Globalt banner

Collapse

Kunngjøring

Collapse
No announcement yet.

Carl Gustav RFK

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • Carl Gustav RFK

    Army Units Want More M3 Carl Gustafs in Afghanistan | Kit Up! The "Multi-Role Anti-Armor Anti-Personnel Weapon System is becoming quite popular with conventional ground forces in Afghanistan. Pentagon officials are getting more Operational Needs Statements from commanders asking for these 84mm recoilless rifles, also known as the M3 Carl Gustaf."
    Last edited by Rittmester; DTG 101000 Oct 14, . Begrunnelse: Endret trådtittel

  • #2
    En av kommentarene, fra en som skal ha vært i SF, sier "In my mind, the M3 should be a required weapon at the squad level for light infantry in Afghanistan." Andre diskuterer om ikke våpenet heller hører hjemme på troppsnivå.

    I Norge hadde vi jo tidligere ett kanonlag pr geværtropp (eller mer presist, en kanontropp pr kompani, men hvor kanonlagene var normalunderlagt geværtroppene). Hvert kanonlag hadde to RFK (Carl Gustav). I de senere år har det, i hvert fall i mekinf/storm, vært fordelt RFK ned på lagsnivå. Er det noen som har en oppdatert (og ugradert) oversikt over hvordan RFK brukes i Forsvaret i dag?
    Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

    Kommentér


    • #3
      Det har vært snakk om å kutte systemet helt i Hæren.....erfaringer fra Afghanistan har visst fått Hæren til å snu.

      Kommentér


      • #4
        For å dynge ned med uvesentlige detaljer:

        I 1978-KOP hadde geværkompaniet tre geværtropper (hver med tre geværlag og ett mitraljøselag) og en støttetropp med 4 kanonlag, hvert med 2 stk. 84 mm RFK. Hver av de tre geværtroppene hadde normalt i alle situasjoner underlagt et kanonlag, mens det fjerde sto til kp-sjefs disposisjon.

        I 1990-KOP forsvant mitraljøselagene og støttetroppen. Kanonlagene ble en fast del av geværtroppene, slik at geværtroppen besto av tre geværlag og ett kanonlag. Kanonlaget hadde nå 3 stk 84 mm RFK (10 mann). Samtidig ble infanteribataljonen økt fra 3 til 4 (nå mindre) geværkompanier.

        Noe senere (motorisert infanteribataljon?) ved innføring av Eryx ble to av de tre RFKene erstattet med Eryx, slik at man hadde et støttelag på 8 mann (LF, 2 mann pr. Eryx og 3 mann på RFK), 2 Eryx og 1 RFK i hver geværtropp.

        I stormeskadroner i panserbataljon fikk man i stedet både RFK og etter hvert Eryx på lagsnivået, dvs. fast i fotlagene, uten å ha eget lag som spesialister på dette. Gjerne med noen fotlag med tung oppsetning (RFK og/eller Eryx) og noern med lett. Det siste har jeg bare hørt, har ikke egen erfaring eller tilgang på KOP.
        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

        Kommentér


        • #5
          Tidligere oppsett i mektroppen var som følger:

          1P: Lett oppsatt med MG-3 og M72
          2P: Middels oppsatt med MG3 og RFK
          3P: Middels oppsatt med MG3 og RFK
          4P: Tungt oppsatt med MG3 og Eryx

          I tillegg kan man sitte av "gevær", dvs kun rifle og M72.

          Fotlaget i mek inf har ikke geværmann som tjenestestillng, kun PV og MG, hvor PV som oftest tok seg av geværmannjobben.

          Dette var som sagt normalutrustning, men kunne oppdragsorganiseres utifra behov. Dette ble gjort ofte, basert på oppdrag. I mek er det et overveldende flertall av hurtige angrep, så ikke alltid det var enkelt å planlegge skikkelig og dermed få utnyttet PV våpen effektivt. Da jeg var FTF i en mek avdeling brukte jeg ofte 1P som ildbase med 2 MG3'er, 2P og 3P gevær, 4P lett. 2P og 4P kunne utrustes med PV etter behov. 3P var alltid innbruddslag.

          I min førstegangstjeneste var jeg i en motorisert avdeling, og troppen hadde 4 lag; 2 med RFK og 2 med Eryx. Med det oppsettet var det ofte at vi samlet PV kapasitetene i ett lag, ildstøttelag, som ble ledet av NK tropp.

          Dagens oppsett er litt annerledes, mye mer lik oppsettet i US Army med 1 weapons squad og 3 rifle squads. Kanon er en integrert ressurs i troppen, sammen med MG3. Videre har geværlagene 2 like fire teams, med Minimi og 40mm. Forskjellen fra US Army er at vi har lagfører og nestlagfører som leder hver sin gjeng, i US Army ledes hvert fire team av en fire team leader, med lagføreren over de igjen. Jeg er meget overbevist om at denne organiseringen er meget god, og gir god fleksibilitet og mobilitet i troppen.

          Kommentér


          • #6
            Forresten er det en evig diskusjon om hvordan både taktisk og administrativ støtte bør plasseres organisasjonsmessig. Bør den plasseres organisasjonsmessig sentralt på forholdsvis høyt nivå, men fordeles etter behov til lavere nivås enheter, eller bør den være fast organisasjonsmessig tilhørende lavest mulige nivå. Her tror jeg sirkelen er gått mange ganger, både hos oss og de fleste andre. Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med begge deler, det er derfor man aldri finner noen endelig løsning.

            Organisasjonsmessig på høyt nivå gir fordeler i trening, i at man f.eks. har en felles (for å ta RFK som et eksempel, men dette kan gjelde mye) tropp på kompaninivået der man dyrker ekspertisen og har befal som virkelig er spesialister som kan drive topp opplæring i nettopp støttevåpenet, samtidig som man i strid/felt har våpenene normalfordelt ned til tropp eller lag. Man har også fordelen av fleksibilitet i at man kan plassere om på støttevåpene uavhengig av plassering av troppene. Motsatt kan man si at fast organisasjonsmessig tilhørighet på lavt nivå gir sterkere tilhørighet til de man støtter, bor sammen på kaserne etc. Organiserer man trening bra, kan man allikevel trene RFK-skyttere sammen, og man kan også være fleksibel med god ledelse. Så hva som er "best" er det nok ingen fasit for.

            I hvert fall i følge reglementene jeg har og hva jeg husker, var det en god del forskjell i taktisk bruk av RFK i 78-oppsettingen og i 90-oppsettingen. I 78-modellen ble kanonlaget (med 2 stk RFK) alltid holdt samlet (dvs. som et par som grupperte 20-25 meter fra hverandre) under ledelse av lagfører, som alltid holdt seg tett på geværtroppssjef. Dvs. det var dermed geværtroppssjef som direkte kontrollerte kanonlaget som sitt aller viktigste stridselement. De ville alltid beskyte mål sammen. I 90-oppsettingen kunne kanonlaget (med 3 stk RFK) mye hyppigere splittes opp i tre gjenger, fordelt til hvert sitt geværlag og kontrolleres av geværlagfører. Her er det sikkert også fordeler og ulemper med begge måter å gjøre det på.
            At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

            Kommentér


            • #7
              Noen som merker at denne tråden transformerte seg til en tråd som mangler type "Historien om Carl Gustaf RFK"

              Samme type som MG3 og AG3 trådene..
              Dette er en irriterende signatur

              Kommentér


              • #8
                Da er det anskje mer direkte i trådens tema å se på RFK i U.S. Army. De hadde fra begynnelsen av 60-tallet til midt på 70-tallet M67 90-mm RFK (lenke) som middelstungt PV-våpen på tropps- og kompaninivå. De ble på midten av 70-tallet stort sett skiftet ut med Dragon trådstyrt missil, men ble beholdt av Rangers, da ikke som PV-våpen, men som mer generelt ildstøttevåpen (som Dragon ikke egnet seg som). M67 er et beist i forhold til Carl Gustaf. Så, på 90-tallet ble amerikanerne overbevist om at gode gamle Carl Gustaf var bedre, og innførte den i Ranger-avdelingene som RAWS i stedet for 90 mm. RAWS står for Ranger Anti-tank Weapons System. Senere har øvrige amerikanske spesialstyrker tatt i bruk Carl Gustaf, nå under navnet MAAWS (Multi-role Anti-armor Anti-tank Weapon System). Ikke dårlig for et våpen som stammer fra 1948 (på svensk heter det jo Grg m/48)!
                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                Kommentér


                • #9
                  Amerikanerne har M3 varianten, som er en karbonfiber variant fra 1991. Den har bla. Transporthåndtak og veier en del mindre den stål varianten Norge har...

                  Kommentér


                  • #10
                    RFK i Afghan: kort tid til du får virkning i mål, lenger praktisk rekkevidde enn hva som læres bort i heftene i Norge, spreng tempering gjør at deres dekning i front blir et mindre problem, mulighet til å skyte lys for å enable lokale styrker uten NVGs, flere siktemodifikasjoner ble gjort +++. RFKen ble etter min mening gjenfødt i Afghanistan, sammen med god gammel stridsteknikk, og burde ikke fases ut.

                    Kommentér


                    • #11
                      RFK og MG er jo to gamle travere som gir mye il i mål når innfanteriet driver med il og bevegelse. Men jeg tror vi trenger nye arvtakere som er lettere slik at RFK og MG blir kjappere å flytte, spesielt hvis det blir noen flytt.

                      Finnes det alternativ til RFK som er lett, rimelig, enkel, effektiv og fleksibel som kan være å foretrekke i stedet for den RFK som vi har i dag.
                      Trenger bare litt flaks, så går det godt

                      Kommentér


                      • #12
                        M3 rfk.....

                        Kommentér


                        • #13
                          MG3: alternativene heter FN-MAG og Minimi, og disse er virkelig prøvd og funnet i orden.
                          RFK: hva mer vil du ha? Jeg klarer ikke se bedre alternativer som er så fleksible og effektive (ift US versjonen). En ildmessig "erstatning" (noen vil se på det som det) kan være topmonterte 40mm GMGer fra HK med Wingmate og den nye ammoen til Kongsberg som har airburst. Men disse skyter ikke lys eller røyk, er flyttbare, etc etc.

                          Kommentér


                          • #14
                            FN MAG veier omtrent det samme som MG3.

                            Kommentér


                            • #15
                              RFK er fleksibel og bra, det jeg lurte på var om det finnes bedre alternativ, for jeg vet jo ikke om den RFK vi har er utdatert.

                              Fant denne linken når jeg googlet å dette hadde gått meg husforbi

                              http://www.tu.no/industri/article270428.ece
                              Trenger bare litt flaks, så går det godt

                              Kommentér


                              • #16
                                U.S. Marines har et eget våpen, SMAW (lenke), som er basert på et israelsk våpen, B-300. Jeg vet ikke om SMAW har noen fordeler fremfor gode gamle Carl Gustaf.

                                Denne M3 lett-versjonen av Carl Gustaf, jeg menr jeg tidligere har hørt at den har temmelig begrenset antall tillatte skudd pr. våpen på grunn av svak konstrusjon. Stemmer det? Hvis ikke må det jo være bra å han noe på ikke særlig over halve vekten av stålrøret.
                                At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                Kommentér


                                • #17
                                  Selv med begenset antall skudd ville jeg jo tro at en RFK på halv vekt ville være kjekt. Så lenge begrensningen ikke er slik at vi snakker at du ikke får utført et oppdrag. Noen som vet noe tall der på M3 ?
                                  "Gjør Ret, Frygt Intet"

                                  Kommentér


                                  • #18
                                    Det jeg mener jeg så (dette er helt etter hukommelsen) var at det ikke var noe problem for en operasjon el.l., det er snakk om flere skudd enn du vil skyte over lengre tid i strid. Det var mer at man ikke kan øvingsskyte med dem i år etter år etter år. Så det er mer et økonomisk spørsmål. Jeg regner med at en vesentlig del av de Carl Gustav Hæren har nå stadig er de som ble kjøpt på første halvdel av 1970-tallet og som har vært brukt av soldater i nesten 40 år. Hvis jeg forsto riktig, er det umulig for M3, der må løpet skiftes (eller våpenet kastes?) etter få år.
                                    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                    Kommentér


                                    • #19
                                      Litt info om MAAWS/RAAWS:

                                      Multi-Role Anti-Armor/Anti-Personnel Weapon System (MAAWS)
                                      Ranger Anti-Armor/Anti-Personnel Weapon System (RAAWS)

                                      The Multi-Role Anti-Armor/Anti-Personnel Weapon System (MAAWS), previously known as the Ranger Anti-Armor/Anti-Personnel Weapon System (RAAWS), and also known as the M3 MAAWS, is shoulder-fired, air jumpable, and swimmable 84mm recoilless rifle system. The system is a non-developmental item consisting of the Carl Gustav M3 (also written Carl Gustaf) reusable recoilless rifle/launcher compatible with standard optical devices and other accessories. The weapon weighs approximately 25 pounds and is 42 inches in length. The system can utilize a wide variety of ammunition types including: high explosive anti-tank (HEAT), high explosive dual purpose (HEDP), high explosive (HE), smoke, and illumination rounds. Full and subcaliber training systems are also available. The Carl Gustav M3 recoilless rifle and the supporting family of ammunition were manufactured by SAAB Defense and Security (Bofors and FFV Ordnance merged in 1991; Bofors was later purchased by Celsius, which was in turn purchased by SAAB, becoming first SAAB Bofors Dynamics and then SAAB Defense and Security).

                                      The MAAWS is a primary anti-armor and anti-personnel weapon for US Army Special Operations Command and US Naval Special Warfare Command users within the US Special Operations Command. The primary mission is to defeat lightly armored vehicles, soft skinned vehicles, personnel in the open or defilade, and field fortifications. Secondary missions include marking threat targets with smoke for supporting weapons, obscuring threat weapons and illuminating threat targets. It is employed by Army Rangers and Navy SEALS during special operations missions, infiltration, exfiltration, raids, ambushes and defensive operations.

                                      The Special Operations Forces Modernization Action Plan indicated need for a Ranger Anti-Armor/Anti-Personnel Weapon System (RAAWS) to replace the M67 recoilless rifle in use by the 75th Ranger Regiment. A market survey conducted by Headquarters, Department of the Army in 1987 indicated that the 84mm Carl-Gustaf M3 recoilless rifle, then manufactured by FFV Ordnance of Sweden, was the best candidate for satisfying the RAAWS requirement and the Special Operations Division was the Army Materiel Command focal point for coordinating the $20 million RAAWS acquisition program. The Armaments Research, Development and Engineering Center (ARDEC) negotiated a loan agreement with FFV for 9 M3 weapons for an Army Development and Employment Agency (ADEA) appraisal. Army Materiel Command's DCS for International Cooperative Programs provided International Materiel Evaluation funds used to purchase ammunition for the M3, including High Explosive Anti-Tank, High Explosive, Smoke, illumination, target practice, and 7.62mm ammunition for the subcaliber device for the Carl-Gustaf M3.

                                      The funds were also used for training, for ARDEC support for the ADEA appraisal, and for the weapons, ammunition and support required for follow-on safety testing and type classification. Army Materiel Command's US Army Special Projects Support Authority (USA SPSA) based at Fort Belvoir, Virginia, procured 3 night sights to be used with the M3 during ADEA's appraisal. The ADEA M3 appraisal, held from April to August 1988 using Ranger personnel, was favorable. The US Army Special Operations Agency concluded the ADEA appraisal satisfied the Operational Test requirements for RAAWS. In July 1988, the Headquarters, Department of the Army issued a message that constituted a Department of the Army Requirements Document, after receipt of an Operational Need Statement from the 75th Ranger Regiment in May 1988, endorsed by the 1st Special Operations Command (SOCOM). The M3 was selected as the RAAWS on 29 September 1988 from candidate proposals submitted in response to market survey compiled by ARDEC.

                                      On 25 January 1989, the Under Secretary of the Army approved a RAAWS Justification, and a Justification and Approval submitted on 14 October 1988 by ARDEC. The RAAWS Type Classification-Generic package was signed on 6 February 1989. The RAAWS' Test and Evaluation Master Plan and Integrated Logistics Support Plan were both approved on 6 June 1989. The AT-4 weapon jump pack was to be used for the RAAWS. Replacement parts for 50 of M3 weapons would be managed and stocked by USA SPSA in accord with an agreement between the Special Operations Division, Program Manager RAAWS, US Army Special Operations Agency, Program/Budget/Resources Division, Logistics Support Branch, and Army Materiel Command ADCS for special operations forces.

                                      FFV Ordnance's 4 April 1989 response to the US Government's 8 February 1989 sole source solicitation (based on the 11 October 1988 market survey) indicated that the Swedish Government required that the US Government sign a Declaration of End User (EUC) prior to the RAAWS contract award. The Swedish Government requirement for an EUC was relatively new, and was based, ironically, on US Commerce Department regulations on the control of high technology/weapons transfers, which Sweden had developed in response to prodding by the US Government.

                                      On 21 July 1989, ARDEC forwarded through Army Materiel Command to the Headquarter, Department of the Army's Deputy Assistant Secretary for Procurement, Research, Developemnt and Acquisition, a memorandum requesting EUC signature authority. A response was received on 1 August 1989 in a memorandum indicating that the Army did not consider EUCs to be in the US Government's best interest, that the Department of the Army had requested EUC policy guidance from the office of the Secretary of Defense (OSD), and that ARDEC's request was denied until further guidance was provided by OSD.

                                      On 4 August 1989, Major General Rigby sent a memorandum stating that Army Materiel Command would negotiate a contract to the point of award. If the EUC was still required at that time and the signature authority was not provided, the program could not proceed. On 15 August 1989, another memorandum was sent to the Program Manager, RAAWS granting the RAAWS Procurement Contracting Office a "one time, non-precedence setting, authority to sign End User Certificates" for RAAWS on behalf of the Army.

                                      On 8 September 1989, a RAAWS test hardware contract with multi-year production options was awarded. On 20 October 1989, test hardware was delivered to TECOM and testing began. Other RAAWS test activities included evaluations at Dugway and Yuma Proving Grounds and White Sands Missile Range. The RAAWS was to be Type Classified Limited Production Urgent and the production contract was to be awarded at the completion of the test as of FY89. Fielding to the first unit was scheduled for the fourth quarter of FY90. The first contracted systems were delivered in 1990.

                                      A subsequent review of the contractor-supplied fatigue test data determined that this data did not meet US Army requirements. Therefore, it was determined that Benet Laboratories should conduct a fatigue test of 2 tubes in accordance with the International Test Operations Procedure (ITOP) 3-2-829 in order to establish an interim safe service life for the weapon. Normal procedure for fatigue life testing required that the tubes be fired prior to laboratory hydraulic cycling in order to produce metallurgical damage, i.e., small cracks at the bore surface (heat checking) that initiate the fatigue process. Since the manufacturer's recommended life for the weapon was 500 rounds, it was decided that the 2 tubes selected for fatigue testing (Serial numbers 14002 and 14003) would each be fired with 500 rounds by FFV at the Hugelsta Proving Ground, Sweden, and then shipped to Benet Laboratories for hydraulic fatigue testing. These rounds were not used in the calculation of the interim safe service life of the weapon because they were fired below the extreme service condition pressure.

                                      The tests, conducted in 1993, indicated a high quality of materials and workmanship in the manufacturing process. The stresses calculated by the finite element analysis were in close agreement with those measured in the composite jacket during testing. These stresses were low compared to the normal tensile strength of the type of material tested. The bore surfaces showed no indications of erosion after firing 500 rounds. The interim fatigue life resulting from these tests was one-third of the lowest number of cycles or 2,360 rounds. This was over 4 times the recommended life of 500 rounds. However, if a fatigue life greater than 500 rouuds was to be established, the tests recommended that 4 additional weapons (for total of 6) be tested to establish a full safe service life.


                                      US Navy SEAL interest in the system led to the program being moved to a Joint Integrated Product Team to manage all efforts. The program name subsequently changed from the RAAWS to the Multi-Role Anti-Armor/Anti-Personnel Weapon System (MAAWS), to reflect the joint service nature of the system. Tests and further evaluation were subsequently conducted to support Naval Special Warfare Command's fielding of the MAAWS.

                                      A Picatinny Fire Control Device (PFCD) was also developed for the MAAWS at the US Army's Picatinny Arsenal in New Jersey for the MAAWS. The PFCD was used as a mount for optical/night sights. It was used to address trajectory differences between HEAT, HE, and HEDP rounds. The PFCD contained a dual function knob that could be used to select round type and range. The original fire control device from Bofors was a 2-cam design, which could address only the trajectories of the HEAT and HE rounds. A second knob with a third cam was provided for the HEDP firing. The idea of switching knobs was not favorable by the Rangers and Picatinny was tasked to design a 3-cam fire control device to replace the factory supplied unit.

                                      In late 2011, the US Army placed a combined order with USSOCOM for MAAWS for regular US Army forces. The purchase was in response to an Urgent Need Statement from the 3rd Brigade Combat Team, 10th Mountain Division in Afghanistan, and the 126 launchers were to go to that unit and also to elements of the 82nd Airborne Division preparing to deploy to that country. By January 2012, several MAAWS were in use by US Army elements in Afghanistan as part of a limited operational assessment to determine how the weapon would be best integrated into forces there.
                                      http://www.globalsecurity.org/milita...nd/m3-maws.htm

                                      Ser ut til at de tåler ganske greit med juling, over 2000 granater før våpenet er utslitt.

                                      Jeg tror at den påståtte korte levetiden på M3 systemet er nok en myte, basert på fantasien til noen profesjonelle amatører.

                                      Kommentér


                                      • #20
                                        Opprinnelig skrevet av hvlt Vis post
                                        Forresten er det en evig diskusjon om hvordan både taktisk og administrativ støtte bør plasseres organisasjonsmessig. Bør den plasseres organisasjonsmessig sentralt på forholdsvis høyt nivå, men fordeles etter behov til lavere nivås enheter, eller bør den være fast organisasjonsmessig tilhørende lavest mulige nivå. Her tror jeg sirkelen er gått mange ganger, både hos oss og de fleste andre. Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med begge deler, det er derfor man aldri finner noen endelig løsning.

                                        Organisasjonsmessig på høyt nivå gir fordeler i trening, i at man f.eks. har en felles (for å ta RFK som et eksempel, men dette kan gjelde mye) tropp på kompaninivået der man dyrker ekspertisen og har befal som virkelig er spesialister som kan drive topp opplæring i nettopp støttevåpenet, samtidig som man i strid/felt har våpenene normalfordelt ned til tropp eller lag. Man har også fordelen av fleksibilitet i at man kan plassere om på støttevåpene uavhengig av plassering av troppene. Motsatt kan man si at fast organisasjonsmessig tilhørighet på lavt nivå gir sterkere tilhørighet til de man støtter, bor sammen på kaserne etc. Organiserer man trening bra, kan man allikevel trene RFK-skyttere sammen, og man kan også være fleksibel med god ledelse. Så hva som er "best" er det nok ingen fasit for.

                                        I hvert fall i følge reglementene jeg har og hva jeg husker, var det en god del forskjell i taktisk bruk av RFK i 78-oppsettingen og i 90-oppsettingen. I 78-modellen ble kanonlaget (med 2 stk RFK) alltid holdt samlet (dvs. som et par som grupperte 20-25 meter fra hverandre) under ledelse av lagfører, som alltid holdt seg tett på geværtroppssjef. Dvs. det var dermed geværtroppssjef som direkte kontrollerte kanonlaget som sitt aller viktigste stridselement. De ville alltid beskyte mål sammen. I 90-oppsettingen kunne kanonlaget (med 3 stk RFK) mye hyppigere splittes opp i tre gjenger, fordelt til hvert sitt geværlag og kontrolleres av geværlagfører. Her er det sikkert også fordeler og ulemper med begge måter å gjøre det på.
                                        Jeg tror det er mest gunstig å ha de lettere avdelingsvåpnene organisatorisk underlagt geværtroppene, som MMG'er, RFK etc, så får Støttekompaniet ta seg av spesialtroppene. Vi har jo i tillegg en støttekompanistruktur som egentlig er en sammenslåing av den amerikanske HHQ og Weapons Company strukturen.

                                        Å ha våpnene på lavt nivå gir geværkompanisjefen og geværtroppsjefen mye mer fleksibilitet under PBP og UTS, enn hvis det var en felles ressurs som krevde mer koordinering og planlegging utenfor egen tropp. Det gir også økt forståelse for hvordan utnytte kompaniets og troppens kapasiteter best mulig for å løse pålagte oppdrag. Jeg har vært en del av det som blir sett på som en "bataljonsressurs" de siste 2-3 årene, og det er ikke alltid forståelsen for bruken, eller effekten, av kapasiteten er der hos de som ikke driver med det vi gjør. Kan by på mange misforståelser og frustrasjon, på begge sider, til tider.

                                        Kommentér


                                        • #21
                                          4312:

                                          Materiell som blir nyttet på troppsnivå, i dette tilfellet MG'er og PV våpen, styres av gjeldende doktrine som utvikles av Manøverseksjonen på Våpenskolen. Våpenskolen har vært brakk en del år, før den de siste 4-5 årene har blitt stablet på beina igjen. Guttene og jentene som jobber der har gjort et knallarbeide de siste årene, med utvikling av nye reglementer på lags og troppsnivå, våpenreglementer, skyterekker osv. Dette gjelder for de fleste troppearter og våpensystemer. Denne produksjonen fortsetter også i 2012, men med hovedfokus på andre ting enn reglementer i år.

                                          Vi har lenge brukt en doktrine og stridsteknikk, på lavt nivå, som ikke har vektlagt tempo eller mobilitet. Vi har satset mer på ildkraft. Derfor har MG3 og RFK vært standard så lenge, og erstatninger har ikke vært prioritert. Og denne stridsteknikken har funket bra, for oss.

                                          Derimot har det vært en ambisjon om å få en mer helhetlig tilnærming til strukturen på lag og tropper, slik at stridsteknikken er lik over hele fjøla. Som et ledd i denne utviklingen har man sett på andres løsninger, testet dette ut sammenlignet med vårt gamle oppsett med MG-gjeng og Gevær-gjeng, og funnet ut at den nye to-gjengs strukturen med lette maskingevær (Minimi) gir noen fordeler sammenlignet med den gamle metoden.

                                          Jeg har selv brukt det nye oppsettet i ca 3 år nå, og er særs overbevist om at den gir økt mobilitet, større fleksibilitet og tilsvarende ildkraft som den gamle modellen. Det sagt så vil middelstunge maskingevær og PV våpen være en del av troppens materiell, slik at man kan nytte dette ved behov.

                                          Rett oppdragsorganisering av troppen er kritisk ift oppdragsoppnåelse.

                                          Kommentér


                                          • #22
                                            Er da tanken at det skal være to Minimi på laget
                                            Trenger bare litt flaks, så går det godt

                                            Kommentér


                                            • #23
                                              Yup

                                              Kommentér


                                              • #24
                                                Mulig jeg er helt ute på vidda, men kunne det ikke vert en ide å ha både de gammle og nye rfk'ene? på den måten kan mye av treninga gjøres på de gammle som tåler å brukes mye og bruke de nye skarpt? da vil man jo også venne seg til å bære noe som er mye tyngre en det man faktisk vil gjøre i vis alt går galt, noe som jo hadde vært en enorm moral bost. eller er de så forskjellige i bruk/sikte, at dette bare ville blitt surr og tull?

                                                Kommentér


                                                • #25
                                                  Opprinnelig skrevet av ThemOne Vis post
                                                  Mulig jeg er helt ute på vidda, men kunne det ikke vert en ide å ha både de gammle og nye rfk'ene? på den måten kan mye av treninga gjøres på de gammle som tåler å brukes mye og bruke de nye skarpt? da vil man jo også venne seg til å bære noe som er mye tyngre en det man faktisk vil gjøre i vis alt går galt, noe som jo hadde vært en enorm moral bost. eller er de så forskjellige i bruk/sikte, at dette bare ville blitt surr og tull?
                                                  Mulig det bare var et feltrykte, men jeg hørte en gang at svenskene gjør noe sånt. Ingen sikre kilder. Husker ikke hvem som sa det en gang...
                                                  [I]Satis Bona [/I]:-p

                                                  Kommentér


                                                  • #26
                                                    Vet at Svenskene har en del M3 ved forskjellige avdelinger... Men er usikker på fordelingen mellom M2 og M3 variantene.

                                                    Kommentér


                                                    • #27
                                                      Svenskene øver stort sett med M2 ja.
                                                      mathematical analysis does not matter in high risk decision making

                                                      Kommentér


                                                      • #28
                                                        Det virker svært fornuftig å få RFK bort fra lagsnivået og tilbake på troppsnivået (eller høyere). I hvert fall hvis man skal bære med seg så mange granater at det har noen særlig hensikt (i følge 78-KOP skulle, i hvert fall over kortere avstander, kanonlaget (med 7 mann, 2 stk RFK) bære 22 granater, 14 spreng og 8 røyk, blir kanongjengen til de grader bestemmende for geværlagets tempo.

                                                        U.S. Army har "i alle år" hatt geværlag på 9 mann, lagfører (staff sergeant) og to like gjenger, hver på 4 mann. Gjengen består av en gjengleder (sergeant), en geværmann, en Minimi-skytter og en 40 mm GUR-skytter. Troppsstaben og eventuelle øvrige lag ser forskjellig ut ut fra hva slags geværtropp det er snakk om (i følge reglement fra 1992 og 2001, de er identiske):

                                                        Lett infanteri: Troppen har troppsstab og 3 geværlag, troppsstaben består av: troppssjef, NK, sambandsmann, 2 MG-gjenger, hver med 2 mann og et 7,62 mm MG.

                                                        Vanlig (dvs. mek) infanteri, fallskjermtropper og helikopterbårne tropper: Troppsstab, 3 geværlag og 1 støttelag (Weapon squad). Troppsstaben består av troppssjef, NK og sambandsmann, støttelaget er på 9 mann, lagfører, to MG-gjenger og to PV-gjenger. Hver MG-gjeng er på to mann og har et 7,62 mm MG, hver PV gjeng er på to mann og opererer en Dragon trådstyrt missil-launcher (nå byttet ut med Javelin, vet ikke om den er på tropps- eller kompaninivå).

                                                        Ranger-tropp: Troppsstab, 3 geværlag og 1 MG-lag. Troppsstab med troppssjef, NK og sambandsmann, MG-lag på 10 mann, lagfører og tre MG-gjenger, hver på tre mann og ett 7,62 mm MG. Rangers har med en ekstra ammunisjonsbærer for hvert MG i forhold til de andre troppetypene.

                                                        U.S. Marines har, igjen i alle tider, hatt en annen organisasjon med geværlag på hele 13 mann, lagfører og tre gjenger, stort sett som gjengene i hæren.

                                                        British Army har geværlag på 8 mann, der lagfører (corporal) både er lagfører og gjengleder for den ene gjengen, mens nestlagfører (lance-corporal) er gjengleder fro den andre gjengen.

                                                        Jeg forstår det er den siste modellen som Hæren nå går for. Ville vært artig å hørt nærmere sammenligning mellom erfaringer med det å ha en lagfører som bare tenker på laget som helhet og en som både må tanke på laget som helhet og detaljledelse av den ene gjengen. Selvfølgelig er det en begrensning i at det bare er plass til 8 mann i stridsrommet på CV90. Og der må man jo i en tropp med 4 lag ha et fotlag på 6 og et på 7 mann for å få plass til troppsstaben, dvs. fottroppfører, troppsass og sanitetssoldat. I U.S. Army har man to Bradley på ett fotlag.
                                                        At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

                                                        Kommentér


                                                        • #29
                                                          Hva er kilden din på "Ranger" tropp?

                                                          Ville vært artig å hørt nærmere sammenligning mellom erfaringer med det å ha en lagfører som bare tenker på laget som helhet og en som både må tanke på laget som helhet og detaljledelse av den ene gjengen.
                                                          Uproblematisk, i den grad det er lett å lede et fotlag når det skytes og smeller....hehe....

                                                          Så lenge laget er godt drillet, og man bruker standard prosedyrer or ordre så er det ikke stor forskjell.
                                                          Last edited by AGR416; DTG 021417 Mar 12, .

                                                          Kommentér


                                                          • #30
                                                            Jeg mener å huske at US Army Rangers opererte med 11-mannslag, med to team på 5 mann, samt lagfører, men jeg har ingen kilde på dette.

                                                            Jeg ville tro at laget ville være mer robust om lagfører ikke var med i en av gjengene, men kunne konsentrere seg om helheten. Det ville gitt ham mulighet til å overta om en av teamlederne falt (eller at en av dem kunne overtatt hans jobb om han falt) i tillegg til å kunne fokusere på samvirke med øvrige deler av troppen, mens teamlederne kunne fokusere på teamets interne forhold. Som hvlt sier må størrelsen på team/lag tilpasses tilgjengelige transportmidler.
                                                            Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.

                                                            Kommentér

                                                            Donasjoner

                                                            Collapse
                                                            Working...
                                                            X