Side 11 av 11 FørsteFørste ... 91011
Viser resultatene 401 til 428 av 428
  1. #401
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    16. august 1917

    Til tross for begrenset fremgang under angrepet mot Gheluvelt-platået iverksetter britene sitt neste steg i offensiven ved Ypres 16. august 1917. Målet for angrepet er Langemarck, som tidligere var forutsatt tatt 4. august.

    I tråd med ny doktrine skal angrepet skje ved sprangvise fremrykninger. Først skal styrker fra II. Korps ta målene som var forutsatt tatt 31. juli, som innebærer en fremrykning på opp mot 1,5 km. Målet for denne sektoren er Polygon Wood, like øst for Glencorse Wood. Disse styrkene skal deretter utgjøre flankesikring ved Stirling Castle/Black Watch Corner, mens hovedangrepet (XVII. og XIX. Korps) går inn fra elven Steenbeek (som skal krysses ved hjelp av en rekke improviserte broer som må bæres bort til elven), over det lavereliggende lendet i nord, mot Langemarck, som skal tas av 20. divisjon. Også her er det satt flere mål: Først Blue Line (vest for Langemarck), så Green Line (460 meter lengre øst, like øst for Langemarck), deretter Red Line ytterligere 550 meter lengre øst.

    Kl. 04.45 starter ildvalsen mot de tyske stillingene, og infanteriet klatrer opp av skyttergravene for å begynne fremrykningen. Utfordringene britene møter er beskrevet av Major Macleod i det britiske artilleriet:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Major Macleod
    We had a tremendous barrage down that morning. All you could see, in front of the German line, were red and yellow flashes of shells bursting. The Germans must have been completely demoralized, because although their artillery was firing back on the infantry as they tried to get across, there was hardly any machine-gun fire coming from the German trenches. But there was no chance of the infantry getting across. I watched them gradually trying to work their way forward, struggling like blazes though this frightful bog to get at the Germans. However, they were up to their knees in mud, and by the time they got half-way across, it was virtually impossible for them to move either forward or back. Then when we lifted the barrage, the machine-guns started to pick them off.
    Tysk artilleri er mindre effektiv denne dagen enn hva tilfellet var 10. august, men tyske maskingevær forårsaker likevel betydelige tap i de britiske rekkene, og stanser angrepet ved Inverness Copse (se detaljkart i tidligere innlegg). Britene klarer imidlertid å kjempe seg gjennom Glencorse Wood og frem mot Polygon Wood til tross for betydelige tap. Ved Polygon Wood stoppes imidlertid angrepet av intens tysk motstand. Så begynner tyskerne igjen å beskyte området bak de fremste britiske styrkene, som isolerer dem fra andre egne. Tyskerne setter så inn sine motangrep, som raskt overmanner de fremste britiske styrkene. Resterende styrker presses deretter tilbake, gjennom Glencorse Wood, og helt tilbake til startlinja.

    Hovedangrepet lengre nord går bedre, men også her møter man betydelige problemer. Tyskerne har befestet flere gårder (med kodenavn som Potsdam, Vampire, Borry, Gallipolli og Somme) som britene ikke lykkes å rydde skikkelig, og disse skaper store gap i den britiske fremrykningen. Blant befestningene som særlig skaper problemer er Beck House og Borry Farm. I de søndre deler av hovedteigen lykkes bare isolerte grupper av britisk infanteri med å ta seg frem til sine mål.


    Kart av området rundt Frezenberg. Ignorer pilene og avdelingsangivelsene, disse gjelder fremtidige operasjoner. Merk imidlertid befestningene Beck House og Borry Farm

    Lengre nord er britene noe heldigere – XVIII. Korps lykkes med å erobre St. Julien igjen, og britene lykkes også i å ta seg frem til Langemarck, og videre til Green Line. Lengst nord i femte armés teig lykkes britene også langs deler av fronten å ta seg frem til sitt endelige mål, Red Line. Nord for britene har også franskmennenes støtteangrep (1re Armée) lykkes, og tyskernes befestninger ved Drie Grachten er erobret.



    Britene og franskmennene har dermed lykkes i å rykke frem langs de nordre deler av teigen. Dette er imidlertid det lavereliggende lendet som domineres av høydedraget i sør, særlig Gheluvelt-platået hvor tyskernes forsvar er fokusert. Her har de britiske forsøkene på fremrykning mislyktes, og tyskerne besitter dermed fremdeles dette dominerende lendet. Så lenge tyskerne fortsetter å tviholde på dette lendet kan britenes offensiv ikke lykkes. For britene er gode råd dermed dyre – så langt har offensivene kun resultert i fremrykning i de minst viktige delene av sektoren. For å komme seg videre må Gheluvelt-platået på en eller annen måte håndteres.

    Den manglende suksessen i Flandern tærer også ytterligere på forholdet mellom Haig og Lloyd George, som stadig mer åpent begynner å gi uttrykk for at offensiven er et feilgrep, og at man heller burde ha satset på den italienske fronten. Lloyd George sender general Robertson for å få en oppdatert statusrapport på Haigs offensiv. Haig rapporterer villig tilbake, men da basert på de tidlige rapportene fra dagens kamper, som er de nyhetene Haig da var kjent med. Dette fører til at tilbakemeldingen Haig gir blir mer optimistisk enn det er grunnlag for.
    I femte armé er Gough imidlertid mer pessimistisk:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Gough
    When it came to the advance of the infantry for an attack across the waterlogged shell-holes, movement was so slow and so fatiguing that only the shortest advances could be contemplated. In consequence I informed the Commander-in-Chief that tactical success was not possible, or would be too costly, under such conditions, and advised that the attack should now be abandonded.
    Haig er imidlertid ikke innstilt på å avbryte, og fastholder at planen vil lykkes. Gough må dermed finne en måte å ta de standhaftige tyske forsvarsstillingene på.
    Beidh a lá leo

  2. Peshmerganor - Min kamp mot Kalifatet.



  3. #402
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.011
    Pondusfaktor
    12

    11. Slaget om Isonzo.

    Kl 06:00 om morgenen den 18. august 1917 så åpner 3750 artilleri og 1900 bombekastere ild mot 1. Isonzo Armee på Banjšiceplatået. Italienske XXIV Korps legger 6 av 14 broer over elven ved Tolmin der angrepstroppene skal kraftsamles. Det forsøkes å legge de resterende 8 broene parallelt, men østerrisk kontrabeskytning gjør dette vanskelig og blir ikke lagt over før natt til 19. august. Så snart de første bataljonene er over så rykker italienerne frem mot fienden rett bak en ildvals. Generaloberst Borojević sine soldater blir fullstendig overkjørt og i løpet av den første dagen så er store deler av Banjšiceplatået sikret, 11 000 østerrikske soldater tatt til fange og italienerne dreier mot sør-øst og forbereder seg på å støtte angrepet på monte Santo. Det italienske flyvåpenet er også tungt involvert den første dagen og flyr tokt langs hele fronten.

    3. Arme i sør iverksetter også flere angrep i retning av Vipava dalen, men oppnår ikke like store resultat som 2. arme oppe i nord ved Tolmin. I løpet av første dag så kan ikke Supremo Commando tro sine egne øyne og ører når rapportene kommer inn. Den italienske offensiven har slått alle forventinger og nå kan Cadorna sine to armeer fokusere på å angripe de to strategiske målene monte Hermada og monte San Gabriele som blir fremskyndet til neste dag 19.08. Italia må erobre disse to målene for å skape mulighet for å rykke inn i østlige Balkan eller en senere offensiv i retning Wien. Dagens triumf stopper derimot ikke hverken Cadorna eller Capello, sjef 2. Arme i å klargjøre seks divisjoner som skal sendes hodestups rett inn i festningsverket ved Carso i den hensikt å slite ut den østerriske-ungarske fronten allerede neste dag.



    Til tross for sine tidligere genistreker så makter ikke Borojević sine korpssjefer å normalisere situasjonen da 1 500 000 fiendtlige soldater er bare for meget å håndtere. Langs hele fronten er det aktiviteter som sliter ned 1. Isonzo Armee og ved en rekke steder så må de balkanske soldatene trekke seg tilbake. Slagets første dag har ikke gått ubemerket hen og i Wien samles Keiser, krigministeriet og regjeringen i et krisemøte. Og i London går Lloyd George ut og proklamerer at krigen når et kritisk høydepunkt.




    Grønn sirkel: monte Hermada.
    Gul sirkel: monte San Gabriele.
    Rød sirkel: monte Santo.
    Banjšiceplatået er rett nord-nordvest for monte santo. Og fra tidligere er Carso mellom monte Hermada og monte San Gabriele.




    Siden slaget startet den 18.08 så har tempoet gått noe ned fra italienerne sin side. Hver dag så angripes monte Hermada og San Gabriele samt Carso med bølger på bølger med infanteri, men disse angrepene produserer ikke noe resultat annet enn store tap for italienerne og Supremo Comando sin strategi på disse tre målene er å slite forsvarerne ut. Selv om østerrikerne har tatt store tap de siste dagene så har dem fått en pause langs fronten ettersom italienerne nå fokuserer helt og holdent på Monte Hermada, San Gabriele og Carso og har stoppet all fremrykking andre steder. Dette gjør at Borojević kan overføre soldater fra rolige steder langs fronten og forsterke disse tre festningene som italienerne har fått en usunn besittelse av. Et av stedene Borojević har overført soldater fra er Monte Santo, ikke at Borojević hadde så mye valg da han må kjøpe tid for forsterkninger å ankomme fronten. Fra monte Kuk så starter italienerne beskytingen i dag på Monte Santo som skal vare til morgenen 24.08 og skal involvere et tett oppfølgnings angrep fra monte Kuk, og elementer fra XXIV Korps fra Banjšiceplatået.

  4. #403
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    21. august 1917

    21. august 1917 skriver Haig til det britiske krigskabinettet og understreker at offensiven ved Ypres må fortsette, til tross for lite fremgang og uvanlig dårlig august-vær. Haig anser operasjonen som helt nødvendig for å holde tyskernes oppmerksomhet borte fra andre fronter, som lettere kan kollapse – særlig den franske og russiske.

    Samtidig klarer imidlertid franskmennene å gjennomføre en vellykket operasjon ved Verdun. Etter at tyskerne kontinuerlig har svekket denne fronten (særlig for artilleri) for å stå imot britene, først ved Somme og nå ved Ypres, ser franskmennene sitt snitt til å ta tilbake tidligere tapt territorium. 20. august iverksetter to franske korps et angrep på hver side av Meuse, og lykkes gjennom 4 dagers kamper å ta tilbake høyde 304, Le Mort Homme, samt sentrale høydedrag på østsiden.
    Beidh a lá leo

  5. #404
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.011
    Pondusfaktor
    12

    11. Slaget om Isonzo.

    23.08.1917

    Dag 6 Isonzo fronten.


    I dag organiserer italienske 2. arme et angrep på nesten en mil bred front mellom Monte Santo og San Gabriele. De erobrer 5 mindre betydelige høyder og dytter 1. Isonzo armee bakover. Forutsetningen for å ta disse to høydene isolert er nå på plass for italienerne. Generaloberst Borojević har intet valg enn å trekke denne fronten bakover, samme fronten som har blitt betydelig strippet for soldater de siste dagene. Som i de tidligere slagene så planlegger ledelsen i 1. Isonzo Armee en ny defensiv linje litt bak de strategiske målene, men det er kritisk at forsyningslinjene til Monte Hermada og San Gabriele opprettholdes. En ny tilbaketrekningen skal skje natt til i morgen. Situasjonen for 1. Isonzo Armee har plutselig blitt kritisk. Østerrikerne klarer ikke å stagge italienerne overhodet og de siste 6 dagene så har initiativet vært eid av Italia som har diktert tempoet i slaget. Det hjelper heller ikke at Østerrike har kun litt over 1500 artilleri skyts spredt på en 80 km front og har ingen reserver å sette inn i slaget der forsterkninger er kritiske.


    Det 11. slaget ved Isonzo går Italia sin favør og 1. Isonzo Armee sine linjer er i ferd med å kollapse. Supremo Comando og Luigi Cadorna personlig kommer på besøk for å inspirere fronten som ikke har skjedd de siste årene. Luigi Cadorna får en særdeles positiv formulert rapport blandet med en "litt" kjedelig nyhet. I dag så ankommer 1. Isonzo Armee sin forsterkningstyrke i form av ny arme fra østfronten. Armeen får navnet 2. Isonzo Armee og generaloberst Boroević sin styrke blir nå oppgradert til en armegruppe - "Heeresgruppe Isonzo" og har følgende KOP:

    Heeresgruppe Isonzo - Svetozar Boroević


    1. Isonzo Armee - Wensel Von Wurm
    2. Isonzo Armee - Johann Ritter von Henriquez



    Armegruppe Isonzo har nå totalt nesten 560 000 soldater, fremdeles underlegne i personell, men gir østerrikerne forutsetningene til å begynne å forsterke forsvarslinjene for i morgen og ha reservestyrker langs fronten.




    Cadorna i midten sammen med staben hans på inspeksjon av frontlinjene.

  6. #405
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    22. august 1917

    Ved Ypres er britenes fokus fremdeles å erobre tyskernes Wilhelm-stellung, som var ment tatt 31. juli. Etter at Haig har beordret ytterligere angrep etter fiaskoene 10. og 15. august er Gough frustrert, og antyder nå at det kan bli aktuelt å stille offiserer og underoffiserer som ikke klarer å holde erobret lende mot tyske motangrep for krigsrett.

    Gough har drøftet ulike muligheter for å nå Wilhelm-stillingen med sine korpssjefer, som har ulike preferanser. De bestemmer seg imidlertid for å gjennomføre en serie lokale angrep, hvorav det største skal gjennomføres 22. august, for å skape forutsetninger for en ny generaloffensiv 25. august.



    I tiden frem mot 22. august gjennomføres deretter flere mindre operasjoner som erobrer flere befestede gårder. 22. august skal det største forberedende angrepet starte; XVIII. Korps skal rykke frem til veien mellom Zonnebeke og Langemarck, mens XIX. Korps skal ta en rekke befestede gårder sør for St. Julien, og deretter rykke frem mot Wilhelm-stillingen ved Frezenberg – hvor de skal gjøre nye forsøk på befestningene Beck House og Borry Farm.


    Kart over XIX. Korps’ teig.

    Angrepet innledes 22. August, og møter innbitt motstand.
    XVIII. Korps angriper lengst nord, fra St. Julien, og skal ta veien fra St. Julien til Poelcapelle. Angrepet støttes av ti stridsvogner. Menig Addy beskriver sine erfaringer fra St. Julien:

    Sitat Opprinnelig skrevet av Pvt Addy
    When you’re enclosed in a tank and there’s that much racket, you don’t know whether it’s shells that’s hitting you or what you’re doing. The noise of the engine was tremendous, and we had to stand by with a pyrene fire-extinguisher and get ready to shoot it at the engine if it got too hot, because we had twenty gallons of petrol on either side of the tank and all round the sides there were racks of ammunition. If you had a fire in a tank you hadn’t an earthly. Jerry was shelling back, and you could feel the blast of the shells as you were looking through the gun slit; and within your range of vision, you could see the infantry moving all around. You just kept your finger on that machine-gun button, trying to knock out the machine-guns that were going for the boys. Our officer, Lieutenant Enoch, was on the other gun and he kept giving directions – or screaming directions above the noise. We were just coming to a place called Bulow Farm, which, of course, was a big pillbox, and the infantry were having a hard time there. Lieutenant Knight’s tank was twenty yards or so in front of us and suddenly it just went boom. It was a direct hit from a heavy shell. The tank slewed right of the road, and we were just able to squeeze past it. We couldn’t stop, of course, and in any event it didn’t look as if anyone could possibly have survived that, so on we went to help with this scrap at Bulow Farm. It was unfortunate that it was a tank with six-pounder guns that was knocked out, but we did our best with the machine-guns to help the infantry bombers. And we got it! We took Bulow and even went on a bit further.

    Then we turned to go back. We were still under terrible shell-fire, for the Germans were at it with their heavies and throwing over everything they’d got. Somebody shouted out, “There’s Jagger, on the side of the road!” Well, Jagger was the corporal of the tank that had got knocked out. Lieutenant Knight had been killed, and when we looked at the tank tipped off the roadside we could see his arm sticking out of the gun slit and his hand all twisted. But Jagger was standing there on the roadside waving us down, and we opened the door and he shouted in to us: “I’ve got two wounded chaps here, can you take them back with you?” He had four wounded, actually, but we could only carry two in the tank. So we pulled in these two wounded chaps, laid them down on the floor on either side of the drivers seat and left Jagger to look after the two others.

    It was a terrible trip back for those two blokes, because we were lurching over all these felled tree-trunks across the road. It was a case of heave up – bang, heave up – bang, all the way back. And every time we banged down, those chaps were in agony. I’ll never forget their faces. And it wasn’t only the tree-trunks, for by now the road was a shambles of cartwheels and bodies. We had to go over them. You hoped they were dead but you had to go over just the same, you couldn’t help it. Sometimes you’d see the wounded lying there. You can see they’re alive, and you can see the expression on a man’s face – he’s terrified to think you’re going to go over him. Well, you do go over him, because you can’t stop, but we’d maneuver the tank so that the tracks would go on either side of him. There was plenty of clearance underneath the tank, but they were terrified just the same. You could see it.

    We got back to St. Julien, and lifted the two boys out and laid them behind a wall and went off to look for stretcher-bearers. When we’d handed them over, we camouflaged the tanks in their parking places and got on lorries that were waiting to take us back to La Louvie. We thanked God we weren’t in the infantry.
    Av de ti stridsvognene som rullet ut her, går det imidlertid ikke like bra: Seks av stridsvognene slås ut ved Janet farm, mens de er på vei mot Winnipeg. De øvrige fire rykker frem langs veien mellom St. Julien og Poelcapelle, og bidrar til at infanteriet kan ta Springfield-befestningen. Britene tar også Winnipeg og Vancouver. Tyske motangrep tar imidlertid Springfield og Vancouver tilbake.



    XIX. Korps angriper sør for XVIII. Korps. Lengst nord i deres teig, hvor 15th (Scottish) division angriper, kjører 4 av de 6 stridsvognene som støtter Seaforth Highlanders seg fast i gjørma, og infanteriet stanses av tysk MG-ild. Et kompani som rykker opp til og forbi Beck House tas i ryggen av tysk MG-ild, og blir utslettet. Seaforths lykkes å kjempe seg frem til høyde 35, men stanses der av ild fra befestningen Gallipoli. Forsøk på å utflankere Gallipoli mislykkes.

    Fremrykningen lengre sør går ikke stort bedre: Skottene møtes av MG- og artilleriild allerede når de går over kanten av skyttergravene. De fremrykkende styrkene isoleres raskt av MG-ilden – forsterkninger når ikke frem, og ordonnanser kommer seg ikke tilbake. De eneste livstegn man ser fra frontlinja er identifikasjonsbluss ved befestningene Potsdam, Borry farm og Vampire farm, men for øvrig har britene ingen ide om hvordan skottenes fremrykning her har gått. Innen kl. 7 er det på det rene at 15ths angrep har mislykkes, og at linjen ikke har beveget seg utover få meter. Beck House og Borry farm er fremdeles i tyske hender, etter tre separate forsøk over de siste ukene.



    På selve Gheluvelt-platået, hvor den mest innbitte tyske motstanden har vært, er det II. Korps som skal angripe. Til tross for innbitt motstand lykkes britene i å presse tyskerne ut av Inverness Copse, men for øvrig er britene langt fra å nå målene de hadde satt her. Tyske motangrep presser for øvrig britene tilbake igjen i, til de vestre deler av Inverness Copse. Tyskerne holder dermed fortsatt det dominerende lendet, og videre fremrykning i nord vil bli vanskelig.

    Også Haig innser at situasjonen er vanskelig. Selv om fremrykningen går sakte, og britenes tap er omfattende, vurderer han også tyskernes tap til å være høye – slik at slaget muligens kan vinnes på ren utmattelse. Uansett må femte armé komme seg ut av myra de nå har rykket inn i – de må opp på høydedraget ved Passchendaele, om ikke annet så for å etablere tørre stillinger i det høye lendet for vinteren.
    Beidh a lá leo

  7. #406
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.011
    Pondusfaktor
    12

    11. Slaget om Isonzo.

    24.08.1917

    Dag 7


    I dag så sikrer italienerne hele Banjšiceplatået og bare de omringende høydene gjenstår. Grunnen til at det har tatt en uke er de intrikate festningene i fjellene som 1. Isonzo Armee har brukt nesten to år på å grave ut. Italia har tatt til fange nesten 20 000 østerrikere på en uke og mesteparten tatt på Banjšiceplatået. Derimot så oppstår det noen mindre utfordringer etter å ha erobret platået. Forsyninger er vanskelig å frakte opp og de eneste vannkildene i området er forgiftet av østerrikerne. Sør for Banjšiceplatået så har monte Santo blitt bombardert de siste to dagene, men ut på formiddagen i dag så angripes høyden av et tett oppfølgings angrep rett bak en ildvals. Høyden som ikke kunne bli erobret under det forrige slaget ved Isonzo, ble erobret på under en halvtime i dag av italienerne. Til tross for at dette er en solid vinn for Italia, så gjenstår de tyngre befestede og ikke minst vanskeligere høydene monte Hermada og San Gabriele igjen. Uten disse høydene på italienernes hender så risikerer offensiven å mislykkes.

  8. #407
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    25. august 1917

    24. august iverksetter tyskerne lokale motangrep på Gheluvelt-platået, som gjenerobrer de delene av Inverness Copse britene hadde lykkes i å ta 22. august. Det er dermed klart at forutsetningene for den nye generaloffensiven som var planlagt 25. august ikke foreligger, og Gough ser seg nødt til å avblåse denne.

    På grunn av den innbitte tyske motstandene på Gheluvelt-platået bestemmer britene seg for å intensivere fokuset mot dette. Haig gir 2. armé under Plumer ansvaret for en offensiv med alle tilgjengelige midler mot Gheluvelt-platået og høydedragene rundt, og trekker en ny teiggrense mellom Goughs femte og Plumers andre armé som går langs jernbanen mellom Ypres og Roulers. Siden Gheluvelt-platået er det mest sentrale lendet i britenes teig innebærer dette i praksis at det nå er Plumers andre armé som har kontroll over offensiven. II. Korps føres for dette formål tilbake igjen til 2. armé.

    Plumer planlegger å oppnå dette på samme måte som Gough: Ved suksessive angrep med begrensede mål for hver fremrykning. Artilleriet skal jevne forsvarslinjene med jorden, før infanteriet okkuperer restene. Så fraktes artilleriet frem, og prosessen gjentas mot neste linje. Plumer vil imidlertid hente inn enda mer ressurser, særlig artilleri, og andre armé er ikke i nærheten av å være klare til å iverksette dette enda. Plumer nekter å starte før arméen er klar, og som en konsekvens av dette innser Haig at det fort kan gå uker før neste generaloffensiv kan iverksettes ved Ypres. Imens må offensiven begrenses til de lokale angrep som er nødvendig for å sikre nåværende stillinger, og tilrettelegge for neste offensiv – når andre armé er klar. Dette innebærer i hvert fall at Beck og Borry Farm må tas.
    Beidh a lá leo

  9. #408
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    27. august 1917

    26. august åpner himmelens sluser seg igjen over Ypres, etter en periode med oppholdsvær som grovt sett har vart siden 16. august. Regnværet fortsetter til den 27., når britene har planlagt et nytt lokalt angrep mot Glencorse Wood og Inverness Copse. Angrepet blir likevel iverksatt, og fire stridsvogner – hver med to infanteritropper underlagt – ruller mot Inverness Copse og Glencorse Wood. Stridsvognene kjører seg imidlertid fast etter kort tid, og uten støtte av stridsvognene slås infanteriet tilbake. Samtidig har tyskerne overrasket britene med et motangrep mot fire stillinger, hvorav tre erobres.

    På grunn av den stadig manglende fremgangen, samt utmattelsen og den dramatisk synkende moralen hos de britiske styrkene, stanser Haig all fremrykning i femte armé. II. Korps skal imidlertid gjøre et nytt forsøk på Gheluvelt-platået i månedsskiftet august/september. Det dårlige været fortsetter imidlertid, og også dette blir avblåst den 31. august. Britene står dermed fortsatt bom fast på Gheluvelt-platået.
    Beidh a lá leo

  10. #409
    Moderator
    Ble medlem
    May 2014
    Innlegg
    1.017
    Pondusfaktor
    20

    FØRSTE VERDENSKRIG 100 ÅR ETTER - SAMBAND

    Samband under 1 verdenskrig.

    I en serie på flere innlegg så skal jeg prøve å beskrive litt hvilke sambandsmidler som ble brukt, og i hvilke tidsperioder disse ble brukt. Disse vil nødvendigvis ikke dekke alle typer og varianter, men i hvertfall de mest vanlige og mest brukte.

    Tidligere i tråden (post nr 160, 287, 355) har dekket deler av dette allerede så litt vil også være repetisjon.

    I tillegg så har Lille Arne noen skumle planer om å ta noen områder som jeg ikke kommer til å komme inn på.

    Videre så tenkte jeg å komme inn på hvem som brukte/utviklet de forskjellige teknologiene og skal prøve å beskrive noe om bruken/taktikken rundt disse.

    Første ut er de manuelle sambandsmidlene. Og med manuelle så mener jeg de som overleverte et budskap enten i papir eller muntlig.

    Brevduer:
    Brevduene har en lang og ærerik historie. De har vært brukt både i fredstid og krigstid for over 5000år. I moderne militær krigføring så ble de militære brevduetjenestene opprettet i Russland i 1874. Tyskland og Østerrike fulgte etter i 1875, og i 1878 hadde man også militære brevduetjenester i Frankrike, Italia, USA og Danmark.

    Navn:		_71876375_apa1322047_topfoto_message_being_attached_to_pigeon.jpg
Visninger:	100
Størrelse:	28,1 KBNavn:		_80396958_83370222_getty_pigeon_flying_off.jpg
Visninger:	101
Størrelse:	60,8 KB

    Militære brevduer trenes etter helt andre prinsipper og metoder enn brevduene som benyttes til kappflyvning, hvor brevduen hele tiden skal vende tilbake til det samme stasjonære dueslaget. Militære brevduer skal kunne finne tilbake til et dueslag som hele tiden skifter oppholdssted mens det følger krigens bevegelser. Derfor lever de hele sitt liv i mobile dueslag, hvor de også trenes. I 1914 under "First Battle of the Marne", den franske Hæren rykket frem med 72 dueslag i lag med styrkene sine. De amerikanske sambandsavdelingene hadde over 600 brevduer alene.

    Navn:		Bus_pigeon_loft.jpg
Visninger:	101
Størrelse:	273,7 KBNavn:		BusPigeonLoft-WWI-IWM-Q_6230.jpg
Visninger:	101
Størrelse:	73,1 KB

    Brevduenes evne til å komme tilbake til dueslaget, deres hurtighet og flyhøyde gjorde dem veldig populære som budbringere. Men dette var ikke en ufarlig jobb. De ble ofte forsøkt skutt ned av soldater de passerte, da det var kjent at brevduer bar på viktige meldinger. Noen av disse duene ble veldig berømt blant soldatene de jobbet for.

    Navn:		Bundesarchiv_Bild_183-R01996,_Brieftaube_mit_Fotokamera_cropped.jpg
Visninger:	102
Størrelse:	127,4 KB

    Selv om de moderne kommunikasjonsmidlene hadde blitt mer avansert, Guglielmo Marconi hadde blant annet utviklet den trådløse telegrafen og radioen var i sin begynnelse, spilte brevduen også en viktig rolle i verdenskrigene. Under slaget ved Verdun på vestfronten i 1916 mistet den franske overkommandoen forbindelsen med styrkerne i Fort Vaux. De voldsomme tyske bombardementene hadde revet over telefon- og telegrafkablene. Den siste meddelelsen man mottok før fortet måtte overgi seg til tyskerne kom med en brevdue. Den døde senere av gassforgiftning, og etter krigen ble det reist en plakett til dens ære ved Fort Vaux.

    Navn:		Cest-mon-dernier-pigeon-Commandant-Sylvain-Raynal.png
Visninger:	102
Størrelse:	592,3 KB

    Den kanskje mest kjente brevduen fra første verdenskrig er Cher Ami, som fløy 12 oppdrag. En enhet fra det amerikanske 77th Infantry Division hadde den 3. oktober 1918 blitt beleiret og isoleret av tyske tropper. Etter to dager med konstante tyske bombardementer var mer enn halvparten av soldatene drept. Major Charles Whittlesey hadde sendt flere brevduer avsted med oplysninger om posisjonen deres i håp om hjelp. Det amerikanske artilleriet forsøkte å komme enheten til unnsetning med et massivt motbombardement, men lot i stedet granatene regne ned over de innesperrede soldatene. Charles Whittlesey hadde kun en due, Cher Ami, igjen. Den ble utstyrt med en kort beskjed og sendt avsted.

    Beskjeden lød:
    "We are along the road parallel to 276.4.
    Our own artillery is dropping a barrage directly on us.
    For heaven's sake, stop it."


    Mindre enn en halv time senere hadde Cher Ami nådd sitt mål. Beskytningen ble innstilt, og nesten 200 soldater reddet livet. På sitt siste oppdrag ble Cher Ami hardt såret, men nådde allikevel frem til bestemmelsesstedet med sin meddelelse. Duen var truffet av flere hagl, og mistet det ene benet sitt, men overlevde skadene. Den ble sendt til USA, hvor den døde den 13. juni 1919. Cher Ami ble tildelt den franske ordenen Croix de Guerre for sin innsats i krigen.

    Navn:		c_cherami_display.jpg
Visninger:	102
Størrelse:	45,0 KB

    I den franske byen Lille finnes et krigsminnesmerke for de ca. 20 000 allierte brevduene som døde under første verdenskrig.

    Navn:		30572980025_c2250d07d2_b.jpg
Visninger:	101
Størrelse:	340,4 KB

    Brevduer ble også brukt under WW2 og har blitt brukt bl.a i India frem til 2005.
    Svolten og tyst, samband fyst

  11. #410
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.011
    Pondusfaktor
    12

    11. Slaget om Isonzo.

    Utviklingen langs Isonzo fronten siden monte Santo ble erobret av italienerne har vært, langsom. I dag beordrer general Cadorna at alle operasjoner på Banjšiceplatået skal umiddelbart innstilles og at 2. Arme skal grave seg ned og avvente et mulig motangrep fra "østerrikerens sitt" Tolmino brohode i nord. 2. Arme skal også avlevere alle tilgjengelige reserver som kan avses og sende disse sørover mot kjøttkverna monte San Gabriele. Slik det ser ut i dag så kommer det 11. slaget om Isonzo til å bli avsluttet om ikke altfor lenge. Både de italienske og østerrikske avdelingene er fullstendig utmattet og tapene hoper seg opp på begge sider. Spesielt ved festningen San Gabriele så klarer bare ikke italienske 2. Arme å få fotfeste til tross for overlegenhet i soldater og materiell. og bidrar ikke i noe annet en hinsides tapstall hver dag. Østerrike-Ungarn har også tatt alvorlige tap de siste ukene og antall drepte er nesten på samme nivå som italienerne. I tillegg har 1. Isonzo Armee mistet nesten 50% av alt artilleri skyts når Banjšiceplatået ble tatt for over en uke siden og 2. Isonzo Armee hadde ikke fått tilført artilleri ettersom industrien ikke klarer å utruste alle frontene med tilstrekkelig skyts.






    Den 26 august så skriver Keiser Karl I (Frans Josef Ludvig Hubert Georg Maria) av huset Habsburg-Lothringen et brev til den tyske keiseren Wilhelm II:

    ‘The experience of our eleventh (Isonzo)battle convinces me that the twelfth will be very hard … it is best to overcome the difficulties with an offensive’ asks for Austrian East Front divisions and German guns, ‘My entire army considers the war against Italy as “our war”

    Selv om den østerrikske keiseren & kongen av Ungarn ymter forsiktig frempå et nødvendig tysk-østerriksk samarbeid langs den italienske fronten så har myndighetene i Wien og den Østerrikse-Ungarske Overkommandoen fått nok. Selv om Østerrike-Ungarn vil vinne det nåværende slaget så vil de ikke ha en sjanse om italienerne finner på å prøve noe lurt om bare et par måneder. Østerrike-Ungarn sender en delegasjon til den tyske Oberste Heeresleitung i Luxembourg som leder de militære operasjonene i Frankrike og møter Hindenburg. Delegasjonen fra Østerrike-Ungarn sier klart i fra at hvis de ikke får militær assistanse så vil Østerrike-Ungarn kollapse og det tyske riket vil miste sin viktigste allierte. Den tyske militærledelsen og såvel den politiske ledelsen stiller seg litt nølende ettersom det er en stor offensiv som er under planlegging neste år. Den tyske militærledelsen og Hindenburg går med på å stabilisere fronten for Østerrikerne, en anmodning om assistanse var uansett forventet med de oddsene Østerrikerne sto ovenfor ved Isonzo de siste to årene.


    Tyskerne oppretter en ny arme, 14. Armee med 7 tyske divisjoner og 8 østerrikske divisjoner. Ettersom de tyske divisjonene er til låns og må returnere senest Januar 1918 så plasseres kommandoen hos den tyske General der Infanterie Otto Von Below. De tyske divisjonene blir overført fra østfronten ettersom det russiske riket er i ferd med å kollapse og risikerer å havne i borgerkrig om ikke lenge. 14. Armee vil ankomme det italienske krigsteateret neste uke. Der skal general Von Below utarbeide en offensiv plan sammen med Generaloberst Svetozar Boroević og har med en egen stab med meterologer.




    Otto Ernst Vincent Leo von Below var en meget dyktig prøysisk general. Før han fikk kommandoen over 14. Armee var han general for 6. Armee ved Lille på den belgiske-franske grensen og før det ledet Heeresgruppe Below i Makedonia. Da han gikk på Kriegsakademie så lærte han prinsippene for krig og lederskap som var utformet av den legendariske prøysiske sjefen for generalstaben i sin tid Helmuth Von Moltke, også kalt Moltke den eldre. Har er en av få generaler som har blitt tildelt Pour le Merite hele to ganger (han får og bærer kun en på seg, men med eikeblader for å signalisere utmerkelsen to ganger).

  12. #411
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    30. august 1917

    Manfred von Richthofen, som ble skadet i kamp mot britiske F.E.2d tidligere i sommer, har vært tilbake igjen i JG1 siden ultimo juli. I august får JG 1 også andre tilføringer; geschwaderen får nå sine aller første eksemplarer av den nye flytypen Fokker Dr. I, de første eksemplarene som når operativ tjeneste. Flytypen skal under evaluering i frontlinjene, og ingen er ansett bedre skikket enn von Richthofens JG 1.

    Fokker Dr. I er kanskje det mest velkjente flyet fra første verdenskrig, og da først og fremst som den Røde Barons jagerfly. Flyet falt da også i veldig god jord hos von Richthofen, som brukte det hyppig etter at JG 1 fikk tilgang på det, men flytypen han hadde størst suksess i var likevel Albatros, som han har flydd frem til nå.


    Fokker Dr. I. Dette flyet er, som Sopwith Camel og Sopwith Triplane, utstyrt med roterende motor. Dette er også bakgrunnen for at kun den øverste halvdelen av sylindrene er dekket av deksel: Den nederste del er unnlatt dekket for å forhindre oppsamling av lakseroljen som brukes for å smøre motoren.

    Det mest særpregede kjennetegnet ved Fokker Dr. I er de tre vingeparene, som også er bakgrunnen for betegnelsen Dr. («Dreidecker»). Inspirasjonen bak flyet kom fra britenes Sopwith Triplane, som har imponert tyskerne. Fokker Dr. I er ikke spesielt raskt, men de tre vingeparene gir store mengder løft, og flyet utmerker seg med en uovertruffen manøvrerbarhet, og en klatreevne som kommer til å imponere britiske piloter. Flyet gir markant bedre ytelse enn britenes Triplane, og er også bevæpnet med to maskingevær som skyter gjennom propellen, mot Sopwith Triplanes ene. Flyet skal imidlertid vise seg å ha svakheter – blant annet en tendens til kollaps i vingeparene.



    Richthofen flyr flyet for første gang 1. september 1917, og skyter ned to britiske fly på sin første tur. Han konstaterer at flyet «er overlegen alle fiender», og anbefaler at alle jastaer settes opp med flyet så snart som mulig. Selv må han imidlertid vente før han får mer flytid med flyet – 6. september drar han igjen på rekonvalesens etter skaden han pådro seg i juli.

    Beidh a lá leo

  13. #412
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    1. september 1917

    Ved østfronten iverksettes i dag en lenge planlagt tysk offensiv mot Riga. Tyskerne planlegger å krysse elven Daugava, og så rykke raskt frem mot nord og nordvest. Hensikten er å eliminere den russiske 12. armé, samt å ta Riga. Lykkes dette vil tyskerne kunne rette ut og dermed forkorte frontlinjen, slik at styrker kan trekkes ut fra østfronten og sendes vestover, hvor det er desperat behov for dem.

    Angrepet skal gjennomføres av den tyske 8. armé under Oskar von Hutier. Hutier har ca 60 000 mann til disposisjon, mot russernes 12. armé med ca 192 000 – inkludert 18 500 latviske soldater. Tyskerne har imidlertid et enormt overtak i artilleri – når artilleriforbekjempningen starter 1. september 1917, hamrer 1 159 tyske kanoner løs mot 66 russiske. De tyske forbekjempningene er langt kortere enn hva vi er vant med fra vestfronten – etter tre timers beskytning starter angrepet, som inkluderer konstruksjon av pontongbroer over Daugava-elven. Den tyske artilleriilden tvinger de russiske forsvarsstyrkene bort fra det tiltenkte krysningspunktet, og konstruksjonen av broene går dermed etter planen. Den russiske armésjefen beordrer imidlertid umiddelbart et motangrep.





    De russiske styrkene møter tyskerne ved elven Jugla sent om ettermiddagen 1. september, hvor tyskerne har etablert forsvarsstillinger. Tyskerne begynner en intens artilleribeskytning av de russiske og latviske styrkene 2. september, og følger så opp med infanteriangrep. Etter 26 timers harde kamper presser tyskerne de russiske og latviske styrkene tilbake. Tidsforløpet innebærer at den russiske 12. armé får tid til å trekke seg ut av sine stillinger lengre vest, for å unngå å bli omringet. Dette innebærer imidlertid også at Riga er tapt – 3. september får de russiske og latviske styrkene ordre om å trekke seg tilbake. Tyske styrker inntar Riga samme dag.


    Tyske tropper inntar Riga

    Kampene ved Riga har påført russerne betydelige tap, særlig de latviske avdelingene som deltok. Samlet har russerne mistet ca 25 000 mann mot tyskernes 5 000, og flere av de latviske avdelingene er nede på mindre enn halv styrke. Trøsten er imidlertid at 12. armé lyktes i å unnslippe omringning.

    Samtidig har utviklingen i Russland også skapt problemer på vestfronten. I 1915 ba Frankrike russerne om å sende en styrke som kunne kjempe med franskmennene på vestfronten. Dette resulterte at russerne i løpet av 1916 sendte to brigader til vestfronten, og 2 til Thessaloniki – hvor man ikke har sett nevneverdige bevegelser.


    De russiske brigadenes vei til og fra Vestfronten

    Brigadene ved vestfronten har deltatt i frontlinjen under fransk kommando siden ankomst i 1916. Februar-revolusjonen i Russland gjør imidlertid franskmennene bekymret for lojaliteten til den russiske ekspedisjonsstyrken, særlig siden Frankrike har hatt sine egne disiplinærproblemer etter Verdun. I starten forsøker franskmennene derfor å holde nyhetene om februar-revolusjonen hemmelig for den russiske styrken. Rykter siver imidlertid inn, og innen april 1917 er de russiske soldatene fullt klar over hva som har skjedd i hjemlandet.

    Dette sammenfalt i tillegg i tid med Nivelle-offensiven, hvor den russiske styrken deltok, og tok store tap. Russerne fulgte eksempelet fra andre franske brigader, barrikaderte seg i leiren, nektet å følge ordre, og etablerte egne soldatkomiteer.

    Dette skapte betydelige bekymringer for den franske hærledelsen, som var bekymret for at russerne kunne spre revolusjonær innflytelse i en allerede opprørsk fransk hær. De to brigadene ved vestfronten blir derfor beordret til Thessaloniki. Dette nekter imidlertid russerne å gå med på – de krever å bli sendt hjem til Russland i stedet.

    Dette leder til at den provisoriske regjeringen i Russland intervenerer. 25. juni beordret denne de soldatene som var lojale til regjeringen å forlate leiren brigadene var stasjonert i (La Courtine), slik at kun soldater i opposisjon til denne ble igjen – soldater som hadde signalisert at de ville overgi seg til regjeringen under visse betingelser.

    Deretter omringes Courtine av franske avdelinger, samt de russiske offiserene. Lønninger og rasjoner stanses. 1. september 1917 gis de gjenværende soldatene (ca 2 000) et ultimatum: Legg ned våpnene innen 3. september 1917 kl. 10, eller bli tilintetgjort.

    Samtidig, lengre nord, utsteder Plumer en varslingsordre for andre armé. Andre armés teig for den neste offensiven defineres som området sør for Broodseinde. Planen er basert på langt større bruk av middelstungt og tungt artilleriskyts enn tidligere angrep, samt kortere fremrykning for infanteriet – som i større grad skal fokusere på å bekjempe motangrep enn å ta nytt terreng. Skytsene hentes fra andre deler av andre armé, i tillegg til tredje og fjerde armé. Dette skal bidra til å ødelegge de gjenstridige tyske betongbunkerne, som har vist seg så vanskelige å ødelegge. I løpet av den neste perioden samler andre armé sammen 1 300 skyts – mot kun 300 når slaget startet 31. juli.
    Beidh a lá leo

  14. #413
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    3. september 1917

    Ved La Courtine har tidsfristen for ultimatumet franskmennene stilte til den russiske ekspedisjonsstyrken løpt ut. Fransk artilleri begynner som en følge av dette å beskyte La Courtine, og flere av de gjenværende russiske soldater blir drept. Flertallet av de overlevende skjønner nå at situasjonen er håpløs, og overgir seg til franskmennene. Et mindretall blir imidlertid igjen, og 5. september blir leiren igjen beskutt med artilleri. De gjenværende russerne svarer med å beskyte franskmennene fra leiren. Innen 6. september er imidlertid spillet over, og de siste overlevende tas til fange. Russerne sendes først til fangeleire i Frankrike og Nord-Afrika, men kommer etter hvert til å bli sendt til Russland. Skjebnen til de tilbakesendte er uviss – blant de 81 som ble utpekt som ringledere ble flesteparten henrettet, mens øvrige ser ut til å ha glidd tilbake i samfunnslivet enten i Russland eller Frankrike.

    En del av de lojale styrkene som forlot Courtine når de ble beordret til det krever imidlertid å få fortsette å delta i kampene. Disse er for få til at de kan organiseres som en selvstendig brigade, og soldatene integreres derfor i Fremmedlegionen, den polske hæren i Frankrike, eller den frivillige russiske legion. Disse kommer til å fortsette under fransk flagg til krigen er over.
    Beidh a lá leo

  15. #414
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    6. september 1917

    6. September gjør britene nye lokale forsøk mot Beck House og Borry farm, som forberedelser til neste generaloffensiv.





    Denne gangen er det to bataljoner (5. og 6. ) fra Lancashire Fusiliers som får oppdraget. 6. bataljon skal angripe Beck House, mens 5. skal ta Borry Farm. 5. bataljon setter to kompani i angrep, og to kompani til å støtte angrepet. Her siteres opplevelsene fra to av offiserene: Kaptein Bill Tickler leder C-kompaniet, som er ett av kompaniene i angrep, mens kaptein George Horridge, en nær venn av Tickler, leder A-kompaniet som skal støtte.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt Tickler
    We both kept watching the time and with five minutes or so to go I said to George, “Well, I’m off now. See you later.” We shook hands and I crawled out of the pillbox and got into the trench ready to take the men across. The whistles went and we started off. We could see our objective very clearly indeed. It was a long straight trench running on either side of Borry Farm. We had only got a few yards when we saw the Germans running out of these pillbozes, Beck House and Borry Farm, and lining the trenches, and they started firing at us, rapid machine-gun fire. It was hard on the men – very hard. The officer can duck down, keep close to the ground, but the men were all loaded with picks and shovels down their backs, carrying bombs and ammunition and everything under the sun, and they were dropping like ninepins. You didn’t see a man going down. All you notice is that he’s gone – half a dozen of them gone, and you know they’re not funking it because they would go ahead if they could. It was criminal, because there weren’t enough of us. That’s how I felt as I went over, angry. I sent a message back by signaling lamp for stretcher bearers.
    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt Horridge
    I couldn’t give anyone an order because I thought, well, I might as well take out my revolver and kill them here, for they’d be sure to be hit the moment they went outside. So I simply said, “Captain Tickler is signaling for stretcher-bearers.” There were two stretcher-bearers there. One was Holt, a Rochdale boy who had been a corporal, but he had lost his stripe through some misconduct. The other was called Renshaw. As soon as the words were out of my mouth Holt said, “Well, I’m ready to go.” And Renshaw said, “Yes, well, I’ll go too.”
    Holt went first. He crawled through the door and we pushed the stretcher after him. He stood up and got hold of the stretcher and put it on his shoulder, and just at that very moment there was a burst of machine-gun fire that knocked the stretcher right off his back on to the ground. He simply bent down, picked it up, put it back on his shoulder and off they both went. Neither of them was touched. I like to think that the Germans saw the stretcher and knew what they were about.
    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt Tickler
    I’d lost a lot of men before I was half-way across, and by the time I got to the German line I was virtually on my own except for one or two chaps, and one of them was wounded. Things weren’t looking very good just where we were, but I could see that over on my right some of the blokes of D Company were making a very good job of getting hold of this Borry Farm strongpoint. So I sent another message back, asking for reinforcements. Then we lay low and waited. Horridge sent out another platoon and I watched it coming across. Very few of them got to me.
    There was a bit of a lull in the shelling, when all of a sudden I looked over and there on the edge of the German trench was one of my sergeants and a bunch of men, and he was just about to jump into the trench. I was lying behind this slight bank just a little way back, and I was so near that I could hear a German officer say, in perfect English, “Right, put your hands up and put your rifles down.” So I screamed across at this bloke, “What the hell are you doing giving yourselves up?” I didn’t wait for him to answer me, I just let fly with my revolver. I was aiming at the German officers, but they were all mixed up together, these blokes, and the sergeant screamed back, “Stop that bloody shooting!” The German officers scuttled into a dug-out and left the sergeant and the other blokes standing there.
    Out men had just captured the pillbox of Borry Farm when I saw the Germans behind coming forward and massing for a counter-attack, so I sent a message to Horridge to send up the SOS signal.
    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt Horridge
    As soon as I got Bill Tickler’s signal calling for the SOS, I got hold of a rifle and the rifle grenade with the SOS signal, which was a rocket that exploded two red and two green flares. I crawled through the hole in the wall and fired it up into the air. We waited. Ten seconds passed and it seemed like ten years, so I crawled through the hole again and shot off another signal grenade. About two seconds later our barrage started to come down. It was absolutely thrilling. Hundreds of guns in the rear opened up, and over the heads of our men there was a great curtain of smoke and shrapnel flashes. Even in the thick of it, I was absolutely thrilled to feel that I had brought this about and was virtually, at least for the moment, in command of the artillery.
    Sitat Opprinnelig skrevet av Capt Tickler
    In spite of our artillery fire the Germans got Borry Farm back again. Lying there in a shell-hole in front of their line, looking to the right, I was them bomb their way in and clear our men out. We hadn’t enough men left to consolidate the position. So those of us that were left had to try to get back as best we could. The chap who was with me was hit. A bullet hit him right in the shin-bone. It was the most extraordinary, terrible noise. The bullet screams if it hits a bone, it spins round and screams, twisting. He wasn’t badly hurt but he couldn’t make it entirely on his own, so I set off trying to get back with him and looking for any of my other men as I went. It probably took us about two hours just to cross those few hundred yards, going from shell-hole to shell-hole. By that time it had quietened down a bit. The Germans didn’t bother us much when we were going back.
    Sitat Opprinnelig skrevet av Captain Horridge
    Tickler came in just before sunset, and when we had a rough count of those who had managed to get back, less than 40 men had made it out of the 160 he’d started off with. Bill Tickler was absolutely exhausted. I’ve never seen a man so worn out. He crawled into the pillbox and threw himself down on a wire stretcher-bunk and went straight to sleep. I went outside to see the men and to watch the wounded coming in.
    Dermed er Beck House og Borry Farm fremdeles på tyske hender.
    Beidh a lá leo

  16. #415
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.044
    Pondusfaktor
    79

    Tryggve Gran

    Tryggve Gran ble født i Bergen i 1888, og deltok i Robert F Scotts sydpolekspedisjon i 1910 - 1913 etter anbefaling fra Fridtjof Nansen. Han var skiinstruktør for britene før de dro ut, og var etterpå med på å hente ut de døde.

    Navn:		Tryggve_Gran.jpg
Visninger:	0
Størrelse:	29,6 KB

    Gran i Antarktis.

    30 juli 1914 var Gran den første som fløy over Nordsjøen, fra Skottland til Jæren. Dette var en stor bragd, men ble overskygget av utbruddet av første verdenskrig.

    Navn:		Bleriot_XI_Thulin_A_1910_a.jpg
Visninger:	0
Størrelse:	128,6 KB

    Bleriot XI-2, flyet Gran brukte over Nordsjøen, er i dag på Teknisk Museum. Bildet viser en lisensbygd svensk variant, som er restaurert og i flyvedyktig stand i dag.

    Tryggve Gran ble premierløytnant i Hærens Flyvevåpen i 1914, og lot seg i 1916 innrullere i Royal Flying Corps under dekknavnet Teddy Grant fra Canada, for å unngå problemer med norsk nøytralitet. Etter hvert ble han likevel registrert under eget navn. Han fløy en Sopwith Camel i No. 70 Squadron og var i kamp flere ganger.

    Så har vi kommet til årsaken til at innlegget kommer i dag. Den 8 september 1917 skjøt Tryggve Gran ned et tysk fly. Etter krigen ble han kjent med Hermann Göring, og da de sammenlignet notater fant de ut at Göring hadde blitt skutt ned samme dag i samme område av et fly som kan ha vært Grans. Nedskytningen er ikke bekreftet.

    Navn:		Image_C_Hermann_Goering_pilot.jpg
Visninger:	0
Størrelse:	73,4 KB

    Hermann Göring som pilot.


    Tryggve Gran endte opp som midlertidig major og fast kaptein i Royal Air Force og ble tildelt Military Cross for sin innsats. I andre verdenskrig ble han medlem i NS, og i 1948 ble han dømt til 18 måneders fengsel. Han står likevel som en av våre store flypionérer for sin tidligere innsats.



    https://no.wikipedia.org/wiki/Tryggve_Gran
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  17. #416
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.011
    Pondusfaktor
    12

    11. Slaget om Isonzo.

    Slaget om 11. slaget for Isonzo er over og konklusjonen er ganske grim. Italienerne har mistet svimlende 180 000 soldater på mindre enn en måned og har oppnådd deler av målene sine. Banjšiceplatået og monte Santo er på italienske hender mens M. Hermada og M. San Gabriele ble aldri erobret. Byen Tolmin er på Østerrikske hender og som en konsekvens av det så er den nordre flanken til italienerne utsatt. Heeresgruppe Isonzo har tatt et av de største tapene som Østerrike-Ungarn har lidd så langt i krigen. Over 100 000 drepte, sårede, savnede og som inkluderer 31 000 fanger. 705 kanoner er gått tapt til italienerne og det er ingen reserver å snakke om. .


    Det er usikkerhet når det 11. slaget egentlig ble avsluttet. Noen sier at alle italienske offensive operasjoner ble avsluttet 6. september og andre sier at slaget ble avsluttet den 18. september da det var unison ildopphør langs hele fronten. Begge over er forsåvidt korrekt, men i dag er nok en riktigere dag å markere slutten på slaget. I dag ankommer Otto Von Below sitt hovedkvarter i 14. Armee og begynner arbeidet med å legge en plan. General Cadorna har skrevet i sine memoarer at til tross for stans langs hele fronten den 6. september, så lå det en uggen følelse i luften at noe var i gjære. Italiensk mindset som har vært på offensiven de siste to årene må nå belage seg på å gjøre forberedelser til forsvarskrig. Både de italienske og østerrikske styrkene er totalt utmattet og det er ikke snakk om å starte et eneste angrep eller motangrep. Det skal nevnes at hadde Cadorna etterlatt en reservestyrke i bakhånd så hadde nok det vært dråpen som fikk begeret til å renne over for Østerrikerne.


    Selv om tapene på begge sider er store så er det ikke lett å erklære en vinner. Dette er riktignok den største seieren Italia har hatt siden de erobret Gorizia. Men, tapstallene forsvarer ikke sett opp mot hva Italia hadde satt som mål og den uhorvelige mengden med ressurser som var allokert til dette. Østerrike-Ungarn har riktignok stoppet det 11. slaget om denne dalen, nok en gang, men med tapene som har blitt påført så er det nok ikke mange som føler at dette var en vinn. Uavgjort for begge sider er nok riktig, men Østerrike-Ungarn er den egentlige vinneren, en pyrrhosseier som etterlater en knekt Heeresgruppe Isonzo og en ny marsjsang - "Isonzo-Marsch".


    Røde sirkler er erobret terreng av Italienerne. Grønne er de som Italienerne skulle og burde ha erobret for å oppnå målene sine.





    Østerriske stormtropper med tyske hjelmer ved Isonzo. Østerrike-Ungarn ble mer og mer avhengig av tysk bistand ut krigen.

  18. #417
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    11. september 1917

    Ved St. Pol-sur-mer i nord-Frankrike, hvor franskmennenes eliteskvadron Les Cigognes for tiden er stasjonert, har skvadronskameratene begynt å bli bekymret for tilstanden til Georges Guynemer.



    Guynemer er franskmennenes fremste ess, og har nærmest gudestatus. I juni 1917 skjøt han ned sin førtifemte motstander, og ble belønnet med Legion of Honour. Kort tid etter blir skvadronen sendt til St. Pol-sur-mer for å støtte RFC i forbindelse med britenes offensiv ved Ypres. I den forbindelse drar han hjem på tre dagers velferdspermisjon, til en familie som er sjokkert over tilstanden sønnen er i. Etter overstått velferdspermisjon møter Guynemer på St. Pol-sur-mer til flere dårlige nyheter – en av hans gode venner hadde blitt alvorlig såret dagen før, og Guynemers Spad er inoperativ på grunn av skader den ble påført under landing på St. Pol (flyet ble fløyet opp av en annen pilot mens Guynemer var på permisjon).


    Guynemers opprinnelige Spad VII

    Ved St. Pol-sur-mer bærer Guynemer preg av å være ille til mote. Han sover ikke om nettene, men går hvileløst rundt i rommet sitt mens han prater til seg selv. Tidvis vekker han også mekanikerne, for å få startet opp motoren på flyet sitt. Han får nærmest paranoide trekk, og begynner å mistenke at det hviskes om ham i messa. Etter hvert leder bekymringene til at to offiserer sendes til St. Pol for å undersøke ryktene om Guynemers skjøre helsetilstand.

    Offiserene ankommer St. Pol 11. september 1917, en grå og overskyet høstdag. Les Cigognes er i hovedsak på bakken, med unntak av Guynemer og en wingman, sous-lieutnant Bozon, som Guynemer har tatt med seg opp på et oppdrag. Det hadde blitt observert en fiendtlig toseter over Poelcapelle ved Ypres-fronten, og Guynemer ønsker å avskjære denne.

    Guynemer og Bozon lokaliserer toseteren ved Poelcapelle, og manøvrerer seg inn for å angripe. Det viser seg imidlertid raskt at Guynemer har fløyet inn i en klassisk felle – 1 000 meter over toseteren venter tre tyske Albatros. Bozon oppdager trusselen, og dreier mot Albatrossene for å møte dem front mot front. Guynemer forsvinner imidlertid:
    Sitat Opprinnelig skrevet av Major Brocard
    The last fight of the French aviator occurred four or five miles inside the German lines northeast of Ypres and opposite the British lines. Captain Guynemer was accompanied by Lieutenant Bozon Verduraz, who says that they were flying at a height of 15,000 feet when Guynemer sighted an enemy two-seater, which he attacked. Almost at the same moment Verduraz saw four German monoplanes approaching and turned toward them instantly so as to draw them off. They circled around for a while and then disappeared. Verduraz then returned to the place where he had left Guynemer engaged with the German biplane, but Guynemer had vanished.
    Noen dager senere melder tyskerne at Guynemer hadde blitt skutt ned av Lt. Kurt Wissemann. Franskmennenes største ess har dermed falt. Nyheten ryster Frankrike, som gjennom propaganda har løftet Guynemer opp til nærmest gudelignende status.

    Guynemers levninger lokaliseres av tyskerne, og begraves i Belgia. Også begravelsen til Guynemer viser seg imidlertid å bli dramatisk:

    Information received by the Red Cross says Guynemer was shot through the head north of Poelcapelle, on the Ypres front. His body was identified by a photograph on his pilot's license found in his pocket. The burial took place at Brussels in the presence of a guard of honor, composed of the 5th Prussian Division. Such is the story told by a Belgian, who has just escaped from the Germans. The burial was about to take place at Poelcapelle, when the bombardment preceding the British attack at Ypres started. The burying party hastily withdrew, taking the body with them. The German General chanced to be an aviation enthusiast with a great admiration for Captain Guynemer's achievements. At his direction the body was taken to Brussels in a special funeral car. Thither the captain was carried by non-commissioned officers and was covered with floral tributes from German aviators. The Prussian Guards stood at salute upon its arrival and during the burial, which was given all possible military honors. The French Government has been invited to place in the Pantheon, where many great Frenchmen are buried, an inscription to perpetuate the memory of Captain Guynemer as ′a symbol of the aspirations and enthusiasm of the Army.′ A resolution to this effect has been introduced in the Chamber of Deputies by Deputy Lasies.
    I dag står det et stort monument til Guynemers minne i den belgiske byen Poelkapelle, hvor han ble skutt ned.
    Beidh a lá leo

  19. #418
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    15. september 1917

    Ved Ypres har det rådet en relativ stillhet etter at britene innstilte sin offensiv i påvente av at andre armé skulle gjøre seg klare. Tiden har styrkene brukt både til ansamling av nye styrker (særlig artilleri), samt logistiske forberedelser som oppsamling av forsyninger og etablering og utbedring av forsyningsveier over gjørma. Særlig det siste har vært krevende, og av britenes 10 000 tap under de første to ukene i september er 6 000 hos ingeniørene, som har ansvaret for å etablere ruter over gjørma. I tillegg har britene brukt tid på å planlegge og gjennomføre trening på de nye angrepene i offensiven.

    Selv om perioden har vært intensiv for britene, som forbereder seg på sine neste angrep, oppleves perioden av tyskerne som forbausende rolig. Etter å ha vært under nærmest konstant press siden slutten av juli har tyskerne vanskelig for å forstå hvorfor det nå har vært flere ukers tilsynelatende stillstand hos britene. Etter hvert slipper tyskerne guarden, og innen midten av september begynner det å bli en utbredt oppfatning at britene har gitt opp og avsluttet sin offensiv. 13. september sendes 25 batterier artilleri, 3 jastaer og 4 øvrige flyavdelinger ut av fjerde armé, da behovet nå anses for å være redusert.

    15. september rystes imidlertid frontlinja igjen av intens artilleriild – britenes forberedende beskytning før sitt neste angrep har startet, med en dramatisk økt artillerikapasitet mot en motstander som nå har redusert egen evne til å utfordre britenes artilleri. Andre armé konsentrerer nå også sin artillerikapasitet mot Gheluvelt-platået, som er identifisert som det sentrale lendet for den kommende offensiven – mens femte armé på tilsvarende måte konsentrerer sin artilleriild mot det antatte sentrale lendet i nord, i stedet for å spre beskytningen over hele fronten.

    Beidh a lá leo

  20. #419
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    20. september 1917

    20. september 1917 innledes slaget om Menin Road Ridge, britenes nye generaloffensiv ved Ypres.

    Plumers plan er å ta Gheluvelt-platået i fire steg, med seksdagers-intervaller mellom hvert steg for å få frem artilleri og forsyninger. Det første steget starter 20. september, i slaget om Menin Road Ridge. Angrepet starter kl 05.40, i tett tåke.



    Angrepets søndre flanke håndteres av andre armés IX Corps, som rykker frem som sydligste avdeling over en 1,5 km bred front. Angriperne rykker frem bak en rekordtung ildvals og i tett tåke, som bidrar til å spare dem for beskytning fra forsvarerne. Likevel påføres avdelingene betydelige tap på veien fremover, og noe forvirring oppstår også ved korpsets første mål. Vanskelig lende forsinker særlig fremrykningen til 57. brigade, som må rykke frem over myrlignende terreng. Dette fører til at soldater klynger seg sammen som ideelle mål for tyske MGer – med store tap som resultat. Mesteparten av avdelingene lykkes imidlertid i å ta seg frem til sitt første mål. Etter harde kamper lykkes korpset også i å ta sine øvrige mål.

    I andre armés nordre teig angriper X Corps. Også X Corps tar betydelige tap som følge av MG-beskytning fra skjulte tyske befestninger. Særlig i Inverness Copse, i 23. divisjons teig, er motstanden betydelig – her opplever britene at tyskerne dukker opp i skjulte befestninger bak dem etter at de har rykket forbi, noe som forårsaket betydelig forvirring og omfattende tap.

    Lengre nord har I Anzac Corps fått ansvaret for Glencorse Wood, som viser seg å være tynnere forsvart. Australierne kommer seg rundt FitzClarence Farm, forbi Nonne Boschen (Nun wood), og videre mot Polygon Wood – som de klarer å ta en liten flik av. Så er det imidlertid stopp.


    23. divisjons teig. Tower Hamlet ved Gheluvelt


    Soldater fra 23. divisjon i X. Corps, etter fremrykning mot Veldhoek, øst for Inverness Copse

    Også her bidrar imidlertid den intense ildvalsen til å nøytralisere forsvarerne, og X Corps lykkes med å ta mesteparten av sine mål – selv om målene nærmest Gheluvelt fortsatt viser seg å være like utenfor rekkevidde. Resultatet av operasjonen er imidlertid en betydelig suksess: Andre armé står nå på toppen av platået, og kan fra sine nye stillinger observere helt mot Broodseinde.

    Nord for andre armé angriper Goughs femte armé, med det mål å slå seg inn i tyskernes Wilhelm-stellung mellom Schuler Farm og Langemarck, og deretter rykke ytterligere 500 – 700 meter østover, mot Poelcapelle. Arméen er gruppert med V Corps i syd, og XVIII Corps i nord.

    Også her fører vekten av artilleriet til en betydelig svekkelse i tysk motstandsevne. Flere befestninger, herunder Beck House og Borry Farm, faller til det første infanteriangrepet. Likevel holder flere befestninger fremdeles stand, og forårsaker betydelige tap. Britene lykkes med en betydelig fremrykning, men står i senter fremdeles ca 460 meter unna sitt endelige mål.

    I XVIII Corps’ teig lykkes angrepet omsider med å erobre Winnipeg-krysset, Vancouver farm, og flere andre befestninger. I den søndre del av teigen lykkes angrepet bra, og styrkene klarer å etablere stillinger med innsyn mot Poelcapelle. I nord, hvor 20. divisjon skal utgjøre angrepets nordre flanke, slås imidlertid angrepet tilbake, og 20. divisjon klarer ikke en gang å ta sitt første mål.


    Tyske stillinger ved Zonnebekke 20. september 1917

    Jevnt over er angrepet en suksess – britene har lykkes med å rykke frem 1,4 km, og har etablert seg på toppen av platået, med innsyn videre mot Broodseinde. Det eneste målet av særlig betydning som ikke er tatt er Tower Hamlets ved Gheluvelt, men for øvrig har angrepet lykkes med målene. 21. september 1917 beordrer Haig Plumer til å forberede neste steg i fire-stegsplanen: Erobringen av resten av Polygon Wood og deler av Zonnebeke.

    Sist endret av Bestefar; 21-09-17 kl 05:51
    Beidh a lá leo

  21. #420
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.011
    Pondusfaktor
    12

    Plan Karfreit og Hutier taktikk.

    Plan Karfreit


    Nå som det 11. slaget om Isonzo har roet seg ned så starter planprosessen med en offensiv mot Italia. Heeresgruppe Isonzo eksisterer kun på papiret og Generaloberst Svetozar Boroević må ta ut 1. Isonzo Armee ut av KOP for å revitalisere formasjonen. Italienske 2. Arme under Capello i nord på Banjšiceplatået er sjanseløst plassert og dette vil Otto Von Below utnytte til det fulle. General Von Below kaller inn til et strategi møte med lederne for Heeresgruppe Isonzo og Heeresgruppe Sud Tirole. Heeresgruppe Sud Tirole består av 11. Armee under Conrad von Hötzendorf* som vi har lest om tidligere, og 10. Armee under Alexander Von Krobatin.


    Det er tilsynelatende delte meninger på møtet om utførelsen av offensiven. Von Below vil angripe fra nord mot byen Caporetto og bruke eksisterende infrastruktur til å frakte menn og materiell. Krobatin og Hötzendorf vil egentlig bare gjenta den relativt "vellykkede" Trentino offensiven fra i fjor mens Boroević heller forsiktig i favør mot Caporetto. Boroević var egentlig bare interessert i få den massive italienske styrken bort fra den ene svekkede armeen han hadde ved Isonzo. Ettersom dette er en tysk ledet operasjon så har Von Below det siste ordet og avgjørelsen blir tatt for angrepet starter i nord ved Monte Nero mot Caporetto. Målet er å dytte italienerne 10-14km mot Korada - Cividale elven slik at frontlinjen mot Italia kan forkortes med flere mil og Isonzo fronten ikke lenger blir relevant. Von Below skjønner derimot raskt at den nåværende planen vil kun være en kortsiktig løsning. Planen og målet utvides til Tagliamento elven, over 40 km fra frontlinjen slik at fronten kuttes med flere titalls mil.


    14. Armee leder angrepet, 2. Isonzo Armee skal angripe når de italienske bakre linjene presses slik at Italia må forlate Isonzo fronten. Heeresgruppe Sud Tirole vil angripe noen dager senere for å demme opp et potensielt italiensk motangrep mot 14. Armee og 2. Isonzo Armee. Sentralmaktenes styrker begynner prosessen med å forberede seg på offensiven og meterologer sammen med en av de tyske sjefskjemikerene Otto Hahn på slep begynner arbeidet med samle inn informasjon hvor et mulig gassangrep vil mest effektivt. Ikke at Hahn og gjengen trenger å jobbe særlig aktivt med dette lenge da italienske meterologer kringkaster vindretningen over radio og uvitende gjør jobben for tyskerne med å plukke ut de stedene i nord et gassangrep vil ha en ødeleggende effekt. For selve innbruddet i nord så vil Otto Von Below ta lærdom fra sin kollega Oskar Von Hutier som revolusjonerte offensive operasjoner i dypet ved slaget om Riga. Mer om dette lenger ned.


    * Etter Trentino offensiven så falt Conrad von Hötzendorf i unåde med den nye keiseren og gradvis ble stuet bort fra Overkommandoen i Wien. Han endte til slutt med sjefsansvaret for hovedstyrken som ledet til hans degradering, 11. Armee ved Trento.


    Gul strek viser Korada - Cividale linjen og de korte røde viser det oppdaterte målet for operasjonen, Tagliamento elven.


    Hutier Taktikk
    Det er en rekke misforståelser rundt betydningen av Hutier taktikk og hvilken rolle Oskar Von Hutier hadde oppe i dette med infiltrasjonstaktikker. Det første man som regel tenker på rundt infiltrasjonstaktikker er bruken av stormtropper og å unngå befestede stillinger som startet ved Verdun. Oskar Von Hutier hadde ingen rolle eller påvirkning av denne type taktikken som Willy Rohr hadde en sentral rolle i. Det Von Hutier gjorde var å omdefinere eksisterende infiltrasjons taktikker med bruk av andre metoder og taktikker og samle dette i en stor "infiltrasjonstaktikk pakke" på det operasjonelle planet. En slik pakke satte forutsatte en plan med mulighetene som bataljon og regiment ledelsen kunne benytte seg av. Hva og hvordan de fremste bataljonene ville løse oppdraget sitt var opp til dem.

    Eksemplet på dette er slaget ved Riga der innbruddspunktet ikke var i nærheten av det egentlige målet for operasjonen, men som likevel skulle sørge for å oppnå hovedmålet, byen Riga i tyske hender. Angrepet starter med et kort artilleriangrep, hurtig fremrykning med stormtropper og konsolidering av innbruddpunktene med forsvarssoner slik at forsterkninger og oppfølgings styrker kunne trygt og hurtig bistå fremste egne. Når alt dette skjer så raser stormtroppene bak fiendens linjer og lager kaos og usikkerhet bare med sin tilstedeværelse. Når stormtroppene kom i kontakt med fiendtlige befestede stillinger så skulle disse isoleres, helt til et nytt konsept Hutier tok i bruk var ad-hoc styrker. Dette var små innsatsstyrker opprettet i hvert regiment med MG gjenger, infanteri lag og noe artilleri skyts som skulle overta isoleringen for stormtroppene slik at disse kunne sendes videre til fiendens definisjon av kaos og forvirring. Ad-Hoc troppene ville da binde opp fiendens styrker slik at angrepsstyrkene kunne prioriteres til det de var ment til å gjøre - angripe. Ad-hoc troppene var også direkte underlagt regimentet og i de fleste tilfeller den fremste bataljonssjefen og han kunne bruke disse slik han mente var best.


    Dette skapte et fleksibelt og dynamisk system som gjorde at Helmuth von Moltke den eldre sin filosofi med lokalt initiativ, Auftragstaktik og Bewegungskrieg endelig kom til sin rett igjen. Avgjørelser skulle ikke tas på toppen, men i bunnen - av de fremste styrkene. August Von Mackensen hadde allerede vunnet frem i Romania med et slikt mentalt tankesett, men så var ikke fokuset mot Romania veldig stort grunnet sitt militære.. underlegenhet og gjorde at Mackensen hadde friheter mange andre ikke hadde. Problemet under 1. VK var mangel på innovasjon, topptung detaljstyring og lite intuitive løsninger slik at skyttergravkrig, Ermattungsstrategie - utmattelsessstrategi var normen fremfor det opprinnelige unntaket. Oskar von Hutier kickstartet Bewegungskrieg- manøverkrig og skal føre 1. VK i en ny fase mange ikke forbinder med 1. VK.

    Mer om manøverkrig kommer senere til høsten.




    Oskar Von Hutier





    Offensiven ved Riga, kartet illustrer godt hva Von Hutier hadde lagt i sitt planverk og hvordan Hutier taktikk ble brukt. Det må også nevnes at den russiske hæren organisatorisk ikke var på sitt beste ved dette avsnittet.

  22. #421
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    23. september 1917

    23. september 1917, kort tid før skumring. Werner Voss, en av tyskernes stjernepiloter, er ute på patrulje over Poelcapelle i sin splitter nye Fokker Dr. I. Voss har opprinnelig tatt av med to andre piloter, men har kommet bort fra disse, og er nå alene.

    Voss stuper ned for å angripe et enslig britisk fly han har oppdaget, foreløpig uvitende at flyet er en lokkedue. Voss engasjeres av to Sopwith Camels fra No. 60 Sqn. Innen kort tid har imidlertid Voss gjennomhullet begge Camelene, som tvinges ned.

    Luftkampene er imidlertid ikke over med det.
    Over Voss stuper nå seks britiske S.E.5a ned mot Voss, som er alene. Britene er heller ikke hvemsomhelst - flyene er fra eliteskadronen No. 56, og denne flighten består av noen av de aller mest erfarne pilotene No. 56 nå har: Hoidge, Rhys-Davids, Mayberry, Cronyn, og Muspratt - under ledelse av James McCudden. Voss' Fokker har bedre klatreevne, men S.E.5 a'ene er mye raskere i stup, og engelskmennene tar dermed raskt innpå Voss.

    Britene skjønner raskt at de har et voldsomt overtak, og deler seg for å minimere Voss' sjanser for å slippe unna. McCudden og Rhys-Davis plasserer seg på hver sin side, slik at Voss ikke kan svinge unna uten å møte en av dem. Muspratt og Hoidge legger seg over og under, slik at Voss heller ikke kan unnslippe vertikalt. De siste to S.E.5a overvåker situasjonen.

    Britene nærmer seg Voss raskt, men plutselig avbryter Voss angrepet sitt mot lokkeduen. Han har oppdaget fellen. Reaksjonene hans overrasker britene. I stedet for å forsøke å unnslippe, utfører han en utrolig manøver som setter ham på en direkte kollisjonskurs med den britiske flighten. De overraskede britene åpner ild, men ingen treffer Voss. Flyene passerer hverandre i et rasende tempo. I nok en utrolig manøver kaster Voss flyet sitt rundt, og klistrer seg på halen til Hoidge, som han nå begynner å pepre med maskingeværene. Selv om han er overmannet 6 til 1 har Voss overtatt initiativet. En av de involverte pilotene omtaler senere Voss' manøvre slik:

    To my amazement he kicked on full rudder, without bank, pulled his nose up slightly, gave me a burst while he was skidding sideways and then kicked on opposite rudder before the results of this amazing stunt appeared to have any effect on the controllability of his machine
    Britene avbryter engasjementet ved å stupe fra Voss, som ikke klarer å holde hastigheten til S.E 5ene i et stup. Deretter utnytter britene den vunne hastigheten, klatrer, og etablerer den samme "boksen" de brukte i sitt første angrep. Igjen setter de kursen mot Voss. Igjen kaster Voss Fokkeren sin rundt, direkte mot britene. Begge sider åpner ild, men idet flyene raser mot hverandre er det flyet til McCudden som blir gjennomhullet av kuler. Så, akkurat idet flyene passerer hverandre, kaster Voss seg rundt igjen, og er klistret til Muspratts hale, tilsynelatende umiddelbart etter at flyene har passert hverandre. Britene må avbryte igjen, stuper unna, og klatrer for å etablere formasjonen på ny.


    Kunstnerisk fremstilling av Voss' luftkamp mot No. 56 Sqn.

    Denne prosedyren gjentar seg tre ganger, uten at britene får has på Voss. Etterhvert gir britene opp forsøkene i formasjon, og går over til "dogfights", enten i par eller enkeltvis. De fleste av britene har nå brukt opp ammunisjonen i Lewisen over vingen, og er redusert til Vickers-MGen som skyter gjennom propellradiusen. Den intense luftkampen fortsetter i den stadig mørkere himmelen. Muspratt får en kule gjennom motorens kjøleanlegg, og må trekke seg ut.
    Britene begynner etterhvert å miste håpet om å ta Fokkeren som utfører de mest utrolige manøvre.

    Så får imidlertid Rhys-Davids Voss i siktet, og denne gangen uten at Voss drar en av unnvikelsesmanøvrene sine. I stedet flyr Fokkeren rett frem - antageligvis fordi Voss på dette punktet har blitt skadet, og har problemer med å betjene kontrollene. Rhys-Davids avfyrer en lang salve med MGen, som treffer Fokkeren langs hele siden. Fokkeren rystes under treffene, og går inn i et stup som blir stadig brattere, helt til Fokkeren stuper vertikalt mot bakken. Deretter et lysglimt, i det Voss' Fokker treffer bakken.

    Nok en stjernepilot er dermed skutt ned, i det som kommer til å huskes som en av de mest legendariske luftkampene under hele krigen. Det som skulle ha vært en temmelig enkel nedskytning for britene, som var 6 mot 1, utviklet seg til en intens luftkamp hvor Voss tidlig tok initiativet. Flere ganger klarte Voss å klatre over britene, som gav ham mulighet for å avbryte engasjementet, og komme seg unna. Hver gang valgte han imidlertid å snu, for å møte britene igjen. Og Voss har gitt britene mye å bryne seg på - hvert eneste av de 6 involverte S.E.5a er truffet av Voss' kuler. Til slutt måtte imidlertid Voss gi tapt, og tyskerne har dermed mistet en av sine aller mest talentfulle piloter.

    For britene tar det litt tid før de skjønner hvem det er de har skutt ned, selv om de ut fra manøvrene skjønner at det er en spesielt talentfull pilot. De blir imidlertid klar over at det var Voss dagen etter, når liket blir funnet. Voss begraves i feltgrav i et granathull, uten kiste eller seremoni. McCudden uttaler senere om Voss:

    His flying was wonderful, his courage magnificent and in my opinion he was the bravest German airman whom it has been my privilege to see fight
    Beidh a lá leo

  23. #422
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    25. september 1917

    På Gheluvelt-platået er de britiske avdelingene i ferd med å rulleres ut, før angrepet som er planlagt å starte 26. september. I X Corps blir 23. divisjon avløst av 33. divisjon, mens 1. Australian blir avløst av 5. Australian. 4. Australian avløser 2. Australian, som holder fliken av Polygon Wood man klarte å ta 20. September. 33. divisjon er ment å støtte 5. Australian i deres angrep mot Wilhelmsstellung 26. september, men avløsningen har vist seg å være vanskelig, og først kl 04.30 25. september ankommer de siste avløsningsstyrkene. De får da melding om at andre armés artilleri har planlagt to beskytninger av tyske stillinger.

    Når kanonene begynner å tordne kl 05.15 er det imidlertid ikke britiske, men tyske kanoner. Kl. 05.30 begynner beskytningen å «krype» mot de britiske stillingene, «eskortert» av tyske artilleriobservasjonsfly som markerer posisjonen til det tyske infanteriet, som rykker frem like bak ildvalsen. Et omfattende tysk motangrep er i gang.

    Motangrepet rammer både 33. divisjon og 5. australian, presser dem ut av linjene de holder, og gjenerobrer flere befestninger. Harde kamper utvikler seg etter hvert som britene forsøker å forsterke, særlig ved Black Watch Corner. Frontlinja stabiliserer seg, og innen kl. 11 er det tyske hovedangrepet over. Tyskerne har imidlertid lykkes med å rykke frem mellom 100 og 550 meter – langt nok til at de har kommet over flere av divisjonens forsyningslagre for morgendagens angrep, som de har sprengt. De har også tatt fanger, som røper at et stort angrep er planlagt for morgendagen. Samtidig har en betydelig mengde at de britiske og australske styrkene som var ment å angripe i morgen i stedet blitt satt inn i kamper for å forsvare seg mot motangrepet.

    Beidh a lá leo

  24. #423
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    26. september 1917

    26. september 1917 iverksettes steg to i Plumers firestegsplan: Slaget om Polygon Wood. Målet er å ta Polygon Wood, samt deler av Zonnebekke.

    Teiggrensene er blitt justert inn for dette neste steget, slik at hver divisjon nå er konsentrert til en frontbredde på rett over 900 meter. Også angrepstaktikkene er justert - i første rekke, bak den massive ildvalsen, går en skjerm av "skirmishers", før hovedstyrken som følger på lengre bak. Også britene har dermed gått over til mer fleksible taktikker, etter tyskernes initiativ ved Verdun.




    Den svekkede tyske styrken som er igjen i forsvarslinjene har liten mulighet for å motstå den voldsomme artilleribeskytningen, og britene tar raskt de første målene. Ved Gheluvelt erobres omsider Tower Hamlets og skogsområdet ved Gheluvelt. Lengre nord klarer riktignok australske styrker ikke å ta målene som er satt for dagen, men til gjengjeld tar de tilbake mesteparten av territoriet som gikk tapt i det tyske angrepet i går. Resten av andre armé klarer også å kjempe seg videre fremover, og tar målene som er satt for dagen. Også femte armé klarer seg bra, og innen middagstider er mesteparten av britenes mål for dagen erobret. Britene lykkes også i å holde dette mot tyske motangrep, og for tap på ca 15 375 (mot tyskernes 13 500 mellom 21. og 30. september) har britene dermed klart å rykke et videre stykke langs Gheluvelt-platået.

    Beidh a lá leo

  25. #424
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    4. oktober 1917

    4. oktober 1917 iverksettes steg tre i britenes firestegsplan: Slaget om Broodseinde. Målet er å fullføre erobringen av Gheluvelt-platået, og ta den såkalte Broodseinde-høyderyggen. Når dette er oppnådd vil den søndre flanken være fri, slik at fokus kan rettes mot det siste gjenværende høydedraget: Passchendaele.




    Morgenen 4. oktober rykker infanteriet i andre armé frem mot sine mål bak en nøye planlagt og forberedt ildvals, med Anzac-korpsene i førersetet. Motstand møtes først og fremst i form av isolerte bunkere og andre befestninger. Tyskerne gjennomfører imidlertid også flere motangrep, som enkelte steder lykkes i å gjenerobre tapt terreng. I det store og hele er imidlertid andre armés angrep en betydelig suksess.
    Også femte armé kommer greit i gang med sin operasjon, til tross for at tysk MG-ild sinker angrepet i starten. Her er imidlertid motstanden hardere, og angrepene i teigen til XVIII. Korps stanses før de når sine siste mål.

    Alt i alt har imidlertid operasjonen vært en betydelig suksess. Det viser seg også at angrepet gikk rett inn i forberedelsene til et tysk motangrep, som forårsaket betydelig forvirring og tap på tysk side, idet oppmarsjområdene ble hardt rammet av alliert artilleri-ild. Nå gjenstår kun det siste steget i Plumers firestegsplan: Passchendaele. Det er imidlertid et skår i gleden – etter en svært tørr september har himmelens sluser igjen åpnet seg, og regnet strømmer ned over den istykkerskutte slagmarken.

    Beidh a lá leo

  26. #425
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    6. - 7. oktober 1917

    6. oktober 1917. Regnværet som satte inn 4. oktober har fortsatt uten stans, akkompagnert av sterk vind. Været viser ingen tegn til bedring, og når kvelden kommer konfererer Gough og Plumer om de videre planene. Morgenen etter oppsøker begge Douglas Haig, og foreslår at felttoget ved Ypres stanses som følge av de utfordrende forholdene, og belastningene styrkene så langt har tålt. Haig, oppildnet av suksessen tre dager før, avslår. Passchendaele er nå endelig innen gripeavstand, og været kan lette nårsomhelst. Offensiven må derfor fortsette. De allierte styrkene får dermed igjen beskjed om å forberede nye angrep som skal iverksettes om kun to dager, for å nå det siste høydedraget ved Passchendaele.

    Samtidig gjennomfører tyskerne nye endringer i sin defensive doktrine, i lys av de siste erfaringene ved Ypres. Tyskerne går igjen over til å spre ut styrkene i den fremre sonen. Reservene flyttes ut av rekkevidde for britisk artilleri, mens de såkalte Eingreif-styrkene organiseres for å gjennomføre motangrep så raskt som mulig etter at britenes angrep har startet. Disse skal støttes av ytterligere kontrabeskytning, som altså skal intensiveres. Samtidig avløser tyskerne samtlige divisjoner i den fremste linjen, og tilfører også en ekstra divisjon til frontlinjen.
    Beidh a lá leo

  27. #426
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    9. oktober 1917: Slaget om Poelcapelle

    9. oktober 1917. Været har ikke vist noen tegn til bedring siden uværet som begynte 4. oktober. Angrepet som skal iverksettes i dag er første del av et to-trinnsangrep mot Passchendaele, selve erobringen av Passchendaele skal gjennomføres 12. oktober.

    Ildplan før slaget om Poelcapelle

    Igjen angriper andre og femte armé side om side, andre armé i sør og femte armé i nord. Angrepet skjer imidlertid under vesentlig forskjellige omstendigheter enn tidligere angrep. 5 dager med regnvær har forvandlet slagmarken til et gjørmebad, og på andre siden av frontlinjen venter spredte tyske forsvarsstyrker, som i betydelig grad har overlevd artilleribeskytningen. Effekten av britisk artilleri er redusert, dels av mer intens tysk kontrabeskytning, og dels i form av værutfordringene – som fører til at færre skyts kan delta, lavere nøyaktighet på skytsene som deltar grunnet ustabil grunn, og begrenset effekt av granatene som treffer gjørme i stedet for fast grunn.



    Grunnforholdene illustrert både ved kart og foto

    Britene møtes av MG-ild i det de klatrer over kanten, og over store deler av fronten stanses angrepet, og styrkene tvinges tilbake til egne linjer med store tap. Særlig i sør har britene betydelige problemer med å komme seg videre fra egne frontlinjer - erobret terreng blir i det alt vesentlige gjenerobret av tyske motangrep - mens man i nord oppnår noe mer fremrykning, og klarer å erobre Poelcapelle. Slaget anses som en tysk defensiv suksess, og en betydelig skuffelse for britene, etter at forrige operasjon ved Broodseinde gikk såpass bra. Mer skummelt er imidlertid at utfallet av operasjonen i de søndre delene fremdeles ikke står klart for Plumer og Haig, som dermed planlegger neste steg i operasjonen ut fra en forutsetning om at man har oppnådd betydelig fremgang mot Passchendaele-høydedraget.


    Beidh a lá leo

  28. #427
    Korporal
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    1.011
    Pondusfaktor
    12

    Plan Karfreit

    14. Armee

    Den tyske planen for et angrep fra nord mot sørvest i Italia begynner å komme på plass. De siste ukene har den tyske armeen forberedt seg så godt den kan. Ammunisjon og mat har blitt lagret i tilfelle offensiven kommer til å ta lenger tid enn forventet. Det er også blitt tilført flere skyts langs fronten fra 1800 kanoner og 300 bombekastere til 3300 artilleri og 650 bombekastere totalt. Otto Von Below har fullmakt fra både Berlin og Wien til å bruke disse slik han mener er best. Von Below bestemmer seg for å konsentrere skytset i dedikerte soner i nord slik at disse skal brukes med hensyn til å skape gjennombruddet og ikke beskyte en hel front på langs. For å gjøre planleggingen ekstra hemmelig så skal artilleri demonteres og fraktes for hånd til oppmarsjområdet midt på natta. Det samme gjør man med gass og artilleri granater med streng lys og lyd disiplin.


    I tillegg så har 14. Armee også blitt toppet med flere elitestyrker. Alpekorpset som er lest om tidligere har også ankommet fronten i tillegg til den kongelige Württemberg bergbataljon som for dette slaget blir en fast del av alpekorpset. Denne bataljonen kommer til å utmerke seg spesielt godt i løpet det kommende slagets første dager, mer om det senere. Kaiserjäger har også lånt ut flere bataljoner til 14. arme samt fra øst og vestfronten har det kommet flere erfarne stormbataljoner. 14. arme har nå fire korps og et reservekorps og styrken har begynt å trene på oppdragene sine og kommer til å gjøre dette frem til rett før slaget begynner. Det blir også satt ut flere trådløse signaltropper som skal "peile inn" italiensk radioutstyr for å lokalisere KO områdene til Capello sin 2. Arme. Håpet er at innen slaget begynner så har tyskerne klart å kartlegge og lokalisere "så godt som" samtlige KO plasser i 2. arme.


    Dato for offensiven er litt i løse luften. Værmeldingene som kommer fra den andre siden av grensen og tyskernes egne meteorologer er litt forskjellige og det er vanskelig og fastsette en dag da vær og vind må være ideelt. Dato for offensiven blir uansett satt til 22. oktober med forbehold om hvilken værmelding som stemmer i og med at det er meldt dårlig vær.



    2. Armata

    På den italienske siden så er det litt hipp som happ hvordan man skal reagere på den tyske styrken som har ankommet. Etterretningstjenesten i Italia er sikre på størrelsen av styrken og har med sikkerhet i en fersk statusrapport avgitt øverste leder for Supremo Comando, klassifisert voldsomheten av det tysk-østerrikske angrepet som "begrenset". Faktisk så sier rapporten i klartekst at angrepet kan ikke bli verre enn motangrepet italienerne fikk mot seg i 10. slaget ved Isonzo. Cadorna hadde beordret 2. arme i å forberede defensive stillinger i sin teig på slutten av det 11. slaget ved Isonzo. Capello sin 2. arme derimot, er på offensiv beredskap som vil si - at den forbereder seg på å angripe, ikke forsvare. Cadorna gjentar september ordren i dag med at samtlige italienske styrker må forberede seg på forsvarskrig. Capello sine korpssjefer er på et situasjons møte denne uken og har alt annet enn gode nyheter å melde:

    - Forsvaret mangler dybde.
    - Trenger forsterkninger
    - Lav moral
    - Manglende forståelse over en offensiv formasjon fremfor en defensiv en.

    For det faktiske forsvaret i nord er nemlig det, syltynt. Fra Tolmino brohodet der det nå samler seg 8 tyske divisjoner i hemmelighet så bevoktes den eneste strategiske veien i området, som også er 1. forsvarslinje, av to kompanier. Syv km lenger bak ved byen Osteria som er 2. linje - en enslig tropp. General Badoglio, sjef for XXVII Korps har informert general Capello at 1., 2. og 3. forsvarslinje er så tett mellom en annen at en kan bokstavelig gå over samtlige tre linjene med 20 skritt. Korpssjefene klager voldsomt over tynn bemanning, kun ren infanteri støtte, armeen i sin helhet er ikke organisert til forsvar og ikke minst, hvorfor er all artilleristøtte beordret altfor langt bak. General Capello vil at når det tysk-østerrikske angrepet kommer så skal 2. arme gå rett i strupen på dem med overraskende artilleri og infanteri angrep. Den nåværende formasjonen er derfor en nødvendighet og dybde i forsvaret må derfor ofres. Som en ytterligere komplikasjon oppe i dette så er Capello ofte syk slik at NK 2. Arme må steppe inn, general Luca Montuori tar over pliktene når Capello er av og på. Capello og Montuori får ofte forespørsel fra toppen om status av forsvaret, men velger heller å kjøre en svada metodikk og bevisst skaper misforståelser rundt status for 2. arme for å unngå unødig oppmerksomhet.

  29. #428
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    10.049
    Pondusfaktor
    50

    12. oktober 1917. Det første slaget om Passchendaele

    Den 12. oktober 1917 iverksettes det som senere blir kjent som det første slaget om Passchendaele. Selv om slaget om Poelcapelle gav skuffende resultater, særlig i de viktigste områdene, er Haig fast bestemt på å fortsette presset til Passchendaele er tatt.

    Situasjonen for britene er ikke den beste. Etter en uvanlig tørr september har regnet øst ned nesten ustanselig siden 3. oktober, og slagmarken er nå det reneste gjørmebadet. Dette tærer på moralen og utholdenheten til soldatene, men får også betydelige konsekvenser for artilleriet, som har store problemer med å få frem ammunisjon, og med å få posisjonert skytsene. Den manglende fremgangen foran Passchendaele 9. oktober innebærer samtidig at infanteriet nå må angripe over en lengre distanse enn forutsatt – i stedet for å stå 1,4 km fra Passchendaele når angrepet starter, står de nå mellom 1,8 og 2,3 km unna.


    Artilleriplan for angrepet mot Passchendaele



    Hovedvekten av angrepet mot Passchendaele bæres av de to Anzac-korpsene i andre armé, som angriper den tyske fjerde armé ved Passchendaele. Femte armé skal ivareta flanken i nord, mens andre armé tar høydedraget ved Passchendaele.

    Angrepet starter kl 05.25 12. oktober, etter at det har regnet gjennom hele natten. Anzac-styrkene klarer å ta de første målene, men tapene er allerede begynt å bli høye. Etter hvert som de rykker mot sitt andre mål begynner tysk artilleri å beskyte de fremrykkende styrkene, som bremser fremrykningen betydelig. I tillegg viser det seg at den tyske piggtråden flere steder er intakt, blant annet som følge av utfordringene det britiske artilleriet har stått overfor. Tysk artilleri intensiverer sin beskytning, som når så langt bak som divisjonsko, mens maskingeværild sveiper over de fremrykkende styrkene. Anzac får nå betydelige problemer med den videre fremrykningen, og kun elementer når sitt andre mål. Flere tyske befestninger er fremdeles intakte, særlig en befestning kjent som Bellevue spur skaper problemer for Anzac. Etter hvert må Anzac også begynne å trekke seg tilbake.


    NZ signalmann under slaget om Passchendaele

    Angrepet har dermed ikke lyktes i sitt mål om å ta Passchendaele, etter at tyskerne har etablert et vesentlig mer effektivt forsvar enn britene forventet. Tapene er betydelige. Britene har mistet 13 000 mann, inkludert 2 735 New Zealandere – som gjør dagen til en av de verste i New Zealands militære historie.





    Dagen etter angrepet, 13. oktober, samles Haig og armésjefene for å legge videre planer. Plumer og Gough klarer da å overbevise Haig om at videre angrep skal settes på vent, frem til man får en bedring i været, og til veier kan utbedres slik at man får frem etterlengtede forsyninger og ammunisjon. Haig insisterer imidlertid på at angrepene skal fortsette, til tross for at Gough og Plumer sterkt argumenterer for å avbryte alle operasjoner. Haig viser særlig til at franskmennene planlegger et angrep ved Champagne 23. oktober, og at tyskernes fokus derfor må holdes på Ypres frem til da. Dato for neste forsøk settes derfor til 23. oktober 1917. Til da skulle arméene forsterkes, kanadiske tropper skal settes inn for å fullføre erobringen av Passchendaele.

    Samtidig har imidlertid også britenes fokus begynt å vende seg andre steder. Parallelt med operasjonene ved Ypres planlegger nå Haig nye operasjoner ved Cambrai sammen med Julian Byng, sjefen for tredje armé. Planen er å prøve ut nye teknikker og taktikker for artilleri og infanteri, kombinert med massiv bruk av stridsvogner. Generalmajor Henry Tudor har foreslått de nye teknikkene for artilleriet, mens stabsoffiser i Tank Corps JFC Fuller har foreslått et angrep med store antall stridsvogner. Byng har kombinert begge ideene, og bestemt seg for at Cambrai vil være et ideelt terreng for de nye planene. Byng regner med å være klar til å iverksette angrepet innen midten av november, og har bedt Haig om å opprettholde angrepene ved Ypres frem til han kan «overta».
    Beidh a lá leo

Tilpasset MILFORUM søk




Side 11 av 11 FørsteFørste ... 91011


Søkemotor

Tilpasset søk
Støtte
Støttemuligheter