Registrer deg!
For å få adgang til flere funksjoner og andre deler av Milforum, må du registrere deg!
I september markerer vi Hæren på Milforum.
Hæren er den eldste og største av Norges forsvarsgrener; grunnlagt i 1628. Hæren er den tradisjonelle kjernen i Forsvaret, med hovedansvar for suverenitet over landterritoriet. Hæren er hovedprodusenten av norsk landmakt – og av norske styrker i internasjonale operasjoner.
Hæren utdanner personell som inngår både i Hærens egne avdelinger og fellesavdelinger i Forsvaret. Etter en sterk nedbygging av struktur og størrelse etter den Den kalde krigen har Hæren på 2000-tallet vært gjennom en moderniseringsperiode, med reorganisering og tilførsel av nytt eller oppgradert hovedmateriell. Denne utviklingen fortsetter, blant annet som følge av landmaktutredningen fra 2017.
Hæren har i flere tiår vært en hovedprodusent av norske bidrag til fredsbevarende operasjoner, og har i senere år høstet erfaring fra skarpe operasjoner; særlig i Afghanistan og Irak. Deler av Hærens hovedstyrke, Brigade Nord, står i beredskap for så vel nasjonale oppgaver som for utrykningsstyrker innen NATO-samarbeidet.
De landmilitære styrkene i Finnmark samles nå innunder én felles ledelse: Finnmark landforsvar (FLF). Både Hæren og Heimevernets avdelinger i Finnmark vil sortere under FLF. Det samme gjelder den nyopprettede Kavaleribataljonen og det nye jegerkompaniet ved Garnisonen i Sør-Varanger.
Jeg har et par historiske spørsmål om de gamle landforsvarene i Nord-Norge (på 1970/1980-tallet), dvs. Finnmark Landforsvar (FLF), Troms Landforsvar (TLF), Nord-Hålogaland Landforsvar (NHLF) og Sør-Hålogaland Landforsvar (SHLF):
For det første, teiggrensene: Jeg regner med at teiggrensen mellom FLF og TLF gikk på fylkesgrensen, eller gikk den eventuelt lengre vest? Teiggrensen mellom SHLF og NHLF gikk i Tysfjord (offiselt kommunegrensen mellom Tysfjord kommune og Ballangen kommune), men hvor gikk teiggrensen mellom TLF og NHLF? I hvert fall ikke på fylkesgrensen.
Jeg så en gang at FLF hadde underkommandoer benevnt forsvarsavsnitt, med felles kommando over hær- og Land-HV styrker i en begrenset del av fylket. Jeg har i hvert fall sett Porsanger Forsvarsavsnitt omtalt (bl.a. skulle en mobiliserings-infanteribataljon fra IR 4 med mannskaper stort sett fra Oslo, omtalt som FUS I, Forsvarssjefens utrykningsstyrke nr. 1, mobilseres og overføres til Porsanger Forsvarsavsnitt ved et forholdsvis tidlig beredskapstrinn), jeg regner med at dette stort sett omfattet GP (den gangen en infanteribataljon, ett feltartilleribatteri, ett lett luftvernbatteri og en stridsvogntropp) med mob-tillegg (som bl.a. økte stridsvogntroppen til en eskadron) og lokale HV, FUS I og muligens også ytterligere mob-hæreavdelinger. Jeg mener jeg har sett omtalt Varanger Forsvarsavsnitt også, muligens også Alta Forsvarsavsnitt? Kjenner noen mer til detaljene i dette? Minst et sted var det en tilsvarende kommando i Sør-Norge, Stor-Oslo Forsvarsavsnitt SOFA, som var en underkommando under FDI 4 (Akershus Regiment etter omgjøring til territorielt regiment på midten av 1990-tallet) som geografisk omfattet distriktet til Stor-Oslo HV-distrikt HV-02, og omfattet hele HV-02, men som også hadde underlagt hæravdelinger, bl.a. et par lokalvernbataljoner. Sjefen for HV-02 ble ved mobilisering sjef for SOFA, og på siste del av 1980-tallet og på 1990-tallet hadde SOFA (deler av) det gamle hovedkvarteret til Forsvarskommando Sør-Norge i Holmenkollen som krigshovedkvarter. Men kjenner noen mer til forsvarsavsnitt i Finnmark på 1970/1980-tallet?
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
Jeg fant denne boka på Nasjonalbiblioteket, @hvlt , som omhandler Finnmark Landforsvar fra 1944-94. Uten å ha lest for mye i den tror jeg den vil svare på noen av spørsmålene dine. https://www.nb.no/items/6fcd752c3f30...orsvarsavsnitt
Last edited by yamaha; DTG 121822 Jan 19, .
Begrunnelse: mere lesestoff
Just when you'd think they were more malignant than ever Hell could be, they could occasionally show more grace than Heaven ever dreamed of. Often the same individual was involved. It was this freewill thing, of course. It was a bugger.
Takk, i "Finnmark Landforsvar 1944-1994" (Finnmark Landforsvar, Alta bataljon og Varanger bataljon ble nedlagt fra 1995 og erstattet av Finnmark regiment) står det temmelig lite om krigsoppsetning fra den kalde krigen, det var nok stadig gradert informasjon da boken ble skrevet. Finnmark landforsvar hadde det operative ansvaret for landforsvaret i hele fylket, dvs. opprinnelig også Troms øst for Lyngen. Det var opprettet fire underkommandoer, Øst-Finnmark Forsvarsavsnitt (ØFA), Porsanger Forsvarsavsnitt (PFA), Alta Forsvarsavsnitt (AFA) og Nordreisa Forsvarsavsnitt (NFA). Det siste ble da teiggrensen mellom FLF og TLF ble endret til å gå langs fylkesgrensen overført til TLF. Det står ikke når denne endringen av teiggrensen foregikk, ikke en gang om det var på 60-, 70- eller 80-tallet. Sjefen for Varanger bataljon (oppsettende avdeling for Hærens mobiliseringsavdelinger i Øst-Finnmark) ville ved mobilisering være sjef for ØFA. Sjefen for Alta bataljon (oppsettende avdeling for Hærens mobiliseringsavdelinger i Vest-Finnmark) ville ved mobilisering være sjef for AFA. Sjefen for GP ville ved mobilsering være sjef for PFA. Det står ikke særlig mer i "Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen" (som jeg har). Det står litt om at en del (til dels tyngre) mobilseringsavdelinger fra Østlandet ved mobilsering skulle flytranporteres til alle forsvarsavsnittene, men ikke noen detaljer. Heller står det ingen detaljer om hvilke mobiliseringsavdelinger Alta bataljon og Varanger bataljon skulle sette opp, bortsett fra at Alta bataljon atte opp "Alta feltbataljon" og andre styrker.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
Porsangmoen garnison øvde på å huse 3.000 pax en tid. Regimentsforband, med andre ord. REP-leiren fullpakka med folk, leiren og nære skytefelt var stappet med telt og andre løsninger for å forlegge antallet.
Shaking the ground with the force of a thousand guns
Jeg fant litt i "Akershus infanteriregiment nr. 4" om Forsvarssjefens utrykningsstyrke nr. 1, dvs. en bataljon fra IR 4 som skulle overføres til Porsanger ved mobilisering, og som skulle mobiliseres på et forholdsvis lavt beredskapstrinn. Dette var Bn 3/IR 4 (3. feltbataljon, Jegerkorpset - Akershus infanteriregiment nr. 4). Oppdraget kom etter den sovjetiske demonstrasjonen mot grensen i 1968.
Repetisjonsøvelser for bataljonen med overføring til Porsanger ble gjennomført:
August/september 1972 (bataljonssjef: oberstløytnant Erik Woldmo)
August/september 1977 (bataljonssjef: oberstløytnant Erik Woldmo)
Juni/juli 1981 (bataljonsjef: oberstløytnant Alf-Jacob Ornum)
Mars 1985 (bataljonssjef: oberstløytnant Jon Rogstad)
August/september 1990 (bataljonssjef: oberstløytnant Geir Holmenes)
Bataljonen hadde sin sannsynligvis siste repetisjonsøvelse mai/juni 1994, men det står ikke at det var med overføring til Porsanger (bataljonssjef: oberstløytnant Svein Ruderaas).
Frekvensen av repetisjonsøvelser for denne bataljonen var ikke spesielt høy, faktisk litt lavere enn min temmelig lavt prioriterte mob-bataljon, Bn 3/IR 3, hadde i samme periode (August/september 1973, august/september 1977, mars 1982, august/september 1985, februar/mars 1988, november 1992 [deretter nedlagt]).
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
– På de fleste arbeidsplasser er det en innarbeidet måte å gjøre ting på. Slik er det ikke her. Man får bidra til å sette sitt eget preg på avdelingen. Det er veldig givende å bygge en avdeling fra bunnen av, sier Marius Berg.
Han er sjef for det nyopprettede jegerkompaniet som er del av Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). I tråd med langtidsplanen for Forsvaret har man økt tilstedeværelsen av landstyrker i Finnmark. Sammen med en kavaleribataljon på Porsangmoen skal jegerkompaniet utgjøre en krigsforebyggende terskel i vårt nordligste fylke. Selv om arbeidet har pågått en stund, begynner det nå for alvor å ta form.
– Jegerkompaniet skal være fullt oppsatt fra 2021. Det blir et forholdsvis stort kompani med mellom 150-180 soldater. De andre grensekompaniene ved GSV løser daglig et fredsoppdrag med å ivareta vaktholdet langs grensa. Vi kan imidlertid trene på et høyere konfliktnivå og fokusere nesten utelukkende på det, sier Berg.
Kommentar fra en som har vært med en stund: I artikkelen står det "Soldatene hans er allerede utstyrt med panservern. Ifølge langtidsplanen skal jegerkompaniet også bli tilført luftvern. De utgjør derfor en betydelig økning i slagkraften til GSV." For ca 20 år siden hadde vi Porsanger jegerbataljon (samt ytterligere noen jegerbataljoner i Finnmark - så vidt jeg vet kun på papiret). Disse var også forutsatt utstyrt med luftvern (Stinger), noe som aldri skjedde. Vi får håpe det går bedre denne gangen, da de ellers vil få en veldig tøff jobb med å overleve.
Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.
Erlend Floer Johnsen, Kavalerieskadronsjef i TF Telemark Bataljon, har leksjon i kavalerioperasjoner på strategem.no
Videre sier han noe om kavaleribataljonen og operasjoner i Finnmark.
Kavalerioperasjoners krevende kompleksitet
All together, cavalry operations are exceedingly difficult, knowledge of the country is absolutely necessary and the ability to comprehend the situation at a glance and an audacious spirit are everything.
- Maurice de Saxe, Reveries on the Art of War, 1757
Det hersker en manglende forståelse for anvendelsen av kavalerieskadroner i Hærens manøvervåpen. Deler av dette tomrommet kan knyttes til kavalerieskadronenes relativt unge alder i kombinasjon med hurtig utvikling, dels innførsel av teknologiske nyvinninger og i tillegg mangelfull doktrine som krever tilpasning for kavalerieskadronens troppearter. Ikke minst kan det skyldes det lave antallet kavalerieskadroner i Hæren og følgelig det begrensede antall personell som har tjenestegjort i dem.
Økt kunnskap om kavalerioperasjoner er nødvendig for å forstå Hærens fremtidige kavaleribataljon og det mekaniserte operative brigadekonseptet slik at vi vinner kamper på det moderne slagfeltet. Denne artikkelen vil søke å fylle ovennevnte tomrom gjennom å greie ut om kavalerioperasjoner, samt hvordan forbedringer og fortsettelser av teknologiske og menneskelige faktorer kan sikre fremtidig implementasjon.
I regjeringens forslag til Stortinget, Prop. 2 S (2017-2018) Videreutvikling av Hæren og Heimevernet, tilrådes det å etablere en fullt oppsatt kavaleribataljon ved Garnison i Porsanger (GP) som del av Finnmark landforsvar (FLF). Regjeringen ser det hensiktsmessig å flytte landmaktens mekaniserte førstelinjeforsvar til Finnmark som et tilsvar på et skiftende geopolitisk trusselbilde. Intensjonen er å styrke det sikkerhetspolitiske konseptet om avskrekking, samt evnen til å avverge og forebygge militær aggresjon. Avgjørende er det å ha tilstrekkelig og tidsriktig kampkraft tilstede for å sikre at NATO artikkel 5 trer i kraft ved et angrep.
I første omgang har denne oppgaven blitt løst ved å flytte en stridsteknisk brikke for å innfri et strategisk imperativ. I sjakken kalles et slikt trekk en gambit hvor en spiller ofrer materiell for å oppnå en strategisk posisjonell fordel. Hæren ofret ved årsskiftet kamptreningssenterets kampeskadron og etablerte kavalerieskadron 2 på GP. Konsekvensen er at Hærens manøveravdelinger ikke lenger har en stående motstanderstyrke å øve og trene imot på Rena. Den kortsiktige effekten av dette er uheldig for Hærens stridstekniske og taktiske nivå. Den langsiktige strategiske avkastningen for Forsvaret er uomtvistelig. Å forstå hvorfor Forsvaret re-etablerer FLFen er enkelt. Hvordan kavaleribataljonen skal anvendes i stridsteknisk og taktisk forstand, derimot, er noe helt annet.
Kavaleribataljon skal baseres på vernepliktige og inneha evnen til å utføre oppklaring, overvåking og strid. Det forventes at formasjonen skal bidra til å videreutvikle landmaktens rolle i allierte fellesoperasjoner og ha evnen til langtrekkende ild. Bataljonen skal være selvforsynt over tid hvor funksjonene samband, ingeniør, logistikk og evakuering må ivaretas. Videre skal kavaleribataljonen ha kampluftvern for egenbeskyttelse og hindre en motstanders evne til å landsette bakkestyrker. Kavaleribataljonsstridsgruppa vil telle omtrent 500 pax. Det meste vil være klart innen 2025 og i mellomtiden gjenstår det betydelige investeringer i infrastruktur, integrasjon av kampluftvern, utvikling av doktrine, og å få materiell og personell på plass. I det hele tatt en krevende affære.
Finn Fienden—Skyt for å Drepe
Mottoet til kavalerieskadron 2 i Telemark bataljon er “Finn fienden—skyt for å drepe” og innkapsler selve kjernen av vår bedrift. Kavalerieskadronen skal innhente og når nødvendig sloss for å fremskaffe relevant informasjon. Vi skal levere beslutningsgrunnlag for bataljonssjefen slik at stridsgruppa oppnår avgjørelse. “Feltetterretningstjenesten må gi sjefen grunnlaget for å disponere sine enheter på en slik måte at han oppnår best effekt av sine stridsmidler samtidig som han mest mulig unngår fiendens virkemidler”.
Kavalerieskadronens oppdragsportefølje er omfattende. Eskadronen skal i tillegg til å beherske oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner også være i stand til å løse, om så i begrenset grad, offensive så vel som defensive samt tilretteleggende oppgaver. Jeg mener avdelingens oppdragsportefølje bør avgrenses til kjernen av det formasjonen er designet til å utføre. Kavalerieskadronen er først og fremst utformet til oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner med tilhørende oppdrag; akse-, teig-, og områdeoppklaring, oppklaring med vold, akse- og områdesikkerhet, screen og guard. Eskadronen har skarpskyttere og underlagte ildledere som i tillegg kan forstyrre fienden og gjennomføre spesielle angrep som bakhold, overfall og ildoverfall. En vervet kavalerieskadron kan løse tradisjonelle mekaniserte offensive og defensive oppdrag når nødvendig, men for å foredle sin rolle bør kavalerieskadroner forholdes til oppklaring- og sikkerhetsoperasjoner.
Fordi vi i norsk doktrine skiller mellom rekognosering og oppklaring blir betegnelsen oppklaring- og sikkerhetsoperasjoner misvisende. Jeg kommer derfor gjennomgående til å referere til kavaleriets aktiviteter som kavalerioperasjoner. Kavalerioperasjoner er krevende. Den iboende kompleksiteten ligger ikke innenfor det enkelte oppdrag, men i den helhetlige oppdragsløsningen utført av alle underenheter på tvers av tid, rom, og avstand. På et gitt tidspunkt under én operasjon vil kavalerieskadronsstridsgruppen kunne ha underenheter fordelt på flere titalls kilometer i forskjellige operasjonsmiljø fra urbant terreng til høyfjell. Skarpskyttertroppen vil ha rapporterende patruljer i observasjonsposter samtidig som andre skarpskyttere infiltrerer eller forstyrrer fienden med presis ild. Enkelte patruljer rekondisjoneres for fremtidige oppdrag og en eller flere ildlederlag leder ild. Den pansrede oppklaringstroppen (PO) gjennomfører akseoppklaring, dronelaget utfører luftbasert overvåkning, og kommandoplassen mottar informasjon som må bearbeides og videresendes for ytterligere analyse og fordeling.
Tilsvarende som kavalerieskadronens operative krav anbefales det i Prop. 2 S (2017-2018) at Kavaleribataljonen i tillegg til å løse kavalerioperasjoner også skal være i stand til å kunne utføre strid. Jeg er usikker på hva Stortingsproposisjonen tillegger begrepet strid, men jeg vil anta at det begrenser seg til evnen til å i en begrenset grad utføre oppholdende strid i påvente av forsterkninger. Jeg vil fremholde at i fortsettelsen av finslipingen av kavalerieskadroner og etableringen av den nye kavaleribataljonen bør Hæren i stedet fokusere på kjernen av det som er krevende og komplekst: Kavalerioperasjoner. I det man pålegger en kavaleriformasjon primæroppdrag som beveger seg i retning av mekaniserte avdelingers hovedoppdrag, altså strid, bør man revurdere om det er en kavaleribataljon man søker å etablere eller om det var en mekanisert infanteribataljon man mente. Jeg vil hevde at en vernepliktig kavaleribataljon ikke kan forventes å bli kampklar til både kavalerioperasjoner og strid.
For en kavaleribataljon i Finnmark er det ikke bare autonomiteten, terreng, og værforhold som er krevende. Forholdende kan ytterligere kompliseres i møte med en trussel som benytter en doktrine med fordekte innretninger. En kavaleriavdelings evne til å detektere stridigheter vil kunne tåkelegges av hybride virkemidler og i domener hvor indikatorer er vanskelig å detektere. Det tar år å fostre befal og patruljemenn med tilstrekkelig situasjonsforståelse for å forstå et konvensjonelt stridsfelt. Det vil kreve mer i en situasjon lik det verden opplevde på krimhalvøya under krimkrisen i 2014. Hvis kavaleribataljonen skal ha en avgjørende rolle i forsvaret av Nord-Norge er jeg usikker på hvorvidt dette kan løses ved hjelp av vernepliktige alene.
Så lenge verneplikten er en fastsatt faktor så bør hovedgjerningen til kavaleribataljonen først og fremst ligge innenfor informasjonsinnhenting for å avdekke motstanderens intensjon.
Hæren bruker MUAS Raven i sine KAVESK (Anette Ask / Forsvaret)
Om å finne mer enn fienden
I boka Battlefield Leadership deler kaptein Adolf Von Schell en anekdote fra 1915 som tar for seg overgangen mellom det han omtaler som open og trench warfare og usikkerheten som brer seg i det manøveren avtar. Det fremstår som usikkert hvorvidt krigen skal fortsette i det åpne eller gå i en stillstand.
The first lesson to be drawn from this phase of combat is its uncertainty. We know that the enemy is defending a definite place, but we do not know his strength, and above all, we do not know his intent (forf. uth.).
Det kan være fristende å hevde at sensorer med forbedret teknologi som lengre rekkevidde og deteksjonsevne vil kunne avdekke fiendens intensjon. Schell spekulerte i at eksempelvis luftbårne sensorer vil
“In the future [...] be able to clarify this, but it is certain that the more efficient air reconnaissance becomes, the more baffling will be the measures of defense. As the aviators’ eyes reach farther and see more clearly, troops will retaliate by concealing themselves with greater skill. The best reconnaissance will always be the attack. Often it will be the only device which can reveal the strength, dispositions and intent of the enemy. Visual reconnaissance and patrols, of themselves, have never been able to obtain this information in the past and probably never will be able to obtain it in the future.”
I 2005 utga the Institute of Land Warfare artikkelen: Trading the Saber for Stealth: Can Surveillance Technology Replace Traditional Aggressive Reconnaissance? Hovedspørsmålene som artikkelforfatteren stilte seg var om oppklaring med vold fortsatt er å regne som en essensiell del av kavalerioperasjoner eller om moderne overvåkningsteknologi har erstattet dette paradigmet? Artikkelen forsøker gjennom vitenskapelige studier og historiske eksempler å teste hypotesen om hvorvidt innføringen av modular force design (MDF) vil erstatte tradisjonelle kavalerienheter med passive overvåkningskapabiliteter. Hypotesen til MDF bygger på forutsetningen om at moderne overvåkningsteknologi dramatisk reduserer usikkerheten og på denne måten gjør kampavdelingene innenfor oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner utdaterte. I MDF konseptet vil den amerikanske Hæren ha tre dedikerte taktiske oppklaringsenheter—alle utstyrt og designet til å kun utføre passiv overvåking.
Artikkelen konkluderer med at effektiv oppklarings- og sikkerhetsoperasjoner i fremtiden med sikkerhet må innebære at vi må fortsatt, når nødvendig, sloss for informasjon. Kavalerioperasjoner er å regne som kampoperasjoner hvor alle tilgjengelige kampkraftelementer må introduseres på slagfeltet. Til syvende og sist vil det måtte være noen som går fremst blant likemenn—inn i det ukjente for å etablere kontakt med fienden. Hvis denne noen har den nødvendige kampkraften til å kunne overleve og i tillegg innehar handlefriheten til å kunne reagere, vil sjefer på taktisk nivå kunne opprettholde tempoet i sine operasjoner, forstå fienden basert på hans reaksjonsmønster og gjennomgående reagere raskere enn trusselen. Det er dette som er nøkkelen til suksess på det moderne slagfeltet. Historien og studier har konkludert med at kavalerienheter må være forsterket med tungt panser, herunder stridsvogn, for å kunne operere bortenfor rekkevidden til den styrken den gjennomfører kavalerioperasjoner for. Innhenting av relevant feltetterretning innebærer, i enkelte tilfeller, oppklaring med vold.
Å sloss for informasjon må ikke misforståes med å søke stridskontakt, men begrenses til observasjons- eller deteksjonskontakt hvor man for enhver pris unngår avgjørende strid. Det er de mekaniserte enhetene, PO og stridsvogn, som er primært tiltenkt å kunne utføre oppklaring med vold. Jeg har imidlertid fanget opp en holdning hos enkelte offiser under innføringen av oppklaringspanservogna (OPV) at vi skal være veldige forsiktige med å introdusere høyverdifull teknologi i utførelsen av oppklaring med vold. Jeg er enig i at OPVen er en begrenset og dyrebar ressurs som kan virke utmerket med lang stand-off til fienden, poenget mitt derimot er at en enten-eller tankegang i anvendelsen av pansret oppklaring synes retrospektiv. Det tar oss tilbake til et MDF tankesett eller til USA i mellomkrigstiden hvor den amerikanske hæren omstilte seg fra å være bundet til fots og hest til en mekanisert styrke og kavaleriet opplevde en slags identitetskrise.
For hundrevis av år var kavaleriet knyttet til en rekke oppdrag sentrert rundt hovedkampplattformen—hesten. Doktrineutviklingen gikk i retning av at kavalerienheter skulle bestå av lettpansrede kjøretøy som skulle løse kavalerioperasjoner. Stridsvognene ble for øvrig eliminert i sin helhet fra mekaniserte kavalerienheter da de ble ansett som for store, bråkete og begrenset i sin aksjonsradius. Ideen var at kavalerioperasjoner måtte utføres skjult, grundig og for enhver pris unngå stridskontakt med fienden. Skal kavaleribataljonen lykkes må den, slik det ble erfart under den annen verdenskrig, “[…] be organized to fight in execution of its mission, to fight for time to send information in, and to fight for time for the main body to properly utilize the information sent in […]. Reconnaissance capable of only observation is not worth the road space it takes”.
Den norske Hæren er på mange måter i overenskomst med Taylors konklusjoner. Taylor mener at US Army bør satse på Bradley da amerikanske manøversjefer har vist seg å være risikoaverse i anvendelsen av lettpansrede oppklaringskjøretøy. Samtidig fremhever han at en fremtidig Bradley OPV bør utrustes med et long-range advance scout surveillance system (LRASS). Hæren har kommet langt og om noe tid vil vi ha fullstendige OPVer med eleverte sensorer. Den norske Hæren har etter min mening gjort helt rett i å velge en CV90 variant som hovedplattformen for pansrede kavalerioperasjoner og Regjeringen gjør rett hvis det etableres en kavaleribataljon som vil være i stand til å bite i fra seg. Det vil si at den må også være utrustet med en stridsvognsformasjon, ildledere som kan lede langtrekkende bakkebasert krumbane og ild fra lufta, samt ha panservern- og bekjempelseskapasitet. Samtidig må den være bemannet, trent og utrustet til å kunne avdekke hybride trusler.
Spørsmålet om teknikken
Kavalerieskadronen har i tiden fra unnfangelse mot utnyttelse vært i mottagende ende i innføringen og utprøvelsen av en rekke teknologiske nyvinninger. Jeg vil hevde at forventningen synes å være at nøkkelen til innovasjon og utvikling ligger i innføringen av teknologien alene. Det jeg savner er en overordnet beskrivelse på hvordan vi skal anvende ny teknologi for å forbedre vårt operasjonskonsept og ikke omvendt.
Teknologien svarer på mye, men gir ikke alltid svaret og det tilbakevendende spørsmålet vi som stridsteknikkere må stille oss er hvorvidt det er teknologien per se som skal være drivkraften bak utvikling. Videre så må vi definere hvorvidt teknologien skal forsterke allerede eksisterende innretning eller om den skal bane vei for radikal innovasjon basert på de komplekse problemsett vi står ovenfor. Martin Heidegger postulerte at:
We ask the question concerning technology when we ask what it is. Everyone knows the two statements that answer our question. One says: Technology is a means to an end. The other says: Technology is a human activity. The two definitions belong together. For to posit ends and procure and utilize the means to them is a human activity.
Altså, det å fremsette mål for så å sikre seg og utnytte middel for å nå dem er en menneskelig aktivitet.
Innføringen av OPVen vil endre hvordan vi utfører oss pansret oppklaring og kavalerioperasjoner. Jeg har hørt offiserer referere til OPVen som en potensiell joint enabler hvis definisjon er “cross-cutting capabilities, functions and organisations […] which act as the ‘operational glue’ between the three single Services, and are vital to success on operations.” Jeg er sikker på at OPVen har kapabiliteten til å kunne fungere i en fellesoperativ ramme. Jeg er imidlertid usikker på om å betrakte enkeltstående materiellanskaffelser som joint enablers er riktig og om det er her vi i første omgang skal legge innsatslinjen.
Da den unge hæroffiseren J.F.C Fuller for første gang så en stridsvogn på stridsfeltet bet han seg merke i at dens anvendelse egentlig ikke ga de stridende parter noen relativ fordel. Jo visst kunne disse mekaniske bohemotene traversere gjørme og ta seg over skyttergravenes spennvidde, men verken infanteriet eller kavaleriet evnet å utnytte gjennombruddet. Fuller forstod at mangelen på utnyttelse lå ikke i teknologien—stridsvognen anså han som innovativ. Utfordringen lå i fraværet av å integrere stridsvognene i en koordinert konsert med øvrige troppearter. Fuller utviklet et konsept hvor han kombinerte stridsvognene, fly og motorisert infanteri, en metode som siden har revolusjonert striden. Fullers tankesett er i så måte overførbar til hvordan vi utvikler kavalerioperasjoner. Den fremtidige applikasjonen av teknologi, i en kavaleribataljonskontekst, fortjener en helhetlig tilnærming slik at vi sikrer oss at grensesnittet mann og maskin går hånd i hanske med stridsteknikk, trening og doktrine. Selv om introduksjonen av ny teknologi er essensiell, er det heller ikke nok—vi kan ikke anskaffe suksess. Det er de arkitektoniske bindeleddene mellom teknologi, doktrine, hvordan vi opererer, utdanner og trener personellet som er nøkkelen til innovasjon.
Kavalerioperasjoner løses best i et nettverk hvor sensorer, effektorer, og beslutningstakere kan dele og har tilnærmet lik tilgang på informasjon. Kavalerieskadronens modus operandi kan derfor på mange måter plasseres i et mikrokosmisk nettverksbasert forsvar (NbF) hvor vi søker utvikling som “skal bidra til økt operativ evne ved en bedre samhandling i nettverk, der den overordnede målsettingen er […] en mer fleksibel og koordinert måte for å oppnå bedre effektivitet. Nettverkene i NbF består av mennesker og samhandling mellom mennesker gjennom et nettverk. Teknologien er med på å muliggjøre dette og støtter prosessene situasjonsbevissthet, ledelse, planlegging og utførelse. NbF forutsetter interoperabilitet”. I løpet av det siste året har kavalerieskadronen i Telemark bataljonen langt på vei kommet nærmere et operasjonskonsept som nærmer seg NbF. Vi har blant annet testet langtrekkende og interoperable digitale sambandsmidler hos patruljene våre som har fostret ytterligere sensorutnyttelse, -dekning, og målfatning. I så måte nærmer vi oss i det minste på eskadronsnivå Prop. 2 S (2017-2018) sin anbefaling om at kavaleribataljonen skal bidra til å videreutvikle landmaktens rolle i allierte fellesoperasjoner og ha evne til å lede langtrekkende ild. Den videre utviklingen av kavalerioperasjoner bør fortsette å fokusere på mennesket og deres interaksjon, men vil utvilsomt være avhengig av teknologi.
Mennesket
The secret is not new weaponry. Wars may be fought with weapons, but they are won by men. It is the spirit of men who follow and of the man who leads that gains the victory.
- General George S. Patton
En selvstendig og selvforsynt kavaleribataljon er avhengig av personell hvis stridsutholdenhet og treningsstandard er avgjørende. Stortingsproposisjonen sier ingenting om hvor lenge bataljonen skal operere uavhengig, men det må antas at det er snakk om mer enn ett par døgn.
Kavaleriformasjoner er avhengig av ledere og mannskap som kan jobbe desentralisert og innenfor sjefens intensjon. De må være faglig uangripelige, selvstendige, smidige, og ha dødelig presisjon. Eskadronen må fostre et miljø som baserer seg på frihet under ansvar med etterrettelighet. Kommandoklimaet må være av en slik art som fremelsker nøyaktighet, initiativ, fleksibilitet og kreativitet. Det koster penger og det tar tid å utdanne personell som kan fungere desentralisert, ofte bak fiendens linjer, og i fravær av samband over tid. Som sjef må man vite at ens mannskap behersker patruljefagfeltet, overlevelse, og sin respektive innsettingsplattform.
Kavalerieskadronen i Telemark bataljon selekterer og utdanner sine patruljemenn etter at de har gjennomført førstegangstjenesten. Dernest må de gjennom to uker med opptak og seleksjon, fire ukers grunnleggende soldatutdanningskurs, og et åtte ukers patruljefagkurs. I tillegg til dette utdannes de i sin videre tjenestegjøring innenfor en rekke fagfelt på videregående nivå. Erfaringsmessig tar det omtrent tre år etter at en grenader har signert kontrakt i Telemark bataljon før han eller hun er å regne som en fullgod patruljemann. I Hæren omtaler vi tiden som den mest betingende faktor. Kavaleribataljonen på GP må være kosteffektiv i sin anvendelse av tid og sette utviklingen av mennesket først.
Avslutning
De operative kravene som stilles til kavaleribataljonen er formidable. Kravene til Hærens fremtidige kavaleribataljon må stå i samsvar med avdelingens personellsammensetning og man må følgelig være realistiske i omfanget av oppdragsporteføljen som avdelingen tildeles. Kavalerioperasjoner er krevende og i møtet med en trussel som kan tilnærme seg både hybrid og konvensjonelt må det sørges for at kavaleribataljonen er forberedt og utrustet til å kunne møte begge metoder selvstendig og i en alliert fellesoperativ ramme. Slike arbeidskrav krever flere år med trening og jeg er usikker på hvorvidt en utelukkende vernepliktig bemanning er det korrekte valget.
Hærens nåværende kavalerieskadronsdoktrine har en tverrfaglig normerende innretning. Til tross for dette må vi være bevisst at de respektive kavalerieskadronene i brigaden er forskjellige. Hovedforskjellen er personell, både når det gjelder antall og treningsstandard. Dette påvirker hvordan vi løser kavalerioperasjoner. Konklusjonene kan ikke basere seg på anekdotisk bevisførsel hentet fra de forskjellige kavalerieskadronene, men må sammenfattes av fagmyndigheten slik at vi sikrer oss enhetlig utvikling i det videre doktrinearbeidet og mot etableringen av kavaleribataljonen. Dette må også sees i sammenheng med anvendelsen av teknologiske nyvinninger og hvordan vi utdanner personell. I utviklingen av kavaleribataljonen må vi ta hensyn til de arkitektoniske bindeleddene slik at vi sikrer oss strukturell organisatorisk integritet og innovasjon.
Første innrykk av frivillig 16 måneders førstegangstjeneste i Hæren.
De siste dagene har jeg fulgt en gjeng flott ungdom fra oppmøte på Sessvollmoen med ulike tester, opp til Porsangermoen om natten og fulgt dem gjennom første dagen som soldater. Dette er en dobbel pilot. Både lengre tjeneste og første innrykket til Hærens skole for rekrutt og fagutdanning. Disse soldatene skal de neste fire månedene få rekruttutdanning og fagutdanning på GP før de overføres til Grensevaktens nye jegerkompani i 12 måneder.
Dette blir meget bra! Flottere ungdom skal du lete lenge etter. [emoji123][emoji1189][emoji106]
Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.
Noen må ha studert Hærens historie. Fra 1954 til 1964 var førstegangstjenesten i Hæren 16 måneder, 4 måneder i øvingsavdeling og 12 måneder i stående styrker. Da den ble innført i 1954 hadde egentlig Hærens ledelse ønsket 18 måneder, med en 6+12 ordning. Fra 1964 ble førstegangstjenesten minket til 12 måneder, i de fleste våpen/troppearter med 3+9 ordning, i de mest tekniske 6+6.
At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.
I vinter skal Finnmark landforsvar gjennom sin første store styrkeprøve.
Under den kommende storøvelsen Cold Response nå i mars, skal Finnmark landforsvar (FLF) lede en multinasjonal styrke på nærmere 2000 soldater. Styrken skal øve på å forsvare Troms og Finnmark, og dette blir FLFs første virkelig store styrkeprøve.
Oppbyggingen av Finnmark Landforsvar (FLF) ligger godt foran planen. Flott dag i Halkavarre skytefelt der Jegerkompaniet fra GSV trente samvirke med F-16 fra Luftforsvaret. God stemning
Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't.
Informasjon fra Sjef Finnmark landforsvar (FLF) og Plasskommandant ved Porsangmoen i anledning Corona-situasjonen.
Som alle andre i Norge, er også vi ved Porsangmoen påvirket av Corona-pandemien. Vi tar situasjonen på aller høyeste alvor, og både ledelsen i Hæren og ved GP har iverksatt tiltak for å redusere smitte. Dette for å opprettholde vår operative evne, men også for å ikke belaste det sivile samfunn og helsevesen unødvendig.
Siden uke 10 har vi innført strenge restriksjoner på våre soldater og befal sin bevegelsesfrihet. Med innskjerpet hygienekrav og spredning på våre avdelinger kan alt tyde på at vi har lyktes med tiltakene. Vi forholder oss både til de nasjonale og de lokale føringene. Tiltakene blir løpende vurdert. Og vi senker ikke skuldrene nå.
Som kanskje mange ser er det for oss i Forsvaret vanskelig å følge de nasjonale bestemmelsene om ikke å være flere enn 5 i samme gruppe. Vår infrastruktur medfører at våre soldater bor på 6-8 mannsrom, og opptil 30-40 deler på sanitæranleggene. Dette innebærer at vi ikke kan begrense nærkontakt til færre enn 30-40. For oss på GP blir dette nærmest å betrakte som familien. Derfor vil dere kunne se mannskaper og befal som kanskje overstiger føringene på ikke flere enn 5 i samlet gruppe.
Vi har begrenset hyppigheten av butikkbesøk i Lakselv, men noen besøk blir det allikevel. Dessuten så støtter vi våre lokale butikker, og det er noe vi ønsker. Sammen med reiserestriksjoner vil dere gjennom påsken erfare et større innslag av militært personell i og rundt Porsangmoen enn det som er vanlig. Utdanning, øving og fysisk trening gjennomføres, men etter risikovurderinger, og uten å blande allerede etablerte grupper.
Våre tiltak og fokus, er og blir fremover i tid, opprettholdelse av vår operative evne og redusere smitterisikoen, slik at vi kan yte bistand til det sivile samfunn hvis det kreves.
Så lar vi været og sola styre oss i noen grad ift. vår aktivitet i påsken.
Riktig god påske til dere alle, i en spesiell tid der vi alle må ta ansvar, og spesielt vi som jobber i en beredskapsorganisasjon.
Wilhelm Amlie Grindem (20) og resten av skarpskyttertroppen skulle endelig inn på Skjold leir og få varmen i seg etter en forrykende snøscootertur fra Porsangmoen. Like før ankomst gikk leiren i «korona-lockdown».
PUBLISERT 24. APRIL 2020 13:56.
Tekst:Brage Steinson Wiik-Hansen
– Vi hadde kjørt 450 kilometer på snøscooter og gledet oss til dusj og kaserne, så litt skuffet ble vi jo. Heldigvis har vi vært mye ute fra før, sier Grindem.
Koronapandemien har skapt en annerledes tilværelse for en hel verden, også for dem som jobber i Forsvaret. Men soldater må være robuste og kunne takle nye situasjoner raskt. Det fikk skarpskyttertroppen fra Kavalerieskadron 2 ved Garnisonen i Porsanger (GP) kjenne på under storøvelsen Cold Response tidligere i vinter.
For det som skulle være en rask forflytning til Skjold leir før øvelsen, endte opp med 17 dager i felt før de fikk legge seg under dynen i en varm kaserne igjen.
Garnisonen i Sør-Varanger har testskutt Javelin for første gang:
The buildup of forces and deployment of new weaponry is part of Norway’s development of the new Finnmark Land Defense. The incorporation the Javelin missile system enables the forces to fight enemy armored vehicles.
“It is a system that belongs to the category anti-tank weapons and has as its key purpose to eliminate armored targets and vehicles,” Nilsen explains.
Tweet
Fokus: Finnmark landforsvar
.JPG?Width=1158&Height=651)
Kommentér