Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

100 ÅR ETTER

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • 100 ÅR ETTER

    100 år etter

    Forrige århundre er fullt av dramatiske begivenheter som har formet verden helt opp til vår tid. Mange grenser i Europa er direkte resultat av de to verdenskrigene, og også i resten av verden hører vi fortsatt gjenklangen fra den svunne kolonitiden, med land som ble skapt av vinnerne fra den første krigen, og som ble selvstendig i tiden etter den andre.

    Denne tråden dekker gapet mellom de to store historieprosjektene vi har hatt på Milforum – Første verdenskrig 100 år etter og Andre verdenskrig 70 år etter. Tempoet blir nødvendigvis noe langsommere, men mellomkrigstiden var absolutt ikke uten dramatikk. Vi fortsetter der den forrige tråden slapp, og kommer i løpet av de neste drøyt 20 årene (til 1.september 2039, for å være helt presis) til å se kommunistene styrke sitt fotfeste i Sovjetunionen, fremveksten av fascismen og nazismen og de siste årene før krigen brøt ut på nytt – mange sier som en uavvendelig fortsettelse av den forrige. Og vi skal heller ikke glemme resten av verden, som på ingen måte var preget av dyp fred selv om det for tiden ikke hersket noen global krig. Og hva skjer i lille Norge oppi dette?



    Bare fire år frem i tid.

    Siden dette er et militært forum er det nødvendigvis et større fokus på krig og militærvesen. Vi snakker ikke bare krigshandlinger, men også den stadige raskere utviklingen innen doktriner, taktikk og teknologi, som skulle gi neste krig en helt annen karakter enn den forrige.

    Nok sagt. Let the show begin.
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

  • #2
    Versaillestraktaten

    Versaillestraktaten



    I dag, 28.juni 1919, setter ententemaktene og Tyskland sine signaturer på Versaillestraktaten, som setter sluttstrek for våpenhvilen etter krigen. Datoen er ikke helt tilfeldig valgt – det er på dagen fem år siden skuddene i Sarajevo falt, som utløste første verdenskrig.

    Forhandlingene startet i januar, og det deltok 70 delegater fra 27 land. Det var imidlertid fire menn som møttes i lukkede sesjoner som avgjorde det aller meste – president Woodrow Wilson og statsministrene David Lloyd George, Georges Clemenceau og Vittorio Emanuele Orlando. Russland deltok ikke, da de allerede hadde undertegnet en separat avtale, men aller viktigst – Tyskland satt ikke ved forhandlingsbordet. De allierte ønsket ikke at de skulle få mulighet til å så splid, og traktaten endte opp som et diktat.

    Den tyske ministerpresidenten Philipp Scheidemann nektet å underskrive, og gikk av i protest. Hans etterfølger Gustav Bauer sa at han ville underskrive dersom visse artikler ble fjernet, men fikk da et ultimatum – skriv under, ellers vil allierte styrker krysse Rhinen innen 24 timer.

    Avtalen ble signert.

    Det var tøffe krav. I tillegg til store krigserstatninger måtte flere landområder avstås – Tyskland mistet 65 000 kvadratkilometer og 7 millioner innbyggere. Tyskerne måtte også finne seg i store begrensninger på sitt militærvesen – intet flyvåpen, en marine begrenset til 6 større krigsskip, ikke over 10 000 tonn, ingen ubåter, samt en hær med under 100 000 soldater og maksimalt 4000 offiserer.

    Avtalen i sin helhet kan leses her: https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles

    Da marskalk Ferdinand Foch overvar signeringen av traktaten utbrøt han profetisk, «Dette er ingen fred! Dette er tyve års våpenhvile!» Hans utgangspunkt var imidlertid et annet - han syntes avtalen var for mild.

    Det ble fremforhandlet flere avtaler i denne perioden, men dette var den viktigste.
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

    Kommentér


    • #3
      Folkeforbundet

      Folkeforbundet



      Da fredsforhandlingene i Paris startet, ble det også satt ned en spesiell kommisjon under ledelse av president Woodrow Wilson. Hans Folkeforbund, eller Nasjonenes forbund, ble vedtatt 28.april i år, og vil bli etablert neste år.

      Vi husker tilbake til Wilsons 14 punkter, hvorav ett var etableringen av dette forbundet. Formålet skal være å få til økt samarbeid mellom nasjonene og trygge fred og sikkerhet. Dette skulle vise seg å bare bli en moderat suksess.
      Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

      Kommentér


      • #4
        Sv: 100 ÅR ETTER

        Første kryssing av Atlanterhavet med fly


        Av de teknologiske fremskritt som skjedde under 1. verdenskrig, var kanskje det viktigste utviklingen av fly og luftskip. Luftskip, luftballonger med bensinmotor, hadde alt blitt laget før århundreskiftet, og første flyvning med motordrevet fly tyngre enn luft var foretatt i 1903, men 1. verdenskrig hadde gitt en enorm teknologisk utvikling av begge. Fra å være kuriositeter var de i løpet av krigen blitt brukbare for bred militær og kommersiell bruk.

        Britene utviklet mot slutten av krigen det tunge tomotors bombeflyet Vickers Vimy som kunne bære opp til 18 stk. 250 lb bomber. Det kom ikke i operativ tjeneste før våpenhvilen, men RAF tok det i bruk kort etter. Før krigen var det blitt utlovet en pris på 10.000 pund til den første som kunne fly fra hvilket som helst sted i Nord-Amerika til hvilket som helst sted i Storbritannia eller Irland i en sammenhengende flytur på 72 timer eller mindre. Vickers-fabrikken hadde funnet at deres Vickers Vimy burde kunne klare dette med litt ombygging.

        Vickers Vimy:


        John Alcock hadde vært britisk krigsflyver under krigen og blitt tatt til fange i Tyrkia etter at bombeflyet hans fikk motorstopp. Arthur Whitten Brown hadde vært observatør på rekognoseringsfly under krigen og hadde blitt skutt ned og tatt til fange i Tyskland. Alcock og Brown ble hyret av Vickers for å være henholdsvis flyver og navigatør i et forsøk på å fly over Atlanterhavet.

        Et Vickers Vimy ble modifisert med store ekstra bensintanker i stedet for bomberom og fraktet med skip til Newfoundland. Den 14. juni 1919, kl. 13:45 tok Alcock og Brown av fra et jorde nær St. John’s lastet med 3900 liter bensin. Det var så vidt det tunglastede flyet kom over tretoppene. Kl 17:20 gikk den vinddrevne generatoren i stykker, så de ikke lenger hadde strøm til radioen, intercomen de snakket til hverandre med og de elektrisk oppvarmende drakten de hadde på seg i den åpne cockpiten. Like etter sprakk den ene eksospotten, og bråket fra motoren var så sterkt at de ikke lenger kunne kommunisere med hverandre uten intercomen. Omtrent samtidig fløy de også inn i tett tåke, så navigering ble umulig. To ganger mistet Alcock kontroll over flyet, og det gikk i spinn. Begge gangene gjenvant han kontrollen like før de styrtet i havet. Kl. 00:15 så de stjernehimmelen over seg og Brown kunne bestemme posisjonen med sekstant. De var på rett kurs, men svært kalde uten de elektrisk oppvarmede draktene. Ved 03:00-tiden fløy de inn i kraftig snøvær, Alcock og Brown ble gjennomvåte, instrumentene frøs og forgasserne på motorene iset, så Brown måtte klatre ut på vingene for å komme til motorene og fjerne is. Om morgenen kom de inn over Irland og litt inn i landet så de en grønn slette som de antok var et jorde der de kunne lande. Klokken 08:40 den 15. juni landet de, etter 15 timer og 57 minutter i luften. Det viste seg at det de landet på ikke var et jorde, men en myr. Hjulene satte seg fast og flyet steilet over og fikk en god del skader, men hverken Alcock eller Brown ble skadet. Dette var den første kryssing av Atlanterhavet luftveien. Alcock ble drept 6 måneder senere da han styrtet med en Vickers Viking i Frankrike.

        Alcock og Brown tar av fra Newfoundland:


        Flyet etter crashlanding i myr på Irland:
        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

        Kommentér


        • #5
          Sv: 100 ÅR ETTER

          Første toveiskryssing av Atlanterhavet, denne gangen med luftskip


          Både Tyskland, Storbritannia og Frankrike utviklet luftskip, holdt oppe av store beholdere med hydrogen (eller etter hvert helium) meget videre under krigen enn det man hadde sett før krigen. Her var Tyskland teknologisk klart lengst fremme med luftskipene produsert av Luftschiffbau Zeppelin GmbH. I 1916 ble et tysk luftskip, LZ76 på bombetokt over England skutt ned, men hadde svært små ytre skader. Dette ga britene stor teknologisk kunnskap og hadde stor betydning for konstruksjonen av de to britiske luftskipene R33 og R34. Disse ble ikke ferdige før krigen var slutt, R33 fløy første gang 6. mars 1919 og R34 14. mars. De var laget for rekognosering og bombing. Inntil siste halvdel av 1930-tallet konkurrerte luftskip og fly om hva som skulle være fremtidens løsning for transport av større mengder mennesker og/eller last luftveien. I juni bestemte man seg for å prøve å fly R34 over Atlanterhavet. R34 var ikke beregnet på et større mannskap, men man hengte opp hengekøyer inne i skroget for det ekstra mannskapet man trengte. Man festet en metallplate oppå eksosrøret til den motoren som var i gondolen, for å ha som stekeplate for matlaging.

          Under kommando av major George Scott tok R34 av fra East Fortune i Skottland 2. juli 1919 og ankom, etter flyving i kontinuerlig kraftig motvind, Long Island 6. juli etter 108 timers flyving. De hadde da bare igjen bensin for ca. en halv time. Luftskipets navigasjonsoffiser, major John Edward Maddock Pritchard hoppet ut i fallskjerm for å instruere de amerikanske bakkemannskapene i hvordan de skulle ta imot og fortøye luftskipet. Tilbaketuren startet 10. juli, og med de mye mer gunstige vindforholdene i østlig retning over Nord-Atlanteren var de tilbake i Norfolk, England, 13. juli, etter 75 timers flyving.





          At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

          Kommentér


          • #6
            Sv: 100 ÅR ETTER

            Første halvår av 1919 har i Tyskland vært preget av uroligheter. Fra VK1-tråden husker vi at det spredte seg opprør over hele landet høsten 1918, som ledet til at keiser Wilhelm II abdiserte, og til at to ulike fraksjoner - SPD og mer radikale grupperinger som Rosa Luxemburg og Karl Liebknechts Spartakistbevegelse - erklærte landet som en republikk. Dette leder til en meget spent stemning mellom SPD og de revolusjonære Spartakistene. Friedrich Ebert, kansler fra SPD, ønsker å ta med seg de revolusjonære sosialistene i regjeringen for å ta brodden av den revolusjonære stemningen, men forholdet mellom de to fraksjonene preges av mistro. Sosialistene har etablert sine egne arbeider- og soldatråd, legger planer for nasjonalisering av industrien i landet. og begynner også å overta administrasjonen av flere store byer. SPD er bekymret for at Tyskland kan ende opp som Russland. For å forhindre dette inngår Ebert en hemmelig avtale med hæren som sikrer hærens støtte til SPD. I desember 1918 fører dette til blodutgytelse når hæren forsøker å stanse en sosialistisk konvensjon mellom arbeider- og soldatrådene i Berlin, 16 mennesker blir drept. Konvensjonen blir likevel avholdt, og vedtar - til Eberts og hærens store fortvilelse - at kontroll av hæren skal overføres til soldatrådene, og at offiserer skal velges i stedet for å utpekes. Som et svar på dette begynner overkommandoen i hæren å etablere frivillige militære avdelinger - såkalte Freikorps - for å møte det de oppfatter som en bolsjevistisk trussel.


            Friedrich Ebert

            Samtidig har situasjonen allerede begynt å eskalere til voldelige sammenstøt. Regjeringen krever Volksmarinedivision oppløst i etterkant av Kiel-opprøret, fordi de mistenker den for å være infiltrert av Spartakister, og stanser alle lønnsutbetalinger. Soldatene svarer med å okkupere kansleriet rundt juletider 1918. Ebert sender inn hæren, som leder til gateslag hvor over 30 mister livet, men hæren mislykkes i å kaste ut soldatene.



            Den umiddelbare situasjonen løses ved at regjeringen aksepterer betalingskravet fra soldatene, som deretter forlater de okkuperte bygningene, men forholdet mellom SPD og sosialistene er nå ytterligere forverret. Sistnevnte bryter samarbeidet med SPD. Kort tid etter grunnlegges det tyske kommunistpartiet, ledet av Rosa Luxemburg.

            Nye konfrontasjoner finner deretter sted i januar, når kommunistene og sosialistene arrangerer store demonstrasjoner i Berlin. Ebert sender inn militære styrker - inkludert Freikorps under ledelse av Gustav Noske - som øker spenningen ytterligere. Etter at forsøk på forhandlinger bryter sammen, settes de militære aktivt inn mot demonstrasjonene. Fremferden er brutal, og særlig Freikorpsene får rykte på seg for regelrette henrettelser i gatene. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht blir arrestert 15. januar 1919, overlatt til et Freikorps, som henretter dem.


            Spartakist-milits i Berlin


            Regjeringsstyrker

            I etterkant av dette bestemmer Noske seg for å ta militære grep mot Bremen, som har erklært seg som en egen sosialist-republikk. Freikorpsene invaderer byen, som resulterer i 400 døde, og avviklingen av Bremen-republikken.


            Revolusjonære etter en henrettelse, mars 1919

            Etter dette fortsetter situasjonen å eskalere over hele landet. Streiker og opprør bryter ut i en rekke byer. Flere steder erklærer seg som uavhengige sosialistiske republikker, inkludert München. Regjeringen svarer med Freikorps, og Tyskland glir mer og mer over i en borgerkrigslignende tilstand. En etter en faller de uavhengige republikkene, til kun München-republikken står igjen. Denne faller 2. mai 1919. Med det er også de væpnede konfliktene over for denne gang, og Tyskland kan konsentrere seg om å gjenoppbygge landet og etablere et nytt styresett.

            Den 11. august signeres den nye grunnloven, den såkalte Weimar-grunnloven, og landet har dermed en ny forfatning. Grunnloven deler makten mellom parlamentet (Reichstag), en folkevalgt president som velges for 7 år av gangen, og en regjeringssjef - Kansler - som utpekes av presidenten. Fungerende president er Friedrich Ebert, som har fungert midlertidig i rollen siden embetet ble etablert i februar, og som nå innsettes formelt. Scheidemann har fungert som kansler siden Ebert utpekte ham i februar, og fortsetter også i den rollen. Det første parlamentsvalget skal holdes neste år, pr. nå fortsetter Weimar-forsamlingen som ble valgt i januar. Den domineres av SPD, som har 38 % av stemmene.


            Etter krigen har Adolf Hitler returnert til München, og har bestemt seg for å fortsette i hæren. I juli utpekes han som Verbindungsmann (etterretningsagent) i en oppklaringsavdeling i Reichswehr. Hitler får raskt i oppdrag å infiltrere et nytt politisk parti: Deutsche Arbeiterpartei (DAP), etablert av Anton Drexler. Hitler stiller opp på et av DAPs møter i september 1919, og imponerer Drexler med sine taleferdigheter. Drexler gir Hitler et hefte med egne politiske synspunkt - preget av antisemittisme, nasjonalisme, anti-kapitalisme, og anti-marxisme. Hæren beordrer Hitler til å søke om å bli medlem, og Hitler blir deretter medlem nr. 555 (tellingen startet på 500, for å gi inntrykk av størrelse).




            I september skriver Hitler også det såkalte Gemlich-brevet. Dette er et svarbrev til en soldat (Gemlich) som har bedt hæren om å avklare hvordan den ser på jødeproblemet. Hitler svarer på vegne av hæren at det er viktig å forstå at jødedommen er en rase og ikke en religion, og at myndighetenes mål må være å fjerne jødene. Dette er det første kjente skriftstykket hvor Hitler gir uttrykk for sine antisemittiske synspunkt.



            Imens har det blitt etablert en ny autoritær, antidemokratisk og nasjonalistisk/rasistisk politisk retning i Italia: Fascismen. Det italienske fascistpartiet etableres av en tidligere sosialist, Benito Mussolini, som nylig har returnert fra tjeneste som soldat i første verdenskrig. Mussolinis oppfatning av utenrikspolitikk er definert av begrepet spazio vitale, som kan sammenlignes med det tyske konseptet Lebensraum. Etter Mussolinis oppfatning er hele middelhavet å anse som Italias spazio vitale.


            Mussolini
            Beidh a lá leo

            Kommentér


            • #7
              Stemmerett for alle i Norge

              Etter våpenstillstanden i november 1918 hadde mange land, inkludert Norge, opplevd en kraftig konjunkturoppgang. I løpet av 1919 har de fleste land fjernet handelsrestriksjonene, slik at alminnelige forbrukere her til lands har mulighet for å få tak i de varene de vil, og også den norske eksportnæringen har gode tider. Dette skal imidlertid ikke vedvare, men det skal vi høre om senere.

              Demokratiet blomstrer, og fra i år har landet også full stemmerett.

              Stortinget skriver:
              Rett til å stemme. Stemmerett for alle i 100 år

              Den 17. juli 1919 opphevet Stortinget Grunnlovens bestemmelse om at stemmerett skulle suspenderes dersom man mottok fattigstøtte. Vedtaket i 1919 er historisk viktig fordi det markerte at sosial og økonomisk status eller personlige egenskaper ikke lenger skulle være bestemmende for om man hadde fulle borgerrettigheter.

              Det kan argumenteres for at alminnelig stemmerett først ble en realitet ved opphevelsen av suspensjonsbestemmelsen mot fattigfolk i 1919.

              Bestemmelsen var blitt innført samtidig med alminnelig stemmerett for menn i 1898. Da kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn i 1913, skjedde det en markant økning i antallet stemmeberettigede som ble rammet av suspensjonen. I de godt og vel 20 årene bestemmelsen besto rammet den urettferdig og den rammet mange flere enn den i utgangspunktet var tenkt å ramme.

              Suspensjon av stemmeretten til fattige ble et utrykk for sosial urettferdighet. At bestemmelsen, som ble enstemmig innført uten debatt eller motstand i 1898, ble fjernet nesten like selvfølgelig og helt enstemmig bare 21 år senere, hang sammen med de store endringene i synet på sosiale spørsmål, sosialhjelp, individets og menneskets verdighet og folkestyrets karakter i tiårene rundt 1900.

              I 1919 handlet det om å gi alle mennesker rett til demokratisk deltagelse, uavhengig av sosiale og økonomiske rammer. I dag handler det om å få alle til å bruke stemmeretten, og delta i demokratiske prosesser, valg og påvirkning av det samfunnet vi lever i.

              Fredrikke Marie Qvam, sentral i kampen for kvinners stemmerett i Norge.

              Hos Stemmerett finner vi også:
              1913 fikk kvinner i Norge stemmerett ved Stortingsvalg. Men de aller fattigste fikk fortsatt ikke stemme.

              Forslaget om at kvinner skulle få stemmerett på lik linje med menn, ble enstemmig vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Dermed var kvinnenes stemmerettskamp avsluttet – 99 år etter at Norge fikk en grunnlov som slo fast at landet skulle styres av det norske folk.

              I verdenssammenheng var vedtaket radikalt. Tre stater som på den tiden ikke var selvstendige, hadde ledet an; New Zealand i 1893, Australia i 1902 og Finland i 1906. Men Norge ble den første suverene stat i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn.

              Det fantes likevel fortsatt noen begrensninger i den stemmeretten som ble innført i 1913. Folk som mottok støtte fra fattigkassa fikk ikke lov til å stemme. Dette rammet spesielt mange kvinner, fordi heller ikke husmødre som var gift med menn som mottok sosialhjelp var stemmeberettigede. Derimot hadde hjemmearbeidende kvinner som var gift med menn som kunne forsørge familien stemmerett. Andre grupper i samfunnet som ikke hadde stemmerett i 1913 var kriminelle og umyndiggjorte.

              I 1919 ble det bestemt av Stortinget at også folk som levde på fattigunderstøttelse skulle ha stemmerett. Først i 1954 ble den paragrafen som nektet mennesker stemmerett ved «umyndiggjørelse» og ved «offentlig tiltale for straffbare handlinger» opphevet. Mange regner likevel 1919 som det året der Norge fikk full allmenn stemmerett.

              Med innføringen av stemmerett for kvinner i 1913, ble det formelle grunnlaget lagt for at kvinner som gruppe skulle kunne delta i samfunnets avgjørelser på lik linje med menn. En kampsak, med røtter tilbake til den franske revolusjonen og opplysningstida, var vunnet. I løpet av kampen hadde kvinner skaffet seg politisk erfaring og organisasjonserfaring gjennom kvinnesaksforeningene, stemmerettsforeningene, avholdsbevegelsen, fagbevegelsen og misjonsforeningene.
              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

              Kommentér


              • #8
                Det norske Forsvaret

                Norge hadde rundt 1905 bygget opp et forholdsvis sterkt og moderne militærvesen, og nøytralitetsvernet under første verdenskrig gjorde at det fortsatt ble brukt ressurser på å modernisere materiellet og trene personellet. Ikke alt var rosenrødt - de fire norske panserskipene var allerede gammeldagse, og to mer moderne panserskip som hadde blitt bestilt i Storbritannia før krigen, hadde blitt konfiskert av britene til eget bruk. Og etter krigen ble det tørke i materiellbevilgningene. Skip, fly og annet materiell skal vi høre mer om i senere innlegg, men la oss først ta for oss mer generelle saker.



                Ivar Aavatsmark.

                Forsvarsminister og generalmajor Ivar Aavatsmark styrte over Forsvarsdepartementet, som på denne tiden var organisert i Arméstyrelsen og Marinestyrelsen. Frem til 1911 hadde disse blitt ledet av henholdsvis kommanderende general og kommanderende admiral, men nå hadde disse avdelingene sivile sjefer. Selv om partiene på Stortinget snakket om viktigheten av å ha et Forsvar, ble ordene ikke fulgt opp med bevilgninger, og en langvarig sulteforing startet. Det var også andre prioriteter - på denne tiden var man aller mest redd for en kommunistisk revolusjon, inspirert av det som skjedde i Russland og andre steder i Europa. I 1918 hadde den revolusjonære fløyen i Arbeiderpartiet seiret på landsmøtet, noe som skremte flere. Det ble i all hemmelighet etablert en kuppberedskap, og Aavatsmark var sentral i planleggingen av denne. Spesielt pålitelige avdelinger skulle etableres i Hæren, blant annet mente Aavatsmark at Hans Majestet Kongens Garde ikke burde rekruttere fra større industristeder, for å unngå revolusjonære elementer. I 1920 kom det til å være godt over 20 000 soldater tilgjengelig som interne sikkerhetsstyrker, valgt ut etter hvem offiserene mente hadde det rette sinnelag. Disse hemmelige, interne sikkerhetsstyrkene ble vedlikehold til langt ut på 1930-tallet, blant annet under forsvarsminister Vidkun Quisling.



                Håndbok for Gardens sikringstjeneste fra 1933, med veiledning i hvordan man skal håndtere hybride trusler - unnskyld, "lovbryterbander".

                Kommanderende general var generalmajor Johan Cristopher Ræder, tidligere generalinspektør for ingeniørvåpenet og fortifikasjonsspesialist. Han forsøkte å få til økte bevilgninger, men forgjeves. Etter hvert gikk førstegangstjenesten i infanteriet ned til 48 dager.

                Under Generalstaben inngikk:
                1.Divisjon med hovedkvarter i Fredrikshald (Halden)
                2.Divisjon med hovedkvarter i Kristiania (Oslo)
                3.Divisjon med hovedkvarter i Kristiansand
                4.Divisjon med hovedkvarter i Bergen
                5.Divisjon med hovedkvarter i Trondheim
                6.Divisjon med hovedkvarter i Harstad

                Hver av disse divisjonene hadde et variabelt antall regimenter under seg, hvor infanteri og artilleri utgjorde hovedtyngden. Typisk hadde hver divisjon 3-4 infanteriregimenter, hver med 3-4 bataljoner. Ingeniøravdelinger og tren inngikk også, og tre av divisjonene hadde dertil et dragonregiment. I tillegg til styrkene som inngikk i divisjonene kom festningsartilleri. Hærens flyvevåben, med hovedbase og flyfabrikk på Kjeller, tilkom også.

                Totalt var Hæren på 150 000 mann - enn så lenge forholdsvis godt utrustet og trent.



                Soldater på utmarsj på Gardermoen 1919 (Eyvind Botolfsen/Oslo Museum. CC BY SA 2.0).

                Kommanderende admiral var kontreadmiral Alfred Berglund.

                Under admiralstaben inngikk:
                1. Sjømilitære Distriktskommando, Karljohansvern
                2. Sjømilitære Distriktskommando, Marviken pr. Kristiansand
                3. Sjømilitære Distriktskommando, Bergen
                4. Sjømilitære Distriktskommando, Trondheim
                5. Sjømilitære Distriktskommando , Ramsund

                Marinens flyvevåben, med hovedbase og flyfabrikk i Horten, inngikk også.



                Det den gang fortsatt ganske moderne panserskipet Norge, avbildet i 1910 med kisten til Bjørnstjerne Bjørnson om bord.
                Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                Kommentér


                • #9
                  Übergangsheer

                  Reichswehr - det tyske forsvaret, er etter Versaillestraktaten begrenset til 100 000 mann, hvorav maksimum 4000 offiserer. Imidlertid har man gjort nedtrappingen gradvis, og siden mars 1919 hatt en midlertidig organisasjon, Vorläufige Reichswehr, på 43 brigader. Avtalen dekker også marinen, men den er på denne tiden av neglisjerbar størrelse. I 1918 talte den tyske forsvarsmakten rundt 4,5 millioner soldater, så kuttene er svært betydelige.

                  For tre dager siden, 30.september, ble Übergangsheer etablert. 'Overgangshæren' består av 20 brigader, og totalt består de væpnede styrkene nå av 400 000 mann. De endelige nedskjæringene til 100 000 vil ikke være fullført før i 1921.

                  Traktaten setter også en del andre begrensninger med tanke på blant annet våpen og utstyr. Noe av det viktigste er imidlertid at Tyskland ikke lenger får lov til å ha en generalstab. Dette er svært alvorlig for tyskerne, som sannsynligvis har hatt den aller beste og mest effektive generalstaben av alle. Håndplukkede offiserer har bidratt til den høye prestisjen, og de vestallierte har nok vært redde for at en slik generalstab skulle videreføres.

                  Vi finner noen flere betraktninger rundt blant annet generalstaben og von Seeckt (se under) i dette innlegget av Kdo_Under: i tråden om første verdenskrig.

                  Tyskerne selv vet utmerket godt hvilken nytte de har hatt av generalstaben, og etablerer nå Truppenamt basert på operasjonsseksjonen fra den gamle generalstaben. Dette 'troppekontoret', som man kanskje skulle tro beskjeftiget seg med bare administrative saker, består av fire seksjoner:
                  T1: Operasjoner og planlegging
                  T2: Organisasjon
                  T3: Statistikk (offisielt; egentlig etterretning)
                  T4: Trening

                  Det etableres også 57 underkomiteer som skal studere erfaringer innen taktikk, organisasjon og doktrine fra Verdenskrigen. I motsetning til de allierte, setter tyskerne inn svært erfarne offiserer, fordi de skjønner at det er viktig å lære av erfaringene sine mens de ennå er ferske i minnet. Komiteene skal publisere korte, konsise rapporter innenfor sine tema. Mange senere kjente offiserer, som Albert Kesselring og Heinz Guderian, var engasjert i dette arbeidet.

                  Den mest sentrale personen og drivkraften bak arbeidet er imidlertid den første sjefen for Truppenamt, generalmajor Hans von Seeckt. Fra 11.oktober av vil han også være de facto sjef for Reichswehr. Den konservative monarkisten mener at en ny krig er uungåelig, og går allerede nå i gang med å forberede de tyske styrkene på dette.



                  Senere generaloberst Hans von Seeckt.
                  Last edited by Rittmester; DTG 021747B Oct 19, .
                  Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                  Kommentér


                  • #10
                    Sv: Übergangsheer

                    16. oktober 1919 arrangerer Deutsche Arbeiterpartei (DAP) en samling i Hofbräukeller i München. Samlingens andre taler er et av partiets nylige tilskudd, Adolf Hitler, som holder sin første tale i regi av DAP. Han taler foran 111 personer, og forteller i ettertid at det var ved dette tidspunktet at han virkelig oppdaget sine egne talenter i å tale for forsamlinger.

                    Beidh a lá leo

                    Kommentér


                    • #11
                      13. november 1919 holder Hitler en ny tale for DAP, denne gang i Eberbraul-ølkjelleren. Møtet er på forhånd annonsert i Münchener Beobachter, og oppmøtet er marginalt bedre enn forrige gang - 130 mennesker møter for å høre på. Det er imidlertid ikke bare tilhengere - underveis i samlingen oppstår det klammeri i salen når motstandere av Hitler høylytt protesterer. Disse blir imidlertid sporenstreks kastet ut av veteraner fra krigen, som har møtt opp til støtte for Hitler. Hitler bemerker senere i Mein Kampf at motstanderne "fløy ned trappene med forslåtte skaller". Samtidig lovpriste han støtten fra sine militære venner, og understreket viktigheten av å sørge for god sikkerhet ved massemøter. Det kommer ikke til å gå lang tid før dette bringes inn i mer organiserte former.
                      Beidh a lá leo

                      Kommentér


                      • #12
                        1919

                        I de tidligere innleggene i denne tråden har vi lest om Versaillestraktaten - "20 års våpenhvile". Vi har videre sett startskuddet for etableringen av Folkeforbundet, FNs forløper, som ikke skulle bli noen suksess, selv om USAs president Woodrow Wilson var blant pådriverne. Vi har lest om urolighetene i Tyskland og Adolf Hitlers nye karriere, samt fremveksten av fascisme i Italia.

                        Men vi har også sett positive saker om stemmerett og demokrati i Norge, og teknologiske nyvinninger som har gjort det mulig å fly over Atlanterhavet.

                        Det vi ennå ikke har gått i dybden på, er blant annet den russiske borgerkrigen, som startet med revolusjonen i 1917, og ennå kommer til å fortsette noen år. Sluttesultatet vil ha stor innvirkning på europeisk politikk fremover. Spanskesyken, som vi først hørte om i tråden om første verdenskrig, pågår fortsatt, og kommer til å ta livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker - mer enn første verdenskrig.

                        I USA startet forbudstiden i januar, og vi fulgte etter i oktober, med forbud mot produksjon og salg av brennevin og hetvin. Dette skal vedvare flere år fremover, og allerede i 1920 vil vi se organisert kriminalitet (gangstersyndikater) i USA som pro*****rer på dette. Vi kommer også til å høre om Svalbardtraktaten her hjemme, og flere krigshandlinger i Europa.

                        Click image for larger version

Name:	Vanity Fair 19191201.jpg
Views:	252
Size:	28,8 KB
ID:	1023748

                        Bildet viser forsiden på Vanity Fair i desember 1919. Vi står nå på terskelen til 1920-årene, som også er en håpefull tid. Mange ønsker å glemme krigen som har vært og se fremover. Det er mye som gir grunn til optimisme - økonomisk vekst, kvinnefrigjøring som endelig gir kvinner de samme rettigheter som menn i den vestlige verden, i hvert fall på det politiske plan. I Norge har åttetimers-dagen blitt lovfestet, og bidrar til bedre kår for arbeidere.

                        Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                        Kommentér


                        • #13
                          Den 24. februar 1920 avholdes nok en samling i regi av DAP. Over 2 000 tilhørere er samlet i Hofbräuhaus i München, den største tilhørerskaren partiet noen gang har samlet.



                          Hitler, som nå har blitt propagandasjef i partiet, taler igjen. Det går imidlertid ikke mer enn et par minutter før han blir avbrutt av tilrop fra salen - det er ikke bare tilhengere til stede, men også et stort antall kommunister. Stemningen blir amper, og situasjonen eksalerer raskt til fysisk håndgemeng. Etterhvert får imidlertid Hitlers tilhengere overtaket, og Hitler kan fortsette talen.

                          Temaet for talen er intet mindre enn grunnlaget for partiet. I denne talen presenterer Hitler de såkalte 25 punkter - et manifest utarbeidet av Hitler, Drexler og Feder -som danner grunnlaget for partiet:

                          1. We demand the union of all Germans in a Great Germany on the basis of the principle of self-determination of all peoples.

                          2. We demand that the German people have rights equal to those of other nations; and that the Peace Treaties of Versailles and St. Germain shall be abrogated.

                          3. We demand land and territory (colonies) for the maintenance of our people and the settlement of our surplus population.

                          4. Only those who are our fellow countrymen can become citizens. Only those who have German blood, regardless of creed, can be our countrymen. Hence no Jew can be a countryman.

                          5. Those who are not citizens must live in Germany as foreigners and must be subject to the law of aliens.

                          6. The right to choose the government and determine the laws of the State shall belong only to citizens. We therefore demand that no public office, of whatever nature, whether in the central government, the province, or the municipality, shall be held by anyone who is not a citizen.

                          We wage war against the corrupt parliamentary administration whereby men are appointed to posts by favor of the party without regard to character and fitness.

                          7. We demand that the State shall above all undertake to ensure that every citizen shall have the possibility of living decently and earning a livelihood. If it should not be possible to feed the whole population, then aliens (non-citizens) must be expelled from the Reich.

                          8. Any further immigration of non-Germans must be prevented. We demand that all non-Germans who have entered Germany since August 2, 1914, shall be compelled to leave the Reich immediately.

                          9. All citizens must possess equal rights and duties.

                          10. The first duty of every citizen must be to work mentally or physically. No individual shall do any work that offends against the interest of the community to the benefit of all.

                          Therefore we demand:

                          11. That all unearned income, and all income that does not arise from work, be abolished.

                          12. Since every war imposes on the people fearful sacrifices in blood and treasure, all personal profit arising from the war must be regarded as treason to the people. We therefore demand the total confiscation of all war profits.

                          13. We demand the nationalization of all trusts.

                          14. We demand profit-sharing in large industries.

                          15. We demand a generous increase in old-age pensions.

                          16. We demand the creation and maintenance of a sound middle-class, the immediate communalization of large stores which will be rented cheaply to small tradespeople, and the strongest consideration must be given to ensure that small traders shall deliver the supplies needed by the State, the provinces and municipalities.

                          17. We demand an agrarian reform in accordance with our national requirements, and the enactment of a law to expropriate the owners without compensation of any land needed for the common purpose. The abolition of ground rents, and the prohibition of all speculation in land.

                          18. We demand that ruthless war be waged against those who work to the injury of the common welfare. Traitors, usurers, profiteers, etc., are to be punished with death, regardless of creed or race.

                          19. We demand that Roman law, which serves a materialist ordering of the world, be replaced by German common law.

                          20. In order to make it possible for every capable and industrious German to obtain higher education, and thus the opportunity to reach into positions of leadership, the State must assume the responsibility of organizing thoroughly the entire cultural system of the people. The curricula of all educational establishments shall be adapted to practical life. The conception of the State Idea (science of citizenship) must be taught in the schools from the very beginning. We demand that specially talented children of poor parents, whatever their station or occupation, be educated at the expense of the State.

                          21. The State has the duty to help raise the standard of national health by providing maternity welfare centers, by prohibiting juvenile labor, by increasing physical fitness through the introduction of compulsory games and gymnastics, and by the greatest possible encouragement of associations concerned with the physical education of the young.

                          22. We demand the abolition of the regular army and the creation of a national (folk) army.

                          23. We demand that there be a legal campaign against those who propagate deliberatepolitical lies and disseminate them through the press. In order to make possible the creation of a German press, we demand:

                          (a) All editors and their assistants on newspapers published in the German language shall be German citizens.

                          (b) Non-German newspapers shall only be published with the express permission of the State. They must not be published in the German language.

                          (c) All financial interests in or in any way affecting German newspapers shall be forbidden to non-Germans by law, and we demand that the punishment for transgressing this law be the immediate suppression of the newspaper and the expulsion of the non-Germans from the Reich.

                          Newspapers transgressing against the common welfare shall be suppressed. We demand legal action against those tendencies in art and literature that have a disruptive influence upon the life of our folk, and that any organizations that offend against the foregoing demands shall be dissolved.

                          24. We demand freedom for all religious faiths in the state, insofar as they do not endanger its existence or offend the moral and ethical sense of the Germanic race.

                          The party as such represents the point of view of a positive Christianity without binding itself to any one particular confession. It fights against the Jewish materialist spirit within and without, and is convinced that a lasting recovery of our folk can only come about from within on the pinciple:
                          COMMON GOOD BEFORE INDIVIDUAL GOOD (GEMEINNUTZ GEHT VOR EIGENNUTZ)

                          25. In order to carry out this program we demand: the creation of a strong central authority in the State, the unconditional authority by the political central parliament of the whole State and all its organizations.

                          The formation of professional committees and of committees representing the several estates of the realm, to ensure that the laws promulgated by the central authority shall be carried out by the federal states.

                          The leaders of the party undertake to promote the execution of the foregoing points at all costs, if necessary at the sacrifice of their own lives.
                          Kvelden er nærmere beskrevet i Hitlers Mein Kampf, hvor han hevder at han gikk punktvis gjennom listen, ba folkemengden om anerkjennelse for hvert enkelt punkt, og fikk det. Selv var han meget godt fornøyd med kvelden:

                          Opprinnelig skrevet av Adolf Hitler
                          When after nearly four hours the hall began to empty and the crowd, shoulder to shoulder, began to move, shove, press toward the exit like a slow stream, I knew that now the principles of a movement which could no longer be forgotten were moving out among the German people.
                          Opprinnelig skrevet av Adolf Hitler
                          A fire was kindled from whose flame one day the sword must come which would regain freedom for the Germanic Siegfried and life for the German nation.


                          Samme dag skifter partiet offisielt navn til NSDAP - Nationalsozialistiche Deutsche Arbeiterpartei. 24. februar 1920 regnes derfor som NSDAPs stiftelsesdato.
                          Beidh a lá leo

                          Kommentér


                          • #14
                            26. februar 1920 påbegynnes okkupasjonen av den tungt industrialiserte Saar-regionen. Okkupasjonen har mandat fra Folkeforbundet, og var et av vilkårene i Versailles-traktaten. Denne fastslår at Saar-området skal administreres av Storbritannia og Frankrike i 15 år. Deretter skal fremtiden til området avgjøres gjennom en folkeavstemning. Frem til dette skjer er de betydelige kullreservene i området avstått til Frankrike.




                            Selve administrasjonen skal foretas av en kommisjon (Regierungskommision, eller ReKo) med fem medlemmer, bestående av okkupasjonsmaktene pluss to medlemmer fra Saar: En tysker, og en franskmann. Kommisjonen står for all administrasjon, inkludert lovgivning. Versailles-traktaten fastslår imidlertid at det også skal utpekes en folkevalgt forsamling, men noen slik forsamling blir ikke valgt før i 1922.
                            Beidh a lá leo

                            Kommentér


                            • #15
                              Okkupasjonen av Saarland er ikke de eneste begivenhetene som preger Tyskland. Over de siste ukene har det også vært uroligheter i emning knyttet til regjeringens håndtering av Freikorpsene.

                              Selv om krigen er over har Freikorpsene hatt det travelt den siste tiden: I løpet av 1919 har de ikke bare slått ned kommunistiske opprør og "sovjetrepublikker" i Bremen, Wilhelmshaven og München, de har også kjempet i den litauiske uavhengighetskrigen, og har slått tilbake polske nasjonalister som forsøkte å annektere øvre Schlesien til Polen i august. De indre opprørene de opprinnelig var etablert for å slå ned tilhører imidlertid nå historiebøkene, og korpsene har demed på mange måter utspilt sin rolle.

                              Etter at Versailles-traktaten trådte i kraft 20. januar 1920, trådte også begrensningene for Tysklands væpnede styrker i kraft: Tyskland kan ikke lenger ha flere enn 100 000 mann under våpen, og dette må oppnås innen 31. mars 1920. Konkret innebærer det at Freikorpsene - som er bemannet med 250 000 av Tysklands totalt 350 000 mann under våpen - må oppløses. I og med at eksistensgrunnlaget for disse avdelingene nå er borte, er valget logisk også av andre grunner - ikke minst ettersom Freikorpsene i det siste også har begynt å bli oppfattet som trusler mot sin egen regjering (ikke helt uten grunn). I tråd med føringer fra kommisjonen som overvåker Tysklands etterlevelse av traktaten, besluttet derfor forsvarsminister Gustav Noske den 28. februar 1920 å oppløse de to største Freikorpsene: Marinebrigaden Ehrhardt og Löwenfeld.

                              Dette har imidlertid ikke falt i god jord hos Freikorpsene, og særlig ikke hos lederen for Freikorps Ehrhard - Hermann Ehrhard. Ehrhard erklærer at Freikorpset ikke kommer til å innrette seg etter ordren om å la seg oppløse. 1. mars 1920 organiserer han deretter en parade i Berlin for frikorpset sitt, som for tiden teller 5 - 6 000 mann.


                              Hermann Ehrhard

                              Ehrhard er heller ikke alene om sine tanker. Motstanden mot nedleggelsen deles også av hans øverstkommanderende, general Walther von Lüttwitz. Von Lüttwitz er kjent som frikorpsenes "far", og ledet operasjonene mot Spartakus-opprørene vinteren/våren 1919. Siden mai 1919 har han vært øverstkommanderende for Gruppenkommando 1 (styrkene i Berlin og omegn), og er også angitt som øverstkommanderende for alle styrker i Tyskland i tilfelle krise eller krig. Han er imidlertid ikke spesielt begeistret for regjeringen han nå skal tjene, og deifinitivt ikke for Versailles-traktaten - som han har lett etter en unnskyldning for å bryte siden lenge før den trådte i kraft. Noskes oppløsning av de to Freikorpsene er nettopp en slik mulighet. Lüttwitz deltar på paraden, og holder i den anledning også en tale hvor han erklærer at han ikke kommer til å akseptere tapet av en så viktig avdeling som Freikorps Ehrhard.


                              von Lüttwitz og Noske, 1920

                              Selv om skepsisen mot Weimar-republikken nok i stor grad deles blant den jevne soldatmassen i Freikorpset, forårsaker von Lüttwitz' uttalelser oppstandelse blant offiserene, som har betydelige kvaler med denne formen for ordrenekt overfor landets regjering. I et forsøk på å få roet stemningen og finne en politisk løsning overtaler de von Lüttwitz til å stille på et møte med de to største høyreorienterte partiene. Lüttwitz går med på dette, men møtet endrer ingen av Lüttwitz' oppfatninger.

                              I et forsøk på å trekke situasjonen ut av Lüttwitz' kontroll, overfører deretter Noske avdelingen til Ehrhard, fra Lüttwitz' kommando, til marinen. Lüttwitz nekter imidlertid å anerkjenne denne overføringen, og beholder i praksis kommandoen over avdelingen. Han går imidlertid med på et møte med president Ebert, som avholdes på Eberts kontor 10. mars 1920. På dette møtet fremlegger von Lüttwitz sine krav, som blant annet inkluderer krav om at nasjonalforsamlingen må oppløses, nye valg til riksdagen, og ikke minst at han selv ble innsatt som øverstkommanderende for hæren. I tillegg til at ordren om å oppløse Ehrhard ble trukket tilbake, naturligvis.

                              Kravene ble sporenstreks avvist av Ebert og Noske, som også ba om von Lüttwitz' oppsigelse innen påfølgende dag. Lüttwitz har imidlertid ingen planer om å inngi noen oppsigelse. I stedet spør han Ehrhard om han er klar til å okkupere Berlin påfølgende dag. Svaret fra Ehrhard er at han trenger noen dagers forberedelse, men at han bør være klar til det innen 13. mars.

                              Last edited by Bestefar; DTG 102254B Mar 20, .
                              Beidh a lá leo

                              Kommentér


                              • #16
                                Sent om kvelden 12. mars beordrer Ehrhard sin brigade til å innta Berlin, "jeden Widerstand rücksichtslos zu brechen". Målet er regjeringskvartalet.

                                Brigaden setter i marsj i retning Berlin ca. kl 2200. I anledning "operasjonen" har soldatene malt på swastika-symbol på hjelmer og kjøretøy:



                                Swastikaen bruker soldatene for å markere tilknytning til tysk nasjonalisme. Swastikaen har vært forbundet med dette siden slutten av 1800-tallet. En del av bakgrunnen for dette var Heinrich Schliemanns oppdagelse av swastika-symbol i gamle ruiner i Efesos i Tyrkia på 1800-tallet:



                                Symbolet knyttes også til en funnsteder i andre kulturer, og leder til oppfatninger om gamle tilknytninger mellom teutoner og Troja. Man mener også å kunne spore likhetstrekk i språkene, og i disse diskusjonene brukes begrepet ariske språk om indo-europeiske språk. I møtet med de nasjonalistiske svingningene utviklet dette seg imidlertid også til en oppfatning om at dette ikke kun dreide seg om lingvistikk, men også om en arisk rase, som en dog skal utgjøre en "mesterrase". Denne rasen kobles til tyskerne, og symbolet Schliemann fant i Tyrkia inntar dermed rollen som et arisk symbol i völkisch-bevegelsene som sprang opp på slutten av 1800-tallet, og som preget begynnelsen av 1900-tallet til nazismen tok over. Symbolene Ehrhards brigade nå smykker seg med, er altså ment å markere tilhørighet til germansk nasjonalisme.

                                Brigadens bevegelser lar seg ikke holde skjulte lenge - innen kl 23 er styrkene avdekket, og regjeringen blir informert. To offiserer møter Ehrhard, som blir overtalt til å ihvertfall gi regjeringen en sjanse til å overgi seg før han arresterer dem. Dette går Ehrhard med på, så lenge kravene hans blir innfridd innen kl 0700. Dette blir videreformidlet til Noske, som bringer opplysningene videre til President Ebert. Ebert innkaller deretter kabinettet til et møte kl 0400. Imens innkaller Noske sine militære kommanderende til sitt kontor kl. 0100.

                                I møtet beordrer Noske sine offiserer til å forsvare regjeringsbyggene. Dette viser seg imidlertid ikke å være helt enkelt. Sjefen for Hærledelsen, general Reinhardt, erklærer at det er uaktuelt å åpne ild mot Freikorpsene. I dette støttes han av sjefen for Truppenamt (i realiteten generalstaben), Hans von Seeckt, som uttaler at "Reichswehr ikke skyter på Reichswehr". Andre, mer moderate offiserer, foreslår å gå i forhandlinger med opprørerne.

                                Noske må deretter møte slukøret i kabinettmøtet kl 4, og forklare at regjeringens egen hær ikke hadde noen planer om å gripe til våpen for å forsvare den. Kabinettet treffer deretter - under dissens - to beslutninger: For det første at regjeringen må rømme Berlin. For det andre at regjeringen skal oppfordre til generalstreik i protest mot det forestående kuppet. Møtet varer til kl. 0615, deretter flykter kabinettet. Før klokken blir 06.30 har brigaden til Ehrhard nådd Brandenburger Tor. Der venter ikke bare von Lüttwitz, men også Erich von Ludendorf, og Wolfgang Kapp

                                Beidh a lá leo

                                Kommentér


                                • #17
                                  I Berlin har Ehrhards menn tatt over regjeringslokalene uten å avfyre så mye som et skudd. Wolfgang Kapp, riksdagsmedlem for Deutschnationale Volkspartei og leder av den konservative tenketanken Nationale Vereinigung, innsetter seg selv som ny kansler. Derfor blir kuppet også kjent som Kapp-kuppet/Kapp-putsch.


                                  Wolfgang Kapp

                                  Kapp setter inn von Lüttwitz som forsvarsminister og øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Ludendorff er også en av de mer prominente støttespillerne bak Kapp.



                                  Ehrhardts styrker i Berlin, 13. mars 1920

                                  Mesteparten av den legitime regjeringen har nå flyktet til Dresden, hvor de håper å oppnå militær støtte hos Freikorpset til Georg Maercker. Maercker har imidlertid allerede fått ordre fra Berlin om å ta regjeringen i forvaring, og regjeringen flykter derfor videre til Stuttgart. Mye ser mørkt ut, ettersom militæret har sviktet dem - men regjeringen har fortsatt håp om støtte i folket, og appellerer til generalstreik i protest mot kuppet.

                                  Beidh a lá leo

                                  Kommentér


                                  • #18
                                    I Tyskland forsøker kuppmakerne å etablere støtte for sin nye regjering. Blant støttespillerne er Adolf Hitler, som hadde vært i kontakt med medlemmer av Nationale Vereinigung og gitt uttrykk for at han var ivrig etter å støtte kuppet. Hæren sørger derfor for å få ham flydd opp til Berlin fra München. Piloten er Robert Ritter von Greim, som kommer til å avslutte sin karriere - og sitt liv - 25 år senere, som siste øverstkommanderende for Luftwaffe etter at Hermann Göring hadde falt i unåde.

                                    I Berlin har imidlertid stemningen snudd seg markant mot kuppmakerne. Befolkningen har fulgt den legitime regjerningens oppfordringer, og har iverksatt både streik og store demonstrasjoner. Det er ikke bare "mannen i gata" som streiker, også det sivile byråkratiet har nedlagt arbeidet. Kuppmakerne forsøker å overtale befolkningen til å gjenoppta arbeidet med både løfter om nye valg, og trusler om dødsstraff for streikende. 15. mars opptar kuppmakerne forhandlinger med partiene i riksdagen. Disse er ikke uvillige til å finne en løsning - særlig partiene til høyre for sentrum oppfatter bolsjevisme som en mye større trussel enn kuppmakerne, og er meget opptatt av ikke å fremmedgjøre offiserskorpset. De er derfor villige til å tilby amnesti, dersom Kapp og Lüttwitz trekker seg. Kapp er i utgangspunktet villig til dette, men Lüttwitz nekter, og tviholder på posisjonen.



                                    Også Hitler får merke at stemningen er snudd - når han lander på flyplassen i Berlin blir han møtt av streikende arbeidere, og må skjule seg for å unnslippe. Han kommer seg etterhvert til rikskansleriet for å møte Kapp, men får beskjed om at Kapp har forlatt kansleriet, og at kuppet ser ut til å ha feilet.
                                    Beidh a lá leo

                                    Kommentér


                                    • #19
                                      I Tyskland kaster Kapp nå inn håndkleet. Streikene, som startet i Berlin, er nå riksdekkende, og involverer 12 millioner mennesker. Landet er lammet. Kapp aksepterer myndighetenes forslag om å gå av, og trekker seg som kansler.

                                      Von Lüttwitz gir seg ikke så lett, han prøver nå å holde liv i kuppet, og innsetter seg selv som sjef for det som vil bli et militært diktatur. Dette holder imidlertid bare i én dag - 18. mars må også von Lüttwitz innse realitetene, og trekke seg. Dette aksepteres av myndighetene, som tilbyr fulle pensjonsrettigheter - og anbefaler å komme seg utenlands, før nasjonalforsamlingen får samlet seg og vurdert spørsmålet om amnesti.

                                      Von Lüttwitz drar først til Sachsen, men deretter til Ungarn. Kapp drar til Sverige. Ludendorff til Bayern, hvor et høyreorientert kupp under Gustav von Kahr faktisk har lykkes. Den tidligere sosialistiske regjeringen er kastet, og under von Kahr kommer Bayern til å bli et fristed for høyreorienterte og høyreekstreme grupper - også de som tar til orde for en løsrivelse fra Tyskland.
                                      Ludendorff slår seg ned her, og bruker tiden på å forfatte memoarer fra krigen - og til å forsones med Hindenburg, som han etterhvert begynner å treffe jevnlig. Hit drar også Ehrhard, som bruker tiden på å opprette ekstremistiske og antisemittistiske grupperinger som Organisation Consul og, etter at OC ble forbud, Bund Wiking.

                                      Kuppet har dermed slått feil, og den legitime regjeringen kan returnere til sine seter. For enkelte får imidlertid triumfen en bitter ettersmak - Noske har gjort seg upopulær både blant fagforeninger og i egne kretser, hvor oppfatningen er at Noske ikke hadde gjort nok for å forhindre kuppet. Han må derfor gå av som forsvarsminister. Dette leder til at også øverstkommanderende for Reichswehr (Chef des Heeresleitung), Walther Reinhardt, trekker seg i solidaritet. Noske erstattes av Otto Gessler, mens Reinhardt erstattes av Hans von Seeckt. Det blir dermed disse to som vil få hovedansvaret for å bygge opp Reichswehr innenfor Versailles-traktatens rammer.



                                      Selv om kuppet med det er over, er Tyskland likevel ikke kommet helt til ro. Det gjenstår fremdeles å få orden på alle streikene, som flere steder har utviklet seg til væpnede motstandsgrupper. Særlig mye trøbbel har det vært i Ruhr-området,
                                      Beidh a lá leo

                                      Kommentér


                                      • #20
                                        Selv om kuppmakerne i Berlin er overvunnet, fortsetter urolighetene andre steder i Tyskland. Etter at den legitime regjeringen gikk ut og oppfordret til streik utviklet demonstrasjoner flere steder seg til opprør. I Ruhr har sosialistiske og kommunistiske grupperinger som deltok i streiken fått blod på tann - de ser nå sitt snitt til å oppnå proletariatets diktatur, som de har planlagt i lengre tid. Deltakerne er organisert i Ruhr Røde Hær, som teller mellom 50 000 og 80 000 medlemmer. Armeen har også betydelig støtte særlig blant gruvearbeiderne i dette kritisk viktige industriområdet - og gruvearbeidere er det nærmere 300 000 av i dette området.



                                        17. mars 1920, samme dag som Kapp trekker seg, angriper Ruhr Røde Hær et av Kapps Freikorps i området, og tar 600 fanger samt korpsets våpen. Deretter okkuperer de Dortmund. Noen dager senere organiseres en sentralkomité for arbeiderrådene (sovjeter) i Essen.
                                        Beidh a lá leo

                                        Kommentér


                                        • #21
                                          I Ruhr er situasjonen nå i ferd med å komme ut av kontroll. Til tross for at regjeringen offisielt avblåste generalstreiken 22. mars, holder grupperingene i Ruhr fortsatt stand. 24. mars utsteder regjeringen et ultimatum, og krever at streikene avsluttes innen 30. mars.

                                          Samtidig skjer ytterligere endringer i regjeringen. Også kansler Gustav Bauer går av, som innebærer at hans kabinett erstattes av et nytt kabinett under Hermann Müller, som president Ebert utnevner til ny kansler. Også dette er en konsekvens av forhandlingene etter Kapp-kuppet. Bauer fortsetter imidlertid i Müllers kabinett som finansminister.


                                          Hermann Müller
                                          Beidh a lá leo

                                          Kommentér

                                          Annonse i emne

                                          Collapse

                                          Fremhevede emner

                                          Collapse
                                           

                                          Minedykker

                                          Minedykkerkommandoen (MDK) er Norges største eksplosivrydderavdeling. Operatørene på MDK er spesialtrente dykkere som er utdannet til å uskadeliggjøre alle typer eksplosiver. Oppstart av neste minedykkerkurs blir sommeren 2020.

                                          Den generelle søknadsfristen for både vernepliktige og øvrig personell er 15. april 2020.



                                          Les mer: https://forsvaret.no/minedykker...
                                           

                                          Forsvarets spesialstyrker rekrutterer

                                          Bli en del av spesialstyrkene

                                          Forsvarets spesialstyrker består av spesielt utvalgt personell som er i stand til å gjennomføre ukonvensjonelle og krevende operasjoner i alle slags omgivelser.Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen har tidligere tilhørt henholdsvis Hæren og Sjøforsvaret og er nå samlet i én felles driftsenhet, ledet av Forsvarets Spesialstyrker Stab (FSST) i...
                                           

                                          Sikkerhetsloven


                                          (Illustrasjonsfoto: Denne posten er ikke gradert.)


                                          Vi fikk ny sikkerhetslov 1.januar 2019: https://www.nsm.stat.no/publikasjone....-januar-2019/


                                          Det ble utgitt en serie veileder utover høsten i fjor: https://www.nsm.stat.no/publikasjone.../veiledninger/...
                                           

                                          UD 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet

                                          UD 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet har kommet ut med en ny utgave:

                                          https://forsvaret.no/fakta_/ForsvaretDocuments/UD%202-1%20(norsk).pdf

                                          ...
                                           

                                          Tema: Forsvarets spesialstyrker



                                          Forsvarets spesialstyrker styrkes gjennom en dedikert helikopterkapasitet i Luftforsvaret.

                                          https://forsvaret.no/aktuelt/loefter-spesialstyrkene

                                          Sent fra min SM-G960F via Tapatalk...
                                           

                                          NSM: Årlig risikovurdering


                                          Ole Gunnar Onsøien
                                          NTB scanpix

                                          – Betydelig risiko for spionasje, sabotasje og terror


                                          Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) med ny, nedslående vurdering av IKT-trusselbildet i Norge.

                                          – Både store og små virksomheter i offentlig og privat sektor er utsatt. Den grunnleggende sikkerheten er ikke på plass, sier direktør Kjetil Nilsen i Nasjonal sikkerhetsmyndighet...
                                           

                                          Jegertroppen - Kvinnelig spesialsoldat

                                          http://forsvaret.no/utdanning-karrie...r/default.aspx

                                          Hentet fra Forsvaret.no:

                                          Jegertroppen er en nyopprettet kapasitet bestående av vernepliktige kvinnelige soldater. "Norske spesialstyrker skal være i stand til å imøtekomme et trusselbilde som er i stadig endring. Det stiller krav til dyktige mennesker med høy lærings- og tilpasningsevn...
                                           

                                          Militær livvakt

                                          Er det noen inne her som har erfaringer med Militær livvaktavdeling?

                                          tenkte på hva de brukes til, om det er mest innland eller utlandsoppdrag, og hva de trener på?
                                           

                                          Fokus - Etterretningstjenestens årlige vurdering



                                          Etterretningstjenestens rapport kan lastes ned fra lenken til høyre på siden:
                                          http://forsvaret.no/aktuelt/publisert/n ... pport.aspx

                                          Rapporten dekker hovedpunktene:
                                          Kode:
                                              Globale utviklingstrekk
                                              Nordområdene / Arktis
                                              Russland
                                              Afghanistan
                                              Pakistan
                                              Kina
                                              Midtøsten og Nord-Afrika
                                              Iran
                                              Sudan
                                              Somalia
                                              Terrorisme
                                              Spredning av
                                          ...

                                          Donasjoner

                                          Collapse
                                          Working...
                                          X