Milrab - gears you there

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Strategier for en småstat

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

    #31
    Jonas Gahr Støre holdt en meget bra tale om norsk sikkerhetspolitikk på Universitetet i Oslo for noen dager siden. Anbefalt lesing.

    http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/...html?id=682517
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

    Kommentér


      #32
      Jeg fikk pr. e-post to leserinnlegg som nettopp har stått i aviser og som jeg synes er svært interessante analyser:

      Peder Arne Kaasin, formann i Øst-Telemarkens forsvarsforening har i dag dette innlegget i flere lokalaviser i Telemark:
      Tidløs lærdom

      I dag, i 2012, med spennvidden mellom en nasjonal tragisk rettssak i Oslo – og en vakker 17. mai som vi har feiret over hele Norge som bakteppe, er det på høy tid å sette seg ned å dvele litt over det vi opplever. Kontrastene mellom det store dramaet på Utøya, og en feiring av vår egen nasjonaldag, må settes inn i en historisk sammenheng og vi må konstatere at spennet mellom ytterlighetene er meget stort.
      På denne bakgrunn, er hendelser som er helt uforutsigbare, en del av menneskenes historie som vi alltid har dratt med oss. Vi har hatt både Lockerbieaffæren, Saddam Hussein’s drap av flere tusen kurdere, og flystyrtene mot Twin-Towers med oss på ferden. I tillegg kommer anslag mot stater - som Kuwaitkrigen og Georgia krigen, fremdeles som en stor overraskelse på oss. Selv om all denne elendigheten er menneskeskapt, er den dessverre uforutsigbar. Når vi også vet at de uforutsigbare hendelsene som naturen selv bidrar med kommer i tillegg, så burde vi egentlig ikke bli så overasket. Faktum er at slike uforutsette hendelser er noe menneskene alltid har levd med og som vi må akseptere – de er tidløs lærdom!

      Dette er også den basis som vi må ta med oss i planene for å forberede forsvaret av Norge – de uforutsette hendelsene vil komme igjen, vi vet bare ikke når og hvordan.

      ”Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje”, sa Sokrates for 2400 år siden, og han har sannelig hatt rett, vi har bare ikke tatt det innover oss – vi glemmer det.

      Men i Norges Forsvarsforening, har vi tatt dette innover oss i lang tid. Vi må planlegge vårt forsvar slik at vi skal kunne forsvare oss mot mange eventualiteter. Med datamaskinenes hjelp har vi langt på vei bygd opp modeller som vil hjelpe oss i de fleste tilfeller, men ikke i alle. Dette tar forsvarsplanleggerne nå til en viss grad høyde for. Vi har skaffet oss et high - tech forsvar som imponerer oss med sin avanserte teknologi, men med en liten bemanning, liten utholdenhet og nesten uten reserver. Dette har skjedd med Stortingets velsignelse og der er det nå akseptert at hele landet ikke lenger trenger å forsvares militært sett, for vi er blitt så forut-seende -. Dessuten er vi jo med i NATO!

      Hvordan står det så til med den enkelte mann og kvinne i kongeriket – er vi mentalt forberedt på å takle at vår nasjon igjen kan oppleve å bli angrepet og at vi som befolkning igjen kan bli rammet? Hvordan er det med vår personlige forsvarsvilje? Jeg håper den er god, men tviler på at den er god nok. Vi er i ferd med å bli temmelig avslepne i forhold til evt. trusler som plutselig kan oppstå. Vi sier ”nei, dette får forsvaret eller politiet ta seg av – det er de som skal forsvare oss ” – har vi ikke også et ansvar selv?

      Er vi klar over at Statens kornlagere nå er borte? At grossistlagrenes matvarelagre langt på vei er fjernet? (Maten vår befinner seg i dag om bord på trailere ute på landeveien eller ligger som råvarer hos produsentene.) Har vi tatt dette inn over oss og lagt opp noen små beredskaps-lagere hjemme?

      Det finnes et offentlig planverk hos fylkesmenn og kommuner – men hvor oppdatert er det? Willoch’s sårbarhetsutvalgs utredning som nå er 10 år gammel, er dessverre fremdeles mange steder høyaktuell.

      Derfor er vår egen personlige innsats uhyre viktig, dersom noe skjer. Husk på at Norges viktigste forsvarsvåpen ikke utgjøres av kuler og krutt, men sitter mellom ørene på folk og heter – FORSVARSVILJE! Spørsmålet er – vil vi bruke den?

      Er du enig i mine spørsmål, så meld deg inn i en lokal forsvarsforening og er du uenig - så meld deg inn allikevel – her vil de alltid høre på deg!
      Og enda mer dramatisk skriver sikkerhetspolitisk rådgiver i Norsk Institutt for Strategiske Studier Øystein Steiro Sr. i Klassekampen:

      22/7 – norsk virkelighetsflukt.

      Den norske måten å møte volden med ”mer åpenhet, mer demokrati”, rosetog og ”en himmel full av stjerner blått hav så langt vi ser” fremstår som sympatisk og human, men inneholder også elementer av virkelighetsflukt og ansvarsfraskrivelse. Hvis det er slik at vold og militærmakt er en del av en brutal verden, er det også slik at manglende sikkerhetstiltak og svak beredskap legger forholdene til rette for overgrep. Det fikk Norge dyrekjøpt erfare 9. april 1940. Den gang ble vår statssikkerhet underminert av det ”det brukne geværs politikk” og Nygaardsvold-regjeringen som la landet åpent for en liten invasjonsstyrke på bare 8.860 tyske soldater. Den manglende samfunnssikkerheten og mangelen på elementære sikkerhetstiltak og terrorberedskap gjorde det mulig for bare èn mann å utrette omfattende skade i løpet av bare tre timer. 22. juli. Enkle sikkerhetstiltak som skulle vært gjennomført for mange år siden kunne forhindret bomben i regjeringskvartalet og begrenset omfanget av Utøya-massakren. Stoltenberg-regjeringen har et ansvar.

      Det er en parallell mellom 9. april og 22. juli selv om det er to vidt forskjellige hendelser. Begge ble i stor grad muliggjort som en følge av omfattende naivitet og manglende realisme i forhold til sikkerhet og beredskap. Virkelighetsflukt har periodisk karakterisert norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den har svingt mellom realisme og idealisme og mellom interesser og verdier med en nesten konjunkturliknende regularitet siden det norske utenriksvesen ble etablert i 1905. Perioder med krig og høyspenning har stilt realisme og interesser i forgrunnen, mens perioder med stabilitet og lavspenning har lagt grunnlag for en farlig idealisme og manglende vilje til å prioritere forsvar og beredskap også i perioder med avspenning. Det er en forståelig, men farlig dynamikk som eksponerer både statens og samfunnets sikkerhet for historieløse og uansvarlige politikere som prioriterer kortsiktige og mer velgervennlige oppgaver fremfor langsiktige og ressurskrevende innvesteringer i forsvar og beredskap. Om man er villig til å erkjenne sammenhengen er det noe å lære av norsk forsvarshistorie.

      Den spente situasjonen i forholdet til Sverige i forbindelse med konsulatsaken førte til en opprustning på norsk side som i stor grad bidro til at unionsoppløsningen fikk et fredelig utfall i 1905. Sammen med Hærordningen av 1909 førte det til at Norge kunne forsvare sin nøytralitet og holde seg utenfor krigshandlingene under 1. verdenskrig. Fredsoptimismen og troen på folkeretten som fulgte etter 1. verdenskrig, la imidlertid grunnlaget for en virkelighetsflukt i norsk utenrikspolitikk som resulterte i de katastrofale Forsvarsordningene av 1927 og 1933 som la landet åpent for den tyske okkupasjonen i 1940. Erfaringen i 1940 og den kalde krigen som fulgte virket imidlertid disiplinerende. Gerhardsen-epoken representerte som sådan et lederskap med klare og nøkterne strategier for en rasjonell og velbalansert utenrikspolitikk, en alliansepolitikk og et forsvar som bygde på en realistisk analyse av våre utenrikspolitiske omgivelser, norske interesser og norske sikkerhetsbehov.

      Alt dette forsvant imidlertid på nytt en gang på 90-tallet. Med lavspenningen som fulgte etter Sovjetunionens kollaps henfalt 68-generasjonens sosialdemokrater igjen til virkelighetsflukt i utenrikspolitikken. Under den uansvarlige engasjementspolitikken til Støre og Solheim ble svake forsvarsministre satt til side og bistand, fredsmekling og miljøengasjement under fjerne himmelstrøk ble prioritert foran realpolitikk, nasjonale interesser og sikkerhet i eget nærområde. En virkelighetsfjern sikkerhetspolitisk analyse resulterte i den katastrofale Forsvarsreformen av 2001 og en tilnærmet avvikling av en troverdig nasjonal forsvarsterskel samt en terrorberedskap som ble iverksatt på papiret, men aldri i praksis. Resultatet av den elendige samfunnssikkerheten fikk vi erfare 22. juli.

      Når det gjelder statssikkerheten og avviklingen av det territorielle forsvaret har det gått bra frem til nå til tross for en sikkerhetsutvikling i hurtig endring. Det er ikke gitt at det vil fortsette slik. Slik sett er den økte realismen i sikkerhetsanalysen i den nye Langtidsplanen for forsvaret som regjeringen nylig la frem for Stortinget et fremskritt i forsvarsplanleggingen selv om det kommer mange år på overtid. Det gjenstår imidlertid å se om regjeringen er ansvarlig nok til å følge opp den skjerpede sikkerhetsanalysen med nødvendige bevilgninger til forsvaret. Den utrolig trege iverksettelsen av åpenbare sikkerhetstiltak for å styrke terrorberedskapen etter 22/7 vitner imidlertid en regjering som er flinkere på papiret enn i praksis og som fortsatt ikke har tatt innover seg at statens viktigste oppgave er å ivareta innbyggernes og rikets sikkerhet.
      At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

      Kommentér


        #33
        Ikke for å kritisere Øystein Steiro alt for mye, men om den utviklingen vi ser nå begynte alt på 90-tallet, så er det vel drøyt å skylde på Støre alene?

        Da er vel kanskje Bondevik og han begrensende militæraksjon like viktig?
        One of the universal rules of happiness is: always be wary of any helpful item that weighs less than its operating manual. -- (Terry Pratchett, Jingo)

        Kommentér


          #34
          Gode leserinnlegg!

          Kommentér


            #35
            Gode innlegg ja. Og i særdeleshet Øystein Steiros innlegg.
            Død over ulven!

            Kommentér


              #36
              Jeg hadde for noen år siden små kontroverser med både Kaasin og Steiro, som jeg begge anså som reaksjonære kaldkrigsromantikere, som kun ville bevare det enorme mobiliseringsforsvaret, og ikke evnet å tenke nytt. Fordi jeg også fant igjen denne tenkingen i toneangivende kretser i NFF, valgte jeg å melde meg ut derfra, og har vært det siden.

              Jeg er enig i grunntanken i begge analysene som står over - vi kan ikke vite hvordan fremtiden blir bare ved å fremskrive de siste års utvikling lineært, og må ta høyde for uforutsette situasjoner.

              Jeg er imidlertid usikker på hvilke konklusjoner de to herrene trekker i dag når det gjelder fremtidig utvikling av Forsvaret. Det kommer i hvert fall ikke frem av innleggene. Ønsker de fortsatt et stort, tungt, uhåndterlig og for de fleste praktiske formål ubrukelig Forsvar, kan jeg betakke meg. Dersom de tar inn over seg at vi kanskje likevel trenger noe high-tech, kanskje større enn i dag, men med større vekt på Luft og Sjø, snakker vi.
              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

              Kommentér


                #37
                Det er ikke så godt for noen å vite hva som er "nok" av forsvarstyrker hvis f.eks Ivan skulle finne på å mene alvor.
                Men den berømte pendelen har en lei tendens til å bli stående ved et av ytterpunktene. I dette tilfellet er ytterpunktene henholdsvis 100 000 soldater med liten trening og dårlig utrustning, eller en bitteliten hær på 9000 soldater som er den best trente og utstyrte hæren i Norgeshistorien.
                Men kvalitetshæren kan ikke være "overalt" samtidig, og heller ikke kan den fornye seg selv når tapene blir store.
                Død over ulven!

                Kommentér


                  #38
                  Sverre Diesen har en svært godt skrevet artikkel i Minerva - "Evner Vesten å bruke makt rasjonelt?"

                  http://www.minervanett.no/evner-vest...akt-rasjonelt/

                  Artikkelen er primært rettet mot Vesten generelt mer enn Norge spesielt, men er likevel svært relevant for norske politikere.
                  Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                  Kommentér


                    #39
                    Hvis Norge for en felles samarbeidsavtale med Danmark, Sverige og Finland. Hvor vi støtter hverandre hvis et land blir angrepet. Så tror jeg at vi kan klare oss bra. Så kan vi bare håpe at et større land har interesser i og hjelpe til.

                    Kommentér


                      #40
                      Sverige og Finland er medlem av EU, det har mer verdi enn lille Norge.
                      Danmark og Norge er medlem av NATO som har mer verdi enn Sverige og Finland.
                      Danmark har EU i tillegg til NATO.

                      Ingen grunn til å tro at noen legger for mye i Nordisk samarbeide.
                      Død ved Kølle!
                      Bla bla... Hybrid warfare is easy

                      Kommentér


                        #41
                        Opprinnelig skrevet av Kdo_Under Vis post
                        Sverige og Finland er medlem av EU, det har mer verdi enn lille Norge.
                        Danmark og Norge er medlem av NATO som har mer verdi enn Sverige og Finland.
                        Danmark har EU i tillegg til NATO.

                        Ingen grunn til å tro at noen legger for mye i Nordisk samarbeide.
                        Ja sådan plejer det at være, men times are a changing :
                        https://www.altinget.dk/artikel/bram...ign=altingetdk

                        Kommentér


                          #42
                          Opprinnelig skrevet av MikeKiloPapa Vis post

                          Ja sådan plejer det at være, men times are a changing :
                          https://www.altinget.dk/artikel/bram...ign=altingetdk
                          Det som står i den artikkelen har Danmark faktisk signert på i Lisboa 2007. Ratifisert i 2008.
                          Det samme gjelder da også for alle andre EU land.

                          At Danmark er såpass smarte at de sørger for å nevne nabolandene spesielt er ikke dumt med tanke på at Norden må holde mer sammen i en tid hvor Europa føderaliseres og man ikke kan lene seg på UK.
                          Eksempelvis så har Italia allerede prøvd å deale med land i baltikum, basert på sin EFP-styrke.
                          Død ved Kølle!
                          Bla bla... Hybrid warfare is easy

                          Kommentér

                          Annonse i emne

                          Collapse

                          Donasjoner

                          Collapse
                          Working...
                          X