Viser resultatene 1 til 14 av 14

Tråd: Team Rubicon.

  1. #1
    Sersjant
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    2.016
    Pondusfaktor
    16

    Team Rubicon.

    Ein eg nett har blitt kompis med skreiv noko slikt som: Eg har køyrt 720km til ein plass eg ikkje før har vore for å møte nokon eg ikkje kjenner, dette for å hjelpe nokon eg aldri før har møtt, og det var fantastisk.
    Eg sjølv sete her med omtrent same følelsen. Eg reiste frå ein liten by på vestlandet til storbyen Houston i Texas for å hjelpe folk etter flommen der. Der møtte eg blant andre han som hadde køyrt i frå Arkansas, og mange andre som var ute i same ærend. Det var folk i frå heile USA, det var folk i frå Canada, Australia og i frå Norge. Alle desse møttest i Houston for å vere med på å gjere livet litt lettare for alle dei som var ramma av flommen i Texas.

    Alle desse er medlemar i ein organisasjon som heiter Team Rubicon. Denne organisasjonen vart starta av to veteraner frå the marines i 2010 etter eit stort jordskjelv på Haiti. I lag med 6 andre veteranar og førstlinjearbeidarar reiste dei til Haiti for å yte hjelp til dei naudlidne. Dette vart starten på ein nauhjelpsorganisasjon som i hovudsak rekrutterer veteranar, sjukepleiar, legar, brannfolk, politi og ambulansearbeidarar, med eit spesielt trykk på dette med veteranar.

    Organisasjonen starta i USA, og er no i ferd med å spre seg utover. Norge er det første ikkje engelsktalande landet dei etablerer seg i. I Norge starta rekrutteringa i juni 2017, og organisasjonen har sendt 24 medlemar til Texas, før det sendte dei 5 til Illinois. Men det har vore nordmenn med nesten sidan starten. Når orkanen Sandy herja i New York var det nordmenn med under fana til Team Rubicon. Når tyfonen herja på Filippinene i 2013 var det nordmenn med under fana til Team Rubicon, var vel då eg høyrde om dei første gangen.

    Korleis er det å reise til USA for ein fersk nordmann kan ein spørje, og heilt ærleg det tenkte eg ein del på for ca 3 veker sidan. Men vi vart mottatt med opne armar og vel som det. Når ein ser på den mannskapstyrken som er i drift og har vore i drift i Texas så er 24 nordmenn eller vi 8 som kom i først pulje berre ein dråpe i havet. Men det er ein dråpe som blir satt stor pris på. Det gjeld både blant vore amerikanske kollegaer og ikkje minst blant lokalbefolkninga. Fekk inntrykk av at alle var glade for hjelpa dei fekk uansett, men det var litt ekstra stas viss det var ein frå Norge eller Australia som kom for å ordne opp.

    Av oss 8 i første pulje var vi to som vart sendt til same plass, og på dag 4 var vi begge to blitt lagledarar. Så eit direkte dårleg inntrykk kan vi ikkje ha gitt for den jobben hadde vi til vi reiste heim.

    Dette må vere dyrt tenke sikkert enkelte. Eg har vel sjeldan brukt så lite pengar på ein 12 dagars periode som eg gjorde denne gangen. Reisa vart sponsa av Lufthansa. Direktøren for Lufthansa Norge sa det slik: "Eg har jobba i Lufthansa i 25 år og har aldri opplevd at ein beslutning har blitt tatt så fort før". På grunn av sponsinga vart det ein del bildetaking både i Oslo og Houston, men kva gjere ein ikkje for ein flybillett. Overnatting var i ei kyrkje, i eit av forsamlingsromma til kyrkja låg vi på feltsenger eller luftmadrass side om side, gammal og ung og begge kjønn. Som ein sa, det er snorking og fising over alt, men sov gjorde vi. Same kyrkja sto for middagen vår dei fleste dagane. Kan foresten nemne at i Texas er det ikkje Tacofredag, men Tacotysdag.
    Det var vekking kl 0630 kvar morgen og å var det å få i seg frukost, og laste opp bilane slik dei var klar til å køyre ut kl 0800 etter morgenbrif. Kl 1600 sette ein kursen tilbake til basen for vask av alt utstyr og ein god dusj og middag.
    Etter middag var ølflagget oppe og ein kunne ta seg ei øl eller to. Det vil sei, på grunn av kyrkja sitt AAA opplegg måtte vi ut av området. Men den lokale Elk klubben opna dørene for oss. Det var ikkje noko fyll kun litt øl og masse skittpreik.

    Eg er omtrent klar til neste tur.






  2. #2
    Sersjant
    Ble medlem
    Apr 2014
    Innlegg
    2.007
    Pondusfaktor
    20

    Sv: Team Rubicon.

    Flott innlegg
    Artillery is the God of War

  3. #3
    Battle Captain
    Ble medlem
    Sep 2006
    Innlegg
    16.926
    Pondusfaktor
    59

    Sv: Team Rubicon.

    Stort!
    At sauene vedtar at alle skal leve av gress hjelper dem lite hvis ikke ulvene er enige.

  4. #4
    Sersjant
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    2.016
    Pondusfaktor
    16

    Sv: Team Rubicon.

    Fox har ein reportasje som eg nettopp fant. Den seie mykje av det eg skreiv. https://www.youtube.com/watch?v=Jozm_8nw2rE&app=desktop

  5. #5
    Moderator
    Ble medlem
    May 2004
    Innlegg
    8.241
    Pondusfaktor
    20

    Sv: Team Rubicon.

    Fantastisk, god innsats!

    Sent fra min SM-A520F via Tapatalk
    Odd objects attract fire. You are odd.

  6. #6
    Korporal
    Ble medlem
    Jun 2006
    Innlegg
    1.804
    Pondusfaktor
    7

    Sv: Team Rubicon.

    Hatten av! Imponerende innsats!


    Sent from my iPhone using Tapatalk Pro
    *smerte er midlertidig, ære varer evig*

  7. #7
    Sjefssersjant
    Ble medlem
    Mar 2005
    Innlegg
    7.727
    Pondusfaktor
    46

    Sv: Team Rubicon.

    Veldig kult, takk for innsatsen!

    Ser de helst etter faglært, sertifisert helsepersonell og div. redningsspesialister (vann, bratt/glatt, hund etc) eller kan man stille med to tomme hender og arbeidslyst?
    There are problems you can not solve by jumping into an X-wing fighter and bomb something

  8. #8
    Sersjant
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    2.016
    Pondusfaktor
    16

    Sv: Team Rubicon.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Lille Arne Vis post
    Veldig kult, takk for innsatsen!

    Ser de helst etter faglært, sertifisert helsepersonell og div. redningsspesialister (vann, bratt/glatt, hund etc) eller kan man stille med to tomme hender og arbeidslyst?
    Det var folk av alle kategoriar. Den yngste var 18 år og eldste 74 år. Det var fleire som var unge utan nokon spesiell kompentanse.
    Hadde ein godt vaksen mann på laget mitt, han var ein akademikar, men jobba som ein helt. Han hadde bruk for litt veiledning i starten og så gjekk det bra. Måtte berre passe på at han tok pausane sine og drakk nok væske.
    På andre oppdrak kan det å spesial kompetanse vere eit krav, men det vil alltid variere. Ser at no etterlyse Team Rubicon USA folk med erfaring med tyngre maskineri. Når dei var i Hellas sendte dei berre helsepersonell, så alt dette varierer med oppdraget. Men arbeidslyst og stå på vilje er alltid det viktigaste.

  9. #9
    Korporal 1. klasse
    Ble medlem
    Jan 2012
    Innlegg
    2.416
    Pondusfaktor
    9

    Sv: Team Rubicon.

    Liker
    Trenger bare litt flaks, så går det godt

  10. #10
    Ledende menig
    Ble medlem
    Jan 2017
    Innlegg
    74
    Pondusfaktor
    1

    Sv: Team Rubicon.

    Har selv vurdert aa melde meg frivillig til Team Rubicon, men er vanskelig aa kombinere med naavaerende jobb... All kudos til Magskor!

  11. #11
    Sersjant
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    2.016
    Pondusfaktor
    16

    Sv: Team Rubicon.

    Ser den med vanskar når det gjeld jobb, men viss du er med er det ikkje noko krav til å reise ut. Det vil bli eit behov for folk i Norge som kan gjere ein innsats som støtter opp om dei som er ute. I tillegg så er ein med og ser at dette oppdraget passar med tid og Varigheit, så er det lettare å kaste seg med.

    Sent fra min SM-T550 via Tapatalk

  12. #12
    Battle Captain
    Ble medlem
    May 2006
    Innlegg
    19.338
    Pondusfaktor
    81

    Sv: Team Rubicon.

    Bra, @magskor. Du vet nok mer om det, men jeg vil anta at de foretar en vurdering med tanke på type oppdrag, f eks om det har vært en katastrofe med mange omkomne, og de da vil prioritere å få inn folk med bakgrunn fra Forsvar eller helse?
    "Those who beat their swords into plowshares will plow for those who don't."

    på Twitter

  13. #13
    Sersjant
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    2.016
    Pondusfaktor
    16

    Sv: Team Rubicon.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Rittmester Vis post
    Bra, @magskor. Du vet nok mer om det, men jeg vil anta at de foretar en vurdering med tanke på type oppdrag, f eks om det har vært en katastrofe med mange omkomne, og de da vil prioritere å få inn folk med bakgrunn fra Forsvar eller helse?
    Ja, det er slik eg har forstått det. På eit slikt oppdrag så vil ein prioriterer å sende folk frå forsvar og helse som vil vere i stand til å gjere ein jobb i eit slikt område. Men slik eg har forstått det vil ein heller ikkje sende folk på eit slikt oppdrag som ikkje har vore på "mindre dramatiske" oppdrag tidlegare.
    På oppdraget i Houston var det relativt mange av dei amerikanske som som var unge 18-21 år utan militær og med minimal helse bakgrunn.

  14. #14
    Sersjant
    Ble medlem
    May 2005
    Innlegg
    2.016
    Pondusfaktor
    16

    Sv: Team Rubicon.

    Ein av dei som frå Team Rubicon USA var ein ungdom på 74 år. Han var den eldste i den operasjonen eit år eldre enn nest eldste som var 73 år. Den nest eldste var litt "sint" på den eldste, for det var første gang han ikkje var eldst på ein operasjon.

    Mike som som er namnet på den eldste skreiv eit innlegg i lokalavisa si når han kom heim. Det kjem her.

    With Team Rubicon: Operation “Hard Hustle”
    The following is excerpted from notes I made last week near Houston, Texas.
    Katy, Texas, September 23--7:00 a.m. and sunrise, already hot and humid with temps and humidity going to 91 degrees and 75 percent, respectively. We’ve formed into several strike teams and are loading our pickups with muck-out tools: shovels, rakes, sledge hammers, pry bars, battery driven “sawzalls,” circular saws, extra batteries, chalk reels, claw hammers, tarps, garbage cans, wheel barrows, skid boats, hard hats, work gloves, Tyvek suits, N-95 particulate masks, iced coolers full of water and Gator Aid.
    Once we’ve loaded up, the morning briefing starts: where we’re headed today and why, safety concerns, (asbestos, black mold, hanging tree limbs, weakened walls and other “widow makers,” dark interiors with floors of muddy sewage, copperhead snakes, nails through boots. “Watch out for each other. Take breaks. Keep hydrated. Be aware of your surroundings at all times. Wear your respirators; you don’t want to tangle with fungal pneumonia.”
    We are members of “Team Rubicon” (TR), a rapidly growing volunteer organization comprised mostly of military veterans who provide disaster assistance in the United States and abroad. We work in cooperation with the Federal Emergency Management Agency (FEMA) and other humanitarian relief organizations. In this instance, TR is responding to damage caused by Hurricane Harvey. It has deployed hundreds of us all along the Texas gulf coast from Louisiana to Mexico. Currently, TR teams are responding to Hurricane Irma in Florida, and Hurricane Maria in Puerto Rico and Dominica.
    Founded in 2010 by US Marines Jake Wood and Bill McNulty as a response to the hugely destructive earthquake in Haiti, TR has grown to over 40,000 members (70 percent veterans, 30 percent civilians), men and women who want a purpose larger than themselves. TR has responded to more than 175 disasters in the US, Haiti, South Sudan, Pakistan, Kiribati, the Philippines, Tanganyika, the Thai/Burma border, Chile and Turkey. Its services are completely free, for its funding comes from gifts and grants provided by companies, foundations, and individual donors.
    This morning we are in a wealthy neighborhood helping a husband and wife move debris from their home and driveway to the street: soaked sheetrock, ruined furniture, muddy carpet, mounds of muddy clothing and tangled hangers. They are exhausted, zombie staring, snapping at each other.
    As we get started, the husband says to me, “I’ll work with you guys.”
    I tell him we are glad to have his help, but know he’s been at this for over two weeks now. I tell him, “Why don’t you take a break for a while? Let us work on this.” He gratefully disappears, but an hour later reappears with remnants of cold pizza for us. His wife doesn’t seem to know which way to turn. Much of their first floor is completely ruined. What to do next? It’ll take months or years for their place to ever look like home again.
    This is a wealthy neighborhood, and some of us wonder why we are helping such folks’ insurance companies to save money, when nearby are impoverished communities of people who have no insurance and their homes have been utterly destroyed. Later, we are reminded that most people, wealthy or poor, have no flood insurance because it is so costly and this kind of flooding was not anticipated. I feel a bit ashamed of our (my) comments because tens of thousands of people in this region, whether wealthy or impoverished, have been traumatized by the ruin of their homes and communities.
    For miles up and down the streets there are signs of destruction, debris piles everywhere. Many people are angry. Although their homes had escaped Hurricane Harvey’s tidal surge, two weeks ago local officials made a decision to release more and more water from the Addick and Barker reservoirs west of Houston. Otherwise, the two reservoirs’ earthen dams would have overflowed and eroded. They would have been completely destroyed, adding dramatically to what was already a catastrophe. But in that careful and necessary process they flooded several thousand homes that previously had not been flooded by Hurricane Harvey.
    September 24--a disabled children’s therapeutic riding academy. We clear trails of downed limbs, search for equipment that has been washed away into the woods, cut soaked sheetrock and paneling from the academy’s small administration building. We burn the burnables and load a flatbed trailer with tires, bent fence posts, tangled barbed wire, nylon netting and dozens of kinds of other flood debris. The academy’s fifty forested acres had been covered in seven feet of water.
    At one point, as I’m dragging a loaded skid boat full of old tires and various flood refuse I begin to feel odd. My brain is fuzzy. I realize I need a break and some water. It’s over ninety degrees; the humidity is overpowering and I am soaked and dehydrated, so I go into the shade, sit on a downed tree trunk and drink and drink and drink cool water. Wonderful. I sit for a while before returning to work, having barely dodged a bout of heat exhaustion.
    September 25—in an impoverished neighborhood. An elderly woman whom we never see, but who had asked for TR’s help. Inside her home we run chalk lines a foot above the high water mark, then slice off damaged sheet rock. There is black mold everywhere, but we resist putting on the Tyvek suits for it’s over ninety degrees and the humidity is suffocating. We tear up tile and moldy subfloor. One of the guys feels woozy so gets in our truck and turns on the AC. But moments later he jumps out, bends over and vomits. We put him back in the truck and check on him periodically as we work. Later, he is OK.
    A Hispanic lady owns this house and apparently is a devout Catholic, for there are many religious icons throughout the house. Most are broken and ruined, so we haul them to the street and pile them amid the broken sheetrock, smashed tile and splintered plywood. In her bedroom I find a small statue of the Madonna under some debris that has washed into one corner. It’s muddy but unbroken, so I rinse it with water and stand it in a cupboard that escaped the flooding.
    Several times a day I pour ice water over my head and soak the bandana I’ve tied around my neck, a shock to my system that feels wonderful.
    September 26—Five of our teams are sent an hour north to the town of Conroe and to a long forested road lined on both sides with three feet high piles of flood debris stripped from impoverished trailers. Our team works on two mobile homes that the flood slammed together then T-boned into a large cottonwood tree. I ask the lady about the broken refrigerator/freezer that sprawls atop the roof of one of the homes. She says it’s the neighbor’s appliance and was carried there by the flood.
    September 28—back at the same trailer park. Mucking out, carrying debris to the street. We’re filthy, dripping sweat. The owners have to sleep outside in a tent, washing themselves in a water bucket behind a tarp wall. A warm breeze carries the smell of feces from nearby woods where they relieve themselves.
    I find a mud soaked wedding dress and take it to the husband to see if he wants to keep it. In broken English he tells me that it belongs to his daughter, but her husband died recently. “If mama see it, she cry,” so I take it to the street and bury it beneath some shattered sheetrock and mud soaked pillows.
    We keep on working.

    --end--

Tilpasset MILFORUM søk








Søkemotor

Tilpasset søk
Støtte
Støttemuligheter