Milrab - gears you there

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Collapse
This topic is closed.
X
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

    5. januar 1918

    5. januar 1918 trer omsider den nye russiske nasjonalforsamlingen sammen. Det viser seg imidlertid raskt at denne er på kollisjonskurs med sovjetene. Nasjonalforsamlingen avviser dekretene om land og fred som ble utstedt av Lenin i november.

    Bolsjevikene, samt medlemmene av SR som samarbeider med dem, forlater forsamlingen. Deretter jager væpnede vakter som var utplassert av bolsjevikene ut de resterende delegatene. Neste dag beordrer Sovjetkongressen nasjonalforsamlingen oppløst, da denne ifølge Sovjetkongressen ikke i realiteten representerer proletariatet og bøndene. Oppløsningen fører til omfattende demonstrasjoner i Petrograd, men disse spres når bolsjevikiske tropper skyter over hodene på demonstrantene.
    Beidh a lá leo

    Kommentér


      8. januar 1918

      President Woodrow Wilson presenterte for to dager siden sine 14 punkter for fredsforhandlingene i Europa etter krigen. Litt prematurt, kanskje, men Wilson var svært opptatt av å få til en god fredsløsning. Han ble da også tildelt Nobels fredspris i 1919 for blant annet disse punktene.

      Punktene var:
      1. Ingen hemmelige avtaler
      2. Fritt hav
      3. Fri og lik handel
      4. Nedrustning under garantier
      5. Upartisk ordning av koloniene, med respekt for de innfødte
      6. Tilbaketrekking av alle fremmede tropper i Russland
      7. Gjenopprettelsen av belgisk uavhengighet
      8. Alsace-Lorraine skulle igjen bli fransk
      9. Italias grenser skulle trekkes etter nasjonalitet
      10. Selvstendig utvikling for folkene i Østerrike-Ungarn
      11. Frigjøre de okkuperte områdene på Balkan. Serbia skulle få tilgang til havet. Grenser trukket etter nasjonalitet
      12. Selvstendig utvikling for ikke-tyrkere i Tyrkia
      13. Uavhengighet for Polen med polsk tilgang til havet
      14. Opprettelsen av Folkeforbundet


      De andre stormaktene var skeptiske, og avtalepunktene førte til en god del konflikter.



      Thomas Woodrow Wilson, demokrat og USAs 28.president i tidsrommet 1913-1921.
      Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

      Kommentér


        Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

        9. januar 1918 (27. desember 1917 etter den julianske kalenderen) annonseres dannelsen av Volunteer Army, med utgangspunkt i Alekseyevs organisasjon. Alekseyev er fremdeles lederen for styrken, men Kornilov – som ble arrestert av Alekseyev etter Kornilov-affæren – har nå sluttet seg til styrken, og fungerer som øverstkommanderende for styrkene. Styrken teller pr. januar 1918 ca. 4 000 mann, en meget beskjeden styrke sammenlignet med bolsjevikenes masser.
        Beidh a lá leo

        Kommentér


          Snipere på vestfronten - mottiltak

          Passive tiltak.

          Britene oppdaget at tyskerne ikke fulgte regelboken når det gjaldt ridderlighet. Tyske skarpskyttere plukket bevisst ut offiserene. Offiserene var lett gjenkjennelige med bandolær og revolverhylster. Efter en tid med unødvendig store tap ble det besluttet å gjøre offisersuniformene mer lik de meniges og utstyre dem med rifler i stedet for revolvere.



          Et annet tiltak var å dekke over skyttergravene med lerretsduker. Dette var vanlig efter artilleriangrep hvor det var nødvendig å reparere stillingene.

          Aktive tiltak.

          Den beste måten å bekjempe fiendens snipere på er å bruke egne snipere. Derfor er fiendens snipere snipermål nr. 1.
          Eliminasjon av fiendens snipere var derfor en totrinns prosess. Først lokalisere ham og derefter ta ham ut, som oftest med presisjonsild fra egne snipere.
          Det vanligste trickset var å få fienden til å skyte mens en eller flere snipere observerer og forsøker å se hvor skuddet kommer fra. Det enkleste trickset i boken er en hjelm eller lue på en pinne. Men det lurte neppe en trenet sniper.



          Man brukte i stedet livaktige hoder av pappmasje. Det var viktig at hodene så så ekte ut som mulig at fienden lot seg lure selv når han observerte dem gjennom et teleskop eller kraftig kikkert. Hodene ble derfor laget av skulptører, lærere og studenter ved kunstakademier.



          Et sjeldent eksemplar av et hode av pappmasje – svært få overlevde krigen.

          Efterhvert ble det utviklet relativt avanserte teknikker for å lokalisere fiendens snipere.
          Illustrasjonene under viser hvordan man kan observere gjennom kulehullet i modellhodet for å lokalisere skytteren.


          Begge sider begynte så å utstyre sniperne med pansring. Både kroppspanser og en ekstra stålplate foran hjelmen. Eller en stålplate å gjemme seg bak.


          Tysk soldat med hjelm- og kroppspansring



          Panserplate med skytehull.

          Mottiltaket mot disse var gjerne elefantriflen - Hesketh-Prichards favoritt.


          Holland & Holland dobbeltløpet elefantrifle

          Eller det tyske «Tankgewehr M1918»

          Men det var ikke bare egne snipere som ble brukt. Ingeniørsoldater var også fine å ha. Populære sniperposisjoner som fienden okkuperte med jevne mellomrom eller stillinger man antok kunne bli brukt til dette, kunne bli underminert i løpet av nattens mulm og mørke og når så sniperne var på plass, ble ladningen satt av med elektrisk avfyring.
          Det stod heller ikke på ressurser om man ønsket å få has på en sniper. Ingen av sidene nølte med å sette inn tungt artilleri om det ble ansett som nødvendig.

          There is nothing that can't be solved by the proper use of high explosives.

          Kommentér


            Krigens gang

            Med historiens fasit i hånd kan vi se at det siste krigsåret har startet, og kanskje tenke at løpet er kjørt for tyskerne, slik det for alle praktiske formål var for dem like lang tid før de måtte kapitulere i andre verdenskrig. Dette er langt i fra riktig. Med Russland ute av krigen, store tap hos både briter og franskmenn, og med et USA som ennå ikke har bidratt med noe av betydning på slagmarken, er situasjonen ikke god for ententen. De følgende sitatene fra Underhuset 14 januar 1918 skal forsøke å belyse hvordan britene så på saken i datid.

            De ordrette sitatene kommer fra http://hansard.millbanksystems.com/c...ment-proposals .

            ImageVaultHandler.aspx.jpg

            Det er Sir Auckland Geddes, Minister of National Service, som foredrar saken i Parlamentet. Hans anliggende er å få godkjenning til å skrive ut ytterligere 420 000 - 450 000 mannskaper til tjeneste, ved at en større andel av de som nå jobber i sivil industri kan kalles inn. Han holder en lang tale, hvor bare noen hovedpunkter skal belyses nå.

            Først ser han på det faktum at andre land kaller inn flere årsklasser enn britene som soldater:
            Already the Germans have had to place lads of eighteen in the trenches on the Russian Front, as compared with the British age limit of nineteen for service overseas, the French limit of twenty for service in the field, and the American age limit of twenty-one. Not only are our enemies employing younger men than we are, but in Austria the upper age limit has been raised as high as fifty-five.
            Imidlertid konkluderer han med at det ikke er hensiktsmessig å kalle inn yngre eller eldre, da det vil gå ut over kvaliteten.

            Så adresserer han det store problemet med Østfronten:
            If we assume—and it appears to be the only safe assumption—that the Germans will be able to withdraw the whole of the German divisions which were on the Eastern Front when the armistice began, and are suitable for offensive operations, and to entrust the defence of their Eastern Frontier to Landwehr and Landsturm formations, they will he able to bring to the Western Front some thirty-eight divisions.
            Og ikke nok med det:
            The remaining divisions, though unsuitable for active fighting in the West, can undoubtedly be used to supply individual men as drafts to replace casualties on the Western Front. This process has in fact been in operation for several months past, seasoned soldiers having been transferred from regiments on the Eastern Front to units on the Western Front, their places being taken by the youngest class of recruits, who, in turn, are made into seasoned soldiers on the Eastern Front. We cannot count that less than 950,000 men will be made available in these ways. They will comprise fighting personnel of all kinds—Infantry, Artillery (heavy and light), machine-gun teams, aeroplane squadrons, gas companies, and trench mortars.
            Så gjør han noen, kanskje vel optimistiske beregninger på vegne av sentralmakten, som innebærer at også et større antall divisjoner fra Østerrike-Ungarn skal kunne frigis til enten Vestfronten eller fronten i Italia:
            Taking all these factors into consideration, the secession of Russia from the Allies has added to the potential enemy strength on the Western Front, including Italy, possibly as many as 1,600,000 men, without taking into consideration the reserves which would otherwise have been required for service on the Russian Front.
            Det er vel verdt å stoppe opp et øyeblikk ved en antagelse om at fienden kan mønstre 1,6 millioner nye soldater, noen av dem veteraner (selv om noe av dette kan være et salgspitch overfor Underhuset).

            Han er dog ikke helt pessimistisk:
            It is obviously impossible for me to state precisely the strengths in the field and in reserve of the Armies of Britain and her Allies, but I can assure the House that they are at present in relative numbers and morale in a position to face at least on equal terms the forces of the enemy at present opposed to them, and that, if the necessary reinforcements are found during the present year, as without doubt they can and ought to be found, having regard to the resources of the Allies, they can face any additional forces which the enemy can bring into the field. As the full force of America comes into play the endurance of the Allies will be justified by the establishment of a superiority which should prove the sure herald of complete and final victory.

            Ministeren gir oss så et overblikk over egne styrker:
            In August, 1914, the total personnel of the Navy was less than 150,000. The Regular Army, including Reserves and Special Reserves, amounted on mobilisation to about 450,000 men. The Territorial Force contributed some 250,000 more. Of one sort or another, therefore, there were available 700,000 soldiers, of whom over 100,000 were serving in foreign stations, leaving something less than 600,000 men, at least half of whom were only partly trained, available both for the defence of the United Kingdom and for the Expeditionary Force. From the outbreak of war to the present time, the expansion of our armed forces has continued. The Navy from 150,000 in August, 1914, stood in October, 1917, at 400,000. The British Army to-day has on its rolls over 4,000,000 men.
            Så kommer han til saken:
            But when all this is done, if we are to expand the Navy and the Air Force as we propose, and to maintain the Armies in the field, it is necessary to proceed immediately to raise in His country 420,000–450,000 men from among those now in civil life. These figures must be regarded as the absolute minimum, and it may well be that the exigencies of the military situation will in 1918 necessitate the withdrawal of a still larger number of men from the ranks of industry.
            Deretter drøfter han tre muligheter for å få til dette. De to første går på å senke henholdsvis øke vernepliktsaldren, som vi har hørt. Det tredje går på å innføre verneplikt i Irland. Alle tre forkastes av forskjellige grunner. Han sier at man nok ville gått inn for en eller alle disse opsjonene dersom man virkelig måtte, men nå har man valgt å kalle inn større grupper ved å fjerne en del fritaksordninger for dem som er i jobb. Gifte menn skal for eksempel ikke lengre havne sist i køen av de som kalles inn - heretter skal det etableres kvoter basert på type jobb, hvor færre kalles inn fra krigsviktig industri enn fra andre virksomheter, men hvor alder og sivilstatus skal telle mindre. Man skal stadig vekk kalle inn flere fra de yngste årsklassene, men søke å få dem erstattet med skadete veteraner hvor mulig.

            Kvinner får også en viktig rolle når det gjelder å etterfylle behovene hos industrien som må avgi menn til de væpnede styrkene:
            (...)it is now possible, week by week, to follow up the supply of men to meet the different demands, and to determine, week by week, how available labour has been disposed of. The prospective demands have been examined. They amount to 439,000 persons in all, of which 320,000 were for men (70,000 skilled and 242,000 unskilled) and 119,000 for women. As I have stated, some of these have already materialised and now form part of the current demand.
            The demand for 119,000 women is almost entirely for the Ministry of Munitions, and it is additional to the demands which will be made for the various women's corps.
            Synliggjøringen av kvinners evne til å jobbe i tradisjonelle mannsdominerte yrker var også en del av kvinnefrigjøringens tidsånd, og det er da også bare tre uker til en ny lov går gjennom Parlamentet, som gir stemmerett til kvinner over 30 som tilfredsstiller visse krav. I valget som holdes mot slutten av året utgjør kvinner 43% av de stemmeberettigete, selv med den høye aldersgrensen, fordi tapene blant de yngre mennene hadde vært så store.

            I talen sin benytter Geddes også sjansen til å takke av sin forgjenger:
            Before passing to a consideration of the work of that Department of my Ministry which I took over from the old National Service Department, I should like to pay a sincere tribute of respect to Mr. Neville Chamberlain. Much misunderstanding still exists with regard to his position and actions. The problems of National Service are varied and manifold, and Mr. Chamberlain's personal contributions to the solution of the man-power problem were both solid and valuable. To him, I think, is due the credit of finally convincing the country of the need of a Ministry to work out the problem of the strategical use of man-power; and when he had done this he resigned and left to his successor the work of building up such a Ministry as his pioneer work alone had made possible.

            I ordskiftet som følger talen får vi blant annet følgende dialog mellom to av debattantene:
            §Mr. PRINGLE After all, this is a far more critical time than May, 1916. The situation has developed in many ways since then, and even taking the admissions of members of the Government, we know that the situation of this country and the Alliance has never been worse than it is to-day. The Minister of Munitions said only a day or two ago that the British Empire was now hanging in the balance. That is a very serious situation.

            §Mr. D. MASON He is a most unreliable authority.

            §Mr. PRINGLE But he still remains a member of His Majesty's Government. Undoubtedly, even allowing for the natural exaggeration of the Minister of Munitions, the situation is sufficiently serious. Everyone will admit that it is far more serious than in 1916; in fact, the statement of our strategy during the present year indicates clearly that it is very much worse.
            Det er uenighet å spore, men man kan bli slått av alvoret i situasjonen, og det faktum at ingen tror at krigen allerede er vunnet på dette tidspunktet.
            Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

            Kommentér


              18. januar 1918

              I Russland samles den nye konstituerende forsamlingen som er valgt av folket for å etablere et nytt styresett for landet etter revolusjonen. Møtet varer imidlertid bare i et par timer. Bolsjevikene og deres allierte i SR er i mindretall, og taper avstemningen. Bolsjevikene forlater da møtet, og umiddelbart etter jager de væpnede vaktene bolsjevikene har plassert rundt møtelokalene resten av deltakerne ut. Affæren resulterer i protester i Petrograd, men disse spres av bolsjevikske soldater som skyter over hodet på demonstrantene. Dermed er den nyvalgte forsamlingen ute av spillet. Bolsjevikene rettferdiggjør dette med å hevde at forsamlingen ikke hadde blitt valgt på en måte som virkelig representerte proletariatet og bøndene i Russland.

              Samtidig reorganiserer Trotsky Den Røde Garde, og omdanner den til en ny organisasjon: Den Røde Armé.

              Imens diskuterer de ulike partene på vestfronten videre strategi.

              Britene samles til møte 7. januar. Frykten nå er et tysk angrep mot den franske hæren, som britene ikke har mye tiltro til. Haig foreslår å fortsette offensiven i Flandern, for å ivareta initiativet, og trekke oppmerksomheten bort fra franskmennene. Dette faller imidlertid ikke i god jord hos Lloyd George, som har sett seg lei på Haigs stadige offensiver. For å stagge Haig har Lloyd George tatt i bruk det mest effektive virkemiddelet han har (bortsett fra å sparke Haig): Begrense flyten av nye reserver til vestfronten til et minimum. Dermed går Haigs divisjoner i Frankrike konstant underbemannet, som umuliggjør en ny offensiv, mens friske, ferdigtrente reserver hoper seg opp i England - i januar 1918 befinner nærmere 650 000 mann seg i England, mens Haig mangler 150 000 for å nå full styrke for sine divisjoner.
              For å gjøre saken enda verre går Lloyd George med på å overta enda et frontstykke fra franskmennene, som innebærer at Haig nå får enda mer land å holde, med underbemannede divisjoner etter slagene høsten 1917.

              Blant annet som en følge av dette reorganiseres den britiske hæren i januar 1918: Brigadene reduseres fra fire til tre bataljoner hver, som innebærer at 141 bataljoner fjernes. Dermed kan britene opprettholde det samme divisjonsantallet - slik at fronten på papiret ser like sterk ut - med færre menn. Unntakene er de såkalte Empire-divisjonene, ANZAC, etc.

              Kort tid etter samles de allierte for å legge planer for 1918. Uenighetene er mange, men etterhvert enes de allierte - etter at Lloyd George har insistert på det - om en offensiv mot Tyrkia, for å presse dem ut av krigen. Offensiven skal imidlertid ikke føre til at vestfronten underbemannes, og får ikke starte før om tidligst to måneder. De allierte klarer heller ikke å få stablet på beina den felles reserven de har snakket om siden i fjor høst, selv om alle er enige om at det er en god ide.

              Mens dette pågår legger tyskerne sine planer for 1918. Det er nå inngått en våpenhvile med Russland, og den fronten kan dermed bemannes ned til et minimum. Amerikanernes inntog i krigen innebærer imidlertid at tyskerne ganske snart vil møte en uovervinnelig overmakt på vestfronten. Forsøk på fredsinitiativ i desember 1917 hadde blitt blankt avvist av de allierte. Dermed gjenstår kun en mulighet: Et forsøk på å avgjøre krigen i vest før amerikanerne kommer.

              Tidsvinduet for denne operasjonen er lite, men til stede: Ved å overføre styrker fra østfronten til vestfronten nå kan tyskerne bygge opp et tallmessig overtak de kan bruke til å bryte gjennom frontlinjene og avslutte skyttergravskrigen. P
              Angrepet skal iverksettes så tidlig som mulig, så snart vinteren er over, og føret tillater en offensiv, og skal gjennomføres ved Arras, hvor britene gjennomførte sin våroffensiv i fjor. Tyskerne skal bryte gjennom linjen her, sette en sterk flankesikring mot sør, og så rulle opp den britiske linja mot nord - nesten britenes plan ved Somme i revers, i mye av det samme området, men på en mye større skala. I tillegg skal det gjennomføres støtteoffensiver ved Ypres, og mot franskmennene.

              Beidh a lá leo

              Kommentér


                Dansker i tysk tjeneste

                I første verdenskrig kjempet ca 26 000 dansker fra nordre Slesvig under tysk flagg. Området hadde vært tysk siden krigen i 1864, men soldatene snakket dansk og skrev brev hjem på dansk. Etter en folkeavstemning i 1920 kom også området igjen til å bli dansk.

                Den følgende historien til en av disse soldatene, artilleristen Fredrik Tychsen, er hentet fra http://denstorekrig1914-1918.dk/20-januar-1918/. Han forteller hva han opplevde i dag, 20 januar 1918, i Fuß-Artillerie-Bataillon Nr. 407, nå ved Rosebeke i Flandern.


                Den 20. januar gik vi om morgenen tidlig til stillingen. Vi sang det meste af vejen, eller vi fløjtede. Vi gik gennem Hochlede og den sædvanlige vej ud til stillingen ved “Wilden Mann”. Vi var næppe kommet derud, før vi blev ordret til kanoneme. Englænderne greb an.

                Angrebet var voldsomt, og vi fyrede i “hurtig ild” fra om morgenen til hen på eftermiddagen. Pludselig blev vi afbrudt af en voldsom eksplosion. 3. Skyts var eksploderet. “Rohrkrepierer”. 3 – 4 store nedslag af svært kaliber kom samtidig med røreksplosionen, og der opstod et øjebliks forvirring.

                De fleste løb tilbage, uden at bryde sig om de sårede. Dem lod de ligge.

                Jeg løb imidlertid hen til 3. Skyts, og da krudtdampen og røgen fra nedslagene var borte, fandt jeg Obergefreiter Helferich og kanoner Desselmann ligge hårdt såret og kanoner Bernhard var let såret. Helferich havde fået en tommelfinger revet af, og Desselmann havde fået et svært skud i halsen. Pulsåren på venstre side af halsen var i stykker. Begge var besvimet.

                Desselmann havde tabt meget blod. Jeg trak huden ud omkring såret, tog et stykke sejlgarn op af lommen og bandt det omkring huden, sådan, at blodet ikke kunne komme ud. Dernæst viklede jeg forbindingsstof omkring halsen på ham, hvorefter jeg ordnede Helferichs sår. Jeg bandt hånden af, så blodet blev standset, forbandt såret, og lidt efter lidt kom Helferich til sig selv. Jeg bar Desselmann tilbage, Helferich kunne gå alene; Bernhardt var allerede gået tilbage.

                På min vej tilbage mødte jeg Officiersstelvertreter Würstenhagen. Han spurgte mig, hvor vi kom fra, hvor de andre var osv. (denne begivenhed bragte mig jernkorset). Desselmann var livløs og bevidstløs, jeg sørgede for, at han kom på feltlazarettet, hvor han straks kom under behandling, og senere fik jeg et kort fra ham, at han befandt sig vel.





                Kanon utsatt for løpsspreng - "Rohrkrepierer".
                Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                Kommentér


                  10. februar 1918

                  Ved vestfronten har General Gough avdekket at Oskar von Hutier nå er til stede på motsatt side av frontlinjene, som umulig kan være et bra tegn. Goughs front er notorisk svak, og bør gi grunn for bekymring. For nå er imidlertid Goughs forespørsler om forsterkninger begrenset til arbeidsavdelinger og en ekstra rekognoseringsskvadron fra RFC.

                  Samtidig bryter fredsforhandlingene mellom sentralmaktene og Russland sammen. Trotsky erklærer overfor tyskerne at Russland ikke kommer til å underskrive noen fredsavtale. Til tilhørernes store overraskelse erklærer han imidlertid også at Russland heller ikke kommer til å fortsette å føre krig. Istedet kommer russerne simpelthen til å demobilisere og trekke seg ut.
                  Beidh a lá leo

                  Kommentér


                    15. Februar 1918

                    Det er ikke bare Oskar von Hutier sin ankomst som har blitt observert av de allierte. Otto von Below har fått kommandoen over 17. Armee som nå står ved Cambrai, rett nord for Oskar von Hutier sin 18. Armee som står ved St. Quentin. Når disse to bautaene innen tysk manøverkrig er på samme sted til samme tid så tegner det et ganske klart og dystert bilde for de allierte. 1) Tyskerne har til hensikt å drive samvirke i stor skala i, rundt og sør for Somme sektoren, og 2) Hovedtyngden av den tyske offensiven er siktet mot de britiske styrkene som ikke er på sitt beste sett opp mot de siste 12 månedene.

                    Kommentér


                      18. februar 1918

                      17. februar varsler tyskerne russerne om at offensiven vil bli gjenopptatt påfølgende dag etter at russerne trakk seg fra fredsforhandlingene forrige uke. 18. februar innleder tyskerne operasjon Faustschlag. 53 divisjoner rykker frem mot Narva, Smolensk og Kiev. De russiske skyttergravene er praktisk talt tomme, og russerne er ikke i stand til å yte motstand.
                      Beidh a lá leo

                      Kommentér


                        3. mars 1918

                        3. mars 1918 signeres traktaten ved Brest-Litovsk.

                        Siden forhandlingene brøt sammen i februar 1918 har tyskerne gjenopptatt sin offensiv, som praktisk talt ikke møter motstand. Russernes håp har vært at de ved å hale ut fredsforhandlingene kan vente til revolusjonen også bryter ut i Tyskland, og dermed berge situasjonen. Nå er det imidlertid klart at det ikke kommer til å skje. Tyskerne kommer til å stå i både Petrograd og Moskva innen svært kort tid. Under slike omstendigheter har russerne intet annet valg enn å signere en fredsavtale.

                        Avtalen er hard for russerne. Statene i Baltikum samt russiske deler av Polen etableres som egne stater under tysk kontroll eller avgis til Tyskland, og Kars Oblast i Kaukasus avgis til tyrkerne. Russland må også avgi Ukraina, som opprettes som egen uavhengig stat. Russland avstår også fra territorielle krav i Finnland, som de forsåvidt allerede har innfunnet seg med etter at Finnland erklærte seg uavhengige i 1917.



                        Russland er dermed både formelt og reelt ute av krigen.
                        For Tyskland innebærer dette at styrkene på østfronten frigis til den planlagte våroffensiven på Vestfronten - ca. 1 million mann. En god del må imidlertid være igjen, i områdene som er avgitt fra Russland.



                        Russerne på sin side har sitt å stri med - den russiske borgerkrigen er nå i full gang. Den Røde Arme under Trotsky kommer etterhvert til å gå seirende ut av denne, men det ligger år frem i tid.
                        Beidh a lá leo

                        Kommentér


                          Spanskesyken

                          I dag morges meldte menig Albert Gitchell i US Army seg for militærlegen med forkjølelsessymptomer. Før lunsj var over 100 av medsoldatene hans smittet. En teori er at dette var de første kjente tilfellene av det som skulle bli kjent som spanskesyken. (For ordens skyld er det to andre teorier: en sier at sykdommen startet i Asia og den andre at den oppsto i Frankrike eller England.)

                          Uansett sprer den seg raskt, og er i mai kommet til Spania, hvor Kongen blir smittet, derav navnet spanskesyken. I juni er det blitt en pandemi, og soldater på begge sider blir hårdt rammet. Det kommer en ny epidemi til høsten - den alvorligste, og en rundt årsskiftet 1918-1919.

                          Bare i Norge dør 13-15 000 mennesker av spanskesyken, og i USA 675 000. På verdensbasis dør mer enn 20 millioner (noen kilder sier 50-100 millioner), noe som gjør sykdommen enda mer dødelig enn første verdenskrig.

                          2001--fig200130032.jpg
                          Også Edvard Munch fikk spanskesyken, og benyttet anledningen til å lage et selvportrett.


                          https://tidsskriftet.no/2001/12/medi...-norge-1918-19
                          https://www.aftenposten.no/viten/i/0...funnet-arsaken
                          https://sml.snl.no/spanskesyken
                          https://www.history.com/this-day-in-...uenza-epidemic
                          Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                          Kommentér


                            Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                            Ved Vestfronten begynner tegnene på at noe er i gjære å bli stadig flere, til tross for at tyskerne gjennomfører forberedelsene med stor vekt på hemmelighold. Ca 9. mars har tyskerne tilført nesten en million mann til det tiltenkte operasjonsområdet. Disse forbys å bevege seg utendørs på dagtid; alt arbeid gjøres om natten.

                            De første som merker noe er rekognoseringsflyverne i RFC. De har siden slutten av februar merket økt aktivitet i aktivitet på de tyske nettverkene av veier og jernbaner. Fra begynnelsen av mars begynner RFC også å se at det dukker opp store mengder ukjente objekter på tysk side av fronten:

                            Opprinnelig skrevet av Krigsdagbok XVIII korps
                            11 March. The objects already referred to appear to have been largely increased during the past twenty-four hours. As many as 500 are now plainly seen. Each object is about 10' X 5'. It is considered possible that they ate mobile but rather too small for tanks. They may be dummy dumps intended to deceive.
                            For å prøve å få klarhet i hva objektene kan være, prøver britene ulike metoder:

                            2 [12?] March. Objects bombarded. Further information reveals:
                            1. Study of track points to the conclusion that they are mobile and self-propelled.
                            2. 15' X 8' (lorry size)
                            3. Close to known battery positions
                            4. Heavy explosion caused by a direct hit in a recent shoot

                            Mystiske former bak fronten

                            Britene gjør også andre oppdagelser:

                            Opprinnelig skrevet av Lt Simpson
                            Some holes started appearing in No Man's land, well in front of the German wire. These were photographed from the air and there was a big rumpus between the artillery and the trench mortars about who was firing short. They both denied having done so and there was much consultation about it, but no conclusions were reached and the matter was forgotten, no action being taken. Later, when I was a prisoner of war, I found that these were deep holes dug out by the Germans and obviously used to shelter their assault infantry, a sort of overflow from their trnches in an area unlikely to be shelled by British artillery. On reflection afterwards, we thought it was a damned clever idea.
                            Summen av observasjoner leder britene til å konkludere med at et tysk angrep er nært forestående. Generalstaben regner med at det vil komme to store tyske angrep i løpet av mars; ett mot britene mellom Arras og St Quentin, og et mot franskmennene lenger sør. Britene antar at tyskerne vil forsøke å ta lommen ved Flesquieres, etter kampene ved Cambrai for noen måneder siden. Haig forventer et angrep mot sine styrker over en bredde på 50-65 km. Lommen ved Flesquieres er identifisert som et utsatt område, og general Byngs tredje armé, som holder dette området, instrueres (motvillig) av Haig til å oppgi området ved angrep. Mye tyder på at denne lommen vil bli angrepet - tyskerne har siden 10. mars beskutt denne lommen jevnlig med sennepsgass, som har påført britene betydelige tap.

                            General Gough har også skjønt hva som er i gjære, og at hans egen femte armé (sør for Flesquieres, ved St Quentin) vil være meget utsatt, da arméen allerede er spredt tynt utover fronten (femte armé holder nesten 70 km med 12 infanteridivisjoner og 3 kavaleridivisjoner, mens tredje armé lenger nord holder 45 km med 14 divisjoner). 12. mars ber han om forsterkninger. Svaret han får av stabssjef genlt Lawrence (Haig er på pappaperm) er imidlertid ikke oppløftende:

                            It is considered that it should be possible for you to effect the necessary relief from the resources at present at your disposal which have been increased recently by the addition of one division.
                            Beidh a lá leo

                            Kommentér


                              HMS Furious

                              HMS Furious hørte vi om i tråden om andre verdenskrig blant annet 4.mai 1940. Da forberedte hun seg på å støtte de allierte styrkene ved Narvik-fronten, hvor skipet og de øvrige britiske hangarskipene var til god hjelp under felttoget. Senere i krigen tjenestegjorde skipet i flere farvann, og i 1944 deltok hun i flere raid mot Tirpitz.

                              I dag blir det imidlertid heist kommando på HMS Furious etter en større ombygging. Den tidligere slagkrysseren har allerede vært gjennom én ombygging, og ble testet i rollen som hangarskip høsten før. 2.august 1917 landet en Sopwith Pup på dekket - første gang i historien et fly landet på dekket til et skip i fart. Da fant man imidlertid at det var plundrete for flyverne å manøvrere seg mellom tårnene når de skulle lande, noe som også resulterte i en dødsulykke.

                              Nå er det bare ett tårn, som man ser på bildet under. Flymaskinene lander på det aktre dekket, hvor de fanges opp av det oppspente nettet om det går for fort eller de skulle skjene ut til siden. Så tar de av fra fordekket. Det er ikke mye plass, men de embarkerte Sopwith Camel behøver ikke noen lang flystripe for å ta av. Skipet har også fått heiser for å senke flymaskinene ned under dekk når de ikke skal klargjøres for å fly.

                              HMS_Furious-2.jpg

                              HMS Furious 1918. Senere, mellom 1921 og 1925, blir hele overbygningen fjernet og dekket hevet, slik at det blir ett langt dekk.
                              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                              Kommentér


                                Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

                                Ved Vestfronten fortsetter forberedelsene for den kommende offensiven, på begge sider. 16. mars 1918 starter tyskerne sin fremføring av styrker fra oppmarsjområdene. Fremføringen skal vare i to døgn, så skal styrkene hvile i 36 timer før angrepet starter. Samtidig forflytter også de tyske øverstkommanderende seg til fronten; Hindenburg og Ludendorff forflytter seg til Avesnes i Frankrike 18. mars, hvor også Keiser Wilhelm ankommer 19. mars.

                                Samme dag deserterer to tyske soldater. Soldatene kommer fra Alsace-regionen, som kun har tilhørt Tyskland i 1 1/2 generasjon, og er ikke interessert i å delta i den kommende offensiven. De overgis seg til 36th (Ulster) division, som sender dem videre til sitt korps (XVIII) for avhør. Tyskerne informerer om at en stor offensiv er nært foresåtende og at det nå er samlet ca 100 bombekastere på deres frontavsnitt, som har som oppgave å destruere britisk piggtråd før et infanteriangrep. De kan også informere om at angrepet vil bli innledet med et seks timers bombardement, inkludert gass. Korpset vurderer dette til å dreie seg om et storstilt skyttergravsraid, men informerer likevel femte armé om informasjonen. Som svar iverksetter britene et gass-bombardement mot St. Quentin 19. mars: 3 000 granater med kloringass sendes avgårde.

                                Samtidig får også britene besøk fra regjeringen: 19. mars 1918 ankommer ammunisjonsminister Winston Churchill den britiske fronten. Han møter Haig og hans stabsoffiserer for å diskutere den planlagte produksjonen av stridsvogner, som Churchill håper kan overta for infanteriet. Samtalen glir deretter over på mulighetene for fred, og Churchill spør Haig om hans synspunkt. Haig svarer at Storbritannia etter hans oppfatning bør være innstilt på kompromisser; hvis freden ikke kom snart vil Storbritannias innflytelse i verden kun reduseres, og USA vil etterhvert overta britenes plass på den globale scenen.
                                Beidh a lá leo

                                Kommentér


                                  20. mars 1918

                                  De tyske styrkene er samlet i to armegrupper, den ene under ledelse av kronprins Rupprecht, den andre under kronprins Wilhelm. Rupprecht, den mer erfarne av de to, har ansvaret for den nordre del av teigen, mens Wilhelm har ansvaret for den søndre. Rupprechts gruppe består av von Belows 17. armé og von der Marwitz’ andre armé. Disse to arméene er tildelt hovedrollen i den kommende offensiven: Von Below skal bryte gjennom til Bapaume, mens von der Marwitz skal ta Pèronne. Så skal begge arméene dreie mot høyre, og starte opprullingen av den britiske fronten mot nord. Kronprins Wilhelms gruppe består kun av én armé, Oskar von Hutiers 18. armé. Von Hutier skal bryte gjennom de britiske linjene ved St Quentin og ta byen Ham. Så, mens Rupprechts arméer dreier mot nord, skal Hutier danne flankesikring for de nordre styrkene. Til sammen består styrkene av 74 divisjoner, hvorav 32 er satt inn i første bølge, mens resterende er oppfølgningstyrker og reserve. Tyskerne har 1 700 artilleribatterier med nesten 6 500 skyts, 3 532 bombekastere, 82 flyskvadroner – til sammen sannsynligvis over 1 million mann.

                                  For å oppnå gjennombruddet gjennom de britiske linjene er tyskerne avhengige av at artilleriet lykkes. Planen er lagt av oberst Georg Bruchmüller, som har utmerket seg ved Verdun og nå tjenestegjør som rådgiver for øverstkommanderende ved Vestfronten. Bruchmüller har bestemt seg for å satse på en kort og intensiv forbekjempning, uten foregående innskyting – for å bevare overraskelsesmomentet. Over fem timer skal 1 160 000 granater skytes mot de britiske linjene – nesten like mange granater som britene avfyrte under hele det syvdagers bombardementet som innledet slaget ved Somme. I beskytningen skal det blandes inn fosgengass – sennepsgass velges bort pga dens varige karakter. Håpet er at dette skal holde det britiske artilleriet passive under den tyske beskytningen.

                                  Infanteriangrepet som skal følge beskytningen skal gå over en 80 km bred front, og er tungt basert på infiltrasjon. «Tradisjonell» oppfatning på Vestfronten pr. 1918 er at den innledende artilleribeskytningen (hvis den er kraftig nok) vil ødelegge de fremste linjene og tillate infanteriet å okkupere disse, men at forsøk på videre fremrykning «på direkten» som regel ender med katastrofe. Dette fordi deler av styrkene som regel vil bli stoppet av overlevende motstandsreir, som skaper farlige flanker for de øvrige delene av styrkene. Dette er grunnen til de såkalte «bite and hold»-taktikkene som særlig britene har benyttet seg av. Tyskerne har imidlertid til hensikt å komme seg rundt denne utfordringen: I stedet for å gi infanteriet et fastsatt mål, får de en fremrykningsretning, teiggrenser, og ordre om å rykke så raskt og langt frem som mulig – uavhengig av hva som skjer på flankene. Angrepet skal ledes av spesialtrente stormtropper, som fordeles ut på divisjonene før angrepet. Disse skal forbigå motstandslommer, og rykke dypest mulig bak britenes linjer. Bak stormtroppene komer «kampgruppene», infanteri støttet av maskingevær, bombekastere, og feltkanoner (som for første gang flytter sammen med infanteriet i angrepet), som skal omringe og ødelegge motstandslommene stormtroppene rykker forbi. Fraværende i den tyske planen er stridsvogner – dette våpenet har tyskerne fremdeles ikke ansett som verdt å satse på. De har bygget fire stridsvogner som sammen med fem erobrede britiske vogner skal støtte angrepet, men disse spiller ingen sentral rolle i den kommende offensiven.


                                  Britiske forsvarslinjer
                                  Beidh a lá leo

                                  Kommentér


                                    21. mars 1918 kl 04.40-09.40

                                    Kl. 4.40 21. mars 1918 åpner det tyske artilleriet ild. Drønnet fra kanonene blandes sammen til et kontinuerlig tordenskrall som gjør det umulig å høre den enkelte kanon. Artilleriet kommer til å operere i syv faser: I de første 20 minuttene skyter hvert eneste skyts (med unntak av feltkanonene som skal følge infanteriet) for å oppnå overraskelsesmomentet. Deretter opphører ilden fra bombekasterne, som skal spares til en senere fase. Nå begynner hovedbombardementet, som skal vare i fem timer. Dette fokuserer på ulike deler av den britiske fronten i ulike faser; frontlinjene, kommandoplasser, bakre områder, veikryss, forsyningslinjer, etc. – så langt som 17 km bak frontlinjene. Ilden veksler frem og tilbake, og er forbausende treffsikker og effektiv – kommandoplasser slås ut, og telefonlinjer begravd to meter ned i bakken kuttes nesten umiddelbart.



                                    Tyskerne utfører planen for artilleriet til punkt og prikke, men merker raskt at ett forhold ikke er i samsvar med planen: Ved daggry skulle tyske ildledere egentlig ha korrigert ilden fra noen av batteriene som skyter etter kartdata. Det ligger imidlertid tett tåke over hele slagmarken, og artilleriet må dermed skyte hele programmet i blinde.

                                    Etter hvert som programmet nærmer seg slutten, slutter bombekasterne seg til ildgivningen igjen. Målet er de fremre britiske skyttergravene og piggtråden som beskytter disse. Helt i sluttfasen, kl. 09.35, skyter alle skytsene tyskerne har tilgjengelig trommeild mot de britiske frontlinjene i fem minutter. Det tyske infanteriet har nå beveget seg til utgangsstillingene, og venter. De fremste – stormtroppene og pionerene – har sneket seg langt ut i ingenmannsland for å være så tett på som mulig når angrepet starter.

                                    Kl 09.40 er tiden kommet. Artilleriilden stilner plutselig. Noen sekunder er det stillhet mens artilleriet legger om, deretter starter ildvalsen som skal gå foran infanteriet. Bak beveger infanteriet seg gjennom tåkeheimen, mot de britiske stillingene.
                                    Beidh a lá leo

                                    Kommentér


                                      21. mars 1918: Hovedangrepet

                                      Det tyske infanteriet som rykker frem mot de britiske linjene finner de fremste linjene - fronten i den såkalte "Forward Zone" - stort sett tilintetgjort. Riktignok har flesteparten av soldatene overlevd, og tyskerne møter også på isolerte motstandsreir - og hadde heller ikke forventet annet - men noen samlet linje som yter koordinert motstand mot tyskerne er det ikke snakk om. Svært få av de britiske stillingene som har overlevd er i stand til å yte motstand mot det tyske infanteriet, og stillingene faller som regel etter korte kamper - som regel etter at britene har oppdaget at de er utflankert eller omringet. Innen en time etter at det tyske infanteriangrepet har startet, er den britiske frontlinjen så å si forsvunnet langs hele bredden på 80 km. Flesteparten av mannskapene er enten drept eller tilfangetatt.
                                      Det eneste reelle unntaket er Flesquiéres-lommen, som tyskerne har til hensikt å omringe og derfor ikke angriper direkte, og enkelte isolerte motstandslommer her og der. Det voldsomme artilleribombardementet, kombinert med den tette tåken, har satt de britiske forsvarerne fullstendig ut av spill.



                                      Den neste tematiske fasen retter seg mot de "indre" deler av Forward Zone (se forrige innlegg). Jeg skriver tematisk siden det ikke nødvendigvis er noe kronologisk skille - som regel beveger tyskerne seg på direkten inn i de indre delene, og når disse innen de første minuttene etter kl H.

                                      Hvordan Forward Zone er lagt opp varierer sterkt fra sektor til sektor; i tredje armés teig nord for Flesquiéres består denne delen av støtte- og reserveskyttergraver, mens den i femte armés sektor sør for Flesquiéres består av befestninger og mindre støtteposter. Dette er forsvarsverkene som gjenstår før Battle Zone. Oppdraget deres er å absorbere så mye som mulig av momentumet i det tyske angrepet, påføre mest mulig tap, og sinke dem lengst mulig. Disse sloss isolert i små grupper; kommunikasjonen med egne kommandoplasser er for lengst kuttet, og tåken er en ytterligere isolerende faktor - som bidrar til å gi tyskernes infiltrasjonstaktikk virkningen som er tilsiktet. De følgende sitatene er hentet fra femte armés teig, i sør.



                                      Opprinnelig skrevet av Lt Spiegler, 1. Bayerske Regiment
                                      We were surrounded by acrid cordite smoke and dense fog and could see only a few metres. The main orientation was only possible through the whizzing of our shells and the noticeable direction of the fire. Watch in hand, I was able at first to follow the creeping barrage with my light machine-gun section but, because of the increasing noise of the battle, it became more difficult to rely on the right direction by ear. After about 600 metres, tall, thin soldiers with broad-rimmed, flat steel helmets emerged from the thick fog. We didn't know who they were, having always had the French as opponents before. These men were all pitiful young Englishmen. They had no weapons and their raised arms indicated their surrender. Coming closer, one could see that their faces were marked by the terrible events of the last hours. I felt sorry for them, told our medical orderly to dress one who was badly wounded, and sent the lot to the rear without escort.
                                      De britiske stillingene i de indre delene av Forward Zone faller raskt, som frontstillingene. Stillingene bryter først sammen i sør, i femte armés teig, hvor forsvarerne er særlig tynt spredt. Ved La Fère forsøker én bataljon å forsvare en 5,5 km bred front. Dette er meldingene som registreres fra bataljonssjefen:

                                      Opprinnelig skrevet av Lt. Col. Richardson
                                      6.30: All Keeps badly lumped [shelled]. Considerable trench-mortar activity. Will the two trench mortars taken from line the other day be sent up? Visibility very poor. In touch with nobody, except by runner, not even guns.
                                      07.30 (by Fuller key) Main Keep almost surrounded
                                      07.45: Am not able to ascertain what has happened. Patrols out.
                                      07.50 (by runner): Cannot ascertain situation. O.K. here. Cannot see more than a few yards.
                                      08.00: O.K. at Keep. Cannot ascertain situation. Bomb and machine-gun fire on left. Patrols not yet returned.
                                      08.10: Please sweep my left flank with machine-gun fire
                                      08.20 (to 18-pounder gun near quarry): Sweep my noth flank. Bosche in communication trench between Brickstack and Keep.
                                      08.50 (to Upshot, another Keep): Main Keep still holding.
                                      08.50 (to Uphill): Still O.K. at Keep. Bosche in communication trench and part of wire on east face - I don't think in strength but cannot see 10 yards. Patrols sent out to flanks have not returned.
                                      09.30: Bosche now in old H.Q. but appears lost in small parties. I think a counter-attack would easily drive them back. My casualties very heavy.
                                      Meldingen kl 09.30 er den siste som noensinne registreres fra oberstløytnanten før han blir tilfangetatt med mesteparten av bataljonen sin. Fra bataljonens bakre kommandoplass loggføres følgende melding tre kvarter senere:

                                      10.15: The Adjutant, Captain G.C. Seers, M.C., and 40 O.R.s constitute the remnants of the battalion. Company Sergeant-MajorH.M. Boag and these men withdrew to defend the Battle ZOne with the 2/4th Londons.
                                      En gjennomgående tendens denne vårdagen er at kampene ender plutselig og uventet, ofte som følge av omringelse - noe dette sitatet fra 16. Machine Gun Battalion viser:

                                      Opprinnelig skrevet av Pvt. Parkinson
                                      We were in action for some time and I think we hit many Germans. Then it went quiet and I thought that we had stopped them. I was loading anohter belt into the gun when I felt a bump in the back. I turned round and there was a German officer with a revolver in my back. 'Come along, Tommy. You've done enough.' I turned round then and said 'Thank you very much, sir.' I know what I would have done if I had been held up by a machine-gunner and had that revolver in my hand. I'd have finished him off. He must have been a real gentleman. It was twenty minutes past ten; I know to the minute because I looked at my watch.

                                      Få av de britiske soldatene i Forward Zone i femte armés teig klarer å ta seg tilbake til Battle Zone for å fortsette forsvaret der - til det er den tyske fremrykningen for rask. Den mest markante motstanden ytes ved Epéhy, hvor en britisk motstandslomme med tre bataljoner holder ut - samtidig som de blir vitne til tysk fremrykning på begge flanker. Ytterligere elleve befestninger i femte armés teig holder fremdeles ut rundt kl 12, men disse omringes raskt, og forbigås.

                                      Innen kl 12 er også den britiske Forward Zone som sådan opphørt å eksistere langs mesteparten av fronten. Ikke siden 1914 har man på vestfronten vært vitne til et lignende resultat i en offensiv. Ikke bare er fronten revet opp, britene har også tatt svært omfattende tap i prosessen. Tredje og femte armé i den britiske hæren har i løpet av de første timene mistet til sammen 47 bataljoner med infanteri - mesteparten allerede tilfangetatte, eller omringet av tyske kampgrupper og dermed dømt. Denne innebærer at til sammen nesten 20 % av den samlede britiske kampstyrken allerede er gått tapt. Situasjonen er særlig alvorlig for Goughs femte armé, som har mistet 32 bataljoner i frontlinjen, og har ytterligere 6 1/2 bataljon isolert ved Oise. Gough har mistet ca. 30 % av infanteriet sitt allerede i løpet av slagets første timer. Samtidig har tyskernes tap vært svært små . De tyske enhetene er stort sett intakte, og har heller ikke mistet nevneverdig momentum - de er tvert imot allerede på god vei mot sitt neste mål, britenes Battle Zone.

                                      Det er riktignok ett unntak - i en del av sektoren holder britene fremdeles de fremre stillingene. Dette er ved Flesquiéres, som tyskerne altså planlegger å omringe. Tyskerne har bombardert området med sennepsgass (i seg selv et tegn på at det ikke ville komme noe seriøst angrep her), og har også fulgt opp med infanteriangrep for å holde britene i stillingene. Dette skulle i utgangspunktet ikke skje - som tidligere nevnt har Haig beordret Byng til å oppgi dette området ved eventuelle angrep. Dette er imidlertid ikke Byng særlig villig til å gjøre, kanskje som følge av alle oppofrelsene som måtte til for å erobre dette lendet under slaget ved Cambrai i fjor. Dermed er de tyske styrkene nå på god vei rundt Flesquiéres-lommen, hvor et betydelig antall britiske styrker fremdeles holder stand.



                                      I sør etterspør Gough forsterkninger. Én divisjon sendes raskt i femte armés retning. De to britiske arméene lengre nord, som ikke er under angrep, blir også beordret til å avgi fem divisjoner som forsterkninger. Gough - som altså har mistet 30 % av infanteriet sitt - får imidlertid melding om at de første fire av disse er øremerket tredje armé, og at hans femte armé ikke kan regne med forsterkninger før om tre dager.

                                      På tysk side er nå oppfølgningsstyrkene på full marsj fremover. Feltskytsene - 77mm og 105mm-kanoner trukket av hester og artillerister - har begynt fremrykningen kort tid etter de første infanteristene. Det er imidlertid vanskelig føre, og det tar noen timer før disse får tatt opp stridenmot gjenstridige motstandsreir i Forward Zone. Etterhvert begynner også det tyske artilleriet å forberede flytt, etterhvert som meldinger kommer tilbake om at infanteriangrepet har vært vellykket. På veien fremover til sine neste stillinger passerer artilleristene strømmer av britiske krigsfanger i motsatt retning.





                                      Selv om britenes Forward Zone er tapt, er fremdeles ikke alt håp ute; hensikten har hele tiden vært å føre striden i Battle Zone. Britene har da også disponert ca halve styrken i nettopp Battle Zone.
                                      Her består forsvarsverkene av en sterk skyttergravslinje kalt Red Line, godt beskyttet med piggtråd og godt forberedte skuddfelt. Deretter følger uavhengige infanteristillinger, MG-reirog BK-stillinger, samt artilleristillinger. Bakerst i Battle Zone er en ny skyttergravslinje, kalt Brown Line - ca 1 800 meter bak Red Line. Dette er den siste forsvarslinjen britene har, bryter tyskerne denne, er det åpent lende rett inn i de alliertes bakre områder. Egentlig skulle det vært en ytterligere linje lengre bak (Green Line), men denne er nesten ikke påbegynt, selv Brown Line er ikke ferdigstilt fullstendig i femte armés teig. Skal forsvaret lykkes, må Battle Zone holdes - og da helst med friske reserver, som kan iverksette motangrep for å gjenerobre tapt lende i Forward Zone.

                                      Selv om stillingene i denne sonen er godt forberedt, beynner det imidlertid raskt å knake i sammenføyningene når tyskerne ankommer. Også her opplever britiske avdelinger raskt å bli omringet av raskt fremrykkende tysk infanteri. Dette gjelder også britisk artilleri som er utplassert i Battle Zone, og kamper mellom tysk infanteri og direkteskytende britiske artilleriskyts var ikke uvanlig. Kampene her er mer langvarige enn i Forward Zone, siden britene nå har fått noe tid til å summe seg etter det innledende bombardementet. Kampene ender imidlertid også her med betydelige strømmer av britiske tilfangetatte soldater på vei retning øst. Tyske soldater lar ikke muligheten gå fra seg, og tar raskt for seg av byttet i de erobrede skyttergravene; mat, støvler, felttøy - og ikke minst rom. Særlig det siste skaper vansker for de tyske offiserene, som opplever at det begynner å bli vanskeligere å få dyttet avdelingene fremover.

                                      Pr. nå har tyskerne satt inn ca halvparten av sine tilgjengelige divisjoner i angrepet, og av disse er flesteparten fremdeles intakte og kampdyktige. På britisk side er situasjonen mer prekær: nesten 75 % av styrkene var utplassert ved fronten når angrepet startet, og store deler av disse er nå borte. Divisjonene har nå ikke mer enn enkeltbataljoner å sette inn som reserver, som iler mot de ulike stedene i Battle Zone som ser ut til å bryte sammen. Disse møter som regel områder som allerede er erobret av tyskerne, og beordres da gjerne til å gjenerobre dette gjennom motangrep, ettersom Battle Zone er såpass sentral for britene. Dette skjer bla ved Maissemy, hvor en bataljon i 61st Div beordres til å gjenerobre tapt terreng. Bataljonssjefen insisterer på å lede motangrepet fra hesteryggen, som resulterer i at han raskt plukkes av hesten idet han eksponerer seg for de tyske stillingene. Samtidig rykker tyskerne uventet frem, støttet av MG-ild, og britene gir raskt opp og trekker seg tilbake.

                                      Tilsvarende opplever en bataljon i 59th Div å bli beordret rett inn i et motangrep, for så å oppdage strømmer av tyske soldater i motsatt retning på hver flanke i det de rykker fremover mot målet. Tre britiske kompani omringes raskt, og overgir seg.

                                      Over store deler av fronten er de britiske styrkene nå i fullt sig bakover, både infanteri og artilleri - som ofte må oppgi kanonene til de fremrykkende tyskerne. Innen kvelden er kommet er samtlige av festningene som holdt ut falt - disse hadde man håpet skulle holde i minst to døgn, men tyske feltskyts og bombekastere viste seg å være en for stor utfordring. Tyskerne har oppnådd fremrykning langs hele frontlinjen, med unntak av ved Flesquiéres, og flere steder er britene på vei til å presses ut av Battle Zone. Situasjonen er særlig alvorlig for Gough, som i praksis har satt inn alt han har av reserver. Også Byng er imidlertid hardt presset, og når kvelden nærmer seg bestemmer han seg omsider for at Flesquiéres-lommen må evakueres, før tyskerne omringer den.

                                      Etterhvert som mørket faller på, stilner kampene hen. Britene er nå over store deler av fronten i ferd med å organisere tilbaketrekninger, særlig i sør. Det tar noe tid før tyskerne oppfatter dette, og etterhvert skapes det stedvis en del avstand mellom de to stridende sidene. De tyske styrkene stanser operasjonene for natten, og forbereder seg på fortsettelsen neste dag.

                                      Den hittil mest intensive dagen på Vestfronten er dermed over. Tyskerne har erobret en omfattende mengde terreng - like mye på 12 timer som britene brukte 5 måneder på å ta ved Somme i 1916 (faktisk i stor grad også det samme lendet, siden offensiven går i det samme området). Samtidig er britene i fullt sig bakover, som indikerer at fremrykningen på ingen måte er over enda.

                                      Beidh a lá leo

                                      Kommentér


                                        Michael - Dag 2

                                        22.03.1918


                                        Morgenen etter offensiven begynte så er britene i en meget, meget ugunstig posisjon. General staben til BEF var sikre på at Ludendorff ikke kom til å følge opp offensiven på dag 2. Og hvorfor i alle dager skulle dem det ? Tyske bombe skvadroner hadde i løpet av natten slått ut intet mindre enn syv franske jernbanelinjer som 3rd og 5th Army var helt avhengig av om man skulle sikre en hurtig tilbaketrekning - hvis tyskerne passerte "Green Line". Basert på dette faktum så var kommando staben til BEF derfor sikre på at tyskerne ikke ville følge opp - som i seg selv var en innrømmelse at den britiske hæren er de facto "fanget" med tanke på den utslitte og medtatte fronten. Det britiske kommandoapparatet gjør en massiv feil-kalkulasjon i natt og kommuniserer ned til Byng og Gough at de må konsentrere seg om å holde den sønderskutte forsvarslinjen, noe rettrett var det ikke poeng i å prioritere engang. Både Gough og Byng protesterer og gjør en liten hemmelig "gentlemans agreement" mellom seg hvordan de skal forholde seg til hverandre - hvis situasjonen dikterer at 3rd, 5th eller begge armeene må trekke seg bakover.


                                        Tyskerne fyrer av alt tilgjengelig artilleri og krumbane klokken 04:00 og fornyer ild-valsen med stormtroppene bak denne kort tid etter. Det er hovedsakelig 5th Army under Gough som får den første bølgen skylt over seg. General Gough går så langt at han 10:45 formelt beordrer sine korps sjefer til å forberede seg på en kjempende rettrett mot hhv "Brown" og deretter "Green Line". Gough har fortsatt fem skanser i "Forward Zone" som nekter å overgi seg der de slåss til siste mann eller patron er brukt opp. Det tyske hovedangrepet ledes av generalløytnant von Werern sitt XVII korps, 18. Armee, med tre infanteri divisjoner som dreier rett mot 36. divisjon, også kalt "Ulster". Ulster divisjonen er egentlig plassert i en delvis isolert, merkelig posisjon og er svært utsatt etter gårsdagen og angrepet i dag morges. På grunn av en utydelig og en smule panisk skriftlig ordre utstedt av Gough klokken 10:45 så ringer sjefen til XVIII Corps - Sir Ivor Maxse som har Ulster divisjonen under seg, til Gough og ønsker en klargjøring på når en eventuell rettrett kan forekomme. General Gough, som er mildt sagt stresset og må koordinere med franskmennene sør for seg attpåtil, forsøker i en stresset tone å forklare sin underordnede forutsetningen for en eventuell rettrett. Generalløytnant Maxse feiltolker Gough og forstår dithen at tilbaketrekning til "Green Line" kan skje umiddelbart. Dette trigger en uheldig og prematur tilbaketrekning av XVIII Corps av sjefen Maxse. Domino effekten utspiller seg for resten av 5th army.





                                        Lenger nord i 5th Army sin teig så er det general Watts XIX Corps som blir angrepet av von Marwitz 2. Armee sin sydligste formasjon. Marwitz sine styrker står i fare for å skape en farlig dyp kile mellom Byng sin 3rd og Gough´s 5th Army. Foruten om 50. Division, så kaster Watts alle divisjonene han har pluss seks stridsvogner rett inn i Marwitz sine styrker for å kjøpe tid. Men, 12:45 så er XIX Corps truet av Marwitz sine styrker og elementer fra 18. Armee som nå er frigjort etter Maxse sin tilbaketrening. Watts XIX Corps blir presset ut av sin Battle Zone og Watts må trekke styrkene sine bak 50. Division som skal dekke for resten av XIX Corps som må begynne å grave "Green Line" i en hui og en hast. Det tar nabo korpset, VII Corps under generalløyntant Congreve, flere timer før dem finner ut av at Watts sitt korps har trukket seg bakover og Congreve må også trekke sine styrker ut av sin battlezone mot Green Line. Nesten samtlige av Gough sine divisjoner har blitt kastet ut av "Battle Zone" og har trukket seg bakover til Green Line ved Somme-Crozat elven, britenes siste linje.


                                        Enda lenger nord så har Otto von Below med sin 17. Armee kjempet mot Byng sine styrker i hele dag, men Below har vansker med å knekke skulderen sør for Flesquières. Below konsentrerer artilleri og infanteriet sitt mot sentrum av Byng sin forsvarslinje, men får minimalt med fremgang. En britisk artilleri brigade som hadde overlevd infernoet i går, skyter i dag over 20 000 granater over åpne sikter mot tyskerne. Britene sender også 25 stridsvogner i et motangrep mot Below sine styrker og tar alvorlige store tap, men stopper fiendens mulighet til å utnytte et potensielt innbruddspunkt i forsvaret. En rekke skanser bytter eierskap i løpet av dagen, men utover det så har Byng sine styrker med store tap, holdt linjen. Derimot, når Congreve sine ytterste venstre kommuniserer med Byng sine ytterste høyre at - Congreve må trekke seg bakover så må også Byng sine styrker bite i det sure eplet og trekke seg bakover, men ikke lenger enn 2 km slik at forsvarslinjen kan justeres og at man reduserer fiendens mulighet til å skape en dypere kile mellom 3rd og 5th Army.


                                        Klokken 18:30 så møter general Gough og Byng hverandre ved Albert, 3 km vest for Byng sitt KO for å koordinere linkup på flankene slik at man ikke mister kontakten med hverandre. Tyskerne var farlig nære på å splitte hele BEF i dag - til tross for at tyskerne ikke hadde en målsetning for det helt enda. Gough og Byng organiserer hver sin brigade som holder kontakten med hverandre slik at den britiske fronten er intakt klokken 21:00. Klokken 23:30 så våkner feltmarskalk Haig til live og involverer seg personlig for første gang i løpet av slaget. Haig reagerer lovlig sent, men er tydeligvis ikke tilstrekkelig informert og sporenstreks beordrer Byng og Gough til å organisere linkup mellom seg. Han vil også at Byng skal trekke seg bakover umiddelbart hvis Gough sin 5th Army gjør det. Både Gough og Byng må dra til BEF HQ i løpet av natten og oppdatere Haig om de siste to dagers hendelser. Tyskerne stopper også all fremrykning innen midnatt, etter at 27. Infanterie Division har tatt nok land til å direkte true bulen som stikker ut fra Byng sin linje.


                                        Det Haig og hans armesjefer ikke ser ut til å forstå er at de er for alle praktiske formål - kastet ut av Somme sektoren.





                                        Slik ser kartet ut mellom kvelden til morgenen 22-23 Mars.

                                        Kommentér


                                          Michael - Dag 3

                                          23.03.1918

                                          Tyskerne har hatt mer eller mindre en vellykket start på operasjon Michael. Ludendorff sine taktiske delmål Ham-Perrone-Bapaume linjen er så godt som tatt foruten om selve Bapaume. Men nå begynner det å skje ting som ikke burde skje. Ludendorff tar en drastisk endring og avgir nye sett med taktiske delmål nedover til 17. Armee, 2. Armee og 18. Armee. Otto von Below skal rykke fremover mot Arras-St. Pol linjen, Georg von der Marwitz mot Miraumont-Lihons og Oskar von Hutier tar Chaulnes-Noyon. Ettersom Hutier sine styrker har etablert brohoder over Somme-Crozat kanalen ved Ham så skal hovedbulken av Michael sin styrkepool gå gjennom her. Ludendorff begynner å beskrive aksene for fremrykning til de tre armeene uten å ha inspisert de erobrede områdene først. Dette betyr at Marwitz sin arme som den midterste og svakeste armeen kan ikke lenger regne med støtte på sin høyre side fra Hutier på grunn av det kanaliserende elvelendet mellom de to som et resultat av flere år med krig. Oskar von Hutier som har knust den britiske motstanden mot Ham - får fem nye divisjoner i støtte og i størrelse gjør dette Hutier sin 18. Armee til en liten armegruppe med 32 divisjoner.







                                          Selv om Ludendorff hadde allerede detaljstyrt hvor og hvilken veier Hutier skulle benytte i sitt angrep så klarte Hutier å få bestemme tidspunktet for angrepet selv. Den tredje dagen begynner roligere enn de to foregående. Det er flere grunner til dette. Til tross for at tyskerne har store reserver å ta av for denne offensiven så er det elite stormtroppene som produserer resultater og disse må få noen ekstra timer med hvile. Den andre grunnen er at det er en tett tåke i dag som Hutier vil utnytte til det ytterste og siden styrkene hans skal gyve løs på både briter og franskmenn ved Chauny så anser Hutier at overraskelse momentet i en pågående offensiv, hvor enn ulogisk det høres ut, blir viktig. Klokken 10:00 sørvest for Ham så sniker den tyske annenrangs 231. divisjonen i den tette tåken forbi og rundt 30. Division fra general Butler sitt III Corps. Når tyskerne har reorganisert bak 30. Division så trekker de tyske styrkene inn 30. Division sitt område og desimerer den britiske styrken. En britisk brigade blir fullstendig utslettet og flere bataljoner flykter forover- i retning Ham og rett inn i den tyske armeen. Innen klokken 11:30 så har 18. Armee fått syv divisjoner over elven og begynner å spre seg utover i tåkelandskapet. Keiser Wilhelm II var så fra seg av begeistring at han returnerer til Berlin samme formiddag og proklamerer at britene er slått sønder og sammen. Den første allierte styrken som reagerer er den franske 1. Kavalleri Divisjon (var satt av som følge av mangel på hester). De franske kavaleristene organsierer et motangrep på 3000 mann med 35 patroner hver og angriper tyskerne ved Tergnier, men trekker seg umiddelbart tilbake når det er tomt for ammunisjonen. Butler med III Corps sender også de divisjonene han har til rådighet mot Jussy-Tergnier linjen, der Hutier sine styrker har etablert seg.



                                          Hutier sine styrker presser mot Butler sitt motangrep og etter en kort stund så er Butler satt på bakbena under stort press. Marwitz starter sin offensiv etter Hutier og det er Gough sin svekkede 5th Army som er målet for Marwitz sine delmål. General Gough hadde fått forsterkninger i løpet av natten med en divisjon fra Plumer sin 2nd Army i Flandern og beslutter å styrke Watts sitt XIX Corps med denne divisjonen. 8. Division hadde knapt fått ankommet Somme sektoren når et tysk angrep skjer og måtte sende alle mann til pumpene for å slå dette tilbake. Gough sin 5th Army, svekket, men klarer å sette en fot i bakken i dag og trekker ikke tilbake like hodeløst som de siste to dagene. General Congreve med sitt VII Corps skulle egentlig ha påbegynt gravingen av Green Line, men måtte brukes i evakueringen av britiske styrker ved Perrone i natt. Dette resulterer i et begrenset handlingsrom for general Gough, som kan ikke gjøre noe annet enn å kjøpe tid og håpe at tyskerne ikke smadrer styrkene hans.



                                          General Byng med sin 3rd Army ser at Gough sliter. Etter å ha gått noen runder med seg selv så kommuniserer han en full tilbaketrekning fra gjenværende områder i Flesquirères hele tre ganger til generalløyntnant Fanshawe. V Corps har omsider forlatt Flesquirères skansen som forlater et landskap av røyksøyler etter at Fanshawe beordret destruering av alt bygningsmasse og materiell som ikke kunne fraktes tilbake. Dette gjør at Byng kan omsider trekke fronten tilbake til Green Line for å avlaste Gough. Forflytningen er ferdig sent ettermiddag når Haldane sitt VI Corps forlot Mory. Haldane sitt korps hadde mistet fem bataljoner til Below sine angrep for å så ha startet tre motangrep og tok tilbake ruinen Mory og holdt denne i syv timer mot 17. Armee.









                                          Haig ser også seg nødt til å støtte Gough og drar til Villers-Brettoneux etter lunsj, 5th Army sitt nyetablerte KO. Armesjefen hans har bare dårlige nyheter å komme med. Det er derimot et tall som sender Haig rett på felgen og det er antallet tyske divisjoner langs Gough sin 70 km lange front. Det står 45 tyske divisjoner fordelt på to arme avsnitt rettet mot 5th Army med flere divisjoner i 18. Armee i reserve. Den tyske overmakten kan ikke stagges av britene alene og Haig drar tilbake til hovedkvarteret sitt etter at Gough kom med den åpenbare kommentaren at flere soldater trengs. Klokken 16:00 så kommer Pétain på besøk til Haig for Pétain har nemlig gode nyheter. Feltmarskalk Fayolle har organisert sin 3. arme under general Humbert til å linke opp med Butler sitt III Corps med 13 franske divisjoner i stedet for de seks som opprinnelig var kommunisert til Haig. Pétain får ikke rukket å gå inn døren og si "god dag" til Haig før Haig fyrer avgårde en forespørsel om 20 franske divisjoner som kan ta over 5th Army sitt område innen 24 timer. Pétain var naturligvis i en midlertidig sjokktilstand, men fikk fortalt Haig at Fayolle kan ta over området for Butler sitt 3rd Corps innen 30 timer. Dette gjør at Butler tar over for Maxse slik at XVIII kan trekke seg noe nordover. Klokken 17:00 så sender Haig en ordre ut til 5th og 3rd Army at Somme sektoren skal holdes for enhver pris. Haig holder et stabsmøte klokken 19:30 med armesjefene som ikke er involvert i striden. Det er bare Herbert Plumer som er villig til å avse tre australske divisjoner fra sin 2nd Army ved Ypres. Britiske divisjoner i Italia må trekkes ut og fraktes til Nord Frankrike umiddelbart.


                                          Det skjer kamper i luften også. 32 fly fra RFC er skutt ned i dag mot tyskernes 11 fly. Det rapporteres at Ludendorff sin stesønn har blitt skutt ned i dag blant de 11 nedskutte flyene.
                                          Last edited by Makaan; DTG 231237A Mar 18, . Begrunnelse: Senil

                                          Kommentér


                                            Michael - Dag 3

                                            24.03.1918 - Palmesøndag


                                            Den tette tåken ligger fortsatt tungt over Somme sektoren i dag tidlig. General der Infanterie von Winckler´s XXV Reserve Korps som ikke har vært brukt i offensiven settes inn ved Bethencourt - nord for Nesle og skaper et sekundær innbruddspunkt over elven. Hutier har nå to akser de kan bruke for å angripe videre mot 5th Army. Hutier iverksetter en tung, men kort forbekjemping med artilleri klokken 06:00 rundt Ham brohodet. Angrepet går i retningen av den franko-britiske linjen som begynner å overlappes av Général de Division Maurice Gamelin sin 9. divisjon og general Butler sitt III Corps. Det oppstår et vanvittig kaos og britiske og franske soldater blandes i hærene til de to nasjonene. Franske soldater havner under britisk kommando og de britiske under fransk ledelse. Utover formiddagen så kollapser hele linjen til Butler og en hodeløs tilbaketrekning begynner. Gamelin sin sjef, general Pelle som har V Korps, sender inn 9. divisjon og 1. Kavaleri divisjon for redde linjen til Butler. 1. Kavaleri divisjon var helt tom for ammunisjon og ble drevet fra landsby til landsby uten kjangs til å involvere seg aktivt i striden. General Pelle klarer også hanke inn den britiske 14th Division og tre brigader fra 2nd Cavalry division og legger disse under sin kappe som en reserve slik at de får summet seg. Men, til tross for den heroiske innsatsen til korpset til Pelle så stormer franskmennene inn i den ene tapende kampen etter den andre*


                                            Det er ikke bare på alliert side at kaoset råder. De tyske styrkene blir helt forvirret der de erobrer stilling etter stilling og finner franske og britiske soldater død om hverandre. På et finurlig vis så meldes det opp kommando linjen til kronprins Rupprecht, sjef Heeresgruppe Rupprecht, at tyskerne har kommet i kontakt med den amerikanske 26th Division, noe som ikke stemmer. Hutier sender syv divisjoner rett på general Maxse sitt XVIII Corps, men Maxse tar seg sammen og konsoliderer forsvaret sitt, selv om to bataljoner av 36th Ulster Division blir destruert på stedet. I desperasjon så sendes 6th Cavalry Brigade galloperende inn kjeven på Hutier sitt angrep, rir 540 meter i hurtig tempo rett inn 5. Garde Division og hakker ned 88 tyske gardister og tar 170 til fange med 73 kavalerister tapt. 6th fornyer kavaleriangrepet sitt, men blir meid ned av tyske maskingeværer på flankene som spiser opp hele den ridende formasjonen til det er ingenting igjen. Haig sitt lengtende og overtroiske kavaleriangrep ved Somme sektoren, skjer omsider, men klarer ikke å stoppe den fremrykkende tyske overmakten. Hutier sine styrker stopper merkelig opp og etter en kort stund så kommer en 30 minutter langt artilleri bekjemping som blir ildledet av de tyske flystyrkene. Tyskerne sender frem 14 nye tyske bataljoner derav seks av de stormtropper, rett inn Maxse sin eneste "intakte" divisjon, 20th som tar beina fatt og trekker seg tilbake.


                                            Lenger oppe i nord så har Congreve sitt VII Korps som har jobbet i hele dag med å forsøke å holde kontakten med 3rd Army, men i løpet av ettermiddagen har trukket seg over 12 km bakover. Ved Marriér Woods så har en bataljon med sørafrikanere havnet i en stygg åttetimer lang nærstrid mot de tyske 199. Division og 9. Reserve Division. Dette er general Congreve sin "fremste" styrke som har dekket tilbaketrekningen. General-Brigadier F.S Dawson overgir seg med over 100 sørafrikanere bare for å bli fortalt av sine tyske motparter at de to tyske divisjonene er Marwitz fremste enheter, resten av Marwitz sin arme er over syv timer forsinket i en massiv trafikkork over Somme slagmarken. 5th Army sin Green Line er dermed brutt.



                                            Det går ikke så betraktelig mye bedre med Byng sin 3rd Army heller. General der Infanterie von Stabs sitt XXXIX Reserve Korps hadde i en heroisk gamble presset seg mellom 3rd og 5th for å så sveipe nordover med en 7 km front. Byng sine to søndre korps, V og IV Corps, hadde da under uheldige og kaotiske forutesetninger, trukket nordover og gjort jobben for von Stabs mye lettere. Byng må overse opprettelsen av flere ad-hoc bataljoner som skal settes inn og få kontroll på det tyske reserve korpset. De britiske divisjons sjefene risikerer sine liv noe unødvendig der dem rir på hest inn til styrkene sine for å oppmuntre de til å holde linjen, bare for å så bli skutt av hesten. Fanshawe sitt V Corps som sent på ettermiddagen får organisert korpset sitt, oppdager at han har mistet kontakten med to av divisjonene sine. Begge disse divisjonene hadde mistet sine divisjonssjefer i tilbaketrekningen der dem var oppsittet på hest. Byng sine styrker begynner mer og mer å trekke seg ufrivillig mot den gamle 1916 Somme slagmarken. General Fanshawe var derfor veldig overrasket der han finner de to tapte divisjonene sine spredt utover britiske granathull fra sommeren 1916.


                                            General Harper som har kommando over IV Corps har enda større vanskeligheter med å akseptere tapt terreng som var erobret for to år siden. Men mot generalløyntnant von dem Borne VI Reserve Korps så er det intet annet enn en drøm å fortsatt holde territoriet. Klokken 1900 rundt om der så beordrer Harper de seks gjenværende stridsvognene han har til rådighet og sender de inn i et motangrep slik at resten av korpset hans kan ta en general rettrett forbi Bapaume. Byng sin 3rd Army har nå forlatt Green Line og begynner å etablere seg i 1916 Somme fronlinjen og har oppgitt de siste to års erobringer.




                                            Øverste: Soldater fra 3rd Army i en veikant og en Mark V stridsvogn i bakgrunnen.
                                            Midten: 3rd Army, V Corps. En 60 punder kanon ved veien mot Bapaume i 1916 sektoren etter tilbaketrekningen.
                                            Nederst: Franske og britiske soldater fra 20th Division, XVIII Corps som bemanner en provisorisk linje.



                                            Hvis Haig var veldig stresset og bekymret i går så er mannen definitivt et nervevrak i dag. Klokken 20:00 så hadde han kjørt innom Byng en tur og uttrykt sin forventning av at Byng holder linjen fra Arras og ned til Gough uansett hvor tynn linjen måtte bli. Klokken 23:00 så kommer Pètain på nok et besøk til Haig. Pètain er også bekymret for ettersom Group D´Armees De Reserve under Fayolle er veldig sårbar hvis den tyske kronprinsen bestemmer for å svinge Hutier sine styrker sørover. Den franske frykten var så overvelmende at Pètain hadde utstedt en skriftlig ordre om at hvis BEF hadde trukket seg forbi enkelte punkter så skulle Fayolle trekke den franske fronten mot Paris for å beskytte byen.


                                            Når Haig får vite dette så setter han seg inn i bilen sin og suser avgårde til Montreuil. Klokken 03:00 natt til 25.03 så sender Haig et telegraf til sin overordnede i London, general Wilson i CIGS og Lord Milner der han regelrett beordrer at disse herrene våkner opp, kler på seg og drar umiddelbart over den engelske kanalen. På telefon med Wilson så advarer Haig, eller for å bruke det mer riktige begrepet, truer med at hvis ikke Foch eller noen andre bestemte generaler får Joint Command over styrkene i nord så vil han trekke de britiske styrkene mot kanalen og beskytte havnene og forberede styrkene på full evakuering fra Frankrike. Også finner Haig på å skrive et hissg brev til den franske statsministeren og Foch personlig der han raljerer over at de må slutte å frykte et angrep mot sør og sende de 20 divisjonene han forespurte i går opp til Somme sektoren umiddelbart.


                                            På alliert side så frykter man nå å risikere å tape krigen i Vest Europa.

                                            Kommentér


                                              Bajonetten under første verdenskrig

                                              Som vi har nevnt tidligere, så var bajonetten et av de viktigste nærkampvåpnene til rådighet for soldatene. Bajonetten er en videreutvikling av spydet og lansen (japanerne utviklet til og med en egen stridskunst rundt bajonetten som praktiseres den dag i dag, basert på eldre spyd- og helebardteknikker).

                                              Franskmennene hadde stor tro på bajonettangrepet, de hadde gode erfaringer mot de innfødte i de franske koloniene. En menneskelig bølge med bajonetter skulle skremme fanden på flatmark. Det var kanskje ikke så rart at det var franskmennene som hadde den best utviklede doktrinen når det gjaldt bruk av bajonett og de andre nasjonene kopierte i stor grad denne.



                                              Fransk bajonettangrep.

                                              Men det skulle vise seg å være katastrofalt mot dette.



                                              Så alle parter, særlig de allierte, lærte på den harde måten at de tradisjonelle bajonettangrepene ikke hadde noen plass i skyttergravskrigen. Men bajonetten forble et viktig våpen og alle soldater fikk opplæring i bruken.


                                              Amerikanske soldater trener bajonettkamp i Frankrike.


                                              Fransk Lebel 1886-bajonett.

                                              Dette er et rent offensivt våpen som ikke har noen annen funksjon enn å stikke med (franskmennene har alltid hatt en forkjærlighet for stikkvåpen), andre nasjoners bajonetter kunne i det minste brukes som feltkniver. Lebel-bajonetten skulle imidlertid vise seg å være altfor spinkel og brakk lett. Franskmennene måtte derfor bytte den ut med en kortere modell men fremdeles et rent stikkvåpen.

                                              De tyske og engelske bajonettene var av langt mer robuste og av langt bedre kvalitet.

                                              Tysk S98/05-bajonett

                                              Britisk Enfield SMLE P-1907-

                                              Bajonetten er et rent offensivt nærkampvåpen med en maksimal rekkevidde på rundt 1.5 meter men som oftest kjempet man på avstander på en halv meter eller kortere i trange skyttergraver. Så her foregikk kampene til de grader på liv og død, drep eller bli drept. Det var de færreste bajonettskader som fikk behandling av en feltlege.

                                              Soldatene lærte å angripe kroppens svake punkter eller et hvert punkt de kunne treffe (i en kniv/bajonettkamp er alle punkter på kroppen som du kan treffe et mål).



                                              Til tross for rekruttskoleinstruktørenes entusiasme for bajonetten som våpen så ble den aldri noe populært våpen. De fleste så fordelene ved å skyte fienden på 2-3 meters avstand fremfor å kaste seg frem for å stikke ham med bajonetten. Selv om mange var herdet av de daglige påkjenningene så ble dette litt for personlig for de fleste.



                                              Bajonetten var imidlertid et populært våpen hos stormtroppene og soldater med påmonterte bajonetter opererte sammen med granatkastere i skyttergravene. Granatkasterne kastet granatene og i det øyeblikket granatene gikk av stormet bajonettmennene frem og drepte de som fremdeles var i live. Så gjentok de operasjonen til skyttergraven var ryddet.

                                              There is nothing that can't be solved by the proper use of high explosives.

                                              Kommentér


                                                Michael - Status den 25.03.1918


                                                Status for de allierte:


                                                BEF, 5th Army
                                                under Gough er såpass maltraktert at armeen eksisterer kun på papiret. Fra sør mot nord: III Corps under Butler finnes ikke lenger og de gjenværende britiske styrkene har enten forsterket de andre korpsene i armeen eller har blitt assimilert under den franske 3. arme under Humbert. Maxse sitt XVIII Corps har i natt utført en tvungen marsj tilbake og korpset er nede på 25% styrke og er fullstendig utslitte. Watts XIX Corps som er det eneste funksjonible korpset har tre divisjoner med rundt 1000 soldater i hver og kan ikke regne med å fungere hvis det tyske presset opprettholdes. Congreve sin VII Corps har blitt overført til 3rd Army.


                                                BEF, 3rd Army
                                                under Byng er i en bedre tilstand enn nabo armeen i sør, men ikke så veldig mye bedre. Fra sør mot nord: Congreve sitt VII har blitt overført til Byng sin arme som nevnt ovenfor. 3rd Army må holde linjen fra Arras og forhindre at Below sin 17. Armee bryter gjennom og derfor har VII Corps blitt overført. Fanshawe sitt V Corps står på den gamle Somme slagmarken fra 1916 - over 30 km fra 21. mars linjen. V Corps har riktignok tatt tap, men kan fungere og vil fortsette å stoppe angrepene fra sin tyske motpart. Harper´s IV Corps er det eneste korpset i 3rd Army som har tatt store tap, men Harper har også nylig fått to nye britiske divisjoner, 42nd and 62nd som gjør at Harper kommer til å holde linjen sammen med Fanshawe. Haldane sitt VI Corps er kanskje det eneste korpset siden 21. mars som ikke har tatt like alvorlige tap som resten av 3rd Army.


                                                Group D´Armees De Reserve, 3. Armée
                                                under general Humbert har etterhvert begynt å ta over både Butler og Maxse sine gamle områder. Humbert sine menn skal derimot ha ros for å frivillig ta over og aktivt involvere seg inn i den ene tapende kampen etter den andre. Begge korpssjefene Pelle og Robillot har reddet flere hundre britiske artilleriskyts som både Butler og Maxse måtte avse i sine tilbaketrekninger. Fayolle, sjefen til Humbert er derfor meget pessimistisk hvis et tysk angrep dreier sør mot sine linjer. Den franske armegruppen har strekt sin forsvarslinje alt for langt og må strekke den enda lenger nå som Gough sin arme smuldrer opp. Flere og flere franske offiserer begynner nå å sammenligne britene med italienerne som vi kommer til å lese mer om de neste dagene.




                                                Status for tyskerne:


                                                18. Armee
                                                under Hutier er den søndre armeen i Somme sektoren. Hutier nyter godt av total overlegenhet i både infanteri og artilleri. Hutier har også de beste tyske styrkene til sin disposisjon som har knust russerne ved Riga, Caporetto og nå nylig Cambrai. På toppen av dette så har ikke 18. Armee de samme utfordringene over terrenget som sine kollegaer i nord. Dette gjør at 18. Armee har fortsatt et godt momentum og kan ha en kontinuerlig hurtig fremrykking, inntil videre hvertfall. Det sagt så er ikke alt perfekt, Hutier sine artilleri skyts begynner å henge mer og mer bak og logistikktrenet har måttet prioritere transport av ammunisjon fremfor mat og vann til soldatene i front.


                                                2. Armee
                                                under Marwitz som er den minste armeen i operasjonen også klart å erobre en god del terreng fra britene. Men, dette skyldes nok synergien fra Hutier sin fremgang og muligheten til å få støtte ved vanskelige situasjoner der Marwitz sine styker ikke har klart å opprettholde tempoet. Etter at Ham ble 18. Armee sin fremrykkingsakse så har Marwitz sine styrker måtte klare seg selv i større grad, men kan da utnytte den svekkede tilstanden til 5th Army i større grad. Nå begynner derimot Marwitz sin 2. Armee å støte på mer og mer utfordringer knyttet til terrenget. Utfordringen ligger ikke å pøse infanteri styrkene fremover, men å få skyts og logistikk frem for å støtte disse. Når terrenget blir verre og verre fra 1918 slagmark - 1917 og deretter møte det sønderskutte månelandskapet fra 1916 så blir operasjonen mer og mer et logistisk mareritt.


                                                17. Armee
                                                under Below har hatt stor suksess tidligere i krigen, men møter en mye bedre forberedt 3rd Army enn man tidligere hadde antatt oppe på overkommando nivå. Below sine styrker har stanget hodet i veggen siden 21. mars og har lite fremgang å vise til. Det hjelper heller ikke at Ludendorff begynner å miste tålmodigheten og maser om at Below må begynne å produsere mer erobret terreng, til tross for at de tyske tapene bare øker og øker i 17. Armee.

                                                Kommentér


                                                  Michael - Dag 5

                                                  Jeg må skrive to dager etter en annen da dagen i går var så kaotisk beskrevet at det hadde ikke gitt noen mening å dokumentere dagen i går for seg selv.



                                                  25.03.1918

                                                  Gough hadde planlagt et motangrep med britiske og franske styrker under britisk kommando på morgenen, men da tåken uventet lettet så kollapset angrepet og den franko-britiske styrken møtte ekstrem stor tysk motstand. Hutier sine styrker utnytter selvsagt dette og møter en meget svak fransk-britisk front som får uheldige konsekvenser. De to franske divisjonene under Maxse sin kommando trakk seg bort fra Nesle og denne gikk tapt til tyskerne. Robillot sitt 2. Kavaleri Korps som hadde avsett sine to franske divisjoner til Maxse - måtte først trekke seg 4 km bak og senere på dagen ytterligere 6 km. Sørvest for Maxse og Robillot sine stillinger så har Genéral Humbert sin 3.Armeé endelig fått fullført overtakelsen av Butler sitt ansvarsområde og integrert stumpene fra det britiske korpset, inn i sin egen arme. Ved Noyen så har Generalløyntnant von Conta sin IV Reserve Korps blitt satt inn mot de franske forsvarerne, men den franske forsvarslinjen er mildt sagt - flytende. Tyske 33. Infanterie Division flankerer Noyon fra vest og smetter mellom to franske divisjoner og er plutselig bak Humbert sin forsvarslinje. Pellé sitt V Korps har intet annet valg å trekke seg 7 km sør og deretter vestover og denne byen går også tapt.




                                                  Fra Baboeuf så truer tyskerne nå et fransk batteri som omsider har kommet seg i stilling for å beskyte tyskerne ved Noyon. Midt oppe i denne galskapen med masserettrett fra de taktiske viktige byene - så iverksetter en salig røre med 170 briter fra 54th Brigade (som ikke lenger eksisterte) fra 18th Division (som hvertfall ikke eksisterer) et hurtig motangrep mot Baboeuf for å redde det franske batteriet. Motangrepet tar 30 minutter og britene tar 230 fanger og 10 tyske maskingeværer. Denne gjengen fungerer også som baksikrer for den franske linjen som trekker seg tilbake og er ekstra utsatt ved Noyon-Baboeuf gapet.


                                                  Lenger oppe i nord så har det gått fra ille til verre for Maxse sitt XVIII Corps. Etter det mislykkede motangrepet i morges og tyskernes hurtig erobring av Nesle så er Maxse sin formasjon på full rettrett. Dette resulterer i at det er kun Watts XIX Corps som er 5th Army sin eneste enhet i 5th Army sin teig. XIX Corps har fem divisjoner, 66th, 24th, 1st Cav, 50th og 8th. Av disse er det kun 24th og 8th som er i stand til å yte motstand. Etter å ha mistet to landsbyer i en kjempende rettrett fra elven Brie, så angriper to bataljoner fra 8th Division byen Misery i et heroisk bajonettangrep. På kvelden så er følgende status for XIX Corps: eneste fungerende enhet i 5th Army og alle fem divisjonene er nede på 11 % styrke. "5th Army" holder nå en frontlinje på nesten 21 km i bredde og er 4.5 km unna den franske linjen og 6.5 km fra Byng sin 3rd Army. Oppe i luften så har RFC gitt sjela si for å følge den lakoniske instruksen fra Generalmajor Salmond sin 11:05-ordre: "to bomb and shoot everything they can see".


                                                  Byng sin 3rd Army er også veldig presset. Congreve sitt VII Corps har heldigvis fått seg en pause i dag, men Fanshawe sitt V Corps som er utslitte, fragmentert og tom for ammunisjon som har medført ytterligere tilbaketrekning fra Albert-Bapaume veien til 1916 Ancre linjen - 27.3 km fra 21.03 linjen. Dagens høydepunkt derimot kommer rett mot Harper sitt IV Corps. Below setter inn 15 divisjoner inn i striden mot IV Corps. 2200 overlevende i 19th Division slåss i nesten 10 timer mot seks tyske divisjoner for å så trekke seg mot og integreres inn i 51th. Harper sender sine to nyankomne divisjoner, 42nd og 62nd opp for å støtte 51th som også smuldrer opp. 42nd har også blitt utstyrt med stridsvogner og bruker syv av disse mot von der Borne sitt VI Reserve Korps som blir oppholdt i over en time. Rett nord for striden der 42nd Division så har 1st bat/10th Manchester Regiment slått tilbake åtte hele masseangrep fra 2. Garde Division. 1st Batallion/10th brukte to Vickers maskingeværer som skjøt 5000 skudd hver. Før mørket legger seg så klarer en tysk patrulje fra 24. Division å etablere seg forbi Ancre linjen i det 7.5 lange gapet mellom IV og V Corps.


                                                  Oppe i luften så hadde RFC solgt sjela og hjertet i et iherdig forsøk på å følge opp Generalmajor Salmond sin lakoniske 11:05-ordre: "to bomb and shoot everything they can see on the ground". Samtlige tyske regimentlogger denne dagen blir dokumentert med "flysvermer som skjøt på alt og alle" og dette skal ha forårsaket ytterligere logistikkproblemer for den tyske hæren. På Arme-nivået så sliter Byng mest med kommunikasjonen nedover til korpssjefene sine. Klokken 18:00 så ringer han og utsteder en full tilbaketrekning for alle enheter bak Bray-Albert-Ancre-Puisieux-Bucquoy linjen. Det tok flere timer å utstede de skriftlige ordrene på grunn av at ordonnansene ble enten skutt, tatt til fange av tyske patruljer eller rotet seg inn ingenmannsland på grunn av den kaotiske og håpløse organiseringen av frontlinjen. Denne re posisjoneringen er ferdig 10:00 neste dag - takket være en fantastisk innsats av stabene i 3rd Army.





                                                  26.03.1918

                                                  Dagen er full av improviseringer. Ved Villers-Bretonneux så har en generalmajor George Carey hoppet ned i en fransk 1915 skyttergrav og der ser han en rekke riff-raff soldater med ymse våpen og annen utrustning som utarbeider forsvarslinjen. Carey hanker inn samtlige 2900 soldater som består hovedsaklig av 10 ingeniørkompanier (500 av disse amerikanere) og satte i marsj avgårde til frontlinjen. Carey sin improviserte røre skal også bli berømt for det ene og det andre, ikke minst som den mest improviserte riff-raff formasjonen på vestfronten. Frankrike må også tenke utenfor boksen og setter inn 1. Armeé under Debeney settes senere på dagen inn på general Humbert sin venstre flanke og skal fylle det enorme gapet mellom Watts XIX Corps og Humbert´s 2. Armeé. Genéral Denis Duchene som har kommandoen over 6. Armeé har også måttet trekke nordvestover for å overta Humbert sine stillinger. Både Pelle og Robillot sine korps hadde blitt utsatt for et tysk infiltrasjonsangrep på morgenen og franskmennene trekker enda seks km bakover. En bataljon fra den franske 9. Division sørvest for Noyon får plutselig et tysk kavaleri angrep på seg - som skal bli det eneste tyske kavaleri angrepet i hele offensiven. Det tyske kavaleri regimentet tok uhorvelige store tap. Lenger nord så har Maxse sitt korps også måtte bite i gresset og settes inn aktivt av forsvaret mot Hutier sin overmakt, men disse overgir territorier raskere enn Hutier sine soldater klarer å sikre de. Flere steder faller også i dag som Erches, Framerville, Rainecourt, Albert og Bray.


                                                  Ved Bray så har Congreve sitt VII Corps hatt store problemer med å forsinke fienden. Congreve er så utslitt at han feiltolker ordren fra Byng senere på dagen at han kan seg trekke tilbake hvis han ser behov for det. Congreve iverksetter tilbaketrekning 14:30 og allerede en halvtime etterpå må Congreve kaste seg over telefonen og ringe sin underordnede for kontra. Det viser seg at det skal etableres et høytstående konferanse ved Doullens og på bakgrunn av det så er det ikke lenger lov å trekke seg tilbake ved behov. Congreve sin underordnede, G.M Franks kjører for å gi kontraordren til styrkene sine, men 16:00 så møter han på soldatene nesten 5km fra stillingene sine, marsjerende på lange rekker på veien fra fronten. Det var for sent å snu styrken tilbake mot Bray.


                                                  Denne sagaen over feil ordrer og en uhorvelige mengder med kontrabeskjeder skal vare til langt på natt til neste dag. Av den nåværende Bray-Albert-Ancre-Puisieux-Bucquoy forsvarslinjen til Byng så er det kun deler av Ancre elven som holdes av 2000 infanteri og 450 kavaleri. Heldigvis for britene så er tyskerne like utslitte som britene og makter ikke flere angrep i dag. Det iverksettes flere bombeangrep mot de tyske bakre områdene både på dagen og natten. Tysk luft overlegenhet glir sakte, men sikkert over til Storbritannia som kommer til å dominere luften og påvirke den tyske operasjonen betraktelig.





                                                  Doullens konferansen.

                                                  I dag samles den franske statsministeren Clemenceau, Pètain, Foch og en rekke andre viktige folk som møter den britiske delegasjonen med Lord Milner, general Henry Wilson og Haig. Man har tenkt å diskutere hvordan man kan organisere forsvaret av Amiens som ser ut til å være tyskerne hovedmål og dette med Joint Command over BEF og de nordre franske styrkene. Pètain begynner en følelsesladd tale der han utrykker bekymring over at så snart den britiske styrken er slått så kommer tyskerne til å gruse den franske hæren på kontinentet. Clemenceau ble jo selvsagt ille nervøs av dette og ba om at den første sesjonen avsluttet tidligere slik at han kunne informere President Poincaré. I den andre konferanse sesjonen på ettermiddagen så kom Haig og så ut som et lik i ansiktet etter dagens nyheter om tilbaketrekninger av 3rd Army. Pètain kaster inn en brannfakkel og åpent sammenligner britene med italienerne ved Caporetto som flykter ved synet av strid. Dette fikk selv den frankofile general Wilson til å gå helt av forstanden og regelrett kjefter og strekker den franske militærledelsen. Nå ble også Foch involvert som ikke skulle ha noe av denne kranglingen mellom såkalte voksne "Enfants" i midten av en krig.

                                                  Haig gjør det mange både i Frankrike og Storbrittania aldri ville trodd på sine egne ører. Han åpent tilbyr Foch å underlegge hele BEF inklusive Haig selv under Foch - en franskmann - sin kommando. Dette forsegler konferansen om absolutt enighet om at Ludendorff sine styrker må stoppes øst for Amiens. Kommer tyskerne forbi denne byen så er alt tapt og 1914 gjennombruddet som von Moltke den yngre planla i sin tid - vil bli en realitet og Frankrike må vurdere eventuelle fredsforhandlinger. Feltmarskalk Foch blir dermed Generalissimus over de franske og britiske styrkene.


                                                  Doullens konferansen hadde en meget stor betydning for å stoppe tyskernes Michael offensiv og bidro i stor grad å demme opp for de tyske oppfølgings-offensivene resten av våren og sommeren som til slutt knakk ryggen på den tyske militærmakten.

                                                  Kommentér


                                                    Michael - Dag 6

                                                    Ludendorff sine utslitte styrker møter en like utslitt fiende, men som har fordelen med forsvarssoner og forsvar i dybden. De tyske soldatene spiser kun en gang mellom 48 timer ettersom maten ikke blir sendt opp i front, men må prioritere ammunisjon over landskapet som de tyske soldatene bare var alt for godt kjent med fra 1916. Den hurtige fremrykningen og den massive erobringen av terreng på så kort tid begynner nå å motarbeide tyskerne. Den tyske moralen begynner også å synke når de snubler over diverse depot med britiske forsyninger med mat, rom, støvler og vanntette pledd som er et bevis på at ubåtkrigen mot britene ikke fungerer overhodet. Paradokset er at jo lenger bak britene blir presset bakover, jo større forsyningsdepot sitter britene på som ikke har manko på mat og nødvendige forbruksvarer.

                                                    Til tross for at britene har tatt 74 651 drepte og sårede (halvparten på 21.03) så får britene også kortere logistikklinjer og en kortere vei fra forsterkninger og annet rask som kan erstatte personell ved fronten. Den britiske 5th Regular Division har nettopp ankommet fra Italia som slår følge med de fire elite ANZAC divisjonene i røde London busser fra Doullens (Hæren hadde leaset de fra London Transport Company). På dette tidspunktet så krysser det daglig over 10 000 soldater over den engelske kanal. Disse soldatene er hovedsaklig soldater på perm fra andre steder i imperiet. Britiske War Cabinet hadde også redusert minstealederen for verneplikt med seks måneder og soldatene får maksimum tre måneder med trening som skaffet British Army ytterligere 50 000 vernepliktige. 611 000 menn hadde også blitt trukket ut av ammunisjonsfabrikker og jordbruksektoren.


                                                    Dette stopper ikke tyskerne å utnytte de situasjonene som oppstår underveis. Humbert forsøker å holde sin linje ved Montdidier inntil General Debeney sin 1. Armeé har kommet seg på plass. Hutier sine soldater begynner nå å fokusere trykket mot Fayolle sin armegruppe som ødelegger for de allierte å få tettet hullet mellom 5th Army og 3. Armeé. General Marwitz sin 2. Armee utnytter dette og fornyer en lokal offensiv mot Watts XIX Corps. Maxse XVIII Corps har nå fått artilleriskytsene sine fra Robillot og XVIII Corps blir sendt frem for å støtte Watts, selv om Maxse sitt korps bare vil fungere "sånn passe". Watts sine nesten 7000 soldater har bokstavelig talt slått et kringvern rundt de 385 kanoene som korpset har igjen. Lüttwitz III Korps angriper 07:30 mot Watts sine 8th og 24th Division. Artilleriet til Watts begynte ikke å trekke seg bakover før Lüttwitz fremste styrke var 550 meter unna. 8th og 24th forsvarer først Rouveroy, men mister byen og like etter tar kontroll over byen igjen mens Maxse bringer opp sine styrker på flankene som også får III Korps mot seg. Kl 14:00 så mister britene Rouveroy.






                                                    Mens 8th, 24th og Lüttwitz sine tyskere bølger frem og tilbake så har Watts beordret Brigader E.P Riddell å føre 300 soldater ut på en flankemarsj nordover for å ta veikrysset ved Harbonnières-Proyart tilbake som har skapt en bul inn i britenes linje. Mens 8th, 24th blir kastet ut av Rouveroy så angriper Riddell krysset og tar 217 tyske soldater til fange. Brigader Riddell tar så en utslitt hest som har blitt brukt til å taue artilleri, setter seg opp og tar gjenværende soldater og stormer mot selve byen Harbonnières 240 meter unna. Etter at britene angriper i åtte korte, men intensive bølger så blir den utbombede byen erobret og ytterligere 600 tyskere tatt til fange og linjen er igjen stabilisert. Denne seieren skal ikke vare lenge ettersom en tysk major kommer til å sette kjepper i hjulene for både Watts og Maxse.




                                                    Major von Brauchitsch* som har mye erfaring og har jobbet tett med Hans von Seeckt tidligere, har kommandoen over 1. Garde Reserve Brigade som nå spontan angriper Watts sin forsvarslinje med sine tre regimenter. Ved Morlancourt så bryter derimot 3. og 43 Garde Reserve Infanterie Regiment 90 grader mot Maxse sitt korps som forsøker å forsvare seg bittert mot Hofacker sitt LI Korps og XIV Korps under Gontard. Disse to regimentene er i ferd med å rulle opp hele 5th Army sin flanke og skape krigens største gjennombrudd hittil. Generalmajor George Carey sine 10 kompanier med lettere bevæpnede ingenører som vi leste om i går, ankommer derimot slagmarken i tolvte time og saboterer von Brauchitsch sin lokale manøver. Dette forhindrer at Maxse sine styrker blir fullstendig overkjørt, men må fortsatt trekke seg bakover og overgi Rosières til tyskerne. Hadde Gontard, Hofacker og von Brauchitsch koordinert bedre seg i mellom så hadde nok utfallet blitt noe helt annet. Selv etter syv dager med kontinuerlig strid så viser tyskerne at de kan og vil helt uforventet utnytte fiendens svakheter - selv nede på regiment og bataljonsnivå.








                                                    Klokken 17:30 så får general Gough beskjed om at general Sir Henry Rawlinson tar over kommandoen over den sønderskutte armeen. Fransk militærkommando hadde kommunisert overfor Haig og Wilson i går at en syndebukk måtte finnes og erstattes og denne personen var da Gough. Historien dømmer kun Gough på en ting - han hadde en fryktelig uvane å forbigå sitt eget hierarki og detaljstyre regimenter og bataljoner og det er dette franskmennene har observert og mener var en god grunn til at 5th Army gjorde det så mye dårligere enn Byng sin 3rd Army. I realiteten så var Gough sin 5th Army en av de svakeste armeene ved vestfronten når Michael offensiven gikk av stabelen.


                                                    I luften så har Richthofen skutt ned tre fly mens resten av 1. Jagdgeschwader han leder har skutt ned 13 fly. RFC har også vært aktive i dag og støttet Byng sin 3rd Army som gjort en mye bedre jobb og tapt lite terreng i dag. En ting er at RFC er hovedsaklig allokert til 3rd Army for å opprettholde Arras - Amiens linjen og hadde i dag sluppet 50 tonn med bomber, granater og steiner ned på tyskerne og brukt over 313 000 skudd til luft-bakke operasjoner. Den andre grunnen er nok at Below sin 17. Armee er på bristepunktet til å gi opp videre angrep. Senest i går kveld så hadde Ludendorff gått helt av forstanden og regelrett kjeftet på kronprins Rupprecht over telefon og truet med å få sparket Below sin stabsjef.


                                                    * Det står von Brauchitsch var generalmajor på 3d kartet, men dette stemmer ikke. Brauchitsch ble brigader i 1929 og hadde aldri kommandoen over noe mer enn en brigade som stedfortreder - noe som ikke var uvanlig i den tyske hæren på den tiden.
                                                    Last edited by 93A; DTG 281545A Mar 18, . Begrunnelse: Rettet overskrift

                                                    Kommentér


                                                      Michael - Dag 7

                                                      Den franske armegruppen tar Generalissimus Foch sine "ikke en eneste tapt meter til av fransk jord" ordre alvorlig. Eller forsøker hvertfall. Humbert sin 3. Armeé mister kun en landsby i dag og senere De Mitry VI Korps tar tilbake tre landsbyer fra 9. Division som ble mildt sag overrasket, men mister to i løpet av dagen. Watts XIX Corps er i ferd med å bli fanget i Rosières lommen som vi leste om i går og ringer den fullstendig utslitte Gough som ringer rett til og får generalissimusen vekket klokken 03:00 i natt. Watts får ordre om å trekke tilbake 04:45 sammen med Carey sin styrke. Carey sin styrke har nå økt fra 2900 til 4000 soldater etter at XIX Corps hadde avgitt samtlige av signaltroppene i korpset til Carey. Carey har også fått noen kokker, S4, G4 personell og masse annet rask som gjør styrken til vestfrontens mest berømte og fremste mølje. Watts hadde selv sendt sin egen kommunikasjons stab til Carey, men beholdte han ene telefonoperatøren til å operere kommunikasjonen til korpset.

                                                      Klokken 16:30 så tar Rawlinson kommandoen over 5th Army fra Gough. Det første Rawlinson gjør er å skrive til Foch om at hvis ikke forsterkninger ankommer innen 48 timer så kommer britene til å miste Amiens.



                                                      Tyske reserver marsjerer opp veien fra Albert som ble erobret her en dagen.


                                                      Langs hele 3rd Army sin 53 km front så angriper Below og Marwitz med 29 divisjoner samtidig med Ludendorff sin tilleggs offensiv, unternehem Mars. 3rd Army som har fått australske divisjoner merker fort at tyskerne sliter nå enda mer. Ved Dernacourt i morges så hadde 200 tyske infiltrasjonstropper blitt tatt i bakhold av australierne og et stykke unna langs Ancre elven så hadde den 3rd Australian Division gjenerobret nesten en km av tapt territorie og skapt en bul inn i den tyske frontlinjen. Ved Aveluy Woods så hadde 54. Division fra Wurtemberg gått rett på kvist, tatt store tap i den initielle kontakten og tok enda flere tap i et australsk motangrep fra Fanshawe sitt V Corps. Lenger nord så begynner derimot Haldane sitt VI Corps å ta tap. Haldane sitt korps stopper tre divisjoner fra Below fem ganger, men begynner å ta tap til tyske patruljer, skarpskyttere og tysk MG ild når britene går på patruljer for å sikre linkup kontakten med Harper sitt IV Corps. Fra Vimy Ridge så har Fergusson XVII Corps observert de tyske batteriene og i dag begynner britisk kontra-beskyting å få god effekt mot tyske artilleribataljoner som støtter Below sin styrke i operasjon Mars og den nylig oppstartet Valkyrie som skal utvide brohodet mot Arras og Horne sin 1. Army.


                                                      RFC sin fenomenale innsats har også gått tyskerne på nervene. I går og spesielt i dag så bringer tyskerne frem 88mm flakkanoner til slagmarken som begynner å beskyte luften og RFC tar tap i størrelseorden 58 fly. Det stopper ikke britenes innsats med å knerte syv tyske maskingevær stillinger og meid ned en haug med hester som tauer artilleri over Somme slagmarken. Ludendorff, skuffet som nå begynner å se at Michael offensiven går rakt åt skogen hvis ikke noe drastisk skjer snart. Han stopper både Mars og Valkyrie operasjonene og Below kan endelig stoppe slaket av sine egne soldater. Han må derimot overføre to divisjoner til Marwitz som har fått ordre om å angripe rett mot Amiens via korteste rute. Marwitz hadde protestert til ingen nytte om at nåværende kurs og utvikling kommer til å få uante store konsekvenser - noe han og flere general kommer til å få rett i.


                                                      RFC sin innsats kan best forklares med dette bildet.

                                                      Kommentér


                                                        Michael - Dag 11

                                                        De siste dagene er har vært preget av treg tysk fremrykning. Det er tydelig for britene at den tyske hæren er utslitt og har problemer med disiplin der de raider erobrer de britiske depoene for å så spise og drikke rom mange timer per dag. Hutier sine styrker begynner derimot kampen om Avre elven 28.03 og tar Avre elven dagen etter. Debeney mister også byen Montdidier samme dag og tyskerne truer nå Amiens fra vest og fra sør.


                                                        Den 30.mars så begynner Marwitz sin 2. Armee å presse mot Moreuil Woods, et skogholt vest for Villers-Bretonneux. Fra denne skogen så har Marwitz sikret et brohode mot Villers-Bretonneux som igjen kan brukes for å ta Amiens. Tyske 7. Division holder midlertidig denne skogen, men den 30.03 klokken 09:30 så angriper Canadian 2nd Cavalry Brigade, 4 oppsatte eskadroner på hest og eskadroner uten hester, skogen fra to sider. De rensker halve skogen i ren nærkamp som varer 90 minutter og 2nd Brigade er knekt i to. 1st Brigade fra 2nd Cavalry Brigade følger opp bak og striden fortsetter utover dagen. På kvelden så holder fortsatt 7. Division halve skogen, men deler forsvaret med syv andre hule bataljoner fra tre forskjellige divisjoner. Watts forsterker sine tre "divisjoner" som hadde ikke mer enn to-tre bataljoner i hver med 1800 mann fra 18th Division.


                                                        31. mars så er det siste dråpen for den tyske hæren og energien til alle divisjonene som har vært allokert til Michael er tom. Bare lokale angrep skjer langs fronten, men som stanses da tyskerne ikke har krefter til å rykke videre fremover. Britene som forsøker å utnytte dette, er vel så utslitt, men klarer å ta tilbake noen stillinger her og der. I sitt nye fremre krigs hovedkvarter ved St. Quentin så har Ludendorff beordret Huiter og Marwitz å ta en fot i bakken for å forberede på tyskernes siste "push" mot Amiens. Ludendorff sender avgårde seks utslitte divisjoner for å støtte dette, men går også med på å la hæren få hvile noen dager. Marwitz sine styrker og artilleri er nesten helt tom for ammunisjon og må uansett etterfylles. Kronprins Rupprecht som kjørte gjennom de erobrede områdene - la merke til styrkene sine som knapt kunne stå på kontrollposter eller hanglet avgårde til fronten for å forsterke de fremste styrkene for et siste angrep. Offensiven vil ikke bli fornyet før 4. april.



                                                        Øverste bilde: 5th Army 4.5" haubister som har blitt forlatt på veien mot Péronne. Det ligger også to 18" kanoner slengt fra seg på hver sin side av veien.
                                                        Nederste: 81. Reserve Division som skraper ut de siste restene av sin dagsrasjon som soldatene fikk hver 48 time.

                                                        Kommentér


                                                          Per ardua ad astra

                                                          Generalløytnant, senere feltmarskalk, Jan Smuts var blant de militære lederne for boerne under den andre boerkrigen, og ledet fredsforhandlingene med britene i 1902. Senere satt han som minister både i Transvaal-republikken og den Sør-afrikanske union. I 1916 var han også i ledelsen for krigen mot de tyske koloniene i Afrika. Året etter ble han invitert til å sitte i det britiske krigskabinettet i London, og fikk i oppdrag å forfatte en rapport om den videre utviklingen av de britiske luftstridskreftene. Hans anbefaling var å samle dem under én felles ledelse.

                                                          I dag, 1.april 1918, opprettes derfor Royal Air Force.




                                                          Den nye forsvarsgrenen er en sammenslåing av Hærens Royal Flying Corps (RFC) og Marinens Royal Naval Air Service (RNAS), og legges under det nyopprettede Air Ministry. Som en tributt til de som kommer fra RNAS beholder man en del gradsbetegnelser inspirert av marinens, som flight lieutenant, wing commander, group captain og air commodore. Royal Air Force er verdens første flyvåpen, og representerer ved opprettelsen også verdens største luftkapasitet, med over 20 000 luftfartøyer og 300 000 personell. 55 066 offiserer og mannskaper, 2 949 flymaskiner, 103 luftskip og 126 kyststasjoner kom fra RNAS, resten fra RFC.

                                                          Samtidig etableres den kvinnelige delen av RAF - Women’s Royal Air Force.

                                                          Sjefen for RAF ved opprettelsen er generalmajor Sir Hugh Trenchard. Han har imidlertid sagt opp jobben allerede, og det er generalmajor Sir Frederick Sykes som vil få rollen som Chief of the Air Staff resten av krigen.



                                                          Det er Bristol F.2B jagerfly fra 22nd Squadron som i dag får æren av å utføre de første luftoperasjonene for RAF (flymaskinen på bildet er sannsynligvis fra 88 Squadron).





                                                          Bedriftene til RAF under denne krigen skal vi høre om i andre poster her. Etter krigen var RAF truet av nedleggelse, men ble beholdt, dog kraftig redusert til en mannskapsstyrke på 35 500. I mellomkrigstiden utgjorde "polititjeneste" - luftpatruljering av det vidstrakte britiske imperiet, en viktig del av oppdragsporteføljen til RAF. Så kom oppblomstringen under andre verdenskrig, hvor mannskapsstyrken på det meste var over en million. Selv om tallet er kraftig redusert i dag, regnes fortsatt RAF for å være blant verdens mest kapable flyvåpen.


                                                          https://en.wikipedia.org/wiki/Histor...oyal_Air_Force
                                                          https://www.history.com/this-day-in-history/raf-founded
                                                          Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                                          Kommentér


                                                            Michael Dag 15 - Slaget om Villers-Bretonneux

                                                            Kaiserslacht sitt siste mål er innenfor rekkevidde og viser hvor beskjedne Ludendorff sine opprinnelig mål hadde blitt. Tyskerne står utenfor Villers-Bretonneux og trenger å ta denne byen. Hvis denne byen tas så kan tyskerne taue og installere artilleri oppe på åsryggen rundt byen - og bombardere Amiens sønder og sammen. Michael har nå gått fra å angripe retning mot Amiens, skape et gjennombrudd og dele opp de allierte armeene - til å si seg fornøyd med at Amiens blir til en ruinhaug. Tyskerne har allokert 15 "uthvilte" divisjoner på en 24km bred front til angrepet og skal gjenskape angrepet fra 21. mars. Det pøsregner hele dagen og slagmarken blir et gjørmehav allerede tidlig på morgenen.



                                                            Slaget om Villers-Bretonneux begynner.







                                                            Klokken 05:15 så starter 75 minutters forbekjemping med artilleri og supplementert med noe gass. De siste 15 minuttene så fyrer tyskerne alt de har av Minenwerfers, bombekaster for korte hold, mot de britiske stillingene. Klokken 06:30 når de siste granatene avfyres så rykker de tyske reserve divisjonene frem blandet med noe stormtropper. Hovedtyngden av det tyske angrepet med 12 divisjoner går rett mot Debeney sin 1. Armeé og de seks divisjonene på Debeney sin venstre flanke. Tre av Debeney sine divisjoner trekker seg tilbake rett og slett på grunn av den store mengden med tyskere som kommer mot dem. Debeney sin arme mister fort terreng og ikke lenger etter på morgenkvisten så går Morisel tapt og Castel og Mailly-Rainvel følger etter. De franske 29. divisjon og 127. divisjon holder derimot stand mot tyskerne og 29. divisjon som er Debeney sin nordre divisjon befinner seg i en situasjon der tyskerne rykker forbi franskmennene fra nord og sør uten å bry seg nevneverdig om 29. divisjon sin kvasistrategiske stilling. Innen 16:00 så har Debeney fått kontroll på situasjonen, stanset tyskernes angrep som tok store tap og begynt en serie med motangrep som erobrer noe terreng tilbake uten nevneverdig motstand. Men hele frontlinjen i nord til armeen har dreid seg så kraftig vest at tyskerne har ubevisst laget en vid åpen kile mellom BEF og 1. Armeé. Ludendorff sitt potensielle gjennombrudd har endelig skjedd - og de tyske styrkene evner ikke engang å se dette og utnytte muligheten. Den rolige generalen Debeney tusler tilbake til hovedkvarteret sitt for å spise aftens og spretter en flaske champagne på deling med staben hans for å feire dagens begivenhet. General Faoylle, Debeney sin overordnede, kommer på besøk og var bekymret enn det hans underordnede var. Faoylle sier så empatisk:


                                                            Opprinnelig skrevet av Fayolle
                                                            "Fra i dag så er tyskerne noen skikkelige jævler"
                                                            Debeney svarer derimot sin overordnede:

                                                            Opprinnelig skrevet av Debeney
                                                            "Spiller ingen rolle, vi har allerede vunnet krigen"


                                                            Nord for Debeney og øst for Villers-Bretonneux så har restene av 5th Army - XIX Corps under Watts gjort alvorlige forberedelser for forsvaret av Villers-Bretonneux. På tre dager så har Watts sine menn laget tre forsvarslinjer og kopiert tyskerne sitt "Forsvar i Dypet" med definerte forsvarssoner og predefinerte reserver ved samtlige tre linjer. Dette skal derimot vise seg å ikke være nok. 320 tungt artilleriskyts starter en umiddelbar kontrabeskyting og hver kanon vil skyte 500 granater i snittet i over 10 timer mens kampene varer. Den første britiske styrken som "Break Ranks" er 14th som er utslitt og har beskyttet en lang linje med knappe tusen mann. To tyske regimenter fra 228. Reserve Division hadde knekt 14th sin forsvarslinje tvert og 14th, som er defacto oppløst, vil bruke over fire timer med å reorgansiere de i umiddelbar nærhet og trekke seg bakover til neste linje. Nesten halve divisjonen på rundt 500 mann løper i feil retning - sørover og havner i 18th sin forsvarssone og må belage seg på å tjene under en annen sjef mens slaget utspiller seg. I 18th sin forsvarssone så går dagen hovedsaklig i et organsiert kaos der Garde Ersatz Division og 19. Division angriper fra to forskjellige retninger, men 18th stopper altså tre slike angrep utover formiddagen. 228. Reserve Division sitt gjennombrudd gir så 5. Garde Division muligheten til å ta Hamel, noe de også gjør. I Hamel så tar 5. Garde 300 britiske soldater og en brigadestab til fange som ikke helt kunne forstå hvordan tyskerne kunne stå i brigade hovedkvarteret uten å ha fått en advarsel om dette.


                                                            I mens så har 9. Bayerske Reserve Division, etter noen finurlige unnamanøvrer forbi de britiske linjene, angrepet Villers-Bretonneux der 36th Australian Batallion hadde forsvart seg bittert. 36th slår tilbake tre angrep av de bayerske reservistene som trekker seg tilbake ettersom de er eksponert så dypt inne i britisk sone. Generalmajor Graf Finck von Finckenstein som har kommandoen over 4. Garde Division som er rett bak Garde Ersatz, krever at sjefen sin Gontard slipper løs den eneste reserven som er igjen i XIV Korps - 1. Division som skal samvirke med Finckenstein sin divisjon for å ta Villers-Bretonneux og støtte 9. Bayerske. Men, Gontard nekter å allokere 1. Division inn gapet og denne avgjørelsen av Gontard - kan med stor sannsynlighet ha kostet Marwitz Villers-Bretonneux og mye mye mer. Nord for Gontard sitt XIV Korps så har Kühne sitt XI Korps, som har blitt overført fra Below sin Arme, etter å ha erobret Hamel begynt å hamre løs på 18th Division som er mutters alene i den første linjen. Kühne som har tidligere slåss i bitre kamper mot byng sin 3rd Army bruker sin egen metode for å vinne terreng ved å rykke frem - kalle opp artilleri på fiendtlige stillinger - rykk så frem noen hundre meter - gjenta prosess. Mot 18th så går Kühne litt lenger ved å først beskyte 18th i fire timer for å så evaluere litt før 16:00 og beskyte de i enda en time til bare for sikkerhets skyld. Denne beskytingen blir for mye for 18th som må kaste håndkleet og trekke seg bakover mot franskmennene ved Hangard i regnet og den seige gjørmen.



                                                            Klokken 17:00 så angriper 9. Bayerske Reserve Division på nytt nå som 18th endelig er borte og det åpner seg et gap mellom byen og britisk forsvarslinje. Bayerne kommer 400 meter nærme byen, men så samler oberstløyntnant J. Milne 11 britiske og australske sønderskutte kompanier på rundt 1000 mann totalt og starter et motangrep mot tyskerne. Klokken 18:00 så trekker tyskerne seg ut som skaper en uheldig domino for Kühne sine to fremste divisjoner som så trekker seg 1800 meter bakover og klokken 19:00 så er slaget om Villers-Bretonneux over og er en seier for de allierte. Ludendorff tenker at alt håp er ikke ute enda og vil fornye angrepet allerede i morgen.


                                                            Kommentér


                                                              Michael - Dag 16

                                                              Denne kommer litt i ettertid grunnet hektiske dager, hovedsaklig på grunn av folk som har gått fra vettet og velger å frivillig ta seg påskeferie av alle ting.




                                                              05.04.1918


                                                              Hutier og Marwitz sine styrker fornyer angrepene sine, men de tyske soldatene skal kjempe relativt hardt for lite å vise til. I den sørlige teigen så er tyskerne fullstendig utslitt og gidder knapt å bruke krefter etter å ha kjempet harde kamper med franskmennene dagen før. Debeney sine styrker derimot har endelig fått en moral boost og fra skyttergravene så åpenbarer det seg for den franske soldat at til tross for å slåss mot overlegen tysk stridsteknikk og skyttergravstrid at den tyske hæren kan faktisk knekkes og slås hardt og brutalt. Debeney velger å utnytte dette og fem av hans divisjoner tar til et motangrep og presser Hutier sine styrker tilbake mellom Cantigny og Castel. Marwitz sine styrker gjør det noe bedre, men slåss hovedsaklig mot en like utslitt britisk hær som får fylt magene sine i det minste.

                                                              Marwitz har til intensjon å forbigå Villers-Bretonneux med Gontard sitt XIV Korps og Kühne sitt XI Korps. Kühne ser derimot hvor offensiven ender og velger å ikke sende inn den eneste reserven han har igjen, saksiske 24. Division sør for Villers-Bretonneux. Gontard derimot velger det motsatte og kaster inn 1. Division som han ikke ville sende inn i går - mot høyde 104 nord for Villers-Bretonneux. Gontard sine styrker kommer ikke lenger enn ynkelige 130 meter fra startgropa. De britiske og australske soldatene har satt opp en massiv konsentrasjon med Vickers maskingevær og påfører tyskerne 208 drepte og sårede som tvinger de tyske soldatene å begynne å grave nye hull der de ligger.


                                                              Byng sin 3rd Army blir også angrepet i dag, men disse angrepene er så latterlige dårlig gjennomført at Byng anmoder Haig om å starte et eneste stort motangrep langs hele linjen - noe Haig velger å ikke gjøre. Mellom Albert-Hamel så hadde Marwitz sine styrker kjempet i over 12 timer mot Byng sine styrker bare for å oppnå den spinkle premien på et epletre og fire granathull. På slutten av dagen så må Hindenburg involvere seg som mener at nok er nok - nå var den tyske hæren på bristepunktet. Ludendorff erkjenner at den britiske motstanden var alt for sterk og på kvelden sender ut en ordre om at alle angrep skal stanses.


                                                              Operasjon Michael er herved over og Ludendorff har allerede planlagt en oppfølgingsoffensiv med kodenavnet "Georgette" som starter 09. april.


                                                              En liten analyse over de taktiske og strategiske detaljene kommer litt senere.



                                                              Kommentér

                                                              Annonse i emne

                                                              Collapse

                                                              Donasjoner

                                                              Collapse
                                                              Working...
                                                              X