Side 1 av 11 123 ... SisteSiste
Viser resultatene 1 til 40 av 401
  1. #1
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER



    Inspirert av tråden om andre verdenskrig 70 år etter, lanseres nå et nytt prosjekt: Første verdenskrig 100 år etter.
    Alle interesserte oppfordres til å komme med egne bidrag!

    Som tråden om andre verdenskrig vil dette være et veldig omfattende prosjekt, men ambisjonsnivået for denne tråden vil (ihvertfall for min del) være lavere. Målsetningen er ukentlige oppdateringer, slik at det ikke nødvendigvis vil komme nye innlegg hver dag. Det er selvfølgelig ikke til hinder for at folk skriver innlegg hyppigere, om de ønsker det.

    Til slutt: Jeg vet med meg selv at jeg ikke har muligheten til å holde liv i denne tråden selv. Jeg håper derfor at så mange som mulig vil være med på prosjektet, slik at vi får en kontinuerlig tråd med en god dekning av de viktigste hendelsene.

    Edit: Innspills- og diskusjonstråd etablert her: http://milforum.net/threads/63599-F%...12#post1164512

    Edit 2: Jeg kommer til å legge inn et tomt filler-innlegg etter hvert innlegg, som jeg så sletter når neste innlegg kommer. Årsaken er at twitter-knappen som alltid dukker opp på det til enhver tid siste innlegg i tråden fucker opp bredden på innlegget.
    Sist endret av Bestefar; 16-08-14 kl 17:49
    Beidh a lá leo

  2. Peshmerganor - Min kamp mot Kalifatet.



  3. #2
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    FRANZ FERDINAND MYRDET

    Idag, den 28. juni 1914, besøker erkehertug Franz Ferdinand Sarajevo, sammen med sin kone Sofie. Franz Ferdinand er tronfølgeren til den Østerrisk-Ungarske tronen, som nå innehas av Franz Josef I
    Bosnia hørte tidligere til det Ottomanske riket, men har vært okkupert av Østerrike-Ungarn siden 1878, og ble annektert i 1908. Dette provoserte serbiske nasjonalister, som sysler med ideer om et Stor-Serbia som også vil inkludere dette området som nå er under Østerrisk-Ungarsk kontroll. Det har etterhvert dannet seg serbiske organisasjoner som også er villige til å bruke vold for å oppnå sine mål, blant disse en organisasjon som er kjent som The Black Hand
    Slike grupperinger har i perioden frem mot 1914 gjennomført flere angrep mot Østerrisk-Ungarske myndighetspersoner, uten å ha hatt nevneverdig hell. I løpet av 1914 bestemmer imidlertid organisasjonen Den Sorte Hånd seg for å ta livet av Franz Ferdinand




    Om morgenen den 28.6.1914 beveger Franz Ferdinand seg gjennom gatene i Sarajevo i en bilkolonne. Den Sorte Hånd har allerede utplassert flere attentatmenn langs den planlagte ruten, bevæpnet med både bomber og skytevåpen. Ting går imidlertid ikke helt etter attentatmakernes plan: Kolonnen passerer to av deres utplasserte menn uten at disse foretar seg noe, og når den tredje attentatmannen slår til ved å kaste en granat mot kolonnen, lykkes han ikke med å skade tronfølgeren. Bomben detonerer under bilen som kommer bak Franz Ferdinand, og skader flere personer - men Franz Ferdinand er altså ikke blant dem. Attentatmannen svelger en cyanidpille og kaster seg ut i elva, men pillen viser seg bare å fremkalle brekninger, og han lykkes heller ikke å drukne seg i den 13 cm dype elva. Han blir pågrepet av politiet.
    Bilkolonnen med Franz Ferdinand fortsetter langs ruten, og ankommer etterhvert Rådhuset.

    Etter besøket på Rådhuset endrer Franz Ferdinand planene for resten av dagen, og bestemmer seg for å dra til sykehuset for å besøke de skadde fra det mislykkede attentatet. For å komme seg dit, kjører kolonnen tilbake igjen langs den samme veien, men tar til høyre et kvartal før åstedet for det forrige attentatet.
    Ved dette krysset venter Gavrilo Princip, medlem i Den Sorte Hånd på dem. Etter å ha hørt at det første attentatforsøket slo feil, har han bestemt seg for å slå til på returreisen.




    Når bilen med Franz Ferdinand nærmer seg, går Princip fremover og avfyrer to skudd fra en avstand på ca 1,5 meter. Det første skuddet treffer Franz Ferdinand i halsen, mens det andre treffer hans kone Sofie. Begge dør som en følge av skuddene.

    Princip pågripes umiddelbart etter attentatet, etter et mislykket selvmordsforsøk. Han er for ung til å dømmes til døden, og dømmes derfor istedet til 20 års fengsel. Princip pådrar seg imidlertid tuberkulose, og dør i fengselet i 1918. Av de øvrige involverte dømmes 5 til døden, mens 10 andre idømmes fengselsstraffer av ulik varighet. Av de dødsdømte henrettes 3 den 3. februar 1915, mens 2 får straffen redusert til fengsel.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Assassination_of_Archduke_Franz_Fer dinand_of_Austria


    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beidh a lá leo

  4. #3
    Sersjant 1. klasse
    Ble medlem
    Mar 2007
    Innlegg
    11.078
    Pondusfaktor
    8

    Julikrisen

    Tiden etter attentatet preges av posisjonering og usikkerhet. 29. Juni erklærer Kong George V 7 dagers landesorg, noe som blir fulgt opp av Tsar Nicholas II (som selvsagt ikke kan være noe dårligere) med 12 dagers landesorg.


    Tsar Nicholas II


    Kong George V

    I Sarajevo bryter det ut opptøyer og plyndring blant kroater og muslimer, rettet mot den serbiske befolkningen.
    Østerrikes hærsjef General Conrad von Hotzendorff ønsker en full invasjon, men trenger 16 dager til å mobilisere. Hærsjefen blir betegnet som en krigshisser som lenge har ventet på en anledning til å ta Serbia, nå har han endelig fått den unnskyldningen han trengte.
    Østerrikerne er derimot veldig bevisste på at de ikke ønsker å foreta seg noe så lenge Frankrikes president Raymond Poincare og statsminister Rene Viviani er på reise til Russland (denne skal ende 23. Juli), da dette ses på som en uheldig nærhet i disse krisetider. (Kommunikasjon mellom statsledere var selvsagt ikke like lettvint på den tiden).
    Ungarns statsminister Grev Istvan Tisza ønsker på sin side ingen handlinger som kan lede til krig med Russland.

    Tysklands ambassadør i Wien Grev Heinrich von Tschirschky fraråder ”forhastede tiltak for å gjøre opp med Serbia”.

    2. Juli sender Keiser Franz Josef et brev til hans tyske motstykke Keiser Wilhelm II der han takker for kondolanser. I dette brevet er det signaler om Østerrikes intensjoner ovenfor Serbia.
    Brevet kan leses i sin helhet på engelsk her.

    Lørdag 4.Juli begraves Erkehertug Franz Ferdinand i Artstetten slott.

    Budbringer for det tyske utenriksdepartement Victor Naumann ankommer Wien for å forsikre Østerrikerne om at de har Tysklands støtte dersom Russland skulle la seg provosere av Østerrikes handlinger.

    Stabssjef i Østerrikes utenriksdepartement Alexander Hoyos melder seg frivillig til å overbringe brevet fra Franz Josef og Leopold Berchtold (Østerrikes utenriksminister) til den tyske keiseren personlig. Han vil forsikre se om at det blir tolket så aggressivt som mulig.

    5. Juli ankommer Hoyos Berlin, hvor han møter med keiseren. Når Hoyos reiser hjem har han med seg ubetinget tysk støtte i det som blir beskrevet som en blank sjekk fra Keiser Wilhelm II.
    Se engelsk oversettelse av støtteerklæringen her.

    Keiser Wilhelm II

    Østerrike har nå det de trenger for å fortsette aggresjonen mot Serbia.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beards don't kill people, people with beards kill people.

  5. #4
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Allianser og maktforhold

    Europa er på denne tiden preget av et system med allianser som de største nasjonene har inngått med hverandre for å balansere maktforholdene på kontinentet. Særlig Frankrike føler behov for en motvekt mot sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Frankrike har allerede tapt en krig mot Tyskland i 1870-71 som bla innebar at Frankrike måtte avstå Alsace og Lorraine til Tyskland, og forholdet mellom Frankrike og Tyskland er fortsatt anstrengt.

    Tyskland har hatt vekslende forhold med Russland - på et tidspunkt var Tyskland og Russland allierte, noe særlig Otto von Bismarck så som viktig for å unngå krig på to fronter. Den alliansen har imidlertid ikke holdt (mye pga uenighet med Østerrike-Ungarn over Balkan), og alliansen som er kjent som Sentralmaktene utgjør nå Tyskland, Østerrike-Ungarn, og Italia.

    På den andre siden står alliansen som gjerne kalles Trippelententen. Frankrike og Russland inngikk allianse i 1892 etter at avtalen mellom Tyskland og Russland ikke ble fornyet, for å skape en motvekt mot sentralmaktene. Avtalen innebærer at hver av partene forplikter seg til å erklære krig mot sentralmaktene dersom den andre parten blir angrepet av disse - og den forplikter også partene til å mobilisere dersom noen av sentralmaktene skulle mobilisere. For Tysklands vedkommende innebærer den Franko-russiske alliansen at en krig mot en av disse maktene vil medføre en betydelig risiko for en tofrontskrig.

    Storbritannia inngikk senere en serie av avtaler med Frankrike og Russland. Avtalene gjorde ikke Storbritannia til en formell alliert, men de innebærer likevel en britisk link til den franko-russiske alliansen, som nå altså blir kjent som Trippelententen.



    http://en.wikipedia.org/wiki/Central_Powers
    http://en.wikipedia.org/wiki/Triple_Entente

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beidh a lá leo

  6. #5
    Sersjant 1. klasse
    Ble medlem
    Mar 2007
    Innlegg
    11.078
    Pondusfaktor
    8


    Leopold Berchtold
    (Eller som hans mor valgte å døpe ham: Leopold (Anton Johann Sigismund Josef Korsinus Ferdinand) Graf Berchtold von und zu Ungarschitz, Frättling und Püllütz)




    Berchtold mottar 13. juli telegram fra sin utsending til Sarajevo, Friedrich von Wiesner. Von Wiesner mener det ikke er noen indikasjon på at de serbiske myndigheter hadde noe med attentatet å gjøre, Berchtold ser dog ingen grunn til å videreformidle dette til Franz Josef, snarere tvert i mot.

    Berchtold har i samtaler med Ungarns utenriksminister Tisza lovet overbevist ham om å støtte Berchtold ved å garantere at det ikke vil bli fremstilt noen territorielle krav, dette er derimot en bløff ettersom Serbia i realiteten allerede har blitt delt opp på papiret.
    Den samme Tisza har sendt flere brev til Franz Josef der han nærmest trygler om en mild behandling av Serbia. Berchtold ser dog nok en gang en mulighet til å påvirke retningen konflikten går ved å holde tilbake disse brevene, Franz Josef mottar dem aldri.

    Østerrikerne har bestemt seg for å skrive et notat i form av et ultimatum som Serbia ikke kan godta, for å fremprovosere et avslag.
    Både Italia og Russlands ambassadør til Østerrike har nå oppdaget hva som er i gjære, og advarer St. Petersburg om at Østerrike planlegger avgjørende handlinger mot Serbia. Russland som militært sett fremdeles er redusert etter den russisk/japanske krigen er på ingen måte komfortabel med utviklingen.
    Etterhvert sprer nyheten seg videre i de diplomatiske kretser, og den britiske ambassadøren melder også hjem at Østerrike planlegger noe.

    Berchtold avlegger 18. juli den britiske ambassadøren Sir Maurice de Bunsen et besøk, i etterkant av møtet noterer Bunsen at Berchtold var usedvanlig pratsom og behagelig.

    19. juli møtes det østerriske ministerrådet i hemmelighet. I løpet av møtet bestemmer de seg for at Serbia ”skal bli slått til jorden”. Ministerrådet setter seg så ned og skriver ultimatumet.
    (Ultimatumet kan leses i engelsk versjon her, og orginalversjon her.)
    Tysklands ambassadør til Østerrike melder tilbake til sin overordnede etter å ha sett det, at notatet er formulert slik at Serbias aksept praktisk talt er utelukket.

    Mens dette dramaet utspiller seg sitter den tyske keiseren i ro og fred på det årlige cruiset sitt opp og ned norskekysten. Han vil senere måtte reagere på det som har utspilt seg i hans fravær.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beards don't kill people, people with beards kill people.

  7. #6
    Sersjant 1. klasse
    Ble medlem
    Mar 2007
    Innlegg
    11.078
    Pondusfaktor
    8
    Etter at Franz Josef har mottatt ultimatumet til gjennomlesing besøker Berchholdt ham på Bad Ischl og får en godkjenning til å bruke det.
    Den russiske utenriksministeren Sergei Sazonov går ut og advarer tysklands ambassadør Grev Fridrich von Pourtales om at Russland ikke vil tillate Østerrike-Ungarn å gjøre militære tiltak mot Serbia.
    Østerrike venter til Frankrikes president og statsminister forlater Russland 23. juli før de sender ultimatumet. Før dette har det vært til gjennomlesing i Tyskland, hvor statssekretæren Arthur Zimmermann kommenterer at han mener den er for skarp, dette hindrer dog ikke Østerrikerne, som 06:00 på kvelden 23. Juli leverer ultimatumet med svarfrist på 48 timer. Bare for å være sikker har sendebudet Baron Wladimir von Giesl blitt instruert til å ikke godta noe svar, uansett hva det måtte være.


    Baron Wladimir von Giesl


    Nicolai Pasic, Serbias statsminister, har med seg store deler av kabinettet på en valgkamptur sør i landet i forbindelse med det kommende valget. Pasics stedfortreder finansminister Lazar Paču mottar derfor ultimatumet, med beskjed om at de hadde 48 timers svarfrist og Østerrikes delegasjon kom til å forlate landet umiddelbart dersom svaret ikke var tilfredstillende. Pacu prøver å kjøpe tid ved å si at han trenger statsminister og kabinett tilstede for å ta en avgjørelse (kommunikasjon var som kjent litt mer tungvint uten mobiltelefoner). Giesl sier dog (i tråd med instruks) at Pacu kan gjøre hva han vil, men klokken går...




    Nicolai Pasic

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beards don't kill people, people with beards kill people.

  8. #7
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    16.533
    Pondusfaktor
    54
    Også det norske utenriksdepartement følger nøye med på hva som nå skjer i Europa. Noen telegrammer og brev fra (og til) norske ambassader til (og fra) Utenriksdepartementet i tiden 25. til 31. juli finnes her (lenke).

    Hastetelegrammet fra den norske ambassaden i Wien til utenriksministeren 25. juli lyder:
    Serbiske svar er tilfredsstillende.
    Diplomatiske forbindelse afbrudt.

    Utenriksministeren sender 27. juli beskjed til den norske ambassadør i London Benjamin Vogt, til hans hjem på Lillehammer der han skal være på sommerferie, om at han snarest må reise tilbake til London, og må oppsøke utenriksminsteren på gjennomreisen i Kristiania. Det kommer straks telegram tilbake fra Lillehammer om at Vogt er på fottur i Jotunheimen og ikke mulig å få tak i, men er ventet tilbake til Lillehammer 3. august. Det var før mobiltelefonens tid. Ambassadøren i Paris, Fritz Wedel Jarlsberg, som tydeligvis også er på sommerferie i Norge, blir oppringt fra departementet 27. juli kl. 12.45 med beskjed fra utenriksministeren om at han snarest må vende tilbake til Paris. Wedel Jarlsberg sier at det er umulig for ham å reise samme dag, men sier han vet hva han har å gjøre.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  9. #8
    Sersjant 1. klasse
    Ble medlem
    Mar 2007
    Innlegg
    11.078
    Pondusfaktor
    8
    Ultimatumet blir gjort kjent for den britiske regjeringen. Britene vil dog helst ikke blande seg, av flere grunner. De ønsker å fremstå nøytrale, og de er redde for at en ubetinget støtte til Russland vil kaste bensin på bålet og få Russland til å bli for agressive mot Tyskland/Østerrike. Britene har også i lengre tid forsøkt å normalisere forholdet sitt til Berlin, og er redde for å ødelegge dette arbeidet.

    Det er mulig britene fremsto litt for upartiske i sin kommunikasjon med tyskerene, da de holdt frem faren for en krig mellom fire stormakter i Europa (Tyskland, Russland, Frankrike og Østerrike/Ungarn), og med dette lot det fremstå som at britene ikke kom til å innvolvere seg. Tysklands ambassadør rapporterte tilbake til sine at tallet fire ble fremhevet.

    Ettersom Giesl allerede vet utfallet av ultimatumet begynner de å pakke ned kontoret og brenne sensitive dokumenter allerede morgenen etter (24. juli). Planen er å ta toget ut av Beograd umiddelbart etter at fristen er gått ut.
    Pasic ankommer Beograd 05:00 samme morgen, og må nå ta stilling til ultimatumet. Han velger å offentliggjøre det for å prøve å høste sympati i de andre nasjonene. Dette virker til en viss grad, da verden blir forferdet over kravlisten til Østerrike. Kronprins Alexander I rådfører seg med Russland, Russland anbefaler dem å opptre med ekstrem forsiktighet. Svaret fra Russland kan leses her.

    Samtidig har offentliggjøringen en annen effekt, da ultimatumet blir trykket i en norsk avis, og lest opp for Keiser Wilhelm.

    Russerene begynner etter hvert å forberede en mobilisering.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beards don't kill people, people with beards kill people.

  10. #9
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46
    Den tyske flåten befinner seg for tiden i norsk farvann. I dag kaller Tyskland hjem sine skip i Hochseeflotte fra Norge, for å være forberedt i tilfelle krig. Flåten samles utenfor Skudenes, før den setter kursen sørover.

    Den tyske marinen har i lengre tid drevet et intenst våpenkappløp med Royal Navy. Royal Navy har tradisjonelt vært den desidert mektigste marinen i verden. admiral Alfred von Tirpitz har imidlertid allerede fra slutten av 1800-tallet arbeidet intenst med en opprustning av den tyske flåten, med det mål for øye å kunne utfordre Royal Navy. For å oppnå dette trenger Tirpitz ikke nødvendigvis flere skip enn Royal Navy - britenes verdensomspennende imperium medfører at også flåten må spres, mens tyskerne kan konsentrere sin i Nordsjøen, og dermed oppnå tilstrekkelig lokal styrke til å true Royal Navy. Målet er å oppnå et forhold på 2:3 i forhold til Royal Navy's styrke.

    Den tyske opprustningen fører etterhvert til bekymring i Storbritannia, og britene svarer med sin egen opprustning av Royal Navy for å møte den tyske utviklingen. Dette krever imidlertid voldsomme ressurser. Opprinnelig har britenes strategi vært basert på å ha en marine som er minst like sterk som verdens nest største og tredje største marine sammenlagt. Britene kommer imidlertid fram til at man ikke har økonomi til å opprettholde denne strategien, og den erstattes etterhvert av en strategi som går ut på å ha en marine som er minst 60% sterkere enn verdens nest største marine. Prosessen ledes innledningsvis av Jackie Fisher, men i 1910 går han av, og Winston Churchill overtar som First Lord of the Admiralty

    Utviklingen er imidlertid ikke bare kvantitativ - i 1906 sjøsetter britene HMS Dreadnought. De teknologiske forbedringene dette skipet representerer var så store at dette gjerne omtales som "the dreadnought revolution", og slagskip kategoriseres etter dette gjerne som enten "dreadnought" eller "pre-dreadnought", da slik at sistnevnte type skip gjerne vurderes som foreldet i møte med dreadnought-skip.
    Blant de store fordelene med skipet er særlig nye dampturbiner som gir økt hastighet, og ny bevæpning som i langt større grad fokuserer på å få montert størst mulig skyts. Mens eldre skip gjerne hadde kanoner av flere ulike (og mindre) kalibre, består HMS Dreadnoughts hovedbevæpning av 10 stk 305mm kanoner, montert i dreibare tårn med to kanoner hver. Dette gir en dramatisk mye bedre ildkraft på langt hold. Det har også andre fordeler: Et større antall kanoner av samme kaliber innebærer mindre arbeid på ballistiske beregninger, ettersom man nå ikke trenger separate beregninger for flere ulike kalibre.

    Sjøsettingen fører som nevnt til en teknologisk revolusjon, og andre lands mariner (Tysklands inkludert) begynner etter 1906 å konstruere sine egne dreadnoughter.

    HMS Dreadnought

    I juli 1914 har Royal Navy 49 slagskip, mens Tyskland har 29. Dette inkluderer - for begge flåtene - flere dreadnoughts. Tyskerne har imidlertid i den siste perioden begynt å fokusere på andre typer fartøy: U-båter.


    http://en.wikipedia.org/wiki/Anglo%E...aval_arms_race
    http://en.wikipedia.org/wiki/Naval_w...of_World_War_I
    http://en.wikipedia.org/wiki/High_Seas_Fleet

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beidh a lá leo

  11. #10
    Sersjant 1. klasse
    Ble medlem
    Mar 2007
    Innlegg
    11.078
    Pondusfaktor
    8
    27 Juli

    Keiser Wilhelm returnerer til Potsdam for å styre Tyskland.

    Den britiske flåten avslutter en storøvelse, men istedenfor å gå tilbake til rutineoperasjoner blir de satt på krigsfot i tilfelle krisen i sentral-Europa utvikler seg i feil retning.





    Joseph Jacques Césaire Joffre

    Tyskland går ut offentlig og fraråder Østerrike mot å akseptere britiske meklingsfremstøt
    Frankrikes stabsjef Joseph Jacques Césaire Joffre og krigsminister Adolphe Marie Messimy uttrykker et håp, via deres militærattache til den franske ambassaden i St. Petersburg, om at Russland vil ta opp Østfronten dersom krig bryter ut.



    Adolphe Marie Messimy


    Frankrike sender samtidig ut en varslingsordre for mobilisering.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beards don't kill people, people with beards kill people.

  12. #11
    Sersjant 1. klasse
    Ble medlem
    Mar 2007
    Innlegg
    11.078
    Pondusfaktor
    8

    Krigserklæring!

    Den serbiske stabsjefen blir tatt til fange i Budapest på vei hjem fra ferie. Overraskende nok blir han sluppet fri på ordre fra høyeste hold, og deretter eskortert til grensen til Serbia.

    Klokken 11:00 på morgenen 28. Juli blir følgende telegram sendt fra Østerrike til Serbia. På tross av Serbias ydmykende knefall for Østerrikes ultimatum viser Østerrike ingen nåde. Det er nå erklært krig!

    [Telegraphic]Vienna, July 28, 1914

    The Royal Serbian Government not having answered in a satisfactory manner the note of July 23, 1914, presented by the Austro-Hungarian Minister at Belgrade, the Imperial and Royal Government are themselves compelled to see to the safeguarding of their rights and interests, and, with this object, to have recourse to force of arms. Austria-Hungary consequently considers herself henceforward in state of war with Serbia.


    COUNT BERCHTOLD
    Den britiske utenriksministeren Edward Grey prøver å kalle inn franske, tyske og italienske diplomater for å kjøle ned krisen, men får lite gehør, ingen av dem er interessert.

    Den tyske kansleren Theobald von Bethmann-Hollweg hevder seg lurt av østerrikerne, og tilbyr sin fratredelse til Keiseren. Keiseren avslår tilbudet med utsagnet "du har laget denne suppen, nå får du spise den også".
    Kansleren lufter sin frustrasjon over østerrikerne i et telegram til Tysklands ambassadør i Østerrike.

    Østerrike følger opp krigserklæringen med å åpne ild med artilleri mot Beograd fra andre siden av Donau.

    Etterhvert når også informasjonen om krigserklæringen frem til St. Petersburg, hvor Frankrikes ambassadør er rask til å garantere Russland Frankrikes fulle støtte.

    Snøballen har begynt å rulle, det skal gå flere år og mangfoldige millioner menneskeliv før den stopper.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beards don't kill people, people with beards kill people.

  13. #12
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    16.533
    Pondusfaktor
    54
    Alle landene som nå truer eller trues av krig har en kombinasjon av stående hær og mobiliseringshær (reserver). Noen har verneplikt, andre ikke. Det er svært forskjellig fra land til land hvor lang trening de stående styrkene har, og hvor godt trenet reservene er. Det er også variabelt hvor godt de er utrustet, og hvor hurtig en mobilisering og sammendraging av reservene kan gjøres. F.eks. hadde Tyskland verneplikt med 2 eller 3 års førstegangstjeneste og deretter plikkttjeneste som reservist, mens Storbritannia hadde en ren vervet hær og innførte først verneplikt i 1916.

    Den russiske hær var den tallmessig største. Den hadde en fredsstyrke på 1.445.000 mann og var i 1914 ved full mobilisering på 5 millioner mann. Den tyske hær (som egentlig besto av fire hærer, den prøyssiske, den bayerske, den württembergske og den saksiske, disse var delvis, men ikke fullstendig, integrerte) hadde en fredsstyrke på 865.000 mann og en mobiliseringsstyrke på ca. 3.820.000. Frankrike hadde en stående hær på 827.000 mann og en total mobiliseringsstyrke på 3.750.000 mann. Østerrike-Ungarn hadde en stående hær på 478.000 mann og en total mobiliseringsstyrke på 2.300.000 mann. Belgia hadde en stående hær på 48.000 mann som ved mobilisering ble til en hær på 117.000 mann.

    Storbritannia hadde som sagt ikke verneplikt, men en vervet hær på 400.000 mann. Av disse var 100.000 stasjonert i koloniene og kun ca. 150.000 var i Storbritannia klare til bruk i en krig på kontinentet. Ellers rådde britene over bl.a. den indiske hær på 150.000 mann.

    Alle landene ville i løpet av krigen verve eller utskrive mange ganger så mange soldater som mobiliseringshærene utgjorde i 1914. I Storbritannia vervet man straks mange frivillige, og i tillegg kom frivillige kanadiske, australske, new-zealandske og syd-afrikanske.

    Totalt vil det i løpet av krigen 1914-1918 delta i den russiske hær 19 millioner mann, i den tyske hær 13,25 millioner mann, i den franske hær 8,2 millioner mann, i den østerriksk-ungarske hær 9 millioner mann, i den belgiske hær 380.000 mann og i den britiske hær 9,5 millioner mann (inklusive kanadiere, australiere, indere etc.). Av disse vil minst 10 millioner bli drept og minst 22 millioner bli såret, av disse minst 7 millioner arbeidsuføre for resten av livet.


    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  14. #13
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    18.706
    Pondusfaktor
    76

    Første fly over Nordsjøen

    I skyggen av krigen flyr i dag den norske marineoffiseren, polfareren og flyveren Tryggve Gran som førstemann over Nordsjøen. Han tar av med sin Bleriot fra Cruden Bay i Skottland, og lander på Jæren drøyt fire timer senere.



    En Bleriot av samme type som nordmannen brukte. Ingenting å si på tilgangen til frisk luft eller utsikt.

    Han ble premierløytnant i Hærens Flyvevåpen i 1914. Tryggve Gran melder seg i 1916 som frivillig til Royal Flying Corps, med kanadisk identitet av hensyn til den norske nøytraliteten, stiger i gradene til major og blir dekorert med DFC og MC. Etter krigen møtte han den tyske flyveren Hermann Göring, senere kjent for andre ting, og de to fant ut at Gran sannsynligvis skjøt ned Göring i 1917, selv om det ikke er formelt bekreftet. Under andre verdenskrig blir Gran med i NS, noe han blir dømt for i 1948.



    http://en.wikipedia.org/wiki/Tryggve_Gran

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  15. #14
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46
    TYSKLAND OG RUSSLAND I KRIG

    I Tyskland er Serbias delvise aksept av ultimatumet fra Østerrike-Ungarn (8 av 10 punkter ble godatt) blitt godt mottatt. Den 28. juli (før krigserklæringen) beskriver Kaiser Wilhelm den såkalte "Halt in Belgrade"-planen for von Jagow, sin utenriksminister:

    I propose that we say to Austria: Serbia has been forced to retreat in a very humiliating manner and we offer our congratulations. Naturally, as a result, no more cause for war exists, but a guarantee that the promises will be carried out is probably necessary. That could be secured by a temporary military occupation of a portion of Serbia, similar to the way we left troops in France in 1871 until the billions were paid. On this basis I am ready to mediate for peace with Austria. Submit a proposal to me along the lines I have sketched out, to be communicated to Vienna
    Etter at tyskerne blir kjent med krigserklæringen, sender tyskerne flere telegrammer til Østerrike-Ungarn for å fremheve behovet for en fredelig løsning, uten å få svar. Tonen i telegrammene blir mer og mer irritabel. Når tyskerne i tillegg via Italia får kjennskap til at Serbia muligens er villige til også å goda de siste punktene i ultimatumet, sender Bethmann [den tyske kansleren] følgende telegramm til Østerrike-Ungarn:

    Please show this to Berchtold [Østerrisk utenriksminister] immediately and add that we regard such a yielding on Serbia’s part as a suitable basis for negotiations along with an occupation of a part of Serbian territory as a pledge

    Theobald von Bethmann-Hollweg, den tyske kansleren

    Disse telegrammene møter imidlertid liten forståelse hos Bercthold, som insisterer på at selv om Serbias etterkommelse ville vært akseptabelt før krigserklæringen, innebærer krigstilstanden en endring i tilstanden som også endrer Østerrike-Ungarns holdning til Serbia og betingelser for fred.

    Dette møtes med bekymring hos Bethmann, som svarer med følgende telegrammer:

    The refusal of every exchange of views with St. Petersburg would be a serious mistake, for it provokes Russia precisely to armed interference, which Austria is primarily concerned in avoiding. We are ready, to be sure, to fulfill our obligations as an ally, but we must refuse to allow ourselves to be drawn by Vienna into a world conflagration frivolously and in disregard of our advice. Please say this to Count Berchtold at once with all emphasis and with great seriousness.


    If Austria refuses all negotiations, we are face to face with a conflagration in which England will be against us . . . under these circumstances we must urgently and emphatically urge upon the consideration of the Vienna Cabinet the adoption of mediation in accordance with the above honourable conditions. The responsibility for the consequences which would otherwise follow would be, for Austria and us, an uncommonly heavy one


    Disse telegrammene blir ikke imøtekommet.
    Samtidig fører imidlertid andre hendelser til at snøballen fortsetter å rulle.

    Russland, hvis interesser i Balkan-området hovedsakelig er knyttet til Serbia, iverksetter den 29. juli delvis mobilisering som følge av Østerrike-Ungarns krigserklæring mot Serbia. Den 30. juli informerer tsar Nicolai kaiser Wilhelm om dette. I Tyskland oppfattes dette som en trussel - samtidig som en russisk mobilisering også etter tyskernes oppfatning gir Tyskland "casus belli", altså slik at de kan erklære krig mot Russland og samtidig få Russland til å fremstå som aggressoren. I Tyskland sees dette på som ønskelig, ettersom man er overbevist om at en krig mellom Tyskland og Russland på ett eller annet tidspunkt uansett vil komme, og russisk opprustning gjør at Tyskland frykter at Russland vil bli for sterke om krigen ikke kommer snart. Man ønsker imidlertid ikke å fremstå som aggressoren. Den russiske mobiliseringen endrer derfor Bethmanns innstilling betraktelig.


    Vladimir Suhkomlinov, russisk krigsminister, som insisterte på full mobilisering i disputter med tsaren

    Tsar Nicholas II

    Tyskland, som har gitt Østerrike-Ungarn garanti om støtte nettopp med sikte på en eventuell russisk innblanding, sender som følge av dette et ultimatum til Russland - dersom russerne ikke innstiller mobiliseringen innen 12 timer, vil Tyskland erklære krig mot Russland.

    Russerne svarer med å tilby forhandlinger om vilkår for demobilisering. Dette nekter tyskerne å godta, og de erklærer dermed krig mot Russland den 1. august. Samtidig beordres full mobilisering i Tyskland. Mobilisering i Tyskland har mer dramatiske konsekvenser enn for andre land - etter de planer som er lagt, innebærer mobilisering i Tyskland ikke bare at tropper skal stilles klare for krig, men også at de forhåndslagte planene for krig skal iverksettes. Dette innebærer at en tysk mobilisering setter Tyskland nærmest på autopilot mot en europeisk storkrig.



    Den 1. august er altså Serbia i krig med Østerrike-Ungarn, hvis allierte Tyskland er i krig med Russland. Russland er imidlertid alliert med Frankrike, noe som innebærer at tyskerne nå har potensielle motstandere på to fronter. De sender derfor meldinger til Frankrike, hvor de krever at franskmennene holder seg nøytrale i konflikten. Disse meldingene blir ikke besvart.

    Tyskland og Russland er forøvrig ikke de eneste landene som mobiliserer i disse dager - Østerrike-Ungarn, Belgia, og Tyrkia beordrer mobilisering den 31. juli. Britene mobiliserer marinen den 1. august, mens Frankrike beordrer full mobilisering samme dag.


    http://en.wikipedia.org/wiki/July_Crisis#Russian_mobilization

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Sist endret av Bestefar; 01-08-14 kl 12:46
    Beidh a lá leo

  16. #15
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten - Tysklands planer for krig

    Tysklands krigserklæring mot Russland og Russlands allianse med Frankrike innebærer at Tyskland nå etter all sannsynlighet står overfor en tofrontskrig mot tallmessig overlegne styrker. Dette er imidlertid - gitt alliansen mellom Russland og Frankrike - slett ikke uventet, og Tyskland har basert sine planer på at en krig med ett av landene Russland/Frankrike også vil innebære krig med det andre.

    Tysklands planlegging er videre basert på at Russlands mobilisering av de væpnede styrkene vil være meget tidkrevende – slik at Russland i de innledende fasene ikke anses å ville utgjøre en nevneverdig trussel. Planen er derfor å angripe Frankrike først, ta Paris hurtig i en rask seier, og dermed slå Frankrike ut av krigen – og samtidig forhindre britisk involvering på landjorden. Deretter kan hele den tyske hæren konsentrere seg om å møte russerne på østfronten. Den forrige krigen mellom Tyskland og Frankrike (den franko-prøyssiske krigen 1870-1) endte nettopp med en rask, tysk seier, noe som gir håp om at en ny rask seier er mulig.

    For å oppnå en rask seier i vest, har imidlertid tyskerne kommet frem til at grensen mellom Tyskland og Frankrike må unngås. Terrenget er vanskelig, og den franske hæren er også konsentrert i det området. For å overrumple franskmennene, baserer den tyske planen seg på å gå via Belgia, for så å dreie sørover og angripe Frankrike over den tynnere forsvarte grensa mellom Frankrike og Belgia. Den vestre/høyre flanken av de tyske styrkene skal da kunne omgå de franske styrkene og avskjære Paris, som da bør falle relativt raskt. Denne planen er kjent som Schlieffen-planen, etter grev von Schlieffen




    http://en.wikipedia.org/wiki/Schlieffen_Plan


    For å oppnå denne planen har tyskerne 7 armeer som skal settes inn på vestfronten, mens den siste (8. arme) holdes igjen som reserve.
    http://en.wikipedia.org/wiki/German_Army_order_of_battle_(1914)


    Planen om å omgå den fransk-tyske grensa innebærer at tyske styrker må gå gjennom Belgia. Den 2. august sender Tyskland et ultimatum til Belgia, hvor de krever fri passasje for sine styrker på vei til Frankrike. Samme dag krysser tyske styrker grensa til Luxemburg, som forberedelse til angrepet mot Frankrike. Belgierne avslår ultimatumet den 3. august - samme dag garanterer Storbritannia Belgias nøytralitet, noe som for Tyskland innebærer at krig mot Belgia også vil innebære krig mot England.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Beidh a lá leo

  17. #16
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Tyskland i krig med Frankrike, Storbritannia og Belgia

    Tyskland har som nevnt startet sine forberedelser for å iverksette Schlieffen-planen, etter at tyske krav om at Frankrike skulle holde seg nøytralt i forhold til konflikten med Serbia og Russland ikke ble etterkommet. Den 3. august erklærer Tyskland krig mot Frankrike.
    Storbritannia har som nevnt garantert for Belgias nøytralitet, og Belgia nekter Tyskland fri passasje på vei mot Frankrike. For Tyskland finnes det imidlertid ingen måte å oppnå en rask seier over Frankrike på uten å gå gjennom Belgia. Den 4. august erklærer dermed Tyskland krig mot Belgia. Storbritannia fremsetter så et ultimatum overfor Tyskland, og krever at Belgias nøytralitet respekteres. Dette ultimatumet har en frist til midnatt 4. august. Når dette ikke blir besvart tilfredsstillende, erklærer Storbritannia krig mot Tyskland.
    Samtidig erklærer Italia - til tross for alliansen med Tyskland og Østerrike-Ungarn - at landet anser seg som nøytralt i den pågående konflikten.

    Alle fire stormakter i Europa er dermed i krig. For statsoverhodene i tre av dem er det også snakk om krig på tvers av familiebånd; Kaiser Wilhelm II, Kong George V og Tsar Nicolas II er søskenbarn. Etter de siste krigserklæringene skal Kaiser Wilhelm ha uttalt:

    To think that George and Nicky should have played me false! If my grandmother had been alive, she would never have allowed it
    I London sitter Storbritannias utenriksminister Sir Edward Grey og følger hendelsene i Europa. Når kvelden nærmer seg, og gatelampene tennes, kommenterer han situasjonen slik:

    The lamps are going out all over Europe, we shall not see them lit again in our life-time

    Sir Edward Grey

    Et animert kart som oppsummerer julikrisen og krigsutbruddet kan sees her: http://www.the-map-as-history.com/demos/tome06/

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Sist endret av hvlt; 04-08-14 kl 21:51
    Beidh a lá leo

  18. #17
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten - Invasjon!

    Krigen på vestfronten er nå et faktum, og etter å ha okkupert Luxembourg den 2. august, invaderer Tyskland Belgia den 4. august. Tyskland har dårlig tid - Frankrike må overrumples og beseires raskt, dersom Tyskland skal realisere planen om å fristille hæren til å møte den russiske hæren på østfronten når den blir klar.
    Dette innebærer at marsjen gjennom Belgia må gjennomføres så raskt som overhodet mulig. Stemningen i Tyskland er imidlertid god - man har god tro på at denne krigen kommer til å bli kortvarig og suksessrik.


    Tyske soldater på vei mot vestfronten - skriften på toget betyr "Utflukt til Paris" og "på gjensyn på Boulevarden", og gjenspeiler holdningene til krigen på dette tidspkt

    Belgierne har imidlertid konstruert flere festninger som tyskerne må overvinne hurtig om planen skal holde. Den 5. august når tyskerne Liege ved elven Meuse, hvor belgierne har konstruert flere festningsverk. De sentrale forsvarsverkene er 12 fort konstruert rundt byen (se kart under)


    Festningsverk rundt Liege(=Lüttich). Kun de blå eksisterte i 1914.

    Eksempel på fort

    I nord angriper tyskernes 34. brigade mot Pontisse og Herstal, og slår seg inn i bebygde områder. Her kjempes det fra hus til hus, mens angriperne beskytes av festningsverk. Tyskerne presser seg først gjennom med betydelige tap, men et belgisk motangrep tvinger dem til å trekke seg tilbake til Meuse.
    Også lenger sør møter tyskerne vanskeligheter - terrenget er vanskelig å manøvrere i, og angriperne møter kraftig beskytning fra belgiske festningsverk. Tyskerne klarer å presse seg frem til Boncelles, men må også her trekke seg tilbake.
    Tyskerne lykkes imidlertid i å krysse elva og å kjempe seg inn i Liege. Angrepene fortsetter også gjennom 6. og 7. august, og tyskerne lykkes med å ta citadellen


    Tysk infanteri under fremrykning

    Belgiske soldater utenfor Liege


    Belgierne har dermed bitt godt fra seg i åpningsfasen, og har gitt tyskerne større problemer enn ventet. Den 7. august besitter belgierne fortsatt festningsverk som hindrer tysk fremrykning. Tyskerne beordrer nå fram tyngre skyts for å håndtere de belgiske fortene - bombekastere på opp til 420mm.


    Operasjonen mot de gjenværende fortene starter den 8. august, og er nå - den 10. august - fortsatt pågående.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Li%C3%A8ge

    Samtidig har stridigheter mellom Frankrike og Tyskland også begynt. Krig med Tyskland var ikke uventet for franskmennene, og franskmennene er ivrige etter å gjenerobre områdene Alsace-Lorraine, som de måtte avstå til tyskerne etter å ha tapt den franko-prøyssiske krigen i 1870-1.
    Den 7. august begynner franske styrker offensive operasjoner mot den tyske grensa, og den 8. august okkuperer de Mulhouse (nederst på kartet under).

    Franske ambisjoner om å gjenvinne disse områdene er imidlertid ikke uventet for tyskerne heller, og en fransk offensiv mot den tyske grensa passer meget godt inn i Schlieffen-planen, som har som formål å komme rundt de franske styrkene - en fransk offensiv mot øst vil bare forsterke effekten av tyskernes plan. Tyskerne trekker seg derfor kontrollert tilbake i møte med den franske offensiven, og påfører de franske styrkene betydelige tap under disse operasjonene.


    Fransk infanteri under fremrykning


    Schlieffenplanen i rødt, og fransk fremrykning i blått. Liege kan sees nesten helt øverst i kartet, ved begynnelsen av den andre røde pilen fra toppen

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Sist endret av Bestefar; 10-08-14 kl 14:31
    Beidh a lá leo

  19. #18
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten

    I Belgia har slaget om Liege fortsatt siden forrige uke. De belgiske befestningene har gitt tyskerne større problemer enn de hadde håpet på, men etter at tyskerne får satt inn tyngre krumbanevåpen blir de resterende belgiske forsvarsverkene skutt i filler ett etter ett. Den 16. august er de siste fortene nedkjempet.


    Rester av et belgisk fort etter kampene rundt Liege

    Tyske soldater i Liege

    Med fortene rundt Liege ute av spill, er de tyske styrkene nå i stand til å fortsette fremrykningen vestover, mens den belgiske hæren trekker seg tilbake i retning Antwerpen.
    Festningsverkene rundt Liege er imidlertid ikke de eneste festningsverkene belgierne besitter - på veien vestover står ytterligere en befestet belgisk by i veien for tyskerne: Namur


    Tysk fremrykning etter at Liege har falt

    Tyskerne har iløpet av slaget om Liege også merket seg at de har vært i kamp med belgiske styrker som ser ut til å bestå av belgiske sivile. Tyskerne har hatt bitre erfaringer med såkalte franktirører fra den Franko-Prøyssiske krigen, og er innstilt på hardhendt behandling av det de mener er belgiske sivile som opptrer som ulovlig stridende.

    Lenger sør begynner den franske offensiven å møte større motstand. Som nevnt i forrige uke okkuperte franskmennene Mulhouse/Müllhausen den 8. august, etter at tyskerne hadde trukket seg tilbake. Et tysk motangrep følger imidlertid nesten umiddelbart, og den 10. august tar tyskerne byen tilbake. Også lenger nord langs den tysk-franske grensa møter franskmennene hard tysk motstand, og presses tilbake.


    Opprinnelig fransk angrep på Mulhouse, 8. august

    Mulhouse - pil viser tysk motangrep


    Franskmennene har imidlertid ikke tenkt å oppgi planene om å gjenerobre Alsace-Lorraine. De franske styrkene i området omorganiseres og forsterkes, og en ny offensiv starter den 14. august.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Mulhouse

    Lenger nordvest i Frankrike har britene satt i land sin ekspedisjonsstyrke i Frankrike - BEF. Dermed har britene nå soldater på bakken i Frankrike. Denne styrken er riktignok svært liten sammenlignet med de tyske og franske styrkene - men i motsetning til disse, består BEF pr nå utelukkende av frivillige.

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Sist endret av Bestefar; 15-08-14 kl 18:00
    Beidh a lá leo

  20. #19
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Balkan: Østerrisk invasjon av Serbia

    Som nevnt i tidligere innlegg startet kamphandlinger ved grensa mellom Serbia og Østerrike-Ungarn ganske umiddelbart etter krigserklæringen den 28. juli, ved at østerrisk artilleri beskjøt Beograd.

    Den 12. august krysser østerriske styrker elva Drina (som utgjør grensen mellom Serbia og Østerrike-Ungarn), og invaderer Serbia. Østerrikerne har satt av tre armeer (2., 5., 6.) til disse operasjonene, som på dette tidspkt utgjør over 300.000 mann. Mot dem står 4 serbiske armeer: 1., 2., 3., og Užice. Disse har imidlertid pr nå bare en samlet styrke på ca 180.000 mann. Videre har den serbiske hæren alvorlige forsyningsproblemer. Det er mangel på alt fra uniformer og rifler til artilleriskyts og ammunisjon. Disse problemene skyldes Balkan-krigene i 1912 og 1913 som nylig er avsluttet - Serbia har altså akkurat begynt gjenoppbyggingen av sine styrker etter disse.
    Den østerriske hæren er på sin side godt utrustet, og kan stille dobbelt så mange maskingevær og artilleriskyts som serberne.

    De østerriske styrkene ledes av General Oskar Potierek. Han ser for seg en rask seier over de underlegne serbiske styrkene, og håper på å oppnå en endelig seier før Keiser Franz Josefs fødselsdag den 18. august


    Oskar Potiorek, øverstkommanderende for de østerriske styrkene som deltar i invasjonen av Serbia

    Den serbiske hæren ledes formelt av kronprins Alexander, men styrkene ledes i praksis av Feltmarskalk Radomir Putnik, som også ledet de serbiske styrkene under Balkan-krigene.


    Feltmarskalk Radomir Putnik, sjef for den serbiske generalstaben


    Serberne er klar over at de ikke har mulighet til å forsvare seg langs hele grensa, og har derfor holdt sine styrker tilbake når østerrikerne krysser grensa. Sent den 15. august støter imidlertid serbiske styrker på østerriske styrker som har etablert seg ved fjellet Cer. De østerriske stillingene i dette området er tynt besatt, og serberne lykkes ila den 15.-16. august med å presse østerrikerne ut av området. Østerrikerne trekker seg tilbake, med betydelige tap. Serberne fortsetter sine angrep den 17. august med det mål å ta tilbake Šabac, men dette angrepet lykkes østerrikerne i å stanse.






    Cer

    Tidlig om morgenen den 18. august iverksetter østerrikerne sitt eget angrep. Serbiske styrker skal nå ryddes av veien, slik at den østerriske fremrykningen inn i Serbia kan fortsette.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Serbian...of_World_War_I

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Cer

    Link til Krigshistorier.no for dette innlegget
    Sist endret av Bestefar; 16-08-14 kl 17:37
    Beidh a lá leo

  21. #20
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    16.533
    Pondusfaktor
    54

    British Expeditionary Force til Frankrike

    Den britiske hær var ganske forskjellig fra andre hærer i Europa, først og fremst var den rettet mot koloniene. Den var liten og helt basert på frivillighet. Totalt rådet Storbritannia over hærstyrker på 440.000 mann, av disse var ca. 290.000 i koloniene, ca. 190.000 "innfødte" og ca. 100.000 "hvite". I Storbritannia var bare en liten "hjemmehær" på 150.000 mann, men dette var en profesjonell hærstyrke med et meget høyt treningsnivå sammenlignet med f.eks. den mobiliserte franske hær på 3,75 millioner mann.

    I løpet av meget få dager ble nesten hele hjemmehæren, British Expeditionary Force (BEF), som var satt opp med 6 infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon, fraktet over til Frankrike. De første tropper krysset Kanalen 9. august, og hovedstyrken krysset Kanalen i dagene 15. til 17. august. Man klarte i meget stor grad å hemmeligholde denne enorme transporten, en hemmelig tysk melding fra overkommandoen meldte 21. august at det antagelig ikke hadde funnet sted noen landsetting av større dimensjoner. Dagen etter gikk den aller siste transporten, og 23. august var de første britiske styrker i kamp mot tyske ved Mons.

    De britiske tropper var overført med skip til Le Havre og derfra med tog til en teig til venstre for den franske 5. armé, omkring Maubeuge. Dette satte dem midt i fremrykningsaksen til den tyske 1. armé.

    Fotografi av britiske tropper som går ombord i et skip i Southampton:



    Kunstnerisk fremstilling av at troppene kommer i land i Le Havre:



    Innen årets slutt ville det opprinnelige BEF med hele den profesjonelle britiske hjemmehær være fullstendig tilintetgjort, men ville innen den tid ha hatt mye større betydning for krigens utfall enn antallet tilsa.

    Link til innlegget på Krigshistorier.no.
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  22. #21
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    16.533
    Pondusfaktor
    54

    Sjefen for BEF møter sjefen for den franske 5. armé

    Sjefen for BEF var feltmarskalk sir John French.

    Sir John French:


    French krysset kanalen 14. august og hadde straks møter med den franske president og krigsminister og den 16. august med den franske øverstkommanderende marskalk Joseph Joffre. French hadde ordrer om å samarbeide med franskmennene, men ikke ta ordrer fra dem. Den franske 5. armé hadde dagen før fått ordre om å rykke fram til området mellom elvene Meuse og Sambre, sydvest for Namur. Joffre ba French forte seg det han kunne, for å samarbeide med 5. armé og følge dem på venstre flanke mens de rykket inn i Belgia. French hadde fått det meste av BEF over Kanalen, men manglet de to siste infanteridivisjonene slik at BEFs styrke besto av en kavaleridivisjon og 4 infanteridivisjoner.

    Sjefen for den franske 5. armé var general Charles Lanrezac.

    Charles Lanrezac:


    Den 17. august kommer French til Lanrezacs hovedkvarter i Rethel, 30 km NØ for Reims. Han blir møtt av Lanrezacs stabssjef brigadegeneral Alexis Hely d'Oissel med ordene: "Endelig kom du, det var ikke et øyeblikk for tidlig. Hvis vi blir slått er det din skyld". Av frykt for spioner skal French og Lanrezac holde et møte på tomannshånd. Lanrezac kan ikke et ord engelsk, mens French kan noen helt rudimentærte franske fraser. Resultatet blir en rekke misforståelser som medfører at begge går fra møtet i den overbevisning at den annen er fullstendig idiot.

    Link til innlegget på Krigshistorier.no.
    Sist endret av hvlt; 17-08-14 kl 12:32
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  23. #22
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    16.533
    Pondusfaktor
    54

    Den belgiske konge og regjering flytter til Antwerpen

    Fra krigsutbruddet er kong Albert I den øverstkommanderende for den belgiske hær. Det er ikke bare i navnet, han er klart den som fører kommando, og oppholder seg ofte ved fronten.

    Kong Albert I:


    Den belgiske regjering utgikk fra det Katolske parti, som hadde hatt absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Statsminister var Charles de Broqueville.

    Den 17. august flyttet Kongen, kongefamilien, hoffet, regjeringen og en rekke andre statsinstitusjoner fra Brussel til Antwerpen som nå ble den belgiske hovedstad. Dette var del av en gammel plan som gikk ut på at hvis Belgia ble angrepet og så ut til å bli slått, skulle hæren trekke seg tilbake til "den nasjonale festning" omkring Antwerpen og der holde ut inntil allierte styrker kunne komme til unnsetning.

    Antwerpen var befestet med belter av eldre og nyere forter ut til en avstand på 95 km. Fortene var av betong, men selv de nyeste (med 2,5 meter tykke betongvegger og -tak) var bygget uten armert betong. De var bygget for å tåle fulltreff fra opp til 22 cm artilleri. Men tyskerne hadde lånt et antall østerrikske 30,5 cm mortere og hadde også klare et lite antall nye tyske "Tjukke Bertha" 42 cm haubitser. Fulltreff fra disse var fullstendig ødeleggende for de belgiske fortene.

    Link til innlegget på Krigshistorier.no.
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  24. #23
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Østfronten: Invasjon av Preussen

    De tyske planene for en krig mot Russland og Frankrike var som tidligere nevnt basert på det premisset at Russland ville trenge lengre tid - anslagsvis 6 uker - på en mobilisering, slik at østfronten ikke ville være truet før etter at Tyskland etter planen har vunnet en avgjørende seier på vestfronten.

    Dette premisset viser seg nå ikke å holde stikk. Russisk mobilisering går raskere enn ventet, og i dag - den 17. august - invaderer russerne Preussen. Ettersom Tyskland har sent mesteparten av sin hær mot vest, har russerne en massiv tallmessig overlegenhet: når invasjonen starter har russernes to armeer 430.000 mann, mens tyskernes styker i område (8. arme) har i underkant av 150.000. Tyskerne har ikke en gang nok styrker til å dekke hele fronten, og situasjonen ser håpløs ut.


    Russisk invasjon av Preussen

    Det første slaget utkjempes ved Stallupönen, øst for Köningsberg (øverst til høyre på kartet). Russernes første arme, under ledelse av Paul von Rennenkampf er på marsj vestover fra Russland mot Köningsberg, men gjør holdt like før grensa.


    Paul von Rennenkampf, sjef for russernes første arme

    Øverstkommanderende for de tyske styrkene i området er General Maximillian von Prittwitz, som ser med sterk uro på den russiske invasjonen. I området foran russernes første arme har tyskerne én divisjon, under ledelse av sjefen for I korps, General Hermann von François.



    Maximillian von Prittwitz, øverstkommanderende for de tyske styrkene på østfronten




    Hermann von François, tysk korpssjef

    Når von François oppdager at russerne har gjort holdt, bestemmer han seg for å handle. Til tross for at russiske styrker i området har en enorm tallmessig overlegenhet (84.000 russiske soldater var involvert i slaget, mot 16.000 tyske), bestemmer von François seg for å angripe. Når hans sjef, General von Prittwitz, får vite om at von François har gått til angrep på russerne, beordrer han ham umiddelbart til å trekke seg tilbake. General von François besvarer denne ordren slik:

    General von François will withdraw when he has defeated the Russians!
    Tyskernes angrep er overraskende effektivt. Tyskerne slår gjennom de russiske styrkene, og store russiske styrker flykter østover. Tyskerne forfølger russerne østover til de møtes av russisk artilleri. Deretter etterkommer von François orden han har fått fra von Prittwitz og trekker seg 2,5 mil vestover.

    Det første slaget på østfronten er dermed over. Mens tyskerne har hatt ca 1300 drepte og sårede, har russerne hatt ca 3000 drepte/sårede, i tillegg til at ca 4500 russiske soldater er tatt til fange av tyskerne. Tyskerne har dermed oppnådd tidlig suksess mot russerne - men russerne har fortsatt en enorm tallmessig overlegenhet. Og ikke minst: Den russiske invasjonen innebærer nå at tyskerne står midt oppe i en tofrontskrig, nøyaktig den situasjonen Schlieffen-planen var designet for å unngå.

    http://en.wikipedia.org/wiki/East_Pr...ign_%281914%29
    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Stallup%C3%B6nen

    Link til dette innlegget på Krigshistorier.no.
    Beidh a lá leo

  25. #24
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    16.533
    Pondusfaktor
    54

    Den belgiske felthæren trekker seg tilbake til Antwerpen

    Om morgenen den 16. august falt det siste av de belgiske fortene omkring Liège. Det hadde tatt tyskerne elleve dager å nedkjempe det belgiske forsvaret av Liège, mens de hadde planlagt at det skulle ta to dager.

    Belgiske soldater under kampene om Liège:


    Den 17. august har tyske styrker nådd elven Gete som går nord-syd midtveis mellom Brussel og den tyske grense. Den 18 august angriper tyskerne og tar byene Halen og Tienen og iverksetter et sterkt frontalangrep på den belgiske 1. divisjon. Det er stadig kun belgiske styrker som sloss mot tyskerne på hovedfronten i Belgia, franske og britiske tropper er ennå ikke kommet fram.

    Om kvelden den 18. august gir regjeringen ordre om at hele den belgiske felthær skal trekke seg tilbake (nord) til "den nasjonale festning" i Antwerpen. Alle belgiske styrker foretar stridsavbrudd og er på plass i Antwerpen i løpet av den 20. august. Tyske tropper inntar Brussel uten kamp 20. august. Det er nå ingen belgiske styrker i veien for den tyske framrykningen mot den franske grensen, bortsett fra fortene omkring Namur.

    Link til innlegget på Krigshistorier.no.
    Sist endret av hvlt; 18-08-14 kl 13:25
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  26. #25
    Korporal 1. klasse
    Ble medlem
    May 2011
    Innlegg
    2.948
    Pondusfaktor
    7

    De første britiske døde og sårede

    The Daily Telegraph kan i dag rapportere om de første døde og sårede britiske soldater og offiserer. Dødsfallene og skadene tilskrives ulykker:

    Døde:
    Major A. Hughes-Onslow - 10th Hussars, Reserve of Officers - Døde 17. August 1914
    Sec.Lieut. E.W.C Perry - Royal Flying Corps Special Reserve
    725 Second Class Air Mechanic H.E. Parfitt - Royal Flying Corps - Døde som følge av en ulykke 16. August 1914

    Skadde
    Colonel M. W. J Edye - "Seriously injured in motor accident on August 16. Doing Well"
    Brigadier-General A. H. Short - R.A - "Injured in motor accident on August 16. Doing Well"

    http://www.telegraph.co.uk/news/ww1-archive/11034630/Daily-Telegraph-August-20-1914.html

    Link til innlegget på
    Krigshistorier.no.
    Jeg er ikke sint eller skuffet... bare veldig, veldig bitter!

  27. #26
    Korporal 1. klasse
    Ble medlem
    May 2011
    Innlegg
    2.948
    Pondusfaktor
    7

    Rommels rekognosering mot vest

    I dag skal vi følge Erwin Rommels frem mot hans første stridsdeltagelse.

    Det 124. (Würtembergske) infanteriregiment har siden den 6. August bedrevet feltøvelser i tropps- og kompaniforband og andre forberedelser mot den forekommende krigsinnsatsen. Den 18 August krysset regimentet grensen mot Luxenburg og rapporterer om vennlige sivile som gir frukt og drikke til soldatene. 19-20 august marsjerer regimentet via Dahlem og til Meix-la-Tige i Belgia. Dette er utgangspunktet for dagens rekognosering.

    På morgenkvisen den 21 August får Erwin Rommel (da tilhørende 7. Kompani, 124 Infanteriregiment (7/124)) ordre om å utføre en rekognosering mot byen Cosnes som dagen før hadde blitt holdt av Franske styrker. Rekognoseringspatruljen finner hurtig indikasjoner på at fienden har trukket seg ut av området og i retning av Cosnes i løpet av natten, patruljen forflyttet seg så videre i retning av Cosnes og får underveis tips fra sivile om at fienden også har trukket seg ut av byen.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Erwin Rommel
    [we] entered Cosnes with fixed bayonets, fingers on triggers and all eyes studieddoorways and windows for telltale signs of an ambush. However the inhabitants appeard friendly (...) They brought us food and drink, but we were still distrustful and made them samble the food before helping ourselves."
    Patruljen tok seg videre nå oppsatt på rekvirerte sykler mot den franske festningen ved Longwy, heller ikke her var det umiddelbare tegn på fiendtlig aktivitet og Rommel anser oppdraget som utført. Ved tilbakekomst til Meix-la-Tige fant Rommel regimentet klart til avmarsj, og rekker kun å overlevere rapporten fra rekognoseringen før regimentet setter i marsj. Ved skumring hadde regimentet satt bivuakk noen kilometer sør for Saint Léger i Belgia.


    XIII Korps
    124. Regiment er oppsatt sammen med det 123. Grenaderregiment som del av 53. Brigade, 27. Divisjon, XIII (Konglige Würtembergske) Korps. XIII Korps er ved krigsutbruddet oppsatt med 24 Infanteribatajoner, 8 Maskingevær kompanier (48 maskingevær), 8 Kavalerieskadroner, 24 Feltartilleribatterier (144 kanoner), 4 tunge artilleri batterier (16 kanoner) og en flyving.


    Erwin Rommel - Infantry Attacks
    http://en.wikipedia.org/wiki/XIII_(Royal_Württemberg)_Corps


    Link til innlegget på
    Krigshistorier.no.
    Jeg er ikke sint eller skuffet... bare veldig, veldig bitter!

  28. #27
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten - Belgia



    Tyske styrkers fremmarsj gjennom Belgia etter at Liege har falt

    Etter at festningene rundt Liege har falt og den belgiske hæren har trukket seg tilbake mot Antwerpen, gjenstår nå én sentral befestet belgisk by - Namur. Ansvaret for å ta denne byen faller på styrkene til von Bülow.



    Namur og befestninger rundt byen

    Tyskerne har nå fersk erfaring fra beleiringen av Liege, og istedet for å sende inn infanteriet først, venter man nå på artilleriet. De belgiske festningene skal bekjempes grundig med artilleri før infanteriet sendes inn. Beleiringen begynner den 20. august, og tysk artilleri begynner raskt beskytningen av belgiske befestninger.


    Østerrisk 305mm-skyts i i tysk tjeneste

    Artilleribeskytningen er langt tyngre enn det de belgiske forsvarerne er i stand til å motstå. Fem dager etter at beleiringen starter - den 25. august - overgir den siste belgiske festningen seg.

    Samtidig har tyske styrker - den 20. august - okkupert Brüssel.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Siege_of_Namur_%281914%29


    Link til innlegget på Krigshistorier.no.
    Beidh a lá leo

  29. #28
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten - Frankrike



    Langs vestfronten utspiller nå det som blir kjent som "battle of the Frontiers" seg. Langs hele grensa mellom Tyskland og Frankrike, og opp gjennom belgia, foregår det stridshandlinger mellom tyske styrker og entente-styrker. Situasjonen preges av den franske planen om en offensiv for å ta tilbake Alsace/Lorraine (med støtteangrep mot Ardennene), samt den tyske fremrykningen gjennom Belgia mot den tynnere forsvarte fransk-belgiske grensa.

    SØR:
    Langs grensa mellom Tyskland og Frankrike fortsetter den franske offensiven, men resultatene lar vente på seg. Det de franske styrkene klarer å vinne av terreng, går raskt tapt til tyske motangrep.


    Lorraine - langs den tysk-franske grensa

    NORD:
    Lenger nord - langs grensa mellom Frankrike og Belgia (se kart i forrige innlegg) møtes tyske og franske styrker den 21. august i slaget om Charleroi (se øverste kart i forrige innlegg). Den franske generalen Lanrezac ser med bekymring på den tyske fremrykningen gjennom Belgia, og ønsker i utgpkt å trekke sine styrker tilbake. Hans overordnede - general Joffre er imidlertid offensivt innstilt, og beordrer Lanrezac til å angripe de tyske styrkene på den andre siden av elven Sambre.

    Tyskerne kommer imidlertid franskmennene i forkjøpet, og gjennomfører sitt eget angrep over Sambre den 21. august. Kampene fortsetter gjennom den 22. august og inn i den 23. august. Samtidig fører tysk fremrykning andre steder til bekymringer for å bli avskåret hos Lanrezac - og de franske styrkene trekker seg derfor tilbake.





    Slaget om Charleroi

    Som et ledd i den offensive franske krigsplanen beordrer Joffre også et angrep inn i Ardennene, for å støtte invasjonen av Lorraine (se over). Det blir etterhvert klart for franskmennene at tyskerne har flere styrker i området enn franskmennene opprinnelig hadde sett for seg, men Joffre opprettholder planen om angrepet, som iverksettes den 21. august. Angrepet rettes mot sterke tyske styrker, og tysk forsvar fører til at det franske angrepet mislykkes, med betydelige tap.



    Slaget om Ardennene

    Oppsummert ser den franske offensiven inn i Alsace/Lorraine ut til å slå feil - de franske angrepene mot tyske styrker har stort sett mislyktes, med betydelige tap.
    Samtidig har de tyske styrkene nedkjempet de belgiske festningene rundt Liege og Namur, og rykker nå med høy hastighet (datidens transportmuligheter tatt i betraktning) inn mot Frankrike.




    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_the_Frontiers


    Link til innlegget på Krigshistorier.no.
    Sist endret av Bestefar; 23-08-14 kl 11:14
    Beidh a lá leo

  30. #29
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten - Slaget om Mons

    Grenseslagene medfører også at tyskerne møter de britiske styrkene på kontinentet. Den 23. august utkjempes slaget ved Mons.

    Tyske styrker er - i tråd med Schlieffen-planen - på marsj gjennom Belgia og mot nord-Frankrike i et så høyt tempo forholdene tillater, for å avskjære Paris og dermed slå Frankrike ut av krigen. Britiske styrker har rykket nordover for å møte den tyske fremrykningen. Oppdraget er å sikre franskmennenes vestre flanke. Dette skal de gjøre ved å holde kanalen ved Mons, og dermed forhindre tyskerne fra å krysse denne, og dermed omgå franskmennene som slåss ved Charleroi. Den 22. august når britene Mons, og begynner å grave seg ned for å møte det tyske angrepet.


    Slagene om Mons og Charleroi - Mons til venste i kartet, Charleroi til høyre

    Slaget ved Mons

    Den 23. august når tyskerne den britiske linjen ved Mons, og angriper. Angrepet innledes med en kort artilleribeskytning, før infanteriet angriper og forsøker å ta seg over broene. Under det første angrepet angriper tyskerne i tett formasjon, og utgjør dermed lette mål for de britiske forsvarene. De profesjonelle britiske soldatene i BEF er kjent for å være særskilt dyktige skyttere, og den britiske rifleilden er så intens at tyskerne etter sigende tror britene har utplassert et stort antall maskingevær. Det første tyske angrepet mislykkes, og de tyske styrkene trekker seg tilbake.


    Tysk infanteri ved Mons

    Tyskerne har imidlertid ikke planer om å gi opp enda, og går nå over til å angripe i mer spredt formasjon. Dette skaper større utfordringer for de britiske forsvarerne. Dette gjelder særlig ved broene ved Nimy og Ghlin - her er det bare ekstraordinær innsats fra to britiske soldater som forhindrer tidlige tyske krysninger av kanalen. Etter at alle andre i hans gruppering enten er drept eller såret, tar løytnant Maurice Dease kontrollen over enhetens maskingevær, og holder tyskerne på avstand selv etter å ha blitt skutt flere ganger. Etter å ha blitt påført sitt femte skuddsår, og ute av stand til å betjene maskingeværet lenger, evakueres han til hjelpeplass, hvor han dør av skadene.
    Maskingeværet overtas av menig Sidney Godley, som fortsetter å betjene maskingeværet til tysk fremrykning tvinger ham til å overgi seg. Før han gjør dette, demonterer han maskingeværet og kaster delene i kanalen, for å unngå at tyskerne får nytte av det. Begge soldatene blir i etterkant tildelt Victoria-korset.

    Kampene mellom tyskerne og britene fortsetter gjennom dagen, men når ettermiddagen kommer er de britiske stillingene ikke lenger til å holde, og britene blir nødt til å trekke seg tilbake. Den tyske fremrykningen gjennom Belgia og inn i nord-Frankrike fortsetter dermed i henhold til planen. Britene har imidlertid løst oppdraget de ble tildelt: Å sikre franskmennenes vestre flanke.


    Britiske styrker på retrett etter slaget om Mons

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Mons
    Sist endret av Bestefar; 22-08-14 kl 20:00
    Beidh a lá leo

  31. #30
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Østfronten og Balkan

    Østfronten preges av at Russland har begynt å bevege på seg langt raskere enn ventet, og av misforståelser mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn. Når Tyskland gav Østerrike-Ungarn sin garanti om støtte, tolket østerrikerne dette dithen at Tyskland ville bidra med styrker mot Russland, slik at østerrikerne kunne konsentrere seg om serberne. Det er imidlertid ikke det tyskerne har sett for seg - de har som kjent basert seg på at Frankrike må slås ut av krigen først, og har dermed disponert de aller fleste styrkene på vestfronten. Dette innebærer at den østerriske hæren må fordeles mot både serberne og russerne.

    Østerrikerne har imidlertid også basert sine planer på at russerne vil bruke tid på å mobilisere. Den østerriske stabssjefen, Conrad von Hötzendorf har planlagt et hurtig angrep mot Russland for å oppnå en seier mot russerne før russerne virkelig blir klare for krig. I utgangspunktet hadde han sett for seg tysk støtte til dette prosjektet, men når det blir klart at tyskerne ikke har tenkt å delta i dette, angriper han russerne selv, med to armeer (se piler på kartet under).


    Østerriske styrker

    Det viser seg imidlertid at østerrikerne har undervurdert den russiske hæren. Den 18. august invaderer Russland Østerrike-Ungarn i provinsen Galicia (i dagens Ukraina/Polen, se kart under), og rykker flere mil inn i østerrisk territorium.


    Russisk infanteri

    Den 23. august møter russerne den østerriske offensiven i slaget om Kraśnik (i dagens Polen, i kartet under). Østerrikerne har tallmessig overtak på russerne, og lykkes innen den 25. august med å slå russerne - som trekker seg tilbake i retning Lublin. Østerrikerne forfølger russerne retning nord.


    Østfronten - invasjonen av Preussen (se forrige ukes innlegg) i nord, invasjonen av Galicia i sør

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Galicia

    Den russiske invasjonen av Galicia får imidlertid konsekvenser for østerrikernes situasjon på Balkan, hvor østerrikerne er i ferd med å utkjempe slaget om Cer mot serbiske styrker. For å møte russernes invasjon, er østerrikerne nødt til å sende sin 2. arme til østfronten, som innebærer at de har færre styrker til disposisjon mot serberne.

    Samtidig husker vi fra forrige uke at østerrikernes offensiv mot Serbia ikke har gått så bra som forutsatt. Sist vi besøkte den serbiske fronten, var østerrikerne i ferd med å iverksette en ny offensiv mot serberne, etter at serberne hadde presset østerrikerne tilbake flere steder. Dette angrepet lykkes ikke, ettersom serberne lykkes med å stanse angrepet ved Dobrava-elva.



    Samtidig fortsetter serbiske motangrep andre steder langs fronten, og situasjonen forverres raskt for de østerrikske styrkene. Innen den 20. august begynner østerrikerne å trekke seg tilbake over Drina-elva - grenseelva de hadde krysset når invasjonen startet. Serberne forfølger østerrikerne, og mange østerrikske soldater drukner i forsøket på å krysse elva.

    Etter at serberne har lykkes i å drive østerrikerne bort fra Cer, iverksetter de operasjoner for å ta tilbake den tungt befestede byen Šabac. Kampene starter den 21. august, og serberne har omringet byen innen den 23. Etter bekjempning med artilleri går serbiske styrker inn i byen dagen etter, og oppdager at østerrikerne allerede har dratt.

    Den østerriske invasjonen av Serbia er dermed over, og har endt med serbisk triumf, og et ydmykende nederlag for østerrikerne - et nederlag de kommer til å være ivrige etter å hevne. Dette markerer den første virkelige triumfen noen har hatt over sentralmaktene så langt i krigen.

    Under dette slaget har verden også vært vitne til den første luftkampen mellom fly. På dette tidspunkt er de ulike styrkenes fly først og fremst brukt til rekognosering, og er stort sett ubevæpnet. Ettersom begge sider er ivrige etter å bruke fly til dette formålet, hender det at de ulike styrkenes fly møtes i lufta. Slike møter har så langt hatt et bemerkelsesverdig vennlig preg - pilotene fra hver sin side vinker gjerne til hverandre når de ser hverandre, og fortsetter så uforstyrret med oppdraget. Dette skjer også når den serbiske piloten Tomić møter et østerrisk fly i lufta - den østerriske piloten vinker, og Tomić vinker tilbake. Så trekker imidlertid den østerriske piloten opp en pistol, og skyter mot Tomić. Tomić klarer å unnslippe, men hendelsen markerer et skifte for de ulike flyvåpnene. Fra dette tidspunktet begynner serbiske og østerriske flyvåpen å bevæpne sine fly med maskingevær.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Cer
    Beidh a lá leo

  32. #31
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Østfronten

    I Preussen fortsetter den russiske invasjonen. Som vi så i forrige ukes innlegg oppnådde tyskerne en overraskende seier ved Stallupönen den 17. august. Etter dette trakk de involverte tyske styrkene seg tilbake, og befinner seg på i området Gumbinnen.
    På grunn av den massive russiske tallmessige overlegenheten har von Prittwitz i utgpkt forbudt offensive operasjoner mot russerne, men etter Stallupönen klarer François å overtale von Prittwitz til offensive operasjoner mot russerne. I tillegg til å være i strid med det Prittwitz opprinnelig bestemte, er dette også i strid med ordrene fra Helmuth von Moltke, som har forbudt offensive operasjoner på østfronten før Frankrike er slått.

    Den 19. august er russisk kavaleri i kontakt med tyske styrker ved Gumbinnen. Det russiske kavaleriet sitter av og engasjerer det tyske infanteriet - og får også trukket inn eget artilleri i striden. Etterhvert tvinges imidlertid russerne til å trekke seg tilbake. François overtaler nå Prittwitz til å gjennomføre et motangrep mot russerne så snart som mulig.

    Angrepet starter tidlig om morgenen den 20 august, og involverer 150.000 tyske og 200.000 russiske soldater. Angrepet går innledningsvis bra, og russerne presses tilbake. Etterhvert får imidlertid russerne forsterkninger, og situasjonen låser seg. Russerne har også lært av Stallupönen, og er nå bedre forberedt på tyske angrep - blant annet har de plassert artilleriet sitt lengre fram, slik at det er i stand til å støtte egne forsvarslinjer bedre.

    Når tyskerne kommer under russisk artilleriild, blir de nødt til å trekke seg tilbake. Russerne har totalt mistet i overkant 18.000 mann, tyskerne har mistet i overkant av 14.000 mann (hvorav 6900 er fanger).
    Nederlaget går tungt inn på von Prittwitz, som får panikk og beordrer en generell retrett til Wisla. En slik manøver vil innebære at øst-Preussen - inkludert Königsberg, Preussens hovedstad - vil oppgis til russerne. Et slikt resultat vil være fullstendig uakseptabelt for tyskerne, og von Moltke reagerer med å fjerne von Prittwitz fra kommandoen den 22. august.


    Slaget ved Gumbinnen

    Som erstatter for von Prittwitz henter von Moltke veteranen Paul von Hindenburg tilbake fra pensjonisttilværelsen.



    Von Hindenburgs stabssjef er Erich Ludendorff:



    Som en følge av dette oppgis planene om en tysk retrett til Wisla, og de tyske styrkene blir i stilling. Hindenburg og Ludendorff står imidlertid fortsatt overfor en massiv utfordring: russerne har fortsatt et massivt tallmessig overtak, og er i ferd med å rulle over Preussen. I nord er den russiske første armé under ledelse av von Rennenkampf på marsj vestover mot Köningsberg. Lenger sør er den russiske andre armé under ledelse av Samsonov også på marsj mot vest -i forbindelse med første armés fremrykning mot Königsberg fra øst skal denne arméen etterhvert rykke fram mot nord, vest for Königsberg, og dermed fullstendig omringe de tyske styrkene. Denne arméen har allerede vært i kontakt med tyske styrker, og presset tyskerne bakover (se kart over).



    Situasjonen er dermed i ferd med å bli prekær. På grunn av det lave antallet tyske soldater i Preussen, har tyskerne bare klart å bemanne de delene av forsvarsverkene rundt Köningsberg som vender mot øst. Den søndre flanken er dermed fullstendig åpen, om russerne skulle finne på å forbigå disse. Samsonovs andre armé er nå i ferd med å presse seg vestover sør for Köningsberg.

    En tysk offiser - Oberst Max Hoffmann - har imidlertid bitt seg merke i et par interessante fenomen hos russerne.
    For det første er han fra tidligere av kjent med at de to russiske armesjefene - von Rennenkampf og Samsonov - har hatt et svært dårlig forhold til hverandre etter at Samsonov hadde kritisert von Rennenkampf offentlig pga sistnevntes opptreden under slaget om Mukden 9 år tidligere


    Max Hoffmann

    Etter Hoffmanns oppfatning gjør uvennskapet mellom von Rennenkampf og Samsonov det usannsynlig at de to russiske arméene vil klare å støtte hverandre i særlig grad - han er snarere av den oppfatning at de kommer til å ignorere hverandre.

    I tillegg til dette har de russiske styrkene vane for å sende meldinger over sambanet enten i klartekst, eller med svært simple koder som tyskerne enkelt klarer å knekke. Tyskerne har dermed vært i stand til å fange opp russiske planer, og disse tyder så langt på at de russiske armeene operer ganske så uavhengig av hverandre, i tråd med Hoffmanns oppfatning om forholdet mellom armésjefene. Det er derfor etter Hoffmanns oppfatning lite sannsynlig at disse styrkene kommer til å være i stand til å støtte hverandre. Dermed mener Hoffmann at tyskerne har en unik mulighet - ved å konsentrere tyske styrker mot én av de russiske arméene om gangen, kan den tallmessige fordelen russerne har reduseres betraktelig.

    Når Hoffmann presenterer dette for Hindenburg og Ludendorff er det imidlertid vanskelig å få gjennomslag for at dette er noe tyskerne kan utnytte. Hindenburg og Ludendorff frykter at meldingene kan være falske, og ment som villedning - de har problemer med å tro at russerne sender meldinger på arménivå i klartekst. Videre er planen ekstremt risikabel. Planen til Hoffmann innebærer å konsentrere styrkene mot Samsonovs andre armé først. Dette innebærer videre at tyske styrker må trekkes ut fra Königsberg, som igjen medfører at dette området vil være meget tynt forsvart. Dette skaper for det første en betydelig risiko for at Rennenkampfs første armé kan omgå de tyske stillingene øst for Königsberg, og enkelt ta selve byen. For det andre - dersom de russiske arméene likevel skulle klare å samordne sine manøvre, vil Rennenkampfs armé kunne svinge mot sørvest, og dermed slå rett inn i flanken til de tyske styrkene som er i strid med russernes andre armé.

    Hoffmann klarer imidlertid å overbevise Hindenburg og Ludendorff om at planen kan lykkes. Tyske styrker er nå i ferd med å sendes sørover, fra området rundt Köningsberg og ned mot området hvor tyskerne er i kontakt med russernes andre armé.
    Hoffmann plukker nå opp meldinger fra begge de russiske arméene - meldingene fra den første arméen under von Rennenkampf indikerer at denne styrken har til hensikt å fortsette sin fremrykning rett vest - altså mot de tyske forsvarsverkene øst for Köningsberg, og ikke sørvestover for å støtte andre armé. Meldingene fra den andre arméen under Samsonov indikerer at Samsonovs styrker kommer til å fortsette sin fremrykning mot nordvest (se kart).

    Utviklingen på østfronten har også fått konsekvenser for vestfronten - etter den russiske invasjonen av Preussen har von Moltke trukket tre korps og en kavaleridivisjon ut fra vestfronten for å deployere dem mot russerne. Ludendorff protesterer imidlertid mot denne avgjørelsen. Etter hans oppfatning er omdisponeringen meningsløs, fordi disse styrkene uansett vil ankomme østfronten altfor sent til å ha noen effekt, og fordi disse styrkene trengs på vestfronten for å oppnå seier mot Frankrike. Protesten hjelper imidlertid ikke, og styrkene sendes østover.
    Beidh a lá leo

  33. #32
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten

    På Vestfronten strømmer nå tyske styrker gjennom nord-Frankrike etter å ha slått britiske og franske styrker ved Mons og Charleroi. Britene gjør et forsøk på å stanse tyskerne ved Le Cateau den 26. august, men blir til slutt presset ut av stillingene av de tyske angriperne.


    Britiske falne etter Le Cateau

    Den britiske tilbaketrekningen er ikke helt uten problemer. Ved La Grand Fayt kommer den utsendte ordren om tilbaketrekning aldri fram til 2nd Connaught Rangers, som resulterer i at avdelingen overraskes av tyske styrker den 26. august. I overkant av 280 britiske soldater meldes savnet etter denne trefningen, men avdelingen lykkes i å trekke seg sørover.

    Også ved Étraux er det trefninger mellom briter og tyskere - her er det 2nd Royal Fusiliers som får i oppdrag å holde sine stillinger ved Étraux for enhver pris. Britene yter innbitt motstand, men må etterhvert overgi seg til tyskerne.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Great_Retreat

    Også de franske styrkene presses tilbake av tyskerne. Den franske festningen beleires av tyskerne den 24. august, men øvrige tyske styrker fortsetter fremrykningen forbi Maubeuge, med den følge av festningen avskjæres fra andre franske styrker.

    Etter La Cateau trekker de franske styrkene seg tilbake til St. Quentin. Her møter de franske styrkene den tyske fremrykningen med et voldsomt motangrep den 29. august. Dette motangrepet har blandede resultater - noen steder slås franskmenne tilbake med store tap, andre steder lykkes franskmennene i å presse tyskerne tilbake. Franskmennene forsøker å følge opp den 30. august, men disse angrepene slås tilbake av tyskerne - som nå svarer med sitt eget motangrep. Den tyske fremrykningen fortsetter gjennom nord-Frankrike.





    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_...tin_%281914%29

    Den tyske forfølgelsen av de retirerende franske styrkene har forøvrig medført et visst avvik fra Schlieffen-planen. Opprinnelig skulle det tyske angrepet gå forbi Paris på vestsiden (se tidligere innlegg), for så å vri mot øst. Slik situasjonen har utviklet seg nå, har de ytterste tyske styrkene svingt østover tidligere enn planlagt, slik at den tyske vestflanken nå har kurs mer eller mindre direkte mot Paris.

    Utviklingen får Joffre til å anbefale evakuering av Paris den 30. august. Samme dag mottar han forstyrrende nyheter fra Østfronten.
    Beidh a lá leo

  34. #33
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Østfronten - slaget ved Tannenberg

    Fra forrige uke husker vi at Hindenburg og Ludendorff har satt i verk Hoffmanns dristige plan, som innebærer å samle størsteparten av de tyske styrkene i sør (ca 150.000 soldater), for å isolere og bekjempe russernes andre arme under Samsonov (ca 230.000 soldater).
    Dette innebærer at svært få tyske styrker blir igjen for å forsvare Königsberg mot russernes første arme.


    Hindenburg og Ludendorff ved Tannenberg

    Den 26. august begynner tyskernes angrep på russernes andre arme. Angrepet er innledningsvis rettet mot russernes nordøstre flanke, som raskt går i oppløsning under det tyske angrepet. Lenger vest stanser tyskerne russernes fremrykning - mens de russiske styrkene i senter fortsetter sin fremrykning mot Allenstein.

    Neste dag angriper François' korps russernes vestre flanke, hvor tyskerne hadde stanset den russiske fremrykningen. De russiske styrkene i dette området presses tilbake i løpet av dagen. Samsonov beordrer nå styrkene som er på marsj mot Allenstein til å sette i marsj mot sørvest i den hensikt å bryte gjennom de tyske linjene i retning Tannenberg (dvs mot vest). Han er enda ikke fullt klar over hvor alvorlig situasjonen på flankene er.

    I løpet av den 28. august har situasjonen blitt kritisk for de russiske styrkene. Tyskernes fremrykning i flankene har nå avskåret de russiske styrkene i senter, som ikke lenger er i stand til å opprettholde fremrykningen. Samsonov gir ordre om å trekke tilbake mot sørøst, for å reorganisere. Samtidig sendes det melding til første arme under von Rennenkampf. Samsonov må bite i det sure eplet og be sin bitre fiende von Rennenkampf om hjelp for å unngå å bli slått av de tyske styrkene.


    Slaget ved Tannenberg - russernes andre arme isoleres i sør (blå sirkel)

    Russernes første arme har mens alt dette har pågått fortsatt sin fremrykning vestover mot Königsberg, og har naturlig nok møtt svært liten motstand. Når han mottar Samsonovs melding, oppgir han fremrykningen mot Königsberg, og iler sørover for å støtte andre arme. Tyskerne har imidlertid forberedt seg på dette. Tysk kavaleri driver oppholdende strid for å forsinke russerne, og ved Frogenau omringes også russiske styrker av tyske avdelinger (se kart over)

    Den 30. august er det vesentligste av slaget over. Første arme var aldri i nærheten av å være i stand til å komme andre arme til unnsetning. Samsonovs andre arme er nå fullstendig ødelagt. 92.000 russiske soldater tas til fange, og 78.000 er drept eller såret, noe som bringer samlede tap til 170.000.
    Tyskerne tar også over så store mengder russisk utstyr - bla over 350 skyts - at det trengs over 60 togsett for å frakte utstyret til Tyskland.



    Russiske fanger og utstyr etter slaget

    For Samsonov, den russiske armesjefen er dette knusende nederlaget mer enn han klarer å bære. Istedet for å måtte rapportere tapet av en hel arme til tsaren, tar han selvmord med en revolver den 30. august.

    Alexander Samsonov

    Tyskerne på sin side har bare mistet rundt 13.000 soldater, altså mindre enn 1/10 av russernes tap. Med andre arme satt ut av spill, kan de tyske styrkene nå konsentrere seg om den gjenværende russiske første arme.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Tannenberg

    Som en følge av denne overveldende seieren får Hindenburg og Ludendorff umiddelbar heltestatus. Etter sin død 20 år senere begraves Hindenburg i et storslått monument ved Tannenberg.
    Hoffmann, derimot, blir i stor grad oversett av tysk presse.
    Beidh a lá leo

  35. #34
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Østfronten: Galicia

    Samtidig som dramaet ved Tannenberg har utspilt seg, har også den russiske invasjonen av Galicia fortsatt denne uka. Som vi husker fra forrige uke vant østerrikerne slaget ved Kraśnik den 25. august. Dette slaget ble utkjempet i forbindelse med offensiven østerrikerne iverksatte inn i russisk Polen. Etter dette slaget utkjempes det et nytt slag, ved Komarow, fra den 26. august til den 2. september. Russerne er svekket etter nederlaget ved Kraśnik, og resultatet blir nok en østerrisk seier. Østerrikerne tar rundt 20.000 russiske soldater til fange.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_...B3w_%281914%29



    Østerrikerne er også på fremmarsj lenger sørøst, og den 26. august møter den østerriske tredje arme russiske styrker ved elven Zlota Lipa. Her står imidlertid russerne sterkere - de har forventet en østerrisk offensiv i nettopp dette området, og møter derfor østerrikerne med betydelige styrker.
    Det resulterende slaget ender i et grundig østerrisk nederlag. Allerede samme dag tvinges østerrikerne til retrett.

    Etter retretten etablerer østerrikerne en ny forsvarslinje langs elven Gnila Lipa. Russerne bruker 2 dager på å reorganisere, og forfølger derfor ikke østerrikerne umiddelbart. Østerrikerne er nå av den oppfatning at de har muligheten til å gjenvinne initiativet, og angriper russerne ved Peremyshilani, til tross for at russerne har en voldsom tallmessig overlegenhet.

    Resultatet er katastrofalt - angrepet mislykkes, og når russerne gjennomfører et motangrep, kollapser de østerriske forsvarslinjene fullstendig. Østerrikerne faller tilbake, og russerne tar 20.000 fanger. Østerrikerne er nå ute av stand til å stanse den russiske fremrykningen, som presser østerrikerne tilbake mot Karpatene. Den 3. september faller festningen ved Lemberg (nå: Lvov).

    http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Gnila_Lipa
    Beidh a lá leo

  36. #35
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten

    På Vestfronten fortsetter britiske og franske tropper tilbaketrekningen sørover, i møte med de fremrykkende tyske styrkene. Den 1. september trekker franske styrker seg tilbake over elven Aisne. Tyskerne rykker stadig nærmere Paris, og den 5. september inntar tyske styrker Claye, i utkanten av Paris (se kart under).





    Stadier i den britiske tilbaketrekkingen



    Situasjonen på Vestfronten pr 5. september

    Selv om de tyske styrkene nå er svært nære Paris, har utførelsen av Schlieffen-planen ikke vært uten avvik. Etterhvert som de franske og britiske styrkene har trukket seg tilbake, har de forfølgende tyske styrkene forsøkt å omgå disse. Dette har trukket tyskerne etter entente-styrkene, og har som tidligere nevnt ført til at de vestre tyske armeene har sving østover tidligere enn planlagt. I stedet for å gå vest for Paris, befinner de seg nå øst for byen.

    Samtidig har den hurtige tyske fremrykningen forårsaket problemer med koordineringen. Mellom tyskernes første armé under von Kluck - arméen på den ytterste vestre flanke - og andre armé under von Bülow er det nå oppstått en åpning på ca 4 mils bredde.

    Joffre har i løpet av den siste tiden planlagt et angrep vestover, for å avskjære den vestre vingen av de tyske styrkene. Lanrezac sparkes den 3. september, og erstattes av den mer aggressive d'Esperey Samme dag innser Joffre at det eksisterer et gap mellom de to vestre tyske arméene. Han stanser tilbaketrekningen av sine egne styrker ved elven Marne, og planlegger et motangrep mot den tyske åpningen-. Angrepet skal iverksettes om morgenen den 6. september.





    Samtidig har det skjedd ting på sjøen. Nærmest umiddelbart etter krigsutbruddet etablerte britene en blokade av Tyskland. Som tidligere nevnt har tyskerne satset på ubåter, og ikke lenge etter krigsutbruddet ble de første ubåtene sendt ut på oppdrag. Den 5. september kommer det første håndfaste resultatet: Det britiske krigsskipet HMS Pathfinder senkes av den tyske ubåten U-21 utenfor Firth of Forth. Anslagene over antall omkomne er usikkert, siden man ikke med sikkerhet vet hvor mange som var ombord, men det antas at det opprinnelig var ca 270 mann ombord. Kun 18 overlever senkingen.

    Dette er første gang i verdenshistorien at et krigsskip senkes av en selvdrevet torpedo avfyrt fra ubåt.


    Maleri: Senkingen av HMS Pathfinder


    U-21 (ytterste høyre båt)

    Til tross for at senkingen skjer nære land, og med flere vitner, forsøker britiske myndigheter å dekke over hendelsen ved å hevde at HMS Pathfinder hadde gått på en mine. Til tross for at det nå er flere tiår siden første gang et skip ble senket av en ubåt, har man fortsatt svært få effektive offensive mottiltak mot ubåter i neddykket stilling. Senkingen av et britisk krigsskip like utenfor egen kyst illustrerer overflateskips sårbarhet overfor ubåter.
    Beidh a lá leo

  37. #36
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten: Slaget ved Marne

    Som nevnt i forrige uke har de franske og britiske styrkene stanset sin tilbaketrekning ved elven Marne, og begynt forberedelser for et motangrep mot de tyske styrkene. For å styrke sjansene har franskmennene trukket styrker ut fra grenseområdene mot Tyskland, etter den mislykkede franske offensiven mot Alsace/Lorraine. I tillegg settes flere hundre taxier fra Paris inn for å frakte franske soldater til fronten ved Marne.


    Marne-taxi




    Motangrepet innledes den 5. september ved at franske styrker går i kontakt med tysk kavaleri. Det tyske kavaleriet trekker seg tilbake i møte med angrepet. Takket være flyrekognosering er de allerite klar over gapet som eksisterer mellom tyskernes første og andre armé. De allierte angriper nå mot denne åpningen. Tyskerne frykter at angrepet skal avskjære deres første og andre armeer, og trekker seg tilbake til elven Aisne. Der forbereder de forsvarsstillinger langs nordsiden av denne elven. De allierte angrepene skjer med begrenset hastighet, med den konsekvens at de ikke lykkes med å bryte gjennom de tyske linjene. Istedet møter de forberedte tyske forsvarsstillinger, og situasjonen låses. Slaget innebærer imidlertid at den tyske fremrykningen mot Paris stanses. Som en følge av den allierte motoffensiven påføres den tyske øverstkommanderende von Moltke et nervøst sammenbrudd, og han melder til keiseren at krigen er tapt.



    Situasjonen på vestfronten pr nå er dermed at den tyske fremrykningen mot Paris er stanset, og situasjonen har i dette området gått over fra rask fremrykning til fastlåst stillingskrig. Slik situasjonen har utviklet seg, har man imidlertid en meget åpen vestflanke.

    Beidh a lá leo

  38. #37
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Østfronten

    Etter slaget ved Tannenberg er russernes andre arme under Samsonov tilintetgjort. Av invasjonsstyrken gjenstår nå første arme under Paul von Rennenkampf. Denne armeen har manøvrert seg mot sør i den hensikt å berge andre arme når den ble omringet av tyskerne. Tyskerne lykkes imidlertid med å sinke Rennenkampfs arme. Dette har medført at første arme ikke bare var ute av stand til å støtte andre arme - det betyr også at første arme befinner seg i en ugunstig situasjon for videre operasjoner, spredt over et stort område.

    Som en følge av dette beordrer Rennenkampf en tilbaketrekning østover til Masuria-sjøene. Fra den 7. til den 14. september utkjemper tyskerne og russerne her slaget ved Masuria-sjøene, som ender i en overlegen tysk seier. Når slaget er over har russerne mistet 125.000 mann, mens tyske tapstall er på 10.000.




    http://en.wikipedia.org/wiki/First_B...Masurian_Lakes

    Den russiske invasjonen av Preussen har dermed mislyktes fullstendig.
    Til tross for en massiv tallmessig overlegenhet har alle russiske styrker nå blitt kastet ut av Preussen, og har i løpet av operasjonen tatt ca 10 ganger så høye tap som tyskerne. Det eneste som holder russernes hode oppe på dette tidspunkt er suksessen de har oppnådd lenger sør, mot østerrikerne i Galicia.

    Selv om operasjonen fra et russisk perspektiv er en fiasko, har den også hatt en annen effekt: Styrkene som ble trukket ut fra Vestfronten kom, som Ludendorff forutså, for sent fram til å ha noen avgjørende effekt. Samtidig har disse styrkene ikke vært tilgjengelig for tyskerne ved Marne, hvor tyskernes fremrykning sørover ble stanset.
    Sist endret av Bestefar; 15-09-14 kl 21:21
    Beidh a lá leo

  39. #38
    Visekorporal
    Ble medlem
    Sep 2009
    Innlegg
    158
    Pondusfaktor
    4
    Vestfronten: Starten av Slaget ved Aisne

    Etter slage tved Marne vi leste om for noen dager siden har franskmennene og britene fått summet seg og forberedt en motoffensiv på søndre flanke.



    Problemet til de allierte er dog at elven Aisne er opptil 4.5 meter dyp, og 30 meter bred. Dette skaper bekymring i rekkene, da de tyske styrkene har plassert seg på en topp litt over en kilometer unna elven, med god sikt.
    Disse bekymringene skal dog vise seg å være grunnløse, da de allierte natt til 13. September krysser elven ved å lage broer med elvebåter, ligger det en tykk tåke over elven.

    En av broene


    Frankrikes 5 armè krysser på venstre flanke, med 4 og 9 armè på høyre flanke, samtidig som BEF går mot de tyske stillingene i ly av mørket og tåken. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert, da tåken etterhvert letter, og britene har liten eller ingen mulighet til å forsvare seg fra kryssild fra tyskerenes 1., 2. og 7. Armèer.

    Dette skal fortsette frem til neste dag, 14. September, uten at de allierte har gjort særlig fremgang og samtidig tatt store tap.

    Britene under fremmarsj



    Den 14. September, etter å ha sett hvordan frontalangrep mot tyskerene har gått dagen før, beordrer Sir John French BEF til å grave stillinger langs hele linjen. Tyskerene får samme ordre, da de heller ikke klarer å drive de allierte tilbake.
    Soldatene, som mangler spader og annet verktøy for å kunne grave skyttergraver, går til gårdene i nærheten for å finne graveverktøy.

    Til å begynne med graver de kun dypt nok til at de selv får plass, men det blir fort klart når tyskerene begynner med tyngre artilleri at det må graves dypere. Soldatene på begge sider er aldri opplært i denne typen krigføring, men tilpasser seg fort.
    14. September markerer starten på det folk flest forbinder med 1. Verdenskrig, nemlig stillstand i fremrykning på begge sider.

    Tidlig skyttergrav



    Selve slaget om Aisne skal fortsette helt frem til 28. September

  40. #39
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46
    22. september 1914. Den tyske ubåten U-9 er på vei mot Ostend for å angripe britiske transportskip, men dårlig vær har tvunget ubåten til å dykke. Når U-9 igjen går til overflaten, observerer den tre britiske krigsskip.

    Skipene U-9 observerer er tre britiske kryssere, Aboukir, Cressy og Hogue - eldre skip, på patrulje i nordsjøen. Skipene er såpass gamle at det har blitt uttrykt en del bekymring for deres evne til å møte tyske krigsskip, uten at disse bekymringene har ført til konkrete forandringer.

    U-9 griper muligheten, og angriper like før klokka halv syv om morgenen. Den første torpedoen treffer Aboukir, som mister fremdriften som en følge av treffet. De britiske skipene har fortsatt ikke oppdaget ubåten, og antar at Aboukir har gått på en mine. Aboukir holder seg flytende i nesten en halvtime, før skipet kantrer og synker.

    U-9 engasjerer deretter Hogue - to torpedoer avfyres mot dette skipet. Begge treffer, og Hogue synker kl 07:15. U-9 har imidlertid brutt overflaten, og er blitt observert - britene er nå klar over at det er ubåter i området.

    Etter at Hogue er truffet, engasjerer U-9 den gjenværende krysseren, Cressy. To torpedoer rammer skipet med et kvarters mellomrom. Cressy kantrer, og holder seg flytende i kantret tilstand til kl 07:55.
    To nederlanske fiskefartøy anropes for hjelp, men disse tør ikke nærme seg skipet på grunn av frykt for miner. Frustrerte britiske sjømenn svarer med å beskyte fiskefartøyene.

    Tre britiske kryssere er dermed blitt senket innen meget kort tid av en enkelt tysk ubåt. Nesten 1500 britiske sjømenn mister livet, mens tyskerne kommer fra det uten tap. Tapet har en sjokkerende effekt på den britiske opinionen, og det åpner også britiske øyne for den trusselen ubåter utgjør for overflateskip.

    Om denne trefningen uttaler Lord Dudley Pound senere:
    Much as one regrets the loss of life one cannot help thinking that it is a useful warning to us — we had almost begun to consider the German submarines as no good and our awakening which had to come sooner or later and it might have been accompanied by the loss of some of our Battle Fleet
    En av de britiske overlevende kommer fra slaget med en spesiell historie: Han har i løpet av trefningen befunnet seg ombord på alle tre krysserne idet de ble senket. Wenman Wykeham-Musgrave tjenestegjorde ombord på Aboukir når denne ble senket. Han kastet seg overbord og kom seg unna idet skipet ble senket. Idet han er i ferd med å bli berget ombord på Hogue, blir denne senket. Så kommer han seg til Cressy, tidsnok til å oppleve at også dette skipet senkes under ham. Han berges etterhvert av et nederlandsk fiskefartøy.


    HMS Hogue


    U-9


    Tysk postkort i anledning trefningen
    http://en.wikipedia.org/wiki/Action_...September_1914
    Beidh a lá leo

  41. #40
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    9.992
    Pondusfaktor
    46

    Vestfronten

    Etter at stillingene øst for Paris har låst seg som følge av slagene ved Marne og Aisne forsøker nå begge sider å utnytte områdene nordvest for Paris, hvor det enda ikke er forberedt noe forsvar på noen sider. Hver side forsøker nå å gå rundt den andre sidens vestre flanke, i et enormt kappløp mot den engelske kanalen.



    Denne uken utkjempes slagene ved Picardy og Albert

    http://en.wikipedia.org/wiki/Race_to...0.93_4_October
    Beidh a lá leo




Side 1 av 11 123 ... SisteSiste


Om Milforum
Milforum ® er det militære debattforumet hvor innholdet styres av brukerne. Siden 2004 har vi holdt deg oppdatert på det som er skjer innen Forsvaret, Heimevernet (HV), NATO, og det geopolitiske spenningsforholdet verden over.



Annonsør
Student 2017

Støttemuligheter