Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

Collapse
This topic is closed.
X
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Zimmermann-telegrammet

    Zimmermann-telegrammet.

    Telegrammet fra utenriksminister Zimmermann ble mottatt i Washington, overlevert til den tyske ambassaden og dekryptert der. Så ble det kryptert på nytt og sendt til den tyske ambassadøren i Mexico med kommersiell telegraf i dag.



    Retransmisjonen ble gjort med en eldre kryptering, kalt 13040. Dette er et lykketreff for britene, da det vil være mye mindre avslørende for dem å røpe at de har knekket denne koden enn de aller nyeste tyske kodene. I og med at sendingen ble gjort med offentlig telegraf fra Washington til Mexico kan de også autentisere overfor amerikanerne at telegrammet er ekte. En britisk agent i Mexico bestikker nå en ansatt ved det offentlige telegrafkontoret, og får tak i en kopi av den krypterte meldingen. De har nå en plausibel grunn for å ha fått tak i meldingen, uten å røpe overfor amerikanerne at de leser diplomatposten deres.

    En siste dekkhistorie, som de må ha med amerikanerne på, er at agenten i Mexico klarte å stjele et dekryptert eksemplar av meldingen. Dette for å unngå å røpe overfor tyskerne at koden er kompromittert. Dette kommer til å vise seg vellykket. USA får 13040-koden fra britene for å selv kunne dekryptere det tyske telegrammet, og går med på å ikke røpe det. Som et resultat setter tyskerne i gang en mislykket jakt på en utro tjener ved ambassaden i Mexico, da de ikke får seg til å tro at noen har klart å dekryptere den hemmelige meldingen.

    Det skal imidlertid fortsatt gå noe tid før kommandør Hall viser meldingen til sine egne politisk foresatte og til amerikanerne.
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

    Kommentér


    • 24. januar 1917

      I januar 1917 er også britene i ferd med å forberede sin rolle i den kommende våroffensiven, og det innebærer også at det igjen kreves store offer fra RFC. Og situasjonen for RFC virker nå mørkere enn for kun noen måneder siden: de tyske Luftstreitkräfte har etablert et klart overtak. Riktignok har RFC fremdeles langt flere fly enn tyskerne, men antallet av de nye og svært kapable Albatrosene som sjokkerte britene i høst er nå oppe i 270 stykker (mye for denne tidsperioden), og disse er nå også tilgjengelige i den oppgraderte versjonen D.III med kraftigere motor og nytt vingedesign. Kvaliteten på pilotene er også jevnt over langt bedre enn hos britene, som har et svært provisorisk utdanningsopplegg for sine nye piloter.

      Noe hjelp får også britene av teknologien - RFC er i ferd med å innføre en ny flytype for å håndtere luftrekognosering – RE8. Denne er ment å erstatte BE2-flyene. RE8 er kraftigere og raskere, men lite populært blant pilotene på grunn av de mange ulykkene hvor flytypen har vært involvert. I tillegg innebærer plasseringen av drivstofftanken – like bak motoren, foran piloten – at risikoen for brann er svært stor, et betydelig bekymringsmoment med tanke på at pilotene ikke er utstyrt med fallskjermer.



      Hverken BE2 eller RE8 er imidlertid noen match for tyskernes Albatroser, og rekognoseringsflyene er helt avhengig av eskorte av jagerfly for å overleve. Britene er også i ferd med å utvikle nye jagerflytyper – både S.E.5 og Sopwith Camel er underveis – men disse kommer ikke til å være tilgjengelige på vestfronten på en stund enda. Det er dermed fortsatt Airco DH2 og FE2-flyene som må ta støyten.

      Behovet for eskorte skaper en evig drakamp mellom rekognoseringspiloter og jagerpiloter som også var velkjent under andre verdenskrig (da kanskje først og fremst mellom bombeflypiloter og jagerpiloter): Rekognoseringspilotene ønsker mest mulig eskorte, tettest mulig på egne maskiner, slik at de er sikre på å få hjelp hvis tyskerne finner dem. Jagerflypilotene ønsker ikke å «bindes» til rekognoseringsflyene, de ønsker å kunne patruljere fritt, helst så langt bak linjene at de kan holde tyske fly unna fronten.
      RFCs øverstkommanderende Hugh Trenchard er kjent for å være svært fremoverlent – pilotene er forventet å levere resultatene hæren trenger, nærmest uavhengig av motstand, og dette betyr at man i stor grad velger å opprettholde en aggressiv «skjerm» med jagere bak fiendens linjer. Konsekvensene for pilotene i RFC er åpenbare for alle – strategien er svært risikabel, og vil med sikkerhet lede til betydelige tap.

      Selv om situasjonen jevnt over er svært risikabel for RFCs piloter, er det særlig én motstander som kommer til å skape frykt i 1917. Dette er en av tyskernes mest lovende piloter, som vi allerede har hørt mye om; leutnant Manfred von Richthofen. I januar 1917 gis von Richthofen kommandoen av Jasta 11, som er basert på La Brayelles, like utenfor Douai. Douai ligger like i nærheten av Arras, som er stedet hvor britene skal iverksette sin støtteoffensiv senere i vår. Jasta 11 har på dette tidspunktet ikke utmerket seg på noen særlig måte, den har i det hele tatt i svært begrenset grad oppnådd noen suksesser. Det er nå opp til von Richthofen å få endret dette, og det før den allierte våroffensiven settes inn.

      Det vil etter hvert vise seg at Jasta 11 har flere talentfulle piloter – både Kurt Wollf og Karl Allmenröder er piloter i Jasta 11 når von Richthofen ankommer, og begge kommer til å oppnå stor suksess ut over våren. Når britene starter sine rekognoseringsoppdrag i januar, gjør Jasta 11 raskt innhugg i rekkene. Både 23. og 24. januar møtes britiske forsøk på å rekognosere Vimy Ridge av Jasta 11, og begge ganger gjør von Richthofen innhogg i de britiske formasjonene.

      I von Richthofen har Jasta 11 fått en svært kapabel leder. Han har personlig skutt ned 16 motstandere, og for dette tildeles han Tysklands høyeste utmerkelse (Pour le Merite, populært kalt Blue Max) i januar 1917. Han er imidlertid ikke bare en talentfull pilot, han er også en dyktig leder som er innstilt på å lede fra front. For å sikre at han blir gjenkjent av sine egne, går han til det uvanlige skritt å male hele Albatrosen sin rød. Det går ikke lenge før han av sine egne blir kjent som Der Rote Kampfflieger – den røde jagerflypiloten. Siden han også er adelig (Freiherr, tilsv baron), blir han av de allierte snart kjent som Den Røde Baron.




      Rød Albatros. Bilde hentet fra filmen The Red Baron. Nøyaktig hvilken fargetone von Richthofen brukte er et evig stridstema blant dem som er interessert i slikt.

      Rødfargen gjør von Richthofen lettere å kjenne igjen for sine egne – men naturlig nok også for britene. For å redusere risikoen for lederen sin, bestemmer etter hvert de andre pilotene i Jastaen seg for å male også sine fly røde. Disse velger imidlertid å male enkelte deler av flyene sine i andre farger. Alle flyene i Jastaen er dermed rødmalt i ulike grader og med personlige tilpasninger, men kun von Richthofen har et helt rødt fly. Det tar en stund før britene skjønner dette, og resultatet er at von Richthofen raskt oppnår legendestatus – hvert rødmalte fly de støter på blir antatt å være den røde baron selv.

      Von Richthofen gjør seg raskt bemerket hos britene i 1917, såpass bemerket at britene oppretter en egen skvadron med det formål å eliminere von Richthofen. No 56 Squadron etableres utenfor London i februar 1917, og i denne skvadronen samler britene de beste pilotene de kan oppdrive – inkludert den legendariske Albert Ball. Skvadronen øremerkes også for de nye jagerflyene som er på vei: S.E.5. Skvadronen kommer til å bruke januar-mars på oppsetting. Så deployerer den til Frankrike i april, klar for å møte von Richthofen og hans menn. Scenen er dermed duket for den mest intensive luftstriden man så langt har sett i historien.
      Beidh a lá leo

      Kommentér


      • Slutten på Pancho Villa-ekspedisjonen

        Slutten på Pancho Villa-ekspedisjonen.

        I fjor hørte vi om general Pershing og Pancho Villa-ekspedisjonen, og i dag tar den offisielt slutt. Den siste trefningen foregikk for to dager siden, men nå trekkes styrkene ut.

        Click image for larger version

Name:	Pancho_villa_horseback.jpg
Views:	1
Size:	4,32 MB
ID:	868012
        Francisco "Pancho" Villa, revolusjonær.


        Selv om man ikke lyktes i hovedformålet med ekspedisjonen, har både US Army og US National Guard nå skaffet seg relevant kamperfaring, som snart skal komme til nytte.


        https://en.wikipedia.org/wiki/Pancho...tion#Aftermath
        Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

        Kommentér


        • Ubegrenset ubåtkrigføring

          Ubegrenset ubåtkrigføring

          I månedsskiftet januar/februar 1917 annonserer tyskerne at de gjenopptar ubegrenset ubåtkrigføring. Det har gjennom hele krigen vært stadige drakamper mellom de som mener britene kan tvinges ut av krigen på denne måten, og de som mener at risikoen for en krigserklæring fra USA er for stor. Tyskerne er allerede tallmessig sterkt underlegne på vestfronten – tyskerne kan kun stille med 150 divisjoner mot de alliertes 190 (som ofte også er større enn de tyske). Etter at det nå er klart at tyskerne må innta en defensiv strategi på vestfronten gjennom 1917, trenger tyskerne alternative strategier for å fremtvinge en løsning overfor de allierte. På bakgrunn av en studie gjennomført i 1916 mener admiral von Holtzendorff at britene vil knekkes dersom tyskerne klarer å senke 600 000 tonn med shipping pr. mnd. Studien har konkludert med at dette vil føre til at britene vil gå tomme for skip og må be om fred innen 6 måneder – lenge før amerikanerne er ventet å kunne stille styrker til disposisjon i Europa. På denne bakgrunn godtar keiser Wilhelm i dag, den 31. januar 1917, å gjenoppta ubegrenset ubåtkrigføring.



          Krigføringen tar effekt fra i morgen av, og vi skal senere se om tyskerne klarer å oppfylle sitt ambisiøse mål om å senke 600 000 tonn i måneden. Tyskland har en flåte på 46 moderne havgående ubåter, i tillegg 23 mindre ubåter til bruk i kystfarvann, og dette er et formidabelt våpen.



          http://www.forsvaretsmuseer.no/Marin...nket-ubaatkrig
          http://www.history.com/this-day-in-h...nleash-u-boats
          https://en.wikipedia.org/wiki/U-boat...marine_warfare
          Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

          Kommentér


          • Tyske ubåter

            I fjor høst hørte vi om den norske ubåtresolusjonen, som kom i stand etter at fire tyske ubåter av type 43 hadde herjet langs norskekysten.

            Tyskland kommer i løpet av krigen til å operere med 33 forskjellige klasser av ubåter, og en av de mest effektive og mest tallrike kommer i operativ drift i disse tider. Det bygges totalt 24 ubåter av Type 93, og disse kommer til å senke 411 000 tonn skipstonnasje. Som konvensjonen er, får klassen navnet etter den første av disse ubåtene, U-93.

            Click image for larger version

Name:	U98.PNG
Views:	1
Size:	354,0 KB
ID:	868028

            U-98 av Type 93, fotografert i England etter krigen.

            Type 93 er langtrekkende båter med glimrende sjøegenskaper, og har en rekkevidde på hele 9000 nautiske mil. Fartøyet har en besetning på 39, og har 6 torpedorør med i alt 16 torpedoer som hovedvæpning. På dekk har de også en 105 mm og en 88 mm kanon. Ubåten har en toppfart på 16,8 knop i overflatestilling og 9,1 knop under vann.
            Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

            Kommentér


            • Sv: FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER

              Den 3. februar 1917 bryter USA diplomatiske bånd med Tyskland, på grunn av den ubegrensede ubåtkrigføringen som ble annonsert noen dager tidligere.

              Den 4. februar 1917 gis ordren om å iverksette operasjon Alberich – tilbaketrekkingen fra Noyon-bulen til Hindenburg-linja. Tilbaketrekkingen skal skje suksessivt over flere uker, og alt som kan nyttiggjøres av de allierte i terrenget som forlates skal ødelegges. Dette er ingen populær ordre å gi, og flere er sterkt kritiske til den "brente jords taktikk". Blant annet er kronprins Rupprecht, sjef for 6. armé, sterkt kritisk - både av moralske grunner, og fordi han mener det er en gavepakke til alliert propaganda.

              Selve operasjonen skal iverksettes den 9. februar, og hovedtyngden av tilbaketrekningen er planlagt gjennomført 16. mars – selv om tilbaketrekningen enkelte steder skal starte tidligere, hvor man har utsatte stillinger. Når operasjonen er ferdigstilt, kommer tyskerne til å ha overlatt mer terreng (ca 10 km i dybden) til britene i én operasjon enn de allierte har erobret til sammen siden 1914. Samtidig kommer imidlertid tyskerne til å ha forkortet fronten med 40 km, og fristilt 13-14 divisjoner. Imens pågår fortsatt franske og britiske forberedelser for våroffensiven – fortsatt under forutsetning av at tyskerne vil holde de gamle frontlinjene.


              Planlagt tilbaketrekning


              Hindenburglinja ved Bullecourt, midt mellom Arras og Cambrai. Bildet er tatt etter krigen.
              Beidh a lá leo

              Kommentér


              • William Reginald Hall

                To dager etter at USA brøt sine diplomatiske forbindelser med Tyskland, som nevnt i forrige innlegg, får britisk UD høre om Zimmermann-telegrammet. Det er sjefen for marinens etterretningstjeneste, kommandør William Reginald Hall, som i dag forteller hva kodeknekkerne i Room 40 har funnet ut, men samtidig advarer han mot å gå videre med informasjonen ennå. For å oppnå maksimal effekt på den amerikanske opinionen, må en rekke forutsetninger først være oppfylt, som fortalt her 17 og 19 januar.

                Click image for larger version

Name:	F-371_large.jpg
Views:	1
Size:	76,7 KB
ID:	868040

                Kommandør William Reginald "Blinker" Hall (tilnavnet "Blinker" fordi en av øynene hans hadde konstante rykninger, og blinket som en signallampe).

                Hall har hatt en interessant karriere så langt. Som marineoffiser var han kjent for å holde streng disiplin, men samtidig vise omtanke for mannskapet om bord. For rundt ti år siden begynte han også med etterretning, da han som sjef for et skoleskip på besøk i mange fremmede havner fikk mulighet for å skaffe seg informasjon om potensielle fiender. I Kiel, for eksempel, kledde han og andre offiserer seg som menige og brukte en motorbåt for å kjøre rundt marineverftet og ta bilder med et skjult kamera.

                I 1913 ble han skipssjef på slagkrysseren Queen Mary. Der satte han i gang en reform for å gi underoffiserene mer makt og prestisje. De fikk bedre innkvartering, og overtok også myndigheten til skipspolitiet, som ble oppløst. Han innførte også tre vakter i stedet for to, som hadde vært vanlig. Han etablerte i tillegg flere velferdsgoder for mannskapet, noe som fikk andre offiserer til å mene at han var for slapp i håndteringen av disiplin. Det var han imidlertid ikke, og flere av reformene hans fikk utbredelse i resten av Royal Navy. Han var sjef på Queen Mary under slaget ved Helgolandbukten i 1914, men ikke da hun ble senket i Jyllandsslaget, som vi hørte om her 9 juni i fjor.

                Senere i år blir Hall utnevnt til kontreadmiral, og etter krigen blir han slått til ridder og utnevnt til viseadmiral og senere admiral. Han ble regnet som et geni, men også en ganske så kaldblodig fyr. Så sent som i 1940 er han på mållisten til SS over viktige personer som straks skal pågripes når England er erobret.


                https://en.wikipedia.org/wiki/William_Reginald_Hall
                Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                Kommentér


                • M.I. 5 og kontraspionasje


                  «Special Intelligence Bureau» bedre kjent som M.I.5 ble grunnlagt i 1909 for å motarbeide Tysklands stadig mer aktive forsøk på å etablere en spionorganisasjon i Storbritannia. Frem til 1919 så anså ikke britene at de hadde noen annen fiende enn Tyskland.
                  Organisasjonen var delt inn i 2 hovedavdelinger

                  1. Aktiv efterforskning av konkrete spionsaker.
                  2. Defensive tiltak mot spionasje.

                  Den sistnevnte – kalt «F Branch» er den avdelingen vi skal ta for oss her.
                  Før første verdenskrig var MI5 en relativt liten organisasjon som overvåket noen hundre mistenkte spioner. Da krigen brøt ut vokste organisasjonen i størrelse og omfattet nå en stab på flere hundre personer som fulgte opp tusenvis av saker.
                  Britenes kontraspionasje har lenge hatt et godt rykte for sin effektivitet. Under andre verdenskrig hadde f.eks Tyskland ikke en eneste spion i England britene ikke kjente til. Tyskland hadde dessuten den filosofien å rekruttere mengde fremfor kvalitet, men Storbritannia hadde motsatt filosofi. Før krigsutbruddet hadde britene allerede utarbeidet lister over kjente og mistenkte tyske agenter men valgte ikke å arrestere dem før det ble helt nødvendig. I stedet ble de overvåket, posten ble åpnet før den evt. ble videresendt. Ved krigsutbruddet i 1914 regner britene med at de i løpet av 24 timer klarte å arrestere samtlige medlemmer av den tyske militære efterretningsorganisasjonen i Storbritannia.

                  MI5 opererte ut fra følgende prinsipper: Identifikasjon, klassifisering og kontroll og alle rutiner ble nedskrevet i en egen håndbok: «Distribution of Duties».


                  Identifikasjon
                  Identifikasjon ble vanligvis foretatt ved undersøkelse av papirer og referanser. Hvor grundig bakgrunnssjekken til den enkelte var, varierte veldig. Når det gjaldt britiske borgere eller personer av britisk avstamning (f.eks personer født og oppvokst i en av de britiske koloniene) var det som oftest tilstrekkelig å sjekke referanser for å forvisse seg om at personen var snill og grei og at de hadde et legitimt behov for tilgang. Identifikasjonspapirer burde være av den typen som var vanskelig å forfalske, som f.eks pass. I tvilstilfeller ble «Detective Branch» koblet inn for nærmere efterforskning. Britene var særlig mistenksomme overfor norske pass og identifikasjonspapirer da disse ble ansett for å være ekstra enkle å forfalske.

                  Klassifisering
                  Ut fra hvilken sikkerhetsrisiko vedkommende ble vurdert som, ble man delt inn i 4 katgorier: 1. Farlig 2. Mulig farlig 3. Tvilsom 4. Pålitelig, og naturlig nok ble tilganger gitt i henhold til dette.
                  I tillegg ble personer som ble kategorisert i 1-3 fjernet fra sensitive steder. Dette innebar blant annet at personer med tysk/østerriksk bakgrunn fikk grei beskjed om å flytte hvis de bodde i nærheten av noe krigsviktig.
                  Når det gjaldt utlendinger så ble noen hundre plukket ut og viet spesiell oppmerksomhet som «mulig mistenkte». Dette kunne være på grunn av f.eks tidligere tjeneste i den tyske eller østerrikske hær, bopel i nærheten av krigsviktige områder eller medlemskap i tyske foreninger. Et særlig problem britene stod overfor var det store antallet tyske gruvearbeidere som arbeidet i kullgruvene i Kent.
                  Det ble også laget hemmelige svartelister med en kort biografi av de svartelistede.


                  Kontroll
                  Eftersom MI5s hovedoppgave var å beskytte Storbritannia mot fiendtlige tyske agenter så ligger naturlig nok løsningen på noe av dette i forskjellige former for kontroll;
                  Hindre at usensurerte meldinger når frem til fienden. F.eks ved å snappe opp brev eller sensurere dem.
                  Hindre ikke-klarerte personer adgang til Storbritannia eller militære eller krigsviktige installasjoner som marinebaser, havner og strategiske jernbanelinjer.
                  Avhør av personer som ønsker adgang til Storbritannia eller sensitive områder.
                  Bevæpnede vakter ved krigsviktige installasjoner.
                  There is nothing that can't be solved by the proper use of high explosives.

                  Kommentér


                  • Zimmermann-telegrammet

                    I dag viser kommandør Hall frem Zimmermann-telegrammet til Edward Bell, annensekretær ved den amerikanske ambassaden i London. Dette er den versjonen britene har fått tak i i Mexico. Bell blir rasende over tyskernes frekkhet, og kommer i morgen* til å vise frem telegrammet til ambassadøren. Snøballen ruller videre.



                    https://en.wikipedia.org/wiki/Zimmer...f_the_Telegram
                    https://books.google.no/books?id=xJc...ritain&f=false
                    https://books.google.no/books?id=91F...ritain&f=false

                    *: Kildene spriker litt på dateringen; noen sier at disse hendelsene var 23 og 24 februar.
                    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                    Kommentér


                    • Zimmermann-telegrammet

                      I dag møter den britiske utenriksministeren Arthur Balfour den amerikanske ambassadøren, Walter Hines Page, og foretar en offisiell overrekkelse av Zimmermann-telegrammet, både kryptert og dekryptert til tysk med engelsk oversettelse. Page fikk allerede for noen dager siden en uoffisiell kopi, og kaster nå ikke bort noe tid med å rapportere saken til president Woodrow Wilson.

                      Click image for larger version

Name:	walterhines1.jpg
Views:	1
Size:	33,5 KB
ID:	868083

                      Ambassadør Page. Den amerikanske ambassadøren er en sørstatsmann med engelske aner, og er svært pro-britisk. Så mye at han har blitt kritisert for dette av andre. Han mener Storbritannia kjemper en kamp for demokrati, og vil svært gjerne ha USA med i krigen.


                      https://en.wikipedia.org/wiki/Walter_Hines_Page
                      Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                      Kommentér


                      • 23. februar 1917

                        Mesopotamia.
                        Etter det sviende nederlaget mot tyrkerne ved Kut i fjor, har britene bygget opp en ny styrke som skal gjenerobre Kut. Styrken teller ca 50 000 mann (hovedsakelig fra India), og er organisert i to korps under ledelse av generalløytnant Frederick Maude. Styrken startet sin marsj i desember 1916, og har brukt januar og februar til å kjempe seg oppover langs Tigris. Fra 6. til 19. januar presser britene tyrkerne ut av befestede stillinger ved Khadairi, og fra den 25. januar til 4. februar presses tyrkerne også ut av forberedte linjer ved elven Hai. Etter å ha tatt ytterligere en tyrkisk stilling ved Dahra 16. februar, når styrken Kut rundt 23. februar. De har tallmessig overtak over de tyrkiske forsvarerne, som kun kan stille med ca 17 000 mann.
                        Den tyrkiske kommandanten, Kâzim Karabekir Bey, forstår at forsøk på å holde Kut mot den britiske styrken vil føre til omringelse og nederlag. Idet britene forsøker å manøvrere seg rundt Kut på sørsiden, forbereder Bey derfor en evakuering av Kut. Dette lykkes han i, og tyrkerne trekker seg ut i god orden. Britene forfølger tyrkerne nordover – også med båter langs elva – men den britiske fremrykningen stanser etter hvert opp, rundt den 27. februar 1917. Tyrkerne har dermed kommet seg unna. Men britene har gjenerobret Kut, som forårsaket dem så mye ydmykelse i fjor vår. Neste mål: Baghdad.



                        Samtidig forbereder de britiske styrkene ved Vestfronten seg på angrepet de skal ta del i til våren. Selv om forholdene normalt er roligere mellom de store offensivene har britene i Ancre-dalen ved Somme i det siste bitt seg merke i at aktiviteten fra tyskerne synes å være enda lavere enn normalt. Skyttergravsraid planlegges for å avdekke hva som skjer, og et av disse klatrer over kanten om kvelden den 22. februar 1917. Soldatene lykkes å ta seg helt frem til de tyske skyttergravene uten at noe skjer. Etter hvert drister soldatene seg også bort til kanten, og titter ned i skyttergraven. Den er tom. Tyskerne har forlatt de fremre stillingene sine. Snart gjør australske soldater lengre sør samme oppdagelse – de står ikke lengre overfor en bemannet forsvarslinje, og det er ukjent hvor langt bak tyskerne har trukket seg. Etterfølgende rekognoseringspatruljer den 24. februar lykkes også i å trekke forbi Serre, som tyskerne holdt gjennom 5 måneder med bitre kamper ved Somme – og ser ingen tegn til tysk aktivitet i landsbyen. Etter hvert går imidlertid rekognoseringstroppene på tyske forsvarsreir, som setter en stopper for videre fremrykning. Men er dette stillinger i en ny forsvarslinje, eller baktropper som sikrer en dypere tilbaketrekning?
                        Beidh a lá leo

                        Kommentér


                        • 25. februar 1917

                          25. februar 1917. Like utenfor irskekysten er skipet RMS Laconia på vei tilbake til England fra USA med et mannskap på 217 og 75 passasjerer. Skipet oppdages av den tyske ubåten U-50. Laconia torpederes først like ved maskinrommet på styrbord side, men holder seg fortsatt flytende. 20 minutter rammes skipet av en ny treffer, denne gangen i selve maskinrommet, og skipet synker 22.50. 6 av mannskapet og 6 av passasjerene omkommer. Blant de omkomne passasjerene er to amerikanske statsborgere, og senkingen av skipet gir dermed vind i seilene i den delen av den amerikanske opinionen som ønsker å gå til krig mot Tyskland.


                          RMS Laconia

                          Ved Vestfronten begynner Hindenburg-linja å nærme seg ferdigstillelse. Som vi så i går har har britene nå begynt å fatte mistanke til at noe er i gjære på tysk side av fronten. Tegn på at noe nytt ble konstruert bak fronten fanget de opp allerede i oktober 1916. I januar 1917 har de også registrert økt aktivitet langt fronten, og nå i februar også lav til ingen aktivitet i Ancre-sektoren. Det er likevel uklart om årsaken til dette bare er at tyskerne konstruerer et nytt system for forsvar i dybden (tyskerne graver også en mengde mellomliggende stillinger mellom Hindenburg-linja og gammel frontlinje, tiltenkt som faselinjer under tilbaketrekkingen), eller om tyskerne faktisk har tenkt å trekke seg tilbake. For å avdekke hva aktiviteten består i beordrer britene en opptrapping av luftrekognosering, og oppfordrer franskmennene til å gjøre det samme – men dette vanskeliggjøres av de stadig mer effektive Luftstreitkräfte.

                          26. februar møter alliert hærledelse til konferanse ved Calais etter innkalling fra britenes statminister David Lloyd George, ifølge innkallingen for å diskutere utfordringer ved fransk jernbanelogistikk. Til Haigs forferdelse viser det imidlertid at Lloyd George, en beundrer av Nivelle, faktisk forsøker å innordne BEF under Nivelle som en helt vanlig armegruppesjef, og at dette er formålet med konferansen. Etter at både Haig og Robertsen truer med å gå av når man imidlertid et kompromiss som langt på vei innebærer en britisk underordning, men slik at BEF bevares som en særegen enhet.

                          Avdekkingen av den senere utviklingen ved fronten gjør imidlertid at Haig raskt trekker dette kompromisset i tvil. Som vi så i går har tyskerne begynt uttrekningen fra området Bapaume-Arras. Her er de tyske stillingene særlig sårbare, siden de er etablert «ad hoc» i de områder tyskerne har blitt presset tilbake under Somme-offensiven. Dette fanges opp av britisk flyrekognosering, og som vi så også av infanteristene på bakken, og alt tyder nå på at tyskerne faktisk er i ferd med å trekke ut – at hensikten med de nye konstruksjonene bak fronten faktisk er å forkorte frontlinja. Haig innser etterhvert at dette i så fall vil få konsekvenser for hans rolle i den forestående offensiven, og foreslår at planene endres slik at angrepet planlagt ved Bapaume avlyses, og at britene kun angriper ved Vimy og Arras med 1. og 3. armé. Haig er videre av den oppfatning at forutsetningene for de planer som er lagt nå er dramatisk forandret, slik at han ikke lenger føler seg like bundet av kompromisset fra Calais, og underordningen under Nivelle dette innebar.

                          Nivelle er imidlertid skeptisk. Han har veldig vanskelig for å se for seg at tyskerne vil gi fra seg så mye terreng uten motstand, særlig med tanke på hvor nære tyskerne faktisk er Paris. Han skjønner imidlertid at utviklingen man nå er i ferd med å se kan få konsekvenser for den politiske aksepten for planen hans, og godtar at Bapaume-angrepet kan kanselleres. Han insisterer imidlertid på at angrepene ved Vimy og Arras må gå som planlagt – og pålegger Haig en rekke andre føringer for å sikre at planen blir beholdt som den er.
                          Beidh a lá leo

                          Kommentér


                          • Zimmermann-telegrammet, siste akt

                            I dag offentliggjør USAs president Wilson det famøse Zimmermann-telegrammet. Som vi husker, avslørte det at Tyskland oppfordret Mexico til å gå til krig mot USA, mot å få tysk støtte og eierskap til de tilgrensende amerikanske statene. I morgen vil avisene være fulle av det, og befolkningens holdning kommer til å svinge kraftig i retning å gå inn i krigen mot tyskerne.

                            Click image for larger version

Name:	Woodrow_Wilson-H.jpeg
Views:	1
Size:	389,9 KB
ID:	868091

                            President Woodrow Wilson.


                            I løpet av februar 1917 har tyske ubåter senket 414 000 tonn skipstonnasje i farvannene rundt de britiske øyer. Dette er 80% av måltallet som de tyske planleggerne har satt - dersom de klarer å senke 600 000 tonn i måneden må Storbritannia be om fred i løpet av 5-6 måneder. Selv om USA skulle bli med i krigen nå, kan det være for sent til å redde dem.


                            http://www.history.com/this-day-in-h...-united-states
                            https://en.wikipedia.org/wiki/Atlant...ed.22_campaign
                            Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                            Kommentér


                            • 1. mars 1917

                              1. mars 1917, Vimy Ridge. I den britiske delen av sektoren er det kanadierne som har fått ansvaret for selve Vimy ridge når angrepet ved Arras skal innledes i april. Tiden frem til det brukes til forberedelser, ikke minst til skyttergravsraid. Normalt skjer dette i relativt små forband, men 1. mars 1917 har kanadiske 4. divisjon planlagt et raid av de større: 4 infanteribataljoner er involvert, og 1 700 soldater skal delta i angrepet. Før raidet starter skal tyskerne mykes opp med gass – både tåregass og klorgass, som skal sendes mot tyskerne fra gassylindre (en metode som strengt tatt begynner å bli avleggs, med tanke på at man allerede har begynt å bruke gassgranater levert via artilleri).
                              Kl. 3 om natta gis klarsignalet, og tåregassen slippes løs. Dessverre snur vinden, og gassen blåses rett tilbake på kanadierne. Tyskerne skjønner raskt at noe er i gjære, og himmelen lyses raskt opp av lysbluss. Dette følges opp både med rifleild og artilleri/BK fra tysk side, som sprenger hull i gassylindere på kanadisk side – som bidrar ytterligere til kaoset.



                              Som følge av kaoset har man avbrutt klorgassen. Infanteriet er imidlertid klare til å å over kl 05.40. Det oppståtte kaoset – sammen med gasskonsentrasjonen rundt de kanadiske skyttergravene – fører imidlertid til opphopninger av kanadiske soldater ved frontlinja. Det går ikke lang tid før lys-signalene fra tysk side skyter gjennom lufta: SOS. Nærmest umiddelbart treffes de kanadiske skyttergravene av et voldsomt artilleribombardement, som forårsaker store tap i de tette kanadiske rekkene. Samtidig starter det britiske artilleriet kl 05.40 for å støtte kanadierne, og når kanadierne går over toppen blir mange truffet av britiske granater som går kort (et vanlig fenomen under første verdenskrig). De tyske maskingeværene åpner også opp nærmest umiddelbart, som fører til ytterligere tap hos kanadierne. Det hjelper heller ikke at artilleribeskytningen av den tyske piggtråden ikke har lykkes med å kutte piggtråden. Menig Andrew McCrindle deltok i raidet, og gav denne beretningen:

                              Opprinnelig skrevet av Andrew McCrindle
                              We had already got a whiff of gas so had put on our respirators, then Jerry started shelling us so that we kept our heads down. A little while later we took our masks off when we heard shouting from the left, and there we saw a terrible sight. It was out lads from the 4th division being slaughtered by enemy machine-gun fire and I could see some of the 73rd in their kilts stretched out on our wire, some of whom were dead but alas, some who wished they were, struggling among the wire. So one may say we had ringside seats for this tragic attack, which was nothing but a farce.
                              Til tross for den intense motstanden lykkes det enkelte kanadiske soldater å nå frem til den tyske frontlinja, som de fant tynt bemannet. Tyske forsterkninger er imidlertid ikke langt unna, og snart er det håndgranatdueller langs strekkene hvor kanadierne har tatt seg inn. Kanadierne har imidlertid ikke sjans til å holde, og trekker seg tilbake. Innen kl 06.25 er raidet over. Kanadierne har mistet 687 soldater, mens tyskerne har mistet 37 tilfangetatte. Utover morgenen organiseres en våpenhvile så kanadierne kan få hentet inn sine sårede og falne fra ingenmannsland. Tyskerne returnerer også liket av en av de kanadiske bataljonssjefene, som falt i ingenmannsland i forsøket på å komme seg over.
                              Raidet blir senere kjent som «1st of March Gas Raid», og setter en stopper for videre planer om skyttergravsraid i dette forbandet. Skyttergravsraidene fortsetter – og trappes også opp – men holdes da i lavere, mer håndterbare forband. Raidet har likevel satt en støkker i kanadierne, som vet at de snart skal stå overfor en enda større prøvelse: Å kaste tyskerne av det beryktede høydedraget Vimy Ridge.
                              Beidh a lá leo

                              Kommentér


                              • 3. mars 1917

                                I mars 1917 fortsetter også franskmennene sine forberedelser av Nivelles offensiv, som nå nærmer seg. Også tyskerne er imidlertid fullstendig klar over at noe er i gjære. For å opprettholde presset på franskmennene – og for å sikre seg bedre etterretning om den kommende offensiven – gjennomføres det skyttergravsraid på jevnlig basis. Som vi har sett betalte dette seg allerede i januar, når tyskerne fikk tak i ordre fra Nivelle som beskrev et angrep ved Aisne, dokumenter som av Ludendorff ble beskrevet som helt sentral informasjon. I midten av februar får tyskerne tak i enda flere dokumenter gjennom et nytt skyttergravsraid, dokumenter som beskriver et angrep ved Aisne i april.
                                Oppmuntret av dette fortsetter skyttergravsraidene. 3. mars 1917 får tyskerne igjen betalt for strevet – soldatene som deltar på raidet kommer tilbake med flere dokumenter, inkludert det som av kronprins Wilhelm ble beskrevet som:

                                Opprinnelig skrevet av Kronprins Wilhelm
                                …the french regulation document known as «Instructions concerning the aim and conditions of a general offensive». This had been implemented by General Nivelle on 16 December 1916. It contained highly valuable information. It made clear that this time it would not be an attack on a specific target but a sweeping breakthrough offensive.
                                Imens fortsetter tyskerne sine forberedelser til tilbaketrekkingen til Siegfried Stellung/Hindenburg-linja. Også franskmennene begynner nå å plukke opp tegn på at tyskerne er i ferd med å trekke seg tilbake. Franskmennene registrerer at tyske radioposter er i ferd med å etablere seg lengre bak, som tyder på at tyskerne er i ferd med å flytte kommandoposter. I tidlig mars registrerer også den nye sjefen for Armegruppe Nord (GAN), general Franchet d’Espèrey, at tyskerne forbereder en tilbaketrekning. Han foreslår å iverksette et umiddelbart overraskelsesangrep, for å ta tyskerne mens de er i ferd med å trekke seg tilbake. En todagers artilleriforbekjempning skal redusere de tyske stillingene, og på den andre dagen vil han iverksette et storskalaangrep med sin armegruppe – støttet av stridsvogner i så store kvanta som mulig. Dette vil d’Espérey ha gjennomført innen ti dager, for å oppnå maksimal effekt mot de tilbaketrekkende tyskerne.

                                Nivelle insisterer imidlertid fortsatt på at tyskerne ikke er i ferd med å trekke seg tilbake, de ville aldri akseptert å gi fra seg så mye terreng uten kamp. Rapportene om bevegelser i radioposter ignorerer han, og d’Espéreys forslag er han skeptisk til. Riktignok beordrer Nivelle nå staben sin til å forberede reserveplaner i tilfelle tyskerne virkelig skulle trekke seg tilbake. Men d’Espéreys forslag er han lunken til. Selv om den ville gitt franskmennene betydelige fordeler er planen ikke i samsvar med den plan Nivelle selv har lagt for offensiven, og heller ikke med den virkelighetsforståelsen Nivelle etter hvert begynner å bli ganske alene om å ha. Dette er indikasjoner på et mer grunnleggende problem hos den franske øverstkommanderende: Motstand mot å avvike fra de planer som er lagt, selv når det dukker opp uventede muligheter.

                                D’Espérey får likevel etterhvert tillatelse til å gjennomføre et angrep, men i en mer begrenset skala enn han selv hadde sett for seg. Operasjonen begrenses også til et mål om å opprettholde press på tyskerne – og det gis ingen føringer for forsøk på gjennombrudd og/eller ytterligere forfølgelse. Utfallet blir at tyskerne gjennomfører uttrekningen som planlagt, med sprangvise bevegelser til mellomliggende linjer, godt dekket av velplasserte MG-reir. Franskmennene følger etter og vedlikeholder stridskontakten – men lykkes ikke i å forstyrre tyskerne i nevneverdig grad.
                                Beidh a lá leo

                                Kommentér


                                • 8. mars 1917

                                  Den 7. mars 1917 bryter det ut streik ved Putilov, det største industrianlegget i Russlands hovedstad Petrograd. Det vil si – det er den 7. mars etter gregoriansk kalender. Russerne bruker fremdeles den julianske, så i Russland er datoen 22. februar 1917.

                                  Arbeiderne som streiker er frustrerte over mange ting. Russland har videre i lengre tid vært preget av mangel på brød, som har sammenheng med at bøndene ser seg nødt til å holde tilbake store mengder korn for eget forbruk, da inflasjon fører til at salg av korn ikke gir dem nok til livets opphold. Rasjonering av korn og brød følger, samt underskudd av mat. Folket er i tillegg lei av krig, fattigdom og elendighet. Krigen hadde fra start av vært populær, med unntak av hos bolsjevikene, men etter hvert som det ene nederlaget etterløser det andre har befolkningen gått lei. Tapene, særlig mot tyskerne, har vært enorme, og har innen januar 1917 nådd seks millioner. Tsaren har forsøkt å ta hånd om dette ved selv å ta kommandoen fra 1915, men dette har i stor grad slått tilbake på ham selv. Han er ikke militært kompetent, og er i større grad et forstyrrende element enn en reell leder. I tillegg tar det ham bort fra befolkningen, og nå når streiken bryter ut i hans egen hovedstad er han ikke til stede – men hos Stavkaen. Dermed er det tsarina Alexandra som holder i tømmene hjemme i Petrograd – men hun er desto mer upopulær hos folket. En ting er at hun er av tysk herkomst, men folket anser henne også for å være dypt influert av den svært upopulære Rasputin – upopulær nok til at han ble likvidert i desember 1916.

                                  Som en følge av store mengder oppdemmet frustrasjon velger altså arbeiderne ved Putilov å nedlegge arbeidet.

                                  Påfølgende dag, 8. mars (23. februar i Russland), markeres som kvinnedagen i Petrograd. Datoene for denne har til nå variert, særlig i Russland, men 8. mars har vært i bruk ihvertfall siden 1914, og er også datoen for markeringen i 1917 (som senere forsterker betydningen av datoen, og sikrer at dette i fremtiden blir den internasjonale kvinnedagen). Dette trekker store mengder folk ut i gatene. Det holdes en rekke møter og samlinger i denne anledning. De store diskusjonstemaene er økonomi og politikk, og møtene utvikler seg raskt til politiske ansamlinger. Kvinnene er særlig kritiske til myndighetenes rasjonering av mat. Det arrangeres demonstrasjoner hvor fokuset er krav om brød, og som igjen driver de pågående streikene videre, og utvider disse til ytterligere fabrikker. Kvinnelige arbeidere drar fra fabrikk til fabrikk for å rekruttere til protestene, og som et resultat av dette nedlegger ytterligere 50 000 arbeidere arbeidet. Nå begynner også protestene å bli stadig mer myndighetskritiske – utover krav om brød ropes det nå stadig høyere om å kaste tsaren og avslutte krigen.


                                  Demonstrasjoner i Petrograd 8. mars 1917
                                  Last edited by Bestefar; DTG 081840 Mar 17, .
                                  Beidh a lá leo

                                  Kommentér


                                  • Adolf Hitler

                                    7 oktober i fjor hørte vi at Gefreiter Adolf Hitler ble såret av en granatsplint, og sendt til lasarett. Han har siden besøkt Berlin, og deretter blitt tildelt lett tjeneste i München. Han har imidlertid gått lei av dette, og har søkt sjefen sin, Hauptmann Fritz Wiedemann, om å få komme tilbake til fronten. Dette har blitt innvilget, og han er nå tilbake i sin gamle jobb som ordonnans ved hovedkvarteret til 16 Bayerske reserveregiment.

                                    Tjenesten ved regimentshovedkvarteret er en god skole for Hitler. Selv om han bare er visekorporal, får han godt innblikk i de meldinger og ordrer som går opp og ned i organisasjonen, og hvordan den militære planprosessen foregår. Dette skal komme ham til nytte noen år senere.

                                    Click image for larger version

Name:	adolfhitler4.jpg
Views:	1
Size:	22,7 KB
ID:	868119

                                    Adolf Hitler.


                                    https://milforum.net/showthread.php/...=1#post1262942
                                    http://www.historyplace.com/worldwar...ler/warone.htm
                                    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                    Kommentér


                                    • 11. mars 1917

                                      11. mars 1917, Mesopotamia. Etter å ha gjenerobret Kut har britene fortsatt sin marsj nordover langs begge sider av Tigris. 8. mars når de elven Diyala, i ytterkanten av Baghdad. Her har også Khalil Pasha, lederen av den tyrkiske forsvarsstyrken på ca 25 000 mann, valgt å etablere de første forsvarsstillingene. Den britiske angrepsstyrken – ca 50 000 mann – angriper stillingene 9. mars 1917, men slås tilbake. Britene forsøker deretter å omgå de tyrkiske stillingene, og angripe fra nord. Pasha svarer ved å trekke majoriteten av styrkene sine tilbake, parallelt med den britiske fremrykningen. Ett regiment blir holdt igjen ved Diyala, som gir britene mulighet til å angripe dette – noe de gjør med suksess 10. mars 1917. Som en følge av dette trekkes hele den tyrkiske gruppen tilbake til Baghdad – og samme dag gis ordren om å evakuere byen. Tyrkerne trekker seg ut, og den 11. mars 1917 inntar britene Baghdad uten å møte motstand. Den britiske styrkesjefen, general Maude, utsteder Baghdad-proklamasjonen, hvor det blant annet fremgår:

                                      Our armies do not come into your cities and lands as conquerors or enemies, but as liberators

                                      Maude rir inn i Baghdad

                                      Erobringen av Baghdad er viktig for britisk prestisje, særlig etter det pinlige tapet av Kut året i forveien. Den skaper imidlertid også gnisninger mellom London og den britiske Rajen i India, med tanke på hvem som skal ha kontroll over de nyvunne territoriene. Som et resultat av dette opprettes etter hvert den Mesopotamske administrasjonskomitéen, som skulle avgjøre spørsmålet om hvem som skulle styre områdene Basra og Baghdad. Resultatet blir en britisk administrasjon i Basra, og en arabisk administrasjon for Baghdad.


                                      Mesopotamia, mars 1917

                                      Imens har protestene i Petrograd fortsatt. Innen 10. mars er så å si hvert eneste industrianlegg i Petrograd lammet av streik, sammen med en rekke andre bedrifter. I gatene er det stadig økende masser av protesterende arbeidere, støttet av studenter, lærere, og andre sivilister. Tsaren, fremdeles utenbys i Stavkaen, beordrer garnisonskommandanten i Petrograd (general Khabalov) til å oppløse folkemengden, om nødvendig ved hjelp av beskytning. Minst 180 000 soldater samles for å oppløse opptøyene.


                                      Fra en samling i Putilov-fabrikken i Petrograd, 1917

                                      11. mars. Hæren sendes inn mot demonstrantene, og beordres til å bruke makt for å få avsluttet opptøyene. Soldatene er imidlertid svært motvillige til å bruke makt mot folkemengden, ikke minst på grunn av de store mengdene med kvinner som deltar i protestene. Når ordre om maktbruk kommer nekter soldater å lystre ordre, og begynner å desertere. Flere slutter seg til protestene, og det er også tilfeller hvor offiserer blir skutt av sine egne. Hæren mister dermed raskt evnen til å stanse protestene, og opptøyene tiltar i stedet i styrke.



                                      Petrograd er nå i realiteten ute av myndighetenes hender. Gjennom hele byen river folkemassene ned symboler på Tsar-styret. Dumaen har ingen formell makt til å gripe inn, siden Tsaren oppløste denne samme dag. Som et forsøk på likevel å få kontroll etablerer Dumaen en midlertidig komite som skal gjenopprette lov og orden i Petrograd, støttet av den liberale blokken, mens tsaren prøver å komme seg tilbake til Petrograd. Samtidig etablerer imidlertid den sosialistiske blokken Petrograd-Sovjeten, et råd som skal representere arbeiderne og soldatene i byen. Hæren er samtidig i ferd med å miste kontroll over sine siste lojale avdelinger. Chairman of the Duma, Mikhail Rodzianko, sender et telegram til tsaren som gir et dystert bilde av situasjonen:

                                      The situation is serious. The capital is in a state of anarchy. The Government is paralyzed. Transport service and the supply of food and fuel have become completely disrupted. General discontent is growing ... There must be no delay. Any procrastination is tantamount to death.
                                      Dette tar imidlertid tsaren I utgangspunktet med stoisk ro. Hans kone, tsarina Alexandra, har allerede sendt ham et telegram som forklarer at bekymringene om Petrograd er sterkt overdrevne, og telegrammet har dermed først og fremst en irriterende effekt på tsaren.


                                      Tsar Nicholas II
                                      Beidh a lá leo

                                      Kommentér


                                      • 12. mars 1917

                                        På alliert side fører uenigheter mellom fransk og britisk hærledelse til gnisninger mellom de to nasjonene. Frankrikes statsminister, Aristide Briand, klager til britene over Haigs holdning til den rollen han er gitt, og som et resultat av dette kalles det inn til en ny konferanse i London den 12. og 13. mars 1917.

                                        På konferansen får begge partene muligheten til å lufte sine frustrasjoner over den annen part. Franskmennene klager over Haigs innstilling, mens britenes statsminister, Lloyd George (Lloyd George tok over etter at Asquiths regjering falt i desember 1916), beklager seg over Nivelles holdning overfor Haigs kommando. Partene blir imidlertid enige om en ordning som innebærer at Haig får en særlig stilling i operasjonen, selv om det er Nivelle som har den øverste ledelsen. Det slås fast at BEF «would remain in all circumstances under the orders of their chain of command and of the British commander in chief». Nivelle avskjæres dermed fra å gi ordre direkte til Haigs armesjefer, og Haig har også fått understreket at rollen hans går utover kun å være en avdeling undergitt Nivelles kommando.

                                        Haig har dermed fått understreket et viktig poeng overfor franskmennene, men disse stadige gnisningene får også konsekvenser for den videre planleggingen. Opprinnelig hadde Joffre og Nivelle sett for seg en tidlig offensiv, helst i siste halvdel av februar. Gnisningene som hadde foregått siden slutten av 1916 har ført til stadige utsettelser mens forholdet mellom de to land ble avklart, og imens har tyskerne fått holde på med sine forberedelser i det som for dem er en kritisk fase – tilbaketrekkingen fra gammel til ny frontlinje, en fase hvor de klart nok ville vært sårbare for en koordinert alliert offensiv; eksemplifisert ved hendelsene 4. mars 1917.


                                        Aristide Briand

                                        I Russland fortsetter protestene i Petrograd. Om morgenen den 12. mars befrir soldater ledelsen i den sentrale arbeidergruppen fra Peter-Paulusfestningen. Disse hadde sittet fengslet siden starten av februar, på ordre fra den russiske innenriksministeren. Blant disse er Nikolay Chkeidze, som samme kveld organiserer et møte. Agenda: Få etablert en Sovjet av representanter fra arbeiderne. Det velges en provisorisk komité med Chkeize som leder kvelden 12. mars, og den 13. mars avholdes «generalforsamling». Arbeidere og soldater samles for å velge representanter til Petrograd-sovjeten. Møtet er kaotisk og uoversiktlig, og sovjeten ender opp med å bli stor – over 3 000 medlemmer – og i realiteten er det Chkeidzes komite som står for beslutningene som tas. Etter hvert dannes en mer formalisert eksekutivkomité i Sovjeten, hvor alle sosialistiske parti er representert. Petrograd-sovjeten er dermed etablert som et alternativ til byrådet i Petrograd – og etter hvert også til Dumaen, som komitéen er fast bestemt på å holde seg utenfor.


                                        Peter og Paulus-festningen i Petrograd


                                        Nikolay Chkeidze
                                        Beidh a lá leo

                                        Kommentér


                                        • 17. mars 1917

                                          14. mars. Tsaren tar seg tilbake til Petrograd, etter å ha blitt stanset av opprørske soldater. Når han ankommer møtes han med et unisont råd fra sine armesjefer og gjenværende ministre: Abdisér.

                                          15. mars. Tsar Nicholas abdiserer, på vegne av seg selv og sin sønn. Han nominerer sin bror, storhertug Michael Alexandrovich, som sin etterfølger. Storhertugen forstår imidlertid at han vil ha begrenset med støtte, og avslår derfor dette allerede påfølgende dag med begrunnelse at han kun vil bekle en slik posisjon som følge av et demokratisk valg. Tsaren blir etter hvert plassert i husarrest, sammen med sin familie. Demonstrasjonene som startet 8. mars har dermed lykkes i å kaste tsar-styret i Russland. Siden Russland fremdeles er på juliansk kalender, og disse hendelsene derfor skjedde i februar 1917 etter deres tidsregning, blir dette kjent som Februar-revolusjonen.

                                          16. mars. En provisorisk regjering utropes, under ledelse av Georgy Lvov fra det konstitusjonelle demokratiske partiet. Denne skal styre landet frem til en ny regjering kan velges på et mer varig grunnlag. Dette blir imidlertid stadig utfordret av Petrograd-Sovjeten, som mener å representere den samlede arbeider- og soldatklassen. Dette er dermed startskuddet for en intens kniving om makten mellom den provisoriske regjeringen og Petrograd-Sovjeten, en periode som blir kjent som «двоевластие», dobbeltstyret. Fra mars og utover i april begynner Sovjeten å hente inn representanter utenfra Petrograd, og fokuset blir i større og større grad på Russland som helhet. Sovjeten skifter navn til den all-russiske sovjet av arbeideres og soldaters representanter, og eksekutivkomiteen blir den all-russiske sentraleksekutivkomiteen – med over 70 medlemmer. Sovjeten etablerer også en skyggeregjering, og lykkes også med å få plassert egne kommisærer i de militære avdelingene ved fronten.


                                          Prins Georgy Lvov


                                          Fra Petrograd-Sovjeten

                                          Mens dette dramaet utspiller seg i Russland fortsetter den tyske tilbaketrekkingen ved Vestfronten, mens de allierte varsomt følger etter. 17. mars 1917 går australske soldater inn i Bapaume, byen som var målet for 5 måneder lange kamper i fjor sommer. Nå er byen forlatt, og ingen motstand ytes. Lengre bak venter imidlertid desto mer formidable forsvarslinjer; innen 19. mars er tyskerne godt etablert i sine nye stillinger i Hindenburg-linja.


                                          Australske soldater i Bapaume, mars 1917
                                          Beidh a lá leo

                                          Kommentér


                                          • 22. mars 1917

                                            20. mars 1917 begynner britene artilleribeskytningen av Vimy Ridge, det sentrale høydedraget i deres sektor, som forberedelser for den nå nært forestående våroffensiven.

                                            Mens artilleriet tordner ved Arras skjer det nå dramatiske politiske omveltninger i Frankrike. Så lenge krigen har vart har man forsøkt å holde liv i en «Union Sacrée», et slags tverrpolitisk samlingsstyre som skal ivareta styret av landet så lenge krigen varer. Gnisninger mellom militære og politikere fører nå til at dette systemet faller. Dråpen som får begeret til å renne over er at den franske forsvarsministeren, general Lyautey, nekter å dele hemmelig informasjon om det franske flyvåpenet under en lukket høring. Lyautey har over flere uker vært svært kritisk til myndighetenes manglende fokus på operasjonssikkerhet, og er av den oppfatning at for mange militære forhold nå har blitt «allemannskunnskap» blant journalister og befolkningen. Han stoler derfor ikke på lukkede høringer, og nekter å dele informasjonen som blir etterspurt.

                                            Resultatet er anskrik fra politikerne, og Lyautey tvinges til å gå av. Franskmennenes statsminister, Briand, klarer ikke å finne en ny kandidat som vil påta seg rollen som forsvarsminister, og som et resultat tvinges Briand til å gå av. En ny regjering dannes 20. mars 1917, under statsminister Alexandre Ribot. Ny forsvarsminister blir Paul Painlevé, som faktisk også tjenestegjorde i Briand-administrasjonen. Dette er dårlig nytt for Nivelle – Painlevé deler i større grad sitt tankesett med den forsiktige Pétain enn den aggressive Nivelle.


                                            Alexandre Ribot


                                            Painlevé

                                            Dette får også Nivelle raskt merke – allerede den 22. mars 1917 innkaller Painlevé Nivelle til et møte, hvor Nivelle blir bedt om å revurdere sine planer for offensiven, i lys både av tyskernes tilbaketrekning, og den svært uklare og ustabile situasjonen i Russland. Painlevé peker på at en grunnleggende forutsetning for offensiven i realiteten er bortfalt når tyskerne nå trekker seg ut av Noyon-bulen, som Nivelle hadde tenkt å omringe. Painlevé peker videre på at han selv er kjent både med den planlagte datoen for offensiven (8. april) og at han var kjent med flere av de operasjonelle aspektene før han i det hele tatt ble minister. Man måtte derfor gå ut fra at dette var kjent også for tyskerne. På bakgrunn av alt dette er det Painlevés oppfatning at offensiven må avblåses. Frankrike må heller vente på amerikanerne.

                                            Nivelle holder imidlertid fast på sitt, og gjør sitt ytterste for å overbevise den nye forsvarsministeren. Nivelle påpeker at selv om tyskerne nå trekker tilbake, så innebærer det også at den franske frontlinja blir kortere – og at også franskmennene har flere divisjoner til disposisjon. Muligheten til å omringe Noyon-bulen hadde kanskje svunnet, men i stedet kunne den tyske linjen brytes. Nivelle beskriver en planlagt fremrykning på 30 km over tre dager, og avviser at tyskerne skal kunne stille opp med noe som skal kunne motstå det. Til slutt må Painlevé gi tapt – og Nivelles vilje slår igjen gjennom.
                                            Beidh a lá leo

                                            Kommentér


                                            • Våroffensiven 1917 - plan

                                              Planene for den franske våroffensiven som nå er like rundt hjørnet involverer tre armégrupper av ulik størrelse:


                                              Fransk sektor for våroffensiven, ved Chemin des Dames (høydedraget mellom Soissons og Craonne) v/Aisne. St. Quentin ligger like nord for kartutsnittet. Britene skal angripe enda lengre nord, ved Arras, forutsetningsvis ca 1 uke før franskmennene.

                                              Lengst i nord befinner Armégruppe Nord (GAN) under Franchet D’Esperey seg. I GANs teig har tyskerne trukket seg tilbake over et betydelig strekke som del av operasjon Alberich, og forutsetningene for planene for GAN er dermed betydelig endret. GAN er nå redusert til én arme, tredje armé, og skal starte forberedende operasjoner mot tyske observasjonspunkter allerede i morgen, 1. april. Disse operasjonene skal foretas i to steg; først skal XIII. Corps ta Rocourt og Moulin de Tous Vents. Dette skal sikre flanken før XIII. Corps angriper videre sammen med XXXV. Corps mot Harly og Alaincourt, med det mål for øye å ta det høyereliggende lendet øst og sørøst for St. Quentin. Lykkes dette, vil flanken til de tyske styrkene lenger sør, i GARs sektor, være truet.

                                              I sentrum befinner Armégruppe Reserve (GAR) under Micheler seg. GAR er, navnet til tross, hovedstyrken i offensiven, og skal ta det viktige høydedraget Chemin des Dames, for deretter å rykke videre mot byen Laon. GAR består av tre arméer: Sjette armé under general Mangin, femte armé under general Mazel, og 10. armé under general Duchene. Det er femte og sjette armé som skal angripe i første omgang, i hovedangrepet som skal starte 16. april – etter de forberedende operasjonene til GAN. 10. armé er reserve, og skal utnytte gjennombruddet femte og sjette armé skaper.

                                              Lengst øst, mot Champagne, befinner Armégruppe Senter (GAC) under Pétain seg. GAC skal iverksette støtteangrep mot høydedragene øst for GARs hovedangrep, dagen etter at GARs angrep starter.

                                              På motsatt side av fronten har tyskerne funnet seg til rette i Siegfried-stillingene, eller Hindenburg-linja. De baserer seg nå på et nytt forsvarskonsept, etter lærdommene fra blant annet slaget ved Somme. Oppfatningene har beveget seg bort fra et ønske om å holde frontlinja for enhver pris. Riktignok er ikke oppfatningene er helt unisone, blant annet er von Lossberg sterkt kritisk til å tillate de fremre avdelingene å vike fra stillingene, da han mener dette bare gjør styrkene mer sårbare for fiendtlig artilleri. Samtidig vil dette vanskeliggjøre motangrepene, som Lossberg var en dyktig organisator av (dyktig nok til å bli kjent som «brannmannen på Vestfronten»).


                                              Lossberg

                                              Den utbredte ideen nå er imidlertid et såkalt elastisk forsvar – styrkene skal ikke stå og kjempe i fremste linje. I stedet skal den første linja først og fremst bemannes av feltposter, i et opp til flere kilometer dypt belte langs frontlinja. Bak dette beltet ligger motstandslinja – helst plassert i bakskråning, og langt nok bak til å ha oversikt over feltpostene. Bak denne linja igjen ligger Grosskampfzone, et belte på mellom halvannen til to kilometers dybde, hvor det er etablert ytterligere forsvarslinjer. Forsvarsverkene over er konstruert for å kunne sikre gjensidig støtte, og for å kunne yte motstand fra isolerte lommer etter hvert som de blir passert av de allierte styrkene. Disse motstandsreirene (Widerstandsnester, Widas) skal fortsette å forstyrre angriperne, frem til tyskernes stormtropper er klare for sine motangrep fra sonen bak Grosskampfzone.

                                              Dette er altså idealet – men idealet må tilpasses de faktiske forhold, og enkelte steder langs fronten tillater ikke de faktiske forhold at disse prinsippene fullt ut settes ut i livet. Et slik eksempel er ved Vimy Ridge, hvor tyskerne er tvunget til å holde en høyt bemannet frontlinje, rett og slett fordi det er lite å falle tilbake på.
                                              Beidh a lá leo

                                              Kommentér


                                              • Ubåtkrigen

                                                I dag fires Dannebrog på de tre øyene St Thomas, St Jan og St Croix, og Stars and Stripes heises. Den siste danske kolonien, Dansk Vestindia, er nå historie, og heter heretter U.S. Virgin Islands.

                                                USA har imidlertid langt viktigere ting å bry seg om. I mars har tyske ubåter senket over 500 000 tonn. Som vi husker senket de 414 000 tonn i februar, og nærmer seg nå faretruende målet på 600 000 tonn, som vil tvinge Storbritannia ut av krigen i løpet av få måneder. Langt de fleste skipene er britiske, men også amerikanske skip blant ofrene for de tyske ubåtene, og tålmodigheten til presidenten nærmer seg bristepunktet.

                                                Bare i dag går 11 skip ned. To av dem er norske; D/S Farmand og D/S Lisbeth.



                                                D/S Lisbeth av Haugesund. Hun ble bygget i Bergen i 1915, og seilte med stykkgods. Hun er underveis fra Rotterdam til Swansea i ballast, og blir stoppet og skutt i senk av UB 23 under Oberleutnant zur See Hans Ewald Niemer. Besetningen berges, og det gis en krigserstatning på 1 520 000.



                                                https://no.wikipedia.org/wiki/Dansk_...tindia_til_USA
                                                http://www.history.com/this-day-in-h...nleash-u-boats
                                                https://en.wikipedia.org/wiki/List_o..._in_March_1917
                                                http://www.skipshistorie.net/Haugesu...%20LISBETH.htm
                                                Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                                Kommentér


                                                • President Wilsons tale til Kongressen

                                                  I dag taler President Wilson til Kongressen i en ekstraordinært innkalt fellessesjon med Senatet og Representantenes hus.

                                                  Gentlemen of the Congress:

                                                  I have called the Congress into extraordinary session because there are serious, very serious, choices of policy to be made, and made immediately, which it was neither right nor constitutionally permissible that I should assume the responsibility of making.

                                                  On the 3d of February last I officially laid before you the extraordinary announcement of the Imperial German Government that on and after the 1st day of February it was its purpose to put aside all restraints of law or of humanity and use its submarines to sink every vessel that sought to approach either the ports of Great Britain and Ireland or the western coasts of Europe or any of the ports controlled by the enemies of Germany within the Mediterranean. That had seemed to be the object of the German submarine warfare earlier in the war, but since April of last year the Imperial Government had somewhat restrained the commanders of its undersea craft in conformity with its promise then given to us that passenger boats should not be sunk and that due warning would be given to all other vessels which its submarines might seek to destroy, when no resistance was offered or escape attempted, and care taken that their crews were given at least a fair chance to save their lives in their open boats. The precautions taken were meagre and haphazard enough, as was proved in distressing instance after instance in the progress of the cruel and unmanly business, but a certain degree of restraint was observed The new policy has swept every restriction aside. Vessels of every kind, whatever their flag, their character, their cargo, their destination, their errand, have been ruthlessly sent to the bottom without warning and without thought of help or mercy for those on board, the vessels of friendly neutrals along with those of belligerents. Even hospital ships and ships carrying relief to the sorely bereaved and stricken people of Belgium, though the latter were provided with safe-conduct through the proscribed areas by the German Government itself and were distinguished by unmistakable marks of identity, have been sunk with the same reckless lack of compassion or of principle.

                                                  I was for a little while unable to believe that such things would in fact be done by any government that had hitherto subscribed to the humane practices of civilized nations. International law had its origin in the at tempt to set up some law which would be respected and observed upon the seas, where no nation had right of dominion and where lay the free highways of the world. By painful stage after stage has that law been built up, with meagre enough results, indeed, after all was accomplished that could be accomplished, but always with a clear view, at least, of what the heart and conscience of mankind demanded. This minimum of right the German Government has swept aside under the plea of retaliation and necessity and because it had no weapons which it could use at sea except these which it is impossible to employ as it is employing them without throwing to the winds all scruples of humanity or of respect for the understandings that were supposed to underlie the intercourse of the world. I am not now thinking of the loss of property involved, immense and serious as that is, but only of the wanton and wholesale destruction of the lives of noncombatants, men, women, and children, engaged in pursuits which have always, even in the darkest periods of modern history, been deemed innocent and legitimate. Property can be paid for; the lives of peaceful and innocent people can not be. The present German submarine warfare against commerce is a warfare against mankind.

                                                  It is a war against all nations. American ships have been sunk, American lives taken, in ways which it has stirred us very deeply to learn of, but the ships and people of other neutral and friendly nations have been sunk and overwhelmed in the waters in the same way. There has been no discrimination. The challenge is to all mankind. Each nation must decide for itself how it will meet it. The choice we make for ourselves must be made with a moderation of counsel and a temperateness of judgment befitting our character and our motives as a nation. We must put excited feeling away. Our motive will not be revenge or the victorious assertion of the physical might of the nation, but only the vindication of right, of human right, of which we are only a single champion.

                                                  When I addressed the Congress on the 26th of February last, I thought that it would suffice to assert our neutral rights with arms, our right to use the seas against unlawful interference, our right to keep our people safe against unlawful violence. But armed neutrality, it now appears, is impracticable. Because submarines are in effect outlaws when used as the German submarines have been used against merchant shipping, it is impossible to defend ships against their attacks as the law of nations has assumed that merchantmen would defend themselves against privateers or cruisers, visible craft giving chase upon the open sea. It is common prudence in such circumstances, grim necessity indeed, to endeavour to destroy them before they have shown their own intention. They must be dealt with upon sight, if dealt with at all. The German Government denies the right of neutrals to use arms at all within the areas of the sea which it has proscribed, even in the defense of rights which no modern publicist has ever before questioned their right to defend. The intimation is conveyed that the armed guards which we have placed on our merchant ships will be treated as beyond the pale of law and subject to be dealt with as pirates would be. Armed neutrality is ineffectual enough at best; in such circumstances and in the face of such pretensions it is worse than ineffectual; it is likely only to produce what it was meant to prevent; it is practically certain to draw us into the war without either the rights or the effectiveness of belligerents. There is one choice we can not make, we are incapable of making: we will not choose the path of submission and suffer the most sacred rights of our nation and our people to be ignored or violated. The wrongs against which we now array ourselves are no common wrongs; they cut to the very roots of human life.

                                                  With a profound sense of the solemn and even tragical character of the step I am taking and of the grave responsibilities which it involves, but in unhesitating obedience to what I deem my constitutional duty, I advise that the Congress declare the recent course of the Imperial German Government to be in fact nothing less than war against the Government and people of the United States; that it formally accept the status of belligerent which has thus been thrust upon it, and that it take immediate steps not only to put the country in a more thorough state of defense but also to exert all its power and employ all its resources to bring the Government of the German Empire to terms and end the war.

                                                  What this will involve is clear. It will involve the utmost practicable cooperation in counsel and action with the governments now at war with Germany, and, as incident to that, the extension to those governments of the most liberal financial credits, in order that our resources may so far as possible be added to theirs. It will involve the organization and mobilization of all the material resources of the country to supply the materials of war and serve the incidental needs of the nation in the most abundant and yet the most economical and efficient way possible. It will involve the immediate full equipment of the Navy in all respects but particularly in supplying it with the best means of dealing with the enemy's submarines. It will involve the immediate addition to the armed forces of the United States already provided for by law in case of war at least 500,000 men, who should, in my opinion, be chosen upon the principle of universal liability to service, and also the authorization of subsequent additional increments of equal force so soon as they may be needed and can be handled in training. It will involve also, of course, the granting of adequate credits to the Government, sustained, I hope, so far as they can equitably be sustained by the present generation, by well conceived taxation....

                                                  While we do these things, these deeply momentous things, let us be very clear, and make very clear to all the world what our motives and our objects are. My own thought has not been driven from its habitual and normal course by the unhappy events of the last two months, and I do not believe that the thought of the nation has been altered or clouded by them I have exactly the same things in mind now that I had in mind when I addressed the Senate on the 22d of January last; the same that I had in mind when I addressed the Congress on the 3d of February and on the 26th of February. Our object now, as then, is to vindicate the principles of peace and justice in the life of the world as against selfish and autocratic power and to set up amongst the really free and self-governed peoples of the world such a concert of purpose and of action as will henceforth ensure the observance of those principles. Neutrality is no longer feasible or desirable where the peace of the world is involved and the freedom of its peoples, and the menace to that peace and freedom lies in the existence of autocratic governments backed by organized force which is controlled wholly by their will, not by the will of their people. We have seen the last of neutrality in such circumstances. We are at the beginning of an age in which it will be insisted that the same standards of conduct and of responsibility for wrong done shall be observed among nations and their governments that are observed among the individual citizens of civilized states.

                                                  We have no quarrel with the German people. We have no feeling towards them but one of sympathy and friendship. It was not upon their impulse that their Government acted in entering this war. It was not with their previous knowledge or approval. It was a war determined upon as wars used to be determined upon in the old, unhappy days when peoples were nowhere consulted by their rulers and wars were provoked and waged in the interest of dynasties or of little groups of ambitious men who were accustomed to use their fellow men as pawns and tools. Self-governed nations do not fill their neighbour states with spies or set the course of intrigue to bring about some critical posture of affairs which will give them an opportunity to strike and make conquest. Such designs can be successfully worked out only under cover and where no one has the right to ask questions. Cunningly contrived plans of deception or aggression, carried, it may be, from generation to generation, can be worked out and kept from the light only within the privacy of courts or behind the carefully guarded confidences of a narrow and privileged class. They are happily impossible where public opinion commands and insists upon full information concerning all the nation's affairs.

                                                  A steadfast concert for peace can never be maintained except by a partnership of democratic nations. No autocratic government could be trusted to keep faith within it or observe its covenants. It must be a league of honour, a partnership of opinion. Intrigue would eat its vitals away; the plottings of inner circles who could plan what they would and render account to no one would be a corruption seated at its very heart. Only free peoples can hold their purpose and their honour steady to a common end and prefer the interests of mankind to any narrow interest of their own.

                                                  Does not every American feel that assurance has been added to our hope for the future peace of the world by the wonderful and heartening things that have been happening within the last few weeks in Russia? Russia was known by those who knew it best to have been always in fact democratic at heart, in all the vital habits of her thought, in all the intimate relationships of her people that spoke their natural instinct, their habitual attitude towards life. The autocracy that crowned the summit of her political structure, long as it had stood and terrible as was the reality of its power, was not in fact Russian in origin, character, or purpose; and now it has been shaken off and the great, generous Russian people have been added in all their naive majesty and might to the forces that are fighting for freedom in the world, for justice, and for peace. Here is a fit partner for a league of honour.

                                                  One of the things that has served to convince us that the Prussian autocracy was not and could never be our friend is that from the very outset of the present war it has filled our unsuspecting communities and even our offices of government with spies and set criminal intrigues everywhere afoot against our national unity of counsel, our peace within and without our industries and our commerce. Indeed it is now evident that its spies were here even before the war began; and it is unhappily not a matter of conjecture but a fact proved in our courts of justice that the intrigues which have more than once come perilously near to disturbing the peace and dislocating the industries of the country have been carried on at the instigation, with the support, and even under the personal direction of official agents of the Imperial Government accredited to the Government of the United States. Even in checking these things and trying to extirpate them we have sought to put the most generous interpretation possible upon them because we knew that their source lay, not in any hostile feeling or purpose of the German people towards us (who were, no doubt, as ignorant of them as we ourselves were), but only in the selfish designs of a Government that did what it pleased and told its people nothing. But they have played their part in serving to convince us at last that that Government entertains no real friendship for us and means to act against our peace and security at its convenience. That it means to stir up enemies against us at our very doors the intercepted [Zimmermann] note to the German Minister at Mexico City is eloquent evidence.

                                                  We are accepting this challenge of hostile purpose because we know that in such a government, following such methods, we can never have a friend; and that in the presence of its organized power, always lying in wait to accomplish we know not what purpose, there can be no assured security for the democratic governments of the world. We are now about to accept gage of battle with this natural foe to liberty and shall, if necessary, spend the whole force of the nation to check and nullify its pretensions and its power. We are glad, now that we see the facts with no veil of false pretence about them, to fight thus for the ultimate peace of the world and for the liberation of its peoples, the German peoples included: for the rights of nations great and small and the privilege of men everywhere to choose their way of life and of obedience. The world must be made safe for democracy. Its peace must be planted upon the tested foundations of political liberty. We have no selfish ends to serve. We desire no conquest, no dominion. We seek no indemnities for ourselves, no material compensation for the sacrifices we shall freely make. We are but one of the champions of the rights of mankind. We shall be satisfied when those rights have been made as secure as the faith and the freedom of nations can make them.

                                                  Just because we fight without rancour and without selfish object, seeking nothing for ourselves but what we shall wish to share with all free peoples, we shall, I feel confident, conduct our operations as belligerents without passion and ourselves observe with proud punctilio the principles of right and of fair play we profess to be fighting for.

                                                  I have said nothing of the governments allied with the Imperial Government of Germany because they have not made war upon us or challenged us to defend our right and our honour. The Austro-Hungarian Government has, indeed, avowed its unqualified endorsement and acceptance of the reckless and lawless submarine warfare adopted now without disguise by the Imperial German Government, and it has therefore not been possible for this Government to receive Count Tarnowski, the Ambassador recently accredited to this Government by the Imperial and Royal Government of Austria-Hungary; but that Government has not actually engaged in warfare against citizens of the United States on the seas, and I take the liberty, for the present at least, of postponing a discussion of our relations with the authorities at Vienna. We enter this war only where we are clearly forced into it because there are no other means of defending our rights.

                                                  It will be all the easier for us to conduct ourselves as belligerents in a high spirit of right and fairness because we act without animus, not in enmity towards a people or with the desire to bring any injury or disadvantage upon them, but only in armed opposition to an irresponsible government which has thrown aside all considerations of humanity and of right and is running amuck. We are, let me say again, the sincere friends of the German people, and shall desire nothing so much as the early reestablishment of intimate relations of mutual advantage between us -- however hard it may be for them, for the time being, to believe that this is spoken from our hearts. We have borne with their present government through all these bitter months because of that friendship -- exercising a patience and forbearance which would otherwise have been impossible. We shall, happily, still have an opportunity to prove that friendship in our daily attitude and actions towards the millions of men and women of German birth and native sympathy, who live amongst us and share our life, and we shall be proud to prove it towards all who are in fact loyal to their neighbours and to the Government in the hour of test. They are, most of them, as true and loyal Americans as if they had never known any other fealty or allegiance. They will be prompt to stand with us in rebuking and restraining the few who may be of a different mind and purpose. If there should be disloyalty, it will be dealt with with a firm hand of stern repression; but, if it lifts its head at all, it will lift it only here and there and without countenance except from a lawless and malignant few.

                                                  It is a distressing and oppressive duty, gentlemen of the Congress, which I have performed in thus addressing you. There are, it may be, many months of fiery trial and sacrifice ahead of us. It is a fearful thing to lead this great peaceful people into war, into the most terrible and disastrous of all wars, civilization itself seeming to be in the balance. But the right is more precious than peace, and we shall fight for the things which we have always carried nearest our hearts -- for democracy, for the right of those who submit to authority to have a voice in their own governments, for the rights and liberties of small nations, for a universal dominion of right by such a concert of free peoples as shall bring peace and safety to all nations and make the world itself at last free. To such a task we can dedicate our lives and our fortunes, everything that we are and everything that we have, with the pride of those who know that the day has come when America is privileged to spend her blood and her might for the principles that gave her birth and happiness and the peace which she has treasured. God helping her, she can do no other.
                                                  Click image for larger version

Name:	1917speech.jpg
Views:	1
Size:	93,7 KB
ID:	868189

                                                  President Woodrow Wilson ber Kongressen erklære krig mot Tyskland.


                                                  https://wwi.lib.byu.edu/index.php/Wi...ge_to_Congress
                                                  http://www.firstworldwar.com/source/...eclaration.htm
                                                  http://www.history.com/this-day-in-h...aration-of-war
                                                  Kilde til talen: Source Records of the Great War, Vol. V, ed. Charles F. Horne, National Alumni 1923
                                                  Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                                  Kommentér


                                                  • 1. april 1917

                                                    Etter forrige ukes møte med Painlevé har Nivelle fått fortsette med sine planer for den kommende offensiven. Den politiske motviljen er imidlertid ikke dempet, snarere tvert imot. Etter Painlevés møte med Nivelle har klagene rent inn til Painlevés kontor, fra andre politikere, embedsmenn i forsvarsdepartementet, ledelsen i armegruppene, og til og med fra offiserer i Nivelles egen stab. Vurderingene av Nivelles plan er jevnt over negative, til og med Nivelles egen operasjonsoffiser har skrevet en kritisk vurdering. Painlevé blir informert om at også general Micheler, sjef for Armegruppe Reserve (armegruppen som skal stå for selve gjennombruddet) er kritisk til planen.

                                                    Micheler selv skriver til Painlevé den 22. mars og forklarer at han ser få muligheter for å oppnå et gjennombrudd. 25. mars får Painlevé overbrakt et notat fra en offiser i samme armegruppe, hvor planen beskrives i dystre ordelag. Vurderingen er at tyskerne er godt kjent med den kommende offensiven, og forbereder seg nå på å møte den. Skulle offensiven mislykkes, kan det få alvorlige konsekvenser for den franske hæren.

                                                    I lys av alle disse tilbakemeldingene forsøker Painlevé igjen å ta Nivelles planer opp til diskusjon. Denne gangen forsøker han imidlertid først å sikre seg støtte hos Nivelles armegruppesjefer. 28. mars møter han Micheler – som gjentar at han tviler på om angrepet vil lykkes, men som nødig vil ta stilling til om det bør avlyses. 1. april møter han Pétain, som er tydeligere: Han avviser alle muligheter for å oppnå et gjennombrudd, og foreslår i stedet en mer begrenset offensiv som skal maksimere tyske tap og minimere franske. Påfølgende kveld samles Painlevé, Pétain og d’Espèrey til middag. Pétain er igjen kritisk – og også d’Esperèy gir uttrykk for skepsis, om enn i noe mer reserverte ordelag enn Pétain. Painlevés bekymringer om Nivelles planer deles dermed av armegruppeledelsene. Nivelle lar seg imidlertid ikke overtale, og den eneste måten å forhindre planen fra å bli iverksatt på synes å være å fjerne Nivelle. Painlevé har formelt sett myndighet til det – men fra formelle forhold til reelle beslutninger kan avstanden være lang, og det å fjerne Nivelle nå kan utløse en ny politisk krise, kun uker etter at den nye regjeringen er innsatt.

                                                    Samme dag iverksetter tredje armé i GAN sine forberedende operasjoner mot tyske stillinger i nordre del av angrepssektoren. Hensikten er i første omgang å ta høyereliggende områder i nærheten av St. Quentin som kan sikre innsyn før de videre operasjoner, men franskmennene lykkes denne dagen ikke med å ta noen av de tilsiktede områdene. Nye og større forsøk gjøres 2. april, men også dette slås tilbake av tyskerne.
                                                    Beidh a lá leo

                                                    Kommentér


                                                    • 4. april 1917

                                                      De franske forberedelsene til våroffensiven er i siste fase. Opprinnelig var angrepet planlagt til 8. april, men dårlig vær har ført til en utsettelse til 16. april. Britenes operasjon, som skal gå ca en uke før det franske, er planlagt å starte 8. april. Egentlig skulle angrepet altså ha startet tidligere også her, men tyskernes tilbaketrekning gjorde deler av de britiske planene irrelevante, særlig for de søndre delene av sektoren, og det har dermed vært behov for utsettelser også for britene.

                                                      2. april startet den franske artilleribeskytningen av de tyske stillingene – i første rekke innskyting og kontrabeskytning. Mens kanonene dundrer ved fronten, kalles det inn til nye møter for å drøfte den kommende offensiven, i lys av tilbakemeldingene Painlevé har fått fra øvrige involverte offiserer. Et møte holdes samme dag for å diskutere mulighetene for å utsette eller avblåse offensiven, og 3. april inviterer Painlevé Nivelle til middag hos krigsministeriet. Hensikten er å overrumple Nivelle, og forsøke å få ham til å avblåse planene.

                                                      Blant gjestene er statsminister Ribot, og ministrene for marinen, rustningsindustrien, og koloniene (André Maginot). Etter middagen begynner Painlevé å diskutere den forestående offensiven, og går igjen gjennom konsekvensene av den tyske tilbaketrekningen fra Noyon-bulen, konsekvensene av dramatikken i Russland, samt USAs forventede inntreden i krigen. Han uttrykker derfor tvil med tanke på om offensiven burde gjennomføres, og foreslår en revurdering av situasjonen.

                                                      Nivelle er imidlertid ikke interessert i å diskutere noen utsettelse eller kansellering av offensiven. Som militære eksperter har han og hans stab planlagt for alle eventualiteter, og den tyske tilbaketrekningen er ikke noe hinder for at offensiven skal lykkes. Og med den situasjonen russerne nå var i, trengte de all den avlastningen de kunne få – nettopp derfor burde man gå på offensiven, ikke bare vente på amerikanerne. Styrken til tyskernes forsvarlinjer er uansett overdrevet, og de franske styrkene vil med sikkerhet ha brutt gjennom både tredje- og fjerdelinja til tyskerne, og dermed være gjennom til Laon innen 72 timer. Han går over til et kart som henger på veggen og viser hvilke områder han planlegger å erobre i løpet av de første par timene, og sveiper med brede håndbevegelser over kartet. Dette imponerer selv Painlevé, som konstaterer at erobringen av så store landområder vil anses som en stor seier. Nivelle forsikrer ham imidlertid om at ambisjonene er langt høyere enn kun å erobre landområder:

                                                      Opprinnelig skrevet av Nivelle
                                                      That would be nothing. A poor tactical victory. It is not for so meagre a result that I have accumulated on the Aisne one million, two hundred thousand soldiers, five thousand guns and five hundred thousand horses. The game would not be worth the candle.
                                                      Dermed er nok et møte over, uten at Nivelle har endret oppfatning. I stedet er det ministrene som forlater møtet med en ny innstilling, og et håp om at angrepet kan lykkes. Nivelle lover imidlertid å avblåse angrepet dersom det ikke lykkes innen 24 til 48 timer – Nivelle har, sier han, ingen planer om et nytt selvmatende utmattelsesslag som Somme.

                                                      4. april 1917 utsteder Nivelle sine siste ordre til sine armegruppesjefer. Fokuset for ordrene er hva som skal skje etter oppnådd gjennombrudd, og ikke på hvordan selve gjennombruddet skal oppnås. Nivelle gjentar at målet for offensiven er ødeleggelse av hoveddelen av tyskernes styrker på Vestfronten. Samtidig har endelig tredje armé i GAN noe suksess – de lykkes etter omfattende forbekjempning med artilleri i å ta enkelte deler av høydedragene de har forsøkt å ta siden 1. april.

                                                      Samme dag iverksetter tyskerne et omfattende skyttergravsraid ved Sapigneul, ikke langt unna Soissons. Tyskerne lykkes i å ta seg inn i de franske skyttergravene, og tar flere soldater til fange. Blant disse er en underoffiser, som – når han blir visitert – viser seg å ha et svært interessant dokument på seg: En ordre med detaljplaner for den planlagte offensiven 16. april.
                                                      Beidh a lá leo

                                                      Kommentér


                                                      • 5. april 1917

                                                        5. april 1917 øker den franske beskytningen av tyskerne ved Aisne i intensitet. I tillegg til kontrabeskytning begynner artilleriet nå også å beskyte tyske forsvarsstillinger.



                                                        I den britiske sektoren har Vimy Ridge vært under beskytning helt siden 20. mars, når britenes første artilleribeskytning startet, og her har tyskerne altså vært under konstant beskytning i to uker. Til disposisjon har britene til sammen 1 720 tunge og middelstunge skyts, og totalt 2 800 kanoner av alle kaliber. Planen er å forbruke 2,6 millioner granater i forbekjempningen – 1 million mer enn det som ble brukt ved Somme året før, og britene har også utviklet bedre nærhetsbrannrør som skal være langt mer effektiv til å kutte piggtråd sammenlignet med Somme. 4. april 1917 begynner britene også å beskyte andre deler av sektoren, og forbekjempningen for angrepet er dermed i gang. Spreng- og splintgranater slår ned i de tyske stillingene. Artilleriet følger intrikate skyteprogram, som involverer intens beskytning over korte perioder, etterfulgt av perioder med stillhet, før man igjen starter med intens beskytning. Hensikten er å lokke tyskerne opp i stilling før neste skur.

                                                        Utover vanlig artilleri bruker britene også gass for å forbekjempe tyskerne. Til hjelp for dette bruker de såkalte Livens Projectors, et rør som graves ned i bakken og – brukt som en primitiv bombekaster – kunne lobbe metalsylindre med fosgengass mot fiendens linjer. Til sammen har britene 2 340 Livens Projectors, nok til å sende 50 tonn gass over tyskernes linjer. Effekten merkes raskt på tysk side, her fra en dagbok fra en tysk sersjant, datert 8. april 1917:

                                                        One officer has already died and several are very ill. The sad point is that the English gas Is almost odourless and can only be seen by the practices eye on escaping from the shell. The gas steals steadily over the ground in a bluish haze and kills everyone who does not draw his mask over his face as quick as lightning before taking a breath. The prospects look terrible. Our people say that things weren’t as bad at Verdun as here.

                                                        Livens projector

                                                        Haig har også konferert med Nivelle, og som en følge av dette utsteder han den 5. april en ordre som innebærer at angrepet utsettes med 24 timer, fra 8. til 9. april 1917 kl 05.30. Nivelle trenger noe mer tid, og været er uansett forferdelig, med tungt snødrev. De britiske soldatene får imidlertid oppgitt en annen grunn, angrepet har blitt utsatt fra påskesøndag 8. april til mandagen etter, for å holde påskesøndag hellig.
                                                        Beidh a lá leo

                                                        Kommentér


                                                        • USA i krig!

                                                          USA i krig!

                                                          Etter talen til President Wilson 2 april, støttet Senatet en krigserklæring med 82 mot 6 stemmer. De siste dagene har Representantenes hus debattert saken, og i dag er det avstemning. Presidentens resolusjon går gjennom med 373 mot 50 stemmer.

                                                          USA er i krig med Tyskland.

                                                          Click image for larger version

Name:	04061917-v2-crop-1100x733.jpg
Views:	1
Size:	257,0 KB
ID:	868201

                                                          USA er ennå ikke i krig med Østerrike-Ungarn; presidenten har bedt om at den saken tas opp senere.

                                                          Som en kuriositet kan nevnes at en av de 50 representantene som stemte mot krigserklæringen var Jeanette Rankin. Hun var den aller første, og foreløpig eneste, kvinne som ble valgt inn i Kongressen. Hun skal bli berømt også senere, i 1941, da hun er den eneste i hele Kongressen som stemmer mot at USA skal erklære krig mot Japan etter angrepet på Pearl Harbor.



                                                          https://en.wikipedia.org/wiki/Americ...aration_of_war
                                                          http://www.firstworldwar.com/onthisday/1917_04_06.htm
                                                          Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                                          Kommentér


                                                          • 6. april 1917

                                                            I den franske militære og politiske ledelsen fortsetter diskusjonene om den forestående våroffensiven.

                                                            Som vi leste om for noen dager siden hadde Nivelle i møtet 3. april lykkes med å overbevise statsminister Ribot og krigsminister Painlevé om at offensiven ville lykkes og burde gjennomføres. Etter møtet samtaler imidlertid Painlevé igjen med andre i den franske hæren – generaler i Michelers armegruppe er svært pessimistiske med hensyn til det forestående angrepet, og statsminister Ribot mottar også et brev fra general Messimy, tidligere krigsminister, som forutser fiasko og store tap.
                                                            Entusiasmen Nivelle har skapt i møtet 3. april svinner raskt hen. Painlevé oppsøker Pétain, og ber om hans vurdering av situasjonen. Svar: Offensiven vil kun resultere i fiasko, og nyttesløse tap.

                                                            Som følge av dette innkaller Painlevé igjen Nivelle til et møte for å diskutere offensiven. Denne gangen vil imidlertid Painlevé ha med seg tyngre militærfaglig backing, og tar med seg Nivelles armégruppesjefer.

                                                            Møtet finner sted 6. april 1917, i en jernbanevogn nær Compiègne. Ingen referater finnes fra dette møtet, og det kan være uklart nøyaktig hva som skjedde. På møtet deltar imidlertid president Poincaré og statsminister Ribot fra regjeringen. I tillegg er selvfølgelig Nivelle med, og hans armegruppesjefer d’Espèrey, Micheler og Pétain, samt Castelnau. Painlevé åpner møtet, og deler igjen sine bekymringer om den forestående offensiven. Han påpeker at det til syvende og sist er regjeringen som har ansvaret for krigen som føres, og antyder at et alvorlig nederlag nå i ytterste konsekvens kunne føre til revolusjon i Frankrike – samtidig som man nå har begrensede mannskapsressurser, med de betydelige tapene man har tatt i alle årene med krig. I en slik situasjon må det da være bedre å vente på amerikanerne?

                                                            Nivelles svar går langs gamle linjer. Ja, situasjonen i Russland – og også Italia – var uklar. Men tyskernes ubåtkrigføring er nå i ferd med å merkes. Krigen må avsluttes i 1917, og da må denne offensiven gjennomføres. Offensiv handling var også det man hadde bedt sine allierte om ved Chantilly året før, og da må man også følge opp selv. Sin egen holdning oppsummerer han slik:

                                                            Opprinnelig skrevet av Nivelle
                                                            The offensive alone can give victory; the defensive brings only defeat and shame
                                                            Med dette lykkes han ihvertfall med å overbevise statsminister Ribot, som gjentatte ganger smeller neven i bordplaten, og krever «offensiv! Offensiv! Defensiven leder alltid til tap!».

                                                            Heller ikke armegruppesjefene gir Painlevé den støtten han hadde håpet på. D’Espèrey påpeker at man nå er nær klokka H, og at det å kansellere nå vil være vanskelig. Både Micheler og Pétain er skeptisk til mulighetene for suksess, men råder likevel mot å avblåse offensiven. De argumenterer imidlertid for å begrense offensivens mål til de to første av tyskernes forsvarslinjer. Noe gjennombrudd var i hvert fall ikke mulig.

                                                            Så taler Castelnau. Castelnau har akkurat kommet tilbake fra Russland, hvor han har vært for å kartlegge situasjonen i forbindelse med tsarens abdiksjon, et oppdrag han fikk etter å ha blitt pensjonert fra aktiv tjeneste etter 1916. Castelnau uttaler seg relativt forsiktig om spørsmålet som diskuteres, men avslutter med å konstatere at hvis regjeringen ikke har tiltro til Nivelle, så får de avsette ham. Dette hopper Nivelle raskt på, og erklærer at når hverken regjeringen eller hans egne undergitte har tillit til ham, har han intet annet valg enn å fratre.

                                                            Dermed er plutselig alt i spill. Akkurat hva som skjer etter dette er noe uklart. Pétain påpeker at Nivelle ikke kan fratre i den situasjonen hæren er i nå – det vi lede til kaos, både for hæren og landet. Representantene fra regjeringen ser ikke ut til å ha fulgt opp Nivelles ultimatum, i stedet konstaterer Painlevé ved møtets slutt at man nå er enige om at offensiven skal iverksettes, og at man skal sende reserver gjennom for å utnytte gjennombruddet hvis man får et gjennombrudd – men at angrepet skal stanses hvis man ikke får et tilstrekkelig vidt gjennombrudd i de første par forsøkene.
                                                            Last edited by Bestefar; DTG 062129 Apr 17, .
                                                            Beidh a lá leo

                                                            Kommentér


                                                            • 7. april 1917

                                                              I den britiske sektoren har møteaktiviteten på fransk side nådd den britiske hærledelsen, som blir alt annet enn beroliget over aktivitetene i den militære og politiske ledelsen hos sine allierte som pågår samtidig som D-dagen for britene er rett rundt hjørnet. General Robertson beskriver situasjonen slik i et brev til det britiske War Cabinet:

                                                              Opprinnelig skrevet av General Robertson
                                                              It has been reported by our liaison officers with the French armies that on the 6th instant – after we had commenced our artillery bombardment in the offensive operations which were proposed by the French Government, and agreed to by the War Cabinet – a conference was held at Compiègne with the object of considering the desirability of not undertaking these operations.
                                                              Robertson opplyser også at Nivelles stilling som fransk øverstkommanderende visstnok var i spill, som var alt annet enn positivt for Lloyd George, som var kjent som en beundrer av Nivelle.

                                                              For britene er det imidlertid for sent å snu – soldatene står bokstavelig talt i skyttergravene og venter på klarsignal.
                                                              Angrepet skal gjennomføres av første armé under general Horne, tredje armé under general Allenby, og femte armé under general Gough. Første armé består av et kanadisk korps ledet av genlt. Julian Byng, bestående av fem kanadiske divisjoner, samt 2 britiske divisjoner. Arméen har ansvaret for å ta Vimy Ridge, lengst nord i sektoren. Sør for dette er tredje armé, som består av 15 britiske divisjoner, som skal rykke frem langs hovedveien østover fra Arras, langs elven Scarpe. Sør for dette er femte armé, som har som sin oppgave å støtte angrepet ved å sikre høyre flanke.



                                                              48 timer før angrepet innledes, skal de tyske stillingene bombarderes med kontinuerlig og intensiv artilleribeskytning. Deretter skal infanteriet starte sprangvis fremrykning på divisjonsnivå, som skal muliggjøre et kontinuerlig momentum gjennom de tyske linjene.

                                                              Når angrepet først innledes skal soldatene angripe bak en ildvals levert av splint- og sprenggranater fra 18-pundere, som skal flyttes frem ca. 90 meter hvert fjerde minutt. I tillegg skal infanteriet støttes av tusenvis av lette, middelstunge og tunge bombekastere, samt langtskytende maskingevær. I tillegg planlegger britene også å innlede angrepet med et omfattende gassangrep. Det er også gravd et nettverk av tunneler på til sammen 10 km, enkelte av disse til og med utstyrt med primitive jernbaner, som støtte for det planlagte angrepet. (Området var særlig godt egnet for tunnelgraving, i og med at det allerede eksisterte omfattende huler og underjordiske ganger som følge av uthenting av den kalkholdige grunnen til bruk i bygging, helt fra middelalderen)

                                                              I senter skal 10 divisjoner fra tredje armé gjennomføre det første angrepet, med to i reserve. De enkelte linjene med tyske skyttergraver som skal tas har blitt gitt kodenavn, som også utgjør de fortløpende målene: Nærmest frontlinjen ligger «Black line». Bak denne ligger «Blue line», så kommer «Brown line», og bakers ligger «Green line». Hver linje skal være tatt innen et fastsatt tidspunkt, deretter gis styrkene et kort pusterom for reorganisering før neste linje skal tas. Monchy le-Preux, like foran Green Line, forventes å falle på angrepets første dag.

                                                              For at dette skal lykkes, må høydedraget Vimy Ridge i nordre flanke sikres. Dette skal ivaretas av de 4 kanadiske divisjonene (støttet av britiske avdelinger) i første armé, som skal starte sin fremrykning samtidig med tredje armé, kl 05.30 på «Z-day», som angrepsdagen kalles. Dersom alt går etter planen skal første armé i løpet av første dagen lykkes med å erobre en høyde kjent som «The Pimple» som dominerer Souchez-dalen. Byng har lagt nitidige planer for angrepet, og for å oppnå mest mulig sikker fremføring er det gravd et omfattende tunnelnettverk under høydedraget, som skal lede kanadierne inn i ingenmannsland.

                                                              Angrepet skal også støttes av stridsvogner, som Haig har stor tro på. Dessverre har problemer i produksjonen ført til at man fortsatt ikke har den konsentrasjonen Haig hadde håpet på – for offensiven har britene 60 stridsvogner tilgjengelig, stort sett av typen Mark I eller II. 40 av disse er tilordnet tredje armé, 12 til femte armé, og 8 til 2. Canadian Division – som skal ta Vimy Ridge.

                                                              Som sjef for tredje armé er det først og fremst Allenby som står bak den ambisiøse planen. Den er ikke helt ukontroversiell – i BEFs hovedkvarter er det flere som er skeptiske. 48 timers forbekjempning virker – selv om området også har vært under beskytning i flere uker – for kort til å sikre full ødeleggelse av de tyske stillingene, samtidig er det lenge nok til at tyskerne blir varslet om at noe er i gjære, slik at de kan forsterke. Haig er også skeptisk til planen for artilleriet, rett og slett fordi han tror den er for ambisiøs – 48 timer med kontinuerlig og intensiv beskytning kan vise seg å være en for stor belastning for både kanoner og mannskap.
                                                              Dette har ført til gnisninger mellom GHQ og Allenby, som står fast på sine standpunkt. Situasjonen virker fastlåst, da Allenby nekter å revidere sine planer. Situasjonen løser seg imidlertid når GHW forfremmer Allenbys artillerisjef (genmaj. Holand), og erstatter ham med en mer «konvensjonell» offiser. Den nye artillerioffiseren råder Allenby til å forlenge bombardementet med to dager, og dermed ender planen opp med å inkludere en intensiv forbekjempning over fire dager.
                                                              Attached Files
                                                              Beidh a lá leo

                                                              Kommentér

                                                              Donasjoner

                                                              Collapse
                                                              Working...
                                                              X