Foto:Forsvaret

Milrab - Milforum - Nettbutikk - Militært Utstyr - Friluftsliv


Tilpasset søk
Viser resultatene 1 til 16 av 16

Tråd: Samband for dummies og nerder

  1. #1
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Samband for dummies og nerder

    Mer enn litt grisete formatert, tålte ikke overgangen fra Word så godt. Flere punkter kommer.

    Antenne:
    Dingsen hvor strålingen kommer ut fra, evt fanges opp av. Finnes i utallige typer, jeg tar bare for meg to hovedtyper, og en type som ikke finnes *ond latter, stryking på hvit katt*

    Rundstråle: Sender likt i alle retninger, hvis man tenker to dimensjoner. Har du en enkel pisk/stav som står loddrett ville en tegning av sendeffekten lignet på en kakeboks, med pisken i midten. Like mye til alle sider, fint lite opp i luften eller ned mot bakken. Veldig greit om du ikke vet hvor motparten din er, eller ønsker å bli hørt av alle. Mekanisk enkel, og det naturlige valget for jegere, politi, røykdykkere, småbåter og alle andre som skal ha noe som bare funker, og ikke trenger å rekke så langt. En avart av dette er en wire som er spent opp horisontalt. Kakeboksen havner da på høykant, og man bør ha et bevisst forhold til retningen til motparten, slik at denne ikke er «oppå lokket» eller «under bunnen» retningsmessig. Rundstråleantenner har relativt lite gain, som en naturlig konsekvens av å spre energien i alle retninger.

    Retningsbestemt: Finnes i utallige typer, som observert ved å se diverse «tørkestativ» rettet mot nærmest TV-tårn. For satellittkommunikasjon er parabolantennen klart dominerende. Ekstremt høy gain, og veldig snill mot andre utenfor pekeretningen. Får parabolen bulker blir det elendighet, mottaket er gjerne fortsatt akseptabelt, men noe av den utsendte effekten vil havne helt feil sted og lage støy.

    Isotropisk: En imaginær antenne som sender helt likt i alle retninger. Tenk kakeboksen erstattet av en ball. Lar seg ikke bygge i virkeligheten, men er en nyttig teoretisk konstruksjon, fordi man da har et felles referansepunkt alle andre antennetyper kan sammenlignes med – «hvor mye gain har min antennetype i forhold til en isotropisk antenne?»

    Antennetuner:
    Brukes på MF/HF for å «jukse» på antennens størrelse. I utgangspunktet skal antennens lengde matche signalets bølgelengde perfekt, men dette er fullstendig urealistisk på enhver radioenhet som kan variere frekvens, man kan ikke godt ta med avbitertang og loddebolt for å forkorte/forlenge ved hvert frekvensbytte. Antennetuneren er en elektronikkboks som monteres like ved antennen, og via svart magi (cirka) sørger for at antennen til enhver tid opptrer som om den hadde riktig lengde. Uten antennetuner kan radioen ødelegges, da feiltilpasning mellom bølgelengde og antennelengde kan gjøre at utsendt effekt fra radioen (og på MF/HF er flere hundre Watt helt normalt) reflekterer tilbake inn i radioens små følsomme komponenter.

    Bane:
    Hvordan satellitter beveger seg rundt jorden. Det desidert vanligste i sivil satcom er geostasjonær bane, altså at satellitten svever over ekvator i det såkalte Clarke-beltet og bruker et døgn på en runde. Resultatet er elegant nok at satellitten fra jorden ser ut til å stå dønn i ro, den endrer hverken lengdegrad eller breddegrad, og er svært enkel å peke på. Ulemper inkluderer et begrenset antall plasser, siden samtlige må ligge på ekvator og dessuten ha en grei innbyrdes avstand, typisk 2º sett fra jorden. Videre er Clarke-beltet høyt oppe, 35,768 km over bakken, noe som gjør at man trenger mye effekt (i praksis en parabolantenne og en passe saftig sender) for å bli hørt av satellitten, og at flytiden til og fra satellitten er så lang at det merkes tydelig i telefonsamtaler, moderne EDB-ungdom kjenner dette som «ping», det er knapt mulig å komme under 550 ms.

    Mellombane brukes av enkelte systemer, blant annet GPS. Satellittene står ikke lenger i ro sett fra jorden, men er også såpass mye nærmere at man kan nå dem uten så veldig retningsbestemte antenner, altså kan man ha en antenne som ikke trenger å pekes aktivt mot satellitten, og står pent i ro uansett hvilken satellitt den snakker med. Brukes av GPS og andre navigasjonssystemer, og dessuten av at nytt kommunikasjonssystem kalt O3b («Other 3 billion», spiller på de 3 milliardene mennesker som bor steder hvor bredbånd ikke er tilgjengelig på normal måte), samt diverse forskningsdingser. En ulempe med mellombane er at man trenger «handover», altså at man kan oppleve brudd i overgangen når satellitten man brukte forsvinner i horisonten, og man ikke er pålogget neste satellitt som har kommet over motsatt horisont. Operatørene av satellittene må også ha mange jordstasjoner, slik at enhver satellitt til enhver tid kan se en jordstasjon de kan sende opplastede data videre til.

    Lavbane er veldig nær bakken igjen, kanskje 400 km eller lavere. Spionsatellitter bruker disse banene siden nærhet til jorden gir bedre bilder, og kortere omløpstid rundt jorden (90 minutt, typisk) gjør at det aldri er lenge til neste passering over et interessant område. Iridium baserer seg på lavbanesatellitter, noe som gjør det mulig for Iridiumtelefoner å ikke være mye større enn gårsdagens Nokiamobiler, og ha helt «dumme» antenner som stråler i alle retninger. Kommunikasjon over lavbanesatellitter krever ganske hyppige «handover», og ville krevd et enormt antall jordstasjoner om ikke satellittene også kommuniserte innbyrdes. Satellittene holder rett og slett oversikt over sine nærmeste naboer, og når de selv ikke kan se en jordstasjoner sender de dataene videre til en nabo som kan, eller som i hvert fall er nærmere, og igjen kan sende videre til noen som ser en jordstasjon. Følgelig kan forsinkelsen være alt fra umerkelig til like ille som geostasjonær, alt etter hvor mange hopp det blir før dataene kommer ned på jorden.

    BUC:
    Block Upconverter. Moderne sendeutstyr. Man mater en BUC med strøm og et modulert radiosignal (levert av et modem) på en mellomfrekvens i L-bånd, så kombinerer man radiosignalets mellomfrekvens med BUCens LO-frekvens og får RF-frekvens, dette signalet forsterkes kraftig og stråles typisk ut gjennom en waveguide.

    En BUC vil være tilpasset et bestemt bånd og være enten invertert eller ikke-invertert/normal (hvordan den kombinerer LO-frekvens og mellomfrekvens), man kan ikke fritt benytte ulike bånd på en antenne uten å bytte ut en rekke komponenter, herunder BUC.

    Regneeksempler:
    Invertert BUC, C-bånd: 7600 MHz LO – 1500 MHz mellomfrekvens = 5900 MHz RF-frekvens
    Ikke-invertert BUC, Ku-bånd: 12800 MHz LO + 1500 MHz mellomfrekvens = 14300 MHz RF-frekvens

    Det man primært ser etter i en BUC er hvilket bånd den går på, og hvor mange Watt sendeeffekt den har. Veldig grovt regnet kan man si at BUCens strømforbruk er 10 ganger sendeffekten, altså en «8 Watt BUC» vil kreve ca 80 Watt i operasjon.

    Når man setter opp et linkbudsjett vil man kunne kompensere for en liten BUC ved å bruke en stor parabol med mye gain, eller kompensere for en liten parabol ved å bruke en stor BUC. Man trenger at en viss effekt treffer satellitten, hvordan man oppnår det er av underordnet betydning.

    Alternativ til BUC er å kombinere en Converter og en HPA/SSPA/TWTA/MPA.

    Båndbredde:
    Hvor mange Hz/kHz/Mhz en radiobærer legger beslag på. Sier noe, men ikke alt, om hvilken datarate radioforbindelsen kan formidle. Må ikke forveksles med datarate, selv om alle gjør det.

    Code-division multiple access:
    Ekkel greie oppfunnet i Sovjetunionen. Baserer seg på at alle får sende samtidig, men at hver har en unik kode, som gjennom avansert matematikk lar modemene dekode riktig signal ut av helheten. Se for deg at du er på fest på ambassaden. Mange snakker samtidig, på mange ulike språk, men siden du legger an på en lokalt ansatt kan dere snakke norsk og forstå hverandre, selv om utlendingene ved siden av snakker minst like høyt og samtidig. Må ikke forveksles med MDMA – MDMA *er* ulovlig, CDMA *burde* vært det. Se FDMA, TDMA.

    Converter:
    En ren frekvensomformer. Benyttes på eldre satellittsystemer som har 70/140 MHz mellomfrekvens. Håndterer konverteringen mellom mellomfrekvens og RF-frekvens. Samarbeider med en HPA/SSPA/TWTA/MPA om sending og med en LNA om mottak.

    Datarate:
    Hvor mange bits/sekund man faktisk sender/mottar over radioforbindelsen, inkludert «vaktmesterdata» uten interesse for sluttbruker. Når jeg blir diktator vanker det buksevann på folk som forveksler med båndbredde. Ikke det samme som informasjonsrate.

    FDMA:
    Frequency-division multiple access. Rett og slett at radiobrukere tildeles ulike frekvenser for å ikke forstyrre hverandre, og står fritt til å sende på denne frekvensen kontinuerlig. Historisk den dominerende løsningen, veldig enkel å sette opp, men ikke like enkel å tilpasse dynamisk etter behov som TDMA.

    FEC:
    Forward Error Correction. Nynorsk uttrykk for å sende ekstra data for å gjøre overføringen mer robust, ved at modemet hos mottakeren i de fleste tilfeller klarer å gjette hva som var ment. Som et ekstremt banalt eksempel kan man sende alle bits 3 ganger på rad, slik at 1 0 1 1 blir sendt som 111 000 111 111. Hvis mottakeren, innstilt på alle bits skal sendes 3 ganger på rad, på grunn av støy, dårlig LNB eller dårlig kabling mottar 111 000 110 111, vil den med rimelig stor grav av sikkerhet gjette at gruppe 1, 2 og 4 er i helt ok (sannsynligheten for å snu 3 bits på rad er meget lav), og gjette at gruppe 3 skulle vært 111 og ikke 000, siden sannsynligheten for å snu 2 bits er lavere enn for å snu 1 bit.

    Andelen meningsfulle data angis som FEC-rate, altså med en FEC-rate på 6/7 vil 6 av 7 bits være «ordentlige» data, mens resten er tilleggsdata ment for FEC-operasjon.

    Feed:
    Hodet på en parabol, plassert i nøyaktig riktig sted. Her er gjerne en LNB montert for å motta innkommende signal, og bortover mot baksiden av parabolen går en waveguide som formidler utsendt signal fra sendeelektronikken, gjerne en BUC, slik at den kan stråle ut av feeden fra riktig utgangspunktet og treffe satellitten.

    Feeder vil variere ut fra hvilken frekvens de er ment for, samt hva slags polarisasjon de skal bruke. Er de ment for lineær polarisasjon vil de ha justeringsmuligheter for å roteres slik at horisontal/vertikal blir riktig, mens feeder for sirkulær polarisasjon oftest bygges for den ene eller andre orienteringen på fabrikken.

    Frekvens:
    Angitt i Hz, kHz, MHz, GHz… Hvilken «kanal» man ligger på. Deles inn i bånd, hvor frekvenser innenfor samme bånd regnes for å ha grovt sett de samme egenskapene, og så velger man bånd ut fra hvilke egenskaper man trenger, og til dels hva man får tilgang på av myndigheter.

    Merk at ulike navn på båndene finnes, og det samme navnet kan være definert med ulike grenser etter hvem som definerer det. Her brukes til dels sivile maritime konvensjoner, til dels IEEE-definisjoner.

    LF – low frequency/langbølge: Brukes til sære greier. Ofte frekvenser på noen hundre kilohertz. Svært lav datarate (lite plass til innhold). Vil i merkbar grad følge jordens krumming, noe som gir langbølgesendinger god rekkevidde. Skikkelig lave frekvenser, noen titalls kilohertz og nedover, vil gå gjennom sjøvann, og kan mottas av ubåter, ofte en ordre om å komme opp til hvor de kan nås med «fornuftig» samband.

    MF – medium frequency/mellombølge: Det lavest praktisk anvendelige båndet for vanlige folk, og en påbudt form for nødkommunikasjon for skip som ikke kun holder seg langs kysten. Frekvenser opp til 4 MHz (maritim definisjon av MF), effektiv rekkevidde på noen hundre km.

    HF – high frequency/kortbølge: Til dels utgått maritimt, erstattet av satellitt, men fortsatt aktuelt i polare strøk, og populært til militær bruk og brukere som av ulike grunner (økonomi…) avstår fra satellittkommunikasjon. I motsetning til MF kan man forvente at signalet spretter opp og ned mellom sjøen (evt bakken) og ionosfæren, og således kan man rekke over hele verden, hvis forholdene er gode. Tid på døgnet, solflekkaktivitet, nordlys og diverse andre mystiske greier vil påvirke forholdene. 4-30 MHz.

    VHF: Brukes til vanlig radiokringkasting på FM, samt til kortdistansekommunikasjon for skip, fly og mye annet moro. I likhet med HF vil den «sprette godt» og i teorien tillate langdistansekommunikasjon gjennom refleksjon, men i praksis blir den i for stor grad absorbert og forsvinner, så man er vanligvis begrenset til line-of-sight. 30-300 MHz.

    Noen satellittsystemer omtales som «IF-systemer», disse opererer gjerne med en mellomfrekvens på rundt 70 eller 140 MHz internt i kablene mellom modem og antenneutstyr, og så konverteres det til RF-frekvens inni antenneutstyret. Fordelen med et IF-system er veldig lavt signaltap i kablene, og at man kan få ting til å fungere med veldig dårlige kabler. Ulempen er mer komplisert antenneutstyr og mer dill med konfigurasjon.

    UHF: TV-kringkasting, kommunikasjon på korte avstander. Litt ulike definisjoner, men i hvert fall over 300 MHz.

    L-bånd: Her begynner satellittgreiene. Noen systemer, som GPS, Iridium og klassisk Inmarsat, bruker L-bånd som sin RF-frekvens, altså den som faktisk blir strålt mellom satellitter og brukere på bakken. Av de typiske satellittbåndene er L-bånd den som har minst demping i regn og snø, noe som gjør at systemer på L-bånd ofte fortsetter å fungere når «vanlig» satellittkommunikasjon på høyere bånd kneler i dårlig vær. L-båndsystemer har forbausende små antenner, den relativt lave frekvensen tatt i betraktning, men tilbyr også langt lavere datarater enn VSAT.

    Det andre store bruksområdet for L-bånd er som mellomfrekvens i kablene mellom modem og antenneutstyr, altså den moderne erstatningen for «IF». Antenneutstyret holdes enkelt og smått, konfigurasjon er lite dill, men L-bånd har såpass mye tap i kobberkabler at man må ha høy kvalitet på kablene, og korte strekk. Høyere bånd enn L-bånd regnes for å ha så stort tap at det i praksis er ubrukelig for overføring gjennom kobber.

    Frekvensområdet for L-bånd er ca 1-2 GHz, på VSAT ser man i praksis 950-2150 MHz.

    S-bånd: I liten grad benyttet til kommunikasjon over avstand. Brukes av Sirius XM satellittradiokringkasting, og ellers er jo 2.4 GHz som kjent brukt av WiFi. I maritim sammenheng er S-bånd mest brukt til radar, hvor det benyttes på store radarer på rundt 3 GHz og ofte omtales som «10 centimeter» pga bølgelengden. Bedre ytelse enn X-bånd radar i dårlig vær.

    C-bånd: Tradisjonelt mye benyttet til satellittkommunikasjon, og amerikanere synes det er greit å kringkaste TV på det. Mindre interessant for brukere hvor plass/vekt er et problem, da paraboler for C-bånd ofte har en diameter på 2.4 meter eller mer (og så kommer en beskyttelseskuppel på kanskje 3.6 meter utenpå), og skipsantenner inkludert alt av motorer kan veie opp mot et halvt tonn, noe som passer heller dårlig i masten på en liten tråler. Båndet er ca 4-8 GHz, hvor det vanligste er å legge brukerens (skipet/bygget) mottak nær bunnen av frekvensområdet, rundt 4 GHz, mens brukeren sender opp på rundt 6 GHz, og området i midten, på ca 5 GHz, brukes til helt andre ting, som militære anlegg, forskning, Kongsbergs «RADius» for dynamisk posisjonering (5.5 GHz) og bakkebasert radiolinje eller troposcatter. Nettopp av hensyn til å unngå forstyrrelser på radiolinje er det strenge begrensninger på hvor sterkt man får sende C-bånd fra satellitt, noe som begrenser nytteverdien av det. Typisk sendeeffekt fra en BUC på C-bånd er i området 25-200 Watt.

    X-bånd: Brukes til militær satellittkommunikasjon på rundt 8 GHz, en oase fri for interferens fra feiljusterte private anlegg. Svært utbredt også til sivil skipsfart, inkludert fritidsfartøy, til radarbruk. Alle vanlige båtradarer går på X-bånd på ca 10 GHz, populært kalt «3 centimeter» pga bølgelengden.

    Ku-bånd: Satellittkommunikasjonens svar på Rema 1000 i sentrum på kveldstid. Billig, lettvint, og belastet. Her foregår TV-kringkasting og kommunikasjon i enorme mengder. Ku-bånd var det som gjorde satellitt tilgjengelig for «folket». Parabolene er ofte så små som 1 meter, noen er helt nede i 60 cm, med totalvekt under 100 for de minste skipssystemene, som betyr at ganske alminnelige fiskebåter og store lystbåter kan få en kule på taket. Typisk sendeeffekt fra en BUC på Ku-bånd er 4-50 Watt.

    Historisk kuriositet: Egentlig hadde glupingene i hvite frakker (fysikere, ikke psykiatere) bare definert K-bånd ved å kaste ut noen tall, flere tiår før man hadde teknologien til å bruke frekvensene til radio, og så oppdaget man at området 18-26.5 GHz var mer eller mindre ubrukelig fordi det absorberes av vanndamp, som atmosfæren inneholder mye av, selv på trygg avstand fra Bergen. Dermed spesifiserte man Ku, K-under, som det nedre brukbare området, og Ka, K-above, som det øvre brukbare området.

    Dagsaktuell plage: «Alle» og hans svigermor har råd til, og «kompetanse» til, å sette opp et Ku-system. Ku benytter også lineær polarisasjon, som betyr at antenner må kalibreres riktig for å unngå forstyrrelser for andre brukere på motsatt pol. «Alle», og spesielt hans svigermor, vet ikke hvordan de kalibrerer, og skjønner ikke hvorfor de skal gidde, for de mottar jo helt fint selv. Resultatet er at Ku-bånd er meget plaget med støy i form av «kryss-pol», hvorpå alle skrur opp sendeeffekten sin for å komme seg over støygulvet, og når disse samme løkrullene fortsatt er feilkalibrert bidrar de til å heve det samme støygulvet. Denne onde spiralen er, i likhet med å parkere biler med fronten inn, sånt som i mitt hode legitimerer folkemord.

    Regn og snø plager Ku-bånd mye mer enn C-bånd, og mot bunnen av båndet er det ikke uvanlig at skip opplever støy fra X-bånd radar, siden radaren sender veldig bredt ut. En ting Ku er bra på er veldig presise «beams» fra satellitten, altså at man kan ha nokså skarpe skiller mellom ulike regioner, og gjenbruke frekvenser på tvers av regioner, slik at satellitten kan operere på større båndbredde enn hva som ville vært mulig om alle brukere lå i samme beam.

    For Ku-bånd har man som C-bånd lagt brukerens mottak lavt og brukerens sending høyt, henholdsvis ca 10.6-12.5 GHz, og ca 13.7-14.5 Ghz, med litt regionale forskjeller.

    K-bånd: Som nevnt under Ku, ca ubrukelig, i hvert fall til brukere på jorden. Brukes mellom enkelte satellitter, siden de ikke trenger å bry seg om atmosfærisk vanndamp, og de slipper å legge beslag på mer verdifulle frekvenser.

    Ka-bånd: Det nye flotte. Enda mindre og lettere antenner enn Ku-bånd (<40 kg for en maritim parabol i kuppel), enda høyere frekvenser med store jomfruelige blokker tilgjengelig, hvor man kan legge opp til høy båndbredde med tilhørende høy datarate. Enda skarpere skiller enn Ku-bånd, slik at en satellitt ikke bare kan gjenbruke frekvenser over en håndfull regionale beams type «Middelhavet», «Nordsjøen og Norskehavet» og «Ural», men faktisk kan flere titalls, helt ned på nasjonalt nivå som «Egypt – nord» og «Egypt – sør», med massivt gjenbruk av frekvenser.

    Stort sett sirkulær polarisasjon, som takket være den høye frekvensen likevel gir god isolasjon mellom polene, og i kraft av å være sirkulær og dermed «ferdig ut av boksen» slipper man Ku-båndets plager med feiljustert lineær polarisasjon.

    Informasjonsrate:
    Hvor kjapt man får «nyttige» data over forbindelsen. Dette er altså hvor mye modemet formidler til/fra brukerens utstyr, i motsetningen til dataraten, som også inkluderer interne data som statusoppdateringer mellom modemene og «vaktmestertjenester» som å be modemet justere frekvens eller sendeeffekt, men er uten interesse for sluttbruker.

    Linkbudsjett:
    Beregning av alt rundt en satellittforbindelse. Hvor mye gain og hvor stor BUC har vi? Hvor mye gain og hvor stor BUC har motsatt ende? Hvor mye tap i kablene? Hvor mye tap i atmosfæren? Hvilke frekvensbånd bruker vi? Hvor mye egenstøy er det i utstyret?

    Mellomfrekvens:
    En frekvens, typisk betydelig lavere enn den man ønsker å sende ut, RF-frekvens, som utstyret jobber med internt. Er gjerne lav nok til å ikke være følsom for dårlige kabler og kontakter, men må konverteres opp før den kan stråles ut. I moderne tid er L-bånd mye brukt på satellittutstyr, som delvis har overtatt for 70 og 140 MHz.

    Modulasjon:
    Med mindre man bedriver telegrafi er det uinteressant å bare ta opp og ned en ren bærefrekvens, man må også legge innhold inn på den. Ørten typer modulasjon finnes, alle har hørt om FM (frekvensmodulering) og AM (amplitudemodulering) for analog radio, og til digital dataoverføring er det vanlig med PSK (phase-shift keying, altså manipulering av bærebølgens fase) og QAM (quadratic amplitude modulation, en komplisert betegnelse på kombinert fase- og amplitudemodulering).

    Ofte setter man et tall foran, som 8 PSK, eller 16 QAM, for å indikere hvor mange mulige betydninger man modulerer inn på én Hertz. Desto flere nivåer, desto høyere sendestyrke og mer presist utstyr behøves for at de skal kunne skilles riktig fra hverandre hos mottaker. Med 4 PSK har man 4 mulige betydninger, digitalt gir dette 2 bits: 00 01 10 11. For 8 PSK er det 3 bits: 000 001 010 011 100 101 110 111. Slik fortsetter det, 16 nivå gir 4 bits, 32 nivå gir 5 bits osv.

    Med 1000 Hertz og 8 PSK kan man i teorien sende 3000 bits/sekund, og med 6/7 FEC havner man på 3000 * 6/7 = 2571 bits/sekund effektiv datarate.

    I praksis opererer man med mye høyere modulasjonsnivå på radiolinje og kortdistansesystemer som TV-kringkastingens digitale bakkenett enn på satellittkommunikasjon og annen langdistansekommunikasjon. Valget av modulasjonstype kommer blant annet an på hva slags utstyr man har tilgjengelig (kraftig sender, svak sender, (u)presis timing, mye/lite gain i antennen?), støynivået og ikke minst hvilken FEC-rate og –type man legger seg på, til å rette opp når modulasjonen er i grenseland for hva som mottas riktig i andre enden. For digitalt bakkenett med «uendelig» effekt, perfekt timing og et eiendomsmeglersteinkast til mottakerne kan man kline til med 256 QAM og 5/6 FEC, for en liten parabol med 4 W BUC er man gjerne begrenset til 4 QAM 1/2 FEC for at dataene skal bli brukbare i andre enden.

    Gain:
    Hvor mye mer energi får man enn om man brukte en isotropisk antenne? Måles i dBi, altså decibel isotropic. Har du 4 W ut av selve senderen, og 3 dBi gain i optimal retning, vil en mottaker i denne optimale retningen motta et like sterkt signal som om du hadde 8 W sender og en isotropisk antenne, siden dB er en logaritmisk enhet hvor 3 dB representerer en dobling. Når en stor parabol gjerne har en gain på 40 (!) dBi blir det gjerne forståelig at selv en puslete liten sender på 8 W kan bli mottatt klart og tydelig på satellitten etter sin 35,768 km lange ferd gjennom atmosfære og verdensrom. Gain stiger med frekvens, så en og samme parabol kan ha vesentlig høyere gain på Ku-bånd enn på C-bånd.

    HPA:
    High-power amplifier. Jobber oftest sammen med en converter, hvor den får et signal på riktig RF-frekvens, så tar den det inn, forsterker det, og sender det ut som stråling, oftest inn i en waveguide som formidler strålingen videre til en feed.

    LO:
    Local oscillator. En frekvens som bor integrert i utstyr som BUC og LNB. Brukes når utstyret konverterer mellom RF-frekvens og mellomfrekvens. Mye utstyr, spesielt LNB og C-bånds BUC leveres med flere valgbare LO-frekvenser, slik at man kan kjapt omkonfigurere etter behov, istedenfor å måtte bytte hele enheten. Et skip som seiler fra Korea til Norge og bruker Ku-bånd ville med kun ett bånd på hver LNB måtte bytte LNB titt og ofte innen de var fremme, pga ulike verdensdelers tolkning av nøyaktig hvordan Ku-bånd skal brukes.

    LNA:
    Low-noise amplifier. Tar et innkommende signal på RF-frekvens og forsterker det voldsomt, slik at det kan gå et lite stykke gjennom kobberkabel uten å absorberes fullstendig. Brukes sammen med converter på gamle satellittsystemer.

    LNB:
    Low-noise block downconverter. Tar et innkommende signal på RF-frekvens og konverterer til en mellomfrekvens som sendes ned til modemet på coaxkabel. Billig og enkel sak, har vanligvis bare én kabel tilkoblet, en coax fra modemet som mater den med DC I området 13 til 19 Volt, og så leverer den mellomfrekvensen inn på same kabel. Å bytte LO kan være så enkelt som å justere spenningen, for eksempel kan en Ku-bånd LNB bruke 9750 MHz når spenningen er 13-15 Volt, og hoppe til 10600 MHz hvis spenningen er 17-19 Volt, med en ubrukt «grensesone» på 15-17 Volt.

    Regneeksempel:
    11800 MHz RF-frekvens – 10600 MHz LO-frekvens = 1200 MHz mellomfrekvens

    Modem:
    Modulator/demodulator. Dings som konverterer mellom et rent digitalt signal, for eksempel IP-trafikk på en vanlig nettverkskabel, og et modulert radiosignal på coaxkabel, egnet for sending over radio. Kan stilles inn på ulike modulasjoner og FEC ut fra situasjonens/øvrig utstyrs egenskaper.

    MPA:
    Medium-power amplifier. Se HPA.

    Multipath:
    Det som skjer når stråling treffer en reflekterende flate nær antennen før den treffer selve antennen, slik at antennens LNB får både det riktige signalet og et ekstra signal som er litt forsinket og gir støy.

    Polarisasjon:
    ”Forming” av radiobølgene. To hovedtyper, lineær og sirkulær. Lineær deles igjen i vertikal og horisontal, mens sirkulær skrur mot høyre eller venstre. Begge ender av en forbindelse må bruke samme type, for eksempel at lineær vertikal utsending blir mottatt av en antenne satt opp for lineært vertikalt mottak. Formålet med slik forming er at akkurat samme frekvens kan gjenbrukes av noen andre på samme satellitt, bare med motsatt polarisasjon.

    Vanligvis benyttes det på L, C og Ka-bånd sirkulær polarisasjon, noe som ikke gir like god isolasjon mot forstyrrelse fra motsatt (høyre/venstre) polarisasjon som en korrekt justert lineær polarisasjon (vertikal/horisontal). Imidlertid vil en feiljustert lineær polarisert feed kunne prestere veldig mye dårligere enn en sirkulær feed, og siden så mange installatører gir blanke i korrekt justering av lineære feeds på Ku-bånd opplever man i praksis i noen regioner at man tar inn mye støy fra motsatt polarisasjon.

    Radiolinje:
    Ekstremt retningsbestemt radio. Paraboler vendt direkte mot hverandre, uten å gå omveien om satellitt. Høy datarate, veldig mye enklere enn å trekke kabel på samme strekning, spesielt i fjellet og på sjøen, men rekkevidden er begrenset av at jorden faktisk, til tross for hva enkelte kommentarfeltfantom hevder med overbevisning, er rund. I noen tilfeller plasserer man radiolinjeenhetene veldig høyt opp for å vinne litt ekstra rekkevidde. Når alt annet slår feil, bytt til troposcatter.

    SSPA:
    Solid State Power Amplifier. Teknisk ulik en TWTA, men gjør samme jobben. Se HPA.

    Troposcatter:
    Fantastisk system, satellittkommunikasjon uten satellitt. Bruker parabolantenner og ekstremt kraftige sendere, så sikter man inn mot et nøye beregnet punkt på himmelen, og fyrer løs. Fugler som kommer i veien vil umiddelbart bli æresmedlemmer i kreftforeningen. Virkemåten er at i øvre deler av troposfæren vil radiosendinger mer eller mindre tilfeldig reflekteres, så ved å måke på med enormt mye effekt i en tynn stråle vil en brukbar andel reflekteres til motsatt stasjon i systemet.

    Var tidligere brukt på britisk sektor i Nordsjøen, samt en del NATO-anlegg. Nesten utelukkende av militær interesse i dag, for de aller fleste gjør satellitt (eller undersjøiske kabler) jobben, og med tanke på hvilke følelser et så brutalt anlegg utløser hos sivile myndigheters post- og teletilsyn er det en fordel for operatøren å ha tilgang på tunge våpen.

    TWTA:
    Gammeldags type HPA, har andre egenskaper enn den vanligere SSPA, og brukes i visse nisjer.

    Waveguide:
    Hult rør som leder radiostråling. Rektangulært tverrsnitt. Finnes i fleksible utgaver, samt spesielle vinkelenheter for å gå rundt hjørner. Gjør det mulig å montere sendeutstyr på et «praktisk» sted, istedenfor direkte på feed. I praksis ser man ofte at sendeutstyret er montert på baksiden av parabolen, og bruker waveguide for å formidle strålingen frem til feed. I noen tilfeller brukes det ekstremt god kabel til å føre frem signalet til feeden, hvor det stråles ut igjen i luft, men signaltapet på høye RF-frekvenser er så stort at dette blir mindre og mindre aktuelt.
    meh

  2. Milrab - Milforum - Nettbutikk - Militært Utstyr - Friluftsliv

  3. #2
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Vi prater piss (DIS) 2016

    TDMA: Time-division multiple access. Alternativ til FDMA. Flere brukere allokeres samme frekvens, men ulike tidsluker. Tiden finhakkes i ekstrem grad, slik at "taleretten" hopper mange, mange ganger i sekundet. For menneskers telefonsamtaler sendes noen titalls millisekunders tale i hver "pakke", som formidles i en kort og bred datasending, og så pakkes ut og spilles av med korrekt varighet i andre enden. Dette skjer så finkornet at motparten overhodet ikke legger merke til mekanismen som er i bruk.

    Den store fordelen fremfor FDMA er at tidslukene og dermed datakapasitet allokeres sentralt og dynamisk, så en sentral kan omdisponere ubrukt kapasitet fra enkelte brukere over til andre brukere, mens man med FDMA i mye større grad låser det enkelte modem til én bestemt kapasitet som den legger beslag på enten den blir brukt eller ei.

    En ulempe med TDMA er at systemet blir ekstremt følsomt for korrekt timing. Flytiden for radiosignalene er en helt annen for en bruker på Nordkapp en for en som står rett under satellitten på ekvator, og om systemet antok lik flytid for alle ville de ulike sendingene ankomme til dels oppå hverandre, feks at førstmanns sending fra Nordkapp ankommer satellitten samtidig som nestemanns sending fra ekvator, til tross for at førstemann utvilsomt sendte før andremann. For å kompensere for dette beregnes det timing offset ut fra brukerens posisjon, og dermed må brukerens posisjon være kjent. For stasjonære modem kan posisjonen slås inn manuelt, for bevegelige terminaler (fly og skip) trengs kontinuerlig input fra feks GPS, og så sendes det hele til sentralen, som forteller hver terminal sin offset.

    For enkelte brukere er slik kontinuerlig innrapportering av posisjon uakseptabelt, spesielt amerikanske myndigheter liker å sende folk på jobb på steder hvor det absolutt ikke skal være amerikanske statsansatte. Da brukes en spesiell modus på modemet (og spesielle modem som overhodet støtter dette) til at sentralen forteller hvor den er, pluss en slags referanseoffset, og så er det opp til det enkelte modem (som vet sin posisjon, men forteller den ikke utad) å regne ut sin egen offset.

    RF-frekvens: Den frekvensen som faktisk stråles gjennom luften. I satellittsammenheng vanligvis markert høyere enn mellomfrekvensen, siden mellomfrekvensen sjelder er over L-bånd, mens RF-frekvensen gjerne er C/X/Ku/Ka-bånd. Klassisk Inmarsat er blant de få systemene som kjører samme frekvens hele veien opp, de skaper et ferdig signal på L-bånd i inneenheten, og så sendes L-båndssignalet opp til antennen hvor det kun forsterkes og stråles ut, ingen ytterligere frekvenskonvertering til andre bånd.

    Rx: Kortform av receive. Alt som har med mottak å gjøre, for eksempel Rx RF for å referere til mottatt RF-frekvens.

    Tx: Kortform av transmit. Alt som har med sending å gjøre, for eksempel Tx L eller Tx IF for å refere til sendingens mellomfrekvens (Tx L om det brukes L-bånd, Tx IF mer generelt).

    VSAT: Very small aperture terminal. Litt pussig, all den tid de gjerne er 2.4 meter og mange hundre kilo hvis de er for C-bånd, men de er saktens mindre enn diverse gammel moro fra den tid det å sende til satellitt var forbeholdt stater og rikskringkastere. Samlebetegnelse på kommersielt tilgjengelige kommunikasjonssystemer som kjører parabol på C/X/Ku/Ka-bånd, altså ikke klassisk Inmarsat på L-bånd, Iridium eller sære militære saker.
    meh

  4. #3
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    17.440
    Pondusfaktor
    82

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Er troposcatter i særlig bruk lenger? Tilbake på 1960-, 1970- og 1980-tallet, før satellitter og fiberkabler tok over, husker jeg at hovedsambandsnettet til NATO, ACE High, var basert på faste radiolinjer med troposcatter med noen enorme faste parabolantenner og gigantiske utgangseffekter. Her fant jeg et kart over stasjonene i ACE High: http://rammstein.dfmk.hu/~s200/tropo.html#ace! I Norge var det stasjoner på en åstopp (Egneråsen) i Sørum øst for Kløfta (veien opp til den toppen heter stadig Natovegen), på Stormyrheia nær Grimstad (som hadde forbindelsen til SHAPE via en stasjon på Jylland), på Lysenuten i Rogaland (som hadde forbindelse direkte til Shetland og UK), på Faseknippen i Selbu, på Vardefjellet ved Mosjøen, på Klettkovfjellet ved Bodø og på Rubbestadfjellet på Senja. Fra disse (som var 200 - 500 km fra hverandre) gikk det mer ordinært radiolinjenettverk utover (som krevde sikt fra antenne til antenne) til NATO-hovedkvarter (Kolsås, Holmenkollen, Jåtta, Reitan), flystasjoner, K&V-stasjoner og Forsvarets vanlige nett. .
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  5. #4
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Nei, i "hvite" land med fungerende post- og teletilsyn er tropo omtrent utdødd. Man skal befinne seg et svært øde sted, eller ha et svært godt grep om landets myndigheter, for å få lov til å sette opp tropo i dag. Jeg kjenner til to fremstøt mot NKOM for å få sette opp tropo på norske oljeinstallasjoner, på trygg avstand fra norsk fastland, og responsen var den samme i begge tilfeller: Hårfint mindre positiv enn om man foreslår benådning og Nobelpris til Breivik.
    meh

  6. #5
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    ModCod: Forkortelse for Modulation and Coding, altså kombinasjonen av modulasjon og FEC. Man legger opp til en god balanse mellom modulasjon og FEC, en lav modulasjon (feks 4 PSK) vil gjøre linjen mer robust i dårlig vær enn en høy modulasjon, det samme gjelder en lav FEC-rate (feks 2/3). Begge former for robusthet krever mer båndbredde for samme datarate enn om man brukte høy modulasjon og høy FEC-rate, følgelig ønsker man å bruke den ModCod som gir optimal robusthet relativ til hvor mye båndbredde og sendeeffekt den legger beslag på.

    Omfattende tabeller finnes for å vise hvor høy C/N som behøves for å oppnå akseptabelt lav BER ved hver ModCod. Noen teoretisk mulige ModCods benyttes ikke fordi de krever urimelig høy C/N i forhold til robustheten de leverer, dette gjelder typisk ekstreme kombinasjoner med veldig høy Mod og veldig lav Cod, eller motsatt, feks 32 PSK 1/4, eller 2 PSK 8/9. En "balansert" ModCod som 4 PSK 3/4 eller 8 PSK 2/3 vil gjerne levere like god ytelse med lavere behov for sendeeffekt og båndbredde.

    Historisk har man satt opp modem med fast ModCod, hvor man finner en balanse mellom hvor robust linjen må være (regn og snø vil senke C/N) og hvor mye potensiell datarate man skal ofre for denne robustheten. Moderne systemer har "adaptiv ModCod", hvor de selv tilpasser ModCod etter C/N, og gjerne har de selvjusterende sendeeffekt (AUPC/UCP) i tillegg. Da settes det øvre grenser for båndbredde og sendeeffekt, og så tilpasser modemene selv innenfor disse rammene. I fint vær kan man feks kjøre 16 PSK 8/9 og oppnå høy datarate, og når det skyer over vil modemet øke sendeeffekt eller senke ModCod trinn for trinn for å holde linjens kvalitet (BER nær 0), selv om dataraten synker. Til slutt sitter man i snøstorm med feks 4 PSK 2/3 og veldig lav datarate, men man har fortsatt en fungerende linje. Til sammenligning ville en tradisjonell linje vært låst på feks 8 PSK 3/4 og vært unødvendig treg i fint vær, og falt ut/hatt uakseptabelt høy BER i skikkelig dårlig vær.

    BER: Bit-error rate. Hvor høy andel av bits som er feil. Man ønsker dette tallet nærmest mulig 0. FEC brukes for å redusere BER, og på noe utstyr kan man lese ut BER både før og etter at FEC-prosessen har gått sin gang, slik at man vet hvor stor del av en akseptabel BER (i praksis nær 0) som skyldes en genuint god linje (gode kabler og kontakter, god elektronikk, robust modulasjon etc) og hvor stor del som kommer av at FEC-prosessen rydder opp. Hvis BER er god allerede før FEC kan man kanskje tillate seg å øke modulasjon eller FEC-rate, hvis BER er ille før FEC vil man gjerne ta en runde over utstyret og se etter feil, og i hvert fall ikke øke modulasjonen/FEC-raten, for da vil det gjerne bli mer feil enn hva FEC-prosessen klarer å ordne.

    C/N: Carrier to noise, også kjent som SNR (signal to noise ratio). Hvor høyt signalet er i forhold til støygulvet, angitt i dB. Alt fra 20 og ned til 4 er helt normale tall innen VSAT. Høyere C/N tillater høyere ModCod uten at BER blir uakseptabelt høy.
    meh

  7. #6
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Støy: Alt som er vondt. Annen stråling/signal enn den tilsiktede, og som reduserer det tilsiktede signalets C/N. Utallige kilder til dette.

    Det kan være andre systemer av samme type som er feil innstilt (feil på polarisasjon, eller enda mer banalt, modemet deres er satt opp på feil frekvens, eller ved TDMA, noen som sliter med timing), eller systemer av andre typer som rammer utilsiktet (radar på X-bånd sender så bredspektret at litt overlapper med bunnen av Ku-bånd, ditto for radar på S-bånd og bunnen av C-bånd).

    Strømforsyninger, altså transformatordelen, kan skape utilsiktet radiosignal. For maritim VHF er det et problem at den innebygde transformatoren i billige LED-lanterner skaper støy som gir kontinuerlig tikkelyd.

    Dårlig kontakt og dårlig jording er også en kjent kilde til støy.

    Gamle systemer basert på 140 MHz mellomfrekvens kan oppleve at alminnelig FM-kringkasting fra en sendermast i umiddelbar nærhet slår inn på kontakter/overganger i mellomfrekvensdelen av systemet, ved at toppen av FM-båndet overlapper med bunnen av mellomfrekvensområdet, som strekker seg noen titalls MHz over og under midtpunktet 140 MHz. På Rx er dette stort sett bare en pussig ting man kan måle med egnet instrument, forutsatt at ikke modemet trenger den berørte frekvensen På Tx er det en skikkelig plage, siden det betyr at FM-signalet blir med inn i converteren, oppkonverteres til RF-frekvens, og sendes opp til satellitten, hvorpå det skaper problemer for en annen bruker som er på den berørte frekvensen og mottar NRK Hordaland innblandet analogt i sin digitale datastrøm. Tilsvarende problem kan man få med klassisk Inmarsat på L-bånd, hvis Inmarsat-antennen peker slik at strålingen går gjennom VSAT-utstyret og går inn i utstyrets kontakter/overganger for L-bånd mellomfrekvens. Mobiltelefoner på 1800 MHz kan i teorien gjøre det samme.

    Historisk har også bilers tenningssystem, på de eldre med tradisjonell coil og gnistfordeler, slått inn på radio. Biler som skulle utstyres med feks HF, enten de tilhørte forsvaret eller blålysetater, måtte da skjerme tenningssystemet for å unngå at det slo inn på radioen, men man kunne også plages av andre, uskjermede kjøretøy i umiddelbar nærhet.
    meh

  8. #7
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Støygulv: Summen av all mulig støy, alt fra kosmisk stråling til elektronikkens egenstøy til andre parters støy. Innenfor et avgrenset frekvensområde vil det på et dertil egnet måleinstrument (spektrumanalysator) fremstå som et nokså flatt "gulv", og hvor de ordentlige signalene stikker opp av gulvet.
    meh

  9. #8
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Asimut: (Normalt brukes den engelske formen Azimuth selv av norske operatører) Parabolantennens pekeretning relativ til geografisk nord. For enhver posisjon kan det beregnes hvilken asimut og elevasjon som behøves for å treffe en satellitt i en oppgitt posisjon. Satellitter i geostasjonær bane flyr i en kjent høyde (35,768 km over bakken), omtales ofte med lengdegraden de ligger på (vi sier ofte "1 vest", ikke "Intelsat 10-02" eller "Thor 6", med mindre vi har behov for være helt nøyaktige), og skal i utgangspunktet ligge på ekvator, altså 0 breddegrader, selv om avvik finnes.

    Ordentlige maritime antenner er "unlimited azimuth", dvs at de kan rotere og rotere "uendelig" mye uten å begrenses av at kabler kveiles opp. Oppnås ved bruk av slepering, ringformede kontaktflater som roterer i berøring med hverandre, og sikrer at signalet består selv mens antennen roterer. Disse er dyre og sårbare, og svikt i disse har historisk vært kilde til mye frustrasjon for operatører av maritime antenner, spesielt hvor produsenten ikke har lagt til rette for enkel utskiftning.

    For billigere antenner, oftest rene TV-mottaksantenner, er bevegelsesfriheten gjerne begrenset til noen hundre grader forbi én full sirkel, og når systemet har rotert seg helt til den ene enden starter en "unwrap", hvor antennen roterer nøyaktig 360 grader tilbake i asimut, slik at den ender på samme asimut som før, men med frihet til å bevege seg i begge retninger. Pga en konspirasjon mellom Big Soccer og antenneprodusenter inntreffer "unwrap" ikke mer eller mindre til tilfeldige tidspunkt slik man skulle tro, men snarere under straffekonkurranser i VM/EM, og ellers spesielt spennende tidspunkt på TV, og være ferdig akkurat når dramatikken er forbi.

    Elevasjon: Parabolantennens pekevinkel opp fra horisontalt underlag. Motoriserte antenner for maritim bruk vil ofte ha muligheten til å gå over 90 grader og under 0 grader i elevasjon, selv om dette for en på land fremstår meningsløst. Bakgrunnen for denne muligheten er at skip kan krenge, og hvis et skip ligger langt nord og antennen i utgangspunktet skal peke mot styrbord og ha 7 grader elevasjon for å treffe satellitten, men bølger får skipet til å krenge 10 grader mot babord, så vil antennen midlertidig gå ned til -3 grader elevasjon (relativ til skipet) for å oppnå 7 grader reell elevasjon.

    Cross-level: Eller cross-elevation, avhengig av hvem man snakker med. Antennens helning mot venstre eller høyre. Spesielt aktuelt for maritime antenner for Ku-bånd med lineær polarisasjon, da disse vil få feil polarisasjon dersom antennens motorer ikke er i stand til å bevare reell vannrett/loddrett når skipet krenger.
    meh

  10. #9
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Duplex: Samtidig kommunikasjon i begge retninger, slik man kjenner fra for eksempel mobiltelefon. For radio, hvor man ikke kan legge den ene retningen på ett kabelpar og den andre retningen på et annet kabelpar, er det vanlig å ty til ulike frekvenser dersom man skal ha samtidighet.

    Noen ganger blir dette litt rart implementert. På maritim VHF vil de fleste apparater ha såkalte duplexkanaler, kanaler hvor det er ulik frekvens tilordnet sending og mottak på skipsstasjoner, og motsatt par satt opp på landstasjoner. Således kan skip og land i teorien snakke med hverandre uten å vente på tur, mens skip-skip og land-land ikke vil høre hverandre i det hele tatt, fordi da sender begge på samme frekvens, mens begge mottakerne er stilt til en helt annen frekvens. I tillegg er de fleste skipsstasjoner ganske enkle, med én antenne som skal håndtere sending og mottak, og for å unngå at energien ment for utstråling ved sending heller tar snarveien inn i mottakeren og brenner opp denne er det vanlig at mottakeren lukker så snart sendeknappen trykkes inn. Landstasjoner og spesielt kostbare skipsstasjoner vil ha "ekte" duplex, med adskilte antenner. For maritime MF og HF-systemer er adskilte antenner helt vanlig.

    For satellittkommunikasjon vil det vanligvis tildeles godt adskilte frekvenser for sending og mottak, hvor det rett og slett ikke er mulig for en antennes senderutstyr å sende på en frekvens den samme antennens mottaker kan forstå. For satellittkommunikasjon er det således umulig å kommunisere ved å rette paraboler direkte mot hverandre, man er avhengig av å gå via en satellitt med utstyr for motsatte frekvenser til å fungere som frekvensombytter.

    Simplex: I utgangspunktet ren enveiskommunikasjon, som kringkasting. Brukes også om semi-duplex for å skille det fra ekte duplex.

    Semi-duplex: Kommunikasjon i begge retninger, men ikke samtidig. Også omtalt som simplex, men dette kan også bety ren enveiskommunikasjon. Semi-duplex tillater toveiskommunikasjon uten å skille på frekvens, men forutsetter brukerdisiplin ved at operatøren slipper sendeknappen (eller holder kjeft, hvis man bruker blikkbokser med stram snor mellom) når han er ferdig med å snakke og skal begynne å lytte. På semi-duplex er mottakeren stengt når senderen er aktiv. AN-PRC77 er en velkjent semi-duplex HF-radio, og kommunikasjon mellom skip på VHF foregår også som semi-duplex.
    meh

  11. #10
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Transceiver: Transmitter-receiver. Brukes om utstyr som håndterer både sending og mottak i samme boks. Ikke veldig utbredt på VSAT, men det forekommer. Kan være plaget med cross-talk. Noen modeller har uheldige termiske egenskaper, ved at senderdelen produserer mye varme og slik hever støygulvet i mottakerdelen ved å varme opp de elektroniske komponentene og dermed øke deres egenstøy.

    Helt normalt på MF/HF/VHF, diverse håndholdt utstyr som maritim VHF og jaktradio er å regne som transceivere.

    Cross-talk: Smitte mellom flere linjer, i radiosammenheng ofte ment om at sendt og mottatt signal blander seg. På maritim VSAT med slepering er den et kjent svakt punkt. Fører til støy, og kan være et problem for flere enn bare de direkte involverte, ved at et mottatt signal på mottakerens mellomfrekvens blandes inn i signalet til senderen og sendes ut igjen. Hvis mottatt mellomfrekvens er 1200 MHz, ønsket mellomfrekvens for sending er 1000 MHz, og senderens LO er 12800 MHz ser resultatet slik ut:
    12800 + 1000 = 13800 MHz på ønsket signal ut
    12800 + 1200 = 14000 MHz på et uønsket tilleggssignal ut
    Den tredjeparten som skulle sendt på 14000 MHz vil da oppleve forstyrrelser på sitt signal.

    Kan også ramme på langt lavere frekvenser, for eksempel at vanlige strømkabler med 230 VAC 50 Hz ligger inntil stereoanleggets signalkabler og skaper dyp brumming på 50 Hz ut av høyttalerne.
    meh

  12. #11
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Balansert: Maritime paraboler trenger å holde seg pekende på satellitt selv når skipet beveger seg i grov sjø. Her finnes det tre ulike måter å løse det på:

    Vektbalansert antenne: Antennen konstrueres på et metallskjelett med kulelagre som lar den rotere tilnærmet friksjonsfritt i elevasjon og cross-level. I tillegg passer man på at det er like mye vekt foran elevasjonsaksen som bak, og like mye vekt til venstre for cross-levelaksen som til høyre for den, altså at man kan gå fra antennen i en hvilken som helst orientering og tyngdekraften vil ikke få den til å bevege seg. Antennen er utstyrt med en motor for hver akse, men i teorien skal disse kun måtte jobbe når man faktisk ønsker å endre antennens orientering feks ved satellittbytte. I praksis vil motorene måtte bistå litt, men så lenge kulelagrene er gode og vekten er korrekt balansert vil treghet gjøre minst 90 % av jobben med å holde antennen i ro mens båten under krenger, snur og stamper i uværet. Dette er for øvrig litt det samme konseptet som skipsartilleri av eldre årgang - ved å henge opp kanonen slik at opphengspunkt og tyngdepunkt sammenfaller vil kanonens elevasjon forbli noenlunde konstant gjennom skipets rullebevegelse, og man kan skyte presist når som helst, ikke bare akkurat når skipet passerer vater.

    En merkbar ulempe med vektbalansering er at man må være pinlig nøyaktig med vektfordelingen når man bygger, endrer eller reparerer en antenne, og til dels kan det medføre absolutte begrensninger på hva slags radioutstyr (BUC, converter, SSPA) den kan utstyres med. Selv det å bytte en ødelagt BUC med en ny av akkurat samme type kan gi problemer ved at den ene tilhørende kabelen ikke ligger likt som før reparasjonen. Selv på antenner med totalvekt på >200 kg er det ikke uvanlig å sette på eller ta av balanselodd helt ned i noen titalls gram for å få balansen perfekt. Enkelte vektbalanserte antenner har store vekter montert på skinner som følger aksene, slik at man sjelden legger til eller fjerner vekter, men snarere skyver dem millimeter for millimeter til balanse oppnås, og så låser disse.

    Gyrostabilisert antenne: Antennen er i grove trekk en vektbalansert antenne, men man trenger ikke være like perfeksjonist som på vektbalanserte antenner. I tillegg til vektbalansen er det nemlig en rekke vekthjul orientert i de ulike aksene, som spinner rundt i høy hastighet. Disse påfører antennen kunstig treghet, akkurat som sykkelhjulenes rotasjon bidrar til å stabilisere en sykkel. Denne kunstige tregheten gjør at antennen er nokså god til å holde antennen i ro når skipet beveger seg, men grunnleggende ubalanse i vektfordelingen må fortsatt kompenseres av antennemotorene. Disse antennene er mer tilgivende enn vektstabiliserte antenner når det gjelder montering av utstyr.

    Ved svikt i en eller flere gyromotorer vil antennens balanse forverres, og i ytterste konsekvens gjøre antennen ubrukelig, samt slite ut de andre motorene som skal kompensere for vektforskjeller.

    Gyrostabiliserte antenner er innen sivil maritim VSAT så godt som fullstendig utdødd i dag, med knapt noe nytt system levert siden 90-tallet. Like fullt er det ikke uvanlig at moderne vektbalanserte antenner omtales som "gyrostabiliserte" av eldre sjøfolk. Det kan være forvirringen skyldes at selv de nyeste typene skal tilkobles et gyrokompass for å fungere optimalt, men et gyrokompass er jo noe helt annet.

    "Rå makt"-antenner: Antenner som overhodet ikke baserer seg på treghet, men snarere meget kraftige motorer/hydraulikk for konstant aktiv kompensering for at underlaget er i bevegelse. Kan minne om bilindustriens lakkerings- og sveiseroboter i sine bevegelser og konsept. Mye tyngre enn alternativene. Lite utbredt sivilt.

    Vesentlig mer pinglete versjoner brukes ofte på kjøretøy, spesielt om det er meningen å parkere kjøretøyet før kommunikasjon etableres, slik at antennens styreelektronikk kun må måle og forholde seg til en evt konstant skråhet dersom man har parkert på ikke-horisontalt underlag.
    meh

  13. #12
    Korporal
    Ble medlem
    Aug 2011
    Innlegg
    706
    Pondusfaktor
    10

    Sv: Vi prater piss (DIS) 2016

    Når du skriver at gyro og rå makt er lite utbredt i dag, så antar jeg at det betyr at vektbalansert er det så som er rådene nå? I så fall litt overraskende (for en dummie) da det er den typen som høres minst avansert ut.

    Sent fra min E5823 via Tapatalk
    Ved kølle skal ondt fordrives!

  14. #13
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Vektbalansert er dominerende ja.

    Ulempen med vektbalansert er at man må være *virkelig* nazi på å få vekten til å stemme, og at de er så lite fleksible på hvilket utstyr man monterer på, siden en ubalanse som ikke kan korrigeres 100 % gjør antennen ubrukelig. Bransjen var lenge preget av en stor grad av skreddersøm, hvor den samme antennen kunne leveres med ørten ulike opsjoner for BUC/Converter+HPA (ulike både i effekt og produsent), noe som gjorde det praktisk umulig å balansere alle mulige konfigruasjoner korrekt på tegnebrettet. I tillegg kommer den faktoren at antennene, spesielt de større, leveres som byggesett, og selv med en standardkonfigurasjon var det individuelle variasjoner i vektfordeling pga kabling og waveguides, samt at hvis selve parabolen er glassfiber istedenfor metall er ingen av dem støpt helt like. Når da fabrikken måtte ta høyde for ørten ulike variasjoner i vekt og størrelse på elektronikken gav de opp å få antennene perfekt balansert fra fabrikk, men forutsatte at installerende tekniker var kompetent i større grad enn for gyro- og kraftbalanserte antenner. Dette har også vært et problem for polarisasjon, ikke bare ved at antennene ligger på skakke pga ubalanse, men også at feeden ikke er kalibrert fordi fabrikken har overlatt det til installatør, som gir blanke eller ikke får det til.

    I dag får man kjøpt noen antenner, spesielt de mindre, ferdig balansert og med polarisasjon ferdig kalibrert. Den dominerende aktøren i high-end segmentet fikk til dette ved å levere antenner med én eneste mulig kombinasjon av radioutstyr og avvise all form for skreddersøm, noe som har gjort at diverse kunder har avvist dem fordi de ikke kan godta de begrensningene dette medfører, blant annet en BUC som kort og greit er for liten i nordområdene hvor atmosfæren er slem, og at maks kabellengde mellom antenne og modem er begrenset av kvaliteten på coaxkabelen, man kan ikke bytte til fiberoptisk kabel som på "alle andre" antenner.

    Å lage en antenne med *perfekt* balanse høres enklere ut enn det er, så de andre balanseformene har vært eksistensberettiget i kraft av sin fleksibilitet og økte toleranse for slurv/unøyaktighet hos både produsent og installatør.
    meh

  15. #14
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Bane: (Fortsettelse på opprinnelig del)

    Høyelliptisk bane er en spesiell bane som ikke har fast høyde over jorden, ei heller sammenfaller banesentrum med jordens sentrum. Den brukes til dels for å dekke en påfallende svakhet ved geostasjonære baner, nemlig at satellittene havner under horisonten i polområdene og følgelig er ubrukelige. Delvis har man løst dette med lavbanesatellitter, men de krever et stort antall for å gi kontinuerlig dekning, og har kort levetid. Med høyelliptisk bane har man en håndfull satellitter (typisk 3) i samme bane, ved at banen er elliptisk, og jorden ligger inni den ene enden av ellipsen. Over den "uinteressante" siden av jorden passerer satellitten svært nære og i høy hastighet, tilsvarende en lavbanesatellitt, mens den på motsatt side, den interessante siden hvor brukerne er, tilbringer mye tid på å klatre opp til stor høyde (tilsvarende geostasjonære satellitter, eller enda høyere) og så komme ned igjen. Ved å gjøre dette på skrå i forhold til ekvator kan man produsere god dekning over feks det nordlige Canada i lang tid, før satellitten freser over det indiske hav og Australia i en voldsom fart før den klatrer opp igjen. Med 3 satellitter med jevn innbyrdes avstand oppnår man 24/7 dekning i det nordlige Canada. Ulempen er selvfølgelig at man behøver motoriserte antenner som kan finne og følge satellittene minutt for minutt, i motsetning til geostasjonære satellitter som kan benyttes av en "dum" parabol skrudd fast i veggen.

    Inklinert bane brukes ofte om en avart av geostasjonær bane. Den er ikke "ekte" geostasjonær, da den beveger seg litt nord og sør over ekvator, så den er bare geosynkron, dvs at den følger jordens rotasjon og ligger på (ca) samme lengdegrad konstant. Slike baner inntas gjerne av opprinnelig geostasjonære satellitter mot slutten av deres levetid. Å holde seg nøyaktig i geostasjonær bane krever stadig bruk av motorer, og satellitten har en begrenset forsyning av manøverfuel. Mot slutten av levetiden, når satellittens elektronikk fortsatt er tålig grei (solcellepaneler etc forringes over tid, men ikke ille nok til at satellitten slukner), men manøverfueltanken nærmer seg tom, reduserer eller avslutter man arbeidet med å holde nøyaktig bane, og lar naturen gå sin gang, slik at satellitten begynner å pendle nord og sør. Når inklineringen blir ille nok må man ha motorisert antenne for å følge den opp og ned, da vil den typisk brukes av operatører som har egnede antenner (som skip og fly), og ikke lenger til feks TV-kringkasting, som de fleste mottar med fastskrudd veggantenne.
    meh

  16. #15
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Radio Teletype/Radiotelex: Tekstmelding via radio, ofte HF, men har også en misjon på LF og lengre ned (VLF og ELF). Mye det samme som Telex over telefonlinje, hvis noen husker telefaxens forgjenger. I motsetning til fax kan man ikke sende "hva som helst" gjennom maskinen og få det overført som grafikk, man er begrenset til å taste inn meldinger med tall og bokstaver. Klassisk radio teletype (RATT) er ikke veldig utbredt i dag, da satellitt i stor grad har overtatt. Fortsatt litt aktuelt i polare strøk hvor geostasjonære satellitter ikke duger, samt brukere med veldig lite penger og gammelt materiell, som ikke kan ta seg råd til oppgradering, pluss spesielle militære formål.

    Av sistnevnte kan nevnes kringkasting på LF/VLF/ELF fra digre landstasjoner, hvor frekvensene er så lave at de ikke har kapasitet for stemmeoverføring, og strålingen dessuten kan trenge ned i sjøvann hvor ubåter kan oppfatte dem. Pga nevnte kapasitetsbegrensning vil slike meldinger ikke være formulert som "HMS Vengeance, dette er Northwood, gå til N 59 20 W 21 05, skyt missiler i henhold til krigsplan 11B, autentiseringskode 535, god save the queen! PS. Overbring til maskinist Dunne på skånsomst mulig måte at hunden hans er død.", siden atomkrigen ville være over innen overføringen var ferdig. Snarere vil meldingen se ut som feks "EHV", hvorpå sambandsoperatøren i samtlige ubåter titter i boken sin og ser om han finner en gyldig kombinasjon av "EHV" og for eksempel tidspunkt/dato. Kanskje betyr "EHV" på en mandag formiddag at HMS Astute skal gå til periskopdybde for å motta en lengre melding over annet samband, mens det resten av uken er en meningsløs melding som kan ignoreres av ubåtene, men forvirrer russerne.

    RATT over HF har såpass høy kapasitet at man kan skrive ordentlige tekstmeldinger med mening i, og er ikke helt uvanlig blant russiske fartøy langt nord, samt marinens overflatefartøy, eller ubåter som stikker opp en mast eller mer.
    meh

  17. #16
    Sersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    3.408
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Samband for dummies og nerder

    Kabel: Sånn greie som strøm og signaler går gjennom. Det finnes mange typer:

    Coax - Den klassiske sambandskabelen. Midt inni går en relativt tynn leder, deretter følger et eller annet materiale (mange typer finnes, ofte noe plastaktig skum) kalt dielektrikum, og så ligger en annen leder som et rør utenpå det hele, etterfulgt av ytterisolasjon, evt også noe armering. Kabelen skal ha en viss "impedans", den henger sammen med forholdet mellom senterlederens tykkelse og avstanden til ytterlederen, derav bruken av et eller annet skummateriale til å opprettholde avstanden også når kabelen bøyes. Veldig hard bøying vil endre kabelens impedans og øke kabelens demping, som gir dårlig stemning.

    Det desidert vanligste i sambandsbruk er 50 Ohm impedans (må ikke forveksles med Ohm motstand), men noen bruker også 75 Ohm, et impedanstall som ellers vanligvis assosieres med kringkasting/AV. Impedans vil også kunne variere med frekvens, den såkalte "UHF-connectoren" er et skrekkeksempel på dette. Nominelt 50 Ohm, og leverer fint på MF/HF-frekvenser, men om du faktisk prøver å bruke den på UHF-frekvenser vil du oppleve at impedansen blir helt feil.

    En solid regel er at signaldemping i kabelen henger sammen med lengden og frekvensen. For et gitt strekk på x meter kan man være begrenset av y dB akseptabel demping, og for å holde seg under grensen må man tilpasse enten kabeltypen eller frekvensen. Følgelig kan såkalte IF-systemer med 70/140 MHz i kabelen klare seg på lengre strekk enn systemer med L-bånd (950-2150 MHz) forutsatt at elektronikken som skal bruke signalet aksepterer samme y dB demping. Kabler som er standardisert av det amerikanske forsvaret har tradisjonelt vært benevnet RG, blant populære og relativt tynne kabler med 50 Ohm impedans kan nevnes RG-58, RG-214 og RG-223, mens RG-59 er ekstremt utbredt for 75 Ohm. Andre benevnelser finnes også, for eksempel er det noen som kalles LMR-250, LMR-400, LMR-600 osv, hvor tallet er "kaliber", altså at LMR-400 er 0.4 tommer tykk, LMR-600 er 0.6 tommer osv. Tykkere coax utviser generelt lavere demping enn tynn, og tillater lengre distanser på en gitt frekvens. På den annen side er den gjerne tyngre å installere og har større radius for hardeste akseptable bøy.

    Man setter ulike plugger ("connectorer") på coaxkabler alt etter hva man bruker den til og hvor tykk coaxkabelen er. En veldig vanlig og god plugg med støtte for høye frekvenser benevnes N, denne er stort sett 50 Ohm, men dessverre finnes også en 75 Ohm-versjon. Videre brukes SMA på veldig små og tynne kabler, støtter høye frekvenser, men er mekanisk lite solid. BNC er størrelsesmessig midt mellom N og SMA, har bajonettkobling istedenfor skrugjenger og er således svært kjapp å koble til og fra, men tryner på høye frekvenser. TNC er "gjenget BNC", like stor, støtter høyere frekvenser, men er altså en skrukobling istedenfor en bajonettkobling. F er på størrelse med TNC og BNC, gjenget, og dominerer på 75 Ohm-anlegg, så "alle" med parabol-tv og kabel-tv har brukt en, siden 75 Ohm er standard på disse.

    Cat5 (eller Cat5e, Cat6, Cat7 etc) - Populært kalt nettverkskabel. 8 ledere tvunnet parvis, med stadig mer fancy greier (hvert par omgitt av folie, hvert foliert par holdt adskilt med en plastgreie inni kabelen, hvert par tvunnet med ulikt antall omdreininger pr meter osv) for de høyere tallene. Høyere tall støtter høyere overføringshastighet og er ofte mer resistent mot støy og cross-talk.

    Fiberoptisk - Leder ikke strøm, men lys. Bruker gjerne veldig tynt glass (meget sjelden plast) som er rimelig bøyelig. Ekstrem kapasitet for overføring og støtter fantastisk lange strekk uten forsterkere, men krever selvfølgelig en haug med spesielt utstyr, både hva gjelder verktøy for installasjon og elektronikken som skal kobles til. Er også spesielt krevende på renslighet, en skitten plugg er et mareritt, og akkurat når pluggen skal sveises fast i glasset kreves en renslighet som overgår hva flinke husmødre utviser på kjøkkenet - her snakker vi teknisk sprit og mikroskop. Mer krevende å avlytte enn diverse vanlige kabler basert på strøm (men ikke umulig), og ikke plaget med cross-talk eller annen elektromagnetisk støy.

    Strømkabel, ofte benevnt PN, PR, PFXP osv ut fra egenskaper. Som oftest rimelig simple greier, kobberpølser i plast, uten tanke på impedans og sånt. Pluggene er jo våre vanlig støpsler hvis de skal inn i en stikkontakt, ellers brukes ofte kabelsko eller niter, hvor man stikker kobberpølsen (som gjerne består av flere tynne kobbertråder tvinnet sammen, noe som gir bedre bøyelighet enn én massiv kobbertråd av samme totale tykkelse) inn i den ene enden og klemmer til rundt den med egnet tang, og så skrur fast den andre enden av kabelskoen/niten i apparatets egnede klemmer.

    Droppkabel/patchesnor - Generell betegnelse på tynne kabler som er lette å jobbe med og gjerne brukes som en forlengelse på en tykkere kabel som gjerne er for hard og tung til å trekke inn den siste meteren til elektronikken inni skapet. Det er dessuten mye greiere at folk som jobber ved elektronikken snubler i en separat liten kabel og ødelegger den enn at de snubler i og ødelegger en lang, tykk kabel som koster timer og (hundre)tusenvis av kroner å erstatte. Man bare kobler den lille fra den store, kobler på en ny liten kabel, og så er man i gang igjen.

    Ikke overraskende skal man bruke riktig kabel. 75 Ohm coax på et 50 Ohm-anlegg gir unødvendig mye demping, og strømkabel brukt istedenfor coax blir virkelig bare elendighet.
    meh

Milrab - Milforum - Nettbutikk - Militært Utstyr - Friluftsliv


Tilpasset søk

Trådinformasjon

Users Browsing this Thread

1 stk leser denne tråden nå (0 er registrert og 1 er gjester)

Lignende tråder

  1. DIS: Samband
    By MMB in forum Fagdiskusjoner - DIS
    Svar: 132
    Nyeste innlegg: 06-09-17, 13:44
  2. Samband, TP-6
    By forsvaret1912 in forum 03 Utrangerte Sambandssystemer
    Svar: 0
    Nyeste innlegg: 17-07-11, 23:42
  3. Samband
    By Spesialjegern in forum 02 Felttriks
    Svar: 3
    Nyeste innlegg: 23-08-04, 11:30

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere innleggene dine
  •