Dette med veteranen si psykiske helse er noko ein heldigvis er begynt å sjå på. Dette er eit globalt problem, om veteranen er norsk, amerikansk, britisk eller frå noko anna land så slit mange med dei same problema. Den amerikanske veteranadminstrasjonen skal no ha eit langtids forskingsprosjekt med Team Rubicon for å sjå om det stemme at frivillig arbeid i katastrofeområder hjelper veteranen tilbake til det sivile livet og hjelper han til å få ei betre psykisk helse.
Dette er ein reklamevideo frå Team Rubicon, men på slutten av filmen seie dei noko om dette. >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

>>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

Er en skikkelig clickbait overskrift fra NRK som er direkte misvisende (ikke faktafeil - men feil inntrykk). NRK skriver selv i samme artikkel:

Resten av artikkelen tar seg for den gode problemstillingen benchmark ift "healthy soldier" - hva ville det vært uten at de dro ut? Og det vet vi lite om. Virker som en god sak, men hvor journalisten er rammet av en desk som vil ha sensasjon i overskriften.

Et selvmord er et for mye, men en bør vite hvorfor før en begynner å konkludere når det er så få. Så er det et tema de ikke berører i artikkelen når de fokuserer på utvelgelse og ettervern. Noe av det aller viktigste når man først har valgt normalt robuste mennesker er at de opplever mestring i krisesituasjoner. Ettervirkningene av å være i en situasjon hvor du selvevaluerer til at du ikke strakk til tror jeg er ganske voldsomme for noen.

For oss som har vært ute både med godt forberedte enheter og med litt mer tilfeldig samtrening og forberedelse - med kanskje varierende kvalitet ledelse - så er det ganske opplagt at soldater som ikke opplever mestring fordi de ikke er godt nok trent eller øvd - eller ledet - har høy risiko for å "ta sår på sjelen". Hvis du vet hva du skal gjøre, opplever at en fungerer som enhet og oppnå det som kan oppnås så er det en helt annen opplevelse.

Dette er en ressurs for folk som skal jobbe med veteraner, men jeg tenker det kan være interessant også for veteranene selv å vite om dette:


NYTT, NASJONALT E-LÆRINGSPROGRAM OM VETERANER FRA INTERNASJONALE OPERASJONER


Nå blir det enklere å lære mer om norske veteraner fra internasjonale operasjoner. I et helt nytt e-læringsprogram som er tilgjengelig for alle via KS-læring, er målgruppen ansatte i kommunal og offentlig sektor, som gjennom sitt arbeid kan komme i kontakt med norske kvinner og menn som er veteraner.

>>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

---

Det kan se ut som RVTS Øst (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging helseregion øst) har spisskompetanse innen blant annet traumer som veteraner kan ha blitt utsatt for.

>>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM]

Hmmm, dette trur eg at eg vil prøve å ta.

Muligens ett dumt spørsmål, men er det gjort noe forskning på psykiske ettervirkninger hos Afghanistan-veteraner og hvordan det bildet er sammenlignet med de som var i Libanon? Jeg mener å ha lest noe om det tidligere, men er litt for lat til å google...

Artikkelen på nrk.no det er linket til over sier noe om det - så du slipper å google.

Ikkje så dumt kurs. Som veteran og miforumist viste eg mykje av det, men det var likevel nyttig. Trur spesielt folk utan forsvarsbakgrunn har stor nytte av kurset viss dei skal jobbe med veteraner.

Jeg legger >>>>> Bare registrerte brukere kan se lenker <<<<<, [TRYKK HER FOR Å BLI MEDLEM AV MILFORUM] fra Forsvarets forum inn her, fordi det sier noe om mulige sammenhenger mellom psykiske lidelser blant veteraner og samfunnets aksept og anerkjennelse av oppdraget de utførte, ref Afghanistan.


Inge Kampenes
GENERALMAJOR OG SJEF CYBERFORSVARET

Hanne Eggen Røislien
FORSKER I CYBERFORSVARET

PUBLISERT Mandag 23. august 2021 - 05:23


Vi må ikke trekke veteranene ned i søla
Skal det vise seg at det militære bidraget til Afghanistan forklares som meningsløst? Var det bortkastet?

I så fall må vi snakke om den psykiske helsen til dem vi har sendt for å utføre oppdragene på vegne av oss.

Alle vi som har deltatt i internasjonale bidrag eller sett og opplevd noen av de lidelsene som slike operasjoner har påført allerede sårbare samfunn, har stilt oss selv spørsmålet: Er det dette jeg har bidratt til? Var det verdt det?

Det kan være belastende å leve med seg selv etter at man har bidratt til noe man selv synes er meningsløst eller forgjeves. Enda vanskeligere er det når verden himler med øynene over at du har vært med på.

Det tok ikke mange timene fra at Afghanistan så ut til å falle tilbake i hendene på Taliban, til både veteraner og pårørende til falne og sårede så smått begynte å ta skrittet frem i offentligheten og påpeke at de ikke hadde kjempet for ingenting.

Allerede før nordmennene i Afghanistan hadde kommet seg i sikkerhet, var det trukket opp konturene av en noen debatter som griper helt grunnleggende inn i rammene for hva Norge skal engasjere seg i internasjonalt.

Parallelt med at Taliban kom tilbake med en kraft og tempo ingen lot til å ha forestilt seg, har to debatter gradvis tatt form: En diskusjon dreier seg om hvorvidt bidraget var meningsløst eller ei – burde vi i det hele tatt ha vært i Afghanistan? Hvorfor var vi egentlig der? Var det hele forgjeves?

En annen diskusjon er noe mindre tydelig, men minst like viktig: Hvem skal bære de mentale kostnadene som oppdraget har påført oss?

Disse to diskusjonene er nært nøstet sammen, og må tas på alvor. For det har en menneskelig pris å sende mennesker ut på vegne av oss. For er det en ting vi må unngå i situasjonen som har oppstått nå, er det å trekke veteranene inn i diskusjonen om hvorvidt innsatsen deres var bortkastet.

Posttraumtiske lidelser og ulike belastninger som kommer etter at man har vært med på internasjonale bidrag, har en tendens til å øke i styrke når den offentlige debatten trekker dem ned i søla.

Det internasjonale bidraget til Afghanistan har vært både omfattende, med tanke på både materiell og kostnader, så vel som at det har vært belastende. Den norske offentlige debatten rundt militære bidrag har vært både famlende og tidvis umoden.

Årsakene til at vi har engasjert oss, har vært jevnlig oppe til debatt. Selve beveggrunnen for norsk deltakelse har jevnlig blitt dratt i tvil. Og det samtidig som Norge har holdt frem med å sende ut personell til å utføre militære bidrag. Dette gjelder ikke bare i Norge, men i alle nasjoner som har bidratt inn i det internasjonale militære oppdraget i Afghanistan.

Det er ikke vanskelig å forstå at bidraget diskuteres offentlig. Militære operasjoner er ikke noe noen stater eller instanser skal ta lett på. Det er et dramatisk og brutalt grep, som bare skal benyttes dersom det forstås slik at det ikke er noen andre muligheter.

Men å dra det i tvil, har også en pris. Å utføre et skarpt oppdrag, oppleve det råeste som militære operasjoner har å bidra med, og deretter få høre at det ikke var til noen nytte, er nok noe de fleste kan kjenne på kroppen at kan være tungt å bære.

Noe av det vanskeligste å håndtere for oss mennesker er tap av mening. Når noe fremstår som meningsløst for oss, er det vanskelig for oss å fungere.

Det er i dette farvannet mye av forklaringene til posttraumatisk stressyndrom (PTSD) relatert til Afghanistan og Irak ligger. Vi kan nok noe forenklet si at PTSD fra militære oppdrag i moderne tid har et betydelig element av mening i seg.

Det er fordi nettopp meningsaspektet i våre militære bidrag har blitt utfordret. For hvorfor var det internasjonale samfunnet i Afghanistan og Irak? Hva var hensikten? Det er ikke rart spørsmålet stilles nå, som man kan få inntrykk av å ha rykket tilbake til start.

Men det åpner også opp sår, dersom svaret er at det var bortkastet.

En rekke studier av veteraner fra Afghanistan, så vel som fra Irak, viser at dette har vært utfordrende oppdrag å delta i. Amerikanske, danske, så vel som nederlandske studier, viser at veteranene sliter med ulike grader av posttraumatiske lidelser. Andelen nederlandske soldater med symptomer på PTS) hadde økt til 12,9 prosent i 2020, mot 8,2 prosent et halvt år etter at de var ferdige med tjenesten.

I USA har tallene vært betydelig høyere, og enkelte forskningsinstitusjoner har anslått at sannsynligheten for å utvikle PTSD til et nivå som betydelig hemmet hverdagslivet i etterkant på i overkant av 30 prosent. Nå ligger tallet og vakler mellom tolv og 19 prosent rundt regnet.

Det er fremdeles høyt. Tallene fra Norge ligger jevnt over noe lavere, noe som finner sin begrunnelse både i seleksjons- og rekrutteringsprosesser, typer oppdrag, så vel som støtteapparatet ved hjemkomst.

Det endrer ikke belastningene på den enkelte, hva gjelder meningsdimensjonen og ansvaret som det å bidra i militære oppdrag medfører. Å ha utført en jobb som så trekkes i tvil og vurderes av omverdenen som meningsløs, berører noe grunnleggende i oss.

Den offentlige debatten skal naturligvis ikke legges lokk på for å ivareta enkelte grupper.

Det er samtidig et tankekors at vi har sendt mennesker ut på vegne av oss, for å gjennomføre oppdrag på vegne av staten vår. Forsvaret har et ansvar for å gi sitt personell trygge rammer, men også for å bidra til at samfunnet som de representerer gis de forklaringsmodeller og verktøy de trenger for å forstå den innsatsen som Forsvaret avkreves.

Når Taliban nå tar over i Afghanistan, og mediene trekker frem stadig flere historier om veteraner og pårørende som har behov for å forklare betydningen av det de har opplevd, reflekterer det et felles ansvar, og ikke noe de bør måtte gjøre alene.

Det var tross at vi som satte dem i den situasjonen.