS 1. I infanteriet var det vanlig å først tjenestegjøre som geværtroppssjef 1 -2 år (avansementskrets I, flere år i avansementskrets II), deretter gjennomføre et fagkurs, oftest ved SVI, Skyte- og vinterskolen for infanteriet, før man enten ble troppssjef i en spesialtropp, NK i geværkompani, eller f.eks. S1 eller S2 i bataljon. Fagkurs bombekaster var det lengste fagkurset ved SVI, det varte ca. 45-50 dager (45 dager i 1976, 52 dager i 1980) og ga grunnlaget for nye BK- og TBK-troppssjefer som var yrkesoffiserer.

        Infanteriet hadde tre befalsskoler, Befalsskolen for Infanteriet i Sør-Norge (BSIS) på Heistadmoen, Befalsskolen for Infanteriet i Trøndelag (BSIT) i Trondheim og Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge (BSIN). På siste halvdel av 1970-tallet besto befalsskoleåret av først to måneder aspirantperiode, deretter 7 måneder fellesutdannelse, og til slutt 3 måneder linjedelt fagutdannelse. Linjene var panservern (TOW), bombekaster, pioner, samband og gevær/jeger. BSIT og BSIN hadde kun gevær/jeger-linje, BSIS hadde alle linjene. BSIS hadde, som den eneste, to kull i året, et som begynte i juli og et som begynte i januar. BK-linjen var bare tilgjengelig for sommerkullet, mens PV-linjen bare var tilgjengelig for vinterkullet. Pliktåret som sersjant for BK-befal ville være som enten kooff eller som troppsfører, eventuelt som BK-instruktør i skole- eller øvingsavdeling. Etter pliktåret ble man beskikket til vernepliktig fenrik. De fleste gikk da over i det sivile, dvs. til mobiliseringshæren, noen gikk KS (med artium) eller BSØA (uten artium) og ble yrkesoffiserer, og noen ble værende i kortere eller lengre tid som kontraktsbefal.

        Mange flere befal for mobilseringsforsvaret ble i infanteriet utdannet gjennom Utskrevet sersjantkurs, USK. USK i infanteriet besto av tre måneder aspirantperiode (rekruttskole), seks måneder fagutdanning kombinert med lederutdanning, og til sist tre måneder praksisperiode i sersjantstilling, men med korporals grad, hvoretter man ble beskikket til utskrevet sersjant (etter aspirantperioden, også mens man var i tre-måneders praksisperioden i det som i henhold til KOP var sersjantstilling var man USK-korporal (med grønne striper ved siden av korporalvinklene)), og normalt gikk over i det sivile/mobiliseringshæren. Men man kunne gå videre til KS eller BSØA hvis man først fikk ansettelse som kontraktsbefal og tjenestegjorde minst 6 måneder som sersjant. Aspirantperioden kunne foregå på alle infanteriets øvingsavdelinger, fagutdanningsperioden på 6 måneder var geografisk plassert forskjellige steder. Linjene jeg husker var i hvert fall gevær/mitraljøse, pioner, panservern, administrasjon (KP-assistent), jeger, bombekaster og kanskje en eller to til. Fagutdannelsen for BK-USK var alltid på Heistadmoen. Den gikk grundig gjennom alle deler av bombekastersystemet, både 81 mm og 107 mm, våpen, samband, ko, OP, samt kjøretøy, inklusive M113-serien for TBK, og man fikk prøve seg i alle tjenestestillinger for menige og befal. Det ble sagt at BK-fagutdannelsen på BK-USK var vesentlig grundigere enn BK-utdannelsen på BK-linjen på BSIS, men det var kanskje bare skryt (dvs. den var dobbelt så lang, men det er mulig det var mer felles/lederutdannelse parallelt). Den avsluttende plikttjenesten var utelukkende som OP-befal hvis den var ved stående avdeling (en del var også BK-instruktører på skole- og øvingsavdelinger).

        I min tropp i Bn 3/Brig N i førstegangstjenesten hadde vi altså i løpet av et helt år 12 USK-korporaler som hver var OP-befal i tre måneder, og vi hadde to som gjorde ettårig plikttjeneste etter å ha fullført BK-linje på befalsskolen. Jeg skal ikke helt sikkert generalisere, men jeg hadde inntrykk på repøvelser at dette var ikke så langt unna forholdet i mobiliseringshæren, ca. 85% av befalet i BK-tropper og TBK-tropper var utskrevet befal (USK-utdannet) og ca. 15% var vernepliktig befal (BS-utdannet).

        Videre utdannelse for vernepliktig og utskrevet befal i mob-avdelinger foregikk stor sett som 12-dagerskurs (mandag første uke til fredag neste uke, som HV-kurs i dag) ved Infanteriets Kursavdeling (IKA) på Heistadmoen, + brevkurs, dvs. noen (særlig stabskurs og kompanisjefskurs) ved SVI og noen sikkert andre steder. IKA hadde både OP-kurs, troppsførerkurs, kooff-kurs og troppssjefskurs for BK/TBK. I løpet av kooff-kurset var man på 12 dager gjennom hele pensum i ko-tjeneste på BK-USK, så det var visstnok ganske intensivt. Utskrevet befal ville normalt tjenestegjøre (og være mob-oppsatt) som sersjant og OP-befal til og med sine to første repetisjonsøvelser (normalopprykk til fenrik etter to repetisjonsøvelser som sersjant hvis i tjenestestilling som hjemlet fenriks grad), og deretter gjennomgå enten troppsfører- eller kooff-kurs ved IKA og deretter bli moboppsatt og tjenestegjøre som fenrik og troppsfører/kooff deretter, eventuelt som NK i BK-tropp. Noen ble også BK-troppssjefer etter hvert. BS-utdannede fenriker ville normalt tjenestegjøre som troppsfører eller kooff på første repøvelse, gjerne NK tropp på neste, deretter troppssjef. Troppssjefer kunne være fenrik eller løytnant, men i hvert fall i TBK-tropp oftest det siste, avhengig av tjeneste og kurs (krav for opprykk til løytnant var å ha gjennomført minst to repøvelser som fenrik (mindre eller kunne falle helt bort hvis man hadde utført lengre tjeneste enn plikttjenesten, som kontraktsbefal eller i INTOPS) og ha gjennomført kurs (12 dagers) som kvalifiserte for tjenestestillingen).

        Kompanisjefene jeg hadde (støttekompani) på repøvelser var alle vernepliktige kapteiner som hadde gjort mer tjeneste enn pliktåret fra befalsskolen, enten som kontraktsbefal eller i INTOPS. I hvert fall to var politibetjenter i det sivile. Så vidt jeg husker var det i min infanteribataljon på siste repøvelse kun tre yrkesoffiserer, bataljonssjef, NK og S3. Alle kompanisjefene var vernepliktige.

        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

        Kommentér


        • #5
          Opprinnelig skrevet av Rittmester Vis post
          hvlt , imponerende!
          Ja, og mye er gjenkjennbart fra Artilleriet (1976 og utover). Selv om den tekniske utviklingen hadde kommet lengre der, og de primære metodene var annerledes, så ble fortsatt mye av det "gamle" fortsatt øvet som reservesystem (uten at jeg helt vet hvor lenge det varte).

          Noen skarpskyting med artilleri under rekruttskolen forekom imidlertid ikke, "ilddåpen" foregikk så vidt jeg husker kort tid etter overføring til stående avdeling. Der jeg var (GP, bortsett ifra repøvelser senere) så var det imidlertid langt flere enn 3 skarpskytingsøvelser pr. kontingent.
          Frekvensen av skarpskytinger kan selvsagt ha vært påvirket av avstand til nærmeste egnede skytefelt, vel så mye som type avdeling.

          Kommentér

          • Trådstarter

            #6
            Her fant jeg jo at jeg hadde et bilde som viste måleskiven. Det er tatt i selvdrevet TBK-ko (M113A1) under repøvelse i mars 1982. Vi ser koass 2 og stolen til koass 1. Selv om det er litt ute av fokus, ser man rutenettskiven, med strekskiven på. Viskelæret ligger inntil den grafiske skytetabellen, som er kvadranten ned til høyre.



            Click image for larger version

Name:	Rep82-3.jpg
Views:	296
Size:	199,0 KB
ID:	1050291



            Her er litt misbruk av måleskivene (under øvelse Amfibie 77 i begynnelsen av juni 1977), da vi hadde gitt opp å bruke dem på grunn av regn, etter at troppen var blitt løftet med helikopter, og vi hadde glemt å ta med teltduker:

            Click image for larger version

Name:	image_9056.jpg
Views:	294
Size:	616,7 KB
ID:	1050292

            Et glimt inn i TBK-ko under skarpskyting under repøvelse i september 1985. Kooff hiterst med mikrotelefonen til ildordresettet. Koass 1 sees bak, og sambandssoldat til venstre. Koass 2 er skjult bak kooff og koass 1.

            Click image for larger version

Name:	Rep85-3.jpg
Views:	291
Size:	307,2 KB
ID:	1050293
            At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

            Kommentér

            • Trådstarter

              #7
              Her er BK-ko (81 mm) i feltvogn (fra juni 1977):

              Click image for larger version

Name:	BrigN-5.jpg
Views:	299
Size:	154,1 KB
ID:	1050295


              Et glimt inni, der vi ser AN/VRC-46 med ildordresettet oppå, og AN/GRC-160:
              Click image for larger version

Name:	BrigN-6.jpg
Views:	298
Size:	244,6 KB
ID:	1050296


              Her er BK-ko i 14 kvm telt, og "ko-jegerne" titter ut (fra skarpskyting på Blåtind i 1977):

              Click image for larger version

Name:	IMG_0001.jpg
Views:	291
Size:	253,0 KB
ID:	1050297
              At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

              Kommentér

              • Trådstarter

                #8
                Da kan jeg avslutte med noen bilder av 81 mm og 107 mm bombekaster i tiden 1977-1985:

                Et typisk BK-lag (81 mm, dvs. NM95, eller på engelsk L16) i 1977. Sett i bombekasterens retning (mot oss) er ener til venstre og toer til høyre, og treer bak. Lagfører er bakerst. Hvis vognfører er tilgjengelig (altså ikke borte med lagets kjøretøy) ville han assistere treer med ammunisjonen. Ener stiller BK i sidevinkel og oppsats (sideratt og høyderatt), toer holder samtidig BK i vater med horisontalstilleratt og er den (og den eneste!) som slipper granaten i røret, og treer klargjør granatene for skyting (riktig antall ladninger, fjerner transportsikring, eventuelt stiller eller setter i brannrør).

                Click image for larger version  Name:	BrigN-1.jpg Views:	35 Size:	116,0 KB ID:	1050354



                Det samme laget under skarpskyting på Blåtind. Her brukes en granat vi kalte "tung spreng". Den var ikke lenger i krigsoppsetningen, men resterende lager ble brukt til trening. De hadde stort sett produksjonsår 1944, var ekstra lange og tunge og hadde bare rekkevidde på 2000 meter. De hadde også en stygg tendens til å kulbutere i banen og falt da ALT for kort.

                Click image for larger version  Name:	BrigN-4.jpg Views:	35 Size:	164,0 KB ID:	1050355


                Her er selvdreven 107 mm tung bombekaster. Den var amerikansk M30 fra 1950-tallet. Mens 81 veier ca 35 kg, veier dette droget 305 kg. I selvdreven versjon (på M106A1) er den grei, den tauede versjonen (som ble kalt "Fredrik") var det verre baksing med. Fotplata på den måtte graves 50 cm ned i bakken.

                Click image for larger version  Name:	Rep82-2.jpg Views:	35 Size:	247,1 KB ID:	1050356


                Her under skarpskyting, og man ser også granaten. Den er nokså lik en 105 mm artillerigranat (litt tynnere vegger, så litt mer sprengstoff enn i artillerigranaten), men har en stang ut bak som drivladningene er festet i:

                Click image for larger version  Name:	Rep85-1.jpg Views:	36 Size:	303,0 KB ID:	1050357

                Her går en granat (Hengsvann september 1985):

                Click image for larger version  Name:	Rep85-2.jpg Views:	36 Size:	236,2 KB ID:	1050358
                Last edited by hvlt; DTG 010922 May 21, .
                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                Kommentér

                Working...
                X
                Besøksstatistikk