Globalt toppbanner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Stratagem: Det marginale forsvarets problem

Collapse
This topic is closed.
X
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Stratagem: Det marginale forsvarets problem

    6.august skrev tidligere forsvarssjef Sverre Diesen et innlegg i DN som 17.august ble publisert på Stratagem, og som avstedkom en replikkveksling med Jacob Børresen. Vi tar hele debatten inn her som bakgrunnsmateriale for egen debatt på andre tråder.

    Det marginale forsvarets problem

    17.AUG.2020 . 3 MIN READ

    Sverre Diesen
    General, tidligere forsvarssjef, og sjefsforsker på FFI.

    Elefanten i rommet i norsk forsvarsdebatt er at Norge blir et for lite land til å holde seg med et komplett forsvar på nasjonal basis.

    Man kan trekke to slutninger fra dagens norske forsvarsdebatt: Alle partier vil styrke Forsvaret, men ingen regjering er villig til å bruke vesentlig mer penger på det enn i dag. Skal Forsvaret styrkes må det derfor skje ved at vi får mer forsvarsevne ut av de pengene vi har. Da står vi overfor et grunnleggende forsvarsøkonomisk problem, nemlig at det selv med optimal bruk av ressursene er svært uøkonomisk å drive et så lite forsvar som det norske. Spesielt så lenge vi prøver å opprettholde hele bredden av våpensystemer og -plattformer i et moderne forsvar, men bare har råd til meget få av hver av dem. Det fører uvegerlig til at en stor del av budsjettet går med til å betale grunnkostnadene for de logistikk- og støttefunksjonene som er tilnærmet de samme uansett hvor mange enheter vi opererer av hver type våpensystem.

    Hvis budsjettene heller ikke følger den forsvarsspesifikke kostnadsutviklingen og dermed taper kjøpekraft, forverres en allerede i utgangspunktet vanskelig situasjon. Eneste mulighet for å kunne modernisere hele bredden av strukturen er da å redusere antall enheter av hver type ytterligere, fra et utgangspunkt som allerede er lite fordi vi er en småstat. De betyr at grunnkostnadene skal fordeles på stadig færre enheter, og enhetskostnaden per gjenværende system stiger dramatisk når antallet stadig synker. Den andelen av budsjettene som går til logistikk- og støttefunksjoner vil stige, og selv med en liten realvekst vil vi bare betale mer og mer for stadig mindre forsvarsevne. Det er denne tendensen som har karakterisert utviklingen av Forsvaret i nesten hele perioden etter den kalde krigen, og som vi kan kalle den marginale forsvarsstrukturens problem.

    Når teknologiutviklingen i tillegg innebærer at det stadig dukker opp nye systemer eller kapabiliteter som også er nødvendige for å opprettholde et noenlunde komplett forsvar, forverres selvfølgelig problemet ytterligere. Droner og andre autonome systemer, cybervåpen, missilteknologi, elektronisk krigføringssystemer – alt dette blir det etter hvert behov for, enten som egne våpenplattformer eller integrert på dem vi allerede har – kampfly, fregatter, stridsvogner etc. Konklusjonen på dette gir seg egentlig selv: Intet norsk forsvarsbudsjett vil kunne holde følge med et økende antall ulike systemer i strukturen og en samtidig, teknologisk drevet kostnadsvekst per enhet av de samme systemene. Norge er, kort sagt, blitt et for lite land til å holde seg med sitt eget komplette forsvar.

    Dette problemet er det ingen annen vei ut av enn et sterkt utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid, som innebærer at vi reduserer enhetskostnadene på en av to måter. Enten kan vi gå sammen med andre land om å dele på grunnkostnadene til logistikk og støttefunksjoner ved felles vedlikehold, basedrift, utdanning etc, eller vi kan foreta en arbeidsdeling der alle kvitter seg med noen av de våpensystemene som er minst kritiske for dem selv i bytte med sikkerhetspolitiske garantier fra samarbeidspartnerne. Den første strategien innebærer at hver nasjon beholder en tilnærmet fullbredde struktur under nasjonal kommando mot avståelse av full kontroll med infrastruktur og logistikk. Den andre innebærer at man aksepterer hull i den nasjonale forsvarsevnen mot fordelen ved å slippe hele kostnaden knyttet til de systemene man kvitter seg med. Begge strategier innebærer med andre ord avståelse av forsvarspolitisk handlefrihet i bytte med økonomisk innsparing. Forskjellen ligger i at så vel den sikkerhetspolitiske risikoen som den økonomiske innsparingen er størst ved den siste strategien, som egentlig innebærer at samarbeidslandene etablerer et felles forsvar.

    Derfor er det interessant å konstatere at dette spørsmålet er praktisk talt helt fraværende i norsk forsvarsdebatt, på tross av at det er i ferd med å bli Forsvarets eksistensielle problem. Men for politikerne er selvsagt et eget, nasjonalt forsvar et sentralt kjennetegn på en suveren stat, og det å gå inn på slike ordninger er dermed på mange måter å erkjenne et slags nederlag. Innad i Forsvaret selv er for det første ikke kunnskapen om disse økonomiske mekanismene spesielt utbredt, i tillegg til at ingen selvfølgelig har noen egeninteresse av fremme slike forslag. I stedet nærer mange fortsatt en blåøyd tro på at vi skal få mer penger bare vi skriker litt høyere. Det initiativet til et økt forsvarssamarbeid i Norden som ble tatt for 13 år siden har derfor ikke gitt nevneverdige resultater så langt, på tross av et meget stort potensial – også innenfor rammen av en svensk og finsk alliansefrihet som for øvrig er i stadig oppmyking. Følgelig fortsetter man å stikke både politiske og militære hoder i sanden, og flernasjonalt forsvarssamarbeid omtales i langtidsplaner og andre steder som det skulle dreie seg om en interessant mulighet – ikke et livsnødvendig imperativ. Med mindre vi selvfølgelig synes det er OK å bruke 60-70 milliarder kroner per år på forsvar uten å produsere forsvarsevne for mer enn brøkdelen av det.
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

  • #2
    Replikk: Utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid er en illusjon

    18.AUG.2020 . 3 MIN READ

    Jacob Børresen
    Jacob Børresen er pensjonert marineoffiser, flaggkommandør og seniorkonsulent innen fagområdene militærteori, forsvars- og sikkerhetspolitikk og strategi.

    I en kronikk i Dagens Næringsliv torsdag 6. august skriver Sverre Diesen at Norge er blitt et for lite land til at det har råd til å holde seg med sitt eget komplette forsvar. Hans eneste løsning er et sterkt utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid, der man enten deler på kostnadene til logistikk og støttefunksjoner, eller foretar en arbeidsdeling der alle kvitter seg med våpensystemer som er minst kritiske for dem selv i bytte med garantier fra samarbeidspartnerne.

    Diesen har helt rett i at det ikke er mulig for et lite land å holde seg med et komplett forsvar, dersom dette forsvaret, enhet for enhet, skal kunne føre høyteknologisk strid på like fot med fienden, og ha utsikter til å vinne. Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret er en god illustrasjon. Den fant ikke rom for mer enn halvparten av budsjettrammen som skal til for å finansiere den forsvarsstrukturen forsvarssjefen mener er det minimum som er nødvendig for å kunnemøte sikkerhetsutfordringene i Norges nærområder, og styrkemålene NATO har satt for Norge.

    Men Diesens forslag til løsning er en ren skrivebordskonstruksjon. Det internasjonale samfunn av stater fungerer ikke slik. Ingen ansvarlig regjering har mandat til å kaste sitt folk ut i krig, om den på noen måte kan unngå det. I en krisesituasjon der krig truer vil ingen regjering risikere å legge seg åpen for angrep ved å avgi nøkkelkomponenter i sitt eget militære forsvar for å tette hullene i naboens. Derfor vil heller ingen ansvarlig regjering avgi noen garanti om dette. Selv ikke Atlanterhavspaktens artikkel 5 er noen slik garanti. Alliansepartnerne forplikter seg ikke til annet enn å «… ta slike skritt, derunder bruk av væpnet makt, som de anser for nødvendig(min uthevelse) for å gjenopprette og opprettholde det nord-atlantiske områdets sikkerhet.»

    Krigshistorien, inkludert den kalde krigens historie, viser at i situasjoner hvor deres sentrale sikkerhetsinteresser er berørt, er stater alltid seg selv nok. Et eksempel fra Den kalde krigen kan illustrere poenget: Det forelå lenge ingen realistiske planer i NATO om å forsvare Norge nord for 60 grader nord. De kom først på plass på 1980-tallet, da den sovjetiske Nordflåten var blitt sterk nok til å true sentrale amerikanske sikkerhetsinteresser. Den truet forbindelseslinjene mellom USA og Europa, samtidig som ubåtbaserte missiler med atomvåpen hadde fått rekkevidde til å nå USA fra Barentshavet.

    Her hjemme drømmer mange om et nordisk forsvarsforbund. Med en befolkning på litt over 21 millioner og et BNP på litt over 1 milliard US dollar, litt mindre enn Russlands eller Spanias, utgjør Norge, Sverige og Finland til sammen en middels stor europeisk stat, og vil derfor i fellesskap kunne etablere et sterkt militært forsvar. Problemet er bare at de tre landene i geopolitisk forstand ikke utgjør noe enhetlig og naturlig krigsteater. Finland er først og fremst nabo med Russland, Sverige er først og fremst et Østersjøland, og Norge er først og fremst en atlantisk stat. Det har gjennom historien, fra middelalderens Kalmarunion, gjennom to verdenskriger og den kalde krigen, ført til at vi har unngått å bli trukket inn i hverandres kriger, fordi vi har kunnet det, og til at vi i fredstid har valgt forskjellige sikkerhetspolitiske løsninger. Om det, mot formodning, skulle lykkes å etablere et sterkt utvidet nordisk forsvarssamarbeid, ville det derfor høyst sannsynlig ha gått i oppløsning med det samme det ble satt under press. Det vet nordiske realpolitikere. Ingen av dem er derfor villige til å utstede den typen garantier som Sverre Diesen etterspør, verken i dag eller i framtiden.

    Det farlige med å legge Sverre Diesens tankegang til grunn for norsk forsvarsplanlegging er at den bygger på en illusjon, som kan bli en sovepute og en unnskyldning for ikke for alvor å gå inn i de grunnleggende problemene med dagens forfeilede forsvarskonsept og gjøre noe med dem. Diesens forsvar er et forsvar som skal kunne føre krig. Det vi trenger er et forsvar som kan bidra til å unngå krig. Diesens forsvarskonsept forutsetter at det er en stiv kopling mellom avskrekking og ildkraft. Det vi trenger er et forsvar som bygger på erkjennelsen av at en stas beslutning om å gå til krig bygger på en langt bredere analyse enn bare en vurdering av det militære styrkeforholdet mellom partene, og at Forsvaret bare er en av mange piler i en regjerings sikkerhetspolitiske kogger.
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

    Kommentér


    • #3
      Replikk: Avskrekking og forsvarssamarbeid

      22.AUG.2020 . 2 MIN READ

      Sverre Diesen

      "Diesens forsvar er et forsvar som skal kunne føre krig. Det vi trenger er et forsvar som kan bidra til å unngå krig» sier Jacob Børresen i en kommentar til undertegnedes kronikk i DN 7/8. At dette er et motsetningsforhold er vi imidlertid ikke enige om, spesielt ikke for en småstat i forhold til en nærliggende stormakt. Da dreier avskrekking seg primært om å påvirke stormaktens risiko/gevinst-kalkyle ved å endre styrkeforholdet dem imellom og skape en konflikt stormakten ikke kan vinne med akseptable kostnader. For oss vil det innebære å involvere våre allierte, det vil si vår avskrekkende eller krigsavvergende evne er hverken større eller mindre enn vår evne til å skape en stridssituasjon som utløser alliansegarantien. Vi er med andre ord avhengige av å kunne føre krig, ikke for å «vinne» som Børresen sier, men for å gjøre konflikten til et spørsmål om alliansens og våre viktigste alliertes troverdighet. At stater er seg selv nok utelukker med andre ord ikke at de kan ha felles interesser og derfor opptrer samlet. Noe annet ville for øvrig gjort enhver allianse illusorisk, også den Børresen er en tilhenger av.

      Det som i stigende grad gjør de tre skandinaviske land til et sikkerhetsfellesskap er dessuten en kombinasjon av økonomiske og strategiske faktorer som ikke har eksistert tidligere.Forutsetningene for et nærmere samarbeid er endret ved at økonomien har gjort nødvendigheten større, teknologiutviklingen har gjort mulighetene bedre og oppmykingen av svensk og finsk alliansefrihet har gjort hindringene færre. At Kalmarunionen feilet og at vi har holdt oss utenfor hverandres kriger historisk kan derfor ikke brukes logisk som bevis på at dette er uforanderlig. Dernest kommer som påpekt at et primært økonomisk drevet
      forsvarssamarbeid ikke behøver å innebære hverken noe forsvarsforbund eller noen «avgivelse av nøkkelkomponenter i sitt eget militære forsvar» i en konfliktsituasjon.

      Børresen vil hevde at et rent nasjonalt forsvar er økonomisk mulig fordi en krigsavvergende forsvarsstruktur greier seg med enklere materiell og derfor er rimeligere enn en krigsutkjempende. Men samtidig er han klar på at dersom den krigsavvergende rollen svikter og konflikten likevel kommer, skal vi ta kampen opp for å utløse alliansegarantien. Har vi imidlertid først en ambisjon om å ta kampen opp, er det både formålsløst og uetisk å ikke gjøre det på kvalitativt like fot med angriperen. Med mindre vi ønsker å gi opp hvis konflikten likevel kommer forblir derfor et forsvar som er både billigere og mer
      virkningsfullt enn dagens en illusjon.
      Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

      Kommentér


      • #4
        Replikk: Avskrekking krever volum

        22.AUG.2020 . 2 MIN READ

        Jacob Børresen

        I sitt svar mandag 17. august på min kommentar i DN 13. august, avviser Sverre Diesen at det er noe motsetningsforhold mellom et forsvar som skal kunne føre krig og et forsvar som kan bidra til å unngå krig, og at en krigsavvergende forsvarsstruktur kan greie seg med enklere og billigere materiell. For dersom vi har en ambisjon om å ta kampen opp om krigen likevel kommer, er det formålsløst og uetisk å ikke gjøre det på kvalitativt like fot med angriperen.

        Dette siste postulatet er kjernen i vår uenighet. Det øver vold på selve krigens vesen, der formålet faktisk ikke er å ødelegge fiendens styrker – det er i beste fall et middel, ikke et mål – men å påtvinge ham vår vilje, og det er noe annet. Jeg skulle for eksempel likt og visst hva Mujahedin som jaget sovjeterne ut av Afghanistan på 1980-tallet, eller Taliban som nå er i ferd med å jage ut amerikanerne og deres allierte, ville hatt å si til et slikt utsagn. Men jeg tror jeg vet svaret.

        Vi er enige om at dersom Norge blir angrepet må vi ta kampen opp, og at formålet da ikke er å «vinne», men å utløse alliansegarantien i Atlanterhavspaktens artikkel 5. Det er et formål på storstrategisk/militærpolitisk nivå. Det ligger i Diesens postulat at for å kunne oppnå dette formålet er det nødvendig å vinne dueller på slagmarken på taktisk/teknisk nivå. Han gjør seg med det til talsmann for krig på like fot med motstanderen, for symmetrisk krigføring, mens konvensjonell visdom tilsier at den materielt underlegne part bør kompensere for sin underlegenhet ved å unngå å møte fienden på like fot, med asymmetrisk krigføring. Forsvarets fokus på symmetrisk krigføring er årsaken til at vi har endt opp med en forsvarsstruktur som, enhet for enhet har stor slagkraft, men hvor våpensystemene er så dyre at antallet enheter er blitt så lite, og ammunisjonsbeholdningene så små, at utholdenheten nærmer seg det meningsløse.

        Et krigsavvergende forsvar må kunne etablere tilstedeværelse som ledd i effektiv håndheving av suverenitet og suverene rettigheter i fredstid, og for å kunne reagere raskt og hensiktsmessig på krenkelser eller andre episoder som måtte oppstå. Gitt territoriets utstrekning og størrelsen på havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon, tilsier det kvalitet i form av volum.

        Når Forsvaret blir så lite som det nå har blitt, og utholdenheten så kort, gir det en angriper muligheten til å etablere et fait accompli, et fullbyrdet faktum i løpet av krot tid, som i hans øyne vil redusere sannsynligheten for at angrepet vil utløse alliansegarantien i NATO. Et høyteknologisk, men knøttlite, forsvar har derfor mindre avskrekkende virkning enn et forsvar med utholdenhet i form av
        volum, som gjør at en angriper ikke kan regne med at krigen vil bli kortvarig.

        Også et krigsavvergende forsvar må ha troverdig evne til å føre strid, til å utnytte forsvarerens bedre kjennskap til terrenget det kjempes i, utnytte egen styrke og angriperens svakhet. Det tilsier kvalitet i form av kompetanse i stridsledelse og våpenbruk.

        For et krigsavvergende norsk forsvar må kravet til kvalitet i form av volum og i form av kompetanse i stridsledelse og våpenbruk, hver gang trumfe teknisk kvalitet.
        Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

        Kommentér


        • #5
          Replikk: Kvalitet vs kvantitet for n’te gang

          23.AUG.2020 . 5 MIN READ

          Sverre Diesen

          Betydelig teknologisk og annen kvalitativ underlegenhet kan ikke kompenseres ved et litt større volum og asymmetrisk taktikk, det krever i så fall fullstendig, strategisk og politisk asymmetri. Ønsker vi å kunne ta opp kampen mot en moderne motstander er handlefriheten til sjonglering med kvalitet og kvantitet sterkt begrenset. Noe annet ender med uetisk og formålsløs sløsing med norske liv.

          I sin siste replikk til undertegnede i debatten om flernasjonalt forsvarssamarbeid tar Jacob Børresen kategorisk avstand fra at det er formålsløst og uetisk å ta opp kampen mot en angriper hvis man ikke kan gjøre det på kvalitativt like fot. Som bevis på dette viser han til de afghanske Mujahedin- og Taliban-krigere suksess i forhold til kvalitativt overlegne motstandere. Av dette følger, mener han, at det norske forsvarets svar på en høyteknologisk angriper bør være et asymmetrisk forsvarskonsept der kvalitetskriteriet er volum og utholdenhet. Han opprettholder imidlertid forutsetningen om at dette forsvaret skal kunne ta kampen opp mot angriperen, i den hensikt å utløse alliert hjelp. Dermed fortier han et vesentlig forhold og overser et annet.

          At Mujahedin og Taliban har hatt fremgang med et asymmetrisk konsept er ubestridelig. Men det har ikke bare vært asymmetrisk i taktisk forstand – det har først og fremst vært politisk og strategisk asymmetrisk. Disse bevegelsene har nærmest i tråd med klassisk geriljastrategi unngått å ta opp noen konvensjonell militær kamp. I stedet har de operert som en tradisjonell undergrunns- og opprørsbevegelse skjult blant sivilbefolkningen. Dermed har de lyktes med å konvertere hele krigen fra en militær styrkeprøve til en politisk tålmodighetsprøve som Vesten ikke har vilje og tålmodighet til å vinne. Det er neppe en tjenlig modell å basere det norske forsvaret på, og følgelig er det heller ikke noe gyldig eksempel slik Børresen bruker det.

          Nå mener jeg for så vidt ikke å insinuere at det er et slikt forsvar Børresen ønsker seg, han bruker eller misbruker bare eksemplet retorisk. Hans egentlige feilslutning er at det mellom disse ytterpunktene – et moderne konvensjonelt forsvar kvalitativt på linje med angriperen og en asymmetrisk, rural opprørsbevegelse – eksisterer et slags kontinuum av mulige kvalitet/kvantitet-kombinasjoner. I dette kontinuerlige spekteret av mulige løsninger hersker det dessuten et nærmest lineært utvekslingsforhold mellom volum og utholdenhet, der litt mer volum alltid gir litt mer utholdenhet og derfor litt mer forsvarsevne, når utgangspunktet er et så lite forsvar som det norske. Det er en monumental feilslutning.

          All vår innsikt om dette bekrefter at dersom man først skal ta opp kampen mot en konvensjonell angriper – slik Børresen altså bekrefter at han vil – kan ikke de kvalitative forskjellene være veldig store før det oppstår en «vinneren tar alt»-effekt. Det vil si, den ene parts teknologiske forsprang skal ikke bli veldig stort før andre forhold som ledelse, trening etc blir uten betydning for utfallet (rent bortsett fra at vi ikke kan anta at vi i Norge alltid vil være bedre på ledelse etc). Kvalitative forskjeller som intuitivt tilsier en fordeling på 60-40 eller 65-35 med hensyn til seier eller tap viser seg i stedet å resultere i 99-1 eller 100-0. Dette så vi eksempelvis under Gulf-krigen i 1991 under sammenstøt mellom irakiske stridsvogner med passive lysforsterkningssikter og vestlige med termiske sikter. Denne forskjellen fremstår ikke umiddelbart som noe teknologisk kjempesprang, men forskjellen er at termiske sikter ikke bare ser i mørke – de ser også gjennom røyk. Dermed kunne britiske og amerikanske avdelinger legge røyk over sine mål med artilleri og fortsatt skyte presist med sine stridsvogner, mens irakerne var blindet. De irakiske stridsvognene ble utradert mens koalisjonens kunne fortsette fremrykningen uten tap – i en kamp mellom en seende og et antall blinde er åpenbart den seendes fordel så stor at antall blinde er uten betydning.

          Det er med andre ord ingen slik lineær sammenheng mellom volum og utholdenhet som Børresen legger til grunn. Ikke bare fordi en konvensjonell kamp mellom kvalitativt ujevne parter rent fysisk tenderer til å avgjøres raskt i favør av den overlegne, men også fordi dette har en moralsk side i dobbel forstand. Soldater som erfarer at de står overfor en overlegen motstander som vinner hver eneste trefning fortsetter jo ikke å slåss som roboter. De hiver geværene sine og løper sin vei – og det kan man knapt bebreide dem. Dermed har dette også en annen moralsk side, nemlig at det er umoralsk i betydningen uetisk å holde seg med et forsvarskonsept hvor store tap ikke bare er en uunngåelig konsekvens, men nærmest hele konseptets hensikt og forutsetning. Å resonnere som om den sikreste vei til amerikanske forsterkninger går via bilder av falne norske soldater på CNN i beste amerikanske sendetid er derfor like urealistisk som det er uetisk.

          Konsekvensen av disse diskontinuerlige og ikke-lineære sammenhengene mellom kvalitet og kvantitet er derfor at vi enten aksepterer at ambisjonen om å ta opp en konvensjonell strid forutsetter tilnærmet kvalitativ jevnbyrdighet, eller også velger et forsvarskonsept som ikke bare er taktisk og operativt men strategiskasymmetrisk. Det siste, et slags norsk geriljaforsvar a la Taliban, er vi antagelige enige om ikke er noen løsning. Men da tilsier etiske hensyn så vel som ønsket om en slags militær og politisk hensikt med det hele at våre muligheter for å sjonglere fritt med kvalitet og kvantitet er begrenset. Tar vi i tillegg hensyn til økonomiske rammer slik vi selvfølgelig må, har ikke dette problemet andre eller flere frihetsgrader enn at vi ender opp med omtrent den kvalitet/kvantitets-balansen vi har i dag. Det er resultatet av en empirisk jernlov, og hvorvidt dette er ønskelig ut fra andre hensyn er dessverre uten betydning. Løsning på de problemene dette skaper må derfor søkes ved sikkerhetspolitiske tilpasninger, ved konseptuell utvikling eller på annen måte.

          Det er for øvrig en svakhet ved Børresens svært teoretiske tilnærmelse til sitt tema at han ikke forholder seg til det norske forsvarsproblemets fysiske og økonomiske begrensninger. Gitt at vi altså reduserte på Forsvarets kvalitet på den måten han kunne tenke seg, hvor mange ekstra bataljoner tror han det ville gitt oss? Og hvilken forskjell tror han det ville gjort når vi tar hensyn til det norske forsvarsproblemets geometri, der bare Finnmarks areal er på 48.000 km2? En konsekvens av de ikke-lineære sammenhengene mellom kvalitet og kvantitet er med andre ord at selv en hundre prosents økning av en type kapabilitet ikke behøver å gi noen samlet ytelsesforbedring i det hele tatt, mens en beskjeden forsterkning av en annen kan gi en fordobling av effekten. Det vil variere fra tilfelle til tilfelle og fra scenario til scenario, og kan ikke behandles som et rent teoretisk problem.

          En økning av den type bataljoner som Børresen ser for seg, og som økonomien vil frigjøre ressurser til, vil derfor ikke representere noe annet enn det jeg har tillatt meg å kalle nyanser av utilstrekkelighet når de må fordeles på et tilstrekkelig stort område. Skal Børresens krigsavvergende forsvar med en kapasitet til likevel å føre krig ha troverdighet, må han derfor stige ned fra den rene teori og bli konkret. Hvordan skal det se ut, hva slags utstyr skal det ha, hvor stort må det være og kan dette realiseres innenfor dagens budsjetter? Kan han ikke det, diskuterer han jo egentlig bare hvor stort forsvarsbudsjettet burde være der vi andre diskuterer hva som er en rasjonell bruk av det budsjettet vi har.

          At et forsvar som er lite men kvalitativt likeverdig med angriperens skulle være meningsløst er jeg altså helt uenig med Børresen i, nettopp fordi vi ikke behøver å «vinne dueller på slagmarken på taktisk/teknisk nivå» slik han feilaktig hevder at jeg mener. Her viser jeg til en annen debatt som har pågått i lengre tid, men hvor det vil føre for langt å gjenta hele resonnementet på nytt. Essensen er imidlertid at fordi det norske forsvarets strategiske rasjonale er å utløse allierte forsterkninger, er dets viktigste egenskap en evne til å etablere en utvetydig stridssituasjon som utløser artikkel 5. Det krever imidlertid ikke hverken logisk eller empirisk at vi må kunne holde hele det utsatte området med bakkestyrker inntil allierte forsterkninger kan settes inn. Så lenge vi kan vedlikeholde en utvilsom artikkel 5-situasjon ved å påføre angriperen tap ved hjelp av moderne sensorer og avstandsleverte våpen, blir vi i stand til å føre striden strategisk symmetrisk men taktisk asymmetrisk. Å skulle holde store deler av Finnmark i minimum 30 dager i påvente av allierte forsterkninger er en like stor illusjon med dagens mekaniserte forsvarskonsept som med Børresens lavteknologiske forsvar. Det er å sette et forfeilet likhetstegn mellom forsvar i strategisk forstand og forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand.
          Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

          Kommentér


          • #6
            Replikk: Skisse av et krigsavvergende forsvar

            29.AUG.2020 . 5 MIN READ

            Jacob Børresen

            Sverre Diesens siste replikk til meg 23. august avdekker det som, etter mitt syn, har vært og er hovedproblemet med hele Diesens fagmilitære forfatterskap: en endimensjonal, nærmest matematisk, tilnærming til krig hvor krigens sosiologiske og politiske dimensjoner er nesten helt fraværende. Avslørende i den sammenheng er utsagnet: «… de [mujahedin og Taliban]har lyktes i å konvertere (min utheving) hele krigen fra en militær styrkeprøve til en politisk tålmodighetsprøve …». Utsagnet er meningsløst i den forstand at krig jo nettopp er en politisk tålmodighetsprøve, hvor den «militære styrkeprøven» riktig nok som regel er det viktigste, men likevel bare ett av flere virkemidler for å påtvinge motparten vår vilje. Og i den «militære styrkeprøven» er selve striden igjen riktig nok som regel det viktigste, men likevel bare ett av flere virkemidler for å påføre motparten nederlag.

            Diesen later som om jeg forestiller meg at det eksisterer et lineært utvekslingsforhold mellom volum og utholdenhet, at litt mer volum alltid gir litt mer utholdenhet, og derfor litt mer forsvarsevne. Dette er en ren avsporing. Forholdet mellom volum, utholdenhet og stridsevne er selvsagt mye mer sammensatt. Men rent generelt, og som et eksempel, har selvfølgelig bakkestyrker bestående av to brigader som kan avløse hverandre i front, større utholdenhet enn en struktur med én brigade. Men det forutsetter både at brigadene har nødvendig taktisk mobilitet, at det er lagt opp et tilstrekkelig forråd av ammunisjon, og etablert et logistikkapparat, som kan bringe ammunisjonen fram til fronten, at befalet har nødvendig kompetanse i stridsledelse og mannskapene nødvendig kompetanse i å betjene brigadens og sine egne personlige våpen, osv.

            Men Diesen mener at dette bare gjelder dersom man kan ta kampen opp med motstanderen på likefot. Dersom motstanderens våpen bare er litt bedre enn våre, har litt lengre rekkevidde, litt høyere presisjon, litt større sprengkraft, så oppstår en «vinneren tar alt»-effekt, der større volum, bedre stridsledelse og trening osv. ikke spiller noen rolle. Hans eksempel er dueller mellom irakiske stridsvogner med passive lysforsterkningssikter og britiske stridsvogner med termiske sikter, under Gulf-krigen i 1991. Og på teknisk/taktisk nivå, i dueller mellom stridsvogner, i alle fall i strid i mørke i et flatt ørkenlandskap uten vegetasjon eller naturlige hindringer, kan han ha et poeng. Som generell observasjon med overføringsverdi til andre omstendigheter og forhold er det antakelig å trekke eksempelet litt langt, og på operasjonelt og strategisk nivå er det meningsløst. Montgomerys vellykte felttog i Nord Afrika under andre verdenskrig, hvor hans Mk III Valentine og Mk IV Crusader stridsvogner var Rommels Panzer Mk III og Mk IV totalt underlegne, er et godt eksempel. Det som avgjorde til Montgomerys fordel var en kombinasjon av større volum og overlegen stridsledelse.

            Diesen raljerer over at det skal være mulig å holde Finnmark i 30 dager i påvente av allierte forsterkninger. Med det er det da ingen som påstår. Det dreier seg om å holde striden i gang lenge nok til at USA og NATO kommer Norge til unnsetning militært, og det er noe annet. Poenget med landmilitær tilstedeværelse i Finnmark, med grensevakt, HV og en manøverbataljon er å kunne forebygge hybridliknende scenarier, forhindre et fait accompli, få etablert en stridssituasjon tidlig, og opprettholde den over tid. Og det er noe annet.

            I stedet for å føre oppholdende strid på bakken vil Diesen «påføre fienden tap ved hjelp av moderne sensorer og avstandsleverte våpen». Men hvor mange missiler og utskytere må til for å kunne påføre fienden tap i en størrelsesorden som gjør inntrykk, vel vitende om at ett enkelt NSM/JSM-missil bare har en stridsladning på 125 kg sprengstoff. For et sjømål kan det være mer enn nok. For et landmål er det for et myggstikk å regne. Gitt prisen på et NSM, i størrelsesorden fire fem millioner pr. stykk (prisen er hemmelig, men jeg gjetter at den ligger omtrent her), hvor mange missiler og utskytere vil vi ha råd til? Og hvor lenge vil russerne finne seg i å bli beskutt med langtrekkende presisjonsvåpen før de velger å gjøre noe med det? Også her er utholdenhet i form av volum i betydningen antall utskytere spredt deployert og antall missiler vesentlig.

            Så er jeg overrasket over at Diesen insisterer på at soldater som opplever at de står overfor en overlegen fiende vil hive geværene sine og løpe sin vei. Ingen empiri understøtter dette. Desertering er som regel følge av dårlig lederskap, svak avdelingsfølelse, og at soldaten ikke identifiserer seg med saken det kjempes for. Om felttoget våren 1940 har noen relevans som eksempel i dagens debatt, så er det den menige soldatens kampvilje stilt overfor en overlegen fiende, vi legger merke til. De som sviktet var først og fremst offiserene.

            Til slutt spør Diesen retorisk om hvor mange ekstra bataljoner det ville gitt oss, om vi reduserte kvaliteten her og der innenfor rimelighetens grenser, og hvilken forskjell det ville gjort, gitt f. eks. Finnmarks utstrekning på 48.000 km². Hvor stort skal mitt krigsavvergende forsvar være, hva skal det bestå av, og kan det realiseres innenfor dagens budsjetter?

            Jeg kan ikke svare detaljert på hva mitt krigsavvergende forsvar bør bestå av. Det har jeg verken kapasitet eller kompetanse til. Men svaret på det siste spørsmålet er NEI. Dagens budsjetter er helt utilstrekkelige dersom vi har en ambisjon om å holde oss med et militært forsvar som kan gi Norge økt sikkerhet i fredstid, regjeringen økt handlingsrom i krisesituasjoner, og som i tilfelle krig vil være i stand til å opprettholde en stridssituasjon på et nivå og av en varighet som gjør at Moskva vil måtte regne med at et angrep på Norge vil utløse krig med USA og NATO. Under store deler av den kalde krigen utgjorde forsvarsbudsjettet rundt 3 prosent av BNP, 10 prosent av statsbudsjettet. Mitt syn er at for Norge, beliggende utsatt til i spenningsfeltet mellom USA og Russland, er dette antakelig det bevilgningsnivået vi bør legge oss på.

            Mitt poeng er at dersom vi viderefører dagens forsvarskonsept med satsing på høyteknologiske løsninger F-35, NH-90, NSM/JSM, langtrekkende bakkebasert luftvern, osv. vil selv ikke dette bevilgningsnivået være tilstrekkelig. For dersom vi ikke bare skal anskaffe våpensystemene, men også bemanne dem, vedlikeholde og etterforsyne dem, jevnlig kontrollskyte missiler, tilføre personellet tilstrekkelig kompetanse i form av utdanning, trening og øvelser osv. tilsier det et driftsbudsjett i en helt annen størrelsesorden enn dagens. Så her er jeg enig med Sverre Diesen. Et slikt forsvar ligger det utenfor Norges evne å holde seg med. Og fortsetter vi langs den linjen som er trukket opp i Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret, innenfor langtidsplanens økonomiske rammer, vil vi få forsvinnende lite forsvarseffekt igjen for hver krone, og bli sittende igjen med et forsvar uten troverdighet, uten evne til verken å ivareta norske sikkerhetsinteresser eller våre forpliktelser i alliansen.

            Sverre Diesens forslag til løsning er et forpliktende flernasjonalt samarbeid med arbeidsdeling. Mitt forslag til løsning er et nytt forsvarskonsept som bygger Forsvaret rundt bakkestyrker bestående av et territorielt HV med betydelig høyere kvalitet på utrustning og trening enn dagens, og et mobilt (utenfor vei og over sjø) manøverelement bestående av en relativt liten – men mer tallrik enn dagens –, enkelt og lett utrustet hær, og hvor Hæren og HV er underlagt én felles operativ ledelse. Sjø- og Luftforsvaret struktureres for å hevde suverenitet og ivareta suverene rettigheter i freds- og krisetider og for å støtte bakkestyrkenes operasjoner i krig. Valg av systemer må baseres på hva som er godt nok, og vi må slutte med å skulle anskaffe det aller beste, søke særnorske løsninger, og ligge i front av den våpenteknologiske utviklingen, en praksis som har kjørt oss ut i uføret Forsvaret er kommet opp i.
            Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

            Kommentér


            • #7
              Replikk: Forsvar mellom teori og virkelighet

              03.SEP.2020 . 2 MIN READ

              Sverre Diesen

              Jacob Børresen og jeg fremstår antagelig som to gjengangere i norsk forsvarsdebatt som lesere av både DN og andre kilder muligens begynner å bli litt lei, så jeg skal la dette bli siste ord i denne omgang. Det skyldes også at vi egentlig snakker forbi hverandre. Børresen har en forkjærlighet for å behandle det norske forsvarsproblemet ut fra uforpliktende teoretisering rundt politiske og sosiale aspekter ved krig, mens han konsekvent unnlater å forholde seg til problemets så vel fysiske som økonomiske realiteter. Enhver materiellmangel eller svakhet kan alltid kompenseres ved bekvemme og ikke-kvantifiserbare størrelser som vilje, stridsledelse og lignende. Undertegnede forsøker derimot å forholde seg til slike gledesdrepende realiteter som tid, rom, styrkeforhold og budsjetter.

              Mitt poeng er med andre ord at abstrakte kvaliteter – om enn aldri så viktige – ikke gjør oss i stand til å overvinne konsekvensene av bastante fysiske størrelser som avstander, reaksjonstider, våpensystemers rekkevidde og effekt, motstanderens styrke etc. Det gjør meg ikke til en enøyd teknologi-freak, det er ikke annet enn nøktern realisme.

              La meg ta bare ett eksempel. «HV, grensevakten og en manøverbataljon i Finnmark skal etablere en stridssituasjon tidlig», sier han. Det høres jo fint ut, men det er faktisk ikke godt nok å basere forsvarstenkningen på den slags luftige alminneligheter. Utfordringen må jo konkretiseres på en måte som forteller noe om hva den faktisk innebærer i de scenariene forsvarsplanleggingen bygger på. Velger vi eksempelvis å se på en sjø- eller luftlandsetting i Vardø-området – et meget tenkelig alternativ – er det lite grensevakten i Syd-Varanger eller HV med sine forutsetninger kan gjøre med det. Og hvis den ene manøverbataljonen i Porsanger først må forflytte de 350 kilometerne til Vardø langs den eneste tilgjengelig veien for å komme i kontakt med angriperen – hvor lang tid tror Børresen det vil ta? Og hvordan harmonerer det med ønsket om å «etablere en stridssituasjon tidlig», i den grad avdelingen måtte komme frem i det hele tatt?

              Det vil føre for langt å komme inn på hvert eneste tilfelle av både sviktende logikk og tvilsom bruk av historien i Børresens argumentasjon, men det er faktisk heller ikke nødvendig. Det holder egentlig å minne om følgende: Børresen vil på den ene side ha et forsvar som er stort nok til å ta opp striden raskt over hele det utsatte området, men samtidig godt nok til både å kunne engasjere angriperen innledningsvis og deretter kjempe på noenlunde like fot inntil vi mottar allierte forsterkninger. Ber man ham om å si noe mer presist om hvordan dette forsvaret da må se ut og være utstyrt svarer han imidlertid at det har han hverken kapasitet eller kompetanse til. Vi ser med andre ord et nytt utslag av den notoriske uviljen mot å bli konkret. Men en ting innrømmer han i det minste. Et slikt forsvar er ikke realiserbart innenfor dagens budsjetter. Dette dilemmaet løser han imidlertid elegant ved å fastslå at vi trenger forsvarsbudsjetter på 10 prosent av statsbudsjettet, slik det en gang var. Med et statsbudsjett på ca 1.500 milliarder kroner betyr det at forsvarsbudsjettet skal økes fra vel 60 milliarder til 150 milliarder kroner, eller ca 4 prosent av bruttonasjonalproduktet. De som måtte føle en viss sympati for mange av Børresens idéer og gjerne vil plukke noen av dem så å si a la carte bør derfor ha den økonomiske forutsetning for at konseptet skal virke klart for seg. Men særlig interessante i virkelighetens verden er slike hallusinasjoner etter undertegnedes skjønn ikke.
              Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

              Kommentér


              • #8
                Dette var det foreløpig siste innlegget av de to kamphanene. Tråden holdes stengt, og eventuell debatt tas på andre tråder.
                Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                Kommentér

                Donasjoner

                Collapse
                Working...
                X