Milforum

Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Et tenkt 9. April 2021

Collapse

Annonse før emne

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts
  • Trådstarter

    Et tenkt 9. April 2021

    Mulig dette blir under feil emne (isåfall flytt det).
    9. April er dagen hvor «alle» sier «Aldri mer 9 April». Det blir kanskje litt søkt men hvordan hadde et «tilsvarende» 9. April angrep på Norge gått i 2021. Hadde det gått noe bedre?
    La oss anta en fiktiv fiende med et angrep på samme størrelse, tilsvarende strategi men med dagens kapasiteter (få moderne slagskip). La oss anta planlegging tilsvarende dårlig skjult som i 1945.
    Norges forsvar med de kapasitetene vi har idag.
    Noen med noen tanker på hvordan det ville utspille seg. Iallefall de første dagene?
    Lignende tråder

  • #2
    Det vil vel være en betydelig forskjell liggende i at det forventes at dagens offiserer(og befal/soldater) skal ytre all motstand de kan, uten å vente på ordrer.

    Hvis man bruker trafikklys som sammenligning, så var det jo noen som gikk på rødt, altså samarbeid med fienden, og andre gikk på grønt, og jobbet mot fienden. Mens de fleste var nok på gult og var forvirret.
    Where is, repeat, where is Task Force Thirty Four? The world wonders.

    Kommentér


    • #3
      Opprinnelig skrevet av yamaha Vis post
      Det vil vel være en betydelig forskjell liggende i at det forventes at dagens offiserer(og befal/soldater) skal ytre all motstand de kan, uten å vente på ordrer.

      Hvis man bruker trafikklys som sammenligning, så var det jo noen som gikk på rødt, altså samarbeid med fienden, og andre gikk på grønt, og jobbet mot fienden. Mens de fleste var nok på gult og var forvirret.
      Jeg tror nok du her er inne på det omtrent eneste området hvor det er fornuftig å prøve å gjøre noe direkte sammenligning. "Plakaten på veggen" er etter min mening det kanskje viktigste forsvarstiltaket etter krigen, men også blitt veldig utfordrende i den asymmetriske krigføringens tid. Så er det også et logistikkspørsmål og K2 selvsagt - personlig initiativ uten tilgang på ammunisjon og andre forsyninger i enhetsforband er vel minst like utfordrende nå som da. Manglende eller uklar K2 vil også svekke stridsevnen betydelig.

      Hvis en HV-offiser med insj har klart å organisere en mindre styrke av noen som han har plukket opp og kjenner, befinner seg i skjul og prøver å ringe til fjellet i Bodø for avmelding og ordre - får han svar eller blir det forvirring fordi han ikke er et punkt på organisasjonskartet og man ikke oppnår kontakt med distriktet? Får han fatt i forsyninger og ammo? Sambandsmidler? Etterretning?

      Det vil helt sikkert være mange som ikke følger plakaten på veggen fordi de ikke oppfatter situasjonen til å være faktisk en slik situasjon - og noen kanskje av andre grunner - og jeg tror det veldig raskt ville blitt kaotisk. At fienden opptrer uniformert og tilkjennegjør sin intensjon er en forutsetning vi ikke kan ta. Fienden har en tendens til å ikke angripe våre sterke punkter hvor vi har tiltak og godt organiserte styrker hvis ikke strengt nødvendig. Det er svært mange steder, funksjoner og verdifulle objekter som er både viktige og som vil skade vårt samfunn betydelig som vi ikke har robust forsvarsevne til å forsvare ved et noenlunde overraskende angrep.

      "Aldri mer 9 april" handler for meg ikke å ligge med fingeren på avtrekkeren på Oscarsborg og vente på slagskip opp fjorden - men om forsvarsvilje. Forsvarsvilje handler om at et angrep kommer overraskende og vi da må agere. Det kommer ikke til å komme en skriftlig invitasjon RSVP fra verken fienden eller vår forsvarssjef.
      "Gjør Ret, Frygt Intet"

      Kommentér


      • #4
        Jeg ble fristet til å gjengi noe jeg skrev for 4 år siden for privat bruk om Bolærne fort fra 1. til 2. verdenskrig. Det er uten kildehenvisninger, men jeg klippet vilt fra forskjellige kilder, mest fra O. T. Fjelds "Klar til strid - Kystartilleriet gjennom århundrene", men også fra andre steder som jeg ikke husker lengre. Jeg beklager derfor hvis det kan bli litt plagiat. Den skulle illustrere noe av det som gikk feil i 1940, og så spørs det om det ville gå bedre i dag. Den gangen somlet man så mye med å legge ut minesperringen i ytre Oslofjord at man først var klare til å begynne på det da det var for sent, litt ut på morgenen 9. april. Men den gangen hadde man i hvert fall 400 sjøminer klare, og to mineleggere var klare til å legge dem ut. I dag har vi faktisk ikke lengre noen sjøminer i det hele tatt. Lagrene på tusener av sjøminer vi hadde lagret under den kalde krigen ble destruert på begynnelsen av 2000-tallet, da det var erklært "evig fred" i Nord-Europa og "vi" var sikre på at noen invasjon i Norge aldri ville kunne skje igjen. En ting er Oslofjorden, en annen ting er Nord-Norge, der er også minene borte. Mineleggerne er selvfølgelig også borte fra Marinen, det samme er utstyr og mobiliseringsmannskaper til å raskt omgjøre sivile ferger til mineleggere. Dette på tross av at et av verdens kanskje enkleste våpen, sjøminen, stadig et av de mest effektive sjønektelsesvåpen. Men ellers vil i hvert fall neppe sende soldater rett i strid hvis eneste militærtjeneste var en 48-dagers rekruttskole for 15-20 år siden, og som aldri hadde sett de våpen de nå skulle betjene.

        Fra 1916

        I 1833 ble det nedsatt en «fortifikasjonskommisjon» som skulle tilrå mulige forbedringer av eksisterende festninger og bygging av nye. Den konkluderte bl.a. med at «Norges Selvstændighed blir at hævde på Christianiafjordens Brædder». I 1845 ble det vedtatt å bygge en ny festning i Drøbaksundet, Oscarsborg, og den ble bygget i tiden 1845-1856. Selv om Oscarsborg ble sterkt forbedret i årene før 1905, ble det alt før første verdenskrig funnet at hovedforsvaret av Oslo burde bringes lenger ut i fjorden, ved munningen og ikke så langt inne som Oscarsborg. En slik flytting av hovedforsvaret ville også forsvare Marinens hovedbase Karljohansvern i Horten som inntil nå hadde ligget ubeskyttet. Utbruddet av 1. verdenskrig gjorde dette kritisk, og i august 1915 vedtok Stortinget å etablere en sperring av Oslofjorden mellom Bolærne og Rauøy. En slik sperring ville bestå av to deler, en minesperring med uavhengige miner tvers over fjorden fra Bolærne til Rauøy, som ville kreve at skipstrafikk gikk vest for Bolærne eller øst for Rauøy hvis minesperringen var lagt ut, og kanoner på Bolærne og på Rauøy som kunne beskytte minefeltet mot fiendens minesveipere og stanse fiendtlige forsøk på å gå utenom Bolærne og Rauøy. Man hadde nå miner som kunne legges på så store dyp som det var i Oslofjorden mellom Bolærne og Rauøy, og også kanoner med tilstrekkelig rekkevidde til å dekke området foran og i minefeltet. Det var et problem at avstanden mellom Bolærne og Rauøy, 7000 meter, var så stor at man ikke kunne se over i usiktbart vær, selv med bruk av lyskastere. I følge den vedtatte planen skulle Bolærne fort utstyres med to 21 cm kanoner (som skulle flyttes fra Håøya i Tønsbergfjorden) og tre nye 15 cm kanoner. Rauøy skulle utrustes med fire nye 15 cm kanoner. Et akutt problem var det at det på grunn av krigen var nærmest umulig å kjøpe egnede kanoner i utlandet, og det ble også funnet upraktisk å flytte de temmelig gamle 21 cm kanonene fra Håøya til Bolærne. Man vedtok derfor å starte med en provisorisk hurtigutbygging og bruke andre allerede eksisterende kanoner.
        Den 13. oktober 1916 utstedte regjeringen en kongelig resolusjon som forbød ubåter fra de krigførende parter å ferdes gjennom norsk territorialfarvann. Dette ble tatt svært ille opp av Tyskland som i noter sa de så på det som en fiendtlig handling der Norge ikke opptrådde nøytralt. Denne «ubåtkrisen» ga stor frykt for at Tyskland kunne angripe Norge, og beredskapen, spesielt i Marinen og Festningsartilleriet (som Kystartilleriet het da) ble vesentlig hevet. Mannskaper ble mobilisert for å bringe kystfortene nærmere full krigsoppsetning. Dette førte også til at den provisoriske utbyggingen av Bolærne og Rauøy fort skulle forseres med alle midler.
        På bakgrunn av den vedtatte utbyggingen ble Vestre, Mellom og Østre Bolæren, sammen med en del mindre øyer og skjær, ekspropriert av Staten i 1916 og de faste beboerne måtte etter hvert flytte fra øyene. Det ble bygget et lager for miner på Vestre Bolæren i Jensesundet med 413 miner som på ordre raskt kunne legges mellom Bolærne og Rauøy. Tre mineleggere ble holdt i beredskap i Tønsberg for raskt å kunne legge ut disse minene ved høynet beredskap. På østsiden av Østre Bolæren, litt nord for midten av øya, begynte man å sprenge en tunnel inne i fjellet, parallelt med fjellsiden, det såkalte «tunnelbatteriet». Fra denne skulle det gå korte tunneler ut til rom i fjellsiden med kasematter der kanoner skulle plasseres rettet direkte mot farvannet mellom Bolærne og Rauøy. Fordi det var umulig å anskaffe festningsartilleri fra utlandet, ble Bolærne foreløpig kun satt opp med fire temmelig gamle, langsomskytende og dårlig vedlikeholdte 12 cm kanoner som var tatt fra opphugde monitorer som hadde blitt produsert like etter den amerikanske borgerkrigen. To av disse kanonene ble høsten 1917/våren 1918 satt opp i den halvdelen av «tunnelbatteriet» som var delvis ferdigbygget, mens de to siste ble satt opp på åpne fjellet. I januar 1916 ble det bestilt 13 stk. 15 cm kanoner fra Bofors i Sverige, hvorav 7 var ment for Bolærne og Rauøy. Antatt leveringstid var 2-3 år.
        Den 11. november 1918 sluttet 1. verdenskrig. I juli 1919 vedtok departementet å stanse all utbygging på Bolærne og Rauøy og anlegget på Østre Bolæren ble stående uferdig de neste årene, med det uferdige tunnelbatteriet med to eldgamle 12 cm kanoner samt to til oppe på fjellet. De 13 Bofors-kanonene, hvorav tre var ment for Bolærne, ble levert noe forsinket fra Bofors i 1922/1923. Da all utbygging av festningene var stanset ble de sendt til et lager i Kongsberg, der de ble liggende de neste ti-femten årene. Meningen hadde vært å bygge et tunnelbatteri nr. 2 for de tre som skulle til Bolærne, derfor var disse tre spesielt konstruert for å stå i kasematter og hadde ikke tak på panserskjoldene.

        Fra 1932

        I 1932 ble planene fra verdenskrigen for frontalsperring av Ytre Oslofjord tatt fram igjen og i revidert form vedtatt. Det ble funnet avgjørende for forsvaret av det sentrale Østlandsområdet, inklusive Marinens hovedbase i Horten, å kunne sperre Ytre Oslofjord. Oscarsborg skulle beholdes som en mindre viktig 2. linje i forsvaret. Det aller viktigste var sannsynligvis å kunne raskt legge en minesperring over Ytre Oslofjord mellom Bolærne og Rauøy, og å kunne beskytte den fra fort. I første omgang skulle Rauøy bygges ut med fire 15 cm kanoner, deretter skulle Bolærne bygges ut med tre 15 cm kanoner, deretter skulle Mågerøy lengst nordøst på Tjøme bygges ut med to 30,5 cm haubitser som hadde blitt bestilt fra Sverige og siden levert sammen med de tretten 15 cm kanonene. Samtidig skulle det anlegges et nytt fort på Torås syd på Tjøme med to (senere omgjort til tre) 15 cm kanoner og videre var det planer om å bygge et fort på Torgauten i Østfold, også med to 30,5 cm haubitser, og et fort ytterst på Vesterøya i Sandefjord med tre 15 cm kanoner.
        Arbeidene på Rauøy startet alt i 1932, mens arbeidene på Østre Bolæren startet i januar 1935. På tross av den skjerpede verdenssituasjonen var bevilgningene små og arbeidet gikk forholdsvis langsomt. Dette skyldtes også at staten som byggherre ikke ville ansette et større antall anleggsarbeidere og det var strid om arbeidet kunne settes ut til entrepenørselskaper. På grunn av bevilgningene ble det for dyrt å bygge et nytt tunnelbatteri og kasematter for de tre 15 cm kanonene (noe som ville gitt vesentlig bedre beskyttelse). Man plasserte dem i stedet i nybygde kanonstillinger omtrent midt på Østre Bolæren. Det krevde at panserskjoldene måtte ombygges med nye pansertak. Kanonstandplassene sto ferdig sommeren 1935 og kanonene ble transportert ut til Bolærne i september. Det meste av anlegget, inklusive ny kommandoplass i betong, sto ferdig i oktober. Den offisielle overtagelsen av fortet foregikk i juli 1938. De gamle 12 cm kanonene sto stadig på øya, to i det fremdeles ufullførte Tunnelbatteriet og to i åpne stillinger. Arbeidet med disse var ikke blitt prioritert, da det var stor tvil om disse fire gamle kanonene var brukbare.
        Fra 1935 ble hele de nybygde og planlagte festningsverkene gitt navnet Oslofjord festning. En felles kommandoplass for hele festningen skulle bygges på Nøtterøys høyeste punkt, Vetan. Etter at Bolærne fort var ferdig startet man bygging av denne kommandoplassen, samt fortene på Mågerøy og Torås. Mågerøy var delvis fullført i mai 1939 da man foretok prøveskyting med haubitsene, men det ble ikke offisielt overtatt av Kystartilleriet før 9. april 1940. Torås fort og kommandoplassen på Vetan var ikke ferdige før den tyske invasjonen. Fortene på Torgauten og på Vesterøya ble ikke påbegynt.
        Ved utbruddet av 2. verdenskrig i september 1939 sto altså Rauøy og Bolærne fort ferdige. Mågerøy var dessuten nesten klarstilt. Rauøy og Bolærne manglet stadig mulighet til å overvåke fjordløpet og ta opp kamp i mørke og dårlig sikt. Videre hadde man aldri foretatt noen omfattende testing av kanonene etter at de hadde blitt lagret i 10-15 år, man hadde kun prøveskutt med et par skudd på hver og kun med reduserte ladninger. Ammunisjonen var for det meste svært gammel og var ikke prøveskutt. Brannrørene til granatene var dels fra 1. verdenskrig og dels betydelig eldre og av en type som kunne forringes vesentlig under lagring. De var heller aldri testet. Fra 1920-tallet hadde soldatene kun 48 dagers opplæring uten repetisjonsøvelser. Dette ble økt til 60 dager midt på 30-tallet og fra 1938 til 84 dager. Bare de tre siste kullene fikk opplæring på de «nye» 15 cm kanonene. Under utdannelsen ble det kun skutt med 37 mm indrekanon, samt et par skudd fullkaliber med redusert ladning.

        Nøytralitetsvernet

        Etter krigsutbruddet i september 1939 ble det satt opp nøytralitetsvern og mannskaper ble innkalt for å bemanne Oslofjorden festning med Bolærne fort. Det ble innkalt en styrke som omtrent tilsvarte 1/3 av fortets fulle krigsbemanning, og det var mulig å bemanne fortets kommandoplass, alle de tre 15 cm kanonene (med noe redusert bemanning), en luftvernavdeling med seks Colt 7,92 mm mitraljøser, to lyskastere (en på Garnholmen og en på Ramsholmen), en sambandstropp med en fremskutt signalstasjon på Fulehuk (som kun hadde optisk forbindelse med Bolærne), forpleiningsgruppe og arbeidskommando, til sammen 21 befal og 175 menige. I tillegg kom en nærforsvarstropp fra infanteriet med ett befal og 14 menige. Da kommandoplassen for Oslofjorden festning på Vetan ikke var ferdig, ble festningskommandoen satt opp på Håøya med 27 befal og 49 menige. Fra Håøya var det ingen sikt til Oslofjorden. De menige i nøytralitetsvernet ble utskiftet hver 3. måned, slik at 2. gruppe ble dimittert og 3. gruppe møtte ca. 1. april 1940. Denne gruppen besto av de eldste soldatene hvor mange ikke hadde gjort noen militærtjeneste siden 1. verdenskrig, de øvrige hadde kun 48 dagers rekruttskole på begynnelsen av 1920-tallet. De hadde aldri sett kanoner av den typen Bolærne fort hadde nå. Også utstyret i kommandoplassen var nytt for de som bemannet den. Det var også stor mangel på befal, og i mange sersjantstillinger satte man eldre korporaler som sist hadde tjenestegjort under nøytralitetsvernet under 1. verdenskrig.
        Med rekvirerte sivile fartøyer (særlig hvalbåter) som ble bestykket med eldre små kanoner og mitraljøser ble det organisert to vaktlinjer. Ett fartøy passerte frem og tilbake mellom Færder fyr og Torbjørnskjær ytterst i fjorden og et annet patruljerte fram og tilbake mellom Fulehuk og Missingene, rett syd for linjen Bolærne-Rauøy. Disse hadde radioforbindelse med Ytre Oslofjord Sjøforvarsavsnitt (YOSA) i Tønsberg, men ikke direkte med fortene. I februar/mars 1940 ble bemanningen av Oslofjord festning øket noe, da det ble innkalt mannskaper til å bemanne det nye haubitsbatteriet på Mågerø.

        Aprildagene

        Om morgenen 8. april besluttet kommanderende admiral å øke beredskapen. Det ble besluttet å innkalle mannskapene som trengtes for å legge ut minefelt i Drøbaksundet, å innkalle mannskaper til det avleggs 12 cm batteriet på Bolærne, samt mannskaper til å bemanne en lyskaster på Bolærne. Det ble også gitt ordre om å gjøre noen forberedelser til å legge ut minefeltet mellom Bolærne og Rauøy. I løpet av dagen kom det flere meldinger om ukjente fly i stor høyde over Sør-Norge. Ved 11:30-tiden kom det ordre om å skjerpe beredskapen på fortene, og på Bolærne gikk man til det såkalte beredskapstrinn 1, med øket vakthold og utkikk, men uten å bemanne kanonene. Men man fraktet ammunisjon fra hovedmagasinet til hver av de tre kanonenes såkalte håndmagasin og man hadde kontinuerlig telefonvakt i kommandoplassen og ved hver av de tre kanonene. Litt før kl. 17:30 innløp melding om at et tysk lasteskip ved navn Rio de Janeiro hadde blitt senket i Skagerrak og at mange av de som hadde vært om bord var reddet av norske skip. Disse så ut til å være soldater, og flere av dem hadde sagt at de var på vei til Bergen for å hjelpe den norske regjeringen. Denne meldingen ble videresendt ned i systemet til Oslofjord festning og videre til fortene. Ca. kl. 20:00 mottok Oslofjord festning ordre om å innføre skarp beredskap. På Bolærne fort gikk man til beredskapstrinn 2 (der 3 var full kampberedskap) der man har så vidt kampberedskap med redusert betjening slik at engasjement kan begynne og pågå inntil mannskapene blir komplettert. Litt etter kl. 20 mottok Oslofjord festning melding om at det fra København var meldt at kl. 17:15 hadde de to slagkrysserne «Gneisenau» og «Deutschland», krysseren «Emden» og tre torpedojagere av «Möwe»-klassen passert nordover gjennom Storebelt, og at omtrent samtidig hadde en annen flotilje med to store dampskip og 17 trålere, der man så at det var svært mange folk på dekk, også passert nordover gjennom Storebelt.
        Om kvelden var været i Oslofjorden bra, men nær midnatt begynte det å regne og tetnet til med dis og tåke. Kl. 23:00 meldte bevoktningsfartøyet Pol III (en rekvirert hvalbåt) i den søndre bevoktningslinjen at «flere fartøyer trenger fram». Det sendte opp rødt varselbluss og skjøt varselskudd mot inntrengerne og satte kurs mot dem og kjørte inn i siden på et tysk fartøy. De tyske fartøyene la Pol III under ild, sjefen om bord, kaptein Leif Welding-Olsen ble alvorlig såret og falt senere i vannet og druknet da de gikk i lettbåten for å evakuere. Han ble dermed Norges første falne. Klokken 23:12 ringte Færder fyr til YOSA og sa at skip med slukte lanterner hadde passert og blitt belyst med lyskaster fra bevoktningsfartøyet, og at de så og hørte skyting. Like etter kl. 23 ringte sjefen for YOSA til sjefen for Oslofjord Festning på Håøya og overbragte meldingen fra «Pol III». Festningskommandanten, oberstløytnant Notland beordret straks festningsalarm (full krigsberedskap) og melding om det ble øyeblikkelig sendt Bolærne og Rauøy fort. Mellom kl. 23:10 og 23:20 kom det ordre om at overettmerkene for mineutlegging mellom Bolærne og Rauøy skulle klargjøres, men ikke settes opp før på nærmere ordre, kl. 23:30 ble alle fyr slukket, og nær midnatt kom det ordre om å evakuere alle sivile fra Bolærne (mange av offiserene hadde familiene sine boende der). Klokken 23:15 meldte Rauøy at de så lysraketter og lyskastere i bruk ved Struten fyr. Klokken 23:31 meldte Bolærne fort at det var klart til kamp, kl. 23:28 hadde Rauøy fort meldt det samme. Omtrent samtidig ble det gitt ordre om å mørklegge Vestfold fylke.
        Rauøy fort observerte 23:30 konturene av to ukjente krigsskip på vei inn fjorden i avstand 5600 meter. De ble ikke sett fra Bolærne. Rauøy skjøt først et løsskudd og deretter et varselskudd foran baugen på det første skipet kl. 23:32. Da skipene ikke stoppet åpnet Rauøy ild med sprenggranater. Med de utrenede mannskapene rakk de bare å skyte fire granater i tiden 23:35 til 23:42. Da kom det inn tykk tåke, så det fra kommandoplassen ikke var mulig å en gang se strandkanten. Klokken 23:32 observerte Bolærne fort tre mindre fartøyer. Fortssjefen, major Færden beordret virkningsild med sprenggranater, men batterisjefen misforsto og skjøt bare varselskudd. Her hadde også kommet dis, og sikten var under 3500 meter. Da dette ble oppklart blandet de uøvde mannskapene sammen ordren til lyskaster om hvilken vinkel (antall streker) den skulle settes i og ordren om avstand til kanonene, og det ble stor forvirring. De rakk derfor ikke å skyte virkningsskyting før fartøyene ikke lengre kunne beskytes da de var ute av ildledningsinstrumentenes sektor. Like etter kom det også inn tykk tåke ved Bolærne så intet kunne observeres. Melding ble sendt fra både Bolærne og Rauøy til kommandanten for Oslofjord festning, og den gikk straks videre oppover i kommandosystemet. Major Færden ringte også direkte til oberst Birger Eriksen på Oscarsborg og orienterte ham personlig. Som kjent kom fartøyene til Drøbaksundet litt etter kl. 04:00. Noe senere kom det ordre om at overettmerkene for minelegging skulle settes opp og være på plass før kl. 05:00. De var reist kl. 04:45 på både Bolærne og Rauøy, og da var også to mineleggere som hadde lastet miner fra minelageret på Vestre Bolæren klare til utlegging, men det var selvfølgelig alt for sent, på grunn av tyske krigsskip i fjorden kunne ikke minene, som skulle være det sentrale østlandsområdets hovedforsvar, legges ut. Hadde det blitt gjort et døgn, eller bare f.eks. 12 timer tidligere, kunne historien ha blitt litt annerledes.
        På Bolærne skjedde det ikke noe videre før ved 9-tiden om morgenen. Fram til da lå tåken tett og man kunne ikke observere tyske fartøyer. På Rauøy derimot skjedde det svært mye i løpet av natten. Ved 4-tiden om natten ringte en person fra Engelsviken rett innenfor Rauøy til fortet og fortalte at det var tyske soldater der som spurte hvor Rauøy var. Det ble satt ut sterk vakt, da man regnet med tyske landgangsforsøk. Ca. kl. 05:30 ble det observert at to mindre fartøyer satte i land soldater i en bukt på østsiden av Rauøy, noen hundre meter nord for kommandoplassen på Singelfjell. Litt senere kom to til. Det ble satt i land to geværkompanier, ca. 300 mann. I mangel av dekningsstyrke ble mannskapet på tre av de fire kanonene og luftvernmanskapene (Rauøy hadde i motsetning til Bolærne to moderne 40 mm luftvernkanoner) beordret som infanterister mot landgangsstyrken. De la seg på skytterlinje og forsøkte ikke noe angrep, men ilden holdt angriperne nede. En fjellknaus var mellom landgangsstedet og dem, så de kunne ikke beskyte det direkte. Den fjerde kanonen kunne skyte rett mot fjellknausen og over landgangsstedet med avstand 900 meter. Denne kanonen fungerte utmerket, og det ble skutt 45 skudd. Splintene fra disse og rikosjetter fra mitraljøse- og geværild holdt tyskerne nede og påførte store tap. Etter soloppgang bemannet man igjen 40 mm kanonene, og et tysk fly ble beskutt med 14 skudd. Det ble sannsynligvis skutt ned. To norske soldater, Ragnar Kongsgaard og Harald S. Johansen falt under denne trefningen, mens tyskerne selv oppga at de hadde 60 falne. Ved 07:50-tiden så det ut til at de resterende tyskerne kanskje snart ville overgi seg, og at denne kampen var vunnet. Men da kom ordre fra YOSA om at fortet skulle overgi seg! Sjøforsvarsavsnittet hadde fått ordren fra Sjøforsvarsdistrikt 1 i Horten. Ordren vakte stor oppstandelse, og man forlangte å få den bekreftet. Etter en stund kom det ny melding om at ja, admiralen som var sjef for Sjøforsvarsdistrikt 1 hadde gitt ordre om kapitulasjon, det var nå bekreftet gjennom hele kommandokjeden. Fortssjefen ga ordre om ildopphør og hvitt flagg ble heist. Da tyskerne fortsatte å skyte en stund, anmodet fortssjefen om at kapitualasjonsordren skulle oppheves, men det kom tilbake at den sto fast. Etter overgivelsen kom det melding om at ordren om kapitulasjon var feil, admiralen hadde gitt ordre om å overgi Horten by og de skip så var på havnen der, ikke underliggende fort, det var sambandssentralen i Horten som hadde misforstått. Da var det for sent, fortsbesetningen var alt avvæpnet.
        Bolærne fort mottok ikke ordren om kapitulasjon. Etter at tåken hadde lettet om morgenen den 9. april observerte man fra Bolærne litt etter klokken 09:00 at tre mindre fartøyer kom fra østsiden av Rauøy og passerte nordpynten og så satte kurs rett mot Bolærne. Dette var sannsynligvis såkalte Räumboote, mindre gruntgående minesveipere på 60 – 160 tonn og 25 – 40 meters lengde som Tyskland hadde i meget stort antall (424 ble bygget totalt!) og brukte til svært mange formål i tillegg til minesveiping, bl.a. som landgangsfartøyer. Man observerte at det var mange mennesker på dekk. Da de var kommet midtfjords åpnet Bolærne ild med en salve med alle tre kanonene. Den første salven traff godt med et langt og et kort skudd. Det så ut til at det var virkning på et av fartøyene. Fartøyene gikk over til å gå i sikksakk. Ved neste salve feilet ammunisjonen, to granater eksploderte i banen, bare en granat fungerte. Dette var nok på grunn av de eldgamle utestede brannrørene. Allikevel snudde fartøyene og gikk tilbake til Rauøy mens de la røykskjerm. Bolærne fortsatte å skyte etter dem, men flere granater hadde banesprengning, noen umiddelbart etter at de kom ut av løpet. Allerede under denne skytingen oppsto det også tekniske problemer med kanonene. Tennpatronene smeltet og nærmest loddet deler av slaglåsene sammen. Og det viste seg at slaglåsene på disse tre kanonene var av for mykt stål. Disse kanonene hadde aldri skutt med stridsladning, bare med reduserte øvelsesladninger. Med stridsladning ble kraften på slaglåsen for stor og godset bøyde seg etter noen få skudd. Dette skulle bli fatalt.
        Like etter at dette angrepet var slått tilbake ble Bolærne bombet av fly. De fleste bombene traff omkring fortets kommandoplass, men den ble ikke skadet. Utenfor kommandoplassen ble fenrik Kvisle truffet av en splint i kjeven og forholdsvis alvorlig såret og en annen soldat ble lettere såret. Disse ble evakuert med en båt til Tønsberg sykehus. Ca. kl. 12 ble det observert at to Räumboote igjen var på kurs mot Bolærne. Fortet åpnet ild igjen med 15 cm kanonene, men nå ble det tekniske problemer med alle kanonene, og de fleste av granatene de fikk av gårde eksploderte i banen. Allikevel snudde de tyske fartøyene og gikk tilbake. Kl. 13 hadde våpensmeden klart å reparere kanonene. Utover ettermiddagen gjennomførte tyskerne en rekke flyangrep på fortet, der de både slapp bomber og beskjøt fortet med mitraljøser. Det eneste luftvernet fortet hadde var seks 7,92 mm mitraljøser, og de hadde ingen virkning på flyene, som derfor kunne angripe i lav høyde. På grunn av flyangrepene ble flest mulige av mannskapene som ikke betjente kommandoplass og de tre kanonene samlet i tunnelen innenfor det uferdige tunnelbatteriet.
        En god del mannskaper kom i løpet av dagen ut til Bolærne i båter, de fikk uniformer og våpen, men på grunn av flyangrepene ble de også inaktive i den mørke tunnelen. Moralen ble etter hvert svært dårlig blant alle de inaktive her, mens den hele tiden var god på kanonene og i kommandoplassen. Det ble ikke forsøkt å gjøre klar 12 cm kanonene, da de var regnet som virkningsløse og nærmest selvmorderiske, uten panserbeskyttelse. Den formelle kommandokjeden gikk fra sjefen for Sjøforsvaret (kommanderende admiral), til sjefen for Sjøforsvarsdistrikt nr. 1 i Horten til sjefen for YOSA til sjefen for Oslofjord festning (oberstløytnant Notland) på Håøya til sjefen for Bolærne fort (major Færden). Som nevnt før overga staben ved Sjøforsvarsdistrikt nr. 1 seg tidlig om morgenen, og sjefen for YOSA klarte ikke å få noen forbindelse oppover i systemet før om kvelden 9. april. Først kl. 21.20 mottok han ordren «Slåss så lenge det er mulig og når fortene ikke lenger lar seg holde, demoler kanonene.» Denne ordren sendte han straks til oberstløytnant Notland som sendte den videre til major Færden. Mågerø fort var foreløpig inaktivt (ikke plass til å beskrive hvorfor her) og Bolærne fort var det eneste som kunne hindre tysk sjøverts forbindelse til Oslo. Tyskerne forsøkte ikke flere forseringer av fjorden før 10. april. I løpet av natten fikk alle varm mat.
        Om morgenen 10. april kl. 07:00 ble det observert et stort handelsfartøy på vei inn fjorden. Det bar ikke noe flagg. Men Notland (og dermed Færden) mottok følgende ganske utrolige ordre fra sjefen for YOSA etter at Norge hadde vært i krig i 30 timer: «Fremmede krigsfartøyer gis først skarpt varselskudd. Hvis fartøyet ikke stopper skal fartøyet beskytes. Handelsfartøyer passerer uhindret, med mindre man er sikker på at det er tyske transportfartøyer.» På tross av ordren skjøt Bolærne tre skudd mot skipet kl 07:25, hvorav det ene igjen eksploderte i banen. Det var også tekniske problemer med kanonene under denne skytingen. Etter dette kom det nye flyangrep. Kl. 09:29 ble det observert en jager som kom nordfra med full fart. Bolærne åpnet ild på 8000 meters avstand, og ilden ble besvart av jageren, men den snudde så og gikk nordover igjen. Etter dette kom det mer intense flyangrep som bombet og beskjøt med mitraljøser alt på øya. Etter hvert var alle bygninger gjennomhullet og noen sto i brann, men det var ingen skader på kommandoplassen eller kanonene. Litt senere ble det observert fire fartøyer som kom fra nord og de ble beskutt fra Bolærne. De besvarte ilden, men snudde etter en stund og gikk nordover. Denne gangen var det store problemer både med ammunisjonen og kanonene. Tyskerne brukte nå også kanonene på Rauøy fort som var tatt av tyskerne om morgenen 9. april til å beskyte Bolærne, men den ilden hadde ingen virkning. Nå ble slaglåsene igjen deformert og mange av granatene eksploderte i banen. Kl. 09:40 meldte Bolærne at to av kanonene var helt ødelagt og ikke kunne repareres, og at den tredje bare ville tåle 3-4 skudd til før den også var ubrukelig. Alle reservedeler var brukt. Det viste seg at hver slaglås totalt tålte ca. 10-11 skudd før de ble helt ødelagt, og de hadde en reserveslaglås pr. kanon så alle kanonene var ute av funksjon etter vel 20 skudd med stridsladning, noe som aldri hadde blitt testet. Totalt skjøt altså fortet 60-65 granater fra kvelden 8. april til formiddagen 10. april.
        YOSA ga nå følgende ordre: «Demoler kanonene osv. avverg landgang så godt vi kan.», men ca. kl. 10:00 kom ny ordre om at de ikke skulle yte motstand. Etter den siste skytingen kom kontinuerlige flyangrep som ødela alle bygninger på øya. Disse flyangrepene pågikk til ca. 11:30. Etter at disse flyangrepene var over ble kanonene ødelagt og ca. kl. 12.30 beordret fortssjefen heising av hvitt flagg. Soldat Hans Christian Furuseth ble beordret til å ta ned det norske flagget og heise hvitt flagg i nordre leir. Mens han holdt på med det kom et nytt flyangrep og en bombe falt like ved. Furuseth ble øyeblikkelig drept som den eneste falne på Bolærne. En større konvoi med tyske forsyningsskip hadde ligget i ro i god avstand syd for Bolærne og gikk ikke nordover før det var helt klart at Bolærne var overgitt, så fortet hadde i hvert fall oppnådd å sinke disse vesentlig.
        Om kvelden 10. april ved 19-tiden kom en hvalbåt med 30 tyske soldater til brygga på Østre Bolæren. Ca. kl. 21 måtte alle gå om bord i hvalbåten som ble fullstendig overfylt, kystartilleristene måtte stå tett i tett på dekk. Båten gikk på grunn litt ute i sundet, og alle måtte bli stående på dekk til morgenen. Først klokken 13 den 11. april kom de inn til Horten hvor alt personellet fra Bolærne ble sluppet i land og frigitt mot æresord på at de ikke skulle bekjempe tyskerne mer. I Horten fikk de tak i en likkiste til Furuseth, som de hadde tatt med. Hans kiste ble drapert med flagget de hadde tatt med fra Bolærne og sendt med jernbanen til hans hjemsted.

        Merknad:

        Det eksisterer en annen teori om hvorfor både alle de tre 15 cm kanonene på Bolærne og ammunisjonen sviktet. Det som er gjengitt over er det som finnes i alle historiske skriv. Det er litt merkelig at de på Rauøy ikke opplevde noen problemer med noen av kanonene eller med ammunisjonen, og en helt lik kanon på Rauøy fort skjøt 45 skudd uten noen problemer. I en skrivelse fra 1950 hevder «Sjøforsvarets artilleri» at det er mulig både kanonene og brannrørene var helt fine, men at de fullstendig uøvde mannskapene på Bolærne ikke hadde skrudd i brannrørene på granatene. Det var bunnbrannrør, og var ikke de skrudd ordentlig i ville kruttgass fra avfyringen komme gjennom bunnpluggen og antenne sprengladningen i granatene. Den ville ikke da detonere øyeblikkelig, men brenne voldsomt og øke trykket i røret langt over det normale og skade kanonen. Samtidig ville dette kunne føre til at sprengladningen detonerte i banen. Denne teorien finnes kun i ett skriv, og det er litt merkelig at en samme feilen ble gjort på alle de tre kanonene på Bolærne, men ikke på Rauøy.
        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

        Kommentér


        • #5
          Opprinnelig skrevet av Sofakriger Vis post

          Jeg tror nok du her er inne på det omtrent eneste området hvor det er fornuftig å prøve å gjøre noe direkte sammenligning. "Plakaten på veggen" er etter min mening det kanskje viktigste forsvarstiltaket etter krigen, men også blitt veldig utfordrende i den asymmetriske krigføringens tid. Så er det også et logistikkspørsmål og K2 selvsagt - personlig initiativ uten tilgang på ammunisjon og andre forsyninger i enhetsforband er vel minst like utfordrende nå som da. Manglende eller uklar K2 vil også svekke stridsevnen betydelig.

          Hvis en HV-offiser med insj har klart å organisere en mindre styrke av noen som han har plukket opp og kjenner, befinner seg i skjul og prøver å ringe til fjellet i Bodø for avmelding og ordre - får han svar eller blir det forvirring fordi han ikke er et punkt på organisasjonskartet og man ikke oppnår kontakt med distriktet? Får han fatt i forsyninger og ammo? Sambandsmidler? Etterretning?

          Det vil helt sikkert være mange som ikke følger plakaten på veggen fordi de ikke oppfatter situasjonen til å være faktisk en slik situasjon - og noen kanskje av andre grunner - og jeg tror det veldig raskt ville blitt kaotisk. At fienden opptrer uniformert og tilkjennegjør sin intensjon er en forutsetning vi ikke kan ta. Fienden har en tendens til å ikke angripe våre sterke punkter hvor vi har tiltak og godt organiserte styrker hvis ikke strengt nødvendig. Det er svært mange steder, funksjoner og verdifulle objekter som er både viktige og som vil skade vårt samfunn betydelig som vi ikke har robust forsvarsevne til å forsvare ved et noenlunde overraskende angrep.

          "Aldri mer 9 april" handler for meg ikke å ligge med fingeren på avtrekkeren på Oscarsborg og vente på slagskip opp fjorden - men om forsvarsvilje. Forsvarsvilje handler om at et angrep kommer overraskende og vi da må agere. Det kommer ikke til å komme en skriftlig invitasjon RSVP fra verken fienden eller vår forsvarssjef.
          Jeg opp lever at noe av problemet er at "plakaten på veggen" ikke er tydelig nok kommunisert ut (jeg hadde ikke hørt om den før lenge etter jeg var ferdig med min befalsutdanning og hadde vært befal i HV i 2-3år, og da via dette forumet) og at man i avdelingene ikke avklarer hvordan vi gjør dette i praksis. Men med det sagt, så er jo en sentral forskjell at det i dag finnes en plan, område sjefen har en stående ordre om å mobilisere området om noe skulle skje også uten videre ordre, jeg har en stående ordre om å komme meg fort som F*** til oppmøte sted. Vertfall for oss i og rundt store byer betyr det at jeg kan plukke opp pakningen min og gå om nødvendig til oppmøte stedet på ett par timer. Området har det meste de trenger for å stare opp, riktig nok er deler av de gamle ordningene borte (vi hadde en dagligvarebutikk som skulle ha nok mat på lager til å holde oss gående en stund, men dette tror jeg er avviklet), men jeg har hørt rykter (fra personer som er pålitelige og jobber tett med dette) om at det er satt av ammunisjon til avdelingene, nok til å sette oss opp og til å etter forsyne etter gitte planer (jeg har ingen ide om det betyr 10 eller 10 tusen skudd pr man riktignok). Og i HV så har vi jo forhånds bestemte oppgaver, joda de ryker sikkert så snart en general i fjellet ser hva som skjer, men i løpet av noen timer/en dag eller to, så ville nok min avdeling stått på vår plass, med våpen i hånd og det vil jeg si er en enorm forskjell fra 1940. Men om jeg tror at vi hadde klart å stå imot en fiende... vell det er en annen sak

          Kommentér


          • #6
            Jeg tror du er virkelig inne på noe. Vi har HV-områder over det ganske land som har sine "Operasjonsplan nr. 1" og Objektplaner klare, og stort sett vet mannskapene hvor de skal møte når det smeller. Det er noe ganske annet enn i 1940.
            At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

            Kommentér


            • #7
              Enig med tidligere innlegg her, men om jeg skal prøve å besvare trådstarters innlegg bokstavelig, får vi ta noen forutsetninger: Siden det står "tilsvarende strategi", velger jeg å si at NATO aldri ble opprettet, og at dagens ledelse i Tyskland igjen har territorielle ambisjoner. Vi har ikke helt oppfattet dette, og det norske forsvaret er primært innrettet mot en trussel fra Russland (ikke helt forskjellig fra da vi hadde nøytralitetsvakt mot Finland under vinterkrigen, men dog noe forskjellig.) Så i dette scenarioet har det norske forsvaret samme innretting og utgangsdisponering som dagens norske forsvar. Og det tyske er samme som dagens tyske (selv om man nok skulle tro at en wannabe-führer ville sørget for å ruste opp fra dagens halvpasifistiske variant.)

              Så hele Neue Kriegsmarine, totalt bestående av 10 fregatter og 5 korvetter, kommer seilende oppover Kattegat med frisk vind imot 8.april. Alle skipene er fullastet med soldater, men vi snakker infanteri med noen avdelingsvåpen (som BK), men ikke tyngre våpen og kjøretøyer. Disse må komme etter i en andre bølge med lasteskip, samt luftlandsettinger. Allerede nå har den tyske sjefen et problem - antall fregatter er nøyaktig lik det antall destroyere som fraktet 2000 soldater til Narvik i 1940. Problemet er bare at Narvik var bare en av seks mål i 1940, og tyskerne hadde adskillig flere marinefartøyer totalt. Jeg gjetter på at den samlede styrken de klarer å embarkere er tre infanteribataljoner uten kjøretøy (men jeg kan ta feil).

              Med det som finnes av radarer og andre sensorer (som f eks folk som står på land og poster twittermeldinger) ville vi fundert på hva dette var, og sendt noen for å undersøke. Selv om vi har vår QRA nordpå, klarer man nok å sende et par F-35 for å sjekke. Da ville tyskerne måttet reagere, og vi ville kanskje mistet de flyene, men vært klar over at en invasjon var på gang, og satt i gang mobilisering og sende folk tilbake fra permisjoner. Øving ville det ikke vært tid til, men vi ville fått mesteparten av HV på plass i tide, stående avdelinger utrustet med skarp ammunisjon og i alarmberedskap, alt av fly og skip som ikke er inne til vedlikehold klar til strid.

              Med et flyvåpen på rundt 200 kampfly, samt luftvernsystemene på skipene, ville tyskerne nok klart å holde lokal luftkontroll over Kattegat/Skagerrak. Uten plagsomt kystartilleri ville hovedstyrken kunne seilt ganske uforstyrret inn mot Oslo. Mulig noen lokale HV-gubbs med RFK og MG ville forstyrret seilasen, men de ville ikke ha senket noen skip. Så ville tyskerne, dersom de fortsatt følger samme strategi, brukt en del av energien sin på å fange Konge, Regjering og Storting, for å fremtvinge en overgivelse. Med HMKG og forholdsvis betydelige HV-styrker som motstandere, burde de i hvert fall satt av to av bataljonene sine, samt noen spesialstyrker, til dette. I tillegg ville de ønsket å få kontroll over minst en havn og en flyplass så raskt som mulig, for å få inn flere forsterkninger samt få fremskutte baser for noen av flyene. Moss havn og Rygge flystasjon er den beste matchen på østsiden av fjorden (mulig å etablere luftvernparaply over begge), Sandefjord og Torp på vestsiden. På litt sikt også Gardermoen.

              De kunne nok prøvd seg på Kristiandsand og Stavanger også, men akkurat nå er hele sjø- og landstyrken bundet i Oslofjorden. Så måtte de fått skipet og fløyet inn forsterkninger før de eventuelt gikk videre. Og nå ville våre fire ubåter vært en trussel de måtte brukt noen av fregattene til å nøytralisere. Å få styrker inn sjøveien overraskende til Bergen, Trondheim og Narvik ville ikke vært mulig. Men sannsynligvis ville det vært smartere av dem å bare få kontroll med det sentrale østlandsområdet hvor vi ikke har store hærstyrker.

              Men, jokeren her er Storbritannia, dersom de i likhet med i 1940 allerede var i krig med Tyskland. De ville ikke sittet stille og sett på, har en marine som er på høyde med tyskernes og vel så det, og har hangarskip. Og RAF og det norske luftforsvaret til sammen ville vært en utfordring for tyskerne. Ville de turt?
              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

              Kommentér


              • #8
                Dette ble visst et Strategic Decision Game

                For å ta utgangspunkt i din tolkning av scenarioet Rittmester: Jeg tror de kunne fått fire til fem bataljoner hvis de hadde lastet opp på minerydderne sine og benyttet også disse til å overføre tropper. De kunne også prøvd seg på å laste inn luftlandestyrker og fly disse inn til Gardermoen på rekvirerte Lufthansa-passasjerfly...

                Hvor lang tid tror dere det hadde tatt å laste HM Kongen med nærmeste familie inn i en Mercedes og stikke fra Slottet ut av byen mot hvor enn planverket tilsier at HMK skal evakueres til så snart Oslo politidistrikt melder til den kongelige politieskorten at fremmede styrker står i byen? Tror ikke det hadde tatt mange minuttene. Ditto med ymse statsråder og stortingsrepresentanter. Da har vi oppnådd et viktig mål, nemlig å bevare politisk ledelse og dennes handlefrihet.

                Med to til tre bataljoner infanteri har ikke tyskerne så veldig mye til overs å sikre alle utfarter fra hovedstaden, spesielt ikke når HMKG og det som har blitt mobilisert av HV-02 setter seg til motverge for å kjøpe tid og handlingsrom. Etter det er det i teorien å holde tyskerne i sjakk i bykrig til Telemark Bataljonstridsgruppe ruller ned fra Rena forsterket med HV-innsats og eventuelle andre dertil egnede egne tar tilbake hovedstaden, mens mobiliserte HV-gubbs nær Rygge, Fredrikstad og Torp trakasserer det som måtte være av tyskere på disse stedene med skarpskyttere, MØR, RFK og MG-ild. Det avgjørende spørsmålet er om det er tilstrekkelig vilje i regjering, Storting og ikke minst befolkning til å utkjempe bykrig i Oslo sentrum med alt dette vil medføre av død og ødeleggelse.

                Hvor lang tid vil det ta å rulle Brig N sørover med tungt utstyr? Noen dager? En uke? En plass imellom?

                Sjøfronts vil norske krigsskip (Skjold-klasse korvetter og Nansen-klasse fregatter) gjennomføre langdistanse missilangrep med NSM mot det som måtte oppdages av fiendtlige overflatefartøyer, ledet av enten HV, patruljer fra KJK eller spesialstyrker. Samtidig vil ubåtene meget sannsynlig søke å blokkere utløpet av Skagerrak for å sikre andre egne og hindre ytterligere landsetninger, samt trenge inn bak fiendens linjer langsetter kysten og virkelig gjøre livet surt for han der. Tommelfingerregelen er at én ubåt kan binde opp til 10 fiendtlige krigsskip hvis den har en kompetent besetning, så hvis vi klarer å scramble to eller tre ubåter inn i patruljebokser lands Sørlandskysten har vi gjort mye for å stoppe fienden og redusere hans handlingsrom til å overføre ytterligere forsterkninger sjøverts vei. Spørsmålet er hvor de tyske ubåtene er, men gitt den høye nedetiden disse har er det lite trolig at mer enn en eller to vil være operativ tilgjengelig for WESERÜBUNG '21. De må likevel finnes og nøytraliseres ASAP for å sikre egne sjøoperasjoner. Dette kan forsinke innsettelse av Nansen-klassen noe, da dette vil binde minst to eller tre fregatter, NH-90 og MPA. Type 212 har ingen evne til å engasjere Skjold-klassen, så disse er sånn sett trygge.

                Basert på egen erfaring skal vi klare å få en ULA-klasse fra kai ved Haakonsvern ned i posisjon i Skagerrak innen 24 timer. Skjoldene kan være på plass i løpet av 4 timer. Nansen en plass imellom, si 12 timer, så fremt de ikke allerede er bundet av ASW-operasjoner andre steder.

                Får vi i tillegg sendt ned en luftvernstridsgruppe eller tre har vi fått etablert evne til luftnektelse som muliggjør egne offensive operasjoner. Disse kan kjøre seg selv fra Sola til Sørlandskysten, etablere seg, og bestride fiendtlig luftherredømme over Skagerrak sammen med våre kampfly.

                Så lenge de ikke kan rulle over grensen via Sverige ligger nøkkelen til seier i å kutte tyskernes evne til å kunne forsterke og etterforsyne de allerede ilandsatte styrkene. Hvordan forholder svenskene seg til dette scenarioet, mon tro? Eller våre (formodentlige) venner i USA?

                Kommentér


                • #9
                  Opprinnelig skrevet av Eeo Vis post
                  Så lenge de ikke kan rulle over grensen via Sverige ligger nøkkelen til seier i å kutte tyskernes evne til å kunne forsterke og etterforsyne de allerede ilandsatte styrkene. Hvordan forholder svenskene seg til dette scenarioet, mon tro? Eller våre (formodentlige) venner i USA?
                  Basert på siste tilgjengelige datapunkt (WWII) så vil Svenskene slippe gjennom det meste.
                  TTTF - Trykk, Tal, Tenk, F***!

                  Kommentér

                  • Trådstarter

                    #10
                    Takk for innlegg/svar.
                    Jeg tolker det som at man etter «9 april 2021» kunne sittet med 3-5 bataljoner som befestet oslo. Det er en ganske stor styrke, så spørs det om vi hadde klart å kaste disse ut. Angrepsstrid i Sibo er kostbard
                    Det kommer selvsagt ann på logistikk på begge sider, men vil vel i dette tilfelle ha større ressurses/styrkebrønn dersom fienden blir nektet etterforsyning.

                    Kommentér


                    • #11
                      Stå klar drodling seint på kvelden etter en whisky eller to.

                      Et tysk "befestet Oslo" er kanskje å ta litt hardt i. I verste fall vil jeg tro tyske styrker biter seg fast i sentrumskjernen mens norske styrker i Oslo fremdeles yter motstand og søker å hindre tyskerne fra å bryte ut mens de norske styrkene venter på forsterkninger. Hva var det Robert Mood uttalte for en del år siden? Hæren (Brigade N) kunne holde én bydel i Oslo i x timer? Jeg tror ikke at en tysk infanteristyrke uten betydelige støtteavdelinger vil klare å holde stort mer. Altså sentrumskjernen der de viktigste institusjonene befinner seg -- Stortinget, Regjeringskvartalet, Utenriksdepartementet, det Kongelige Slott, Akershus Festning (med SMK, Forsvarsstaben, FD, etc), Høyesterett, et cetera.

                      Hvis HMKG klarer å stable på beina to eller tre kompanistridsgrupper og få disse ut av Huseby før tyskerne banker på porten, HV-02 ISTY Derby og HV-02s avdelinger i Oslo klarer å mobilisere i tide vil vi i løpet av få timer ha flere tusen norske infanterister i forband som kan motstå og kjempe. Det er vel også en del kadetter og militært ansatte på Linderud som kan innsettes som en improvisert avdeling i forsvarskampen?

                      Vaktstyrkene på forskjellige leire i Oslo-området (Linderud, Lutvann, Akershus Festning, Huseby, Kolsås) regner jeg med blir nedkjempet av tysk infanteri forholdsvis raskt hvis disse leirene angripes, noe vi nesten må regne med med mindre HMKG/HV klarer å binde tyskerne fort nok.

                      Etterretningstjenesten ryker trolig med i dragsuget hvis Lutvann blir besatt av tyskerne, men akkurat den leiren sikres trolig uansett av betydelige øremerkede HV-gubbs fra første stund da det er standkvarter til både HV-02 og Etterretningstjenesten når jeg tenker meg om. Iallefall frem til Etterretningstjenesten evakueres.

                      Innsetting av andre egne avdelinger (via bakveier/gjennom marka hvis innfartsårene er besatt) inn i hovedstaden tenker jeg også vil bidra til å hindre tyskerne fra å erklære Oslo for erobret. HV-01 ISTY Polar Bear IV og HV-03 ISTY Gunnerside med øvrige HV-avdelinger i disse distriktene er høyst sannsynlig travelt opptatt på sine respektive fronter, men jeg tenker umiddelbart at HV-05 ISTY Grebe og andre HV-innsatsstyrker (tenker umiddelbart HV-08 ISTY Osprey, HV-09 ISTY Bjørn West, HV-11 ISTY Archery og HV-12 ISTY Rype som aktuelle kandidater på kortere sikt) fort vil kunne forsterke "Stor-Oslo forsvarsavsnitt." TMBN tror jeg også vil kunne være i innsats i Oslo i løpet av kort tid (det er ikke langt fra Rena til Oslo), og da har våre infanteristyrker panser- og artilleristøtte tilgjengelig å sette inn mot tysk lett infanteri.

                      Alt dette går selvsagt ut fra at Plakaten på veggen følges, HV møter frem i tide, og at det ytes motstand av norske styrker fra første stund.

                      Kommentér


                      • #12
                        Vil vel ikke være killjoy og tilføre scenariet noe realisme rundt de tyske soldaters kampvilje og grad av støtte fra tysk sivilbefolkning. Men det pleier å være et ganske avgjørende moment at styrkene er villige til å sloss og ser målet som hensiktsmessig -ref fx Falklandsøyene.
                        "Gjør Ret, Frygt Intet"

                        Kommentér

                        Working...
                        X
                        Besøksstatistikk