Eg er i militæret no i indre troms, men liker meg ikkje her og har lyst heim.
Men eg veit ikkje ka eg skal sei får å kunne dimitere. Har prøvd å hatt ein positiv innstilling, men eg får hater å vere her.
Det eg tenker på er hvilken ulemper er det å dimitere med tanke på framtidig jobb og lignende?
Det første jeg råder deg til er å sette deg ned og reflektere litt over situasjonen. Hva er det som gjør at du ikke liker å være der? Motivasjonen din har fått seg en alvorlig knekk, motivasjon er det fullt mulig å gjøre noe med! Hva er det du misliker som gjør at du ikke liker å være der? Og hva har du gjort for å forsøke å inneha en positiv innstilling?
Angående konsekvenser, så er det vanskelig å si. Men jeg hørte en historie fra en bekjent, hvor en kar i mange år etterpå hadde jobb som skipper på en større tråler. Vedkommende ble kalt inn til tjeneste, og møtte opp. Han "jusket" seg til dimmisjon, og endte opp med å miste jobben i rederiet på bakgrunn av denne handlingen. Det illustrerer at det du gjør kan få konsekvenser for deg siden. Er det verdt risikoen? Du taper neppe noe ved å avtjene verneplikten, du har alt å vinne!
Grunnen til at eg vil er fordi eg kjeder meg heile tiden, savner kjæresten og venner. Vill heller reise heim å tjener opp litt penger no til sommeren å begynne på skule å videre utdanning.
Er ikke noe særlige ulemper med å dimme med tanke på framtidig arbeid eller lignende.
Så lenge du ikke tenker deg inn i yrker som krever at du har fullført noe førstegangstjeneste.
Så hvis forsvaret ikke er noe for deg, lykke til med å dimme.
Verken du eller forsvaret er tjent noe særlig med å ha en som ikke vil være inne, inne til førstegangstjeneste.
Sist endret av Dunn; 25-01-12 kl 18:22
Ja men vill ikkje finne på eit grunn til å dimme. feks psykisk dårlig å lignende som mange gjør. Har tenkt å få studiekompetanse å muligens søke politihøgskolen. Vill det å dimme ha ein negativ innvirkning på det?
Hvis du kjeder deg, så vil jeg råde deg til å finne elementer ved tjenesten du liker. Ja, det er kjedelig å pusse våpen, men samtidig kan du lære deg våpenet ut og inn samt prate pjatt med gutta. Treninga om morran er kjedelig, men den herlige følelsen av å føle deg frisk og opplagt etterpå får du ikke ofte på andre måter. Vaske rommet om morgenen er kjedelig, men det er helt herlig med et rent rom. Dette vil du også sette pris på når du senere i livet muligens kommer til å bo med slasker som ikke kan vaske en tallerken engang. Prøv å finne glede i de tingene du gjør, sett deg delmål underveis som er realistiske, disse gir deg utfordringer du vil klare å takle som dermed gir deg en mestringsfølelse, og hvor du får en følelse av å ha en betydning, en plass i systemet. Jeg tipper at du såvidt er kommet i gang med grunnperioden? Gi det litt tid, det er verdt det. Dessuten ville jeg ikke gått rundt i ettertid med følelsen av å ha gitt opp, men det er bare meg.
Dessuten er jeg uenig med Dunn, man har ingen garanti for at en dimmisjon ikke utgjør en ulempe senere i livet. Likevel kan man ikke si at det vil utgjøre en ulempe heller, alt kommer an på han/hun som skal ansette deg. Jeg ville ikke tatt den sjansen.
Sist endret av 9echo; 25-01-12 kl 18:31
Tror nok PHS hvertfall ikke ser positivt på at du dimmet fordi du ikke hadde det gøy...
Jeg var helt i samme situasjon med å kjede meg, savne kjæreste etc., prøvde å komme opp med masse grunner til å bli flyttet nærmere hjem eller dimme, men siden jeg ikke er psykotisk eller pasifist (eller påstod noe slikt) så ble jeg aldri dimmet. Jeg endte opp med et halvår som sugde balle og et ok halvår som min førstegangstjeneste.
Eneste jeg kan anbefale, er å planlegge hjemreiser og slikt i god tid, da blir det fort billigere...
Å unnlate å fullføre fordi du kjeder deg, er ikke noe som gir et fordelaktig inntrykk av en søker til f.eks. PHS, og det er klart du kan få spørsmål omkring dette.
Bruk heller ønsket ditt om å gå Politihøgskolen som motivasjon til å stå løpet ut.
Danger,
Jeg skjønner at du ikke ser mye mål og mening allerede nå, du har kun vært inne i noen uker. Såvidt ferdig med rekrutten...Mye er håpløst og kjedelig. Det var ikke sånn som du så for deg. Du kom ikke dit du ville, og du gikk inn i tjenesten med en forhåndsdømmende mening av hvordan tjenesten kom til å bli, basert på andre personers opplevelse av bataljon/sted/tjenestestilling. Ikke uvanlig..
Jeg har vært der, savna kjæreste, venner og var svært skuffet av tjenesten...Men jeg fortsatte.. og vet du hva... Det viste seg å være det beste valget jeg noensinne har tatt. Jeg vrir meg i magen av misunnelse, og skulle gitt alt for å være der du er nå, atter en gang.
Du var en gang interessert i utenlandstjeneste, DET er det mange muligheter for videre i din tjeneste.
Du nevner også PHS. Det er ikke et krav om førstegangstjeneste, men du får tilleggspoeng om du fullfører. Antar du skal ta påbygning for å få generell studiekompetanse, det er ikke alltid like lett å gå fra mekanisk til allmenn, så tilleggspoeng kan komme i hende. Nå vet jeg jo selvfølgelig ikke hvor skoleflink du er da...
PHS setter krav om egenhet. Det å dimmitere er absolutt ikke diskvalifiserende på noe som helst måte, men de kan komme til å stille spørsmål ved valget (som du forhåpentligvis ikke tar? ).
Nå vet jeg ikke hvor god innføring du har fått i hva Forsvaret kan tilby deg under førstegangstjeneste, men det er mye å hente. Du kan påbegynne veien til generell studiekompetanse allerede nå. Ta kontakt med voksenopplæringskontoret ved garnisonen.
Jeg vil råde deg til å prøve...Gjøre det beste utav situasjonen, gi det litt tid, snakke med befalet ditt (ja, de er ikke bare devilish), forklar dem hvordan du har det/hva du tenker og hva som kan gjøres for at du kan trives bedre fremover. Ikke bare med tjenesten, men og psykisk trivsel. Hva skal til for at du kan bli fornøyd med bruken av dette året? Du må begynne med deg selv. Det går ikke an å ta en rasjonell beslutning om man ikke gransker de positive sidene ved alternativet. Altså å bli.
Derfor bør du gi det litt mer tid, undersøke og deretter ta en avgjørelse.
Kjekt å se at du evaluerer cons for å dimme, framfor alternativet.
Glad for du bruker milforum, det viser at det enda er håp.
U can do it, Soldier !
"Så sa d plutseligt bang..du kan tro eg sprang"!
Kjeder du deg så ta kontakt med velferden / voksenopplæringen og ta noen kursDe pleir å ha tilbud om masse som er morsomt, er du i Nord-Norge så ta jegerprøven så kan stikke på jakt i permene når høsten kommer.
Indre Troms er tung og man blir lei på grunn av mørket, men det blir ganske mye bedre om en måned eller to, snakker av erfaring, er inne i min tredje vinter på få år i nord-norge. Når den lyse tiden kommer da er det nesten ikke noe bedre sted å være.
Det går også ann å prøve å få byttet tjeneste-sted til noe som er mer spenende, men du kan fort ende opp med noe som er være. Jeg ville ha bitt tennene sammen og godt på med krum nakke. Er du på rekrutten nå så klin til å få deg et ok sted å tjenestegjøre, så blir det et knall år!
Lykke til, uansett hva du gjør
Hvilken våpengren tjenestegjør du i?
Odd objects attract fire. You are odd.
Takker for veldig gode å oppmuntrende svar
Ja tenker å sjå positivt på det i noken uker til å verfall fullføre rekrutten før eg eventuelt prøver å dimme, men har ikkje eit lett valg, føler eg kommer til og angre viss eg blir sendt heim. Får eg har alltid vert interisert i forsvaret å liksom sett for meg den type jobb og hatt eit ønske om å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner, men det har ikkje vert som eg hadde trudd det kom til å være. Føler meg heilt hjelpesløs akkurat no vill hjem, men likevel vil eg vere her:S
Flott Danger
Gi det noen uker ja. Hvis du etter denne perioden kan si til deg selv, at du virkelig har gitt det et ærlig forsøk men framleis ikke ser noe framtid i Forsvaret, synes jeg du kan revurdere situasjonen.
Ein vokser ikke på Forsvaret, Forsvaret vokser på deg.
Du må prøve å omfavne helheten, se det større bildet, hva du nå er en del av og hva dette kan gi deg som individ og medsoldat for de rundt deg.
Be om samtale med rådgiver ved garnison, kom i kontakt med folk som har lengre fartstid og forhåpentligvis, vil dette gi deg perspektiv og entusiasme for videre tjeneste.
Jeg lover deg ikke gull og grønne skoger i tiden framover, men som sagt, jeg ville ikke fremme noe som ikke bærer frukt. Jeg tror du kan gjøre det bra, du virker engasjert til tross for mistrivsel og du kan absolutt styre omstendigheter med initiativ, ansvar og gøts.
Mange trer inn i Forsvarets rekker, men en formening om hvordan tjenesten kommer til å bli. Merk deg følgende, det er hva du gjør det til selv.
Alt dere blir beordret til, har en solid årsak, tro det eller ei. Uansett hvor teit noe oppleves, uansett hvor meningsløst noe kan virke, så er det basert på så mange før deg. Du føler deg hjelpesløs, nedbrutt og ser ikke noe positivt i hva som skjer. Det er nettopp det som er meningen i rekrutten. Du brytes ned, lærer mye om deg selv som du ellers aldri ville funnet ut av, for å bygge karakter.
Igjen, jeg synes du virker som en engasjert mann og jeg håper du kan fortelle meg hvordan tjenesten din er, som grenader på første kontrakt, om knapt 1 år.
"Så sa d plutseligt bang..du kan tro eg sprang"!
Tja, du kommer til å møte flere slike "utfordringer" i resten av ditt liv. F.eks. jobb: ny jobb - nye mulighetrer, muligens nærmer familie og venner enn der du er nå. Stort sett er/blir aldri en jobb til det som den ble solgt inn som til deg. Selvfølgelig man kan slutte, men da blir det gjerne slik med neste arbeidsgiver også. Ta grep og påvirk din hverdag. Du kan selv legge til rette for det meste for at du skal trives og ha det menigsfult. Både nå og resten av livet. Det er ditt liv, gjør det meste ut av det og få med deg mye forskjellig erfaring, grunnlag og referanser. Dette kan du bruke senere i livet.
Si Volas - Morieris
Gamlekjerringa sa det, hu er sjefen.
Under rekrutten min våknet jeg hver dag med en tanke i hodet: "Nå er jeg lei, i dag vil jeg dimme!" Heldigvis gjorde jeg aldri noe forsøk på å dimme og nå stortrives jeg. Ja, mye er kjedelig og du ser sikkert ikke vitsen med det, men senere vil du se at enkeltmannsferdighetene du drillet på i rekrutten kommer til bruk. Noe er kanskje veldig fysisk tungt og bare et ork, ta det som en utfordring! I uke 8 skal jeg som eneste menige i bataljonen på 6 dagers skimarsj sammen med BS-elevene. Jeg kan ikke stå på ski og regelrett hater natoplankene, men bestemte meg for at jeg skal gjøre best mulig ut av det og nå gleder jeg meg litt til turen. Hold humøret oppe og stå på!
Heisann!
Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, så det trigget skrivekløen min litt. Jeg var selv i den situasjonen at jeg hadde dame hjemme i sør og ble sendt opp til Heggelia i Sambandsbataljonen for en del år siden, og innså at det kom til å bli et jævla langt år når en kun er hjemme et par dager 5-6 ganger i løpet av førstegangstjenesten (at sklia var utro på Roskilde ei uke før jeg dimma er en annen historie). Husker godt den første tiden der jeg savna jobb, venner, familie og det trygge og kjente livet hjemme, og ikke minst følelsen som sneik seg inn av og til om alt jeg gikk glipp av hjemme av basketkamper, fester and you name it.
Trikset som fungerte for meg var å ta en dag av gangen, og samtidig komme seg ut av brakka ved nesten hver bidige anledning, noe som tok litt tid å innse verdien av. Etter endt tjeneste var det ut og spille fotball, trene eller stikke på puben (jeg ser nå hvor dagpengene mine ble lagt igjen). Helgene ble vi etterhvert ganske flinke til å fylle opp med hytteturer til Divedalen, og når vi ble riktig så varme i trøya så årna vi oss bil og lagstelt, tok med et par pils fra ølutsalget og stakk langt til skogs. Skulle jeg tatt året i nord om igjen, ville jeg helt klart gjort mye mer ut av alle mulighetene for turer i skog og fjell, men meg om det.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var heldig og kom inn i en tropp med veldig mye ålreite folk, av de ca 60 i troppen var det toppen 2-3 stykker jeg ikke hadde så mye til felles med. Ikke skjelden kunne en oppleve at noen gikk fra rom til rom på brakka, og lurte på hvem som var med ut på et par øl.
Selve tjenesten kan til tider være så som så, men her bestemte jeg meg for at jeg gjør det beste ut av det uansett. Det er alltid noen som har det verre enn meg, og det er helt utrolig hvor langt pågangsmot og et smil på lur tar deg. Dessuten så fikk vi etterhvert (som takk for gode holdninger og pågangsmot) mer ansvar, og dermed mye mer givende tjeneste. Et par eksempler jeg kan nevne er at jeg ble håndplukket til å være med på en test der EK testet et nytt jamme-system, representerte sambandsbataljonen på åpen leir, og ellers (som en av de få) opplæring på masse spennende og nytt sambandsutstyr. En liten bivirkning av det å holde humøret oppe over lang tid var at det gikk med mange snusbokser, men gleden over en god pris kverker dessuten alle sorger.
Nå snart 13 år senere så har min førstegangstjeneste vært medvirkende til at jeg har fått flere av jobbene jeg har hatt, og jeg møter stadig folk som angrer på at de ikke gjorde mer ut av førstegangstjenesten da de hadde muligheten (meg selv inkludert). Dessuten så har du alltid noe å prate om med andre som har vært inne i Norges største barnehage, bare å nevne folka på depot, skytetrening i -30 grader eller han purreløken på rommet ditt som aldri klarte å kle seg riktig.
Kort oppsummert: Tenk positivt, og se muligheter, ikke begrensninger! Og til sist, lykke til videre!
P.S. Alle skrivefeil er mine egne.
Sist endret av holmiz; 29-01-12 kl 20:06
Veldig bra innlegg, holmiz!
THE REVOLUTION WILL NOT BE TELEVISED
Bishmillah ar rahman ar rahim!
Første tiden min i hæren i rekrutten er nok det værste jeg har opplevd, jeg gikk inn med ikke akkurat masse motivasjon, men gruet meg ikke heller, tengte at det kanskje kunne bli greit.
Det var på hengende håret at jeg ikke dimiterte, men kom meg videre i håp om at ting skulle bli bedre.
Men ble det det? tja, ja, det ble veldig mye bedre, men tjenesten ble skjeldent noe jeg så frem til, selv om det selvsagt var kule ting i blandt, som off-road kjøring med BV, eller nærkampløypa osv.
Konklusjonen er vel at jeg hadde ikke gjort det i gjenn, men jeg angrer ikke i ettertid.
Litt om min tid her: http://sorforumet.com/viewtopic.php?...d68297d7070c6a
du er jo bare på rekrutten!! etter å ha fulført den får du fort en tjeneste du vil trives mer med, og da kan du jo søke deg til en stilling som enten inntreserer mer, og muligens gjør det lettere å komme seg hjem til dama.
konsikvenser kommer helt ann på: jeg vet om folk som har gjort det og kommet unna med det. men var innom jobben til en kompis av meg når sjefen kom inn og sa: "*navnet mitt* du har jo vert i militæret, har de kutta ned førstegangstjenesten til 7 måneder?" når jeg svarte nei, oppsumerte han at enten var det noe feil med fyr'n eller så gadd han ikke å fullføre det lille samfunet ba han om. uansett fikke han ikke jobb hos han verfal. så da har han jo mista en mulig jobb fordi han ikke gadd å fullføre.
og phs er nok av de som vil ta det alvorlig vis du dimmer før tia
Ser at dere gutta tenker en del på dette med at dama kanskje ikke venter.
En dame som ikke gidder å vente på dere, er ikke verdt å satse på, uansett.
Avhengig av hvor lenge du har vært inne, kan du høre om muligheter for overføring internt i leiren kanskje. Selv startet jeg i sambandet, men hadde tenkt å ta PHS/MP Befalsutdanning. Etter en kort søknad og litt overtaling var jeg over i MP'n. Skal sies at dette var under rekrutten, så det gikk ganske greit.
Hadde flere av bekymringene du hadde i starten, men det ordnet seg etterhvert. Om jeg ikke hadde blitt overført, ville jeg angret om jeg ikke hadde fullført fgt.
Selv om du ikke tror at du skal ha noe med forsvaret å gjøre fremover, så vet du ikke hvor du er om 5 - 10 år. Kanskje du tar PHS, kanskje befalsskolen, kanskje en sivil stilling, etc.
Nei stå på, dette klarer du fint. Bruk tiden på å trene deg opp til PHS
"Those Who Sacrifice Liberty For Security Deserve Neither"
Regler for innlegg
Svar med sitat