Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Forsvarspolitikken ved et veiskille

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

    In the land of the blind osv.

    Heldigvis for Erna kommer det aldri noe grasrotopprør før lønningen utbetales i rubler, og da har toget uansett forlatt 2%-stasjonen.
    Aldri mer 13

    Kommentér


    • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

      Leserinnlegg av USAs ambassadør til Norge, Kenneth J. Braitwaite.

      Hvorfor to prosent?

      Mens debatten fortsetter om forsvarsbudsjetter og Norges oppfyllelse av det omforente løftet om å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), har du kanskje lurt på: «Hvorfor to prosent?»

      Hvorfor var det dette tallet alle NATO-allierte ble enige om ved toppmøtet i Wales i 2014?

      BNP er den totale verdien av alle varer og tjenester produsert av en nasjon i løpet av et år. Det ble først brukt i 1951, og er i praksis blitt målestokken for et lands finansielle stabilitet. Norge har hatt eksepsjonell økonomisk vekst i over et tiår, og er blitt den mest robuste nasjonen i Europa. Derfor er det logisk å bruke BNP for å måle NATO-landenes forpliktelse til forsvarsinvesteringer, særlig for et økonomisk vellykket land som Norge.

      Da jeg så på de opprinnelige grunnene til at NATO landet på dette tallet, oppdaget jeg at det går lenger tilbake enn møtet i Wales i 2014. NATO innkalte til dette møtet for å diskutere Russlands ulovlige annektering av Krim-halvøyen våren samme år. Imidlertid etablerte NATO tallet to prosent allerede i 1990-årene som en målestokk på tilstrekkelig forsvarsforbruk forventet av nye
      medlemsland idet de gikk inn i alliansen. Selv om det aldri var formelt håndhevet, ga det et omforent tall som kunne gjelde alle allierte.

      Da den globale situasjonen endret seg med Russlands aggressive atferd i Georgia, Ukraina og på Krim-halvøyen, tok NATO-landene frem igjen dette tallet som det minimums-bidraget alle medlemmer skulle oppnå innen 2024. Dette ble bekreftet av alle parter i avtalen, deriblant tidligere president Obama og statsminister Solberg, som en rimelig og rettferdig måte å fastslå et
      referansemål for hvert medlemslands bidrag basert på deres økonomier. Det er opplagt at USAs BNP overstiger de fleste andre land. Derfor er det bare rimelig at USA bidrar mest – over 3,4 prosent av vår BNP, tilsvarende 649 millarder dollar [nesten 6000 milliarder kroner], hvert år.

      Enkelte i den norske regjeringen mener at denne målestokken ikke er relevant, og at to-prosentreferansen er tilfeldig, men med all respekt er jeg uenig. Som både tidligere militæroffiser og forretningsmann, mener jeg at alle organisasjoner, inkludert bedrifter, ideelle organisasjoner og selv suverene stater etablerer referanseverdier for å måle fremgangen mot sine mål. I
      næringslivet må inntektene være større enn utgiftene for å forbli lønnsom - det er slik virksomheten kan videreføres. Tilsvarende vil en nasjon som ikke investerer nok i sitt eget forsvar risikere å sette sin egen suverenitet i fare på grunn av manglende kapasitet til å forsvare sine interesser. Derfor er to prosent en relevant målestokk for minimumsforpliktelsen til det felles forsvaret av NATO-allierte land – deriblant Norge og USA.

      Som jeg har sagt i flere taler i løpet av den siste måneden, forstår kanskje nordmenn bedre enn amerikanere betydningen av et tilstrekkelig forsvar. Rundt juletider i 1939 kunne folk på Karl Johan aldri ha forestilt seg at de ville miste sin frihet bare noen måneder senere da nazistene marsjerte opp den samme gaten. Jeg lurer på om de ville ha investert mer i sitt forsvar, hvis de hadde visst hva som kom.

      Nå tror jeg ikke at Norge står i fare for å bli invadert, men jeg vil gjerne sitere George Marshall, general, statsmann og nobelprisvinner, som en gang sa: «Den eneste måten å vinne neste verdenskrig, er å forhindre den». Jeg mener bestemt at et sterkt og tilstrekkelig forsvar som del av NATO-alliansen er den eneste garantien for at Norge skal ha evnen til å avskrekke aggressive handlinger fra de som måtte true deres suverenitet.

      Kontreadmiral Kenneth J. Braithwaite (pensjonert) er USAs ambassadør til Norge. Han er en tidligere U.S. Navy pilot og direktør i den private helsesektoren.
      https://www.vg.no/nyheter/meninger/i...x5em_4C2E84TaQ
      Svolten og tyst, samband fyst

      Kommentér


      • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

        Og som han sier, 2% er etablert som et minimumsbidrag. Med dette faller enkeltes, herunder sittende statsministers, argumenter om at det er såååå vanskelig å treffe akkurat 2%, fordi vi ikke helt vet hva totalt BNP vil være i 2024. Da er det jo bare å ta litt i, så er det problemet løst. Jeg vil også minne om, som andre her har gjort før meg, at vi har vært oppe i over 3% av BNP tidligere, uten at landet gikk konk av den grunn.
        Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

        Kommentér


        • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

          "Det er så vanskelig": Fra 1949 til 1954 gikk det norske forsvarsbudsjettet opp fra 322 millioner kroner pr år til 900 millioner kroner pr år. Samtidig mottok Norge i amerikansk våpenhjelp litt mindre enn summen av forsvarsbudsjettene i den 5-årsperioden. Hele tiden på 1950- og 1960-tallet utgjorde forsvarsbudsjettet ca. 15% av det totale statsbudsjettet (og i overkant av 3% av BNP). Statsbudsjettet for 2019 er på totalt 1377 milliarder kroner, hvorav 59 milliarder er til Forsvarsbudsjettet, dvs. 4% av Statens utgifter.
          At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

          Kommentér


          • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

            Kreativ bokføring er tydeligvis metoden istedet for en reel styrking av Forsvaret. Har bare en ting å si - Snysokker, hele gjengen!

            Nye tall: Norge hopper oppover på NATOs to-prosent liste

            Regjeringen har funnet budsjettposter på 5,2 milliarder kroner som nå tas inn i beregningen av Forsvarets andel av BNP. Dermed krymper avstanden til NATOs mål om å bruke to prosent av BNP på forsvar.
            – Regjeringen vil dermed bruke 1,8 prosent av BNP i 2019. Og prognosene sier at vi også vil bruke 1,8 prosent av BNP på forsvar i statsbudsjettet for 2020, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) til VG.
            https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...Kf4yyCU9Ng_m1c
            Svolten og tyst, samband fyst

            Kommentér


            • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

              Opprinnelig skrevet av 93A Vis post
              Kreativ bokføring er tydeligvis metoden istedet for en reel styrking av Forsvaret. Har bare en ting å si - Snysokker, hele gjengen!



              https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...Kf4yyCU9Ng_m1c
              Altså... Veeeeeeeeeel:
              Opprinnelig skrevet av VG
              Ny regnemåte gjør også at Bakke-Jensen kan regne inn redningshelikoptrene som Forsvaret opererer på vegne av Justisdepartementet, og også anskaffelsen av nye redningshelikoptre.

              Det samme gjelder utgifter over statsbudsjettet til NATOs sivile programmer, og til FNs fredsbevarende operasjoner.
              Til sammen er dette en økning på 5,2 milliarder kroner i NATOs regnestykke.
              Det er faan meg på tide å BITRE... Bitre, bitre. bitre

              Kommentér


              • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

                Et godt innlegg av kommentator Harald Stanghelle i Forsvarets forum.

                Harald Stanghelle: «Det ansiktsløse ansvar»
                Systematisk ble Forsvaret bygget ned til det knapt kunne forsvare en bydel i Oslo. Men ingen generaler eller politikere tar ansvaret. Feilen er ansiktsløs.

                Få sannheter er mer etablert enn at forsvar er de lange linjers øvelse. Det tar tid å bygge opp. Men det går uhyggelig raskt å rasere et robust forsvar. Kjernen i dette ser vi nå da det av gode grunner etterlyses både sterkere og raskere satsing på Forsvaret.

                For det forsvar som ble vedtatt så sent som i langtidsplanen fra 2016, er «for lite», skriver admiral Haakon Bruun-Hanssen her i Forsvarets forum. For dagens «ressursrammer gir ikke et forsvar som er tilstrekkelig til å løse sine oppgaver i en ny sikkerhetspolitisk hverdag», slår forsvarssjefen fast. I mars var det daværende hærsjef Odin Johannessen som til NTB slo fast at «vi har ikke stor nok evne til å løse de utfordringene vi har i oppdrag å håndtere». Da holdt han det som ble kalt «en tordentale» i Oslo Militære Samfund. Sjelden har Forsvarets øverste ledelse satt klarere offentlige ord på situasjonen.

                Det er ikke så mange årene siden det ble spilt en annen politisk og militær melodi. Det kunne virke som om spisse utenlandsoperasjoner og avansert høyteknologi var det eneste saliggjørende. Offiserer som snakket høyt om territorialforsvar og at den sentrale oppgaven var å kunne forsvare de norske grensene, ble nærmest latterliggjort. De ble plassert i båsen for gammeldagse kaldkrigere som satt fast i et utdatert verdensbilde. Uten evne til å forstå den nye tid.

                For den politiske og militære konsensus var et annet sted. Og i skyggen av denne forsvant mye av den norske forsvarsevnen.

                Derfor er krangelen mellom Høyre og Arbeiderpartiet om en historie de begge har et stort felles ansvar for, bare pinlig å følge med på. Som når Hårek Elvenes i Dagbladet skriver at det Forsvaret Jens Stoltenberg etterlot seg i 2013, var «råtnet på rot». Det var et forsvar som «omtrent var konkurs», skal vi tro Høyres forsvarspolitiske talsmann. Slik viser også denne forsvarspolitikeren at han er dyktig til aktiv fortrengning. For det var bare drøyt et år etter at Høyre i fire år (2001-2005) hadde styrt Forsvarsdepartementet at den daværende hærsjef Robert Mood til TV 2 fortalte at «dersom vi samler alt sammen på en plass, kan vi i et tradisjonelt scenario kanskje forsvare en bydel i Oslo eller området fra Majorstua til Røa. Og det er den samlede norske hær».

                Slik sto det til like etter at Høyre var gått av vakt. Og slik sto det fortsatt til etter at Arbeiderpartiet avsluttet sin. Og hele tiden sto det norske toppmilitære klar til å akseptere – ja, noen med sin aktive støtte - en omlegging som viste seg å være en nedbygging. Eller som Kjell Grandhagen sa det så sent som 27. mars i det som ble et av de siste NRK-intervjuene han ga før han døde i mai: «Vi har i dag ikke en evne til verken å avskrekke en fiende eller forsvare oss mot et angrep mot Norge som står i forhold til den trussel vi står overfor.» Og noe av forklaringen finner Grandhagen i en satsing på internasjonale operasjoner som ikke lot seg kombinere med et nasjonalt forsvar innenfor de gitte budsjetter.

                I dag er ikke dette en spesielt omstridt observasjon. Snarere en virkelighetsbeskrivelse som legges til grunn av både politikere og offiserer. For den russiske Krim-invasjonen på senvinteren for fem år siden snudde opp ned på så mye. Også den vestlige tankegangen rundt forsvar og sikkerhet. Det var nok russerne som satte fart i revitaliseringen av Forsvaret, ikke et politisk ønske om et sterkere forsvar. For med ett er vi tilbake til det som til alle tider har vært Forsvarets kjerneoppdrag: et forsvar for nasjonalstatens grenser og interesser.

                Det er pussig å registrere hvor mange som like lydløst som sømløst har snudd. Og det er like interessant å registrere det totale fravær av ledere som påtar seg ansvar for at vi er havnet der vi er. Samtidig vet vi at også et forsvar er avhengig av forståelse hos folk flest. Det ville kanskje vært politisk umulig med økte forsvarsbevilgninger i en tid med harmoni i våre nærområder? Kanskje det ville vært like vanskelig å gå klar av Bush-årenes feilslåtte forsvarstenkning og krigsbegeistring? Og kanskje var det uunngåelig med en nasjonal snuoperasjon selv om resultatet nå viser seg feilslått?

                I møte med historien blir det fort mange «kanskje». Nettopp derfor gjelder det å tviholde på at forsvar dreier seg om de lange linjer. Det krever politiske og militære ledere som skjønner hva dette i praksis betyr, og som forstår at vi oftest må velge bort internasjonale politiske moteluner og forandringer som raskt skifter retning. Derfor er det å ta ansvar en nøkkel. Da kan ikke ansvaret være ansiktsløst. Heller ikke for ettertiden.
                https://forsvaretsforum.no/harald-st...Rh7TrhjTdB6HA4
                Svolten og tyst, samband fyst

                Kommentér


                • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

                  Svært bra!
                  At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                  Kommentér


                  • Sv: Forsvarspolitikken ved et veiskille

                    Disse er postet av Geir Høiland i Facebook-gruppen "Norsk Forsvarspolitikk". Det er fra boken "Norske skyttere i ord og bilder" utgitt av Det frivillige skyttervesen i 1955. Forfatteren, Arne Hatlebak, var kontorsjef i Det frivillige skyttervesen fra 1936 til 1958.



                    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                    Kommentér


                    • Ståle Ulriksen:

                      Norges akilleshæl blottlegges

                      Kysten blir nesten fullstendig ignorert av det fagmilitære rådet. Det gjør kysten til en strategisk sårbarhet.

                      https://www.bt.no/btmeninger/komment...el-blottlegges

                      PS: Er dette riktig tråd for FMR?

                      Sent fra min SM-G960F via Tapatalk

                      Odd objects attract fire. You are odd.

                      Kommentér


                      • Oslo Høyres årsmøte vedtok for 5 minutter siden følgende resolusjon med ca. 180 stemmer mot 3 stemmer (jeg holdt to innlegg, først for at den skulle tas opp til behandling, noe resolusjonskomiteen først var mot, deretter for at man skulle stemme ja):

                        Forsvars- og sikkerhetspolitikk for en ny tid

                        Verden er på vei tilbake der staters interesse presser på normer og regler i det internasjonale samfunn. Dette gjør at vi igjen må rette søkelyset mot en av Statens primære oppgaver: beskyttelse av suverenitet, handlingsrom og innbyggernes trygghet.

                        Arbeidet med å gjenoppbygge forsvaret startet fra første dag med Høyre i Regjering. Det er et arbeid som er møysommelig, kostbart og tar tid. Det er lett å rive ned kapasiteter det tar lang tid å bygge opp.

                        Mandatet fra Regjeringen til forsvarssjefen fremhevet at Norges sårbarhet øker i takt med at trusselbildet forverres. Norge må ta et større ansvar for egen sikkerhet i våre nærområder og bidra mer til NATO‐alliansens samlede forsvarsevne.

                        Forsvarssjefen har nå lagt frem sin faglige anbefaling og besvart regjeringens mandat. Han er tydelig på hvilket forsvar han ønsker seg: «Alternativ A» i hans fagmilitære råd etablerer et forsvar som kan møte de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringene i nærområdene våre.

                        Oslo Høyre går inn for:

                        • at alternativ A legges til grunn for arbeidet med neste langtidsplan for Forsvaret.

                        • en reell og betydelig økning av forsvarsbudsjettet i tråd med beslutningene fra NATOs toppmøte i Wales i 2014, som fastsetter en målsetting for medlemslandene om gradvis å øke forsvarsbudsjettene opp mot 2 prosent-målet i løpet av et tiår.

                        Oslo Høyre understreker at dette må sikres gjennom et bredest mulig forlik i Stortinget.
                        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                        Kommentér

                        Annonse i emne

                        Collapse

                        Donasjoner

                        Collapse
                        Working...
                        X