Til tross for begrenset fremgang under angrepet mot Gheluvelt-platået iverksetter britene sitt neste steg i offensiven ved Ypres 16. august 1917. Målet for angrepet er Langemarck, som tidligere var forutsatt tatt 4. august.

I tråd med ny doktrine skal angrepet skje ved sprangvise fremrykninger. Først skal styrker fra II. Korps ta målene som var forutsatt tatt 31. juli, som innebærer en fremrykning på opp mot 1,5 km. Målet for denne sektoren er Polygon Wood, like øst for Glencorse Wood. Disse styrkene skal deretter utgjøre flankesikring ved Stirling Castle/Black Watch Corner, mens hovedangrepet (XVII. og XIX. Korps) går inn fra elven Steenbeek (som skal krysses ved hjelp av en rekke improviserte broer som må bæres bort til elven), over det lavereliggende lendet i nord, mot Langemarck, som skal tas av 20. divisjon. Også her er det satt flere mål: Først Blue Line (vest for Langemarck), så Green Line (460 meter lengre øst, like øst for Langemarck), deretter Red Line ytterligere 550 meter lengre øst.

Kl. 04.45 starter ildvalsen mot de tyske stillingene, og infanteriet klatrer opp av skyttergravene for å begynne fremrykningen. Utfordringene britene møter er beskrevet av Major Macleod i det britiske artilleriet:

Sitat Opprinnelig skrevet av Major Macleod
We had a tremendous barrage down that morning. All you could see, in front of the German line, were red and yellow flashes of shells bursting. The Germans must have been completely demoralized, because although their artillery was firing back on the infantry as they tried to get across, there was hardly any machine-gun fire coming from the German trenches. But there was no chance of the infantry getting across. I watched them gradually trying to work their way forward, struggling like blazes though this frightful bog to get at the Germans. However, they were up to their knees in mud, and by the time they got half-way across, it was virtually impossible for them to move either forward or back. Then when we lifted the barrage, the machine-guns started to pick them off.
Tysk artilleri er mindre effektiv denne dagen enn hva tilfellet var 10. august, men tyske maskingevær forårsaker likevel betydelige tap i de britiske rekkene, og stanser angrepet ved Inverness Copse (se detaljkart i tidligere innlegg). Britene klarer imidlertid å kjempe seg gjennom Glencorse Wood og frem mot Polygon Wood til tross for betydelige tap. Ved Polygon Wood stoppes imidlertid angrepet av intens tysk motstand. Så begynner tyskerne igjen å beskyte området bak de fremste britiske styrkene, som isolerer dem fra andre egne. Tyskerne setter så inn sine motangrep, som raskt overmanner de fremste britiske styrkene. Resterende styrker presses deretter tilbake, gjennom Glencorse Wood, og helt tilbake til startlinja.

Hovedangrepet lengre nord går bedre, men også her møter man betydelige problemer. Tyskerne har befestet flere gårder (med kodenavn som Potsdam, Vampire, Borry, Gallipolli og Somme) som britene ikke lykkes å rydde skikkelig, og disse skaper store gap i den britiske fremrykningen. Blant befestningene som særlig skaper problemer er Beck House og Borry Farm. I de søndre deler av hovedteigen lykkes bare isolerte grupper av britisk infanteri med å ta seg frem til sine mål.


Kart av området rundt Frezenberg. Ignorer pilene og avdelingsangivelsene, disse gjelder fremtidige operasjoner. Merk imidlertid befestningene Beck House og Borry Farm

Lengre nord er britene noe heldigere – XVIII. Korps lykkes med å erobre St. Julien igjen, og britene lykkes også i å ta seg frem til Langemarck, og videre til Green Line. Lengst nord i femte armés teig lykkes britene også langs deler av fronten å ta seg frem til sitt endelige mål, Red Line. Nord for britene har også franskmennenes støtteangrep (1re Armée) lykkes, og tyskernes befestninger ved Drie Grachten er erobret.



Britene og franskmennene har dermed lykkes i å rykke frem langs de nordre deler av teigen. Dette er imidlertid det lavereliggende lendet som domineres av høydedraget i sør, særlig Gheluvelt-platået hvor tyskernes forsvar er fokusert. Her har de britiske forsøkene på fremrykning mislyktes, og tyskerne besitter dermed fremdeles dette dominerende lendet. Så lenge tyskerne fortsetter å tviholde på dette lendet kan britenes offensiv ikke lykkes. For britene er gode råd dermed dyre – så langt har offensivene kun resultert i fremrykning i de minst viktige delene av sektoren. For å komme seg videre må Gheluvelt-platået på en eller annen måte håndteres.

Den manglende suksessen i Flandern tærer også ytterligere på forholdet mellom Haig og Lloyd George, som stadig mer åpent begynner å gi uttrykk for at offensiven er et feilgrep, og at man heller burde ha satset på den italienske fronten. Lloyd George sender general Robertson for å få en oppdatert statusrapport på Haigs offensiv. Haig rapporterer villig tilbake, men da basert på de tidlige rapportene fra dagens kamper, som er de nyhetene Haig da var kjent med. Dette fører til at tilbakemeldingen Haig gir blir mer optimistisk enn det er grunnlag for.
I femte armé er Gough imidlertid mer pessimistisk:

Sitat Opprinnelig skrevet av Gough
When it came to the advance of the infantry for an attack across the waterlogged shell-holes, movement was so slow and so fatiguing that only the shortest advances could be contemplated. In consequence I informed the Commander-in-Chief that tactical success was not possible, or would be too costly, under such conditions, and advised that the attack should now be abandonded.
Haig er imidlertid ikke innstilt på å avbryte, og fastholder at planen vil lykkes. Gough må dermed finne en måte å ta de standhaftige tyske forsvarsstillingene på.