For den som vil fordype seg mer i svingningene mellom politisk og militær styring av Forsvaret kan jeg anbefale denne hovedoppgaven: https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/handle/11250/99906 Ikke så elegant (det er det ikke mange som skriver på norsk som greier) og polemisk som Høiback, men fortsatt lesverdig.

Den var svært spennende. Dette med makten til enkelte embedsmenn i departmentet er ganske interessant. Jeg ser også fra andre departementer at embedsmenn, ikke nødvendigvis en gang de som er på toppen og som man hører om, kan ha uforholdsmessig stor makt, gjennom plassering, lang fartstid etc. Mange sier at Morten TIller, i dag materielldirektør i departementet, tidligere assisterende departementsråd, har hatt en ekstremt stor innflytelse på det norske forsvaret, og kaller ham den grå eminense. Noen har også snakket om "Tillerbanden". Ellers ble jo stillingen som "militær assisterende departmentsråd" (mens Tiller var sivil assisterende departementsråd) opprettet for Sverre Diesen i 2003, sterkt mot forsvarssjef Frisvold ønske, og deretter hadde Diesen lettere adgang til Forsvarsministeren enn forsvarssjefen hadde. Da Diesen ble forsvarssjef i 2005, ble stillingen som militær assisterende departementsråd igjen nedlagt. Så det er tydelig at Diesen var meget dyktig i spillet med politikere og sivilt embedsverk.

Nå var det jo åpenbart at Forsvaret feilet ganske vesentlig i forbindelse med Kosovokrigen i 1999, men det var i hvert fall ikke bare de militæres feil. Det verste var tiden det tok Telemark bataljon (i den opprinnelige versjonen) å bli kampklar. Det skrev jeg om her: https://milforum.net/forum/fagforum-...65#post1023665.

En annen sak som ble påpekt var at norske kampfly ikke var trent eller utstyrt for bakkeangrep. Det var en gammel sak, basert på Kampflystudien på 1970-tallet, der man ved meget grundige studier, basert på operasjonsanalyse, numeriske simuleringer og ordinære krigsspill, fant at ved en sovjetisk invasjon i Norge ville norske kampfly gi det beste bidrag til å bremse invasjonen i en tidlig fase (det norske flyvåpenet ville uansett bli tilintetgjort i løpet av noen tid og ville ha liten betydning i en senere fase) ved å bekjempe sovjetiske bombe- og nærstøttefly (samt ved antiskip, mot sovjetisk sjøinvasjonsfåte), ikke ved egne bakkeangrep. Belegget for dette var svært bra, basert på grundige studier og det var svært overbevisende, så fra innføringen av F-16 fra 1980 la Flyvåpenet nærmest ned kompetansen på bombing/landmål, og konsentrerte seg helt om å trene luft-til-luft, samt anti-skip (og det ble selvfølgelig reflektert i hva man anskaffet av bomber og missiler). Men med Sovjetunionens fall sto man ikke lenger overfor en angripende fiende med meget stor og avansert kampflykapasitet, så luft-til-luft var blitt "annenrangs" under "Allied Force" i 1999 (noe som for så vidt også gjaldt under "Deliberate Force" i 1995 og alt i Gulfkrigen i 1991). Det norske flyvåpenet var fremdeles i 1999 først og fremst innrettet mot å bekjempe russiske bombe- og angrepsfly. Etter 1999 snudde de på hælen.

Men så var det akkurat som Høiback skriver, man gikk fra den ene ytterlighet (Forsvaret er 100% innrettet på å bekjempe en massiv russisk invasjon i Norge) til den andre ytterlighet (Forsvaret er 100% innrettet på å opptre med små "pakker" på under bataljonsstørrelse i "ekspedisjoner" langt fra Norge, og har fullstendig fjernet tanken av at et større militært angrep på Norge fra en avansert militærmakt i noen som helst tenkelig fremtid kan bli en mulighet).