Følg Milforum på Facebook, Instagram og Twitter!

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Collapse
This topic is closed.
X
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • 29. juni 1916: Somme

    Angrepet ved Somme skulle egentlig iverksettes 29. juni. 28. juni blir det imidlertid klart at værforholdene ikke tillater et angrep 29. juni - det har regnet siden 26., og regnet gir seg ikke før 28. Våt grunn og gjørme vil hindre infanteriet dersom angrepet iverksettes påfølgende dag. Ledelsen veier frem og tilbake, men kl 11 den 28. juni tas avgjørelsen: Angrepet utsettes to dager. Ny d-dag: 1. juli 1916. Klokka H: 07.30.
    For artilleriet betyr dette at beskytningen må forlenges i to dager. Infanteriet må vente i overfylte frontlinjer, frem til de endelig kan rykke fremover.


    --------------------------------------------------------------------





    Mens vi venter på ny D-dag, presenteres en oversikt over styrker som vil være involvert i operasjonen, med ansvarsområder:



    Tredje armé (Allenby):
    • VII. Korps (Genlt Thomas D'Oyly Snow)
      • 37th division
      • 46th (North Midland) division
      • 56th (1/1st London) division




    Fjerde armé:
    • III. Korps (Genlt William Pulteney)
      • 1st division
      • 8th division
      • 12th (Eastern) division
      • 19th (Western) division
      • 23rd division
      • 34th division

    • VIII. Korps (Genlt Ayler Hunter-Weston)
      • 4th division
      • 29th division
      • 31st division
      • 48th (South Midland) division

    • X. Korps (Genlt Thomas Morland)
      • 25th division
      • 32nd division
      • 36th (Ulster) division
      • 49th (West Riding) division

    • XIII. Korps (Genlt. Walter Congreve)
      • 3rd division
      • 9th (Scottish) division
      • 12th reserve division
      • 18th (Eastern) division
      • 30th division
      • 35th division

    • XV. Korps (Genlt Henry Horne)
      • 7th division
      • 17th (Northern) division
      • 21st division
      • 33rd division
      • 38th (Welsh) division


    Reserve Army
    • V. Korps



    Franske styrker


    6. armé
    • XXXV. Corps (3 divisjoner)
    • I. Colonial Corps (3 divisjoner)
    • XX. Corps (4 divisjoner)



    Tyske styrker


    2. armé (Gen von Below
    • XIV Reserve Korps (to divisjoner) (Genlt Hermann von Stein) (mellom Somme og Ancre)
    • XVII Korps (tre divisjoner) (Sør for Somme)
    • Gardekorpset (tre divisjoner) (Gen Karl von Plettenberg) (Nord for Ancre, mot Serre og Gommecourt)



    Samlet sett har de allierte et massivt tallmessig overtak – de kan stille med så mye som 7 ganger så mange soldater som tyskerne.




    I den første fasen skal britenes 4. armé under general Rawlinson ta 25 kilometer av de fremste tyske skyttergravene, mellom Montauban og Serre. Samtidig skal 3. armé under general Allenby gjennomføre et avledningsangrep mot Gommecourt.



    Deretter skal 4. armé ta tyskernes andrelinje, fra Poiziéres til elven Ancre, så stillingene sør for veien mellom Bapaume og Albert. Arméen skal også være klar for et angrep mot tyskernes tredjestillinger sør for veien mot Flers. Når 4. armé har slått seg gjennom alle de tyske linjene, skal Goughs reservearmé med kavaleriet bryte gjennom østover, deretter nordover mot Arras.
    Mens britene gjennomfører dette, skal den franske 6. armé angripe på britenes søndre flanke, for å støtte britenes angrepet.








    De endelige planene ser ut slik, fra nord til sør:


    I nord, nord for elven Ancre, holdes den tyske linja av von Plettenbergs Gardekorps. Lengst nord ligger byen Gommecourt. På britisk side hører Gommecourt til 3. armés teig, og her skal det gjennomføres støtteangrep for 4. armé som skal angripe lengre sør. VII. Korps skal angripe med 46. divisjon nord for Gommecourt og 56. divisjon på sørsiden, og dermed avskjære garnisonen i byen. Dette er imidlertid ment som en avledning, og det legges derfor opp til at tyskerne skal skjønne dette, slik at styrker dirigeres bort fra målene for hovedangrepet lenger sør, og opp hit.


    Like sør for Gommecourt starter 4. armés teig, hvor hovedangrepet skal komme. Lengst nord i denne teigen er VIII. Korps plassert, som har ansvaret for å ta Serre og Beaumont Hamel. 31. divisjon skal ta Serre og sikre hovedangrepets nordflanke. Midt mellom Serre og Beaumont Hamel, hvor tyskerne har bygget befestningen Heidenkopf (britene kjente det som Quadrilateral), skal 4. divisjon angripe.
    29. divisjon skal rykke fram med elven Ancre som søndre begrensning, ta Beaumont Hamel, og fortsette forbi denne, mot andrelinja. Ved Beaumont Hamel har tyskerne konstruert befestninger kjent for britene som Hawthorne Ridge Redoubt. For å slå ut denne befestningen, har britene underminert selve befestningen med en 18-tonns sprengladning som skal detoneres før angrepet starter. Det nærmere tidspunktet for detoneringen har vært gjenstand for en god del diskusjon – korpssjefen Hunter-Weston ønsker å sprenge ladningen så tidlig som fire timer før angrepet starter, slik at britene kan sikre kratere før angrepet starter, og i tillegg tvinge tyskerne ned i stilling igjen med artilleri etter at kratere er tatt. Dette overstyres imidlertid av arméledelsen, som dikterer at samtlige miner skal sprenges senest 8 minutter før angrepet starter. For Hawthorn Ridge oppnås imidlertid et særskilt kompromiss med Hunter-Weston , og denne ladningen skal dermed sprenges ti minutter før angrepet starter. Begrunnelsen er dels at 29. divisjon, som skal ta kratere, er bekymret for at oppsprengt jord og fremmedlegemer skal regne ned på eget infanteri, dels at man håper at sprengningen av denne minen først vil trekke tyskernes oppmerksomhet nordover. Dette vil forhåpentligvis hjelpe fremrykningen lengre sør, hvor fremgang er mer kritisk. Dermed må imidlertid også artilleriilden mot dette området løftes tidligere enn resten – det tunge skytset skal dermed løftes ti minutter før klokka H, mens det middeltunge skytset skal skyte til kl H minus 5 minutter.


    I dette området ligger også stillingsområdet Leiling Schluct, kjent for britene som Y Ravine.






    Sør for Ancre er det på tysk side von Steins XIV. Korps som har ansvaret. På britenes side er det X. Corps under Morland som skal angripe. Teigen inneholder først og fremst landsbyen Thiepval, men også flere sterke befestninger. Lengst nord, hvor nord-irene i 36. divisjon skal angripe, ligger befestningene Schwaben og Stauffen («Stuff»).






    Thiepval ligger i 32. divisjons teig, og her ligger også den såkalte Leipzig-befestningen.
    49. divisjon holdes i reserve.


    Sør for X. Corps teig befinner III. Corps' teig seg. Lengst nord i denne teigen skal 8. divisjon ta Ovillers, rykke gjennom denne, og ta Poiziéres, med veien Albert – Bapaume som søndre teiggrense. De tyske skyttergravene er her godt plassert langs høydedrag, og den eneste fremrykningsaksen som er tilgjengelig for 8. divisjon er opp den såkalte «Mash Valley».


    Like sør for Albert – Bapaume-veien skal 34. divisjon angripe. Divisjonen skal først ta La Boiselle, og for å oppnå dette er de tyske stillingene underminert med to sprengladninger, herunder Lochnagar. Divisjonen inneholder både en Tyneside Scottish-brigade, og en Tyneside Irish-brigade. Skottene skal angripe La Boiselle, mens irene er i reserve. Så skal irene ta linja fra Poiziéres til Contalmaison.







    Lochnagar-ladningen


    Sør for dette er XV. Corps' teig. Lengst nord i denne teigen finner vi Fricourt, som ligger i «hjørnet» hvor frontlinja vris fra en nord/sør-retning til en øst/vestlig. Britene planlegger å angripe langs begge sider av Fricourt, for å avskjære byen – 21. divisjon på nordsiden, mens 7. divisjon skal ta Mametz, og så gå rundt Fricourt på sørsiden. 17. divisjon har avgitt 50. brigade, som holder fronten mot Fricourt mens dette pågår.


    Lengst sør i britenes teig er XIII. Corps plassert, med elven Somme som søndre begrensning. Korpsets mål er primært landsbyen Montauban, som skal tas av 30. divisjon, med 18. divisjon på sin vestre side.


    Sør for elven Somme befinner franskmennene seg. Franskmennene skulle opprinnelig ha hovedansvaret for offensiven, og skulle stille med 40 divisjoner. Tyskernes massive press mot Verdun umuliggjør imidlertid dette, og franskmennene er nå relegert til en støtterolle for britene. Franskmennene stiller nå med totalt 14. divisjoner, og 6. armé skal altså rykke fram sør for Somme, for å støtte britene. På tysk side er det XVII. Korps som har ansvaret sør for Somme.
    Last edited by Bestefar; DTG 302148B Jun 16, .
    Beidh a lá leo

    Kommentér


    • 30. juni 1916

      Ved Verdun har Mangin iverksatt sine motangrep etter at tyskernes angrep mot fort Souville stanset opp. Angrepene har pågått i en uke, helt siden 24. juni. Ikke mindre enn 8 forsøk er gjort på å gjenerobre Ouvrage de Thiaumont. De franske tapene er svært store, en av de involverte bataljonene mister 13 av 14 offiserer. Når angrepene omsider avblåses har franskmennene ikke tatt tilbake så mye som en tomme terreng.

      Ved Somme pågår de siste forberedelsene før "The Big Push", angrepet mot de tyske frontlinjene foran Bapaume.

      Britene har gjennom lang tid forberedt seg på angrepet ved Somme. Betydelig erfaring er høstet fra tidligere offensiver, og i tillegg til en grundig planlagt og forberedt artilleribeskytning er også mye energi lagt i forberedelsen av infanteriet. Konsentrasjonen av infanteri ved fronten gjør at divisjoner kan trekkes ut på omgang, og disse gjennomfører øvinger i bakre områder. Her er det konstruert egne modeller i 1:1-skala av de tyske stillingene som skal angripes - basert på flyfoto er skyttergraver og åpninger til dekningsrom markert med tape på bakken.

      Enkelte har tatt forberedelsene enda lengre enn andre; kompanisjef i 9th Devons, kaptein D L Martin, har bygget en egen modell av slagmarken hvor hans avdeling skal angripe (Mametz-området). Denne tar han med seg og studerer på permisjon. Etterhvert glir imidlertid disse studiene over i bekymring - han oppdager at styrken hans vil eksponere seg fra et gitt punkt ved Mametz i det de krysser en liten høyde ved Mansel Copse. Dersom tyskerne har plassert en MG her, vil hele styrken være utsatt.

      Blant de britiske styrkene har det vært ulike meninger om hvordan man best bør håndtere fremrykningen som skal iverksettes når artilleriet løfter.
      Britene baserer seg i utgangspunktet på en koordinert og ordnet fremrykning, og har øvd grundig på å rykke fram i formasjon, på å ta skyttergraver, og på å bombe dekningsrom med håndgranater, før man beveger seg videre til neste mål. Mønsteret man skal rykke frem i er fastsatt på forhånd; bataljonene skal rykke fremover i fastsatte bølger, med et gitt tidsintervall.

      Click image for larger version

Name:	Angrepsmønster.jpg
Views:	1
Size:	1,36 MB
ID:	866172

      Når skyttergravene er tatt, må de så snart som mulig forsterkes, for å holdes mot mulige motangrep.

      De behov denne teknikken stiller, særlig med tanke på behov for forsterkning av stillinger og kommunikasjon bakover, innebærer at soldatene dynges ned med betydelige mengder utstyr. En typisk infanterist i første rekke bærer med seg rifle og hjelm, to vernemasker, 220 skudd, to håndgranater (som han ikke skal kaste selv, men gi til grenaderer), to tomme sand-sekker, en spade, boltkutter, signalbluss, og flere mindre gjenstander. Minimumsutrustningen er på rundt 35 kilo - mange har mer.

      For soldatene som kommer i bølger lenger bak, hører det til ekstrautstyr. I tillegg til minimumsutrustningen, herunder duck boards til å lage skyttergravsbroer, piggtrådkveiler, staker for piggtråd. I tillegg bæres store mengder signaliseringsutstyr; signallamper, tegnsett, flagg etc. Vekta på utstyret her er fra 40 kg og opp.

      Denne vekten har infanteriet ikke hatt med seg når de øver på angrepet.

      Under en konferanse med korpssjefene ble det foreslått at infanteriet kunne ta seg nærmere de tyske skyttergravene under dekke av artilleriild - så nær som 30 meter - slik at de raskere kommer seg ned i skyttergravene. Rawlinson avviser imidlertid dette. Han er overbevist om at den intense artilleribeskytningen vil ha ryddet veien for infanteriet, det vil dermed ikke ha noen hensikt å krype fremover mot fienden.

      Dette budskapet sørger han også for å formidle til styrkene når han besøker troppene i påvente av slaget som skal starte.

      Under et besøk til Newcastle Commercial-bataljon:

      You will be able to go over the top with a walking stick, you will not need rifles. When you get to Thiepval you will find the Germans all dead, not even a rat will have survived.
      Til 8. King's Own Yorkshire Light Infantry:

      When you go over the top, you can slope arms, light up your pipes and cigarettes, and march all the wai to Poiziéres before meeting any live Germans
      Under uka med forbekjempning har britene imidlertid jevnlig sendt ut patruljer både på skyttergravsraid og på rekognosering i ingenmannsland. Tilbakemeldingene fra disse er høyst varierende - enkelte steder er piggtråden godt kuttet, og skyttergravene virker forlatt. Andre steder er piggtråden nærmest intakt - og man hører sang fra de tyske dekningsrommene. Meldinger sendes oppover, men de meldingene som tyder på at artilleriet ikke har ønsket effekt avfeies gjerne som overdrevent pessimistiske. Morgendagen vil avdekke hvem som har rett.

      Når natten setter inn, gjør britene sine siste forberedelser. Forsyninger av rom - som alle soldater får en rasjon av rett før klokka H - fordeles utover (soldatene får ikke før i morgen, men flere av dem klarer likevel å drikke seg for fulle til å være i stand til å stå oppreist). Om kvelden går en siste lykkeønskning ut til de britiske styrkene fra armésjef Rawlinson. Meldingen videreformidles til de ulike avdelingene, og ut til soldatene.

      Også i 34. divisjons teig ved La Boiselle fordeles meldingen ut blant soldatene. Her ønsker man også å sørge for at en gruppe soldater i en fremskutt stilling skal få med seg meldingen, og sender den derfor over samband.

      Og dermed får Rawlinsons lykkeønskning et videre publikum enn tiltenkt. En tysk lyttestasjon fanger opp meldingen på andre siden av ingenmannsland. Tyskerne skjønner raskt betydningen av meldingen: Over hele frontlinja sendes nå meldinger ut til de tyske styrkene - britene kommer i morgen tidlig. Vær klar.

      Beidh a lá leo

      Kommentér


      • 1. juli 1916: Slaget om Somme. 07.30-08.30

        Tidlig om morgenen 1. juli 1916: 1 ukes artilleribekjempning går mot slutten. I skyttergravene står kampklare britiske soldater, og venter på klarsignal til å rykke over kanten.


        Britisk artilleribeskytning like før angrepet

        Klokka 07.20 detoneres den massive sprengladningen under Hawthorn Ridge.


        07.28 detoneres resten av sprengladningene som er plassert under andre tyske befestninger.

        Click image for larger version

Name:	Kraterbilde.JPG
Views:	1
Size:	2,58 MB
ID:	866173
        Kratere etter Y sap mine og Lochnagar-ladningen. Se kart under for posisjon

        Klokka 07.30 faller kanonene plutselig til ro. Artilleristene avslutter beskytningen av den tyske førstelinja, og forbereder seg på å løfte beskytningen til mål lengre bak. Også de tyske kanonene er stille – etter en uke med konstant tordning er det plutselig helt stille langs fronten.

        Så slår plutselig granatene ned igjen, lengre bak – britenes beskytning av de bakre målene er i gang. Samtidig blåses det i fløyter langs en nesten 30 km lang front. Den første bølgen av britiske infanterister klatrer opp stigene, og ut i ingenmannsland. Troppssjefene går over først, deretter klatrer de tungt lastede soldatene etter, og sprer seg ut på de predefinerte linjene. Angrepet er i gang.



        De første minuttene hersker mange steder fortsatt ro, mens det britiske infanteriet tar seg gjennom sine egne piggtrådhinder. Dette er første flaskehalsen – noen avdelinger har tatt med seg duckboards for å lage broer over egen piggtråd, men de fleste må ta seg gjennom de åpninger som eksisterer i piggtråden.

        Det viser seg imidlertid raskt at tyskerne ikke er slått ut – fremdeles består overlevende MG-mannskap. Som grenader Emil Kury, som har ventet på de engelske soldatene:

        Opprinnelig skrevet av Grenader Emil Kury, 109. Reserve Regiment
        I told my comrades, «We must be prepared, the English will attack soon.» We got our machine-gun ready on the top sted of the dug-out and we put all our equipment on; then we waited. We all expected to die. We thought of God. We prayed. Then someone shouted, «They're coming! They're coming!» We rushed up and got out machine-gun in position. We could see the English soldiers pouring out at us, thousands and thousands of them. We opened fire.



        De ventende tyske soldatene forbløffes av britene, som går i marsj-tempo over ingenmannsland, i tette linjer.

        Opprinnelig skrevet av Unteroffizier Paul Scheytt, 109. Reserve Regiment
        We heard the mines go up, then it was deathly quiet for a few moments. He English came walking, as though they were going to the theatre or as though they were on a parade ground. We felt they were mad. Or orders were given in complete calm and every man took careful aim to avoid wasting ammunition

        Mens britene krysser ingenmannsland kommer også tysk artilleri til å åpne opp en intensiv beskytning av de fremrykkende britiske styrkene med drepende nøyaktighet.
        I tillegg vil de britiske soldatene oppdage at effekten artilleriet har hatt mot den tyske piggtråden har vært høyst varierende – enkelte steder er piggtråden godt kuttet, andre steder er piggtråden nærmest intakt, noe som skaper rene dødsfeller for de fremrykkende britene.

        Britene skjønner raskt at dette ikke blir noen spasertur til de tyske linjene, som generalene har lovet. I stedet må britene kjempe seg fram for hver meter, gjennom intenst maskingeværild og drepende artilleriild. Forsinkelsene dette fører til fører til at sammenhengen med artilleriet forpurres – artilleriet gjennomfører sin beskytning etter en streng tidsplan, hvor ilden løftes lengre og lengre bak på fastsatte tidspunkt. Planen kan ikke endres, og når infanteriet forsinkes, ser de artilleriilden krype lengre og lengre bort. Dermed avtar effekten mer og mer jo større avstanden mellom infanteriet og artilleribeskytningen blir.


        Dette innlegget dekker hendelsene lørdag 1. juli 1916, fra kl 0730 til kl 12.00. For enkelhets skyld beskrives hendelsene i rekkefølge nord til sør, se skisse.

        Click image for larger version

Name:	Skisse over angrepsplan.JPG
Views:	1
Size:	1,56 MB
ID:	866174
        Kartskisse, med avdelinger og plassering av ladninger. Enkelte av soldatene som er sitert lengre ned i innlegget er også markert.

        Gommecourt

        Angrepet i nord har ikke hatt det beste utgangspunktet; de britiske styrkene har blitt bombardert av tysk artilleri gjennom natten, og tapene har vært betydelige. Idet soldatene klatrer over skyttergravene, hører de en lyd som får det til å gå kaldt nedover ryggen: Et signalhorn fra tyskernes linjer. Det er tyskernes vaktpost som varsler styrkene i dekningsrommene om at britene er på vei. Tyskerne er ikke døde – det er fremdeles gjenlevende tyske soldater, og disse er nå på vei for å bemanne skyttergravene.

        Det går ikke lang tid før tyskerne er i stilling. Så hører britene de første maskingeværene som åpner opp mot de fremrykkende britene. Effekten er rask og dødelig; langs hele fronten begynner britiske soldater å falle. Soldater som enda ikke har kommet seg ut av skyttergravene treffes i det de klatrer over toppen, og faller tilbake i skyttergravene.

        På andre siden ligger Schneyer fra 170. regiment i stilling og venter på britene. Han forbløffes over britenes manglende stridsteknikk på veien over ingenmannsland:

        Opprinnelig skrevet av Schneyer, 170. Regiment
        The behaviour of the Highlanders seemed to us rather strange, for these came forward very slowly, either because of their heavy loads, or it was madness, without taking the least cover.
        Tyskerne oppdager raskt hvor gapene i piggtråden er, og maskingeværene dreies kjapt inn mot disse områdene, hvor britene må samle seg for å komme gjennom. Hullene som skal lede britene forbi piggtråden forvandles til dødsfeller, i det intens maskingeværild pløyer opp området.

        Britene i Snows korps er sjokkert over den tyske responsen – de hadde forventet at alle tyskerne nå skulle være bekjempet. Likevel fortsetter de fremrykningen. Denne vanskeliggjøres imidlertid av en røykskjerm britene har lagt foran skyttergravene – denne skulle skjerme britene fra tyskernes beskytning, men fører nå også til forvirring blant britene med tanke på fremrykningsretning.

        Britene fortsetter fremrykningen mot tyskernes piggtråd, hvor hvit tape lagt ut av egne pionerer skal lede dem gjennom. Når de kommer fram, er imidlertid tapen borte – tyskerne har vært ute og dratt den inn. Britene gjør også en annen, ubehagelig oppdagelse: Hundrevis av ueksploderte granater. Resultatet av egen artilleribeskytning som skulle kutte piggtråden. Dermed er piggtråden i stor grad intakt. Britene nøler, soldater klumper seg sammen – og de tyske MG-ene utnytter dette til det fulle. Rekker av britiske soldater meies ned i det de forsøker å finne en vei gjennom piggtrådhinderet.

        Opprinnelig skrevet av Pvt E C Stanley, 1/8th Royal Warwicks
        On my left I could see large shell bursts as the West Yorks advanced and saw many men falling forward. I thought at first they were looking for nose-caps (a favourite souvenir) and it was some time before I realised they were hit

        Click image for larger version

Name:	Skisse Gommecourt s 172.JPG
Views:	1
Size:	1,64 MB
ID:	866175

        FJERDE ARME

        I angrepet mot Serre møtes britene av voldsom tysk MG-ild. Her deltar menig Slater i 2nd Bradford Pals. Han beskriver starten av angrepet slik:

        Opprinnelig skrevet av ”Pvt W Slater, 2nd Bradford pals”
        For some reason nothing seemed to happen to us at first; we strolled along as though walking in a park. Then, suddenly, we were in the midst of a storm of machine-gun bullets and I saw men beginning to twirl round and fall in all kinds of curious ways as they were hit – quite unlike the way actors do it in films.


        I nabobataljonen tas man under ild enda tidligere:

        Opprinnelig skrevet av Pvt. W.H.T Carter, 1st Bradford pals
        The German machine-gun fire was terrible. Our colonel was hit after only a few steps along the trench. I hepled to prop him up against the trench side. Then, we climed on to the top of the trench. I had not reached my full height when a machine-gun bullet smacked into my steel helmet. I felt as if I had been hit with a sledge hammer. I caught a glimpse of my helmet, it was completely smashed in.
        Når styrkene ankommer den tyske piggtården, blir forholdene enda verre – soldater henger seg fast, og blir stillesittende mål for tyskerne.

        Opprinnelig skrevet av Pvt J S Reid, 2nd Seaforth Highlanders
        I could see that our leading waves had got caught by their kilts. They were killed hanging on the wire, riddled with bullets, like crows shot on a dyke.


        Sør for Serre har kompanisersjant Percy Chappel i 4. divisjon etter å ha konferert med kompanisjefen bestemt seg for å ta sitt kompani over toppen et par minutter tidligere enn planlagt, fordi styrker bakfra skaper kaos i egne skyttergraver. I ingenmannsland skjønner han hvor heldig avgjørelsen var. Kompaniet har rykket frem et stykke i ingenmannsland når Chappel hører eksplosjoner bak seg. Tysk artilleri beskyter området like foran de britiske skyttergravene, og granatene slår nå ned i kompaniene som følger på Chappels kompani – i området hvor Chappel nå egentlig skulle ha vært.

        Beaumont Hamel


        Ved Beaumont Hamel er det umiddelbare målet å ta krateret av sprengladningene som er satt av under de tyske stillingene.


        Krateret etter Hawthorn Ridge-ladningen, fotografert etter slaget

        Ved Hawthorn Ridge stormer 2nd Royal Fusiliers mot krateret, og lykkes i å innta den nære siden av krateret. Men tyskerne har vært like raske, og på andre siden av krateret er tyskerne allerede i stilling. Styrkene holder dermed hver sin side av krateret.


        Artilleribeskytning nær Beaumont Hamel

        Lengre sør møter 36th Division massiv motstand. Til alt hell har artilleriet gjort jobben sin – piggtråden er godt kuttet. Videre velger irene å se bort fra SOPen om å rykke frem i formasjon. Istedet rusher man fremover så snart fløyta går. Mange tyske skyttergraver blir dermed tatt før forsvarerne er ute av dekningsrommene, og irene lykkes i å ta seg inn i Schwaben Redoubt. Men de har ingen støtte til venstre, og 32nd divisions angrep like sør har blitt stanset nesten før det kom i gang. 36th division befinner seg etterhvert i en utsatt stilling – tyske maskingevær plassert i høye bygninger i Thiepval retter sin ild mot irene, som blir hardt presset. Tyskerne har også fått bemannet Schwaben-stillingen, og kampene her blir dermed intense.


        Schwaben-stillingen, nord for Thiepval


        Schwaben-stillingen beskytes 1. juli

        Thiepval

        Ved Thiepval har britene møtt intens motstand – de første tre kompaniene som angriper blir meid ned av tysk MG-ild. Idet påfølgende kompani klargjør sine angrep, griper bataljonssjefene inn; de siste kompaniene skal ikke angrepe, motstanden er for sterk. Angrepet mot Thiepval-høyden oppgis.
        Man lykkes imidlertid med å ta enkelte strekk av tyske skyttergraver, herunder den såkalte Leipzig-befestningen.


        Ovillers

        Også ved Ovillers møter britene innbitt motstand. Idet de starter sin fremrykning, møtes de av en drepende maskingeværild fra tyskernes side. Røde varselsbluss skyter i været fra tyskernes skyttergaver – signal til tysk artilleri om å beskyte ingenmannsland. Nærmest umiddelbart er ingenmannsland fylt av eksploderende granater, og de velorganiserte britiske linjene forvandles til kaos. Enkelte elementer av de britiske bølgene klarer likevel å kjempe seg videre, og klarer å ta enkelte strekk av de tyske skyttergravene.

        La Boiselle


        Generalmajour Ingouville-Williams («Inky Bill») 34. divisjon har fått oppgaven å ta den viktige landsbyen La Boiselle. La Boiselle må tas for å kunne ta Poziéres, som igjen må tas for å åpne veien mot Bapaume. Ingouville-Williams har plassert to brigader i front (192. og 101.), som skal ta de tyske skyttergravene på hver side av La Boiselle. Deretter skal La Boiselle tas.

        De to fremre brigadene lykkes med å ta den tyske frontlinja.
        Sør for La Boiselle klarer britene å slå tyskerne i kappløpet mot Lochnagar-krateret. De inntar siden av krateret som vender mot tyskernes linjer, og begynner å befeste stillinger her. Tyskerne skjønner raskt hva som skjer, og britene tiltrekker seg tysk ild nærmest som en magnet. Menig Senescall deltar i angrepet sammen med Cambridge-bataljonen i 101. brigade:

        Opprinnelig skrevet av Pvt W J Senescall, the Cambridge Battalion
        The long line of men came forward, rifles at the port as ordered. Now Gerry started. His machine-guns let fly. Down they all went. I could see them dropping one after another as the gun swept along them. The officer went down at exactly the same time as the man behind him. Another minute or so and another wave came forward. Gerry was ready this time and this lot did not get as far as the others.

        Den tredje brigaden (103.), bestående av de 4 irske Tyneside-bataljonene, er plassert bak de britiske linjene, i den såkalte Tara-Usna-linjen bak Avoca-dalen. Linjen beskriver en tenkt linje fra to høyder kalt Tara og Usna (se skisse i gårsdagens innlegg). Etter at de fremre brigadene har tatt sine mål, skal denne brigaden rykke forbi, mot Contalmaison. Om denne fremrykningen lykkes, vil man være på god vei til å skaffe til veie forutsetningene for Goughs armé.

        Ingouville-Williams plan innebærer at hele divisjonen skal rykke fram samtidig, ingenting holdes igjen i reserve. Inky Bill er klart nok innstilt på at Poziéres skal tas. Dette innebærer imidlertid at den bakre brigaden med Tyneside Irish må rykke fram fra Tara-Usna-linjen, eksponert for tyskerne over halvannen kilometer før de i det hele tatt har nådd egen frontlinje. Risikoen dersom de tyske MG-ene ikke er slått ut er åpenbar.

        Og her, som andre steder, viser det seg at gjenlevende tyske MG-mannskap fortsatt er i stilling ved La Boiselle. Tyneside Irish er tidenes mål når disse klatrer over kanten og begynner sin fremrykning nedover Avoca-dalen. Brigaden tar raskt tap.

        Opprinnelig skrevet av Sgt J Galloway, 3rd Tyneside Irish
        I could see, away to my left and right, long lines of men. Then I heard the «patter, patter» of machine-guns in the distance. By the time I'd gone another ten yards there seemed to be only a few men left around me; by the time I had gone twenty yards, I seemed to be on my own. Then I was hit myself.

        Tyneside Irish rykker frem fra Tara-Usna-linjen

        De to vestre bataljonene, 2nd og 3rd Tyneside Irish, utslettes raskt av den intense tyske MG-ilden, og svært få av disse når den britiske frontlinja. Til høyre, hvor 1st og 4th Tyneside Irish rykker frem, er det noe bedre dekning, og disse fortsetter sin fremrykning. Etter 20 minutter har disse nådd den britiske frontlinja, og fortsetter fremrykningen mot den tyske linja. Tyneside Irish fortsetter mot den tyske linja, og tar stadig tap etterhvert som de rykker frem. Likevel når de etterhvert den tyske frontlinja, hvor de oppgaver gjenlevende elementer fra de andre brigadene i 34. divisjon. Disse brigadene har tatt dekning fra den tyske MG-ilden. Tyneside Irish har imidlertid sine ordre – de skal videre, så de klatrer opp fra skyttergravene, og fortsetter mot de bakre tyske linjene.

        Utrolig nok når elementer fra brigaden også tyskernes andrelinje. Men nå er brigaden så å si utslettet, etter den 3 kilometer lange fremrykningen gjenstår nå kun 50 kampklare soldater. Denne lille styrken isoleres nå av tyskerne, 650 meter unna andre egne. Brigaden har likevel fremdeles ikke nådd målet – Contalmaison – og de gjenværende soldatene fortsetter mot målet.

        Click image for larger version

Name:	Kart s 140.JPG
Views:	2
Size:	1,44 MB
ID:	866176

        Fricourt


        Ved Fricourt var planen ikke å angripe byen direkte. Kompanisjefen i et av kompaniene som angrep til høyre for byen har nå rykket frem et stykke, og har inntrykk av at angrepet går bra. Fricourt virker forlatt, ingen tysk aktivitet. Uklart av hvilken grunn – muligens mener han å se en mulighet – beordrer han et angrep mot Fricourt, byen som ikke skulle angripes. Kompaniet rykker fram, og innen sekunder viser det seg at byen slett ikke er forlatt. Tyske maskingevær åpner ild, og kompaniet meies ned. Angrepet stanses kontant. Av kompaniets 140 mann er 108 drept eller såret.

        Opprinnelig skrevet av Oberstlt R Fife, 7th Green Howards
        I got a message to say that A Company on the right had assaulted at 8.20. I did not blieve this but sent the adjutant to find out. He reported that it was true. I could only account for this by supposing that the company commander had gone mad. Later a report came in saying that what was left of the company were lying out in front of our wire and that they were being heavily fired on by macine-guns and snipers.

        Mametz/Montauban

        Like ved Mametz rykker 9th Devons fram, herunder kaptein Martin. En liten høyde ved Mansel Copse skjermer dem i en periode fra tyske maskingevær. Denne høyden må de imidlertid krysse, og idet de krysser eksponeringslinja, og beveger seg nedover bakken, er de fullt eksponert fra tyskerne. Det er nå at én enslig tysk MG – plassert nøyaktig hvor Martin forutsa i modellen – åpner ild mot de fremrykkende britiske soldatene. 9th Devons er fullstendig eksponert, og store mengder menn blir meid ned. Kaptein Martin er blant de falne – han blir drept av en maskingeværkule mer eller mindre nøyaktig på det stedet han hadde forutsett at de ville bli tatt av den tyske MG-en.
        Likevel fortsetter infanteriet sin fremrykning.


        Britisk fremrykning ved Mametz

        Tyske stillinger ved Mametz stanser en periode fremrykningen – divisjonssjefen i 7. divisjon stanser fremrykningen og beordrer ytterligere bekjempning med artilleri. Deretter fortsetter angrepet.

        Ved Kasino Point har britene forberedt en mine som skulle gått av kl 07.28. Av en eller annen grunn har denne imidlertid ikke detonert. Ingeniøren som har ansvaret for den 2,5 tonn tunge sprengladningen har nå et dilemma – sprengladningen skulle tatt ut tyske forsvarsstillinger som nå fortsatt er aktive. Lance Corporal Cousins rykket fram med 18. divisjon, og beskriver forholdene under den initielle fremrykning:

        Opprinnelig skrevet av L/Cpl J J Cousins, 7th Bedfords
        Men were falling right and left of me, screaming above the noise of the shell fire and macine-guns – guns we had been assured would have been silenced by our barrage. No man in his right mind would have done what we were doing

        Ingeniøren kan gjøre et nytt forsøk – men britene er nå på vei mot linjene, og det å sette av ladningen nå kan ta ut egne styrker.

        Ingeniøren bestemmer seg for å prøve å sette av ladningen igjen, selv om britiske styrker nå er i ingenmannsland. Han trykker ned utløseren, og et voldsomt drønn lyder over slagmarken.

        Opprinnelig skrevet av L/Cpl E J Fisher
        I looked left to see if my men were keeping a straight line, I saw a sight I shall never forget. A giant fountain, rising from our line of men, about 100 yards from me. Still on the move I stared at this, not realizing what it was. It rose, a great coloumn nearly as high as Nelson's Coloumn, then slowly tipped over. Before I could think, I saw huge slabs of earth and chalk thudding down, some with flames attached, onto the troops as they advanced.
        Nedfallet fra sprengningen sprer seg utover et stort område, unormalt stort i forhold til de andre sprengladningene som er satt av, og treffer soldater fra minst fire ulike bataljoner. Et betydelig antall tap påføres egne styrker som et resultat av dette.
        Men sprengningen har også slått ut en tysk MG ved Kasino Point, og ilden mot de overlevende britiske styrkene avtar nå. Fremrykningen fortsetter.



        Felles

        Langs nesten hele fronten har britene møtt intens motstand, og tapene er betydelige. Problemene med å krysse ingenmannsland har vært betydelige, piggtråden har ikke vært kuttet som forutsatt, og britiske soldater som klumper seg sammen i de eksisterende hullene har blitt massakrert av tyske MG-skyttere.

        Hvor britene faktisk har klart å ta seg inn i de tyske frontlinjene og videre, har man møtt på et nytt problem. Etterhvert som skyttergravene passeres, viser det seg at tyskere har klart å holde seg skjult i dekningsrommene. Disse dukker nå opp bak de fremrykkende britene, som dermed utsettes for ild både forfra og bakfra.

        En time etter klokka H, klokka 08.30, er status at ca en tredjedel av de angripende avdelingene har tatt sine mål for den første timen. En tredjedel har klart å rykke fram en viss distanse, men har ikke nådd sine mål. Den siste tredjedelen har blitt fullstendig slått tilbake, og har ikke klart å ta noe terreng overhodet.
        Den opprinnelige planen tilsa at fem av landsbyene langs fronten skulle ha blitt tatt innen den første timen; ikke én har falt.

        Størst hell har man hatt lengst sør, ved Montauban. 30th, 18th (Eastern) og 7th Divisions har tatt så så si alle målene sine.

        I senter – hvor gjennombruddet skulle skapes, slik at Gough kunne rykke frem – har fremgangen vært skuffende. Alle angrep langs den viktige veien fra Albert til Bapaume har blitt slått tilbake. Det eneste man kan vise til her, er enkelte erobrede strekk av tyske skyttergraver. Lenger nord ser status enda verre ut – med unntak for enkelte strekk av den såkalte Quadrilateral-stillingen samt Hawthorne Ridge, har Hunter-Westons korps ikke tatt noen av målene sine.

        Ved Gommecourt er situasjonen komplisert. Den søndre divisjonen har klart seg greit nok, men av den nordre har kun enkelte deler klart å nå de tyske skyttergravene, og disse har deretter blitt utslettet. Dermed befinner den søndre divisjonen seg i en utsatt stilling, og risikerer omringelse.

        Verst av alt er tapstallene. I de britiske stabene har ingen enda oversikt over hvilke tap man har lidt, men realiteten er antageligvis at av de rundt 66 000 soldatene som klatret over skyttergravene en time tidligere er så mange som 30 000 allerede drept eller skadet. Haig og Rawlinson er fremdeles ikke kjent med at tapene har vært av et slikt omfang. Brigadestabene – som har sett bataljon etter bataljon bli meid ned i forsøket på å nå de tyske linjene – har nok et noe bedre inntrykk, og her er stemningen mer nervøs. Brigadene nedringes av bataljonssjefer som lurer på om planene er endret, om angrepet skal fortsette til tross for de voldsomme tapene. Brigadene har intet valg, og må melde at planene ligger fast, angrepet går som forutsatt.

        Beidh a lá leo

        Kommentér


        • 1. juli 1916 08.30-12.00

          Dette innlegget gjelder hendelser fra kl 08.30 til kl 12.00. For overordnet kart og disponering/posisjonering av de ulike avdelingene, se innlegg tidligere i dag og 29. juni.

          Den første timen etter klokka H har ført til svært ujevn fremgang. Enkelte steder har man klart å ta seg inn i de tyske stillingene, og lengst sør har angrepene også jevnt over gått bra. Lenger nord er status imidlertid verre, og her er angrepene for en stor del slått tilbake uten resultat. Utover morgenen forlater oppfølgningsstyrkene skyttergravene, og setter i marsj mot de tyske frontlinjene. Disse følger en plan fastsatt lenge før angrepet ble innledet, da endringer av planer på så kort varsel ikke er praktisk gjennomførbart. Denne planen forutsatte at de første styrkene ville oppnå sine mål, og for en betydelig del av oppfølgningsstyrkene innebærer dette at de nå iverksetter en plan på bristende forutsetninger.

          Oppfølgningsstyrkene må dermed i stor grad gjennomføre det arbeidet de første styrkene skulle gjøre. I motsetning til de første styrkene, har imidlertid oppfølgningsstyrkene blitt fratatt enhver illusjon de måtte ha hatt med hensyn til oppgaven de har foran seg – de har sett de første styrkene bli møtt av intens maskingevær- og artilleriild, og må nå begi seg ut i det samme infernoet. For mange av oppfølgningsstyrkene innebærer oppdraget at de først må ta seg fram til egen frontlinje langs eksponerte fremføringsakser – og styrkene påføres betydelige tap gjennom artilleribeskytning.

          Over hele fronten går oppfølgningsstyrkene i gang med sine angrep, men for det meste slår angrepene feil. Angrepene er i langt mindre grad koordinert enn de første var, og de angripende soldatene blir dermed mer isolerte. De trekker dermed til seg langt mer tysk ild.

          Opprinnelig skrevet av Lt A Sainsbury, 2nd Royal Dublin Fusiliers
          We set off across the open at 9 A.M. Casualties, of course, began at once and my impression was that, in spite of the noise and dust of the shell bursts, it was the machine-guns that were doing the damage. I hadn't gone far, I couldnt now and couldn't then be sure whether I had actually got to our own wire, so disfigured was the landscape by the shelling, when I felt a thud in the upper leg.
          Opprinnelig skrevet av Pvt E Houston, Public Schools Battalion
          Imagine stumbling over a ploughed field in a thunderstorm, the incessant roar of the guns and flashes as the shells exploded. Multiply all this and you have some idea of the Hell into which we were heading. To me it seemed a hundred times worse than any storm. On top of all this we were losing a lot of men. When I say men, I should really say boys, because we had been drafted to a battalion of public schoolboys. They were a nice lot of lads and I hated to think of them going up against the trained men of the German Imperial Army.
          Bataljonssjefene har blitt eksplisitt forbudt fra å gå over toppen med sine styrker, da det uansett ikke vil være mulig å utøve effektiv styring av så store styrker i kaoset i ingenmannsland. Enkelte velger å trosse denne ordren, og for disse er tapsstatistikken høy; 50 bataljonssjefer og 2 brigadesjefer blir drept eller såret i løpet av 1. juli – av disse var 31 falne. En av bataljonssjefene, oberst Ritson, har i utgangspunktet valgt å etterkomme ordren, men må fysisk stanses fra å gå over toppen av en av sine soldater når han ser hva som skjer i ingenmannsland:

          Opprinnelig skrevet av L/Cpl S Henderson, Newcastle Commercials
          Colonel Ritson had watched the leading companies in No man's Land. I vividly remember him standing in the British front line, tears streaming down his face, saying over and over, «My God! My boys! My boys!» I had to restrain him from going over himself. He would have been killed if he had.
          Ved Beaumont Hamel har 29. divisjon hatt lite hell. Divisjonen har angrepet med to brigader – men knapt en mann har kommet seg forbi den tyske piggtråden. Etter planen skullle den siste brigaden trekke gjennom etter en time, og fortsette mot det siste målet. Man skjønner før dette at angrepet ikke har gått bra – men det fulle omfanget er enda ikke klart. Brigadesjefen i den siste brigaden informeres om at opprinnelig plan er kansellert – istedet skal han umiddelbart angripe med to bataljoner for å ta den tyske frontlinja. Brigadesjefen velger de to bataljonene nærmest frontlinja: 1st Essex og 1st Newfoundland.

          Newfoundlenderne har hørt forbekjempelsen og detonasjonen av sprengladningen under Beaumont Hamel. Så har de hørt knatringen av tyske maskingevær etter at de første troppene gikk over. Deretter ventetid – så begynte strømmen av sårede å komme bakover, sammen med rykter om at angrepet hadde mislyktes. Ordren bataljonen nå har fått: Forlat nåværende posisjon ASAP, rykk frem til tysk frontlinje. 1st Essex skal angripe til høyre.
          Bataljonssjefen har enkelte spørsmål til brigaden – holdes den tyske frontlinja nå av tyske eller britiske soldater? Svar: Uklart. Skal han rykke fram uavhengig av 1st Essex? Svar: Ja.
          Bataljonssjefen er mindre fornøyd, men viderefører ordren, og snart er bataljonen klar for angrep.



          Newfoundlenderne må krysse 350 meter før de når de britiske frontlinjene, deretter samme avstand for å komme til den tyske. Ordren indikerer hastverk, så istedet for å gjennomføre fremrykningen til egen frontlinje i skjul og dekning (løpegraver, som nå er stappa med ulik trafikk), går de direkte over toppen fra reservegraver. De observeres umiddelbart av tyskerne, og tysk maskingeværild raker langs de newfoundlandske linjene. Newfoundlenderne har ingen artilleristøtte, ingen annen ildstøtte (1st Essex er enda ikke å se) – tyskerne får bekjempe uforstyrret, mens newfoundlenderne strever med å komme seg gjennom britisk piggtråd. Soldatene samles i klynger i flaskehalsene hvor åpningen i piggtråden er, og tyske MG-er påfører dem voldsomme tap.


          Sperring ved Beaumont Hamel

          758 Newfoundlendere satte i marsj mot de tyske linjene. Kun en liten håndfull når den tyske piggtråden. Der blir de resterende meid ned. Angrepet har vart i 40 minutter, og i løpet av denne perioden er den Newfoundlandske bataljonen nærmest fullstendig utslettet – 26 offiserer og 658 soldater, 91 % av bataljonen er drept eller såret. Sannsynligvis ble ikke en eneste tysk soldat drept eller såret som følge av angrepet.

          Hvorfor uteble 1st Essex på Newfoundlendernes høyre flanke, slik at de rykket frem alene? Svaret blir etterhvert klart; den mer erfarne britiske bataljonen har insistert på å få rykke fram til egne frontlinjer via løpegraver, og denne manøveren har tatt to timer. Innen 1st Essex har nådd egne frontlinjer, er Newfoundlenderne allerede utslettet.

          Lengre sør, mellom Thiepval og Ancre, har 36th (Ulster) division lykkes i å ta enkelte strekk av de tyske frontlinjene. Her er målet å ta de to fremste tyske linjene innen dag 1, og dette skal løses ved at divisjonens tredje brigade, opprinnelig holdt i reserve, skal rykke gjennom Schwaben-stillingen (forsøkes samtidig tatt av divisjonens øvrige brigader), og videre mot andrelinja. Reservebrigaden består av fire Belfast-bataljoner, og disse setter i marsj mot andrelinja mens de to første brigadene fortsatt slåss om Schwaben-stillingen. Reservebrigaden går rett inn i den tyske maskingeværilden i ingenmannsland, og tar betydelige tap. Kampene i Schwaben-stillingen utgjør også et hinder, og i stedet for å kunne rykke mot sitt egentlige mål, blir reservebrigaden sugd inn i kampene her. Minst åtte britiske bataljoner opererer nå i Schwaben-stillingen – uten noen staber på høyere nivå enn kompani, da bataljonsstaber var eksplisitt forbudt fra å krysse ingenmannsland. Kampene utvikler seg til ukoordinerte trefninger i alle retninger, og på kloss hold. Etterhvert klarer imidlertid irene å presse tyskerne ut, og Schwaben-stillingen er omsider på britiske hender.


          Fremrykning ved Schwaben Redoubt

          Patruljer sendes nå ut for å sikre flankene, og én patrulje rekker fram mot Thiepval. Denne patruljen slås tilbake. En annen patrulje finner imidlertid en tom skyttergrav bak Thiepval – men siden styrkene ikke har øvd på forflytninger ut mot flanken i slike situasjoner, utnyttes ikke sjansen til å avskjære Thiepval.

          Når Schwaben-stillingen endelig er tatt, kan irene starte sitt angrep mot andrelinja. Nå gjenstår imidlertid en begrenset andel av den opprinnelig tiltenkte styrken. I de tyske skyttergravene i andrelinja befinner Feldwebel Kircher seg:

          Opprinnelig skrevet av »Feldwebel Felix Kircher, 96th Field Artillery Regiment»
          At 9 o'clock , I was down in a dug-out in the Feste Staufen (Stuff Redoubt) when someone shouted down to me in an amazed voice: «The tommies are here». I rushed up and there, just outside the barbed wire, were ten or twenty English soldiers with flat steel helmets. We had no rifle, no revolver, no grenades, no ammunition, nothing at all; we were purely artillery observers. We would have had to surrender but, then, the English artillery began to fire at our trench; but a great deal of the shells were too short and hit the English infantrymen and they began to fall back. If the English could have got through, they would have only met clerks, cooks, orderlies and suchlike. For a distance of several hundred metres to right and to left from us there were no German soldiers. It was a decisive moment.
          Angrepet kommer ikke videre, og irene som er involvert melder også om flatbaneild:

          Opprinnelig skrevet av »Cpl G A Lloyd, West Belfast Volunteers»
          We were pinned down in the open just outside the German wire which was covering their second line. It was just Hell; the British artillery were at us, and German artillery were at us, and rifle and machine-gun fire as well
          Fremrykningen til 36th Division er dermed for alle praktiske formål over. Dette var det eneste britiske angrepet som i det hele tatt kom i nærheten av andrelinja – som etter planen skulle tas dag 1, langs store deler av fronten. Dette innebærer imidlertid også at irene er i en utsatt posisjon, og tiltrekkker seg nå betydelige mengder ild.

          Click image for larger version

Name:	Kart s 177.JPG
Views:	1
Size:	1,41 MB
ID:	866178



          Ved Poziéres skal 11th Sherwood Foresters følge opp foregående angrep, og ta Moquet farm innen kl 11.


          Mouquet farm i senter av bildet


          Mouquet farm, luftfoto

          Idet soldatene beveger seg mot frontlinja, blir det klart for dem at de foregående bataljonene har tatt betydelige tap som følge av tysk artilleribeskytning – de grunne skyttergravene som er forberedt for angrepet er fullt av døde soldater og avrevne kroppsdeler.

          Midt oppe i dette forbereder soldatene seg på å gå over toppen, og når ordren kommer er tyskerne klare:

          Opprinnelig skrevet av Pvt F W A Turner
          While we were waiting in our front line to go over, a German machine-gun was spraying the top of the trench, flicking up dirt from the parapet. When the whistle blew, first man up my ladder was an American, Private Martin. As soon as he reached the top he was shot through the wrist. He came straight back. «I've got mine,» he said, «I'm off.»

          Utsiktene til å komme uskadd gjennom angrepet ser betydelig verre ut for denne styrken enn for de første, og soldater finner ulike måter å håndtere nervene på:

          Opprinnelig skrevet av Pvt G Brownbridge, 13th Northumberland Fusiliers
          I found that I wasn't alone, as a second-lieutenant was standing beside me, shaking like a jelly, which nearly made me jittery myself. He was just a youngster, about my own age, and had just joined the battalion a few days before. I shouted at him to get over the top but he just looked at me forlornly and couldn't seem able to speak. I whipped out my bottle of rum, I had been saving it for several days, and offered it to him, but he must have been a teetotaller as he only took a sip. I told him to take a good drink, which he did. You never saw a man find his courage so quickly. He pulled out his revolver, climbed the ladder and went charging after the men like a hare. If we hadn't had our rum, we would have lost the war.



          34th Division angriper ved La Boiselle


          Ved La Boiselle har ledelsen i bakre linjer nå skjønt at angrepet mot Contalmaison har mislykkes. Denne meldingen får man imidlertid ikke formidlet til Tyneside Irish, som fortsatt er på vei mot målet sitt. Et utrolig lykketreff gjør at den gjenværende styrken på 30-50 mann klarer å ta seg nesten helt frem til Contalmaison uten å treffe på betydelig motstand. Men når de endelig når Contalmaison, har lykken tatt slutt – gjenværende styrker meies ned, og de få som er i stand til det, forsøker nå å komme seg tilbake til egne linjer på egen hånd.

          Avdelingene som har klart å ta seg inn i de tyske skyttergravene har nå begynt på sine forsøk på å befeste stillingene. Improviserte hovedkvarter settes opp, og man forsøker å kommunisere med sine gamle frontlinjer ved hjelp av alt kommunikasjonsutstyret man har båret med seg – det være seg signallamper, flagg, og andre signaler. Denne typen signalisering trekker gjerne til seg betydelige mengder tysk ild, og rollen er dermed upopulær og utakknemlig.

          Tyskerne har imidlertid også begynt å summe seg, og begynner nå arbeidet med å eliminere de britiske lommene som er skapt i frontlinja. Intense kamper utvikler seg i skyttergravene, og en betydelig mengde av lommene blir eliminert.

          Andre steder har britene lykkes i å ta større strekk av frontlinjene, og her klarer man til dels å forsterke. Et slikt sted er Quadrilateral – en stilling som stikker ut i ingenmannsland fra tysk side, og som derfor var utsatt for angrep. Tyskerne hadde på forhånd vurdert stillingen som umulig å holde i tilfelle angrep, og har kun satt igjen ett MG-lag, som skal påføre fienden så mye tap som overhodet mulig. Når dette laget må trekke seg tilbake, skal ingeniørene sette av forberedte ladninger, som skal ødelegge stillingene.

          Det er i dette området kompanisersjant Percy Chappel befinner seg, sammen med sin kompanisjef og en håndfull menn fra kompaniet. De har klart å tatt seg gjennom to tyske skyttergraver i den første linja, og beveger seg nå mot den tredje – som viser seg å være tom. Kompanisjefen gir sine menn (totalt 12 stk) ordre om å konsolidere dette området. Soldatene sjekker dekningsrommene, som også viser seg å være tomme. Piggtråd trekkes inn fra ingenmannsland, og brukes for å barrikadere skyttergraven i flankene.

          Kompanisjefen bestemmer seg for å rekognosere litt videre, og tar med seg Chappel og en av sersjantene. De tar seg langs en løpegrav til neste tyske skyttergrav – også den tom. De finner imidlertid en såret britisk offiser fra en annen avdeling. Etter litt diskusjon bestemmer offiserene seg for å dra tilbake for å skaffe nye ordre. Chappel beordres til å overta kommandoen over den lille styrken som er igjen.

          Offiserene drar av gårde, og Chappel og den gjenværende sersjanten diskuterer hvordan de bør disponere styrken. Denne diskusjonen blir imidlertid brått avbrudd av skarpe smell bak dem – en håndgranatduell er i ferd med å utvikle seg bak dem. De er dermed avskåret fra styrken de er satt til å kommandere. Samtidig observerer de nå tyskere foran seg, som begynner å kaste granater mot dem. Chappel og sersjanten er i ferd med å bli sirklet inn, så i mangel av bedre alternativ setter de i springmarsj i det som ser ut som mer eller mindre sikker retning. Etter en kort distanse kaster Chappel seg ned i en skyttergrav. Ca 150 meter unna: En rekke britiske soldater. Men mellom Chappel og disse er det en skyttergrav med tyske soldater. Chappel nøler, men en granat som eksploderer i nærheten får fart på avgjørelsesprosessen. Chappel stormer opp, over kanten, mot de britiske soldatene. Mens kulene visler rundt ørene hans hopper han over skyttergraven med de tyske soldatene, og fortsetter mot de britiske soldatene. Ved et mirakel kommer han seg uskadd frem, og kaster seg ned blant det som viser seg å være en styrke fra Seaforth Highlanders, som organiserer forsvaret av Quadrilateral.

          Lengst i sør har britene hatt sin største suksess; med unntak av Fricourt har de fire søndre divisjonene tatt de fleste av sine mål for den første timen. Aller lengst høyre har 30th Division angrepet, og disse har tatt sine mål for den første timen. Neste mål: Montauban.

          Tre bataljoner skal passere egne fremste, og angripe landsbyen; 1st og 2nd Manchester Pals, og 2nd Royal Scots Fusiliers (regular). De tre bataljonene rykker oppover en bakke i perfekt formasjon, når de første tyske granatene begynner å slå ned. Grunnen er imidlertid myk pga omfattende beskytning, og nedslagene forårsaker få tap. Angrepsstyrkens flanker er imidlertid i ferd med å eksponeres, da begge naboavdelingene har stanset sin fremrykning – 18th division har møtt tung motstand, franskmennene har stanset.

          På dette tidspunkt oppdager en enslilg tysk MG de fremrykkende styrkene, og åpner ild (se skisse under). Angrepet stanser:

          Opprinnelig skrevet av »L/CPl F Heardman, 2nd Manchester Pals»
          German machine-gun fire was dropping our men by the hundred and when we came to a sunken road we halted in it for vcover, although it was wrong to do so. Fortunately our quartermaster sergeant, who was twice the age of most of us and had served his time as a Regular with the Coldstream Guards, came along and very quickly did the necessary rallying and urged us on with his great shouts of what I might call «cheerful command»


          En britisk Lewis-skytter får etterhvert engasjert den tyske MG-en, og får slått den ut. Men den tyske MG-en har allerede påført britene betydelige tap i alle angripende bataljoner. Alle kompanisjefer er drept eller alvorlig skadd, og styrkene befinner seg nå i kaos. Likevel fortsetter fremrykningen, i mer eller mindre uorganisert form. Heldigvis viser det seg at motstanden i Montauban er liten – franskmennene har bombardert landsbyen med tung BK i over en uke, og Montauban er så å si pulverisert. Som en konsekvens er det svært få tyske styrker her. Dermed lykkes britene i å ta skyttergraven bak Montauban; målene for angrepet er nådd.

          Click image for larger version

Name:	Kart s 181.JPG
Views:	1
Size:	1,56 MB
ID:	866179


          Når klokka er blitt 12, har britene satt inn til sammen 100 000 mann fra 129 bataljoner. Ca 50 000 er drept eller såret (skjønt, det vet ingen på det daværende tidspunktet). Tilstanden ved fronten er ikke blitt mye forbedret – langs 2/3 av fronten, er status at angrepet har mislyktes. Avledningen ved Gommecourt har alvorlige problem; de få soldatene som har tatt seg fram til de tyske skyttergravene er enten drept, tilfangetatt, eller tvunget tilbake. 56th division holder fremdeles enkelte erobringer. På samme måte som 36th division lengre sør, befinner de seg i en utsatt posisjon, isolert i ingenmannsland. Som et resultat beordrer Snow 46th division til å gjenta sitt angrep, for å fullføre omringelsen av Gommecourt. En kontroversiell ordre, da Gommecourt kun var ment som avledningsmanøver – og denne funksjonen kunne sies å være oppfylt på dette tidspunktet.

          Flankebeskyttelsen i nord har blitt fullstendig slått tilbake – men konsekvensene er strengt tatt mindre enn de kunne ha vært, da angrepene også lengre sør er slått tilbake, slik at det ikke er noen egentlig flanke å sikre. Langs nord/sør-strekket er det bare 36th Division ved Thiepval som har hatt fremgang av betydning, og denne er altså nå stanset, og irene isolert. Her iverksettes nå forsøk på å forsterke irene.

          Fremdeles er det kun helt i sør at det er grunn til optimisme, og da særlig i ytterste høyre ving hvor Montauban er tatt. Bak Montauban: Åpent landskap. Ligger veien nå klar for Gough?

          Gough selv befinner seg i fjerde armés ko. Arméen hans har ikke fått en eneste ordre i løpet av hele dagen, med unntak av en ordre kl 11.30, som varslet om at det ihvertfall ikke ble noe angrep før kl 14. Ordren fra Haig om å rykke frem og bryte gjennom – som Gough venter utålmodig på – har fortsatt ikke kommet. Vil den komme? Ni timer med dagslys gjenstår.
          Beidh a lá leo

          Kommentér


          • 1. juli 1916. 12.00-kveld

            Ettermiddagen ved Somme åpner med en stillstand i kampene som varer til ca kl 14.30, mens britene jobber med å forberede forsøk på å gjenoppta offensiven der hvor denne har mislyktes. Ettermiddagen preges av lokale trefninger - ingen større, koordinerte operasjoner. Kamphandlingene dør også etterhvert hen, etterhvert som britene trekker seg tilbake, eller nedkjempes.

            Ved Gommecourt har SNow beordret 46th division til å gjenta sine angrep, for å fullføre omringelsen av Gommecourt. 46th division er lite lystne på å gjøre et nytt forsøk, da dette fremstår som håpløst. Angrepet er beordret til kl 12.15, men utsettes til 13.0, deretter til 15.30. Til slutt må divisjonen angripe, men divisjonssjefen er ikke interessert i å kaste bort hele divisjonen. Istedet skal angrepet gjennomføres med to kompanier, ett fra Sherwood Forester-brigaden, ett fra Staffordshire-brigaden.

            I Sherwood Forester forteller kompanisjefen:

            Opprinnelig skrevet av Capt V O Robinson, 1/6th Sherwood Foresters
            I was promised an artillery barrage and a smoke screen. I pointed out that most of the mortars that fired the smoke bombs were out of action but I was told the attack must go on. The trenches were so muddy and so crowded with wounded men that I had great difficulty in deploying my four platoons, but eventually they were ready. My own c.o. came up ten minutes before the attack was due to start and watched the smoke screen and bombardement which were quite inadequate. Just before we were to go over he ordered me to cancel the attack. I sent runners off, at once, to the four platoons; only three managed to deliver their messages on time. The other platoon attacked but every man except one, the platoon sergeant, was hit.
            Tyskerne skjønner raskt at angrepet har mislyktes, og ilden fokuseres mot 56th division. Tyskerne begynner også å gjennomføre godt koordinerte motangrep, som stadig presser londonerne tilbake. Innen kl 16.00 holder de kun et strekk av den aller fremste tyske skyttergraven. Tross stadig synkende nummer holder londonerne ut - men når klokka blir 21.00, er det slutt. En liten håndfull menn melder seg frivillig som ryggsikring. Resten trekker seg tilbake. Ryggsikringen går så tapt til det tyske motangrepet som følger nesten umiddelbart etter. 56th division er tilbake til utgangspunktet, men har mistet 1 700 falne, 200 tilfangetatte, og 2 300 sårede i prosessen.

            Ved Thiepval befinner 36th division seg i alvorlige problemer. De har nå kjempet isolert i Schwaben-stillingen i nærmere sju timer, under ild fra tre sider, og er utmattet. Det er umulig å etablere forbindende løpegraver til tidligere frontlinje. Nå begynner også tyskerne å koordinere sine motangrep, og begynner å presse irene bakover. Kl 15.00 meldes om at et tysk motangrep har brutt linja til 8th og 9th Royal Irish Rifles, som flykter bakover. De stoppes av offiserer med revolvere, og tvinges i stilling. KL 16.00 melder D-kompaniet i Belfast Young Citizens at de er hardt presset - det er siste melding som mottas fra kompanisjefen i det kompaniet. Det er åpenbart at 36th division ikke vil klare seg alene mye lengre.

            Korpssjefen har allerede forberedt forsterkninger, og 49th division er på vei. Forsterkningene iler fremover - men på vei fremover tas også disse under tysk MG-ild:

            Opprinnelig skrevet av Pvt J Wilson, 1/6th West Yorks
            We went forward in single file, through a gap in what had once been a hedge; only one man could get through at a time. The Germans had a machine-gun trained on the gap, and when it came to my turn I paused. The machine-gun stopped and, thinking his belt had run out, or he had jammed, I moved through, but what I saw when I got to the other side shook me to pieces. There was a trench running parallel with the hedge which was full to the top with the men who had gone before me. They were all either dead or dying.
            Forsterkningene klarer ikke å komme gjennom, og 36th division må klare seg selv for nå. Tyskerne begynner nå med intense motangrep, og beskyter irene med kanoner over åpne sikter.Når kvelden nærmer seg er situasjonen desperat. Så følger et tysk motangrep fra tre sider. Dette er siste strået for irene - en major gir ordren om å forlate Schwaben-stillingen, og trekke seg tilbake til tyskernes førstelinje, og forberede et forsvar der. Dette gjennomføres i relativt god orden. Og når irene når den tyske førstelinja, treffer de omsider de tiltenkte forsterkningene fra 49th division, som endelig har klart å komme seg over ingenmannsland. Men innen nå er det for sent, tyskerne har gjenerobret Schwaben-stillingen. 36th division er den eneste avdelingen på alliert side som i løpet av dagen har klart å ta seg inn i tyskernes andrelinje - men når dagen er slutt er så å si alle erobringene reversert etter tyske motangrep, og irene har tatt store tap i prosessen: over 2 000 falne, 2 700 sårede, og 165 tilfangetatte.

            I sør har korpssjefen i XV. Corps beordret et angrep mot Fricourt, som skal utføres av 50th brigade, opprinnelig underlagt 17th division. Korpset har så langt hatt to divisjoner i frontlinja, 7th og 21st. 17th division er offisielt reserve, men 50th brigade fra denne divisjonen er avgitt for å holde linja mot Fricourt - under kommando av 21st division. Som et resultat av korpssjefens ordre, sender sjefen for 21st division ut en ordre til sin underlagte 50th brigade om å ta Fricourt kl 14.30.
            Angrepet iverksettes kort tid etter. Angrepet møter umiddelbart godt forberedt motstand, tyske maskingevær sveiper over skyttergraven allerede i det soldatene klatrer over kanten. I løpet av de første tre minuttene meies 123 soldater ned. Ytterligere forsøk mislykkes også, og når angrepene avblåses har de to angripende bataljonene mistet til sammen 400 mann.

            Ved Mametz har styrkene nådd utkanten av Mametz, og prøver å ta selve landsbyen. Angrep gjennomføres gjennom ettermiddagen, og i angrepet som iverksettes kl 15.00 lykkes britene endelig i å ta Mametz - den andre landsbyen som faller, etter Montauban. Dermed er målene mellom Mametz og Montauban tatt (18th division har også lykkes med sine mål). Veien videre nordover synes åpen, og de fremste avdelingene lurer på hvor lang tid det vil gå før Gough stormer gjennom. God tid har han imidlertid ikke, nå gjenstår kun 5 timer dagslys. Korpssjef i XIII. Corps (genlt Congreve) ringer opp Rawlinson og ber om å få rykke frem selv, for å få utnyttet suksessen. Svar: Nei. Det skal ikke rykkes fram en meter utover de planlagte målene. Rawlinson har nå bestemt seg for at det ikke vil være noe håp for å få gjennom kavaleriet, og ordren til Goughs armé klokka 15.00 er at arméen kan trekke seg tilbake, det blir ikke noe gjennombrudd i dag.

            På kveldstid 1. juli, muligens i syv-åtte-tiden, tas en beslutning om omorganisering av styrkene ved Somme. Etter en telefonsamtale mellom Rawlinson og Gough overføres de to nordre korpsene i fjerde armé (det vil si VIII. Corps og X. Corps) fra fjerde armé til tredje armé. Dette innebærer at den forholdsvis store fjerde armé reduseres i omfang, mens Goughs temmelig lille styrke får nok styrker til å faktisk fremstå som en reell armé. Avgjørelsen kommer flere timer etter at Rawlinson har kommet til at det ikke vil være noen rolle for Goughs kavaleri, og innebærer at Gough får korps å rutte med som faktisk er i aktivitet ved fronten, og som vil være tiltenkt en rolle videre. Gough drar omgående fra hovedkvarteret for å linke opp med de to korpsene han har fått tilført.

            Første stopp er Hunter-Westons VIII. Corps, som fremdeles er under ordre fra Rawlinson om å forberede et angrep påfølgende morgen. Gough skal formelt ikke overta for kl 07.00, men beordrer likevel angrepet kansellert.
            Gough drar videre til X. Corps, og blir oppdatert på status - herunder at den eneste reelle suksessen hadde vært erobringen av Schwaben-stillingen, men at denne ble reversert i løpet av dagen, og at man dermed ikke sitter igjen med særlige resultater å vise til.

            Kl 19.30 fører Rawlinson inn i sin dagbok: "Casualties to date, 16,000." Rawlinson er enda ikke oppdatert på hvor store britene har tatt, og estimatet hans er en kraftig undervurdering. Samlet har britene tatt 57 470 tap av de drøyt 150 000 som deltok, hvorav 19 240 er drept. Over 35 000 soldater er såret, mange ligger igjen på slagmarken. Aldri noensinne, verken før eller etter, har den britiske hæren blitt påført så voldsomme tap i løpet av en dag.

            Når mørket faller på, kan jobben med å sanke inn de som ligger igjen i ingenmannsland starte for alvor. Flere ligger i gjørma med alvorlige sår som har vært ubehandlet i 12 timer og mer, nedsprayet av gjørme og skitt som følge av artilleribeskytning.
            Bårebærerne og saniteten går i gang med sitt arbeid utover kvelden, men evakueringskjeden er i ferd med å tynes til bristepunktet. Hver tilgjengelige mann som ikke er bundet til andre kritiske oppgaver sendes for å støtte bårebærerne. For å frakte flest mulig ut bæres gjerne to mann på en og samme båre.



            Første stopp for de sårede er hjelpestasjonen, hvor avdelingens egen sanitetsoffiser har kontroll. Her gis kun den mest rudimentære behandling. Alle som kan sendes videre bakover uten behandling vinkes forbi, hjelpeplassen konsentrerer seg om de som trenger øyeblikkelig hjelp. Disse overbelastes dramatisk 1. juli 1916, som en av de sårede opplevde:

            Opprinnelig skrevet av Cpl A Wood, 1st Bradford Pals
            I managed to crawl half a mile to Basin Wood where I saw the most horrible sight. Our Medical Officer was working at a trestle table in his vest, and bodies were piled like sand-bags all around him.
            Bak de fremre hjelpeplassene, har Field Ambulances etablert egne hjelpeplasser. Mulighetene for behandling her er ikke mye større - men her kan soldatene i det minste bli bandasjert før de sendes videre. Herfra går veien videre til såkalte Casualty Clearing Stations. Motorambulanser står for evakueringen av de mest alvorlig sårede, mens de som er såret mindre alvorlig henvises til å ta seg dit til fots. Så er tanken at egne ambulansetog skal stå for evakueringen bakover - og Rawlinson har bestilt 18 slike tog, med henvisning til at man ønsker å unngå de forsinkelsene man så ved Loos. Armestaben har bestilt 12 av de 18 togene Rawlinson ba om, da dette etter deres oppfatning må være tilstrekkelig. Likevel er bare tre tog tilgjengelig ved starten av 1. juli. Dette økes til fem når natten faller på, etter desperate meldinger om flere tog, men dette er likevel håpløst inadekvat.

            Også for tyskernes del innebærer mørkets påfall et taktskifte. Og tyskerne er lettet. Britene har angrepet med et 7:1 overtall, i tillegg har tyskerne måttet møte et fransk angrep lengre sør. Britene kom nære på ved å bryte gjennom i sør, ved Montauban. Men kvelden falt på uten noe gjennombrudd, og for øvrig har linja holdt. De stedene hvor britene kom nære andrelinja (det vil si Thiepval) har motangrep gjenopprettet situasjonen. Og tyskerne har tatt langt færre tap enn britene - 8 000 drepte og sårede og 4 200 fanger, det vil si 1/5 av britenes tap.
            Tyskerne er jevnt over fornøyd med egne prestasjoner i de sektorene hvor de ble angrepet av britiske styrker. Høyere treningsnivå og erfaring i forhold til de britiske styrkene, samt forberedelsene som er lagt i stillingsverkene, har bidratt sterkt til at tyskerne klarte å berge linja, til tross for at de ble utsatt for et ukeslangs artilleribombardement i forkant:

            Opprinnelig skrevet av Gefreiter Hugo von Egeren, 55th Reserve Regiment
            We were hardened, experienced soldiers. It wasn't fair to send these young soldiers against us. Some of them were only students and we felt very sorry for them.

            Ved de verste sektorene har massakrene vært såpass ille at tyske maskingeværskyttere har sluttet å beskyte britene av ren medlidenhet, for å gi dem adgang til å få trukket unna de sårede. Det har vært eksempler på flere slike våpenhviler, men den britiske ledelsen nedlegger strengt forbud mot å etterleve den etter at det viser seg at tyskerne ikke bare hjelper de sårede, men også forsyner seg med Lewis-maskingevær som er lagt igjen i ingenmannsland. Når mørket faller på, er denne typen adferd umulig å kontrollere, og tyske og britiske frontavdelinger koordinerer våpenhviler seg imellom som tillater britene å gå ut i ingenmannsland for å hente sårede:

            During the night I was approached by an officer of the Rifle Brigade. He had a white flag and asked if he could remove the wounded. I could speak English and told him I would put his request to my leutnant. My officer gave permission but he only informed the troops on either side, not the H.Q in the rear. We helped the English to find their wounded. Sometimes we carried them over to their own side, sometimes the English laid a white tape to the wounded men so that their stretcher-bearers could find them in the dark. When it got light we received orders that we should stop what we were doing but, by then, much of the good work was done. We fired warning shots to tell the English tat the truce was over.


            Hva har britene oppnådd ved disse voldsomme tapene?

            Ikke på noe sted langs fronten har britene fått noe fotfeste i de tyske andrelinjene, slik håpet var. Istedet er angrepet for det meste slått tilbake. Kun i sør, ved Montauban, har man hatt fremgang - og der har fremgangen stoppet etter at målene var tatt. Gjennombruddet Haig og Gough ønsket har uteblitt - ihvertfall på den første dagen.



            Hvordan har det så gått med franskmennene, som angrep sør for britene?

            De har tatt sine mål, og har tatt tap i størrelsesorden 7 000 - 1/8 av britenes tap.

            Nå skal det nevnes at franskmennene angrep med færre styrker. Og ved Somme hadde tyskerne også prioritert strekket mellom Albert og nordover, som innebærer at området fra La Boiselle og øst/sørover er betydelig lettere forsvart enn resten av strekket - noe som også forklarer hvorfor det var her britene opplevde fremgang.

            Men det er også en annen viktig forskjell; det franske infanteriet bruker helt andre taktikker enn britene. Franskmennene har betydelig erfaring med artilleribombardement og effekten man kan forvente av det fra Verdun. De har også observert tyskerne ved Verdun over de siste 5 månedene, og har etterhvert adoptert de samme taktikkene tyskerne bruker (yngre franske offiserer var også inne på tanken i 1915). Når angrepet innledes i fransk sektor, skjer det derfor i tysk mønster, med mindre grupper infanteri i spredt formasjon, som utnytter den dekningen som finnes på vei fremover.

            Last edited by Bestefar; DTG 011852B Jul 16, .
            Beidh a lá leo

            Kommentér


            • FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

              Ved Somme er tilstanden etter 1. juli kaotisk. RFC jobber iherdig med såkalte kontaktpatruljer, for å kartlegge status ved fronten. En kontaktpatrulje i denne konteksten går ut på at fly fra RFC flyr over linja for å registrere posisjonen til egne fremste. Dette gjøres typisk ved at flyene flyr lavt, og signaliserer til bakketroppene ved hjelp av lydhorn. Når bakkestyrkene hører dette, tenner de signalbluss som flyveren bruker for å registrere deres posisjoner. Det varierer imidlertid veldig mye hvor villig infanteriet er til å respondere med blussene, da disse har en tendens til å tiltrekke seg mye tysk ild.

              Selv om mye fortsatt er uklart, er det imidlertid klart at angrepet langs store deler av fronten har slått feil. Etter dag 1 samles Haig og armésjefene i 4. armés ko for å diskutere veien videre.

              Enkelte av stillingene britene har tatt, vurderes som for utsatte til at det er mulig å holde dem. Ved Quadrilateral-stillingen sør for Serre får 4. divisjon (som kompanisersjant Percy Chappel tilhører) ordre om å oppgi stillingene de har erobret, og trekke seg tilbake til egne frontlinjer.

              Ved Montauban får styrkene ordre om å holde stillingene. Det beordres ikke forsøk på å utnytte erobringene ved å presse lenger nordover. I stedet skal de nye stillingene brukes til å slå tilbake de tyske motangrepene Rawlinson er sikker på vil komme. Dette materialiserer seg imidlertid aldri i stor nok grad til at britene utsettes for en reell trussel. 30. divisjon holder stillingene frem til 4. juli, når divisjonen trekkes ut av linja for en hvileperiode. Man klarer imidlertid å utvide stillingene noe, 2. juli oppdaget britene at Bernafay Woods like øst for Montauban ikke var forsvart, og erobret hele skogen i løpet av 3. juli. Fokus rettes deretter mot Trônes Wood, like øst for dette . 4. juli fsatslår Haig at det er av sentral betydning at dette området sikres. Teiggrensen mot franskmennene justeres, slik at britene kan gjennomføre et hurtig angrep i de kommende dagene.



              Ellers fastholdes den opprinnelige planen; presset skal opprettholdes mot tyskerne, og særlig fokus skal legges i å ta Fricourt, for så å ta Contalmaison. III. Korps skal angripe La Boiselle og Ovillers igjen, og rykke mot Contalmaison. X. og VIII. Corps beordres til å rykke frem og nå tyskernes midtre linje.

              Angrepet mot La Boiselle innledes tidlig om morgenen 2. juli. Angrepet rettes hovedsakelig mot La Boiselle, men artilleriet beskyter også Ovillers, og rett før angrepet legges røykskjerm foran Ovillers, i håp om å narre tyskerne til å tro at angrepet vil komme der. Dette lykkes, hovedvekten av tysk artilleri rettes mot Ovilles. Når hovedangrepet rettes mot La Boiselle, lykkes det britene å ta et 900 meter langt srekke av den tyske førstelinja. Etter hvert hardner motstanden, og det utvikler seg intense kamper i skyttegravene.


              Dette velkjente bildet fra Somme er tatt like ved La Boiselle – soldater fra 9. Cheshirebataljon i 58. brigade, 19th (Western) Division i en erobret tysk skyttergrav.

              Tidlig om morgenen 3. juli følger et nytt angrep mot La Boiselle. Motstanden er hard. Menig Roy Bealing i 6. bataljon fra Wiltshire i 58. brigade i 19th (Western) Division beskriver angrepet:

              We'd been waiting in our old front-line trench. We'd had a rough time even before we got there. There's a ridge getting on towards la Boiselle and then there's a dip and the Germans were all on higher ground and they could see us all coming down in single file, perhaps a thousand of us going to this trench, and they started shelling. One shell pitched tight in front of me and knocked out Sergeant Viney and two or three more. We had to keep going and we had to step over one and step over another to carry on. But we had to keep going. We were thankful to get into what was going to be our assault trench, but, what with the shells exploding and what with it being our first time over the top, we felt pretty damned bad as we waited there. It seemes like an age, and then Captain Reid came along the top of the trench - right out in the open! - I suppose it was the only way he could pass the word along the company and he must have had a couple of machine-gun bullets through his water bottle because the water was spouting out of it. He yelled down, "Fix your bayonets and get ready to go oer when you hear the whistle."

              I was beisde a young chap called Lucas and he was a bundle of nerves. He was shaking, yes. He was simply shivering and shaking like a leaf. He could hardly hold his rifle, never mind fix his bayonet. So I fixed mine and then I said "Here you are Lucas", and I fixed his for him. It would have taken him a week to fix his bayonet, the state he was in! He wasn't one of a new draft. He was one of the older ones, and I was right sorry for him.

              The worst of waiting in the trench was that the Germans had a machine-gun trained on it going backwards and forwards, backwards and forwards, traversing and coming round every couple of minutes, and the bullets were cutting the sandbags on the parapet just as if they were cutting them with a knife. And, if a bullett didn't get you, this shower of sand and dirt was going straight into your eyes although the sandbags were a couple of feet above our heads.
              Terrible feeling, knowing you've got to go over the top with your eyes full of sand and watering and not able to see anything. We were to the right of la Boiselle village and the strecht of trench where we had to go across was just in front of this huge mine crater. We didn't know it was there, nobody told us about that, just that we had to go over and on past that line they'd caprutred, on to the second line of German trenches and take them.

              When the whistle went, I threw my rifle on top of the trench and clambered out of it, grabbed the rifle and started going forward. There were shell-holes everywhere. I hadn't gone far before I fell in one. There were so many shell-holes you couldn't get round them. But you had to go on so, every time I stumbled and fell in a shell-hole, I just waited a quarter of a minute, had another breath, then out of it and on again. I must have fallen half a dozen times before I got to the first line, and there were lads falling all over the place. You didn't know whether they were just tripping up, like me, or whether they were going down with bullets in them, because it wasn't just the shells exploding round about, it was the macineguns hammering out like hell from the third German line because it was on slightly higher ground. Lucas went down. He was killed before he even got to the first trench - the one that was partly in our hands.

              I got to the parapet - it looked just like a parapet, chalk banked up, and I flung myself over it. Well then, I didn't know where I was! I went straight down sixty feet or more, sliding and slithering. I thought I'd never come to the bottom! Of course it was this big crater where they'd blown the mine. There were half a dozen of us all rattling down, shouting. We picked ourselves up and Captain Lefroy was there and Sergeant Stone and just about fourteen or fifteen of us, at a glance, out of the whole company. Captain Lefroy got us together and we clambered up the opposite side of the crater and lay there, well under cover, halfway up it and looking round to see if any more was coming in. We had two brothers named Moxham and one of them was with ut and, looking across, we see his brother coming to the opposite lip of the crater. He stopped and didn't throw himself over it like we had, unexpected like, he just stood there looking down into it. We all shouted, "Come on, come on! Fon't stand there! That bloomin' machine-gun'll come around! He'll catch you!" But he just stood there a moment too long - and it did get him! He was killed there. Of course his brother didn't know what to do with himself. But there was nothing we could do - just lay there. We couldn't get forward. There weren't enough of us anyway!

              A while after that another chap called Bill Parratt came over and he was getting down the side of the crater, careful like, when a shell dropped almost right beside him. THere was a big cloud o smoke and when it cleared we saw that it had dropped him right in the bottom of the crater. He was lying on his back and one of his legs had been blown offf and it was two or three yards away from him. He was hurt bad. He must have been in pain and agony, but there was nothing we could do for him. As the day went on, and it got towards evening, he started to cry out: "Captain Lefroy, come and shoot me". He kept calling over and over again, "Captain Lefroy, come and shoot me." We got fed up with hearing him calling out. Makes you jangly, all this callin, "Come and shoot me, come and shoot me." So the Captain crawled down and went over to him and pulled a packet out of his pocket and it was morphia tablets. He knew he could do nothing for him, just give him there morphia tablets, and he got them down Bill and after a bit he went quiet and gradually faded out.

              I første bølge går også 10th Worcesters i 57. brigade i 19th (Western) Division, med 810 mann. Når angrepet er over, gjenstår bare 448.
              I løpet av angrepet har britene trengt seg inn i La Boiselle, og intense kamper med tyskere i ruinene følger. Tyskerne presses gradvis østover i landsbyen, men tyske motangrep presser britene tilbake igjen. Etter hvert forsterkes britene, og en ny frontlinje etablerer seg midt i landsbyen – 90 meter foran linja britene angrep fra.Kampene skal pågå i flere dager før La Boiselle endelig faller.
              Angrepet fra 19th (Western) har også gjort det mulig å trekke ut 34th Division, som ble stygt maltraktert 1. juli. Så maltraktert er Tyneside Irish og Tyneside Scottish-brigadene at det blir bestemt at disse skal overføres til 37. Divisjon bak linja, ihvertfall midlertidig, mens 37. Divisjon avgir to av sine brigader til 34. Divisjon.

              Ved Fricourt innledes nye angrep 2. juli. Det viser seg etter hvert at tyskerne har forlatt byen, og britene tar seg inn uten motstand rundt kl 12. Angrepet fortsetter videre, med den såkalte Bottom Wood som mål.



              Britenes fremrykning gjennom Fricourt Wood sinkes imidlertid av vanskelig terreng, og av tysk maskingeværild. Når kvelden kommer har britene tatt seg frem til den nordlige/nordøstlige utkanten av Fricourt Wood. Når kvelden kommer, kan RFCs kontaktpatruljer melde at også Fricourt Farm har falt.

              3. juli gjenopptasangrepet, og britene når Railway Alley rundt middag. Britene klarer videre å ta seg frem til Bottom Wood, deretter Shelter Wood. Britene konsoliderer stillingen, og etter mørkets frembrudd føler man seg frem mot Mametz woods. Ved midnatt har man tatt seg inn i Mametz Wood, og også erobret den såkalte Quadrangle-stillingen.



              Perioden som følger umiddelbart etter 1. juli er likevel langt roligere enn den første dagen; kun 3 divisjoner er involvert i større operasjoner 2. juli. Nord for Ovillers er det lite til ingen fremrykning i dagene som følger. Ovillers selv angripes 3. Juli, men angrepet slås tilbake av tyskerne.

              Over de neste dagene må svært mye av tiden brukes på opprydning, på å hente inn sårede som fremdeles befinner seg i ingenmannsland. Dette arbeidet har pågått gjennom hele natten, men vanskeliggjøres av dagslyset om morgenen 2. juli. Når kveldsmørket faller på, gjenopptas imidlertid arbeidet. Ved La Boiselle deltar også divisjonssjefen generalmajor Ingouville-Williams i letearbeidet. Arbeidet kommer til å pågå i flere dager, og selv om tyskerne er motvillige til å la britene bevege seg fritt i ingenmannsland, oppnår man ordninger flere steder ved fronten hvor de ulike sidene samarbeider om å få de sårede britene tilbake, som 29. divisjon opplever like utenfor Beaumont Hamel:

              Opprinnelig skrevet av Capt W Carden Roe, 1st Royal Irish Fusiliers
              A large Red Cross flag was slowly raised above the parapet. When, after a few minutes, nos hots had been fired, two Medical Officers stoop up on the parapet beside the flag. Still the enemy held their fire. The two officers then advanced across No Man’s Land with the flag. A mass of curious heads appeared above the German parapet and a German Medical Officer and some orderlies came out to meet ours. The officers of both sides stiffened to a ceremonious salute. The Germans carried our wounded from near their wire to the middle of No Man’s Land and handed them to our bearers. This great work of humanity went on until all the wounded were collected then, again, the officers saluted. Not a word had been exchanged all afternoon.
              Mens alt dette foregår ved Somme, har tyskerne vurdert hvordan offensiven ved Verdun bør håndteres etter at siste forsøk mot Souville ble stanset. Angrepet ved Somme innebærer at betydelige deler av artilleriet må sendes dit, og tyskerne vil dermed måtte fortsette kampene uten den massive artillerikonsentrasjonen de tidligere har hatt.


              Status 23. juni. Merk på kartet: Fort Vaux, Damloup.

              Armésjefen selv har forlengst inntatt det standpunkt at offensiven bør innstilles. Falkenhayn er usikker - han mistet troen på offensiven for lenge siden, men har tillatt fortsatte angrep etter overtalelse fra stabssjefen i 5. armé, von Knobelsdorf. Og Knobelsdorf er fortsatt innstilt på å fortsette kampen. Han klarer å overtale Falkenhayn til å la 5. armé gjøre ett siste forsøk mot Verdun - de hadde kommet så nært endelig suksess 23. juni, at et nytt forsøk er nødt til å lykkes.

              Starttidspunkt for det nye angrepet settes til 9. juli. Før dette, vil imidlertid tyskerne bedre utgangspunktet ved å erobre en stilling som har vist seg å være særlig gjenstridig: Batterie de Damloup.


              Merk Batterie de Damloup, sørøst for fort Vaux.

              Damloup-batteriet ligger like sørøst for fort Vaux. Stillingen er en betongbunkers med eget artilleri, og kapasitet til å huse ett og et halvt infanterikompani. Etter erobringen av fort Vaux har tyskerne etablert fronten tett opp mot dette batteriet. Batteriet har imidlertid holdt ut mot tyskernes angrep.

              Nå har imidlertid tyskerne kommet opp med en listig plan for å erobre stillingen.
              Nattt til 3. juli starter tunge bombekastere beskytning av fortet, mens tysk infanteri sniker seg nærmere. Som forventet, tar franskmennene dekning i dekningsrom mens beskytningen pågår. På et avtalt tidspunkt, begynner imidlertid mannskapene til de tunge bombekasterne å skyte granater uten brannrør. Franskmennene hører nedslagene uten detonasjon, og antar at granatene er blindgjengere - et ikke helt ukjent fenomen. For det tyske infanteriet som nå ligger like i nærheten, er imidlertid dette tegnet på at stillingen skal stormes. Mens franskmennene fremdeles sitter i dekningsrommet og tror at bekjempningen fortsetter, stormer tyskerne inn i stillingen, og erobrer den nærmest uten motstand. Hundre mann og tre maskingevær erobres.

              Last edited by Bestefar; DTG 031803B Jul 16, .
              Beidh a lá leo

              Kommentér


              • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                Litt forsinket legges inn et kart som viser faktiske erobringer kontra mål 1. juli 1916:



                Det er altså i sør britene nå driver med fortsatte forsøk på fremrykning.
                Beidh a lá leo

                Kommentér


                • 10. juli 1916

                  Ved Somme fortsetter britene med forsøk på fremrykning sør for Albert-Bapaume-veien, etter at divisjonene som angrep 1. juli er avløst av nye enheter. I etterkant av 1. juli har britene endret taktikk – man tilnærner seg i større grad franskmennene, som etter å ha observert tyskerne ved Verdun rykker frem i mer spredt orden, og som bruker kortere artilleribekjempninger for å sikre overraskelse. Hensikten med de lokale angrepene er å skaffe seg best mulig utgangspunkt for en ny samlet offensiv mot tyskernes andrelinje (se kart fra innlegg 1. juli for oversikt over tyskernes forsvarslinjer), som skal gjennomføres 10. juli.
                  Tyskerne yter imidlertid betydelig motstand, og vanskeligheter med forsyningene gjør at datoen for dette angrepet må flyttes til 14. juli 1916. Imens fortsetter lokale angrep for å rette ut linja, og skape best mulige forutsetninger for angrepet mot andrelinja.



                  Somme - status etter dag 1. De fleste av divisjonene på kartet er nå avløst, og britene har nå tatt Fricourt, og rykket fram mot Contalmaison, Mametz Wood

                  Som nevnt har britene gitt opp ytterligere forsøk nord for Albert-Bapaume-veien, hvor de innledende angrepene ble stanset kontant. Fokus er dermed på området mellom denne veien og østover mot teiggrensa mot franskmennene (det vil si øst for Trônes Wood). Etter at Fricourt falt er det Contalmaison som utgjør «hjørnet» i linja, hvor linja svinger fra nord/sør-retning til øst/vest. Contalmaison er dermed et naturlig mål for britene – herfra kan britene fritt sende styrker inn i Mametz Woods (hvor tyskerne har ytt motstand) fra vest. Britene vil også ha et godt utgangspunkt for videre angrep mot Pozieres.
                  Britene har derfor stadig dyttet nordover siden angrepene ble gjenopptatt etter 1. juli, og den 9. juli går linja like sør for Contalmaison. Mametz Woods er imidlertid fortsatt på tyske hender, og yter betydelig motstand. 10. juli er dagen byen - og skogen - skal tas.





                  Den 10. juli angriper 23. divisjon Contalmaison sørfra.
                  Samtidig angripes også Mametz Wood av 17. divisjon og 38. divisjon (Walisisk). Kampene her har foregått over flere dager, og britene har møtt intens motstand fra de tyske forsvarerne. Britene har stanget i veggen siden 7. juli uten reell fremgang. Et nytt forsøk iverksettes 10. juli, etter at generalmajor Watts tok over ledelsen av divisjonen dagen før. Angrepet innledes av en intens forbekjempning, og infanteriet skal støttes av en «ildvals» i det de rykker fremover. Til tross for intens artilleribekjempning møter 38. divisjon intens motstand, og kampene raser frem og tilbake. Til slutt lykkes imidlertid divisjonen med å ta mesteparten av skogen – men til en betydelig pris: divisjonens tap er på over 4 000 mann.





                  Mametz Woods, 1916

                  Som følge av britenes fremgang, trekker tyskerne seg ut av Contalmaison mot Pozieres, og britene lykkes i å ta seg inn i Contalmaison. 13. Rifle Brigade beordres derfor om kvelden til å ta tyskernes stillinger nordvest for Contalmaison. Lykkes dette, vil brigaden kunne avskjære tyskernes fluktrute med ild. Angrepet skal støttes av 25. divisjon til venstre, og 23. divisjon til høyre, samt av artilleribeskytning.

                  13. Rifle Brigade kommer seg over toppen, og begynner å rykke frem – mot intens tysk flatbaneild.

                  Opprinnelig skrevet av Sergeant Jack Cross, The Rifle Brigade
                  We impressed upon the chaps in the platoon, «Don't stick together, don't bunch. Keep, apart. If you bunch up, they'll pick you off like rabbits». I was on the left of my platoon on one side of the tramway and Sergeant Laney was on my left on the other side, because he was the right man of No. 11 Platoon. It was only about a hundred yards, or maybe a hundred and fifty yards in front of us, the first German trench, and we'd got to go staight ahead and capture that position. The whistle went and away they went. As soon as they did you could hear the bullets whistling. I yelled at Laney, «Look at that lot going through there!» There was a gap in the wire and the platoon in front of us converged on it and into the gap. They went down, just like that! I should think every man was mortally wounded.
                  Click image for larger version

Name:	Contalmaison 10. juli.JPG
Views:	1
Size:	1,03 MB
ID:	866211

                  De fremrykkende soldatene kan ikke merke noe til den lovede artilleristøtten, og ser heller ingen støttende avdelinger til høyre eller venstre. Til tross for betydelige tap, lykkes de likevel i å ta seg bort til de tyske stillingene, hvor det utvikler seg til intense kamper. Det er mens dette pågår at en ordonnans endelig lykkes i å ta seg fram til brigadesjef Pretor-Pinney med en viktig beskjed: Angrepet har blitt kansellert.

                  Plutselig er det klart hvorfor artilleristøtten, og de støttende avdelingene har uteblitt – i motsetning til The Rifle Brigade har alle disse fått meldingen i tide. Nå gjenstår utfordringen: Hvordan få soldatene trygt tilbake? Man har ingen form for samband med soldatene som nå har tatt seg inn i de tyske stillingene. Det er dermed bare en måte: Ordonnanser må frem til alle soldatene, og disse må deretter forberede seg på tilbaketrekning over ingenmannsland.

                  Infanteriet venter til det blir mørkt, for så å krype tilbake over ingenmannsland i skjul av mørket. NÅ åpner imidlertid det britiske artilleriet opp, og granatene slår ned blant de tilbaketrekkende britiske soldatene. Artilleriet har sett mye bevegelse i skyttergravene, og siden ingen britisk avdeling er beordret inn i de stillingene, antar man at tyskerne forbereder et angrep – derfor har man startet beskytningen som nå tar livet av de siste restene av The Rifle Brigade.

                  Til tross for dette tilbakeslaget lykkes britene i å ta og holde Contalmaison. Dette har imidlertid krevd betydelige mengder tap; 23. divisjon (sendt inn som avløsning etter 1. juli) må selv avløses av 1. divisjon den11. Juli, etter å ha mistet til sammen 3 485 mann.


                  The sunken road, nordvest for Contalmaison - fotografert senere i slaget

                  Lengre øst ligger fokus på skogene øst for Montauban. Haig utpekte 4. juli Trônes Wood som et sentralt område, og etter at naboskogen i Bernafay Wood ble tatt uten motstand 3. juli, har britene forberedt seg for et angrep mot Trônes Wood.






                  Angrepet innledes 8. juli – etter et kort bombardement skal det britiske XIII. Corps rykke mot skogen, med det mål å ta sydenden av Trônes Wood, samt Maltz Horn Farm (sør for Trônes Wood). Samtidig skal den franske 39. divisjon ta Maltz Horn Trench til høyre for dette.

                  Det er 30. divisjon som i første omgang skal stå for selve angrepet – kl 0800 den 8. juli starter en bataljon fra 30. divisjon sin fremrykning østover fra Bernafay Wood mot Trônes wood. Halvveis over det åpne området mellom Bernafay og Trônes eksponerer britene seg mot Trônes, og blir møtt med massiv flatbaneild fra Trônes, ca 200 meter unna. Fremrykningen stanses, med store tap. Britene trekker seg tilbake til Bernafay.

                  Lengre sør har franskmennene tatt Maltz Horn Trench, men britenes fiasko lengre nord innebærer at franskmennenes flanke nå er utsatt, og de tas under ild fra Maltz Horn Farm.



                  Britene iverksetter et ny angrep med en fersk brigade kl 1300, etter ny artilleribekjempning. Artilleriet presser tyskerne ut, og britene klarer å ta seg inn i de søndre deler av skogen. Britene klarer også å jobbe seg nedover mot Maltz Horn Farm, som nå blir liggende mellom britiske og franske linjer.
                  Etterhvert lykkes britene med å ta Maltz Horn Farm, og jobber seg nordover i Trônes Wood. Man lykkes med å ta den såkalte Central Trench, som deler skogen i to.

                  Tyskerne i området er imidlertid i ferd med å forsterkes. Og 9. juli 1916 angriper elementer av den tyske 123. divisjon Trônes Wood og Maltz Horn Trench. De britiske styrkene presses helt tilbake til Bernafay, og tyskerne gjenerobrer hele Trônes Wood. Også Maltz Horn Trench gjenerobres. Britene forbereder seg umiddelbart på et nytt angrep for å ta skogen. Angrepet innledes 10. juli, og gjennom 10. og 11. juli raser intense kamper frem og tilbake, etterhvert som deler av skogen blir erobret og gjenerobret i det angrep etterfølges av stadige motangrep.


                  Trônes Woods, med bunker. Bildet er tatt like etter krigen
                  Beidh a lá leo

                  Kommentér


                  • 10.-12. juli 1916



                    Status fra 23. juni. Merk på kartet: Fort Souville, tunnelen nord for fort Tavannes

                    Ved Verdun er tyskerne i ferd med å igangsette sitt siste forsøk på å ta målene i offensiven mot Verdun. Det eneste som gjenstår er fort Souville, og angrepet mot dette er planlagt til 8. juli 1916. Dårlig vær fra 7. juli fører imidlertid til en utsettelse med 2 dager.



                    Området hvor de hardeste kampene ved Verdun pågår i juni/juli 1916


                    Fra 7. til 10. juli ligger de tyske infanteristene urørlige i granatkraterne de har tatt midlertidig dekning i, i øsregn og under intens fransk beskytning, i påvente av godt nok vær til at angrepet kan iverksettes. Fra 9. begynner tyskernes egen bekjempning, og midnatt til 10. juli sender tyskerne en ny ladning «grønn kors»-gass i retning franskmennene. Artilleriet opprettholder beskytningen med gassgranater mens det tyske infanteriet kommer seg på beina, og stormer mot de franske stillingene. Fra den franske siden iakttar sersjant Marc Boasson det som skjer:

                    Opprinnelig skrevet av Marc Boasson
                    a grippling spectacle; - little by little, we saw the country disappear, the valley become filled with an ashy-coloured smoke, clouds grow and climb, things turn sombre in this poisoned fluid. The odour of gas, slightly soapy, occasionally reached us despite the distance. And at the bottom of the cloud one heard the rumble of explosions, a dull noise like a muffled drum.
                    I det de tyske angriperne kommer seg ut av egne stillinger, åpner imidlertid franske 75mm-kanoner opp med en drepende beskytning av ingenmannsland. Siden det forrige angrepet 23. juni har franskmennene fått nye, mer effektive gassmasker, og «grønnkorsgassen» er nå ikke noe mer effektiv enn annen gass.



                    Det tyske angrepet presser seg likevel fram. Fra Damloup batteri overrasker tyske Jäger-tropper det franske 217. regiment fullstendig. En hel bataljon omringes, og hele bataljonen på 1300 mann går tapt. Den tyske fremrykningen innebærer at tyskerne er kun meter unna den østre inngangen til tunnelen ved fort Tavannes – som vil lede tyskerne rett inn til Verdun, om den erobres. Tunnelen er vurdert sprengt tidligere i slaget, med det har fremdeles ikke skjedd. Og nå strømmer franske såree mot tunnelen, på flukt fra de fremrykkende tyskerne.

                    Også ved Fleury har tyskerne fremgang. Sjefen for den franske 255. brigade blir drept, og i de påfølgende trefningene observeres franske soldater som skyter mot ryggen på sine egne som er på vei mot tyske linjer for å overgi seg. To bataljoner som sendes for å tette hullet etter 255. brigade tar feil vei, og går rett i de fremrykkende tyskerne. Som et resultat klarer tyskerne å rive et hull i den franske linja, og rykker frem 300 meter.

                    Det tyske angrepet fortsetter gjennom de neste to dagene. Tyskerne fortsetter å presse seg fremover, til – den 12. juli – general von Dellmensingen blir informert om at det tyske flagget nå vaier over fort Souville.

                    Generalen griper kikkerten for å se selv – og ser en gruppe soldater vaie med det tyske flagget over fortet. Raskt beordres artilleriet til å flytte beskytningen sørover, for å beskytte det tyske infanteriet på fort Souville.



                    Gruppen på toppen av fort Souville består av ca 30 tyske soldater fra 140. regiment. De er presset frem mot fort Souville av artilleribeskytning, på samme måten som Kunze var blitt presset mot Douaumont i februar, og vifter nå med flagget for å oppfordre flere tyske soldater til å slutte seg til dem oppe på fortet. Hadde det ikke vært for at soldatene har hendene fulle med å håndtere striden, kunne de nytt en vakker utsikt – fra fortet er både katedralen i Verdun, og elven Meuse gjennom Verdun sentrum klart synlig, kun 3 kilometer unna. De fremste tyske styrkene har endelig nådd målet de satte seg i februar, høydene øst for Verdun. Nede i fortet befinner restene av den franske garnisonen seg, ca 60 mann. Hvis tyskerne klarer å forsterke den lille gruppen som nå har kommet seg på toppen av fortet, vil offensiven være fullbyrdet. Men von Dellmensingen har ingen reserver igjen. Det vil være opp til resten av 140. regiment å forsterke den lille gruppen som nå har kommet seg bort til fortet.


                    Last edited by Bestefar; DTG 101655B Jul 16, .
                    Beidh a lá leo

                    Kommentér


                    • 12. juli 1916

                      Ved Verdun pågår kampene fortsatt rundt fort Souville. Som vi husker, har tyskerne lykkes med å presse seg helt fram til fort Souville, sitt endelige mål. Herfra har tyskerne fri sikt ned til Verdun, og vil kunne beskyte byen om områdene rundt fritt. Klarer de å konsolidere stillingene, vil de dermed ha lykkes i å skaffe seg stillinger hvor de kan la eget artilleri gjøre jobben, mens eget infanteri kan holdes i dekning fra det franske artilleriet.

                      Dette avhenger imidlertid av at gruppen på fortet kan forsterkes, og det har tyskerne rett og slett ikke reserver til. Den 12. juli gjennomfører den franske garnisonen et motangrep mot tyskerne på toppen av fortet. Den tyske styrken er uorganisert, har ikke støtte fra andre avdelinger, og er i tallmessig undertall. Tyskerne har dermed intet annet valg enn å trekke seg tilbake. Med det glipper grepet om fort Souville, og med det grepet om stillingen som kunne gitt tyskerne seieren ved Verdun.



                      Noe nytt forsøk ser heller ikke ut til å ligge i overskuelig fremtid. Tyskerne er hardt presset ved Somme, og store deler av artilleriet, samt infanteri, er sendt fra Verdun for å støtte ved Somme. Videre har sjefen for andre armé ved Somme (von Below) stilt som vilkår for å kunne holde stillingene at Falkenhayn avblåser videre offensive operasjoner ved Verdun, og i stedet fokuserer på Somme. Dette har Falkenhayn akseptert, og den tyske offensiven mot Verdun er dermed over. Fra februar til juli har franskmennene mistet over 275 000 mann som følge av denne offensiven, mens tyskerne har mistet nesten 250 000 mann. Av de 96 divisjonene franskmennene har tilgjengelig ved vestfronten har 70 vært rotert innom Verdun, Tyskerne på sin side har satt inn 46 1/2 divisjoner.



                      At tyskernes offensiv for nå settes på pause, innebærer imidlertid ikke på noen måte at slaget ved Verdun er over.
                      Status ved Verdun er usikker og prekær for begge parter. Franskmennene er presset helt mot stupet ved Verdun, og trenger mer pusterom. Videre tilsier fransk stolthet at tapt terreng må gjenerobres. Tyskerne har på sin side ikke kapasitet til videre offensiver av betydning, men å bli i nåværende stillinger er heller ikke gunstig, da franskmennene har innsyn i disse, og kan beskyte dem med artilleri. Én løsning er å rykke helt tilbake til stillingene fra før offensiven startet i februar, men dette sitter for langt inne rent psykologisk og symbolsk, på samme måte som det satt for langt inne for franskmennene å oppgi Verdun. Dermed forblir tyskerne i stillingene de har nå, tett opp mot de franske stillingene. Dette, kombinert med fransk lyst på revansje etter at britene omsider har trådt til ved Somme, gjør at forholdene ligger til rette for fortsatt bitre kamper ved Verdun. Slaget skal fremdeles pågå i flere måneder, mens franskmennene forsøker å ta tilbake lendet de har tapt til tyskerne. Og de franske motangrepene lar ikke vente på seg - allerede 15. juli kommer det første større franske motangrepet. Som så mange ganger før slås imidlertid dette tilbake av tyskerne, uten at franskmennene lykkes i å ta noe terreng.




                      Status juni/juli 1916. Merk særlig hvor nær de tyske linjene er høydene like øst for Verdun - det opprinnelige målet for offensiven.
                      Beidh a lá leo

                      Kommentér


                      • 14. juli 1916: Slaget om Bazentin Ridge

                        Den 14. juli 1916 iverksetter britene sin andre generaloffensiv i slaget ved Somme, i ettertiden kjent som slaget om Bazentin Ridge. Det er dette britene har forberedt seg på gjennom operasjonene i søndre del av sektoren siden 1. juli, og kommer til å markere mønsteret i slaget om Somme fremover; mye tid brukes på lokale operasjoner som skal skaffe best mulig utgangsstillinger for generaloffensiver.

                        Angrepet skal bryte gjennom den opprinnelige tyske andrelinja som går like ved landsbyene Bazentin le Petit og Bazentin le Grand. De konkrete målene for angrepet er landsbyene Bazentin le Petit, Bazentin le Grand og Longueval, samt Delville Wood og High Wood.
                        Sort stiplet linje markerer status 13. juli 1916. Merk landsbyene Martinpuich, Bazentin Le Petit og Longueval. Bazentin le Grand ligger like sørøst for Bazentin le Petit, men er ikke avmerket. Merk også skogsområdene High Wood og Delville Wood. Trônes Wood er ikke avmerket, men ligger like øst for Bernafay Wood.



                        Britisk/skotsk infanteri ved Bazentin Ridge

                        Angrepet er gjennomført på en ganske annerledes måte enn angrepet som innledet slaget den 1. juli – istedet for å vente på dagslys for å sikre sikt for egne artilleriobservatører, angriper man nå om natten, i skjul av mørket. I tillegg er artilleribekjempningen begrenset til et mye kortere bombardement enn tidligere.

                        4 divisjoner angriper kl 03.25 den 14. juli, etter et femminutters trommeildbombardement. Infanteriet rykker fram bak en såkalt «creeping barrage», en skjerm av artilleriild som til enhver tid skal holde seg 30-50 meter foran det fremrykkende infanteriet. Teknikken er risikabel – kanonene ved Somme er slitt, og granater som går kort og slår ned i egne rekker er uunngåelig – men er bedømt som mindre risikabelt enn å la infanteriet møte tyske maskingevær.

                        I den britiske hærledelsen har det vært betydelig skepsis til ideen om å angripe i mørket. Særlig Haig har vært skeptisk til britenes evne til å ta seg frem til utgangsstillingene og gjennomføre angrepet i mørket. Når angrepet iverksettes, viser det seg imidlertid at taktikken fungerer – tyskerne overraskes av det britiske angrepet, og britene lykkes med sin fremgang i det initielle angrepet. Dette er ekstra tilfredsstillende for britene, siden franskmennene på forhånd hadde avfeid operasjonen som et angrep "organisert for amatører, av amatører".


                        Lengst vest stanses riktignok angrepet mot Ovillers kontant. I øvrige deler av sektoren kan imidlertid britene melde om fremgang.


                        Ved Trônes Woods klarer britene endelig å presse tyskerne ut av skogen. De klarer også å rykke frem til landsbyen Longueval, og tar mesteparten av denne landsbyen. Kl 9 om morgenen melder britiske styrker at Longueval er tatt. Dette er imidlertid ikke riktig – foreløpig er kun deler av landsbyen tatt, og tyskerne holder fortsatt nordlige og sørøstre deler. Dette blir imidlertid først avklart senere.



                        Kunstnerisk fremstilling av kampene i Trônes Wood.




                        Ved Longueval ligger også et nytt skogsområde, Delville Wood, og britene lykkes i å ta seg et lite stykke inn i dette. Tyskerne biter seg imidlertid fast i resten av skogen, og britene tar store tap under sine forsøk på å ta seg framover i skogen.



                        Delville Wood 14. juli 1916

                        Fra Mametz Woods har britene dreid øst, og allerede tidlig om morgenen har de tatt skogsområdene ved Bazentin le Grand og Bazentin le Petit.





                        I front av High Wood møter britene påfallende lett motstand – tyskerne ser ut til å ha forlatt området. Rekognoseringspatruljer tar seg stadig lengre fremover, til de står ved kanten av High Wood. Ingenting. High Wood er tom for tyskere. High Wood (nærmere bestemt de nordre delene) ligger på toppen av et høydedrag, og dominerer derfor lendet rundt. Av denne grunn er High Wood sentralt lende. 7. divisjon, i front av angrepet, melder derfor tilbake til XIII. Korps og 4. armé at angrepet har vært en suksess, og at man bør presse videre for å ta High Wood, som fremstår som uforsvart.





                        Nabokorpset, XV. Korps, har imidlertid en annen oppfatning, og viser til at GHQ har fastsatt en klar plan; det er kavaleriet som skal utnytte slike muligheter, ikke infanteriet. Etter XV. Korps' oppfatning har det ingenting for seg å sende saktegående infanteri fremover når langt raskere fremrykning kan oppnås med kavaleri. Det er også dette synet som får gjennomslag, og kavaleriet får ordre om å trekke gjennom og utnytte suksessen.


                        For kavaleriet er det imidlertid alt annet enn lett å ta seg frem til utgangsstillingene. Etter å ha organisert seg for marsjen frem mot disse, må de ta seg frem over terreng som er opprevet av intens og langvarig artilleribeskytning, og deretter druknet i regn. I gjørma sliter hestene med å ta seg fram. Selv om ordren om fremrykning kommer tidlig om formiddag, er ikke kavaleriet fremme før kl fem om ettermiddagen.


                        Imens er aktiviteten i 4. armés ko intens. Det blir etterhvert klart at kavaleriet vil trenge svært lang tid for å komme seg frem. Arméledelsen vurderer det først som mest hensiktsmessig at infanteriet imens fortsetter fremrykningen, til kavaleriet tar dem igjen, og 7. divisjon gis i ordre å fortsette fremrykningen. Så får imidlertid arméledelsen melding om at Longueval likevel enda ikke er fullstendig klarert, og at motstanden i Longueval og Delville Wood er intens. Under slike omstendigheter vurderes det som for risikabel å tillate videre fremrykning lengre vest, og ordren til 7. divisjon kanselleres.
                        Så ankommer endelig kavaleriet sine utgangsstillinger – men i lys av informasjonen om at Longueval enda ikke er fullstendig klarert, vurderes det som for risikabelt å sende kavaleriet fremover mot High Wood. Kavaleriet får ordre om å vente.



                        Decclan Horse venter på å få rykke fram



                        Mens alt dette har pågått, har tyskerne kommet seg etter den initielle overraskelsen. De oppdager også at den britiske fremrykningen synes å ha stanset opp, om enn midlertidig. Sakte men sikkert begynner tyskerne å infiltrere High Wood igjen, og etablerer stillinger for maskingevær og skarpskyttere.


                        Når klokka blir 19.00 er alt endelig klart for kavaleriets angrep nordover, og kavaleriet setter i marsj. Nå er imidlertid tyskerne klare. 2nd Lt. F W Beadle i 33. Divisjon ser hva som skjer:


                        Opprinnelig skrevet av F W Beadle, 33. divisjon
                        It was an incredible sight, an unbelievable sight, they galloped up with their lances and with pennants flying, up the slope to High Wood and straight into it. Of course they were falling all the way because the infantry were attacking on the other side of the valley furthest away from us, and the cavalry were attacking very near to where we were. So the German machine-guns were going for the infantry and the shells were falling all over the place. I've never seen anything like it! They simply galloped on through all that and horses and men dropping on the ground, with no hope against the machine-guns, because the Germans up on the ridge were firing down into the valley where the soldiers were. It was an absolute rout. A magnificent sight. Tragic.

                        Click image for larger version

Name:	Kavaleriangrep 14 og 15 juli.JPG
Views:	3
Size:	1.007,5 KB
ID:	866227Kavaleriets angrep mot High Wood. Merk den såkalte Switch Line. Skyttergraven foran denne, "Intermediate line", eksisterer enda ikke pr. 14. juli


                        Under angrepet støtter også fly fra RFC – disse oppdager tysk infanteri som kavaleriet enda ikke har oppdaget. Flyene beskyter tyskerne med maskingevær, og lager også en rask skisse som viser tyskernes posisjon, som droppes til det britiske kavaleriet.


                        Til tross for dette, lykkes det ikke for britene å kaste tyskerne ut av skogen. Når dagen går mot slutten, holder tyskerne fortsatt mesteparten av High Wood. Britene har etablert stillinger sør for veien som går fra Longueval og opp mot hjørnet av High Wood, og har også tatt seg inn i den søndre delen av High Wood. Det er 7. divisjon som har tatt dette området, men om kvelden sendes en brigade fra 33. divisjon frem mot området, for å konsolidere linja, det vil si grave stillinger. Brigaden fra 33. divisjon har fått melding om at 7. divisjon har tatt High Wood, og forventer derfor at skogen er tom for tyskere når de ankommer. Etterhvert som gravearbeidet skrider frem, blir det imidlertid klart for soldatene i fremste linje at dette ikke kan stemme. Gjennom hele natten hører de britiske soldatene tyske stemmer like foran seg, og gravearbeidet blir til stadighet forstyrret av MG-byger.


                        Click image for larger version

Name:	Kart Bazentin Ridge.JPG
Views:	1
Size:	1,93 MB
ID:	866226
                        Oversikt over angrepet, med involverte avdelinger. Lengst vest vises angrepene mot Leipzig-stillingen og Ovillers, som ble slått tilbake.



                        Status etter angrepet 14. juli 1916.

                        https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Bazentin_Ridge
                        Beidh a lá leo

                        Kommentér


                        • 15. juli 1916

                          Ved Somme fortsetter kampene etter offensiven iverksatt i går.


                          Longueval og Delville Wood utgjør britenes høyre flanke. Denne må dermed sikres for å tillate videre fremrykning nordover.

                          Ved Longueval holder tyskerne fortsatt norddelen av landsbyen. Tidlig om morgenen 15. juli begynner en britisk styrke å rydde seg oppover gata mot nord med håndgranater. En annen styrke rydder seg fremover langs hagene vest for gata. Angrepene stanses imidlertid av tyske motangrep, og tyskerne tar gjennom disse motangrepene også tilbake de områdene britene hadde erobret om morgenen. Britene forsøker et eget motangrep mot kvelden, men dette stanses kontant av tyskerne.

                          Ved Delville Wood er det sørafrikanerne som har vært i aksjon. For britene utgjør Delville Wood sentralt lende i flankesikringen – britene trenger kontroll over denne skogen for å kunne sikre flanken til angrepet mot de høyereliggere områdene ved High Wood (se under). Den sørafrikanske brigaden fikk den 14. juli ordre om å ta skogen «at all costs», og får med det sin debut i frontlinjene. Brigaden angriper med tre bataljoner fra skogens sørvestre hjørne, og møter innledningsvis nærmest ingen motstand. Innen klokka sju om morgenen er den søndre delen av skogen tatt. Styrkene dreier deretter nordover, og møter heller ikke nå motstand. Etterhver har sørafrikanerne tatt nesten hele skogen, uten motstand. Tyskerne har imidlertid en befestning i skogens nordvestre hjørne, ved Longueval. Sørafrikanerne har igjen fått ordre om å ta det nordvestre hjørnet «at all costs», og sørafrikanerne gjør derfor gjentatte forsøk mot området. Tyskerne er imidlertid ikke til å rikke, og de beholder sitt grep om det nordvestre hjørnet. Delville Wood er sentralt lende også for tyskerne – skogen ligger på et høydedrag, og tyskerne har dermed fra Delville Wood utsyn over britiske stillinger lengre sør. Samtidig vil tap av Delville Wood innebære at britene får innsyn mot tyske stillinger lengre nord/nordøst, som nå er skjult fra britene.


                          Delville Wood 15. juli

                          Sørafrikanerne forsterker stillingene sine så godt de kan, men skoglendet gjør det vanskelig å grave dypt. De lykkes i å lage improviserte stillinger, men når tyskerne gjennomfører et motangrep fra sørøst utpå ettermiddagen den 15. juli, presses sørafrikanerne tilbake. Tyskerne presser seg 70-80 meter innover i skogen, og graver seg så ned. Angrep mot andre deler av skogen slås tilbake. Dagens kamper har imidlertid kostet sørafrikanerne dyrt, og kampene over de kommende dagene vil også påføre dem betydelige tap. Sørafrikanerne gikk inn med 3 000 mann den 14. juli. Når de endelig kommer ut, vil kun 768 være igjen. Sørafrikanerne tar over 2 000 tap, og i motsetning til hva som er vanlig er 80 % av tapene falne.


                          Den sørafrikanske brigaden fotografert før kampene i Delville Wood


                          Lengre nordvest forsøker 7. divisjon å innta High Wood, mens 33. divisjon skal ta den såkalte Switch Line ved Martinpuich (nordvest for High Wood). Planen bygger på en forutsetning om at tyskerne er presset ut av High Wood, slik det ble meldt om i går. Som brigaden som har tilbakt natten i High Wood har erfart, er det imidlertid mye som tyder på at dette ikke er tilfelle.


                          Click image for larger version

Name:	Kavaleriangrep 14 og 15 juli.JPG
Views:	3
Size:	1.007,5 KB
ID:	866230



                          Dette har da også Brigader Baird, sjefen for brigaden som oppholdt seg i skogen, forsøkt å forklare for 33. divisjon. Han har også påpekt at dette innebærer en betydelig risikofaktor for angrepet planlagt i retning av Martinpuich – hvis tyskerne fremdeles holder deler av High Wood, vil disse kunne beskyte det planlagte angrepet i høyreflanken.

                          Divisjonen er imidlertid skeptisk til Bairds påstander. De opprinnelige meldingene gikk ut på at skogen var tatt, og ingen har faktisk sett tyskere i High Wood. Soldatene i Bairds brigade kan ha vært i overkant skvetne i nattemørket, og trodd at fienden var nærmere enn de var. Divisjonen konkluderer derfor med at skogen er tatt, og at tapene Bairds brigade er påført gjennom natten skyldtes isolerte motstandslommer som neppe vil by på særlige problemer under angrepet. Angrepet beordres derfor gjennomført som planlagt.

                          Baird er dermed nødt til å gjennomføre angrepet, til tross for at det etter hans egen oppfatning er rene selvmordet. Han setter imidlertid et kompani inn i skogen, støttet av restene fra tre tropper fra Glasgow Highlanders, som skal rydde seg oppover skogen og håndtere flanketrusselen etterhvert som angrepet går fremover. Om mulig skal de rydde den motstanden som måtte finnes. I det minste vil styrken trekke oppmerksomhet fra resten av 33. divisjon som angriper retning Martinpuich.

                          Angrepet starter kl ni om morgenen, og møter massiv motstand. Tyskerne er i stilling i High Wood, og styrken som skal rydde High Wood møtes av en drepende maskingeværild. Også styrken som skal angripe mot Martinpuich stanses – tyskerne har sterke stillinger i den såkalte Switch Line, og i denne er det fortsatt flere intakte maskingeværstillinger. Angrepet møtes dermed av omfattende ildgivning fra flanken, som stanser angrepet.



                          Styrken som ble sendt inn i High Wood var fra 16th King's Royal Rifle Corps, og i denne styrken deltok korporal Jack Beament:


                          Opprinnelig skrevet av Jack Beament
                          It was a horrible, terrible massacre. We'd lost all the officers out of our company. We lost all the sergeants, all the full corporals and all the NCOs right down to Herbert King who was the seniør Lance-Corporal. He was my pal and he brougt A Company out of the wood. Where were more than two hundred of us went in. And Herbert brought them out. Sixty-seven men. That was all.

                          Britenes videre forsøk nordover er dermed stanset. Det er blitt klart at britene har undervurdert både tyskernes styrke i High Wood, og styrken i den såkalte Switch Line, som strekker seg fra Martinpuich, via High Wood, og videre sørøstover foran Flers. Dersom britene skal kunne håpe på videre fremgang nordover, må Switch Line på en eller annen måte håndteres.


                          Beidh a lá leo

                          Kommentér


                          • 16.-17. juli 1916

                            Ved britenes høyreflanke fortsetter kampene om Longueval og Delville Wood.

                            Kl. 10 om morgenen den 16. juli iverksetter sørafrikanerne nok et angrep mot skogens nordvestre hjørne. Igjen er ordren at området skal tas «at all costs».

                            Sørafrikanerne skal omgå tyskerne langs nordsiden av skogen, for så å møte 27. brigade som angriper vestfra. Lykkes dette, vil tyskerne være omringet.


                            Plan for angrep 16. juli 1916

                            Sørafrikanerne påføres imidlertid betydelige tap av de tyske forsvarerne, og fremrykningen stanses. På samme måte stanses 27. brigades fremrykning fra vest av en tysk MG plassert i en frukthage i nordenden av Longueval. Både sørafrikanerne og 27. brigade trekker seg tilbake til utgangsstillingene. Situasjonen blir enda mer desperat når tyskerne presser på med sitt eget motangrep mot slutten av dagen.

                            17. juli gjøres et nytt forsøk. 27. brigade skal angripe nordenden av Longueval, mens sørafrikanerne angriper vestover mot tyskernes stillinger i Delville Wood. Angripet vestfra oppnår en viss fremgang, og klarer å ta seg noe lengre inn i norddelen av Longueval.


                            Brite i stilling etter gatekamper i Longueval

                            De tyske forsvarerne slår imidlertid tilbake sørafrikanerne fra Delville Wood, som lider store tap. Etter at sørafrikanerne er drevet tilbake til utgangsstillingene, intensiverer tyskerne artilleribeskytningen av Delville Wood.


                            Kunstnerisk fremstilling av kampene i Delville Wood i juli 1916

                            27. brigade forskyves etter dette østover, nærmere Longueval, og 3. divisjon beordres til å gjennomføre et angrep mot Longueval til venstre for 27. brigade/9. Divisjon om natten. Angrepet skal støttes av intens artilleribeskytning, og i Delville Wood skal også sørafrikanerne støtte med et nytt angrep.

                            Tyskerne spotter imidlertid forberedelsene, og idet sørafrikanerne er i ferd med å organisere seg for angrepet, treffes de av voldsom tysk artilleribeskytning. Mens artilleribeskytningen pågår, infiltrerer tysk infanteri sørafrikanernes venstre flanke fra det nordvestre hjørnet av skogen. Dette følges opp dagen etter med tyske motangrep fra sør og øst, og sørafrikanerne er dermed under angrep fra alle kanter.



                            Artilleribeskytning av Delville Wood

                            Kampene fortsetter utover dagen, og sørafrikanerne presses stadig tilbake. Innen ettermiddagen er situasjonen for sørafrikanerne desperat. Kl. 18.15 beordres 26. brigade inn for å avløse sørafrikanerne, som i praksis er helt brukt opp.


                            Status kvelden 17. juli 1916


                            Ved High Wood beordrer britene den 16. juli sine fremste til å trekke seg ut av skogen for dagen, og High Wood beskytes med artilleri. Kl 8 om morgenen 17. juli er 91. brigade klar til nytt angrep fra utgangsstillinger bak Bazentin le Grand, etter at skogen har blitt beskutt av artilleri gjennom natta.
                            Tyskerne har imidlertid fått med seg at britene har trukket seg ut av skogen, og 2 bataljoner fra de tyske 7. og 8. divisjoner har trukket sørover i skogen, og holder nå hele skogen.
                            Angrepene lykkes ikke, og heller ikke 33. divisjon lengre vest (med front mot Martinpuich) lykkes med sine forsøk på angrep 18. juli. Et angrep like før midnatt lykkes imidlertid med en viss fremrykning.
                            Beidh a lá leo

                            Kommentér


                            • 18.-20. juli 1916

                              18. juli forsterkes sørafrikanerne ved Delville Wood med 76. brigade fra 3. divisjon, som angriper inn i Delville Woods søndre del fra Longueval. Denne tvinges imidlertid tilbake av tysk artilleribeskytning. Artilleribeskytningen intensiveres ved soloppgang,når Delville Wood treffes av ca 400 granater i minuttet. Et påfølgende tysk infanteriangrep lykkes imidlertid ikke med å drive sørafrikanerne ut. Tyskerne bryter imidlertid inn i sørafrikanernes linjer, og intense nærkamper følger over hele skogen. Linja blir etterhvert presset lengre innover i skogen, og den sørafrikanske linja begynner å gå i oppløsning – skogen er nå i større grad preget av motstandslommer enn av en kontinuerlig front. En tysk offiser beskriver Delville Wood 18. juli slik:

                              Delville Wood had disintegrated into a shattered wasteland of shattered trees, charred and burning stumps, craters thick with mud and blood, and corpses, corpses everywhere. In places they were piled four deep. Worst of all was the lowing of the wounded. It sounded like a cattle ring at the spring fair....


                              Delville Wood fotografert etter slaget

                              19. juli trekker ytterligere tyske avdelinger inn i skogen fra nord, og lykkes i å omringe Transvaal-bataljonen, Denne blir fullstendig tilintetgjort – tyskerne tar seks offiserer og 185 mannskap til fange, de eneste overlevende fra bataljonen. Utover dagen forsøker skotter fra Black Watch og Seaforth og Cameron Highlanders å ta seg inn i skogen, men slås tilbake av tyskerne.

                              Nye forsøk på å avløse sørafrikanerne gjøres 20. juli, etter at sørafrikanerne har meldt at de nå synger på siste verset. Omsider lykkes britene i å linke opp med sørafrikanerne, og sørafrikanerne kan trekkes ut og avløses. For Delville Wood er det imidlertid ikke slutten – selv om det neste døgnet blir relativt rolig.



                              Også i High Wood er det intensiv strid – britene gjennomfører et godt forberedt angrep 19. juli som presser tyskerne nordover i skogen. Tyske motangrep om kvelden presser imidlertid britene tilbake igjen, og ved midnatt besitter de ulike sidene hver sin del av skogen.

                              19. juli settes også allierte soldater i sving andre steder langs fronten. Et stykke nord for Somme iverksettes en britisk offensiv ved Fromelles, ikke langt unna området hvor kampene ved Vimy Ridge ble utkjempet i 1915. Det er den britiske 1. arme som angriper, og formålet med angrepet er å støtte og avlede tyskernes oppmerksomhet fra offensiven som pågår ved Somme.

                              Fromelles ligger et stykke nord for slagmarken ved Somme, nærmere bestemt i nærheten av Neuve Chapelle og Aubers Ridge, hvor britene angrep i fjor. Nå skal britenes første armé under general Monro angripe igjen. Det er XI. Korps (genlt Haking) som skal angripe, med to divisjoner: den britiske 61. divisjon, og 5th Australian Division. Angrepet er altså en delt britisk/australsk operasjon, men i ettertid er det særlig australierne som kommer til å bli husket. Divisjonene er svært forskjellige; den australske divisjonen består i stor grad av veteraner fra Gallipolli (selv om divisjonen som sådan ikke har vært der), mens den britiske divisjonen er helt fersk og består av soldater som enda ikke har blitt prøvd i kamp.

                              Hensikten med angrepet er å avlede tyskernes oppmerksomhet fra Somme, men første armé skal også undersøke mulighetene for å utnytte eventuelle svakheter i sektoren dersom tyskerne skulle ha tømt den for å støtte ved Somme.


                              Bildet viser kampene i 1915 - men også i 1916 blir altså dette området gjenstand for offensive kamphandlinger

                              Når angrepet endelig iverksettes 19. juli, har det alt blitt utsatt to ganger. Og Monro har besvært seg over planene - han har også kontaktet Haig for å høre om angrepet må gjennomføres. Haig har besvart dette med at dette er opp til Monro, men samtidig hintet tydelig om at grunnlaget for en eventuell kansellering vil bli ettergått.


                              Tysk befestning ved Fromelles, 1916

                              Kanskje burde angrepet blitt utsatt ytterligere en gang, kanskje burde det blitt kansellert - som det vil vise seg, er angrepet for dårlig forberedt. Det mangler riktignok ikke på innovasjon og taktiske finesser - man har planlagt en omfattende artilleribeskytning, og denne skal stanse flere ganger for å narre tyskerne til å tro at britene kommer, for så å starte beskytningen når tyskerne er i stilling igjen. For å forsterke denne effekten har soldatene i frontlinja dukker som de skal løfte over skyttergravene for å narre tyskerne til å tro at infanteriet er på vei.Det er en kreativ plan, som kanskje kunne ha lykkes i å narre tyskerne i frontlinja.

                              Hvis de hadde vært der.

                              De britiske linjene - og de tyske linjene britene planlegger å angripe - ligger i lavlandet, og gjørme er den desidert største bestanddelen i soldatenes verden. Dette gjør ikke bare livet surt for alle og enhver, det vanskeliggjør også graving av stillinger. Tyskerne har for lengst skjønt at linjene i lavlandet ikke er verdt å holde på, og har trukket seg tilbake til høyereliggende lende lengre bak - lendet som fortsatt ser inn mot britenes utgangsstillinger. Dette har ikke britene fått med seg, og de konsentrerer dermed sin beskytning om tyskernes gamle linjer, som nå kun holdes av enkelte utposter her og der. Dette innebærer at selv om britenes angrep skulle ha lykkes, så ville man ikke oppnåd nevneverdig effekt - man ville bare ha lykkes i å rykke nærmere de sterkere tyske stillingene i overhøyde lengre bak.

                              Når britene og australierne endelig kommer seg over linja, blir de møtt av en vegg av tysk MG-ild, fra MGer som ikke er berørt av britenes forbekjempning. Slik linja er konstruert, må britene presse seg gjennom åpninger for å komme seg videre, og tyskerne konsentrerer sin ild her. Britene faller i hopetall.
                              Også australierne påføres betydelige tap, men begge divisjonene presser på mot området hvor divisjonene skal møtes: Sugar Loaf Salient.


                              Kart over slagmarken. Merk Sugar Loaf ved divisjonsgrensene

                              Britene kjemper seg fremover, men de uerfarne soldatene har ikke sjans mot den tyske MG-ilden. Kun en håndfull soldater kommer seg fram til Sugar Loaf Salient. Australierne kommer seg fram, til tross for betydelige tap, og går i nærkamp med tyskerne som holder stillingen. Australierne biter seg fast, og når kvelden kommer holder de fortsatt et lite område her. Dette er den eneste suksessen britene har, så ordre går ut om å forsterke dette. Styrkene forbereder seg på å komme seg over ingenmannsland kl 21. Så oppdager man imidlertid at mengden styrker som har nådd tyskernes linjer er betydelig lavere enn antatt, og Haking avblåser angrepet kl 20.20.

                              Denne meldingen når imidlertid ikke australske 58. bataljon, som går over toppen kl 21.00 som eneste bataljon. Bataljonen meies ned i ingenmannsland av tyske maskingevær, og angrepet stanser. Britene og australierne presses deretter tilbake, og 20. juli er de tilbake til de opprinnelige utgangsstillingene. Britene har mistet over 7 000 mann (mesteparten australiere), tyskerne mellom 1 600 og 2 000. Fromelles er en katastrofe for britene, og spesielt bittert er det for australierne, som på grunn av tapstallene og 58. bataljons ensomme angrep opplever britenes adferd som et svik. Av de strategiske målene oppnås ingen - snarere tvert imot. Falkenhayn har vært bekymret for et nytt tungt britisk angrep lengre nord, men innen 20. juli har han skjønt at angrepet ved Fromelles er en avledning. Ingen tyske avdelinger dirigeres fra Somme mot Fromelles. Australiernes oppofringer har dermed vært forgjeves.


                              Australske soldater etter slaget ved Fromelles


                              På tysk side gjennomføres det i disse dager en omorganisering - til nå har forsvaret ved Somme blitt ført av den overdimensjonerte andre armé under von Below. 19. juli deles denne i to armeer, første og andre. General Max von Gallwitz tar over kommandoen over andre armé, Below overtar kommandoen over første armé som skilles ut fra den opprinnelige andre armé.
                              Last edited by Bestefar; DTG 261122B Jul 16, .
                              Beidh a lá leo

                              Kommentér


                              • 20.-27. juli 1916

                                Natt til 23. juli 1916 iverksetter britene et større angrep fra Pozieres til Delville Wood, i den hensikt å bedre posisjonene for en ny generell offensiv. Håpet er å gjenta suksessen fra 14. juli. Dette skal imidlertid vise seg å være for optimistisk.

                                Lengst vest skal britene omsider ta Pozieres, som opprinnelig var ment å bli tatt allerede 1. juli. Ansvaret for dette angrepet er nå gitt til Goughs Reserve Army (som, som vi husker, overtok flere korps langs linja etter 1. juli). Gough har gitt ansvaret til sitt Anzac-korps, som nylig har ankommet fronten. Opprinnelig krevde Gough et angrep fra australiernes 1. divisjon allerede 18. juli, men divisjonssjefen (genmaj Harold Walker) nekter å angripe så snart etter ankomst, og krevde mer tid til forberedelser. Dermed faller tidspunktet for angrepet sammen med angrepene langs øvrige deler av fronten: Natten 22./23. juli.

                                Den australske 1. divisjon skal rykke frem mot Pozieres fra sør, mens den britiske 48. divisjon skal støtte til venstre med et angrep mot de tyske skyttergravene. Australierne prøver å forbedre utgangsstillingene ved å rykke fremover mot de såkalte OG-linjene den 22. juli, men disse forsøkene blir slått tilbake.



                                Før infanteriet går over har artilleriet hamret løs mot byen i flere dager, og australierne utnytter også bekjempningen til å krype nærmere stillingene de skal ta. Når angrepet innledes kl 00.30, stormer australierne inn i skyttergravene like sør for Pozieres, og lykkes i å ta deler av disse. Deretter starter neste fase; fremrykning mot Pozieres. Australierne presser seg innover i landsbyen, og etterhvert er tyskerne presset langt nok tilbake til at tredje fase kan starte, fremrykning mot Albert/Bapaume-veien. Australierne lykkes også med å ta den såkalte "Gibraltar"-bunkeren, i utkanten av Pozieres.


                                Gibraltar-bunkeren

                                Tyskerne på sin side har trukket seg tilbake til OG-linjene når australierne presset seg inn i Pozieres. Disse linjene er australiernes siste mål. Her stanses de imidlertid kontant av de tyske forsvarerne. Ytterligere forsøk mot OG-linjene over de neste dagene mislykkes. Australierne stanses dermed før de når sine endelige mål, og status er nå at Pozieres er på australske hender, mens tyskerne står like foran i sterke stillinger i de såkalte OG-linjene. Tysk artilleriild intensiveres i de påfølgende dagene, og de australske soldatene blir utsatt for massiv beskytning, i forberedelse for et planlagt motangrep. Australierne beskytes fra 23. til 27. juli. Motangrepet materialiserer seg imidlertid aldri, og den 27. juli kan australierne i 1. divisjon avløses av den australske 2. divisjon. Da har den australske 1. divisjon mistet 5 285 mann.


                                Området Pozieres i august 1916 - artillerinedslagene i horisonten er ved Contalmaison

                                I senter, ved High Wood, har kampene rast frem og tilbake siden 14. juli. Også dette området angripes natt til 23. juli. Her gjør imidlertid britene en oppdagelse kort tid før angrepet; det har blitt observert gravende tyskere foran den såkalte Switch Line, som har vært hovedmotstandslinja så langt. Før angrepet bekreftes det at tyskerne har etablert en ny linje foran Switch Line, som blir kjent som Intermediate Line. Som en følge av dette endres planene, Intermediate Line blir målet for angrepet istedet for Switch Line.

                                Click image for larger version

Name:	Kavaleriangrep 14 og 15 juli.JPG
Views:	3
Size:	1.007,5 KB
ID:	866329
                                Kartet viser angrepet 14./15. juli. Nå skal området angripes igjen. Den nye linjen kan ses markert sør for Switch Line

                                Kl. 01.30 natt til 23. juli iverksettes angrepet, 154. Brigade i 51. divisjon High Wood med to bataljoner, etter at området har blitt hamret av artilleri siden kl 19.00 kvelden før. Artilleristøtten har imidlertid vært vanskelig; de britiske skytsene må skyte over Bazentines Ridge, og har minimal klaring over eget infanteri. I praksis stryker granatene like over de britiske skyttergravene, og artilleriet mottar betydelige mengder klager over britiske tap som følge av egen artilleribeskytning.

                                Når angrepet innledes møter det massiv motstand fra Intermediate Line, og innen kl 03.00 er britene tilbake til utgangsstillingene, etter å ha mistet ca 450 mann. Britene kommer ikke videre, og når forsøkene avblåses har man ikke rykket frem så mye som en meter.


                                High Wood

                                Ved Delville Wood angriper 3. divisjon selve skogen og de nordre deler av Longueval, for å presse tyskerne ut. 5. divisjon støtter med 1 brigade mot nordvestre deler av Longueval. Angrepet starter kl 03.40 den 23. juli etter at artilleriet har forbekjempet siden kl 19, men angrepet blir møtt av intens tysk maskingeværild. All fremgang britene oppnår i løpet av dagen blir reversert av tyske motangrep, og til slutt er britene tilbake til de samme stillinger som før angrepet startet. Fra 25. juli avløses 3. divisjon av 2. divisjon.

                                I etterkant av dette planlegges en større operasjon mot Longueval og Delville Wood 27. juli, hvor både XII. og XV. Korps skal delta. Hvert eneste tilgjengelig britisk skyts beskyter området mellom kl 06.10 og 07.10 den 27. juli, før infanteriet angriper. Man lykkes i å presse seg inn i skogen, men når man konsoliderer langs Princes street i Delville Wood blir britene beskutt av tysk artilleri, og påføres betydelige tap.
                                Angrepet mot Longueval møter enda større vanskeligheter; tysk artilleribeskytning før kl H er så intens at mesteparten av et kompani blir fullstendig begravd. Britene klarer etterhvert å etablere en ny linje i Longueval og Delville Wood - men et tysk motangrep kl 09.30 presser dem tilbake igjen. Kaotiske kamper i Longueval og Delville Wood følger, og de britiske avdelingene i skogen må etterhvert avløses. Skogen er fremdeles delt mellom tyskerne og britene.


                                På vei mot Delville Wood

                                Jevnt over er dermed angrepet 22./23. juli en fiasko. Man har lykkes med å ta seg inn i Pozieres, med betydelige tap, men jevnt over har man ikke oppnådd nevneverdige territorielle erobringer. Tyskerne biter seg fortsatt fast i High Wood og Delville Wood, og ved Pozieres står man fortsatt overfor sterke tyske stillinger man hadde håpet å erobre. Det vil kreve mer innsats å forberede neste generaloffensiv. Samtidig rammes britene av ytterligere et tilbakeslag; 22. juli blir generalmajor Ingouville-Williams, sjef for 34. divisjon, drept av en tysk artillerigranat mens han befarer området divisjonen hans skal starte sine operasjoner fra påfølgende uke.
                                Beidh a lá leo

                                Kommentér


                                • 1.-15. august 1916

                                  Ved Somme har kampene fortsatt å rase i områdene Pozieres, High Wood og Delville Wood siden midten av juli, men frontlinjene har kun i svært begrenset utrekning endret seg - alle britiske forsøk på videre fremrykning blir kontant stanset av tysk artilleri- og mg-ild. Unntaket er ved Pozieres, hvor australske styrker i beggynnelsen av august etterhvert lykkes i å slå seg inn i de såkalte OG-linjene.

                                  Når juli går over til august, holder tyskerne fremdeles High Wood, og tyskerne holder også fortsatt stand ved Delville Wood. Fokus for britene nå har rettet seg mot to landsbyer like sørøst for Delville Wood; Guillemont og Ginchy. Teiggrensa mellom engelskmennene og franskmennene går i dette området, og franskmennene befinner seg for tiden i en ugunstig situasjon, inneklemt i en lomme like foran disse to landsbyene. For å kunne fortsette en felles offensiv, må derfor Guillemont og Ginchy tas, slik at franskmennene får forutsetningene de trenger for å delta i offensiven.



                                  Angrepet skal innledes 8. august, og det britiske artilleriet har hamret løs på tyskerne siden slutten av juli. Tyskerne på sin side svarer med det de har av artilleri.

                                  Opprinnelig skrevet av Gunnner George Worsley, divisjonsartilleriet i 55. divisjon
                                  The night we took over we had a terrible time going up the line. There was a tremendous bombardement going on and we were getting nearer and nearer to it. We had to move into a gun position to the right of Trones Wood, alongside the road, with Guillemont just in front and the battery we were taking over from was firing right up to the last minute. Then they pulled out and we pulled in and started firing. We only had five guns to fire with, because even before we started one gun was knocked out. I was in the Signallers' dugot, so I didn't see it, but we heard the shell exploding and saw a stretcher being carried past. A little while later, we got a signal through from Dublin Trench. It said Please send down a burial party at once to 1/3 West Lancashire Field Ambulance Regimental Aid Post and it was signed by the Medical Officer of the 277 Brigade, a Major Reilly. It was naive of him really. But it was his first night in there and he probably didn't realise the situation. We had no one to spare to send a burial party for one man! When the daylight came, there were bodies all over the place - bloated bodies, they hadn't been able to clear away. The guns were literally wheel to wheel and we were firing, firing, firing twenty-four hours a day. THere were gun lines everywhere - a continuous row of them. There was no end to them - and all of them were firing almost non-stop, right round the clock.
                                  It began to get on your nerves after a while. It wasn't so much that we were being shelled - although we were, because the Germans used to put over hese big 5.9 shells and then they'd follow them up with shrapnel shells to catch anyone who was running away. But what really began to get me was the sound of our own guns. The souns waves were going over your head all the time, like a tuning fork being struck on your steel helmet. A terrible sound - ping, ping, ping, ping - this terrible vibration day and night and this noise in your head, just like a tuning fork being rung again andd again. It went right through you. You couldn't get away from it. It went right down into your nerves.

                                  Den 8. august er forbekjempningen over, og britisk og fransk infanteri går over toppen med Guillemont som mål. Men til tross for en ukes forbekjempning, en uke med omhyggelige forberedelser og graving av egne angrepsgraver og saps, klarer man ikke å komme seg fram så mye som en meter. Franskmennene blir kontant stoppet av tysk ild fra flanken. Britene stanses av tysk maskingeværild - særlig fra tyske MG-reir ved Waterlot Farm og Guillemont Station, samt skyttergravene like foran Guillemont. Angrepet er en katastrofe - og timingen kunne ikke vært verre. Samme dag ankommer nemlig kong George for å inspisere sine styrker, og Haig haddde håpet å kunne vise sin gamle venn en seier ved dette angrepet. Presset begynner også å øke for Haig - hjemme i England blir flere og flere kritiske til Somme-operasjonen, blant andre Winston Churchill, som offentlig hadde gått ut og kritisert operasjonen for å være sløsing med soldater, all den tid man har tatt enorme tap og kun erobret svært små områder. Haig blir imidlertid lettet når kongen ankommer og forsikrer ham om at han fortsatt har full tiltro til ham.



                                  Ved Verdun har det tyske presset mot de franske forsvarerne avtatt som følge av britenes offensiv ved Somme. Hverdagen er imidlertid fortsatt intens, som følge av nærheten mellom de motstående frontlinjene.
                                  Den interne maktkampen i den tyske hærledelsen er heller ikke helt over - selv om offensiven formelt er avsluttet, er von Knobelsdorf fremdeles innstilt på å opprettholde en fremoverlent holdning ved Verdun. Etter en konferanse hvor Knobelsdorf og Falkenhayn - men ikke kronprinsen - deltar, oversender Falkenhayn en ordre til 5. armé den 15. august hvor det blir understreket at selv om offensiven formelt var avsluttet, måtte arméen fortsatt opprettholde en aggressiv og offensiv innstilling. Falkenhayn ba også om en vurdering for fremtidige muligheter ved Verdun-fronten. Ordren uroer kronprinsen, som sitter igjen med inntrykket av at Falkenhayn i realiteten ønsker å opprettholde en offensiv operasjon ved Verdun (om enn med lavere intensitet enn tidligere.
                                  Ved 5. armés hovedkvarter oppstår så en diskusjon hvor sjefene for stridsgruppene på hver side av Meuse inntar motsatt posisjon - von Francois (vestbredden) vil gjenoppta offensiven for å ta sterkere lende, mens von Lochow (østbredden) ønsker å konsolidere de allerede erobrede stillingene, som kronprinsen også ønsker. Uenigheten blir meldt videre oppover til Falkenhayn - som gjør det klart at dette spørsmålet skal løses av armésjefen. Dermed er valget i realiteten tatt, og kronprinsen klarer også endelig å overtale sin far til å skifte ut kronprinsens viktigste meningsmotstander; hans egen stabssjef. Knobelsdorfs dager ved Verdun er dermed talte; den 23. august sendes han østover for å ta kommandoen over et korps ved østfronten.
                                  Last edited by Bestefar; DTG 151418B Aug 16, .
                                  Beidh a lá leo

                                  Kommentér


                                  • Jobbetid og handelsavtaler

                                    Vi hørte om jobbetiden i Norge her 28 oktober i fjor. Siden har kursen på spesielt skipsaksjer økt og økt, og flere kaster seg på spekulasjonskarusellen.

                                    Fra bloggen til Kjell Ola Dahl (se referanse nederst):
                                    VG kunne tidlig i januar 1916 melde at Bergenske Damskipsselskap hadde steget til 155 prosent i verdi, Ocean til 200 prosent. Fred Olsens Bonheur var steget til 500 prosent. Men de fleste og mest ettertraktede skipsaksjene hadde større potensiale enn dette. Disse skipene var ikke notert på børslisten. De sto på meglernes ”uoffisielle” lister.

                                    Prisene steg jamt og trutt. Allikevel klarte ikke erfarne investorer å finne noe system i verdistigningene – noe som tydet på at det var mindre erfarne spekulanter som drev omsetningen.

                                    Folk ble pirret av slike nyheter. Flere og flere kastet seg på karusellen. De samme sosiale og endringene skjedde nå som skjedde i USA ti år senere, slik det skjedde i den vestlige verden på 1980-tallet og ikke minst i tiåret etter årtusenskiftet: Folk som tidligere var mindre holdne begynte å slå om seg med penger. Det vokste fram mengder av nyrike spekulanter. Verdens Gang skrev i 8. januar 1916:
                                    «Selv de fornuftigste spør seg selv og andre: skal vi ikke nå begynne, skal vi la gullet og bilene rulle oss forbi?»

                                    En bølge av simple folk inntok børsen. Det ble tegnet karikaturer i avisene av dandyer som spradet omkring i gule eller hvite gamasjer og som tente opp sigarer med pengesedler. Med spekulasjonene fulgte et utagerende uteliv. Det ble arrangert mengder av fester i miljøer hvor det ikke hadde skjedd før. Veksten av luksusprodukter økte blant vanlige folk. Brått fløt det mengder av lystyachter i havnebassenget. Kunstinteressen vokste proporsjonalt med folks formue. Forbruket av finere varer steg – særlig sjampanje, biler og silke. På Victoria teater gikk forestillingen Børsens offer fem ganger hver kveld for fulle hus.

                                    Tidens Tegn meldte en junidag i 1916 om at jobbegale damer, opkledte visergutter og nyslåtte pengematadorer skapte kaos på børsen.

                                    Børsen kunngjorde samme år at de som ville ha adgang måtte ha legitimasjon. Flere tusen søkte om adgang.
                                    Kaoset og den energiske virksomheten medførte voldsom kreativitet blant jobberne. Man så tendenser til nye derivater, f.eks det vi i dag kjenner som short-salg: salg av aksjer man ikke eier, men som dekkes inn senere på lavere kurser når markedet har falt. Meglere kunne kjøpe og selge samme aksje flere ganger om dagen. Det ble lånt aksjer fra noen kunder til å dekke leveransene hos andre
                                    Click image for larger version

Name:	i282882364583015961._msw300h300_szw300h300_.jpg
Views:	1
Size:	59,7 KB
ID:	866417

                                    Samtidig må den politiske ledelsen i Norge manøvrere sindig for å beholde nøytraliteten vis-a-vis de krigførende parter. England ønsker å hindre Tyskland i å kjøpe opp fisk, og her har regjeringen Knudsen innført eksportforbud på en rekke fiskeprodukter, samtidig som Staten gjør oppkjøp. Britene er ikke helt fornøyd, og nå i august 1916 får man til en avtale hvor Storbritannia får forkjøpsrett på all fisk som Norge ikke trenger til innenlands konsum. Tyskerne er lite fornøyd.


                                    http://kodahl.blogspot.no/2010/10/jo...n-i-norge.html
                                    https://no.wikipedia.org/wiki/Jobbetid
                                    https://no.wikipedia.org/wiki/Den_n%...trale_allierte
                                    http://www.norges-bank.no/Upload/Tid...rigsboomen.pdf
                                    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                    Kommentér


                                    • 18. august 1916

                                      Mens kampene fortsetter ved Somme, Verdun og på østfronten, ser italienerne sitt snitt til å iverksette sin sjette offensiv ved Isonzo – det sjette slaget ved Isonzo.


                                      Den italienske fronten. Merk Gorizia, i østre del, like nord for stedet hvor Italias østre grense treffer kysten

                                      Som navnet indikerer har tidligere offensiver ikke gått nevneverdig bra, men timingen denne gangen er bedre – østerrikerne har for det første sin fulle hyre med å håndtere den pågående Brusilov-offensiven, som har ført til at de har måttet svekke fronten mot Italia. I tillegg har de fortsatt en betydelig mengde styrker lengre vest, etter Trentino-offensiven. Dermed er fronten ved Isonzo relativt tynt bemannet,

                                      Angrepet ble iverksatt 6. august, mot Gorizia. Kampene er intense, og italienerne tar store tap i forsøket på å rykke frem mot det høyereliggende lendet. I dette lendet er det lite annet å ty til enn frontalangrep, og italienerne meies ned i stort antall av østerrikske maskingevær. Etter to dager lykkes imidlertid endelig italienerne med å presse de hardt prøvde østerrikske styrkene bakover – og Gorizia faller til italienerne. Det er den første reelle offensive suksessen italienerne har opplevd siden de først trådte inn i krigen.


                                      Kunstnerisk fremstilling av slaget om Doberdó, i forbindelse med det sjette slaget ved Isonzo

                                      Italienerne får blod på tann, og forsøker med alt de har å rykke videre mot Ljubljana og Trieste. Her stanger de imidlertid mot sterke østerrikske stillinger i over en uke, uten å gjøre fremgang. 17. august er slaget over – italienerne har tatt Gorizia, men har ikke lykkes i å bryte de østerrikske linjene. Og italienerne har i løpet av de 11 dagene slaget varte tatt 51 000 tap, hvorav 21 000 er drepte. Til sammenligning har østerrikerne i overkant av 41 000 tap, hvorav 8 000 er drepte. Den strategiske situasjonen i området er i det vesentlige uforandret.

                                      Ved Verdun har starten av august vært preget av intense kamper. Den 1. august gjennomførte tyskerne et overraskelsesangrep, og lyktes med å rykke frem ca 900 meter i retning av fort Souville. I sann fransk ånd har franskmennene siden det kastet alt av tilgjengelige styrker inn i motangrep for å ta tilbake det tapte lendet, men til tross for at motangrepene foregår over to uker, har man bare lykkes i å ta tilbake ubetydelige deler av det tapte terrenget. 18. august lykkes imidlertid franskmennene med å ta tilbake Fleury.


                                      Fransk batteri, overrent av tysk infanteri
                                      Beidh a lá leo

                                      Kommentér


                                      • 24.-27. august 1916

                                        Ved Somme fortsetter britiske forsøk på fremrykning i områdene High Wood og Delville Wood. Mellom High Wood og Delville Wood skal 100. brigade frem med tre bataljoner, for å komme seg ut av området britene har vært stengt inne i siden midten av juli.


                                        High Wood og Delville Wood er fokus for dagens innlegg. Merk imidlertid landsbyene Flers og Courcelette, noe lengre nord

                                        Tidligere erfaringer har vist at artilleriet har betydelige problemer med å virke effektivt mot High Wood og Switch Line, den britiske frontlinja ligger for høyt, og artilleriet må stryke over den britiske frontlinja for å treffe de tyske målene. Egne tap som følge av granater som går for kort har blitt et betydelig problem, og som følge av dette har man for dette angrepet planlagt en alternativ forbekjempning. Angrepet skal støttes av vedvarende maskingeværild, i form av krumbane,

                                        I forkant av 24. august trekker 100th Machine Gun Company inn i området, og etablerer sine maskingevær. Planen innebærer at kompaniet skal virke kontinuerlig med sine maskingevær mot de tyske stillingene 2,3 km unna.



                                        Kl 17.45 den 24. august åpner sju av kompaniets Vickers maskingevær ild, som et ledd i forbekjempningen før eget infanteri skal gå inn. Maskingeværene skyter mer eller mindre uavbrutt fram til kl 18.26, når det tas en pause fordi det oppstår bekymringer for at man skyter for kort. Kompanisjefen mener imidlertid at ilden er effektiv, og ilden gjenopptas kl 18.40.

                                        Etter dette opprettholdes mer eller mindre kontinuerlig ild. Etter to timer med beskytning har man fremdeles ikke opplevd brekkasje på våpnene, men man begynner å gå tom for kjølevann. Egne infanterienheter settes av til å bære fram kjølevann og ammunisjon, men etter hvert blir våpnene så varme at man må supplere med vannforsyningene i soldatenes feltflasker. Kl 20.00 går maskingeværene over til å alternere om å skyte; noen skyter, mens andre vedlikeholder våpnene og fyller ammobelter.



                                        Kontinuerlig ildgivning opprettholdes helt til kl 06.10, det vil si 12 timer etter at beskytningen startet. Mengde forbrukt ammunisjon varierer ut fra kilder, men enkelte kilder hevder at så mye som 1 000 000 skudd er avfyrt mot tyskerne i løpet av denne perioden. Ifølge samme kilde skal samtlige maskingevær i kompaniet ha kommet seg gjennom prøvelsen uten brekkasje.

                                        Angrepet maskingeværene skulle støtte er imidlertid ingen suksess, til tross for støtten: 100. brigade lykkes ikke i å slå seg inn i de tyske linjene, og må trekke seg tilbake til utgangspunktet.

                                        Etter dette fortsetter britene med nye angrep 27. og 28. august, men oppnår kun begrenset fremgang.


                                        Også på østfronten skjer det ting.

                                        De allierte har i lengre tid bedrevet intenst diplomati for å få Romania over på alliert side. Romania har vært splittet – før krigen hadde Romania inngått en hemmelig avtale med sentralmaktene som innebar at de forpliktet seg til å støtte sentralmaktene dersom Østerrike-Ungarn ble angrepet. Kongen ønsker å tre inn i krigen på sentralmaktenes side – men befolkningen, og de politiske partiene ønsker å støtte de allierte. Frem til nå har Romania altså vært nøytralt, da Østerrike-Ungarns angrep på Serbia etter Romanias oppfatning innebar at avtalen ikke gjaldt.

                                        Romania har imidlertid ambisjoner de allierte kan spille på – Transylvania ligger for tiden i Østerrike-Ungarn, men er befolket med et romansk flertall. Romania er ivrig etter å få overført dette territoriet til seg. Romania krever garantier for å oppnå dette, og for å få tilstrekkelig støtte mot Bulgaria og Østerrike-Ungarn. Sommeren 1916 har de allierte gått med på dette, og oppildnet av Brusilov-offensiven erklærer rumenerne krig mot Østerrike-Ungarn den 27. august.

                                        Samme dag innleder rumenerne de første angrepene mot østerrikerne. Tre rumenske arméer krysser de stort sett uforsvarte passene i Karpatene inn mot Transylvania, og slaget om Transylvania er i gang. Planen er en hurtig fremrykning mot elven Mures, med Budapest som det endelige målet.


                                        Rumenske soldater på vei inn i Transylvania
                                        Beidh a lá leo

                                        Kommentér


                                        • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                                          -Ta de med ut på siden, å gjem dem. Dette va ordren sjefen for en maskingeværtropp fikk av regimentsjefen sin under en av den britiske hærs manøvre før krigen. For en med litt kunnskap om MG og bruk av dette er det korrekt bruk av maskingeværer. For den gemene hop som skal finne en forklaring på at 900 000 britiske soldater ikke kom hjem, er det heller et tegn på at den britiske hær var Lions led by Donkeys

                                          Rent overfladisk er det maskingevær, piggtråd og giftgass mange forbinder med første verdenskrig, mange glemmer at de var artilleriet som tok flest liv(opp mot 60%) og hindret at manøver kunne foregå. Men som formingsmiddel for slagmarken er maskingeværet uten tvil det viktigste enkeltvåpenet.

                                          Mellom 1900 og 1914 hadde de fleste hærer skjønt hvordan man skulle bruke Maskingevær, men som med så ofte med ny teknologi hadde man bare skjønt deler av maskingeværets kapasiteter.

                                          En ting man hadde skjønt var indirekte ild.
                                          Alle tidens riflepatroner hadde en rekkevidde på over 2 kilometer men man traff nesten ingenting over 800 meter. Men om man har et våpen som kan skyte hundrevis av skudd i minuttet, er det mulig å spyle ett område med bly og således få effekt ut av patronens kapasitet. Men for å få til dette må man kunne stille inn siktet for å treffe i riktig kartrute. Retningen er ganske enkel om man kjenner til bruken av ett kompass. Mens våpenets elevasjon gjøres med ett klinometer, som selv om det har en annen indre mekanisme avgir en helningsvinkel, og man kan med litt grunnleggende matematikk beregne vinkelen man må holde våpenet i for å få korrekt treffpunkt*. Alt dette stilles så inn i våpenets indirekte sikteenhet Man utviklet også egne patroner i både England og Tyskland for å få enda mer rekkevidde(rundt 4000 meter) ut av mitraljøsene.
                                          Click image for larger version

Name:	SightDialMGMk1.jpg
Views:	1
Size:	104,1 KB
ID:	866437
                                          Sikte for indirekte ild.
                                          Click image for larger version

Name:	800px-Vickers_Clino_R.JPG
Views:	1
Size:	98,4 KB
ID:	866438
                                          Klinometer for Vickers

                                          Stort sett var alle maskingevær tunge beist, som vi i Norge kaller mitraljøser, men noen var lettere og kalles maskingeværer. Jeg blander bruken litt men, generelt kan man si at alle mitraljøser er maskingevær men ikke alle maskingevær er mitraljøser.
                                          Organisatorisk ble maskingeværene underlagt divisjonene med ett kompani per divisjon. Senere vokste dette til å bli bataljoner og maskingeværtropper dukket opp på regiment, og helt på slutten ned i bataljonsnivå. Stormtroppene kunne ha mitraljøser på kompaninivå

                                          Bestefaren til alle moderne maskingeværer er Maximmitraljøsen, som den britiske hær antok i 1888, den markerer starten på en epoke hvor maskingeværet ble en del av inventaret i alle hærer. Alle er like i prinsippet, vannavkjølt beltematet rekyldrevet. Nesten alltid forseggjort.
                                          Våpenet funger som vist på videoen under:


                                          Lenke: http://www.victorianshipmodels.com/autoMG/Maxim/


                                          Britisk Vickers . Britene hadde vært pionerer i bruken av maskingeværer helt fra de første Maximmitraljøsene kom på markedet, spesielt under Boerkrigene hadde de endret sine løsninger i fra store maskingeværkjerrer til mindre trefot oppsett. Vickers var en forbedring av Maxim med tanke på vekt og driftsikkerhet. Så driftssikkert at våpenet kunne holdes i drift over enormt lang tid. Mg skytterne i det britiske maskingevær korpset hadde driller på å skifte ut løp og sluttstykke under ild om disse skulle bli utslitt under ild. Våpenet var i bruk fra 1912 men man hadde holdt produksjonen på et lavt nivå i påvente av den nye patronen som skulle erstatte 7,7mm. Krigen hindret dette i å skje og britene startet krigen med litt for få men meget gode våpen.


                                          Click image for larger version

Name:	world-war-i-russian-machine-gunners-near-brest-litovsk-1915-cwb0f3.jpg
Views:	1
Size:	75,4 KB
ID:	866435
                                          Russland hadde sin Maxim M1910 et våpen man ofte finner under andre verdenskrig. Med en lett gjenkjennelig hjulaffutasje. Egentlig en helt vanlig Maxim.

                                          Click image for larger version

Name:	John_Max_01.jpg
Views:	1
Size:	77,9 KB
ID:	866436
                                          Tyskerne sin MG08 Også en Maxim, med en karakteristisk sledeaffutasje. 69 kg hvorav sleden er 38 kg.


                                          Som så ofte ellers under første verdenskrig er det de franske soldatene som må skille seg ut. De hadde først antatt Hotchkiss* i flere versjoner. En gassdrevet konstruksjon med luftavkjølt løp. Ganske lik konstruksjon som moderne maskingeværer men selvfølgelig langt mer kompleks. Våpenet var robust og selv om løpet kunne overopphetes kunne det bli holdt i drift lenge.
                                          Click image for larger version

Name:	4275db18a1fc4bae1f30e9487031174e.jpg
Views:	1
Size:	28,3 KB
ID:	866439

                                          Men siden Hotchkiss var et våpen underlagt patenter og det franske militærbyråkratiet ikke ønsket å betale lisens fant de opp sitt eget våpen, St-Étienne mle 1907 som i det store å hele var en katastrofe, designet av en komite og enormt glad i å forkile seg. Da krigen brøt ut i 1914 var man i ferd med å utfase Hotchkiss til fordel for dette, heldigvis for den franske soldat var man ikke ferdig.
                                          Click image for larger version

Name:	tumblr_mvytcuLOly1s57vgxo5_r1_1280.png
Views:	1
Size:	746,0 KB
ID:	866440
                                          Mle 1907, opstilt som om man skulle skyte på fly

                                          Franskmennene kunne da starte krigen med relativt brukbar maskinpark, selv om begge mitraljøsene skjøt fra metallstrips og ikke fra belter.

                                          Det fantes enkelte lette maskingevær på det internasjonale markedet før første verdenskrig, det mest kjente er det danske Madsen, som spesielt det russiske kavaleriet hadde i tjeneste. Mange erobrede eksemplarer ble benyttet av spesielt opprettede muskettbataljoner ved Verdun. Ett våpen kjent fra 1940 og Norge.
                                          Click image for larger version

Name:	madsen.jpg
Views:	1
Size:	127,3 KB
ID:	866441

                                          Lewis var i produksjon og ble, så snart krigen kom i gang, levert i store mengder til det britiske forsvaret. Ett våpen så «hendig» at tyske stormtropper svært gjerne tok erobrede eksemplarer i bruk.
                                          Click image for larger version

Name:	816978412e56e54b43c2e5c3efabf900.jpg
Views:	1
Size:	79,4 KB
ID:	866442




                                          Klassikeren Chauchat, kom i tjeneste i 1915, og setter standarden innen upålitelighet** og mangel på kvalitet.
                                          Click image for larger version

Name:	tumblr_inline_o0tc3bY1cW1qapn73_400.jpg
Views:	1
Size:	36,5 KB
ID:	866443
                                          Kanskje enda drøyere var tanken bak bruken av Chauchat, hvor skytteren skulle marsjere mot fienden og avfyre ett skudd fra hofta hver gang venstrefoten traff bakken...

                                          Tyskerne Jobbet metodisk for å ta tilbake initiativet på slagmarken, deres løsning var MG08/15, 16 kilo med lett maskingevær som ble produsert i så store antall at utrykket Nullachtfünfzehn nå er en del av manges vokabular som en betegnelse på noe som er middelmådig. Egentlig var dette våpenet bare en reduksjon av MG08 som skulle gjøre det så mobilt at en soldat kunne ta seg frem med det alene. Det fantes til og med en drill for enkeltmanns stående skyting med støtte mot en trestamme.
                                          Click image for larger version

Name:	mg-08-15-command_imagesia-com_f623_large.jpg
Views:	1
Size:	47,7 KB
ID:	866444
                                          08/15-lag, dette er forløperen til GPMG tannkegangen som senere har blitt gjeldende, ett forholdsvis lett våpen med beltemating som kan flyttes og skyte over tid samtidig.

                                          Disse lette maskingeværene skulle med tiden fylle roller vi kjenner i dag innenfor troppsrammen.

                                          Det var flere maskingevær utviklet og brukt under første verdenskrig, dette er bare et utvalg av de mest kjente.


                                          *Treffpunkt er kanskje feil ordbruk da det dreier seg om et treffområde.
                                          **Det samme hadde Norge i 1897
                                          ***Om det strides de Nerde
                                          Død ved Kølle!
                                          Bla bla... Hybrid warfare is easy

                                          Kommentér


                                          • 28. august 1916

                                            Romanias inntreden i krigen får umiddelbare konsekvenser for tysk hærledelse. At Romania kunne finne på å slutte seg til trippelententen var forsåvidt en mulighet man hadde vært klar over i Tyskland. Falkenhayn hadde imidlertid forsikret keiseren om at dette var en praktisk umulighet før de rumenske bøndene har fått høstingen overstått, det vil si i midten av september. At Romania trer inn i krigen allerede i august tar dermed tyskerne fullstendig på senga. Tidspunktet er heller ikke ideelt - selv om momentumet i Brusilov-offensiven har avtatt betydelig, er russerne fremdeles på offensiven.
                                            For Falkenhayn er dette derfor en betydelig skrape i lakken - som kommer i tillegg til økende misnøye med utviklingen ved Verdun, samt at Bethmann-Hollweg i Berlin aldri lar en mulighet gå fra seg til å kritisere sin erkefiende Falkenhayn.



                                            28. august, dagen etter Romanias krigserklæring mot Østerrike-Ungarn, innkalles Falkenhayn til keiseren. I møtet fratrer Falkenhayn som sjef for generalstaben.

                                            Tilstede er også Falkenhayns etterfølger: Paul von Hindenburg. Hindenburg har nå nesten en guddommelig status i Tyskland, etter sine store suksesser på østfronten (mest berømt er Tannenberg). Hindenburgs fokus på østfronten har også ført ham i konflikt med Falkenhayn, som har ønsket å fokusere på vestfronten. Det er dermed en general med et ganske annet fokus som nå trer inn i stillingen som sjef for generalstaben.



                                            Med seg har han også Erick Ludendorff, som har kjempet sammen med Hindenburg på Østfronten. Ludendorff trer inn som Generalquartiermeister i generalstaben. Stillingen er nyopprettet, spesialdesignet for Ludendorff, og innebærer at han skal ha en funksjon som Hindenburgs nestkommanderende. I realiteten er det imidlertid Ludendorff som kommer til å stå for den reelle utøvelsen av embedet som sjef for generalstaben. Alle ordre som går ut fra embedet, blir da også signert både av Hindenburg og Ludendorff.


                                            Hindenburg og Ludendorff

                                            Sammen skal disse to nå overta styringen over de tyske hærstyrkene. De overtar ledelsen i en kritisk periode; ved Somme pågår intense kamper, og mye tyder på at britene planlegger et større stunt i området. Ved Verdun er franskmennene er i ferd med gire opp ved Verdun for å ta tilbake tapt terreng. I tillegg må den kritiske og ustabile situasjonen på østfronten håndteres, etter at frontlinjen med ett ble betydelig utvidet.

                                            For nå har Hindenburg og Ludendorff ikke annet valg enn å overta situasjonen slik den er, og forholde seg til ledelsen i de enkelte armeene som nå er involvert i intense kamper. Det skal imidlertid ikke gå lenge før Hindenburg og Ludendorff setter sitt preg på kampene ved Vestfronten - innen den neste måneden kommer Hindenburg og Ludendorff til å fatte en beslutning som kommer til å endre det strategiske bildet på Vestfronten betydelig.


                                            Hindenburg og Ludendorff sammen med keiser Wilhelm II

                                            Falkenhayn på sin side går på ingen måte ut i arbeidsledighet - samme dag som han fratrer rollen som sjef for generalstaben, erklærer Tyskland krig mot Romania. Falkenhayn sendes østover, for å overta kommandoen over 9. armé, som skal håndtere det rumenske problemet. Samtidig mobiliseres en multinasjonal styrke under ledelse av feltmarskalk August von Mackensen som også skal settes inn mot Romania.


                                            Romanias invasjon av Transylvania, august 1916. Falkenhayn skal overta 9. armé, se midten av kartet.
                                            Beidh a lá leo

                                            Kommentér


                                            • Kobberavtalen

                                              En ikke ubetydelig del av granatene som tar livet av allierte soldater, skyldes Norge, skal vi tro den britiske ambassadøren i Oslo, Mansfeldt Finlay, i en skarp note til den norske utenriksminister Nils Claus Ihlen:
                                              I wish to point out that, as far as my Government is aware, no other neutral State is exporting to the enemies of Great Britain material for the manufacture of munitions of war, and is at the same time expecting Great Britain to facilitate the importation of the same material. It is practically certain that the copper exported from Norway is used for the manufacture of the shells which day after day are causing the death and disablement of the soldiers of Great Britain and her Allies. It is even probable that copper dug in Norwegian mines is part of the material used in the construction of submarines by which so many Norwegian ships have been destroyed 'with due considerations for the rights of neutrals', and not a few Norwegian sailors killed or wounded. The inflated price of Norwegian copper is, in fact, the price of blood, – the blood of the friendly people to whom Norway would necessarily look for assistance in time of need, and on whom she depends, not only for the continuance of her present prosperity and independence, but for her existence as one of the foremost sea-faring nations of the world.
                                              For et par uker siden hørte vi om fiskeriavtalen mellom Storbritannia og Norge her, og nå er det altså krigsviktig kobber som er temaet.



                                              Gunnar Knudsens andre regjering i 1913: Fra venstre: 1. Hans V. Keilhau, forsvarsminister 2. Nils Claus Ihlen, utenriksminister 3. Lars Abrahamsen, justisminister 4. Gunnar Knudsen, statsminister 5. Anton T. Omholt, finansminister 6. Aasulv Bryggesaa, kirke- og undervisningsminister 7. Andreas Urbye, arbeidsminister 8. Johan Castberg, sosial- og handelsminister NB! Bildet er feilaktig merket regjering 1.

                                              Norge må som nevnt tidligere trå varsomt for å beholde nøytraliteten, og kan ikke stille seg likegyldig til Storbritannias krav. Norge importerer kobber, samtidig som vi utvinner store mengder kobberkis og svovelkis, spesielt fra Sulitjelma Gruber, Løkken Værk og Stord Gruver. Om lag 20% av kisen har gått til Tyskland, som bruker den i rustningsindustrien.

                                              Nå har Storbritannia fått kontroll over kobbermarkedet, og truer med å stoppe eksport til Norge. Norske myndigheter innfører derfor et eksportforbud på kis, unntatt dersom importøren kan selge en tilsvarende mengde kobber til Norge. Dette kan Storbritannia, men ikke Tyskland. Utenriksminister Ihlen sender i dag over forslaget, som blir godtatt av britene dagen etter.

                                              Dette er den såkalte Kobberavtalen. Norge har dermed tatt enda ett skritt nærmere britene, og tyskerne reagerer forståelig nok skarpt.



                                              Kobberkis.


                                              http://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/norway
                                              https://no.wikipedia.org/wiki/Kobberavtalen
                                              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                              Kommentér


                                              • 3.-4. september 1916

                                                Somme


                                                Britiske soldater under slaget om Guillemont


                                                Ved Somme fortsetter britiske fremstøt. Formålet er å ta restene av den tyske andrelinja i områdene hvor man har lykkes med å komme seg forbi førstelinja (det vil si fra High Wood via Delville Wood og ned mot Guillemont), og dermed sikre stillinger med innsyn mot tyskernes tredjelinje – som vil være fokuset for en ny felles generaloffensiv i midten av september hvor både britiske og franske styrker skal delta. Fokuset for angrepet nå er Guillemont, som britene har forsøkt å ta i lengre tid, uten å lykkes. Tyskerne har vist seg i stand til å sette opp et formidabelt forsvar, som britene tilskriver tyskernes evne til taktisk ledelse, samt at tyskerne nå har gått over til et mer elastisk forsvar i dybden. Guillemont må imidlertid tas – i tillegg til å være en del av tyskernes andrelinje, ligger landsbyen også på et høydedrag, som dominerer lendet rundt – både mot tyskernes tredjelinje, og mot franskmennene i sør. Det samme gjelder nabolandsbyen Ginchy.

                                                Click image for larger version

Name:	Guillemont.jpg
Views:	1
Size:	1,31 MB
ID:	866456



                                                De tyske styrkene har blitt hamret av britisk artilleri over flere dager nå, og den 3. september innledes infanteriangrepet. Det britiske XIII. korps og 4 franske divisjoner rykker mot de tyske stillingene. Artilleriilden har nå fått virke over tid, og både Guillemont selv og lendet rundt er nærmest fullstendig ødelagt. Tyskerne yter likevel innbitt motstand, og britene påføres betydelige tap. Innen utløpet av 4. september har britene likevel klart å ta seg inn i Guillemont. Ginchy holder imidlertid fortsatt ut.



                                                Angrepet er imidlertid ikke begrenset til Guillemont – britene angriper langs hele frontstrekket fra Thiepval, via High Wood, og Delville Wood til Guillemont.


                                                Kartet foregriper begivenhetene noe - pr 3. september går frontlinja mellom Pozieres og Martinpuich. High Wood - hvor tyskerne fortsatt holder ut - er ikke avmerket på kartet ligger et stykke øst for nordtippen av Bazentin-le-Petit, og Delvville Wood sørøst for det igjen, utenfor kartet (hvor de to veiene som nesten møtes helt til høyre i kartet kommer til å møtes.

                                                Thiepval var ment å erobres allerede under åpningsangrepet 1. juli, men pr. 3. september er landsbyen fortsatt på tyske hender. Gjentatte forsøk på å erobre Thiepval har blitt gjort i løpet av sommeren, men tyskerne har ikke latt seg rikke. Etter erobringen av Pozieres er imidlertid Thiepval utsatt, da britene nå nærmest omringer landsbyen. Dermed har britene fått et overtak overfor tyskerne i landsbyen. I begynnelsen av september – to måneder etter at stedet egentlig skulle vært erobret – skal Thiepval tas i en knipetangsmanøver. Britene skal angripe fra området Leipzig-stillingen, australierne fra Pozieres, via Moquet farm, som fortsatt er på tyske hender. Også dette er en del av forberedelsene for den nye generaloffensiven. Thiepval ligger på et høydedrag, og har utsyn så langt østover som Deville Wood, og må derfor elimineres før generaloffensiven kan starte.
                                                39. divisjon skal angripe lengst nord, og ta seg inn i de fremste tyske skyttergravene like sør for Beaumont Hamel. Hensikten er å dekke 49. divisjon, som skal angripe Schwaben-stillingen fra Thiepval-skogen. For en stor del skal angrepet skje i samme område som 1- juli, men britene har nå gravd en mengde saps og angrepsgraver, som gjør at de kan starte betydelig nærmere tyskernes stillinger enn hva tilfellet var 1. juli.
                                                49. divisjon er fylt opp igjen med reservemannskap etter å ha tatt betydelige tap ved Somme, slik at en betydelig del av soldatene som nå skal angripe «the Pope’s Nose» (britenes kallenavn på den sentrale tyske stillingen i deres sektor) er ferske soldater, uten nevneverdig kamperfaring. De mer erfarne underoffiserene ser mørkt på mulighetene for å lykkes mot de tyske stillingene.



                                                Når angrepet starter den 3. september, bekreftes mistankene – motstanden er intens. 2nd Lt. Arthur Wilson deltok i 49. divisjons angrep:

                                                We had moved forward and we got right up to the German saps, almost under the German wire, but we simply couldn’t move. The shelling was so furious and our casualties were so enormous! Most of the Company Commanders were killed – there was no one to lead the men and the number of shells that fell was absolutely fantastic. We were simply blown to blazes and we couldn’t do a thing. We were waiting for signals, but of course no word came back. It was a misty morning, so we could see nothing, and no unner could have got through that shelling. It was quite frightful. It was a wonder any of us escaped alive. One shell nearly took my hair off. The blast all went the other way and it killed Company Sergeant-Major Iredale. When we got out, I discovered that my right sock had been unravelled by the force of the explosion. It was completely unknitted for at least six to eight yards by the blast. It was quite extraorrdinary
                                                Langs enkelte deler av frontstrekket lykkes britene i å ta seg inn i de fremste tyske skyttergravene. Men mesteparten av styrken stanses ved den tyske piggtråden, og elementene som når frm til frontlinja har ikke mulighet til å hverken utnytte eller holde fast ved strekkene de klarer å ta seg inn i. Britene må dermed trekke seg tilbake, og oppgi målene for angrepet.
                                                Haig – som ser ut til å ha sine egne teorier om årsaken til fiaskoen – er ikke nådig i sin dagbokoppføring for 4. september:

                                                Opprinnelig skrevet av Douglas Haig
                                                I visited Toutencourt and saw Gen. Gough. The failure to hold the position gained on the Ancre is due, he reported, to the 49th Division. The units of that Division did not really attack and some men did not follow their officers. The total losses of this Division are under a thousand! It is a Territorial Division from the West Riding of Yorkshire. I had occasion a fortnight ago to call the attention of the Army and Corps Commanders (Gough and Jacobs) to the lack of smartness, and slackness of one of its Battalions in the matter of saluting when I was motoring through the village where it was billeted. I expressed my opinion that such men were too sleepy to fight well, etc It was due to the failure of the 49th Sivision that the 39th (which did well and got all their objectives) had to fall back.
                                                Haigs vurdering av tapstallet til 49- Divisjon – basert på Goughs rapporter – er imidlertid dramatisk undervurdert. Reelle tap lå i området 3 000, og med tanke på at divisjonen ikke var oppe i full styrke når angrepet ble gjennomført, er dette betydelige tap.
                                                Heller ikke australierne har lykkes i sine forsøk på å ta Moquet farm, og området holdes dermed fortsatt trygt av tyskerne.
                                                Angrepene i midten – ved High Wood og Delville Wood – har fulgt samme formel som de siste månedene; britene har gjennom omfattende forbekjempning med artilleri lykkes i å slå seg framover et stykke, men tyske motangrep sender dem raskt bakover igjen, og når støvet har lagt seg har linja knapt flyttet seg. Angrepets eneste suksess av betydning er dermed Guillemont og heller ikke her har britene lyktes i å ta alle målene de satte. Tyskerne holder fremdeles ut i Ginchy. Denne må tas for å få «rettet ut» linja før den nye generaloffensiven kan innledes. Britene har store forhåpninger til denne generaloffensiven – og allerede begynner det å gå rykter om et nytt, hemmelig våpen som skal brukes for å sikre britene seier.

                                                Beidh a lá leo

                                                Kommentér


                                                • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                                                  Tysk Gradstruktur

                                                  Med omrokkeringen i den Tyske militære ledelse er det kanskje på tide å se nærmere på gradsstruktur og arbeidsfordeling samt hvordan tyskeren avviker noe fra de fleste andre.

                                                  Ofte når man leser om første verdenskrig så blir man ofte slått av hvor totalt ubrukelig de forskjellige lands militære ledelse er*. De fleste lands militære ledelse var fortvilet over at de ikke kunne ha vernepliktige inne til 3 års førstegangstjeneste så de kunne lære dem det de trengte av taktfast marsj og sluttet orden. Så man kan jo se for seg at troen på andres intellekt også var noe disse generalene sparte på.

                                                  Click image for larger version

Name:	ph008921.jpg
Views:	1
Size:	114,3 KB
ID:	866460
                                                  Hans Von Seeckt, en av de typiske Generalstabsoffiserene.

                                                  Den tyske hæren skiller seg ut, og mye av det skyldes Napoleon. Etter at Napoleon hadde beseiret de tidligere så tøffe prøysserne, ble Großer Generalstab opprettet hvor man søkte offiserer med et høyt intellekt eller store meritter. Dette i motsetning til å ansette en adelig med innavl og sagflis i hodet. Jeg kommer senere tilbake til generalstaben men først starter vi på bunnen.

                                                  Men en del komplikasjoner og avarter kan man si at tyskerne hadde 4 klasser soldater**.
                                                  Menige soldater, Korporaler, sersjanter, offiserer og generalstabsoffiserer. Menige og korporaler tjenestegjorde sin 2-3årige verneplikt før de gikk over i reserven. Sersjantene var tilsatt som yrkessoldater og kunne, når de var blitt for gamle, få gode jobber som postmester eller andre behagelige deler av den tyske stat(Ett pent skritt opp på den sosiale rangstigen for noen som kanskje startet som arbeidersønn). Ingen underoffiserer hadde noen som helst form for beslutningsmyndighet, de skulle sørge for at sjefens ordre og intensjoner bli fulgt men, de enorme tapene av offiserer i 1914-1916 førte til at man fikk Offiziersstellvertereter hvor dyktige underoffiserer kunne fungere som ledere på tropps- og kompaninivå.

                                                  Offiserer startet opp på korporalsnivå som kadetter og gikk gradene i avdeling, og kunne som regel ende på Majorsnivå, og kommanderte kanskje et regiment, man kunne fint finne Løytnanter med 10 års erfaring som løytnanter. Avansementsystemet var slik at man heller ikke ble forfremmet om man ble satt til å lede høyere enhet en graden skulle tilsi, man kunne ikke drive å forfremme folk uten videre, man var da ikke sosialist***.

                                                  Generalstaben skilte seg ut, man havnet i generalstaben på to måter enten ved å gå krigskolen, Preußische Kriegsakademie, som må ha vært sin tids mest eksklusive utdanningsinstitusjon. For å komme inn måtte man først få en anbefaling fra en overordnet i tillegg til å ta flere svært utfordrende opptaksprøver. Når man først kom inn kunne man se frem mot en livslang militær karriere hvor man ble dyrket frem som fremtidig toppgeneral. Alternativt kunne man være en krigshelt som Mackensen. Når man først var inne i generalstaben var man del av en elite, der man var en virkelig fri mann, diskusjoner og uenighet kunne foregå nesten konstant uten at det hadde videre konsekvenser for karrieren. Generalstaben var en kjent kapasitet internasjonalt, og generalstabsoffiserer dro rundt i hele verden for å hjelpe til med oppbygningen av flere lands hærer


                                                  Vanligvis så gikk krigskolestudiet over 3 år, men de fleste fortsatte som studenter av krig og militærvesen livet ut. Under første verdenskrig ble kurset kortet ned til under ett år, et kurs blant annet Rommel ble sendt på. Von Clausewitz er en av de mer kjente studentene fra Preußische Kriegsakademie .

                                                  Sett i lys av overnevnte er det ikke spesielt rart at Falkenhayn, sendes av sted for å bli general på lavere nivå etter å ha blitt avskjediget som øverstkommanderende. Dette er i sterk kontrast til eksempelvis andre verdenskrig hvor Hitler til stadighet sendte sine generaler inn i pensjonistenes rekker, eller Eisenhower sendte folk på stabstjeneste ved rivieraen.
                                                  Click image for larger version

Name:	Paracin_meeting.jpg
Views:	1
Size:	223,5 KB
ID:	866457
                                                  Mackensen, Seeckt ogFalkenhayn sammen med Kong Boris av Bulgaria, og andre stabsoffiserer i 1915.

                                                  Arbeidsfordelingen var også litt annerledes. Korporaler og sersjanter fungerte mer eller mindre som i andre land på denne tiden. Offiserene derimot fikk tilsendt utdanningsdirektiver som de fulgte i den grad de selv fant riktig, derfor ble tyske reservister meiet ned kompanivis ved Mons i 1914 mens naboavdeingen hadde lært seg spredning og individuell dekning****, og hadde således langt færre tap. Generalstabsoffiserene skrev UDene, planla manøvre, og i krig operasjonene.
                                                  Click image for larger version

Name:	06c9ddac-0b0a-4d91-8719-4eeffe3bb808_zps0aade2f8.png
Views:	1
Size:	217,7 KB
ID:	866458
                                                  Kaptein Rohr, uten krigskolen ble han ikke mer enn kaptein selv om han organiserte de første stormtroppene.

                                                  Over bataljonsnivå var det generalstabsoffiserene som styrte showet, alle kommandanter hadde en stabssjef som styrte alt, selvfølgelig fikk sjefen æren men det var god kutyme å dele æren med stabssjefen. Noen ganger var kommanderende general rent politisk utnevnt slik som kronprins Wilhelm ved Verdun. Andre ganger hadde man karismatiske krigshelter som Mackensen med eksempelvis Seeckt som stabssjef. Eller man satte en gammel Generalstabsmann som Hindenburg med en litt mer omstridt Ludendorff***** som stabssjef. Ludendorff ble i realiteten Tysklands militærdiktator fra utgangen av sommeren 1916 til han gikk av i 1918.

                                                  Siden man hadde godt trente soldater og veldig erfarne offiserer og underoffiserer(Sersjanter), kunne stabsoffiserene lage veldig enkle ordre hvor alle agerte på sin måte og man fikk fleksible og gode resultater. Om Bataljonssjefen har 30 år som offiser på baken er det kanskje ikke så mye han gidder å høre gjentatt heller. Seeckt presiserte senere at ingen ordre burde være på mer enn tolv setninger. Se dette opp mot vårt system med 5-punktsordre og veldig rigide føringer, friere før?
                                                  Click image for larger version

Name:	4e18be67f5fd2261ffff8298ac144232.jpg
Views:	1
Size:	16,4 KB
ID:	866459
                                                  Unteroffizier(sersjant) Breuer, fra Stürmabteilung Rohr.

                                                  En annen ting som, kanskje utilsiktet, førte til effektive operasjoner var at man, grunnet den smale rekrutteringen hadde små staber og, disse da ble mer effektive. Få folk tar raskere beslutninger enn mange.

                                                  Med alt det positive over er nevnt er det på sin plass å nevne at Generalstaben hadde mange mangler, og at tyskerne tape første verdenskrig i stor grad som et resultat av valgene generalstaben gjorde. Om man ser på de eldste, og mest effektive generalene Hitler senere hadde så var mange av disse generalstabsoffiserer fra Keiserens dager.

                                                  *Først leser vi nordmenn om britiske generaler som kan få Blackadders General Melchett til å fremstå som fakta, før vi hever blikket mot Frankrike, Italia, Østerike-Ungarn og Russland(I den rekkefølgen) og plutselig ser Melchett ut som et friskt pust av akademisk tyngde
                                                  ** NB dette er sterkt overforenklet, da jeg er for lat til å skrive om alle underfundighetene.
                                                  *** Jaja flåsete men, faktisk en av mange grunner. Tyskland hadde tropper på 70 soldater fordi de ikke ville rekruttere løytnanter fra lavere klasselag.
                                                  ****Før verdenskrigen kjent som Boertaktikk
                                                  ***** Ludendorff hadde en god del ekstreme teorier om krig mellom nasjonene før første verdenskrig. I det hele tatt en ganske guffen fyr om du går han etter i sømmene.
                                                  Død ved Kølle!
                                                  Bla bla... Hybrid warfare is easy

                                                  Kommentér


                                                  • 8. september 1916

                                                    Ved Somme fortsetter kampene i området Guillemont/Ginchy. Siden Guillemont nå har falt, er det Ginchy som gjenstår som fokus for britene. Motstanden er imidlertid hard, og fremrykningen går treigt. Etter intense kamper faller imidlertid omsider Ginchy til britene den 9. september.



                                                    Britiske soldater rykker frem under slaget om Ginchy

                                                    Mens kampene rundt Ginchy fortsatt pågår, samler Hindenburg og Ludendorff den 8. september 1916 de øverste militære sjefene til en konferanse ved Cambrai, ikke langt unna slagmarken ved Somme. Spørsmålet som skal drøftes er hvordan den tyske hæren skal makte det presset den nå utsettes for på vestfronten, med fransk press ved Verdun og britisk ved Somme, samtidig som man også skal håndtere østfronten og Romania. Bare ved Somme må 12 tyske divisjoner håndtere 34 britiske og franske, og alt tyder nå på at slaget der er i ferd med å utvikle seg til utmattelseskrig.

                                                    Fritz von Below, sjef for første armé, mener å ha identifisert de to sentrale tyngdepunktene for britene i hans sektor: For det første mener han at britene forsøker å komme seg rundt flanken av stillingene ved Thiepval, for å kunne sette fart mot Bapaume. Det andre tyngdepunktet er High Wood/Ginchy. Her er lendet mindre gunstig for forsvarerne enn hva tilfellet er lengre nord, og von Belows divisjoner må nå skiftes ut i et alarmerende høyt tempo – 1 divisjon må rulleres ut annenhver dag.

                                                    Diskusjonene går også rundt de mer taktiske utfordringene styrkene møter – manglende koordinering mellom infanteri og artilleri ved Somme, samt mellom artilleri og luftstyrkene (særlig Ludendorff insisterer på at dette samarbeidet må bedres), behovet for forsterkninger etter 2 måneder med harde kamper, den sårbarheten infanteriet opplevde når de ble stuet sammen i fremre stillinger slik situasjonen er ved Somme, og så videre. Ludendorff er kritisk til den innstillingen tidligere ledere har utvist, som innebærer at terreng må holdes for enhver pris, nesten uavhengig av taktisk verdi. Ludendorff tar i stedet til orde for å begrense frontlinja til minimumsbemanning, for å redusere tapene som påføres i de innledende angrepene – en teknikk tyskerne allerede har blitt tvunget til å bruke av ren nødvendighet. Terrenget kan alltids tas tilbake i motangrep, når britene har spredt seg utover. Nye taktiske føringer utgis av Hindenburg, i samsvar med dette. Formålet med den defensive striden skal ifølge Hindenburg være å la fienden bruke opp eget infanteri i angrepene. Tyskernes infanteri skal i størst mulig grad skånes, i godt befestede stillinger bak den fremste linja - menneskekraft skal i størst mulig grad erstattes av «maskinell» ildkraft.

                                                    Trass i revisjoner av stridsteknikk og taktikk er det imidlertid klart at presset mot Tyskland i lengden vil bli for stort, slik situasjonen er nå. Uten militært kompetente allierte i Europa må Tyskland nå håndtere den samlede styrken til England, Frankrike og Russland – i tillegg til å håndtere de mindre frontene som stadig holdes åpne. Noe må gjøres, og ved konferansen i Cambrai lanseres et drastisk forslag: Å etablere en ny, formidabel forsvarslinje lengre bak den etablerte forsvarslinjen – og dermed eliminere den såkalte Noyon-bulen, som forlenger frontlinja betydelig. Forslaget innebærer å oppgi betydelige mengder terreng til de allierte – terreng titusenvis av soldater allerede har blitt drept for over de siste månedene – men om forslaget fungerer, kan fronten forkortes med mange mil, og avdelinger kan i større grad hentes ut av frontlinja, som vil gjøre hæren langt mer robust.



                                                    Ved Verdun har kampene fortsatt gjennom sommeren og tidlig høst. Hindenburg og Ludendorff i førersetet betyr at den tyske offensiven ved Verdun er over, og franskmennene gjør stadige fremstøt for å forsøke å gjenerobre tapt territorium. Hittil har de imidlertid stanget i veggen – tyskerne er ikke til å rikke, og franskmennene pådrar seg betydelige tap i forsøkene.


                                                    Status Verdun tidlig høst 1916. Merk tunnelen like ved fort Tavannes

                                                    I den situasjonen som etter hvert har etablert seg ved Verdun, hvor soldatene daglig utsettes for artilleribeskytning, er enhver form for dekning kjærkomment. For franske soldater har tunnelen ved Tavannes (som tyskerne var nær ved å erobre tidligere i sommer – hadde de gjort det, hadde de hatt kontroll på bakveien inn mot Verdun) utgjort et kjærkomment dekningsrom, og den vel 1,5 km lange tunnelen har etter hvert huset betydelige mengder soldater av alle slag, inkludert improviserte hjelpeplasser for skadde soldater blir lappet sammen.

                                                    Slik er også situasjonen sent om kvelden den 4. september 1916 – betydelige ansamlinger av soldater er samlet inne i tunnelen, og håndterer sine diverse gjøremål i dekning for granatene utenfor. Denne kvelden skal imidlertid by på langt mer dramatikk enn det som er vanlig.
                                                    På ett eller annet tidspunkt på kvelden bryter det ut en brann inne i tunnelen, muligens i forbindelse med et lass raketter som er fraktet inn av muldyr. Innen et par sekunder har en omfattende kjedereaksjon satt fyr på det meste av omgivelsene – et lager med håndgranater går av, brannen når bensinen som driver strømgeneratoren, som igjen setter av flere granater. Innen få øyeblikk har soldatene i tunnelen en storbrann å hanskes med. Et øyenvitne forteller:

                                                    A shattered body flew into me, or rather poured over me. I saw, three metres away, men twisting in the flames without being able to render them any help. Legs, arms, flew in the air amid the explosion of the grenades which went off without cease
                                                    Snart står hele tunnelen i fyr. Panikk griper mannskapene i tunnelen, som flykter ut. For mange er den østre utgangen – mot tyskerne – den eneste fluktveien. Soldatene stormer mot utgangen, men blir fanget i granatregnet når de når utsiden. De fremste mannskapene stormer inn i den røykfylte tunnelen igjen – og mannskapene bak dem sperres inne. Helt til en oberst tvinger de fremre mannskapene ut med en revolver.

                                                    Brannen raser over de neste tre dagene. Når den endelig dør ut, er alt inne i tunnelen forkullet. Redningsmannskaper finner mer enn 500 døde – flere fanget under en vertikal ventilasjonssjakt som de tydeligvis – forgjeves – hadde forsøkt å klatre opp.


                                                    Tavannes-tunnelen
                                                    Beidh a lá leo

                                                    Kommentér


                                                    • 15. september 1916

                                                      15. september 1916 iverksetter britene sin tredje generalofffensiv ved Somme. Britene har brukt tiden siden den forrige generaloffensiven (Bazentin Ridge, 14. juli) til å få kontroll på størst mulig strekk av tyskernes andrelinje ved Somme. Bazentin ridge er blant det høyeste lendet i sektoren - som da er bakgrunnen for at andrelinja nettopp var plassert der. Britenes kontroll over sentrale strekk av denne gir dermed britene et godt utgangspunkt for målet for den tredje generaloffensiven som nå starter: tyskernes tredjelinje, som ligger lavere enn andrelinja. Tredjelinja går foran Morval, Lesbouefs, Guedecourt og Le Sars.

                                                      Offensiven skal gå over en 5,6 km bred front, og er planlagt med den «dypeste» fremrykning lengst øst, slik at frontlinjen dreies mot venstre, rundt Pozieres. Ambisjonene er høye. Planen er å slå gjennom den tyske tredjelinja, forårsake kollaps, og deretter utnytte dette med kavaleri, som skal kunne manøvrere bak de tyske linjene. Dermed kan man endelig få rullet opp de tyske linjene, og avslutte skyttergravskrigen.




                                                      Britene er optimistiske – tyskerne er nå presset av tre stormakter på to ulike fronter, i tillegg til at de må håndtere et helt nytt frontstrekk i Romania. Utnevningen av Hindenburg og Ludendorff gir også grunn til optimisme – britene håper dette vil lede til et økt tysk fokus på østfronten, slik at britenes jobb på vestfronten blir lettere. Man har også en annen grunn til å være optimistiske: Endelig skal man ta i bruk det nye, hemmelige våpenet det allerede har gått rykter om: Stridsvogner. Britene har fått 49 av disse sendt til Somme, og håpet er at stridsvognene skal sikre at tyskernes linjer endelig brytes. Helst skulle man hatt flere, men dette var nå en gang det antallet man klarte å skaffe, og dette er antageligvis siste sjanse på å få løst opp i situasjonen ved Somme før høsten blir til vinter, og håpet om en løsning vil svinne.


                                                      Britiske stridsvogner ved Somme, september 1916

                                                      Hovedfokus for angrepet er Rawlinsons fjerde arme, som skal angripe langs kjent lende, forbi High Wood og Delville Wood, og ta tyskernes gjenværende forsvarsstillinger foran tredjelinja fra Guillemont til Martinpuich. Det vil særlig si den såkalte «Switch Line», og det første målet for offensiven er nettopp denne linja, samt Martinpuich, som linja beskytter. Samtidig skal høyrevingen rykke fram og ta høydedragene nordvest for Combles fra utgangsstillinger ved Delville Wood.

                                                      Click image for larger version

Name:	Switch Line.jpg
Views:	1
Size:	100,1 KB
ID:	866481


                                                      Switch Line - et velkjent hinder over de siste to måneder


                                                      Merk særlig stillingen Quadrilateral, samt stillinger ved Leuze og Bouleaux Woods

                                                      Deretter skal fjerde arme fortsette angrepet mot tredjelinja, fra Morval til le Sars. Denne dekker bla Flers, som er et sentralt mål i denne fasen.

                                                      Britene skal deretter rykke forbi til en ny linje bak Morval og Lesbouefs på høyde med Guedecourt, og sikre dette området. Dette er den såkalte «Red line» - og målet for britene er å nå denne innen kl 12 første dag. Her vil tyskernes linje være brutt, og kavaleriet kan da presse gjennom, og utnytte gjennombruddet mellom Morval og Guedecourt. Bakgrunnen for tidsplanen er rammebetingelser for kavaleriet – disse trenger dagslys for å operere, og gjennombruddet må da være nådd innen kl 12.

                                                      Mens dette pågår skal Goughs reserve-arme støtte med nye angrep mot Thiepval, som man fortsatt ikke har lykkes med å ta, samt langs Ancre-dalen. Reservearmeen skal imidlertid være klar for å overta som hovedfokus hvis fjerde armés angrep kjører seg fast. I så fall skal fokuset være å erobre Thiepval, og etablere gunstige stilliger for vinteren.

                                                      På sørsiden av Somme skal franskmennene ta Barleux og Chilly.



                                                      Angrepet innledes kl 06.20 den 15. september, etter at artilleriet har hamret løs mot tyske stillinger i 3 dager. Britene har mindre enn 6 timer på å ta Red line. Idet infanteriet klatrer over toppen av skyttergravene går artilleriet over til å legge en ildvals foran dem, for å beskytte dem mot tyskere som kan finne på å besette stillingene sine igjen. Ildvalsen er imidlertid ikke kontinuerlig, det er lagt inn tomrom hvor stridsvognene skal rykke frem – slik at disse har fri sikt mot stillingene de skal rykke frem mot.

                                                      Innledningsvis synes angrepet å gå meget bra. To timer etter kl H, mottar III. Korps en oppløftende melding fra RFCs kontaktpatruljer:

                                                      TANK SEEN IN MAIN STREET OF FLERS GOING ON WITH LARGE NUMBERS OF TROOPS FOLLOWING IT



                                                      Nyheten sendes raskt videre, og innen kort tid har nyheten også nådd britisk presse, som i kveldsutgaven begeistret kan melde om suksess ved Somme.

                                                      Angrepet har imidlertid ikke gått like bra alle steder. Ved High Wood og Martinpuich har tyskerne ytt innbitt motstand. Lendet i High Wood er ikke velegnet for stridsvogner, som opplever store problemer med å rykke frem gjennom virvaret av trestumper og røtter. Infanteriet tar store tap, og angrepet her stanses nesten med en gang det er kommet i gang. High Wood faller likevel etter hvert – og tyskerne presses også ut av Delville Woods. Dermed er tyskerne endelig ute av disse to skogsområdene, som har holdt i nærmere to måneder etter at de egentlig skulle ha falt under den forrige generaloffensiven – og som i den perioden har kostet tusenvis av britiske soldater livet. Man har også endelig lykkes med å slå seg inn i Switch Line, som siden midten av juli har fremstått som et nærmest ugjennomtrengelig hinder, og lengst i vest lykkes det kanadiske korpset (i deres debut som styrke i korps-forband) også i å ta Courcelette. Moquet farm – gården man har kjempet over siden 1. juli, og som nå ikke er annet enn ruiner over en betongkjeller – lykkes man innledningsvis også å ta, men denne går tapt igjen til et tysk motangrep.

                                                      Britene har utvilsomt lykkes i å tvinge frem en fremrykning, og hele den tyske andrelinja langs Bazentin-høydedraget – målet både for angrepet den 1. juli og den andre generaloffensiven i midten av juli - er nå endelig i britenes hender. Man har imidlertid ikke nådd så langt som de hadde håpet, og heller ikke langt nok. Angrepet stanses ved Grid Trench foran Guedecourt, Lesboeufs og Combles, hvor man fortsatt ikke har fått tyskerne helt ut av skogsområdene Leuze Wood og Bouleaux Wood (skogsområder hvor det de siste ukene har vært harde kamper, og som av britene etter hvert er blitt kjent som «Lousy Woods» og «Bollocks Woods»). Tyskerne holder også fortsatt stand i stillingen britene kjenner som Quadrilateral-stillingen. Tapene har vært store og forutsetningene har fortsatt ikke blitt skapt for å sette inn kavaleriet.




                                                      Franske operasjoner under slaget om Flers-Courcelette

                                                      Stridsvognene har heller ikke, selv om de uten tvil utgjorde et stygt sjokk for tyskerne og definitivt var en sentral årsaksfaktor bak den britiske fremrykningen, hatt den avgjørende effekten britene håpet på. Av de stridsvognene som var satt av til slaget, var det bare 25 som startet angrepet fra utgangsstillingene – resten var ikke i stand til å delta av ulike grunner, typisk en eller annen form for brekkasje. Av de 25 som startet, står nå 17 igjen på slagmarken som vrak. Stridsvognene har vist seg å ha en god motstandsdyktighet mot rifler og maskingevær – men det 8 mm tykke panseret gir ikke mannskapet 100 % beskyttelse. MG-byger mot panseret slår ikke nødvendigvis gjennom, men får splinter til å brekke løs fra innsiden av panseret, som flyr rundt inne i vogna (dette er grunnen til at stridsvognsmannskap etter hvert fikk utlevert verneutstyr i form av masker). Verre er artilleriet – stridsvognene tåler naturlig nok ikke direkte treffere, og tungt bombardement fra tysk artilleri har slått ut flere stridsvogner.

                                                      Samtidig har den tyske hærledelsen fattet sin beslutning etter konferansen på Cambrai i forrige uke – det skal konstrueres en ny, formidabel forsvarslinje som eliminerer Noyon-bulen og forkorter fronten. Avgjørelsen innebærer at lendet det nå kjempes om uansett skal oppgis til britene – også Bapaume, som var det initielle målet for Somme-offensiven. For nå gjelder det imidlertid å stagge britene, slik at man får tid til å konstruere den nye linja – for tyskerne kjent som «Siegfried»-stillingen – i fred.
                                                      Last edited by Bestefar; DTG 152025B Sep 16, .
                                                      Beidh a lá leo

                                                      Kommentér


                                                      • Tank Mark I

                                                        Som vi kan lese i innlegget over, er i dag første gang man ser stridsvogner – i hvert fall i ordets moderne betydning – i aksjon på slagmarken. Selve ideen om et landgående, tungt bevæpnet og bestykket fartøy er gammel, og flere personer har leflet med konseptet de siste årene ettersom teknologien har gjort fremskritt. Allikevel har ingen lykkes med å sette ideen ut i praksis, i første rekke som følge av motvilje fra myndighetene til å støtte prosjektene.

                                                        På britisk side har man imidlertid siden starten av krigen benyttet beltegående traktorer av merket Holt som et supplement til hester for å trekke tungt artilleri. Oberstløytnant Ernest Swinton – som tilhører Royal Engineers, men innledningsvis i krigen tjenestegjorde ved vestfronten som korrespondent – har kjennskap til traktorene. Etter å ha bevitnet effekten av maskingevær mot det fremrykkende infanteriet, fikk han ideen om å videreutvikle Holt-traktoren til et pansret, bevæpnet fartøy som kan bevege seg over ingenmannsland og nedkjempe de tyske MG-stillingene. Han fikk overtalt Maurice Hankey som er generalsekretær i den britiske forsvarskomiteen, som igjen – ved hjelp av marineminister Churchill som også er medlem av komiteen – forsøkte å overtale Lord Kitchener og Krigsministeriet. Forslaget ble dog blitt lunkent mottatt og etter noen mislykkede forsøk ble prosjektet raskt skrinlagt.

                                                        Churchill besluttet dog å gå videre med konseptet og fikk opprettet «The Landships Committee» i februar 1915. Ironisk nok er det altså den britiske marinen som i størst grad har bidratt til at konseptet har fått leve videre. Særlig er det personell fra marinens flyvåpen(!) som rekrutteres, da man her har hatt en gren som har jobbet mye med pansrede biler. I midlertid ble Krigsministeriet og hæren igjen koblet på ettersom prosjektet skred frem og man begynte å kunne vise til resultater, men arven fra marinen er tydelig, bla. gjennom begreper som "hull/skrog". Videre skiftet også selve konseptet navn fra «landship» til å omtales som «tank», for å dekke over hva man jobbet ved skape inntrykk av at man utviklet en eller annen form for vanntank. Komiteen skiftet navn til «The Tank Supply Committee».

                                                        Innledningsvis levde komiteen definitivt opp til sitt navn ved at man satset på noe som må omtales som temmelig grandiose konsepter, men man skiftet i løpet av året fokus til mindre design. Man har fått koblet på folk med relevant ekspertise fra sivile selskaper, slik som William Tritton fra firmaet Fosters and Son som produserer landbruksmaskiner, og mot slutten av året så «Little Willie» dagens lys, hvilket regnes som den første ferdigstilte stridsvognen. Man hadde her planlagt å plassere bevæpningen i et roterende tårn på toppen av vogna, men møtte problemer med tanke på vekt, og fremkommeligheten ble også vurdert som for dårlig, særlig ved kryssing av vide skyttergraver.


                                                        Little Willie

                                                        Designet som fulgte, så dagens lys i desember 1915 og er det som kommer til å ligge til grunn for de britiske stridsvognene gjennom hele krigen. Hovedmannen bak det endelige designet er Major Walter Gordon Wilson fra marinens flyvåpen. Det har formen av en rombe, er uten tårn, og har belter som løper langs hele dens lengde og opp tilbake på høyde med skrogets overside. Dette skal gi et lavt tyngdepunkt og høy grad av fremkommelighet. Bevæpningen består av to 6 punds Hotchkiss QF (57mm) kanoner (igjen en arving fra marinen, skjønt den hadde en rekke andre bruksområder), samt tre .303 in. (7,7mm) Hotchkiss mitraljøser. Kanonene og to av MG’ene er montert i kasematter på begge sider av vogna, samt at en MG er montert i front. Prototypen fikk navnet «Mother», og testene ble bedømt som tilstrekkelig vellykkede til at man ila begynnelsen av 1916 bestilte 150 stykker. Den offisielle betegnelsen blir Tank, Mark I. Det som opprinnelig var et dekknavn har altså blitt hengende.

                                                        Mark I "hann"

                                                        Underveis i produksjonen har man gjort en endring i designet, ved at ca halvparten av vognene er bestykket med kun mitraljøser i form av 1 stk Hotchkiss i front og 4 stk .303 in. Vickers i kasemattene. Vognene med den tyngste bestykningen betegnes som «hanner», mens de med den lettere bestykningen betegnes som «hunner». Ironisk nok blir «Mother» dermed en hann…

                                                        Mark I "hunn"

                                                        Mark I har et mannskap på 8, hvorav hele 4 er dedikert til å få vogna til å bevege seg. En mann styrer bremsene, en betjener hovedgirkassen, mens de to siste betjener de to girkassene som tilhører hver sitt belte. De resterende skal betjene våpnene og forsøke å kommunisere med omverdenen. På tross av infernoet som raser utenfor, kan man diskutere hvorvidt det er noe særlig bedre å befinne seg inne i vognene når de ruller over ingenmannsland i dag. Avhengig av om vogna er hann eller hunn er vekten på henholdsvis 28 og 27 tonn. Motoren er en bensindrevet Foster-Daimler på ca 100hk, altså om lag 3,5hk/tonn. Driftsikkerheten på bensinmotorer er pr i dag ikke all verdens fra før av, og når man så i tillegg legger til en slik belastning, så sier det seg selv at motortrøbbel må påregnes. Som følge av dette er det ikke noe skille mellom motor- og stridsrommet for å sikre tilgang, noe som igjen medfører at klimaet inne i vognene er et lite helvete. Et øredøvende bråk fra motor, drivverk og våpen medfører at all kommunikasjon må skje med håndsignaler, noe som igjen medfører mange sammenbrudd da alle vognførerne må koordinere sine operasjoner for å unngå å overbelaste maskineriet. Tilnærmet ingen ventilasjon i kombinasjon med kordittrøyk, og avgasser og varme fra motoren, gir et elendig inneklima. Videre har man svært begrenset utsyn, og det er ingen form for støtdemping som opptar ujevnheter og vibrasjoner. Luftkvaliteten, mangelen på utsyn og bevegelsene medfører at mannskapene raskt blir kvalme og i mange tilfeller besvimer. Dette kommer da i tillegg til farene turen over ingenmannsland naturlig nok innebærer, i form av avskalling fra MG-byger og treffere fra artilleri. Som et siste punkt kan det nevnes at eneste måte å kommunisere med omverdenen på er ved visuelle signaler eller brevdue. Flere mannskaper blir drept som følge av at de må på utsiden av vogna for å få opprettet kommunikasjon med infanteriet som følger dem.

                                                        Ødelagt Mark V-serie vogn

                                                        Som vi kan lese i innlegget over er Mark I sin debut en varierende suksess. Mange av vognene bryter sammen før de kommer i kamp, og om lag halvparten blir ødelagt eller havarerer i striden. Allikevel anses resultatet som lovende i en slik grad at selve designet – senere kjent som Mark V-serien – vil bli videreutviklet gjennom hele krigen. På fransk side skal man innen kort tid også se store ting på området. Stridsvognen er definitivt kommet for å bli.
                                                        Ved kølle skal ondt fordrives!

                                                        Kommentér


                                                        • 16. september 1916

                                                          Mens britiske hærstyrker kjemper seg fremover i slaget om Flers-Courcelette, opprettholder RFC det intense presset i luften de har opprettholdt så lenge de har vært ved vestfronten. Ved Somme har RFC nytt gode forhold - tyskerne har konsentrert sine fly rundt Verdun, og britene har kunnet operere relativt uhindret. Dette har hatt stor betydning for britenes evne til å rekognosere, samt skyte inn artilleri.

                                                          Den 16. september 1916 skal imidlertid vise seg å være et vannskille i luftkrigen ved vestfronten.

                                                          8 britiske BE 2c eskortert av 6 F.E.2b angripes av 6 tyske fly av en type britene ikke kjenner igjen. Flyet er en dobbeldekker, som Halberstadt, men mer strømlinjeformet, raskere, og tyngre bevæpnet. Innen kort tid er fire av de eskorterende F.E.2b-jagerne skutt ned, sammen med to av BE 2-flyene, uten tyske tap. Britene reddes av ankomsten av ytterligere britiske jagerfly, og tyskerne trekker seg ut. Det er imidlertid klart at britene har møtt noe helt nytt - en ny utfordring for RFC

                                                          Britene har møtt et av tyskernes mest ikoniske (vurdert fra ettertiden) jagerfly – Albatros D.I – som akkurat har ankommet vestfronten. Flyene tilhørte en helt nyopprettet avdeling; Jagdstaffel 2, gjerne omtalt som Jasta 2. Jastaene er endelig etablert etter påtrykk fra Oswald Boelcke, og innebærer en betydelig kraftsamling sammenlignet med de tidligere KEKene. Det er nå etablert genuine jageravdelinger, som har som mål å etablere luftherredømme.


                                                          Replika av senere modell av Albatros - D.V - med såkalte V-struts pga mindre undervinger

                                                          Det er til nå etablert 7 Jastaer, og blant disse har nettopp Jasta 2 en særstilling – den ledes av ingen ringere enn Boelcke selv, som er tilbake etter å ha blitt satt på bakken av Keiseren (som var bekymret for å miste Boelcke i kamp så raskt etter Immelmann). Nå er han tilbake i lufta, stasjonert ved Somme, og med seg har Boelcke piloter han selv har plukket ut, inkludert Erwin Böhme, og et ungt talent Boelcke har merket seg: Manfred von Richthofen (von Richthoven oppnår ingen suksess den 16. september, men oppnår sin første offisielle nedskytning allerede påfølgende dag: 17. september 1916). Boelcke bruker mye energi på å videreføre sine egne tanker om stridsteknikk og taktikk til sine øvrige piloter. Særlig stresser Boelcke at det sentrale er at Jastaen oppnår seire, ikke hvilken pilot i Jastaen som blir kreditert for nedskytningen:

                                                          Opprinnelig skrevet av Oswald Boelcke
                                                          Everything depends on sticking together when the Staffel goes into battle. It does not matter who actually scores the victory as long as the Staffel wins
                                                          Samarbeid og samhandling skal dermed være i høysetet. Jasta 2 blir som en følge av dette gjerne omtalt som fødestedet til jagertaktikk.

                                                          De nye flyene, Albatros D.I og D.II utgjør et markant steg oppover for tyskerne. Den elegante jageren er utpreget strømlinjeformer, og kan oppnå hastigheter som langt overstiger det Fokker Eindecker og Halberstadten hittil har klart. Flyet har også en klar fordel over tidligere fly: Albatrosen er utstyrt med ikke bare ett, men to maskingevær som er synkronisert til å skyte gjennom propellradiusen. I forhold til eldre fly er ildkraften dermed fordoblet. Albatrosene britene møter er så ferske som de kan få blitt, luftkampene 16. september skjer allerede samme dag som Jasta 2 har mottatt sine nye fly – 5 Albatros D.I, samt 1 Albatros D.II til Boelcke.


                                                          Tidlig Albatros - merk større undervinger og vertikale struts, som skiller den fra senere utgaver

                                                          Albatrosen viser seg da også å være overlegent de allierte motstanderne den møter høsten 1916. Selv om både britenes DH.2 og franskmennenes Nieuport 17 er mer manøvrerbare, er Albatrosen betydelig raskere, og kraftigere bevæpnet. Den eneste allierte jageren som kan måle seg er Spad VII, men denne er til gjengjeld vanskeligere å manøvrere, og er dårligere bevæpnet enn Albatrosen.

                                                          Tidlig september 1916 er antallet begrenset til 5 Albatroser i Boelckes Jasta 2. Produksjonen er imidlertid i full gang. Allerede den første trefningen er et stygt sjokk for britene, som så langt har vært vant til ganske begrenset motstand i luften, som følge av den tyske kraftsamlingen ved Verdun. Snart kommer imidlertid Albatros til å utgjøre ryggraden i det tyske jagerflyvåpenet, en stilling det i praksis skal vise seg å ha krigen ut, og kommer umiddelbart til å gjøre et dypt inntrykk på RFC. Den første høstmåneden skyter tyske fly ned 123 britiske fly - mot egne tap på kun 27.


                                                          Beidh a lá leo

                                                          Kommentér


                                                          • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                                                            18 september går Rumenerne over Donau og holder en del av både Bulgaria og Østerrike-Ungarn, her når de sitt høydepunkt i okkupert terreng. Angrepet i Transilvania er besluttet stoppet av de allierte, men også angrepet på Bulgaria går tregt, bare noen kilometer om dagen.
                                                            Click image for larger version

Name:	Rumanian-soldiers-march-to-war.jpg
Views:	1
Size:	76,4 KB
ID:	866490
                                                            Rumenske Soldater På marsj
                                                            Click image for larger version

Name:	33pd8y8.png
Views:	1
Size:	149,0 KB
ID:	866492
                                                            Rumenske Soldattyper, Det er tydelig med både Østerisk-Ungarsk og Fransk Inspirasjon i Uniformene, noe som kommer av at man har vært under innflytelse fra flere Stormakter over tid.

                                                            Rumenerne har problemer med å krysse Donau da det har vært uvær i natt, som Østerisk-Ungarske elveflotiljer har utnyttet.
                                                            Click image for larger version

Name:	bodrog_2.jpg
Views:	1
Size:	32,1 KB
ID:	866488Click image for larger version

Name:	aC6OoT1.jpg
Views:	1
Size:	125,0 KB
ID:	866489
                                                            Monitorene i elveflotiljen

                                                            Samtidig iverksetter sentralmaktene sitt motangrep under Ledelse av von Falkenhayn med 9. armé i Transylvania og med Macensen i syd med en multinasjonal styrke bestående av Tyske, Bulgarske og Tyrkiske styrker. Macensen har Angrepet siden den 8. September men, Rumenerne håper å kunne avskjære ham med sin operasjon og inntar faktisk Silistra.
                                                            Click image for larger version

Name:	WW1-Erster-WeltkriegGen-von-Falkenhayn-1916.jpg
Views:	1
Size:	48,1 KB
ID:	866491
                                                            Falkenhayn med sin stab, dette blir en mobil operasjon, noe kjørebrillene for automobilbruk vitner om.

                                                            En av Soldatene i 9. Armé er Erwin Rommel.
                                                            Død ved Kølle!
                                                            Bla bla... Hybrid warfare is easy

                                                            Kommentér


                                                            • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                                                              Romanias Militære styrker

                                                              Marinen
                                                              Var liten og hadde sin hovedstyrke på Donau med elvemonitorer og kanonbåter, disse støttet stort sett landoperasjoner mens den lille og foreldede svartehavsflåten ikke spilte videre rolle.
                                                              Click image for larger version

Name:	ro_of_11.jpg
Views:	1
Size:	21,0 KB
ID:	866495
                                                              Brătianuklasse elvemonitor, den største typen på Donau.

                                                              Hæren
                                                              620 000 mann med den sedvanlige 1/3 del i logistikk og støtte, så godt som alle var analfabeter. Franske offiser som fulgte rumenernes operasjoner bemerket hvor umoralske og ubrukelige offiserene var og, britiske observatører …felt that the operations of the Romanian armywould make a public-school field-daylook like the execution of the Schileffelln plan…*

                                                              Click image for larger version

Name:	brvleztt3wmnd1ebljxp_thumb.jpg
Views:	1
Size:	131,5 KB
ID:	866498
                                                              Kong Ferdinand Og Dronning Marie inspiserer troppene.

                                                              Den rumenske hæren hadde delvis ganske moderne materiell fra diverse opphav, ingen ting var likt som det den eneste Allierte de delte grense med, Russland. Rumenerne manglet i likhet med de fleste andre krigførende også særlige mengder med moderne haubitser.
                                                              Click image for larger version

Name:	300px-CasinValley1917.JPG
Views:	1
Size:	19,6 KB
ID:	866497
                                                              Noen få gode Haubitser.


                                                              Videre var Romanias jernbanenett dårlig utbygget selv sett opp i mot det relativt dårlig styrte Habsburgske rutenettet.
                                                              Hvorfor el liten nasjon med det utgangspunktet valgte å gå in i krigen er ett spørsmål med mange svar, ingen av dem spesielt smarte, sett fra 2016.

                                                              Click image for larger version

Name:	marasesti-battle-romania-ww1-first-world-war-one-romanian-soldiers-heroes-army-23.jpg
Views:	1
Size:	94,1 KB
ID:	866499
                                                              Rumenske soldater med Vickers og Franske hjelmer

                                                              Siden Rumenerne sliter har Russerne sent forsterkninger, ting utarter seg i absurde og tragikomiske vendinger. Russeren hater rumenerne på alle nivåer, en General sammenligner det å få rumenerne til å kjempe en moderne krig med det å lære ett esel å danse ballett. Russiske soldater plyndrer seg frem gjennom den Rumenske landsbygda, mens rumenske avdelinger overgir seg til dem i den tro at de er Bulgarere.

                                                              Mackensen har i dag stoppet sin fremrykning i Dobruja, Rumenernes krysning av Donau lenger vest går svært dårlig.
                                                              Click image for larger version

Name:	Gerhardtappen.jpg
Views:	1
Size:	191,1 KB
ID:	866496
                                                              Gerhard Tappen, Mackensens Stabsjef. MAO. han som styrer de sørlige operasjoner.




                                                              *De russiske tilbakemeldingene ville ikke Norman Stone gjengi i sin klassiker The Eastern front.
                                                              Død ved Kølle!
                                                              Bla bla... Hybrid warfare is easy

                                                              Kommentér

                                                              Fremhevede emner

                                                              Collapse
                                                               

                                                              Forsvarets jobbsøkerregister

                                                              Militær kompetanse tar lang tid å skape og koster forsvaret masse. I løpet av de siste 4 årene så har det vært gjort test på et jobbsøkeregister. Disse testene har vært vellykket og rulles nå ut i større skala. Ønsker du deg tilbake i Forsvaret igjen så er det bare å registrere seg.



                                                              https://forsvaret.no/jobb-i-forsvaret/jobbregister...
                                                               

                                                              Sikkerhetsloven


                                                              (Illustrasjonsfoto: Denne posten er ikke gradert.)


                                                              Vi fikk ny sikkerhetslov 1.januar 2019: https://www.nsm.stat.no/publikasjone....-januar-2019/


                                                              Det ble utgitt en serie veileder utover høsten i fjor: https://www.nsm.stat.no/publikasjone.../veiledninger/...
                                                               

                                                              UD 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet

                                                              UD 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet har kommet ut med en ny utgave:

                                                              https://forsvaret.no/fakta_/ForsvaretDocuments/UD%202-1%20(norsk).pdf

                                                              ...
                                                               

                                                              COVID-19 virusutbrudd

                                                              En ny type coronavirus som nå sprer seg i Kina.

                                                              Det ble først oppdaget i midten av desember i millionbyen Wuhan i sentral-Kina. Viruset tilhører coronavirus-familien, men dette er en helt ny variant som ikke er oppdaget tidligere. Det finnes forskjellige typer coronavirus innenfor denne familien, men denne genetiske koden ligner mest på SARS av de vi kjenner til.
                                                              Mest sannsynlig...
                                                               

                                                              Fokus: Militærmisjonen i Brussel (MMB)

                                                              Forsvaret i NATO

                                                              Norge har en egen delegasjon ved NATOs hovedkvarter i Brussel, NORDEL, som ledes av en ambassadør. NATO-ambassadøren er Norges faste representant til NATOs Råd. Utenriksministeren møter vanligvis i Rådet to ganger i året.

                                                              Forsvarsdepartementet er representert i NORDEL med en forsvarsråd.

                                                              Politiske avgjørelser i rent militære saker treffes i komiteen...
                                                               

                                                              Fokus: Etterretningstjenesten


                                                              Etterretningstjenesten


                                                              Etterretningstjenesten er ​Norges militære og sivile utenlandsetterretningstjeneste. ​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​ ​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​HVE M ER ETTERRETNINGSTJENESTEN, OG HVA GJØR VI?

                                                              Selv om tjenesten er en integrert del av Forsvarets organisasjon og virksomhet, løser tjenesten oppdrag for hele myndighetsapparatet og arbeider...
                                                               

                                                              Generell nyhetstråd om Forsvarets sanitet

                                                              NATO har en flernasjonalt militært sykehus i Kabul, der flere land bidrar med personell og midler. Fra neste år vil Norge bidra med om lag 35 personer til sykehuset. Av disse skal de fleste lede, organisere og drifte sykehuset, mens et mindre antall personer inngår i et kirurgisk team.

                                                              https://www.regjeringen.no/no/aktuel...tan/id2680324/
                                                               

                                                              Fokus: Forsvarets logistikkorganisasjon

                                                              Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) er en selvstendig driftsenhet i Forsvaret.


                                                              FLO har ansvaret for forsyning til Forsvaret, herunder forsyningslagre, driftsanskaffelser, distribusjon og transportkontroll. I tillegg har FLO de verkstedene i Forsvaret som utfører tungt vedlikehold mot alt fra Sjøforsvarets fartøyer til Hærens og Heimevernets stridsvogner, kjøretøy og våpen, i...
                                                               

                                                              Tema: Forsvarets ledelse og fellesinstitusjoner

                                                              I går ble viseadmiral Elisabeth Natvig innsatt som ny sjef for Forsvarsstaben, og nr 2 i Forsvaret.





                                                              https://forsvaret.no/aktuelt/natvig_ny_sjeffst...

                                                              Donasjoner

                                                              Collapse
                                                              Working...
                                                              X